§ 7

Bestemmelsen foreslås opphevet og det vises til merknadene til straffeprosessloven nytt kapittel 9 b.

Ny § 132 a:

Det vises til innstillingen pkt 6.5.6. Utvalget foreslår at det skal være en viss adgang til å foreta beslag, gi utleveringspålegg og pålegge personer å gi til politiet ting som man i fremtid vil få, uten at den mistenkte underrettes om dette, før dette kan skje uten skade for etterforskingen. Hensynet til etterforskingen forutsetter også at ikke tredjemann ansvarsfritt kan gi disse opplysningene til den mistenkte. Av denne grunn foreslås det en straffehjemmel for den som bryter pålegg om taushet fastsatt av retten eller påtalemyndigheten.

§ 82 tredje ledd

I tilknytning til utvalgets forslag om bruk av tvangsmidler uten samtidig underretning til mistenkte, foreslås det at slik beslutning ikke skal medføre at mistenkte får status som siktet, på samme måte som det i dag er for telefonkontroll i medhold av straffeprosessloven § 216 a.

Nytt kapittel 9 b

Det vises særlig til innstillingen pkt 6.2.9. Utvalget foreslår en ordning hvor det skal oppnevnes advokat forut for rettens behandling av begjæring om tillatelse til å utsette underretning til mistenkte om bruk av tvangsmidler mot ham. Dette innebærer f eks at det ikke skal oppnevnes advokat forut for rettens behandling av begjæring om beslutning om ransaking, mens det skal oppneves advokat hvis det anmodes om at ransakingen skal kunne gjennomføres med utsatt underretning.

Forslaget bygger på den ordning man har i Danmark. Advokaten skal ha rett til å uttale seg forut for rettens avgjørelse, ha tilgang til politiets materiale og varsles om alle rettsmøter i saken. Advokaten må ikke sette seg i forbindelse med mistenkte. Det at advokaten ikke kan konferere med mistenkte gjør at advokatens rolle i disse sakene vil avvike betydelig fra den tradisjonelle forsvarerrolle. Selv om behovet for hemmelighold overfor mistenkte senere vil falle bort, vil det etter utvalgets syn kunne være uheldig om samme advokat på et senere tidspunkt oppnevnes som forsvarer. Dette bør som hovedregel ikke skje. Utvalget har likevel ikke funnet det nødvendig å foreslå et lovforbud mot dette.

I saker som omfatter sikkerhetsgradert materiale, må det være en forutsetning at det oppnevnes en advokat som er sikkerhetsklarert for det aktuelle nivå. Det må av den grunn bli et eget utvalg av advokater som kan oppnevnes i denne type saker.

Forslaget innebærer at det blir praktisk mulig å påkjære også denne type kjennelser og etter utvalgets syn bortfaller da behovet for en egen kjæremålsadgang for kontrollutvalgene.

§ 200 a

Det vises til innstillingen pkt 6.5.1 og 6.5.2. Utvalget foreslår en adgang for retten til å beslutte ransaking uten samtidig underretning til den mistenkte. Avgjørelsen om utsatt underretning skal treffes ved kjennelse, og det skal oppnevnes en advokat forut for rettens avgjørelse. Beslutningen om å utsette underretning kan bare gis for inntil 2 måneder om gangen, men kan forlenges av domstolen hvis det fortsatt er behov for dette. For saker som gjelder overtredelse av bestemmelser i straffeloven kapittel 8 eller 9, foreslår utvalget en mer vidtgående hjemmel idet det her åpnes adgang for at retten kan beslutte at det ikke skal gis underretning i det hele tatt.

§ 200 b

Det vises til innstillingen pkt 6.5.6. Utvalget foreslår at påtalemyndigheten kan treffe beslutning om utsatt underretning ved ransaking i saker hvor det ikke er tid til å innhente rettens beslutning. En slik beslutning skal snarest mulig forelegges retten for etterfølgende kontroll og for avgjørelse av om utsatt underretning fortsatt kan finne sted. Utsatt underretning besluttet av påtalemyndigheten er således bare aktuelt inntil retten kan ta stilling til spørsmålet. For å sikre notoritet er det inntatt en henvisning til straffeprosessloven § 197 tredje ledd som angir at beslutningen såvidt mulig skal være skriftlig, og at en eventuell muntlig ordre snarest mulig skal nedtegnes.

§ 202 b

Det vises til innstillingen pkt 6.8. Bestemmelsen regulerer peiling ved hjelp av senderutstyr som er plassert av politiet. I visse sammenhenger kan man også foreta peiling ved hjelp av utstyr som den mistenkte selv har satt seg i besittelse av. Disse spørsmål drøftes i merknadene til § 210 b og 216 b.

