5 Kan erstatning motvirke renvaskingen av frifinnelser?

5.1 Problemstilling

Et hovedspørsmål i Karmøydebatten er hva slags renvasking en frifinnelse bør gi, og om en dom på erstatning motvirker denne. 1 Dels ble det stilt spørsmål om ikke en frifinnelse skal bety at den tiltalte er fri for alle mistanker, og dels om ikke erstatningsavgjørelsen i realiteten innebar en strafferettslig skyldig-stempling.

Etter mitt skjønn er en klargjøring av dette spørsmålet sentralt for de rettspolitiske vurderingene. Hvilke konsekvenser bør en frifinnelse ha for den tiltalte, for den direkte fornærmede og for andre som på en eller annen måte berøres av den handlingen tiltalen gjelder? Jeg skal konsentrere meg om adgangen til å forfølge erstatningskrav, men spørsmålet har etter mitt syn rekkevidde ut over mandatet for utredningen.

I Karmøydebatten synes kritikken særlig rettet mot idømmelse av erstatning i samme sak – mao at det var den prosessuelle sammenkoblingen som var uheldig for virkningene av frifinnelsen. Men mandatet spør generelt om det er behov for å sikre fornærmedes krav på erstatning hvor tiltalte frifinnes. Spørsmålet må derfor stilles bredere. Jeg skal drøfte om ileggelse av erstatning for den handling frifinnelsen gjelder har uønskede virkninger uansett prosessuell form. Som ledd i analysen er det nødvendig å gå nærmere inn på hvilke renvaskingsvirkninger frifinnelser faktisk har i dag. Dette spørsmålet er lite omtalt i juridisk litteratur og lovutredninger

Straffeforfølging er basert på mistanke om straffbare forhold. Mistanken kan være mer eller mindre sterk. Den kan vise seg å stemme og den kan bli avkreftet. Men noen mistanker om straffbare forhold lar seg ikke bekrefte eller avkrefte på en overbevisende måte, og vil kunne klebe ved den de angår på ubestemt tid. Mistanke om straffbare forhold representerer en psykisk og sosial belastning for den som mistenkes – uansett om den mistenkte reelt er skyldig eller uskyldig – dels fordi den innebærer risiko for straffeforfølging og domfellelse og dels fordi den også kan innebære sosial stempling, bebreidelse og utstøtning.

Mistanker om straffbare forhold kan oppstå hos private – kanskje særlig hos de som krenkes ved den overtredelsen mistanken gjelder. De kan også oppstå hos – eller fanges opp av – media, offentlige kontrollorganer, politikere eller politi- og påtalemyndigheten som har hovedansvaret for å oppklare straffbare forhold og sørge for at det blir ilagt straff for dem.

Som ledd i etterforskning og pådømmelse treffer påtalemyndigheten og domstolene avgjørelser som krever vurderinger av hvor sterk mistanken er. Straffeforfølging innebærer altså mistankepåføring i større eller mindre grad. Noen av avgjørelsene er foreløpige og forutsetter at avklaringsprosessen skal fortsette, mens andre er endelige og har til formål å avgjøre saken. Mistankevurderingen ved de foreløpige avgjørelsene kan altså bli endret ved senere avgjørelser og er derfor avgrenset i tid. De endelige avgjørelsene er ment å skulle bli stående som straffesystemets sluttvurderinger av mistanken. Dette kan vi kalle for den juridiske mistankevurderingen.

Dersom mistanken ved de foreløpige avgjørelsene avkreftes ved den endelige mistankevurderingen, kan vi kalle dette renvasking i juridisk forstand. Frifinnelsene hører til de endelige avgjørelsene, og er domstolenes viktigste måte å renvaske på.

Den sosiale mistankepåføringen og renvaskingen behøver ikke falle sammen med den juridiske. En frifinnelse kan etterlate inntrykk av at den tiltalte ikke har gjort noe galt og er renvasket også moralsk. Men oppfatningen kan også være at tiltalte egentlig er skyldig, men har klart å unnslippe dom ved å lyve, eller skremme vitner, eller ved andre unnvikelsesstrategier, eller på grunn av polititabber, sinnssykdom, mindreårighet, ol. Medieopperksomheten kan være sterk under etterforskingen og svakere under hovedforhandling og dom. Inntrykk som har festnet seg under etterforskningen behøver ikke å bli korrigert senere, selv om tiltalte renvaskes juridisk.

Jeg skal konsentrere meg om å undersøke hvilke juridiske renvaskingsvirkninger frifinnelser har i dag, og om ileggelse av erstatning motvirker disse. Jeg gir også synspunkter på den sosiale renvaskingen, 2 men denne tar jeg ikke sikte på å gi noen utførlig analyse av. Bakgrunnen for denne prioriteringen redegjør jeg for i pkt 5.6.

Juridisk kan vi skille mellom frifinnelsens rettsvirkninger og dens faktiske virkninger. Rettsvirkningene er få. Det domstolen avgjør ved en frifinnelse, er at straff ikke skal anvendes på det forhold tiltalen gjelder. Tiltalte slipper en rekke nye plikter som en straffellelse ville medført, hvor den viktigste er plikten til å utholde straff. Noen plikter kan også bringes til opphør – som plikten til å utholde varetekt og tåle etterforskning. Frifinnelse kan gi grunnlag for erstatning for uberettiget forfølgning etter strprl § 444 og § 445, men da må også tilleggsvilkår oppfylles, jf nedenfor pkt 5.3.4. Ellers er det få rettsvirkninger knyttet til en frifinnelse.

Det som er interessant i vår sammenheng, er de faktiske virkningene. Med dette sikter jeg til hva frifinnelsen innebærer for mistanken om straffbare handlinger som lå til grunn for tiltalen. Er den fullstendig tilbakevist, eller bare svekket i større eller mindre grad? Eller er den i hovedsak bekreftet på tross for frifinnelsen?

En frifinnelse kan få bevismessig betydning i andre saker. Men noe bindende eller endelig bevis for at tiltalte ikke har utført de handlinger tiltalen angir, er den ikke. Frifinnelsen er et bevisdatum, som bedømmes på samme måte som andre bevis i en annen straffesak, en sivil sak eller en forvaltningssak. Frifinnelsen kan få stor tyngde eller den kan bli tillagt mindre vekt – alt etter bevistema og de øvrige bevis i den nye saken. Det samme gjelder for domfellelser. Tvml § 186 (3) hadde i sin tid en regel om at en fellende straffedom var bindende i en senere sivil sak. Siden beviskravene er vesentlig strengere i straffesaker, antok man at bevisene for straffbarheten alltid ville holde i en senere sivil sak. Men dette synet ble forlatt og bestemmelsen opphevet i 1935. (Hov I,1999: 379)

Jeg skal altså konsentrere meg om hva slags faktisk renvasking som kan ligge i en frifinnelse, og om det hendelsesforløp som domstolen legger til grunn for å ilegge erstatning kan komme i konflikt med denne. Vil idømming av erstatning innebære at domstolen anser handlinger bevist som den ikke anså bevist da den frifant tiltalte?

Etter mandatet skal de rettspolitiske drøftelsene ta i betraktning hensynet til tiltalte og til fornærmede. Jeg skal derfor først kort drøfte hvilke interesser tiltalte og fornærmede kan ha når det gjelder mistankekonstatering og renvasking (5.2). Så skal jeg undersøke hvordan mistankepåføringen foregår i straffesystemet (5.3). Deretter drøfter jeg nærmere hvilken virkning idømming av erstatning ved en frifinnelse kan ha for renvaskingen etter dagens ordning (5.4), for så å gi min rettspolitiske vurdering av om det ut fra renvaskingshensynet er behov for å endre adgangen til å pådømme erstatningskravet. Jeg vurderer behovet både med henblikk på kombinasjonsprosessen og på pådømmelse i særskilt sak (5.5). Jeg avrunder med et konklusjonsavsnitt(5.6).

5.2 Tiltaltes og fornærmedes hovedinteresse ved delte avgjørelser

5.2.1 De frikjente

De tiltalte i straffesaker er som oftest interessert i å slippe straff, både når de er uskyldige og når de er skyldige. Riktig nok tilstår de fleste som idømmes straff, men slike tilståelser er i stor grad taktisk betinget. Den siktede ser ikke noen mulighet for å unnslippe straff likevel og velger å legge kortene på bordet i håp om mildere behandling. Men det hender også at tilståelser kommer fordi det oppstår et genuint ønske om å gjøre opp for seg hos siktede.

Når mange skyldige ser seg tjent med å nekte straffeskyld, er det i håp om at påtalemyndigheten ikke skal klare å bevise skylden ut over rimelig tvil. Gruppen av frikjente kan derfor deles i to; de som reelt sett er uskyldige og de som faktisk er skyldige, men hvor skylden ikke lar seg bevise med tilstrekkelig sikkerhet.

De frikjente kan ønske seg en fullstendig juridisk og sosial renvasking – hva enten de er skyldige eller uskyldige – slik at det skal anses på det rene at de ikke har foretatt den handlingen tiltalen gjelder. Det bør heller ikke kunne stilles spørsmålstegn ved uskylden siden. Frifinnelsen bør legges til grunn i alle sammenhenger hvor spørsmålet om de har utført handlingen er relevant. Når en far er frikjent for seksuelle overgrep mot sin mindreårige datter, skal retts- og forvaltningsapparatet bygge på frifinnelsen i saker om erstatning, om-sorgsovertakelse, foreldreansvar og samvær. Han skal også helst være fritatt for all mistanke om å ha misbrukt datteren hos moren, familien, nærmiljøet, skolen, barnevernet, behandlingsapparatet og hos datteren selv.

