8 Barns erverv av statsborgerskap ved bevilling

8.1 Innledende bemerkninger

Utvalget har i avsnitt 3.3 foran behandlet de spørsmål som gjelder forholdet mellom statsborgerloven og ekteskapsloven, barneloven og adopsjonsloven. Det som her er sagt om betydningen av disse lover i statsborgersaker, herunder om farskapsfastsettelse og betydningen av adopsjon, legges til grunn for fremstillingen nedenfor. Uttrykket barn vil omfatte også adoptivbarn, - også de som er adoptert i et annet land, men forutsatt at adopsjonen godkjennes etter de generelle bestemmelser i adopsjonsloven eller i det enkelte tilfelle.

Spørsmålet om barns bestemmelses- og medbestemmelsesrett og spørsmålet om hvem som handler for mindreårige, er behandlet i avsnitt 3.4. Det legges nedenfor til grunn at en mindreårig ikke skal kunne opptre selvstendig i saker om erverv og tap av statsborgerskap - foreldrene eller den av dem som har foreldreansvaret skal opptre på barnets vegne. Det skal imidlertid kreves samtykke fra mindreårige som har fylt tolv år i saker som gjelder endring i barnets statsborgerlige forhold.

Ellers minner utvalget om at det i avsnitt 3.5.2 behandler den sondring som gjøres i gjeldende lov mellom statsborgerskap ved melding og statsborgerskap ved bevilling. Utvalget mener at en slik inndeling er overflødig og til dels uheldig, og at man i en ny lov bør legge til grunn at statsborgerskap i de tilfeller som er behandlet nedenfor skal erverves ved søknad/bevilling.

Den gjeldende lov om statsborgerskap inneholder bestemmelser om barns erverv ved fødselen av statsborgerskap etter norsk far eller mor (§ 1 og § 2a) og ved adopsjon (§ 1a). Den sistnevnte paragraf tar sikte på å likestille adoptivbarn med biologiske barn og tilfellet er for såvidt beslektet med de to førstnevnte som bygger på nedstamningsprinsippet. Nedstamningsprinsippet og adopsjonstilfellene er behandlet i avsnitt 5 og avsnitt 6 foran.

Når man ser bort fra de tilfeller som her er nevnt, er spørsmålet om statsborgerskap for barn under atten år i loven regulert ved bestemmelser om barn som biperson ved foreldrenes erverv av norsk statsborgerskap: De blir norske statsborgere som en konsekvens av at foreldrene blir det. Bestemmelsene om dette står i § 5 og § 6 fjerde ledd.

At barn er blitt behandlet som bipersoner har sammenheng med at man tidligere betraktet familiens enhet som et viktig statsborgerrettslig prinsipp, se blant annet Ot.prp. nr. 30 (1916) s. 29-30. I 1924-loven gjaldt imidlertid bipersonsbestemmelsene både barn og kvinnelig ektefelle, og i argumentasjonen er det særlig spørsmål som gjelder ekteskapsforholdet som er gjenstand for oppmerksomhet. Prinsippet er nedtonet etter at kvinnene fikk en selvstendig stilling i forhold til statsborgerretten, men ligger fortsatt bak de foran nevnte bestemmelser om barn som bipersoner.

Den som er fylt atten år må selv søke bevilling etter § 6, og under visse forutsetninger kan den som er atten år gi melding til fylkesmannen om at han eller hun vil være norsk statsborger, jf. § 3. Da loven var ny var myndighetsalderen 21 år. De nevnte paragrafer var derfor bestemmelser om at mindreårige kunne få statsborgerskap uavhengig av foreldrene, og de kunne opptre uten bistand fra dem. Etter at myndighetsalderen ble satt til atten år har loven ikke lenger bestemmelser om selvstendig rett for et barn til å bli norsk statsborger. Statsborgerskap for barnet kan imidlertid erverves ved at det dispenseres fra aldersvilkåret i § 6 første ledd nr. 1, jf. at annet ledd tillater dispensasjon når særlige grunner tilsier det.

Justisdepartementet har benyttet dispensasjonsmuligheten i en rekke tilfeller. Det er således gitt statsborgerbevilling til barn født utenfor ekteskap, til adoptivbarn og til statsløse barn, se Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen, avsnitt VII punkt 2.2.1 flg. De to første av disse eksempler har mindre interesse enn tidligere fordi det nå er gitt egne regler i loven for disse grupper (§§ 1a og 2a). De belyser imidlertid den fleksibilitet som Justisdepartementet har ansett å være innebygget i § 6.

Ytterligere en del dispensasjonstilfeller er nevnt i Justisdepartementets rundskriv under avsnitt VII punkt 2.2, se vedlegg til utredningen. Man har også et dispensasjonstilfelle når barnet av en eller annen grunn ikke er blitt omfattet av bipersonsbestemmelsene, f.eks. fordi det er kommet hit først etter at mor eller far er blitt norsk statsborger.

Utvalget vil først ta opp spørsmålet om barns eget erverv av statsborgerskap. Spørsmålet om statsborgerskap for statsløse barn utgjør en del av denne problemstillingen. Bipersonsreglene vil bli behandlet deretter.

8.2 Barns selvstendige rett til statsborgerskap ved bevilling

8.2.1 Statsborgerskap ved melding etter statsborgerloven § 3 første ledd

Når utvalget først vil gjennomgå § 3 med forarbeider, er det fordi dette er den av lovens bestemmelser som tillegger det betydning at innvandreren har tilbragt store deler av sin barndom og ungdom i Norge. Det er dessuten den eneste av lovens bestemmelser som særskilt nevner de statsløse.

Etter 1924-loven § 2 ville en utenlandsk mann eller kvinne som var født i riket og hadde bodd her uavbrutt til fylte 22 år, automatisk bli norsk statsborger. I 1950-loven ble bestemmelsen - nå § 3 - endret blant annet ved at statsborgerskapet ikke skulle erverves automatisk, men etter melding - en melding vedkommende måtte gi etter fylte 21 år men før fylte 23. Endringen ble begrunnet med at statsborgerskap i disse tilfellene ikke burde erverves automatisk. Dessuten fikk bestemmelsen et nytt annet punktum hvoretter melding kunne gis etter at vedkommende var fylt atten år dersom han eller hun var statsløs eller godtgjorde at han eller hun ville miste sitt fremmede statsborgerskap ved erverv av norsk.

