6 Kjønnsforskjeller i sykefravær og tilgang til uførepensjon

Kvinner har høyere sykefravær enn menn og kvinner utgjør en større andel av uførepensjonistene. Norske kvinner rapporterer hyppigere om helseproblemer enn menn, og de oppsøker oftere helsevesenet. Dette er ikke utelukkende et norsk fenomen, men også en tendens en finner i andre europeiske land. Forskjellen mellom kvinner og menn når det gjelder sykefravær og uførepensjon har resultert i en relativt omfattende forskningslitteratur.

6.1 Hvor store kjønnsforskjeller?

Et gjennomgående trekk ved norsk og internasjonal sykefraværsstatistikk er at kvinner har høyere sykefravær enn menn. Som det går fram av tabell 6.1 har kvinner et betydelig høyere sykefravær enn menn i all offisiell norsk sykefraværsstatistikk.

I tabell 6.1 er det beregnet et forholdstall mellom kvinners og menns sykefravær. Størst forskjell viser det seg å være i NHOs oversikt over sykefravær blant funksjonærer. Her er kvinners sykefravær 2,3 ganger høyere enn sykefraværet blant menn. Bortsett fra for funksjonærer i NHO tyder tabellen på at kvinners sykefravær er rundt 1,6 ganger høyere enn fraværet blant menn. Forskjellen mellom kvinners og menns sykefravær har holdt seg relativt stabil de siste årene, uavhengig av den totale økningen i sykefraværet.

Forskjellen mellom kvinner og menn når det gjelder uførepensjon er noe mer variert. Som det går fram av figur 6.1. var det i en periode på begynnelsen av 1990-tallet høyere tilgang til uførepensjon blant menn enn blant kvinner.

Gjennom hele perioden 1 1989 til 1999 har det vært en høyere andel kvinnelige uførepensjonister. I 1999 utgjør andelen kvinnelige uførepensjonister rundt 57 prosent. Blant nytilgangen har andelen kvinner variert fra 52 prosent i 1989, ned til 48 prosent i 1993, og opp til 56 prosent i 1999.

Kvinner og menn har en noe ulik pensjoneringsprofil. Fram til fylte 25 år er det prosentvis flest menn som blir uførepensjonert. Derimot er det langt flere kvinner enn menn som blir uførepensjonerte i aldersgruppen 45-60 år.

6.2 Hva kan forklare kjønnsforskjellen?

Som nevnt er det er en relativt omfattende forskningslitteratur som fokuserer på kjønnsforskjeller i sykefravær og uførepensjon. Forklaringene kan grupperes i fem hovedkategorier. Det som har blitt betegnet som dobbeltarbeids-hypotesen forklarer kvinners høyere sykefravær med at kvinner i større grad enn menn kombinerer yrkesaktivitet med omsorgsoppgaver i hjemmet. En annen forklaring er at kjønnsforskjellene skyldes at kvinner og menn jobber i ulike yrker, under ulike arbeidsforhold og tilpasser seg yrkeslivet ulikt. En tredje forklaring fokuserer på biologiske forskjeller mellom kvinner og menn. En fjerde kategori er de såkalte sosiokulturelle modellene, som forklarer kjønnsforskjeller ut fra ulik sykdomsatferd mellom kvinner og menn. En femte forklaring er at stønadsordningenes utforming har betydning for kjønnsforskjellen.

6.2.1 Dobbeltarbeidshypotesen

Utgangspunktet for dobbeltarbeidshypotesen er at kombinasjonen av jobb og omsorgsoppgaver i og utenfor hjemmet påvirker kvinners helse negativt. Forskning 2 har vist at yrkesaktive kvinner gjennomgående utfører mer arbeid i hjemmet enn yrkesaktive menn. Det innebærer at summen av lønnsarbeid og husarbeid i antall timer er høyere for kvinner enn for menn og at større arbeidspress kan være en årsak til høyere sykefravær blant kvinner enn blant menn. Det eksisterer også forskning som rapporterer om at kvinner i mindre grad enn menn tillater seg å hvile – ta seg igjen – etter endt arbeidsdag (Lillås 1995).

