Overblikket

Skolegang og utdanning var i slutten av forrige århundre et privilegium for de få. Vårt århundre har sett dette utvikle seg til en rettighet for de mange. Det er en sammenheng mellom alminneliggjøring av skole og utdanning, utdyping av folkestyret og fremveksten av et sosialt ansvarlig velferdssamfunn. Ved starten av et nytt århundre er skolegang og studier en nødvendighet for alle. Derfor er det viktig at samfunnet legger til rette for enkeltindividene slik at de kan søke den utdanning de har evner og interesse for.

Ved å dekke levekostnadene i en periode da de utdanningssøkende er uten inntekt, er utdanningsstøtten gjennom Lånekassen en viktig del av samfunnets tilrettelegging. Andre sentrale elementer er tilretteleggingen på lærestedene, studentenes velferdssituasjon og andre offentlige velferdsordninger. Offentlig utdanning er gratis i Norge, og de som er under utdanning, har rettigheter i andre velferdsordninger. Det er nødvendig å se utdanningsstøtten som en del av en større helhet.

Utdanningsstøtten skal være forutsigbar og samtidig tilpasset endringene i samfunnet. En rivende teknologisk utvikling, nye læringsarenaer, økt samvirke mellom lærested og næringsliv, internasjonalisering og etter- og videreutdanning er stikkord for prosesser som vil legge nytt innhold i begrepene «lærested», «elev» og «student». Overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn vil medføre at den enkelte må fornye og utvikle sin kompetanse gjennom hele livsløpet.

Fra en økonomisk synsvinkel er utdanning en investering med forventning om en fremtidig avkastning. Både samfunnet og enkeltindividet har fordeler av utdanning og økt kompetanse. Derfor er det rimelig at kostnaden ved å ta utdanning er delt mellom enkeltindividet og fellesskapet. Utfordringen ligger blant annet i å gi denne fordelingen en form og innretning som de fleste oppfatter som rimelig og rettferdig. Sammenliknet med andre land er det en moderat privatøkonomisk avkastning av utdanning i Norge. På den annen side dekker fellesskapet en forholdvis stor del av kostnadene ved det å ta utdanning.

Internasjonalt finnes det mange modeller for hvordan samfunnet legger til rette for å dekke kostnadene til livsopphold under utdanning - modeller som i stor grad gjenspeiler de sosiale og økonomiske strukturene i de samfunn de er en del av. I de nordiske land finner vi modeller som i høy grad er knyttet til de moderne velferdsmodeller. I hovedsak går støtten direkte til de utdanningssøkende og ikke som indirekte støtteformer til foreldrene. Men selv innenfor Norden finner vi ulike løsninger, og det finnes neppe noe fasitsvar på hva som er den beste ordningen, dels fordi dette vil endre seg over tid, dels fordi det er spørsmål om å velge mellom verdier. Valg av løsninger innebærer å måtte ta stilling til dilemmaer som det alltid vil være ulike meninger om. At det neppe finnes noe fasitsvar, betyr ikke at alle systemer er like gode. Man kan lære av andre land, men valg av løsninger må være tuftet på et samspill med andre velferdsordninger i Norge.