Utvalgets forslag innebærer dels en lovfesting av teknisk sporing slik den praktiseres av politiet i dag og dels en utvidelse av adgangen til å anvende teknisk peileutstyr ved etterforsking.

Utvalget har funnet det hensiktsmessig å foreslå at også den bruk av metoden som ikke krever hjemmel i lov, lovreguleres. Utvalget er av den oppfatning at dagens bruk av metoden må kunne besluttes av påtalemyndigheten og uten å utløse noen underretningsplikt til mistenkte. I samsvar med gjeldende praksis har utvalget funnet at kompetanen bør legges på et høyt nivå i påtalemyndigheten. –––––

Straffeprosessloven § 216 d annet ledd gis tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at kompetansen som hovedregel tilligger politimester eller visepolitimester. Faste stedfortredere kan treffe avgjørelsen i politimesterens fravær, og politimesteren kan med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten gi tilsvarende kompetanse til andre av påtalemyndighetens tjenestemenn i ledende stillinger. Overvåkningssjefen har samme kompetanse som politimester. Utvalget finner ikke grunnlag for å foreslå at det fastsettes en bestemt grense for hvor lenge politiets beslutning om å anvende teknisk sporing kan gjelde for.

Utvalgets forslag innebærer også en utvidelse i forhold til gjeldende praksis. Teknisk sporing hvor peileutsstyret plasseres i mistenktes klær eller håndbagasje eller anbringes ved innbrudd vil kreve hjemmel i lov, og utvalget foreslår at dette undergis domstolskontroll. Innbrudd forstås her på samme måte som i straffeloven § 147. På tilsvarende vis som for telefonkontroll og hemmelig ransaking vil utvalget foreslå at påtalemyndigheten bemyndiges til å treffe beslutningen hvis det er fare for at formålet med undersøkelsen forspilles hvis man må avvente domstolsbehandling.

Rettens tillatelse skal som hovedregel ikke gis for mer enn 4 uker om gangen. Utvalget presiserer at denne fristen gjelder aktiv bruk av peileutstyret og at fristen ikke er til hinder for at det først senere lar seg gjøre å fjerne det utstyret man har plassert. Teknisk sporing er en form for etterforsking som ikke kan meddeles mistenkte før dette kan skje uten skade for etterforskingen. Forut for rettens avgjørelse skal det derfor oppnevnes advokat på tilsvarende vis som for telefonkontroll mv.

§ 208 a

Det vises særlig til innstillingen pkt 6.5.3 samt merknadene til § 200 a. Bestemmelsen er et unntak fra underretningsplikten ved beslag, jf straffeprosessloven § 208 første ledd annet punktum.

§ 210 nytt annet ledd

Det vises til innstillingen pkt 6.7. Utvalget foreslår her at det gis en subsidiær kompetanse for påtalemyndigheten til å gi pålegg om utlevering der det er fare ved å avvente rettens beslutning. Slik kompetanse har påtalemyndigheten ikke i dag. Forslaget må ses i sammenheng med utvalgets øvrige forslag samt det faktum at den teknologiske utvikling medfører at f eks transaksjoner kan skje så raskt at det oftere enn tidligere ikke vil være tid til å avvente rettens beslutning.

§ 210 a

Det vises til innstillingen pkt 6.5.4. samt merknadene til § 200 a og 208 a.

§ 210 b

Det vises til innstillingen pkt 6.6. Utvalget antar at gjeldende rett ikke gir hjemmel for å kunne pålegge løpende utlevering av informasjon. Utvalget er imidlertid kjent med at det motsatte er lagt til grunn i en ikke rettskraftig kjennelse fra Borgarting lagmannsrett.

Forslaget innebærer at det gis hjemmel for å gi pålegg om at ting den pålegget rettes mot vil få og som antas å ha betydning som bevis skal gis til politiet. Ordningen er nær beslektet med utlevering. Ting skal forstås på samme måte som i forhold til straffeprosessloven § 203 og 210 og vil også omfatte datalagret informasjon. Betydning som bevis henspeiler ikke bare på bevis for den straffbare handling eller for hvem som har begått den, men også på opplysninger som er nødvendige for å kunne gå til pågripelse.

Slikt pålegg skal ikke kunne gis til personer som er fritatt for vitneplikt, jf straffeprosessloven § 117 til 125.

Primærkompetansen til å gi pålegg om utlevering av informasjon bør legges til retten. Påtalemyndigheten bør dog kunne treffe slik beslutning hvis det er fare ved å avvente domstolsbehandling. Det foreslås tilsvarende regler som for beslag om adgang til å utsette underretning, kompetanse, oppnevning av advokat og pålegg om taushet. Unnlatelse av å etterkomme slike taushetspålegg må straffesanksjoneres, jf utkastet til ny straffeloven §§ 132 a.

