14 Enkelte særspørsmål

14.1 Straffebestemmelser

Tidligere statsborgerlover har ikke hatt bestemmelser om straff. Etter utvalgets syn begrenser behovet for eventuelle straffebestemmelser seg til de tilfellene der søkeren gir uriktige opplysninger, forfalsker dokumenter eller gjør bruk av forfalskede dokumenter for å komme i posisjon til å erverve norsk statsborgerskap.

14.1.1 Falsk forklaring mv.

Falsk forklaring er straffbart etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 15. Kjerneområdet for bestemmelsene er imidlertid falsk forklaring avgitt for retten. Falsk forklaring avgitt til andre offentlige myndigheter er bare straffbart etter bestemmelsen i straffeloven § 166. Bestemmelsen lyder slik:

«Med Bøder eller med Fængsel indtil 2 Aar straffes den, som afgiver falsk Forklaring for Retten eller for Notarius eller i Fremstillinger, han som Part eller Retsfuldmægtig i en Sag fremlegger for Retten, eller som mundtlig eller skriftlig afgiver falsk Forklaring til nogen offentlig Myndighed i Tilfælde, hvor han er pligtig til at forklare sig til denne, eller hvor Forklaringen er bestemt til at afgive Bevis.

Paa samme Maade straffes den, der bevirker eller medvirker til, at en ham vitterlig usand Forklaring i noget af de ovennævnte Tilfelde afgives af en anden.»

Som det går frem retter ikke bestemmelsen seg mot falsk forklaring gitt til offentlige myndigheter generelt. Forutsetningen for straff er at gjerningsmannen er pliktig å forklare seg, eller at forklaringen er bestemt til å avgi bevis. Første alternativ er ikke anvendelig, siden det ikke foreligger noen forklaringsplikt etter statsborgerloven. Det er i søkerens egen interesse å gi bevillingsmyndighetene de nødvendige opplysninger for at søknaden skal kunne innvilges.

Spørsmålet blir derfor om forklaringen er «bestemt til å avgi bevis». Hva som ligger i dette kan være noe uklart. Det praktisk viktigste anvendelsesområdet for bestemmelsen er opplysninger gitt til politiet under etterforskningen av en straffesak, eller som ledd i politiets utøvelse av forvaltningsmyndighet. Det er imidlertid antatt at bestemmelsen også kan komme til anvendelse på forklaringer gitt til andre offentlige myndigheter i tilknytning til deres myndighetsutøvelse, jf. Bratholm/Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer, bind II (1995) s. 351.

Utvalget forutsetter at uriktige forklaringer som gis i forbindelse med en statsborgersøknad, faller inn under straffeloven § 166, jf. avgjørelsen inntatt i Rt. 1994 s. 1426. Avgjørelsen gjaldt direkte falsk forklaring gitt ved søknad om turistvisum etter utlendingsloven. Se også Rt. 1983 s. 564. Forutsetningen må likevel være at det er opplysninger som er relevante for avgjørelsen av statsborgersøknaden, dvs. forklaringer som er ment som bevis ved behandlingen av søknaden.

Med falsk forklaring menes en forklaring som er bevisst usann. Den som tror han forklarer seg sant rammes ikke av bestemmelsen. Videre har det ingen betydning om forklaringen er avgitt skriftlig eller muntlig. I statsborgersakene vil det praktiske anvendelsesområdet for bestemmelsen være der det oppgis uriktige opplysninger i søknader eller skriftlige meldinger. Videre omfattes både positive opplysninger og fortielser, dersom fortielsen medfører at man gir inntrykk av å ha forklart seg om alt som er av interesse. Dersom man nekter å avgi opplysninger, er dette ikke en falsk forklaring. Om det nærmere innholdet av begrepet, vises det til den alminnelige strafferettslige litteratur.

Videre er det bare forsettlige overtredelser av bestemmelsen som er straffbare, jf. straffeloven § 40. I forhold til gjerningsmannens kunnskap om forklaringens riktighet, følger det allerede av kravet om at forklaringen må være falsk at det bare er bevisst usanne forklaringer som straffes, se ovenfor. Kravet til forsett innebærer at gjerningspersonen også må være klar over at forklaringen er «bestemt til å avgi bevis», dvs. at vedkommende må være innforstått med at opplysningen er relevant for søknaden.

Bestemmelsen rammer også medvirkning.

Straffen er bøter eller fengsel inntil to år. Falsk forklaring avgitt til retten eller til politiet straffes normalt med ubetinget fengsel. Det er imidlertid grunn til å tro at betinget reaksjon lettere vil kunne bli anvendt ved falsk forklaring avgitt til andre offentlige myndigheter.

Spørsmålet blir etter dette om det er behov for straffebestemmelser som rammer falsk forklaring ut over den generelle bestemmelsen i § 166.

Utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b lyder slik:

«Med bøter eller med fengsel inntil seks måneder eller med begge deler straffes den som

<. . .>

b) forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i sak etter loven.»

I forarbeidene til bestemmelsen er det forutsatt at bestemmelsen ikke kan anvendes samtidig med straffeloven § 166 (idealkonkurrens), jf. NOU 1983:47 s. 371 og Ot.prp. nr. 46 (1986-87) s. 251. At et forhold faller inn under utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b, utelukker ikke anvendelse av straffeloven § 166, jf. også Rt. 1994 s. 1426 (ovenfor).

Forskjellen til straffeloven § 166 er først og fremst at også uriktige opplysninger som er avgitt grovt uaktsomt omfattes.

