I. Innledning

1. Generelt

Rundskrivet inneholder retningslinjer for erverv mv av norsk statsborgerskap etter lov 8 desember 1950 nr 3 om norsk riksborgarrett og lov 25 mai 1979 nr 19 om endringer i lov 8 desember 1950 nr 3 om norsk riksborgarrett.

Utgangspunktet for retningslinjene her er den praksis som har vært fulgt frem til nå. På enkelte områder innebærer retningslinjene imidlertid en justering av praksis. Det gjelder særlig kravet til vandel og kravet om løsning fra annet statsborgerskap ved erverv av norsk statsborgerskap i medhold av statsborgerloven § 6. Retningslinjene trer i kraft umiddelbart. De skal legges til grunn for behandling av allerede innkomne søknader om norsk statsborgerskap som ikke er endelig avgjort.

Retningslinjene er ikke uttømmende. Det understrekes at det kan være forhold i den enkelte sak som tilsier at det innen lovens ramme gjøres unntak helt eller delvis fra retningslinjene. Hensynet til likebehandling tilsier at det som utgangspunkt må foreligge tungtveiende hensyn for å gjøre unntak.

I tillegg til retningslinjer gis en oversikt over hovedtrekkene i norsk statsborgerlovgivning og enkelte sentrale sammenhenger mellom bestemmelser i loven. Det er ved oppbygningen av rundskrivet tatt hensyn til at statsborgerloven har vært praktisert i lang tid. Mange forhold vil være kjent og innarbeidet fra tidligere og er derfor ikke særskilt nevnt. Det vil fortsatt bli utgitt rundskriv fra Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet om enkeltspørsmål som det er behov for å regulere særskilt.

Det er foreløpig ikke foretatt en fullstendig revisjon av gjeldende rundskriv. De tidligere utgitte rundskrivene gjelder derfor fortsatt så langt de ikke er i strid med det som følger av rundskrivet her. Tidligere retninglinjer om behandling av ikke-nordiske sjømenn i utenriksfart oppheves, se særlig Justisdepartementets rundskriv G-60/79 av 9.3.1979.

I Ot prp nr 7 (1998-99) er det foreslått en ny bestemmelse i statsborgerloven om erverv av statsborgerskap etter norsk far for barn under 18 år med foreldrene som ikke har vært gift med hverandre. Ervervet skal skje ved melding til offentlig myndighet og forutsetter at farskapet er avklart. Inntil videre må erverv av statsborgerskap for denne gruppen barn følge retningslinjer under pkt II 4 annet avsnitt.

Det er samtidig foreslått endringer om erverv av statsborgerskap ved adopsjon. Hovedregelen etter forslaget er at barn under 12 år som adopteres av norsk statsborger automatisk får norsk statsborgerskap ved adopsjonen. For barn over 12 år vil erverv kunne skje ved melding. Ved begge typer erverv må adopsjonen enten skje ved bevilling fra norske myndigheter eller ved at norske myndigheter samtykker på forhånd til utenlandsk adopsjon.

2. Innholdsfortegnelse

Ikke inntatt her.

3. Inndeling av rundskrivet

Pkt II - XX er inndelt etter de enkelte paragrafer i statsborgerloven. For enkelhets skyld er paragrafen gjengitt ved hvert punkt. Man må imidlertid være oppmerksom på at en persons statsborgerrettslige stilling ikke alltid vil kunne bestemmes etter loven slik den nå lyder. Tidligere statsborgerlovgivning vil således fortsatt kunne være relevant ved anvendelsen av dagens regelverk.

4. Valg av regelverk/veiledningsplikt

Ved innvilgelse av statsborgerskap skal det gunstigste alternativ for søkeren legges til grunn. Dersom statsborgerskap kan oppnås på gunstigere måte enn den søkeren har valgt ved sin henvendelse til forvaltningen, skal søkeren gjøres oppmerksom på dette. Det skal legges til grunn at det å kunne få beholde tidligere statsborgerskap samtidig med at man blir norsk borger er en fordel for søkeren. Etter lovens § 3 første ledd første alternativ, § 5 og § 10 B kreves det ikke at man frasier seg sitt tidligere statsborgerskap og man kan etter disse bestemmelsene få dobbelt statsborgerskap. Det er således viktig at det undersøkes hvorvidt søkeren fyller vilkårene etter noen av disse bestemmelsene før man vurderer statsborgerskap etter lovens § 6. For nordiske borgere medfører lovgivningen i landene automatisk tap ved erverv av annet nordisk statsborgerskap.

Dersom søkeren ikke kan bli norsk borger på det grunnlag vedkommende har henvendt seg til forvaltningen på, skal søkeren gjøres oppmerksom på andre måter å få norsk statsborgerskap på dersom det er påregnelig at dette kan oppnås umiddelbart eller i den nærmeste fremtid.

Selv om det er åpenbart at en søker ikke fyller vilkårene for innvilgelse av norsk statsborgerskap, skal politiet ta imot søknaden og oversende den til Utlendingsdirektoratet for avgjørelse, dersom søkeren ber om det etter å ha fått veiledning.

II. Lovens § 1

«Barn får norsk borgarrett når det kjem til:

1. dersom mora er norsk borgar,

2. dersom faren er norsk borgar og foreldra er gifte,

3. dersom faren er død, men var norsk borgar og gift med mor til barna då han døydde.

Hittebarn som er funne her i riket, vert rekna for norsk borgar til dess noko anna vert opplyst.»

1. Generelt

Det fremgår av denne bestemmelsen at automatisk erverv av norsk statsborgerskap ved fødselen først og fremst avhenger av foreldrenes statsborgerskap. Ervervet av norsk statsborgerskap inntrer ved fødselen, og krever ikke at foreldrene sender melding eller søknad til offentlig myndighet. Bortsett fra erverv etter § 1 annet ledd er det uten betydning om barnet blir født i eller utenfor riket. Lovens § 1 kan føre til at barn får dobbelt statsborgerskap ved fødselen. Om barnet også får annet statsborgerskap ved fødselen, avhenger av lovgivningen i det eller de land foreldrene også måtte være borgere av, eller lovgivningen i det landet barnet blir født.

2. Erverv av norsk statsborgerskap etter norsk mor

Et barn erverver automatisk norsk statsborgerskap ved fødselen etter norsk mor uavhengig av om moren er gift eller ugift, jf lovens § 1 første ledd bokstav a.

3. Erverv av norsk statsborgerskap etter norsk mor for barn født før 1.7.1979

Lov 25 mai 1979 nr 19 om endringer i lov 8 desember 1950 nr 3 om norsk riksborgarrett:

«1. Lova her tar til å gjelde 1. juli 1979.

2. Barn som er født etter 30. juni 1961, men før 1. juli 1979, og som ville ha vore norsk borgar om føresegna i § 1 hadde vore gjeldande då barnet vart født, får norsk borgarrett ved at mora gir inn skriftleg melding til den tenestemakt Kongen fastset om at barnet skal bli norsk borgar, såframt mora på denne tida er norsk borgar og har del i foreldremakta over barnet og barnet er under 18 år. Bur mora og barnet i ein stat der lovgjevinga i staten ikkje gjev ei mor del i foreldremakta over barnet, kan mora likevel gi melding som nemnt her, såframt ho har del i den faktiske omsuta for barnet. Har barnet fylt 15 år på meldingstida, må det samtykke i at melding blir gitt. For barn som er født i tida 1. juli - 31. desember 1961 kan slik melding bli gitt seinast 31. desember 1979. I særlege høve kan departementet gjere unntak frå kravet om at barnet må vere under 18 år.

Er eit barn blitt norsk borgar i medhald av første leden, skal barnet reknast som norsk frå fødselen ved bruk av føresegnene i § 9 a.»

Før lovendringen i 1979 ble barn født i ekteskap norsk statsborger bare når faren var norsk. Ved lovendringen i 1979 ble den såkalte mødremeldingsadgangen innført; barn født før 1.7.1979 i ekteskap av norsk mor (og utenlandsk far) kan få norsk statsborgerskap ved at moren inngir melding om at hun ønsker at barnet skal bli norsk.

Meldingsadgangen gjelder barn født i tiden 30.6.1961 - 1.7.1979 og kunne ordinært gjøres gjeldende frem til og med 30.6.1997. Det fremgår av loven at melding som hovedregel må inngis før fylte 18 år. Utlendingsdirektoratet fikk ved brev av 12.2.1999 delegert myndighet fra Justisdepartementet til å dispensere fra 18-års kravet. Ved vurderingen av om det skal dispenseres, skal det legges vekt på om det er lenge siden søkeren fylte 18 år, søkerens kunnskap om meldingsordningen, særlig om søkeren må antas å ha mottatt mangelfull informasjon fra norske myndigheter om ordningen.

Ved erverv av norsk statsborgerskap på denne måten kreves det ikke at søkeren blir løst fra annet statsborgerskap. Tilsvarende midlertidige meldingsadganger er innført i andre land, slik at barn kan erverve fremmed statsborgerskap ved morens melding til myndighetene i vedkommende land. Erverv av fremmed statsborgerskap etter slik melding vil for barn under 18 år ikke medføre tap av norsk statsborgerskap. Det vises forøvrig til pkt VIII 1 annet avsnitt, om melding/søknad fra foreldre om erverv av fremmed statsborgerskap. På bestemte vilkår medfører dette ikke tap av det norske statsborgerskapet for barn under 18 år.

For søkere bosatt i utlandet inngis melding til nærmeste norske utenriksstasjon som oversender den til Utlendingsdirektoratet for behandling.

For søkere bosatt i Norge inngis melding til fylkesmannen som behandler saken. Når den meldingen gjelder har fylt 18 år, må fylkesmannen sende saken til Utlendingsdirektoratet for avgjørelse.

Lovens § 8 får anvendelse der en person født i utlandet har ervervet norsk statsborgerskap etter mødremeldingsadgangen. Det vises til pkt IX 1 fjerde avsnitt.

4. Erverv av norsk statsborgerskap etter norsk far

Et barn erverver automatisk norsk statsborgerskap etter norsk far ved fødselen dersom faren er gift med barnets mor, jf lovens § 1 første ledd bokstav b). Dersom faren er død, men var norsk borger og gift med barnets mor da han døde, erverver også barnet automatisk statsborgerskap etter faren, jf lovens § 1 første ledd bokstav c).

Barn under 18 år som ikke automatisk erverver norsk statsborgerskap etter norsk far ved fødselen, kan etter søknad erverve norsk statsborgerskap i henhold til lovens § 6 annet ledd. Barnet kan bli norsk etter denne bestemmelsen dersom det dokumenteres at barnet bor sammen med sin norske far og faren har del i foreldreansvaret. Det kreves at barnet er bosatt i Norge. Det er gjort unntak for 18 årskravet, se nedenfor pkt VII 2.2.2. Botidskravet på 7 år reduseres slik at det ikke kreves botid for barn under 12 år. Botiden øker så med alderen, se pkt VII 5.1.1.

Det vises til pkt I 1 nest siste avsnitt ovenfor om forslag til endring av statsborgerloven for barn under 18 år som ikke automatisk erverver norsk statsborgerskap etter norsk far ved fødsel.