5.2.2 De fornærmede

Det foreligger analyser av de fornærmede i saker om seksuelle overgrep som kan brukes til belysning av deres interesser med hensyn til renvasking av den tiltalte. Etter A. Robberstads syn 3 er det viktig at gjerningsmannen blir dømt til straff og at fornærmede får erstattet økonomisk og ikke-økonomisk tap. Fornærmede bør også komme igjennom saken mest mulig «hel», ved at de psykiske påkjenningene begrenses gjennom skånsom rettergang og ved så få rettsbehandlinger av saken som mulig. 4 A. Robberstad fortsetter:

«Disse må sies å være de mest typiske interessene for fornærmede flest i sedelighetssaker. Ønsket om å få gjerningsmannen dømt må ikke forveksles med det å få ham dømt til lengst mulig straff. Det viktigste ved en domfellelse er for mange den offentlige stemplingen av gjerningsmannens adferd og det at hun blir trodd på sin versjon av handlingsforløpet. Ønsket om å få erstatning står for mange som det minst viktige, men en erstatningssum kan være et velkomment «plaster på såret», samtidig som det øker stemplingen av gjerningsmannen.» (A. Robberstad, 1994: 101)

Etter Robberstads syn har de fornærmede ofte vært fremstilt «som en gruppe med mistenkelige interesser, hat og hevntørst». Bildet passer dårlig på ofre for seksualovergrep og på kvinner som har vært utsatt for mishandling. De er oftere preget av sorg, lammelse og passivitet. (A. Robberstad,1999: 356–57)

«Utenlandske undersøkelser tyder på at ulike grupper av fornærmede har forskjellige interesser, innstillinger og behov. For eksempel slik at ofre for fysisk vold eller skadeverk ønsker at forbryteren skal få svi eller at han selv skal gjenopprette skadeverket. Derfor kan det være viktig for dem at erstatningen kommer fra forbryteren selv og ikke fra staten.» (A. Robberstad, 1999: 357)

Fornærmede kan ha en realkunnskap om tiltaltes skyld som går ut over det som kommer fram under bevisførselen om straffekravet. Ved seksualovergrep, vold, ran osv, hvor det straffbare forholdet i tiltalen innebærer at fornærmede har opplevd den straffbare handlingen personlig, vil fornærmede oftest også kjenne de virkelige forhold. Likevel skjer frifinnelser også hvor fornærmede har sikker kunnskap om at tiltalte er skyldig. Det kan tenkes mange grunner til det. Noen fornærmede kan mangle ønske om oppklaring eller makter ikke å bidra tilstrekkelig til dette. De kan bli utilfredsstillende avhørt eller ikke bli trodd. Også fornærmede som har egen kunnskap om de reelle forhold, kan glemme, fylle ut, fortegne eller forklare seg usant. De kan bli intimidert av straffesakens profesjonelle aktører, eller av tiltalte, eller av andre som ikke ønsker at tiltalte skal bli dømt. De kan også gi opp å få tiltalte domfelt fordi de personlige belastningene ved rettsforfølgningen blir for store. Har fornærmede realkunnskap om at tiltalte er skyldig, vil en frifinnelse fort kunne oppleves som urimelig og som en stigmatisering av fornærmede som en person som ønsker å bruke rettsapparatet til å ramme tiltalte for handlinger som tiltalte ikke har begått. 5

Fornærmedes behov og problemer er også belyst i to utredninger fra begynnelsen av 1990-tallet: NOU 1991: 13 Seksuelle overgrep mot barn – straff og erstatning og NOU 1992: 16 Sterkere vern og økt støtte for kriminalitetsofre .

I NOU 1991: 13 (vedlegg 2) påpeker psykolog Toril Ursin Boe i en innhentet redegjørelse at det ofte er viktig for barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep at det reises straffesak. En bekreftelse fra rettsapparatet på at overgriperen må ta ansvaret for det som skjedde, vil for mange være viktig for bearbeidelse av egen irrasjonell skyld. Også ofre som er blitt voksne har ofte et liv preget av oppgitthet og resignasjon, hvor det å få oppreisning gjennom rettsapparatet kan muliggjøre en forandring. Men de positive virkningen avhenger i stor grad av om gjerningsmannen blir dømt eller ikke.

«Det ikke å bli trodd, ikke tatt på alvor eller ikke å oppleve at ansvaret blir plassert hos overgriperen, vil naturlig nok ha en destruktiv innvirkning på offeret. Denne synes i seg selv å være så alvorlig at punktet i seg selv er et argument mot straffesak.» (NOU 1991: 13:98)

Marianne Lind kommer med skarp kritikk av behandlingen av mødrene til barn hvor det er reist straffesak for seksualovergrep mot barnets far i sin særuttalelse i NOU 1992: 16. Hennes syn er det samme som Ursin Boes. Barn lider når faren frifinnes. De oppfatter det som om dommeren tror de lyver, og nærstående kan også tro at ofrene lyver om overgrepene. De vil føle det som en oppreisning om tiltalte blir dømt.

A. Robberstad ser idømming av erstatning som mindre viktig enn straff, mens verken Ursin Boe eller Lind behandler betydningen av å idømme erstatning. Umiddelbart skulle en tro at de gjenopprettende virkningene av erstatning for fornærmede er vel så gode som for straff, jf kap 3, og at erstatningskravet var vel så viktig for fornærmede som straffekravet. Nå er det særlig ofrene for seksualovergrep som danner grunnlag for denne vurderingen. De ser ofte det moralske og sosiale oppgjøret som langt viktigere enn det økonomiske. Straff innebærer en klarere stempling av gjerningsmannens handlinger som forkastelige enn erstatning. Ofrene har oftest realkunnskap om tiltaltes skyld, og en frifinnelse kan fremstå som en ny urettferdighet i tillegg til selve overgrepet. Oppreisningsbeløpene kan også synes beskjedne i forhold til de plager og skader fornærmede er påført. Ved økonomiske forgåelser er det større grunn til å tro at erstatning av tapet ikke sjelden er viktigere enn at tiltalte får straff.

Verken A. Robberstad, Ursin Boe eller Lind ser ut til å ha vurdert spesielt hvilken betydning det har for fornærmede å bli tilkjent erstatning når det er på det rene at tiltalte frifinnes for straff. Når straff faller bort, er det bare en erstatningsreaksjon som kan ivareta gjenoppretting og prevensjon. Det er nærliggende å anta at erstatningskravet da får vesentlig større betydning, og at ileggelse av erstatning kan motvirke i hvert fall noen av de negative konsekvensene en frifinnelse kan ha for fornærmede. Jeg kommer tilbake til disse spørsmålene i kap 6.4.5.4.

5.3 Hvordan foregår mistankepåføring og renvasking under straffeforfølging?

Den juridiske mistankekonstateringen skjer på to måter. Dels inngår det krav om mistanke eller bevis av en bestemt minimumsstyrke i vilkårene for mange straffeprosessuelle avgjørelser, dels gis det begrunnelser for mange straffeprosessuelle avgjørelser som kan inneholde vurderinger av hvor sterk mistanken mot tiltalte er. Minimumskravene til mistanke omtales også som krav til bevisstyrke eller beviskrav, jf kap 4.6.3.3. 6 Avgjørelsene treffes dels av påtalemyndigheten, dels av domstolene eller av påtalemyndigheten med varierende grad av kontroll fra domstolene. Jeg skal først drøfte minimumskravene til mistanke, slik de er nedfelt i de rettslige vilkårene for straffeprosessuelle avgjørelser, deretter drøfter jeg mistankekonstatering i straffeprosessuelle begrunnelser.

Utredningens hovedspørsmål er imidlertid om ileggelse av erstatning svekker renvaskingen av frifinnelser. Jeg skal derfor drøfte om – og eventuelt på hvilken måte – erstatningsavgjørelser kan påføre mistanke om straffbare handlinger.

5.3.1 Straffeprosessuelle minimumskrav til bevisstyrke

Ut fra minimumskravene til bevisstyrke, vil en altså kunne trekke slutninger om hvor sterk avgjørelsesinstansen minst anser mistanken for å være. Vi kan bruke pågripelse som eksempel. For å pågripe kreves det minst skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan medføre fengsel i over 6 mnd, strprl § 171. Når politiet arresterer en mistenkt, kan en derfor anta at de minst har skjellig grunn til å tro at den pågrepne har utført den straffbare handlingen. Selve pågripelsesbeslutningen og gjennomføringen av den vil altså innebære en mistankepåføring av en viss styrke.

Jeg skal kort angi hva slags mistankepåføring typiske straffeprosessuelle avgjørelser innebærer. I figur 5.1 har jeg – noe forenklet – sammenfattet kravene i de viktigste bestemmelsene.

Etterforskning forutsetter mistanke om et straffbart forhold. Men mistanken behøver ikke være særlig sterk. Etter strprl § 224 er det nok med «rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold.» At etterforskning settes i gang betyr følgelig i hvert fall en svak mistanke om straffbare forgåelser, men ikke nødvendigvis mot en bestemt person. Dersom en anmeldelse ikke tilfredsstiller dette kravet, vil den normalt bli henlagt som grunnløs. Men en beslutning om etterforskning kan også innebære en langt sterkere mistanke mot en bestemt person, også at påtalemyndigheten er sikker på at en person har forøvet en straffbar handling, jf fig 5.1.

Bruk av tvangsmidler forutsetter minst sannsynlighetsovervekt for at den siktede har begått det straffbare forhold som er angitt i siktelsen. Domstolene er involvert i mange av tvangsmiddelbeslutningene, noe som gir mistankevurderingen særlig tyngde. For å ta eksempelvis en begjæring om varetekt til følge, må det minst være skjellig grunn til mistanke om at tiltalte har begått den handling siktelsen angir, strprl 184 annet ledd, jf § 171. Bruk av tvangsmidler betyr altså at påtalemyndigheten – og eventuelt forhørsretten – mener det minst er sannsynlighetsovervekt for at siktede har begått den handling siktelsen gjelder, jf fig 5.1.

For bruk av såkalt «rettshåndhevelsesarrest», strprl § 184 annet ledd, jf § 172, må det foreligge tilståelse eller andre forhold som særlig styrker mistanken, jf fig 5.1. Her må domstolene minst finne klar sannsynlighetsovervekt for at straffbarhetsvilkårene er oppfylt – altså en meget sterk mistanke.

Mistankepåføringen ved tvangsmiddelavgjørelser er foreløpig. Mistanken vil bli prøvd på ny ved påtaleavgjørelsen og ved dommen dersom påtalemyndigheten velger å reise tiltale. Selv om påtalemyndigheten og domstolene må finne det overveiende sannsynlig at siktede har begått den straffbare handlingen for å bruke tvangsmidler, kan senere avgjørelser både styrke og svekke mistanken. Mistankepåføringen er avgrenset i tid, fordi den blir etterfulgt av nye vurderinger av mistankens styrke.

For å ta ut tiltale, må påtalemyndigheten mene at skylden kan bevises ut over rimelig tvil. Hvis påtalemyndigheten mener bevisene ikke holder til domfellelse, skal saken henlegges. Slike avgjørelser inneholder en viss gradering av mistankens styrke. Det kan bl a henlegges fordi anmeldelsen anses «åpenbart grunnløs», «fordi intet straffbart forhold anses bevist» eller «etter bevisets stilling».

«Åpenbart grunnløs» skal ifølge Riksadvokaten 7 bety «en kvalifisert form for henleggelse etter bevisets stilling, som skal brukes der hvor etterforskning ikke iverksettes eller hvor ubetydelig etterforskning er iverksatt», jf fig 5.1. (Sitert etter Hov II,1999: 100) Poenget med henleggelsesformen må være at det fra først av fremstiller seg som svært usannsynlig at det er begått noe straffbart – eksempelvis at en anmeldelse fremstår som grunnløs.

