4 Delte avgjørelser i praksis

4.1 Innledning

4.1.1 Oversikt

Hovedformålet med dette kapittelet er å analysere empirisk materiale om delte avgjørelser. Dels spør jeg hvor vanlig delte avgjørelser er sett i forhold til det samlede antall straffesaker, dels hvor ofte det ilegges erstatning når en tiltalt frifinnes. Jeg gjennomgår også data om den økonomiske betydningen av erstatningsordningen i straffesaker. Formålet er her å plassere de delte avgjørelsene i «det store bildet» – for å vise hvilken praktisk betydning de har og hvor ofte de forekommer. Her bygger jeg dels på avgjørelsesstatistikk oversendt fra Justisdepartementets politiavdeling, dels på data oversendt fra Statens Innkrevingssentral. Disse spørsmålene behandles i pkt 4.2.

I tråd med mandatets punkt 2 har jeg undersøkt rettspraksis om delte avgjørelser. Domsmaterialet er samlet spesielt for utredningen på tre forskjellige måter. Dels er Lovdatas base gjennomgått for å finne fram til alle lagmannsrettsavgjørelser med delt utfall som finnes der. Dels er politikamrene bedt om å sende inn alle registrerte avgjørelser med delt utfall for året 1999 med grunnlag i politiets avgjørelsesstatistikk, og dels har vi selv kartlagt delte avgjørelser for 1999 i Oslo byrett. Dette materialet fra lagmannsrettene og førsteinstansene omtales i det følgende som Domsundersøkelsen . Materialet fra undersøkelsen behandles i pkt 4.3–4.5. I pkt 4.6 avsluttes undersøkelsen av praksis med en systematisk analyse av juridiske grunner til delte avgjørelser.

Først skal jeg gi en del tekniske opplysninger om datagrunnlaget for de statistiske opplysningene om delte avgjørelser i utredningen.

4.1.2 Datagrunnlaget

Politiets statistikkføring er basert på straffbare forhold – som svarer nokså nøye til en tiltalepost etter strprl § 252. En tiltalepost skal normalt bare gjelde én person og én straffbar handling. En sak kan gjelde flere overtredere og flere forhold både under etterforskning og pådømmelse. Med uttrykkene forbrytelse og forseelse sikter jeg i det følgende til det enkelte forhold, ikke til den enkelte sak som ofte omfatter flere forhold.

Politiets avgjørelsesstatistikk inneholder også oppgaver over ilagte erstatninger i kombinasjonsprosessen. Siden statistikkføringen er basert på straffbare forhold, kan flere erstatningskrav bli avgjort i samme sak, og jeg skal kort kommentere statistikkføringen av de kombinasjonene som er aktuelle i vår sammenheng:

En straffbar handling kan føre til flere former for ansvar overfor samme skadelidte. Et voldsoffer kan eksempelvis bli tilkjent erstatning for ødelagte klær og briller, transportutgifter, tap i fremtidig erverv etter skl § 3–1, menerstatning etter skl § 3–2 og oppreisningserstatning etter skl § 3–5. Uansett antall poster og ulike erstatningshjemler, regnes dette som et tilfelle av erstatning.

En straffesak kan omfatte flere forskjellige overtredelse av samme tiltalt. Overtredelsene kan gjelde samme eller forskjellige fornærmede. Tiltalte har jult opp sin samboer ved to forskjellige anledninger, eller overfalt tre forskjellige kvinner ved tre ulike anledninger. Når overtredelsene gjelder samme fornærmede vil erstatningen for forskjellige overgrep normalt bli pådømt som ett krav, hvor det ikke alltid er mulig å spesifisere hvor mye som tilkjennes for hver enkelt tiltalepost. Karmøy eksemplifiserer dette. Er det forskjellige ofre, skal erstatningen til hver av dem regnes som et tilfelle. I eksemplene skal altså den første saken registreres som et tilfelle og den andre som tre tilfelle av erstatning.

En straffesak kan også gjelde flere tiltalte, med flere tiltaleposter for hver. Prinsippet blir det samme, ilegges tiltalte nr 1 erstatning til fornærmede nr 1 for overtredelse A, og til fornærmede nr 2 for overtredelse B, mens tiltalte nr 2 ilegges erstatning til fornærmede nr 3 for overtredelse C og til fornærmede nr 4 for overtredelse D, så vil denne saken utgjøre fire tilfelle i statistikken. Men hovedgrunnen til at flere tiltales i samme sak, er at det er fellesskap mellom de straffbare handlingene. De har eksempelvis alle deltatt eller medvirket til de alvorligste straffbare forholdene. Her er det praktisk med solidaransvar – at alle tiltalte har plikt til å dekke fornærmedes tap inntil alt er betalt. Her regnes visstnok også solidarkravet mot hver enkelt medskyldige som et tilfelle av erstatning, selv om det registrerte ansvaret da kan bli flere ganger større enn det tap fornærmede kan få dekket.

Fra 1999 statistikkføres også delte avgjørelser særskilt. (Kode 158) For 1999 er det er registrert 32 forhold om forbrytelser og 5 om forseelser, hvor tiltalte er blitt frikjent for straff, men ilagt erstatning. Denne statistikken har vært hovedgrunnlaget for innsamlingen av 1999-avgjørelsene i Domsundersøkelsen. De innsamlede dommene gir mulighet til å kontrollere statistikkføringen.

Når det gjelder de 32 forbytelsesforholdene , har undersøkelsen fått inn 19 avgjørelser med til sammen 26 tilfelle av frifinnelse for straff, men ileggelse av erstatning. Det skulle således mangle 6 tilfelle – eller 19 %. Det er imidlertid en del usikkerhet knyttet til registreringen og innsendelsen. I de tre dommene med flere tilfelle av erstatning ved frifinnelse for straff, er trolig den ene dommen ført som fire tilfelle, mens de to øvrige bare er ført som ett. En innsendt dom gjelder frifinnelse for erstatning ved domfellelse til straff, og er trolig feilført. Det mangler derfor sannsynligvis 6 avgjørelser med ett tilfelle i hver – hvorav tre fra Oslo. Utredningen har derfor foretatt en egen gjennomgang av domsarkivet i Oslo byrett for 1999 og funnet 6 avgjørelser i tillegg, med til sammen 6 tilfelle.

Som nevnt er Lovdatas samling av lagmannsrettsavgjørelser gjennomgått. Vi har søkt etter avgjørelser hvor tiltalte er frifunnet for straff, men dømt til erstatning uansett om erstatningskravet er avgjort i tilkoblingsprosessen eller i egen sivil sak. Vi har funnet til sammen 28 avgjørelser – alle i tiden 92–99. For årene 93–99 antar vi at Lovdata inneholder omtrent alle relevante avgjørelser og at vi har klart å finne fram til disse. 1

I noen avgjørelser er kravene avgjort i ulike instanser fordi det bare er blitt anket enten over straffeavgjørelsen eller over erstatningavgjørelsen. Alle forhold hvor lagmannsretten har truffet eller opprettholdt en av avgjørelsene er registrert som lagmannsrettssak. Det gjelder også for Rt 1966: 864 og 1999: 1363 (Karmøy).

Lovdataundersøkelsen inneholder 7 lagmannsrettsdommer avgjort i 1999 som ikke er med blant de innsendte avgjørelsene fra politidistriktene. Disse dommene inneholder til sammen 8 tilfelle. Politiet registrerer avgjørelsene når de er blitt rettskraftige. Dersom en avgjørelse blir uteglemt, vil den kunne bli registrert et senere år dersom feilen først oppdages da. For Lovdataundersøkelsen og undersøkelsen i Oslo byrett, er det dato for domsavsigelse som er brukt – noe som kan føre til at avgjørelser som vi har funnet i Lovdata, først vil dukke opp i avgjørelsesstatistikken et senere år.

I 1999-tallene i det følgende inngår alle avgjørelsene undersøkelsen har innhentet fra politiet, Oslo byrett og Lovdata. Utvalget er gjort for å gi et mest mulig fullstendig bilde av delte avgjørelser i løpet av et kalenderår. Til sammen består materialet her av 33 avgjørelser med 41 tilfelle hvor tiltalte frifinnes for straff for en forbrytelse. Antakelig er det faktiske tallet for 1999 noe høyere, men neppe særlig over 50 tilfelle.

I politiets avgjørelsesstatistikk er det også ført opp 5 tilfelle av frifinnelse for forseelsesforhold hvor det er ilagt erstatning. Alle avgjørelsene er registrert i samme politidistrikt. Det har ikke lykkes å gjenfinne disse. Det er en risiko for feilregistrering her. Jeg har derfor begrenset meg til å analysere delte avgjørelser ved forbrytelser.

Av forenklingshensyn er alle dommer med flere tilfelle regnet kun som ett tilfelle i tallene i det følgende hvor ikke annet framgår av sammenhengen. Her er de enkelte erstatningene summert. Med ett unntak er skadevolder den samme i sakene med flere tilfelle. Denne registreringsmåten gir altså et godt bilde av hvor store erstatningsbeløp skadevolderne blir ilagt, mens den er noe mindre presis når det gjelder hvilke beløp den enkelte skadelidte blir tilkjent. Men for de analyser som gjøres i denne utredningen, er nøyaktigheten akseptabel.

Fire av de 19 innsendte avgjørelsene fra politikamrene er helt eller delvis avgjort av lagmannsretten og ligger også på Lovdata. De resterende 15 er førsteinstansavgjørelser. I tillegg kommer avgjørelsene som utredningen har innhentet fra Oslo byrett. Talloppgavene om delte avgjørelser i det følgende er altså basert på 28 lagmannsrettsavgjørelser og 21 førsteinstansavgjørelser – til sammen 49 dommer, som alle er resymert i pkt 4.4 og 4.5.

I følge strprl § 455, jf påtaleinstruksen § 30–1, skal erstatning og andre pengekrav tilkjent fornærmede eller andre skadelidte i en offentlig straffesak innkreves av Statens Innkrevingssentral, hvis den berettigede ønsker det. Utredningen har fått oversendt tallmateriale som gir en oversikt over de saker Innkrevingssentralen har hatt til behandling fra 1996 til 1999. Innkrevingssentralen registrerer om kravet bygger på en dom eller et forelegg, om det er oppgjort eller ikke, hvor stort det er og når det er registrert. Tallene gjelder kun krav som er avgjort i forbindelse med en straffedom. I teksten redegjør jeg kun for tallene for 1999 som ikke er særlig forskjellige fra de to foregående år. Vedlegg 2 inneholder statistikk over materialet fra Statens Innkrevingssentral som ligger til grunn for opplysningene i utredningen.

4.2 Hvor vanlig er delte avgjørelser?

I 1999 ble det truffet 342.000 påtaleavgjørelser om straffbare forhold som gjaldt forbrytelser og 126.000 avgjørelser om forhold som gjaldt forseelser. 180.000 forbrytelser og 14.000 forseelser ble henlagt på grunn av manglende opplysninger om gjerningsmann. I 141.000 forbrytelser og 102.000 forseelser ble det vurdert om bestemte personer kunne ha begått handlingen. 36.000 forbrytelser og 15.000 forseelser ble henlagt etter bevisets stilling. 17.000 forbrytelser og 37.000 forseelser ble avgjort med forelegg på bot.

Av forbrytelsene ble 70.000 forhold fremmet for domstolene, av forseelsene ble 26.000 domstolsbehandlet. 12.000 av forbrytelsene – eller 17 prosent – endte med frifinnelse, mot 1500 – eller 6 prosent – av forseelsene.

Av de 58.000 forbrytelsene som endte med fellelse, ble det i tillegg pålagt erstatning i 8.400 forhold – eller i 14 prosent av avgjørelsene. For forseelsene ble det fellelse for 24.000 forhold – i disse ble det i tillegg ilagt erstatning for 1.300 forhold – eller i 5 prosent av avgjørelsene.

Av de 12.000 forbrytelsene som endte med frifinnelse, ble det ilagt erstatning for minst 40 forhold – eller i 3 promille av frifinnelsene. For forseelsene foreligger det ikke pålitelige opplysninger om antall erstatningsileggelser ved frifinnelser, jf foran pkt 4.1.2.

Totalt utgjorde avgjørelser hvor tiltalte ble frifunnet for straff, men dømt til erstatning, 0,5 promille av forbrytelsene. Ser vi spesielt på kombinasjonsprosessen, utgjorde avgjørelsene med frifinnelse for straff, men ileggelse av erstatning, 4 promille av avgjørelsene hvor tiltalte dømmes både til straff og erstatning.

Vi kan sammenfatte forekomsten av delte avgjørelser i saker om forbrytelser som følger:

Dataene fra Statens Innkrevingssentral gir opplysninger om verdiene av de erstatningene som tilkjennes i tilkoblingsprosessen. I 1999 ble det oversendt 3.228 krav til innkreving etter erstatningsdom i straffesak. Til sammen utgjorde disse kravene verdier for 139.228.000. Høyeste registrerte krav var på 5.994.000, mens laveste krav var 37. Gjennomsnitt for alle krav i 1999 er 43.000 kr. Litt over 10 prosent av kravene var på under 1.000, mens 80 prosent lå mellom 1.000 og 100.000. Litt under 10 prosent var større enn 100.000. Ett krav var over 5 mill.

Innkrevingssentralen registrerer ikke utfallet for straffesaken. Det er derfor ikke mulig å skille ut erstatningskrav hvor straffekravet har endt med frifinnelse.

Når domstolene i følge politiets avgjørelsesstatistikk ila erstatning for 8.400 forhold i 1999, tyder dette på at bare noe over 1/3 av kravene innfordres gjennom Innkrevingssentralen. Men Innkrevingssentralen registrerer kravene per straffedømt, ikke per straffbart forhold. Blir en tiltalt idømt erstatning for flere straffbare handlinger – eventuelt til flere fornærmede – vil dette bli registrert bare som ett krav hos Innkrevingssentralen, mens hvert krav vil bli registrert særskilt i avgjørelsesstatistikken. Jeg tror dette forklarer mesteparten av forskjellen, og at tallene fra Innkrevingssentralen gir et brukbart bilde av størrelsen på de erstatningsansvarene gjerningsmennene blir ilagt i tilkoblingsprosessen.

4.3 Statistiske kjennetegn ved delte avgjørelser

Jeg skal gi en del tall som kan belyse delte avgjørelser basert på det materiale jeg har redegjort for i pkt 4.1.2. Først skal jeg analysere lagmannsrettspraksis fra 1992 til 1999. Alle delte avgjørelser i materialet er med, enten de er fremkommet i samme sak, etter særskilt anke over straffekravet eller erstatningskravet eller etter separat sak om erstatningskravet. Deretter skal jeg behandle de delte avgjørelsene fra året 1999 i samtlige instanser – med unntak for erstatning ilagt i særskilt sivil sak, som ikke har latt seg kartlegge for førsteinstansavgjørelsene. Analysen skulle da kunne gi et inntrykk både av utviklingen i delte avgjørelser i praksis og av den årlige saksmengden.

4.3.1 Lagmannsrettsavgjørelser 1992–99

Domsundersøkelsen inneholder til sammen 28 lagmannsrettsavgjørelser med delt utfall.

Figur 4.1 viser utviklingen over tid.

For årene 1992–97 varierer antallet fra 1–3 avgjørelser per år. Vi finner en markert stigning i 1998 med 7 avgjørelser – som fortsetter i 1999 med 11 avgjørelser – eller 12 om vi inkluderer Karmøy i 1999-avgjørelsene siden Høyesteretts avgjørelse av erstatningskravet falt da.

21 erstatningsavgjørelser er truffet i kombinasjonsprosessen. To erstatningssaker har vært anlagt som eget sivilprosessuelt søksmål, mens tre erstatningsavgjørelser er truffet etter sivilprosessuell anke etter strprl § 435 over avgjørelsen av erstatningskravet i kombinasjonsprosessen. To frifinnelser for straff har skjedd etter straffeprosessuell anke uten at adgangen i strprl § 434 til å kreve at erstatningskravet blir behandlet på nytt ble brukt. Ni av ti avgjørelser ble altså truffet i tilkoblingsprosessen som følgelig dominerer som prosessform. Skadelidte selv valgte bare sivilprosessen som avgjørelsesform i 1 av 15 saker.

Seksualovergrepene dominerte blant straffekravene med 18 – eller nesten 2/3 av avgjørelsene. 5 – eller 1/6 – gjaldt økonomiske forgåelser, 3 – eller 1/10 – gjaldt vold, mens to saker gjaldt andre forbrytelsestyper.