III. Lovens § 2

«Har norsk mann og utanlandsk kvinne barn i lag frå før dei gifter seg med kvarandre, får barnet norsk borgarrett når foreldra vert vigde, såfremt det er ugift og under 18 år.»

1. Generelt

Faren må være norsk borger på det tidspunkt barnet ble født og ved ekteskapsinngåelsen. Ervervet ved ekteskapet skjer automatisk og det er ikke noe krav om at barnet må løses fra/taper eventuelt annet statsborgerskap.

IV. Lovens § 3

«Utlending som har budd i riket frå han fylte 16 år og tidlegare samanlagt i minst 5 år, får norsk borgarrett når han etterat han fylte 21 år, men før han fyller 23 år, gjev inn skriftleg melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar. Har han ikkje borgarrett i noko land, kan han gjeva inn slik melding så snart han har fylt 18 år, dersom han når han gjev inn meldinga har hatt bustad i riket dei siste 5 åra og tidlegare har budd her i minst 5 år til; det same gjeld såframt han etterviser at han misser den framande borgarretten når han får norsk borgarrett.

Er Noreg i krig, kan ingen borgar i fiendestat få norsk borgarrett etter denne paragrafen. Det same gjeld den som er borgarrettslaus, men som seinast hadde borgarrett i fiendestat.»

1. Generelt

Etter denne bestemmelsen får en utlending norsk statsborgerskap dersom vedkommende har bodd i Norge i minst 10 år i løpet av sine første 21 år. Søkeren må ha bodd her siden fylte 16 år og dessuten tidligere sammenlagt i minst 5 år. Søkeren må gi skriftlig melding til fylkesmannen, og dette må gjøres etter fylte 21 år, men før fylte 23 år. Det er ikke mulig å gjøre unntak fra denne fristen.

Det er ikke til hinder for erverv av norsk statsborgerskap etter denne bestemmelsen at søkeren derved får dobbelt statsborgerskap. Følgelig bør en søker som ønsker å beholde sitt tidligere statsborgerskap og som fyller vilkårene i denne bestemmelsen veiledes om muligheten til å inngi melding til fylkesmannen i stedet for å søke om bevilling etter lovens § 6.

I de tilfeller der søkeren er statsløs eller kan ettervise at han/hun vil miste sitt andre statsborgerskap når søkeren får norsk statsborgerskap, kan han/hun få norsk statsborgerskap allerede ved fylte 18 år. Det er imidlertid også her en betingelse at søkeren har bodd i Norge i minst 10 år.

Det kan ikke dispenseres fra kravet om at tidligere statsborgerskap i dette tilfelle må bortfalle senest samtidig med at norsk statsborgerskap innvilges. Ved innlevering av meldingen må søkeren redegjøre for at tidligere statsborgerskap enten automatisk går tapt ved erverv av det norske, at søkeren allerede er løst fra sitt lands statsborgerskap, eller at løsning skjer med virkning fra ervervet av det norske. Fylkesmannen kan pålegge søkeren å dokumentere dette.

Det er i henhold til lovens § 3 første ledd ikke noe krav om at søkeren «har fare sømlegt fram» og «ikkje har vesentleg bidragsgjeld» slik det er etter lovens § 6.

Når det gjelder vedkommende søkers barn, se pkt VI, lovens § 5.

V. Lovens § 4

«Har nokon som fekk norsk borgarrett då han kom til og har budd i riket til han var 18 år, misst retten, får han norsk borgarrett på ny når han gjev inn skriftleg melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar og då har budd i riket dei to siste åra. Har han borgarrett i eit anna land, kan han ikkje gjeva inn slik melding utan å ettervisa at han misser den framande borgarretten når han får norsk borgarrett.»

1. Generelt

Tidligere norske borgere kan i visse tilfeller gjenerverve norsk statsborgerskap ved å inngi melding til fylkesmannen. Har søkeren statsborgerrett i et annet land, kan slik melding bare avgis hvis dette statsborgerskapet tapes ved gjenerverv av norsk. Ved inngivelse av meldingen må søkeren redegjøre for at tidligere statsborgerskap enten automatisk går tapt ved erverv av det norske, at vedkommende allerede er løst fra sitt lands statsborgerskap, eller at løsning skjer med virkning fra ervervet av det norske. Fylkesmannen kan pålegge den enkelte å dokumentere dette. Dersom søkeren hevder å være statsløs, må dette sannsynliggjøres.

Det kan ikke dispenseres fra kravet om at tidligere statsborgerskap må bortfalle senest samtidig med at norsk statsborgerskap innvilges.

Det kan ikke dispenseres fra 2-årskravet.

Det er i lovens § 4 ikke noe krav om at søkeren «har fare sømlegt fram» og «ikkje har vesentleg bidragsgjeld» slik det er etter lovens § 6.

Når det gjelder vedkommende søkers barn, se pkt VI, lovens § 5.

VI. Lovens § 5

«Dersom nokon får borgarrett etter § 3 eller § 4, får likeins dei ugifte barna hans norsk borgarrett såframt dei bur i riket og er under 18 år, og foreldra var gifte då barnet vart født, eller har gifta seg seinare. Dette gjeld likevel ikkje barn som den andre av foreldra aleine har foreldreansvaret for etter at giftarmålet er gjort om inkje eller ektemakane er skilde eller separerte etter dom eller løyvebrev.

Får ei kvinne norsk borgarrett så som nemnt, gjeld føresegnene i første punktum på tilsvarande måte for barn ho har utan å vere gift med faren, om ikkje faren er utlending og har foreldreansvaret for barnet aleine.»

1. Generelt

Virkningene av foreldrenes erverv av statsborgerskap etter lovens §§ 3 og 4 inntrer automatisk etter § 5 for eventuelle barn. Det er ikke noe krav om at barnet taper eventuelt annet statsborgerskap.

VII. Lovens § 6

«Kongen eller den han gjev fullmakt, kan skriva ut løyvebrev på norsk borgarrett til utlending som søkjer om det, såframt søkjaren:

1. er minst 18 år,

2. har hatt fast bustad i riket det siste 7 åra,

3. har fare sømelegt fram og

4. ikkje har vesentleg bidragsgjeld.

Søkjar som har vore norsk borgar før, kan få borgarrett endå om han ikke fyller vilkåra. Det same gjeld søkjar som er gift med norsk borgar og lever saman med ektemaken, eller når andre serlege grunnar er for det. Frå vilkåret i fyrste leden nr. 2 kan det gjerast undantak i andre høve såframt søkjaren er dansk, finsk, islandsk eller svensk borgar.

Dersom søkjaren etter heimlandslova si ikkje vert fri frå den gamle borgarskapen utan han vert løyst frå denne, er vilkåret vanleg at han innan eitt år etterviser at han er vorten løyst.

Har søkjaren ugifte born under 18 år, avgjer den tenestemakta som skriv ut borgarbrevet, om det skal gjelde borna og.»

1. Innledning

1.1 Generelt

I lovens § 6 annet ledd er det gitt anvisning på at søker som har vært norsk borger tidligere eller er gift med norsk borger, kan gis statsborgerskap selv om vilkårene ikke er oppfylt. I forhold til botidskravet i første ledd nr 2 er også nordiske borgere særskilt nevnt som gruppe det kan gjøres unntak for.

Etter lovens § 6 annet ledd kan det for søkere gjøres unntak «når andre særlege grunnar er for det». Dette gjelder også søker som enten er tidligere norsk borger, er gift med norsk borger eller er nordisk borger, i tillegg til at det for disse allerede er særskilt nevnt at det kan gjøres unntak.

For noen grupper av søkere er det gitt særlige begunstigende retningslinjer. Det understrekes at dersom en søker ikke selv er klar over dette, eller dersom vedkommende kommer inn under gunstigere retningslinjer, skal saken avgjøres etter det mest gunstige alternativ for søkeren.

Under behandlingen av de enkelte vilkårene for innvilgelse av norsk statsborgerskap nedenfor, er søker som er tidligere norsk borger, gift med norsk borger eller er nordisk borger, særskilt behandlet (nordiske borgere kun under botidskravet).

1.2 Søkerens identitet - krav om dokumentasjon

Det følger av lovens § 6 at ingen har rett til statsborgerskap selv om de alminnelige vilkårene i paragrafen er oppfylt. Det kan stilles ytterligere vilkår. Det stilles således som utgangspunkt vilkår om at søkerens identitet er dokumentert. Vilkåret settes for at søkere man ikke kjenner identiteten til, ikke skal kunne nyte godt av det særlige vernet mot utsendelse og utlevering som følger med norsk statsborgerskap.

Dersom identiteten er dokumentert i forbindelse med søkerens utlendingssak, skal det anses tilstrekkelig.

Dersom identiteten ikke tidligere er dokumentert, er utgangspunktet at det skal stilles som vilkår at søkeren dokumenterer sin identitet. Det settes ikke vilkår om slik dokumentasjon dersom det må legges til grunn at den ikke kan fremskaffes (manglende/ikke troverdige registre i søkerens hjemland). Hensynet til søkeren, søkerens familie eller andre særlige grunner, kan tilsi at det ikke stilles vilkår om dokumentasjon. En særlig grunn kan være at søkeren har asylstatus eller har fått oppholds- eller arbeidstillatelse av flyktningelignende grunner. Kravet til dokumentasjon kan for øvrig fravikes dersom det ikke er grunnlag for tvil om søkerens identitet.

Dersom det er satt vilkår om dokumentasjon av identiteten, og slik dokumentasjon ikke fremlegges, er utgangspunktet at søknaden skal avslås.

For søkere som har fått innvilget oppholds- eller arbeidstillatelse til tross for at de har nektet å oppgi sin identitet eller det er grunn til å anta at de har oppgitt uriktig identitet, skal søknaden avslås. Dersom det ved behandling av søknaden om statsborgerskap fra denne kategori søkere fremkommer nye opplysninger om identiteten, skal det først avgjøres om opplysningene er av betydning for oppholdsgrunnlaget etter utlendingsloven. Søknaden om statsborgerskap stilles i bero inntil dette er avklart.

2. Lovens § 6 første ledd nr 1- 18-årskravet

2.1 Hovedregelen

Søkeren må minst være 18 år for å få norsk statsborgerskap.

2.2 Unntak

2.2.1 Barnet er tatt med som søker i foreldrenes søknad

Barn under 18 år kan tas med i foreldrenes søknad, jf lovens § 6 fjerde ledd. Det er et vilkår at den av foreldrene som er eller blir norsk også bor sammen med barnet og har foreldreansvaret helt eller delvis.

2.2.2 Minst en av foreldrene er norsk borger

Det er et vilkår at den av foreldrene som er norsk borger også bor sammen med barnet og har foreldreansvaret helt eller delvis.

2.2.3 Adoptivbarn

Det kan søkes om statsborgerskap for adoptivbarn enten med barnet som selvstendig søker eller ved at barnet tas med i søkaden fra den av adoptivforeldrene som ikke er norsk fra før. Det forutsettes at adopsjonen kan bli/er godkjent i Norge og i utgangspunktet må barnet være under 12 år. Det er et vilkår at den av adoptivforeldrene som er eller blir norsk også bor sammen med barnet og har foreldreansvaret helt eller delvis.

