6 Erverv av statsborgerskap ved adopsjon

6.1 Innledning

Statsborgerloven ble endret ved lov 21. mai 1999 nr. 32. Før 1999 måtte utenlandske barn som ble adoptert av norske foreldre, søke om statsborgerbevilling i medhold av gjeldende statsborgerlov § 6. I praksis lempet man kravene for erverv av statsborgerskap, jf. § 6 annet ledd om lemping av vilkårene når «andre særlege grunnar er for det». Det nærmere innholdet av denne praksis er det redegjort for i Justisdepartementets rundskriv G-28/99, se vedlegg til utredningen.

Ved endringsloven ble det tilføyd en ny § 1a i statsborgerloven. Bestemmelsen gir regler om automatisk erverv av norsk statsborgerskap for barn under tolv år som blir adoptert av norske foreldre. Barn som er mellom tolv og atten år ved adopsjonen, er gitt adgang til å erverve norsk statsborgerskap ved melding.

Justisdepartementets rundskriv G-28/99 har fortsatt interesse for personer som er adoptert av norske foreldre, men som faller utenfor de nye bestemmelsene i § 1a. Om det nærmere innholdet av de lempinger som er gjort i praksis, vises det derfor til fremstillingen nedenfor under avsnitt 6.3.

6.2 Nærmere om lovens § 1a

Statsborgerloven § 1a trådte i kraft 1. oktober 1999, og lyder slik:

«Barn som ikkje er fylt 12 år og som vert adoptert av norsk statsborgar, får ved adopsjonen norsk borgarrett såframt:

1. barnet vert adoptert ved løyve frå departementet, jf. lov av 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon § 1, eller

2. barnet vert adoptert ved utanlandsk adopsjon og departementet har samtykka til adopsjonen på førehand, jf. lov av 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon § 16e.

Barn mellom 12 og 18 år som vert adoptert av norsk statsborgar på slik måte som nemnt i første ledd bokstav a eller b, får norsk borgarrett såframt den eller dei av adoptivforeldra som har foreldreansvaret gjev inn skriftleg melding til den tenestemakta som Kongen fastset. Barnet må samtykke i at slik melding vert gjeve inn.»

Som det går frem er bestemmelsen gitt begrenset anvendelse ved utenlandske adopsjonsvedtak. Forholdet til adopsjonsloven og bestemmelsens anvendelsesområde på utenlandske adopsjonsvedtak behandles nedenfor i et eget avsnitt.

Dersom adoptivbarnet ikke er fylt tolv år på adopsjonstidspunktet, følger det av bestemmelsen at barnet automatisk erverver norsk statsborgerskap dersom det adopteres av en norsk statsborger. Det er tilstrekkelig at én av adoptivforeldrene har norsk statsborgerskap dersom foreldrene adopterer barnet sammen. Bestemmelsen innebærer at adoptivbarn som adopteres før fylte tolv år likestilles med biologiske barn.

Også for barn mellom tolv og atten år innebærer bestemmelsen en lemping av vilkårene for å erverve foreldrenes statsborgerskap. For denne gruppen erverves imidlertid ikke statsborgerskapet automatisk. Barnet kan få norsk statsborgerskap etter melding, i motsetning til tidligere hvor det måtte søkes om bevilling etter bevillingsregelen i § 6. Lempingen består i hovedsak i at det ikke lenger kreves bopel og botid i Norge for å erverve statsborgerskap etter adopsjon. Melding kan sendes av den eller de av foreldrene som har foreldreansvaret. Det er et vilkår at barnet samtykker til at slik melding gis. For øvrig er vilkårene for norsk statsborgerskap de samme som for barn under tolv år. Det er altså et vilkår at minst én av adoptivforeldrene har norsk statsborgerskap, og bestemmelsen er begrenset i forhold til enkelte utenlandske adopsjonsvedtak, se nedenfor under avsnitt 6.2.1.

At man ikke innførte en regel om automatisk erverv for barn over tolv år, begrunnes med at barn i denne alderen ofte vil ha en så sterk tilknytning til opprinnelseslandet at det vil være naturlig å beholde det opprinnelige statsborgerskapet. En meldingsregel gir adoptivforeldrene mulighetene til å vurdere hva som er til barnets beste.

At bestemmelsene i mange tilfeller vil føre til dobbelt statsborgerskap, hadde ikke avgjørende betydning. Departementet viste til at synet på dobbelt statsborgerskap har endret seg i de senere år.

Om den nærmere begrunnelsen for bestemmelsen vises det til Ot.prp. nr. 7 (1998-99) og Innst. O. nr. 32 (1998-99).

I Justisdepartementets rundskriv av 23. september 1999 (G-75/99) er det gitt retningslinjer for praktiseringen av bestemmelsen.

6.2.1 Nærmere om adopsjonsloven og betydningen av den for anvendelsesområdet for § 1a

En adopsjon er en myndighetsakt foretatt av norske eller utenlandske myndigheter. Adopsjon kan skje enten ved administrativt vedtak eller ved rettslig beslutning. I Norge er adopsjon en forvaltningsavgjørelse som ligger til Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) med Barne- og familiedepartementet som klageinstans.

Som det går frem gjelder § 1a fullt ut for adopsjonsvedtak fattet av norske myndigheter. For utenlandske adopsjonsvedtak er det et vilkår at norske myndigheter har forhåndssamtykket til adopsjonen etter adopsjonsloven § 16e, jf. § 1a første ledd bokstav b.

Om et utenlandsk adopsjonsvedtak for øvrig skal ha virkninger i Norge, vil bero på norske interlegale regler. Slike regler er gitt i adopsjonsloven kapittel 4.

Etter § 22 vil et utenlandsk adopsjonsvedtak gjelde i Norge dersom norske myndigheter har gitt forhåndssamtykke til adopsjonen etter § 16e. Slikt samtykke skal innhentes når adoptanten er bosatt i Norge.

Dersom slikt forhåndssamtykke ikke er gitt, kan adopsjonen likevel gjelde i Norge etter lovens § 19. Dette vil gjelde tilfellene der adoptanten ikke er bosatt i Norge, eller har unnlatt å søke om forhåndssamtykke fra norske myndigheter, eller har fått avslag på slik søknad.

Etter § 19 første ledd vil en utenlandsk adopsjon gjelde i Norge direkte i kraft av loven dersom adoptanten enten hadde sin bopel i, eller var statsborger av, den stat hvor adopsjonsvedtaket ble fattet. Det samme vil gjelde dersom det land adoptanten er bosatt i anerkjenner adopsjonen. Det er en selvsagt forutsetning at adopsjonen er gyldig i det land hvor adopsjonen er gitt.

Etter § 19 tredje ledd annet punktum, kan departementet i det enkelte tilfelle anerkjenne et utenlandsk adopsjonsvedtak selv om vilkårene etter første ledd ikke foreligger.