Det er ikke bare arbeidsbyrde som kan forårsake høyere sykelighet blant kvinner enn blant menn. Når kvinner har flere roller – både yrkesaktiv og husmor/småbarnsmor – kan dette føre til stress og ubehag fordi de ulike rollene kommer i konflikt med hverandre. Når en må velge og prioritere tidsbruk mellom ulike arbeidsoppgaver og roller, kan resultatet bli en følelse av å ikke strekke til. Dette kan igjen gi fare for overbelastning og dermed svekket helse.

Dobbeltarbeidshypotesen har spesielt vært forsøkt testet i forbindelse med forskning på kjønnsforskjeller i sykefravær. Hypotesen er operasjonalisert til kvinner med og uten barn, og testet på kvinner i reproduktiv alder. Ved denne metoden viser det seg at hypotesen kun får begrenset empirisk støtte. Det er lite som tyder på at kvinner med barn gjennomgående har høyere sykefravær enn kvinner uten barn i denne livsfasen.

Tall fra Sverige tyder på at en av faktorene som er avgjørende for om dobbeltarbeid slår ut i sykefraværeller ikke, er om kvinnen er eneforsørger. Enslige kvinner som har barn og som arbeider har større sykefravær enn gifte/samboende. Dette kan skyldes at enslige småbarnsforeldre har lite daglig slingringsmonn. Og at det skal mindre til for at en må oppgi arbeidet i perioder der belastningene er store, og muligheten for avlastning eller deling av ansvar er liten. I og med at samlivsmønsteret har endret seg over tid, og flere kvinner opplever å være alene om ansvar for barn i perioder av livet, kan dette også være med på å forklare noe av kjønnsulikhetene i sykefravær.

Et problem med å teste dobbeltarbeidshypotesen er at den kan være skjult av seleksjonseffekter. Seleksjonen består i at de kvinnene som har størst problemer med å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for barn, tilpasser seg til dette ved enten å redusere yrkesaktiviteten (bli hjemmeværende eller ta deltidsjobb) eller ved å begrense antall barn. Dette vil føre til at omsorg for barn ikke kommer til uttrykk i form av øket fravær og dermed reduseres den sammenheng mellom barn og fravær man ellers ville hatt. Bratberg (1998) fant ved å ta hensyn til slike seleksjonseffekter en svak effekt av dobbeltarbeid, men totalt sett forklarte dette kun en liten del av sykefraværet til kvinner med barn.

En annen svakhet med den empiriske forskning på dobbeltarbeidshypotesen, er at mange av bidragene kun sammenligner kvinner med og uten barn. Det innebærer at mer generelle omsorgsoppgaver i og utenfor hjemmet, som ikke er knyttet til barn, ikke fanges opp. I den grad kvinner – med eller uten barn – har mindre muligheter enn menn til hvile og restitusjon etter endt arbeidsdag kan det føre til større helseproblem.

En tredje svakhet er at det ikke er foretatt livsløpsundersøkelser som ser på kvinners helse, sykefravær og uførepensjonering i høyere alder, relatert til omfanget av omsorgsoppgavene gjennom livet.

6.2.2 Yrker og arbeidsliv

Det norske arbeidsmarkedet er sterkt kjønnssegregert. Kvinner og menn befinner seg i stor utstrekning i forskjellige yrker og på forskjellige arbeidsplasser. Kvinner er for eksempel i klart flertall i omsorgsyrkene i offentlig sektor. Yrkesgruppen pleiearbeid omfatter 40 prosent av de sysselsatte kvinnene, og innen pleiearbeid utgjør kvinnene i dag 93 prosent av de sysselsatte. Innen jern og metallvarearbeid utgjør de 3prosent. I tillegg til vertikal segregering, er det norske arbeidsmarkedet også horisontalt segregert. Det vil si at kvinner og menn er ulikt fordelt i stillingshierarkiet. Andelen kvinner med lederstilling var i 1995 på 11 prosent, tilsvarende andel blant menn var på 28 prosent. I lavtlønnsyrker og deltidsjobber er det en overvekt av kvinner. Den horisontale segregeringen gir seg blant annet utslag i at forskjellen i folketrygdens utbetaling av sykepenger mellom kvinner og menn er langt mindre enn forskjellen i fraværsdager.

