3 Linjer i ytringsfrihetens historie i Norge

3.1 Makt og ytring

Forestillingen om tvangsfri kommunikasjon og at dette er noe som kan og bør etterstrebes, er nytt i historien. Det normale i menneskesamfunnene har vært at samfunnsautoritetene har utøvet kontroll med de tekster som har ligget til grunn for samfunnsordenen, og med fortolkerne av disse tekster, det vil si, med presteskapet, juristene og andre autoriserte fortolkere. Kommunikasjonen har vært regulert. Ingen samfunnsorden kan baseres på rå makt alene. Det må bygges på etablerte og rimelig anerkjente autoritetsforhold. Nettopp derfor har kontrollen med ordet og dermed med verdensbildet vært så viktig. Den fysiske makt, trusselen om sanksjoner, ble i første omgang rettet mot vrangforestillinger og oppsetsig tale. Autoritetsforholdene er altså tradisjonelt blitt bygget opp, vedlikeholdt og utviklet gjennom en slik kontroll med ordet, med tekstene og kommunikasjonen, det vil si, ved å bygge opp en autoritativ fortolkning av virkeligheten. Det er autoritetsvernet som først og fremst har stått i veien for ytringsfriheten gjennom historien.

Reguleringen av kommunikasjonen har ikke bare omfattet forholdet til samfunnsautoritetene, men også forholdet undersåttene imellom. Forsåvidt kan vi snakke om elementer av personvern, men snarere ut fra hensynet til sosial passivisering enn til individets krav på vern. Da Magnus Lagabøter i landsloven fra 1270-tallet innførte bøter for dem som diktet rim som spottet og vanæret, var det ikke bare fordi slike ytringer var uønsket i seg selv, men fordi de ledet inn i blodhevnens samfunnsoppløsende voldsspiral. 1 Dette viser også at man i de tradisjonelle samfunn ikke skilte skarpt mellom verbal og fysisk vold.

Utviklingen fra denne type samfunn og mot den særegne borgerlige frihet med tvangsfri kommunikasjon som ideal, og som noe delvis realisert, er revolusjonerende. Den hadde et utgangspunkt i den private sfære. Kontroll av kommunikasjonen i det private rom var naturligvis vanskelig, hvilket betyr at det alltid var et visst frihetsrom i forhold til det tradisjonelle samfunns prinsipielt totalitære orden. Men dette er ikke nok til å forklare revolusjonen. Et avgjørende element i prosessen var den vitenskapelige revolusjon fra den refererte rettssak mot Galilei og fremover. Det skulle vise seg at det gamle presteskap i lengden hadde lite å stille opp mot avmystifiseringen og den vitenskapelige rasjonalitet. 2

Der er en tvetydighet som har fulgt maktutøvelsen gjennom historien, men som ble særlig tydelig ved den vitenskapelige avmystifisering. Det gjelder herskerens behov for informasjon og bedre innsikt, altså for det som bare kan oppnås gjennom tvangsfri kommunikasjon ut fra en forståelse vi har kunnet registrere av den nære sammenheng mellom sannhet og frihet. Machiavelli var naturligvis klar over problemet. Hans anbefaling gikk ut på at herskeren skulle knytte til seg de klokeste menn, og at de så skulle få snakke fritt: "jo friere de tenker og råder, desto bedre er det". Men "friheten" skulle være forbeholdt herskerens lukkede rom. 3 Problemet er naturligvis at så lenge makten var prinsipielt ubunden, hadde disse kloke menn ikke noen institusjonelle garantier for at de virkelig skulle kunne komme skadefri fra den "utvungne" meningsutveksling de ble tvunget inn i.

I det tradisjonelle samfunn skilte man, som sagt, ikke mellom den private og den offentlige sfære, og ikke mellom private og offentlige ytringer. Institusjonaliseringen av disse skiller er karakteristisk for det borgerlige samfunn og en forutsetning for de borgerlige friheter. Det har vi vært inne på, men det er viktig å være oppmerksom på at etableringen av dette skille ikke bare er prinsipielt, men også i noen grad materielt betinget. Det muntlige utsagn rakk i utgangspunktet ikke langt (men sladderen kunne naturligvis gå). Det førmoderne samfunns skrevne medium var eksklusivt i sin karakter. Det kunne bare sirkuleres vidt gjennom avskrifter, og publikum var begrenset til dem som kunne lese. Disse forhold forandret seg imidlertid ved boktrykkerkunsten og ved den gradvise utvikling av leseferdigheten i kjølvannet av denne. Boktrykkerkunsten var en forutsetning for å skape den spesielle borgerlige offentlighet slik vi så Holberg ga uttrykk for ved å henvise til boktrykkerkunsten som et av menneskenes "herligste Paafund". 4

3.2 Før 1814

Ved kirkeordinansen av 1537/39 ble et nytt prinsipp lansert i det forhåndssensur av trykt skrift ble innført. Det vil si at det ble overdradd professorene ved Universitetet i København å føre tilsyn med hvilke bøker som skulle komme ut i riket. Det interessante her er hvordan vitenskapen, som opprinnelig truet samfunnsautoritetene (Galilei), nå er blitt inkludert som samfunnsautoritet. Vi skal komme mer tilbake til denne tvetydighet i vitenskapens forhold til samfunnet i andre sammenhenger.

Forhåndssensur, som (av teknologiske årsaker) ikke var noe begrep i de tidlige samfunn, er blitt et grunnleggende begrep i ytringsfrihetsdebatten siden. Grunnlovens første punktum om at "Trykkefrihed bør finde Sted" innebærer nettopp et generelt forbud mot det relativt moderne fenomen – forhåndssensur. I Danmark er det kun forbud mot forhåndssensur, eller retten til å offentliggjøre ytringer, som i dag er grunnlovsfestet. Forhåndssensuren kunne naturligvis omgås ved at man benyttet den gamle metode, å la kritiske ytringer sirkulere i avskrift. 5 En som benyttet seg av det var presten Jacob Worm. Han spredte satiriske skrifter over kjente personer, og systemkritiske kommentarer til eneveldet som var blitt innført i 1660. For dette ble han i 1681 dødsdømt, men benådet på skafottet og sendt i eksil til den dansk/norske koloni Trankebar i India.

1600-tallet var en istid for ytringsfriheten i Europa. På 1700-tallet, og særlig i annen halvpart av 1700-tallet, skjedde det en oppmykning parallelt med en utvikling av leseferdigheten, et aktivt foreningsliv og med en sterk økning i anvendelsen av trykt skrift ved aviser, pamfletter, periodiske skrifter, bøker osv. Bak denne utvikling skimter man blant annet innflytelsen fra opplysningstidens tro på meningsutveksling som metode for bedre innsikt, en tro hentet fra det vitenskapelige felt (kfr. ovenfor). Det dannet seg på denne bakgrunn et offentlig politisk felt.

Det er et annet fenomen som er like viktig for å forstå utviklingen mot den nye frihet, nemlig den romantiske forestilling om folkefellesskap og folkesuverenitet. Det var ikke minst denne underliggende bevissthet om meningsfellesskap som utgjorde grunnlaget for "det opinionsstyrte enevelde", for å sitere Jens Arup Seip. 6 Det opinionsstyrte enevelde ble en overgangsform til den statsskikk som ble etablert i 1814, i det man her ser de første skritt mot åpenhet og dannelsen av et offentlig rom.

Ludvig Holberg lå i forkant av denne utvikling. Han var som professor også sensor. Men han var, som han sa, ikke "meget for de sedvanlige Censurer" i det han mente sensuren ofte rammet de mest originale forfattere og hindret dem i å drøfte interessante spørsmål i tilstrekkelig frihet. Holberg var selv et par ganger nære på å bli stanset av sensuren. Det interessante er imidlertid at han, i likhet med mange andre på denne tiden, blant annet Voltaire, brukte den kunstneriske fiksjon for å komme utenom sensuren og få sagt noen sannhetens ord. Teknikken er å forflytte arenaen for handlingen i tid og sted og la fingerte personer komme med de kontroversielle uttalelser.