I adopsjonstilfellene kan norsk statsborgerskap også innvilges selv om barnet er bosatt i utlandet dersom det lever sammen med begge adoptivforeldrene og begge er norske borgere, se pkt 6.3 nedenfor.

Det stilles ikke krav om løsning ved erverv av statsborgerskap for adoptivbarn når søknaden er innkommet før barnet fyller 12 år, se pkt 9.2 nedenfor. For øvrig vises det til Justisdepartementets rundskriv fra 1989, G-145/89, vedrørende delegasjon til fylkesmannen i adopsjonstilfellene.

Det vises også til pkt I 1 siste avsnitt ovenfor om forslag til nye regler for erverv av statsborgerskap ved adopsjon.

2.2.4 Søkeren er statsløs

Det vises til pkt 5.4.4.

2.2.5 Tidligere norsk borger

Det vurderes konkret hvilken betydning det skal gis.

2.2.6 Norskgift

Det vurderes konkret hvilken betydning det skal gis.

2.2.7 «Særlege grunnar»

I en statsborgersøknad kan det være påberopt spesielle omstendigheter som tilsier innvilgelse også selv om søker ikke faller inn under ovennevnte unntaksregler. Det beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering om det foreligger «særlege grunnar», jf § 6 annet ledd. Som utgangspunkt må søkeren vise til særlig behov for statsborgerskap før fylte 18 år, f eks av hensyn til utdannelse. Ved vurderingen av om det skal dispenseres, kan lang botid vektlegges. Det kan også legges vekt på om en eller begge foreldre tidligere har vært norsk borger.

2.3 Samtykke - innlevering av søknad

Innvilgelse av norsk statsborgerskap til personer under 18 år forutsetter samtykke fra begge foreldre. Er mor eller far alene om å ha foreldreansvaret må dette dokumenteres. Det kreves da ikke samtykke fra den andre av foreldrene. Søknaden innleveres av vergen, jf statsborgerloven § 16 første ledd. Barn over 12 år skal gis anledning til å uttale seg.

3. Lovens § 6 første ledd nr 2 - Botidskravet generelt

3.1 Hjemmel

Det følger av lovens § 6 første ledd nr 2 at søkeren som hovedregel må ha bodd i Norge de siste 7 år.

3.2 Utgangspunkt for beregning av botid

Botiden regnes i utgangspunktet fra ankomst til Norge. Er denne datoen ikke kjent, regnes botiden fra registrering hos politiet, i folkeregisteret eller når søkeren ellers kan dokumentere sitt opphold i Norge.

Visumfritt opphold eller opphold på visum i Norge medregnes i botiden. Det gjelder likevel ikke dersom det søkes om tillatelse etter utløpet av det visumfrie oppholdet/visumoppholdet. Botiden regnes i disse tilfellene fra da tillatelsen ble innvilget.

Dersom søkeren ved ankomst til Norge ikke hadde nødvendig tillatelse, regnes botiden fra registrering av søknad om oppholds-/arbeidstillatelse eller asyl. Dersom søknaden fremsettes senere enn 3 måneder fra ankomst til landet, regnes botiden fra da tillatelsen ble innvilget.

Dersom søkeren har fått innvilget tillatelse etter først å ha fått vedtak som innebar at vedkommende måtte forlate landet, regnes tiden fra vedtaket om å forlate landet til tillatelse ble innvilget, ikke med i botiden. Denne tiden regnes likevel med som botid dersom det følger av utlendingsloven at klagen har oppsettende virkning eller dersom det uttrykkelig er besluttet å gi klage/omgjøringsbegjæring oppsettende virkning.

Opphold mellom utløpet av en tillatelse til ny tillatelse ble innvilget regnes med i botiden.

Dersom søkeren har fått tilbakekalt oppholds- eller arbeidstillatelse, og deretter blitt innvilget ny tillatelse, foretas det en konkret vurdering av om hele eller deler av tiden for den tilbakekalte tillatelsen skal regnes som botid.

3.3 Bosatt

Søkeren må være fast bosatt i Norge på det tidspunkt søknaden behandles. Har søkeren flyttet eller har til hensikt å reise ut av landet, avslås søknaden. Dersom søkeren har til hensikt å reise ut av landet som følge av arbeid for norsk humanitær organisasjon, kan søknaden etter konkret vurdering likevel innvilges.

For søkere bosatt i utlandet, se pkt 6.3 nedenfor.

3.4 Sammenhengende botid

Lovens ordlyd «dei siste 7 åra» tilsier at botiden må ha vært sammenhengende. Dersom søkeren uavbrutt har oppholdt seg i Norge de siste 7 år, er botidskravet oppfylt. Botidskravet kan imidlertid likevel anses oppfylt selv om søkeren har hatt opphold utenlands i løpet av de siste 7 år. I denne sammenheng kan botid også forut for de siste 7 år få betydning.

3.4.1 Opphold i utlandet med varighet under 2 måneder

Oppholdene godskrives fullt ut som botid. Mer enn 2 måneder opphold utenlands pr år, regnes som opphold utenfor riket, jf pkt 3.4.2 eller 3.4.3 nedenfor.

3.4.2 Opphold i utlandet på mellom 2 måneder og 1 år

Oppholdet i sin helhet regnes ikke med som botid. Botid før og etter avbruddet legges sammen.

3.4.3 Opphold i utlandet på 1 år eller mer

Oppholdet i sin helhet regnes ikke med som botid. Botid før oppholdet reduseres med varigheten av utenlandsoppholdet. Botid før avbruddet (redusert med varigheten av utenlandsoppholdet) og botiden etter utenlandsoppholdet legges sammen. Dersom utenlandsoppholdet er av lengre varighet enn forutgående opparbeidet botid, nullstilles botidsberegningen (man opparbeider ikke «minustid»).

3.4.4 Ikke fast bopel i Norge i de siste 7 år

Dersom søkeren ikke har hatt fast bopel i Norge i de siste 7 år, reduseres all tidligere botid uansett til null. Det er det reelle forholdet som er avgjørende. Det er ikke tilstrekkelig at søkeren har eller har hatt rett til opphold i medhold av utlendingsloven eller at han/hun er eller har vært registrert i folkeregisteret. Søkeren må faktisk ha bodd i Norge på permanent basis.

Dersom botiden er redusert til null i medhold av dette punktet må botid i Norge opparbeides på nytt. Dersom tidligere botid er svært lang, kan det imidlertid skjønnsmessig medføre noe reduksjon i kravet til ny botid.

3.4.5 Opphold i andre nordiske land

Opphold i andre nordiske land medregnes som botid i Norge med en halvpart. Det er ikke noen begrensninger i hvor mye botid som kan opparbeides på denne måten. Det er en forutsetning at søkeren har hatt opphold uten begrensinger i Norge før oppholdet i utlandet.

3.4.6 Studieopphold i andre nordiske land

Studieopphold i andre nordiske land medregnes som botid i Norge fullt ut. Det må fremlegges dokumentasjon for studier og opphold i andre nordiske land. Det er ikke noen begrensinger i hvor mye botid som kan opparbeides på denne måten. Det er en forutsetning at søkeren har hatt opphold uten begrensinger i Norge før oppholdet i utlandet.

3.4.7 Studieopphold utenfor Norden

Studieopphold utenfor Norden medregnes som botid i Norge med en tredjedel. Det må fremlegges dokumentasjon for studier og opphold utenfor Norden. Studieopphold i søkerens hjemland medregnes ikke som botid i Norge. Det er ikke noen begrensinger i hvor mye botid som kan opparbeides på denne måten. Det er en forutsetning at søkeren har hatt opphold uten begrensinger i Norge før oppholdet i utlandet.

3.4.8 Beregning av botid der kravet er mindre enn 7 år

Botidsberegningen foretas etter retningslinjene ovenfor også i de tilfellene der kravet til botid for den enkelte søker er redusert til under 7 år.

4. Lovens § 6 annet ledd - Botidskravet for: Tidligere norsk borger, norskgift, nordisk borger

4.1 Tidligere norsk borger

4.1.1 Hjemmel for gjenerverv ved bevilling

Lovens § 6 annet ledd gir direkte anvisning på reduksjon i botidskravet for søkere som tidligere har vært norsk borger.

4.1.2 Tidligere norsk borger som var over 18 år ved utflytting fra Norge

Bevilling til gjenerverv kan gis etter 1 års botid i Norge.

4.1.3 Tidligere norsk borger som var under 18 år ved utflytting fra Norge

Bevilling til gjenerverv kan gis etter 2 års botid i Norge.

4.1.4 Tapt norsk statsborgerskap som følge av foreldrenes ekteskapsinngåelse

Søker som har tapt sitt norske statsborgerskap i henhold til lovens § 7 nr 4 (opphevet 1.7.1979) kan gjenerverve norsk statsborgerskap etter 1 års botid i Norge.

4.1.5 Tapt norsk statsborgerskap som følge av tidligere praksis ved melding/søknad om fremmed statsborgerskap for barn under 18 år

Barn som etter tidligere praksis, se pkt VIII 1 nedenfor, har tapt sitt norske statsborgerskap etter lovens § 7 nr 1, kan gjenerverve norsk statsborgerskap. Det vil ved slikt gjenerverv ikke bli stilt krav om løsning fra fremmed statsborgerskap ervervet ved meldingen, se pkt 9.2 nedenfor. Det er et vilkår for gjenervervet at barnet er under 18 år når søknad om gjenerverv innleveres. Det stilles ikke krav om at søkeren er bosatt i Norge.

4.1.6 Statsborgerskap bortfalt etter lovens § 8

Søker som har tapt sitt statsborgerskap etter lovens § 8, kan gjenerverve norsk statsborgerskap dersom søkeren før tapet inntrådte, hadde fått utstedt norsk pass med gyldighetstid utover fylte 22 år. Det er et vilkår at den søkeren har fått sitt norske statsborgerskap fra er født norsk i Norge. Det stilles ikke krav om løsning, se pkt 9.2 nedenfor og det stilles heller ikke krav om at søkeren er bosatt i Norge.

4.1.7 Statsborgerskap bortfalt på grunn av ekteskap med borger av fiendestat

Søker som etter tidligere lovgivning, har tapt sitt statsborgerskap som følge av ekteskap med borger av fiendestat i perioden 9 april 1940 til 31 desember 1948, kan gjenerverve norsk statsborgerskap umiddelbart etter bosetting i Norge.

4.1.8 Søkeren er bosatt i utlandet

I tilfeller som nevnt i pkt 4.1.5 og 4.1.6 er det som det fremgår ovenfor, ikke et krav om at søkeren er bosatt i Norge.

Også for tidligere norske borgere skal det svært mye til for å innvilge norsk statsborgerskap der søkerne er bosatt i utlandet. Følgende forhold kan tillegges vekt i en helhetsvurdering:

• Dersom søkeren kan dokumentere sterkt behov av sikkerhetsmessige grunner, kan norsk statsborgerskap innvilges.

