1 Studenters inntekt og økonomiske levekår

Seksjon for levekårsstatistikk, Statistisk sentralbyrå

Jan Lyngstad

1.1 Sammendrag

1.1.1 Studentene er en svært sammensatt gruppe

Studentene er en svært sammensatt gruppe, ikke bare når det gjelder alder, men også når det gjelder familieforhold og boform. Mange vil kanskje forbinde «studenten» med en enslig ung mann eller kvinne som enten bor alene på en hybel eller i en liten leilighet eller hjemme hos foreldrene. Men det er bare 60 pst. av de aktive studentene (studentene i utvalget til undersøkelsen om Studenters levekår 1998) som er enslige, og bare halvparten av disse (49 pst.) som bor alene. En av tre studenter (36 pst.) har ektefelle eller samboer som de bor sammen med, 23 pst. bor sammen med venner eller studiekamerater i en eller annen form for kollektiv boform (i leilighet sammen med andre på studentby eller andre steder), 8 pst. bor hjemme hos foreldrene (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A1 og A2).

Det at man deler bolig trenger ikke bety at man har felles økonomi. De som deler en leilighet på en studentby gjør sjelden det. Men en del av dem som deler en bolig som de leier av private, vil også dele utgifter til mat og opptre som en felles husholdning. Slik vil det også kunne være blant de som bor hjemme hos foreldrene. De fleste vil være en del av den felles husholdningen, mens andre kanskje har sin egen økonomi helt adskilt fra foreldrenes. Det er for eksempel ikke uvanlig at den delen av boligen hvor studenten bor, er skilt ut som en egen boligenhet (sokkelleilighet i enebolig).

1.1.2 En av seks studenter med forsørgeransvar for barn

En av seks studenter (17 pst.) har forsørgelsesbyrde i den forstand at hun eller han er enslig forsørger eller gift/samboende med barn. 4 pst. av alle studentene er enslige forsørgere, 13 pst. tilhører den siste gruppen (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A1). Flertallet av studentene med forsørgeransvar er kvinner; 95 pst. av de enslige forsørgerne og 61 pst. av de gifte eller samboende studentene med barn.

Mens mannlige studenters fordeling på familiefase ligner mye på den fordelingen vi finner blant menn i første halvpart av 20-årene, er de kvinnelige studentene oftere enn unge kvinner 20-24 år uten familieforpliktelser i form av barn eller ektefelle/samboer. To av tre mannlige studenter (68 pst.) og to av tre unge menn i alderen 20-24 år (65 pst.) er enslige uten barn. 38 pst. av kvinnene i første halvdel av 20-årene og 54 pst. av de kvinnelige studentene er i samme situasjon (Lyngstad og Øyangen 1999:10).

1.1.3 Mange kvinnelige studenter gift/samboende med ikke-studenter

Flertallet (61 pst.) av alle gifte eller samboende studenter er kvinner. Av disse er tre av fire (72 pst.) gift eller samboende med ikke-student. Men også blant mannlige gifte eller samboende studenter hadde nesten halvparten (46 pst.) ektefelle/samboer som ikke var registrert som student. Andelen av gifte/samboende som er gift med ikke-student, er høyest blant kvinner med barn, lavest blant menn uten barn.

Studenter med ektefelle/samboer i arbeid er en svært sammensatt gruppe. Her finner vi trolig en del par hvor bare den ene av samboerne/ektefellene tar høyere utdanning, og en del par hvor begge tar høyere utdanning, men hvor den ene er ferdig med studiene. I den første gruppen vil ikke den arbeidende samboeren/ektefellen ha studielån. De vil kanskje ha en lettere økonomisk situasjon i studietiden enn den gruppen hvor begge tar utdanning og pådrar seg studiegjeld. Atter andre er kanskje i den situasjonen at begge ektefellene/samboerne har vært yrkesaktive gjennom flere år (men hvor den ene går tilbake til studiesituasjonen for en kortere eller lengre periode) og har kommet til et punkt i livet hvor boliggjeld og eventuell tidligere studiegjeld ikke lenger er like tyngende som blant de fleste nyuteksaminerte kandidatene.

Aldersfordelingen blant gifte/samboende studenter kan kanskje gi oss en viss pekepinn om hvilken livsfase og dermed hvilken økonomisk situasjon de er i. Det er omtrent like mange over 30 år blant gifte/samboende mannlige og kvinnelige studenter, henholdsvis 37 og 38 pst. Mange av disse vil trolig fortsatt slite med høye etableringskostnader (boliggjeld og studiegjeld) selv om den ene av partene skulle være ferdig med studiene. Men ved 35- eller 40-årsalderen begynner man kanskje å føle at utgiftene (inklusive renter og avdrag på bolig- og studielån) står i et rimelig forhold til inntektene. 22 pst. av de kvinnelige gifte eller samboende studentene var 35 år eller eldre, 13 pst. var fylt 40. Blant mennene var 24 pst. av mennene fylt 35, 9 pst. var 40 år eller eldre (Lyngstad og Øyangen 1999:29).

1.1.4 Inntekt

Studenter har lavere egen inntekt enn andre unge. I 1997 hadde studentene i gjennomsnitt en disponibel inntekt (inklusive stipend og studielån, men eksklusive uformelle overføringer fra foreldre eller andre) på ca. 100 000 kroner, andre unge på 136 000. Det er ingen forskjell på mannlige og kvinnelige studenter, men forskjellen til andre unge er størst for de mannlige studentene. Om lag halvparten av inntekten er inntekt fra eget arbeid, den andre halvparten omtrent likelig fordelt mellom overføringer av ulike slag (inklusive stipend) og studielån.

Det er først og fremst de yngste og de enslige studentene som har lav disponibel inntekt. En del av de yngste enslige studentene bor fortsatt i foreldrehjemmet (8 pst. av alle studentene i utvalget). De hjemmeboende har spesielt lav egen inntekt, bare om lag to tredeler av de borteboende studentenes inntektsnivå. Studenter i storby og de som studerer på mindre steder har omtrent samme inntektsnivå.

Direkte pengestøtte fra foreldrene betyr trolig lite i studentenes økonomi. De fleste studentene som bor hjemme, bor gratis. Bare 18 pst. betaler for seg. Men også blant studenter som har flyttet hjemmefra kan omfordelinger internt i husholdningen bety en del. 18 pst. av de gifte/samboende studentene oppgav at pengestøtten fra ektefelle/samboer var hovedinntektskilde.

Ett av tre par med minst én student hadde bruttoinntekt over 300 000 kroner. Noe annerledes blir bildet når vi begrenser oss til husholdninger der hovedinntektstakeren er student 1 og vi samtidig tar hensyn til husholdningens størrelse og beregner dens ekvivalentinntekt etter skatt (inntekt pr. forbruksenhet). Disse studenthusholdningene hadde i 1996 en ekvivalentinntekt etter skatt i underkant av 80 000 kroner, bare 5 - 10 pst. høyere enn alle enslige studenter (etter definisjonen i note 1), eller knapt to tredeler av ekvivalentinntekten til andre unge under 30 år.

1.1.5 Forbruk

Enslige aleneboende studenter hadde våren 1998 et månedlig forbruk som tilsvarer om lag 110 000 kroner pr. år eller vel 90 000 kroner i løpet av de ti månedene studieåret varer. Med maksimal støtte fra Lånekassen (62 700 kroner) ville de kunne finansiere rundt to tredeler av forbruket i løpet av studieåret. Studentenes forbruk er lavere enn forbruket til andre unge og de har trolig hatt en noe dårligere forbruksutvikling i løpet av de siste 25 år enn andre unge har hatt.

Sammenlignet med andre unge, bruker studentene mye til mat og andre dagligvarer og lite til transport, inklusive drift og vedlikehold av bil. Mens alle andre grupper har redusert matvareutgiftenes andel av total forbruksutgift, kan det se ut til at studentenes matvareandel ikke har blitt redusert. Men her er våre tall usikre. Vi er på tryggere grunn når det gjelder boutgifter og utgifter til fritidssysler.

Studentene har lavere boutgifter enn andre unge, men noenlunde samme boutgiftsbelastning, målt som boutgiftenes andel av samlet forbruk. Her var det imidlertid forskjeller mellom ulike grupper av studenter. Studenter som lever i parforhold og/eller forsørger barn, har høyere boutgiftsbelastning enn andre unge i samme livsfase, mens enslige studenter har lavere boutgiftsbelastning enn andre unge enslige. Dette har blant annet sammenheng med at det først og fremst er enslige studenter som bor på studentby, mens de som lever i parforhold i større grad må konkurrere på det ordinære boligmarkedet, der prisene og husleiene er høyere.

Mens boutgiftsbelastningen har økt, har andelen av total forbruksutgift som går til fritidssysler, gått ned.

Enslige, aleneboende studenter i storby har i gjennomsnitt 13 000 kroner mer i årlig forbruksutgift enn de som bor og studerer på mindre tettsteder. Forskjellen kan bare delvis forklares ved at storby-studentene har høyere boutgifter. I tillegg bruker de også mer penger enn studenter på mindre steder på det man kanskje kan betegne som «luksusforbruk», det vil si på kafé- og restaurantbesøk og på feriereiser.

1.1.6 Materiell standard

Studentene leier i større grad enn andre unge den boligen de bor i, og de fleste leier på det private markedet. Blant enslige studenter er eierandelen særlig lav, trolig ikke vesentlig høyere enn for 25 år siden. Blant gifte og samboende studenter derimot har eierandelen blitt en god del høyere i løpet av samme periode. Nesten tre av fire gifte/samboende studenter med barn eier i dag boligen de bor i.

Både i 1998 og i 1973-74 var rundt en av fire enslige, borteboende studenter uten eget bad eller wc. Tallene er imidlertid ikke helt sammenlignbare (se note 20). For 25 år siden betydde det at studentene hadde vaskestell på rommet og måtte dusje på skolen. Hybelvertens do fikk de nok lov til å bruke. For dagens studenter betyr det at de må dele bad og wc med en eller flere studenter på studentby. Blant alle unge er bare 1-2 pst. i dag uten bad eller wc i boligen.