Til tross for de liberale tendenser måtte man altså trå forsiktig, og forhåndssensuren ble beholdt. Det var særlig på to områder man skulle vokte seg vel for å uttale seg kritisk i offentligheten. Det gjaldt i trosspørsmål og det gjaldt kritikk av samfunnsautoritetene. Som Juel Haslund sier, 7 går det gjennom hele århundret, til tross for en voksende liberalitet, en frykt for å miste kontrollen over den store uopplyste allmue. 1700-tallets stat var og ble en øvrighetsstat.

I årene 1770-1772 kan vi imidlertid betrakte et interessant eksperiment idet den tyskspråklige statsmann Johann Friedrich Struensee da fikk innført en omfattende trykkefrihet. Beslutningen gjenspeiler muligens et forsøk fra Struensees side på å søke popularitet, men det reflekterer også tidens liberale tankegang. P. F. Suhm mottok beslutningen med begeistring. Endelig er den dag kommet, skriver han,"at enhver kan skrive, hvad han tænker, at Baand og Lænker ej mer ligge paa Forstanden, at enhver kan vise sig saadan, som han er." Suhm fortsetter med å oppfordre Kongen til å holde fast ved beslutningen -

«at han for de gode Skrifter, de gode Tanker, som den vil frembringe for Lyset, ser igjennom Fingrene med de onde, de slette, thi Forfølgelser for Skrifter, som end kunde have fortjent det, er det samme som Forbud at skrive; det var at nedrive med den ene Haand hvad man opbygde med den anden, det var at kvæle Genierne og ved Frygt at gjøre Hænderne stive og Hjærnerne sløve». 8

Suhms argument gjenspeiler tidens tankegang. Den er også vår. Overensstemmelsen med de grunnleggende argumenter slik vi har skissert dem ovenfor er påfallende. Vekten ligger på hensynet til fellesskapet, det vil si til samfunnet, den felles fornuft og den enkeltes dannelse. Hvis ikke "de gode Tanker" kommer frem i lyset, blir "Hjærnerne sløve". For å få til dette må man være villig til å betale en pris, man må tolerere også ytringer som i og for seg kunne fortjent forfølgelse.

Ikke bare ble forhåndssensuren opphevet, men mange synes også å ha forstått det slik at man heller ikke trengte å stå til ansvar for hva man satte på trykk. Resultatet ble en flom av pamfletter og andre trykksaker. Mange omhandlet viktige samfunnsspørsmål, men det var også mange, tildels anonyme, personangrep. I Edvard Holms bok om denne trykkefrihetsperiode henviser han til Struensees vanlige "Overfladiskhed og Ubetænksomhed" som hadde "bragt ham til at udstede Rescriptet uden at han lod indflyde et eneste ord om Ansvaret." Struensee måtte da også rykke ut med en påminnelse om at autors eller boktrykkerens navn måtte stå på trykksaken, og at de borgerlige lover mot injurier eller oppfordring til opprør fortsatt gjaldt. Friheten varte kort. Etter tre år ble Struensee fengslet, dømt til døden og henrettet. 9 Forhåndssensuren ble ikke gjeninnført, men grensene for hva man ustraffet kunne sette på trykk ble trangere.

Episoden viser oss for det første at det åpenbart var et oppdemmet behov for en større grad av ytringsfrihet. Den må ses i kontekst av den voksende liberalitet gjennom hele århundret. Det er kanskje naturlig at utviklingen mot ytringsfrihet måtte ta karakter av en prøve- og feileprosess. Det har da også vært vanlig å hevde at de anarkiske tilstander den førte til, viser at folk var utrenet med denslags frihet. Det kan være mye sant i det. Der er en kultur også for ytringsfrihet. Men den vesentligste lærdommen er nok allikevel at anarki og frihet ikke er det samme. En mer omfattende ytringsfrihet trives best i et institusjonelt system med rimelig klar ansvarsplassering, systematisk kritikk og opposisjon, mangfold i media osv. og det lar seg ikke etablere over natten.

Det må dog understrekes at denne institusjonaliseringsprosessen med periodiske skrifter, foreninger osv. var i gang. I norsk sammenheng kan det være av interesse å notere seg at Det Norske Selskab ble stiftet i den struenskee trykkefrihetstid. Denne tid ga også, ifølge Holm, "Leilighed til, at Klager, der var stærkt farvede af norsk Nationalfølelse, kom til orde i Pressen". 10

I årene 1792-93 delte vannene seg, som Seip skriver. "Hos noen fortsatte radikaliseringsprosessen. Hos andre kom et tilbakeslag under inntrykket av den revolusjonære bølge". 11 I Danmark/Norge kom en innskjerping i forhold til trykkefriheten ved "Forordning som nærmere bestemmer og forklarer Trykkefrihedens Grændser" i 1799. Strafferammene ble vesentlig skjerpet. Etter at Danmark-Norge ble trukket inn i Napoleons-krigene ble også forhåndssensuren gjeninnført.

3.3 1814 og begrensningene i det rettslige vern

Den trykkefrihet som ble innført ved Grunnloven i 1814 hadde, som vi forstår, en forhistorie som er viktig for å forstå hva man la i ytringsfriheten i 1814. Om at "Trykkefrihed bør finde Sted", det vil si om prinsippet om forbud mot forhåndssensur ved offentliggjøring, var det ingen uenighet, iallfall ikke åpen uenighet. Den norske konstitusjon kunne bli så liberal som den ble, fordi man var i den situasjon at samfunnsordenen skulle bygges fra grunnen av. Det betød fritt frem for tidens progressive ideologi.

Når det gjelder begrunnelsen , kan man kanskje skimte elementer av en mer individualistisk rettighetsbegrunnelse, som f. eks. i det Adler-Falsenske utkasts paragrafs første punktum som sier: "Trykkefrihed er en væsentlig Betingelse for Borgerfrihed." Det kan dog ikke være tvil om at det var de mer fellesskapsorienterte begrunnelser i tradisjonen fra det opplyste enevelde som dominerte. Om vi holder oss til Suhms begreper, kan vi si at det ikke var de sløve hjerners rett som skulle forsvares, det gjaldt tvertimot sløvhetens bekjempelse gjennom ytringsfriheten. Interessant er sorenskriver Weidemanns begrunnelse. Weidemann var en sentral delegat til riksforsamlingen, blant annet var han en av de tre som foretok den endelige redigering av Grunnloven. Han hadde opprinnelig levert inn et eget grunnlovsforslag der han simpelthen bare sier at ytringsfrihet må man ha "For at fremme Videnskaber og Lærdom". 12

Det Adler-Falsenske forslag ble ikke lagt til grunn for grunnlovsparagrafen. Forelegget var ytringsfrihetsbestemmelsen i § 11 i den franske menneskerettighetserklæring av 1789. Som nevnt innledningsvis i forrige kapitel, har grunnlovsparagrafen vært kritisert for uklarhet fra første stund. Det gjelder særlig bestemmelsen i annet punktum som sier at man ikke kan straffes med mindre man selv har vist, eller tilskyndet andre til, "Ulydighed mod Lovene". Den kan fortolkes som om det ikke er noen begrensninger på lovgivers adgang til å innføre straff for ytringer (eventuelt med de begrensninger som følger av tredje punktum). De fleste er enig om at dette annet punktum har fått sin form ved en misforståelse ved redigeringen av Grunnloven. I den paragraf som ble vedtatt før redigeringen sto det nemlig at man bare kunne straffes for å ha tilskyndetandre til ulydighet mot lovene. 13 En annen sak er at jurister har sett med tilfredshet på misforståelsen i det man på grunn av denne slipper "å gjøre så sterk vold på ordlyden" når de "nødvendige" strafferegler skulle utformes! 14 Et annet punkt der man har måttet gjøre vold på ordlyden, gjelder at man ikke kan straffes med mindre man "forsætligen" har fremført falske og ærekrenkende beskyldninger. Straffeloven har ikke det samme strenge krav til forsett, og er følgelig i strid med ordlyden i Grunnloven.