• Dersom søkeren kan dokumentere sterk tilknytning til Norge, kan norsk statsborgerskap innvilges. Forhold som kan tillegges vekt her er:

  • Søkeren er født i Norge og har meget lang botid før utflyttingen.

  • Søkeren har etter utflyttingen opprettholdt tilknytningen til Norge ved hyppige og lange besøk.

  • Søkeren har fast eiendom og familie i Norge.

  • Søkeren har meget høy alder og sterkt ønske om å dø som norsk.

4.2 Norskgift

4.2.1 Hjemmel

Hjemmel for å redusere kravet til botid for søkere som er gift med norsk borger er lovens § 6 annet ledd som særskilt nevner norskgifte.

4.2.2 8-årsregelen

Dersom botid og ekteskapstid tilsammen utgjør 8 år, kan søknad om norsk statsborgerskap innvilges. Av de 8 årene må søkeren ha bodd og vært gift i Norge minst de siste 2 år. Botidsberegningen foretas på vanlig måte, jf pkt 3 ovenfor. For student som er gift med norsk borger, se pkt 5.3.5.

Ekteskapstiden regnes fra inngåelsen av ekteskapet dersom ektefellen var norsk på det tidspunktet. Dersom ektefellen etter dette er blitt norsk, regnes ekteskapstiden fra ervervet av norsk statsborgerskap.

Ekteskapet må dokumenteres med vigselsattest. Registrert partnerskap etter partnerskapsloven er likestilt med ekteskap. Heterofilt og homofilt samboerskap likestilles. Samboerskapet må dokumenteres ved bostedsattest for søker og samboer for den tiden det er påberopt at de har vært samboere. Kravet til dokumentasjon av samboerskap i utlandet avgjøres i forhold til muligheten av å fremskaffe dette.

Det er et vilkår at ektefellene bor sammen. Det kan gjøres unntak fra dette kravet dersom adskillelsen er midlertidig og årsakene til den skyldes utdannelse, arbeid eller andre særlige grunner.

Dersom søkeren er separert fra sin norske ektefelle, faller vedkommende ikke inn under 8-års regelen. Det kreves at ekteskapet består på vedtakstidspunktet. En søker får kun godskrevet ekteskapstid fra det ekteskap som består på vedtakstidspunktet.

Dersom 8-årskravet var oppfylt ved ektefellens død, innvilges søknaden. Dersom kravet ikke var oppfylt, avgjøres søknaden etter en helhetsvurdering der det legges vekt på hvor nær man var at vilkårene ville vært oppfylt da ektefellen døde.

4.2.3 Forholdet mellom ekteskapstid og botid

Dersom botid og ekteskapstid er sammenfallende, vil søker som har 4 års botid som gift i Norge fylle vilkårene. Botid og ekteskapstid behøver imidlertid ikke å være sammenfallende. Har en søker bodd i landet i f eks 6 år og vært gift med norsk borger de 2 siste årene, fyller søkeren også kravet til botid. Det samme gjelder søker som har vært gift med norsk borger i 5 år og bodd i Norge de 3 siste årene.

4.2.4 Unntak fra 8-årsregelen

Det må foreligge sterke velferdsgrunner for å kunne gjøre unntak. Praksis er særlig restriktiv dersom søkeren er bosatt i utlandet. Dersom søkeren befinner seg i internasjonalt usikkert område og det ikke-norske statsborgerskap innebærer en utrygghet, kan statsborgerskap innvilges.

Norsk statsborgerskap kan også innvilges der søkeren som følge av sitt statsborgerskap har uforholdsmessig store problemer med å reise med sin ektefelle på dennes reiser i ervervsøyemed. Dersom problemene ikke kan karakteriseres som uforholdsmessig store, kan statsborgerskap likevel innvilges dersom ektefellene for kortere tid tilbake har bodd i Norge og søkeren fylte vilkårene for innvilgelse av statsborgerskap før utreise. Det er en forutsetning at bosettingen i utlandet er av midlertidig karakter.

For øvrig tillegges tidligere lang botid i Norge og/eller lang ekteskapstid med norsk borger, ikke avgjørende vekt. Det samme gjelder annen form for tilhørighet med Norge.

4.2.5 Søkeren er gift med norsk utenrikstjenestemann og bosatt i utlandet

Det vises til Justisdepartementets rundskriv G-277/80 av 10.12.1980 om norske utenrikstjenestemenn og deres husstandsmedlemmer.

4.3 Nordisk borger

4.3.1 Hjemmel for erverv ved bevilling

Hjemmel for reduksjon i botidskravet er lovens § 6 annet ledd som særskilt nevner nordiske borgere.

4.3.2 Hovedregel

Borgere av Danmark, Finland, Sverige og Island kan innvilges norsk statsborgerskap etter 2 års botid i Norge.

4.3.3 Unntak

Kravet til botid kan reduseres ytterligere hvis det foreligger tungtveiende behov av yrkes- eller utdannelsesmessige grunner.

5. Lovens § 6 annet ledd - Botidskravet «særlege grunnar»- Særgrupper

5.1 Barn/Søkere som kom til Norge før fylte 18 år

5.1.1 Søkeren er omfattet av pkt 2.2.1 - 2.2.3 ovenfor

Kravet til botid beregnes etter hvilken aldersgruppe søkeren tilhørte da han/hun kom til Norge. Dersom søknad innleveres etter fylte 18 år, er vilkåret at minst en av foreldrene fortsatt må være norsk borger for å komme inn under de særlige botidskrav nedenfor.

Dersom søkeren var over 18 år ved ankomst til Norge, gjelder det vanlige kravet om 7 års botid.

Dersom søkeren er født i riket og har bodd her siden, stilles det ikke krav om botid.

5.1.2 Statsløse søkere under 18 år

For statsløse søkere født i Norge, og som er under 18 år, se pkt 5.4.4.

5.2 Søkere over 18 år med norskfødt mor

5.2.1 Vilkår for å omfattes av regelen

Dette punktet gjelder kun søkere født før 1.7.1979. Søkeren må være født av mor som var norsk da søkeren ble født og som ikke senere har tapt sitt norske statsborgerskap. Moren må selv være født norsk.

5.2.1.1 Botidskrav når søkeren har bosatt seg i Norge før fylte 18 år

Som hovedregel kan norsk statsborgerskap gis etter 4 års botid i Norge.

Dersom søkeren har hatt god tilknytning til Norge før han/hun bosatte seg her, kan norsk statsborgerskap gis etter 2 års botid. Det legges her særlig vekt på bl a ferieopphold, god kontakt med familie i Norge og om søkeren snakker norsk.

5.2.1.2 Botidskrav når søkeren har bosatt seg i Norge etter fylte 18 år

Som hovedregel kan norsk statsborgerskap gis etter 5 års botid i Norge.

Dersom søkeren har hatt god tilknytning til Norge før han/hun bosatte seg her, kan norsk statsborgerskap gis etter 3 års botid.

5.2.2 Krav til dokumentasjon på morens statsborgerskap

Søkeren må fremlegge morens fødselsattest. Dersom moren er født i utlandet, må det særskilt dokumenteres at hennes norske statsborgerskap var i behold da søkeren ble født, jf statsborgerloven § 8.

5.3 Studenter

5.3.1 Krav om bosettingstillatelse

For søkere som har oppholdt seg i Norge som studenter, stilles det et tilleggsvilkår for innvilgelse av norsk statsborgerskap. Det er et vilkår at søkeren må fylle vilkårene for å få bosettingstillatelse, eller har fått bosettingstillatelse, jf utlendingslovens § 12 jf utlendingsforskriftens §§ 43 - 45. Vilkåret om bosettingstillatelse vil kunne innebære krav om lengre botid enn 7 år.

5.3.2 Botidskrav ved bosettingstillatelse etter utlendingsforskriften § 43 jf § 44

Dersom søkeren fyller vilkårene for å få bosettingstillatelse, eller har fått bosettingstillatelse etter utlendingsforskriften § 43 jf § 44, kreves det ikke botid utover det alminnelige kravet om 7 år.

5.3.3 Botidskrav ved bosettingstillatelse etter utlendingsforskriften § 45

Dersom søkeren har fått bosettingstillatelse etter utlendingsforskriftens § 45, kreves det i tillegg til det alminnelige kravet om 7 års botid at opphold med bosettingstillatelse og opphold med tillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse, tilsammen utgjør 3 år.

5.3.4 Nærmere om vilkåret om bosettingstillatelse

Som nevnt ovenfor, er det tilstrekkelig at søkeren fyller vilkårene for å få bosettingstillatelse, jf utlendingsforskriften § 43 jf § 44. Hvis alle vilkårene er oppfylt, kan statsborgerskap innvilges direkte uten at det først fattes vedtak om bosettingstillatelse.

Hvis søkeren ikke har søkt om eller fått innvilget bosettingstillatelse når søknaden om statsborgerskap fremmes, må den dokumentasjonen som kreves ved søknad om bosettingstillatelse, også legges ved søknad om statsborgerskap.

5.3.5 Unntak fra kravet om bosettingstillatelse

For student som er gift med norsk borger, er det et vilkår for å fylle 8-årskravet, jf pkt 4.2 ovenfor, at søkeren de siste 2 år har hatt tillatelse etter utlendingsloven som danner grunnlag for bosettingstillatelse. Er søkeren omfattet av EØS-avtalen, er vilkåret at søkeren de siste 2 år har hatt tillatelse på annet grunnlag etter det særskilte EØS-regelverket i utlendingsloven enn opphold for utdanning.

For student som omfattes av EØS-avtalen, er det et vilkår for å fylle det alminnelige botidskravet på 7 år, at søkeren de siste 3 år har hatt tillatelse på annet grunnlag etter det særskilte EØS-regelverket i utlendingsloven enn opphold for utdanning. Dette vilkåret vil kunne innebære krav om lengre botid enn 7 år.

5.4 Statsløse

5.4.1 Kravet til statsløshet

Det er et vilkår at søkeren må være ufrivillig statsløs. Dersom søkeren ved ensidig erklæring har blitt statsløs eller ved en enkel handling vil kunne få tilbake tidligere statsborgerskap, gjelder ikke de særlige reglene i punktet her.

En søker er ikke å anse som statsløs selv om utlendingsmyndighetene ved innvilgelse av oppholds-/arbeidstillatelse har lagt til grunn at søkerens hjemland eller statsborgerskap er ukjent.

5.4.2 Sannsynliggjøring av statsløshet

Søkeren må sannsynliggjøre at han/hun er statsløs.

Dersom søkeren har vært ansett som statsløs i forbindelse med søkerens utlendingssak, skal statsløshet som utgangspunkt anses sannsynliggjort når søkeren i tillegg skriftlig erklærer at han/hun etter dette ikke har ervervet annet statsborgerskap.

Dersom søkeren først ved søknaden om statsborgerskap anfører at han/hun er statsløs, må søkeren sannsynliggjøre dette.

5.4.3 Statsløse personer over 18 år

En statsløs person kan erverve norsk statsborgerskap etter 5 års botid. Det blir ikke dispensert fra botidskravet.

