Spørsmålsskift

Oversikt over svarene fra de enkelte land

Utarbeidet av Bård Thorsen

1 Danmark

Fra det danske justisdepartementet fikk vi ikke detaljerte svar på de spørsmål vi stilte. Isteden fikk vi oversendt kopi av de relevante danske lovtekster. Herunder retsplejelovens kapitel 31 om fri sakførsel, kapitel 66a om rett til bistandsadvokat, kapitel 89 om påtale av borgerlige rettskrav i straffesaker, samt kapitel 80 og 81. Det ble også oversendt lov om voldsoffererstatning og utskrift fra færdselslovens kapittel 16 vedrørende erstatning for skade forvoldt av motorvogn.

I dansk straffeprosess følger man likeretningsprinsippet. Retsplejeloven § 992 bestemmer at det ikke kan tilkjennes erstatning hvis utfallet i erstatningssaken ikke er en «afgørelse i samme retning» som avgjørelsen i straffesaken. Blir tiltalte frikjent er skadelidte utelukket fra å få erstatning. Vedkommende blir da henvist til å forfølge sitt krav i sivil rettergang, § 992, 2.ledd.

Danmark har også en voldsoffererstatningsordning lik den vi har i Norge.

Er det prosessuelle begrensinger i adgangen til å pådømme erstatningskravet dersom siktede frifinnes for straffekravet?

Er det lovbestemte begrensninger i adgangen til å pådømme erstatningskravet?

Ja, se ovenfor.

Kan retten nekte å behandle kravet av prosesshensyn?

§ 991 stk 4 bestemmer at retten kan på ethvert trinn av straffesaken nekte videre behandling av det borgerlige krav hvis det medfører en vesentlig ulempe.

Hvordan er kravene til bevisenes styrke?

Det sies ikke noe om beviskravene i de oversendte lovtekster. For å dømme til straff kreves det vel bevis utenfor rimelig tvil, mens kravet er sannsynlighetsovervekt når det gjelder erstatning.

Hvordan er prosessen organisert?

Ingen opplysninger i loven.

I hvilken grad kan skadelidte eller skadelidtes prosessfullmektig delta i forhandlingene?

§ 995a gir skadelidte rett på bistandsadvokat hvis retten mener det er nødvendig for å få opplyst erstatningskravet.

For øvrig er det ingen opplysninger i vedlegget om skadelidte har partsrettigheter.

Reformspørsmål

Ja, det diskuteres om man skal oppheve ensrettingsprinsippet. Se artikkel Garde og Strandbakken, 1999b.

Hvilke typer erstatningskrav kan pådømmes?

Det er ingen begrensning i hvilke erstatningskrav som kan pådømmes. Men kravet kan ikke være av en slik art at det ikke kan forhandles uten vesentlig ulempe for straffesaken.

Hvilke skadelidte kan få pådømt erstatningskrav?

§ 991 bestemmer at det er den «forurettede» som kan fremme erstatningskrav. Den forurettede må vel være den som straffebudet tar sikte på å verne, altså direkte skadelidte. Men det antas at også de som har avledede tap, for eksempel forsikringsselskaper og familie kan fremme disse.

Hvem fremmer kravet?

I saker som skal behandles uten domsmenn, må fornærmede selv fremsette begjæring til retten og fremme kravet, jf § 991 første ledd. I andre offentlige straffesaker er påtalemyndighetene forpliktet til å forfølge kravet hvis fornærmede krever det. Som nevnt ovenfor kan det oppnevnes bistandsadvokat til skadelidte.

Hvordan er ankeadgangen over erstatningsavgjørelsen?

§ 995 regulerer ankeadgangen. Hvis straffedommen ankes, så blir også det borgerlige rettskrav automatisk gjenstand for overprøving, hvis avgjørelsen i overordnet instans gjør at det kan bli motstrid mellom avgjørelsene – typisk straffedomstolen frikjenner en som ble dømt i underretten.

I andre tilfeller omfatter ikke anken det borgerlige rettskrav hvis det ikke uttrykkelig er anket over det.

Ankes det over bevisbedømmelsen, så behandles alltid det borgerlige rettskrav såfremt ikke begge parter uttrykkelig har frafalt dette.

Hvilke muligheter har skadelidte til å få offentlig rettshjelp til å fremme kravet?

Kan få oppnevnt bistandsadvokat etter § 995a. Se ovenfor.

2 Sverige

Et krav på skadeserstatning behandles vanligvis i sivil rettergang. Når det gjelder erstatning for skade forvoldt ved lovbrudd, finnes det særskilte regler.

I Sverige kan et krav på erstatning som bygger på en straffbar handling forhandles samtidig med straffekravet. Om domstolen ikke behandler kravet samtidig, skal det behandles i den ordning som gjelder for tvistemål (Rättergångsbalken kap 22 § 1). Bestemmelsen innebærer at spørsmålet om straff og kravet på erstatning kan forenes til behandling i samme rettergang. Reglene om felles behandling er fakultativ. Domstolen tar opp det privatrettslige kravet til behandling i straffesaken hvis det er fordelaktig. Normalt fattes det ingen formell beslutning om dette. Når et sivilt krav behandles i samme rettergang som straffespørsmålet, gjelder i hovedsak de straffeprosessuelle regler også for dette kravet.

Blir det sivile kravet fremmet i sivilprosessens former, kan domstolen – om den finner det tjenlig – beslutte at kravet likevel skal behandles i straffesaken (kap 22 § 3 i Rättergångsbalken).

Selv om et straffekrav er påbegynt behandlet, kan det sivilrettslige krav forenes i rettergangen, hvis domstolen finner at hensynet til sakens utredning eller andre omstendigheter gjør at dette er fordelaktig (Rättergångsbalken kap 65 § 5).

Hvis det under forhandlingene viser seg at det er en vesentlig ulempe ved å behandle det sivile kravet i straffesaken, så kan domstolen beslutte å skyte ut kravet til egen sivil behandling (Rättergångsbalken kap 22 § 5).

Det finnes en «Brottsoffermyndighet» som behandler søknader om erstatning, dvs erstatning fra statskassen for skade lidt ved en straffbar handling. Slik erstatning kan på visse forutsetninger gis når skadelidte ikke kan søke erstatning fra skadevolder, da denne for eksempel er ukjent.

Er det prosessuelle begrensinger i adgangen til å pådømme erstatningskravet dersom siktede frifinnes for straffekravet?

Er det lovbestemte begrensninger i adgangen til å pådømme erstatningskravet?

Hvis siktelsen henlegges, eller av andre grunner ikke blir gjenstand for domstolsprøving, kan domstolen etter begjæring fra en part beslutte at det sivilrettslige kravet skal behandles som et tvistemål (Rättergångsbalken kap 22 § 6).

Domstolen kan prøve det sivile kravet selv om det viser seg at den handling som danner grunnlaget for tiltalen ikke er straffbar.

Kan retten nekte å behandle kravet av prosesshensyn?

Som beskrevet under spm 1, kan domstolen – om den finner det tjenlig – beslutte at det privatrettslige kravet skal behandles i samme forhandling som straffekravet. Ellers behandles kravet i den ordning som gjelder for tvistemål (Rättergångsbalken kap 22 §§ 1 og 3). Hvis retten har bestemt at kravet skal forhandles i straffesaken, men det under behandlingen viser seg at dette er klart ufordelaktig, kan retten beslutte at kravet skal behandles i en separat sivil sak. (Rättergångsbalken kap 22 § 5)

Hvordan er kravene til bevisenes styrke?

Det er ingen lovbestemte forskjeller når det gjelder beviskravene for henholdsvis straff og erstatning. Normalt er beviskravet strengere når det er snakk om å dømme tiltalte til straff enn når det er spørsmål om å dømme skadevolder til å betale erstatning.

Når det sivilrettslige kravet utelukkende bygger på en handling som er straffbar, vil beviskravene i praksis bli like.

Det finnes en særskilt regel når det er vanskeligheter med å føre bevis vedrørende verdsettelsen av en inntruffet skade. Retten skal da verdsette skaden til et passende beløp. Dette gjelder også hvis man på forhånd antar at bevisføringen vil medføre kostnader eller ulemper som ikke står i samsvar med skadens størrelse og det påståtte erstatningsbeløp er lite.

Beviskravet er det samme, uansett om det er skadelidte selv som fremmer kravet, eller om det for eksempel er et forsikringsselskap som krever regress.

Hvordan er prosessen organisert?

En konsekvens av at tvistemålsreglene ikke gjelder, er at det prinsipielt ikke skal skje noen forberedelse i rettssaken.