På samme vis som for utlevering av historiske data i medhold av straffeprosessloven § 210 foreligger det her en dobbelthjemmel i forhold til innhenting av trafikkdata med hjemmel i straffeprosessloven § 216 b. Når det gjelder løpende kontroll med bruk av kommunikasjonsmidler finner utvalget at en slik dobbelthjemmel er uheldig. Forholdet vil i så fall være at valget av hjemmel vil være avgjørende for om metoden faller inn under tilsyn av de særskilte kontrollutvalg. Utvalget foreslår derfor at det uttrykkelig fastsettes at løpende utlevering av trafikkdata kun skal kunne skje i medhold av straffeprosessloven § 216 b.

Løsningen blir da en annen enn når det gjelder historiske trafikkdata hvor det fortsatt vil foreligge en dobbelthjemmel. Utvalget ser ikke de samme betenkeligheter i forhold til utlevering av historiske data som ved den løpende samtidige kontroll.

Kapittel 16 a

Kapitteloverskriften foreslås endret idet utvalget foreslår endringer i lovteksten som følge av at bestemmelsen også regulerer annen kommunikasjon enn den som skjer via telelinjer.

§ 216 a

Det vises til innstillingen pkt 6.2.1. Det foreslås en utvidelse av det saklige virkeområdet for § 216 a som i dag er begrenset til narkotikaforbrytelser og narkotikaheleri. Utvalget foreslår at 1915-loven oppheves og at adgangen til å benytte telefonkontroll i saker som angår rikets sikkerhet overføres til § 216 a. I tillegg foreslås en generell adgang til å anvende telefonkontroll i saker som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 år.

Utvalget er av den oppfatning at det er kommunikasjonens art som bør være avgjørende for politiets adgang til kontroll, og det er av den grunn foretatt endringer i bestemmelsen for å fange opp nye former for kommunikasjonstjenester. Etter gjeldende rett vil f eks det være adgang til å kontrollere datakommunikasjon over Internett fordi denne nå går over telelinjer. Den tekniske utvikling er allerede i ferd med å forlate denne forutsetning.

Endringen innebærer også en adgang til å kunne avlytte telefoner som den mistenkte antas å ville ringe til, jf også utkastet til § 216 c.

I tredje ledd foreslås det inntatt en bestemmelse om at regelen om kontroll gjelder selv om straff ikke kan idømmes fordi slik tilstand som er nevnt i straffeloven § 44 eller § 46 har medført at gjerningsmannen ikke har handlet med den skyld straffebudet krever. Om den generelle begrunnelse vises til omtalen av tilsvarende problemstilling i NOU 1996:21 Mer effektiv inndragning av vinning s 25 annen spalte og s 137 annen spalte.

§ 216 b

Det vises til innstillingen pkt 6.2.2. Trafikkdata er opplysninger om hvilke telefoner som har vært satt i forbindelse med hverandre, samtalenes varighet mv. Etter gjeldende rett er vilkårene for å innhente slike opplysninger etter reglene om telefonkontroll i utgangspunktet de samme som for avlytting.

Innhenting av trafikkdata er et mindre inngrep enn kontroll med kommunikasjonens innhold, og bør derfor kunne anvendes i større utstrekning. Utvalget har kommet til at innhenting av trafikkdata bør kunne skje i saker med strafferamme på mer enn 3 års fengsel, samt ved overtredelse av straffeloven § 162 eller straffeloven § 317 jf § 162 eller av noen bestemmelse i straffeloven kapittel 8 eller 9.

Bruk av mobiltelefoner og annet kommunikasjonsutsyr kan også benyttes til teknisk peiling av hvor kommunikasjonsutstyret befinner seg. Det vises til utvalgets merknader til 210 b, hvor utvalget kommer til at dette fortsatt bør reguleres av reglene om kommunikasjonskontroll. Dette foreslås presisert av lovteksten i § 216 b ved at det inntas at eier, operatør eller leverandør også plikter å gi andre opplysninger knyttet til kommunikasjon enn trafikkdata i snever forstand.

§ 216 c

Det vises til innstillingen pkt 6.2.4. og merknadene til § 216 a. Utvalget foreslår at det skal kreves særlige grunner for å kontrollere telefoner det ringes til.