5.4.4 Statsløse personer under 18 år

Statsløse personer under 18 år kan erverve norsk statsborgerskap når alle vilkårene nedenfor er oppfylt:

• søkeren er født i Norge

• søkeren har bodd her hele tiden siden fødselen

• søkeren har foreldre som enten har bosettingstillatelse eller fyller vilkårene for å få en slik tillatelse

• søkeren ikke ved en enkel handling vil kunne få statsborgerskap etter foreldrene, f eks etter søknad eller ved å inngi melding til vedkommende lands myndighet.

5.5 Idrettsutøvere

Det kan gis noe reduksjon i botidskravet hvis norsk statsborgerskap er helt avgjørende for deltagelse i stort internasjonalt mesterskap. Botiden må minst være 6 år.

5.6 «Kola-nordmenn»

Kola-nordmenn er etterkommere av norske borgere som utvandret til Murmansk eller Arkhangelsk fylke i Russland fra annen halvdel av 1800-tallet og frem til grensen ble stengt på slutten av 1920-tallet.

For søkere som er innvilget oppholds-/arbeidstillatelse som Kola-nordmenn er botidskravet 2 år.

6. Lovens § 6 annet ledd - Botidskravet «særlege grunnar»- Andre forhold

6.1 Generelt utgangspunkt

For de gruppene av søkere som er nevnt ovenfor under pkt 4, vil det kunne være ytterligere forhold i den enkelte søknad som tilsier reduksjon i botidskravet. For andre søkere vil det også kunne foreligge særlige forhold i den enkelte sak som tilsier reduksjon i det ordinære kravet til botid. Nedenfor følger en oversikt over forhold som kan være av betydning ved en helhetsvurdering i forhold til kravet om botid.

6.2 Søkeren er bosatt i Norge

Det antas å foreligge sterke velferdsgrunner som f eks:

• Sterkt behov for norsk statsborgerskap av sosiale, humanitære eller personlige grunner f eks av hensyn til utdanning eller arbeid i Norge. Man kan her eventuelt gi tilsagn om dispensasjon som kan trekkes tilbake dersom det viser seg at søkeren likevel ikke påbegynner studiene eller blir antatt i stillingen.

• Behov for norsk statsborgerskap for å oppnå trygdeytelser eller andre økonomiske fordeler, f eks lån i Statens lånekasse for utdanning ol, tillegges ikke vekt. Det samme gjelder ønske om å bli norsk av rent følelsesmessige grunner, f eks fordi resten av familien er det.

Det skal svært meget til for å innrømme en søker norsk statsborgerskap før han/hun har hatt 6 års botid.

6.3 Søkeren er bosatt i utlandet

Gjeldende praksis er meget restriktivt og det er ytterst sjelden man har tilstått norsk statsborgerskap til søkere som ikke bor i Norge.

For adoptivbarn som lever sammen med norske adoptivforeldre i utlandet, kan statsborgerskap gis, se pkt 2.2.3 ovenfor.

For norske utenrikstjenestemenns husstandsmedlemmer, se departementets rundskriv G-277/80 av 10.12.1980.

7. Lovens § 6 første ledd nr 3 - Vandelskravet

7.1 Hjemmel

Det følger av lovens § 6 første ledd nr 3 at søkeren må ha «fare sømelegt fram» for å få innvilget norsk statsborgerskap.

7.2 Generelt utgangspunkt

Lovens ordlyd om at søkeren må ha «fare sømlegt fram» er i praksis forstått slik at søkeren ikke må ha begått straffbare handlinger. Nedenfor følger en oversikt over hvilke konsekvenser ulike typer straffereaksjoner kan ha for en søker som ikke blir utvist fra riket som følge av de straffbare forhold.

Det som fremgår av punktene nedenfor gjelder i utgangspunktet straff ilagt i Norge. Hvorvidt og i hvilken utstrekning straff ilagt i utlandet skal tillegges vekt avgjøres etter en konkret vurdering.

7.3 Generelt om tilleggstid

Som følge av det straffbare forholdet, må søkeren vente en viss tid utover når han/hun ellers kunne fått norsk statsborgerskap. All botid skal telle med, også eventuell soningstid, men det beregnes et tillegg i botiden avhengig av hvilken strafferettslig reaksjon søkeren har fått.

Tillegget beregnes fra det tidspunkt søkeren ellers kunne fått statsborgerskap, vanligvis etter 7 års botid, men er den straffbare handling begått etter dette tidspunkt beregnes tilleggstiden fra da handlingen ble begått.

7.4 Berostillelse

Blir søkeren siktet for et straffbart forhold, skal behandlingen av søknad om statsborgerskap stilles i bero inntil straffesaken er avgjort. Politiet skal ikke oversende søknaden til Utlendingsdirektoratet hvis søkeren er siktet. Søknaden tas igjen under behandling dersom straffesaken blir henlagt, eller når den er avgjort på annen måte. Politiet oversender søknaden til Utlendingsdirektoratet med opplysning om utfall av straffesaken.

Dersom en søker kun er mistenkt for et straffbart forhold, er utgangspunktet at statsborgersaken ikke stilles i bero. Det er imidlertid viktig at statsborgerskap ikke innvilges dersom det gjelder et alvorlig straffbart forhold som søkeren senere kan bli straffet for og som deretter kan danne grunnlag for utvisning etter utlendingsloven. Dersom en søker kun er mistenkt for et alvorlig straffbart forhold vil vedkommende i motsetning til en som er siktet, vanligvis ikke være kjent med at han/hun er under strafferettslig etterforskning. En underretning til søkeren i slik situasjon om at statsborgersøknaden er stilt i bero, vil således kunne ødelegge for etterforskningen. Hensynet til å avdekke alvorlige straffbare forhold og få dømt de skyldige skal anses som viktigere enn at den straffede senere også skal kunne utvises. Dersom politiet mener at det av hensyn til etterforskningen er uten betydning om søkeren gjøres kjent med mistanken, skal statsborgersøknaden stilles i bero. Dersom politiet mener at søkeren av hensyn til etterforskningen ikke bør gjøres kjent med mistanken, må politiet vurdere om en midlertidig berostillelse som ikke meddeles søkeren er tilrådelig.

7.5 Ubetinget fengsel

Tilleggstiden beregnes etter følgende skala:

Det skal alltid foretas en konkret vurdering av om statsborgerskap i det hele tatt bør gis dersom søkeren har vært dømt til ubetinget fengsel i 10 år eller mer.

7.6 Samfunnstjeneste

Det gis et tillegg i botiden på 1 år. Statsborgerskap skal som hovedregel ikke tilstås i gjennomføringstiden. Politiet må ved oversendelse av saken til Utlendingsdirektoratet opplyse om gjennomføringstiden.

7.7 Forelegg/dom på bot

Tilleggstiden beregnes etter følgende skala:

Det tas ikke hensyn til om forelegget/boten er betalt.

Det skal ikke beregnes tilleggstid for forenklet forelegg.

7.8 Betinget fengsel

Det gis et tillegg i botiden på 1 år. Statsborgerskap skal som hovedregel ikke tilstås i prøvetiden.

7.9 Konfliktråd

Det skal ikke beregnes tilleggstid. Når straffesaken er overført til konfliktrådsbehandling, kan søknad om statsborgerskap behandles.

7.10 Påtaleunnlatelse

Det skal ikke beregnes tilleggstid. Søknaden skal ikke behandles før beslutning om påtaleunnlatelse er rettskraftig.

7.11 Sikring

Det skal ikke beregnes tilleggstid. Søknaden skal ikke behandles før sikringen er avsluttet. Det opparbeides botid både under fri og lukket sikring.

7.12 Dom bestående av forskjellige reaksjonsformer

Inneholder en dom forskjellige reaksjonsformer samtidig, ubetinget fengsel/samfunnstjeneste/betinget fengsel/bot mv, fastsettes tilleggstiden skjønnsmessig, men slik at den blir minst like streng som den reaksjon som ville gitt lengst tillegg i botiden etter ovennevnte retningslinjer.

7.13 Flere dommer/forelegg

Har søkeren flere forelegg eller dommer fastsettes tilleggstiden skjønnsmessig, men slik at den blir noe lengre enn den ville blitt om det bare forelå én straffereaksjon. Flere forelegg/bøtestraffer er omhandlet ovenfor under pkt 7.7.

7.14 Unntak

7.14.1 Tidligere norsk borger/norskgift

Lovens § 6 annet ledd første punktum gir anvisning på at det kan gjøres unntak for tidligere norske borgere og norskgifte. I utgangspunktet skal det ikke foretas en annen vurdering av tidligere norske borgere og norskgifte enn det som følger for andre søkere, men i en helhetsvurdering kan det tillegges som moment i favør av søkeren at vedkommende er tidligere norsk borger eller norskgift.

7.14.2 «særlege grunnar»

Lovens § 6 annet ledd første punktum gir anvisning på at det kan gjøres unntak også for andre enn tidligere norske borgere og norskgifte dersom det foreligger «særlege grunnar».

Spørsmålet om «særlege grunnar» vurderes i den enkelte sak på bakgrunn av de påberopte omstendigheter. Søkeren må anføre/ha tungtveiende velferdsgrunner for at man skal kunne gjøre unntak her. Meget sterk tilknytning til Norge vil kunne tilsi innvilgelse etter en helhetsvurdering.

I en helhetsvurdering må den utmålte straff vurderes i forhold til de særlige påberopte grunnene. Det må videre ses hen til når søkeren kan påregne å få innvilget statsborgerskap etter reglene for beregning av tilleggstid mv, og i hvor stor grad en innvilgelse vil fremstå som et større eller mindre unntak.

8. Lovens § 6 første ledd nr 4 - Bidragsgjeld

8.1 Hjemmel

Lovens § 6 første ledd nr 4 oppstiller krav om at søkeren ikke må ha vesentlig bidragsgjeld.

Unnlatelse av å oppfylle sine plikter etter lov 9 des 1955 nr 5 om innkreving av underholdsbidrag mv, kan resultere i strafferettslig reaksjon. Vanlige regler om tilleggstid mv kommer da til anvendelse i tillegg til reglene her.

Søkeren må i søknaden gi nødvendige opplysninger om bidragsgjeld, eventuell nedbetalingsordning, månedlige innbetalinger og eventuell andel av innbetalinger som representerer nedbetaling av gjelden.

8.2 Vesentlig bidragsgjeld

8.2.1 Bidragsgjeld under kr 15 000

Statsborgerskap kan innvilges.

8.2.2 Bidragsgjeld kr 15 000 - 20 000

Søknad om norsk statsborgerskap avslås som hovedregel dersom søkeren ikke har kommet i gang med en nedbetalingsordning. Det skal i vurderingen også legges vekt på størrelsen av det månedlige bidrag. Søkeren må dokumentere eventuell nedbetalingsordning.

8.2.3 Bidragsgjeld over kr 20 000

Søknad om norsk statsborgerskap avslås som hovedregel. Ny søknad kan ikke påregnes innvilget før søkeren dokumenterer at det er etablert en tilfredsstillende nedbetalingsordning og at han/hun etterlever denne. Det må også dokumenteres at gjelden har blitt vesentlig nedbetalt.

