3 Utdanning og livsinntekt i Norge *

Sammendrag av Rapport x/ 1999 Frischsenteret, 15 November 1999

Oddbjørn Raaum, Tom Erik Aabø og Thomas Karterud

* Artikkelen er et sammendrag av rapporten «Utdanning og livsinntekt i Norge», medio desember 1999, fra Frischsenteret (www.frisch.uio.no). Arbeidet er finansiert av Studiefinansieringsutvalget og Inntektsavdelingen i Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Takk til Statistisk sentralbyrå for tilrettelegging av data.

3.1 Innledning

Sammenhengen mellom individers utdanningsnivå og inntekt, ofte kalt «avkastningen av utdanning», kan være av interesse utfra ulike synsvinkler. I den grad inntektsforskjeller avspeiler ulik produktivitet vil avkastningen danne et utgangspunkt for vurdering av den samfunnsøkonomiske avkastningen av investering i utdanning. Inntektsforskjeller mellom utdanningsgrupper henger dessuten nært sammen med inntektsulikhet i samfunnet og reproduksjon av ulikhet over generasjoner. Privatøkonomisk avkastning ved ulike typer utdanning må også forventes å påvirke ungdoms utdanningsvalg. Ønsker vi at utdanningsfinansieringen skal bidra til å utjevne eventuelle forskjeller i materiell levestandard over livsløpet på tvers av utdanningsgrupper, vil de inntektsgevinstene ulike utdanninger gir være av betydningen for både nivået og innretningen på stipend og lån til studenter.

Avkastningen av utdanning anslås vanligvis på bakgrunn av inntektsforskjeller mellom personer med ulik lengde på sin utdanning på et gitt tidspunkt. Ofte korrigerer en for (så) mange faktorer (som mulig) av betydning for både utdanningskarrierer og inntektsmuligheter, se oversikt i Barth og Røed (1999a), (1999b) og Raaum (1999). Med enkelte unntak fokuserer norske studier på den gjennomsnittlige inntektsgevinsten ved ett ekstra skoleår.

I denne artikkelen beregnes avkastningen av utdanning med utgangspunkt i individers faktiske inntektshistorie over livsløpet, uten å forutsette en konstant skoleårseffekt. Grunnlaget for individuelle inntektshistorier er data for personers opparbeidede pensjonspoeng (årlig) for årene 1971-1995. Ved hjelp av pensjonspoengene konstrueres årlige inntekter på individnivå. Livsinntektene er beregnet på bakgrunn av observerte inntektsprofiler over livsløpet (18-59 år) for ulike utdanningsgrupper, etter kjønn og fødselskohort. 1 Det er grunn til å understreke at vi ikkekorrigerer for forskjeller i andre inntektsbestemmende faktorer.

Vi fokuserer på 3 fødselskohorter (1936, 1944, 1953) der utdanningsfordelingen er svært forskjellig. Andelen med obligatorisk skole har falt kraftig over tid, mens stadig flere oppnår videregående og høyere utdanning. Ved å studere kohorter med ulik sammensetning kan vi kaste lys over hvordan endringene i kohortenes utdanningsnivå eventuelt har bidratt til å endre avkastningen av utdanning i Norge.

Livsinntektsberegninger innebærer sammenlikning av inntektsstrømmer som fordeler seg ulikt over individenes levetid. Siden de fleste av oss er grunnleggende utålmodige, det eksisterer renteavkastning på finanskapital og ressurser brukt i utdanningssektoren har alternativ anvendelse, er det rimelig å tillegge en krone større vekt jo tidligere den blir tjent. Selvom de fleste kan være enige om at en diskonteringsrente på null er urimelig, finnes intet alment akseptert nivå. I rapporten som denne artikkelen bygger på beregner vi derfor livsinntektsforskjeller med alternative rentesatser, men av plasshensyn presenterer vi her kun alternativet med en diskonteringsfaktor på 3,5 %.

Artikkelen er organisert som følger. I det neste kapittelet drøftes begrepet «avkastning av utdanning» og vi antyder kort hvordan våre livsinntektsberegninger er relatert til et mer generelt avkastningsmål. Vi gir også en kort oversikt over viktige funn i norske empiriske studier av sammenhengen mellom individers utdanning og inntekt. Datagrunnlaget for inndeling i utdanningsgrupper og endringene i fødselskohortenes utdanningsnivå beskrives i kapittel 3. Vår framgangsmåte ved beregning av årsinntekter fra pensjonspoengshistorien beskrives deretter, i kapittel 4. Hovedresultatene i rapporten finnes i kapittel 5. Først beskriver vi inntektsprofilene over livsløpet, etter utdanning og kjønn. Disse profilene blir så benyttet til å beregne den gjennomsnittlige livsinntekten for ulike utdanningsgrupper. I tillegg til en grundig drøfting av sammenhengen mellom utdanningslengde og livsinntekt, ser vi på (i) forskjeller mellom menn og kvinner, (ii) betydningen av diskonteringsfaktoren og (iii) forskjeller mellom fødselskohortene. Avslutningsvis i kapittel 5 drøfter vi i hvilken grad de relative inntektsforskjellene mellom utdanningsgrupper er avhengig av om grunnlaget er årsinntekter eller inntektsstrømmen over livsløpet.

Den privatøkonomiske avkastningen av utdanningsinvesteringer påvirkes av progressiviteten i skattesystemet og i kapittel 6 foretar vi en enkel justering av bruttoinntektene basert på skattesystemet i 1995. Dette gir oss en indikasjon på betydningen av progressiviteten og hvordan inntektsforskjeller etter skatt ser ut.

Kapittel 7 oppsummerer hovedresultatene i rapporten.

3.2 Avkastning av utdanning i Norge

I et økonomisk perspektiv er utdanning en investering. Sett utfra den enkelte students synspunkt går en glipp av inntekt mens en går på skole, samtidig som det tar lengre tid før en begynner å tjene penger i full jobb. I tillegg kan selve utdanningen koste på grunn av skolepenger, utgifter til bøker og flyttekostnader. På den annen side gir lengre utdanning høyere lønn og flere valgmuligheter i yrkeslivet etter endt skolegang. Lengre utdanning gir også en delvis forsikring mot arbeidsløshet idet både sannsynligheten for å bli rammet - og varigheten på en eventuell arbeidsløshetsperiode - er mindre jo høyere utdanning personen har.

Det finnes ingen entydig og allment akseptert metode for å måle lønnsomheten ved denne investeringen, dvs. avkastningen av utdanning. Ofte brukes avkastning av utdanning synonymt med den relative inntekts- eller lønnsforskjellen mellom utdanningsgrupper på ett gitt tidspunkt. Dersom vi definerer avkastningen med utgangspunkt i en sammenligning av inntektsstrømmer over livsløpet for alternative utdanningsnivåer, finner vi at flere forhold spiller inn, se også diskusjon i Raaum (1999). Den samlede effekten på livsinntekten av lengre skolegang består av ulike komponenter; Mer utdanning gir en høyere inntektsstrøm etter endt utdanning. Kostnadene består av tre ulike komponenter idet ett ekstra skoleår medfører (i) færre yrkesaktive år, (ii) direkte kostnader 2 til skolebøker, studieavgifter og flytting og (iii) en utsettelse av inntektsstrømmen. Det er vanlig å kalle relative inntektsforskjeller mellom ulike utdanningsgrupper for avkastningen av utdanning («return to schooling«). Men dette er kun korrekt om vi ser bort fra kostnadene (i) og (ii) nevnt over, se diskusjon i Heckman m.fl (1999), Raaum (1999). 3 Vårt livsinntektsmål er en veidd sum av inntekter over aldersspennet 18-59 år. Inntekt under utdanning er den som faktisk tjenes. Data for beregning av livsinntekt og fremgangsmåten vi benytter vil bli nærmere beskrevet i kapittel 4.