«Intet straffbart forhold anses bevist» brukes hvor det er gjennomført mer ordinær etterforskning, men hvor bevisene med særlig styrke taler mot at det er begått en straffbar handling. Denne henleggelsesformen innebærer at påtalemyndigheten anser det for usannsynlig at den siktede skal ha begått en straffbar overtredelse, jf fig 5.1. En slik henleggelse innebærer i realiteten en full renvasking for mistankene. 8 Ellers skal «henleggelse etter bevisets stilling» brukes. Den siste henleggelseskategorien blir dermed nokså vid. Den brukes der påtalemyndigheten har «mer eller mindre sterk mistanke mot en bestemt person, men hvor en antar at bevisene ikke er sterke nok til domfellelse». (Hov II,1999: 100) En henleggelse «etter bevisets stilling», innebærer at det fortsatt eksisterer mistanke, men at påtalemyndigheten ikke anser bevisene sterke nok til domfellelse, jf fig 5.1. Mistanken kan variere atskillig i styrke. Påtalemyndigheten kan anse det som mindre sannsynlig at siktede har forøvet en straffbar handling, selv om muligheten fortsatt er til stede, og den kan anse det som nesten sikkert – om enn ikke hevet over rimelig tvil – at siktelsen er riktig.

Mens avgjørelser om å sette i verk etterforskning eller bruk av tvangsmidler innebærer en foreløpig mistankevurdering, er påtaleavgjørelsen et endelig standpunkt til mistanken dersom den går ut på henleggelse. Påtaleavgjørelsen kan også gå ut på påtaleunnlatelse, forelegg eller tiltale. 9 Disse avgjørelsene krever alle at påtalemyndigheten minst anser skylden hevet over rimelig tvil – altså at den anser det klart at siktede oppfyller vilkårene for straff, jf fig 5.1. Påtaleunnlatelse og forelegg er også normalt en endelig mistankevurdering, selv om det er mulig for siktede å få saken brakt inn for domstolene til prøving.

Uttak av tiltale er derimot bare en foreløpig vurdering av mistanken, hvor domstolene skal foreta den endelige vurderingen. Dommer – enten de går ut på frifinnelse eller straff – er straffesystemets endelige vurdering av mistanken – om enn med adgang til overprøving. De er ment å være permanente.

Kravet til bevis for å kjenne en tiltalt skyldig er det samme som for uttak av tiltale, jf fig 5.1. Domstolen må finne at skylden er hevet over rimelig tvil. I likhet med henleggelse kan en frifinnelse omfatte mistankevurderinger av svært forskjellig karakter – fra at tiltalte er klart uskyldig, til at det meste peker mot skyld, men at det eksisterer en svak tvil som domstolen ikke helt kan se bort fra. I motsetning til for henleggelse finnes det ikke noen egen frifinnelseskategori for de klart uskyldige.

Påtalemyndigheten skal bare reise tiltale hvor den mener straffeskyld kan bevises utover rimelig tvil. 10 I likhet med domstolene har påtalemyndigheten plikt til å være objektiv. Den skal kartlegge og vurdere både det som taler for og det som taler mot den siktede. Når det blir reist straffesak, innebærer det altså en meget sterkt mistanke om straffbart forhold mot tiltalte fra påtalemyndigheten. Mistanken kan også allerede være delvis bekreftet av domstolene som ledd i kontrollen med tvangsmiddelbruk. Det er altså ikke slik at domstolene har hovedansvaret for mistankeavklaring uansett mistankens styrke. Ideelt sett skulle alle straffesaker for domstolene ende med domfellelse.

Dette er en helt sentral silingsmekanisme, som forklarer hvorfor delte avgjørelser er lavfrekvente. En kan imidlertid spørre hvorfor de i det hele tatt forekommer.

Når tiltaler likevel ender med frifinnelse, kan det skyldes at påtalemyndigheten har feilvurdert bevisenes styrke. Den kan også ha tatt ut tiltale selv om bevisene var for svake, og hvor det riktige hadde vært å henlegge saken. Det hender dessuten at bevisene «svikter» etter at hovedforhandlingen er påbegynt. Bevis kan falle bort og det kan komme nye bevis til, eller innholdet i de opprinnelige bevis kan endre seg – eksempelvis ved at et vitne forklarer seg annerledes under hovedforhandling eller ankebehandling enn det har gjort for politiet. Det hender vel også at domstolen – kanskje særlig i jurysaker – frifinner selv om bevisene er sterke nok.

Statistisk ender de fleste tiltaleposter med domfellelse. I 1999 lå frifinnelsesprosenten på 17 – eller en frifinnelse for hver 6 tiltalepost, jf kap 4.2. Det kan nok hevdes at dette er en forholdsvis høy prosent, påtalemyndighetens strenge objektivitetsplikt tatt i betraktning.

En frifinnelse vil derfor alltid i noen grad renvaske den tiltalte, siden kravet til bevisstyrke for uttak av tiltale ligger høyt. Men en tiltalt skal frifinnes så vel hvor det ikke er fnugg av tvil om uskylden som hvor det bare er en svak mulighet for at et av straffbarhetsvilkårene ikke er oppfylt – eksempelvis for at handlingen ikke ble utført forsettlig. I likhet med «henleggelse etter bevisets stilling», favner altså «frifinnelse» over store variasjoner i mistankestyrke. Minimumskravene for å frifinne gir derfor ikke noen full renvasking av en tiltalt. Mistanken mot ham kan fortsatt være sterk.

Frifinnelse omfatter altså alle grader av mistanke: fra at skylden anses bort imot sikker til at det ikke finnes holdepunkter for mistanke. Det samme gjelder henleggelse. Henleggelse er riktig nok blitt delt i tre kategorier, hvor kategoriene «henlagt som åpenbart grunnløs» og «fordi intet straffbart forhold anses bevist», gir uttrykk for en tilnærmet full renvasking. Frifinnelsene har imidlertid ikke slike spesifiseringer. I motsetning til for henleggelse, skiller ikke domstolene mellom de klare frifinnelsene, og de hvor det fortsatt er tvil om uskylden i selve domsslutningen. Frifinnelsesvilkårene i seg selv sier lite om hvor omfattende den endelige renvaskingen er.

5.3.2 Mistankespesifisering

Mistankevurderingen kan spesifiseres gjennom begrunnelser, noe som er viktig ved de store variasjonene i mistankegrunnlag som frifinnelse og henleggelse etter bevisets stilling åpner for. Dels kan det eksistere begrunnelsesplikt, dels en begrunnelsesadgang. Pliktreglene fastsetter det minimum som må sies, men både påtalemyndigheten og domstolene kan ha anledning til å utdype begrunnelsen etter eget skjønn – også for vurderingen av bevisene og mistanken mot siktede.

Men noen avgjørelser er det ikke anledning til å begrunne – eksempelvis jurykjennelser eller beslutninger om å ta ut tiltale. 11 Her er det kun beviskravene for avgjørelsen som kan gi grunnlag for slutninger om mistankestyrken. Noen utdypning og presisering av denne gjennom begrunnelse gis ikke. Jeg skal gå nærmere inn på reglene om begrunnelse for frifinnelser for straffekrav og parallellføre med henleggelser.

En henleggelse skal være skriftlig, men påtalemyndigheten har ingen plikt til å begrunne den. Men det er vanlig å oppgi hvilken av de tre henleggelseskategoriene som har vært benyttet. 12 (Hov II,1999: 107, 143)

Når det gjelder domstolene, er det forskjell på juryfrifinnelser og frifinnelser i meddomsrett. Det har også skjedd endringer i systemet ved to-instansreformen.

Juryen begrunner ikke sine avgjørelser, strprl § 40 første ledd, og skal heller ikke gi informasjon om sine rådslagninger. Det er derfor umulig å vite hvordan juryen faktisk vurderte mistanken mot siktede. Teoretisk kan en juryfrifinnelse innebære alt fra at samtlige jurymedlemmer finner tiltalen grunnløs, til at flertallet vil dømme, men at et mindretall på fire mener at tvilen så vidt er for sterk.

Før to-instansreformen skulle domsgrunnene ved frifinnelse i meddomsrett «angi de vilkår for straffskyld som antas å mangle …». (Strprl § 40 fjerde ledd) Utgangspunktet var tiltalens faktiske beskrivelse av den handling påtalemyndigheten mente tiltalte hadde begått. Loven krevde bare at bevisresultatet skulle angis – for eksempel at retten ikke fant det bevist at den beskrevne handlingen var utført forsettlig, eller med vinnings hensikt. Den inneholdt ikke noe krav om at retten skulle redegjøre for hvor sterke den anså bevisene for skyld å være, selv om det ikke var noe i veien for å gi en slik redegjørelse. (Andenæs I,1994: 371, jf 367–68)

Med to-instansreformen ble det innført plikt for meddomsretter til å begrunne bevisresultatet. «Domsgrunnene skal i alle saker som har vært behandlet med meddomsrett, angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering» heter det nå i strprl § 40 siste ledd. Selv om plikten ikke oppfattes som særlig streng, vil det ved frifinnelse normalt fremgå av domspremissene hvor sterk retten har ansett mistanken for å være. Det er tilstrekkelig å angi ett straffbarhetsvilkår som ikke anses tilstrekkelig bevist og gi begrunnelse for bevisvurderingen for dette vilkåret, men retten har adgang til å gå inn på andre straffbarhetsvilkår i begrunnelsen.

Tidligere ble de alvorlige straffesakene behandlet i lagmannsrett med jury som første instans. Etter to-instansreformen behandles også de alvorlige straffesakene i by- og herredsretten i første instans, som vil redegjøre for bevisene og rettens vurdering av dem. Både hvor juryen omgjør en domfellelse (som i Karmøy ) og opprettholder en frifinnelse, vil lagmannsrettsdommen mangle en konkret imøtegåelse av førsteinstansens bevisvurdering. Frifinner juryen etter en domfellelse i førsteinstansen, må en oftest anta at juryen har vært uenig i meddomsrettens bevisvurdering, men noen redegjørelse for hva uenigheten består i, vil ikke dommen gi. Opprettholdes en frifinnelse, behøver ikke juryen være uenig i førsteinstansens vurdering overhode.