8.3 Unntak

8.3.1 Tidligere norsk borger/norskgift

Lovens § 6 annet ledd første punktum gir anvisning på at det kan gjøres unntak for tidligere norske borgere og norskgifte. I utgangspunktet skal det ikke foretas en annen vurdering av tidligere norske borgere og norskgifte enn det som følger for andre søkere.

8.3.2 «særlege grunnar»

Lovens § 6 annet ledd første punktum gir anvisning på at det kan gjøres unntak også for andre enn tidligere norske borgere og norskgifte dersom det foreligger «særlege grunnar».

Spørsmålet om «særlege grunnar» vurderes i den enkelte sak på bakgrunn av de påberopte omstendigheter. Søkeren må anføre/ha tungtveiende velferdsgrunner for at man skal kunne gjøre unntak her. Meget sterk tilknytning til Norge kan etter en helhetsvurdering tillegges vekt.

I en helhetsvurdering må bidragsgjelden vurderes i forhold til de særlige påberopte grunnene. Det må særlig ses hen til i hvor stor grad en innvilgelse vil fremstå som et større eller mindre unntak.

9. Lovens § 6 tredje ledd - Løsning fra annet statsborgerskap

9.1 Generelt

Utgangspunktet for innvilgelse av statsborgerskap etter lovens § 6 tredje ledd er at søkeren må bli løst fra/tape sitt tidligere statsborgerskap. Det er derfor nødvendig å få klarlagt hva som skjer med søkerens tidligere statsborgerskap. Dette spørsmålet vil først og fremst være avhengig av det enkelte lands statsborgerskapslovgivning.

Noen søkere har mer enn ett statsborgerskap når de søker om å bli norske borgere. Kravet om løsning i lovens § 6 tredje ledd innebærer i utgangspunktet at søkeren må bli løst fra alle tidligere statsborgerskap.

Hvis det gjøres unntak fra kravet om løsning i lovens § 6 tredje ledd, innebærer det at søkeren får dobbelt statsborgerskap.

9.2 Ikke krav om løsning fra tidligere statsborgerskap

Det skal ikke kreves løsning dersom søkerens forhold til sitt hjemlands myndigheter tilsier at et slikt krav ikke bør stilles. Det vil være av betydning om søkeren ved å bli pålagt å kontakte myndighetene utsettes for en sikkerhetsrisiko. For søkere med asylstatus eller som har fått innvilget oppholds- eller arbeidstillatelse av flyktningelignende grunner, må det særskilt vurderes om det er tilrådelig å kreve løsning.

Dersom myndighetene i hjemlandet setter urimelig tyngende vilkår for å bli løst fra det tidligere statsborgerskapet, kan statsborgerskap likevel innvilges. Som urimelig tyngende vil det kunne bli regnet dersom det er særdeles høye gebyrer for å bli løst. Gebyr på kr 6 000 eller mer anses som særdeles høyt i denne sammenheng. Utlendingsdirektoratet kan kreve at søkeren dokumenterer eventuelle urimelig tyngende vilkår.

Det stilles ikke krav om løsning dersom søkeren gjenerverver norsk statsborgerskap tapt før fylte 18 år og tapet er en følge av tidligere praksis vedrørende lovens § 7 nr 1. Vilkårene i pkt 4.1.5 ovenfor må være oppfylt.

Det stilles ikke krav om løsning ved gjenerverv dersom norsk statsborgerskap er tapt etter lovens § 8 første ledd, og søkeren har fått utstedt norsk pass med gyldighet utover fylte 22 år. Vilkårene i pkt 4.1.6 ovenfor må være oppfylt.

Det stilles ikke krav om løsning ved erverv av statsborgerskap for adoptivbarn når søknaden er innkommet før barnet fyller 12 år. Vilkårene i pkt 2.2.3 ovenfor må være oppfylt.

9.3 Automatisk tap av tidligere statsborgerskap

En del søkere som søker norsk statsborgerskap, taper etter sitt hjemlands lovgivning automatisk det tidligere statsborgerskap når de erverver norsk statsborgerskap etter søknad. Hjemlandets statsborgerlov har mao en bestemmelse som tilsvarer vår lovs § 7 nr 1. Tapet inntrer automatisk og uavhengig av om hjemlandets myndigheter underrettes.

9.4 Forutgående løsning fra tidligere statsborgerskap

Noen land har den regelen at de etter anmodning løser sine borgere fra statsborgerskapet i forbindelse med erverv av statsborgerskap i et annet land. Med hjemmel i lovens § 6 tredje ledd, kreves det at disse borgere blir løst fra sitt tidligere statsborgerskap før de blir tilstått norsk statsborgerskap.

Utlendingsdirektoratet kan pålegge søkeren å fremlegge dokumentasjon fra sitt hjemlands myndigheter på at vedkommende er løst fra, eller vil bli løst fra sitt tidligere statsborgerskap ved innvilgelse av norsk statsborgerskap. En løsningserklæring er ofte gyldig kun for en viss tid. Er gyldighetstiden utløpt, må søkeren løses på nytt.

9.5 Etterfølgende løsning fra tidligere statsborgerskap

En rekke land har verken regler om automatisk tap eller om at borgerne kan kreve å bli løst fra statsborgerskapet i forbindelse med erverv av fremmed. I noen land kan imidlertid søkeren bli løst etter at norsk statsborgerskap er innvilget. Utlendingsdirektoratet prøver i sistnevnte tilfeller på vanlig måte om vilkårene for å innvilge statsborgerskap er oppfylt. Dersom direktoratet mener at statsborgerskap kan innvilges, utstedes et bindende tilsagn om innvilgelse av statsborgerskap til søkeren. Det settes som vilkår for senere innvilgelse av statsborgerskap at søkeren innen ett år fra dato for tilsagnet, etterviser at han/hun har blitt løst fra sitt tidligere statsborgerskap. Det utstedes ikke statsborgerbrev til søkeren som følge av tilsagnet, og han/hun kan heller ikke få utstedt norsk pass.

Dersom søkeren innen ett år fra Utlendingsdirektoratets vedtak kan ettervise at han/hun har blitt løst fra tidligere statsborgerskap, innvilger Utlendingsdirektoratet norsk statsborgerskap. Det kan ikke stilles ytterligere vilkår for ustedelsen. Statsborgerskap kan m a o ikke nektes innvilget selv om det siden tilsagnet ble gitt har vært endringer i f eks søkerens vandelsmessige eller bidragspliktige forhold som ellers ville medført at statsborgerskap ikke ville bli innvilget.

Dersom en søker har fått tilsagn om statsborgerskap på bakgrunn av særregler for norskgifte, innvilges statsborgerskap uavhengig av endringer i ekteskapelig stilling etter at tilsagnet ble gitt.

Dersom søkeren senere enn ett år fra Utlendingsdirektoratets vedtak, etterviser at vedkommende har blitt løst fra sitt tidligere statsborgerskap, avgjør Utlendingsdirektoratet om det må innleveres ny søknad eller om løsningserklæringen kan behandles direkte. Ved behandlingen av løsningserklæringen er direktoratet ikke bundet at tidligere tilsagn om statsborgerskap. Utgangspunktet vil være at søkeren ved behandlingen av løsningserklæringen må fylle vilkårene for innvilgelse av statsborgerskap. Dersom det siden tilsagnet ble gitt, har vært endringer i søkerens situasjon slik at vilkårene ikke lenger er oppfylt, er utgangspunktet at søknaden avslås. Det må imidlertid særlig vurderes om statsborgerskap likevel kan innvilges dersom søkeren ellers blir statsløs.

9.6 Løsning fra tidligere statsborgerskap ikke mulig

Noen land har regler som gjør at det ikke er mulig å bli løst. I slike tilfeller kan norsk statsborgerskap som hovedregel innvilges selv om det fører til dobbelt statsborgerskap.

9.7 Løsning fra tidligere statsborgerskap nektes/tar urimelig lang tid

Dersom det ikke er påregnelig at søkeren vil kunne bli løst, selv om lovgivningen i landet gir åpning for det, skal det vurderes om statsborgerskap likevel kan innvilges. Dette gjelder også dersom det er påregnelig at det vil ta mer enn 6 måneder å få svar på henvendelsen til myndighetene.

Dersom søkeren har forsøkt å bli løst fra sitt tidligere statsborgerskap, men nektes dette av hjemlandets myndigheter, skal det vurderes om statsborgerskap likevel kan innvilges. Dette gjelder også dersom det har tatt mer enn 6 måneder å få svar på henvendelsen til myndighetene. Søkeren må dokumentere at han/hun har forsøkt å bli løst. Dersom løsning er nektet, må dette dokumenteres.

9.8 Søkeren er ikke villig til å la seg løse fra tidligere statsborgerskap

Norge har tiltrådt Europarådets konvensjon om begrensning av tilfeller av dobbelt statsborgerskap. Hvis søkeren ikke er villig til å bli løst fra det tidligere statsborgerskap, skal søknad om norsk statsborgerrett som utgangspunkt avslås. Det føres en meget streng praksis på dette punkt. F eks er risiko for tap av eiendom eller arv i hjemlandet i utgangspunktet ikke tilstrekkelig til at man fraviker kravet om løsning.

9.9 Underretning om erverv av norsk statsborgerskap

Selv om melding ikke er noen forutsetning for tapet, skal det som utgangspunkt sendes underretning om erverv av norsk statsborgerskap til tidligere hjemlands myndigheter. Utlendingsdirektoratet vurderer i den enkelte sak om melding skal sendes.

Det skal ikke gis melding dersom søkerens forhold til sitt hjemlands myndigheter tilsier at slik melding ikke bør gis. Det vises her særlig til situasjoner som nevnt under pkt 9.2 første avsnitt.

9.10 Inndragning av tidligere hjemlands pass/annet reisedokument

Tidligere hjemlands pass skal innleveres før utlevering av statsborgerbrevet, dersom ervervet av norsk statsborgerskap innebærer at det tidligere statsborgerskap automatisk er tapt, eller søkeren er løst fra sitt tidligere statsborgerskap. Utlendingsdirektoratet oversender passet til søkerens hjemlands myndigheter dersom myndighetene i landet underrettes om ervervet av norsk statsborgerskap, jf pkt 9.9 ovenfor. Når hjemlandets myndigheter ikke underrettes om ervervet, arkiveres passet i Utlendingsdirektoratet.

Dersom søkeren ved ervervet beholder tidligere statsborgerskap, skal hjemlands pass innleveres for kansellering av innstemplede tillatelser før statsborgerbrevet utleveres. Passet utleveres søkeren sammen med statsborgerbrevet.

Dersom søkeren har norsk reisebevis for flyktning eller utlendingspass, skal dette alltid innleveres før utlevering av statsborgerbrevet.

Søkeren vil samtidig med at statsborgerskapet er innvilget, få underretning om eventuelt krav om innlevering av hjemlandets pass. Dersom hjemlandets pass ikke vil bli levert tilbake til søkeren ved utleveringen av statsborgerbrevet, vil søkeren bli underrettet om at passet enten vil bli oversendt hjemlandets myndigheter eller arkivert i Utlendingsdirektoratet.