Også på andre måter bor studenter i boliger med dårligere standard enn andre unge. De bor oftere enn andre unge i bolig med fuktighet og råte og med kalde rom, og de bor oftere trangt.

I dag har så å si alle studenter kokemuligheter i boligen. For 25 år siden hadde bare tre av fire enslige borteboende studenter eget kjøkken eller adgang kjøkken.

Hver annen student eier eller disponerer bil, eldre studenter i større grad enn yngre. Dette er langt mindre enn for andre unge, først og fremst når man sammenligner de yngste studentene med jevnaldrende ikke-studenter.

1.1.7 Studiegjeld og økonomiske problemer

En av ti studenter tar ikke opp studielån. 14 pst. regner med å ha minst 300 000 kroner i studiegjeld ved endt studium. I gjennomsnitt regner studentene med å ha 180 000 kroner i studiegjeld når de er ferdige med studiene. Det er først og fremst gifte/samboende studenter med høy husholdningsinntekt som ikke har studiegjeld og heller regner med å ta opp studielån. Hjemmeboende studenter tar opp mindre lån enn de som er flyttet hjemmefra. Det er flere blant de hjemmeboende låntakerne enn blant de borteboende som sparer deler av studielånet.

Få studenter har problemer med å klare sine løpende utgifter. Langt flere studenter, og flere enn blant andre unge, tror de ville få problemer med å klare en uforutsett regning på 3 000 kroner. Derimot er det svært få studenter, og færre enn blant andre unge, som mottar sosialhjelp.

1.2 Kort om inntekt, formue og økonomiske levekår

De økonomiske ressursene en student disponerer, får konsekvenser for hva slags liv vedkommende kan tillate seg å leve i studietiden og hva slags muligheter hun eller han har til å spare og investere for framtiden, i tillegg til det som investeres i selve utdanningen. For de fleste grupper av personer og husholdninger vil den ordinære inntekts- og formuesstatistikken gi et rimelig godt bilde av disse gruppenes økonomiske ressurser og dermed av deres økonomiske levekår. Bildet har imidlertid en del mangler. I prinsippet skulle gratis eller subsidierte tjenester regnes som inntekt. Det samme gjelder alle mulige overføringer i form av penger eller gaver som personen eller husholdningen mottar fra andre. De fleste offentlige overføringer er nå inkludert i statistikken, men fortsatt gir inntektsstatistikken ingen opplysninger om verdien av mottatte tjenester eller opplysninger om uformelle overføringer fra for eksempel familien.

Studentene har tradisjonelt vært avhengig av økonomisk støtte fra foreldrene eller annen nær familie. Et annet forhold som også har betydning når man nytter inntektsstatistikk til å vurdere studenters økonomiske levekår, er at utbetalt lån, som for eksempel studielån, ikke regnes som inntekt. Statistikkens inntektsbegrep vil dermed undervurdere de økonomiske ressursene studentene disponerer i studietiden.

Det er altså nødvendig å supplere opplysningene fra den registerbaserte inntekts- og formuesstatistikken med opplysninger fra egne spørreskjemaundersøkelser for å få et rimelig godt bilde av studentenes økonomiske levekår. Slike intervjuundersøkelser har naturligvis også sine mangler. Det er ikke alltid like lett å huske hvor stor inntekt man har hatt fra ulike kilder.

De opplysningene om studenters økonomiske levekår som er nyttet her, er innhentet gjennom en spørreundersøkelse om studenters levekår 1998 (Gulløy, Opdahl og Øyangen 1998) og Inntektsregisteret 1997. En analyse av opplysningene fra spørreskjemaet er tidligere publisert i en egen rapport (Lyngstad og Øyangen 1999). Opplysningene fra registeret ble koblet til senere og har derfor ikke tidligere vært publisert.

I det neste kapittelet skal vi beskrive studentenes individuelle inntekter ved hjelp av disse opplysningene. Men en students individuelle inntekt sier ikke alt om vedkommendes økonomiske situasjon. En del bor også sammen med samboer eller ektefelle som de deler utgiftene med. I slike tilfelle vil det også være viktig å vite litt om andre husholdningsmedlemmers inntekter. Den økonomiske situasjonen vil kunne være en helt annen for student som er gift med student enn for student som er gift med yrkesaktiv. Mens noen studenter har barn, er andre helt uten forsørgelsesbyrde. Dette må vi også ta hensyn til når vi skal sammenligne studenters økonomiske levekår. Vanligvis regner man med at det er visse «stordriftsfordeler» forbundet med å dele husholdning med en eller flere andre personer. Et par trenger ikke dobbelt så stor inntekt som en enslig for å ha samme materielle levestandard. I slike tilfeller beregner man vanligvis husholdningens ekvivalentinntekteller inntekt pr. forbruksenhet. Husholdningens inntekt deles med kvadratroten av antallet personer i husholdningen. Dette innebærer for eksempel at en husholdning på to personer må ha ca. 1,4 ganger så høy inntekt som en enslig for å ha det like bra økonomisk. 2 I kapittel 4 skal vi se nærmere på den økonomiske situasjonen til studentenes husholdninger, og i de følgende kapittelene skal vi se på andre aspekter ved deres økonomiske situasjon: forbruk (kapittel 5), økonomiske problemer (kapittel 6), materiell standard (kapittel 7) og til sist deres gjeldsforhold (kapittel 8).

1.3 Studentenes egne inntekter 3

1.3.1 Studenter sammenlignet med andre unge

Ca. 100 000 i disponibel inntekt. Lavere enn for andre unge

Tabell 1.1 viser studentenes gjennomsnittlige disponible inntekt (inklusive utbetalt lån fra Statens lånekasse for utdanning) (se vedlegg C for definisjon av inntekt) sammenlignet med andre grupper unge. Vi ser at særlig unge yrkesaktive, men også unge trygdemottakere har høyere disponibel inntekt enn studentene. Et annet viktig trekk vi kan lese ut av tabellen, er at unge yrkesaktive menn har noe høyere inntekt enn unge yrkesaktive kvinner, mens det så å si ikke er forskjeller i inntektsnivå mellom kvinnelige og mannlige studenter. Unge kvinnelige trygdemottakere har noe høyere inntektsnivå enn unge mannlige trygdemottakere. Dette har trolig sammenheng med at mange kvinnelige trygdemottakere er enslige forsørgere og dermed skal forsørge barn i tillegg til seg sjølv. Innslaget av enslige forsørgere er betydelig mindre blant mannlige trygdemottakere.

Et felles trekk ved stønadsmottakerne (studenter og trygdemottakere) er at de offentlige overføringene bidrar til at unge kvinner i større grad enn unge menn opprettholder de yrkesaktives inntektsnivå. Forskjellen mellom de yrkesaktives og stønadsmottakernes inntektsnivå er mindre blant unge kvinner enn blant unge menn. Dette bekreftes også av andre undersøkelser, for eksempel blant langtids arbeidsledige (Lyngstad og Roalsø 1997). På grunn av sitt høyere inntektsnivå som yrkesaktive, har menn mest å miste når de kommer i en situasjon der de er henvist til å leve på offentlige overføringer.

Hovedtyngden av studentene (58 pst.) hadde en disponibel inntekt under 100 000 kroner, 9 pst. hadde mer enn 150 000 kroner. I tabell 1.2 sammenlignes studentenes inntektsfordeling med inntektsfordelingen til andre unge. Først er alle unge 20-34 år fordelt på ti like store grupper (desiler) etter størrelsen på disponibel inntekt. Første desil er de 10 pst. av ungdommene som har lavest disponibel inntekt, tiende desil de 10 pst. med høyest inntekt. Tabellen viser hvor stor andel av henholdsvis studentene, de yrkesaktive og trygdemottakerne som befinner seg i hver desil-gruppe.

Nesten tre av fem studenter (59 pst. av kvinnelige og 56 pst. av mannlige studenter) befant seg i de laveste tretti pst. av inntektsfordelingen (1. - 3. desil), henholdsvis 8 og 7 pst. blant de 30 pst. unge med høyest inntekt (8. - 10. desil). Til sammenligning befant hver tredje (32 pst.) unge kvinnelige og hver andre (48 pst.) mannlige yrkesaktive i de tre høyeste inntektsdesilene. Unge trygdemottakere befant seg i en mellomstilling.

Ca. 54 000 kroner er inntekt av eget arbeid, ...

Den dominerende inntektskilden for ungdom er inntekt fra eget arbeid. I 1997 utgjorde yrkesinntekt 85 pst. av gjennomsnittlig samlet inntekt (eksklusive studielån) for alle 20-34 åringer. Overføringer av ulike slag utgjorde 13 pst. Resten (2 - 3 pst.) var kapitalinntekter. Men også blant studentene stammet to tredeler (66 pst.) av samlet inntekt fra eget arbeid, 30 pst. fra overføringer (se vedleggstabell 1.21).

Inntekt fra eget arbeid betyr mindre for kvinnelige studenter enn for deres mannlige medstudenter. Mens kvinnelige studenter fikk 62 pst. av sin samlede inntekt i form av yrkesinntekt, utgjorde yrkesinntekten 71 pst. av mannlige studenters samlede inntekt. For de kvinnelige studentene betyr overføringene mer enn de gjør for mannlige studenter, henholdsvis 35 og 24 pst. av samlet inntekt.

Dette mønsteret gjentar seg blant unge yrkesaktive og unge trygdemottakere. Unge menn får en større del av inntektene fra eget arbeid, enn unge kvinner gjør. For unge kvinner betyr overføringene mer enn for unge menn. Yrkesinntekt betyr naturlig nok mer for unge yrkesaktives samlede inntekt enn for studentenes inntekt. For trygdemottakerne er overføringene den viktigste inntektskilden, og langt viktigere enn den er for studentene.

... ca. 25 000 kroner er overføringer, ...

Selv om overføringene utgjør 35 pst. av kvinnelige studenters samlede inntekt og bare 10 pst. av unge kvinnelige yrkesaktives samlede inntekt, betyr ikke det at studentene mottar tre ganger så mye som unge yrkesaktive. Vi må huske på at unge yrkesaktive har et noe høyere inntektsnivå enn studentene har.