Det er grunn til å understreke det spesiell vern for politiske ytringer som følger av tredje punktum der det heter at "Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere enhver tilladte". I tillegg til det første punktums klare forbud mot forhåndssensur, er det særlig dette siste punktums begrensninger på hva man kan straffes for å ytre, som gir Grunnloven dens liberale karakter og som altså reflekterer den tolerante holdning fra opplysningstiden. Men det var et spørsmål om hvor langt denne rakk. Den videre rettslige regulering av ytringsfriheten lå først og fremst i straffeloven. Og det å utarbeide en ny straffelov måtte nødvendigvis ta tid. Stort sett fortsatte lover og forordninger fra enevoldstiden å stå ved makt. Det gjaldt også for trykkefrihetsbestemmelsene. På første ordentlige storting ble det da også bestemt at den relativt strenge Trykkefrihedsforordning fra 1799 fortsatt var gjeldende "forsaavidt dens Bestemmelser ei stride imod Grundloven". Da grunnlovsvernet, som vi har sett, var uklart, fortsatte forordningen å være en viktig rettskilde.

Det kan være grunn til å merke seg også hva som ikke står i grunnloven. Religionsfrihet er således ikke nevnt. Det ble vedtatt at det skulle stå at "Alle kristelige religionssekter tilstedes fri religionsøvelse". Men i likhet med trykkefrihetsparagrafen ble denne paragraf også endret ved den endelige redigering. Det siterte punktum falt simpelthen ut. Grunnene til dette er ukjent. 15 Det er imidlertid klart at religionsfrihet var problematisk i den tidens øvrighetsstat, kanskje mer problematisk enn når det gjaldt kritikk av de verdslige autoriteter. Det demonstreres ikke minst ved grunnlovens forbud mot jøder og jesuitter. Og selv en frihet som bare gjaldt kristelige sekter, kunne kanskje bli for mye for noen. Konventikkelplakaten fra 1741, som sier at prestene skal ha kontroll med religiøse forsamlinger, kom, på grunn av bortfallet, ikke i konflikt med den nye grunnlov, og kunne således være i kraft helt til den ble opphevet i 1841. Det var denne "plakat" som lå til grunn for dommen over Hans Nielsen Hauge. 16 Også her ser vi altså at gamle rettslige begrensninger i ytringsfriheten fortsatt var gjeldende etter 1814.

Endelig er det grunn til å understreke at grunnloven ikke inneholder noen generell paragraf om beskyttelse av privatsfæren. Der er intet eksplisitt uttrykk for det skille mellom privat og offentlig sfære som var så grunnleggende for hele den borgerlige statsform. Dette må imidlertid ikke tolkes i retning av at skillet ikke var viktig. Tvertimot må det tolkes som et uttrykk for at nettopp det opplagte ikke alltid kommer til uttrykk. Lovreguleringene skulle i det alt vesentlige gjelde den offentlige sfære. En viss pekepinn i denne retning får vi da også ved §102 som sier at "Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde".

I tiåret etter 1814 verserte det en rekke "Trykkefriheds-Actioner" mot folk som ble anklaget for å ha reist utilbørlig kritikk mot embetsmenn, noe som var spesielt nevnt som straffbart i forordningen fra 1799. Trykkefriheten ble særlig skarpt forsvart – og grensene prøvet – av Det Norske Nationalblad som kom ut i perioden 1815-1822. Bak bladet sto brødrene, redaktøren Hans Abel Hielm og den kjente advokat og politiker, Jonas Anton Hielm. Etter lange prosesser endte det med en sak som gikk på majestetsfornærmelse der advokaten ble fradømt sin stilling som regjeringsadvokat og bladet måtte innstille da det ble fratatt portomoderasjonen. Det siste var i de dager et effektivt middel mot "Trykkefrækheden". Det var først med kriminalloven av 1842 at den gamle trykkefrihetsforordning av 1799 i det vesentligste ble erstattet.

En kjent ytringsfrihetssak etter 1814 gjelder forøvrig anledning til politiske demonstrasjoner, nemlig saken om feiringen av 17. mai. Carl Johan så på feiringen som en demonstrasjon mot unionen og Kongen. Det første offentlige 17. maitog gikk i Trondhjem i 1826. Men den virkelige konfrontasjon kom med det såkalte "torvslag" i Christiania i 1829 da folkehopen på Christiania torg ble spredt ved et kavallerisjokk etter at Christian den Vs Norske Lov som forbød denslags demonstrasjoner først var blitt lest opp. Man tenkte seg nok ikke at Grunnlovens bestemmelse om "Frimodige Ytringer" gjaldt demonstrasjoner. Vi får altså enda et eksempel på at det gamle lovverks begrensninger i ytringsfriheten fremdeles var gjeldende. Feiringen av 17. mai lot seg imidlertid ikke stanse.

3.4 Øvrighetsstat eller borgerlig frihet

Det synes å ha vært en ikke helt avklart motsetning i tidens politiske tenkning, som også har nedfelt seg i grunnloven § 100, mellom en straffbar "ringeagt mod … de konstitusjonelle magter" på den ene side og "Frimodige ytringer om statsstyrelsen" på den annen. Man kan naturligvis som Emil Stang f. eks. fortolke dette i retning av at krenkelse eller forhånelse av de nevnte makter er forbudt, mens det er tillatt med "agitation" for f. eks. "socialisme" eller "republik". 17 Det er imidlertid en del saker fra forrige århundre som viser at man måtte være særlig forsiktig med kritikk av samfunnsautoritetene, og at det kanskje ikke var så farefritt å agitere for sosialisme eller republikk. Det gjelder slike saker som reaksjonen mot Thrane-bevegelsen, som jo hadde sosialistisk tilsnitt, og det gjelder saken mot den kjente venstremann, Nikolai J. Sørensen i 1880 for hans agitasjon for republikk. Han ble idømt 60 dagers arrest for å ha "vist og tilskyndet andre til Ringeagt mod Rigets bestaaende Regjeringsform". 18

Den innebygde spenning i grunnlovsparagrafen gjenspeiler en indre spenning i den spesielle samfunnsorden vi finner i forrige århundre. Den hadde i tillegg til å være en borgerlig stat, også bevart et sterkt element av 1700-tallets øvrighetsstat, det ligger på en måte i hele dannelsesprosjektet og i den grunnleggende forestilling om at sannheten ble forvaltet av institusjonene, kirken, loven, universitetet osv. "Lyset" måtte derfor komme ovenfra, som Welhaven sa. Respekt for samfunnsautoritetene var et bærende element i samfunnsordenen. "Regimets sivilisatoriske eller sedelige karakter berodde på en vekselvirkning," skriver Fredrik Thue, "Monrad ville sagt en dialektisk forsoning, mellom et dynamisk ?stoff?: det sivile samfunn i sin selvutfoldelse, og en stabiliserende form: den politiske og kulturelle ?øvrighetens? autoritet." 19 Det er imidlertid et spørsmål om i hvilken grad friheten og autoriteten ble "dialektisk forsonet".

Vi tenker oss gjerne at utviklingen av ytringsfriheten har gått som en lineær utvikling i retning av stadig større rom for ytringsfriheten. Det er imidlertid ikke uten videre tilfelle. Således ser man under 1800-tallets øvrighetsstat, som altså ikke kunne tolerere angrep på samfunnsautoritetene, at frimodig tale som støttet disse autoriteter ved å injuriere eller utdefinere dem som truet disse autoriteter, godt kunne tåles. Det vi idag kaller personvernet var ikke dengang så vel utviklet. Vi kan si at hensynet til enkeltindividet har overtatt etter hensynet til samfunnsautoritetene som det viktigste hensyn bak begrensningene i ytringsfriheten. Et svekket autoritetsvern er på noen områder blitt erstattet av et styrket personvern. Vi ser dette best når det gjelder blasfemien. Man kunne slå hardt ned på dem som forhånet statens religion, mens man var langt friere enn idag til å forhåne andre religioner eller kristne retninger, kfr. kap. 6.2.4.2 Blasfemi.

3.5 Institusjonaliseringen av offentligheten

Grunnloven hadde en annen viktig paragraf som berører åpenheten eller ytringsfriheten i vid forstand, nemlig § 84 som sier at "Storthinget holdes for aabne Døre og dets Forhandlinger kundgjøres ved Trykken". 20 Denne paragraf er kanskje like revolusjonerende som § 100 om "Trykkefrihed". Dørene fra det rom der politikken ble diskutert og utformet skulle åpnes ut mot det offentlige rom. Nå var bruk av offentligheten som et slags kontrollorgan ikke i seg selv noen ny tanke. Prinsippet var vel kjent fra rettspleien. I Christian den Vs Norske Lov heter det således at "By-Ting skal holdis af Byfogden offentlig og ikke paa Raadhuus inden lukte Døre". 21 Offentlighet omkring de politiske prosesser var imidlertid nytt.