Dersom søkeren hevder å ha mistet sitt hjemlands pass, skal han/hun undertegne en erklæring om dette. Erklæringen arkiveres i Utlendingsdirektoratet.

10. Lovens § 6 fjerde ledd

10.1 Generelt

Dersom det av søknaden fremgår at det også søkes for egne ugifte barn under 18 år, skal normalt disse innvilges statsborgerskap sammen med foreldrenes søknad. Det vises til kravet om samtykke, jf pkt 2.3 ovenfor.

VIII. Lovens § 7

«Norsk borgarrett misser:

1. den som får borgarrett i eit anna land etter søknad eller samtykke med reine ord,

2. den som får framand borgarrett med å taka offentleg teneste i eit anna land,

3. ugift barn under 18 år som får borgarrett i eit anna land avdi ein av foreldra får framand borgarrett så som nemnt under nr. 1 og nr. 2 når han har foreldreansvaret for barnet åleine eller foreldreansvaret saman med den andre av foreldra og denne ikkje er norsk borgar.»

1. Generelt

Utgangspunktet for tap av norsk statsborgerskap er at man må ha søkt om eller uttrykkelig samtykket i å bli borger av et annet land, jf lovens § 7 nr 1. Automatisk erverv av fremmed statsborgerskap medfører ikke tap av norsk statsborgerskap, unntatt i de tilfelle som er nevnt i lovens § 7 nr 2 og 3.

Barn under 18 år som erverver fremmed statsborgerskap ved at foreldrene innleverer melding eller søknad om dette for barnet, mister ikke sitt norske statsborgerskap etter lovens § 7 nr 1 dersom en av foreldrene er norsk og fremdeles vil være det og har del i foreldreansvaret.

Etter tidligere praksis, ble det norske statsborgerskapet her ansett for tapt, unntatt i de tilfelle der ervervet var skjedd ved tilsvarende meldingsordning som vår «mødremelding», se pkt II 3 ovenfor. Barn som etter denne tidligere praksis har tapt sitt norske statsborgerskap som følge av dette, kan gjenerverve norsk statsborgerskap etter § 6 annet ledd. Det vil ved slikt gjenerverv ikke bli stilt krav om løsning fra fremmed statsborgerskap ervervet ved melding eller søknad, se pkt VII 9.2. Det er et vilkår for gjenervervet at barnet er under 18 år når søknad om gjenerverv innleveres.

Ugift barn under 18 år taper sitt norske statsborgerskap i forbindelse med foreldrenes erverv av fremmed statsborgerskap dersom vilkårene i lovens § 7 nr 3 er oppfylt.

IX. Lovens § 8 - Bibehold

«Norsk borgar som er født i utlandet, misser den norske borgarretten når han fyller 22 år såframt han før den tid aldri har budd i riket og heller ikkje hatt tilhald her som tyder på samhøyrsle med Noreg. Men søkjer ein slik borgar, før han fyller 22 år, om å få ha retten, kan Kongen eller den han gjev fullmakt la søkjaren få brev på det. Reglane i leden her gjeld ikkje såfremt han har misst den norske borgarretten etter § 9 a andre leden første punktum.

Misser nokon norsk borgarrett etter denne paragrafen, misser likeeins borna hans den norske borgarretten som dei har frå han, såframt barnet då ikkje vart utan borgarrett i noko land.»

1. Innledning

I medhold av første punktum i lovens § 8 taper norsk borger som er født i utlandet sitt norske statsborgerskap ved fylte 22 år, dersom vedkommende før den tid:

• aldri har bodd i riket, eller

• aldri har hatt tilhold her som tyder på samhørighet med Norge.

I medhold av annet punktum i lovens § 8 kan norsk borger som er født i utlandet søke om å få beholde sitt norske statsborgerskap dersom vedkommende søker om dette før fylte 22 år. Dersom søknaden innvilges utstedes det bibeholdsbevilling.

Som regel behandles bibehold av norsk statsborgerskap i forbindelse med en søknad om bibehold. Det må da vurderes om bevilling er nødvendig eller ikke. Man behøver ikke å søke om bibehold dersom man fyller vilkårene i pkt 2 nedenfor.

Lovens § 8 gjelder alle som er blitt norske borgere ved fødsel i utlandet. Bestemmelsen gjelder også for personer født i utlandet, men som har ervervet norsk statsborgerskap ved såkalt mødremelding etter 1.7.1979.

2. Når bibeholdsbevilling ikke er nødvendig

Nedenfor fremgår hva som kreves for at man skal anse tilhørigheten til Norge som så sterk at det ikke er nødvendig å utstede bibeholdsbevilling.

2.1 Bosatt i Norge

Det er ikke nødvendig med bibeholdsbevilling dersom søkeren bosetter seg i Norge før fylte 22 år.

Det kreves følgende botid dersom søkeren ikke er bosatt i Norge:

2.1.1 Søkeren var under 12 år da han/hun bodde i Norge

Det kreves botid på minst 2 år.

2.1.2 Søkeren var over 12 år da han/hun bodde i Norge

Det kreves at søkeren må ha gått på skole eller hatt arbeid her i minst et halvt år.

2.1.3 Søkeren har bodd i nordisk avtaleland (Danmark, Finland, Island Sverige)

Dersom søkeren har bodd sammenlagt i over 7 år i nordisk avtaleland tapes ikke det norske statsborgerskapet, jf lovens § 10 A tredje ledd.

2.2 Opphold i Norge

Søkeren må ha hatt opphold i Norge som tyder på samhørighet med landet før fylte 22 år. Det er oppholdenes varighet og hyppighet som er avgjørende. Følelsesmessig tilknytning, norskkunnskaper, fast eiendom i Norge mv er uten betydning.

Det kreves en av følgende typer opphold før fylte 22 år:

2.2.1 Årlige ferieopphold

Årlige ferieopphold med varighet på 1 - 2 måneder.

2.2.2 Noen ferieopphold og annet opphold

Noen ferieopphold samt ett eller flere lengre opphold som ikke anses som bopel som nevnt under pkt 2.1 ovenfor. Opphold(ene) forutsettes funnet sted etter fylte 12 år.

2.2.3 Militærtjeneste

Gjennomført militærtjeneste i det norske forsvar.

3. Vilkår for bevilling til bibehold

3.1 Generelt

Dersom søkeren ikke tilfredsstiller lovens krav til bopel eller opphold, kan bevilling til bibehold gis på følgende vilkår:

3.1.1 Frist for innlevering av søknad

Søknaden må være innkommet til Utlendingsdirektoratet, politiet eller norsk utenriksstasjon før søkeren fyller 22 år. Det er tilstrekkelig at den er postlagt til en av disse innen fristen. Det kan ikke gjøres unntak dersom fristen er oversittet. Fremsettes søknaden muntlig nedtegnes dette straks med angivelse av tidspunktet for når den ble fremsatt.

3.1.2 Innvilgelse av bibeholdsbevilling uten tilleggsvilkår

Bibeholdsbevilling kan innvilges uten at det stilles ytterligere vilkår dersom:

• den av foreldrene søkeren har fått sitt norske statsborgerskap fra er født norsk i Norge. Har søkeren fått sitt norske statsborgerskap fra begge foreldrene, er det nok at en av dem er født norsk i Norge.

Søkerens tilknytning til Norge regnes i dette tilfellet som så god at det ikke stilles ytterligere vilkår.

3.1.3 Innvilgelse av bibeholdsbevilling med tilleggsvilkår

Bibeholdsbevilling kan innvilges med nedenfor nevnte tilleggsvilkår dersom:

• den av foreldrene søkeren har fått sitt norske statsborgerskap fra er født norsk i utlandet, eller

• den av foreldrene søkeren har fått sitt norske statsborgerskap fra er innvilget norsk statsborgerskap ved melding eller bevilling.

Det foretas en skjønnsmessig vurdering av tilknytningen til Norge. Søkeren må ha tilknytning til Norge tilnærmet det samme som kreves for at bibeholdsbevilling ikke er nødvendig, se pkt 2 ovenfor.

4. Behandling av søknad om bevilling til bibehold

4.1 Innlevering av søknad

Søknad leveres til nærmeste norske utenriksstasjon som oversender den til Utlendingsdirektoratet. Søknad kan også fremsettes i Norge under opphold her. Slik søknad leveres nærmeste politidistrikt som oversender den til Utlendingsdirektoratet. Søknad kan også sendes direkte til Utlendingsdirektoratet.

4.2 Søknadens innhold

Av søknaden må det fremgå at søkeren er født utenfor Norge og at søkeren ble norsk borger ved fødselen (gjennom en eller begge foreldrene) eller ved mødremelding etter 1.7.1979. Det må videre fremgå om den søkeren har fått sitt norske statsborgerskap fra er født norsk i Norge eller i utlandet eller om vedkommende har ervervet norsk statsborgerskap ved melding eller bevilling. For å avgjøre om bibeholdsbevilling er nødvendig bør det også redegjøres for tilknytningen til Norge. Dersom det er tilstrekkelig tilhørighet til Norge er det ikke nødvendig å utstede bevilling.

Dersom den søkeren har fått sitt norske statsborgerskap fra er født norsk i utlandet eller har ervervet norsk statsborgerskap ved melding eller bevilling, må det fremgå om søkeren anser seg å ha hatt tilhold i Norge som tyder på samhørighet med landet.

4.3 Dokumentasjon

Vedlagt søknaden må det følge nødvendig dokumentasjon som viser på hvilken måte søkeren ble norsk borger ved fødselen. Følgende legges ved søknaden: kopi av fødselsattest for søkeren, kopi av søkerens norske pass (dersom søkeren har fått dette utstedt), kopi av fødselsattest fra de(n) av foreldrene søkeren har sitt norske statsborgerskap fra, kopi av foreldrenes vielsesattest dersom faren er norsk.

For søker som har fått norsk statsborgerskap etter mødremelding må kopi av statsborgerbrevet vedlegges. Kan dette ikke vedlegges, må det opplyses om når det ble utstedt og av hvilken myndighet.

Dersom søkeren har hatt bopel i Norge, må bostedsattest fremlegges. Annen dokumentasjon som f eks bekreftelse fra skole eller arbeidsgiver eller lignende, vil etter konkret vurdering også kunne godtas som dokumentasjon på bopel. Om nødvendig vil det kunne bli bedt om ytterligere dokumentasjon.

Dersom den søkeren har fått sitt norske statsborgerskap fra er født norsk i utlandet eller har ervervet norsk statsborgerskap ved melding eller bevilling, og det hevdes at søkeren har hatt tilhold i Norge som tyder på samhørighet med landet, må dette dokumenteres.

5. Gjenerverv av statsborgerskap etter tap som følge av lovens § 8

Dersom statsborgerskapet tapes som følge av lovens § 8, må det søkes om statsborgerskap for igjen å kunne bli norsk borger. Søknaden avgjøres på vanlig måte etter lovens § 6. Det er imidlertid oppstilt særlige regler for gjenerverv av statsborgerskap dersom søkeren før tapet av sitt statsborgerskap etter § 8 fikk utstedt norsk pass med en gyldighetstid utover fylte 22 år. Det vises til pkt VII 4.1.6 og VII 9.2.