Siden kvinner og menn i stor utstrekning arbeider i ulike yrker og sektorer, innebærer det at menn og kvinner er omgitt av og utsatt for ulike belastninger og jobbkrav i arbeidsmiljøet. Dette kan igjen påvirke forskjeller i helseplager. Hvem som møter de største arbeidsmiljøbelastningene av menn og kvinner avhenger av hvilke forhold som måles.

Et område som gjerne trekkes fram i forbindelse med kvinners arbeidsmiljø og arbeidshelse er pleie- og omsorgssektoren. Det er her vi finner de såkalte » trøste og bære» yrkene. Arbeidsmiljøbetingelsene i pleie- og omsorgssektoren gjør at de som jobber der møter omfattende fysiske og mentale krav, og store belastninger knyttet til tidspress. I tillegg til det relasjonelle aspektet ved arbeidet, er det også et krav om at arbeidet skal være emosjonelt. Det innebærer at arbeidsutøveren må vise følelsesmessige uttrykk eller undertrykke dem. Summen av disse faktorene antas å være en viktig årsak til at ansatte i pleie- og omsorgssektoren rapporterer om hyppige helseproblemer.

Emosjonelt arbeid er ikke bare knyttet til omsorgsyrker. Emosjonelt arbeid eller følelsesarbeid har fått økende betydning som konkurransefaktor i såkalte frontlinjeyrker i privat virksomhet, og som middel til økt kundetilfredshet i offentlig sektor (Forseth 1994). Det er en stor overvekt av kvinner i slike yrker hvor samhandling med kunder, klienter, pasienter, elever og lignende er sentral. I denne typen arbeid blir kontakten med kunden sett på som noe positivt, men samtidig ligger også noe av belastningen her. Disse belastningene har hittil vært underkjent og ikke legitimert som belastninger. En undersøkelse av 1000 ansatte i et kjøpesenter, en bank og to distrikter fra kommunal pleie- og omsorgstjenesten viste at 16 prosent rapporterte høy grad av emosjonell utmattelse/utbrenthet, mens 24 prosent skåret middels (Forseth 1999).

En undersøkelse av sykefravær knyttet til muskel-skjelettlidelser viste at kjønnsforskjellen i sykefravær ble betydelig redusert når en tok hensyn til at kvinner og menn hadde ulik inntekt (Brage, Nygård og Tellnes 1998). Kjønnsforskjellene var også svært forskjellige i forskjellige inntektskategorier. Blant personer med inntekt under 100 000 per år er andelen med muskel-skjelettsykmelding 1,43 ganger så høy blant kvinner som blant menn. I inntektskategorien 150 000 til 199.999 er andelen 1,61 ganger så høy blant kvinner som blant menn, mens for inntekter over 200 000 er forskjellen mellom kvinner og menn helt minimal. Denne undersøkelsen tyder på at deler av kvinners noe større omfang av muskel-/skjelettlidelser har sammenheng med sosiale og økonomiske forhold.

En annen undersøkelse viste derimot at kjønnsforskjellen i sykefravær ble opprettholdt selv når en sammenlignet fraværet blant kvinner og menn med samme yrke hos samme arbeidsgiver (Mastekaasa og Dale-Olsen 1998). Det viste seg at kjønnsforskjellene i fravær faktisk ble større når en tok hensyn til at kvinner og menn er forskjellig fordelt på yrker og arbeidsplasser. Forskerne konkluderte med at menn gjennomgående befinner seg i mer fraværsfremmende yrker og virksomheter enn kvinner. En lignende analyse av kjønnsforskjellen i sykefravær har også blitt gjennomført blant ansatte i NSB og 112 statlige arbeidsplasser (Mastekaasa og Olsen 1998). Resultatene fra denne undersøkelsen viste at i NSB var det gjennomgående menn som var i de mest fraværsfremmende stillingene/arbeidsplassene, mens det var motsatt for de andre 112 arbeidsplassene.

De to sistnevnte undersøkelsene tyder på at arbeidsforhold ikke kan forklare kjønnsforskjellen i sykefravær. Selv om kvantitative undersøkelser ikke finner sammenhenger mellom f.eks kjønn og sykefravær, betyr det ikke at kjønn er irrelevant. Forutsetningen om at kvinner og menn med samme stilling, yrkestittel og inntekt har tilnærmet like arbeidsforhold er imidlertid blitt kritisert. For det første vil kvinner og menn i samme stilling møte ulike rolleforventninger. Eksempelvis er det ikke urimelig å anta at en mannlig og en kvinnelig barnehageassistent møter ulike forventninger til hvordan arbeidsrollen skal utformes, selv der de jobber i samme barnehage.