Det finnes en rekke norske studier av effekter av utdanning på individers lønns- eller inntektsnivå. Som i vår studie anslås effekten av høyeste fullførte utdanningsnivå, enten målt ved standard antall år det tar å gjennomføre utdanningen eller type utdanning (videregående, kort høyere utdanning etc). 4 Ulike studier av utdanningseffekter på lønn eller inntekt i Norge viser et relativt ensartet bilde, der et ekstra års utdanning i gjennomsnitt gir mellom 4 og 6 prosent høyere inntekt (lønn), se Barth og Røed (1999a), (1999b) eller Raaum (1999). Det synes også være enighet om at utdanningseffekten er svært lik for kvinner og menn, samtidig som lønnsforskjellene mellom grupper med ulik utdanning er større i privat enn i offentlig sektor.

Moen og Semmingsen (1996) skiller seg på flere måter ut fra øvrige studier. I tillegg til å fokusere på en rekke ulike utdanningsgrupper med høyskole eller universitet, estimeres livsinntekten med utgangspunkt i Folketellingsdata for 1980 og 1990. Moen og Semmingsen tar også hensyn til ikke-linearitet i skattesystemet, utdanningsstipend og rentefordel under studietida. Livsinntekten er således et anslag på disponibel inntekt over livsløpet og kalkuleres under ulike diskonteringsrater (2 og 5 prosent). Referansekategorien som gruppene med høyere utdanning sammenliknes med utgjøres av personer med fullført videregående skole (enten allmenn eller yrkesfaglig retning). Ikke overraskende finner de at «Siviløkonomer, leger og jurister har høyest inntekt. Sykepleiere og lærere er blant de som tjener minst, og har en inntekt som er lavere enn referansegruppen. For de fleste grupper finner vi at personer i offentlig sektor tjener mindre enn personer utover offentlig sektor», s.4. Inntektsforskjellene mellom utdanningsgruppene synes også å være (relativt) større utenfor offentlig sektor. Moen og Semmingsen finner heller ingen «entydig sammenheng mellom kjønn og lønnsomheten av å ta utdanning», s.4. Livsinntektsforskjellene Moen og Semmingsen finner er generelt sett betydelig lavere enn det ordinære tverrsnittstudier av sammenhengen mellom årsinntekt og utdanning.

Pedersen (1995) kalkulerer også nåverdien av inntektsstrømmen (og internrenten) for ulik grupper høyere utdanning. I motsetning til Moen og Semmingsen benyttes ikke individdata for inntekt, men gjennomsnittslønn fra ulike typer lønnsstatistikk. 5 Konklusjonene er i tråd med hva Moen og Semmingsen finner.

På tross av en stor internasjonal litteratur er det få norske studier som prøver å korrigere for mulig seleksjonsskjevhet ved estimering av utdanningseffekter på lønn eller inntekt. 6 I denne studien tar vi ikke hensyn til at personenes utdanningsnivå samvarierer med andre observerbare eller uobserverbare inntektsbestemmende faktorer.

3.3 Skoleår, utdanningstyper og endringer i utdanningssystemet i Norge

Data for høyeste fullførte utdanning

Vi bygger på data for høyeste fullførte utdanning per oktober 1993 og fullføringstidspunkt for denne utdanningen fra utdanningsregisteret. Utdanningsvariablen er en 6-siffret kode der de ulike siffrene inneholder informasjon om henholdsvis utdanningens nivå, fagfelt, faggruppe, utdanningsgruppe og enkeltutdanning (jfr Standard for utdanningsgruppering, SSB). Ved å benytte «klassetrinn», dvs. standard antall skoleår for den enkelte utdanning (utdanningens varighet pluss varighet av nødvendig forutdanning), er vår fokus rettet mot standard lengde på utdanningen og ikke innholdet. Høyeste fullførte utdanning dekker offentlig godkjent utdanning med varighet på minst 300 timer. Det betyr for eksempel at enkelte AMO-kurs organisert av arbeidsmarkedsetaten kan komme med mens kursing og bedriftsintern opplæring vanligvis ikke kommer med i høyeste fullførte utdanning. 7 Statistikkgrunnlaget for høyeste fullførte utdanning er i hovedsak basert på Folke- og boligtellingen 1970 og 1980, samt årlige meldinger fra norske utdanningsinstitusjoner om fullført utdanning etter 1970. Data fra Lånekassen er fra 1985 benyttet til å identifisere utdanning norskfødte personer har fullført i utlandet. Opplysninger om utenlandsfødte personers utdanning fullført i utlandet er basert på en spørreundersøkelse i forbindelse med Folke- og boligtellingen 1990.

Endringer i det norske utdanningssystemet og fødselskohortenes høyeste utdanning 8

De kohortene vi studerer, dvs personer født i perioden 1936-53, tok sin utdanning i en periode da det norske utdanningssystemet gjennomgikk vesentlige endringer. Den viktigste var hevingen av den lovpålagte minimumsutdanningen fra 7 til 9 år, men det skjedde også vesentlige endringer i tilbudet av både videregående og høyere utdanning, se nærmere omtale i Raaum, Aabø og Karterud (1999).

For å illustrere endringen i utdanningsfordelingen over tid har vi sett på høyeste fullførte utdanning 1993 etter kjønn og fødselsår for personer født 1930 til 1965 9. Kommentarene nedenfor er i hovedsak knyttet til fødselskohortene 1936, 1944 og 1953 som ellers analyseres i rapporten, mens de andre fødselskohortene er tatt med for å illustrere den underliggende utviklingen i utdanningsfordelingen.

Figurene 3.1 og 3.2 viser fordelingen på grunnskole (7-9 år), videregående skole (10-12 år) og høyere utdanning (13-20 år) for henholdsvis menn og kvinner etter fødselsår. Andelen med grunnskoleutdanning som høyeste utdanning har falt gjennom hele perioden for begge kjønn og spesielt sterkt for kvinner. Sammenligner vi personer født 1936 og 1953 er andelen med 7-9 år redusert fra henholdsvis 43 til 19 prosent for kvinner og fra 35 til 17 prosent for menn. Det sterke fallet i andelen med grunnskoleutdanning som sin høyeste utdanning skjer i en periode der obligatorisk skolegang blir endret fra 7 til 9 år.

For både kvinner og menn har halveringen av andelen med grunnskole fra 1936- til 1953-kohorten medført en økning i både videregående og høyere utdanning. Det er liten forskjell mellom kjønnene når det gjelder videregående utdanning, og andelen med slik utdanning har økt fra omtrent 45 til 55 prosent fra 1936-kohorten til 1953-kohorten. Ser vi på høyere utdanning er det vesentlige forskjeller mellom menn og kvinner. Blant personer født 1936 hadde 12 prosent av kvinnene og 20 prosent av mennene høyere utdanning. De tilsvarende andelene i 1953-kohorten er henholdsvis 27 prosent for kvinner og 28 prosent for menn. Med andre ord er andelen kvinner med høyere utdanning mer en doblet mellom i den siste fødselskohorten.

Selv om de to figurene viser en veldig grov utdanningsfordeling er det ingen tvil om at det har funnet sted en vesentlig økning i utdanningsnivået for personer født i perioden 1936 til 1953, og at forskjellen mellom menn og kvinner når det gjelder høyeste fullførte utdanning er vesentlig redusert. En sammenlikning av personer født 1953 med personer født 1936 viser at gjennomsnittlig antall skoleår har økt fra 9,54 til 11,25 år for kvinner og fra 10,47 til 11,73 år for menn.

Sammensetningen av ulike klassetrinn når det gjelder fagfelt har endret seg betydelig over tid. Dette avspeiler både endringer i utdanningssystemet med hensyn til hvilke utdanninger som tilbys og kapasiteten på disse tilbudene, men også endringer i personenes utdanningsvalg. Det har også skjedd endringer i både krav til varighet av nødvendig forutdanning og varighet av høyere utdanning som har medført en omklassifisering av enkelte utdanninger. Dette gjelder blant annet lærere, sykepleiere og ingeniører. De viktigste endringene i sammensetningen er omtalt i Raaum, Aabø og Karterud (1999).