Norge er i tillegg konvensjonsforpliktet til å anerkjenne visse utenlandske adopsjonsvedtak. Den mest sentrale internasjonale avtalen er Konvensjon 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, Haag-konvensjonen, kapittel V (artikkel 23-27). Konvensjonen inneholder prosedyreregler for internasjonale adopsjoner, samt regler om anerkjennelse av adopsjonsvedtak som er fattet i henhold til disse reglene. I forbindelse med ratifikasjonen av konvensjonen ble det forutsatt at adopsjonsloven tilfredsstiller konvensjonens krav, og at den også går lenger enn konvensjonen i å gi utenlandske adopsjonsvedtak virkning i Norge. I forhold til adopsjonsvedtak i de øvrige nordiske land, gjelder Konvensjon 6. februar 1931 inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål kapittel II (§§ 11-13). Bestemmelsene bygger på at en adopsjon skal skje i adoptantens bostedsland, og etter dette landets adopsjonslovgivning, der adoptivbarnet er statsborger i et annet nordisk land.

Spørsmålet om utenlandske adopsjoners anerkjennelse i Norge kompliseres ved at rettsvirkningene av et adopsjonsvedtak kan variere fra land til land. Et adopsjonsvedtak som er fattet av norske myndigheter vil alltid være en såkalt sterk adopsjon (engelsk: full adoption), jf. adopsjonsloven § 13. Dette innebærer at adoptivbarnet i enhver henseende kommer i samme rettslige forhold til sine adoptivforeldre og deres slekt, som om de hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn. Samtidig brytes alle bånd til de biologiske foreldrene og deres slekt. I andre land behøver imidlertid ikke rettsvirkningene av en adopsjon være like vidtgående, f.eks. i forhold til arv. Dersom rettsvirkningene av en adopsjon er begrenset på denne måten, snakker man om såkalte svake adopsjoner. Dersom en adopsjonsbeslutning i et land som bygger på en svak adopsjon gis rettsvirkning i Norge, blir spørsmålet ikke bare om adopsjonen skal tillegges rettsvirkninger i Norge, men også om den skal tillegges rettsvirkninger som den ikke er tillagt i det landet hvor adopsjonsvedtaket er fattet.

Dette er bakgrunnen for at utenlandske adopsjoner som anerkjennes i Norge ikke automatisk tillegges samme rettsvirkning som et norsk adopsjonsvedtak, jf. adopsjonsloven § 13. Etter adopsjonsloven § 21 vil en anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon innebære at adoptivbarnet med hensyn til vergemål, foreldreansvar og underholdsplikt anses som adoptantens eget barn. Dette anses som et minimum for hva som må gjelde for at det i det hele tatt skal kunne sies å foreligge en adopsjon. Dersom det er gitt forhåndssamtykke til adopsjonen, kan departementet likevel bestemme at adopsjonen skal gis samme rettsvirkning som en norsk adopsjon, jf. § 22 annet punktum. I de aller fleste tilfeller vil utenlandske adopsjoner gis rettsvirkning som en norsk adopsjon i slike tilfeller.

Tilfellene der en norsk statsborger adopterer et utenlandsk barn kan deles i fire hovedgrupper alt etter hvor adoptanten og adoptivbarnet er bosatt. Nedenfor vil spørsmålet om anvendelsesområdet for § 1a bli vurdert i forhold til den enkelte gruppe.

Adoptanten og adoptivbarnet er bosatt i Norge

For det første kan både adoptanten og adoptivbarnet være bosatt i Norge. I dette tilfellet dreier det seg om en ren innenlandsk adopsjon, hvor adopsjonsbevillingen gis av norske myndigheter i medhold av reglene i adopsjonsloven. Denne gruppen består stort sett av stebarnsadopsjoner, der faren er norsk og barnet har morens utenlandske statsborgerskap. Ut over stebarnsadopsjonene er denne formen for adopsjon lite praktisk.

For denne gruppen vil statsborgerloven § 1a komme til anvendelse fullt ut, jf. første ledd bokstav a.

Adoptanten er bosatt i Norge og adoptivbarnet er bosatt i utlandet

Det mest praktiske formen for adopsjon av utenlandske barn er tilfellene der adoptanten er bosatt i Norge og adoptivbarnet er bosatt i utlandet. I disse tilfellene skal det alltid søkes om forhåndssamtykke fra norske myndigheter, jf. adopsjonsloven § 16e. Om det er norske eller utenlandske myndigheter som fatter selve adopsjonsvedtaket, vil avhenge av hvilket land adoptivbarnet kommer fra. Ved adopsjon av barn fra de fleste asiatiske land vil adopsjonen skje i Norge, mens for adopsjoner fra de fleste latin-amerikanske land vil adopsjonen gjennomføres i barnets hjemland.

For de tilfellene der selve adopsjonsvedtaket blir truffet av norske myndigheter, vil § 1a komme til anvendelse, jf. første ledd bokstav a.

For de tilfellene der adopsjonsvedtaket fattes av utenlandske myndigheter, vil det avgjørende være om det er gitt forhåndssamtykke til adopsjonen etter adopsjonsloven § 16e, jf. § 1a første ledd bokstav b.

Dersom det er truffet vedtak om adopsjon i utlandet på tross av at det ikke er søkt om slikt forhåndssamtykke, eller slikt samtykke er nektet, vil adopsjonen ikke omfattes av statsborgerloven § 1a. Dette gjelder selv om adopsjonen likevel anerkjennes i Norge etter reglene i adopsjonsloven § 19, og uavhengig av om adopsjonen anerkjennes direkte i kraft av loven eller ved en etterfølgende anerkjennelse av adopsjonen fra norsk side.

Adoptanten og adoptivbarnet er bosatt i utlandet

Den tredje gruppen adopsjoner man kan tenke seg er tilfellene der både adoptanten og adoptivbarnet er bosatt i utlandet. I disse tilfellene vil adopsjonsvedtaket normalt fattes av utenlandske myndigheter, enten det er myndighetene i det landet adoptanten er bosatt eller det er det landet adoptivbarnet er bosatt (evt. statsborger).

For denne gruppen kreves det ikke forhåndssamtykke fra norske myndigheter etter adopsjonsloven § 16e. Selv om de fleste utenlandske adopsjonsvedtak innenfor denne gruppen vil anerkjennes i Norge i kraft av adopsjonsloven § 19, omfattes disse adopsjonene derfor ikke av § 1a. Dette gjelder også dersom adopsjonen anerkjennes av departementet i det enkelte tilfelle, jf. § 19 tredje ledd annet punktum.

I særlige tilfeller kan departementet samtykke til at adopsjonssøknaden avgjøres i Norge selv om adoptanten er bosatt i utlandet, jf. adopsjonsloven § 17 i.f. I så fall omfattes adopsjonen av § 1a. Utvalget antar at dette er lite praktisk.