Hvis erstatningskravet skal behandles i sammenheng med tiltalen, så avvikles det en felles hovedforhandling. Normalt foregår en hovedforhandling slik: Først leser aktor tiltalen. Deretter får tiltalte muligheten til å komme med sine innsigelser mot denne. Etter at aktor har utdypet tiltalen, slipper tiltalte og skadelidte til med sine bemerkninger til kravene. Så skal skadelidte og tiltalte avhøres og andre bevis fremlegges. Til slutt holder partene prosedyre. (Se kap 46 § 4 i Rättergångsbalken.)

Domstolen kan imidlertid bestemme at ulike deler av kravet skal behandles hver for seg under forhandlingene. (Kap 46 § 4 i Rättergångsbalken)

I hvilken grad kan skadelidte eller skadelidtes prosessfullmektig delta i forhandlingene?

Skadelidtes prosessfullmektig kan delta i forhandlingene på samme måte som skadelidte selv, men med unntak av når skadelidte selv skal avhøres av retten.

Tilleggsspørsmål

Hvilke typer erstatningskrav kan pådømmes?

I følge kap 2 § 1 i skadeståndslagen skal den som forsettelig eller uaktsomt volder personskade eller tingsskade («sakskada»), erstatte denne. Bestemmelsen kommer selvsagt til anvendelse selv om handlingen er straffbar.

I følge kap 2 § 4 skal den som volder en ren formuesskade («formogenhetsskada) gjennom en straffbar handling, erstatte tapet. En ren formuesskade er en økonomisk skade som forekommer uten sammenheng med en personskade eller en tingsskade – som for eksempel ved et bedrageri.

På grunnlag av en straffbar handling kan man således søke erstatning både for personskade, tingsskade og formuesskade.

I kap 5 § 7 i skadeståndslagen bestemmes i hvilket omfang en tingsskade kan erstattes:

1. Tingens verdi eller reparasjonskostnad eller verditap.

2. Annen kostnad som følger av skaden.

3. Inntektstap eller skade i næringsvirksomhet.

§ 1, kap 5 i skadeståndslagen regulerer hva som kan erstattes etter en personskade:

1. Legekostnader og andre utgifter.

2. Inntektstap.

3. Tort og svie, lyte og annet varig mén, samt andre ulemper som følger av skaden.

Erstatningspostene for legekostnader med mer og inntektstap er av ren økonomisk karakter. Den tredje posten består av tre delposter som i hovedsak er av mer ideell karakter. Erstatning for ikke-økonomisk skade erstattes altså som tort og svie, lyte eller varig mén , samt andre ulemper som følger av skaden. Erstatningsposten tort og svie referer seg til fysisk og psykisk smerte under den akutte sykdomstiden etter skaden. Den ikke-økonomiske karakteren er imidlertid ikke alltid rendyrket. Ulike utlegg for å lette den skadelidtes tilværelse erstattes ofte som en del av beløpet for tort og svie.

Erstatningsposten lyte eller varig mén omfatter smerte eller ubehag som fortsatt består etter det tidspunkt den skadelidtes invaliditet kan betegnes som varig. Grensen mellom tort og svie på den ene siden og lyte og annet varig mén på den andre, går i hovedsak på det tidspunkt da man kan fastslå at det foreligger en invaliditetstilstand. Med lyte menes vansirete kroppsfeil, som for eksempel arr eller tap av legemsdel. Andre varige mén tar sikte på andre fremtidige følger av skaden, og da ikke bare slikt som medfører direkte smerte eller ubehag, men også følger som vanskeliggjør et normalt liv. Herunder erstattes også slike tap som sinnsforandringer og impotens, samt tap som ikke er skjemmende som for eksempel bevegelseshemming, talefeil (?) eller plage som følge av protese.

Også erstatningsposten ulemper for øvrig omfatter i hovedsak skadefølger etter den akutte sykdomsperioden. Under denne betegnelsen erstattes tap som det i tidligere erstatningsrettslig praksis dels ble kompensert for som ikke-økonomisk tap, dels som økonomisk tap. Herunder bedømmes også usikre faktorer som tyngende arbeidssituasjon og risikoen for fremtidig tap av ekstraordinære inntekter.

Andre skadefølger som til en viss grad kan dekkes under denne posten er økte levekostnader som kan inntre i fremtiden, f eks større transportkostnader, økte utgifter til klær osv.

§ 3 i kap 1 i skadeståndslagen bestemmer at loven også får anvendelse på personskade som påføres ved angrep på den personlige frihet, ved ulovlig brevbrudd, ved ærekrenkelser, ved ulovlig avlytting, eller ulovlig diskriminering. Eksempel på straffbare handlinger som medfører slik oppreisning («kränkningsersättning») er for eksempel mordforsøk, voldtekt og andre seksualforbrytelser og ærekrenkelser. Den skade oppreisningen tar sikte på å kompensere for er slikt som sjokk, fornedring og redsel eller liknende reaksjoner som ikke kommer medisinsk til uttrykk.

Hvilke skadelidte kan få pådømt erstatningskrav?

Dette spørsmålet har vært gjenstand for diskusjon i den senere tid. Når noen gjennom en erstatningsbetingende handling tilføres skader som fører til døden, kan det gi grunnlag for erstatningskrav av ulik art. Den avdøde kan ha hatt kostnader og inntektstap før døden inntreffer. Slike erstatningskrav går over på arvingene. Den avdødes krav på erstatning for ikke-økonomisk skade går bare over på arvingene hvis kravet utgår fra en dom eller en avtale som er inngått før dødstidspunktet. I andre tilfeller går krav på ikke-økonomisk skade ikke over på arvingene.

Hvis en personskade har ført til at vedkommende dør, så omfatter erstatningskravet også begravelseskostnader og tap av forsørger, jf skadeståndslagen kap 5 § 2.

Den som tilføres en personskade i form av psykisk sjokk eller andre psykiske plager som følge av underretning om en nærståendes død, ble lenge ansett for ikke å ha et erstatningskrav. Denne rettstilstanden ble bekreftet av Høyesterett i NJA 1979 s 620. Høyesterett endret imidlertid praksis gjennom to plenumsavgjørelser i 1993. Hvis en nærstående har blitt forsettelig drept, kan man få erstatning for psykisk skade, NJA 1993 s 43. I dommen i NJA 1996 s 377 utvidet Høyesterett regelens anvendelsesområde ytterligere. Den omfattet nå psykiske skader som følge av underretning om nærståendes død forvoldt ved grov uaktsomhet. I Høyesteretts dom av 18. oktober 1999 ble det tatt stilling til om slik erstatning også bør tilkjennes når avdøde er drept ved vanlig uaktsomhet. Flertallet sa nei. En slik utvidelse av erstatningsansvaret må det bli opp til lovgiver å ta stilling til.

I svensk rett har pårørende ikke krav på oppreisningserstatning. De har heller ikke rett til erstatning for sorg og savn de påføres.

Alle disse spørsmål er gjenstand for overveielser i en pågående lovutredning. (SOU 1995: 44) Regjeringen planlegger å fremlegge en proposisjon for riksdagen inneværende år.

Hvem fremmer kravet?

Hvis erstatningskravet har grunnlag i en straffbar handling som hører inn under offentlig tiltale, er påtalemyndighetene pliktige til å forberede og prosedere erstatningskravet for skadelidte. Skadelidte må fremsette krav om det, og kravet må kunne forhandles uten at det oppstår en vesentlig ulempe. Kravet kan ikke være ubegrunnet. Hvis lederen for en etterforskning finner at et erstatningskrav kan bygges på den straffbare handling, så skal han underrette skadelidte i god tid før rettssaken. Dette gjelder også hvis kravet har gått over på en annen. (Rättergångsbalken kap 22 § 2) Hvis erstatningskravet utskilles til behandling i sivil rettergang, så kan ikke aktor lenger være prosessfullmektig. Det samme gjelder hvis det kun blir anket over erstatningskravet.

Under visse forutsetninger kan skadelidte få oppnevnt bistandsadvokat/prosessfullmektig («målsägandebiträde»). Denne skal bistå skadelidte med å prosedere kravet. Dette gjelder selv om kravet blir utskilt fra straffesaken. Bistandsadvokatens forpliktelse består selv om saken bare ankes vedrørende erstatningskravet. (§ 3 i lov om målsägandebiträde)

Hvordan er ankeadgangen over erstatningsavgjørelsen?

Hovedregelen i svensk prosessrett er at krav skal avgjøres i sammenheng, gjennom en domsslutning. Dette gjelder selv om flere krav behandles samtidig. Domstolen avsier altså en felles domsslutning for straffekravet og erstatningskravet. Det er imidlertid ingen hindring mot å bare anke erstatningskravet. Skadelidte bestemmer selv om han vil anke eller ikke. Hvis bare erstatningsdommen ankes, så går den som sivil sak for «hovrätten».