Av tabell 1.4 ser vi at kvinnelige studenter og unge kvinnelige yrkesaktive mottar omtrent like mye i skattepliktige overføringer, rundt 9 000 kroner. 4 Dette er trolig først og fremst overføringer knyttet til forsørgelse av barn (mottatt barnebidrag, for studentene også overgangsstønad). Derimot mottar kvinnelige studenter noe mer i skattefrie overføringer enn sine yrkesaktive medsøstre. Stipendet fra Lånekassen (Statens lånekasse for utdanning) utgjør om lag to tredeler (66 pst.) eller 12 700 kroner av kvinnelige studenters skattefrie overføringer. Når forskjellen mellom det kvinnelige studenter og unge yrkesaktive kvinner mottar i skattefrie overføringer likevel ikke utgjør mer enn knapt 7 000 kroner (19 400 - 12 500 kroner), skyldes det blant annet at de yrkesaktive mottar langt mer barnetrygd enn kvinnelige studenter gjør, 9 800 mot 4 400 kroner.

Forskjellen mellom de skattefrie overføringene mannlige studenter og unge mannlige yrkesaktive mottar, kan grovt sett forklares med det stipendet studentene mottar fra Lånekassen (12 500 kroner) (se vedleggstabell 1.21 og 1.25). Når mannlige trygdemottakere mottar omtrent like mye i skattefrie overføringer som mannlige studenter, henger det sammen med at trygdemottakerne mottar mer enn studentene i bostøtte, sosialhjelp, grunn- og hjelpestønad. Dette oppveier stipendet fra Lånekassen. Unge kvinnelige trygdemottakere mottar de samme skattefrie overføringene som mannlige trygdemottakere. I tillegg mottar de mer barnetrygd enn kvinnelige studenter, like mye som de siste mottar i alt i skattefrie overføringer, inklusive stipend fra Lånekassen. Alt i alt mottar unge kvinnelige trygdemottakere omtrent dobbelt så mye i skattefrie overføringer som kvinnelige studenter.

I tabell 1.3 og 1.4 holder vi utbetalt studielån utenfor når vi beskriver inntektssammensettingen for studenter og andre unge. For andre unge betyr ikke studielånet noe til eller fra (se vedleggstabell 1.23), men for studentene er dette en viktig kilde til livsopphold i studietiden, sev om ikke et lån kan betraktes som inntekt i økonomisk forstand. Et lån er heller å betrakte som negativ sparing. Det skal jo betales tilbake en gang.

... og nesten 30 000 kroner i studielån

Men for studentenes forbruksmuligheter i studietiden er studielånet viktig. I 1997 mottok studentene som var med i spørreundersøkelsen om Studenters levekår, i gjennomsnitt 29 300 kroner i studielån. Den samlede støtten fra Lånekassen (lån og stipend) var da på 42 000 kroner i gjennomsnitt og utgjorde 43 pst. av disponibel inntekt (inklusive studielån). Alt i alt hadde studentene da en disponibel inntekt (inklusive studielån) på 97 600 kroner i gjennomsnitt (se vedleggstabell 1.25).

Her er det viktig å huske at Lånekassen bare gir støtte for 10 måneder i året. I gjennomsnitt mottok altså studentene 4 200 pr. studiemåned i 1997. Dette tilsvarte omtrent den maksimale støtten fra Lånekassen til enslig, hjemmeboende student i studieåret 1997-98. Den enslige, borteboende studenten kunne få 2 000 kroner mer. Bare et fåtall av studentene (8 pst.) bodde i foreldrehjemmet. De fleste hadde dermed rett på «borteboerstipendet». I tillegg hadde en god del studenter forsørgelsesbyrde (17 pst. hadde barn) og dermed rett på større støttebeløp enn enslige. Når gjennomsnittlig støttebeløp i 1997 likevel var såvidt lavt, skyldes det at en del studenter av ulike grunner ikke tok opp lån. Noen hadde ikke rett på lån i hele 1997 5, mens andre helt eller delvis unnlot å ta opp lån, selv om de etter reglene hadde rett til det. Derimot er det god grunn til å regne med at alle som hadde rett på stipend fra Lånekassen, søkte og fikk det. Det er imidlertid ikke alle som har rett på fullt stipend. De som bor hjemme hos foreldrene, får ikke «borteboerstipend» og enkelte får studiestøtten avkortet mot andre offentlige stønader.

I tillegg til de nesten 100 000 kroner i (registrert) disponibel inntekt (inklusive studielån) som studentene mottok i 1997, var det også en del som mottok uformelle kontantoverføringer eller gaver av ulike slag. Spørreundersøkelsen tyder på at studentene i gjennomsnitt mottok 5 000 - 10 000 kroner pr. år i overføringer fra foreldrene (Lyngstad og Øyangen 1999:26). 6 En del (18 pst.) av dem som fortsatt bodde hjemme hos foreldrene, slapp også å betale for kost og losji. Alt i alt ser det altså ut til at studentene hadde 100 000 - 110 000 kroner å rutte med i 1997, alt etter om vi holder oss til registrerte inntekter eller også forsøker å ta med uformelle, og dermed uregistrerte, overføringer fra foreldrene.

1.3.2 Ulike grupper av studenter

De yngste studentene har lavest disponibel inntekt, ...

I kapittel 3.1 (jf. tabell 1.2) så vi at det er store inntektsforskjeller mellom studentene. Det er først og fremst de yngste studentene som har lave inntekter. Nesten tre av fire (72 pst.) kvinnelige studenter under 25 år tilhørte de 30 pst. unge med lavest disponibel inntekt (1. - 3. desil), to av tre (67 pst.) mannlige studenter i samme alder. I begge gruppene var det bare 2 pst. som tilhørte de 30 pst. unge med høyest inntekt (8. - 10. desil). Blant de eldste studentene (30 år og over) tilhørte en av tre 1. - 3. desil, 31 pst. av kvinnene og 32 pst. av mennene. Rundt én av fire tilhørte 8. -10. desil, noe flere blant de kvinnelige studentene i denne aldersgruppen (29 pst.) enn blant mannlige studenter i samme alder (24 pst.) (se tabell 1.5).

... og studiestøtten betyr mest for dem

I den yngste gruppen (under 25 år) utgjorde studiestøtten (lån og stipend fra Lånekassen) om lag halvparten av studentenes disponible inntekt. Studentene i alderen 25 - 29 år mottok like mye studiestøtte som de yngste (rundt 45 000 kroner), men støtten utgjorde en noe mindre andel av disponibel inntekt. Studenter som hadde fylt 30 år, mottok mindre studiestøtte enn de under 30, og den utgjorde en langt mindre andel av deres disponible inntekt, 17 pst. for kvinnelige og 23 pst. for mannlige studenter. I denne gruppen spiller yrkesinntekt og skattepliktige overføringer en vesentlig større rolle enn slike inntekter gjør blant de under 30 år (se vedleggstabell 1.25). Når de eldste studentene også mottar mer i skattefrie overføringer enn de yngre studentene, til tross for at de mottar mindre i stipend, har det sammenheng med at de eldre studentene i større grad enn de yngre har forsørgeransvar for barn og mottar ulike former for barnerelaterte overføringer, som for eksempel barnetrygd.

Enslige studenter har lav disponibel inntekt

Inntektens sammensetting og nivå varierer også med familiefase. Det er først og fremst enslige studenter og til en viss grad også studenter som lever i parforhold uten å ha barn, som har lav egen disponibel inntekt. To av tre (69 pst.) av enslige kvinnelige studenter og 61 pst. av enslige mannlige studenter befant seg i lavinntektsgruppen i den forstand at de tilhørte de tre laveste desilene i en inntektsfordeling blant alle unge 20-34 år. Men også de som levde i parforhold med barn var overrepresentert i lavinntektsgruppen (se vedleggstabell 1.26).

Mange enslige forsørgere har høy inntekt, ...

Enslige forsørgere som studerer, har jevnt over høy disponibel inntekt sammenlignet med andre studenter, men også med andre unge. Bare 8 pst. av kvinnelige enslige forsørgere som studerte våren 1998, tilhørte lavinntektsgruppen, over halvparten (52 pst.) tilhørte høyinntektsgruppen (de tre høyeste desilene). Men her må vi ikke glemme at enslige forsørgere i motsetning til enslige også skal forsørge ett eller flere barn på sin inntekt, og at de i motsetning til en del studenter som lever i parforhold, ikke kan nyte godt av partnerens inntekter.

... og studiestøtten betyr lite for dem

Blant enslige og par uten barn utgjør studiestøtten 40 - 50 pst. av disponibel inntekt. Studenter med forsørgeransvar for barn mottar mindre i studiestøtte målt i kroner og i pst. av disponibel inntekt. Minst betyr studiestøtten for enslige forsørgere, 20 000 kroner eller 13 pst. av disponibel inntekt i 1997. Til gjengjeld mottok enslige forsørgere samme året over 120 000 kroner i andre former for skattepliktige og skattefrie overføringer. Dette har sammenheng med at utdanningsstøtten avkortes helt eller delvis mot en del av de ytelsene som enslige forsørgere kan få fra folketrygden.

Studenter i storby og på mindre tettsted omtrent like høy inntekt

Det er ingen vesentlige inntektsforskjeller mellom studenter som studerer i storby og de som studerer på mindre tettsteder. I gjennomsnitt hadde storbystudentene en disponibel inntekt (inklusive studielån) på 97 300 kroner i 1997, studenter på mindre steder hadde 95 400 kroner. 57 pst. av de som studerte i storby, tilhørte lavinntektsgruppen (de 30 pst. med lavest inntekt blant alle 20-34 åringer), 62 pst. av storbystudentene. Dette bildet blir likevel noe annerledes når vi ser på kvinner og menn hver for seg.

Tre av fem kvinnelige studenter tilhører lavinntektsgruppen. Dette gjelder enten de studerer i storby eller på et mindre tettsted. Det er bare blant mannlige studenter at det er inntektsforskjeller å snakke om mellom de som studerer i storby og de som studerer på mindre steder.