Ved lov 20. desember 1968 nr. 1 fikk § 3 første ledd følgende ordlyd:

«Utlending som har budd i riket frå han fylte 16 år og tidlegare samanlagt i minst 5 år, får norsk borgarrett når han etter at han fylte 21 år, men før han fyller 23 år, gjev inn skriftleg melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar. Har han ikkje borgarrett i noko land, kan han gjeva slik melding så snart han har fylt 18 år, dersom han når han gjev inn meldinga har hatt bustad i riket dei siste 5 åra og tidlegare har budd her i minst 5 år til; det same gjeld såframt han etterviser at han misser den framande borgarretten når han får norsk borgarrett.»

Lovendringen ble forberedt av sakkyndige fra Norge, Danmark og Sverige og hadde som bakgrunn at man ønsket å slutte seg til FNs konvensjon av 30. august 1961 om begrensing av statsløshet. Finland sluttet seg for øvrig til dette arbeidet.

Etter første ledd første punktum kreves det at vedkommende har bodd i riket sammenhengende fra han eller hun fylte seksten år til fylte 21 år, dvs. de siste fem år. Dessuten må vedkommende ha bodd i Norge i fem år før fylte seksten år, men her kreves det ikke sammenhengende botid eller at botiden skal ligge umiddelbart før fylte seksten år. Det følger av § 10 A og artikkel 1 i den nordiske avtale at de sistnevnte fem år kan være opptjent i et annet nordisk land. Fristen for å gi melding kan ikke forlenges og vedkommende må søke bevilling etter § 6 dersom den oversittes.

Etter annet punktum kan vedkommende få statsborgerskap ved melding allerede når han eller hun har fylt atten år. Også her kreves det til sammen ti års botid hvorav sammenhengende botid de siste fem år, dvs. fra vedkommende fylte tretten år. Meldefristen er antagelig slik å forstå at den utløper når vedkommende fyller 21 år, men deretter vil han eller hun ha melderett etter første punktum. Det kan være en fordel å vente fordi vedkommende etter annet punktum må oppgi sitt tidligere statsborgerskap.

Sammenlignet med den tidligere lov ble det i 1968 gitt en bestemmelse som var fordelaktig for alle barn. Statsløse barn er særskilt nevnt i annet punktum, men dette var kanskje en unødvendig presisering fordi et statsløst barn har ikke noe statsborgerskap å oppgi.

Melderens vandel har ingen betydning etter § 3. Det har forekommet at en utlending under atten år er blitt utvist etter utlendingsloven § 29 på grunn av lovbrudd, selv om vedkommende ville ha fylt vilkårene for å bli norsk statsborger etter § 3 dersom han fortsatt hadde fått bo i landet. Er utvisningsvedtaket ikke gjennomført på det tidspunkt vedkommende fyller 18 år, eventuelt 21 år, bortfaller utvisningsretten ved at han eller hun gir melding etter § 3 og faktisk fyller vilkårene etter denne bestemmelse, se avsnitt 3.5.2 foran hvor utvalget redegjør for meldesystemet og forholdet til utlendingsloven.

8.2.2 Lovgivningen i de øvrige nordiske land

I Danmark er § 3 endret ved lov 23. desember 1998 som trådte i kraft 1. februar 1999. Ved endringen er første ledd forenklet slik at man bare har i behold annet punktum om melderett ved fylte atten år og slik at det ikke lenger en noen forutsetning at vedkommende mister sitt tidligere statsborgerskap. Bestemmelsen har derfor heller ingen særskilt omtale av statsløse. Melderetten er i behold til vedkommende fyller 23 år.

I Danmark ble § 3 endret i desember 1999, ved at det ble tilføyd et nytt vilkår om at vedkommende skal være ustraffet. Dette skal gjelde uansett hva straffen gjelder. Er han siktet blir melderetten suspendert.

I Danmark synes for øvrig § 3 å ha begrenset betydning ved siden av en bestemmelse i de gjeldende retningslinjer om at den som er kommet til Danmark innen vedkommende fylte femten år, kan få bevilling når vedkommende er fylt atten år. Det er en forutsetning at eventuell utdannelse som søkeren har fått under oppholdet er av dansk karakter. Bestemmelsen innebærer at en botid på tre år kan være tilstrekkelig for utlending som kommer til Danmark som barn.

I den svenske regjeringsproposisjon er den tidligere § 3 foreslått erstattet av to nye paragrafer. Den første av disse (§ 7) gjelder rett for foreldrene til å melde et barn som svensk statsborger når barnet har permanent oppholdstillatelse i Sverige og har hatt bopel i Sverige i fem år. Slik melding må foretas før barnet fyller atten år. Den annen bestemmelse (§ 8) gjelder rett for en utlending som har fylt 18 men ikke 20 år, til å melde seg som svensk statsborger forutsatt at vedkommende har permanent oppholdstillatelse og har hatt bopel i Sverige siden han eller hun fylte tretten år. Dette er altså en forenklet rest av den tidligere § 3 første ledd.

Finland har fremdeles den opprinnelige § 5 og den er innholdsmessig lik § 3 første ledd i den norske lov. Også Island har beholdt § 3 i sin opprinnelige form.

8.2.3 Lovgivningen i andre vestlige land

Flere land har bestemmelser om lemping av ervervsvilkårene for annen og tredje generasjons innvandrere. Det stilles dels vilkår med hensyn til foreldrenes tilknytning til riket. Etter lovendring i mai 1999 vil et barn født i Tyskland av utenlandske foreldre erverve tysk statsborgerskap når en av foreldrene har bodd i riket i minst åtte år. Om barnet derved blir statsborger også i et annet land, må det når det er mellom 18 og 23 år gammelt velge om det vil være statsborger i Tyskland eller det annet land (opsjonsmodellen). I Frankrike er ervervsvilkårene for barn liberalisert ved en lov fra mars 1998: Barn født i Frankrike blir automatisk fransk statsborger ved oppnådd myndighetsalder forutsatt at det har bodd i Frankrike i til sammen fem år. Er barnet fylt seksten år, kan det selv søke om statsborgerskap og foreldrene kan søke for barnet når barnet har fylt tretten år.