Hvilke muligheter har skadelidte til å få offentlig rettshjelp til å fremme kravet?

Under visse forutsetninger kan en person få rettshjelp i sivilrettslige anliggender. Rettshjelp kan innvilges for de fleste typer tvistemål, også erstatningskrav som grunner seg på en straffbar handling. Fri rettshjelp innebærer at staten betaler kostnadene til juridisk bistand og bevisførsel i rettssaken. Det innvilges ikke rettshjelp hvis skadelidte har eller burde hatt en forsikring som omfatter forholdet. Hvis rettshjelp innvilges, så skal skadelidte normalt betale en nærmere bestemt prosentandel av utgiftene. Prosentandelen beror på vedkommendes økonomiske situasjon. Rettshjelpen omfatter ikke krav på å dekke motpartens saksomkostninger.

De fleste svensker har i dag en rettshjelpforsikring knyttet til sin hjemmeforsikring eller trafikkforsikring. Slik forsikring omfatter utgiftene til egen advokat. Den dekker også de kostnader en tapende part kan bli skyldig i å betale motparten. Forsikringen er vanligvis konstruert slik at forsikringstakeren må dekke 20 % av utgiftene ved søksmålet, samt at den inneholder et maksimumsbeløp.

3 Finland

I Finland kan straffedomstolen avgjøre et privatrettslig krav om erstatning – som bygger på den straffbare handling – i en straffesak. Kap 3 i BRL regulerer saksøkerens rett til å fremme slike krav.

Den skadelidte kan også søke staten om erstatning. Se BRL, 21.12.1973/935, vedlegg 2, som gir skadelidte rett til erstatning også der man ikke har identifisert noen gjerningsmann.

Er det prosessuelle begrensinger i adgangen til å pådømme erstatningskravet dersom siktede frifinnes for straffekravet?

Er det lovbestemte begrensninger i adgangen til å pådømme erstatningskravet?

Nei. I følge BRL kap 3 § 8 kan det privatrettslige kravet pådømmes, eller så kan behandlingen av det privatrettslige kravet fortsette i sivil rettergang, selv om tiltalen for straff forkastes.

Kan retten nekte å behandle kravet av prosesshensyn?

Ja. I følge BRL kap 3 § 3, kan domstolene beslutte at det privatrettslige kravet skal utskilles til sivil rettergang.

Hvordan er kravene til bevisenes styrke?

Den strafferettslige anklagen og det sivilrettslige kravet prøves i prinsippet uavhengig av hverandre, selv om de behandles samtidig.

I en straffesak må de omstendigheter tiltalen bygger på bevises med styrke for at den tiltalte kan dømmes, Rättergångsbalken kap17 § 1 og § 2. Bevisbyrden ligger på påtalemyndighetene, og det er presumsjon for at tiltalte er uskyldig.

Ved behandlingen av det privatrettslige kravet følger man de sivilprosessuelle regler om bevisbyrde og beviskrav vedrørende de rettsfakta som ikke inngår i gjerningsbeskrivelsen. Strafferettens bevisregler gjelder for de rettsfakta som er felles for den straffbare handling og den erstatningsbetingende handling. I praksis har den nevnte forskjell ikke stor betydning, fordi beviskravet stort sett er det samme for straff og erstatning. Det eneste unntak er at bevisbyrden i dispositive tvistemål(?) lettere forskyves over på den saksøkte.

Beviskravets styrke påvirkes ikke av erstatningskravets natur. Det er heller ikke avhengig av hvem som fremmer kravet. Derimot finnes det ulike ansvarsgrunnlag for erstatning. For eksempel kan nevnes at ansvar kan bygge på objektivt ansvar, som ikke er avhengig av subjektiv skyld, mens gjerningen kanskje bare er straffbar når den er forvoldt forsettlig.

Hvordan er prosessen organisert?

Ettersom det privatrettslige kravet behandles i sammenheng med straffesaken, og ikke omvendt, innledes hovedforhandlingen med tiltalebeslutningen. Eventuelle privatrettslige krav behandles deretter. (Se BRL kap 6 § 7 1. punktum.) Kravene behandles ikke separat under hovedforhandlingen.

I hvilken grad kan skadelidte eller skadelidtes prosessfullmektig delta i forhandlingene?

I prinsippet får samtlige som er parter i rettergangen, samt deres fullmektiger adgang til å delta i forhandlingene.

Med det formål å sikre bevisførselen, kan domstolen beslutte at en skadelidt som ikke er part i søksmålet ikke får være til stede før han skal vitne. Se BRL kap 6 § 8.

Reformspørsmål

Nei, det pågår ingen debatt.

Tilleggsspørsmål

Hvilke typer erstatningskrav kan pådømmes?

Svaret fra det finske justisdepartementet var her «ja».

Hvilke skadelidte kan få pådømt erstatningskrav?

I følge forarbeidene til BRL kan domstolen i tilknytning til tiltalen også behandle et privatrettslig krav som bygger på den straffbare handling, men som ikke rettes mot den tiltalte, men mot en annen. Som eksempel kan nevnes reglene om arbeidsgiveransvar. Det kan rettes krav mot en arbeidsgiver i anledning en skade som er forvoldt ved en mulig straffbar handling av hans arbeidstaker.

I sammenheng med tiltalen kan domstolen også behandle et privatrettslig krav som fremmes av andre enn skadelidte. Kravet må grunne seg på den straffbare handling tiltalen gjelder – for eksempel et forsikringsselskap som fremmer regresskrav etter å ha utbetalt forsikring til den skadelidte.

Privatrettslige krav kan også fremmes av personer som indirekte har lidt skade som følge av den straffbare handling. For eksempel kan innehaveren av en restaurant – som har lidt tap etter et slagsmål i hans lokaler – fremme kravet sitt i straffesaken mot gjerningsmannen.

Slike «indirekte krav», eller krav som rettes mot andre enn den tiltalte skal fremmes gjennom en skriftlig påtalebegjæring til domstolen.

Hvem fremmer kravet?

Hvilke muligheter har skadelidte til å få offentlig rettshjelp til å fremme kravet?

Disse spørsmålene ble besvart under ett.

I følge BRL kap 3 § 9 er aktor forpliktet til å fremme de privatrettslige krav (som har tilknytning til forbrytelsen), hvis skadelidte krever det, og hvis det kan skje uten vesentlig ulempe. Kravet kan ikke være åpenbart ugrunnet.

En skadelidt har i visse tilfeller krav på en medhjelper («biträde») lønnet av staten. For visse krenkelser – som anses å være særlig grove – har skadelidte krav på en særskilt støtteperson. Skadelidte kan også gis rettshjelp eller fri rettergang.

Hvordan er ankeadgangen over erstatningsavgjørelsen?

I følge BRL kap 3 § 9 tredje ledd skal aktor anke på skadelidtes vegne, hvis han anker over avgjørelsen av straffekravet (se bilag 1 avsnitt 11.5.d). Utfallet i erstatningssaken skal da ha vært avhengig av avgjørelsen i straffesaken. Skadelidte kan alltid anke selv.

4 Island

Den islandske straffeprosesslov nr 19.1991. kapitel XX, §§ 170 – 174 bestemmer at et privatrettslig krav kan behandles i en straffesak.

Er det prosessuelle begrensinger i adgangen til å pådømme erstatningskravet dersom siktede frifinnes for straffekravet?

Er det lovbestemte begrensninger i adgangen til å pådømme erstatningskravet?

I følge straffeprosesslovens § 172 annet ledd skal et privatrettslig krav pådømmes av retten såfremt den tiltalte finnes skyldig. Erstatning fastsettes etter de vanlige regler. Tredje ledd i samme paragraf bestemmer at hvis tiltalte blir frifunnet på grunnlag av at retten finner at han ikke har begått handlingen, så skal erstatningskravet avvises. En dommer skal alltid ta stilling til erstatningskravet hvis tiltalte blir straffedømt. Selv om tiltalte blir straffedømt kan man tenke seg at han blir frikjent for det privatrettslige krav, eller at kravet nedsettes på grunn av skadelidtes medvirkning eller aksept av risiko. Blir tiltalte derimot frifunnet på grunn av bevismangel, så skal erstatningskravet avvises. Skadelidte kan imidlertid fastholde erstatningskravet i en sivil sak.

Hvis tiltalte blir frifunnet av andre grunner, for eksempel manglende tilregnelighet, så er dommeren forpliktet til å ta stilling til om de alminnelige betingelser for å tilkjenne erstatning foreligger.