Adoptanten er bosatt i utlandet og adoptivbarnet er bosatt i Norge

Endelig kan man tenke seg tilfellet der adoptanten er bosatt i utlandet og adoptivbarnet er bosatt i Norge. Tilfellet er neppe særlig praktisk. I et slikt tilfelle vil adopsjonsvedtaket normalt fattes i utlandet. Siden det ikke kreves forhåndssamtykke til adopsjonen etter adopsjonslovens § 16e, vil adopsjonen ikke omfattes av § 1a. Adopsjonen vil heller ikke anerkjennes i Norge etter § 19 med mindre departementet har gitt sitt samtykke.

Dersom adopsjonssøknaden likevel er avgjort i Norge etter unntaksbestemmelsen i § 17 i.f., vil imidlertid § 1a komme til anvendelse også i disse tilfellene.

6.3 Adopsjoner som ikke omfattes av lovens § 1a

Barn som adopteres av norske foreldre ut over de tilfellene som omfattes av § 1a, vil bare kunne erverve norsk statsborgerskap ved bevilling etter statsborgerloven § 6.

I dag gjelder dette tre grupper adopsjoner. For det første gjelder det barn som er over atten år på adopsjonstidspunktet. For det annet gjelder det barn som er adoptert av norske foreldre ved utenlandsk adopsjon, der adopsjonen ikke gjelder i Norge. For disse gruppene gjelder det ingen særregler.

Den siste gruppen er barn som er adoptert av norske foreldre ved utenlandsk adopsjonsvedtak, der adopsjonen gjelder i Norge etter bestemmelsene i adopsjonsloven § 19. Som det går frem ovenfor, vil dette i praksis gjelde de fleste adopsjonsvedtak der adoptanten ikke er bosatt i Norge. Det vil også gjelde der adoptanten er bosatt i Norge, men adopsjonsvedtaket likevel fattes i utlandet, og adoptanten ikke har søkt om forhåndssamtykke etter adopsjonsloven § 16e, eller ikke har fått innvilget slikt samtykke.

Ved adopsjoner som ikke faller inn under § 1a, er adoptivbarnet henvist til å søke om norsk statsborgerskap etter bevillingsregelen i § 6. Den dispensasjonspraksis man fulgte for adoptivbarn før ikrafttredelsen av § 1a (se ovenfor) vil fortsatt gjelde for disse søkerne. Departementets dispensasjonspraksis er beskrevet i Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg i utredningen.

I rundskrivet avsnitt VII punkt 2.2.3 behandles dispensasjonspraksis fra atten års-kravet i lovens § 6 første ledd nr. 1. Samtidig beskrives flere vilkår for å innvilge en bevillingssøknad fra et barn som adopteres av en norsk statsborger, uten at disse har sammenheng med atten års-kravet. Utvalget oppfatter dette som generelle vilkår for å innvilge en søknad fra et adoptivbarn, og vil behandle disse først.

Innledningsvis i rundskrivet avsnitt VII punkt 2.2.3 heter det at det kan søkes om statsborgerskap for adoptivbarn med barnet som selvstendig søker eller ved at barnet tas med i søknaden fra den av adoptivforeldrene som ikke er norsk fra før. Utvalget skal bemerke at man her behandler to reelt sett ulike grunnlag for å dispensere fra bevillingsvilkårene i lovens § 6. For barn som søker om norsk statsborgerskap som biperson ved foreldrenes søknad, gjelder bestemmelsen i § 6 fjerde ledd som behandles nedenfor under avsnitt 8.4.2. I forhold til denne bestemmelsen er det ikke grunn til å skille mellom adoptivbarn og biologiske barn, forutsatt at det dreier seg om et norsk adopsjonsvedtak, eller et utenlandsk adopsjonsvedtak som anerkjennes i Norge etter norske interlegale regler, se avsnitt 3.3.5. I dette avsnittet er problemstillingen om selve adopsjonen kan danne grunnlag for dispensasjon fra bevillingsvilkårene, der en norsk statsborger adopterer et utenlandsk barn.

For at søknaden skal innvilges, forutsettes det at adopsjonen er, eller kan bli, godkjent i Norge. Adopsjoner som ikke anerkjennes i Norge etter adopsjonsloven kapittel 4, kan med andre ord etter praksis ikke begrunne dispensasjon fra bevillingsvilkårene.

For det annet er det et vilkår at den av adoptivforeldrene som er eller blir norsk bor sammen med barnet og har foreldreansvaret helt eller delvis. Også her trekker man inn situasjonen der barnet søker om norsk statsborgerskap som biperson ved foreldrenes søknad, jf. § 6 fjerde ledd. Som nevnt er dette et annet grunnlag for å erverve statsborgerskap ved bevilling, som må behandles særskilt.

Etter dette blir kravet om at adoptanten må ha del i foreldreansvaret og felles bopel med adoptivbarnet lite praktisk. Adopsjonen innebærer at vedkommende har overtatt foreldreansvar for barnet, og en forutsetning for å få innvilget en adopsjonssøknad vil for alle praktiske tilfeller innebære at adoptant og adoptivbarn skal bo sammen. Vilkåret vil derfor bare være relevant der adoptanten senere er fratatt foreldreansvaret for barnet eller har flyttet fra det. Disse tilfellene må antas å være sjeldne.

Videre stilles det krav om at adoptivbarnet i utgangspunktet må være under tolv år. Hva som menes med dette er noe uklart, men utvalget antar at man her sikter til de begrensninger som oppstilles for søkere over tolv år, med hensyn til å dispensere fra kravet til bopel og botid i Norge, samt kravet om å frasi seg sitt opprinnelige statsborgerskap etter bestemmelsen i § 6 tredje ledd (se nedenfor).

Utvalget legger derfor til grunn at man dispenserer fullt ut fra atten års-kravet i lovens § 6 første ledd nr. 1 for utenlandske barn som søker om norsk statsborgerskap, der adoptanten er norsk statsborger.

For søkere som er under tolv år ved ankomst til Norge, stilles det ikke krav om botid i Norge, jf. rundskrivet avsnitt VII punkt 2.2.3 jf. punkt 5.1.1. For søkere som var mellom tolv og sytten år stilles det krav om ett til seks års botid, slik at det kreves ett år for søkere som var tolv år ved ankomst, to år for søkere som var tretten år ved ankomst osv. For søkere som var atten år ved ankomst, gjelder således det vanlige kravet om syv års botid i Norge.

Når det gjelder vilkåret om at man skal være bosatt i Norge på søknadstidspunktet, kan man dispensere fra dette dersom søknaden er innkommet før barnet fyller tolv år, jf. rundskrivet avsnitt VII punkt 2.2.3 og 6.3. Forutsetningen er at barnet bor sammen med begge adoptivforeldrene og begge er norske borgere. Utvalget forutsetter at det er tilstrekkelig at barnet bor sammen med den norske adoptanten, der adopsjon ikke skjer av to personer i fellesskap. Forutsetningen for dette etter norsk rett er at adoptantene er gift, jf. adopsjonsloven § 5 annet ledd. Tatt på ordet synes rundskrivet å utelukke erverv av norsk statsborgerskap, der en norsk statsborger og en utenlandsk statsborger som er gift og bosatt i utlandet, adopterer et utenlandsk barn i fellesskap. Utvalget er usikker på om dette er en overveiet løsning fra departementets side.