Studiestøtten betyr noe mer for de som studerer på mindre tettsteder, enn for de som studerer i storby. For mannlige studenter på mindre steder utgjorde studiestøtten 51 pst. av disponibel inntekt i 1997, for mannlige studenter i storby 44 pst. For kvinnelige studenter på mindre steder utgjorde studiestøtten nær 50 pst. 7 av disponibel inntekt, for kvinnelige studenter i storby bare 41 pst. (se vedleggstabell 1.29). Både for kvinner og menn gjelder det at de som studerer i storby, baserer seg på inntekt fra eget arbeid i større grad enn de som studerer på mindre steder. Blant storbystudentene oppgav 23 pst. av kvinnene og 21 pst. av mennene inntekt fra eget arbeid som hovedinntektskilde. Blant studentene på mindre steder var arbeidsinntekt hovedinntektskilde for 11 pst. av studentene, både de kvinnelige og de mannlige.

Hjemmeboende har to tredeler av inntekten til borteboende studenter

Studenter som fortsatt bor hjemme hos foreldrene, har oftere jobb ved siden av studiene enn de som har flyttet hjemmefra, og de oppgir oftere enn de borteboende at de jobber for å unngå å ta opp (fullt) studielån (Lyngstad og Øyangen 1999). I gjennomsnitt er det likevel de som har flyttet hjemmefra, som har høyest yrkesinntekt, 54 800 kroner i gjennomsnitt i 1997 mot de hjemmeboendes 47 400 kroner. Til tross for dette oppgav nesten 46 pst. av de hjemmeboende studentene inntekt av eget arbeid som hovedinntektskilde vårsemesteret 1998, bare 15 pst. av de borteboende. Samtidig oppgav 80 pst. av de borteboende og 42 pst. av de hjemmeboende studiestøtten som viktigste inntektskilde (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A78 og A79). I 1997 mottok hjemmeboende studenter i gjennomsnitt 25 000 kroner i støtte fra Lånekassen, herav 3 000 kroner i stipend. Borteboende studenter mottok 43 500 kroner. Av dette utgjorde stipendet 13 400 kroner. Alt i alt hadde hjemmeboende studenter en disponibel inntekt (inklusive studielån) som utgjorde to tredeler av inntekten til borteboende studenter i 1997, henholdsvis 67 700 og 100 300 kroner i gjennomsnitt.

Støtte fra foreldrene betyr trolig lite

1 pst. av studentene som hadde flyttet hjemmefra og 9 pst. av de som fortsatt bodde hos foreldrene, oppgav pengestøtte fra foreldre som viktigste inntektskilde. Støtten fra foreldre er tidligere anslått til 5 000 - 10 000 kroner pr. år i gjennomsnitt. 8 I tillegg oppgav 4 pst. av de borteboende at pengestøtte fra ektefelle/samboer var hovedinntektskilden. Både hjemmeboende og borteboende studenter mottar nok også en del mer indirekte støtte fra andre husholdningsmedlemmer enn disse tallene skulle tilsi. De fleste studentene som bor hjemme, bor gratis. Bare 18 pst. betaler for seg (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A74). Mange studenter som har flyttet hjemmefra, er gifte eller samboende. 18 pst. av de gifte/samboende studentene med barn oppgav at pengestøtten fra ektefelle/samboer var hovedinntektskilde, 36 pst. at denne støtten var viktigste biinntektskilde (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A23). Men i tillegg til slik direkte pengestøtte vil det i mange parforhold (både i de med og i de uten barn) foregå en viss uformell omfordeling gjennom at den som har høyest inntekt betaler for en større andel av det felles forbruket, enn den som har lavere inntekt. I det følgende skal vi se litt nærmere på hvor mange av studentene som lever i parforhold hvor vi kan forvente at en slik indirekte omfordeling finner sted.

1.4 Husholdningsinntekt

Begge ektefeller/samboere yrkesaktive i ett av fire studentpar

Både blant kvinnelige og mannlige gifte eller samboende kvinnelige studenter med barn var flertallet av de ikke-studerende ektefellene eller samboerne i arbeid. 9 Bare 3 pst. av de kvinnelige studentene i denne gruppen hadde ektefelle/samboer som ikke arbeidet, 13 pst. av mennene. Noen av disse var kanskje hjemmeværende.

For å betraktes som yrkesaktiv er det ikke nok å ha hatt en tilfeldig jobb. Da må arbeidsforholdet være av en viss varighet eller ha et visst omfang. I statistikken er det vanlig å betrakte de som arbeider minst 10 timer pr. uke som yrkesaktive. 10 Det skal vi også gjøre her. Ektefellene/samboerne til de gifte eller samboende studentene er ofte yrkesaktive, i den forstand at de jobber minst ti timer per uke, men det er også mange av de gifte/samboende studentene selv. I ett av fire studentpar 11 (26 pst.) var begge ektefellene/samboerne yrkesaktive våren 1998, i 16 pst. av studentparene var det ingen yrkesaktiv og i 58 pst. var bare en av ektefellene/samboerne yrkesaktiv. Mens de yngste studentene var overrepresentert i par uten yrkesaktive, var de eldste overrepresentert i par der begge var yrkesaktive (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A24).

I 78 pst. av studentparene var arbeidsinntekt den viktigste inntektskilden til minst en av ektefellene/samboerne, i 14 pst. var lån/stipend hovedinntektskilden for begge. Og som ventet: andelen som er mest avhengig av støtten fra Lånekassen, er høyest blant de yngste, mens andelen som i større grad baserer seg på inntekt fra eget arbeid, er høyest blant de eldste. 59 pst. av de eldste studentparene hadde en samlet arbeidsinntekt 12 på minst 200 000 kroner, bare 17 pst. av de yngste.

Gifte/samboende kvinnelige studenter har oftere yrkesaktiv ektefelle/samboer enn mannlige studenter som er samboende eller gift. Mennene lever oftere enn kvinnene i parforhold der enten ingen av ektefellene/samboerne er yrkesaktive eller bare den mannlige studenten er yrkesaktiv. Det er først og fremst de gifte/samboende kvinnelige studentene med barn som har yrkesaktiv ektefelle/samboer. To av tre (67 pst.) levde i 1998 i parforhold der bare ektefellen var yrkesaktiv. Blant de uten barn var også nesten halvparten (47 pst.) i denne situasjonen.

Blant gifte/samboende studenter jobber kvinnene mindre enn mennene, men de lever oftere enn de mannlige studentene sammen med en partner som er yrkesaktiv. Dette bidrar i sin tur til at det er langt flere kvinnelige enn mannlige gifte/samboende studenter som lever i husholdninger der husholdningen samlet sett har arbeidsinntekt av en viss størrelse. 58 pst. av gifte/samboende kvinnelige studenter med barn lever i parforhold der ektefellens/samboerens samlede arbeidsinntekt er på minst 20 000 kroner pr. måned. Bare 29 pst. av de mannlige studentene som lever i parforhold, er i samme situasjon.

Det er også verdt å merke seg, at mens det blant gifte/samboende kvinnelige studenter først og fremst er de som lever i par med barn at parets samlede arbeidsinntekt er på 20 000 kroner eller mer pr. måned, så er det blant de mannlige gifte/samboende studentene, først og fremst blant de uten barn at paret har en samlet arbeidsinntekt på dette nivået (Lyngstad og Øyangen 1999:30).

Ett av tre par med bruttoinntekt over 300 000 kroner

Ett av tre ektepar/samboerpar (32 pst.) med minst én student hadde våren 1998 en bruttoinntekt 13 på minst 300 000 kroner. De samme gruppene par med gifte/samboende studenter som har høy månedlig arbeidsinntekt, har naturlig nok også høy årlig bruttoinntekt. Andelen med en bruttoinntekt av denne størrelsen var høyere blant eldre enn blant yngre, høyere blant par med barn enn blant par uten barn.

Støtten fra Lånekassen jevner ut noe av inntektsforskjellen mellom studentpar med høy og de med lav bruttoinntekt. For 83 pst. av gifte/samboende studenter som bodde i husholdninger med bruttoinntekt lavere enn 100 000 kroner, var støtten fra Lånekassen viktigste inntektskilde. 33 pst. av de i husholdninger med bruttoinntekt på 300 000 kroner eller mer oppgav Lånekassen som hovedinntektskilde. Selv om støtten fra Lånekassen virker utjevnende, er det altså en god del blant de med høy inntekt fra andre kilder, som mottar så stor støtte fra Lånekassen, at de betrakter den som viktigste inntektskilde (Lyngstad og Øyangen 1999:30).

De «egentlige» studenthusholdningene har lav husholdningsinntekt

I de ordinære inntekts- og formuesundersøkelsene samler man inn gode husholdningsopplysninger (hvem som bor i samme husholdning som hvem) gjennom intervju og gode inntektsopplysninger om alle husholdningsmedlemmene fra ulike registre. Ved hjelp av disse opplysningene kan man beregne husholdningens ekvivalentinntekt eller inntekt pr. forbruksenhet. Dette anses for å være et bedre mål for husholdningens og dermed det enkelte husholdningsmedlems økonomiske levekår enn de inntektsbegrep vi hittil har operert med (individuell disponibel inntekt, husholdningens bruttoinntekt). Ved å nytte dette inntektsbegrepet tar man i prinsippet hensyn til at det innebærer visse stordriftsfordeler at flere personer bor i samme husholdning.

Gjennom arbeidet med «Utjamningsmeldinga» (St.meld. nr. 50 1998-99) skilte man ut de husholdningene som mottok studielån i løpet av inntektsåret (1996) og der husholdningens hovedperson (hovedinntektstakeren) er student, i den forstand at han eller hun ikke er yrkestilknyttet 14 eller trygdemottaker 15. På denne måten fikk man skilt ut de «egentlige studenthusholdningene», det vil si de som i hovedsak forsørger seg ved hjelp av studiestøtten.