For at en slik offentliggjøring skulle kunne fungere krevdes det et institusjonalisert offentlig rom, blant annet måtte det finnes en korrigerende opposisjon. Byggingen av et slik offentlig rom kunne naturligvis ikke skje i en håndvending. De kaotiske tilstander i trykkefrihetsperioden under Struensee viser hvor viktig det er med en slik institusjonalisering. Også etter 1814 var det en tendens i samme retning. Som vår første litteraturhistoriker, H. O. Hansen, sier om de periodiske skrifter fra denne periode: Det var nok av dem "der med den allerstørste Liberalitet optog al Slags umodent Kram… Som det gaar i ethvert Land, hvor Pressefriheden er ny, saaledes gik det ogsaa i Norge, Pressen stod til fri Afbenyttelse for Enhver, hans Skriblerier være nu saa aadsfattige og umodne som de være vilde … Der herskede i disse Dage et Slags Uskyldighedstilstand i den norske Litteratur, en ordentlig Kritik var en aldeles ukjendt Ting." 22

Nå har vi sett at man var kommet et stykke på veien under 1700-tallet. Men det gjaldt helstaten. I Norge sto man mer på bar bakke. Men helt bar var den ikke.

Noe av det viktigste som hadde skjedd forut for 1814 var at Norge i 1811 hadde fått et eget universitet. Et "moderne" liberalt samfunn på begynnelsen av 1800-tallet er utenkelig uten et eget universitet. Det ble "et slags opphøyet sentrum i den nasjonale offentligheten, en status som fra 1860-årene fikk sitt symbolske uttrykk i Groschs klassisistiske universitetsanlegg på Karl Johan, midt mellom Stortinget og Slottet". 23 Eller som Marcus Monrad sa, det var "krystallkjernen" innenfor den frie nasjonen, beviset på at Norge var en "kulturstat". 24 Universitetet var embetsmannsstatens embetsmannsskole der embetsmennene ble autorisert gjennom embetseksamenen. Vitenskapen fortsatte som etablert samfunnsautoritet også i den nye stat.

Men universitetet ble tidlig også en arena for intellektuell debatt og ideologiske brytninger, ikke minst omkring Det Norske Studentersamfund. Mest kjent fra den første tid er "stumpefeiden". Men det fortsatte med nye konfrontasjoner ut over i århundret.

Den almendannende skole var, som vi har vært inne på, kanskje det viktigste samfunnsskapte fundament for den dannelsesprosess som skulle utvikle det fri, myndige menneske. Utbyggingen av skolevesenet hadde kommet et stykke under helstaten, men det ble 1800-tallets stor prosjekt å bygge den ut. Leseferdigheten, en viktig forutsetning for en bred borgerlig offentlighet, synes å ha utviklet seg raskt i tiårene etter 1814. Fra 1820-årene av ble lærerutdannelsen systematisert ved de nye lærerseminarene. Dette skulle ikke bare føre til en styrking av skolen rent alment, men også til at skolen fikk en egenidentitet. Hva det kom til å bety skal vi komme tilbake til.

Et av de mest iøynefallende trekk etter 1814 var kanskje bylivets endrede karakter. Det vokste frem en mengde møteplasser som i prinsippet var åpne, men der inngangen i realiteten ble regulert ved de borgerlige koder som definerte hvem som var innenfor og hvem som var utenfor "det gode selskap". Møteplassene var restauranter, teatrene, kunstutstillingene osv. Men det ble også organisert møteplasser som var mer inkluderende, som det nye tivoli i Christiania, et "Anlæg for Social Sammennyden," som Welhaven skrev. Det skulle, i likhet med skolen, være et element i det borgerlige dannelsesprosjekt.

Påfallende er også det Sverre Steen har kalt den nye "assosiasjonsånd", utbyggingen av et meget omfattende nett av organisasjoner, foreninger og kulturaktiviteter. Her kan vi snakke om dannelsen av flere offentligheter som var ekspansivt inkluderende. Med "offentligheter" mener vi da fora der man kommer sammen med mennesker man ikke kjenner privat – for å kommunisere om og engasjere seg i temaer eller oppgaver av felles interesse.

En av de beste indikatorer på denne oppbyggingen av det offentlige rom er naturligvis spredningen av det trykte ord. Vi siterer historieprofessoren Ludvig Daae fra 1865:

«Folkeoplysningsselskabets fortjente Bestyrelse har kunnet omsprede lærerige Skrifter i meget betydelige Oplag. Private Forlæggere have kunnet finde sin Regning ved at forsyne Landet med Skole- og Folkebøger af større eller mindre Værd, og endelig have Aviser i stedse voxende Antal og Omfang kunnet vinde Indgang hos alle Samfundsklasser, endog i de mest afsidesliggende Egne. Der gives Smaabøger, hvis Tilstedeværelse endog neppe er den dannede Klasse af Nationen bekjendt, men som dog afsættes fornemmelig paa Vestlandet i mangfoldige tusinde Exemplarer, og visse for Almuen bestemte Blade, navnlig Almuevennen, have et overmaade stort Abonnentantal.» 25

Et spesielt viktig element i denne utvikling er det også Daae nevner, nemlig de periodiske publikasjoner, først og fremst avisene. "Det Norske Nationalblad" er nevnt ovenfor. Eksempelet viser at man fikk tilløp til meningsdannende opposisjonspresse raskt etter 1814. Et annet eksempel på en hvis program var å prøve ytringsfrihetens grenser, var Peder Soelvold med sitt blad "Statsborgeren". Det viste seg imidlertid at klimaet for den slags publikasjoner ikke var det beste. Opposisjonen skulle disiplineres i overensstemmelse med øvrighetsstatens krav om lydighet. Bare det at noen tok på seg å prøve den nye ytringsfrihets grenser, demonstrerer imidlertid den spenning vi har kunnet henvise til mellom den tradisjonelle øvrighetsautoritet og den nye borgerlige frihet.

Antallet aviser hadde en meget sterk vekst spesielt fra 1830-årene av. 26 Like viktig er det at vi under den kaotiske overflate som Hansen beskrev og som Hielm og Soelvold forsåvidt er en del av, ser elementer av en utvikling mot det vi kan kalle en mer profesjonell presse. Der var, som Svennik Høyer skriver, "tilløp til en mer prinsipiell og systematisk redaksjonell linje i noen aviser" før 1850. Han fremhever særlig den konsekvensrike konkurranse fra 1830-årene av mellom de to ledende opinionsorganer, Morgenbladet og Den Constitutionelle. Her finner vi "begynnelsen på den moderne opinionsjournalistikken", altså en kritisk kommenterende journalistikk. 27 Vi kan si at ved denne autonomisering av pressen kunne ytringsfriheten bli mer systematisk tatt i bruk.

Det kan argumenteres for at det viktigste område av den nye offentlighet var den litterære offentlighet. Sars karakteriserte, som vi har sett, Norge i forrige århundre som et "poetokrati" der dikterne ble de viktigste fortolkere av virkeligheten og kommentatorer av utviklingen. Wergeland og Bjørnson var for Sars de to store høvdingskikkelser. De bidro kanskje mer enn noen annen i skapelsen av den nasjonale identitet, og ble således førende i hele det store dannelsesprosjekt. Det er karakteristisk at det litterære felt ikke er så klart utskilt fra det politiske, særlig ikke i Wergelands-tiden. Dikteren og samfunnskommentatoren glir over i hverandre i disse skikkelser. Selv om man kan se tydelige tendenser til skillet mellom kunsten for de mange og kunsten for de få, er ambisjonen i dannelsesprosjektet å oppheve skillet. Idealet er den gode kunst for massene.