8.2.4 Bør det for barn av innvandrere søkes løsning med utgangspunkt i territorialprinsippet

Etter mandatet skal utvalget utrede og vurdere «hvorvidt barn født i Norge bør få norsk statsborgerskap dersom foreldrene har varig oppholdstillatelse i Norge». En slik løsning vil omfatte også barn som ellers ville være statsløse, men i det store flertall av tilfellene vil barnet få norsk statsborgerskap ved siden av et annet.

Statsborgerskapet skal etter problemstillingen i mandatet være betinget av at foreldrene har «varig oppholdstillatelse». Ettersom oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 11 annet ledd til vanlig bare fornyes med ett år om gangen, synes det forutsatt at foreldrene skal ha bosettingstillatelse. Det er uklart om forslaget bare omfatter barn født etter at bosettingstillatelse er gitt, eller om bosettingstillatelsen vil få virkning for tidligere fødte barn.

Mot territorialprinsippet i sin rene form er det en innvending at det kan virke tilfeldig. For det første kan fødselen skje under et tilfeldig opphold eller et opphold som i hvert fall ikke forutsettes å skulle være varig. Viktigere er det at territorialprinsippet kan sette et skille mellom to tilfeller som burde behandles likt. Om et ektepar har et lite barn ved ankomst til Norge og deretter får et barn her, vil det sistnevnte bli norsk statsborger, mens det første vil måtte vente til foreldrene blir norske statsborgere eller barnet kan få norsk statsborgerskap på grunnlag av egen botid. I sin rene form vil territorialprinsippet også frata foreldrene deres bestemmelsesrett når det gjelder barnets statsborgerskap.

Territorialprinsippet kan modifiseres ved at det kombineres med en bestemmelse om at statsborgerskap først oppnås etter melding. Da blir det ikke fødselen i seg selv som blir avgjørende, men foreldrenes melding om at det ønsker at barnet skal få statsborgerskap i fødselslandet. Man fjerner seg enda mer fra det rene territorialprinsippet om man legger avgjørende vekt på om foreldrene - eller en av dem - har «varig opphold» eller eventuelt botid i Norge. Det er den sistnevnte kombinasjonstype man i dag finner i en del land. Men for så vidt botid er et sentralt kriterium, kan man like godt velge dette alene.

Utvalget vil etter dette ikke gå inn for løsninger basert på synspunktet i mandatet.

8.2.5 Utvalgets forslag om selvstendig rett for barn til å søke statsborgerskap

I Sverige er det som nevnt foreslått at et utenlandsk barn skal kunne få svensk statsborgerskap når det har permanent oppholdstillatelse i Sverige og har bodd i riket i fem år. Dette betyr at man vil få samme botidskrav for barn og foreldre. Poenget ved den foreslåtte bestemmelse er at barnets erverv av statsborgerskap skal kunne skje uavhengig av hvilket statsborgerskap foreldrene har eller ønsker å erverve. Barnet skal ha en rett til å få statsborgerskap - det skal oppnås ved melding og dette betyr at det ikke oppstilles noe krav til vandel.

Som påpekt foran er det ikke ukjent i norsk praksis at det søkes norsk statsborgerskap for et barn alene - dette forutsetter dispensasjon fra atten-års grensen. Etter at loven har fått egne bestemmelser om barn født av ugifte foreldre og adoptivbarn, er de viktigste dispensasjonstilfeller dekket ved egne bestemmelser.

Etter utvalgets mening er det også etter disse endringer et behov til stede for at barn kan få statsborgerskap på selvstendig grunnlag. Fra praksis kjenner man til at det søkes statsborgerskap for barn som skal ha utdannelse i utlandet og som i denne forbindelse har behov for de rettigheter statsborgerretten gir. I noen tilfeller kan et barn befinne seg alene i Norge slik at det ikke er aktuelt at det kan bli norsk statsborger som biperson. Det kan også være at foreldrene ønsker å forbli statsborgere i sitt opprinnelsesland og der alene, mens de - og barnet - samtidig har et ønske om at barnet skal bli norsk. Barn vil som regel gjennom skolen m.m. generelt ha bedre muligheter enn foreldrene til å tilpasse seg norske forhold. Ønsker foreldrene å befeste barnas tilknytning til Norge, er det god grunn til å respektere deres vilje fremfor at barnet må vente til at det selv kan bestemme.

Tilfeller som her er nevnt kan man ta vare på gjennom dispensasjon fra aldersvilkåret i § 6 første ledd nr. 1. Det dreier seg imidlertid om et prinsipielt viktig spørsmål, og barnets rettigheter bør ikke være betinget av at det finnes å foreligge «særlige grunner» til å dispensere fra en atten-års grense. Utvalgets konklusjon er derfor at loven skal inneholde bestemmelse om barns erverv av norsk statsborgerskap. Dette vil også være i samsvar med de synspunkter som ligger til grunn for artikkel 6 nr. 4 i Europarådets konvensjon fra 1997. 1

En løsning som nevnt vil innebære at barn og foreldre får ulik nasjonalitet, dvs. at familien taper sin enhet i statsborgerlig henseende. Man kan reise spørsmål om dette bryter med et prinsipp om familiens enhet. Til dette bemerkes:

De tidligere statsborgerlover har bygget på at familiemedlemmene skulle ha samme statsborgerskap - dette var bakgrunnen for at den kvinnelige ektefelle skulle ha samme statsborgerskap som mannen, og det samme gjaldt barna. Betydningen av prinsippet ble vesentlig begrenset da kvinnene fikk en selvstendig stilling i forhold til statsborgerretten. Dette betød også at fellesbarn meget ofte ble flerstatsborgere. Dessuten fikk barna i 1950-loven en selvstendig stilling i forhold til statsborgerloven. Det som nå er lovens § 3 er et eksempel på dette - den som er fylt atten år var i 1950 ennå ikke myndig, men vedkommende skulle likevel ha selvstendig rett til statsborgerskap. Dessuten tillater § 6 at det dispenseres fra vilkåret om at søkeren skal være fylt atten år, og dette gjøres selv om foreldrene ikke foretar det samme bytte av statsborgerskap. Bipersonsbestemmelsen i § 5 bygger på at alle barn skal tas med i meldingen, men bipersonsbestemmelsen i § 6 fjerde ledd gjør det ikke, se for øvrig avsnitt 8.4 om barn som bipersoner.