Etter rundskrivet avsnitt VII punkt 2.2.3 og 9.2, vil man heller ikke kreve at adoptivbarnet blir løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap etter § 6 tredje ledd, dersom søknaden er innkommet før barnet fyller tolv år.

Selv om det ikke går uttrykkelig frem av rundskrivet, forutsetter utvalget at det ikke stilles krav om hederlig vandel, jf. § 6 første ledd nr. 3, og at adoptivbarnet ikke har vesentlig bidragsgjeld, jf. § 6 første ledd nr. 4. Det siste er neppe særlig praktisk.

For barn som er over atten år på adopsjonstidspunktet, og barn som er adoptert ved utenlandsk adopsjon som ikke gjelder i Norge, medfører ikke adopsjonen noen lempinger i vilkårene for å erverve norsk statsborgerskap ved bevilling.

6.4 Forholdene i Norden

6.4.1 Sverige

Barn som er under tolv år og som adopteres av svensk statsborger, får automatisk svensk statsborgerskap dersom adopsjonen skjer i Sverige, Danmark, Finland, Island eller Norge. Bestemmelsen gjelder også for utenomnordiske adopsjonsbeslutninger som Sverige er forpliktet til å anerkjenne etter Haag-konvensjonen av 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner (artikkel 23-27).

For utenomnordiske adopsjonsvedtak som faller utenfor Haag-konvensjonen, gjelder bestemmelsen bare dersom barnet adopteres gjennom utenlandsk adopsjonsbeslutning som godkjennes av svenske adopsjonsmyndigheter etter lov om internationella rättsförhållanden rörande adoption (1971:796). Loven inneholder regler om interlegale spørsmål ved adopsjon tilsvarende de spørsmål som reguleres i Norge i adopsjonsloven kapittel 4. Bestemmelsen gjelder derimot ikke dersom adopsjonen gjelder i Sverige direkte i kraft av loven. Dette gjelder lovens § 3 første ledd første alternativ, som tilsvarer den norske adopsjonsloven § 19 første ledd første punktum.

I Regeringens proposition 1999/2000:147 er regelen foreslått endret slik at barn under tolv år som adopteres av svensk statsborger ved utenlandsk adopsjonsbeslutning, erverver svensk statsborgerskap dersom adopsjonen gjelder i Sverige. Dette innebærer at utenlandske adopsjonsbeslutninger som gjelder i Sverige direkte i medhold av lov, og som derfor ikke behøver å godkjennes i Sverige, blir likestilt med adopsjonsbeslutninger som godkjennes av svenske myndigheter.

Dersom adoptivbarnet er over tolv år ved adopsjonen, må det søkes om statsborgerskap ved bevilling. Dersom adopsjonen anerkjennes i Sverige, vil det dispenseres fra alderskravet i lovens § 6 ved slike søknader. Når det gjelder kravet til botid i Sverige, vil man normalt dispensere fra dette for barn under femten år. Forutsetningen er at adoptanten, som er svensk, har del i foreldreansvaret for barnet. Dersom barnet ikke er bosatt i Sverige på søknadstidspunktet, kreves det i prinsippet at barnet er bosatt utenfor det landet hvor barnet er statsborger. For barn mellom femten og atten år kreves det normalt tre års botid i Sverige. I prinsippet vil det også gjelde et krav til vandel, men dette er lite praktisk for barn under den kriminelle lavalder som - i likhet med Norge - er på femten år.

6.4.2 Danmark

Etter den danske indfødsretsloven § 2 A stk. 1 vil et utenlandsk barn under tolv år som adopteres av danske foreldre, som hovedregel erverve dansk statsborgerskap automatisk i kraft av adopsjonen. Bestemmelsen er formulert slik at stebarnsadopsjoner faller utenfor bestemmelsen.

Forutsetningen for erverv av dansk statsborgerskap etter bestemmelsen er at adopsjonen skjer ved en dansk adopsjonsbeslutning. I Danmark er det slik at alle adopsjoner der adoptanten er bosatt i Danmark skal skje ved dansk adopsjonsbeslutning, jf. adoptionsloven § 28 stk. 1. I adoptionsloven § 28 stk. 2 åpnes det riktignok for at Justitsministeren eller den han bemyndiger kan bestemme at adopsjonsvedtak kan gjennomføres i bestemte land på tross av at adoptanten er bosatt i Danmark. Forutsetningen er at adopsjonen er gjennomført i overensstemmelse med reglene i Haag-konvensjonen 29. mai 1993. Pr. august 2000 er imidlertid ingen land godkjent etter bestemmelsen. I indfødsretsloven § 2 A stk. 3 er det inntatt en bestemmelse, som innebærer at adopsjoner som eventuelt skal anerkjennes av Danmark i henhold til adoptionsloven § 28 stk. 2, vil medføre erverv av dansk statsborgerskap på linje med et dansk adopsjonsvedtak.

Ved adopsjoner som faller utenfor § 2 A, vil barnet bare kunne erverve dansk statsborgerskap ved naturalisasjon. Som det går frem ovenfor vil dette gjelde stebarnsadopsjoner, utenlandske adopsjonsvedtak der adoptanten er bosatt utenfor Danmark og for barn som er over tolv år ved adopsjonen. Retningslinjer for slike naturalisasjonsvedtak er gitt i circulære 16. juni 1999 nr. 90 § 12. For barn under tolv år vil det ikke bli stilt vilkår ut over at det foreligger en gyldig adopsjon som anerkjennes i Danmark etter alminnelige internasjonal privatrettslige regler. Disse er ulovfestet i Danmark, men forutsettes å bygge på de samme prinsipper som den norske adopsjonsloven §§ 19 og 20. Det er følgelig ikke noe vilkår at barnet bor eller oppholder seg i Danmark eller at det kan gjøre seg forstått på dansk. For barn mellom tolv og atten år kreves det to års botid i Danmark før fylte atten år. Dersom barnet er over den kriminelle lavalder (femten år), vil det også kunne stilles krav til barnets vandel.

Indfødsretsloven § 2 A stk. 2 inneholder en regel som er særlig for Danmark. I de tilfellene der adoptanten er bosatt i Danmark, og adoptivbarnet er bosatt i utlandet på adopsjonstidspunktet, vil en dansk adopsjonsbevilling først gjelde fra det tidspunkt barnet ankommer Danmark, jf. adoptionsloven § 1 stk. 2. I disse tilfellene følger det av § 2 A stk. 2 at det danske statsborgerskapet heller ikke erverves før adopsjonens rettsvirkninger inntrer for øvrig.