Mens en tidligere la opp til en enten-eller vurdering – enten skyldig eller uskyldig – legger dagens system i større grad opp til en nyansert vurdering. Den samme tendensen kan observeres for henleggelse. I tillegg til oppdelingen av sekkekategorien «henlagt etter bevisets stilling» i «åpenbart grunnløs», «intet straffbart forhold anses bevist» og «henlagt etter bevisets stilling», mener Hov at påtalemyndigheten også må kunne peke på hvorfor den mener at straff ikke kan anvendes – eksempelvis at det foreligger en objektiv straffrihetsgrunn, at gjerningsmannen er utilregnelig, osv. (Hov II,1999: 96)

5.3.3 Mistankepåføring ved erstatning

At vilkårene for å frifinne bare gir usikre holdepunkter for hvor sterk renvaskingen er, er ikke i seg selv noe argument mot å idømme erstatning for den handling frifinnelsen gjelder. Mer problemfylt blir en slik adgang dersom den kan føre til mistanker om at skadevolder likevel har begått handlingen som motsier renvaskingen i frifinnelsen. Jeg skal nå se nærmere på hva slags mistankepåføring en dom på erstatning kan innebære for den frikjente.

Som Karmøy illustrerer, er det ikke bare rettssystemets behandling og avgjørelse av straffekrav som kan påføre mistanke om straffbare handlinger. Også behandlingen og avgjørelsen av sivile krav kan innebære sosial og juridisk mistankepåføring. De rettslige vilkårene for kravet kan angi bevistemaer og medføre bevisføring som også kan innebære mistankepåføring for straffbare forhold. Er kravet tilbakebetaling av kontraktssum pga mangler og det legges fram bevis for at varen ble levert med åpenbare mangler som selger kjente til og fortiet, kan dette også gi grunnlag for mistanke om bedrageri. Bevisene for et erstatningskrav mot en samboer for skader pga langvarig mishandling, kan også gi grunnlag for mistanke om straffbare legemskrenkelser. 13 Undersøker likningsmyndighetene om det er grunnlag for straffeskatt, kan de også finne sterke holdepunkter for straffbare skatteunndragelser.

Oppreisningserstatning etter skl § 3–5 skal ilegges dersom det er «klar sannsynlighetsovervekt» for at erstatningsvilkårene er oppfylt, jf fig 5.1. 14 Dette innebærer normalt en sterk mistanke om at straffebestemmelser også er brutt. Men selv om de objektive vilkårene for oppreisning i stor grad er hentet fra straffebestemmelser, er skyldkravet i de fleste bestemmelsene forskjellig. Det kan være utvilsomt at skadevolder handlet grovt uaktsomt, men ikke forsettlig.

For krav om erstatning for person- og tingsskade er hovedregelen at det må foreligge «sannsynlighetsovervekt» for at erstatningsvilkårene er oppfylt, jf fig 5.1. Alt etter den skadevoldende handlings karakter, kan ileggelse av erstatning innebære en begrunnet mistanke om at straffebestemmelser også er brutt. Men de alminnelige erstatningsvilkårene er så vidt forskjellige fra straffbarhetsbetingelsene at vurderingen av om det er grunnlag for mistanke om straffbart forhold, og i så fall hvor sterk, vil bero på den konkrete vurderingen av den aktuelle handlingen.

Ved kontraktsansvar er det alminnelige bevisstyrkekravet lavere enn for erstatningsansvar etter de alminnelige regler. Ved kontrollansvar – oppfyllelseshindringer som ligger innenfor debitors kontroll – må skadevolder «godtgjøre» at erstatningsbetingelsene ikke er oppfylt, jf fig 5.1. Også hvor den erstatningsbetingende handlingen har de samme kjennetegn som de objektive og subjektive vilkårene i en straffebestemmelse, vil mistankepåføringen være atskillig svakere enn ved oppreisning fordi beviskravet er langt mindre strengt.

At retten finner vilkårene for erstatning oppfylt, kan altså – på samme måte som ved frifinnelser – gi rom for mistankeantakelser av ulik styrke. Også her er begrunnelser et sentralt spesifiseringsinstrument:

Sivile dommer skal alltid grunngis. Etter tvml § 144 nr 4 skal en sivil dom inneholde «avgjørelsesgrunde; de må bestemt og uttømmende angi det saksforhold som retten bygger sin avgjørelse på.» I dette ligger at retten – i likhet med hva som gjelder for meddomsrettene i straffesaker – må redegjøre for utfallet av bevisbedømmelsen. I erstatningssaker innebærer dette at redegjørelsen må vise at alle vilkår for erstatning er oppfylt, herunder også culpa-kravet hvor dette er relevant. Til forskjell fra meddomsrettssakene, er det ikke noe saksbehandlingskrav at retten redegjør for hovedpunktene i bevisbedømmelsen. Men det gjøres normalt likevel. (Hov,1994: 458) Hov antar at regler om dette er i ferd med å innarbeide seg i domstolene. (Hov I,1999: 299) Sivilprosessens regler må antas å gjelde for domsgrunnene for erstatningsavgjørelsen i kombinasjonsprosessen.

Premissene for en erstatningsavgjørelse vil derfor gi informasjon om karakteren av den handling skadevolder har utført, og kunne gi grunnlag for en forholdsvis presis mistankepåføring om handlingens straffbarhet. Som Karmøy illustrerer, kan erstatningsavgjørelsen her utfylle og presisere den uspesifiserte mistankevurderingen ved en juryfrifinnelse.

Selv om det sikkert ikke forekommer ofte, kan premissene også tenkes å inneholde formuleringer som innebærer at den anser straffbarhetsvilkårene bevist ut over rimelig tvil. 15 En slik bevisvurdering vil innebære at selve avgjørelsen om å frifinne fremstår som gal. Den gir et kraftig signal om at tiltalte egentlig burde vært kjent skyldig til straff. Erstatningsavgjørelsen vil her få preg av å underkjenne frifinnelsen. Tvml § 144 inneholder ikke noe forbud mot å omtale et slikt bevisresultat i begrunnelsen for erstatningsdommen.

5.3.4 Ny prøving av mistankepåføringen

En siktet eller fornærmet kan være misfornøyd med renvaskingen i premissene for frifinnelsen eller med mistankepåføringen i erstatningsavgjørelsen. Gjeldende rett gir dem få muligheter til å få overprøvd dette. Hovedpoenget med klage- og rettsmiddelordningene er jo mulighet til å overprøve avgjørelsen av kravet, ikke begrunnelsen for avgjørelsen.

Når en tiltalt frifinnes av en meddomsrett fordi objektive eller subjektive straffbarhetsvilkår ikke finnes bevist, kan han ikke påanke fordi han mener seg utilstrekkelig renvasket i domspremissene, strprl § 307 første ledd. Skulle retten derimot finne de objektive og subjektive straffbarhetsvilkår oppfylt, men frifinne pga manglende tilregnelighet eller foreldelse, kan avgjørelsen påankes på vanlig måte. Slike anker hører til unntakene. I jurysaker er det på tilsvarende måte bare adgang til anke over frifinnelser hvor juryen har avgjort skyldspørsmålet mot tiltalte, men fagdommerne frifinner på annet grunnlag. Dette til forskjell fra henleggelse, hvor en siktet vel må kunne påklage selve henleggelseskategoriseringen – eksempelvis at henleggelse «fordi intet straffbart forhold anses bevist» burde vært brukt i stedet for «henleggelse etter bevisets stilling». (Hov II,1999: 161)

Heller ikke fornærmede kan bruke rettsmidler mot en frifinnelse for straffekravet. Dette er påtalemyndighetens ansvar. Derimot kan fornærmede etter strprl § 59a påklage en henleggelse. Klageadgangen må vel også gjelde hvor fornærmede aksepterer henleggelsen, men er utilfreds med valg av henleggelseskategori.

Tiltalte vil kunne bruke rettsmidler mot en dom på erstatning, og dermed også få overprøvd den mistankepåføring som premissene måtte inneholde. Men verken skadevolder eller skadelidte kan få overprøvd mistankepåføringen dersom de ikke ønsker å angripe domsresultatet.

En frifunnet kan imidlertid kreve erstatning for uberettiget forfølgning etter strprl kap 31. Her er vilkåret for erstatning at siktede har «gjort det sannsynlig» at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen, (jf fig 5.1). Det skal altså en forholdsvis grov feilvurdering av – eller en vesentlig endring i – bevissituasjonen til for å utløse erstatningsplikt for straffeforfølgningen. Det er ikke nok at skylden ikke var hevet over rimelig tvil, det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at tiltalte ikke har begått handlingen. (Se nærmere Uggerud,1998: 102–127)

Det er på det rene at denne form for erstatning har en renvaskingsvirkning. Uggerud fremhever at juridisk teori 16 viser til den særlige moralske oppreisning siktede ofte vil føle dersom han blir tilkjent erstatning, mens et avslag vil gi motsatt virkning. På den annen side vil det kunne oppfattes som en halvveis erkjennelse av skyld om erstatningskrav ikke fremmes. Dagens ordning fører til to typer av frifinnelser; den fullstendige frifinnelse som gir rett til erstatning og den mindre fullstendige som ikke opphever fullstendig den mistanke som er lagt på siktede ved straffeforfølgningen. (Uggerud,1998: 365 med henvisninger)

Uggerud mener ordningen er uheldig, og foreslår et mer omfattende ansvar som visker ut dette skillet. Han går inn for en objektiv regel hvor det offentlige har erstatningsplikt over alt hvor en forfølgning ender med frifinnelse eller henleggelse. (Uggerud,1998: 473) Erstatningsplikten vil følgelig også gjelde ved solide bevis for skyld. En tilsvarende regel er foreslått i NOU 1996: 18, men med begrensinger mht tapstyper og tapsomfang. (Uggerud,1998: 504)

En slik regel kan føre til at domstolen ved frifinnelse for straff for en handling, må idømme erstatning både til fornærmede for skadeforvoldelse og til siktede for uberettiget forfølgning. Med dagens beviskrav er slike utfall ikke mulig uten at bevishåndteringen er ulik. Erstatningsplikt til fornærmede er aktuell ved sannsynlighetsovervekt eller klar sannsynlighetsovervekt for skyld, mens erstatning for uberettiget forfølgning først inntrer ved sannsynlighetsovervekt mot skyld. Med et slikt regelverk vil betydningen av fornærmedes erstatningskrav som renvaskingsinstrument øke. Dersom fornærmede velger å fremme erstatningskrav, kan skillet mellom de «blankt frikjente» og de «halvveis frikjente» bli trukket etter avgjørelsen av fornærmedes erstatningskrav – ikke etter om siktede har fått erstatning for uberettiget forfølgning.