3.4 Datagrunnlaget for livsinntektsberegninger 10

Våre livsinntektsberegningene bygger på opplysninger om opptjente pensjonspoeng fra 1971 til 1995. Siden pensjonspoeng er nært knyttet til inntektsnivået, har vi konstruert inntektsserier fra 18 til 59 års alder for personer født i 1936, 1944 og 1953. 11 Inntektsseriene er gruppert etter utdanningslengde og kjønn.

Årskullene er valgt for å studere inntektsforskjeller mellom utdanningsgrupper for fødselskohorter som tok sin utdannelse før og etter utbyggingen av det norske utdanningssystemet på sekstitallet og syttitallet. Personer født i 1936 er observert fra de er 35 til 59 år gamle, personer født i 1944 er observert fra 27 til 51 år, og personer født i 1953 er observert fra 18 til 42 år. Siden vi ikke kan observere hele livsløpet for noen av årskullene, har vi predikert årsinntektene for de årene som mangler.

Inntektsberegning fra pensjonspoeng og betydningen av øvre grense for opptjening

Pensjonsgivende inntekt er definert som personinntekt etter skatteloven, med fradrag for blant annet alderspensjon. Personinntekt omfatter inntekt som i hovedsak skyldes personlig innsats (lønn), inkludert næringsinntekt (fra delingsforetak). I tillegg kommer dagpenger, sykepenger, fødselspenger, adopsjonspenger og enkelte ytelser fra folketrygden. Pensjonspoeng beregnes hvert år på grunnlag av pensjonsgivende inntekt målt i antall grunnbeløp (G).

Folketrygdens grunnbeløp fastsettes av Stortinget i mai måned hvert år. I denne undersøkelsen er grunnbeløpene for hvert år et veiet årsgjennomsnitt av grunnbeløpene før og etter fastsettelsen i mai måned. Beregningsformlene for pensjonspoeng har blitt endret to ganger siden opprettelsen av Folketrygden i 1967. Første gang i 1971 og andre gang i 1992. Fra 1967 til 1970 var bruttoinntekt mellom 1 G og 8 G pensjonsgivende. Inntekter som oversteg maksimalt antall G ga ikke uttelling i form av pensjonspoeng. I 1971 ble den øvre grensen for pensjonsgivende inntekt hevet til 12 G. Årsaken til endringen var at en større andel av befolkningen enn ønskelig, hadde inntekt større eller lik maksimalbeløpet. Siden vi ikke observerer inntekter over 8 G før 1971, har vi valgt å bare benytte pensjonspoeng opptjent fra 1971 til 1995 som grunnlag for inntektsberegningen.

Inntekt som er lavere eller lik ett grunnbeløp, eller høyere enn tolv grunnbeløp, ignoreres ved beregning av pensjonspoeng. Inntekter høyere enn tolv grunnbeløp blir satt lik tolv grunnbeløp og inntekter under ett grunnbeløp regnes som null.

Den nominelle inntektsserien er deflatert med en konsumprisindeks der 1995 er basisår. Inntektene måles dermed i relativ kjøpekraft i forhold til 1995. Prisindeksen er hentet fra Statistisk sentralbyrå. Veksten i grunnbeløpet har vært lavere enn nominell lønnsvekst fra 1971 til 1995. Gjennomsnittlig nominell lønn har vokst med 643 prosent, mens grunnbeløpet bare har økt med 425 prosent. Denne underreguleringen av grunnbeløpet har reelt sett senket grensen der høyere pensjonsgivende inntekt ikke påvirker antall pensjonspoeng. På grunn av dette kan vi forvente andelen av de yrkesaktive med toppsensurerte inntekter, har økt i observasjonsperioden.

Innslaget av sensurering har ulik effekt på de ulike årskullene. Andelen av de yrkesaktive mennene med maksimalt antall pensjonspoeng, det vil si andelen med inntekt lik tolv grunnbeløp eller høyere, vokser fra det første til det siste observasjonsåret for alle årskull. Ved 42 års alder har hele 8 prosent av de yrkesaktive i 1953-årskullet toppsensurerte inntekter. For 36- og 44-årskullet er sensureringsandelen ved 42 års alder henholdsvis 3,8 og 5,6 prosent. Denne forskjellen skyldes både at årskullene har ulikt inntektspotensiale og at inntektene er hentet fra ulike observasjonsår. Sensureringsandelen ikke er spesielt stor for kvinner, uansett hvilket år de er født. Yngre kvinner har høyere innslag av sensurering enn eldre kvinner i samme alder. Dette kan forklares med at andelen yrkesaktive kvinner har økt dramatisk fra 36- til 53-årskullet.

For årene 1992 til 1995 har vi tilgang til likningsdata for personene i utvalget og kan dermed få et innblikk i hvor høyt inntektsnivået faktisk er for dem med 12 G i pensjonspoeng det året. Gjennomsnittsinntekten til den toppsensurerte delen av de yrkesaktive ligger betydelig høyere enn grensen på 12 G og sensureringsandelen er høyere for personer med lengre utdannelse. Toppsensureringen vil påvirke den beregnede avkastningen av utdanning. Ved å bruke de sensurerte inntektene på 12 G, undervurderer vi gjennomsnittsinntekten for menn i alle aldersgrupper. Problemet er at dette rammer systematisk slik at skjevheten er større jo høyere utdanning gruppen har. Effekten på de tre fødselskohortene er også ulik. Hvis vi bruker inntektene beregnet fra pensjonspoeng uten korreksjon, vil vi undervurdere årsinntekten for yngre kohorter. For å redusere systematiske feil i forsøker vi å gjenskape de faktiske inntektene over 12 G ved hjelp av likningsopplysninger for de fire siste observasjonsårene, se Raaum, Aabø og Karterud (1999) for flere detaljer.

Yrkesdeltaking og inntektsberegninger før og etter avsluttet utdanning

Selvom datagrunnlaget er individuelle pensjonspoengshistorier, slår vi sammen individer og regner ut en gjennomsnittlig årsinntekt for ulike utdanningsgrupper, etter kjønn. Etter at utdanningen er avsluttet (se under) tar vi i gjennomsnittsberegningen kun med personer som er yrkesaktive det aktuelle året. Fram til fullført utdanning er det lite meningsfylt å betinge på positive pensjonspoeng siden en viktig del av formålet er å etablere et avkastningsmål som tar hensyn til inntektsbortfallet under skolegangen. Gjennomsnittsinntekten for en gitt utdanningsgruppe er altså definert som et veiet snitt av inntekten for de som er under utdanning og de som jobber, og som er ferdig med utdannelsen. Når alle i en gruppe har fullført sin utdannelse, er korrigert gjennomsnittsinntekt lik inntekten for personer med positive pensjonspoeng. 12

Prediksjon av årsinntekt utenfor observasjonsvinduet

Personer født i 1936 er observert fra de er 35 til 59 år gamle, personer født i 1944 er observert fra 27 til 51 år, og personer født i 1953 er observert fra 18 til 42 år. For å beregne livsinntekt fra 18 til 59 års alder for de tre årskullene, har vi predikert inntekten i for de alderstrinnene vi mangler.

Som grunnlag for prediksjon fram til år 2003 for 44-årskullet og fram til år 2012 for 53-årskullet, har vi valgt å benytte tverrsnittet fra det siste observasjonsåret og dermed gjennomsnittsinntekten til eldre årskull. Grunnlaget for predikert inntekt for en utdanningsgruppe fra 53-kohorten i 43 års alder vil være inntekten for en ett år eldre gruppe med samme utdannelseslengde i 1995. Med andre ord vil prediksjonen for 1996 for 1953-kohorten være hentet fra 1952-årskullet i siste observasjonsår. I prediksjonen for 1997 for 44-åringer født i 1953, brukes dermed inntekten til 51-kohorten i 1995. I den andre enden av aldersspennet benyttes yngre aldersgrupper i 1971. Historisk prediksjon for 1936-kohorten ved 34 års alder hentes fra 1937-kohorten i 1971. Observasjonen for 1936-kohorten ved 18 års alder er laget på grunnlag av observasjonen for 53-kohorten fra 1971. Metoden beskrevet ovenfor innebærer at alle predikerte inntekter er hentet fra enten 1971 eller 1995.