Resultatene fra denne undersøkelsen (Epland 1999) viser at studenthusholdningene i gjennomsnitt hadde 89 000 kroner til disposisjon i 1996. I dette beløpet er utbetalt studielån inkludert. For å kunne sammenligne med andre grupper må vi beregne ekvivalentinntekten 16 (se over). Den utgjorde 78 500 kroner i 1996. Dette var noe mer enn enslige studenter hadde å rutte med (72 400 kroner), men langt mindre enn andre unge enslige. I gjennomsnitt hadde studenthusholdningene en ekvivalentinntekt tilsvarende to tredeler (66 pst.) av gjennomsnittsinntekten til alle enslige personer under 30 år (eksklusive studenter) (119 100 kroner), enslige studenter bare 61 pst.

Studenthusholdningene under ett fikk nesten tre firedeler (73 pst.) av sin disponible inntekt (inklusive studielån) i form av overføringer, inklusive stipend (25 600 kroner) og studielån (39 400 kroner) i 1996. Enslige studenter fikk bare 55 pst. av sin inntekt fra overføringer og studielån. Dette skyldes trolig at det er en del barnefamilier som mottar barnerelaterte overføringer (som for eksempel barnetrygd, overgangsstønad og forsørgerfradrag) blant de studenthusholdningene som ikke er enslige.

1.5 Forbruk

1.5.1 Forbruksnivå

I undersøkelsen om Studenters levekår 1998 ble studentene i utvalget stilt en rekke spørsmål om hvor mye penger de brukte pr. uke, pr. måned, pr. semester eller pr. år til ulike varer og tjenester. Disse opplysningene er her brukt til å anslå forbruksnivå og forbrukssammensetting for studenter. Forbrukstallene er imidlertid beheftet med stor grad av usikkerhet. Det må vi ta hensyn til, spesielt når vi sammenligner med andre grupper (Lyngstad og Øyangen 1999: 43).

Studenter har lavere forbruk enn andre unge, ..

I tabell 5.1 er likevel forskjellene mellom studentenes forbruk og forbruket til de gruppene vi sammenligner dem med, såvidt store og entydige, at vi må kunne stole på at tabellen, i hvert fall i grove trekk, gir et riktig bilde av forskjellen mellom studenters og andre gruppers forbruksnivå. Hovedkonklusjonen er at studentene i gjennomsnitt har et lavere forbruk enn andre grupper det er naturlig å sammenligne dem med. Enslige aleneboende studenter har et månedlig forbruk som tilsvarer om lag 110 000 kroner pr. år eller 45 000 - 50 000 kroner mindre enn alle enslige under 45 år. Også de andre studentgruppene har lavere forbruk enn tilsvarende grupper i befolkningen som helhet. Enslige forsørgere som studerer, har lavere forbruk enn enslige forsørgere generelt, studentpar uten barn lavere enn alle yngre par uten barn og studentpar med barn lavere enn alle par med små barn (se tabell 1.9, kolonne 1 og 3).

Vi kan ikke uten videre tolke forbruksutgift pr. husholdning som et mål på husholdningens økonomiske velferd eller økonomiske levekår. Da må vi ta hensyn til at enpersonhusholdninger ikke trenger å bruke like mange penger som en flerpersonhusholdning for å ha det like bra, økonomisk sett. Kort sagt: Først når vi har beregnet husholdningens forbruk pr. forbruksenhet (se kolonne 2 og 4) er det meningsfullt å sammenligne ensliges forbruk med for eksempel enslige forsørgeres forbruk. Husholdningens forbruk pr. forbruksenhet (ekvivalent forbruk) beregner vi på samme måte som inntekt pr. forbruksenhet (ekvivalentinntekt).

... også når vi tar hensyn til at studentenes husholdninger er mindre

Barnefamiliene blant studentene har noe færre barn enn de barnefamiliene vi sammenligner dem med. Når vi beregner forbruksutgift pr. forbruksenhet, får vi også tatt hensyn til denne forskjellen. Vi ser at det fortsatt er betydelige forskjeller i forbruksnivå, også når vi har tatt hensyn til at flerpersonhusholdninger må bruke mer penger for å oppnå samme forbruksnivå eller økonomiske velferd som enpersonhusholdninger og sammenligner forbruksutgift pr. forbruksenhet (se tabell 1.9, kolonne 2 og 4). Størst er forskjellen mellom studentpar uten barn og alle yngre par uten barn (ca. 60 000 kroner). Minst er forskjellen blant barnefamiliene. Enslige forsørgere som studerer, har en forbruksutgift pr. forbruksenhet som ligger ca. 25 000 kroner under gjennomsnittet for alle enslige forsørgere, studentpar med barn ca. 30 000 kroner under alle par med små barn.

Det ser også ut til at studenter som lever i par, har høyere forbruk pr. forbruksenhet (rundt 135 000 kroner) enn studenter som ikke lever i par (110 000 - 115 000 kroner) (se tabell 1.9, kolonne 2). Generelt i befolkningen har yngre enslige et noe høyere forbruk pr. forbruksenhet enn enslige forsørgere, omtrent på samme nivå som par med små barn. Yngre par uten barn kommer best ut (tabell 1.9, kolonne 4).

Sammenligninger av inntekt pr. forbruksenhet (ekvivalent forbruk) mellom husholdningstyper av ulik størrelse og sammensetting er imidlertid svært følsomme for hvilken ekvivalensskala (det vil si hvilke forutsetninger) som er valgt. Andre ekvivalensskalaer med andre forutsetninger om stordriftsfordeler ved at flere bor i samme husholdning og/eller om kostnader ved å ha barn, kan gi helt andre resultater. Hadde vi for eksempel benyttet OECD-skalaen, ville barnefamiliene ha kommet dårligst ut, både blant studentene og i den yngre del befolkningen som helhet. Det er nå vanlig å anta at OECD-skalaen med dagens forbrukssammensetting legger for liten vekt på stordriftsfordelene ved å bo flere personer i en og samme husholdning. Derfor er den etter hvert blitt erstattet av en annen og antatt riktigere skala. 17

På grunn av usikkerheten som hefter ved valg av ekvivalensskala, er sammenligningen av forbruksnivået mellom grupper av studenter etter alder og studiested i tabell 1.10 gjort på to ulike måter. Innenfor hver av undergruppene sammenlignes gjennomsnittlige forbruksutgift pr. forbruksenhet (1) for alle ikke-hjemmeboende studenters husholdninger og (2) for enslige, aleneboende studenter. For de enslige studentene er gjennomsnittlig forbruksutgift pr. forbruksenhet uavhengig av valg av skala.

De yngste har lavere forbruk enn de litt eldre studentene, ...

Vi ser at de yngste studentene har et langt lavere forbruk pr. forbruksenhet enn de som er noe eldre. Dette gjelder enten vi sammenligner husholdningene til alle studentene i vedkommende aldersgruppe eller vi begrenser oss til å sammenligne enslige, aleneboende studenter.

... og studenter i storby høyere enn de på mindre steder

Tabell 1.10 viser også at studenter i storby har et høyere forbruk enn studenter på mindre steder, og igjen gjelder dette både når vi sammenligner alle studenthusholdninger og når vi holder oss til de enslige, aleneboende studentene.

1.5.2 Forbrukets sammensetting

Studentene bruker mer på mat enn andre unge, ...

Enslige studenter bruker mer penger på mat enn andre enslige unge, men forskjellen er ikke så stor som tabell 1.11 tyder på. For studentene inkluderer tallet også andre «dagligvarer» enn mat. For alle unge under 45 år omfatter det bare mat. Slik spørsmålet var stilt i undersøkelsen av studenters levekår og forbruk, er det ikke mulig å skille utgifter til mat fra utgifter til andre dagligvarer. Det er heller ikke publisert tall for alle unge under 45 år, som gir oss mulighet til å si hvor mye de brukte på andre dagligvarer enn matvarer. Hvis vi forutsetter at andre «dagligvarer» er alle typer varer som man kan få kjøpt i en dagligvarebutikk (brus, rengjøringsmidler, toalettartikler, emballasje, enkelt husgeråd, aviser, sokker, undertøy, mv.) i tillegg til matvarer, så kan vi på grunnlag av tall fra forbruksundersøkelsene anslå at 4-5 pst. av total forbruksutgift til gjennomsnittshusholdningen gikk til slike varer. Selv om vi antar at studentene bruker det dobbelte av dette, 10 pst. av total forbruksutgift, til andre dagligvarer enn matvarer, ville de fortsatt bruke en høyere andel av sin totale forbruksutgift på mat enn det andre unge gjør.

... mindre til reiser og transport, ...

En annen viktig forskjell mellom enslige studenter og andre unge enslige er at studentene bruker en langt mindre andel av sine totale forbruksutgifter til reiser og transport enn andre unge gjør. Men igjen, forskjellen er ikke så stor som tabell 1.11 tyder på. Studentene ble ikke spurt om utgifter til kjøp av bil. For alle enslige under 45 år utgjorde posten kjøp av egne transportmidler vel sju pst. av total forbruksutgift. Men selv om vi forutsetter at de enslige studentene brukte en tilsvarende andel av sine totale forbruksutgifter til kjøp av bil, ville likevel den samlede utgiftsandelen til reiser og transport ligge godt under den tilsvarende andelen for alle enslige unge. Studenter med barn bruker derimot omtrent like stor andel av totalforbruket til transport som alle unge i samme livsfase.

Studentene har lavere boutgifter enn andre unge, men mange grupper av studenter må bruke en høyere andel av sine totale forbruksutgifter på å bo enn tilsvarende grupper blant andre unge. Det eneste unntaket er enslige studenter. De har høyere boutgiftsbelastning enn andre unge enslige. Vi kommer tilbake til studentenes boforhold og boligøkonomi i kapittel 7.

... og mer til ferie og fritid

Enslige studenter og andre enslige unge bruker omtrent like stor andel av totalforbruket på fritidssysler (9 pst.) (Lyngstad og Øyangen 1999:46). Men når vi også legger til restaurant- og kafebesøk og feriereiser, blir utgiftsandelen størst for studentene, 23 sammenlignet med 18 pst.. I dette tilfellet er forskjellene større mellom de ulike studentgruppene enn mellom de tilsvarende gruppene blant andre unge. Barnefamiliene blant studentene bruker bare 12-13 pst. av forbruket, og langt mindre enn de uten barn, på ferie og fritid. Blant alle unge er det mindre forskjell de ulike gruppene imellom når det gjelder utgiftsandelen som går til slike formål (se tabell 1.11).