Den nære sammenheng mellom utviklingen av de periodiske skrifter, særlig avisene, og litteraturen og kunsten er også karakteristisk. Skjønnlitteraturen ble ofte publisert som føljetonger i bladene og nyheter om litteratur var viktige nyheter. Kritikken var også en viktig del av avisstoffet. Som Arild Linneberg skriver: "Den moderne ekspansjonen av bladkulturen er ekspansjonen av en litterær kultur og en viktig del av moderniseringsprosessen. Den konstituerer en publisistisk offentlighet, etablerer et nytt og stort publikum – både politisk og litterært." 28

Det litterære felt har alltid vært et felt med spesielt stor grad av ytringsfrihet. Grunnen er naturligvis at det er basert på fiksjon, og at selv ganske direkte samfunnskommentarer kan skjules i fiksjonens form. Vi har også kunnet påpeke den spesielle funksjon litteraturen har hatt i det borgerlige samfunn ved at man ved fiksjonen kan "offentliggjøre det private". Men dertil kommer den spesielle historiske rolle litteraturen kom til å spille i det borgerlige dannelsesprosjekt. Dette ga frihet og autonomi til feltet. Det synes kort sagt som om den litterære offentlighet ble den offentligheten der ytringsfriheten kunne realiseres først og i størst omfang. Det ble i realiteten en beskyttet sfære, og førende også når det gjaldt å fremme en politisk kommunikasjon, kanskje i enda større grad enn vitenskapen. Det er dette som ligger i det sarske "poetokrati".

Ser vi de forskjellige områder som er nevnt i sammenheng, synes det som vi kan konkludere med Habermas? ord om at det i tidsrommet etter 1814 "sprang frem fra den private sfæres midte et relativt tett nettverk av offentlig kommunikasjon". 29 Vi ser hvordan nye åpne møteplasser utvikles, hvordan universitetet og skolen, og avisene og det litterære felt vokser frem og danner den institusjonelle basis for en ny offentlighet. Dette gjøres i en slags vekselvirkning med utviklingen i de rettslige reguleringer der gamle begrensninger fra enevoldstiden etterhvert forsvinner. Men vi ser også hvordan de nye institusjoner nettopp ved å vokse, utvikler elementer til egne identiteter eller egne diskurser. Offentligheten blir mindre enhetlig.

3.6 Øvrighetsstaten undergraves og ytringsfriheten utvides

Mot slutten av forrige århundre ser vi hvordan den antydede prosess fører til at det utvikles forskjellige "offentligheter". Den gamle legmannsbevegelsen var en slik offentlighet. Den fikk etterhvert en økende politisk innflytelse. 30 Dette skjedde blant annet i sammenheng med den nye nynorskbevegelsen. Sammen dannet disse strømninger kjernen i det som er kalt "motkulturen". Etterhvert kan vi også snakke om en egen offentlighet knyttet til arbeiderbevegelsen. Viktigst i forbindelse med hele prosessen i retning av diversifisering og differensiering er imidlertid det som skjedde innenfor skoleverket.

Fra midten av århundret ser vi at det med basis i lærerseminarene utvikles det vi kan kalle for et eget dannelsesprosjekt. Man så med skepsis på den formelle borgerlige dannelse, og utviklet i stedet et begrep om folkelighet som basis for et alternativt dannelsesprosjekt. Her ble lagt et grunnlag for kritikk av de etablerte samfunnsautoriteter. Det vil si at den enhetlige øvrighetsstat ble brutt ned og at det ble mer armslag for den borgerlige frihetsstat. Samfunnskritikken fikk langsomt en ny legitimitet. Men denne utvikling foregikk ikke uten konfrontasjoner.

For Venstre-bevegelsen ble universitetet og det gamle dannelsesprosjekt identifisert med den embetsmannsstaten de gjorde opprør mot. Mer konkret kom det til å stille seg i opposisjon til embetsmannsstatens "krystallkjerne", universitetet. 31 Universitetets, eller det akademiske miljøs, selvfølgelige legitimitet som samfunnsautoritet ble anfektet. Stortinget begynte karakteristisk nok å blande seg inn i professoransettelsene. Mest kjent er stortingsprofessoratet til Venstres ideologiske fører, Ernst Sars i 1874. I 1893 og igjen i 1894 lanserte Venstre forslag om å inndra høyrepolitikeren Francis Hagerups professorat. Begrunnelsen var at han hadde gått inn i Emil Stangs ministerium av "eventyrere" og "usurpatorer" samt at han hadde vært med på handlinger, i forbindelse med utnevnelsen av en professor i teologi, som i en avis var blitt betegnet som "Forbrydelser mod den almindelige Straffelov". 32 Det nye venstreregimets oppgjør med universitetet ble følt som et anslag mot den akademiske frihet.

Sett i det større perspektiv var imidlertid dette ikke så meget et anslag mot den akademiske frihet som det var et anslag mot begrunnelsen for denne frihet, eller mot den akademiske dannelses hegemoniske posisjon, en posisjon vi har sett opprinnelig lå til grunn for utviklingen av den liberale borgerlige stat med dens friheter. Anslaget må paradoksalt nok betraktes i lys av det moderne gjennombrudd i retning av et sekularisert, vitenskapelig verdensbilde. 33 Vitenskapen ble et felt for etablering av positiv kunnskap, den ble på denne måten skilt ut fra politikken og moralen.

Utskillelsesprosessen var, som vi har antydet, smertefull, men resultatet var en slags "kontrakt" i følge hvilken vitenskapen fikk, om vi setter det litt på spissen, full, institusjonelt garantert (ytrings)frihet innenfor sitt område mot å holde seg utenfor politikken. 34 Opprinnelig hadde vitenskapens frihet hvilt på dens autoritative normgivende rolle overfor politikken og samfunnet gjennom dannelsesprosjektet. Universitetet hadde vært en dannelsesinstitusjon. Nå ble det mer sett på som en produsent av nyttig kunnskap, og friheten ble begrunnet med henvisning til prinsippet om ytringsfrihet. 35 Etterhvert fikk denne prosess sitt symbolske uttrykk ved at universitetet ble flyttet ut fra hovedstadens sentrum til en isolert campus utenfor byen.

Denne utvikling innenfor det vitenskapelige felt slår ut i en økende spesialisering i forskjellige fag som igjen danner basis for forskjellige profesjoner. Vi får en profesjonalisering av samfunnslivet. På den annen side vokser det på denne tiden frem en uavhengig gruppe "intellektuelle" litterater, kritikere, skribenter og kunstnere. Disse identifiserte seg gjerne med kampen mot det etablerte regime. De intellektuelle er så å si per definisjon brukere av ytringsfriheten. Deres "oppgave" blir å "oversette" mellom de forskjellige felts diskurser, eller altså føre an i den overordnede offentlige samtale.

Noe av det karakteristiske i denne periode er de store rettssaker i det litterære felt. De angår de nye intellektuelles virksomhet. Her i Norge gjelder det saken mot Hans Jæger for hans bok Fra Kristiania-Bohêmen, utgitt i 1885 og mot Christian Krohg for hans bok Albertine, utgitt i 1886. Begge ble dømt. Når det blir så mye offentlighet omkring saker av denne karakter akkurat på denne tiden, har det utvilsomt å gjøre med den nye "realisme", litteraturens forhold til samfunnet forandret seg, den ble mer kritisk. Vi får et forvarsel om hva som skulle komme til å hende når Marcus Monrad i 1861 beskylder Camilla Collett for å bryte "Sømmelighedens Grændser". For å sitere Arild Linnebergs parafrasering av Monrad: "For nasjonens åndelige sunnhet er det"meget viktig"med en litteratur som tjener til"at berolige og forsone med Virkeligheden og med alle berettigede Samfundsmagter". Colletts"usunde, misfornøiede Betragtning af Kvindens Stilling i Samfundet"er derimot disharmonisk og ender"i en skjærende Mislyd". Samfunnssatiren blir for negativ,"den mangler et bestemt positivt Støttepunct"". 36 Men det var altså først ved Jægers bok at problemet endte i rettssalen.