Ved å bruke de to tverrsnittene fanger vi ikke opp effekten av reallønnsendringer over tid i de periodene vi predikerer. De predikerte periodene vil ha en «flat» lønnsutvikling som bare illustrerer nivåforskjellene mellom de fødselskohortene som ligger til grunn for prediksjonen. For å simulere reallønnsutvikling har vi multiplisert inntektstallene med en faktor for relativt reallønnsnivå fra en reallønnsindeks for de aktuelle årene. I perioden 1954-1962 er reallønnsindeksen laget på grunnlag av tall for årslønnsvekst i hele kroner for industriarbeidere tilknyttet NHO. Fra 1963 til og med 1998 er indeksen laget på grunnlag av historiske data for timelønnsvekst fra Finansdepartementet. For 1999 og 2000 har vi brukt prognosene fra Revidert Nasjonalbudsjett for 1999. Prognosene for reallønnsvekst fra Regjeringens langtidsprogram for perioden 1998 til 2010 er grunnlaget for indeksen frem til 2012.

Ved å korrigere for reallønnsvekst får den predikerte delen inntektsserien en historisk utvikling som stemmer overens med den kalendertiden årskullene faktisk har opplevd, og en utvikling for fremtiden som er i tråd med de offisielle prognosene for fremtidig lønnsvekst.

3.5 Livsinntekter etter kjønn og utdanning

3.5.1 Inntektsprofiler over livsløpet (18-59 år)

Livsinntektene er beregnet på bakgrunn av observerte inntektsprofiler over livsløpet (18-59 år) for ulike utdanningsgrupper, etter kjønn og fødselskohort. 13 Figurene 3.3 og 3.4 viser utviklingen i gjennomsnittlig årsinntekt over livsløpet, målt i 1995-kroner, for henholdsvis menn og kvinner født 1953, etter utdanningsgruppe. I figurene skiller den vertikale streken mellom årene for observert og predikert inntekt.

Ser vi først på menn i 1953 kohorten, figur 3.3, finner vi at årsinntekten fram til omkring midten av 20 årene er høyere jo lavere utdanningsnivået er. Dette avspeiler at utdanningen gradvis avsluttes og at de som sluttet tidlig har opparbeidet lengre yrkeserfaring. Rundt 30-års-alderen er bildet snudd rundt og inntekten er stigende med utdanningsnivå. Inntektsforskjellene er imidlertid små på dette alderstrinnet, blant annet fordi gruppene med lengre utdanning er i etableringsfasen med kort yrkeserfaring på arbeidsmarkedet. Fram til 42-årsalderen er det spesielt gruppene med høy utdanning som opplever inntektsøkning. Veksten 1992-95 er delvis et makrofenomen, men skyldes også at inntektene i denne perioden ikke er sensurert. Den predikerte veksten fom 43-årsalderen avspeiler den underliggende antakelsen om reallønnsvekst etter 1995.

Inntektsprofilene for kvinnene i 1953 kohorten i er vist i figur 3.4. Kvinnene med lengre utdanning tar igjen de som sluttet skolen før på et tidligere tidspunkt enn hva mennene gjør. En nærliggende forklaring er at kvinner med kort utdanning jobber færre timer og de får barn tidligere. Dette har både en direkte effekt på inntektsnivået og en indirekte via en lavere akkumulasjon av humankapital på jobben. Det er også verdt å merke seg at (de få) kvinnene med lang høyere utdanning opplevde en svært sterk inntektsvekst fram til de var 42 år.

3.5.2 Livsinntekter etter utdanning, kjønn og kohort

Den gjennomsnittlige livsinntekt etter kjønn, utdanning og fødselskohort er beregnet ved å summere realverdien av årsinntektene for gruppene over aldersintervallet 18-59 år.

Dette avsnittet er organisert som følger. Først ser vi på livsinntektene uten diskontering for henholdsvis menn og kvinner. 14 I de påfølgende avsnittene prøver vi å besvare spørsmålene:

• Har inntektsforskjellene mellom utdanningsgruppene endret seg mellom 1936, 1944 og 1953 kohortene?

• Hvilken betydning har diskontering for inntektsforskjellene?

• Er det viktige kjønnsforskjeller når det gjelder avkastning av utdanning målt ved livsinntekt?

Menn

Figur 3.5 viser nivået på livsinntekten for menn i ulike utdanningsgrupper, innen hver av de tre kohortene. Siden livsinntekten for menn med 12 års utdanning er brukt som referansegruppe i hver kohort (lik 1), viser kurvene de «relative-innen-kohort-forskjellene»mellom ulike utdanningsgrupper. For de lave utdanningsnivåene finner vi svært små forskjeller mellom kohortene, dog med unntak for 7-9 år i 1936-kohorten. Her er det imidlertid mange med kun 7 års skolegang. Det er forøvrig et klart mønster der ett ekstra skoleår er viktigere når det medfører en 3-årig videregående utdanning enn når det kun gir ett eller to år på videregående.

I tråd med tidligere studier av lønnseffekter av utdanning, tjener menn med kort høyere utdanning langt mer enn de som avslutter med videregående skole. Det er også slående at inntektsøkningen ved kort høyere utdanning (13 år), i forhold til 12 år, er nesten identisk for alle de tre kohortene.

Livsinntekten for menn med mellomlang høyere utdanning (14-16 år) er imidlertid lavereenn for de med 13 år. Dette gjelder alle tre kohortene. Innen gruppen 14-16 er det imidlertid en viss variasjon på tvers av kohorter. For 1936 og 1953-kohorten er det så godt som ingen forskjell mellom 14-, 15- og 16-års utdanning.

Utdanning på hovedfagsnivå, inkludert lange profesjonsutdanninger som sivilingeniører og jurister, er derimot forbundet med en betydelig høyere livsinntekt. Menn med minst 17 års utdanning, tjener langt mer enn de som «stoppet» på 16 år.

Dette mønsteret finner man igjen i alle de tre kohortene. Sammenlignet med 17-års utdanningene tjente gruppene med 18 år mindre. Spesielt gjelder dette de to yngste kohortene. Utdanning på forskernivå (dr.grad) gir imidlertid den høyeste inntekten av alle, med unntak av 1953-kohorten der de med 17 år tjente marginalt bedre enn 19-20 års utdanningene.

Det tilsynelatende merkelige mønsteret for høyere utdanninger der ett ekstra års utdanning ikke nødvendigvis gir inntektsgevinst, har sammenheng med tydelige forskjeller i utdanningenes innhold og yrkestilhørighet på ulike utdanningstrinn. Slike sammensetningseffekter kan være med å forklare inntektsfallet ved lengre utdanning både ved 13, 15 og 17 års skolegang. Det lave inntektsnivået for 16 års utdanningene har nok sammenheng med den høye andelen lærere med universitetsutdannelser og cand.mag. Riktignok finner vi siviløkonomene i 16-års gruppen men de utgjør en (svakt økende) minoritet.

Når gruppen med 17 år tjener mer enn de med 18 års skolegang, henger det nært sammen med hvilke utdanninger som dominerer på henholdsvis 17 og 18 år. Sivilingeniører og jurister utgjør tilsammen rundt 60 prosent av 17-års for menn, mens hovedfagsstudier innen samfunns- og historisk-filosofiske fag rundt 50 prosent av 18-års utdanningene. Medisinerne bidrar nok til å heve gjennomsnittsnivået blant 18-års utdanningene, men de representerer et klart mindretall (rundt 20 prosent).