1.5.3 Forbruksutvikling

I 1973-74 ble det gjennomført en forbruksundersøkelse for skoleungdom og studenter. Siden det også ble gjennomført en ordinær forbruksundersøkelse i 1973, betyr det at vi har mulighet til å sammenligne forbruksutviklingen for studenter og andre unge. Vi holder oss til enslige, aleneboende.

Studentene har hatt dårligere forbruksutvikling enn andre unge

For 25 år siden hadde enslige unge under 40 år et forbruksnivå som lå et sted mellom 17 og 24 pst. over enslige, aleneboende studenters forbruk. Mer presis kan vi dessverre ikke være, siden det ikke er publisert gjennomsnittstall for alle studenter fra undersøkelsen i 1973-74. Tallene fra den nye studentundersøkelsen 1998 og den generelle forbruksundersøkelsen 1996-97 kan tyde på at dette forholdstallet nå har økt til et sted i nærheten av 40 pst. (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell 7.1).

Men sammenligningene halter. Studentundersøkelsen 1973-74 bygde på den metoden som benyttes i de generelle forbruksundersøkelsene (utgiftshefter). Tallene derfra skulle dermed være godt sammenlignbare med tallene fra den generelle forbruksundersøkelsen i 1973. Problemet er, som tidligere nevnt, at metoden som ble benyttet til å samle inn forbruksopplysninger i undersøkelsen om studenters levekår i 1998 (spørreskjemaspørsmål), avvek både fra den tidligere studentundersøkelsen og fra de generelle forbruksundersøkelsene, og at sammenligningene mellom studentenes forbruk i 1973-74 og i 1998 derfor er beheftet med stor grad av usikkerhet.

Konklusjonen må likevel bli at studentene har hatt en noe dårligere forbruksutvikling i løpet av de siste 25 år enn andre unge. Hvor mye dårligere, kan vi ikke si noe om.

Mens alle andre grupper har fått redusert matvareutgiftenes andel av total forbruksutgift, kan det se ut til at studentenes matvareandel ikke har blitt redusert. Alle enslige under 40 år brukte 14 pst. av total forbruksutgift til matvarer i 1973 (Statistisk sentralbyrå 1975a). I 1996-1997 var matvareandelen for enslige under 45 år 18 8 pst.. Men for studentene kan det se ut til at matvareandelen har økt eller i beste fall at den ligger på omtrent samme nivå i 1997-98 som i 1973-74 (15 pst.). Studentene brukte i 1997-98 22 pst. av sine totale forbruksutgifter til «dagligvarer». Dette omfatter imidlertid noe mer enn utgifter til matvarer (se ovenfor). Mye av forskjellen (mellom de 15 og de 22 pst.) kan trolig forklares ved at andre «dagligvareutgifter» enn matvareutgifter er inkludert i 1998-tallet.

Mer til bolig, mindre til fritid enn for 25 år siden

Vi er på tryggere grunn når det gjelder boutgifter og utgifter til fritidssysler. Mens boutgiftsbelastningen har økt, har andelen av total forbruksutgift som går til fritidssysler, gått ned. I 1973-74 brukte enslige borteboende studenter (ved universiteter og vitenskapelige høgskoler) 15 pst. av sin totale forbruksutgift til boutgifter, i 1997-98 brukte enslige studenter 24 pst. Studentene bruker altså en større andel av sin totale forbruksutgift til boutgifter i dag enn for 25 år siden. Men også andre unge har opplevd en tilsvarende økning i boutgiftsandelen. I 1973 brukte enslige under 40 år i gjennomsnitt 13 pst. av sin totale forbruksutgift til bolig. I 1996-97 brukte enslige under 45 år 26 pst. av total forbruksutgift til samme formål (se tabell 1.11).

Mens boutgiftsandelen for studentene har økt, bruker de en stadig mindre andel på fritidssysler. I 1973-74 brukte borteboende ugifte studenter ved universiteter og vitenskapelige høgskoler 15 pst. av total forbruksutgift til fritidssysler (13 pst. for studentene ved andre høgskoler). I 1997-98 gikk bare 9 pst. av enslige aleneboende studenters forbruk til fritid. Og her ser det ikke ut til at andre unge har fulgt samme mønster. I 1973 brukte i gjennomsnitt enslige under 40 år 10-11 pst. av sin samlede forbruksutgift på fritidssysler (Statistisk sentralbyrå 1975b). I 1996-97 brukte enslige under 45 år 9 pst. av total forbruksutgift til fritidsformål (Lyngstad og Øyangen 1999:44).

1.5.4 Regionale forskjeller i studenters forbruk

Studenter i storby betaler mest for bolig, ...

Enslige, aleneboende studenter i storby har i gjennomsnitt 13 000 kroner mer i årlig forbruksutgift enn de som bor og studerer på mindre tettsteder. Forskjellen kan bare delvis forklares ved at storbystudentene har høyere boutgifter. I tillegg bruker de også mer penger enn studenter på mindre steder på det man kanskje kan betegne som «luksusforbruk», det vil si på kafé- og restaurantbesøk og på feriereiser.

... og bruker mest på uteliv og feriereiser

Av tabell 1.12 ser vi at boutgiftene til studenter i storby i gjennomsnitt er om lag 5 000 kroner høyere enn boutgiftene til studenter på mindre steder, og at boutgiftsbelastningen (beregnet som boutgiftenes andel av total forbruksutgift) er noe høyere. Men vi ser også at boutgiftene ikke kan forklare hele forskjellen (på 13 000 kroner) mellom de to gruppenes forbruksnivå. Resten av forskjellen kan i stor grad forklares ved at storbystudentene også bruker mer penger på kafé- og restaurantbesøk (3 000 kroner mer) og på feriereiser (2 000 kroner mer) enn de som studerer på mindre tettsteder (Lyngstad og Øyangen 1999:47).

1.6 Oslash;konomiske problemer

Få har problemer med løpende utgifter, ...

Bare et lite fåtall (4 pst.) av studentene rapporterer at de ofte har problemer med å klare sine løpende utgifter. Dette er omtrent som for annen ungdom (se tabell 1.13). Andelen varierer svært lite mellom ulike grupper av studenter. Bare blant enslige forsørgere som studerer, er det noe flere som ikke får pengene til å strekke til, men likevel færre enn blant enslige forsørgere flest. 15 pst. av de enslige forsørgerne i utvalget hadde ofte hatt problemer med å klare løpende utgifter (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A32), 21 pst. av alle enslige forsørgere var i samme situasjon (Statistisk sentralbyrå 1996).

... flere har problemer med uforutsette regninger, ...

Derimot er det hele 34 pst. av studentene som svarer at de ikke ville ha hatt mulighet til å klare en uforutsett regning på 3 000 kroner gjennom mesteparten av 1997. Blant alle unge 20-34 år var det 29 pst. som var i samme situasjon (Levekårsundersøkelsen 1997). Andelen kvinnelige studenter som ville ha fått problemer med en uforutsett regning, var større enn andelen mannlige studenter, og det var flere som hadde slike betalingsproblemer blant de yngste enn blant de eldre studentene. Mest markant er likevel forskjellen mellom enslige forsørgere og par. Blant enslige forsørgere ville halvparten (55 pst.) ikke greie en uforutsett regning på 3 000 kroner, blant gifte/samboende med og uten barn: vel én av fire (27 pst.) (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A32).

... men bare 1 pst. mottar sosialhjelp

Likevel er det bare 1 pst. av studentene som oppgir at de bor i husholdninger som har mottatt sosialhjelp i løpet av de siste 12 månedene. 19 Dette er noe lavere enn det som er tilfelle blant annen ungdom. Blant menn i aldersgruppen 16-24 år bodde 9 pst. i husholdninger som hadde mottatt sosialhjelp i 1995. 11 pst. av alle unge kvinner var i denne situasjonen (Statistisk sentralbyrå 1996).

Kriteriene for at studenter skal få sosialhjelp er svært strenge. Hovedregelen er at Lånekassen skal dekke utgifter til livsopphold i studieårets ti måneder og at sosialhjelp bare unntaksvis skal gis i denne perioden, fortrinnsvis da i form av lån (Sosial- og helsedepartementet 1998). Disse strenge reglene har ført til at sosialhjelp gis langt sjeldnere til studenter enn til annen ungdom. I den grad man betrakter det å motta sosialhjelp som en indikator på at vedkommende har alvorlige økonomiske problemer, vil dermed andelen sosialhjelpsmottakere undervurdere andelen studenter med alvorlige økonomiske problemer sammenlignet med annen ungdom.

1.7 Materiell standard

1.7.1 Bolig og boligstandard

Tre av fire studenter leier bolig

Studentene leier i større grad enn andre unge den boligen de bor i, og de fleste leier på det private markedet. Blant enslige studenter er eierandelen særlig lav, trolig ikke vesentlig høyere enn for 25 år siden. Blant gifte og samboende studenter har derimot eierandelen blitt en god del høyere i løpet av samme periode (Lyngstad og Øyangen 1999:36). Nesten tre av fire gifte/samboende studenter med barn eier i dag boligen de bor i, se tabell 1.14.

Både blant studentene og i befolkningen ellers er det de yngste enslige som skiller seg ut med lavest eierandel. Tabell 1.14 tyder på at eierandelen blant de yngste enslige er blitt sterkt redusert fra 1995 til 1997, slik at eierandelen blant alle enslige under 25 år i 1997 er den samme som blant studentene. Nedgangen er imidlertid ikke så dramatisk som tabellen tyder på. Tallet for 1995 er for høyt anslått, kanskje så mye som det dobbelte av hva det burde være (se Andersen 1998).

For resten av gruppene er tendensen den samme som for studentene, med en klart større andel eiere blant par med barn enn blant unge i andre familiefaser. Men for alle grupper unntatt enslige under 25 er eierandelen markert høyere enn blant studentene.