For det andre tar ikke en slik statistisk tilnærming som er beskrevet ovenfor hensyn til at kvinner og menns biologi og fysiologi er forskjellig. For eksempel er kvinner generelt kortere enn menn. Kvinner som må arbeide i en arbeidshøyde som er tilpasset menn, vil være mer sårbare ovenfor verk i nakke og skuldre. Kvinner er også i gjennomsnitt fysisk svakere enn menn. Kvinner oppnår 60 til 70 prosent av menns muskelstyrke, og armstyrken hos kvinner er omtrent 50 prosent av menns armstyrke. I yrker som innebærer tung løft, for eksempel innen omsorgssektoren, vil ulik muskelstyrke være avgjørende for arbeidssituasjonen.

6.2.3 Biologiske forhold

Det at kvinner og menn biologisk sett er ulike, medfører at de rammes av ulike sykdommer og har ulike helseplager. Biologiske forskjeller kommer til uttrykk blant annet ved at enkelte sykdommer bare kan ramme det ene kjønnet fordi sykdommen er knyttet til kjønnsorganer eller biologisk bestemte reproduktive oppgaver. For det andre finnes det sykdommer hvor det er en kjønnsspesifikk risiko for sykdommen. For eksempel antas menns overdødelighet av hjerteinfarkt å være knyttet til at østrogenproduksjonen beskytter kvinnene, mens kvinner på sin side har økt risiko for osteoporose og dermed for å få lårhalsbrudd.

En stor del av kvinners sykefravær kan relateres til sykdom i forbindelse med svangerskap og fødsel. Undersøkelser har vist at mellom 40 og 80 prosent av alle gravide hadde minst et sykefravær under graviditeten. Andre undersøkelser har vært opptatt av hvor stor andel av kjønnsforskjellen i sykefravær som kan forklares ut fra svangerskap og fødsel. Resultatene varierer fra 24 prosent til rundt 50 prosent. En undersøkelse basert på Rikstrygdeverkets sykepengeregister fant at 37 prosent av den totale kjønnsforskjellen i sykefravær forsvant når en tok hensyn til sykefravær med diagnoser knyttet til svangerskap og sykdommer i reproduksjonsorganene (for begge kjønn) (Hauge og Opdalshei 2000). Dersom en tar for seg sykefraværet for personer i alderen 20 til 34 år utgjorde svangerskapsdiagnoser 67 prosent av forskjellen i sykefravær mellom kvinner og menn.

Diagnosen svangerskap/fødsel/familieplanlegging utgjør om lag 9 prosent av alle sykepengetilfeller blant kvinner, og denne andelen har holdt seg konstant de siste årene. Den gjennomsnittlige varigheten av hvert sykepengetilfelle er 45 dager (1999). Forskning (bl a Lundby m fl 1991) viser imidlertid at kvinner under svangerskap også har en overhyppighet av sykefravær med andre diagnoser enn svangerskap. I tabell 6.2 har en fulgt personer som har fått fødselspenger i 1999 ni måneder tilbake i tid for å se på omfanget av sykefravær i denne perioden.

Tabellen viser hvor mange med påbegynte fødselspenger i 1999 som hadde minst ett sykefravær i løpet av svangerskapet. Det var totalt 39 103 kvinner med påbegynte fødselspenger i 1999. Av disse hadde 22 614, eller 58 prosent, minst et sykepengefravær i løpet av svangerskapsperioden. Litt over halvparten av disse ( 52,8 prosent) hadde sykepengefravær med svangerskapsdiagnose. Sykefravær i svangerskapet kan naturligvis skyldes andre forhold enn selve graviditeten, men en god del av disse andre sykepengetilfellene er trolig også svangerskapsrelaterte. Dette innebærer at vurderingen av svangerskapsrelatert sykefravær kan bli underestimert dersom en utelukkende fokuserer på svangerskapsdiagnosen.