Jæger mente seg å være en ytringsfrihetens forkjemper. Han forsøkte å mobilisere Sars for sin sak: "hvorfor har De ikke reddet pressefriheden i Norges land i det øieblik, da det simpelthen beroede paa Dem at redde den…?" Bortsett fra at han overvurderte Sars? makt, var det grunner for at så mange, selv blant de progressive krefter, nølte med å gå i bresjen for Jæger. Jonas Lie og Arne Garborg gjorde det, i trykkefrihetens navn. Men den kjente redaktør O. Thommesen i Verdens Gang gjorde det f. eks. ikke. Han gikk derimot ut i et heftig forsvar for Krohg. Årsaken til dette var at det, som Halvor Fosli skriver, var en grunnleggende forskjell mellom Jæger og Krohg. Krohg var en moralist som skildret syndens uhyggelige følger, mens Jæger tvertimot skildret moralens "forferdelege og forkrøplande konsekvensar". Dette var på en helt annen måte en krenkelse av samfunnsordenen. Denne amoralitet ledet ham ut i et annet utilgivelig overtramp, som ikke kom så klart frem i rettssaken, men som sannsynligvis spilte en rolle for den isolasjon han ble utsatt for. 37 Jæger brukte lett identifiserbare levende modeller og refererte hensynsløst fra private samtaler. Dermed krenket han en grense som selv for de mest progressive burde være ukrenkelig, grensen mellom den offentlige og den private sfære.

Det som skjedde etter det store rabalder omkring Jæger og Krohg i 80-årene, var mye av det samme som skjedde innenfor det vitenskapelige felt, kollisjonen mellom kunstens frihet og samfunnsmoralen ble langt på vei løst ved at litteraturen, som kunsten forøvrig, ble skilt ut som et eget felt, det vil si at den i stor grad kom til å bli sett på som noe som ikke vedkom moralen og politikken.

Helt løst ble problemet dog ikke. Det er karakteristisk at samfunnet har hatt vanskelig for helt å forholde seg til de kunstneriske ytringer som prøver ut grensene for det tillatelige på moralens område. Vi ser det demonstrert med Mykle-saken i 1957 og med Bjørneboe-saken i 1966. Agnar Mykle ble anklaget ifølge utuktsparagrafen, strl. § 211, for sin bok Sangen om den røde rubin. Han ble frifunnet i Høyesterett, mens Bjørneboe ble dømt etter samme paragraf for sin bok Uten en tråd.

Tilsvarende vanskelig har kunsten hatt for å forholde seg til sin sosiale rolle, idet den i stor grad har isolert seg samtidig som iallfall deler av den har insistert på å kunne provosere, kfr. forrige kapitel om kunstneriske ytringer. Det er mulig å se på disse gjensidige problemer kunsten og samfunnet har når det gjelder å forholde seg til hverandre, som noe positivt. Hovedpoenget er imidlertid at etter konfrontasjonene mot slutten av forrige århundre har kunsten nydt en stor grad av frihet til å bruke de uttrykk den måtte ønske. Og i dag er en ny Mykle-sak lite sannsynlig.

"Den skjellsettende ekspansjonen i moderne norsk pressehistorie starter mot slutten av 1870-årene og endte foreløpig i 1920," skriver Høyer. Det gjelder i første rekke den kvantitative ekspansjon. Det samme tidsrom viser imidlertid også store endringer i pressens måte å fungere på. Bladkulturen og den litterære kultur hadde sammen dannet et publisistisk felt. Parallelt med utdifferensieringen av det litterære felt fra 80-årene, ser vi imidlertid hvordan avisene i denne store ekspansjonsfase skilles mer ut fra bladkulturen generelt og knyttes nærmere til politikken. Det var de store politiske stridigheter som toppet seg ved riksrettsdommen i 1884 og ved parlamentarismens innførelse som blir det sentrale stoff i avisene. Denne opphetede politiske strid førte til en livlig offentlig meningsutveksling der ytringsfrihetens grenser prøves og utvides. For ti år siden, skrev Verdens Gang i 1883, var de "fargeløse blade dominante, mens de i dag er i rask tilbakegang". "Fargeløse" var, som Høyer kommenterer, "økenavnet på nøytrale eller upolitiske aviser. Likevel er det ingen overdrivelse å påstå at aviser som Morgenbladet, Dagbladet og Verdens Gang i Kristiania, samt Bergens Tidende utformet mye av den argumentasjonen som gikk med til å forsvare eller til å bryte ned det gamle statssystemet." 38

Den høye temperatur i ordskiftet gikk ut over det rent politiske. Vi fikk en presse som utfordret de sindige borgere. Kjent er Bjørnsons angrep på redaktør Chr. Friele i Morgenbladet for det han kaller "denne iherdige Forfølgelse med Fordrejning, Bagvaskelse, Løgn i Aarevis", noe som blant annet skulle ha "demoralisert vort offentlige Liv." Han grep også til poetokratens våpen og skrev skuespillet "Redaktøren", der pressefriheten settes under debatt. Det er flere trekk ved denne store ekspansjonsfase i norsk presse som minner om situasjonen etter pressens fristilling fra partiene i begynnelsen av 1970-årene, blant annet den relativt opphissede tone i debatten om pressen.

I sin pressehistorie har Høyer kalt perioden rundt århundreskiftet for "en betenkningstid". 39 Man sto overfor to mulige utviklingsforløp, ett i retning av økende uavhengighet i redaksjonene, og ett i retning av en partibunden presse. Det ble, som vi vet, den siste retning som seiret. Mens vitenskapen og kunsten ble skilt ut i egne uavhengige felt, ble pressen og de politiske partier knyttet tettere sammen. Man kan si at pressen innordnet seg i det politiske system. Den ble ingen "fjerde statsmakt". Det skulle ta lang tid før så skjedde. I ettertid synes det klart at innordningen av pressen i det politiske system bandt mer enn det frigjorde. Vel kunne det komme samfunnskritikk til orde i de deler av pressen som var knyttet til opposisjonspartiene, og da særlig i arbeiderbevegelsens presseorganer i dennes mer radikale periode. Men i det lange perspektiv var slike variasjoner "likevel bare nyanseringer innenfor ett og samme partikontrollerende system". 40

Mot slutten av 1800-tallet aktualiseres også spørsmålet om ulik kontroll av ulike medier. Spørsmålet var ikke aldeles nytt. Teatersensur var vanlig i Europa, tildels langt inn på 1900-tallet. Men det ble aktualisert ved utviklingen av bildemediene, først fotografiet, og deretter filmen. Det later til at forskjellen mellom ord og bilder først ble akutt ved oppfinnelsen av fotografiet. Det ble fulgt opp da filmen kom. Den ble tidlig gjenstand for forhåndssensur. Når bildemediene ble behandlet annerledes enn de medier som formidler ord, synes det som årsaken er at bilder ble ansett for å ha en helt spesiell påvirkningskraft, det vil si at de direkte ville kunne virke inn på individers og gruppers adferd. Bilder er i utgangspunktet ikke argumentative, de taler mer til følelsene. Til å begynne med kan det muligens også ha hatt betydning at bildemediene kunne annammes mer direkte, også av dem som ikke kunne lese, altså av den uopplyste allmue. Den spesielle bekymring for det bildemedierte budskap reflekteres fremdeles i lovreguleringen.

Uansett hva pressens allianse med partiene kom til å bety, og uansett den nye bekymring for bildemediene, er det imidlertid ikke tvil om at man gikk inn i det 20. århundre som et åpnere og friere samfunn. Ytringsfriheten var ikke bare "en allment akseptert rettstilstand", den var også "en aktiv situasjon", som Dahl og Bastiansen skriver. Den borgerlige frihetsstat hadde vunnet frem på bekostning av øvrighetsstaten.

3.7 Skiftende fronter

Det 20. århundre begynte med en revisjon av den rettslige regulering av ytringsfriheten ved at man fikk en ny straffelov i 1902. Den avvek ikke dramatisk fra de gamle bestemmelser i forhold til ytringsfriheten. Det er dog bemerkelsesverdig at det er en viss tendens til større kontroll (Dahl og Bastiansen). Man beholder i en nye lov en nokså vidtgående beskyttelse av myndighetene. Ny er en bestemmelse om at det er straffbart å sette samfunnsfreden på spill ved å opphisse en del av befolkningen mot en annen. Dette er forløperen til den såkalte "rasismeparagraf" fra 1961 og 1970. Videre ble avisutgiver pliktig til å sende et eksemplar av avisen til politiet ved utgivelse. Karakteristisk for en alminnelig tendens er det at den nye lov ga bedre beskyttelse mot krenkende personomtale. Personvernet vinner frem, mens autoritetsvernet svekkes.