5.4 Renvaskingskonflikter

5.4.1 Problemstilling. Hva slags motsigelser kan tenkes å forekomme?

Når erstatning idømmes for handlinger skadevolder er frifunnet for straff for, vil erstatningsavgjørelsen kunne utfylle det bilde som frifinnelsen gir av det straffbare forholdet i tiltalen. Den kan klargjøre nærmere hva slags handlinger tiltalte faktisk utførte, og hva slags mistanker som fortsatt eksisterer mot den frikjente for det straffbare forholdet i tiltalen. Det kan også tenkes at erstatningsavgjørelsen i større eller mindre grad svekker det retten kom fram til under avgjørelsen av straffekravet. En sentral innvending i Karmøydebatten var at erstatningsavgjørelsen på urimelig måte bidro til å redusere renvaskingen av frifinnelsen her.

En slik svekkelse kan skje på flere måter. I kapittel 4 redegjorde jeg for tre hovedgrunner til at bevishåndteringen kan lede til delt utfall. Jeg skal konsentrere meg om de to første, nemlig hvor den delte avgjørelsen skyldes at det er forskjeller i hvilke bevis som legges til grunn for de to kravene, eller at domstolen tillegger samme bevis forskjellig vekt når den avgjør de to kravene. Dette skal jeg i det følgende kalle for motsigelse . Med motsigelse sikter jeg altså til at de to avgjørelsene vurderer styrken av bevisene forskjellig for et bevisspørsmål som er det samme for straff og erstatning. Erstatningsavgjørelsen legger til grunn at det er sikkert at skadevolder brakk armen på skadelidte, mens frifinnelsen for straff er basert på at det var atskillig tvil om dette. Her vil erstatningsavgjørelsen klart motsi bevisresultatet i straffesaken og svekke renvaskingen av frifinnelsen. Vi skal nå gå dypere inn i spørsmålet om hva slags motsigelser som kan forekomme dersom det idømmes erstatning ved frifinnelse.

For at motsigelse skal oppstå må hvertfall noen av bevistemaene for straff og erstatning overlappe hverandre. Det må være nødvendig å ta standpunkt til de samme faktiske forhold i begge avgjørelsene. Det er overlapping i spørsmålet om ansvarsgrunnlag – straffbarhetsvilkår og erstatningsbetingelser – som er praktisk. Mange spørsmål om tapets størrelse som erstatningsdommen må ta hensyn til, er av mindre interesse for vurdering av straffbarhetsbetingelsene. Skyldes delt utfall forskjeller i bevistemaer, vil det ikke oppstå noen motsigelse mellom frifinnelsen og erstatningsdommen.

Nå kan en selvsagt hevde at den sosiale renvaskingen av en frifinnelse fordi forsettskravet ikke er oppfylt, også vil bli svekket om retten pålegger erstatning på grunn av uaktsomhet. Den frikjente kan i alle fall bebreides noe. Men saklig sett kan slike avgjørelser være fullt forenlige. At en skade ikke er påført med vilje, behøver ikke å utelukke at den er påført ved skjødesløshet.

Som jeg har redegjort for i kap 4, gjelder det ulike krav til bevisstyrke for straffeskyld og erstatningsansvar. Rettens vurdering av bevisenes styrke kan være lik, men på grunn av forskjellene i kravene til bevisstyrke for straff og erstatning, kan erstatningsbetingelsene være tilstrekkelig bevist uten at straffbarhetsvilkårene er det.

For å ilegge straff skal eksempelvis tilregneligheten ved alvorlige forgåelser være hevet over rimelig tvil. Er det en svak, men ikke helt ubetydelig mulighet for at tiltalte var sinnssyk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket, skal retten frifinne. Men for at en skadevolder skal nyte godt av ansvarsbegrensningen i skl § 1–3, må sinnslidelsen eller bevisstløsheten være mer sannsynlig enn at skadevolder var tilregnelig. Her kan det godt tenkes at tiltalte frifinnes for straff, men ilegges vanlig culpaansvar fordi skadevolder anses tilregnelig i sivilrettslig sammenheng. Etter mitt syn innebærer et delt resultat ikke noen motsigelse dersom retten kommer til at det er mer sannsynlig at tiltalte var sinnssyk enn frisk, men at dette ikke kan anses hevet over rimelig tvil. Bevisstyrkevurderingen er den samme, det er forskjellen i beviskravene som fører til delt utfall. En kan derfor ikke slutte at bevisstyrken har vært bedømt forskjellig bare på grunnlag av utfallet og minimumskravene for å frifinne for straff og ilegge erstatning, selv om dette heller ikke kan utelukkes.

Men en kan selvsagt spørre om delte avgjørelser pga ulike beviskravsregler er uheldig også hvor bevisstyrken er vurdert likt for begge kravene. Her foreligger det ikke noen motsigelse mellom avgjørelsene slik jeg bruker dette begrepet. Dette er et spørsmål om hvem tvil bør gå ut over , og om man bør ha ulike regler om krav til bevisstyrke for straff og erstatning – ikke om domstolens vurdering av bevisenes styrke er inkonsistent. Dette spørsmålet drøfter jeg i kap 6.4.5.

Beviskravene angir det minimum av bevis – eller av bevisstyrke – som må til for å legge et rettslig vilkår til grunn for en avgjørelse. Men bevisene kan godt være sterkere enn beviskravene forutsetter. For å ilegge oppreisning, må vilkårene være bevist med «klar sannsynlighetsovervekt». Men det kan selvsagt fremstå som sikkert at vilkårene er oppfylt. Frifinnelse innebærer at de rettslige vilkårene for straff ikke er oppfylt. For å finne tiltalte skyldig må straffbarhetsvilkårene være bevist ut over rimelig tvil. Minimumskravet for å frifinne er altså at det foreligger rimelig tvil. Men tvilen kan godt være sterkere. Retten skal selvsagt frifinne også hvor det er helt på det rene at straffbarhetsvilkårene ikke er oppfylt.

Dette gir flere muligheter for konflikt mellom erstatningsdommen og frifinnelsen når avgjørelsene begrunnes:

• For det første kan begrunnelsen for erstatningsdommen komme i konflikt med minimumskravene til bevisstyrke for å frifinne.

• For det andre kan begrunnelsen for frifinnelsen komme i konflikt med minimumskravene til bevis for å ilegge erstatning.

• For det tredje kan bare begrunnelsene motsi hverandre.

I straffesaker er det kun meddomsrettene som har begrunnelsesplikt. Juryen gir ingen begrunnelse for sin avgjørelse. For sivile krav skal det alltid gis begrunnelse. Reglene om begrunnelse overlater det i stor grad til rettens skjønn hva slags begrunnelse den vil gi når det gjelder bevis og bevisstyrke, jf pkt 5.3.2 og 5.3.3.

Det vil derfor variere om de muligheter som måtte ligge for motsigelse mellom bevismateriale og bevisvurdering for straffekrav og erstatningskrav faktisk kommer til uttrykk i domspremissene. Begrunnelsesplikten innebærer ingen plikt til å gi uttrykk for alle bevismessige vurderinger som domstolen har gjort seg. Motsigelsen kan gjelde ett eller flere straffbarhetsvilkår eller erstatningsvilkår og den kan være mer eller mindre klar – alt etter ordbruk og den nærmere utforming av domspremissene. I det følgende søker jeg å rendyrke motsigelsene i form av typetilfelle. Det vil altså være et tolkingsspørsmål hvor en avgjørelse vil høre hjemme her.

Jeg skal nå gå nærmere inn på de tre typene av motsigelser og drøfte hvilke konsekvenser de kan ha for renvaskingen av frifinnelser. Jeg sondrer mellom meddomsrettsavgjørelser og juryavgjørelser i drøftelsen, og tar med såvel erstatningskrav avgjort i kombinasjonsprosessen som i særskilt sivil sak.

5.4.2 Motsigelse mellom frifinnelse og erstatningsdom i jurysaker

I jurysaker vil det alltid være forskjellige dommere som avgjør straffekravet og erstatningskravet. Det vil heller ikke bli gitt noen begrunnelse for frifinnelsen.

I hovedspørsmålet blir juryen spurt om den anser tiltalte skyldig til straff. Juryen stemmer over alle straffbarhethetsvilkårene under ett for hver tiltalepost, og svarer bare ja eller nei, slik referatet av lagmannsrettsavgjørelsen i Karmøy i kap 2.2.2 illustrerer. Den stemmer altså ikke over hvert enkelt av straffbarhetsvilkårene. For å svare ja, må minst sju jurymedlemmer stemme for fellelse. Et nei-svar kan skyldes at bare fire jurymedlemmer har funnet rimelig tvil kun om ett straffbarhetsvilkår. De øvrige seks kan mene at dette straffbarhetsvilkåret er bevist med sikkerhet og samtlige kan mene at de øvrige straffbarhetsvilkårene er fullt bevist. Men et nei-svar kan også skyldes at juryen mener at det ikke er bevis overhode for at noen av straffbarhetsvilkårene er oppfylt. Juryen stemmer imidlertid ikke over hvor sterk mistanken mot tiltalte er når den frifinner, og den behøver ikke ha rådslått om andre straffbarhetsvilkår enn ett som den mener ikke er oppfylt. 17

Etter mitt skjønn kan en ikke si at en juryfrifinnelse renvasker for mer enn det minimum som er nødvendig for å frifinne. Hvilke(t) straffbarhetsvilkår den ikke har funnet bevist ut over rimelig tvil, om tvilen gjelder ett eller flere straffbarhetsvilkår og hvor sterk tvilen er, må juridisk anses som ubesvarte spørsmål . Juryen er ikke bedt om å ta standpunkt til slike spørsmål, det vil variere hvor langt den drøfter dem og den stemmer heller ikke over dem.

Anvendt på Karmøy kan vi si at det juryen tok stilling til, var om det var sikkert at tiltalte var rett forøver – noe den besvarte med nei. Derimot vet vi ikke om jurymedlemmene har vurdert om det forelå klar sannsynlighetsovervekt for dette, og hva de i så fall mente om spørsmålet. I alle fall kan de ikke ha stemt over spørsmålet, slik at noe endelig standpunkt fra juryen foreligger ikke. Strengt tatt kan en heller ikke vite sikkert om det var bevistemaet «rett forøver» som var avgjørende for frifinnelsen, selv om denne slutningen kan synes opplagt ut fra det som fremgår om bevisene i begrunnelsen for herredsrettens fellende dom og fagdommernes begrunnelse for erstatningsavgjørelsen. Jurymedlemmene behøver heller ikke begrunne sin stemmegivning overfor de andre medlemmene i juryen. Jurymedlemmer kan teoretisk ha stemt for frifinnelse ut fra andre begrunnelser som at tiltalte var utilregnelig, eller rett og slett at en skyldig-kjennelse ville føre til en urimelig lang straff for et tragisk tap av selvkontroll.