Det er til dels store forskjeller i diagnose blant kvinner og menn som får tilstått uførepensjon. For både kvinner og menn med tilstått uførepensjon i 1998 var sykdommer i muskel-skjelettsystemet de vanligste diagnosene (RTV 1999). Men andelen kvinner med slike diagnoser var klart større enn tilsvarende andel blant menn (henholdsvis 42 og 28 prosent). Derimot er det en høyere andel menn med psykiske lidelser. Størst forskjell mellom kvinnelige og mannlige uførepensjonister finner vi innen diagnosen revmatisme/myalgi, hjertesykdommer og psykiske lidelser på grunn av rusmiddel eller tablettbruk. I førstnevnte diagnosegruppe er det en kvinnelig overvekt, mens menn dominerer de to andre diagnosene.

Et annet område hvor det er stor forskjell mellom kvinner og menn er i forhold til det som blir betegnet for »ubestemte» helseplager. De »ubestemte» helseplagene er kvinnesykdommer, i den betydning at slike tilstander rammer forholdsvis flere kvinner enn menn. »Ubestemte» helseplager er en betegnelse som brukes på lidelser uten klare objektive funn og hvor årsakene er ukjente. I Norge er kroniske muskelsmerter (fibromyalgi, belastningslidelser, bløtdelsreumatologi) den største gruppen av helseplager som legene oppfatter som »ubestemte» (Malterud 1999). Det er tvilsomt om dette kan forklares ut fra biologiske forskjeller alene.

6.2.4 Sosiokulturelle modeller

De sosiokulturelle modellene omfatter flere ulike teorier, som har til felles at de søker å forklare kjønnsmessige ulikheter ut fra betydningen av kjønn i en sosiokulturell sammenheng. En av disse er sykerolle- eller sykdomsatferdsmodellen som bygger på at menn og kvinner i ulik grad oppfatter signaler fra kroppen som mulig sykdom. Som det går fram av tabell 6.3 er kvinner hyppigere i kontakt med helsevesenet enn menn. Dette kan være et uttrykk for at kvinner lettere fortolker problemer og symptomer som sykdom.

Forskning tyder på at kvinner generelt er mer oppmerksomme på signaler fra kroppen enn menn. Dette kan forklares med oppdragelse til henholdsvis mandighet og kvinnelighet. Generelt vil sosiale normer for kvinnelighet lettere tillate en kvinne å inneha sykerollen.

Stemplingsmodellen hører også inn under de sosiokulturelle modellene. Hovedtesen er at kjønnsforskjeller kan forklares med at lidelser blant menn og kvinner i ulik grad blir oppfattet som sykdom av leger og helsevesen. Undersøkelser viser at legen møter kvinnelige pasienter annerledes enn mannlige pasienter, og at kvinners symptomer fortolkes annerledes enn identiske symptomer hos menn. Resultatet av en slik »stemplingsprosess» kan være at personer blir presset inn i en passiv sykerolle i stedet for å få det nødvendige tilbud for å komme raskt tilbake i arbeid, og at kvinner i sitt møte med helsevesenet opplever at deres »plager» bagatelliseres i forhold til menns plager.

Kvinnehelseutvalget (NOU 1999:13) refererer til forskning som viser at menn oftere tilbys mer offensiv behandling, de får først nye medikamenter, og blir først tilbudt nye undersøkelses- og operasjonsmetoder. Det er derfor mulig at manglende behandlingstilbud er en medvirkende årsak til at kvinner oftere faller ut av arbeid enn menn.

En annen sosio-kulturell forklaring er kvinners tilpasningsatferd i forhold til yrkesaktivitet. Fortsatt jobber mange kvinner deltid, er periodisk ute av arbeidslivet, jobber kveld/natt, og varierer sin stillingsstørrelse over livsløpet for å tilpasse seg omsorgsoppgaver. Både kvinners plassering i lavtlønnsyrker, og høy grad av deltidsjobbing bidrar til at dette fenomenet vedvarer tross formell likelønnspolitikk.