Den konklusjon som må trekkes av dette er at loven ikke lenger bygger på noe prinsipp om at familiens enhet er et overordnet mål, og man har ikke her noe argument for at barn ikke kan få statsborgerskap uavhengig av foreldrene. Noen avgjørende andre argumenter finnes heller ikke. Utvalget vil imidlertid også gå inn for at loven skal ha bestemmelser om rett for barn til norsk statsborgerskap når foreldrene får det eller har fått det - bestemmelser som vil samle familien i statsborgerlig sammenheng.

Det er ingen motstrid her. Det som ligger i utvalgets standpunkt er at lovgiveren ikke som tidligere skal påtvinge familien en statsborgerlig enhet: Foreldrene skal imidlertid kunne velge om barn skal følge med når de selv er eller vil bli norske statsborgere, eller om det kan gjøres egne valg for barna.

For barn som vokser opp her i landet vil skolen og den kontaktflate den gir, medføre at integreringsprosessen blir enklere og raskere enn for voksne. Dette kunne tale for et kortere botidskrav enn for voksne. Utvalget er imidlertid blitt stående ved at det også for denne gruppe bør settes til syv år, dvs. at man får samme regel som for voksne. Dessuten foreslår utvalget at det kan søkes statsborgerskap for barnet først når det er tolv år gammelt, og foreldre og barn derfor har erfaring med norsk skole. Botidsberegningen forutsettes å være den samme som for voksne søkere, se avsnitt 7.4.4.4 flg. foran. Også det generelle vilkår om at barnet må ha bopel på tidspunktet for bevilling samt bosettingstillatelse skal gjelde. Er kortere botid tilstrekkelig for foreldrene, f.eks. fordi de er borgere i et annet nordisk land, må det samme gjelde barn i familien. Om statsløse barn, se avsnitt 8.3 nedenfor.

I lovteksten kommer utvalgets standpunkt til uttrykk ved at statsborgerbevilling kan søkes av alle som har fylt tolv år, se § 3 første ledd bokstav a. Inntil barnet er myndig vil det være foreldrene som bestemmer om vedkommende skal søke statsborgerskap, men det bør kreves samtykke fra barnet når det har fylt tolv år, se § 14 i lovutkastet.

Spørsmålet er så om botidsvilkåret bør suppleres med det generelle vandelsvilkår, se avsnitt 7.6 hvor utvalget behandler dette.

Her er situasjonen i dag som nevnt at hvis en utlending når han eller hun fyller atten har fem pluss fem års botid i Norge, kan vedkommende melde seg som statsborger selv om han eller hun er straffet, se § 3 første ledd. Denne retten har vedkommende inntil fylte 23 år, dvs. at heller ikke straffbare forhold mellom 18 og 23 års alder har betydning. Har vedkommende ikke så lang botid som her kreves, f.eks. bare åtte år, må han eller hun søke bevilling og da gjelder vandelskravet i § 6 første ledd nr. 3.

I Sverige vil man opprettholde løsningen fra den tidligere § 3 også med det forkortede botidskrav som nå er foreslått. Under høringsbehandlingen foreslo Statens invandrarverk at det skulle innføres et vandelskrav for den som inngir melding etter at han eller hun har fylt atten år. Denne løsning er avvist i regjeringsproposisjonen.

I Danmark er § 3 som nevnt nylig endret slik at melderetten ikke gjelder når vedkommende er straffet - noe som innebærer at de alminnelige regler om statsborgerbevilling vil komme til anvendelse.

Utvalget kan ikke se at det i forarbeidene til § 3 noen steder er sagt noe om hvorfor man valgte å ikke ha noe vandelskrav i bestemmelsen. Det er mulig at man ikke anså problemstillingen som særlig interessant. Det er også mulig at man regnet med et samspill mellom statsborgerloven og utlendingslovgivningen. I hvert fall i forhold til § 4 om gjenerverv av statsborgerskap er de delegerte inne på at opphold i riket for uønskede personer kan hindres etter fremmedloven, se innstillingen 1949 s. 31. Det er på det rene at utlendingslovens utvisningsbestemmelser kan anvendes også mot barn.

Når det skal velges løsning kan også det innhold man gir vandelsvilkåret ha betydning. Etter utvalgets forslag skal det anvendes et karenstidssystem ved straffbare handlinger - et opplegg som kan sammenlignes med et prøvetidssystem. Unge lovbrytere vil dessuten gjerne få lav straff og derved blir også karenstiden begrenset.

Utvalget er kommet til at det vanlige vandelsvilkår skal gjelde selv om søkeren kom hit i ung alder. Etter sitt eget innhold vil det få betydning bare for handlinger begått etter at vedkommende har nådd den kriminelle lavalder og er blitt ilagt straff. Velges en annen løsning her må også spørsmål som gjelder forholdet mellom utlendingsloven og statsborgerloven når det gjelder ungdom og kriminalitet tas opp til vurdering.

8.3 Særlig om statsløse barn

8.3.1 Barnekonvensjonen og statsløse barn

FNs konvensjon om barnets rettigheter, datert 20. november 1989, ble ratifisert av Norge 8. januar 1991. Den er også ratifisert av de øvrige nordiske land. Konvensjonens artikkel 7 lyder slik:

1. Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha retten til et navn, til å erverve en nasjonalitet, og, så langt det er gjørlig, til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.

2. Partene skal sikre gjennomføringen av disse rettighetene i samsvar med sin nasjonale lovgivning og sine forpliktelser i henhold til relevante internasjonale dokumenter på dette området, særlig når barnet ellers ville bli statsløst.»

Forpliktelsen etter nr. 1 oppfylles ved at barnet får statsborgerskap etter sine foreldre, eventuelt statsborgerskap i det landet hvor det blir født. Avtalepartene er forpliktet til å finne en løsning slik at også disse barn kan få et statsborgerskap, men den sier ikke noe om hvilket land som skal ha ansvaret for at barnet får et statsborgerskap. Henvisningen i nr. 2 til «relevante internasjonale dokumenter» er ikke klargjørende. FNs konvensjon om statsløshet av 1961 gir avtalepartene flere valgmuligheter når det gjelder å gjennomføre konvensjonens forpliktelser, og de nordiske land la i 1968 til grunn at den nye § 3 ville være tilstrekkelig til å oppfylle konvensjonsforpliktelsen. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, 16. desember 1966, artikkel 24 pkt. 3 bestemmer at ethvert barn skal ha rett til å få et statsborgerskap. Det har ikke vært forutsatt at bestemmelsen skulle nødvendiggjøre nye tiltak fra de nordiske lands side. I hvert fall i Sverige og Norge ble det lagt til grunn - også sammenholdt med de øvrige konvensjoner som var relevante i forhold til barnekonvensjonens artikkel 7 nr. 2 - at barnekonvensjonen kunne ratifiseres uten endring av statsborgerloven eller gjennomføring av særlig praksis for statsløse barn.