§ 216 f

Det vises til innstillingen pkt 6.2.5. Etter gjeldende rett kan det i narkotikasaker kun gis tillatelse til kontroll i inntil fire uker om gangen. En slik begrensning foreligger ikke i 1915-loven. Særlig av hensyn til saker som gjelder rikets sikkerhet foreslår utvalget, etter mønster av straffeprosessloven § 185 om fengsling, en unntaksvis adgang til å gi tillatelse for et lengre tidsrom, der etterforskingens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning.

§ 216 g

Det vises til innstillingen pkt 6.2.8. Utvalget foreslår en kodifisering av gjeldende rett om bruk av opplysninger til å avverge straffbar handling som nevnt i straffeloven § 139 eller forhindre at noen uskyldig blir straffet. Videre foreslås lovfestet en adgang til å benytte overskuddsinformasjon til å avverge vesentlig forstyrrelse av offentlig ro og orden, og ved personkontroll for å klarere og autorisere personell som skal behandle gradert materiale.

§ 216 h

Som følge av utvalges forslag om at også kontroll i saker som gjelder rikets sikkerhet skal reguleres i straffeprosessloven kapittel 16 a, foreslås det en endring av i § 216 h om Kontrollutvalget. I dag er det ett kontrollutvalg som kontrollerer bruk av telefonkontroll i narkotikasaker og et annet utvalg som kontrollerer de hemmelige tjenester. Utvalget antar at saker om rikets sikkerhet fortsatt bør kontrolleres av kontrollutvalget for de hemmelige tjenester, jf lov av 3. februar 1995 nr 7.

§ 216 i

For endringen i første ledd vises til innstillingen pkt 6.2.8 og merknadene til § 216 g.

Opphevelsen av tredje ledd innebærer at opplysninger fra telefonkontroll skal kunne benyttes som bevis under hovedforhandling. Utvalget viser her til innstillingen pkt 6.2.6. En opphevelse av tredje ledd vil innebære at det også vil være adgang til å benytte opplysninger fra utenlandsk kontroll.

For forslaget om å oppheve fjerde ledd vises til innstillingen pkt 6.2.7. Etter gjeldende rett har ikke den mistenkte og hans forsvarer innsynsrett i materialet fra telefonkontroll. Dette har sammenheng med det någjeldende bevisforbudet. Ved en opphevelse av straffeprosessloven § 216 i tredje ledd må hovedregelen bli at mistenkte og hans forsvarer må gis fullt innsyn i materialet slik at de selv kan vurdere om noe av dette har relevans for mistenktes forsvar. Utvalget foreslår visse unntak fra dette i §§ 242 og 264.

§ 216 j

Utvalget foreslår at den gjeldende adgang til helt å unnlate å underrette om foretatt telefonkontroll bortfaller, med unntak for saker som gjelder overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9.

§ 216 l

Det vises til innstillingen pkt 6.4.3.1 og 6.4.3.2. Utvalget foreslår å åpne adgang til avlytting ved hjelp av tekniske hjelpemidler av samtaler som finner sted på offentlig sted. Offentlig sted skal forstås på som i straffeloven § 7 nr 1, jf også straffeprosessloven § 202 a som bruker samme uttrykk.

§ 216 m

Det vises til innstillingen pkt 6.4.3.1 og 6.4.3.2. og merknadene til § 216 l. .

Utvalget sondrer mellom samtaler som finner sted på offentlig sted og andre samtaler. Vilkårene for avlytting av samtaler på steder som ikke er å anse som offentlige er etter utvalgets forslag svært strenge.

§ 216 n

Det vises til innstillingen pkt 6.4.6. Utvalget finner at tillatelse til annen teknisk avlytting må være mer kortvarig enn tillatelse til kommunikasjonskontroll i medhold av §§ 216 a eller 216 b. Avlytting på offentlig sted vil som regel bare være aktuelt i svært begrenset tid, og avlytting som ikke skjer på offentlig sted er meget inngripende. Utvalget foreslår derfor at tillatelse til avlytting kun skal kunne gis for inntil 14 dager, uten adgang til å gi tillatelse for lengre tid av hensyn til etterforskingens art eller andre særlige omstendigheter.

§ 216 o

Det vises til innstillingen pkt 6.4.4.

§ 242

Det vises til innstillingen pkt 6.2.7

§ 264

Det vises til innstillingen pkt 6.2.7

§ 292

Det vises til innstillingen pkt 6.9.4 og 6.10.1.

§ 9-3 nytt tredje ledd.

Det vises til innstillingen pkt 6.3. Selv om utvalget primært har vurdert politiets behov for slike opplysninger under etterforsking av straffbare forhold, er forslaget ment å dekke et hvert tjenestelig behov hos politiet, f eks i forbindelse med ulykker og redningstjeneste.