Den største gruppen av erstatningskrav var krav om oppreisning, som ble ilagt i 19 – eller 2/3 – av avgjørelsene. Erstatning for personskade ble ilagt i 5 – eller 1/6 av avgjørelsene, mens erstatning for formues- og tingsskade ble ilagt i 3 avgjørelser – eller i 1/10 av sakene. 4 erstatningsavgjørelser var bygget på kontraktsansvar.

Tre av de 28 sakene gikk direkte for lagmannsrett etter prosessordningen fra før to-instansreformen. I de 25 sakene som var anket fra by- eller herredsrett, var tiltalte dømt både til straff og erstatning for handlingen i 21 avgjørelser – eller i 4/5 av avgjørelsene. Tre avgjørelser – eller 1/8 – var delt også i by- og herredsretten. 2 I samtlige saker var tiltalte altså dømt til erstatning også i førsteinstansen. Materialet inneholder ikke avgjørelser hvor lagmannsretten omgjør en frifinnelse for erstatningskravet i by- og herredsrett. 3

De 21 fellende straffeavgjørelsene i by- og herredsrettene gjaldt alle straff på fengsel. Noe under halvparten ila straffer inntil 1 år, noe over fjerdeparten 1–2 år og noe over fjerdeparten straffer på 3 år eller mer. To avgjørelser ila straffer over 10 år. Men i flere av sakene var den ilagte straffen en fellesstraff som også omfattet andre forhold. 4

15 av frifinnelsene – eller over halvparten – ble truffet av juryen, mens meddomsretten sto for 13 av frifinnelsene.

15 av de fellende avgjørelsene i by- og herredsrett gjaldt seksualovergrep. Juryen sto for frifinnelsen i 10 – eller 2/3 – av disse 15 sakene, mens 5 ble avgjort av meddomsrett. Av de øvrige 6 omgjøringene av by- og herredsrettens fellelse for straffekravet, sto juryen for 2 og meddomsretten for 4.

Det var dissens i 9 av de 28 sakene. 3 dissenser gjaldt kun erstatningskravet, 2 kun straffekravet og 4 begge kravene. I jurysakene var det en dissens om erstatningskravet. I de 13 meddomsrettsavgjørelsene var det dissens kun om straffekravet i to avgjørelser, kun om erstatningskravet i to avgjørelser og om både straff og erstatning i 4 avgjørelser. Det var altså uenighet om ileggelse av erstatning i nesten halvparten av meddomsrettssakene mot bare i en av 15 jurysaker. I meddomsrettssakene var det også uenighet om frifinnelsen for straffekravet i nesten halvparten av avgjørelsene.

Aktor prosederte 7 av de 28 erstatningskravene, mens 16 krav ble prosedert av bistandsadvokat. Vi mangler opplysninger om prosessfullmektig for 2 erstatningskrav i tilkoblingsprosessen. Av de fem sivile sakene og ankesakene om erstatningskrav ble tre prosedert med fri rettshjelp. Selv om aktor var lite brukt som prosessfullmektig for erstatningskravene for lagmannsrett, var det bare i to saker at fornærmede selv ser ut til å ha bekostet prosessfullmektig. Det offentlige betalte fornærmedes prosessutgifter i 9 av 10 saker.

Skadevolder ble ilagt beløp opp til 30.000 i 1/3 av avgjørelsene. 1/3 lå mellom 30 og 60.000, mens 1/3 lå over 60.000. Høyeste ilagte beløp var 950.000. Det vanligste beløpet lå rundt 50.000. Samlet ble det ilagt erstatninger for 2,9 mill, med et gjennomsnittsbeløp på 108.000 per dom.

Noe under halvparten av de skadelidte fikk et mindre beløp enn påstått. Som gruppe tjente de likevel på å anke. I de 26 sakene som ble brakt videre fra by- og herredsrett lå gjennomsnittserstatningen på 113.000 i lagmannsretten, mot 86.000 i by- og herredsrett 5 – noe som innebærer en økning på nesten en tredjedel.

Gjennomsnittet for kravene hos Statens Innkrevingssentral lå på godt under halvparten av gjennomsnittet for de krav lagmannsrettene har gitt dom for. De tilkjente erstatningene i lagmannsrettssakene var altså langt høyere enn den gjennomsnittlige erstatningen som tilkjennes i tilkoblingsprosessen.

4.3.2 Delte avgjørelser i 1999

Tar vi for oss de 33 delte avgjørelser for året 1999 som Domsundersøkelsen har registrert, får vi et annet bilde enn det lagmannsrettspraksis gir. 21 er førsteinstansavgjørelser, 12 er lagmannsrettsavgjørelser.

I dette materialet er det vinningsforbrytelsene som dominerer blant straffekravene, med 18 – eller godt over halvparten – av frifinnelsene. Deretter kommer vold, med 9 frifinnelser og seksualovergrep med 5 frifinnelser. Den siste frifinnelsen gjaldt veitrafikk.

Blant erstatningskravene dominerte formueskadene med 20 – eller nesten 2/3 av kravene. Av de 20 erstatningene for formueskade, gjaldt 10 – eller halvparten – krav i kontraktsforhold. 4 krav gjaldt personskade og 7 oppreisning, mens 2 krav gjaldt både personskade og oppreisning. I 13 avgjørelser – eller i litt over tredjeparten – fikk fornærmede mindre i erstatning enn påstått.

Det var dissens om frifinnelsen for straffekravet i 7 saker – eller 1/5 av avgjørelsene – og om ileggelse av erstatning i 8 avgjørelser. Nesten alle dissensene kom i lagmannsrettsavgjørelsene. I de 21 førsteinstansavgjørelsene var det dissens om frifinnelsen i en sak og om erstatningen i tre saker.

Aktor prosederte 25 – eller 3/4 – av erstatningskravene, mens bistandsadvokater prosederte 6. To saker mangler opplysninger.

19 – eller godt over halvparten – av de ilagte erstatningene var på 30.000 eller mindre, 8 – eller 1/4 – lå mellom 30.000 og 100.000, mens 6 skadevoldere ble ilagt erstatninger på over 100.000. Høyeste ilagte beløp var 770.000. Samlet ble det ilagt erstatninger for 3,1 mill, med et gjennomsnittsbeløp på 94.000. Gjennomsnittsbeløpet var altså en del lavere enn gjennomsnittsbeløpet for lagmannsrettsavgjørelsene og lå på noe over det dobbelte av gjennomsnittet for kravene oversendt Statens Innkrevingssentral.

4.4 Lagmannsrettspraksis

I mandatets punkt 2 ønskes en belysning av norsk rettspraksis når det gjelder delte avgjørelser. I dette avsnittet gis et sammendrag av lagmannsrettspraksis i tiden 1992–99 etter hva slag straffbar handling tiltalen gjaldt, mens pkt 4.5 sammenfatter førsteinstansavgjørelser for 1999.

Jeg behandler først avgjørelser i samme sak – hvor erstatningskravet er blitt avgjort sammen med straffekravet. Så omtaler jeg de få eksemplene vi har funnet hvor tiltalte blir frifunnet i straffesaken, men idømt erstatning i særskilt sivil sak.

Formålet med sammenfatningen er først og fremst å gi en oversikt over hva slags handlinger det er spørsmål om å ilegge straff og erstatning for. I pkt 4.6 og kap 5 og 6 vil jeg gå atskillig grundigere inn på rettspraksis for utvalgte spørsmål.

Ved juryavgjørelser gis det ikke begrunnelser for frifinnelser. Ved avgjørelser i meddomsrett skal derimot frifinnelser begrunnes, dels ved at retten angir ett eller flere straffbarhetsvilkår som ikke anses bevist, dels ved at hovedpunktene i bevisbedømmelsen skal inntas, jf strprl § 40. Erstatningsavgjørelsen skal alltid begrunnes, tvml § 144. 6

Sammendragene er basert på disse opplysningene. De er bygget opp på følgende måte:

Først gis et sammendrag av tiltaleposten som endte med frifinnelse. Deretter angir jeg hva tiltalte har anført til sitt forsvar. Tiltaltes anførsel er også frifinnelsesgrunnen dersom ikke noe annet er sagt i sammendraget. Deretter angir jeg grunnlaget for erstatning og hva slags skader som ble erstattet. Når dommen gir foranledning til det, knytter jeg også enkelte spesielle bemerkninger til den.

I analysen av saker med delte avgjørelser kan man legge både erstatningskravet og straffekravet til grunn for systematiseringen. Jeg har valgt å basere hovedinndelingen på straffekravene.

4.4.1 Seksualovergrep

Nær 2/3 av frifinnelsene i lagmannsrettssakene gjaldt seksualovergrep. 9 gjaldt voldtekt, 8 seksualovergrep mot mindreårige og en sak misbruk av offentlig stilling for å skaffe seg seksuell omgang. 7

4.4.1.1 Voldtekt

Etter tiltalene skulle to voldtektsforhold ha skjedd utendørs – ett i et skogholt, for det andre er stedet ikke beskrevet nærmere – ett forhold var lokalisert til tiltaltes bil, mens de øvrige seks skjedde i privat bolig – enten hos tiltalte eller fornærmede. Her kjente partene hverandre fra før. Utover fornærmede var det ikke vitner til det angitte handlingsforløpet.

1) – i sengen i soverommet etter først å ha låst ytterdøren, ødelagt kortet i mobiltelefonen og trukket ut telefonkontakten, slo han til henne med knyttet neve mot ansiktet, kledde henne naken og tapet sammen håndleddene og anklene og førte penis inn i fornærmedes munn, rektum og vagina til han fikk sædavgang.

Tiltalte hevdet at han hadde et frivillig samleie med fornærmede tidligere på kvelden. Han ble dømt for frihetsberøvelse pga tapingen og for trusler mot fornærmede.

For erstatningskravet fant to fagdommere forsettlig voldtekt bevist og tilkjente oppreisning for alle tre handlingene. Mindretallet tilkjente samme beløp pga frihetsberøvelsen og truslene. Fornærmede turde ikke flytte hjem, men måtte ha tilhold på krisesenter i flere måneder. På tidspunktet for straffesaken var hun sterkt preget av angst og hadde vanskelig for å føre et normalt liv. Det var uvisst om hun ville få varige plager. (RG-1998–815)

2) – tvang henne ned i en seng og trakk av henne trusen med makt, presset knærne hennes fra hverandre og tok kvelertak rund halsen hennes. Så tvang han seg til vaginalt samleie.

Uklart av premissene om tiltalte benektet samleie overhode eller hevdet at det fant sted et frivillig samleie.

For erstatningskravet fant fagdommerne forsettlig voldtekt bevist og tilkjente oppreisning. Voldtekten var en betydelig integritetskrenkelse som gikk sterkt inn på fornærmede, og en tid gjorde henne engstelig. Men hun ble vurdert som psykisk sterk, og hadde neppe særlig senvirkninger. (LF-1997–00497)

3) – slo ned seteryggen på passasjersetet og la seg over henne, presset henne bakover i liggende stilling, løftet opp skjørtet, tok av henne strømpebukse og truse og tok tak rundt halsen hennes med begge hender. Så tvang han seg til vaginalt samleie

Tiltalte hevdet høyst sannsynlig at det skjedde et frivillig samleie.

For erstatningskravet fant fagdommerne forsettlig voldtekt bevist og tilkjente oppreisning. Det gis ingen nærmere redegjørelse for hva slags lidelser av ikke-økonomisk art voldtekten hadde påført fornærmede. Fornærmede krevde også erstatning for økonomisk tap fordi hun måtte sykemelde seg i ca 4 mnd fra halv stilling som renholdsbetjent i stedet for å trappe opp til 3/4 stilling. Hun fikk lønn eller sykepenger for halv stilling under sykemeldingen. Retten fant årsaksforholdet tvilsomt og avslo erstatning for økonomisk tap. (LA-1998–01347)

4) – grep tak i håret hennes, slo hodet hennes i bakken og truet med å drepe henne. Han holdt deretter hodet hennes fast og tvang flere ganger penis inn i offerets munn.

Tiltalte erkjente, men ble frifunnet pga manglende tilregnelighet

Retten fant imidlertid grunnlag for oppreisningserstatning etter skl § 1–3, jf § 3–5 og for delvis pådømmelse av krav om erstatning for økonomisk tap. Fornærmedes livskvalitet var betydelig og dramatisk redusert. Fra å være en aktiv, kreativ og utadvendt kvinne, var hun blitt pasifisert, engstelig og med tendenser til isolasjon. (LH–1999–00604)

5) – En tiltale beskriver ikke volden nærmere. Voldtekten omfattet anal og vaginal inntrenging.

Tiltalte hevdet at fornærmede ville ha voldelig sex og at samleiet var frivillig.

Ved avgjørelsen av fornærmedes krav om oppreisning fant meddomsretten enstemmig forsettlig voldtekt bevist. Sammen med andre voldshandlinger mot fornærmede som tiltalte ble dømt til straff for, hadde krenkelsene påvirket hennes livssituasjon, men hun var i ferd med å komme over det hun hadde vært utsatt for. (LB-1998–01915)

6) – la seg over henne, holdt henne fast nede i sofaen og dro av henne trusa. Så tvang han seg til vaginalt samleie.

Tiltalte hevdet at det fant sted et frivillig samleie.

For erstatningskravet fant fagdommerne grovt uaktsom voldtekt bevist og tilkjente oppreisning. Fornærmede hadde psykiske skader som nødvendiggjorde terapeutisk behandling i årene framover. Hun var psykotisk ved innleggelse i psykiatrisk avdeling, noe som hadde klar sammenheng med overgrepet. (LA-1998–01034)

7) – dro trusen av henne og presset henne ned mot sengen, samtidig som han holdt armene hennes fast og truet med å drepe henne, alt mens hun ropte og gjorde motstand. Så tvang han seg til vaginalt samleie

Tiltalte nektet å ha hatt samleie overhode.

For erstatningskravet fant fagdommerne grovt uaktsom voldtekt bevist og tilkjente oppreisning. Krenkelsen måtte ha medført psykiske ettervirkninger. Fornærmede ble plaget av skyldfølelse overfor samboer, og en pågående tilbakeføring til arbeidslivet stoppet opp med permanent uføretrygding som resultat. (LB-1997–03320)

8) – dyttet henne inn på soveværelset, presset henne med makt ned på sengen og dro av henne benklærne. Det oppsto et basketak og hun oppgav videre motstand. Så tvang han seg til vaginalt samleie

Tiltalte hevdet at det skjedde et frivillig samleie.

For erstatningskravet fant fagdommerne grovt uaktsom voldtekt – helt på grensen til forsett – bevist. Fornærmede bar preg av å være påført betydelige psykiske skader. Overgrepet var en sjokkartet opplevelse for fornærmede, utført av en person hun hadde tillit til og som kjente til hennes sårbarhet. Hun var blitt innadvendt og redd for å være i rom med mange mennesker, redd for å være alene og hadde forsøkt å begå selvmord. (LE-1992–027214)

9) – kastet fornærmede i bakken i et skogholt slik at hun ble liggende på magen, slo henne i hodet, la seg oppå henne og holdt hodet hennes ned i jorden og trakk ned benklærne. Så tvang han seg til samleie

Tiltalte hevdet at det skjedde et frivillig samleie.

For erstatningskravet fant fagdommerne grovt uaktsom voldtekt som grenset til det forsettlige bevist, og tilkjente oppreisning. Fornærmede var påført fysiske skader og var sterkt preget av hendelsen ved ankomst til voldtektsmottaket. Hun var nær på å besvime under legeundersøkelsen. Overgrepet hadde alvorlige psykiske og sosiale konsekvenser – bla medførte det redsel for å gå ut om dagen. (LG-1995–00742)

Alle voldtektssakene hadde mannlig tiltalt og kvinnelig fornærmet. Slik saksforholdene er beskrevet, må fornærmedes forklaring ha vært det sentrale bevismessige grunnlaget for tiltalen. I flertallet av sakene var tiltalte enig i å hatt samleie med fornærmede, men hevdet at det skjedde frivillig.

To saker gikk direkte for lagmannsrett etter prosessordningen før toinstansreformen. De øvrige var ankesaker hvor tiltalte var dømt til straffer fra 1 år og 6 mnd til 4 år i by- eller herredsretten.

I fire saker var voldtektsforholdet eneste tiltalepost. Fem saker gjaldt også andre forhold, men voldtekttiltalen var det klart alvorligste for alle med ett unntak. Også de som ble domfelt for andre forhold oppnådde en betydelig straffereduksjon ved frifinnelsen for voldtekttiltalen.