8.3.2 Stortingets vedtak 14. desember 1995 og Justisdepartementets praksis i saker om statsløse barn

Spørsmålet om å styrke de statsløse barnas stilling ble tatt opp i Stortinget i 1995, se Dok. 8:100 (1994-95) og Innst. S. nr. 61 (1995-96). I samsvar med innstillingen fattet Stortinget 14. desember 1995 slikt vedtak (S.tid. (1995-96) s. 1718):

«Barn født av foreldre med fremmed statsborgerskap, som ellers ville blitt statsløst, innvilges norsk statsborgerskap når dets verge er gitt varig opphold i landet.»

I begrunnelsen er det vist til barnekonvensjonen.

Stortingsvedtaket er bakgrunnen for at Justisdepartementet i 1997 gjennomførte nye retningslinjer om statsborgerbevilling til barn som ellers ville være statsløse. Retningslinjene har som rettslig grunnlag at det kan dispenseres fra de generelle vilkår i § 6 første ledd. Etter den nye praksis kan det gis bevilling når søkeren er født i Norge og har bodd her hele tiden siden fødselen, er under atten år, har foreldre som enten har bosettingstillatelse eller fyller vilkårene for å få en slik tillatelse, og søkeren ikke «ved en enkel handling» vil kunne få statsborgerskap etter foreldrene, f.eks. etter søknad eller ved å inngi melding til vedkommende lands myndighet. Siden de nye retningslinjer ble innført er det gitt noen få bevillinger.

8.3.3 Europarådets konvensjon av 1997 - statsløse barn

Også Europarådskonvensjonen av 1997 har bestemmelser om statsløse barn. I henhold til artikkel 6 nr. 2 skal hver part i sin nasjonale lovgivning gi bestemmelser om at dens statsborgerskap erverves av barn født på dens territorium som ikke erverver annet statsborgerskap ved fødselen. Slikt statsborgerskap skal enten være en følge av selve fødselen på territoriet - erverv ex lege - eller statsborgerskap skal gis:

« . . . deretter til barn som forblir statsløse, etter søknad inngitt til vedkommende myndighet av eller på vegne av barnet, på det vis som foreskrevet i partens nasjonale lovgivning. Ved slik søknad kan det stilles krav om lovlig og vanlig bosted på partens territorium over et tidsrom på inntil fem år umiddelbart før søknad inngis.»

Ved denne konvensjonen stilles det konkrete krav til partenes lovgivning. Det er forutsatt at konvensjonen skal ratifiseres av Norge. Det er neppe grunn til fortsatt å vurdere hvilke krav som følger av barnekonvensjonen.

8.3.4 Lovsituasjonen i de øvrige nordiske land

Den danske lov har ingen bestemmelse om statsløse barn, men i henhold til de gjeldende retningslinjer vil statsløse barn som blir født i Danmark kunne få bevilling hvis de også har bopel i Danmark. Det er i denne forbindelse henvist til barnekonvensjonen.

I den svenske lovproposisjon er det foreslått en egen bestemmelse (§ 6) om rett for statsløse barn til å bli svensk statsborger ved melding, forutsatt at barnet er født i Sverige og har permanent oppholdstillatelse og bopel i riket. Foreldrene eller de som har omsorgen for barnet må skriftlig og innen fem år anmelde at barnet skal bli svensk statsborger. Om barnet ikke er født i Sverige, kan det få statsborgerskap etter tre års botid.

Finland har en særskilt bestemmelse om at den som blir født i Finland automatisk blir finsk statsborger dersom han eller hun ved fødselen ikke er statsborger i noe land. Det er uten betydning om foreldrene ikke har oppholdstillatelse i Finland. Den finske bestemmelse skal være under vurdering fordi det automatiske erverv av statsborgerskap noen ganger ikke synes å ha vært i samsvar med foreldrenes ønske.

Island har en bestemmelse om at et statsløst barn som er født på Island kan få statsborgerskap etter å ha bodd der i tre år.

8.3.5 Annen utenlandsk lovgivning

Når det gjelder statsløse barn har noen stater valgt å bygge på et rent territorialprinsipp (f.eks. Italia og Frankrike) mens andre bygger på en kombinasjon av fødsel på territoriet og botid (f.eks. Østerrike). I noen land finner man ingen særskilt regulering av spørsmålet, men det kan være regulert i praksis ved særlig lempelige regler.

8.3.6 Utvalgets synspunkter og forslag om statsløse barn

8.3.6.1 Innledende bemerkning

For statsløse barn må det velges en løsning som er i samsvar med Europarådets konvensjon. Det er etter utvalgets mening ikke tilfredsstillende at spørsmålet om statsborgerskap for denne gruppe behandles som et dispensasjonstilfelle i medhold av § 6 annet ledd. Om dette må loven ha en egen bestemmelse.

Et barn vil være statsløst når foreldrene er uten statsborgerskap i noe land eller barnet av andre grunner ikke har fått statsborgerskap etter mor eller far. Det siste kan tenkes når barnet ikke er født i mors/fars statsborgerland og loven i disse land ikke anvender nedstamningsprinsippet for barn født i utlandet. I de aller fleste tilfeller vil barn som blir født i Norge av foreldre med statsborgerskap i et annet land, få statsborgerskap etter far og mor - eller i hvert fall fra en av dem.

For statsløse barn oppstiller Europarådskonvensjonen to alternative løsninger. Den ene er at barnet skal erverve statsborgerskap ex lege ved fødsel på territoriet - her er det ikke gjort reservasjon for at foreldrene skal ha oppholdstillatelse i landet. Det annet alternativ er at barnet som er født i landet skal kunne bli statsborger senest etter å ha bodd i landet i fem år, men forutsatt at barnet har bopel og oppholdstillatelse og at det søkes om statsborgerskap.