6.4.3 Finland

Utenlandsk barn som adopteres av finsk statsborger, kan erverve finsk statsborgerskap ved melding. Forutsetningen er at den finske adoptanten har foreldreansvaret for barnet, og at barnet er under atten år og ugift. Dersom to adoptivforeldre adopterer barnet i fellesskap, er det tilstrekkelig at den ene er finsk og har del i foreldreansvaret for barnet.

Bestemmelsen gjelder både finske og utenlandske adopsjonsbeslutninger, men det er et vilkår at adopsjonen er gyldig i Finland.

6.4.4 Island

Utenlandske barn som blir adoptert av islandsk statsborger i henhold til godkjennelse fra islandske myndigheter, erverver islandsk statsborgerskap ved adopsjonen hvis barnet er yngre enn tolv år.

Utenlandsk barn under tolv år som blir adoptert av en islandsk statsborger etter en utenlandsk adopsjonsbeslutning som islandske myndigheter anerkjenner, erverver islandsk statsborgerskap ved Justitsministeriets godkjennelse etter adoptantens begjæring.

Utvalget er ikke kjent med om det praktiseres lempeligere vilkår for adoptivbarn over tolv år, som søker om statsborgerskap etter de alminnelige bevillingsreglene.

6.5 Lovgivningen i en del vestlige land

Utvalget har innhentet opplysninger om erverv av statsborgerskap ved adopsjon i en del vestlige land. En del av statsborgerlovene inneholder bestemmelser om virkningen av en adopsjon for statsborgerskap. For enkelte andre land kan situasjonen være at spørsmålet er regulert i adopsjonslovgivningen. For de land der statsborgerlovgivningen inneholder bestemmelser om betydningen av adopsjon, kan det være at adopsjonslovgivningen inneholder supplerende bestemmelser. Adopsjonslovgivningen i de ulike land er ikke gjennomgått av utvalget. Det er derfor vanskelig å gi noe helt entydig bilde av den rettslige situasjon.

Bestemmelser om betydningen av adopsjon er funnet i statsborgerlovgivningen i Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Portugal, Spania og Tyskland. Bestemmelsene har til felles at de følger det samme prinsipp som når det gjelder barn født i ekteskap: Barnet får statsborgerskap i landet dersom en av adoptivforeldrene er statsborger i landet. Dette gjelder alle adoptivbarn, dvs. at det ikke gjelder særregler for de noe eldre barn. Etter fransk rett kan et adoptivbarn som har fylt seksten år frasi seg det franske statsborgerskap (artikkel 20-2).

I Portugal og Frankrike sondres det imidlertid mellom sterke og svake adopsjoner. Den rettsvirkning som er nevnt foran gjelder her bare ved sterk adopsjon (adoption plénière, hhv. artikkel 5 og artikkel 20 annet ledd). Frankrike har imidlertid en supplerende regel om svake adopsjoner (adoption simple): Adoptivbarnet kan inntil det når myndighetsalder kreve fransk statsborgerskap forutsatt at det da er bosatt i Frankrike (artikkel 21-12). I de øvrige lands statsborgerlovgivning er sondringen ikke nevnt, men dette kan ha sammenheng med at lovbestemmelsen bare gjelder nasjonale adopsjoner, se nedenfor.

For Belgias vedkommende er situasjonen at barn født i utlandet får statsborgerskap etter belgisk far eller mor etter melding. Den tilsvarende sondring finner man ved adopsjon: Utenlandsfødte adoptivbarn blir belgisk statsborger først ved melding.

For Nederlands vedkommende gjelder adopsjonsbestemmelsen bare nasjonale adopsjoner (artikkel 5). For øvrig synes ikke spørsmålet løst i statsborgerlovgivningen. For Spanias vedkommende synes det forutsatt at utenlandsadopsjoner er relevante. Også den tyske bestemmelse er slik å forstå at den gjelder adopsjon i utlandet som godkjennes etter tysk rett.

6.6 Folkerettslige bindinger

Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 4 bokstav d lyder slik:

«4. Hver part skal i sin nasjonale lovgivning lette adgangen for følgende personer til å erverve dens statsborgerskap:

<. . .>

d) barn adoptert av egen statsborger;»

I Ot.prp. nr. 7 (1998-99) på s. 7, vurderer departementet forholdet til konvensjonen slik at § 1a tilfredsstiller konvensjonens krav på dette punktet, og at den går lenger enn det som er nødvendig for barn under tolv år.

Utvalget bemerker at det i kommentarene til Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 4 bokstav d, er forutsatt at bestemmelsen omfatter både nasjonale adopsjonsvedtak og utenlandske adopsjonsvedtak som anerkjennes iht. til konvensjonsstatens nasjonale lovgivning. I departementets vurdering av om konvensjonens krav er tilfredsstilt, er det ikke kommentert hvorvidt det er i strid med konvensjonen å begrense bestemmelsens anvendelsesområde i forhold til enkelte grupper utenlandske adopsjonsvedtak som etter norsk adopsjonslovgivning anerkjennes i Norge. Etter utvalgets syn er det best i samsvar med konvensjonen å fullt ut likestille nasjonale adopsjonsvedtak og utenlandske adopsjonsvedtak som anerkjennes i Norge. Siden lovens § 1a må forutsettes å gå lengre enn det som kreves etter konvensjonen, er det imidlertid neppe konvensjonsstridig i seg selv å begrense § 1a i forhold til enkelte grupper utenlandske adopsjoner. Forutsetningen må imidlertid være at det praktiseres lempelige vilkår dersom det søkes om statsborgerskap ved bevilling i disse tilfellene. En eventuell forskjellsbehandling bør imidlertid etter utvalgets syn være saklig begrunnet, se nedenfor under avsnitt 6.7.1.

Den europeiske konvensjon om adopsjon av barn (Europarådet) 24. april 1967 artikkel 11.1 lyder som følger:

«Når den adopterte i tilfelle hvor én enkelt person adopterer, ikke har det samme statsborgerskap som adoptanten, eller i tilfelle hvor et ektepar adopterer, ektefellenes felles statsborgerskap, skal den Kontraherende Part som adoptanten eller adoptantene er borgere av, lette barnets erverv av dens statsborgerskap.»

Utvalget legger til grunn at bestemmelsen ikke innebærer noe utover Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 4 bokstav d, som er mer generell i formen.

6.7 Utvalgets vurderinger og forslag

6.7.1 Adopsjoner der adoptivbarnet er under tolv år ved adopsjonen

Utvalget mener man bør opprettholde regelen om at utenlandske barn som adopteres av norske foreldre, automatisk erverver norsk statsborgerskap ved adopsjonen dersom barnet er under tolv år. Bestemmelsen bør få anvendelse der en norsk statsborger adopterer et utenlandsk barn, uavhengig av om adopsjonen skjer i fellesskap med en annen adoptant, og uavhengig av om en eventuell medadoptant er utenlandsk statsborger. Dette samsvarer best med reglene om erverv av statsborgerskap ved fødsel for egnefødte barn.