6.2.5 Stønadsordningenes utforming

Folketrygdloven er i utgangspunktet kjønnsnøytral. Fordi yrkesdeltakelsen har vært ulik blant kvinner og menn vil imidlertid stønadsresultatet kunne bli forskjellig. Kvinnehelseutvalget (NOU 1999:13) konkluderer med at:

»Kravet om yrkesaktivitet medfører at arbeidende kvinner har muligheter på lik linje med menn til å opptjene rettigheter. Men det tas ikke høyde for at de faktiske mulighetene til å ta lønnet arbeid har vært og fortsatt er ulike for kvinner og menn –og at dette i stor grad skyldes kvinners ulønnede innsats (...) Like rettigheter eller formell likestilling fører dermed til en forfordeling av kvinner».

Selv om det er flere kvinner enn menn blant uførepensjonistene har ordningen blitt kritisert for å være diskriminerende mot kvinner. Undersøkelser viser at diagnoser som rammer kvinner hyppigere enn menn oftere gir avslag på søknad om uførepensjon. Flere kvinner enn menn ble berørt av innskjerpingene i regelverket på begynnelsen av 1990-tallet. Innstrammingene i de medisinske vilkårene har gjort at personer som har ubestemte lidelser har større vansker med å få uførepensjon.

Gifte og samboende kvinner som ikke har vært yrkesaktive får oftere avslag på søknad om uførepensjon enn tidligere yrkesaktive. Disse skal ved søknad om uførepensjon vurderes som hjemmearbeidende, og det er nedsatt arbeidsevne som hjemmearbeidende som legges til grunn. Dette med mindre det er sannsynlig at vedkommende ville begynt i inntektsgivende arbeid hvis ikke uføreheten hadde oppstått. Enslige kvinner skal alltid vurderes i forhold til yrkeslivet, uavhengig av om de er yrkesaktive eller ikke. Reglene for utmåling av uførepensjon til kvinner som har hatt deltidsarbeid er blitt sett på som urimelige. I St.meld. nr. 50 (1998-99) Utjamningsmeldinga er det foreslått å endre reglene for beregningen av tilleggspensjonen til denne gruppen. Der framgår det at:

»Regjeringa tek sikte på å oppheve noverande ordning der arbeidsevna i heimen blir trekt inn i uførevurderinga, når deltidsarbeidet har eit slikt omfang at det gir rett til sjukepengar».

Økningen i nye uførepensjonister kvinner må ses i sammenheng med at kvinner er blitt yrkesaktive. Det er imidlertid ikke slik at de nye uførepensjonerte kvinnene bare har vært yrkesaktive noen få år. De fleste har relativ lang yrkeskarriere bak seg.

6.2.6 Andre supplerende forklaringer

Betydningen av livsløp og generasjonsforskjeller

Menn og kvinners livsløp er forskjellig. 3 Da folketrygden ble innført i 1967 var de fleste kvinner gifte og hjemmearbeidende på heltid. Mennene var utearbeidende forsørgere som startet sin yrkeskarriere tidlig. Kvinners tilknytning til arbeidslivet og familiemønsteret har imidlertid endret seg betydelig de siste 20-30 årene. I dag er de fleste kvinner yrkesaktive. Dagens unge kvinner tar minst like lang utdanning som menn, og det er ikke lenger store forskjeller mellom menn og kvinners yrkesdeltakelse i de yngre generasjonene. Forskjellen i yrkesdeltakelse øker med økende alder og er en generasjonseffekt. Andelen kvinner som arbeider deltid var likevel 50 prosent i 1990, mens det tilsvarende tall for menn var 10 prosent. Kvinnens andel av den samlede familieinntekt var i 1986 ca 30 prosent, og har økt til 36 prosent i 1997.

1970-årene bragte med seg stor etterspørsel etter arbeidskraft, særlig innen de typiske kvinneyrkene, der de fleste jobbene er ufaglærte og fysisk tunge (renhold, handel, ufaglært pleie/omsorg). Ikke bare unge kvinner, men også kvinner i førti-femtiårsalderen gikk ut i arbeid. Gifte kvinner var den viktigste arbeidskraftreserven i 1970-årenes ekspansive arbeidsmarked. Kvinnenes inntreden på arbeidsmarkedet befestet seg i 1980-årene, og yrkesfrekvensen økte aller mest for kvinner med barn. I samme periode har familiemønsteret endret seg. Det er imidlertid fortsatt som oftest kvinner som har det daglige ansvaret for barn. Endringer i familie- og forsørgingsmønsteret har hatt ulike konsekvenser for livsløpet til ulike kvinnegenerasjoner.