8.3.6.2 Utvalgets forslag: Botiden skal være avgjørende for statsløse barns rett til statsborgerskap

Som nevnt i avsnitt 8.2.4 foran, mener utvalget at det kan gjøres innvendinger mot anvendelsen av territorialprinsippet. De synspunkter utvalget der legger til grunn gjelder også statsløse barn. Utvalget mener at det i stedet bør legges vekt på oppholdstiden i landet, og slik at det ikke skal gjøre noen forskjell om barnet er kommet hit før eller etter fødselen. Dette er den løsning som best ivaretar likestillingsprinsippet for barn i samme familie.

For et barn som ellers ville være statsløst, vil utvalget foreslå at det får rett til å bli norsk statsborger etter at det har oppholdt seg i Norge i tre år. Det forutsettes at oppholdet er lovlig, at barnet har bosettingstillatelse og at det har fast bopel her på bevillingstidspunktet.

Synspunktene foran gjelder barnets statsborgerskap - det kan få statsborgerskap etter disse synspunkter selv om foreldrene er døde eller befinner seg i utlandet. Som regel vil foreldrene eller en av dem befinne seg i Norge. Er den ene eller begge statsløse, vil de kunne få statsborgerbevilling etter å ha bodd her i fem av de siste syv årene. Også denne regel foreslås lovfestet, se avsnitt 7.4.5.6 og § 4 første ledd tredje punktum i lovutkastet.

8.4 Barn som bipersoner

8.4.1 Barns erverv av statsborgerskap som følge av foreldrenes erverv ved melding

8.4.1.1 Statsborgerloven § 5

Lovens § 5 lyder slik:

«Dersom nokon får norsk borgarrett etter § 3 eller § 4, får likeeins dei ugifte barna hans norsk borgarrett såframt dei bur i riket og er under 18 år, og foreldra var gifte då barnet vart født, eller har gifta seg seinare. Dette gjeld likevel ikkje barn som den andre av foreldra aleine har foreldreansvaret for etter at giftarmålet er gjort om inkje eller ektemakane er skilde eller separerte etter dom eller løyvebrev.

Får ei kvinne norsk borgarrett så som nemnt, gjeld føresegnene i første punktum på tilsvarende måte for barn ho har utan å være gift med faren, om ikkje faren er utlending og har foreldreansvaret for barnet aleine.»

Bestemmelsen får betydning også ved gjenerverv etter § 10 B og C som gjelder nordiske statsborgere, se avsnitt 11.

Grunnvilkåret for at mors/fars erverv av norsk statsborgerskap ved melding skal omfatte barnet, er at det er ugift, under atten år og bosatt i Norge. Adoptivbarn må antas omfattet av bestemmelsen hvis det er adoptert etter adopsjonsloven eller ved adopsjon i utlandet som er godkjent her, se avsnitt 3.3.5 om forholdet mellom statsborgerloven og adopsjonsloven.

Hvis vilkårene etter første punktum er til stede, gir ikke ordlyden holdepunkt for at foreldrene eller barnet kan reservere seg mot at barnet blir norsk. I Sverige er det antatt at reservasjonsrett ikke foreligger. I Danmark er bestemmelsen endret blant annet ved bestemmelse om at barn kan unntas.

Barnets erverv av norsk statsborgerskap er betinget av at det bor her, men det kreves ikke forutgående botid. Barnets erverv av statsborgerskap er heller ikke betinget av at det mister sitt opprinnelige. Om det beholder det annet statsborgerskap, avhenger derfor av lovgivningen i vedkommende land.

Det stilles ikke noe krav til barnets vandel.

Hvis barnet ikke blir statsborger etter § 5, f.eks. fordi det på tidspunktet for melding ikke bodde i Norge, må det eventuelt søkes bevilling etter § 6. Da gjelder i utgangspunktet de vanlige krav til botid og vandel. Det er ikke kjent om det dispenseres fra disse vilkårene.

Bipersonsbestemmelsen i § 5 har begrenset praktisk betydning. Når den her er beskrevet så vidt detaljert, er det fordi den kaster lys over den tankegang som også kan ligge bak § 6 fjerde ledd.

8.4.1.2 Lovgivningen i Danmark og Sverige

Danmark og Sverige hadde opprinnelig bestemmelser som var lik den norske slik den lød i 1950, men det har oppstått ulikheter ved senere endringer både i Norge og i de to andre land.

Den danske bestemmelse fikk ved lovendring som trådte i kraft 1. februar 1999, en tilføyelse om at den også omfatter adoptivbarn forutsatt at adopsjonen er gyldig etter dansk rett. Som nevnt må den samme løsning innfortolkes i den norske bestemmelse. Dessuten ble det som nevnt foran, innført en rett for foreldrene til å reservere seg mot at barnet blir dansk.

Den bestemmelse som er foreslått i Sverige er karakterisert bl.a. ved at barnets erverv av statsborgerskap er betinget av at den av foreldrene som får svensk statsborgerskap ved melding, har foreldreansvaret alene eller sammen med den annen, og denne er svensk statsborger.

8.4.2 Barns erverv av statsborgerskap som følge av foreldrenes erverv ved bevilling

8.4.2.1 Statsborgerloven § 6 fjerde ledd med forarbeider

Etter 1888-loven skulle en statsborgerbevilling omfatte umyndige barn som var hjemme hos foreldrene og som ble oppdratt av dem. I 1924 ble det bestemt at når norsk statsborgerskap tilstås en mann «bør bevillingen utstrekkes til hans hustru og ugifte ektebarn under 18 år, så fremt der ikke finnes grunn til å gjøre undtagelse» (§ 6 tredje ledd). Den begrunnelse man finner i de trykte forarbeider gjelder de reservasjoner man burde gjøre i tilfelle samlivsbrudd o.l.

Bestemmelsen står i dag i § 6 fjerde ledd og har følgende ordlyd:

«Har søkjaren ugifte born under 18 år, avgjer den tenestemakta som skriv ut borgarbrevet, om det skal gjelde borna og.»

Denne regel er begrenset til å gjelde søkerens barn. Lovens formulering stemmer i realiteten med forslaget fra de nordiske delegerte (1949) som på s. 35 bemerket:

«Avgjørende for hvorvidt bevillingen i det enkelte tilfelle også skal omfatte søkerens barn, bør være deres faktiske samhørighet med søkeren. I samsvar med dette bør vel i alminnelighet barn utenfor ekteskap bare følge faren når denne har omsorgen for barnet, og barn født i ekteskap bare følge moren - og ikke faren - i slike tilfelle som omhandlet i utkastets § 5 annet ledd.»