X. Lovens § 9

«Norsk borgar som søkjer om det, kan verta løyst frå den norske borgarskapen av Kongen eller den han gjev fullmakt, såframt søkjaren er borgar i eit anna land eller vil verta det. Løysing kan ikkje nektast den som er fast busett utanfor riket.

Har søkjaren ikkje borgarrett i et anna land, er vilkåret for løysing at han får dette innan ein viss fastsett frest.»

1. Generelt

Løsning er ikke nødvendig for å tape det norske statsborgerskapet dersom en norsk borger bosatt i Norge etter søknad eller uttrykkelig samtykke innvilges et annet statsborgerskap. Tapet inntrer da etter lovens § 7 nr 1.

2. Vilkårene for å bli løst fra det norske statsborgerskap

2.1 Søkeren er fast bosatt i utlandet

Løsning innvilges til søker som er fast bosatt utenfor Norge dersom:

• søkeren også er borger av et annet land (dvs søkeren har dobbelt statsborgerskap og blir således ikke statsløs), eller

• søkeren vil bli borger av ett annet land og får dette statsborgerskapet innen en viss fastsatt frist, jf lovens § 9 annet ledd.

2.1.1 Fast bosatt

Søkeren anses fast bosatt i utlandet når søkeren har meldt utflytting fra Norge og flyttet til et annet land. Det stilles ikke krav om varigheten av bosettingen i utlandet, men det må dreie seg om reell og gjennomført utflytting fra Norge.

2.1.2 Dokumentasjon

Bosettingen i utlandet må dokumenteres med attest fra folkeregisteret om utflytting fra Norge. Det må videre dokumenteres oppholdsgrunnlag i det land søkeren har flyttet til. Søkeren må også kunne dokumentere at han/hun har statsborgerskap i eller vil bli statsborger i et annet land.

2.2 Søkeren er bosatt i Norge

Statsborgerretten bygger på at alle som har statsborgerskap som utgangspunkt ikke kan frasi seg dette og fortsette å oppholde seg på landets territorium. Statsborgerskap innebærer både rettigheter og plikter som ikke alltid faller sammen i tid. Dette systemet ville ikke kunne opprettholdes dersom man tillot den enkelte å frasi seg statsborgerskapet og samtidig fortsette å oppholde seg i Norge. I noen tilfelle er søknaden begrunnet med ønske om å unngå forpliktelser som avtjening av militærtjeneste. Selv om ikke søknaden er begrunnet med ønske om å slippe særlige forpliktelser, er det en nærmest unntaksfri regel om at søknad om løsning avslås dersom søkeren fortsatt skal oppholde seg i Norge.

XI. Lovens § 9 a

«Kongen kan gjere avtale med anna land om at føresegnene i annet og tredje leden her nedanfor skal gjelde. Med avtaleland er i paragrafen her meint stat som det er gjort slik avtale med.

Norsk borgar som også er borgar i slikt avtaleland, misser den norske borgarretten når han når ein alder mellom 19 og 22 år som skal vere fastsett i avtalen, såframt han då bur i og i dei siste fem år utan avbrot har hatt fast bustad i det landet. Samstundes misser barna hans den norske borgarretten som dei har frå han, såframt barnet då ikkje blir utan borgarrett i noko land eller anna er fastsett i avtalen.

Har nokon misst den norske borgarretten etter første punktum i andre leden og etter den tid utan avbrot berre vore borgar i avtalelandet, får han norsk borgarrett tilbake såframt han buset seg i riket og deretter gjev inn skriftleg melding til fylkesmannen om at han vil vere norsk borgar. Føresegnene i § 4 andre punktum og i § 5 gjelde tilsvarande.»

1. Generelt

Norge har for tiden ingen avtale med annet land i henhold til lovens § 9 a.

XII. Lovens § 10

«Kongen kan gjera avtale med Danmark, Finland, Island og Sverige om at ei eller fleire av fyresegnene under A, B og C her nedanfor skal gjelda. Med nordisk avtaleland er i denne paragrafen meint stat som det er gjort slik avtale med.

A. Bustad i nordisk avtaleland seinast 5 år før melding vert gjeve, likevel ikkje etter fylte 16 år, skal etter § 3 vera jamstelt med bustand i riket.

Bustad i nordisk avtaleland til ein alder på 12 år skal etter § 4 vera jamstelt med bustad her i riket.

Fyresegna i § 8, fyrste leden gjeld ikkje for den som i samanlagt minst 7 år har vore busett i nordisk avtaleland.

B. Borgar i nordisk avtaleland som

1. ikkje har fått borgarretten der ved borgarrettsløyve,

2. har fylt 18 år,

3. har hatt fast bustad i riket dei siste 7 åra og

4. ikkje i den tida er dømd til fridomsstraff og heller ikkje til forvaring etter straffelova § 39 eller § 39 a

får norsk borgarrett når han gjev inn melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar. Fyresegnene i § 5 gjeld på tilsvarande måte.

C. Har nokon misst den norske borgarretten og etter den tid berre vore borgar i nordisk avtaleland, får han norsk borgarrett såframt han buset seg i riket og deretter gjev inn skriftleg melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar. Fyresegnene i § 5 gjeld på tilsvarande måte.»

1. Generelt

Med hjemmel i denne bestemmelsen ble det inngått avtale 15. januar 1969 (med virkning fra 1. januar 1969) mellom Norge, Danmark, Finland og Sverige om gjennomføring av § 10, med tilleggsavtale av 21. oktober 1977 (i kraft 1. januar 1978).

Ny avtale der også Island kom med som avtalepart, ble inngått 23. oktober 1998 med ikrafttreden 26. februar 1999. Fra sistnevnte dato oppheves avtalene av 15. januar 1969 og 21. oktober 1977. Kopi av den nye avtalen er lagt ved som vedlegg til rundskrivet her. Avtalen gjelder kun i forhold til statsborgere i avtalelandene og skal legges til grunn der den etter sin ordlyd kommer til anvendelse.

2. Særlig om § 10 B

Det er i henhold til § 10 B ikke et krav om at søkeren «ikkje har vesentleg bidragsgjeld» eller et generelt krav om at søkeren «har fare sømelegt fram» slik det er i lovens § 6. Søkeren må imidlertid ikke være idømt frihetsstraff (betinget eller ubetinget) eller forvaring etter straffelovens § 39 eller § 39 a. Hvorvidt og i hvilken utstrekning frihetsstraff idømt i utlandet skal tillegges vekt, avgjøres etter en konkret vurdering. Det er heller ikke et krav om at søkeren frasier seg sitt tidligere statsborgerskap. For nordiske borgere medfører imidlertid lovgivningen i landene automatisk tap ved erverv av annet nordisk statsborgerskap.

Etter siste ledd i artikkel 4 i den nye nordiske avtalen, jf pkt 1 ovenfor, kan avtalepartene redusere botidskravet til 5 år. Det er ikke foretatt noen slik reduksjon her i landet. Botidskravet i lovens § 10 B nr 3 er således fortsatt 7 år.

XIII. Lovens § 11

«Barn som er nemnt i § 1, fyrste leden nr. 2, og som er under 18 år når denne lova tok til å gjelda, får norsk riksborgarett då, såframt det ikkje er eller har vore borgar i noko anna land.»

1. Generelt

Henvisningen til § 1 første ledd nr 2 gjelder loven slik den lød før lov 25 mai 1979 nr 19.

XIV. Lovens § 12

«Den som fyller 22 år innan eitt år etter at denne lova tok til å gjelda, kan gjeve inn melding etter § 3 til dess han har fylt 24 år.»

1. Generelt

Overgangsbestemmelse som antas å ha liten praktisk betydning for behandling av saker idag.

XV. Lovens § 13

Opphevet ved lov 9 juni 1989 nr 30.

1. Generelt

Den opphevede bestemmelsen var en overgangsbestemmelse om gjenerverv av statsborgerskap for kvinner som hadde tapt statsborgerskapet som følge av ekteskapsinngåelse med borger av annen stat. Den inneholdt også særregler for kvinner som hadde tapt statsborgerskapet som følge av ekteskapsinngåelse med borger av fiendestat i tiden 9. april 1940 - 31. desember 1948.

XVI. Lovens § 14

«Den som har misst norsk borgarrett etter § 6 b i lov 21. april 1888 av di han har forlate landet for godt, men som ikkje hadde misst retten etter § 8 i denne lova, får att norsk borgarrett når han gjev inn skriftleg melding til den tenestemakt Kongen fastset, om at han vil vera norsk borgar. Den som har fått borgarrett i eit anna land, kan ikkje gjeva inn slik melding.

Fyresegnene i § 5 gjeld på tilsvarande måte likevel så at barnet ikkje treng bu her i riket.»

1. Generelt

Overgangsbestemmelse som antas å ha liten praktisk betydning for behandling av saker idag.

XVII. Lovens § 15

«Kvinne som er gift eller har vore gift og som vert 22 år i dei tri fyrste åra etter at denne lova er sett i kraft, misser ikkje borgarretten etter § 8 før triårsfresten er ute.»

1. Generelt

Overgangsbestemmelse som antas å ha liten praktisk betydning for behandling av saker idag.

XVIII. Lovens § 16

«For den som er under 18 år eller som ikkje kan binda seg rettsleg av di han er sinnsjuk, sender verja inn søknad etter § 6, § 8 og § 9, men elles søkjaren sjølv.

Melding etter § 3 (jfr. § 12), § 4, § 9a, § 10 bokstav B og C, (§ 13) og § 14 kan verja ikkje gjeva inn.»

1. Generelt

Personer under 18 år eller som ikke kan binde seg rettslig pga sinnsykdom, kan som følge av denne bestemmelsen ikke bli norsk borger ved melding.

XIX. Lovens § 17

«Kongen eller nokon med fullmakt frå han gjev dei fyresegnene som trengs til gjennomføring av denne lova.»

1. Generelt

Retningslinjer til gjennomføring av loven er i hovedsak gitt ved rundskriv fra Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet.

I medhold av lovens § 17 er det ved Kronprinsregentens resolusjon av 9 mai 1980 nr 8774, senest endret 15 september 1989 nr 940 gitt bestemmelser om delegasjon av avgjørelsesmyndighet til fylkesmannen i visse statsborgersaker. Bestemmelsene som der ble gitt, er det redegjort for i Justisdepartementets rundskriv G-145/89.

XX. Lovens § 18

«Denne lova tek til å gjelda 1. januar 1951. Dersom nokor fyresegn strider mot traktat, er det traktatregelen som gjeld.

Lova gjeld for Svalbard og Jan Mayen òg, §§ 3 og 4 likevel berre så langt Kongen fastset.»

1. Generelt

Det er så langt ikke gitt særlige bestemmelser i medhold av lovens § 18 annet ledd.

Vedlegg

Avtale mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige av 23. oktober 1998, jf. lov om riksborgarrett (1950) § 10. (Ikke inntatt her.)