Kvinner

Livsinntekten etter utdanning for de tre kvinnelige fødselskohortene er vist i figur 3.6. Det er en betydelig inntektsforskjell mellom 10-11 og 12 år. Fullføring av 3-årig videregående skole gir i gjennomsnitt over ti prosent høyere inntekt.

Også for kvinner gir en kort høyere utdanning en betydelig høyere inntekt enn 12 år, i størrelsesorden 15-18 prosent.

De mellomlange høyere utdanningene (14-16 år) gir også for kvinnene lav uttelling i form av høyere inntekt dersom vi sammenlikner med de som valgte de korteste høyere utdanningene (på 13 år). Likevel er inntekten høyere enn for dem som sluttet etter videregående skole.

Kvinnene med 15 års skolegang tjente i gjennomsnitt mindre enn de med 13 (unntak for 1936-kohorten der det er svært få med 15 år).

Fra 16 til 17-18 år gjør gjennomsnittsinntekten imidlertid et kraftig hopp på nesten 20 prosentenheter. For de to yngste kohortene er det svært små forskjeller mellom 17 og 18 år. Det er imidlertid for få kvinner i 19-20 gruppen til at en kan legge stor vekt på det høye nivået for disse utdanningene.

Sammensetningen av de mellomlange høye utdanningene er en viktig forklaring på hvorfor «marginaleffekten av ett ekstra skoleår» er negativ på 14 år. Omkring halvparten av kvinnene med 15 år er lærere og sykepleierne utgjør en stadig økende gruppe (78.7 prosent i 1953-kohorten). Innslaget av økonomisk-administrative og tekniske utdanninger er langt høyere for 13-14 enn for 15 årsgruppen.

Betydningen av diskontering og kohortforskjeller

Livsinntektsberegninger innebærer sammenlikning av inntektsstrømmer som fordeler seg ulikt over individenes levetid. Personer som velger å fortsette på skolen går glipp av inntekt under utdanning, men får betalt for investeringen gjennom høyere lønn på senere tidspunkt. Livsinntektene i figurene 3.5 og 3.6 er basert på summering av realverdien av årsinntektene der en krone som 59 åring er like mye verdt som da en var 18 år. Siden de fleste av oss er grunnleggende utålmodige, det eksisterer renteavkastning på finanskapital og at ressurser brukt i utdanningssektoren har alternativ anvendelse, er det rimelig å tillegge en krone større vekt jo tidligere den blir tjent. Selv om de fleste kan være enige om at en diskonteringsrente på null er urimelig, finnes intet allment akseptert nivå. Mens Finansdepartementet synes å holde fast ved anbefalingen fra 70-tallet om en 7 pst. kalkulasjonsrente, anbefaler NOU 1997:27 en rente på 3.5 pst. Den relevante diskonteringsfaktoren vil også avhenge av hvorvidt vi har et privatøkonomisk eller samfunnsøkonomisk perspektiv.

Utdanningsfordelingen endret seg kraftig mellom 1936, 1994 og 1953-kohortene. Dersom etterspørselen etter arbeidskraft var stabil på tvers av utdanningsgrupper ville vi forvente at det økte tilbudet av arbeidskraft med videregående og høyere utdanning ville føre til at inntektsforskjellene innad i kohortene falt over tid.

Tabell 3.1 omfatter menn i alle de tre kohortene og vi har valgt en diskonteringsfaktor på 3.5 % p.a. for å kunne sammenlikne de relative livsinntektene for ulike utdanningsgrupper på tvers av kohorter. For sammenlikningens skyld har vi også tatt med tilfellet uten diskontering, dvs. tallene bak figur 3.5. Diskonteringsfaktoren er av stor betydning for de relative forskjeller i livsinntekt mellom utdanningsgrupper. Jo høyere diskonteringsfaktoren er, jo mindre er forskjellene. Det er spesielt for de lengste og korteste utdanningene at diskonteringsfaktoren er viktig, hvilket delvis har sammenheng med valgt av 12 års utdanning som referansekategori. Likevel er rangeringen av utdanningslengder upåvirket av nivået på diskonteringsfaktoren.

Diskontering medfører at avkastningen av lengre utdanning i mange tilfeller blir svært lav. Ser vi eksempelvis på menn født 1944 merker vi oss at en 3,5 pst. diskonteringsfaktor innebærer en «negativ avkastning» av 14 og 16 års utdanninger, sammenliknet med 12 år.

Valg av diskonteringsfaktor har noe mindre betydning for kvinner, se Tabell 3.2, selvom inntektsforskjellen mellom 12 og 17-19 år faller betydelig. For de korte høyere (13-14 år) utdanningene har den naturlig nok mindre betydning (grunnet valg av referansegruppe på 12 år) mens den relative inntekten for de med kortest utdanning er relativt følsom overfor valgt av kalkulasjonsrente.

Det er visse tegn til nedgang i livsinntektsforskjellene over tid, dvs. fra den eldste til den yngste fødselskohorten. For høyere utdanninger ligger inntektspremiene i både 1944- og 1953-kohortene gjennomgående under 1936-kohorten. Den relative inntekten til både 13 års- og 14 års-utdanninger er svært stabil. For utdanninger på 15 år eller mer har den relative livsinntekten falt over tid, men utviklingen er spesielt tydelig for de aller lengste utdanningene (18 år + ). De korteste utdanningene har bedret sin relative posisjon i forhold til 12 års utdanninger, hvilket også avspeiler en trend i retning av fallende inntektsforskjeller mellom utdanningsgrupper ettersom vi ser på stadig yngre kohorter.

Utviklingen for kvinner på tvers av kohorter, viser også en tendens i retning av mindre relative forskjeller mellom utdanningsgrupper, se tabell 3.2. Mens kvinnene uten 3-årig videregående skole har bedret sin relative inntekt, har «effekten» av høyere utdanning falt. Endringen er mindre fra 1944 til 1953 enn fra 1936 til 1944 når det gjelder de høyere utdanningsgruppene (også tilfellet for menn). Det er, som for menn, en klar tendens til at fallet i relative inntekter for høyere utdanninger er kraftigst for de lengste.

Det er imidlertid grunn til å understreke at gruppene der utslagene er størst (15 og 19-20) er små, spesielt i 1936 kohorten. Få observasjoner innebærer tilfeldig støy i tillegg til at de eldste kvinnene med lang utdanning kan ha være en spesielt selektert gruppe. Den økte yrkesdeltakingen blant kvinner kan være en grunn til at inntektsforskjellene er størst for den eldste kohorten. Blant kvinner født i 1936 var økningen i yrkesdeltakingen spesielt dramatisk. Endringen i yrkesdeltakingen var imidlertid kraftigst for kvinnene med kort utdanning. Dette innebærer at gruppen av kvinner med kortest utdanning stadig inneholdt en større andel av fødselskohorten og det er rimelig å anta at de som begynte å jobbe i godt voksen alder hadde lavere lønnsnivå og kanskje også kortere arbeidstid enn de som startet sin yrkesaktive periode på et tidligere tidspunkt.

Det er vanskelig å vurdere hvorvidt forskjellene mellom kohortene er «store» eller «små». Det grunnleggende problemet ved at vi ikke kan observere ulike kohorter på det samme tidspunktet (makroøkonomiske rammebetingelser) og ved samme alder (fase i livsløpet), medføre en mulig feilkilde som det er vanskelig å vurdere betydningen av. I tillegg kommer at sammensetningen av utdanningsår etter fagfelt (yrke) har endret seg mellom kohorter. Dette gjelder spesielt de mellomlange høyere utdanningene. For enkelte utdanningsgrupper er imidlertid forskjellene betydelige. Baserer vi oss på en diskonteringsrente på 3.5 pst. ser vi for eksempel at menn med 18 års utdanning tjente 21.2 prosent mer enn 12 år i 1936-kohorten, mens inntektsforskjellen var kun 11.4 prosent i 1953-kohorten.

Er det forskjell i avkastning av utdanning for menn og kvinner?