En erstatningsdom hvor retten ikke går ut over å konstatere at minimumskravene til bevisstyrke er oppfylt, vil derfor saklig sett ikke motsi en juryfrifinnelse. Det vil også gjelde for oppreisning. I Karmøy fant fagdommerne i lagmannsretten at det forelå «klar sannsynlighetsovervekt for at A har begått de forbrytelser mot D han ble tiltalt for (…).» «Klar sannsynlighetsovervekt» er et mindre strengt krav enn «hevet over rimelig tvil».

Etter mitt skjønn kan lagmannsrettens avgjørelse her ikke sies å motsi frifinnelsen. Retten hevder ikke at noe straffbarhetsvilkår er bevist ut over rimelig tvil, på tross av at det neppe kunne være tvil om annet enn om tiltalte var rett forøver – og muligens om forøveren var tilregnelig. Slik offerets skader er beskrevet, var det neppe tvil overhode om at de objektive og subjektive straffbarhetsvilkårene var oppfylt. Rettens formulering innebærer at den fant klar sannsynlighetsovervekt for forsett, til tross for at grov uaktsomhet er nok for å ilegge oppreisning. Men slik bevisene lå an, var det sikkert helt usannsynlig at volden, seksualovergrepet og drapet hadde skjedd ved grov uaktsomhet. Det samme gjelder flere av voldtektssakene i Domsundersøkelsen.

Karmøy-debatten kan gi inntrykk av at en juryfrifinnelse i offentlighetens øyne skal innebære en fullstendig renvasking for tiltalen, slik at alle mistanker om at tiltalte skal ha begått handlingen må anses tilbakevist. En kan nok hevde at idømming av erstatning omgjør den uspesifiserte frifinnelsen til en spesifisert avgjørelse. Bevisstyrkekravene for å tilkjenne oppreisning innebærer at det foreligger forholdsvis sterke bevis for at tiltalte var skyldig. Begrunnelsen for erstatningskravet innebærer i tillegg en mistankespesifisering. Ileggelse av erstatning fjerner altså tolkingsalternativet «åpenbart grunnløs» eller «svak mistanke» for overtredelse av ett eller flere straffbarhetsvilkår fra juryfrifinnelsen. Men noe saklig grunnlag for å tolke en juryfrifinnelse som en full renvasking for mistanken i tiltalen er det etter mitt skjønn ikke. Juryen tar bare standpunkt til om tiltalte kan straffes, ikke til om han bør renvaskes ytterligere eller om bevisene for handlingen er tilstrekkelig sterke til å utløse sivilrettslige krav. Men en kan selvsagt spørre om juryfrifinnelsen bør ha en slik virkning. Dette spørsmålet har betydning for den sosiale renvaskingsvirkningen. Jeg kommer inn på det i kap 6.5.

I forhold til juryfrifinnelser vil det først oppstå klar motsigelse mellom bevisstyrkevurderingene dersom fagdommerne i premissene for erstatningsavgjørelsen gir uttrykk for at samtlige straffbarhetsvilkår må anses bevist ut over rimelig tvil. En slik bevisvurdering innebærer uenighet i juryens avgjørelse og vil svekke renvaskingen av frifinnelsen vesentlig. Derimot er det mer tvilsomt om det vil innebære en svekket renvasking om fagdommerne i premissene for erstatningsavgjørelsen kommer til at ett eller flere straffbarhetsvilkår – men ikke alle – er bevist utover rimelig tvil. Etter mitt skjønn er dette heller ikke en svekkelse av renvaskingsvirkningen, fordi et slikt bevisresultat ligger innenfor de alternativer en juryfrifinnelse kan romme. Men erstatningspremisser med et slikt innehold vil innebære den minst tilfredsstillende presiseringen av renvaskingsvirkningen for den frikjente.

5.4.3 Motsigelse i meddomsrettsavgjørelser

Frifinnes tiltalte av meddomsrett vil det ikke oppstå motsigelser dersom retten i premissene for frifinnelsen nøyer seg med å konstatere at minimumskravet til bevisstyrke for fellelse ikke er oppfylt og for erstatningsavgjørelsen at minimumskravet for å idømme erstatning er oppfylt. Men på samme måte som for juryfrifinnelser kan det oppstå motsigelse dersom meddomsretten i premissene for erstatningsavgjørelsen finner at bevisene for erstatning også fyller bevisstyrkekravene for straff. Her kan det også oppstå motsigelse dersom premissene for frifinnelsen sier at bevisene for straff også er for svake til å ilegge erstatning. I det siste tilfellet vil ileggelse av erstatning redusere renvaskingen av frifinnelsen, selv om premissene for erstatningsavgjørelsen nøyer seg med å konstatere at minimumskravene til bevisstyrke for erstatning er oppfylt.

Endelig kan det oppstå konflikter bare mellom begrunnelsene i premissene. Sier premissene for erstatningskravet at det er sterk sannsynlighetsovervekt for at erstatningsvilkårene for personskade er oppfylt, mens det i frifinnelsen sies at det bare er svak sannsynlighetsovervekt for at straffbarhetsvilkårene er oppfylt, vil også erstatningsavgjørelsen kunne redusere renvaskingen i frifinnelsen. Begrunnelsen for erstatningsavgjørelsen benekter riktig nok ikke at det var grunnlag for frifinnelse, men den motsier den konkrete mistankevurderingen som lå til grunn for frifinnelsen.

5.4.4 Sjansene for motsigelse og prosessuell form

Sjansen for at det skal oppstå motsigelse mellom frifinnelsen og erstatningsavgjørelsen, vil være større dersom straffekrav og erstatningskrav av-gjøres av forskjellige dommere, enn hvor det er de samme dommerne som avgjør begge kravene. Den vil også være større hvor bevisføringen er forskjellig, enn hvor alle bevis for straffbarhetsvilkår og erstatningsvilkår er felles. Med disse utgangspunktene kan vi gjøre følgende rangering av risikoen for motsigelse for de forskjellige prosessuelle alternativene for å avgjøre erstatningskravet:

5.4.4.1 Frifinnelse i meddomsrett

Risikoen for motsigelse er minst når erstatningskravet avgjøres av meddomsrett i kombinasjonsprosessen av de samme dommere som avgjør straffekravet uten særskilt bevisførsel om erstatningsbetingelsene. Her er bevismaterialet det samme og da er det bort i mot utenkelig at de samme dommere skal komme til at bevisene for samme bevistema har èn styrke når de avgjør straffekravet og en annen når de avgjør erstatningskravet. På den annen side ville en slik motsigelse – om den skulle forekomme – utvilsomt være uheldig både for renvaskingsvirkningen og for tilliten til domstolens bevisvurdering, fordi det er vanskelig å tenke seg at den kan være saklig begrunnet. Bevisstyrken av vitneutsagn A om tema X kan ikke være forskjellig fra straffekrav til erstatningskrav, selv om kravene for å anse X bevist er det.

Holdes det separate tilleggsforhandlinger om erstatningskravet, øker også risikoen for motstrid, særlig om det legges fram nye bevis om erstatningskravet. Som Domsundersøkelsen viser, be-står saker med delt avgjørelse i stor grad av tvilsomme tilfelle – saker som bevismessig ligger på grensen av et bevisstyrkekrav. Selv mindre endringer i bevissituasjonen kan derfor føre til endret bevisresultat. 18 Etter strprl § 294 skal imidlertid straffekravet være fullstendig opplyst før det avgjøres. Derfor søker en å unngå at det føres bevis om erstatningskravet etter at straffekravet er avgjort, som er egnet til å stille et spørsmålstegn ved selve frifinnelsen eller ved mistankevurderingen i be-grunnelsen for denne. Er et bevis relevant for straffekravet, vil det normalt være en saksbehandlingsfeil ikke å føre det under fellesforhandlingene. Skulle beviset innebære at avgjørelsen om å frifinne kan være gal, vil feilen også kunne føre til at frifinnelsen må oppheves dersom den ankes. Dersom beviset bare påvirker renvaskingsvirkningen av frifinnelsen, vil selve avgjørelsen om ikke å straffe, ikke kunne endres.

Ankes det særskilt over erstatningsavgjørelsen eller kommer erstatningskravet opp i egen sivil sak, vil forskjellen i bevisførsel og bevisgrunnlag for avgjørelse av straffekrav og erstatningskrav gjennomgående bli større enn i kombinasjonsprosessen. Bevisførselen ved sivilprosessuell behandling vil bestemmes av disposisjons- og forhandlingsprinsippet. Det vil være opp til partene å bestemme omfang og innhold. Det vil derfor variere hvor mange fellesbevis som vil bli ført på nytt, og de behøver heller ikke falle ut nøyaktig på samme måte som under behandlingen av straffekravet. I tillegg kan partene selvsagt føre bevis om erstatningskravet som ikke har vært fremmet før – verken ved separat behandling av straffekravet eller under forhandling og avgjørelse av kravene i kombinasjonsprosessen.

Ved særskilt anke over erstatningskravet eller ved behandling i egen sivil sak, vil straffekrav og erstatningskrav også bli avgjort av forskjellige dommere. Dommere skal avgjøre alle saker etter sin egen overbevisning på grunnlag av de bevisene som faktisk er fremlagt for dem. Ved anke over bevisvurderingen er hovedpoenget nettopp å få en ny, uavhengig vurdering av bevisstyrken. Bevis som bare har vært ført for andre dommere som ledd i behandlingen av straffekravet, kan de ikke legge vekt på. Normalt vil de heller ikke kjenne til dem ut over det som måtte fremgå av premissene for frifinnelsen. Sjansene for motsigelse er derfor større enn i kombinasjonsprosessen – kanskje særlig av renvaskingen i begrunnelsen for frifinnelsen. Dette eksemplifiseres klart i Domsundersøkelsen, se sak 16 og 17 (anke etter strprl § 435) og sak 27 og 28 (særskilt sivil sak).

Partene kan også inngå avtale eller forlik om erstatningskravet. I kombinasjonsprosessen kan det dessuten hende at bare avgjørelsen av straffekravet ankes, mens førsteinstansavgjørelsen av erstatningskravet blir stående fordi partene ikke ønsker å få den behandlet på nytt. Også dette øker risikoen for motsigelse, fordi det kan bli fremlagt nye bevis i ankesaken, uten at det er mulig å revidere erstatningsavgjørelsen.

5.4.4.2 Frifinnelse av jury

Ved juryfrifinnelser vil skyldspørsmålet for straffekravet og erstatningskravet bli avgjort av forskjellige dommere – selv om avgjørelsen skjer i kombinasjonsprosessen. Dette øker sjansene for motsigelse sammenliknet med meddomsrettsavgjørelser hvor de samme dommerne avgjør begge kravene. Fagdommerne vil ha fulgt forhandlingene om straffespørsmålet og derfor ha samme innsikt i bevisførselen som juryen. Juryens bevisvurdering skal de ikke kjenne til når tiltalte frifinnes. Domsundersøkelsen gir eksempler på at fagdommerne i begrunnelsen for erstatningsavgjørelsen gjør antakelser om juryens bevisvurdering, se sitatet fra sak 9, gjengitt i kap 4.6.2.2. Men de må uansett gjøre sin egen, uavhengige vurdering av bevisene.