Kan retten nekte å behandle kravet av prosesshensyn?

Ja, retten kan nekte å behandle privatrettslige krav i straffesaken hvis den finner at det vil skape store forsinkelser eller andre ulemper. En behandling av erstatningskrav i tilkoblingsprosessen vil alltid medføre noe ekstra ulempe for dommeren og påtalemyndighetene. Det tillates en del. Man kan for eksempel i utgangspunktet føre vitner som kun har til hensikt å belyse erstatningskravet. Hovedprinsippet er allikevel at man lar behandlingen av straffekravet få første prioritet.

Hvordan er kravene til bevisenes styrke?

Det stilles andre krav til bevisenes styrke i en straffesak enn i en sivil sak. To eksempler fra rettspraksis kan nevnes:

Hrd 1984: 233. En skadelidt søkte erstatning på grunn av økonomisk tap etter en brann, angivelig påsatt av tiltalte. Skadevolder ble frikjent i straffesaken fordi retten ikke fant bevist at han var rett gjerningsmann. I senere sivil sak uttalte Højesterett at de ikke anså seg bundet av rettens bevisvurdering i straffesaken, og dømte vedkommende til å betale erstatning for ugjerningen.

Hrd 1995: 2703. En bilfører anla sivil sak mot et forsikringsselskap for utbetaling av erstatning. Selskapet ble frifunnet fordi retten fant det bevist at saksøker hadde vært påvirket av alkohol under kjøringen. I straffesaken ble saksøker frikjent. Herredsrettens dom ble stadfestet av Højesterett med den begrunnelse at det ikke var bevist at vedkommende hadde kjørt med promille.

Hvordan er prosessen organisert?

I følge straffeprosessloven § 171, skal et privatrettslig krav anføres utvetydig i tiltalen, jf § 116 andre ledd. Men selv om kravet ikke er tatt med i tiltalen, så kan dommeren tillate at det blir fremmet. Kravet må da ikke skape forsinkelser eller ulemper, og tiltalte må tillate at det blir fremmet.

Dommeren har to måter å nekte behandling av kravet på. For det første kan han protokollere en slik beslutning under straffesaken. For det andre kan dommeren avsi dom på å nekte kravet fremmet. Denne avgjørelsen kan ikke omgjøres ved anke til Højesterett.

Skadelidte har selv rådighet over kravet sitt, og det kan ikke endres uten hans tillatelse. Dommeren skal gi skadelidte eller hans prosessfullmektig anledning til å prosedere kravet hvis det kan skje uten store forsinkelser eller ulemper for straffesaken. Hvis dommeren mener at forsinkelsene eller ulempene blir for store, skal han avvise kravet.

Straffeprosessloven har ingen bestemmelser om i hvilken rekkefølge kravene skal behandles. Det er imidlertid tradisjon for at erstatningskravet først behandles etter at straffekravet er prosedert. Det stemmer også best med prinsippet om at behandlingen av straffekravet skal prioriteres.

I hvilken grad kan skadelidte eller skadelidtes prosessfullmektig delta i forhandlingene?

Hovedregelen er at aktor også prosederer det privatrettslige krav. I følge strpl § 172 femte ledd er aktor bundet av skadelidtes påstand om erstatningens størrelse og innhold for øvrig. Dommeren har en opplysningsplikt overfor skadelidte om hvordan han best kan fremme kravet sitt.

Reformspørsmål

Det er ingen særlig debatt på Island i dag om disse spørsmål. For en del år tilbake ble det imidlertid gitt en lov om voldsoffererstatning. (lov 19/1995) Det kan nevnes at straffeprosessloven åpner for at man i en straffesak også kan fremme andre krav, for eksempel krav om fradømmelse av arverett, annullering av ekteskap osv.

Tilleggsspørsmål

Hvilke typer erstatningskrav kan pådømmes?

Alle typer erstatningskrav kan fremmes.

Hvilke skadelidte kan få pådømt erstatningskrav?

I følge islandsk rett kan også andre enn skadelidte fremme erstatningskrav under behandling av straffesaken. For eksempel kan nevnes Højesteretts dom av 1998: 1503 hvor enke og barn fikk tilkjent erstatning fra vedkommende som hadde forårsaket ektemannens/farens død.

Hvordan er ankeadgangen over erstatningsavgjørelsen?

Etter straffeprosessloven § 173 skal Højesterett behandle privatrettslige krav som har blitt pådømt i herredsretten. Kravet behandles på sedvanlig måte hvis det har blitt korrekt anket. Både tiltalte og skadelidte kan anke over herredsrettens avgjørelse, selv om straffekravet ikke ankes. I slike tilfeller gjelder sivilprosessens regler for den videre behandling.

Hvilke muligheter har skadelidte til å få offentlig rettshjelp til å fremme kravet?

Hvis dommeren avslår å behandle erstatningskravet i straffesaken, kan skadelidte anlegge sivilt søksmål. Da må vedkommende selv bære kostnadene hvis han ikke får innvilget fri rettshjelp. Straffeprosessloven § 172 fjerde ledd bestemmer at skadelidte også skal få dekket sine saksomkostninger hvis han vinner fram med sitt krav.

Finnes det skriftlig materiale?

Nei, dessverre.

5 Belgia

Fra det belgiske justisdepartementet fikk vi et meget kort svar. Det inneholdt kun opplysning om at det ikke er anledning å tilkjenne den fornærmede erstatning hvis tiltalte frikjennes for straff. Fornærmede kan imidlertid gå til eget sivilt søksmål.

6 England

I England er det ingen ordning lik vår tilkoblingsprosess. Skadelidte kan gå til eget sivilt søksmål hvis vedkommende finner at det er hensiktsmessig.

Hvis det er begått en voldsforbrytelse, og man ikke kan identifisere noen gjerningsmann, kan skadelidte søke staten om voldsoffererstatning. Det vises til vedlegg A. Dette vedlegget inneholder et høringsforslag og det er enda usikkert hvilke endringer som vil bli gjort. Voldsoffererstatningen dekker bare skader som blir verdsatt til over 1000 pund.

Det er ikke noen tilsvarende statlig erstatningsordning for skadelidte som blir utsatt for tingsskade.

Skadelidte som ikke dekkes av noen statlig erstatningsordning kan få tilkjent erstatning av domstolen gjennom en «erstatningsordre» («compensation order»). Dette er en kjennelse som gir skadelidte et krav på skadevolder.

En erstatningsordre er en rettskjennelse som er beslektet med en bot, bortsett fra at det er skadelidte som får en økonomisk kompensasjon. Dette er imidlertid ikke et middel for å gi full økonomisk kompensasjon for skaden. I noen tilfeller finner retten at det ikke er passende å gi en slik erstatningsordre. Når retten skal ta stilling til arten og størrelsen på sanksjonen, så må den – innenfor lovfestede retningslinjer gitt av parlamentet – ta hensyn til alle omstendigheter som knytter seg til krenkelsen og til alle omstendigheter som knytter seg til skadevolderen. Herunder skadevolders økonomiske situasjon. Retten må også se på skadens karakter. Selv om skadelidte ikke er part i straffesaken, blir vedkommende oppfordret til å opplyse om sitt tap til politiet. Disse blir fremlagt for retten av aktor.

Flere regjeringer har tatt skritt for å oppmuntre til bruken av erstatningsordre. Seksjon 67 av straffeloven av 1982 gir retten kompetanse til å dømme tiltalte til å betale erstatning – enten isteden for eller i tillegg til andre reaksjoner. En erstatningsordre kan derfor bli brukt som en selvstendig straff. 1982-loven bestemmer også at hvis retten både kan idømme bot og erstatning, og tiltalte ikke har økonomi til å betale begge kravene, skal retten gi erstatningsordren prioritet. Seksjon 104 i straffeloven av 1988 pålegger retten å gi begrunnelse for hvorfor den ikke velger å idømme erstatning når den straffbare handling har resultert i personlig tap, ødeleggelse eller skade.

Er det prosessuelle begrensinger i adgangen til å pådømme erstatningskravet dersom siktede frifinnes for straffekravet?

Spørsmålsstillingen er ikke relevant for det engelske prosessystemet. Men for sammenhengens skyld opplyses om følgende:

For å få voldsoffererstatning er man ikke avhengig av at noen gjerningsmann blir dømt.

Erstatningsordre fra retten – som er en straff – er avhengig av at tiltalte blir dømt.

Som sagt ovenfor utelukker ikke en frifinnelse skadelidte fra å gå til eget sivilt søksmål.

Hvordan er kravene til bevisenes styrke?