Tverrsnittstudier av lønnsforskjeller viser ingen systematiske forskjeller i utdanningseffekter mellom kvinner og menn. 15 Vi foretar en mer detaljert sammenlikning av de relative inntektsforskjeller mellom utdanningsgrupper for menn og kvinner, ved å studere det uveidde gjennomsnittet av alle de tre kohortene. I figur 3.7 har vi valgt alternativene med 3.5 pst. diskonteringsfaktor og uten diskontering. Siden mønsteret er svært likt, begrenser vi diskusjonen til tilfellet med diskontering.

I bunnen av utdanningsfordelingen tjener menn og kvinner omtrent like mye , relativt til eget kjønn med 12 års utdanning. Unntaket er at 10 og 11 års utdanningene gir like inntekter for kvinnene.

For de høyere utdanningene er bildet langt mer sammensatt. En utdanning på 13 år gir i gjennomsnitt en høyere inntektsgevinst for menn enn for kvinner, mens inntektsforskjellen mellom 15 og 12 år er lik for kvinner og menn. For 14 år og 16 år + utdanninger er imidlertid inntektsnivået, relativt til 12 år, langt høyere for kvinner enn for menn.

Oppsummeringsvis finner vi at «avkastningen» av høyere utdanning, målt ved inntektsforskjellen i forhold til 12 års skole, gjennomgående er større for kvinner enn for menn. Men vi kan ikke avgjøre hvorvidt dette skyldes arbeidstid eller lønn. Vi mistenker likevel at den sterke samvariasjonen mellom arbeidstid og utdanningsnivå for kvinner er en viktig forklaring. Når høyere utdanning har en sterkere «effekt» på arbeidstid (gitt yrkesaktivitet) for kvinner enn for menn, vil også forvente å finne at inntektsforskjellene er høyere for kvinner.

Selv om de relative inntektsforskjellene gjennomgående er noe større for kvinner enn for menn, er det viktig å understreke at inntektsnivået er langt lavere for kvinnene. En illustrativ sammenlikning av årsinntektsprofiler, se figurene 3.3 og 3.4, viser at kvinner må ha utdanning på hovedfagsnivå for å ha høyere inntekt enn mannlige likealdrende med kun obligatorisk skolegang (7-9 år).

3.5.3 Utviklingen i utdanningseffekter 1971-1995

Tidligere tverrsnittstudier har vist at utdanningseffektene har vært relativt stabile i Norge fram til begynnelsen av 1990-tallet. Samtidig er det visse tegn til økende inntektsforskjeller mellom utdanningsgrupper i privat sektor utover på 90-tallet. Våre livsinntektsberegninger kan sees på som et veiet gjennomsnitt av inntektsforskjeller mellom utdanningsgrupper over 25 år (1971-1995), men materialet gir også mulighet til å studere utviklingen i inntektsforskjeller over tid ved hjelp av tverrsnitt for ulike år.

En meningsfull sammenlikning krever at inntekts- eller lønnsbegrepet er stabilt over tid og at øvrige utvalgsbegrensninger er sammenfallende. Vi har brukt inntekten utregnet fra pensjonspoeng til å beregne årsinntekter. Ved å betrakte disse som særskilte tverrsnittsdata estimeres inntektsforskjeller mellom utdanningsgrupper for årene 1971-1995. Vi begrenser oss til aldersgruppen 28-47 år (observeres i alle år) og inkluderer alle med inntekt over 1G hvert enkelt år. Figurene 3.8 og 3.9 viser utviklingen i relative inntektsforskjeller mellom utdanningsgrupper fra 1971 til 1995, for henholdsvis menn og kvinner. 16

Ser vi først på endringene over tid for menn falt inntektsforskjellene mellom utdanningsgrupper betydelig fra 1971 til 1980. Sterk lønnsvekst første halvdel av 70-tallet etterfulgt av lønns- og prisstoppen i 1978-79 kan ha bidratt til dette. Utviklingen fra 1980 til 1995 har vært preget av: (i) Konvergens i inntektsnivå mellom de korte og de mellomlange høyere utdanninger. Det høye 13-års nivået har avtatt svakt siden 1985, mens 15-årsutdanningene har økt over tid. (ii) En svak tendens til større relative forskjeller mellom menn med 3-årig videregående skole og gruppene med kortere utdanning. (iii) Lange høyere utdanninger har økt sin relative inntekt siden 1987 og utviklingen synes å skyte fart på 90-tallet. Økningen i de relative inntektene for høyere utdanninger (15 år +) skyldes nok i noen grad konjunkturutviklingen. Når arbeidsløsheten økte sterkt på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet ble arbeidstakere med lang høyere utdanning rammet langt svakere enn andre. Selv om dagpenger under arbeidsløshet inngår i vårt inntektsbegrep, vil relative inntekter mellom grupper påvirkes av forskjeller i insidens og varighet av arbeidsløshet.

Figur 3.8 viser tydelig at ett ekstra skoleår i 1995 langt fra innebærer den samme relative inntektsøkningen på alle trinn i utdanningspyramiden. Inntektsforskjellene mellom utdanningsgrupper i 1995 er snarere karakterisert ved inntektshopp på visse utdanningstrinn. Mens ett og to år på videregående gir små inntektstillegg, finner vi at tre-årig videregående representerer et betydelig sprang. Deretter er det hopp opp til de korte og mellomlange høyere utdanningene (13-16 år) som på sin side er svært like hva gjennomsnittsinntekt angår. For 18, og spesielt 17 år, er inntekten betydelig høyere.

Vi er spesielt interessert i hvilken grad mål på avkastning av utdanning basert på henholdsvis årsinntekt og livsinntekt, gir ulike svar. Helt til høyre i figur 3.8 har vi markert (det uveidde) gjennomsnittet av de relative livsinntektene for 1936-, 1944- og 1953-kohortene, både uten og med 3.5 pst. diskonteringsrate. Livsinntektsforskjellene mellom utdanningsgrupper er gjennomgående mindre enn årsinntektsforskjeller på et gitt tidspunkt. Forskjellen er imidlertid beskjeden når livsinntekten beregnes uten diskontering, med unntak av gruppene med lang utdanning (16 år og over). Med en diskonteringsrate på 3.5 pst. er imidlertid livsinntektsforskjellene langt mindre enn forskjellene i årsinntekt. Utdanninger på 14 og 16 år har nå en livsinntekt som ikke er høyere enn de med 12 år, og 18 år (typisk hovedfag universitet) gir såvidt høyere livsinntekt enn menn kun ett år høyere utdanning (13 år). Når inntektsforskjellene er lavere over livsløpet, selv uten diskontering, avspeiler dette i hovedsak at livsinntektsberegningene tar hensyn til inntektsbortfallet i årene under utdanning.

Også for kvinner falt inntektsforskjellene mellom utdanningsgrupper fra 1971 til begynnelsen av 1980-tallet, se figur 3.9. Både gruppene med lengst og kortest utdanning opplevde en utvikling der inntekten nærmest seg de med 12 års skolegang. Med unntak av 15års-utdanningene var inntektsforskjellene svært stabile fram til begynnelsen av 1990-tallet. På 1990-tallet er det klare tegn til at effekten av høyere utdanning, relativt til 12 år med videregående skole, har økt. Dette gjelder i hovedsak de lengste høyere (17+) og 15 årsgruppen som i utgangspunktet lå til dels betydelig under de andre mellomlange høyere utdanningene.

Tverrsnittsbildet for kvinner i 1995 fortjener også et par kommentarer. Opp til fjorten års utdanning er den relative inntektsøkning ved ett ekstra skoleår svært lik på de forskjellige utdanningsnivåene. 15 år er imidlertid svært likt 14. Fra 15 til 16 er den relative inntektsøkningen i størrelsesorden som fra 10 til 11 eller fra 13 til 14. Hovedfagsutdanning (inkl.profersjon som jurister, tannleger og medisinere) går imidlertid sammen, som for menn, med en betydelig høyere inntekt enn de med 16 år (nesten 40 prosent av 12 årsnivået i 1995).