Etter utvalgets syn tilsier hensynet til sammenheng i lovverket, at også de grovt uaktsomme forhold kriminaliseres i statsborgerloven. Dersom noen grovt uaktsomt gir en uriktig opplysning til norske myndigheter, er det vanskelig å se at tilfellet er mer straffverdig der det fører til en oppholdstillatelse etter utlendingsloven, enn der opplysningen fører til norsk statsborgerskap og derved en ubetinget rett til opphold i riket. Det kan også være vanskelig å avgjøre om en opplysning er gitt i forbindelse med utlendingssaken eller statsborgersaken.

Utvalget legger også vekt på at en straffebestemmelse vil kunne ha en større preventiv effekt dersom den kommer til uttrykk direkte i loven.

Strafferammen bør være den samme som etter tilsvarende bestemmelse i utlendingsloven, og bestemmelsen bør gis samme anvendelse. Dette innebærer at overtredelse regnes som forseelse og at påtale er betinget av at allmenne hensyn krever det.

14.1.2 Dokumentfalsk

I forbindelse med erverv av norsk statsborgerskap ved søknad eller melding, kan man også tenke seg at søkeren benytter seg av falske eller forfalskede dokumenter som bevis på at man fyller vilkårene for norsk statsborgerskap.

Etter utvalgets syn er behovet for slike straffebestemmelser tilstrekkelig ivaretatt av bestemmelsene i straffeloven kapittel 18, særlig § 182. Heller ikke i utlendingsloven er det gitt særlige bestemmelser om dokumentfalsk. Utvalget nøyer seg derfor med å vise til straffelovens bestemmelser.

14.2 Lovens anvendelse på Svalbard

Statsborgerloven § 18 annet ledd inneholder følgende bestemmelse:

«Lova gjeld for Svalbard og Jan Mayen òg, §§ 3 og 4 likevel berre så langt Kongen fastset.»

Bestemmelsen ble tatt inn ved Ot.prp. nr. 15 (1950) og med følgende begrunnelse (s. 13):

«Man har funnet å burde ta inn en uttrykkelig bestemmelse om at loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen, jfr. lov av 17. juli 1925 (nr. 11) og lov av 27. februar 1930 (nr. 2). Særlig av hensyn til forholdene på Svalbard har en imidlertid antatt at det er behov for å gjøre visse reservasjoner med hensyn til utkastets §§ 2 (skal være 3) og 4. Uttrykket «riket» som forekommer i en rekke av bestemmelsene i utkastet vil etter dette omfatte Svalbard og Jan Mayen, derimot ikke de norske besittelser utenfor Europa.»

Uten en slik bestemmelse ville loven ikke gjelde for Svalbard, se svalbardloven § 2 annet ledd.

Bestemmelsen skulle innebære at den som har hatt fast bolig på Svalbard i syv år vil tilfredsstille søkevilkåret for bevilling i § 6 første ledd nr. 2. Det kan ikke oppstilles som noe tilleggsvilkår at bopelen er knyttet til virksomhet på Svalbard som står under norsk ledelse. Den gruvevirksomhet som drives av andre nasjoner kan for så vidt gi vedkommende et grunnlag for bopel i riket.

Bestemmelsen virker lite gjennomtenkt. Andre lands statsborgere og utenlandske selskaper har rett til å drive økonomisk virksomhet på Svalbard. Utlendingsloven gjelder ikke for Svalbard - det er for så vidt ingen kontroll med inn- og utreise. Man kunne tenke seg at statsborgerloven kunne få anvendelse for utlendinger som bor i Longyearbyen, og med oppholds- og arbeidstillatelse i Norge, eventuelt bosettingstillatelse. Det er imidlertid ikke slik loven er avgrenset.

Utvalget kan ikke se at det er grunnlag for å gi loven anvendelse på Svalbard. Det er neppe behov for en bestemmelse om at opphold på Svalbard etter omstendighetene skal likestilles med opphold i Norge - en løsning som eventuelt kunne gjennomføres ved forskrift. Spørsmål om opphold i det enkelte tilfelle etter en konkret vurdering bør likestilles med opphold i fastlands Norge, vil man under enhver omstendighet kunne vurdere på grunnlag av de bestemmelser i loven som gir grunnlag for særbehandling av mer spesielle tilfeller.

14.3 Lovens anvendelse i krigs- og krisesituasjoner

Statsborgerloven § 3 annet ledd har bestemmelse om at reglene i første ledd om rett til å oppnå statsborgerskap ved melding på visse vilkår ikke skal gjelde borger i fiendestat. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i § 4, jf. § 5 om gjenerverv av norsk statsborgerskap. Heller ikke loven for øvrig inneholder krigs- eller beredskapsbestemmelser. Krigstidsbestemmelse finner man derimot i utlendingsloven § 43 annet ledd.

Utvalget finner ikke grunn til foreslå spesielle krigstidsbestemmelser i statsborgerloven. Behandlingen av statsborgersaker i krigs- og lignende krisesituasjoner, vil kunne reguleres i medhold av lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådegjerder under krig, krigsfare og lignende forhold (beredskapsloven). Fullmaktsreglene i denne loven gjelder når riket er i krig eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare.

Erfaringene fra siste krig viser for øvrig at det i slike tilfeller kan bli behov for spesialregulering som må bygge på de konkrete erfaringer. Utlendingsloven § 43 annet ledd gjelder tiltak som ikke er aktuelle etter statsborgerloven.