Heller ikke dette spørsmålet anses å være relevant. Imidlertid opplyses det at beviskravet for å få voldsoffererstatning er «on the balance of probabilities» – sannsynlighetsovervekt. Det kreves ikke bevis utenfor rimelig tvil.

Hvordan er prosessen organisert?

Vennligst se ovenfor. Det tillegges at erstatningsordre er begrenset til enkle og opplagte saker hvor erstatningsgrunnlaget ikke er bestridt. Den store majoritet av erstatningsordrer avsies av forhørsretten. Den øvre grensen for slike sanksjoner er £ 5000. I 1997 ble 90 700 lovbrytere idømt slik sanksjon, og gjennomsnittsstørrelsen var £ 196. Bare 6 500 lovbrytere ble idømt å betale erstatning i «Crown courts». Her var erstatningens størrelse £ 998. Bakgrunnsmaterialer er vedlagt.

I hvilken grad kan skadelidte eller skadelidtes prosessfullmektig delta i forhandlingene?

Ikke relevant.

Reformspørsmål

Det eneste som er gjenstand for debatt er voldsoffererstatningsordningen.

Til slutt opplyses det om en ny ordning med samfunnstjeneste for mindreårige. Den er stort sett lik ordningen vi har i Norge.

7 Skottland

Det skotske justisdepartementet har ikke svart spesifikt på våre spørsmål. Det gis en generell redegjørelse, samt vedlegges en oversikt over voldsoffererstatningsordningen og en utredning om bruken av «compensation orders».

Prosessordningen i Skottland er lik den engelske. Systemet kjenner ingen tilkoblingsprosess. Skadelidte er henvist til å søker erstatning gjennom sivil rettergang. Hvis tiltalte blir dømt kan retten idømme erstatning til skadelidte – en såkalt «compensation order». Dette er en straffereaksjon som kan komme i tillegg til, eller isteden for andre reaksjoner. Fastsettelsen av erstatningens størrelse skjer på bakgrunn av skadelidtes tap eller skade, samt tiltaltes evne til å betale.

Hvor gjerningsmannen er ukjent, eller ikke blir dømt, har skadelidte mulighet til å søke erstatning gjennom voldsoffererstatningsinstituttet. Det eneste kravet er at ugjerningen rapporteres til politiet. I 1996/97 fikk 45 000 voldsofre £ 200 millioner i erstatning. Dette er tall for hele Storbritannia.

Se ellers det som fremkommer i notatet fra det engelske justisdepartementet.

8 Irland

I Irland kan skadelidte bare få tilkjent erstatning i en straffesak hvis tiltalte blir straffedømt. Regler om dette finnes i § 6 til § 9 i den irske straffeprosessloven. Det kreves bevis utover enhver rimelig tvil for å straffedømme, og dermed også for å idømme erstatning. Materialet vi fikk fra Irland inneholder ingen opplysninger om skadelidte kan gå til egen sivil sak hvis tiltalte blir frikjent. Det fremgår imidlertid at hvis det ikke reises straffesak, eller hvis tiltalte blir dømt, så kan man føre en egen sivil sak. Voldsoffere kan også få erstatning fra staten hvis skadevolder er ukjent eller hvis han ikke kan betale.

Det irske systemet med erstatningsordre (som idømmes i straffesaken) er bygd opp over samme lest som det engelske, se § 6-(1). Skadelidtes økonomiske tap er ikke alene avgjørende for erstatningens størrelse. Retten legger også vekt på skadevolders økonomiske situasjon, jf § 6-(5). Erstatningens størrelse skal ikke overstige det skadelidte vil kunne få tilkjent ved et sivilt søksmål. For øvrig idømmer retten bare bot hvis skadevolder har økonomi til å dekke både erstatningen til skadelidte og boten til staten, jf § 6-(7).

Hvis tiltalte anker og vinner fram, skal erstatningskravet falle bort. Blir tiltalte derimot også straffedømt i ankeinstansen, kan retten endre på erstatningsordrens størrelse hvis tiltalte for eksempel har fått bedre økonomi siden førsteinstansbehandlingen.

Under en etterfølgende sivil rettergang kan det hende at retten utmåler en erstatning som avviker fra den tidligere utstedte erstatningsordren. Hvis erstatningen er høyere enn erstatningsordren, så skal skadevolder betale mellomlegget. Utmåler derimot den sivile rett en lavere erstatning enn det straffedomstolen gjorde, så skal skadelidte betale tilbake differansen til skadevolder. Dette følger av § 9.

9 USA

Notatet baserer seg i hovedsak på lov og rettspraksis fra Nord Dakota. Det antas imidlertid at ordningen her er ganske dekkende for hva som er den vanlige prosessordning i de fleste stater i USA. Erstatningskrav fra fornærmede kan komme for retten på to forskjellige måter. Først som en del av en straffesak, dernest som et eget sivilt søksmål.

1) Hvis tiltalte blir frikjent i straffesaken, kan domstolen ikke tilkjenne fornærmede erstatning. Fornærmede står imidlertid fritt til å gå til eget sivilt søksmål mot skadevolder.

2) Grunnen til at fornærmede er avskåret fra å prøve erstatningskravet i straffesaken når tiltalte er frikjent, er det konstitusjonelle forbudet mot «double jeopardy» – å bli stilt for retten to ganger for samme lovovertredelse. En sivil sak i tillegg til straffesaken skaper ikke «double jeopardy».

Erstatningskravet kan ikke forhandles i straffesaken hvis retten frikjenner tiltalte. Da må vedkommende gå til eget sivilt søksmål. Hovedregelen reiser interessante problemstillinger siden det kreves bevis utover rimelig tvil for å bli dømt til straff – «proof beyond a reasonable doubt». I en sivil sak er beviskravet sannsynlighetsovervekt – «preponderance».

Straffedomstolen kan heller ikke idømme erstatning for forhold som ikke er bevist. Hvis tiltalte bare blir dømt i samsvar med en post i tiltalebeslutningen, så er retten bundet av dette i erstatningsrettslig øyemed. Det kan bare tilkjennes erstatning for det straffbare forhold. Se United States vs Brown, 744 F.2d (2.nd cir. 1984)

Er det prosessuelle begrensinger i adgangen til å pådømme erstatningskravet dersom siktede frifinnes for straffekravet?

Finnes det lovbestemte begrensninger i adgangen til å pådømme erstatningskravet?

Igjen, en straffedomstol kan ikke idømme erstatning hvis ikke tiltalte blir dømt eller vedkjenner seg straffeansvar. Men en frifinnelse utelukker ikke sivil rettergang.

Kan retten nekte å behandle kravet av prosesshensyn?

Igjen, erstatningskravets videre behandling er avhengig av straffekravets utfall. Hvis tiltalte dømmes, vil retten fortsette forhandlingene for å få erstatningskravet opplyst. Retten har kompetanse til å bestemme kravets størrelse – basert på flere lovbaserte skjønnskriterier – som for eksempel tiltaltes økonomiske situasjon. Denne erstatningssummen vil komme til fradrag når man skal utmåle erstatning i en etterfølgende sivil sak. Selv om skadelidte får tilkjent erstatning i straffesaken, vil skadelidte ofte gå til eget sivilt søksmål. Ofte vil et slikt søksmål gi en større erstatning fordi man bl a kan få tilkjent «punitive damages» – høy erstatning med et tilsnitt av straffesanksjon.

Hvordan er kravene til bevisenes styrke?

I straffeprosessen er beviskravet bevis utenfor rimelig tvil. Siden det ikke tilkjennes erstatning hvis tiltalte ikke dømmes, vil beviskravet i realiteten bli det samme for erstatningskravet. I en selvstendig sivil sak – enten etterfølgende eller forutgående for straffesaken – er beviskravet sannsynlighetsovervekt.

Vanligvis vil straffedomstolen bare tilkjenne erstatning for økonomisk tap. For eksempel i en voldtektssak vil fornærmede bare få dekket legeutgifter, ødelagte klær etc. I en sivil sak derimot, kan skadelidte få erstatning for tort og svie, ødelagt fremtid og i noen tilfeller «punitive damages».

Hvordan er prosessen organisert?

Erstatningskravet blir vanligvis forhandlet samtidig med eller etter at kravet om straff avgjøres. Selv om erstatningskravet opplyses under straffesaken, foretas det ikke utmåling før tiltalte blir dømt. Skadelidte får overvære forhandlingene.

I hvilken grad kan skadelidte eller skadelidtes prosessfullmektig delta i forhandlingene?

Som påpekt ovenfor får skadelidte delta når erstatningskravet forhandles. Vedkommende har imidlertid ingen selvstendig rett til å fremlegge bevis, eller delta i straffesaken for øvrig. Skadelidtes rettigheter blir som regel ivaretatt av aktor.