En sammenlikning av livs- og årsinntektsforskjeller for kvinner viser at livsinntekten varierer langt mindre mellom grupper når vi ser på samlet inntekt over livsløpet, selv uten diskontering. Det er spesielt de virkelig lange og de korteste utdanningene som blir likere referansegruppen på 12 år. En diskonteringsrate på 3.5 pst. reduserer de relative inntektene til kvinner med minst 15 års utdanning betydelig. Sammenlikner vi inntektsforskjellene, relativt til 12, for 17-18 årsutdanninger ved tverrsnitt i 1995 og livsinntekt med 3.5 % diskonteringsrate, reduseres den nesten med en tredjedel. Forskjellen for 15-16 årsutdanninger er (relativt sett) enda større. Vi ser at for eksempel 15 års-utdanningene gir en svært beskjeden livsinntektsgevinst for kvinner (ved 3.5 pst.), igjen sammenliknet med 12 års skolegang.

Figur 3.8 Inntektsforskjeller mellom utdanningsgrupper.

3.6 Livsinntekter etter skatt

Med et progressivt skattesystem avhenger livsinntekten etter skatt av hvordan inntekten fordeles over livsløpet, selv uten diskontering, siden en ujevn inntektsstrøm vil skattlegges hardere. Dette medfører at den privatøkonomiske avkastningen av utdanning reduseres ved et progressivt skattesystem der den årlige gjennomsnittsskatten stiger med årsinntekten. Vi har beregnet livsinntekten etter skatt, fordelt på utdanningsår, kjønn og kohort med utgangspunkt i skattesystemet som gjaldt i 1995.

Figur 3.10 viser samvariasjon mellom livsinntekt og utdanningslengde ved diskonteringsfaktor på 3,5 pst., før og etter skatt for henholdsvis kvinner og menn. Profilene viser det uveidde gjennomsnittet for alle tre kohortene.

Inntektsforskjellene etter skatt er som ventet mindre, både for menn og kvinner. Livsinntekten for gruppene med lang høyere utdanning reduseres betydelig som følge av den progressive beskatningen. Inntektsforskjellen, relativt til 12 års utdanning, faller med omkring 10 prosentpoeng. Fallet er noe høyere for kvinner enn for menn.

Relative inntekter for de øvrige utdanningene er mindre påvirket av skattesystemet. For de korteste utdanningene reduseres de relative forskjellene med 2-5 prosentpoeng. Også for de korte og mellomlange utdanningene (13-16 år) er forskjellen i inntekt før og etter skatt relativt beskjeden. Merk at vi i begge tilfeller måler inntekten relativt til 12 års utdanninger. Figur 3.10 viser også at (marginal)avkastningen av både 14 og 16 års utdanninger for menn, relativt til 12 år, er negativ etter skatt. Livsinntekten etter skatt for kvinner med 15 års utdanning er svært lik den vi finner for de som avsluttet med tre-årig videregående skole.

3.7 Oppsummering og konklusjoner

Våre mål på avkastning av utdanning er basert på årsinntekter konstruert ved hjelp av individuelle pensjonspoengshistorier fra 1971 til 1995. Årsinntektene over livsløpet (18-59 år) er observert for 25 år og predikert for de resterende årene, for tre fødselskohorter (1936, 1944 og 1953). Årsinntektene er så summert til gjennomsnittlige livsinntekter, etter utdanningslengde, kjønn og kohort. Hovedresultatene i rapporten kan oppsummeres slik:

Livsinntekt for menn

Videregående skole gir høyere livsinntekt enn kun obligatorisk skole (7-9 år). Ett ekstra skoleår er viktigere når det medfører en 3-årig videregående utdanning enn når det kun gir ett eller to år på videregående. I tråd med tidligere studier av lønnseffekter av utdanning, tjener menn med kort høyere utdanning langt mer enn de som avslutter med videregående skole. Livsinntekten for menn med mellomlang høyere utdanning (14-16 år) er imidlertid lavereenn for de med 13 år. Utdanning på hovedfagsnivå, inkludert lange profesjonsutdanninger som sivilingeniører og jurister, er derimot forbundet med en betydelig høyere livsinntekt. Menn med minst 17 års utdanning, tjener langt mer enn de som «stoppet» på 16 år. Sammenlignet med 17-års utdanningene tjente gruppene med 18 år mindre og spesielt gjelder dette de to yngste kohortene. Utdanning på forskernivå gir imidlertid den høyeste inntekten av alle, med unntak av 1953-kohorten der de med 17 år tjente marginalt bedre enn 19-20 års utdanningene. Det tilsynelatende «rare» mønsteret for høyere utdanninger der ett ekstra års utdanning ikke nødvendigvis gir inntektsgevinst, har sammenheng med tydelige forskjeller i utdanningenes innhold og yrkestilhørighet på ulike utdanningstrinn.

Livsinntekt kvinner

Det er en betydelig inntektsforskjell mellom 10-11 og 12 år. Fullføring av 3-årig videregående skole gir i gjennomsnitt over ti prosent høyere inntekt. Også for kvinner gir en kort høyere utdanning en betydelig høyere inntekt enn 12 år, i størrelsesorden 15-18 prosent. De mellomlange høyere utdanningene (14-16 år) gir også for kvinnene lav uttelling i form av høyere inntekt, dersom vi sammenlikner med de som valgte de korteste høyere utdanningene (på 13 år). Likevel er inntekten høyere enn for dem som sluttet etter videregående skole. Kvinnene med 15 års skolegang tjente i gjennomsnitt mindre enn med 13 (unntak for 1936-kohorten der det var svært få med 15 år). Fra 16 til 17-18 år gjør gjennomsnittsinntekten imidlertid et kraftig hopp, og for de to yngste kohortene er det svært små forskjeller mellom 17 og 18 år.

Sammensetningen av de mellomlange høye utdanningene er en viktig forklaring på hvorfor «marginaleffekten av et ekstra skoleår» er negativ på 14 år. Omkring halvparten av kvinnene med 15 år er lærere og sykepleierne utgjør en stadig økende gruppe. Innslaget av økonomisk-administrative og tekniske utdanninger er langt høyere for 13-14 enn for 15 årsgruppen.

Er avkastningen av utdanning ulik for menn og kvinner?

Avkastningen av høyere utdanning, målt ved den relative inntektsforskjellen i forhold til 12 års skole, er gjennomgående noe større for kvinner enn for menn. Vi kan ikke avgjøre hvorvidt dette skyldes arbeidstid eller lønn, men vi mistenker at den sterke samvariasjonen mellom arbeidstid og utdanningsnivå for kvinner er en viktig forklaring. Når høyere utdanning har en sterkere «effekt» på arbeidstid (gitt yrkesaktivitet) for kvinner enn menn vil vi også forvente at inntektsforskjellene er høyere for kvinner. Selvom de relative inntektsforskjellene gjennomgående er noe større for kvinner enn for menn, er det viktig å understreke at inntektsnivået er langt lavere for kvinnene. En illustrativ sammenlikning av årsinntektsprofiler viser at kvinner må ha utdanning på hovedfagsnivå for å ha høyere inntekt enn mannlige likealdrende med kun obligatorisk skolegang (7-9 år).

Betydningen av diskontering

Livsinntektsberegninger innebærer sammenlikning av inntektsstrømmer som fordeler seg ulikt over individenes levetid. Utålmodighet, renteavkastning på finanskapital og alternativ anvendelser av ressurser brukt i utdanningssektoren tilsier at en krone bør tillegges større vekt jo tidligere den blir tjent. Diskonteringsfaktoren er av stor betydning for de relative forskjeller i livsinntekt mellom utdanningsgrupper og jo høyere diskonteringsfaktoren er, jo mindre er forskjellene. Valg av diskonteringsfaktor er av minst betydning for kvinners relative inntekter.