Man må være varsom så man ikke tolker denne (forsiktige) rettslige tilstramning som et tegn på at det ble et kjøligere klima for ytringsfriheten. Tilstramningen må nok heller tolkes som en reaksjon på det som i forarbeidene er omtalt som "Pressens Tøilesløshed", og som vi har kunnet henvise til ovenfor. Og sannsynligvis fortsatte utviklingen mot større frihet. Pressen var nå institusjonalisert på en måte som gjorde den rimelig immun iallfall mot så svake forsøk på innstramning. Sannsynligvis var også tonen i pressen iltrere og usaklighetene flere i mellomkrigstiden enn det vi er vant til, ifølge Dahl og Bastiansen. Det førte til så pass skarpe reaksjoner at pressen fant å måtte komme lovgivningen i forkjøpet idet den i 1936 utarbeidet den første Vær Varsom-plakat. Vi kan forsåvidt observere et "spill" med myndighetene som både viser en selvbevisst presse, men som også fører til at det introduseres en form for selvkontroll.

Vi har ovenfor vært inne på det problematiske forhold mellom kunsten og samfunnsmoralen, særlig seksualmoralen. Et tilsvarende problem finner vi når det gjelder blasfemien. Da Hans Nielsen Hauge ble arrestert, var det ut fra den gamle forestilling at samfunnsinstitusjonene forvaltet sannheten. Man måtte ha kontroll med dem som anfektet den autoriserte lære. Hele dette autoritetssyn fikk, som vi har sett, et grunnskudd omkring århundreskiftet. Det betød imidlertid ikke at det ble full frihet for ytringer som ble ansett for å være blasfemiske. Men begrunnelsen for blasfemiparagrafen (§ 142 i straffeloven) gikk på ytringens krenkelse av den religiøse følelse hos den troende.

Paragrafen ble aktualisert i mellomkrigstiden ved to saker i 1933 som vakte adskillig oppsikt. Det gjaldt saken om skuespillet Guds grønne enger der Gud ble personifisert. Skuespillet skulle oppføres på Nationaltheatret. Og det gjaldt den samtidige saken mot Arnulf Øverland for hans foredrag Kristendommen – den tiende landeplage. Øverland-saken er interessant idet han ble frikjent av lagretten. På henvendelse fra Justisdepartementet uttalte imidlertid lagmannen at denne kjennelsen var uriktig, hvoretter departementet foreslo og fikk igjennom en endring i paragrafen for å unngå lignende "misforståelser". Etter det er ingen sak reist med utgangspunkt i denne paragraf. Man unngikk altså ikke "misforståelsen". 41 Den alminnelige oppfatning synes i dag å være at "det er lite aktuelt å reise tiltale etter § 142". 42 Forsåvidt ser vi den samme utvikling her som når det gjelder obscøniteter. Kunsten har fått stadfestet sin frihetssfære. Det er imidlertid interessant at da Aschehoug utga Salman Rushdies bok Sataniske vers i 1989 var det noen muslimske ledere som anmeldte Aschehoug forlag etter § 142. De trakk senere anmeldelsen, kfr. kap. 6.2.4.2 Blasfemi.

De største problemer i forhold til ytringsfriheten i første halvpart av dette århundre synes å ha oppstått ved de mye medier, filmen, radioen og etterhvert, fjernsynet. Den skepsis som møtte disse nye medier og viljen til å regulere dem er et påfallende trekk i ytringsfrihetens historie. Det kan synes som det er et alment trekk at nye medier møtes med skepsis. Denne fortar seg så etterhvert som mediene på den ene side institusjonaliseres, mens man på den annen side venner seg til å leve med dem. Situasjonen for de digitale medier i dag synes å kunne tolkes som en parallell til situasjonen med de nye medier tidligere i århundret.

Omkring 1900 kom filmen til landet, og man oppdaget raskt publikums appetitt på vold og sex, selv om det i dag fortoner seg som ganske uskyldig. I 1910 kom en landsomfattende moralkampanje mot kinematografene. Etter en meget omfattende debatt ble forhåndssensur og kommunalt kinomonopol innført i 1913. Dette representerte en klar begrensning i ytringsfriheten i forhold til andre land. Det er også påfallende hvor liten motstand det var mot det statlige kringkastingsmonopol da det ble innført i 1933. I utgangspunktet kan dette ses som en sterk begrensning i ytringsfriheten. Det interessante er imidlertid hvordan det institusjonaliserte politiske system med de forskjellige partier i kritisk opposisjon til hverandre krever plass i den statlige kringkasting. Derved oppstår hva Dahl og Bastiansen kaller "et paradoks": "at statsdriften, tross dens autoritære og sentraliserende preg, likevel kom til å legge færre formelle begrensninger på ytringsfriheten i radioen enn privatdriften hadde gjort." Vi noterer at statlig "kontroll" under visse omstendigheter kan være frigjørende i forhold til markedets "kontroll".

Historien gjentok seg da fjernsynet ble introdusert i 1960. Politikk var i utgangspunktet så godt som utelukket fra sendingene. Man skulle ikke ha kontroversielle emner i fjernsynet. Men det varte bare et par år, så var det politiske diskusjon på plass også der. Fjernsynet ble "et politisk massemedium av første rang". 43 Staten ble altså sittende med kontroll over de viktigste kanaler ut til det offentlige rom. Det var forskjellige grunner til dette statlige monopol, kontrollbehov var ett. På den annen side ser vi at staten hadde vanskeligheter med å definere sin rolle. Resultatet ble da også at disse kanaler etterhvert kom til å tjene den offentlige meningsbrytning.

Utviklingen av det offentlige roms institusjoner i det 20. århundre er preget av den utvikling vi har antydet. Det vitenskapelige felt isoleres delvis i forhold til den borgerlige offentlighet eller til den politiske og moralske diskurs. "De moralske vitenskaper" som var vitenskaper som hadde samfunnet som objekt, positiveres. Det gjelder f. eks. økonomien, som altså skiller lag med moralen. 44 Andre samfunnsfag vokser frem. Sammen med de forskjellige naturfag blir disse, som antydet, basis for den nye profesjonalisering, som innebærer en utvikling i retning av teknokrati eller ekspertstyre. De teknokratiske tendenser måtte føre i retning av en forvitring av den borgerlighet som hadde det moralsk ansvarlige individ eller det myndige menneske som ideal. Utviklingen rammer ikke bare borgerligheten, men også det alternative dannelsesprosjekt. "Det Sars og Garborg kalte folket, ble innenfor denne diskursen kategorisert som samfunnets menneskemateriell", som Thue skriver. 45 Politikk ble i noen grad redusert til hva som er økonomisk hensiktsmessig eller til et spørsmål om helse og sosialhygiene. Og dette var saker bare ekspertene kunne uttale seg om.

Det er lett å overdrive en utvikling som den antydede. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på tendensen. Den ble tydelig i mellomkrigstiden og kom til å sette preg på politikken etter annen verdenskrig. En slik tendens måtte med nødvendighet dempe den offentlige samtale. Ekspertenes diskurser, deres måte å tenke og snakke om virkeligheten på, overtok deler av politikken og bragte andre til taushet. Mye av den politiske beslutningsprosess ble flyttet inn i de lukkede rom. I en viss forstand vendte man tilbake til øvrighetsstaten, en tendens til umyndiggjøring av det myndige menneske. Man fikk en ny "embetsmannsstat". Men de nye samfunnsautoriteter hadde en annen basis enn de gamle. Denne gangen var det fagkunnskapen og sakligheten og ikke Guds nåde eller tradisjonell autoritet som var legitimitetsgrunnlaget.

Det må understrekes at den nye saklighet, først og fremst økonomenes og helseprofesjonenes diskurser, bragte større rasjonalitet inn i samfunnsstyringen. Så langt er utviklingen klart positiv. Problemet var imidlertid at disse ekspertdiskurser ble tatt for mer enn de var verdt, om vi skal tro sindige samfunnskritikere. En av dagens mest fremtredende moralfilosofer, Charles Taylor, hevder således at dominansen av den instrumentelle rasjonalitet er et sykdomssymptom ved det moderne samfunn. Når maksimal effektivitet eller god helse blir det endelige mål for politikken, kan det innebære at individene blir løsrevet fra den plass de hadde i en større orden. Ved dette meningstap er de "open to be treated as raw materials or instrumentes for our projects". De moralske kilder til det moderne samfunn er mistet av syne. Det som bør skje er at vi igjen bevisstgjøres om disse kilder ved en åpen moralsk diskusjon. Taylor mener altså å kunne registrere et forfall i den offentlige samtale. Der er temaer som burde vært oppe til debatt, men som ikke er det. 46 Habermas? kritikk av "reføydaliseringen" av det moderne samfunn faller inn i samme mønster. Her er det også et poeng at de reelle avgjørelser tas blant eksperter i de lukkede rom, mens offentligheten omdannes til "en manipulerende pseudooffentlighet".