Erstatningskravene gjaldt omtrent unntaksfritt oppreisning etter lov om skadeserstatning § 3–5. Lidelsene og de psykiske skadevirkningene som ble beskrevet ble gjennomgående vurdert som alvorlige. Ingen av avgjørelsene ga uttrykk for tvil om at kvinnene var påført lidelse og psykisk skade, men retten kunne være usikker på hvor omfattende de var.

Når voldtekt finnes bevist i en erstatningssak, tilsier handlingens grovhet at det bør tilkjennes oppreisningserstatning når fornærmede krever det. I Rt 1988: 532 har Høyesterett utformet noen prinsipper for hvordan oppreisningserstatning bør utmåles i voldtektssaker:

«Utgangspunktet må altså være en skjønnsmessig helhetsvurdering av krenkelsen og partenes forhold. Men her melder det seg et vesentlig korrektiv av praktisk art; Det normale vil være at den fornærmedes oppreisningskrav, som i denne sak, blir fremmet av påtalemyndigheten i forbindelse med straffesaken mot skadevolderen etter straffeprosessloven § 3, jf § 427 annet ledd. Det sentrale i straffesaken vil være behandlingen og pådømmelsen av selve straffekravet, og det vil som oftest neppe være praktisk mulig å gjennomføre en fullstendig bevisføring omkring de forhold som vil kunne ha betydning for utmålingen av oppreisning til den fornærmede. Det gjelder kanskje særlig spørsmålet om skadevirkningene ved krenkelsen og om skadevolderens økonomiske evne. Denne sak er for så vidt et eksempel på dette. Slik jeg ser det, følger det altså av selve den prosessuelle ramme som gjelder for pådømmelsen av fornærmedes oppreisningskrav i straffesak, at viktige forhold av betydning for utmålingen ofte ikke vil kunne bli tilfredsstillende belyst, på samme måte som i en sivil sak.

Det forhold jeg her har pekt på, taler etter min mening for at det vil være meget å vinne ved en normering av de oppreisningsbeløp som skal tilkjennes fornærmede i voldtektssaker – og for så vidt også ved andre former for krenkelser nevnt i skadeserstatningsloven § 3–3. De mange lagmannsrettsavgjørelser som er fremlagt for Høyesterett og Erstatningsnemndas praksis viser at det er et praktisk behov for dette. Jeg understreker at det normalbeløp som stipuleres skal være veiledende; det vil selvsagt måtte være adgang til for den domstol som skal pådømme kravet å fastsette både et høyere og et lavere beløp når særlige forhold måtte tilsi dette. Men jeg forutsetter, om hensikten med en normering skal oppnåes, at det skal noe til for at dette skal skje.»

Noen detaljert dokumentasjon av hva slags lidelse handlingen har påført fornærmede er normalt ikke nødvendig. Avgjørelsen innebærer at domstolene ikke behøver å foreta noen inngående skadevurdering ved utmåling av oppreisningserstatning, men kan basere seg på en normalerstatning basert på handlingens grovhet når den har funnet voldtekten bevist. Skadelidte behøver dermed ikke å dokumentere i detalj hvilke lidelser og krenkelser overgrepet har påført henne; heller ikke hvilke langtidsvirkninger det kan få. Skadevolders muligheter til å bestride skadens størrelse og anføre at den skyldes andre forhold enn overgrepet reduseres også. Flere av ofrene i voldtektssakene hadde etter det opplyste psykososiale lidelser før overgrepet, som så ble forverret.

4.4.1.2 Seksualovergrep mot mindreårige

I motsetning til voldtektstiltalene, gjaldt tiltalene for seksuelle overgrep mot mindreårige ofte flere forhold. Etter tiltalene skulle overgrepsforholdene ha skjedd på ferieopphold, i hytte, bil og bolig. I alle sakene kjente partene hverandre fra før. Utover fornærmede var det – bortsett fra sak 11 – ikke vitner til det angitte handlingsforløpet.

Seks av sakene gjaldt overtredelse av strl § 195, utuktig omgang med barn under 14 år, en gjaldt strl § 196 om utuktig omgang med barn under 16 år og strl § 209 om omgang med person under 18 år som står under tiltaltes omsorg og oppsikt, mens en gjaldt overtredelse av strl § 212 om utuktig handling med barn under 16 år.

Tiltalene anga følgende saksforhold:

10) – over ca et halvt år hjemme hos seg selv en eller flere ganger å ha masturbert og suget penis til fornærmede som var 13 år og forsøkt å ha analt samleie med ham.

Tiltalte benektet handlingene.

For erstatningskravet fant fagdommerne i hvert fall fem forsettlige overtredelser av strl § 195 bevist. Selv om fornærmede hadde personlige og sosiale vansker før overgrepene, påførte de ham betydelige tilleggsproblemer som ga grunnlag for oppreisning. Han ble institusjonsplassert og hadde konsentrasjons-, adferds- og kontaktproblemer – særlig i forhold til voksne. (LB-1999–01245)

11) – berørte ved tre anledninger den fornærmede – som var 7 år – i skrittet eller kjønnsorganet med hånden og penis – noe som også var et misbruk av tillitsforhold.

Tiltalte benektet handlingene.

Når det gjaldt erstatningskravet, fant meddomsrettens flertall èn forsettlig handling bevist og tilkjente oppreisning. Fornærmede var påført psykosomatiske skader, men det var vanskelig å vurdere disse nærmere. Hun hadde fått kontaktproblemer og konsentrasjonsvansker, og blitt utagerende. (LB-1998–02244)

12) – stakk fingeren inn i skjeden til fornærmede en rekke ganger fra hun var 14 år, og slikket denne et par ganger. Tiltalte var gift med offerets mor og bodde sammen med moren og fornærmede. Etter at fornærmede fylte 16 brukte han også en dildo og hadde et samleie med henne.

Tiltalte benektet handlingene.

For erstatningskravet fant meddomsrettens flertall det bevist at tiltalte hadde utvist slik adferd som nevnt i strl §§ 196 og 209. I tillegg til påkjenningene ved handlingene som pågikk over en periode på tre år og som innebar et tillitsbrudd, hadde fornærmede fått psykiske skader i form av skyldfølelse og sosial angst. (LA-1998–00430)

13) – presset penis mot og inn i kjønnsåpningen til fornærmede – som var 10 år – og slikket denne, ved to anledninger.

Tiltalte benektet handlingene.

For erstatningskravet fant fagdommerne forsettlig overtredelser bevist. Fornærmede var påført psykosomatiske skader. Vurderingen av omfanget var vanskelig. Moren rapporterte stadige magesmerter, dårlig matlyst, hodepine og kroppssmerter. Fornærmede var blitt innesluttet og nærtagende. Retten regnet det som sannsynlig at skadene ville øke etter hvert. (RG-1997–17)

14) – ved en anledning å ha førte fingre inn i skjeden på sin datter som var 12 år og en annen gang å ha befølt offeret på brystene og i skrittet og stukket fingre inn i skjeden hennes mens hun måtte holde på tiltaltes erigerte penis.

Tiltalte benektet handlingene

For erstatningskravet fant fagdommerne forsettlig overtredelser bevist og tilkjente oppreisning og erstatning for påløpte og fremtidige behandlingsutgifter. Premissene sier lite om skadenes omfang og karakter, men det var på det rene at fornærmede hadde psykiske og somatiske plager og at overgrepet hadde medvirket til disse. (LB-1997–02717)

15) – ved en anledning å ha kledd av fornærmede som var 11 år på overkroppen, befølt henne og stukket en eller flere fingre inn i skjeden hennes, og ved flere anledninger mens fornærmede var mellom 7 og 11 år å ha tatt henne på brystene og ved en anledning fått henne til å beføle tiltaltes penis.

Tiltalte benektet trolig handlingene.

For erstatningskravet fant fagdommerne forsettlig overtredelse bevist og tilkjente oppreisning. Fornærmede var påført klare skadevirkninger, og syntes å ha reagert uvanlig sterkt på overgrepene. Hun hadde blant annet «skiftet navn for å komme bort fra sin gamle identitet, idet overgriperen hadde «klusset med navnet hennes».» (LG-1998–01181)

I lagmannsrettsmaterialet inngår også en avgjørelse hvor lagmannsretten frifant både for straff og erstatning, men hvor Høyesterett etter sivil anke omgjorde erstatningsavgjørelsen. Saken gjaldt seksualovergrep mot en mindreårig jente. Den gikk direkte for lagmannsrett:

16) – ved en eller flere anledninger over en fire års periode å ha truet B fra hun var sju år gammel med å slå henne og holde henne fast for så å ha presset sin penis mot og inn i skjedeåpningen hennes og fått henne til å onanere seg. (strl § 192 og 195)

Tiltalte benektet handlingene.

Heller ikke for erstatningskravet fant fagdommerne det bevist at tiltalte hadde utført handlingene.

Etter «… en særdeles omfattende bevisførsel for Høyesterett» kom retten til motsatt resultat og tilkjente oppreisningserstatning. Høyesterett kom til at det hadde

«skjedd flere overgrep, selv om omfanget ikke eksakt lar seg fastslå, at det gjelder grove krenkelser med en viss maktutfoldelse eller trusler, og at A er påført skadevirkninger. (LE-1993–01651/Rt 1996 864)

En overgrepssak representerer et grensetilfelle i forhold til mandatets krav om frifinnelse for straffekravet. Tiltalte var dømt til straff for en lang rekke alvorlige seksualovergrep mot seks små barn i herredsretten – som også ila oppreisning. Påtalemyndigheten anket straffeutmåling og sikringsbemyndigelse til lagmannsretten som forlenget straffen og sikringen. De fornærmede anket erstatningskravene, som ble behandlet i sivil ankesak etter strprl § 435, hvor alle erstatningsbeløpene ble forhøyet vesentlig. Dommen inneholder imidlertid noen prinsipielle uttalelser om forholdet mellom erstatningsavgjørelsen og straffeavgjørelsen som er av interesse i vår sammenheng:

17) «Lagmannsretten ser ingen grunn til å gjøre overveielser med hensyn til den strafferettslige subsumering av overgrepene, for så vidt som herredsrettens anvendelse av straffeloven i seg selv ikke har direkte konsekvenser ved erstatningsutmålingen. De seksuelle overgrep M har begått mot hvert enkelt barn faller innenfor rammen av skadeserstatningsloven § 3–5 jf. § 3–3. Det gjelder både arten og graden av de overgrep han er domfelt for og det han ytterligere påstås å ha begått.

Erstatningsutmålingen er heller ikke på annen måte begrenset av straffesaken, verken av tiltalebeslutningen eller av herredsretten og lagmannsrettens premisser og konklusjoner i de respektive straffedommene. Det følger av at bevisvurderingen i erstatningssakene er en annen enn i straffesaken. Lagmannsretten viser for så vidt til Rt–1996–864, hvorav følger at det bevismessig er tilstrekkelig at det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for slike gjerninger som er omfattet av skadeserstatningsloven § 3–5 jf. § 3–3.

For erstatningsutmålingen kan lagmannsretten således finne slik sannsynlighetsovervekt for at M også begikk overgrep som ikke er omfattet av tiltalens begrensede gjerningsbeskrivelser, og/eller som han ble frifunnet for og/eller som hører under andre straffebestemmelser enn de han ble domfelt etter. Videre kan lagmannsretten legge til grunn som godtgjort andre faktiske sider ved overgrepene med hensyn til art, antall, varighet osv enn det som fremgår av premissene for skyldavgjørelsen og straffutmålingen i straffedommene.

Det bevismessige grunnlaget for straffesaken og erstatningssakene er imidlertid det samme. Det innebærer på den annen side at lagmannsretten ved erstatningsutmålingen uten videre kan legge til grunn at de overgrep M er domfelt, må anses som minimum. Bevismessig vil derfor erstatningssakene dreie seg om hvorvidt det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at M gjorde mer enn han ble straffedømt for, og for slike sider ved overgrepene som det i straffesaken ikke var nødvendig for skyldavgjørelsen å ta stilling til.

Annerledes forholder det seg i utgangspunktet med øvrige momenter og sider ved overgrepene som herredsretten individuelt og lagmannsretten mer generelt har lagt til grunn i premissene for straffverdigheten, og med de vurderinger som er gjort i den forbindelse. Det er imidlertid ikke fra Ms side gjort gjeldende noen innvendinger mot herredsrettens premisser vedrørende skyldspørsmålet eller mot herredsrettens og lagmannsrettens premisser for så vidt angår straffutmålingen. Disse premisser legges til grunn så langt bevisbedømmelsen i de foreliggende saker ikke tilsier noe annet.» (LG-1998–00094)

Retten stiller seg altså fritt i forhold til det straffbare forhold – både for handlinger tiltalte er domfelt for og frikjent for. Det kan se ut som om den anser seg berettiget til å trekke inn forhold som ikke var omfattet av tiltalebeslutningen, men som var av samme karakter som disse. Dommen er derfor interessant for hvilke erstatningskrav som kan behandles i medhold av strprl § 3.

Også sakene om seksuelle overgrep mot mindreårige hadde kun mannlige tiltalte, mens det var flere gutter blant ofrene. Skadebeskrivelsene var mer kortfattede og omfanget mer usikkert enn i voldtektssakene. Flere av avgjørelsene viser til utmålingsprinsippene i Rt 1988: 532 som anvendes tilsvarende. Avgjørelsene gir også uttrykk for at de fulle skadevirkningene kan være vanskelig å fastslå mens offeret fortsatt er i oppveksten. Alvorlige senvirkninger kan vise seg først i voksen alder.

4.4.1.3 Misbruk av offentlig stilling for å skaffe seg seksuell omgang

En sak gjaldt tiltale mot en lensmannsbetjent for misbruk av tjenestestilling for seksuelle formål, strl §§ 198 og 212.

18) – oppsøkte B hjemme fordi B hadde meldt samboeren savnet til lensmannskontoret. Inne hos B løftet han B opp, og bar henne in på soverommet, kastet henne på sengen og tok av henne benklærne, tok av sine egne benklær, la seg over henne og gjorde samleiebevegelser til tross for at hun gråt og ba ham ikke gjøre det.

– oppsøkte C hjemme i uniform for å gi beskjed om endret tidspunkt i en straffesak. Her gjorde han tilnærmelser, som hun motsatte seg og ga uttrykk for at hun ikke ønsket. Han fortsatte imidlertid med ulike seksuelle handlinger, som å beføle brystene, suge på brystvortene og beføle kjønnsdelene hennes, inntil han ble avbrutt av personsøkeren sin.

Tiltalte hevdet at omgangen med B skjedde frivillig og benektet handlingene med C.

For erstatningskravet fant flertallet i meddomsretten handlingene bevist for begge forholdene. Premissene angir ikke om flertallet anså overtredelsene som forsettlige eller uaktsomme.

B gikk i behandling for psykiske problemer da overgrepet skjedde. Behandlingen var avsluttet og hun var i arbeid. Det hadde åpenbart vært en sterk og meget ubehagelig opplevelse for henne, men det var meget usikkert hvilken psykisk virkning det hadde hatt. Oppreisningskravet ble vurdert etter skl § 3–5 slik den lød før lovendringen i 1995. Bestemmelsen stilte da krav om skade på person. Da retten ikke kunne konstatere noe skade, ble oppreisningserstatning ikke tilkjent.

C hadde vært utsatt for seksuelt misbruk fra hun var liten og for vold fra ektefelle og samboer. Flertallet fant det likevel godtgjort at hun var påført psykiske tilleggsskader. Overgrepet ble begått av en person hun hadde særlig tillit til og var en sjokkartet opplevelse. Hun måtte slutte som renholder og var på sykehus en måned pga psykosomatiske skader etter overgrepet. Hun brukte nervetabletter, var blitt aggressiv, hadde søvnproblemer og vansker med å ferdes ute blant folk, og maktet ikke lengre å utøve omsorgen for sine tre barn tilfredsstillende. (LF-1995–00695)

4.4.2 Vold og trusler

19) – La armen rundt halsen på fornærmede og klemte til slik at hun falt i bakken og mistet bevisstheten. Deretter førte han en finger inn i skjeden og presset penis inn i skjedeåpningen. For å skjule forbrytelsen dunket han offerets hode i bakken og slo henne i hodet med en 23 kg tung stein slik at hun døde. (Strl § 229, § 193 og § 233) Erstatningskravet ble anket til Høyesterett etter strprl § 435. ( Karmøy)

Saken er utførlig omtalt i kap 2.2. (LG-1998–00260/Rt 1999: 1363)

20) – Stakk en kjøkkenkniv inn i skulderen og lungen på offeret slik at hovedpulsåren og venen til høyre arm ble skåret over. Kun påstand om sikring.