Er det forskjell mellom kohorter?

Utdanningsfordelingen endret seg kraftig mellom 1936, 1994 og 1953-kohortene. Det er visse tegn til nedgang i livsinntektsforskjellene over tid (fra den eldste til den yngste fødselskohorten). For høyere utdanninger ligger inntektspremiene i både 1944- og 1953-kohortene gjennomgående under 1936-kohorten. De korteste utdanningene har bedret sin relative posisjon i forhold til 12 års utdanninger, hvilket også avspeiler en trend i retning av fallende inntektsforskjeller mellom utdanningsgrupper ettersom vi ser på stadig yngre kohorter.

Det er vanskelig å vurdere hvorvidt forskjellene mellom kohortene er «store» eller «små». Det grunnleggende identifikasjonsproblemet som ligger i at vi ikke kan observere ulike kohorter på det samme tidspunktet (makroøkonomiske rammebetingelser) og ved samme alder (fase i livsløpet), medføre en mulig feilkilde som det er vanskelig å vurdere betydningen av. I tillegg kommer at sammensetningen av utdanningsår etter fagfelt (yrke) har endret seg mellom kohorter. Dette gjelder spesielt de mellomlange høyere utdanningene. For enkelte utdanningsgrupper er imidlertid forskjellene betydelige. Baserer vi oss på en diskonteringsrente på 3.5 pst. ser vi for eksempel at menn med 18 års utdanning tjente 21.2 prosent mer enn 12 år i 1936-kohorten, mens inntektsforskjellen var kun 11.4 prosent i 1953-kohorten.

Års- eller livsinntekt? Er det forskjell i avkastning av utdanning?

Årsinntektene basert på opptjente pensjonspoeng kan benyttes som gjentatte tverrsnittsdata for årene 1971-1995. Profilen på sammenhengen mellom utdanningslengde og inntekt er svært er lik, enten vi benytter års- eller livsinntekt. Likevel viser årsinntektsberegningene gjennomgående en betydelig høyere avkastning enn hva livsinntektsforskjellene tilsier.

En sammenlikning av livs- og årsinntektsforskjeller for kvinner viser at livsinntekten varierer mindre mellom utdanningsgrupper når vi ser på samlet inntekt over livsløpet, selv uten diskontering. Det er spesielt de virkelig lange og de korteste utdanningene som blir likere referansegruppen på 12 år. En diskonteringsrate på 3.5 pst. reduserer de relative inntektene til de med 15 år eller lengre utdanning betydelig. Sammenlikner vi inntektspremien, relativt til 12, for 17-18 årsutdanninger ved tverrsnitt i 1995 og livsinntekt med 3.5 pst. diskonteringsrate reduseres den nesten med en tredel. Forskjellen for 15-16 årsutdanninger er (relativt sett) enda større. Vi ser at for eksempel 15 årsutdanningene gir en svært beskjeden livsinntektsgevinst for kvinner (ved 3.5 pst.), igjen sammenliknet med 12 års skolegang.

Også for menn er livsinntektsforskjellene mellom utdanningsgrupper gjennomgående mindre enn årsinntektsforskjeller på et gitt tidspunkt. Forskjellen er imidlertid beskjeden når livsinntekten beregnes uten diskontering, med unntak av gruppene med lang utdanning (16 år og over). Med en diskonteringsrate på 3.5 pst. blir derimot livsinntektsforskjellene langt mindre enn forskjellene i årsinntekt. Utdanninger på 14 og 16 år har nå en livsinntekt som ikke er høyere enn de med 12 år, og 18 år (typisk hovedfag universitet) gir såvidt høyere livsinntekt enn menn kun ett år høyere utdanning (13 år). Når inntektsforskjellene er lavere over livsløpet, selv uten diskontering, avspeiler dette i hovedsak at livsinntektsberegningene tar hensyn til inntektsbortfallet i årene under utdanning.

Livsinntektsforskjeller etter skatt

Livsinntekter etter skatt, fordelt på utdanningsår, kjønn og kohort er beregnet med utgangspunkt i skattesystemet som gjaldt i 1995. Inntektsforskjellene mellom utdanningsgruppene etter skatt er som ventet mindre, både for menn og kvinner. Med unntak av de lengste høyere utdanningene, reduseres de relative forskjellene til 12 års utdanning med 2-5 prosentpoeng. Livsinntekten for gruppene med lang høyere utdanning reduseres derimot betydelig som følge av den progressive beskatningen. Inntektsforskjellen, relativt til 12 års utdanning, faller med omkring 10 prosentpoeng.

Referanser

Asplund, R, Barth, E., LeGrand, C, Mastekaasa, A. og Westergård-Nilsen, N. (1996), «Wage Distribution across Individuals», i Wadensjø (ed) The Nordic Labour Markets in the 1990s, Elsevier Science, 1996.

Barth, E. and H. Yin (1996), Lønnsforskjeller og lønnssystem i staten. Rapport 96:4, Oslo:Institute for social research.

Barth, E. and M. Kongsgården (1996), «Lønsspredningen i Norge 1991-95». Søkelys på arbeidsmarkedet,13: 167-175.

Barth, E. og Røed, M. (1999a) «The Return to Human Capital in Norway: A review of the Literature», manuscript, Institute of Social Research, Oslo.

Barth, E. og Røed, M. (1999b) «Avkastningen av utdanning i Norge 1980-1995», Søkelys på arbeidsmarkedet,13: 167-175.

Card, D. (1999) «The Causal Effect of Education on Earnings», Department of Economics, Berkeley, i Handbook of Labor Economics, Vol 3, North Holland.

Dale-Olsen, H. (1998), Lønn for arbeid. Rapport 97:6.Oslo:Institute for social research.

Hægeland, T. and Klette, T.J. (1998) «Do Higher Wages Reflect Higher Productivity? Education, Gender and Experience Premiums in a Matched Plant-Worker Data Set», Memorandum 24/98, Department of Economics, University of Oslo.

Hægeland, T., Klette, T.J. and Salvanes, K.G. (1999) «Declining returns to education in Norway? Comparing estimates across cohorts, sectors and over time», Scandinavian Journal of Economics, 101 (4), 1-22, 1999.

Heckman, J., Lochner, L. and Taber, C. (1999) «General Equilibrium cost benefit analysis of education and tax policies», NBER working paper 6881, January.

Jørgensen, T . (1993), «Studenteksplosjonen», Samfunnsspeilet, 4:12-14.

Kahn, L. (1998), «Against the wind: Bargaining recentralisation and wage inequality in Norway 1987-91». Economic Journal, 108:603-645.

Mastekaasa, A. (1996), «Avkastning av utdanning i norske kommuner». Søkelys på arbeidsmarkedet, 13:143-149.

Moen, E. og Semmingsen, L. (1996) «Utdanning og livsløpsinntekt», SNF-rapport 96/96, Stiftelsen for samfunns-og næringslivsforskning, Oslo.

OECD (1997), Education at a Glance: Indicators 1997, OECD, Paris.

Pedersen, P.A. (1995) «Investering i utdanning: Teori og empiri», Arbeidsnotat 42/1995, Stiftelsen for samfunns-og næringslivsforskning, Bergen.

Raaum, O. og Aabø, T.E. (1999), «The effect of schooling on earnings: The role of family background studied by a large sample of Norwegian twins». Memorandum, Department of Economics, University of Oslo, August 1999.

Raaum, O. (1999) «Inntektseffekter av utdanning i Norge - en litteraturoversikt», Arbeidsnotat, Frischsenteret, medio desember 1999.

Raaum, O., Aabø, T.E. og Karterud, T. (1999) «Utdanning og livsinntekt i Norge», Rapport Frischsenteret, medio desember 1999.

Willis, R. (1986) «Wage Determinants: A survey and a Reinterpretation of Human Capital Earnings Functions», in Ashenfelter, O. and Layard, R. (eds) Handbook of Labor Economics,Vol. 1, North Holland, Amsterdam.