Hvordan faller den norske utvikling inn i dette mønster? Vi har i forrige kapitel kunnet henvise til Arbeiderpartiets tendens til å trekke seg inn i de lukkede rom i perioden med absolutt flertall i Stortinget. Det er også blitt hevdet at opposisjonen i 1950-årene hadde gitt opp å kjempe på den åpne offentlige scene, idet den foretrakk å forhandle i de lukkede rom. Systemet ble beskrevet som "korporativ pluralisme" og med sterke tendenser til en slags konspirasjon mellom toppfolkene innenfor politikk, fagorganisasjoner og næringsliv. 47 Den offentlige samtale ble av noen forskere karakterisert som "støy" som virket til å tilsløre den egentlige beslutningsprosess. 48 Denne tendens til å trekke politikken ut av det offentlige rom hadde nok flere årsaker. Skyggene fra verdenskrigen er viktige (kfr. nedenfor). Det er heller ikke slik at det var ekspertene som bestemte. Men det er nok en klar tendens til at det var de som satte dagsordenen i de lukkede rom.

Nå var det tildels harde politiske konfrontasjoner etter 1945. Mest kjent er det politiske oppgjør omkring pris- og rasjonaliseringslovene i 1953-54. Den politiske struktur viste seg i det hele tatt å være rimelig robust og ble derfor også den beste garanti for at ytringsfriheten ble brukt og dermed bevart. Den institusjonaliserte opposisjon ble naturligvis i noen grad fanget inn av den nye saklighet, men måtte samtidig spille opp til sin opposisjonsrolle, hvilket med nødvendighet svekket politikkens sakliggjøring, og ga impulser til en offentlig samtale om politikk og moral. Pressens nære tilknytning til politikken førte denne samtale ut i det offentlige rom. Partisystemet og pressesystemet fungerte knapt perfekt på denne tid, men var altså allikevel en barriere mot den korporative pluralisme og den nye saklighetsdiskurs? dominans.

Det er en historiens ironi i det forhold at vitenskapen, som hadde avmystifisert og avslørt de gamle autoritetsstrukturer, selv kom til å utvikle elementer av lignende autoritetsstrukturer nettopp ved å inspirere saklighetsdiskursen. Vitenskapen kunne altså fungere såvel frigjørende som autoritært. Vi så det under embetsmannsregimet, og vi ser det her. Den autoritære tendens må dog ikke overdrives. Vitenskapens dialektiske metode for å nå bedre innsikt er basert på at man alltid stiller kritiske spørsmål. Som også tidligere blir vitenskapens rolle for den offentlige samtale tvetydig. På den ene siden førte fagligheten til en dempning av den offentlige debatt, på den annen side ser vi at det nettopp fra vitenskapelig hold stilles nye kritiske spørsmål når det gjelder samfunnsutviklingen. Mens den sosialøkonomiske diskurs ble norm for deler av det politiske område, kom de nyere samfunnsvitenskaper i det som er kalt deres "gullalder" i 1960-årene, til å avdekke "det skjulte samfunn", fattigdom, variasjoner mellom landsdeler, sykehusene, fengslene osv. Nye deler av samfunnet ble, ved uavhengige forskningsinitiativer, åpnet for offentlig innsyn, hvilket førte til nye reformer. Som institusjonaliserte systemer ble altså såvel politikken som vitenskapen i siste instans garantister for åpenhet og kritikk. Også for vitenskapens del er det viktig å understreke samspillet med mediene for å få satt viktige temaer på dagsordenen.

Under den annen verdenskrig ble ytringsfriheten opphevet, og sensur og meningstvang innført. Det vil si at man innførte lovregler om forhåndssensur og tildels strenge sanksjoner for overtredelse av bestemmelsene, således dødsstraff for å lytte på andre radiosendere enn dem som var under tysk kontroll. Det institusjonelle system ble også tatt hånd om. Det ble innsatt naziredaktører i de viktigste kanaler ut til offentligheten. Man inndro radioapparater. Hva formålet var er ikke helt klart. Det synes også, ifølge Dahl og Bastiansen, å ha vært forskjeller mellom hensikten hos NS og hos de tyske okkupasjonsstyrker. For de siste synes militære hensyn å ha vært viktige, mens for de første var formålet en opinionsendring med tanke på en varig samfunnsomforming. Det kan være grunn til å spørre om man lykkedes. Hvor robust var systemet, eller holdningene? Hva ble resultatet på lang sikt?

På det institusjonelle plan lykkedes man når det gjaldt å få kringkastingen og de vanlige avisene under kontroll. På den annen side blomstret det opp en illegal presse. Et forsøk på forhåndssensur av bokutgivelser ble effektivt slått tilbake. Men det betyr naturligvis ikke at bokutgivelsene var fri. Et forsøk på å få kontroll med organisasjonene ble også slått tilbake. Her viste det seg å være en motstandsfaktor av stor styrke. Universitetet, skole og idrettsorganisasjoner ble først forsøkt kontrollert ved påbud og infiltrasjon. Da det ikke lykkedes, grep man til aksjoner og massearrestasjoner av studenter og lærere. Alt i alt lykkedes man et stykke på vei med å kontrollere institusjonene, om ikke annet så ved å passivisere dem. Hva man ikke lykkedes med var imidlertid effektivt å påvirke opinionen. Mange av tiltakene må ha virket mot sin hensikt ved å provosere. Endel av diskusjonene gikk også under jorden. Man fikk elementer av en skjult offentlighet. Forsåvidt kan vi si at man fikk demonstrert vanskeligheten med å manipulere meninger. NS og okkupasjonsmakten må ha trodd at det var lettere enn det var. Systemets grunnstruktur var robust. Det skyldes først og fremst en befolkning som hadde fått liberale, demokratiske holdninger inn med morsmelken. Man det skyldes også et mer universelt fenomen som vi får demonstrert bedre i andre sammenhenger, nemlig at det er grenser for hvor manipulerbare mennesker er, og disse grenser er normalt trangere enn de mektige synes å tro.

Men den annen verdenskrig har også et etterspill som bør påkalle vår oppmerksomhet. Man skulle kanskje trodd at når fienden var jaget på flukt, så ville man bli ekstra omhyggelig med å hegne om de frihetsrettigheter man var blitt frarøvet under krigen. Men det var ikke tilfelle. Vi har vært inne på noen almene utviklingstrekk som kan bidra til å forklare fenomenet. Dahl og Bastiansen har kunnet påpeke hvordan nettopp krigen kastet lange skygger over ytringsfrihetens vilkår i Norge. Under rettsoppgjøret ble den norske presse et talerør for forakten overfor dem som hadde sveket, og ikke en vokter av ytringsfrihet og liberale rettigheter. Skjalg Fremo har karakterisert perioden som preget av en "presseetisk unntakstilstand". 49 Den påfølgende kalde krig ga heller ikke de beste vilkår for ytringsfriheten eller informasjonsfriheten.

Det system som hadde vist seg rimelig robust overfor maktens forsøk på å manipulere kommunikasjonen under krigen, viste seg kanskje ikke så robust som man kunne ønske seg når det kom til stykket. Det kan synes som krigen hadde svekket toleranseevnen. Dette synes å være normalt i tider med konfrontasjoner eller ytre trusler. Det minner oss om hvor viktig det er å ta høyde for slike situasjoner i fredeligere tider ved å bygge opp robuste institusjonelle systemer. Til tross for visse svikt i spesielle perioder er det da også rimelig å hevde at systemets grunnstruktur besto prøven. I det større perspektiv ble friheten og mangfoldet bevart takket være de etablerte institusjoner.