En forklaring på dette kan være inntektsnivået. Selv om de fleste studenter ikke lever bare på lånekassens ytelser, ligger deres inntektsnivå under gjennomsnittsinntekten i hele befolkningen. Levekårsundersøkelsene tyder på at husholdningens økonomi har fått større betydning for boligeie. Økningen i andelen selveiere har vært størst i de øvre inntektsklassene, mens det har vært en nedgang blant de med lavest inntekt (Andersen 1996). Vel så viktig er det nok imidlertid at studenter er i en fase i livet der mye ennå ikke er bestemt. De fleste vet for eksempel lite om hvor de kommer til å få seg jobb, og mange vet ikke hvor lenge de kommer til å bo på studiestedet. Derfor kan friheten og fleksibiliteten ved det å leie ha vel så stor betydning som økonomiske aspekt for om studenter eier eller leier sin bolig.

Studenter har dårligere boligstandard enn andre unge, ...

Både i 1998 og i 1973-1974 var rundt 25 pst. av de enslige, borteboende studentene uten eget bad eller wc. Tallene er imidlertid ikke helt sammenlignbare. For 25 år siden betydde det at studentene hadde vaskestell på rommet og måtte dusje på skolen. Hybelvertens do fikk de nok lov til å bruke. For dagens studenter betyr det at de må dele bad og wc med en eller flere studenter på studentby. 20 Blant alle unge er bare 1-2 pst. i dag uten bad eller wc i boligen (Lyngstad og Øyangen 1999:38).

Også på andre måter bor studenter i boliger med dårligere standard enn andre unge. De bor oftere enn andre unge i bolig med fuktighet og råte og med kalde rom (se tabell 1.15), og de bor oftere trangt (se tabell 1.16).

13 pst. av studentene bor i bolig med fuktighet eller råte i beboelsesrom og 17 pst. bor i bolig med oppholdsrom som er kalde eller vanskelige å varme opp. I befolkningen som helhet var det 2 pst. som bodde i boliger med kalde rom og 4 pst. i boliger med fuktighet og råte. Både blant studentene og blant de gruppene de sammenlignes med i tabell 15, er det relativt små forskjeller mellom personer i ulike familiefaser. Enslige har ikke vesentlig verre boforhold enn mer etablerte grupper.

... og de bor trangere

I overkant av en tredel (37 pst.) av studentene bodde trangt 21 våren 1998, mens hver tiende student bodde svært romslig 22. Det er de unge og de enslige som i størst grad bor trangt. Blant studenter over 30 år er det halvparten så mange som bor trangt som det er blant studenter under 25 (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A37). Enslige forsørgere og par uten barn skiller seg klart ut som de gruppene der andelen som bor trangt, er minst. Totalt sett er det flere mannlige enn kvinnelig studenter som bor trangt, men denne forskjellen er det menn i parforhold som skaper (se tabell 1.16). Dette kan ha sammenheng med at mannlige studenter er gift eller samboende med andre studenter, mens kvinnelige studenter i større grad har sysselsatte partnere (se kapittel 4). Blant enslige studenter er andelen som bor trangt, omtrent den samme for kvinner og menn.

Det er noe flere som bor trangt blant studenter enn blant alle unge, og det er færre som bor svært romslig. Andelen enslige studenter som bor trangt, er klart større enn blant alle enslige unge. Dette gjelder både om vi sammenligner med dem under 25 år (35 pst.) og dem i alderen 25 - 44 år (13 pst.). Det samme mønsteret kommer fram hvis vi ser på andelen som bor svært romslig i de samme gruppene. To av ti (19 pst.) av alle enslige mellom 16 og 24 år bor svært romslig. I gruppen enslige mellom 25 og 44 år bor om lag fire av ti (42 pst.) svært romslig. 23

I dag har så å si alle studenter kokemuligheter i boligen (98 pst.). For 25 år siden hadde bare tre av fire enslige borteboende studenter eget kjøkken eller adgang kjøkken (Lyngstad og Øyangen 1999:38).

1.7.2 Boutgifter

Studenter har, som vi har sett, jevnt over dårligere bostandard enn alle unge i befolkningen. Dette er ikke nødvendigvis et problem i seg selv, ettersom mange studenter er i en livssituasjon der store deler av fritiden ikke tilbringes i hjemmet. Mange prioriterer å bo billig fremfor å ha høy bostandard. Samtidig er det viktig å være klar over at for de aller fleste studenter er ikke dette et reelt valg. Hvis en student skal klare seg på studielån og stipend er det svært begrenset hvor mye de kanbetale for å bo, og fortsatt ha penger igjen til andre formål. Spørsmålet blir da hvordan studentenes bostandard og boutgiftsbelastning står i forhold til hverandre sammenlignet med andre unge.

Studenter har lavere boutgifter enn andre unge, ...

Sammenlignet med hele befolkningen har studentene i gjennomsnitt om lag 12 000 kroner mindre i totale boutgifter inkludert lys og brensel.

Et problem som hefter ved denne sammenligningen, er at studentene ble spurt om å oppgi hvor mye de betaler i renter og avdrag på boliglån, og ikke ble spurt om å skille ut hvor mye av dette som var renter. I andre undersøkelser er det vanlig å betrakte renter på boliglån som boutgifter (det vil si: forbruk), mens avdrag på boliglån ikke regnes som forbruk, men som sparing. Dette innebærer at tallene for studentenes totale boutgifter inkluderer avdrag på boliglån, mens tallene for befolkningen som helhet ikke gjør det. Dette behøver imidlertid ikke ha så store konsekvenser for sammenligninger mellom gruppene. De aller fleste studenter er unge, og for unge mennesker med boliglån går trolig de månedlige innbetalingene til banken i stor grad til renter, i mindre grad til avdrag. Dessuten er det relativt få studenter som eier sin egen bolig.

Forskjellen mellom studenter og andre unge er størst blant enslige. Enslige studenter betaler i gjennomsnitt 26 000 kroner for å bo, mens alle enslige under 45 år gjennomsnittlig betaler 41 000 kroner (se tabell 1.17).

... men mange har høyere boutgiftsbelastning

Studentene som bor i flerpersonhusholdninger må i større grad enn enslige studenter konkurrere på det ordinære boligmarkedet. De nyter ikke i samme grad som enslige studenter godt av tilbudet om subsidierte boliger gjennom studentsamskipnadene. Både blant par uten barn, enslige forsørgere og par med barn er forskjellen mellom studentenes og andre unges boutgifter noe mindre enn blant enslige, og studentene i flerpersonhusholdninger har høyere boutgiftsbelastning enn de gruppene vi sammenligner dem med.

1.7.3 Varige forbruksgoder

Hver annen student eier eller disponerer bil, eldre studenter i større grad enn yngre. Dette er langt mindre enn for andre unge, først og fremst når man sammenligner de yngste studentene med jevnaldrende ikke-studenter.

En av to studenter har bil, to av tre PC

Til tross for et relativt lavt forbruksnivå sammenlignet med andre grupper er det mange studenter som eier varige forbruksgoder. En av fire studenter (25 pst.) eier sin egen bolig, nesten halvparten (45 pst.) eier eller disponerer bil og nesten to av tre (62 pst.) eier PC. I løpet av de siste 12 månedene før de ble intervjuet, hadde en av fire studenter (26 pst.) kjøpt TV, videospiller, radio, CD-spiller eller annet musikkanlegg, to av tre (67 pst.) hadde kjøpt eller fått innbo (møbler, lamper, golvtepper, pyntegjenstander) og en av fem (21 pst.) hadde kjøpt hvitevarer (kjøleskap, kombiskap, fryser, komfyr, mikrobølgeovn, vaskemaskin, tørketrommel) (Lyngstad og Øyangen 1999:47).

Det er uten videre klart at studentene i mindre grad enn andre unge eier egen bolig (se kapittel 7.1) eller eier/disponerer bil (se tabell 1.18). Vanskeligere er det å avgjøre om de kommer bedre eller dårligere ut enn andre unge når det gjelder andre varige forbruksgoder.

Det er grunn til å tro at studentene har en høy andel med PC og CD-spiller sammenlignet med andre grupper. Mediebruksundersøkelsene viser at ungdom og personer med høg utdanning er de ivrigste brukerne (Vaage 1999). Studentene er unge med høy utdanning. Vi må derfor regne med at de er blant de ivrigste brukerne. Dermed er det også god grunn til å regne med at eierandelen er høy, sammenlignet med andre grupper.

Det er trolig først og fremst de som eier egen bolig, og i hvert fall ikke hybelboere, som investerer i møbler og hvitevarer. Siden andelen selveiere er lav og andelen hybelboere er høy blant studentene, må vi regne med at de ikke har investert i hvitevarer eller møbler i samme grad som andre unge.

1.8 Studiegjeld

Vi har sett at det er store forskjeller mellom studenters inntekter og deres økonomiske tilpasning i studietiden. Noen tar opp fullt studielån, og må kanskje også arbeide ved siden av for å greie seg. Andre er mer forsiktige med å ta opp lån. Ved eget arbeid, og kanskje også ved hjelp av støtte fra foreldre eller samboer/ektefelle, forsøker de å unngå studielån eller i hvert fall begrense det mest mulig (se kapittel 3 og 4).

I dette kapittelet skal vi undersøke hvilke konsekvenser disse forskjellene får. Hvem regner med å sitte igjen med høy gjeld etter endt studietid?

En av ti tar ikke opp studielån

På intervjutidspunktet (våren 1998) hadde studentene i gjennomsnitt 110 000 kroner i studiegjeld, og de regnet med at gjelden ville øke til 180 000 kroner før de ble ferdige. 11 pst. av studentene hadde på det tidspunktet ingen studiegjeld. De fleste av disse (9 pst.poeng) regnet heller ikke med å ta opp lån i Lånekassen i løpet av studietiden. Det var først og fremst de eldste studentene som ikke hadde og ikke regnet med å få studiegjeld. 30 pst. av studentene i aldersgruppen 30 år og over hadde ikke lån i Lånekassen våren 1998. Like mange regnet med at de heller ikke ville ta opp lån i løpet av studietiden (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A28 og A29).