Tiltalte hevdet han stakk i selvforsvar.

Byretten fant overtredelsen bevist ut over rimelig tvil 8 , og at tiltalte var sinnssyk, men ikke bevisstløs i gjerningsøyeblikket og ila fem års sikring. Fornærmede ble også tilkjent oppreisning. Dommen viser til skl § 3–5, men inneholder ikke noen drøftelse av skyldkravet. Det vises heller ikke til skl § 1–3 om sinnslidendes erstatningsansvar. Sikringsbemyndigelsen ble anket til lagmannsretten som omgjorde den pga beskjeden gjentakelsesfare. (FS-1998–00521/LB-1999–00226)

21) – slo fornærmede i ansiktet med et ølglass slik at hun fikk seks kutt i ansiktet som måtte sys. Fire kutt resulterte i arr.

Tiltalte erkjente slaget, men mente at det skyldtes et rent uhell i forbindelse med at hun ble revet overende av fornærmede.

For erstatningskravet fant meddomsretten det bevist at tiltalte hadde slått forsettlig med glasset og tilkjente erstatning for økonomisk tap og oppreisning. Fornærmede hadde fått varige arr i ansiktet som var godt synlige på kort avstand, og ble noe preget av engstelse etter skaden. (LB-1998–02138)

22) – truet fornærmede med å sende en motorsykkelgjeng ved navn «Rabies» på henne for å ta livet av henne eller liknende – noe som var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

– å ha revet ned fornærmedes dørskilt slik at hun ble påført tap på kr 573. (strl § 227 og § 393)

Tiltalte benektet forholdene.

For erstatningskravet la retten til grunn at tiltalte hadde revet ned dørskiltet to ganger og påført fornærmede et tap på 400. (LE-1994–01111)

4.4.3 Økonomiske forgåelser

23) – etter forutgående planlegging og rekognosering, maskert med finlandshette, å ha ranet 167.000 fra en bankfilial sammen med A ved å true de ansatte med en avsagd hagle.

– på samme måte å ha ranet en annen filial for 575.000 ved å true med en revolver. (Strl § 267, jf § 268)

Tiltalte hevdet antakelig at han bare var til stede og ikke deltok i utførelsen av ranene.

Han ble imidlertid dømt for 11 andre tilsvarende grove ran samt to forsøk og for en rekke andre forhold.

For erstatningskravet la fagdommerne til grunn at tiltalte hadde forholdt seg klart uaktsomt og var erstatningsansvarlig for beløpene som ble tatt. (LB-1998–03064)

24) – å ha tent på rusk og rask i en krok i hobbyrommet slik at eneboligen ble påført skader for 190.000 og deretter fremsatt krav på forsikringsutbetaling. (Strl § 272)

Tiltalte benektet sannsynligvis handlingene.

Både for straffekravet og erstatningskravet kom meddomsrettens flertall til at tiltalte hadde forårsaket brannen forsettlig. Flertallet frifant for straff pga manglende bedragerihensikt. Vinnings hensikt var imidlertid ikke noe vilkår for pålegge tiltalte å erstatte det beløp han hadde fått utbetalt av forsikringsselskapet. (LB-1998–018221)

25) – forledet fem fornærmede til å kjøpe brannstiger ved å opplyse at det ville komme påbud om utvendig brannstige på alle hus med to etasjer. (Strl § 270)

Tiltalte erkjente handlingene.

Flertallet frifant fordi de fornærmede ikke var påført noe økonomisk tap. De hadde alle fått stiger «av alminnelig god kvalitet til en pris som svarer til kvaliteten». Mindretallet ville straffe fordi det var tvilsomt om de fornærmede kunne selge stigene for det samme beløp som de hadde betalt.

Retten kom enstemmig til at de fornærmede hadde krav på å få kjøpesummene tilbake etter avtaleloven §§ 30, 33 og 36, mot at de returnerte stigene. (RG1999–1189)

26) – skadet den ene frontdøren på en drosje. (Strl § 291)

Tiltalte hevdet at han ble provosert.

Dommen på dette tiltalepunkt ble opphevet i lagmannsretten pga mangelfulle domsgrunner. Retten hadde ikke angitt om skadeforvoldelsen var forsettlig.

Tiltalte ble også dømt til straff for en rekke andre forhold i førsteinstansen og ilagt erstatning med 2.700 for skaden på drosjedøren. Erstatningsavgjørelsen ble ikke brakt inn for lagmannsretten, og ble derfor stående. (LA-1999–00260/FS1998–02206)»

4.4.4 Erstatning i særskilt sivil sak

Jeg har også tatt med de to sakene hvor erstatningskravet er avgjort i særskilt sivil sak etter frifinnelse i straffesaken. I den ene saken gjaldt tiltalen forsikringsbedrageri (strl § 272), i den andre kjøring i påvirket tilstand og uaktsom legemsbeskadigelse (vegtrl § 22, strl § 238).

27) I forsikringssaken fant lagmannsrettens flertall det bevist at forsikringstakeren selv forsettlig hadde tent på brannen i boligen sin og derfor ikke hadde krav på forsikringssummen. At han i straffesak var frifunnet for kravet om straff for handlingen var ikke avgjørende. Selv om beviskravene var strenge i forsikringssaker, var de ikke like strenge som i straffesaker. Lagmannsretten hadde foretatt en selvstendig vurdering av saksforholdet på grunnlag av fire dagers ankeforhandling med omfattende dokumentasjon og forklaringer fra parter og 18 vitner. (LF-1994–00062)

28) I veitrafikksaken krevde tiltalte erstatning fra et forsikringsselskap for personskade han var påført i en bilulykke han selv hadde forårsaket. Lagmannsretten fant det bevist at saksøker var påvirket av alkohol og at vilkårene for erstatningsbortfall etter bilansvarslova § 7, tredje ledd b var oppfylt. Men tiltalte ble også kjent regressansvarlig for forsikringsselskapets utbetalinger til passasjerene i ulykkesbilen. I straffesaken ble tiltalte frifunnet for kjøring i påvirket tilstand. I erstatningssaken fant retten det bevist at tiltalte hadde vært påvirket, fordi det i sivile saker ikke var grunnlag for like store sikkerhetsmarginer som i straffesaker. (RG-1993–263)

4.5 Førsteinstansavgjørelser 1999

I dette avsnittet gir jeg en kort oppsummering av førsteinstansavgjørelsene med delt utfall som inngår i undersøkelsen av underrettspraksis for 1999. 1999-avgjørelsene fra Høyesterett og lagmannsrett er resymert foran.

4.5.1 Seksualovergrep

Ingen av førsteinstansavgjørelsene dreier seg om seksualovergrep.

4.5.2 Vold

29) – Vold . Skallet fornærmede i ansiktet slik at han falt, sparket og slo ham i hodet og på kroppen slik at han fikk hudavskrapninger og et kutt i pannen som måtte sys med 10 sting. (Strl § 229)

Tiltalte hevdet at handlingen var utført i uforskyldt atypisk rus.

Herredsretten ila erstatning for økonomisk tap og viste til skl § 3–1. (FH-1999–00028)

30) – Vold. Slo et ølglass i ansiktet og skulderen på fornærmede slik at han ble påført kuttskader i ansiktet og i venstre skulder og måtte sys med 14 sting. Han ble sykemeldt i ca en mnd.

Tiltalte hevdet trolig han ikke påførte skadene forsettlig, men at de ble påført fornærmede av knust glass på gulvet etter at han falt.

Etter bevisførselen la aktor ned påstand om frifinnelse for straffekravet. Tiltalte erkjente erstatningsansvar, og retten avsa dom «på grunnlag av partenes enighet, jf prinsippet i tvml § 305». (FO-1999–00233)

31) – Vold . Overfalt tre kvinner ved forskjellige anledninger, tok kvelertak på dem og rev dem overende, slik at en av dem mistet bevisstheten, og slo hodet til en annen i gulvet og stakk fingrene inn øynene hennes. Pga manglende tilregnelighet fremmet påtalemyndigheten kun krav om sikring

Tiltalte erkjente handlingene.

Retten frifant for sikring, da den mente at risikoen for nye forgåelser var meget lav så lenge tiltalte ble medisinert. Han ble imidlertid ilagt oppreisning til de tre fornærmede etter skl § 1–3, jf § 3–5. (FB-1999–00664)

32) – Vold . Sparket en dørvakt i testiklene med kneet slik at halvparten av vevet i høyre testikkel ble ødelagt på grunn av blødning og måtte fjernes.

Tiltalte hevdet hun ble holdt fast av to dørvakter og at sparket var en ren reflekshandling.

Retten fant det bevist at tiltalte sparket forsettlig. Retten kom til at det forelå en nødvergesituasjon, men at sparket gikk ut over det som var nødvendig. Meddommerne frifant etter strl § 48, fjerde ledd, mens fagdommeren mente at tiltaltes opphisselse også skyldtes andre forhold enn rettsstridig angrep fra dørvaktene.

Fagdommeren og en meddommer fant handlingen grovt uaktsom og tilkjente oppreisning. En meddommer mente fornærmede ikke hadde lidd noe tap. (FB-1998–01145)

33) – Vold . Slo fornærmede flere ganger i ansiktet slik at han ble påført brudd på hjerneskallen, overkjeven, øyehulen og hjernerystelse og mistet lukte- og smakssans.

Tiltalte påberopte seg nødverge.

Retten fant at tiltalte hadde handlet i nødverge, men at grensen var overskredet. Men overskridelsen skyldtes frykt og sinne på grunn av det rettsstridige angrepet fra fornærmede.

Retten fant derimot vilkårene for oppreisning til stede. (FB-1998–02879)

34) – Vold . Slo fornærmede som brakk nesen.

Tiltalte erkjente handlingen.

Flertallet frifant pga provokasjon. Mindretallet mente tiltalte burde straffes til tross for provokasjonen. Fornærmede ble tilkjent erstatning for utgifter til transport og lege. (FB-1998–08102)

4.5.3 Økonomiske forgåelser

35) – Skadeverk . Å ha kjørt inn i en annen personbil slik at døren på førersiden ble skadet.

Tiltalte hevdet at han ikke utførte kjøringen som førte til skaden.

Retten kom til at forsettskravet ikke var oppfylt fordi tiltalte ikke var klar over at han ville komme til å skade fornærmedes bil da han skulle kjøre sin egen bil ut av et hull han hadde klippet i gjerdet rundt inntauingstomta for feilparkerte biler.

For erstatningskravet la retten til grunn at kjøringen var uaktsom.

Tiltalen i saken var omfattende. Tiltalte ble dømt for over 30 forhold som bla omfattet vinnings-, narkotika-, og veitrafikkforgåelser. (FO-1998–10552)

36) – Skadeverk . Fjernet gjerdestolper i 80 m lengde oppsatt av nabo (fornærmede) etter pålegg i lagmannsrettsdom.

Tiltalte hevdet at stolpene var oppsatt på feil sted og at fjerningen var rettmessig.

For erstatningskravet la retten til grunn at stolpene var riktig nedsatt og tilkjente fornærmede erstatning for påførte ekstrautgifter. (FR-1999–00226)

37) – Skadeverk. Å ha kastet en steinhelle gjennom vinduet til fornærmede slik at vinduet, møbler og parkettgulv ble ødelagt.

Tiltalte nektet for å ha vært til stede på plenen utenfor fornærmedes leilighet da hellen ble kastet.

For erstatningskravet la retten til grunn at tiltalte hadde vært med på skadeforvoldelsen. (FO-1999–03388)

38) – Tyveri . Tok en terminal for betalingskort fra X hovedpostkontor.

Tiltalte erkjente, men hevdet han tok terminalen for å hevne seg på postvesenet, ikke for å nyttiggjøre seg den.

Han ble dømt for en rekke andre forhold og til å erstatte verdien av terminalen. (FB-1999–01544)

39) – Bilbrukstyveri. Tiltalte ble dømt for en rekke forgåelser, men ble frifunnet for to bilbrukstyverier som han hevdet ikke å ha vært med på.

For erstatningskravene kom byretten til at han hadde medvirket til skader på bilene. (FS-1999–00572)

40) – Bedrageri . Forledet under falskt navn et bilutleiefirma til å leie ut en personbil og fortiet at han ikke hadde til hensikt å levere bilen tilbake som avtalt.

Tiltalte hevdet at han hadde ment å levere bilene tilbake. Den første ble forlatt i veigrøften etter at tiltalte hadde kjørt av veien. Den andre hadde han fortsatt da han ble pågrepet av politiet.

For erstatningskravet fant retten det overveiende sannsynlig at tiltalte hadde til hensikt ikke å levere bilene tilbake og dermed unndra seg kravet på ytterligere leie. 9 Tiltalte ble dømt for en rekke andre bedragerier for verdier på til sammen 7 mill. (FF-1999–00145)

41) – Bedrageri . Forledet et byggefirma til å utlevere byggeartikler på kreditt for 9.000 som han ikke var i stand til å betale for.

Tiltalte mente han ville være i stand til å betale på tross av at han hadde søkt gjeldsforhandlinger.

Retten fant derfor ikke vinnings hensikt bevist. Men den fant det utvilsomt at byggefirmaet hadde et krav mot tiltalte. Tiltalte ble dømt for flere andre forhold. (FE-1998–00380)

42) – Bedrageri og tyveri . I en større sak om biltyveri for salg til utlandet mot 11 tiltalte, ble tre av dem frifunnet for én post hver, men ilagt erstatning:

To av de tre ble tiltalt for å ha medvirket til å leie hhv en Mercedes 180 og en VW Golf for å kjøre bilene til utlandet for å selge dem. Den tredje var tiltalt for å ha deltatt i tyveri av en Jeep Grand Cheokee

Tiltalte nr 1 hevdet at hun var i mot planene, og ikke bisto før etter at bilen var leiet. For tiltalte nr 2 og 3 fant retten også at de bare hadde ytt bistand i etterhånd

Retten kunne ikke endre subsumsjonen til heleri, men ila tiltalte nr 1 solidaransvar med de medskyldige for ca 25 % av bilens verdi fordi den fant bevis for «delaktighet og ansvarsgrunnlag», og tiltalte nr 2 og 3 fullt solidaransvar med de domfelte. (FO-1996–09229)

43) – Bedrageri. Forledet en svensk investor ved hjelp av en svensk bankfunksjonær til å utbetale 500.000 til finansiering av et hotellprosjekt i forbindelse med vinter-OL på Lillehammer og VM i friidrett i Göteborg. Bankfunksjonæren fikk uriktige opplysninger om prosjektet og finaniseringsgrunnlaget.

Tiltalte hevdet trolig at han ikke hadde villledet investoren.

Retten kom til at det var tale om et rent likviditetslån.

Retten fant det imidlertid på det rene at lånet var utbetalt og misligholdt og at tiltalte personlig var ansvarlig for å betale det tilbake. Han ble dømt for flere andre overtredelser. (FB-1995–02102)

44) – Bedrageri. Forledet funksjonærer ved to arbeidskontorer til å utbetale kr 20.000 i arbeidsledighetstrygd som han ikke hadde krav på ved å oppgi for få arbeidstimer lønnet av Heimevernet.

Tiltalte hevdet at arbeidet for Heimevernet hadde preg av et verv og at han ikke hadde forstått at arbeidstimene for Heimevernet skulle oppgis.

Flertallet – meddommerne – frifant også tiltalte for grovt uaktsomt bedrageri etter strl § 271a, mens fagdommeren stemte for fellelse.

Tiltalte erkjente erstatningskravet på 20.000 i samsvar med aktors påstand. Retten anså seg «således bundet av partenes påstander, og skal avsi dom i samsvar med sammenfallende påstander hva angår erstatningskravet». (FO-1999–05640)

45) – Bedrageri . Forledet et sosialkontor til å utbetale 29.000 i sosialhjelp ved å fortie at hun mottok kurspenger fra Arbeidskontoret.

Tiltalte hevdet at hun opplyste om ytelsen og at hun ikke forsto at hun ikke hadde krav på sosialhjelp. Hun hadde også vært villig til å betale beløpet tilbake og hadde allerede startet nedbetaling.

Retten fant heller ikke grovt uaktsomt bedrageri bevist.

For erstatningskravet la retten til grunn at tiltaltes fortielse var uaktsom. Beløpets størrelse var uomtvistet. (FO-1999–06080)

46) – Bedrageri . Forledet et sosialkontor til å utbetale 68.000 i sosialhjelp ved å fortie at han fikk stipend og lån fra Lånekassen

Tiltalte hevdet at han ikke forsto at han ikke hadde krav på sosialhjelp. Retten fant at han heller ikke hadde handlet grovt uaktsomt.