Reformspørsmål

Nei.

Tilleggsspørsmål

Hvilke typer erstatningskrav kan pådømmes?

Som nevnt ovenfor blir skadelidtes rettigheter som hovedregel ivaretatt av aktor. Vedkommende har ikke partsrettigheter i straffesaken. Aktor vil vanligvis bare konsentrere seg om å skaffe kompensasjon for det økonomiske tap. Krav på ikke-økonomisk tap må skadelidte forfølge gjennom sivil rettergang.

Hvilke skadelidte kan få pådømt erstatningskrav?

Vanligvis er det bare den direkte skadelidte som har rett til å kreve erstatning. For eksempel kan ikke skadelidtes enke søke erstatning for tap av forsørger. Det må hun i så fall gjøre i eget sivilt søksmål.

Hvem fremmer kravet?

Skadelidte må selv kreve at erstatningskravet blir behandlet i straffesaken. Dette foregår ved at vedkommende opplyser politiet eller aktor om hvilket tap man har hatt, og at han ønsker det erstattet. Aktor fremmer så kravet.

Hvordan er ankeadgangen over erstatningsavgjørelsen?

Erstatning som tilkjennes i straffesaken blir en del av straffedommen. Hvis skadelidte er misfornøyd, så kan han anke til overordnet straffedomstol. Adgangen kan være begrenset.

Hvilke muligheter har skadelidte til å få offentlig rettshjelp til å fremme kravet?

Vanligvis vil aktor bistå skadelidte. Mange rettskretser har ofte bistandsadvokatordning, dvs bistandsadvokater ansatt av staten. Disse bistår fornærmede på en rekke områder, som vitnebeskyttelse, fri rettshjelp, bringe til veie advokater, rettsråd og hjelp til å søke erstatning.

10 Frankrike

Den franske straffeprosessen skiller mellom offentlig påtale og borgerlig rettskrav.

De strafferettslige instansene som avgjør om offentlig tiltale skal tas ut, avgjør hvorvidt omstendighetene en person er bebreidet for utgjør en overtredelse av straffebud og om denne personen er strafferettslig ansvarlig, og hvis så er tilfellet, avsier en straff.

Det borgerlige rettskravet er et erstatningssøksmål for en skadeforvoldelse som er direkte forårsaket av en overtredelse av et straffebud. Retten til borgerlig rettskrav tilhører ofrene, det vil si personer som er personlig skadelidende. Offeret velger hvorvidt dette erstatningssøksmålet skal fremsettes, enten samtidig med straffesaken for de strafferettslige instanser, eller separat for de sivilrettslige instanser, jf den franske straffeprosessloven, art. 2.

I det første tilfellet avgjør den strafferettslige instansen det borgerlige rettskravet etter at det er tatt stilling til den offentlige påtalen. Hvis kravet om erstatning forkastes av den strafferettslige instansen, har offeret alltid muligheten til å bringe saken inn for en sivil rettsinstans for å få erstatningsutbetaling for skadeforvoldelsen, på betingelse av at offeret kan påvise at et sivilrettslig regelbrudd forskjellig fra det strafferettslige regelbrudd som er forkastet, foreligger.

I det andre tilfellet, det vil si når offeret velger å bringe saken inn for en sivil rettsinstans, må instansen vente med å avgjøre søksmålet til den strafferettslige instansen har uttalt seg endelig om den offentlige påtalen (den franske straffeprosessloven, art. 4). Dette er et utslag av prinsippet om at «en sivil sak om borgerlig rettskrav må utsettes til en eventuell straffesak er ferdig behandlet». («Le criminel tien le civil en l’état».) Dette generelle prinsippet i fransk prosess innebærer at avgjørelsene fattet på strafferettens område, går foran (avoir de l’autorité sur) avgjørelsene fattet på sivilrettens område. Det er derfor, når to instanser er engasjert i samme sak, den ene sivil og den andre strafferettslig, at dommeren ved den sivile rettsinstans må utsette avgjørelsen i påvente av en endelig avgjørelse fra dommeren ved den strafferettslige instansen.

Begrenser det franske prosessuelle system de strafferettslige instansers kompetanse til å tilkjenne (prononcer) en skadeserstatning til offeret når disse instansene frifinner (relaxer) en tiltalt for mindre forbrytelser eller forseelser (prévenu) eller frifinner (acquitter) en tiltalt for grovere forbrytelser (accusé)?

Det borgerlige rettskravet er ansett som underordnet den offentlige påtalen. Avgjørelsen som vedgår skadeserstatningen må derfor ikke stride mot avgjørelsen som vedgår straffeforfølgningen. Som konsekvens, er det generelt umulig for den strafferettslige instansen å tilkjenne erstatning til fornærmede i straffesaken, når tiltalte er frikjent.

Ikke desto mindre finnes det ulike unntak fra dette prinsippet. For å studere disse nærmere er det en fordel å skjelne mellom de forskjellige typer overtredelser av straffebud.

Den franske strafferetten klassifiserer overtredelse av straffebud etter i hvilken grad de krenker den alminnelige offentlige interesse (ordre public). Det dreier seg, i stigende alvorlighetsgrad, om forseelser (contraventions), mindre forbrytelser (délits) og grovere forbrytelser (crimes). Denne inndelingen har konsekvenser for prosessen, spesielt for hvilken strafferettslig instans som er kompetent. Forseelsene pådømmes således for en politidomstol for forseelser (tribunal de police), de mindre forbrytelsene (délits) for en korreksjonsdomstol for mindre forbrytelser (tribunal correctionnel) og de grovere forbrytelsene (crime) for en kriminaldomstol for grovere forbrytelser (cour d’assise). Prosessreglene for kriminaldomstolen skiller seg tydelig fra de som gjelder for de to førstnevnte domstolene.

For det første, for politidomstolen og korreksjonsdomstolen medfører frifinnelse av tiltalte at det er umulig å tilkjenne en skadeserstatning til offeret.

Imidlertid har korreksjonsdomstolen siden loven av 8.7.1983 (den franske straffeprosesslov, art. 470–1), vedblitt å være kompetent til å avgjøre borgerlige rettskrav ved frifinnelse når tre vilkår er tilstede:

1. Straffeforfølgningen må vedrøre en ikke-tilsiktet forseelse og ha vært igangsatt etter initiativ fra representanten for påtalemyndigheten eller etter henvisning fra en instruerende jurisdiksjon.

2. Erstatningskravet må være fremsatt før hovedforhandlingene er avsluttet.

3. Skadeforvoldelsen er resultat av hendelser som lå til grunn for straffeforfølgelsen.

I et slikt tilfelle er ikke lenger det borgerlige rettskravet ansett å være underordnet den offentlige påtalen, og domstolen avgjør det borgerlige rettskravet etter sivilrettslige regler.

Likevel, når ansvarlige tredjepersoner er trukket inn i saken, må domstolen henvise saken til en sivil instans som treffer en avgjørelse etter en forenklet prosedyre.

Denne bestemmelsen tillater en forenkling og en tidsgevinst for offeret som spares for utgifter til en ny prosess for de sivile instanser.

Bestemmelsen anvendes ofte i forbindelse med kontraktsansvar (sivillovboken, art. 1147), i forbindelse med ansvar for ting eller personer man er ansvarlig for og i forbindelse med trafikkulykker hvor ansvaret fremgår av en spesiell ordning innført ved lov av 5.7.1985.

Således kan den strafferettslige instans, etter frifinnelse av en lege for ikke-tilsiktede skader, dømme legen til å betale skadeserstatning på grunnlag av kontraktsansvaret som knytter ham til hans pasient.

For det andre er det tillatt for offeret å kreve skadeserstatning for kriminaldomstolen, når tiltalte er frikjent. Faktisk så begrunner ikke kriminaldomstolen, sammensatt av en jury og tre dommere, sine avgjørelser. Frifinnelsen er således ansett som en enkel erklæring av ikke-skyld, som ikke opphever hverken den fysiske eksistensen av straffeforfulgte hendelser, eller rettsfølger som det er mulig å fremme for en sivil instans. Kriminaldomstolen kan således bedømme sivilrettslig regelbrudd forskjellig fra strafferettslig regelbrudd.

Straffeprosessloven, art. 372 bestemmer følgelig at «fornærmede, i tilfelle frifinnelse eller fritagelse for straff, kan kreve erstatning for skade som er et resultat av tiltaltes regelbrudd, slik som når regelbruddet er et resultat av hendelser som er gjenstand for anklagen.»

