7 Konklusjoner

7.1 Mandatet og perspektivet i utredningen

Mandatet for utredningen har fokusert på forholdet mellom frifinnelse for straff og erstatning for den samme handlingen. Denne forholdsvis trange innfallsvinkelen har sterke og svake sider. Den har muliggjort en ganske omfattende og dyptgående analyse av spørsmål som forekommer sjelden i praksis, men som er kompliserte å håndtere og hvor viktige rettferdighets- og rettssikkerhetshensyn settes under press. Men analysen viser også at innfallsvinkelen i noen sammenhenger blir for snever, fordi det er åpenbart at en eventuell reform må omfatte andre typer krav enn erstatningskrav eller andre kravshavere enn den umiddelbart fornærmede.

Mitt hovedperspektiv i utredningen har vært å vise hva pådømmelse av erstatningskrav betyr for renvaskingsvirkningen av frifinnelser. Jeg har først og fremst forsøkt å vurdere forslagene mandatet ønsker utredet ut fra dette hensynet. Andre hensyn som kan tale for eller mot de reformideene som mandatet ønsker utredet, har jeg bare gått inn på hvor det har vært naturlig av hensyn til sammenhengen, men ikke på noen systematisk måte.

Alle spørsmålene i mandatet gjelder endringer i erstatningsordningen, ikke i renvaskingsordningen for straffeanklager. Mandatets spørsmål har likevel gjort det nødvendig å analysere denne relativt inngående for å kunne avgjøre hvilke erstatningsordninger som kan være hensiktsmessige. Etter mitt skjønn har renvaskingsordningen svakheter. Men jeg har ikke sett det som min oppgave å foreslå endringer i denne, men lagt den eksisterende ordningen til grunn for mine rettspolitiske vurderinger av adgangen til å ilegge erstatning ved frifinnelse.

7.2 Hovedfunn

Utgangspunktet for utredningen er Karmøydebatten. Jeg har gjennomgått mediedebatten og den faglige debatten og forsøkt å skille ut de viktigste kritikkpunktene. Etter mitt skjønn er mediekritikken mot erstatningsavgjørelsen i Karmøy saklig sett ikke treffende. En jury svarer bare på spørsmålet om straffeskylden var hevet over rimelig tvil. Ut over det, gir den ingen vurdering av hvor sterke bevisene er – eller av hvor uskyldig tiltalte er. Erstatningavgjørelsen i Karmøy trakk ikke juryens vurdering i tvil her. Vi har lange tradisjoner for å avgrense juryens oppgave på denne måten.

Gjennomgangen av andre lands rett viser at Sverige, Finland og Frankrike tillater idømmelse av erstatning i straffesaker selv om tiltalte frifinnes for straff. Ikke noe land nekter fornærmede å gå til sivil sak. Beviskravene for erstatning er da lempeligere enn for straff. Norge ser ut til å være alene om en ordning hvor man bruker lempeligere beviskrav i kombinasjonsprosessen.

Antallet delte avgjørelser i kombinasjonsprosessen er ikke mange. Domsundersøkelsen viser 33 avgjørelser med til sammen 41 tilfelle for 1999. Antallet førsteinstansavgjørelser hvor en frikjent blir dømt til erstatning i særskilt sivil sak, har ikke latt seg kartlegge. I tillegg er lagmannsrettspraksis for årene 1992–1999 søkt kartlagt. Her ble det funnet 24 saker avgjort i kombinasjonsprosessen. En tilsvarende undersøkelse av avgjørelser i særskilt sivil sak brakte fram to avgjørelser. Det er grunn til å tro at forskjellen er reell. Prosessøkonomiske hensyn tilsier at delte avgjørelser etter særskilt sivil sak, vil forekomme langt sjeldnere enn delte avgjørelser i kombinasjonsprosessen.

De 33 avgjørelsene fra 1999 spenner over et variert register av straffebud og erstatningsvilkår. Undersøkelsen peker på ni forskjellige hovedgrunner for delte avgjørelser. Selv om det er relativt få saker med delte utfall, er det stor variasjonsbredde i de hensyn som fører til de delte utfallene – noe som gjør reformdrøftelsen komplisert.

Analysen av frifinnelsenes renvaskingsvirkninger tar utgangspunkt i tre typer av motsigelse. Avgjørelsene kan motsi hverandre hvis bevistemaene og beviskravene er sammenfallende. Siden dagens beviskrav for straff og erstatning er ulike, kan slik motsigelse ikke forekomme. I begrunnelsen for erstatningsavgjørelsen kan retten hevde at vilkårene for straff i realiteten er oppfylt. Domsundersøkelsen inneholder ikke eksempler på dette i kombinasjonsprosessen – verken i jurysaker eller i saker for meddomsrett. Hovedinntrykket her er at domstolene legger vekt på at det skal være god sammenheng mellom avgjørelsene. Men erstatningsdommene avsagt i egen sivil sak eller anke viser en kritisk holdning til frifinnelsen i straffesaken. Det kan også tenkes at meddomsrettsbegrunnelser kan motsi en erstatningsavgjørelse dersom frifinnelsen renvasker tiltalte slik at det ikke er grunnlag for erstatning. Domsundersøkelsen har ikke funnet eksempler på denne formen for motsigelse. Det er lite sannsynlig at den skal forekomme i kombinasjonsprosessen, mens den nok kan forekomme dersom erstatningskravet forfølges i egen sivil sak. I jurysaker gis det ikke begrunnelser for avgjørelsen av skyldspørsmålet. Den siste formen for motsigelse kan derfor ikke oppstå her.