Slik bestemmelsen § 1a er formulert i dag, får den bare anvendelse på utenlandske adopsjonsbeslutninger der det er gitt forhåndsgodkjennelse av norske myndigheter. I departementets høringsbrev av 8. oktober 1997, inntatt i Ot.prp. nr. 7 (1998-99), begrunnes denne begrensningen slik:

«Kontrollhensyn og hensynet til sammenhengen i loven tilsier at automatisk ervervelse av norsk statsborgerskap gjøres betinget av at norske myndigheter har gitt forhåndssamtykke til adopsjonen.»

I Ot.prp. nr. 7 (1998-99) understreker departementet betydningen av kontrollhensynet, uten at begrunnelsen utdypes nærmere. Under høringsbehandlingen sluttet Statens adopsjonskontor, nå Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK), seg til departementets konklusjoner.

Etter utvalgets syn bør alle adopsjonsbeslutninger som anerkjennes i Norge etter norske internasjonal-privatrettslige regler, i størst mulig utstrekning likestilles med hensyn til rettsvirkninger av adopsjonen. Spørsmålsstillingen slik utvalget ser det, er om det foreligger tilstrekkelig saklig grunn til å forskjellsbehandle utenlandske adopsjonsbeslutninger som gjelder i Norge direkte i kraft av loven, eller som godkjennes av norske myndigheter i ettertid.

Når det gjelder utenlandske adopsjonsbeslutninger som ikke gjelder i Norge med mindre de er godkjent av norske adopsjonsmyndigheter i ettertid, kan ikke utvalget se at det er grunn til å behandle disse tilfellene annerledes enn de tilfellene der adopsjonen godkjennes av norske adopsjonsmyndigheter i forkant av adopsjonen. Etter utvalgets syn bør adoptivbarnet også i disse tilfellene betraktes som norsk i kraft av adopsjonen. Kontrollhensyn, som ble anført som et argument for å holde denne gruppen adopsjoner utenfor § 1a, kan ikke begrunne at denne gruppen adopsjoner stilles i noen særstilling. Hva det siktes til med «sammenhengen i loven» er noe uklart. Man har kanskje sett det som noe inkonsekvent at man automatisk skulle erverve et statsborgerskap i kraft av en utenlandsk adopsjonsbeslutning, når virkningen er betinget av et etterfølgende vedtak fra norske myndigheter. Utvalget kan imidlertid ikke se at dette bør være til hinder for å likestille denne type adopsjoner med adopsjoner der samtykket er gitt i forkant.

Når det gjelder utenlandske adopsjonsbeslutninger som anerkjennes i Norge direkte i kraft av loven, er problemstillingen noe annerledes. I forhold til denne gruppen adopsjoner kan det undertiden være vanskelig å fastslå om adopsjonsvedtaket gjelder i Norge, siden dette ofte vil bero på rettsforholdene i det landet der adopsjonsvedtaket er fattet. Som det går frem ovenfor under avsnitt 6.2.1, omfatter denne gruppen de fleste adopsjonsvedtak der adoptanten er bosatt i utlandet. Dersom adoptanten er bosatt i Norge, er forutsetningen at det enten ikke er søkt om forhåndssamtykke til adopsjonen slik adopsjonsloven § 16e forutsetter, eller at slikt samtykke ikke er gitt.

Som nevnt foran er den svenske adopsjonsbestemmelsen ikke gitt anvendelse på adopsjoner som gjelder direkte i kraft av lov om internationella rättsförhållanden rörande adoption (1971:796). Bestemmelser om direkte anerkjennelse i kraft av loven er gitt i lovens § 3, som tilsvarer norsk adopsjonslov § 19 første ledd første punktum. Bakgrunnen for at man valgte å holde denne typen adopsjoner utenfor § 1a, var nettopp at det etter omstendighetene kan være vanskelig å fastslå om en utenlandsk adopsjonsbeslutning skal gjelde i Sverige etter bestemmelsen.

Senere har bestemmelsen blitt utsatt for kritikk, og i Regeringens proposition 1999/2000:147 foreslås det at bestemmelsen for adoptivbarn gjøres generell for alle utenlandske adopsjonsvedtak som skal gjelde i Sverige. Bakgrunnen for kritikken synes i første rekke å være at kravet til bopel i Sverige i mange tilfeller vil medføre at denne gruppen adoptivbarn heller ikke vil kunne innvilges svensk statsborgerskap ved bevilling. Selv om det ikke kreves botid for søkere under femten år, vil man ikke dispensere fra kravet om bopel i Sverige på søknadstidspunktet, med mindre søkeren er bosatt utenfor det landet vedkommende også er statsborger i. Dersom et svensk ektepar som er bosatt i USA adopterer et barn med amerikansk statsborgerskap, vil barnet ikke kunne erverve svensk statsborgerskap ved bevilling. Dersom paret også har egnefødte barn, vil barneflokken splittes med hensyn til statsborgerskap.

Etter norsk bevillingspraksis vil man kunne dispensere fra kravet om bopel i Norge på søknadstidspunktet. Dette gjelder imidlertid ikke ubetinget. Forutsetningen er at barnet bor sammen med begge adoptivforeldrene og begge er norske borgere. Selv om det er uklart hva som nærmere ligger i dette, se ovenfor under avsnitt 6.3, vil det også etter norsk rett kunne oppstå situasjoner der barnet ikke fyller vilkårene for bevilling. Dersom barnet er over tolv år ved adopsjonen, vil det ikke bli dispensert fra bopelskravet.

Utvalget er kommet til at utenlandske adopsjonsvedtak som gjelder i Norge direkte i kraft av adopsjonsloven, ikke bør stilles i noen særstilling. I de fleste tilfeller vil det være enkelt å fastslå om en adopsjon gjelder i Norge etter adopsjonslovens bestemmelser. I de tilfellene der dette kan være usikkert, vil spørsmålet i praksis dukke opp i forbindelse med søknad om pass ved den norske representasjon i vedkommende land. I disse tilfellene forutsettes den norske representasjonen å kunne sette seg inn i rettsforholdene i landet og bidra med veiledning. Dersom det fortsatt er usikkert om adopsjonen skal gjelde i Norge, kan spørsmålet bringes inn for norske adopsjonsmyndigheter til avgjørelse, jf. adopsjonsloven § 19 tredje ledd første punktum.

Når det gjelder norske myndigheters muligheter for kontroll, ser utvalget for seg to tilfeller som man har ønsket å fange opp gjennom kravet til forhåndssamtykke fra norske myndigheter.

For det første gjelder tilfellet der det fremvises falske eller forfalskede adopsjonspapirer. I et slikt tilfelle vil det imidlertid ikke foreligge en adopsjon, slik at det vil følge direkte av loven at barnet ikke erverver norsk statsborgerskap.