Henvisningen til § 5 annet ledd er uklar, men det kan siktes til oppløste ekteskap hvor moren har omsorgen.

8.4.2.2 Praksis etter § 6 fjerde ledd

I Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen, avsnitt VII punkt 10.1 forutsettes det at et barn ikke får norsk statsborgerskap med mindre det er omfattet av foreldrenes søknad. Det er altså opp til foreldrene å bestemme om barnet skal få norsk statsborgerskap. Dette gjelder selv om barnet bor i Norge sammen med foreldrene og det gjelder uansett barnets ønske.

Dersom mor og far har foreldreansvaret sammen, er det videre en forutsetning for statsborgerskap etter § 6 fjerde ledd at foreldrene må være enige om at barnet skal bli norsk statsborger, se rundskrivet avsnitt VII punkt 2.3 som det henvises til i avsnitt VII punkt 10.1. Er det bare en av dem som søker statsborgerskap med barnet som biperson, kreves det derfor samtykke fra den annen. Det synes forutsatt at den som ikke har del i foreldreansvaret, ikke kan ta barnet med i sin søknad selv om den som har foreldreansvaret sier seg enig i det.

Det blir lagt til grunn at § 6 fjerde ledd bare omfatter barn som bor i landet og sammen med foreldrene eller den av dem som selv søker norsk statsborgerskap, se det nevnte rundskriv under avsnitt VII punkt 2.2.1. Dessuten stilles det vilkår med hensyn til barnets botid i Norge dersom det var fylt tolv år ved ankomst til Norge. Etter den tabell som er inntatt i rundskrivet under avsnitt VII punkt 5.1.1, er botidskravet ett år for den som var mellom tolv og tretten år ved ankomst til riket. Det stiger jevnt med økende alder, og er seks år for den som kom hit som syttenåring. For barn i skolepliktig alder kreves botiden dokumentert ved bekreftelse fra skole om at barnet følger undervisningen, og det kreves etter søknadsskjemaet opplysninger også om barnets opphold i utlandet. Selv om foreldrene fyller botidsvilkåret, kan de ikke ta barnet med dersom barnet ikke har tilstrekkelig botid. Kan foreldrene få statsborgerskap etter kortere tid enn syv år - f.eks. etter to år slik det er for nordiske borgere - nedsettes visstnok botidskravet tilsvarende for barnet.

Den foran nevnte botidstabell ble tidligere anvendt også for adoptivbarn som på adopsjonstidspunktet var fylt tolv år, og når et barn født av ugifte foreldre ved bevilling fikk statsborgerskap fordi far er norsk. Botidskravet ble sløyfet i forbindelse med vedtakelsen av den nye § 1a om statsborgerskap ved adopsjon, se om dette Ot.prp. nr. 7 (1998-99) s. 10. Botid er heller ikke noe vilkår for melding etter § 2a. Disse endringene kan neppe oppfattes som et signal om at botidsvilkåret bør sløyfes også når barn er tatt med som biperson etter § 6 fjerde ledd.

I det skjema som nå brukes, kreves det politiattest dersom barnet er fylt femten år. Det synes forutsatt at kravet til hederlig vandel skal gjelde for denne gruppe, men det foreligger ikke opplysning om hvordan det anvendes.

Det er Justisdepartementets oppfatning at vilkåret etter § 6 tredje ledd om at søkeren som hovedregel må oppgi sitt opprinnelige statsborgerskap, også gjelder for barn som biperson etter § 6 fjerde ledd.

Fremstillingen foran viser at søkerens barn noen ganger ikke vil få statsborgerskap sammen med søkeren selv. Dette vil det kunne rettes på ved at det senere søkes norsk statsborgerskap for barnet alene. Man får altså det samme tosporede system som i forhold til § 5. En slik søknad forutsetter at det gjøres unntak fra vilkåret i § 6 første ledd nr. 1 om at søkeren må være over atten år. Man benytter så vidt skjønnes den botidstabell som er nevnt foran. Det er da mulig at resultatet kan bli det samme uansett om barnet søker statsborgerskap selv eller er medtatt som biperson etter § 6.

8.4.2.3 Lov og praksis i Sverige og Danmark

I SOU 1999:34 s. 71 vises det først til at spørsmålet om barn skulle få statsborgerskap som biperson, etter lovforarbeidene skulle avgjøres ut fra deres «faktiska samhörighet med sökanden», sml. formuleringen i innstillingen fra de nordiske delegerte (1949). Og det fortsettes:

«Enligt stadgandets ordalydelse omfattar naturalisationsvillkoren hemvist och hederlig vandel inte barn som bipersoner till en naturalisationssökande. I praxis tillmäts emellertid ett barns vandel eller hemvisttid i Sverige viss betydelse vid prövningen av om barnet skall erhålla svenskt medborgarskap på dette sätt.»

Denne praksis forutsettes å kunne fortsettes også etter den nye lov.

Det er for øvrig svensk oppfatning at det ikke kan settes som vilkår for barnets erverv av svensk statsborgerskap at det oppgir sitt opprinnelige.

De danske retningslinjer sier at den som søker statsborgerskap kan ta barnet med som biperson dersom han eller hun har del i foreldremyndigheten og oppholder seg i landet. Det stilles krav til barnets vandel dersom det er over den kriminelle lavalder (femten år), men det stilles ikke krav til botid.

8.4.2.4 Utvalgets bemerkninger til departementets praksis

Som påpekt forutsetter § 6 fjerde ledd anvendelse av skjønn. Skjønnet skal utvises av den myndighet som «skriver ut borgerbrevet», dvs. at det er tale om en avgjørelse som treffes etter at en søknad etter § 6 første ledd er innvilget. Blir søknaden ikke innvilget kan det ikke gis statsborgerskap til barnet.

Bestemmelsen sier ikke noe om hvilke momenter som skal telle. Ut fra forarbeidene skulle det sentrale i skjønnsutøvelsen imidlertid være den «faktiske samhørighet» mellom søkeren og barnet.

På denne bakgrunn er det ikke noe å si på at det legges vekt på om barnet bor sammen med søkeren og at søkeren må ha foreldreansvaret eller ha del i det. Utenfor samhørighetskriteriet er man imidlertid når det legges vekt på barnets botid i Norge og på dets vandel. Det er også vanskelig å finne grunnlag for at § 6 tredje ledd er blitt anvendt slik at det også for barnet kreves avkall på fremmed statsborgerskap. Spørsmålet om dobbelt statsborgerskap har ikke noe med den forutsetning om samhørighet mellom søkeren og hans eller hennes barn som fjerde ledd skulle bygge på.