Han erkjente beløpet og samtykket i pådømmelse. Retten fant imidlertid at et beløp på 19.000 i husleiestønad burde fragå. (FB-1998–2009)

47) – Bedrageri . Mottok kr 1.000 i forskudd for brukt komfyr uten å ha til hensikt å levere komfyren.

Tiltalte hevdet at komfyren ikke ble levert fordi den ble skadet under transporten til fornærmede.

Derimot fant retten erstatningskravet sannsynliggjort. Tiltalte ble dømt for en rekke andre forhold. (FB-1998–02719)

48) – Forsikringsbedrageri. Inngav skadeoppgave til forsikringsselskapet med krav om erstatning for tyveri uten å opplyse om at han hadde fått tilbakelevert en rekke gjenstander til en verdi av 78.000 fra politiet.

Tiltalte hevdet at unnlatelsen ikke var forsettlig. Hans fraseparerte ektefelle var forsikringstaker, og sto for oppgjøret. Han hadde underrettet henne om tilbakeleveringen, og regnet med at hun eller politiet ville underrette forsikringsselskapet.

For erstatningskravets fant retten at unnlatelsen var uaktsom og mente forsikringsselskapets ansvar burde reduseres etter forsikringsavtaleloven § 8–1 annet ledd. Etter forsikringsavtaleloven § 8–1 annet ledd er riktignok utgangspunktet at en forsikret som gir bevisst uriktige opplysninger og må forstå at dette kan føre til for høy utbetaling, mister et hvert krav på forsikringssummen. Men retten kom til at forholdet var «lite klanderverdig», og at forsikringstakeren da kunne få delvis erstatning, (§ 8–1 annet ledd annet punktum). Forsikringsselskapet hadde bl a selv valgt å forholde seg til tiltaltes fraseparerte ektefelle som var forsikringstakeren etter polisen. Regressansvaret ble derfor satt til verdien av de tilbakeleverte gjenstandene. (FO-1999–02573)

49) – Underslag . Tilegnet seg uberettiget kr 200.500,- eller deler av dette beløp – som tilhørte fornærmede ved at han brukte pengene til formål som var fornærmede uvedkommende. Pengene var oppgjør fra salg av aksjer som tiltalte hadde solgt etter fullmakt fra fornærmede.

Tiltalte hevdet at han hadde avtalt å låne salgssummen for en kortere periode, men at han så hadde misligholdt tilbakebetalingsavtalen.

For erstatningskravet erkjente tiltalte å skylde penger, men mente beløpet var noe lavere. Retten la imidlertid fornærmedes krav til grunn for erstatningsutmålingen. (FT-1998–00175)

4.5.4 Oppsummering

Vi finner en betydelig økning i antall lagmannsrettssaker med delte avgjørelser de to siste år. Vi kan derfor spørre hvilket omfang delte avgjørelser kan tenkes å få i årene framover. Fortsetter økningen i samme takt, vil antallet lagmannsrettsavgjørelser passere 40 i år 2005. Antar vi at forholdet mellom antall lagmannsrettsavgjørelser og førsteinstansavgjørelser holder seg stabilt, vil dette gi et samlet antall saker med delte avgjørelser på godt over 100 i 2005. Antall straffbare forhold hvor tiltalte frifinnes for straff for en forbrytelse, men idømmes erstatning, vil i så fall ligge over 150. En må også regne med delte avgjørelser for forseelser, selv om antallet her trolig vil være atskillig lavere enn for forbrytelser. Det knytter seg selvsagt atskillig usikkerhet til en slik prognose.

Det er stor forskjell på saksprofilen for lagmannsrettssakene og førsteinstanssakene. Langt flere av straffekravene i førsteinstansen gjelder økonomisk vinning og langt færre seksualovergrep. Det er derfor også langt flere erstatningskrav for formueskader og langt færre om oppreisning blant førsteinstansavgjørelsene. Når erstatningskravet er knyttet til kontrakt, trekker ikke retten alltid noe klart skille mellom erstatning og andre kontraktsrettslige reaksjoner som gir fornærmede et pengekrav.

Som vi så, var tiltalte omtrent unntaksfritt dømt til straff i førsteinstansen i lagmannsrettsavgjørelsene. Dette må bety at førsteinstansavgjørelser hvor tiltalte frifinnes for straff, men ilegges erstatning i liten grad blir overprøvd, mens noen domfelte i seksualovergrepssaker i førsteinstans krever ny behandling av straffekrav og erstatningskrav for lagmannsrett og oppnår frifinnelse for straff der – i de fleste tilfelle etter jurybehandling. Vi må derfor legge sammen lagmannsrettsavgjørelsene og førsteinstansavgjørelsene for å få det samlede bildet av hvordan kombinasjonsprosessen fungerer.

Det har ikke vært mulig å kartlegge delte avgjørelser hvor erstatningskravet avgjøres endelig i særskilt sivil sak i førsteinstansen. Men av lagmannsrettsavgjørelsene var mer enn 9/10 avsagt i kombinasjonsprosessen. Siden insentivene til å velge tilkoblingsprosessen er meget sterke, 10 vil jeg tro at forholdstallet for førsteinstansavgjørelser er omtrent det samme, og at delte avgjørelser etter særskilt sivil sak om erstatningskravet i hvert fall ikke forekommer mer enn et par ganger per år.

Dissenser er klart mest vanlig i meddomsrettsavgjørelser i lagmannsretten – både når det gjelder frifinnelsen og erstatningen. Uenighet om skyldspørsmålet i jurysaker lar seg ikke kartlegge, men det er få dissenser blant fagdommerne om erstatningskravet. I førsteinstansen er det uvanlig med dissenser – både om frifinnelse og erstatning. 11

Frifinnelse synes å ha liten betydning for lagmannsrettens erstatningsutmåling. I lagmannsrettssakene var de tiltalte nesten unntaksfritt dømt til straff i førsteinstansen. På tross av at lagmannsretten omgjorde straffellelsen, økte erstatningsbeløpene med nesten 1/3 i lagmannsretten.

Bistandsadvokater prosederte storparten av erstatningskravene for lagmannsrett, mens aktor var prosessfullmektig for flesteparten av erstatningskravene i førsteinstansen. Ordningen med bistandsadvokat dekker først og fremst voldssaker og saker om seksualovergrep – som dominerer i lagmannsrettssakene, men bare utgjør en mindre del av sakene i førsteinstans.

En kan spørre om forklaring på at erstatningene økte i lagmannsretten, er at bistandsadvokatene kan legge mer energi i å dokumentere fornærmedes skader enn aktor. Etter mitt skjønn er det neppe grunnen, siden bistandsadvokat normalt oppnevnes under etterforskningen, og vil prosedere erstatningskravet i førsteinstansen også.

Analysen viser at Karmøy ikke innebar noe dramatisk brudd med tidligere praksis. Delte avgjørelser har forekommet hvertfall i en ti-års periode. Selv om Karmøy er den mest alvorlige straffbare handlingen i Domsundersøkelsen, frembyr den også eksempler på drapsforsøk og grove ran. Karmøy er heller ikke den eneste saken hvor det tvilsomme spørsmålet var om det var tiltalte eller en annen som hadde begått ugjerningen. I sak 36 la retten til grunn for frifinnelsen at tiltalte ikke var til stede da steinhellen ble kastet gjennom vinduet til fornærmede, mens han ble idømt erstatning for å ha vært med på skadeforvoldelsen. Men ved drøftelsen av reformer, bør en ha for øye at Karmøy er mindre representativ når det gjelder straffenivå og bevistema.

I Karmøydebatten ble erstatningsdommen oppfattet som et angrep på frifinnelsen og en reduksjon av verdien av denne – både av tiltalte og offentligheten. Førsteinstansavgjørelsene om bedrageri i sakene 44, 45 og 46 viser at tiltalte ikke nødvendigvis behøver å oppfatte en erstatningsdom som et angrep på en frifinnelse. Ved å akseptere erstatningsansvaret fikk de frikjente i disse sakene poengtert ytterligere at de ikke var kyniske lovbrytere, men skikkelige mennesker som ønsket å gjøre opp for seg når de hadde mottatt noe de ikke hadde krav på. Ved å tilby å betale tilbake, styrket de også sin image som hederlige personer. 12

Delte avgjørelser er altså fortsatt et svært lavfrekvent fenomen – også om vi får en viss økning i årene fremover. For de rettspolitiske vurderingene som mandatet ønsker, har dette noen viktige konsekvenser:

Det er nokså spesielle sammentreff av faktorer som fører til delte avgjørelser, som følgelig er lite typiske for hvordan rettsapparatet vanligvis fungerer i saker om erstatning og straff for samme handling. Rasjonelle reformer kan derfor bli komplekse og rasjonaliteten i dem vanskelig å kommunisere til offentligheten. Selv om en mener at tilkoblingsprosessen har svakheter hvor tiltalte frifinnes for straff men idømmes erstatning, er det vanskelig å avbøte dette med endringer som fungerer negativt i saker hvor utfallet blir både straff og erstatning. Det vil i så fall være å svekke et system som fungerer godt for de mange for å avbøte negative virkninger for noen få.

4.6 Grunner til delte avgjørelser

4.6.1 Problemstilling

Domsundersøkelsen viser at det er mange forskjellige grunner til delte avgjørelser. Jeg skal derfor systematisere de juridiske grunnene til at domstolene kan ilegge erstatning selv om de frifinner for straff for handlingen. Etter mitt skjønn er dette sentral grunnlagskunnskap for å vurdere behovet og muligheten for reformer. Vi kan skille mellom to hovedtyper av grunner, ettersom bakgrunnen er forskjeller i bevistemaene for erstatning og straff eller forskjeller i bevishåndteringen :

Bevistema

Et bevistema knytter seg til de vilkår en rettsregel stiller til faktum for at regelen skal kunne brukes. Bevistemaene angir altså hva som må bevises for å ilegge erstatning eller straff. For å dømme for drap, må den tiltalte forsettlig ha forårsaket offerets død, for å ilegge erstatning for tap av forsørger er det nok at dødsfallet er forvoldt uaktsomt.

Det er normalt ikke full identitet mellom alle de rettslige vilkår som stilles til en handling for at den skal utløse straff og for at den skal gi grunnlag for erstatning. Slike ulikheter i rettslige vilkår for straff og for erstatning, innebærer altså at bevistemaene for straffekravet og erstatningskravet blir forskjellige.

Selv om bevisførselen er felles – det er nøyaktig de samme bevisene som skal bedømmes både ved avgjørelsen av straffekravet og erstatningskravet – kan resultatet bli forskjellig fordi de rettslige vilkårene for de to kravene er ulike. Erstatningsbetingende uaktsomhet kan være fullt ut bevist uten at strafferettens krav til forsett er det.

Bevistilgang og bevishåndtering

Det kan også være forskjeller i bevistilgang og bevishåndteringen for de to kravene. Hvis bevisene som legges til grunn ved avgjørelsen av straffekravet er forskjellige fra de som blir lagt til grunn for avgjørelsen av erstatningskravet, kan selvsagt også avgjørelsen av kravene bli forskjellig. Det gjelder også for bevistemaer som er like. Det føres f eks et sakkyndig vitne under forhandlingene om erstatningskravet som ikke har vært ført under forhandlingene om straffekravet.

Styrken av bevisene – altså hvor avgjørende eller tungtveiende bevisene er – kan bli vurdert ulikt for de to kravene. Dommere er ikke alltid enige om hvor sterkt et bevis er. Den enkelte dommer vil nok knapt skifte mening om vekten av det enkelte bevis fra straffekrav til erstatningskrav, men avgjøres erstatningskravet av andre dommere enn straffekravet, kan forskjellig vektlegging av samme bevis tenkes. Dersom dommerne er uenige om bevisstyrken, kan forskjeller i avstemningsreglene for avgjørelse av straffekrav og erstatningskrav også føre til forskjellig utfall.

Reglene om hvor sterke bevisene må være for å dømme – gjerne omtalt som beviskravene – kan også slå forskjellig ut. Vi krever større sikkerhet for å ilegge straff enn erstatning. Selv om bevistemaet er det samme, kan bevisene være sterke nok til å ilegge erstatning, men ikke til å ilegge straff.

4.6.2 Forskjeller i bevistemaene for straff og erstatning

4.6.2.1 Generelt

Bevistemaene i strafferetten og erstatningsretten kan grovt systematiseres etter et felles skjema. Et skille går mellom de bevistema som angir vilkårene for at straffe- eller erstatningsansvar skal inntre og de som gjelder utmåling av straff eller erstatning. Bevistemaer som angir vilkårene, omtales også som ansvarsgrunnlag eller ansvarsbetingelser. Det er vanlig å skille mellom ansvarsbetingelser som angir handlingens ytre karakteristika – trekk som kan observeres av en som iakttar hendelsesforløpet – og indre karakteristika, som knytter seg til hvilke vurderinger den som utfører handlingen har gjort eller ikke gjort seg. Ytre karakteristika kalles også objektive ansvarsbetingelser, mens bevistemaer som gjelder de indre karakteristika gjerne omtales som subjektive ansvarsbetingelser eller skyldkrav .

Straffelovgivningen gir gjennomgående detaljerte angivelser av hva slags straffbart forhold som rammes. Bakgrunnen er lovprinsippet i grl § 96. Domstolene kan ikke straffe ut fra et skjønn over straffverdigheten av en handling, men må ha lovhjemmel. Hjemmelskravet innebærer også et krav til en viss presisjon i bestemmelsen.

Noe krav til lovhjemmel for å ilegge erstatningsansvar eksisterer derimot ikke. Domstolene kan idømme erstatning etter et skjønn over erstatningsverdigheten. Vi har etter hvert fått en del lovbestemmelser på erstatningsrettens område, men mange av dem er kodifiseringer av regler som har vært utviklet gjennom rettspraksis.

Erstatningsreglene er gjennomgående vesentlig mer omfattende og generelle enn straffebestemmelsene i den forstand at de favner et vesentlig bredere handlingsspekter enn det enkelte straffebud. De er også gjennomgående langt mer skjønnsmessige. Særlig gjelder dette spesifisering av de handlingstyper som kan danne grunnlag for henholdsvis erstatningsansvar og straffansvar.

Skyldkravet og skyldformene blir også gjennomgående mer detaljert spesifisert i strafferetten. Derfor blir det ofte forskjeller i bevistemaene for straff og erstatning også i den enkelte avgjørelse.

Kravene til årsakssammenheng og påregnelighet er i hovedsak de samme for begge ansvarsformer, men ikke alle straffebud retter seg mot fare- eller skadefølger. For felles bevistemaer er det bare forskjeller i bevishåndtering som kan føre til delte avgjørelser. Men for rene handlingsdelikter – straffebud som retter seg mot uønskede handlinger uavhengig av om de har ført til fare eller skade – er det ikke aktuelt med noe årsaks- eller påregnelighetskrav.

I straffebudene og erstatningsvilkårene ligger også et krav om rett forøver . Selv om handlingen fyller alle vilkår for straff og erstatning, kan en bare dømme den som utførte handlingen, ikke en annen. Kriteriene er også her de samme for begge ansvarsformer. Det er bare rett gjerningsmann som kan rammes med straff og rett skadevolder som kan ilegges erstatning. Hovedspørsmålet i Karmøy gjaldt dette bevistemaet. Her er det også bare forskjeller i bevishåndtering som kan føre til delt avgjørelse.

Når det gjelder ansvarets størrelse er utmålingsreglene nokså forskjellige. I erstatningsretten er utgangspunktet tapets størrelse, som bør fastlegges så eksakt som mulig. I strafferetten utmåles straffen skjønnsmessig innenfor vide strafferammer, hvor hensynene til allmennprevensjon, individualprevensjon og rettferdig gjengjeldelse er de viktigste momentene. Også ved bøtestraff – som fastsettes i penger – er bevistemaene for utmålingen forskjellige og vil føre til ulike beløp ved straff og erstatning for samme handling.

Her skiller oppreisningserstatning seg ut fra de øvrige erstatningsformene. I Rt 1988: 532 sa Høyesterett at det i saker om seksualovergrep ofte var uhensiktsmessig å gjennomføre en detaljert tapsvurdering. En burde i stedet basere utmålingen på et standardnivå ut fra krenkelsens alvor. 13 En slik utmåling har mange likhetstrekk med straffeutmåling. Som vi har sett av Domsundersøkelsen, er oppreisningserstatning en viktig erstatningsform ved delte avgjørelser i lagmannsrett.