Kassasjonsdomstolen antar således at kriminaldomstolen kan dømme en frikjent tiltalt til å betale skadeserstatning til fornærmede, når tre vilkår foreligger:

1. Domfellelsen bygger på hendelsene som har vært gjenstand for anklagen.

2. Domfellelsen kan forenes med erklæringen av ikke-straffeskyld.

3. Dommen angir det sivilrettslige regelbruddet som forskjellig fra den isolerte grove forbrytelsen.

Som oftest er det i saker om utilsiktede lovovertredelser hvor retten avdekker uforsiktighet og neglisjering som er forskjellig fra grunnelementene i forbrytelsen, men som er en følge av hendelser som er gjenstand for anklagen. Således nøler ikke kriminaldomstolene med å dømme en tiltalt som er frifunnet på hovedpunktene i en drapstiltale, til å betale skadeserstatning til fornærmede på grunnlag av uforsiktighet eller neglisjering som lå til grunn for offerets død.

Bevisbyrden tilkommer, som i alle prosesser om ansvar, saksøker. I tilfelle frifinnelse påhviler det således fornærmede å bevise eksistensen av et sivilrettslig regelbrudd forskjellig fra (distincte des) hendelser lovovertredelsen bygger på, og som er endelig avgjort av den strafferettslige instansen.

Hvordan organiseres behandlingen av offentlig påtale og borgerlig rettskrav?

Ettersom det ene er ansett å være det andre underordnet, så avgjør de strafferettslige instansene det borgerlige rettskravet etter å ha fattet en avgjørelse vedrørende den offentlige påtalen. I prinsippet må instansen avgjøre begge søksmålene i samme domfellelse. Ikke desto mindre kan instansen utsette sin avgjørelse av det borgerlige rettskrav til et senere rettsmøte hvis dato er bestemt. Denne utsettelsen fører særlig med seg supplerende rettslige forundersøkelser vedrørende beregningen av skaden. Det er således mulig å innvilge offeret en foreløpig erstatning.

Hva er rekkevidden av offerets eller offerets advokats prosessuelle rettigheter?

I fransk rett kan ofrene intervenere i like stor grad når det gjelder offentlig påtale som borgerlige rettskrav. Faktisk er det å gi status som fornærmede, som har som formål å konstatere tiltaltes skyld, forskjellig fra borgerlig rettskrav i dets strengeste betydning, da dette kun har som mål å gjenopprette skaden. I noen tilfeller kan offeret være motivert utelukkende av ønsket om å se gjerningsmannen rettsforfulgt og dømt, og er ikke ute etter en gjenopprettelse.

Som følge tilligger initiativet til rettsforfølgningen ikke bare påtalemyndigheten, men likeledes, når denne ikke intervenerer, offeret som kan bringe en sak inn og ta status som fornærmede, direkte for etterforskningsdommeren.

I tillegg kan offeret tilslutte seg til den offentlige påtalen initiert av påtalemyndigheten, ved å ta status som fornærmede i løpet av prosessen. Denne erklæringen må fornærmede gi før eller under rettsmøtet, men i alle tilfeller før påtalemyndigheten legger ned sine påstander i straffesaken. Offeret kan altså delta i den strafferettslige prosessen og i bevisførselen.

Fornærmede kan dessuten fremme et borgerlig rettskrav for å oppnå gjenopprettelse av sin skade. Fornærmede kan ikke lenger bringe sitt søksmål inn for den strafferettslige instans etter at den har avgjort den offentlige påtalen.

Reform?

Selv om den franske strafferettslige prosessen er inne i en reformprosess, er det ikke ventet noen endringer på de rettsområdene som utredes her.

For hvilke typer skade kan offeret kreve erstatning?

Prinsippet er at skaden skal gjenopprettes i sin helhet. Således blir kroppslige, sjelelige eller materielle skader erstattet.

Likeledes erstattes skade på livsutfoldelse (le simple préjudice d’agrément), det vil si når offeret ikke lenger kan utøve de samme fritidsaktivitetene som før, eller angrep på ærbarheten som også kan tas i betraktning. Materielt sett tar rettspraksis i betraktning lidt tap men også manglende vinning. Det vil si at tap av en mulighet (til å bestå en eksamen, inngå en kontrakt) kan bli vurdert til å skulle bli erstattet.

Ikke desto mindre begrenser erstatningsretten erstatningen til verdien av skaden. Erstatningen kan ikke overstige dette beløpet. Videre vurderer dommeren skadene i siste instans til høyest den summen offeret krever.

Hvem kan ansees som offer?

Etter den franske straffeprosesslovens art. 2, tilligger det borgerlige rettskrav alle som har lidt personlig av en skade direkte forårsaket av overtredelsen av et straffebud. Her omfattes en rekke personer som lider et tap uten å være det nærmeste offer for overtredelsen av straffebud.

Således kan arvingene til et avdød offer få status som fornærmede i den grad de lider et sjelelig tap på grunn av følelsesmessige krenkelser. Disse arvingene kan være etterkommerne, forfedrene, ektemaken eller til og med arvinger i sidelinje.

I tillegg kan visse juridiske personer bli innsatt i offerets rettigheter. Det dreier seg om tredjepersoner som har betalt skadeserstatning direkte til offeret. I prinsipp kan ikke disse (rettighets-)innsatte tredjepersonene fremsette sitt søksmål direkte for en strafferettslig instans. Ikke desto mindre kan noen blant dem ha fordel av unntak fra regelen.

Først og fremst kan assurandøren, fra og med loven av 8.7.1993, intervenere i den strafferettslige prosessen når straffeforfølgningen utøves på grunn av drap eller utilsiktede skader. På samme måte kan sosialforsikringskontorer (caisses de sécurité sociale) og bilgarantifond (fonds de garantie automobile), intervenere for en strafferettslig instans kun hvis offeret direkte fremsetter borgerlig rettskrav.

Deretter innehar staten, fylkeskommunene og kommunene (collectivités publiques) en rett til å utøve borgerlig rettskrav for å kreve refusjon av ytelser utbetalt til en offentlig tjenestemann eller funksjonær som erstatning for skade forårsaket av overtredelse av straffebud. Denne søksmålsretten kan utøves separat uten å være tilknyttet offerets søksmålsrett.

I tillegg eksisterer det, siden loven av 6. juli 1990, et garantifond for ofre for terrorisme og andre overtredelser av straffebud. Dette fondet kan også utøve borgerlige rettskrav for strafferettslige instanser for å oppnå refusjon av beløp kommisjonen har pålagt det å utbetale.

Fagforbund eller foreninger kan også gå rettens vei. Således kan fagforbundene fremsette borgerlig rettskrav hvis en overtredelse av et straffebud har skadet de profesjonsinteresser som fagforbundene representerer. Reglene er imidlertid strengere når det dreier seg om foreninger. Kun foreninger som er anerkjent å ha en offentlig nytteverdi, kan gå rettens vei i tilfelle skade/angrep på interesser foreningen har som formål å ivareta.

Hvem fremmer det borgerlige rettskravet?

Offeret, assistert av sin advokat, bestemmer over presentasjonen av erstatningskravet. Det tilligger advokaten å formulere en utmåling av beløpet basert på de samlede skader (materielle, fysiske, sjelelige, livskvalitetsmessige …).

Andre personer kan intervenere i den strafferettslige prosessen for å bestride/diskutere det sivile kravet. Det er tredjepersonene innsatt i offerets rettigheter, som er nevnt ovenfor.

Påtalemyndigheten intervenerer ikke innenfor rammen av borgerlige rettskrav.

Anke

Ofre som ikke er fornøyd med erstatningstilkjennelsen, kan anke avgjørelsen etter de sivilrettslige regler.

Kan et offer for en lovovertredelse motta offentlig rettshjelp for å fremme sitt erstatningskrav?

I første omgang har en svært viktig lov, av 10.7.1991, fastslått de store linjene i og de første tiltakene i den offentlige rettshjelp. En lov av 18.12.1998 har nylig omdefinert retningslinjene for den offentlige rettshjelp.

Disse nye retningslinjene inneholder i første omgang en finansieringsdel, kalt rettshjelp (aide juridictionnelle).

Denne hjelpen blir innvilget, med grunnlag i søkerens ressurser, av kontorene for rettshjelp, plassert i domstolenes lokaler. Ordningen tar helt eller delvis hånd om utgiftene foranlediget av bruk av advokat. Ofrene for en lovovertredelse har fordel av denne ordningen på samme måte som andre personer som avventer dom i en straffesak.

Den offentlige rettshjelpen inneholder en annen del om rettsråd (aide à l’accès au droit).