Det som karakteriserer praksis synes å være at også barnet er blitt ansett som søker, og at de bestemmelser i § 6 som gjelder søkeren - det gjelder første, annet og tredje ledd - er gitt anvendelse også i forhold til fjerde ledd. Dette kan vanskelig forenes med ordlyden i fjerde ledd, fordi det her trekkes et skille mellom søkeren og hans barn. Det kan også vises til det som er sagt foran om § 5: Det er åpenbart etter sistnevnte bestemmelse at de vilkår som gjelder for melderen selv ikke skal anvendes på barnet som biperson.

8.4.2.5 Europarådets konvensjon av 1997

Etter artikkel 6 nr. 4 bokstav c skal partene lette adgangen til å erverve statsborgerskap for barn av foreldre som erverver eller har ervervet landets statsborgerskap. Her nevnes altså samtidig det tilfelle som omfattes av bipersonsbestemmelsene i § 5 og § 6 fjerde ledd, og det tilfelle hvor det søkes statsborgerskap for barnet etter at foreldrene er blitt norske statsborgere. Det betyr ikke at man med nødvendighet skal ha samme regelsett for de to tilfeller. Det forutsettes imidlertid lempeligere vilkår enn de vanlige også for det tilfelle at det sendes særskilt søknad for barnet.

8.4.2.6 Utvalgets lovforslag

Innledningsvis viser utvalget til at etter det standpunkt flertallet har tatt om dobbelt statsborgerskap, vil § 6 tredje ledd ikke få noen parallell i den nye lov, se utvalgets konklusjon i avsnitt 4.8.7.

Utvalgets mindretall, Alf-Inge Jansen, går inn for at det fortsatt skal være et mål å unngå dobbelt statsborgerskap. Om betydningen av dette standpunkt i saker som gjelder erverv av statsborgerskap for barn som bipersoner når foreldrene erverver norsk statsborgerskap ved bevilling, vises det til mindretallets merknader i avsnitt 4.8.8.2.

Utvalget har valgt ikke å videreføre ordningen med at statsborgerskap kan erverves ved melding. Dette gir grunnlag for at bipersonsreglene kan samles i en enkelt paragraf. Denne må omfatte både det tilfelle at det søkes statsborgerskap for barnet samtidig med foreldrene og etter at foreldrene er blitt norske statsborgere. Utvalget legger til grunn at det bør gjelde de samme vilkår i de to tilfeller. Det kan være at tilfellene ikke er helt like, men utvalget kan ikke se at ulikhetene er så store at de tilsier ulik regulering.

Utgangspunktet er at disse vilkårene skal være lempeligere enn de alminnelige vilkår for å få bevilling, jf. Europarådets konvensjon. Hensynet til at et barn skal kunne få samme statsborgerskap som foreldrene eller den av dem som er eller vil bli norsk statsborger - dvs. hensynet til familiens enhet - er med andre ord fremdeles relevant, og det må ha betydelig vekt.

Utgangspunktet bør - som etter praksis i dag mht. § 6 fjerde ledd - være at foreldrene eller den som har foreldreansvaret bestemmer om barnet skal søke norsk statsborgerskap. Det må legges til grunn at vedkommende vil ivareta barnets interesser. Det må videre være et vilkår at barnet bor hos foreldrene eller hos den av foreldrene som søker eller har fått norsk statsborgerskap, og at denne har del i foreldreansvaret.

Som regel vil barnet ha samme botid i Norge som foreldrene, men det kan ha kommet hit senere. Spørsmålet er så om man for disse tilfellene skal ha egne botidskrav for barnet. I praksis kreves dette etter § 6 fjerde ledd for barn som kommer hit etter fylte tolv år, se foran under avsnitt 8.4.2.2 om Justisdepartementets retningslinjer. Botid kreves ikke etter § 5.

Bipersonsreglene bygger på at barn skal kunne få norsk statsborgerskap når foreldrene får det eller har fått det, og foreldre og barn bor sammen i Norge. Dersom man utelukkende legger vekt på den enhet familien ønsker, skal det ikke stilles ytterligere vilkår. Konsekvensen av dette er at barnet kan bli norsk uten forutgående egen botid i Norge, og det vil være et brudd på den vanlige forutsetning for å kunne få statsborgerskap etter fødselen. Botid har imidlertid ikke vært noe vilkår ved anvendelse av § 6 fjerde ledd på barn under tolv år. Noe slikt vilkår gjelder heller ikke ved adopsjon.

Dessuten er det vanskelig å se hva som oppnås ved de botidsbestemmelser som er fastsatt i Justisdepartementets rundskriv. Den som kommer hit når han eller hun har fylt tolv år, kan etter retningslinjene komme tilbake med søknad etter ett år, altså når vedkommende er tretten. Hvis Utlendingsdirektoratet da fortsatt anvender de vanlige prinsipper i § 6 fjerde ledd, vil vedkommede bli norsk statsborger. Det er vanskelig å se hva som kan være skjedd innenfor dette året som kan være relevant for vedtaket i saken. Hvis man mener at det bør kreves botid i et tilfelle som det nevnte - og for barn som kommer hit på et enda høyere alderstrinn - kunne det være et mer logisk alternativ å kreve søknad for barnet etter de vanlige regler, dvs. med det vanlige botidsvilkår på syv år. Men da vil man ha fjernet seg helt fra de spesielle synspunkter som gjelder barn som biperson.

Utvalget er kommet til at det ikke bør kreves noen botid for barna.

Det neste spørsmål er om vandelsvilkåret bør anvendes. Det synes anvendt i forbindelse med § 6 fjerde ledd - det er i hvert fall forutsatt på søknadsskjema at det kan anvendes. I § 5-sakene er anvendelse av dette vilkåret som nevnt utelukket. Om dette spørsmål kan man neppe utlede noe av den generelle begrunnelse for bipersonsreglene.

Utvalget mener at den generelle vandelsbestemmelse bør anvendes. Dette er den konklusjon utvalget under avsnitt 8.2.5 foran har trukket for barn som søker statsborgerskap på selvstendig grunnlag. Det er neppe grunn til å behandle disse tilfellene forskjellig.