4.6.2.2 Forskjeller i kravene til handlingens ytre kjennetegn. (Objektive handlingsvilkår)

I strafferetten må de objektive straffbarhetsvilkårene utledes av det enkelte straffebud. Det finnes følgelig et utall av objektive straffbarhetsvilkår. Blant disse skiller man gjerne ut noen hovedtyper, hvor vi finner storparten av den registrerte kriminaliteten:

• vold

• økonomiske forgåelser

• rusmiddelforgåelser

• seksualovergrep

• veitrafikk

Sakene med delte avgjørelser konsentrerer seg om områdene vold, økonomiske forgåelser og seksualovergrep. Materialet inneholder også en veitrafikksak. Rusmiddelbruk er imidlertid en faktor i flere av sakene. Den forbrytelsestypen som mangler i Domsundersøkelsen er narkotikaforgåelser. Det er lite praktisk med erstatningsansvar for slike forgåelser, selv om det er fullt tenkelig at f eks salg av narkotika til en bruker kan utløse skader. Dersom narkotikabruk eller annen befatning med narkotika fører til andre former for kriminalitet som påfører skade og tap – typisk vinningskriminalitet – er det mer nærliggende at skadelidte fremmer erstatningskrav.

En handling kan rammes av flere straffebud. Dersom straffebudene konsumerer hverandre, blir bare det strengeste brukt i tiltalen. Dødsfølge er et straffealternativ i strl §§ 228, 229, 233, 236 og 239. Dersom tiltalen lyder på forsettlig drap etter § 233, men ender med dom for legemsfornærmelse med døden til følge (§ 228 annet ledd annet alternativ), kan tiltalte være frifunnet ikke bare for overtredelse av § 233, men også for § 229 siste alternativ og § 239, jf Rt 1990: 1270. Så lenge tiltalte faktisk blir dømt for et av de straffebudene som kan anvendes på forholdet, kan en ikke tale om frifinnelse for straffekravet. Tiltalte bør her regnes som domfelt – ikke frifunnet – for den straffbare handling saken gjelder, og faller derfor utenfor spørsmålsstillingen i utredningen.

I erstatningsretten opereres det med tre objektive vilkår for ansvar:

• handling eller virksomhet med skadepotensiale

• oppstått skade

• påregnelig årsakssammenheng mellom handling og skade

Oppreisningserstatning skiller seg ut. Oppreisning etter skl § 3–5 første ledd a) følger riktig nok det vanlige mønsteret for erstatningsbetingelser ved generelt å kreve at det skal være «voldt skade på person». Men oppreisning etter § 3–5 første ledd b) krever at skadevolder har «tilføyd krenking eller utvist mislig adferd» som angitt i de straffebud som er spesielt oppregnet i skl § 3–3. Her kan mange bevistemaer bli felles for straffekravet og erstatningskravet.

Det kan være at straffebudet krever kvalifisert eller spesifisert skade for straff, mens det ikke eksisterer noe slikt krav i erstatningsretten.

Eksempel kan være strl § 237 om uaktsom legemsbeskadigelse. Fellelse her forutsetter at offeret er påført sykdom, arbeidsudyktighet eller uhelbredelig lyte, feil eller skade som angitt i § 229, 2. alt. Mindre alvorlige legemsskader er straffri dersom de er påført uaktsomt. (Andenæs og Bratholm,1996: 92) Retten kommer f eks til at kravet om to ukers sykefravær ikke er fullt ut oppfylt. Erstatningsplikten kan likevel være helt på det rene for den perioden sykemeldingen varte.

Det er flere eksempler på at delt utfall skyldes forskjeller i objektive vilkår for straff og erstatning i Domsundersøkelsen. I sak 25 ble tiltalte frifunnet for bedrageri fordi de fornærmede ikke var påført noe økonomisk tap. De hadde likevel krav på å få heve kjøpet av brannstigene og få kjøpesummen tilbake. I sak 49 ble de objektive straffbarhetsvilkårene for bedrageri ikke ansett oppfylt fordi tiltalte hadde fått låne det betrodde beløpet for en kort periode inntil han hadde gjennomført et hussalg. Men når tiltalte ikke betalte pengene tilbake, var han uansett erstatningspliktig. I kontraktsforhold er det objektivt ansvar for pengemangel.

At en sak kan ende med domfellelse for straffekravet, men frifinnelse for erstatningskravet, er åpenbart. Ved handlingsdelikter kan erstatningsvilkårene om årsakssammenheng, påregnelighet og skadelig resultat mangle. Når det gjelder faredelikter, behøver ikke den fareskapende handling ha slått ut i skade. For resultatdelikter er det skadelige resultat ikke nødvendigvis erstatningsbetingende. Denne typen utfall ligger imidlertid utenfor mandatet.

4.6.2.3 Skyldkrav

Delt utfall kan også skyldes forskjeller i skyldkrav. Strafferetten opererer med hensikt, overlegg, forsett, dolus eventualis, grov uaktsomhet, uaktsomhet og culpa levissima – eller «lett» skyld. Straffansvar uten skyld brukes ikke for enkeltpersoner.

For foretaksansvar etter strl § 48 a er det nok at de objektive straffbarhetsvilkår i et straffebud er overtrådt. Det behøver ikke påvises skyld hos de som handler på vegne av foretaket. Her kan man tale om et tilnærmet objektivt ansvar.

Skyldformene i erstatningsretten er mindre differensierte. Hovedformene er culpa og ansvar på objektivt grunnlag. (Lødrup,1999: 109) For oppreisningsansvar må uaktsomheten være grov, skl § 3–5. Også i erstatningsretten brukes ansvar på objektivt grunnlag for kollektive enheter og virksomheter. I kontraktsforhold er dolus eller forsett – gjerne formulert som et krav om svik – også aktuell. (Se Hov,1997: 155–56)

I Domsundersøkelsen er forskjeller i skyldform en viktig grunn til at retten frifinner for straff, men ilegger erstatning. I sak 24 om forsikringsbedrageri fant retten at selv om brannen var påsatt med vilje, var den ikke påsatt i uberettiget vinnings hensikt. Noe slikt skyldkrav gjelder ikke for erstatning. Her er uaktsomhet nok. I flere av voldtektssakene er det grovt uaktsom – ikke forsettlig – voldtekt lagmannsretten finner bevist. Siden skyldkravet gjennomgående er lempeligere for erstatning enn for straff, er det følgelig en rekke muligheter for delt avgjørelse pga forskjeller i skyldform.

Etter lovendring rammer strl § 192, tredje ledd nå også grovt uaktsom voldtekt. 14 Likevel er det ikke sikkert at de som ble ilagt oppreisningserstatning i Domsundersøkelsen ville blitt dømt til straff etter den nye bestemmelsen, fordi det fortsatt er forskjell på beviskravene for straff og erstatning, jf pkt 4.6.3. Men kriminalisering av uaktsomme handlinger vil nødvendigvis eliminere mulighetene for delte avgjørelser pga forskjeller i skyldform.

Det kan være flere enn tiltalte som hefter for et erstatningsansvar. Tiltalte kan ha forsikring som dekker skaden eller den kan falle inn under virksomhetsansvaret eller arbeidsgiveransvaret. Ved trafikkforsikring og annen ansvarsforsikring som gir skadelidte et selvstendig krav mot selskapet, gir strprl § 3, første ledd nr 3 adgang til også å saksøke forsikringsselskapet. Erstatningskrav mot et foretak eller en arbeidsgiver som vil ha erstatningsansvar for skaden på objektivt grunnlag, kan derimot ikke fremmes i en straffesak mot den personlige skadevolder. Dette forutsetter egen tiltale på foretaksstraff mot den objektivt ansvarlige. Selv om straffbarhetsvilkårene anses oppfylt, skal det etter § 48 b foretas en bred skjønnsmessig vurdering av om straff bør ilegges. Teoretisk åpner dette store muligheter for delt utfall. Straffesaker om foretaksansvar er imidlertid fortsatt nokså sjeldne i praksis. I dag fremmes forholdsvis få saker om bedriftsansvar til rettslig behandling. Prosessøkonomiske hensyn taler ikke sjelden for å få tiltalte til å akseptere forelegg. Her kan det nok ligge et potensiale for delte avgjørelser.

4.6.2.4 Tilregnelighet

Dersom gjerningsmannen var utilregnelig eller uten bevissthet da overtredelsen ble begått, kan han ikke straffes såfremt tilstanden ikke skyldtes selvforskyldt rus, jf strl § 44 og § 45. Erstatningsansvar kan derimot ilegges etter skl § 1–3 «for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers».

Er den manglende tilregneligheten på det rene før hovedforhandlingen, vil påtalemyndigheten ikke reise straffesak. Men det kan fortsatt fremmes sak om sikring etter strprl § 2, og da kan krav om erstatning tilkobles sikringssaken. Er det derimot bare en svak mulighet for at siktede var utilregnelig, kan påtalemyndigheten velge tiltale. Da kan straffesaken ende med frifinnelse, mens tiltalte blir ilagt erstatning.

Domsundersøkelsen inneholder eksempler på dette. I sak 4 (voldtekt) fremmet påtalemyndigheten krav om straff. I herredsretten ble tiltalte dømt til fengsel i fire år, mens lagmannsretten frifant på grunn av manglende tilregnelighet, men ila sikring i stedet. I sak 20 (drapsforsøk) og 31 (vold), fremmet påtalemyndigheten bare krav om sikring, og fikk medhold i førsteinstansen, mens lagmannsretten frifant for sikringskravet. I alle sakene ble tiltalte ilagt oppreisningserstatning.

I sak 29 (vold) frifant retten for straff pga uforskyldt atypisk rus, men ila erstatning for økonomisk tap etter skl § 3–1. Her ble det ikke fremmet noe sikringskrav.

4.6.3 Bevisene håndteres forskjellig. (Prosessuelle forskjeller)

Delte utfall kan også skyldes at bevismaterialet behandles forskjellig for straffekrav og erstatningskrav – også hvor bevistemaene er de samme. Vi kan peke på følgende muligheter:

• Bevissituasjonen er forskjellig

• Bevisstyrken vurderes forskjellig

• Beviskravene er ulike

4.6.3.1 Forskjeller i bevissituasjonen

Det kan tenkes forskjeller i hvilke bevis retten har som grunnlag for å avgjøre kravene om straff og erstatning. Dette kan føre til forskjellig bevisresultat – også for bevistemaer som er sammenfallende for straffe- og erstatningskravet. Så lenge forhandlingene og bevisføringen er felles for straffekrav og erstatningskrav er en slik bevissituasjon utelukket. Men straffeprosessloven gir flere muligheter for separate forhandlinger om erstatningskravet. Her kan det tenkes ført bevis som endrer vurderingen av om tiltalte var rette skadevolder, av handlingens objektive karakter og av tiltaltes skyld eller tilregnelighet.

For det første kan retten utsette forhandlingene om erstatningskravet til straffekravet er avgjort, strprl § 431. 15 Her skal bevis som kaster lys både over straffekravet og erstatningskravet være ført under fellesforhandlingene. Det er bare bevis som kun er relevante for erstatningskravet som skal føres under forhandlinger etter strprl § 431. Det er ikke meningen at bevis som allerede er ført under fellesforhandlingene skal kunne føres på nytt. Men en kan ikke gardere seg helt mot dette. Det må være adgang til ytterligere eksaminasjon av vitner og parter hvor dette er særskilt begrunnet i bevistemaene for erstatningskravet. En kan derfor ikke helt utelukke at særskilte forhandlinger om erstatningskravet også vil kaste lys over straffekravet, selv om dette er avgjort. Særskilte forhandlinger om erstatningskravet kan også gi retten bedre bakgrunnskunnskap eller generell innsikt som er av verdi for forståelsen av de konkrete bevisene i saken. Sakkyndige forklaringer bidrar eksempelvis med fagkunnskaper som kan stille større deler av bevismaterialet i et nytt lys. En sakkyndig som skal uttale seg om en personskades nærmere karakter som ledd i bevisføringen om tapets størrelse, bidrar kanskje også med innsikter som kaster lys over måten skaden oppsto på som viser svakheter ved tiltaltes forklaring som ikke kom like klart fram i forhandlingene om straffekravet.

Kommer straffekravet i et nytt lys som følge av separate forhandlinger om erstatningskravet, kan dette gi grunnlag for ny prøving av straffekravet. Normalt vil ikke frifinnelsen være rettskraftig før erstatningskravet behandles. Dels må et slikt bevis kunne anvendes som grunnlag så vel for bevisanke som for anke over saksbehandlingen fra påtalemyndighetens side. Sannhetsgrunnsetningen tilsier at alle relevante bevis skal føres. Også gjenopptakelse kan være aktuelt, se strprl § 393 nr 2 som tillater gjenopptakelse til skade for siktede når det pga tilståelse eller andre nye opplysninger eller bevis må antas at han er skyldig i den straffbare handling eller en vesentlig grovere straffbar handling enn den han er dømt for. Lagmannsrettsdommer hvor bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet har vært prøvd på ny, kan også gjenopptas selv om de ikke er rettskraftige. Men påtalemyndigheten har ikke noen plikt til å anvende rettsmidler, selv om de mener skyldspørsmålet i straffesaken er kommet i en bevismessig annen stilling. I Domsundersøkelsen er det flere eksempler på at tiltaleposten som erstatningskravet er knyttet til, er en av mange hvor frifinnelsen ikke betyr noe for straffeutmålingen.

For det andre kan bare straffekravet bli påanket fra by- og herredsretten til lagmannsretten med krav om ny prøving av bevisene under skyldspørsmålet. Etter strprl § 434 kreves det særskilt begjæring fra en av partene dersom erstatningskravet også skal bli behandlet på nytt. Selv om bare straffeavgjørelsen ankebehandles, vil fellesbevisene bli ført på nytt og eventuelt supplert. En frifinnelse for straff i ankeinstansen kan derfor være basert på en annen bevisstyrke for bevistemaer som er felles med erstatningskravet. Også ved anke over straffekravet, kan altså frifinnelse for straff, men domfellelse for erstatning skyldes ulik bevissituasjon. Men Domsundersøkelsen har ingen klare eksempler på dette. 16

Det kan for det tredje bli anket særskilt over erstatningsavgjørelsen etter strprl § 435. Rt 1996: 864 kan illustrere dette:

«Det foreligger en særdeles omfattende bevisførsel for Høyesterett. Videoopptaket fra dommeravhøret av A ble vist under ankeforhandlingen, uten de svakheter det hadde ved avspillingen for lagmannsretten. A har også avgitt forklaring under bevisopptaket for Høyesterett. Det foreligger videre supplerende vitneførsel i forhold til det som kom frem for lagmannsretten og som har en viss vekt ved bevisvurderingen. På den annen side er det nå gått ytterligere tid siden de påståtte overgrep enn da saken var oppe for lagmannsretten.»

Mens fagdommerne i lagmannsretten kom til at «det ikke er ført bevis av tilstrekkelig tyngde til at det kan legges til grunn ved vurderingen av oppreisningskravet at A har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningen», fant Høyesterett «klar sannsynlighetsovervekt for at seksuelt misbruk hadde funnet sted». (Sak 16)

Som det fremgår av sitatet, vil særskilt ankeforhandling om erstatningskravet kunne føre til fremleggelse av nye bevis, som ikke ble ført i førsteinstansen. Fellesbevisene vil også måtte føres om igjen, og kan få endret bevisverdi. I sitatet opplyses det at videoavhøret av fornærmede ble avspilt i en forbedret utgave i Høyesterett. Klarligvis kan en slik omfattende bevisførsel rent faktisk også kaste nytt lys over straffespørsmålet. Høyesterett fant en vesentlig større sannsynlighet for overgrep enn fagdommerne i lagmannsretten, selv om Høyesterett presiserte at tilkjenning av oppreisningserstatning ikke rokket ved frifinnelsen for straff. En kan ikke se bort fra at en tilsvarende bevisførsel i lagmannsretten kunne ha ført til fellelse for straffekravet .