For det annet kan man tenke et utenlandsk adopsjonsvedtak som ikke gir uttrykk for en reell adopsjon (proforma adopsjoner). Man kan f.eks. tenke seg et tilfelle der en utenlandsboende nordmann adopterer et utenlandsk barn mot vederlag, hvor adopsjonen er begrunnet i at barnet skal erverve norsk statsborgerskap, og for øvrig ikke skal ha noen realitet. Til dette vil utvalget bemerke at de fleste land ikke vil innvilge en adopsjon uten en grundig undersøkelse av adoptanten og adoptivbarnet. En slik undersøkelse vil normalt avdekke at adopsjonen ikke er ment å være reell, slik at adopsjonssøknaden ikke vil bli innvilget i vedkommende land. Man kan likevel ikke utelukke at kvaliteten på denne kontrollen kan variere, og at man i enkelte land vil kunne kjøpe seg de vedtak man måtte ønske. Slike adopsjoner vil normalt ikke være gyldige i opprinnelseslandet, slik at norsk statsborgerskap ikke vil erverves allerede av den grunn. Adopsjonsloven § 20 inneholder i tillegg en generell ordre public-reservasjon, slik at adopsjonen ikke vil gjelde i Norge selv om den skulle være gyldig i vedkommende land. I forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp. nr. 36 (1979-80) s. 17) forutsettes det uttrykkelig at en adopsjon som bare har til hensikt at adoptivbarnet skal erverve adoptantens statsborgerskap, vil kunne rammes av bestemmelsen. Følgelig vil barnet heller ikke erverve norsk statsborgerskap i kraft av adopsjonen.

Som det går frem vil proforma adopsjoner og falske adopsjonspapirer ikke føre til erverv av norsk statsborgerskap. En søknad om norsk pass vil følgelig kunne avslås med den begrunnelse at det ikke foreligger noen adopsjon som er gyldig i Norge. I den grad passmyndigheten er i tvil, vil det kunne foretas nærmere undersøkelser av søkeren hvor også norske adopsjonsmyndigheter vil kunne kobles inn og forespørres. I tilfeller der adopsjonen anerkjennes i Norge direkte i kraft av loven har dessuten departementet (SUAK) kompetanse til å avgjøre om adopsjonen skal gjelde i Norge, jf. adopsjonsloven § 19 tredje ledd første punktum.

Det man står igjen med er de tilfellene der det foreligger proforma adopsjoner eller falske adopsjonspapirer hvor dette ikke lar seg bevise. I en slik situasjon vil imidlertid ikke en regel om forhåndssamtykke innebære noen sikkerhet for at vedkommende ikke erverver norsk statsborgerskap. Vedkommende vil også etter dagens regler kunne søke om norsk statsborgerskap ved bevilling, og søkeren vil få innvilget søknaden dersom bevillingsmyndighetene ikke fatter mistanke. Selv om det skulle foreligge usikkerhet omkring adopsjonen, vil et avslag som begrunnes med en udokumenterbar mistanke om at adopsjonen ikke er ekte, etter omstendighetene kunne innebære en usaklig forskjellsbehandling.

Etter dette kan man etter utvalgets syn ikke begrunne at bestemmelsen i dagens § 1a bare skal gjelde for utenlandske adopsjonsvedtak der det foreligger forhåndssamtykke fra norske myndigheter, ut fra kontrollhensyn. Utvalget kan derfor ikke se noen avgjørende hensyn mot å la bestemmelsen omfatte alle utenlandske adopsjoner som skal gjelde i Norge etter norske interlegale regler. Dette standpunktet synes også best i samsvar med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 4 bokstav d, som likestiller nasjonale adopsjonsvedtak og utenlandske adopsjonsvedtak som anerkjennes i konvensjonsstaten, se ovenfor under avsnitt 6.6.

Ett tilfelle som fortjener en særskilt kommentar er tilfellene der et adopsjonsvedtak senere kjennes ugyldig. Dette kan tenkes både i forhold til et norsk adopsjonsvedtak og et utenlandsk adopsjonsvedtak som anerkjennes i Norge. At adopsjonen er gyldig i opprinnelseslandet er som nevnt en forutsetning for at den skal anerkjennes i Norge. I enkelte tilfeller må det foreligge et vedtak fra norske myndigheter for at et utenlandsk adopsjonsvedtak skal gjelde i Norge. Også slike vedtak kan tenkes å kjennes ugyldige. Dette gjelder f.eks. vedtak om forhåndssamtykke til adopsjon i utlandet, jf. adopsjonsloven § 16e jf. § 22, eller anerkjennelse av et utenlandsk adopsjonsvedtak i ettertid, jf. adopsjonsloven § 19 tredje ledd annet punktum.

Som utgangspunkt må det legges til grunn at barnet aldri har vært norsk statsborger i tilfeller der statsborgerskapet erverves ex lege som følge av adopsjonen, og adopsjonsbeslutningen senere kjennes ugyldig. Det samme må gjelde for vedtak om forhåndsgodkjennelse av utenlandske adopsjoner eller etterfølgende godkjennelse av slike. Etter utvalgets syn bør imidlertid statsborgermyndighetene gis en diskresjonær adgang til treffe vedtak om at ugyldigheten ikke skal ha betydning for ervervet av statsborgerskapet. Dette vil være aktuelt der det har vært etablert et reelt adoptivforhold og barnet ikke kan bebreides for ugyldigheten. Det vil også kunne ha betydning om søkeren har innrettet seg etter vedtaket i god tro og f.eks. søkt om og fått utstedt norsk pass. Utvalget viser for øvrig til avsnitt 3.3.6 og lovutkastet § 15.

6.7.2 Adopsjoner der adoptivbarnet er mellom tolv og atten år ved adopsjonen

Etter utvalgets syn bør regelen om automatisk erverv av norsk statsborgerskap som følge av adopsjon, begrenses til å omfatte barn som er under tolv år på adopsjonstidspunktet. Dette er i samsvar med någjeldende § 1a. Heller ikke de øvrige nordiske land har innført bestemmelser om automatisk erverv av statsborgerskap ved adopsjon av barn over tolv år.

Bakgrunnen for utvalgets standpunkt, er at barn som er over tolv år på adopsjonstidspunktet vil kunne ha en slik tilknytning til opprinnelseslandet, at det bør foretas en vurdering i det konkrete tilfelle av hva som er til beste for barnet med hensyn til hvilket statsborgerskap barnet skal ha. Barnet vil dessuten ha nådd en slik modenhet, at det selv vil kunne ha begrunnede meninger om spørsmålet.

Ulempen med en slik løsning er at barnet i forhold til enkelte land, vil kunne få en mer begrenset mulighet til å opprettholde sitt opprinnelige statsborgerskap ved siden av det norske. Land som ikke anerkjenner doble statsborgerskap, vil gjennomgående ha regler om tap av vedkommende lands statsborgerskap ved erverv av et nytt, jf. någjeldende lovs § 7. I mange land vil imidlertid slike regler ikke få anvendelse dersom det nye statsborgerskapet erverves direkte i kraft av loven.