Mannlige studenter hadde noe høyere studiegjeld på intervjutidspunktet enn kvinnelige studenter. De regnet også med å ende opp med et større lån. Dette har nok sammenheng med at mennene gjerne velger de lengste studiene. Men kanskje har det også å gjøre med at en del kvinnelige studenter med ansvar for barn i noen grad forsørges av ektefelle/samboer eller av det offentlige (enslige forsørgere). Bare tre pst. av enslige forsørgere og sju pst. av gifte/samboende kvinnelige studenter med barn regnet med å ha over 300 000 kroner i studiegjeld etter endt studium. Dette er færre enn for andre grupper (se tabell 1.19).

Hjemmeboende studenter låner mindre enn de som har flyttet hjemmefra

Vi har tidligere sett (i kapittel 3.2) at arbeid ved siden av studiene i stor grad er økonomisk motivert. En del studenter ønsker et større forbruk i løpet av studietiden enn støtten fra lånekassen gir grunnlag for. Andre ønsker å unngå å ta opp fullt lån, slik at ikke tilbakebetaling av studielån skal bli en for tung byrde når studiene er over. Blant enslige studenter har tre av fire hjemmeboende (74 pst.) studiegjeld, 94 pst. av de borteboende (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A75).

En del mottar imidlertid også mer støtte fra Lånekassen enn de bruker opp i løpet av studieåret. Blant de 79 pst. studentene som hadde støtte fra Lånekassen som hovedinntektskilde eller viktigste biinntektskilde vårsemesteret 1998 (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A19), regnet en av fem med at de ikke ville bruke opp hele beløpet (Gulløy, Opdahl og Øyangen 1998). Dette gjelder først og fremst hjemmeboende studenter. Bare halvparten av de hjemmeboende studentene som mottok studielån våren 1998, regnet med å bruke opp hele beløpet. Fire av fem borteboende med lån svarte det samme (Lyngstad og Øyangen 1999: 59).

Mange par med høy bruttoinntekt har ikke studiegjeld

Mange samboende og gifte studenter med barn (23 pst.) har ikke studiegjeld (se tabell 1.19). I de fleste av disse tilfellene har heller ikke samboeren/ektefellen studiegjeld. I hvert femte par med barn (20 pst.) i utvalget har verken studenten som ble intervjuet, eller samboeren/ektefellen studiegjeld.

Det er først og fremst gifte/samboende studenter med høy brutto husholdningsinntekt som ikke har studiegjeld. 26 pst. av alle gifte/samboende studenter (både de med og de uten barn) med 300 000 kroner eller mer i brutto husholdningsinntekt, var i den situasjonen at verken de eller ektefellen/samboeren hadde studiegjeld. Blant de med mindre enn 200 000 kroner i brutto husholdningsinntekt, var bare 3 pst. i samme gunstige situasjon (Lyngstad og Øyangen 1999:32).

28 pst. av studentparene 24 i den eldste aldersgruppen hadde ingen studiegjeld, 4 pst. i den yngste gruppen. Andelen med stor studiegjeld var høyest i mellomgruppen (25 - 29 år). 23 pst. av disse studentparene hadde 400 000 kroner eller mer i studiegjeld (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A30). De har studert lenge nok til å ha akkumulert en betydelig gjeld, og ennå har ikke ektefellen/samboeren jobbet lenge nok til å få betalt særlig ned på sin del av gjelden.

En del av studentparene (36 pst.) har boliglån i tillegg til studielån. Bare 4 pst. er helt uten gjeld, det være seg studiegjeld eller boliggjeld. Over halvparten (52 pst.) har bare studielån, mens 7 pst. har bare boliglån. Det er først og fremst den eldste gruppen som har boliglån som eneste lån (19 pst.) og boliglån i kombinasjon med studielån (49 pst.) (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A31).

Studenter i storby låner mer enn de på mindre steder

I kapittel 3.2 så vi at studenter på mindre tettsteder var mer avhengig av støtten fra Lånekassen enn studenter i storby. Likevel er det storbystudentene som har størst studiegjeld. Mens de regner med å ha nær 200 000 kroner i studiegjeld ved endt studium, regner studentene på mindre tettsteder med å ha vel 150 000 kroner i gjeld (Lyngstad og Øyangen 1999: tabell A29, jf. A28). Dette har nok sammenheng med at hovedtyngden av studenter i storby (63 pst.) studerer ved et universitet og dermed har relativt lang studietid sammenlignet med studenter ved statlige høyskoler, som utgjør 88 pst. av studentene på mindre tettsteder. Men kanskje er det også en indikasjon på at studenter i storby i større grad enn studenter på mindre steder må ta opp fullt studielån og arbeide ved siden av studiene for å klare sine utgifter?

Litteraturliste

Andersen, Arne (1996): Har utjevningen stoppet opp? Samfunnsspeilet1996,1, Statistisk sentralbyrå.

Andersen, Arne (1998): Unge i boligmarkedet: Etablerer seg senere, men ikke dårligere, Samfunnsspeilet1998, 4, Statistisk sentralbyrå.

Epland, Jon (1998): Inntekt etter skatt. Revisjon av inntektsregnskapet i inntekts- og formuesundersøkelsen for husholdninger, Notater 98/43, Statistisk sentralbyrå.

Epland, Jon (1999): Tillegg til Rapport 98/17: Endringer i fordelingen av husholdningsinntekt. 1986-1996, i Eva Birkeland (red.): Forskjeller i levekår. Hefte 1: Inntekt, Notater 99/32, Statistisk sentralbyrå.

Gulløy, Elisabeth, Stein Opdahl og Irene Øyangen (1989): Levekår og forbruk blant studenter 1998. Hovedresultater og dokumentasjon, Notater 98/79, Statistisk sentralbyrå.

Langsether, Åsmund (1993): Arv, gaver og levekår, INAS-rapport 93:4, Institutt for sosialforskning, Oslo.

Lyngstad, Jan og Kari-Mette Roalsø (1997): Langtidsarbeidslediges inntekter og økonomiske levekår, Rapporter 97/13, Statistisk sentralbyrå.

Lyngstad, Jan og Irene Øyangen (1999): Sjung om studentens lyckliga dar. Studenters levekår 1998,Rapporter 99/15, Statistisk sentralbyrå.

NOU (1996:13): Offentlige overføringer til barnefamiliene, Barne- og familiedepartementet, Oslo: Akademika.

Sosial- og helsedepartementet (1998): Stønad til livsopphold, § 5-1, Rundskriv I-45/98.

Statistisk sentralbyrå (1975a): Forbruksundersøkelse 1973, NOS A 705.

Statistisk sentralbyrå (1975b): Forbruksundersøkelse for skoleungdom og studenter 1973-1974, NOS A 717.

Statistisk sentralbyrå (1976): Forbruk blant skoleungdom og studenter 1973-1974, Statistiske analyser nr. 25.

Statistisk sentralbyrå (1996): Levekårsundersøkelsen 1995, NOS C 301.

Statistisk sentralbyrå (1998): Levekårsundersøkelsen, 1997. Boforhold, organisasjonsliv, fritid og vold i Ukens statistikk 23/98.

St. meld. nr. 50 (1998-99): Utjamningsmeldinga. Om fordeling av inntekt og levekår i Norge, Sosial- og helsedepartementet.

Vaage, Odd Frank (1999): Norsk mediebarometer 1998, Statistiske analyser 31, Statistisk sentralbyrå.

Vedlegg A

Inntektsopplysninger fra Inntektsregisteret 1997 for personer 20-34 år

Vedlegg B

Inntektsopplysninger fra Inntektsregisteret 1997 for utvalget til Studenters levekår 1998

Vedlegg C

Definisjon av inntekt

Inntektsregnskapet i inntekts- og formuesundersøkelsen for husholdninger¹

1. Yrkesinntekt Lønn (inklusive sykepenger) Netto næringsinntekt (etter av- og nedskrivninger)

2. Kapitalinntekter Brutto renteinntekt Aksjeutbytte Avkastning på livsforsikring Netto realisasjonsgevinster (f.eks. aksjer, tomter, bolig) Andre kapitalinntekter (f.eks. skattepliktige leieinntekter - underskudd/tap ved salg av egen bolig)

3. Overføringer Skattepliktige Ytelser fra folketrygden Tjenestepensjon, livrente o.l. Arbeidsledighetstrygd Bidrag o.l. Skattefrie Barnetrygd Bostøtte Stipend Forsørgerfradrag Sosialhjelp Grunn- og hjelpestønad Fødselsengangsstønad Andre (LTO-kode 916)

4. Samlet inntekt (1 + 2 + 3)

5. Sum utlignet skatt og andre negative overføringer Utlignet skatt Underholdsbidrag betalt Obligatoriske forsikringspremier

6. Inntekt etter skatt (4 - 5)

7. Renteutgifter og boliginntekt Gjeldsrenter herav renter på studiegjeld Boligselskapsutgift + Ligningsmessig inntekt av egen bolig/fritidseiendom mv.

8. Inntekt etter skatt og renteutgifter (6-7)

Kilde: Epland (1998)

Inntektsbegrepene som nyttes

De inntektsbegrepene som nyttes i dette notatet bygger i all hovedsak på de definisjonene som nyttes i inntekts- og formuesundersøkelsen for husholdninger (se ovenfor). Studentenes spesielle situasjon har imidlertid nødvendiggjort enkelte justeringer. Vi har innført et begrep « disponibel inntekt», der utbetalt studielån er lagt til inntekt etter skatt og renteutgifter. I teksten nyttes av og til betegnelsen «disponibel inntekt (inklusive studielån)» (se for eksempel tabell 1.1). «Disponibel inntekt (eksklusive studielån)» nyttes i stedet for betegnelsen «Inntekt etter skatt og renteutgifter» (se tabell 1.3). Betegnelsen « bruttoinntekt» brukes i teksten synonymt med summen av yrkesinntekt, kapitalinntekt og skattepliktige overføringer (eller: samlet inntekt fratrukket skattefrie overføringer) (se imidlertid note 13).