For det fjerde kan erstatningskravet bli behandlet i en egen sivil sak etter sivilprosessens regler. Dels kan skadelidte velge å anlegge egen sivil sak, dels kan påtalemyndigheten eller retten nekte å ta med erstatningskravet under behandlingen av straffesaken (strprl § 427 og § 428). På samme måte som ved sivilprosessuell anke, kan bevisføringen bli forskjellig for de to kravene. Det kan lede til forskjeller i vurderingen av bevisstyrken for bevistemaer som er sammenfallende for straffekrav og erstatningskrav. Begge sakene i Domsundersøkelsen gir eksempler på det:

I sak 28 (RG 1993: 263) ble det ført fire medisinske sakkyndige for lagmannsretten. Lagmannsretten oppsummerte sitt syn på bevisene for tiltaltes alkoholkonsentrasjon under bilulykken slik:

«Når A ble frifunnet for promillekjøring i straffesaken, skyldtes det at flere usikkerhetsmomenter, vurdert ut fra det for ham gunstigste alternativ, til sammen skapte en viss tvil om påvirkningsgraden under kjøringen når minimumsverdien av blodprøveresultatet, 0,42 promille, måtte legges til grunn for tilbakeregningen. Det ble således forutsatt at en vesentlig del av alkoholinntaket kunne ha skjedd umiddelbart før kjøringen ble påbegynt, og at såvel opptaket av alkohol i blodet som forbrenningen av alkohol kunne være redusert på grunn av nedkjøling som følge av hjerneskaden. På grunnlag av de sakkyndiges muntlige forklaring anser lagmannsretten muligheten for redusert opptak av alkoholen i blodet og for en forbrenning lavere enn 0,1 promille pr. time som urealistisk. Etter dette må det anses som nesten 100 % sikkert at promillen var over 0,5 da kjøringen fant sted, og det er dessuten en betydelig sannsynlighetsovervekt for at promillen var en god del høyere enn blodprøveresultatet 0,52. Dermed er grunnvilkåret i bilansvarsloven § 7 tredje ledd c) oppfylt.»

Når et faktisk forhold kan fastslås med «nesten 100 %» sikkerhet, vil det normalt også være riktig å legge det til grunn for avgjørelsen av skyldspørsmålet i en straffesak.

Tilsvarende formuleringer brukes i den andre saken i Domsundersøkelsen (sak 27 om forsikringsbedrageri) hvor erstatningskravet ble avgjort i særskilt sivil sak:

«Det er ikke avgjørende at A ble frifunnet i straffesaken etter brannen. Selv om beviskravene er strenge i forsikringssakene, er de likevel ikke så strenge som i straffesaker. Lagmannsretten har foretatt en selvstendig vurdering av saksforholdet på grunnlag av fire dagers ankeforhandling med omfattende dokumentasjon og forklaringer fra parter og 18 vitner.»

Og videre:

«(…) Etter bevisførselen finner imidlertid lagmannsrettens flertall med sterk overvekt av sannsynlighet at A var gjerningsmannen.

(…)

Etter dette konkluderer flertallet med at brannen ikke kan ha noen annen rimelig forklaring enn påtenning i 3. etasje. Videre er flertallet kommet til at det er en klar sannsynlighetsovervekt for at A tente på.»

Formuleringen «kan ikke ha noen annen rimelig forklaring» indikerer en bevisstyrke i området for «hevet over rimelig tvil». (Jf Andorsen, 1999: 76)

Bevisene i en sivil erstatningssak kan også være så klare at det er hevet over rimelig tvil at straffbarhetsvilkårene for handlingen er oppfylt. Det kan også skje hvor tiltalte er frikjent for forholdet i en egen straffesak. Dette kommer jeg tilbake til i kap 5.

Bildet kompliseres noe av at bevisføringsplikten – eller plikten til å opplyse saken – er forskjellig i straffeprosessen og sivilprosessen. For straffekravet gjelder sannhetsgrunnsetningen – straffekrav skal ikke avgjøres før saken er så godt opplyst som praktisk mulig (strprl § 294). For erstatningskravet gjelder derimot det sivilprosessuelle forhandlingsprinsippet. Forskjellen har neppe særlig praktisk betydning i kombinasjonsprosessen. Så lenge det er tale om bevis som er relevante for begge kravene – fellesbevis – vil det være bevisføringsplikten for straffekravet som må legges til grunn – uansett om bevistemaene er identiske eller ikke. Men bevis som bare er relevante for erstatningskravet – typisk hvor forhandlingene utsettes til etter at straffekravet er avgjort – er det opp til partene om de vil føre. Selv om bevisvurderingen i erstatningssaken innebærer at straffbarhetskravene også anses oppfylt, behøver ikke bevisføringen ha vært så fullstendig at den tilfredsstiller kravene i en straffesak.

Det er også noen forskjeller i bevisføringsadgangen i straffeprosessen og sivilprosessen som jeg har redegjort for i kap 3.3.3. 17 Under fellesforhandlinger i kombinasjonsprosessen må straffeprosessens bevisføringsregler gjelde. Men dette er ikke like opplagt for separate forhandlinger om erstatningskravet.

4.6.3.2 Retten vurderer bevisstyrken ulikt. (Ulik sammensetning av domstolen)

Delt avgjørelse kan også skyldes at domstolene vurderer styrken av de samme bevisene ulikt for de to kravene. Bevisstyrkevurdering er vanligvis ikke noen eksakt operasjon. 18 Det kan være rom for saklig meningsforskjell om hvor sterke bevis er. I sak 11 fant eksempelvis en fagdommer og en meddommer det seksuelle overgrepet bevist utover rimelig tvil, to fagdommere at det var klar sannsynlighetsovervekt for at overgrepet hadde funnet sted og tre meddommere at det ikke forelå klar sannsynlighetsovervekt.

Det er ikke noe krav om at dommerne skal komme fram til full enighet. Flertallsavgjørelser brukes så vel i jury som i meddomsrett og så vel for straffekrav som for erstatningskrav. Men for å avgjøre skyldspørsmålet mot tiltalte i straffesaker, må flertallet i lagmannsretten være kvalifisert. I jurysaker må minst sju av ti jurymedlemmer stemme for fellelse (strprl § 372); i meddomsretten må fem av sju dommere stemme for fellelse (strprl § 35). I by- og herredsretten, som bare har tre medlemmer, holder det med vanlig flertall. Vanlig flertall er også tilstrekkelig for å avgjøre erstatningskravet.

Ved meddomsrettsbehandling i lagmannsretten er det altså tenkelig at fire dommere kommer til at både straffekravet og erstatningskravet er tilstrekkelig bevist, mens tre dommere mener at ingen av kravene er det. Da vil avstemningsreglene kunne føre til at tiltalte frifinnes for straffekravet, men dømmes til erstatning uten at den enkelte dommer har endret syn på bevisenes styrke og uten at forskjellene i beviskrav har betydning for utfallet. Vi har to eksempler på dette i Domsundersøkelsen, sak 18 og 24.

I sak 18 (utuktig omgang ved misbruk av stilling) fant fire dommere tiltaltes skyld bevist ut over rimelig tvil. Tre dommere «har ikke funnet det bevist» at tiltalte hadde begått handlingene. De utdypet ikke nærmere hvordan de vurderte bevisstyrken. De fant heller ikke erstatningskravet bevist: «Disse dommere har ikke funnet at tiltalte har foretatt de handlinger mot B og C som tiltalen beskriver og finner heller ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for skade av ikke økonomisk art.» Med fire stemmer for både straff og erstatning og tre stemmer mot, ble tiltalte altså på grunn av avstemningsreglene frifunnet for straff, men ilagt erstatning. Denne dommen illustrerer også at bevisstyrkevurderingen kan variere dommere imellom. Flertallet er tilnærmet sikre på at tiltalte har begått handlingene, mindretallet finner ikke klar sannsynlighetsovervekt for dette.

Avgjør samme dommere begge kravene, er sannsynligheten liten for at den enkelte dommer skal vurdere vekten av samme bevis forskjellig for straffekrav og erstatningskrav. Det er trolig psykologisk vanskelig å tillegge det samme bevis ulik vekt – f eks å vurdere en vitneobservasjon om at tiltalte slo fornærmede som usikker ved avgjørelsen av straffekravet og som sikker ved avgjørelsen av erstatningskravet. Dette vil kunne være en saksbehandlingsfeil, og kan i grovere tilfelle også være straffbart, jf strl § 110. I praksis vil vel dommere som avgjør begge kravene også bare vurdere styrken av bevisene en gang. Men de må så sammenholde resultatet av styrkevurderingen med ulike beviskravsregler, jf drøftelsen i kap 6.3.2.

Men en kan kanskje ikke utelukke endret vurdering helt. Holdes det separate forhandlinger om erstatningskravet etter strprl § 431, vil en få særskilte prosedyrer og egne rådslagninger om erstatningskravet, i tillegg til eventuell bevisførsel. Det må også være adgang til å holde separate forhandlinger selv om det ikke er aktuelt med ytterligere bevisførsel dersom det av andre grunner er ønskelig med separate prosedyrer og rådslagning.

Bevisstyrkevurderingen av fellesbevisene under straffekravet kan vanskelig være bindende for vurderingen under erstatningskravet. Også hvor de samme dommerne avgjør straffekrav og erstatningskrav må de ha plikt til å legge den vurdering de alt i alt mener er den riktigste til grunn. En særskilt prosedyre om erstatningskravet kan teoretisk overbevise dommerne om at bevisstyrkevurderingen som ledet til frifinnelse for straffekravet, lider av svakheter. Sannsynligheten for dette er nok størst hvor fornærmedes erstatningskrav ikke prosederes av aktor, men av bistandsadvokat eller privatengasjert advokat. De kan representere «friske øyne», og kan lettere se alternativer til aktors prosedyre om straffekravet enn aktor selv. Dessuten er de i større grad partsidenitifisert og har ikke samme lojalitetsplikt overfor frifinnelsen for straffekravet. På tilsvarende måte kan en vel ikke helt utelukke at separate rådslagninger kan føre til endret bevisstyrkevurdering som følge av forbedret bevisanalyse ved erstatningsavgjørelsen.

Avgjøres kravene av forskjellige dommere – som i lagmannsrett med jury – må en regne med at det fra tid til annen er forskjeller i jurymedlemmers og fagdommeres vurdering av styrken av samme bevis – spesielt når de ikke har anledning til felles rådslagning om beviskraften. Det er situasjonen i jurysaker når erstatningskravet skal avgjøres etter en frifinnelse for straff. Normalt vil nok fagdommerne kvie seg for å gi uttrykk for direkte uenighet i juryens bevisstyrkevurdering av straffekravet når de avgjør erstatningskravet, men vi finner også eksempler på formuleringer i Domsundersøkelsen som kan tolkes som skepsis mot juryens bevisstyrkevurdering. I sak 9 (voldtekt) sier fagdommerne:

«I forhold til vurderingen av det borgerlige rettskrav finner lagmannsretten derfor ikke grunnlag for å trekke i tvil det B har forklart om hendelsesforløpet i tilknytning til det samleiet som fant sted i sykehusparken.

(…)

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A har utvist grov uaktsomhet og at hans adferd grenser helt til det forsettlige. Lagmannsretten legger til grunn at B både i ord og handlinger klart ga uttrykk for at hun protesterte mot samleiet i sykehusparken. At A er frikjent for straffekravet, kan etter lagmannsrettens mening ha sammenheng med at lagretten fant det tilstrekkelig tvilsomt om A oppfattet eller regnet det som overveiende sannsynlig at hun ikke ønsket å ha noe samleie med ham. Det vises til at hun nokså umiddelbart før hadde innlatt seg på visse seksuelle handlinger, selv om det er uklart hvilke, og at hun hadde tilbudt seg å onanere ham. Det er imidlertid ikke tvilsomt at han opptrådte grovt uaktsomt ved ikke å innse at B motsatte seg å ha samleie med ham i sykehusparken.»

Den siterte avgjørelsen hører imidlertid til unntakene. Hovedinntrykket er at fagdommerne søker å gjøre det klart at erstatningsdommen ikke rokker ved juryfrifinnelsen.

Det vil også være forskjellige dommere som avgjør kravene ved egen sivil sak, separat anke eller hvor hele eller deler av erstatningskravet henvises til sivilprosessuell behandling. Også her kan det forekomme at samme bevis tillegges ulik vekt ved avgjørelsen av kravene.

4.6.3.3 Beviskravene er forskjellige

Det er en viktig oppgave for domstolene å finne fram til sannheten når noen anklages for å ha begått straffbare handlinger eller å ha forvoldt skade. Etter strprl § 294 skal retten påse at straffesaker blir fullstendig opplyst. I praksis lykkes ikke dette alltid. Domstolene må også ta standpunkt til straffe- og erstatningskrav hvor det fortsatt eksisterer tvil om hva som har foregått. Her melder spørsmålet seg om hvem tvilen bør gå ut over. Prosessreglene om dette kalles gjerne for «bevisbyrderegler» eller «beviskravsregler» – altså regler om hvor sterke bevis domstolene skal kreve for å anse et bevistema for bevist.

Beviskravene i straffesaker og erstatningssaker er forskjellige. For å idømme straff må de objektive og subjektive ansvarsbetingelsene – skylden – være hevet over rimelig tvil . Retten må være tilnærmet sikker på at straffbarhetsvilkårene er oppfylt. Når det gjelder straffeutmålingen, antas det at kravene er noe mindre strenge.

For erstatningskrav gjelder det sivilprosessuelle hovedprinsippet om at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at de faktiske forhold retten legger til grunn for avgjørelsen er riktige. Men for noen typer erstatningskrav er beviskravene lempeligere. Ansvarsutelukkende omstendigheter ved kontrollansvar må eksempelvis «godtgjøres». Det innebærer et krav om høy sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for fritak foreligger, og et tilsvarende lavt krav for å ilegge ansvar. (Hov,1997: 147–48)

For andre former for erstatning er beviskravene strengere. Et eksempel her er oppreisningserstatning, hvor det etter rettspraksis må kreves «klar sannsynlighetsovervekt» for at erstatningsbetingelsene er oppfylt. De sentrale dommene er Rt 1990: 688 og Rt 1998: 864. Rt 1990: 688 har generelle synspunkter på beviskravene når det i en sivil sak er spørsmål om å anse som bevist en handling som også fyller de objektive vilkårene for straff:

«(…) jeg antar at det i utgangspunktet må kreves en klar sannsynlighetsovervekt for i et forsikringsoppgjør å legge til grunn at bilføreren har kjørt i påvirket tilstand. Det er særlig to betraktninger som tilsier dette. For det første bør det i alminnelighet kreves solid bevis for å legge til grunn at en part har gjort seg skyldig i straffbart eller sterkt klanderverdig forhold. For det annet bør ikke en forsikringstaker være utsatt for å tape sin forsikringsdekning på et uklart faktisk grunnlag.»

Rt 1996: 864 fastslår at «dette er et alminnelig prinsipp». Det avgjørende er om det aktuelle faktum «er belastende og dommen kan tenkes å få alvorlige konsekvenser for en parts moralske omdømme». Kravet om «solide bevis» presiseres til «klar sannsynlighetsovervekt» – som er det uttrykk som stort sett brukes i rettspraksis. 19

Forskjellene i beviskrav for straff og erstatning innebærer at en domstol på grunnlag av samme bevis kan komme til at like eller felles bevistemaer er bevist for erstatningskravet, men ikke for straffekravet. Dersom domstolen mener at det er høyst sannsynlig at tiltalte har misbrukt fornærmede seksuelt er ikke handlingen bevist ut over rimelig tvil, men det er klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte foretok den. Karmøy er også et eksempel på dette. Bevistemaet «rett forøver» er det samme for straff og erstatning. Men beviskravet er «hevet over rimelig tvil» for straff og «klar sannsynlighetsovervekt» for oppreisning.

4.6.3.4 Nærmere om overlapping mellom straffekrav og erstatningskrav

Bevistemaene for straff og erstatning kan overlappe uten å være fullstendig sammenfallende. Bevistemaene for å ilegge erstatning kan være nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å ilegge straff (og omvendt). De objektive kravene til handlingen er som nevnt oftest mer spesifikke – eller snevrere – for straff enn for erstatning.

Det mest praktiske er imidlertid de subjektive vilkårene. Skyldkravet er normalt strengere for straff enn for erstatning:

Tiltalte dytter borti fornærmede på glatt føre for å komme seg fram. Fornærmede faller og brekker armen. Det er hevet over rimelig tvil at handlingen hadde skadepotensiale, at tiltalte var uaktsom, at skaden var påregnelig og at størrelsen var kr x. Tiltalte må derfor ilegges erstatning. Det reises også tiltale for strl § 228. Tiltalte hevder at han hadde det fryktelig travelt og var nødt til å rekke et tog. Han tenkte overhode ikke på at kontakten med fornærmede kunne føre til ubehag – enn si skade. Usikkerheten om forsettet fører til frifinnelse.