7.3 Hovedkonklusjon

Tar en utgangspunkt i de renvaskingsvirkninger en frifinnelse er ment å ha etter gjeldende rett, er risikoen for en uheldig svekkelse ved å ilegge erstatning ikke store. Etter mitt skjønn representerer dagens ordning for å ilegge erstatning i hovedsak en fornuftig avveining av de forskjelligartede og nokså kompliserte hensyn som gjør seg gjeldende, og jeg ser ingen påtrengende behov for reformer i dagens adgang til å idømme erstatning ved frifinnelse. Ordningen med å avgjøre erstatningskravet under straffesaken også om tiltalte frifinnes, er en god ordning som sparer partene og det offentlige for betydelige utgifter og påkjenninger. Ordningen bør snarere styrkes enn nedbygges.

Dagens ordning hvor juryfrifinnelser uten begrunnelse og meddomsrettsfrifinnelser med begrunnelse brukes om hverandre, er uheldig og bør forandres. I det minste bør man ha en enhetlig ordning. Men en kan ikke oppnå noe særlig her ved å endre på erstatningsordningen, som er det denne utredningen behandler.

Det er lite å oppnå i renvaskningssammenheng ved å frita frikjente for et erstatningsansvar de ellers ville hatt etter gjeldende erstatningsvilkår. De erstatningsrettslige hensynene som taler for ansvar gjør seg gjeldende med samme styrke hvor tiltalte frifinnes som ellers. At det er riktig å prioritere de uskyldiges interesser i ikke å bli dømt fremfor flest mulig riktige avgjørelser ved straff, er ikke noe tungtveiende argument for å gjøre det samme ved erstatning. Det gjelder også oppreisning – som har størst likhet med straff. Å henvise erstatningskravet til sivil avgjørelse dersom tiltalte frifinnes er ikke noe særlig mindre inngripende alternativ. De prosessøkonomiske fordelene ved kombinasjonsprosessen er så store at en domsavskjæring i praksis med få unntak vil fungere som et søksmålsforbud.

Å la det offentlige overta tiltaltes erstatningsansvar ved frifinnelse for straff, vil neppe bety særlig forskjell for renvaskingsvirkningen av frifinnelsen. En offentlig erstatningsordning må også ha kriterier for ansvar som i likhet med erstatningsvilkårene kan komme i konflikt med begrunnelsen for en frifinnelse.

Stiller en samme krav til bevisstyrke for erstatning som for straff, prioriterer man hensynet til å unngå feilaktige ileggelse av erstatning langt sterkere enn flest mulig riktige avgjørelser. Dette vil gå i mot hovedtendensen i erstatningsretten, som er å redusere beviskravene for å ilegge erstatning for å sikre at flere skader blir gjenopprettet. Virkningene for renvaskingen er tvetydige: Jo mer en skjerper beviskravene for erstatning når tiltalte er blitt frifunnet, jo sterkere vil angrepet på renvaskingsfunksjonen av frifinnelsen være ved en dom på erstatning. Lave beviskrav for straff vil derimot øke antallet ilagte erstatninger. Antallet delte avgjørelser vil gå opp, men stigmatiseringseffekten av den enkelte erstatningsavgjørelse vil gå ned. Kravet om «klar sannsynlighetsovervekt» styrker derfor heller ikke uten videre renvaskingen av frifinnelser for straff, mens det fører til at flere skadevoldere slipper erstatningsansvar enn etter overvektsprinsippet. Dette taler for å forlate kravet om «klar sannsynlighetsovervekt» og følge de beviskravene som gjelder for å ilegge erstatning hvor straffansvar ikke er aktuelt.

Domsundersøkelsen viser at et krav om «klar sannsynlighetsovervekt» for å ilegge erstatning ved frifinnelse for straff, fører til hyppige dissenser om avgjørelsen i meddomsrettene. Der hvor avgjørelsen kan baseres på «sannsynlighetsovervekt» er nesten alle avgjørelsene enstemmige.

Det er vanskelig for straffesystemet å styre den sosiale renvaskingen av frifinnelser. Men en bedre pedagogisk utforming av domspremissene for delte avgjørelser, med særlig vekt på å forklare hvorfor ileggelse av erstatning ikke rokker ved frifinnelsen, kan trolig bidra noe. Påtalemyndigheten bør i kraft av anklagerrollen i straffesaker, også føle et ansvar for å klargjøre dette, dersom erstatningsdommen i en delt avgjørelse blir oppfattet som et angrep på frifinnelsen for straff av offentligheten.