Etter utvalgets syn bør imidlertid andre lands regler for erverv og tap av vedkommende lands statsborgerskap ikke være avgjørende for de regler som skal gjelde for erverv og tap av norsk statsborgerskap. Det er ikke et norsk anliggende om et adoptivbarn bør være kvalifisert for å inneha statsborgerskap i opprinnelseslandet. Utvalget har uansett funnet å legge størst vekt på at det bør foretas en vurdering av hva som er til barnets beste.

Etter utvalgets syn bør bestemmelsen i § 1a annet ledd videreføres, med den endring at barn over tolv år som adopteres av norske statsborgere etter søknad har rett til norsk statsborgerskap ved bevilling. Utvalget foreslår som nevnt å oppheve sondringen mellom erverv av statsborgerskap ved melding og erverv av statsborgerskap ved bevilling ellers i loven, se avsnitt 3.5.2 om begrunnelsen for dette. Etter utvalgets syn bør man velge tilsvarende løsning i de tilfeller som omfattes av någjeldende § 1a annet ledd. Dette er også situasjonen i Danmark, Sverige og på Island.

En annen grunn til å ikke videreføre § 1a annet ledd som en meldingsregel, er at utvalget foreslår å utvide bestemmelsen til også å gjelde utenlandske adopsjonsvedtak hvor adopsjonen ikke er forhåndsgodkjent av norske myndigheter, se nedenfor. Dette innebærer at det i noe større utstrekning kan oppstå tilfeller hvor det er uklart om det foreligger en adopsjon som kan danne grunnlag for norsk statsborgerskap. En forutsetning for meldingsregler bør etter utvalgets syn være at det ikke byr på vanskeligheter å fastslå når vilkårene for å inngi melding foreligger.

Som utvalget kommer inn på nedenfor, vil faren for falske/forfalskede adopsjonspapirer og proforma adopsjoner som er motivert av at barn skal få norsk statsborgerskap øke med barnas alder. Også dette tilsier etter utvalgets mening at man innfører en bevillingsregel, slik at norske myndigheter prøver om det foreligger en reell adopsjon, jf. adopsjonsloven § 20.

Hensynet til likestilling med biologiske barn tilsier at det ikke bør stilles krav om bopel og forutgående oppholdstid i Norge. Det bør heller ikke stilles krav til vandel. Bakgrunnen for at utvalget ikke går inn for en regel om automatisk erverv av norsk statsborgerskap som følge av adopsjon også for barn over tolv år, er som nevnt at foreldrene og barnet skal kunne velge den løsning som er til beste for barnet. Dersom barnet og dets adoptivforeldre vurderer det slik at det er til beste for barnet at det erverver norsk statsborgerskap, bør dette være noe barnet har krav på.

Når det legges til grunn at barnet har krav på bevilling, blir den eneste forskjellen i forhold til dagens meldingsregel tidspunktet for når barnet blir norsk. Etter någjeldende lov blir barnet norsk når meldingen inngis dersom vilkårene foreligger. Ved en bevillingsregel vil barnet først bli norsk når søknaden er behandlet og bevilling er innvilget. Det kan stilles spørsmål ved hvor stor denne forskjellen er i praksis. I de aller fleste tilfeller vil det være enkelt å konstatere om vilkårene foreligger, slik at søknadene ikke vil foranledige noen saksbehandlingstid av betydning. Og dersom det skulle være tidkrevende å ta stilling til dette, vil man heller ikke ved en meldingsregel få utstedt pass mv. før myndighetene har tatt stilling til om vilkårene for melding forelå på meldingstidspunktet.

Søknaden må inngis av den eller de som har foreldreansvar for barnet, se ovenfor under avsnitt 3.4. Som for øvrig i loven, mener utvalget at barn over tolv år bør gis en materiell reservasjonsrett mot endringer i statsborgerlig status. Søknad bør derfor kreve samtykke fra barnet. Dette er også regelen etter någjeldende § 1a annet ledd.

Når det gjelder bestemmelsens anvendelsesområde i forhold til utenlandske adopsjonsbeslutninger, vises det til det som er sagt ovenfor i forhold til barn under tolv år, se avsnitt 6.7.1. De samme hensyn gjør seg gjeldende for barn som er mellom tolv og atten år på adopsjonstidspunktet.

Det er imidlertid grunn til å understreke at faren for bruk av falske/forfalskede adopsjonspapirer og proforma adopsjoner som er motivert av at barnet skal få norsk statsborgerskap, øker med barnets alder. I forhold til utenlandske adopsjonsbeslutninger som gjelder i Norge direkte i kraft av adopsjonsloven, foreligger det ingen kontroll fra norske myndigheter verken forut for adopsjonen eller i ettertid. Som det går frem ovenfor, gjelder dette først og fremst adopsjoner der adoptanten er bosatt i utlandet. Som eksempel kan man se for seg at en norsk statsborger bosatt i utlandet adopterer et utenlandsk «barn» på sytten år mot et vederlag, for at vedkommende skal bli norsk og ha et ubetinget krav på opphold i Norge.

Til dette vil utvalget bemerke at problemstillingen ikke er prinsipielt annerledes enn for barn under tolv år, se ovenfor under avsnitt 6.7.1. Ved bruk av falske eller forfalskede adopsjonspapirer vil det ikke foreligge en adopsjon som kan danne grunnlag for norsk statsborgerskap, og søknaden må følgelig avslås. Det samme vil gjelde dersom adopsjonen skulle vise seg å være proforma, enten fordi den ikke er gyldig i opprinnelseslandet, eller fordi det vil stride mot adopsjonsloven § 20 (ordre public) å tillegge den rettsvirkninger i Norge. Det man står igjen med er tilfellene der det foreligger falske/forfalskede adopsjonspapirer eller en proforma adopsjon og dette ikke avdekkes i søknadsprosessen. I et slikt tilfelle vil man formodentlig også i dag få innvilget norsk statsborgerskap ved bevilling. I de fleste land vil imidlertid en adopsjonsbeslutning forutsette at det er foretatt en grundig undersøkelse av både adoptant og adoptivbarn, noe som i de fleste tilfeller vil avdekke proformatilfellene.

For det tilfelle at adopsjonen i ettertid skulle vise seg å være ugyldig, vil ikke dette automatisk medføre at statsborgerbevillingen er ugyldig. I et slikt tilfelle vil ugyldighetsregelen i lovutkastet § 18 få anvendelse for så vidt gjelder statsborgerbevillingen, og eventuelt alminnelige forvaltningsrettslige regler som kan supplere bestemmelsen, se avsnitt 13.2.3 om dette. Bestemmelsen bygger på Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 1 bokstav b.

Bestemmelsen i lovutkastet § 15 vil derimot ikke komme til anvendelse, se motsatt under avsnitt 6.7.1 for barn under tolv år. Bestemmelsen bygger på Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 1 bokstav f, som bare omfatter tilfeller der statsborgerskapet erverves ex lege som følge av adopsjonen.