Siden 1991 er det således opprettet fylkeskommunale råd for å utøve rettsråd. Rådene samler staten, fylkene og de aktuelle profesjonene i en sammenslutning. Representanter for de aktuelle profesjonene vurderer behovene, definerer en lokal politikk og fordeler ressursene de har til disposisjon. De setter hvert år opp en liste over førte søksmål, spesielt finansiering av rådene for rettsråd. Dessuten er et nasjonalt råd for rettshjelp ansvarlig, på sitt nivå, for å samle inn informasjon om hvordan rettshjelpen og rettsråd fungerer, og å komme med forslag til myndighetene. Rådet publiserer hvert år en rapport på grunnlag av de fylkeskommunale rådenes oppfatninger.

Parallelt har et nettverk av foreninger for ofre for lovovertredelser vokst frem. Disse er plassert i lokalene til førsteinstansdomstolene for sivile ikke-forvaltningsrettslige saker og er finansiert av staten, regionene, fylkeskommunene og kommunene. Foreningene gir ofrene all annen hjelp enn finansiering av oppnevnelse av advokat som prosessfullmektig.

Ved lov av 3.1.1977, har den franske lovgivningsmakt vedtatt en lovbestemmelse om erstatning for ofre av lovovertredelser som er endret vesentlig ved lov av 6.7.1990.

Erstatningen blir tilkjent av erstatningskommisjoner for ofre for lovovertredelser (CVI les commissions d’indemnisations des victimes d’infractions), plassert ved hver førsteinstansdomstol for sivile ikke-forvaltningsrettlige saker (tribunal de grande instance). Disse kommisjonene har sivilrettslig karakter og er sammensatt av to dommere og en person valgt etter vedkommendes interesse for sakstypen.

Erstatningen dekker død, eller permanent eller total arbeidsuførhet som varer i en måned eller mer, slik som skaden av en voldtekt eller en seksuell antastelse. Erstatningen har ikke en subsidiær rolle, det vil si at det ikke er nødvendig å ha fått en dom på det borgerlige rettskravet, heller ikke å påvise insolvens hos gjerningsmannen.

I tilfelle tyveri, bedrageri, utroskap (i formuesforbrytelser) eller legemlig angrep, som har medført en midlertidig arbeidsuførhet på mindre enn en måned, kan kommisjonen på samme måte tilkjenne en erstatning. Offeret må bevise at han/hun ikke kan oppnå en effektiv og tilstrekkelig gjenopprettelse av sin skade og at, på grunn av dette, befinner han/hun seg i en vanskelig økonomisk situasjon.

Prinsippet om full gjenopprettelse av skaden anvendes på samme måte for kommisjonen. Erstatningen har en selvstendig karakter i forhold til beregningen av skaden foretatt av den juridiske instansen. Kommisjonen kan således tilkjenne en tilleggserstatning.

Et garantifond for ofre for terrorisme og andre overtredelser av straffebud utbetaler erstatninger på statens vegne.

Fondet kan fremme borgerlige rettskrav for strafferettslige instanser. Men fondet kan ikke, i tilfelle frifinnelse av gjerningsmannen, kreve refusjon av beløp som er utbetalt når kommisjonens avgjørelse er blitt endelig. Det ville komme i motsetning til prinsippet om rettskraftvirkning. Denne situasjonen er svært fordelaktig for offeret for en overtredelse av et straffebud, i tilfelle frifinnelse av tiltalte.

11 Tyskland

I tysk rett er det en mulighet for at fornærmede kan gjøre sine sivilrettslige erstatningskrav mot gjerningsmannen gjeldende allerede i straffesaken, jf straffeprosessloven (heretter StPO) §§ 403 – 406c og den der regulerte tilkoblingsprosessen (adhesjonsprosessen). Ved å bruke denne trenger ikke den fornærmede å anlegge rettssak for en sivil domstol i tillegg. Ved siden av at man sparer tid, oppstår det også andre fordeler, og da særlig for fornærmede og vitner, ettersom for eksempel det samlede bevisopptaket bare trenger å finne sted en gang. Forutsetningen for en slik tilkoblingsprosess, bortsett fra de alminnelige prosessforutsetningene, er at de borgerlige rettskrav ikke har blitt gjort gjeldende annetsteds (altså at de ikke verserer for en annen domstol) (StPO § 403 første ledd).

Dessuten må saksøker (Antragsteller) ha saksøkerkompetanse: I henhold til StPO §§ 403 og 404 har den fornærmede eller hans arvinger dette. Arvingene må legge fram utskrift fra skifteretten for å bevise sin arveberettigelse. Saksøkerkompetent er også den som (bare) er indirekte fornærmet.

Saksøker har ingen rettigheter som kan gjennomføres ved hjelp av domstolene, noe som følger av StPO § 405 sett i sammenheng med § 406a. Han oppnår ingen tilsvarende posisjon som sidestilt saksøker (Nebenkläger). I henhold til StPO § 404 tredje ledd, har han bare rett til å delta ved hovedforhandlingen.

Anklagen må rette seg mot den anklagede. Den som er ungdom (dvs fra 14 – 18 år, altså mindreårig), kan ikke være motpart for anklagen, jf JGG (ungdomsloven) § 81.

I henhold til StPo § 403 første ledd kan bare formuesrettslige krav gjøres gjeldende. Til dette hører i hovedsak krav på skadeerstatning, krav på sykepenger og forsømmelses- og uteblivelseskrav, såfremt det er økonomiske interesser som følges opp.

Den fornærmede selv eller hans arvinger må kreve tilkoblingssprosess. Følgelig er det ikke noe tvingende krav om å koble inn advokat. Dette følger av StPO § 404 første ledd. Påstanden må i form og innhold tilsvare forutsetningene til en påstand i sivilprosessen. Påstanden har i henhold til StPO § 404 andre ledd de samme virkningene som å føre sak i sivilprosessen; blir påstanden etterkommet, virker beslutningen som en sivilrettslig dom. Etterkommer straffedomsstolen ikke påstanden, så kan den fornærmede fremdeles gjøre sine krav gjeldende overfor en sivil domstol (StPO § 406 tredje ledd, annen setning).

Retten ser likevel bort fra fornærmedes påstand dersom en av premissene i StPO § 405 foreligger: Etter § 405 første setning, første alternativ pådømmer retten ikke det borgerlige rettskrav når den tiltalte enten ikke blir kjent skyldig i den straffbare handling hvorfra de sivilrettslige anførslene stammer, og heller ikke blir idømt forbedring og sikring. § 406 tredje ledd sier i tilslutning til dette at opphevelsen av den strafferettslige avgjørelsen i ankeinnstansen også fører til opphevelse av den sivilrettslige avgjørelsen, når den anklagede ikke blir kjent skyldig og det heller ikke blir forordnet sikring eller forbedring. Etter StPO § 405 første setning, annet alternativ, treffer retten videre ingen beslutning om påstanden, dersom den finner at påstanden til fornærmede er helt eller delvis ugrunnet. Det treffes heller ingen beslutning om sivilrettslige spørsmål dersom påstanden ikke anses egnet for å bli løst i en straffesak (StPO § 405 annen setning, første alternativ) eller dersom påstanden ikke tillates fremmet (StPO § 405 annen setning, annet alternativ.)

Det finnes forskjeller i beviskravene for sivilrettslige skadeerstatningskrav og strafferettslige skyldkrav. For ikke å overbelaste straffedomstolen med den tidkrevende oppgaven med å fastslå faktum som det strafferettslig sett ikke var nødvendig å ta stilling til, kan retten derfor unnlate å behandle erstatningskrav i slike tilfeller.

Den fornærmede tilkommer ikke rettsmidler hvis straffedomstolen avviser fornærmedes krav (StPO § 406a, andre ledd). I den grad retten etterkommer påstanden til den fornærmede, kan den tiltalte angripe dommen med de ellers tillatte rettsmidler. Han har tre mulige alternativer: Enten kan hele dommen bli angrepet, eller bare den strafferettslige eller bare den sivilrettslige delen.

Etter StPO § 404 femte ledd første setning skal den fornærmede og tiltalte (her står det direkte oversatt den som fremmer påstanden og den som deri er hevdet skyldig) etter søknad bevilges hjelp til saksomkostninger etter de samme forskriftene som i borgerlige rettsforhold. StPO § 404 femte ledd, annen setning viser til at bistand av advokat skjer etter forskriftene i sivilprosessen.

På tross av disse nevnte fordelene – tidsbesparelse, prosessøkonomiske hensyn, vern av fornærmede – spiller tilkoblingsprosessen i praksis fra gammelt av en underordnet rolle. Svært ofte tar straffedomstolene i bruk unntaksgrunnene i StPO § 405 annen setning, slik at bare 0,3 % av de samlede saker i 1998 var «tilkoblingssaker». Det blir riktignok gjort forsøk på å øke denne andelen.