På den annen side tar ikke juryen noe felles standpunkt til mistanken ved frifinnelse ut over å konstatere at minst ett straffbarhetsvilkår ikke er bevist ut over rimelig tvil. Det gis heller ikke noen begrunnelse hvor frifinnelsesgrunnlaget spesifiseres. Det er derfor bare en strafferettslig skyldkonstatering i premissene for erstatningsdommen som saklig sett vil være en motsigelse av juryfrifinnelsen. Dette vil også gjelde hvor straffekrav og erstatningskrav avgjøres separat – enten ved anke eller særskilt sivil sak om erstatningskravet.

5.5 Vurderinger

5.5.1 Svakheter ved frifinnelsesordningen

Slik mandatet er utformet, er det erstatningskravenes tilpasning til den straffeprosessuelle ordningen for frifinnelse som skal utredes. Men etter mitt skjønn preges den eksisterende frifinnelsesordningen av mangel på konsekvens når det gjelder mistankepåføring og renvasking – noe som vanskeliggjør en fornuftig harmonisering med pådømmelse av erstatningskrav. Jeg vil derfor kort klargjøre hva denne inkonsekvensen består i, før jeg går inn på en nærmere drøftelse av alternative erstatningsordninger.

I førsteinstansen er det begrunnelsesplikt og adgang til å utdype begrunnelsen – både ved frifinnelse og domfellelse. De fleste straffesaker for domstolene finner sin avgjørelse der. Ankes avgjørelsen, vil lagmannsretten settes som meddomsrett i saker med strafferamme på seks år eller mindre, mens alvorligere saker vil gå for lagmannsrett med jury. Er lagmannsretten satt som meddomsrett, begrunner den frifinnelsen på samme måte som førsteinstansen. I jurysaker gis det derimot ingen begrunnelse for juryens avgjørelse utover det som ligger i de spørsmålene juryen har besvart. Kjennes tiltalte skyldig, vil straffeutmålingsretten som ledd i vurderingen av handlingens grovhet normalt gi en nærmere beskrivelse av den straffbare handlingen juryen har funnet bevist. Men ved nei-svar vil det ikke bli satt noen straffeutmålingsrett, og den frifinnende dommen vil da bare gjengi spørsmålet og juryens svar.

Vi har altså èn ordning for de mindre alvorlige overtredelsene, og en annen for de mest alvorlige forbrytelsene. De som frifinnes for straffbare handlinger med strafferamme på 6 år eller mindre, vil alltid få en begrunnelse for frifinnelsen som spesifiserer bevisgrunnlaget og som da – i hvert fall i noen grad – vil klargjøre om det fortsatt er grunnlag for mistanker og hvor sterke disse i så fall er. Det gjelder både ved frifinnelse i førsteinstans og etter anke til lagmannsrett. De som frifinnes for straffbare handlinger med strafferamme over 6 år vil også få en spesifisering av frifinnelsesgrunnlaget dersom de endelig frifinnes i førsteinstansen. Men skjer den endelige frifinnelsen i lagmannsretten, er det juryen som avgjør, og da vil frifinnelsen ikke bli begrunnet. Skulle fagdommerne sette jurykjennelsen til side etter strprl § 376c, vil imidlertid saken komme opp for lagmannsrett som meddomsrett, (strprl § 352 annet ledd nr 3) som vil gi begrunnelse for avgjørelsen.

Vi har altså et system som spesifiserer frifinnelsene gjennom begrunnelser for de mindre alvorlige handlingene, mens det beror mer på tilfeldigheter om frifinnelser for de alvorligste forbrytelsene er spesifiserte eller uspesifiserte. Dette er neppe noe godt system. Fra en renvanskingssynsvinkel er det trolig størst grunn til å ha spesifiserte frifinnelser for de alvorligste sakene. Særlig gjelder dette hvor førsteinstansen har domfelt og begrunnet avgjørelsen som i Karmøy . Dette gir uttrykk for en sterk mistankepåføring. Når ankeinstansen frifinner, er det utilfredsstillende at det ikke gis en begrunnelse som viser hva forskjellene i bevis og bevisvurdering består i. Særlig er det lite tilfredsstillende når de som blir frifunnet av en meddomsrett etter anke, får begrunnelser ved frifinnelse.

Av de tiltalte vil nok de aller fleste foretrekke en frifinnelse med en begrunnelse som renvasker dem helt og fullt for mistanken. Men gir bevisene grunnlag for mistanker, kan ikke tiltalte i dag frifinnes med en begrunnelse som innebære at mistanken er fullstendig grunnløs. Alternativene er da enten en uspesifisert frifinnelse slik juryen gir, eller en frifinnelse hvor mistanken spesifiseres slik meddomsrettene gjør. For den frikjente må valget bli et avveiningsspørsmål. Dersom en begrunnet frifinnelse innebærer en forholdsvis sterk mistankepåføring, vil mange trolig foretrekke en uspesifisert frifinnelse, innebærer den bare en svak mistankepåføring foretrekker de trolig en spesifisert frifinnelse. Men noen – kanskje særlig reelt uskyldige – kan foretrekke en spesifisert avgjørelse, også hvor den gir uttrykk for en relativt klar mistanke, fordi dette i hvert fall gir beskjed om hva den består i og hva som må til for å avkrefte den. For de som foretrekker begrunnede frifinnelser, vil på-dømmelse av erstatningskravet kunne avhjelpe en svakhet ved juryavgjørelsene – særlig hvor de også frifinnes for erstatning. Da vil avgjørelsene samlet kunne gi en vesentlig bedre renvasking enn en juryfrifinnelse alene.

Det er også nærliggende å anta at når tiltalte frifinnes for straff, vil idømmelse av erstatning kunne motvirke en del av de negative konsekvensene av frifinnelsen for fornærmede. Ved juryfrifinnelser vil begrunnelsen for erstatningsdommen også kunne bidra til å spesifisere hva som var grunnen til at tiltalte ikke ble straffedømt – og at en frifinnelse ikke alltid er et angrep på fornærmedes troverdighet, jf sak 9 i kap 4.6.2.2 og sak 5, 11 og 21, gjengitt i kap 6.4.4.2.

Slik mandatet er utformet er det etter mitt skjønn ikke noen oppgave å vurdere nærmere hva slags straffeprosessuell ordning vi bør ha for frifinnelse og renvasking. Jeg konsentrerer meg om å vurdere de virkninger som idømming av erstatning kan ha på renvaskingen med dagens frifinnelsesordning.

Det viktigste spørsmålet er nok om man bør ha sperrer mot at premissene for å ilegge erstatning motsier minimumskravene til bevisstyrke for å frifinne – altså at begrunnelsen for å ilegge erstatning også innebærer at straffeskylden anses bevist ut over rimelig tvil. Men jeg vil også drøfte om en bør motvirke at premissene for erstatningsavgjørelsen motsier den renvaskingen som ellers skjer i premissene for frifinnelsen i meddomsrett. Det er særlig grunn til å vurdere en renvasking som går ut over minimumskravene til bevisstyrke for å ilegge erstatning, slik at erstatningsretten ikke kan etterkomme erstatningskravet uten å motsi renvaskingen i premissene for frifinnelsen. Jeg vil også undersøke om det bør ha betydning at det er forskjeller i bevissituasjonen for de to kravene og at kravene avgjøres av samme eller forskjellige dommere.

5.5.2 Motsigelse av «ikke hevet over rimelig tvil»

Den mest problematiske form for motsigelse er hvor det i begrunnelsen for erstatningskravet foretas en strafferettslig skyldkonstatering. Den innebærer at erstatningsdomstolen i realiteten mener at skadevolder burde vært kjent skyldig til straff, og at frifinnelsen var feil – også når en tar i betraktning det strenge beviskravet for straff. Dette kan innebære en kraftig kritikk og diskreditering av frifinnelsen.

5.5.2.1 Bevissituasjonen er den samme for straffekrav og erstatningskrav

Jeg skal først drøfte denne formen for motsigelse hvor bevisførselen er felles for straffekrav og erstatningskrav, slik at bevisstyrken bedømmes på grunnlag av det samme materialet. Det er særlig i kombinasjonsprosessen at denne formen for motsigelse kan tenkes å forekomme.

Meddomsrett

En strafferettslig skyldkonstatering i erstatningspremissene bare på grunnlag av fellesbevis fra en meddomsrett bør ikke forekomme i kombinasjonsprosessen. Her avgjør jo de samme dommere begge kravene. Et slikt utfall vil stille et klart spørsmålstegn ved kvaliteten av domstolens bevisstyrkevurdering.

Domsundersøkelsen avdekker imidlertid ingen eksempler på dette. Etter mitt syn er det svært lav sannsynlighet for at slike utfall vil forekomme. Retten vil ha felles rådslagning om kravene og vil ha alle muligheter til å se de to avgjørelsene i sammenheng. Undersøkelsen etterlater et klart inntrykk av at dommerne legger vekt på å skape sammenheng i begrunnelsene for de to avgjørelsene. Selv om det etter Karmøy kan være noe usikkert hvor langt uskyldspresumsjonen rekker når det gjelder erstatningskrav, vil dommerne sikkert søke å unngå en utforming av domspremissene som kan bringe opp spørsmålet om uskyldspresumsjonen er trådd for nær. 19

Skulle en slik motsigelse likevel forekomme, vil den høyst sannsynlig skyldes feil eller misforståelser fra rettens side, som det kan anvendes rettsmidler mot. Her er det kvaliteten av rettens bevisvurdering det kan stilles spørsmålstegn ved. Etter mitt skjønn er det da uhensiktsmessig å ha regler som kan motvirke at slike feil kommer fram, selv om en slik motsigelse kan innebære en betydelig skuffelse for tiltalte og føre til at frifinnelsen blir omgjort. Hensynet til en materielt og prosessuelt riktig avgjørelse bør her prioriteres foran hensynet til den frikjente.

Jury

Dersom begge kravene avgjøres bare på grunnlag av fellesbevis av lagmannsrett med jury, vil på samme måte en motsigelse av frifinnelsen fra fagdommerne i begrunnelsen for å gi erstatning, kunne innebære en klar kritikk av juryens frifinnelse. Sannsynligheten for en slik motsigelse er klart større enn ved meddomsrettsavgjørelser, fordi forskjellige dommere kan vurdere et grensetilfelle ulikt. Hovedprinsippet i norsk prosess er at dommere skal bedømme bevisene etter beste skjønn og overbevisning og avgjøre saken ut fra de rettsregler som gjelder. Det er ikke noe prosessuelt krav at de skal samordne sine vurderinger hvor det er rom for ulike standpunkter, selv om det nok i noen grad skjer i praksis.