I flere av voldtektssakene i Domsundersøkelsen finner retten det hevet over rimelig tvil at tiltalte har utvist grov uaktsomhet, mens den finner det noe usikkert om tiltalte forsto at fornærmede ikke ønsket seksuell omgang. Her er det forskjellene i bevistema som er bakgrunnen for den delte avgjørelsen. Forskjellene i beviskrav spiller ikke noen rolle for erstatningsavgjørelsen. Hadde uaktsom voldtekt vært straffbar da handlingen ble begått, ville tiltalte oppfylt kravet om subjektiv skyld.

I andre av voldtektssakene finner retten forsettlig voldtekt bevist når den avgjør kravet om oppreisningserstatning. Her er det forskjellene i beviskrav som begrunner den delte avgjørelsen. Siden skyldkravet for oppreisningserstatning etter skl § 3–5 er forsett eller grov uaktsomhet, kan en spørre hvorfor fagdommerne ikke nøyer seg med å finne grovt uaktsom voldtekt bevist når den gir oppreisningserstatning. Ingen av dommene uttaler noe direkte om dette. Men dersom uaktsom voldtekt rimer dårlig både med tiltaltes og fornærmedes forklaringer, har trolig retten funnet fornærmedes versjon klart mest sannsynlig, og da skal den bygge på denne.

Strprl § 3 krever at erstatningskravet «springer ut» av samme handling som straffekravet. Noen full identitet mellom det strafferettslige og det erstatningsrettslige handlingskravet er ikke nødvendig, jf kap 3.3.1. Dersom retten eksempelvis frifinner for straff pga manglende forsett, men ilegger erstatning fordi den finner uaktsomhet bevist, regnes dette fortsatt som «samme handling» i straffeprosesslovens forstand, selv om en kan hevde at å gjøre skade med vilje er noe annet enn å være uforsiktig.

Avgrensningen av søksmålsadgangen i strprl § 3 vil også angi minimumskravene til overlapping mellom straffekrav og erstatningskrav i kombinasjonsprosessen. Fremmes erstatningskravet i særskilt sivil sak, kan det utformes uavhengig av tiltalebeslutningen – uten noe krav om sammenfall med straffekravet. Det blir et rent faktisk spørsmål om overlappingen er sterk nok til å utgjøre en delt avgjørelse.

Det kan derfor gi mening å snakke om delte avgjørelser også hvor en tiltalt domfelles, dersom retten ilegger erstatning for handlinger som ikke omfattes av straffedommen, men som står i nær sammenheng med den. I sak 17 hvor tiltalte var dømt for en rekke seksuelle overgrep mot mindreårige – men også frifunnet for enkelte – sier lagmannsretten:

(…) For erstatningsutmålingen kan lagmannsretten således finne slik sannsynlighetsovervekt for at M også begikk overgrep som ikke er omfattet av tiltalens begrensede gjerningsbeskrivelser, og/eller som han ble frifunnet for og/eller som hører under andre straffebestemmelser enn de han ble domfelt etter. Videre kan lagmannsretten legge til grunn som godtgjort andre faktiske sider ved overgrepene med hensyn til art, antall, varighet osv enn det som fremgår av premissene for skyldavgjørelsen og straffutmålingen i straffedommene. 20

4.6.4 Andre forskjeller

4.6.4.1 Lovhjemmel

En frifinnelse for straffekravet kan skyldes at retten kommer til at handlingen som tiltalen angir, ikke rammes av straffelovgivningen. Her kan erstatningsvilkårene likevel være oppfylt, fordi det ikke gjelder noe lovskrav for å idømme erstatning.

Noe helt rent eksempel har jeg ikke funnet, men TV-dekoder dommene illustrerer denne grunnen til delte avgjørelser. I RG 1993: 728 ble en forhandler av parabolantenner dømt til erstatning til et TV-selskap for ulovlig salg av dekodere til TV-selskapets filmkanal. Filmselskapet anmeldte forhandleren for overtredelse av strl § 145, men anmeldelsen ble henlagt av Riksadvokaten som ikke straffbart forhold. I en senere tilsvarende sak endret Riksadvokaten standpunkt og reiste tiltale. Her kom Høyesterett under dissens 3–2 til at salg av piratdekodere ikke ble rammet av strl § 145. (Rt 1994: 1610) Etter disse avgjørelsene ble det i 1995 gitt en ny straffebestemmelse i strl § 262 som rammer salg av piratdekodere.

Uansett må en regne med at slike saker vil være sjeldne. Er det rimelig klart at det ikke finnes noe straffebud mot handlingen, vil ikke påtalemyndigheten reise straffesak.

4.6.4.2 Særlige grunner for fritak for straff

Nødrett og nødverge vil kunne føre til skadeforvoldelse. I begge tilfelle kan gjerningsmannen slippe straff, strl § 47 og 48. Det antas at gjerningsmannen er erstatningspliktig for skade voldt ved nødrettshandlinger, men ikke for nødverge, skl § 1–4. Er nødssituasjonen rimelig klar, vil det ikke bli reist straffesak, men er det bare tale om en viss mulighet for at det forelå en nødssituasjon, kan nødverge og nødrett lede til delt avgjørelse. Domsundersøkelsen gir to eksempler på at overskridelse av nødverge har ført til straffrihet etter strl § 48 fjerde ledd, men til erstatningsansvar, se sak 32 og 33. Derimot har den ikke eksempler på at nødrett har ført til erstatningsansvar, men frifinnelse for straff.

Ved legemsfornærmelser og ærekrenkelser kan en tiltalt også bli frifunnet for straff på grunn av provokasjon eller gjengjeldelse med hjemmel i strl § 228 tredje ledd eller § 250, men likevel måtte betale erstatning for skaden. Sak 34 er et eksempel på dette.

Frifinnelser kan også skje på grunn av villfarelse . Ved villfarelse om faktiske omstendigheter bedømmes straffbarheten ut fra tiltaltes oppfatning – ikke ut fra den riktige forståelse av situasjonen. Dersom retten ikke helt kan utelukke at tiltalte trodde at offeret samtykket i en slåsskamp, må den etter strl § 239 frifinne for straff for legemsbeskadigelse fordi rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Her kan det lett tenkes at skadevolders feiloppfatning må karakteriseres som uaktsom eller grovt uaktsom, og gi grunnlag for erstatning til offeret.

Ved villfarelse om den rettslige situasjonen, er derimot hovedregelen at feiloppfatningen skal være unnskyldelig for å lede til straffefritak. Alle må kjenne til straffebestemmelsene. Det nytter vanligvis ikke å hevde at man misforsto en straffebestemmelse og trodde at handlingen var lovlig. Kommer retten unntaksvis til at misforståelsen er unnskyldelig og frifinner for straff, vil det normalt heller ikke være grunnlag for erstatning. Men noen former for rettsvillfarelse – særlig om prejudisielle rettsforhold – er det urimelig å bedømme så strengt. De bedømmes på samme måte som faktisk villfarelse og kan lede til delte avgjørelser.

4.6.4.3 Foreldelse

Reglene om foreldelse kan også føre til delte avgjørelser. Er straffekravet foreldet, men ikke erstatningskravet, vil retten måtte frifinne for straff, men tilkjenne erstatning dersom vilkårene for straff og erstatning ellers er oppfylt. Foreldelsesreglene åpner noen muligheter for slike tilfelle.

Fristene for å reise straffesak fremgår av strl § 67. De avhenger av strafferammen og varierer fra 2–25 år. Hovedregelen er at fristen regnes fra den dag det straffbare forhold er opphørt; for overtredelser av strl § 195 fra den dag fornærmede fyller 18 år, strl § 68. For foretak – som bare kan straffes med bøter – er det strafferammen for enkeltpersoner i det aktuelle straffebud som skal legges til grunn, strl § 67 siste ledd. Ved fortsatt forbrytelse og kollektivforbrytelser oppstår særlige spørsmål om beregning av fristen. Fristen avbrytes ved rettergangsskritt som gir en mistenkt status som siktet – typisk en tiltalebeslutning.

Foreldelsesloven har spesialbestemmelser både for erstatningskrav (§ 9) og krav i forbindelse med straffesak (§ 11) som er av interesse i vår sammenheng. Erstatningskravene følger hovedprinsippet i foreldelsesloven om tre års foreldelse. Men foreldelsen starter først den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. (§ 9 nr 1)

Etter 20 år er kravet foreldet selv om startpunktet for fristen ikke har inntrådt. (§ 9 nr 2) Men 20-årsfristen gjelder ikke for personskade voldt i ervervsvirksomhet. Den gjelder heller ikke hvor skadevolder før det skadevoldende forhold opphørte, burde skjønt at det skadevoldende forhold kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade. Hensynet til forebygging og skadereduksjon ligger bak dette. Fristen avbrytes ved erkjennelse fra skyldneren eller ved rettslige skritt, jf foreldelsesloven § 15.

For uoppklarte forbrytelser vil altså foreldelsesfristen for krav på erstatning og oppreisning normalt være minst 20 år fra handlingen ble begått. Da vil foreldelsesfristen for alle straffekrav med strafferamme inntil 15 år være utløpt. Det er altså fullt mulig at en tiltalt frikjennes for straffekravet pga foreldelse, men fortsatt kan idømmes erstatning for handlingen. 21

For oppklarte saker er det mer praktisk at foreldelse av erstatningskravet inntrer før saken kommer for retten. Foreldelsesloven § 11 åpner for en forlengelse av fristen dersom straffesak blir reist. Selv om foreldelsesfristen er ute, kan krav på erstatning, oppreisning og inndragning «settes fram under en straffesak der skyldneren blir funnet skyldig i det forhold som medfører ansvaret». Det kan også reises sivil sak uhindret av foreldelsesfristen innen et år «etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig» eller et forelegg er endelig. Etter ordlyden er foreldelsesloven § 11 basert på likeretningsprinsippet. Hvis straffekravet ender med frifinnelse, og erstatningskravet ellers er foreldet, gjelder ikke adgangen til pådømmelse. 22

Er fristen for å reise sak om straffekravet gått ut, er også adgangen til å kreve pådømmelse av borgerlige krav etter straffeprosessloven tapt. Strprl § 3 forutsetter at det blir reist krav om straff etter strprl § 1, eller om sikring, forvaring, inndragning eller mortifikasjon etter § 2, for at erstatningskravet skal kunne fremmes. Er det klart at straffekravet er foreldet, vil påtalemyndigheten ikke reise straffesak.

Domsundersøkelsen inneholder ikke eksempler på delte avgjørelser som skyldes foreldelse. A.Robberstad,1994: 209–10 refererer imidlertid til to lagmannsrettsdommer fra 1992 om seksuelle overgrep mot mindreårige, hvor fagdommerne antar at juryen har frifunnet pga foreldelse, men hvor oppreisningskravet ikke ble ansett foreldet. 23

4.6.4.4 Dispositive handlinger

Med unntak for forelegg, kan ikke en siktet vedta straff. Straff skal idømmes etter en fullstendig bevisførsel hvor det er hevet over rimelig tvil at straffbarhetsvilkårene er oppfylt. 24 Erstatningsansvar kan imidlertid fritt vedtas eller avtales. Også under rettssaken kan tiltalte akseptere kravet helt eller delvis. Da skal retten normalt legge innrømmelsen til grunn uavhengig av hvor sterke bevisene for kravet er. I flere av sakene om økonomiske forgåelser aksepterte tiltalte betalingsplikt.

Tilsvarende kan det tenkes at tiltalte uteblir fra separate forhandlinger om erstatningskravet eller at saken fremmes etter strprl § 281 uten at tiltalte møter. Her kan det bli spørsmål om det er adgang til å avsi uteblivelsesdom, jf Hov,1983: 146–48.

4.6.5 Oppsummering

Analysen viser 9 juridiske hovedgrunner til at tiltalte kan bli frifunnet for straff, men idømt erstatning:

Bevistemaene

1) De objektive handlingsvilkår – kravene til handlingens ytre kjennetegn – kan være forskjellige.

2) De subjektive handlingsvilkår – hva slags overveielser forøveren må ha gjort under utførelsen av handlingen – kan være ulike. Forskjeller i skyldkravene utgjør en viktig gruppe. I Domsundersøkelsen krevde de fleste straffebudene forsett, mens det var nok med grov eller vanlig uaktsomhet for å ilegge erstatning.

3) Det kan foreligge særlige straffrihetsgrunner som nødverge, nødrett, provokasjon og villfarelse som ikke fritar for erstatningsansvar.

4) Manglende tilregnelighet utelukker straff, men ikke nødvendigvis erstatning.

5) Straffekravet kan være foreldet , mens erstatningskravet ikke er det.

Bevishåndteringen

6) Bevisføringen kan være forskjellig . Holdes det separate forhandlinger om kravene – enten to fullt atskilte saker eller tilleggsforhandlinger om erstatningskravet – kan det bli forskjeller i hvilke bevis som fremlegges.

7) Bevisstyrken kan bli vurdert forskjellig . Ulike dommere kan ha ulik vurdering av hvor sterke bevisene er. Endres domstolens sammensetning fra straffekrav til erstatningskrav, eller er avstemningsregelene forskjellige, kan også tiltalte bli frifunnet for straff, men dømt til erstatning.

8) Beviskravene kan være forskjellige . Straffbarhetsvilkår må bevises ut over rimelig tvil, mens det holder med sannsynlighetsovervekt eller klar sannsynlighetsovervekt for erstatning.

9) Disposisjonsprinsippet gjelder bare for erstatningskravet. Tiltalte kan godta erstatningskravet helt eller delvis uavhengig av utfallet av straffesaken.

Flere av de aktuelle grunnene kan gjøre seg gjeldende i den enkelte sak. Ofte er det forskjeller både i bevistemaene for skyld og i bevishåndteringen. Gjennomgangen viser også at bevistemaene for å ilegge erstatning kan være såvidt forskjellige fra straff, at det er utvilsomt at erstatningsvilkårene er oppfylt selv om tiltalte frifinnes for straff. Men selv om reglene åpner for forskjeller i bevistemaer, kan bevisene ligge slik an at de utelukker dette alternativet. Etter skl § 3–5 kan det eksempelvis ilegges oppreisning ved grovt uaktsom voldtekt. Likevel kan bevissituasjonen i en konkret sak begrense rettens alternativer til forsettlig voldtekt eller frivillig seksuell omgang. Det samme gjelder for Karmøy . Skadene på offeret kunne vanskelig være påført grovt uaktsomt.

I jurysaker gis det ikke noen begrunnelse for frifinnelser. Her er det spesielt vanskelig å avgjøre om delte avgjørelser skyldes såvel forskjeller i bevistema som i bevishåndtering, eller om bare én av de to hovedgrunnene gjør seg gjeldende.

Jeg kan derfor ikke gi nøyaktige tall for hvor ofte de forskjellige grunnene gjør seg gjeldende i sakene i Domsundersøkelsen. Anslagsvis ser forskjeller i bevistema ut til å være hovedgrunnen til delt avgjørelse i litt over halvparten av sakene, og forskjeller i bevishåndteringen i litt under halvparten. Blant de fem gruppene av bevistemaforskjeller, er det de subjektive handlingsvilkårene – skyldkravet – som dominerer. På bevishåndteringssiden er det forskjeller i beviskrav som er den klart hyppigste grunnen. Karmøy hører også hjemme her. Fagdommerne i lagmannsretten anfører det lavere beviskravet «klar sannsynlighetsovervekt» som grunn til å anse den frikjente som rett forøver for erstatningskravet.

Jeg har konsentrert analysen om juridisk akseptable grunner til frifinnelse for straff, men dom for erstatning. Poenget har vært å vise hvilke muligheter som eksisterer for at domstolene kommer til slike resultater etter en korrekt regelbruk. Nå kan selvsagt delte avgjørelser også skyldes feilaktig anvendelse av straffe- og erstatningsregler eller av prosessregler. Bevishåndteringen kan også lide av feil. Det kan eksempelvis spørres om beviskravet i Domsundersøkelsen har vært stilt for høyt i enkelte av straffeavgjørelsene og for lavt i enkelte av erstatningsavgjørelsene. Men noen systematisk rettslig og bevismessig etterprøving av avgjørelsene har jeg ikke foretatt, og det hadde heller ikke vært mulig å gjøre bare på grunnlag av dommene. Hovedinntrykket er likevel at reglene brukes riktig.

Den store variasjonen i grunner til delte avgjørelser innebærer samtidig at reformforslag fort vil bli komplekse dersom de skal ta hensyn til alle de ulike hensyn som gjør seg gjeldende. Sammenholder en dette med at antallet saker per år med delt avgjørelse er beskjedent, bør det etter mitt skjønn være utsikt til klare forbedringer før en reformprosess settes i gang.