I den generasjonen kvinner som er født fra 1920 til 1935 (husmorgenerasjonen) er det en høy andel uførepensjonister ved overgang til alderspensjon. Mange av disse gikk ut i arbeidslivet på 1970-tallet, ofte som deltidsarbeidende, som hjemmehjelper, hjelpepleiere og butikkansatte. Kvinner i generasjonen født 1936-1950 hadde enten lav utdanning, og fulgte mønsteret fra husmorgenerasjonen, eller høyere utdanning i to etapper, før og etter avbrudd som følge av ekteskap og barnefødsler. Andelen av disse som jobbet heltid har økt i takt med at barna har blitt eldre. Om lag halvparten har i dag fulltidsarbeid. Generasjonen kvinner født mellom 1951 og 1965 har like mye utdanning som mennene. Hovedtyngden av småbarnsmødrene i denne generasjonen er i arbeid, og andelen fulltidsarbeidende er høy.

Dette viser at det er forskjeller mellom kvinner og menn i de ulike generasjonene og over livsløpet, men at det også er forskjeller kvinner i mellom etter hvilken generasjon de tilhører. Utviklingen går i retning av større ulikheter kvinner i mellom (etter generasjonstilhørighet) og mindre forskjeller mellom kvinner og menn for de yngre generasjonene. Endringer som for eksempel mer deling av ansvar i hjemmet og økt deltakelse i yrkes- og samfunnsliv for kvinner, taler for at yngre kvinner har grunnlag for en bedre helseutvikling enn kvinner i eldre generasjoner. På den annen side kan økt yrkesdeltakelse føre til lengre arbeidsdager, dobbeltarbeid og risiko for stress. Kvinners livsløp preges fortsatt av at de har hovedansvar for barneomsorgen.

6.3 Oppsummering

Kvinner har gjennomgående høyere sykefravær enn menn, og de siste årene er det også flere kvinner som blir uførepensjonerte. Noe av kjønnsforskjellen kan tilbakeføres til rene biologiske forskjeller. For eksempel reduseres kjønnsforskjellen i sykefravær betraktelig når en skiller ut sykdom i forbindelse med svangerskap og fødsel. Kvinner har videre en annen sykdomsatferd enn menn, noe som blant annet fører til at de oftere er i kontakt med helsevesenet. Det er også en overvekt av kvinner i lavtlønnsyrker som har en arbeidssituasjon preget av lav selvbestemmelse og kontroll, hvor også sykefraværet er høyt. Sett i sammenheng kan disse faktorene bidra til å forklare hvorfor sykefraværet og uførepensjoneringen er høyere blant kvinner enn blant menn.

Kvinners inntog på arbeidsmarkedet har i seg selv ført til økt etterspørsel etter stønader, uten at det nødvendigvis skyldes at kvinner har blitt mye »sykere». Forskjellene mellom ulike kvinnegenerasjoner er store. Redusert grad av dobbeltarbeid, høyere utdanning kan ha ført til bedre helse blant yngre kvinner enn kvinner i eldre generasjoner. Forskjellene i livsløp mellom menn og kvinner blir også mindre, i den forstand at begge tar høyere utdanning og deltar i yrkeslivet på lik linje. Om dette vil medføre at de også i større grad vil dele på omsorgsoppgavene gjenstår å se. Gitt at kvinners hovedansvar for familieomsorg reduseres, skulle dette tilsi at kvinners og menns vilkår for god helse nærmer seg hverandre over tid.

Selv om det eksisterer en god del kunnskap om kjønnsforskjeller i trygdeforbruk er det områder hvor det er behov for ny kunnskap. For å få et fullstendig bilde av arbeidslivets betydning for kjønnsforskjeller i sykefravær, er det avgjørende å få opplysninger om yrke inn i sykefraværsstatistikken. Først da vil det være mulig å anslå hvor stor del av kjønnsforskjellene i sykefravær som kan relateres til forhold i arbeidslivet. Tilsvarende er det behov for mer kunnskap om hvordan fordelingen av arbeidsoppgaver i hjemmet påvirker risikoen for sykefravær. Kunnskap om ulik sykdomsatferd mellom kvinner og menn er også nødvendig for å forstå kjønnsforskjeller i trygdeforbruk.