Fra en rettssikkerhetssynsvinkel er det viktig at dommere gjør uavhengige, selvstendige vurderinger av bevisene og ikke lar seg påvirke av lojalitetshensyn – verken ved prøving av avgjørelser av underordnet domstol eller i forhold til andre dommere i samme rett eller samme domstol.

Åpenhet er også viktig. Så vel parter som andre berørte og offentligheten bør ha innsikt i domstolens vurderinger og de alternative måtene en tvilsom sak kan vurderes på. Legitimiteten av avgjørelsene bør ikke bare sikres gjennom domstolenes formelle autoritet, men også gjennom deres evne til saklig overbevisning.

Juryordningen avviker fra dette. Avgjørelsen treffes uten begrunnelse og uten informasjon om hvordan det enkelte jurymedlem har stemt. Avgjørelsen har samme form enten den er opplagt eller tvilsom. Sosialt kan dette oppfattes som et signal om at frifinnelser skal være like gode – uansett om de sitter langt inne eller ikke.

Juryens vurdering av bevisene under skyldspørsmålet er normalt endelig. Men den skjer ikke uten kontroll. Fagdommerne kan bla sette juryens kjennelse til side både når den frifinner og når den feller (strprl § 376a og 376c). For å sette frifinnende kjennelse til side, kreves det enstemmighet og alle fagdommerne må være helt sikre på at tiltalte er skyldig. Avgjørelsen forutsetter altså en forholdsvis klar uenighet i juryens bevisvurdering hos fagdommerne. I likhet med juryen, behøver heller ikke fagdommerne begrunne en beslutning om å sette til side en jurykjennelse (strprl § 53) 20 – og det er heller ikke vanlig å gjøre det – slik at det heller ikke ved en tilsidesettelse gis noen begrunnelse for hvordan fagdommerne har vurdert bevisene utover det som ligger i beviskravene for beslutningen.

Men selve beslutningen om å godta frifinnelsen inntas i den frifinnende dommen, slik Karmøy illustrerer, jf kap. 2.2. I flere av avgjørelsene i Domsundersøkelsen fremgår det også hvordan fagdommerne har stemt.

I dommene i undersøkelsen brukes formuleringene «Retten legger enstemmig lagrettens kjennelse til grunn» eller «Lagmannsretten legger lagrettens kjennelse til grunn» . Den siste formuleringen opplyser ikke om stemmetallet og kan rent meningsmessig også omfatte beslutninger det har vært dissens om. Mest sannsynlig brukes den bare hvor avgjørelsen er enstemmig, for i to av jurysakene fremgår det av premissene at henholdsvis to og en av fagdommerne stemte for å sette kjennelsen til side. Her er formuleringene «To av lagmannsrettens medlemmer finner det utvilsomt at tiltalte er skyldig etter tiltalebeslutningen. Et medlem finner det ikke utvilsomt at tiltalte er skyldig. Etter dette legges lagrettens kjennelse til grunn …» (LA -1998–01034) og « Retten har besluttet å legge lagrettens kjennelse til grunn for dommen i saken. Beslutningen er ikke enstemmig, idet rettens formann for sitt vedkommende anser det for utvilsomt at tiltalte er skyldig og stemmer for ny behandling av saken med andre dommere …», (LA -1998–01374) benyttet. Begge dissensene er imidlertid fra Agder lagmannsrett, så praksis kan være annerledes i andre lagdømmer.

I erstatningspremissene for den første avgjørelsen nøyer fagdommerne seg med enstemmig å slå fast at det foreligger «klar sannsynlighetsovervekt» for voldtekt på tross av at to av dem i beslutningen om å ta kjennelsen til følge har kommet til at det ikke forelå tvil om straffeskylden. I erstatningspremissene i den andre avgjørelsen viser dommeren som stemte for tilsidesettelse til sin stemmegivning om at tiltalte utvilsom var skyldig til straff for voldtekt, mens de øvrige fagdommerne finner «klar sannsynlighetsovervekt» for at ansvarsbetingelsene er oppfylt.

I den første dommen fremkommer altså motsigelsen av juryens kjennelse i avgjørelsen om å ta kjennelsen til følge, men ikke i begrunnelsen for å tilkjenne oppreisning. I den andre fremkommer motsigelsen begge steder, men premissene for erstatningsavgjørelsen gjør ikke annet enn å gjenta det som allerede er kommet fram i beslutningen om å godta frifinnelsen.

Når premissene for erstatningsavgjørelsen bare gjentar bevisstyrkevurderinger som fremgår av fagdommernes redegjørelse for beslutningen om å godta juryens frifinnelse, skaper de ikke noen ny motsigelse. De bare viser til en motsigelse som allerede foreligger som følge av fagdommernes plikt til å etterprøve juryens avgjørelse som ledd i avgjørelsen av straffekravet. En kan derfor vanskelig si at erstatningsavgjørelsen her svekker renvaskingen i frifinnelsene. Motsigelsen skyldes redegjørelsen for fagdommernes obligatoriske kontroll med juryens avgjørelse.

Nå kan fagdommerne mene at skylden er hevet over rimelig tvil, men ikke at den er utvilsom. Sjansen for at tiltalte ikke er gjerningsmann er eksempelvis en på tusen. En slik tvil vil ikke kunne komme til uttrykk som ledd i den frifinnende dommen når avgjørelsen ikke begrunnes, siden ingen av fagdommerne har funnet skylden utvilsom. Avgjørelsen om å godta frifinnelsen blir enstemmig, selv om alle fagdommerne mener at vilkårene for straffeskyld er oppfylt.

Her vil erstatningsavgjørelsen svekke renvaskingen av frifinnelsen dersom fagdommere som mener straffbarhetsvilkårene er bevist utover rimelig tvil gir uttrykk for sitt standpunkt og eventuelt begrunner dette. En slik motsigelse er riktig nok en naturlig konsekvens av kontrollen med juryfrifinnelsen, og skyldes ikke feil eller svakheter i fagdommernes eller juryens bevisvurdering. Motsigelsen er der, men den er bare kjent for fagdommerne. Spørsmålet er om det er ønskelig at fagdommernes vurdering kommer til uttrykk i erstatningsavgjørelsen. Alternativet er at fagdommerne nøyer seg med å angi at de finner minimumskravene til bevisstyrke for ileggelse av erstatning oppfylt, og unnlater å gå inn på om bevisene gir grunnlag for en sikrere skyldkonstatering.

Argumenter for at motsigelsen bør komme til uttrykk, er særlig at fagdommernes vurdering allerede foreligger og at den uansett vil prege erstatningsavgjørelsen. Generelt mener jeg at sannhetsprinsippet er viktig i prosessen – også når det gjelder begrunnelser for domstolenes avgjørelser. Domstolene bør åpent redegjøre for sine vurderinger slik at deltakerne i saken og offentligheten kan vurdere holdbarheten av dem og muligheten for å anvende rettsmidler.

Rettssikkerhetshensyn taler for dette. Når partene vurderer bruk av rettsmidler mot erstatningsavgjørelsen, er det viktig at de kjenner domstolens reelle vurderinger slik at eksempelvis tiltalte ikke ledes til å tro at erstatningsavgjørelsen var mer tvilsom enn den faktisk var. For fornærmede vil opplysninger om fagdommernes vurdering også kunne mildne skuffelsen over frifinnelsen – kanskje særlig hvor fornærmede har realkunnskap om at tiltalte er skyldig. Særlig ved ileggelse av oppreisning er beviskravet så vidt høyt, at det kan være nokså nærliggende at fagdommerne også finner straffeskyld bevist. Det tillegget i mistankepåføring som åpenhet innebærer, vil ikke være særlig stort. Domstolene har vel også anledning til å begrunne avgjørelsen om ikke å sette juryens kjennelse til side. Selv om adgangen ikke benyttes i dag, kan det da neppe være noe i veien for å gi en slik begrunnelse i premissene for erstatningskravet når dette fører til en mer dekkende begrunnelse.

Argumenter mot er særlig at juryordningen i dag bygger på at frifinnelser skal være uten begrunnelse, og at de ikke skal trekkes i tvil av fagdommerne uten at de alle er sikre på at tiltalte er skyldig. Når juryen ikke kan begrunne hvorfor tiltalte bør frifinnes, bør heller ikke fagdommerne kunne begrunne hvorfor de anser ham skyldig – selv om det skjer i erstatningsavgjørelsen og ikke i beslutningen om å godta juryens frifinnelse.

Det vil også kunne oppstå en urimelig forskjell i forhold til de som frifinnes uten at det reises erstatningssak, og som oppnår en frifinnelse uten mistankepåføring fra fagdommerne. En skyldig-vurdering fra en eller flere fagdommere betyr en kraftig diskreditering av juryfrifinnelsen og kan føre til spekulasjoner og rykter om at tiltalte egentlig er skyldig, men at juryen har latt ham slippe unna. Domstolen taler med to tunger. Omgivelsene trenger entydige signaler. Skal man bygge på at tiltalte utførte den straffbare handlingen eller ikke?

Som tidligere påvist har vi ikke noen enhetlig ordning når det gjelder mistankepåføring og renvasking i frifinnelser. Har fagdommerne frihet til å utforme erstatningspremissene etter sin egen bevisstyrkevurdering, vil juryfrifinnelsene hvor det idømmes erstatning komme mer på linje med meddomsrettsavgjørelsene hvor mistanken spesifiseres. Samtidig undermineres prinsippet om at frifinnelsene i jurysaker skal være uten begrunnelse. Det kan være en smakssak hva man vil prioritere.

Uansett er det praktiske problemet her ikke stort. Domsundersøkelsen frembyr ikke noe eks-empel på at fagdommere har gitt uttrykk for at de anser tiltalte skyldig til straff i erstatningsavgjørelsen uten at dette allerede er kommet til uttrykk i avgjørelsen om å godta frifinnelsen. Lojaliteten mot juryens frifinnelse er markert i premissene og Domsundersøkelsen gir som nevnt flere eksempler på at fagdommerne søker å angi hva juryen kan antas å ha lagt vekt på og forklare at ileggelse av erstatning ikke innebærer noen underkjennelse av frifinnelsen. EMK art 6 (2) spiller sikkert en rolle for fagdommernes holdning her. Etter mitt skjønn bør man avvente utviklingen og heller vurdere innstramminger dersom lagmannsretten skulle endre praksis og gi bevisstyrkevurderinger i erstatningsbegrunnelsene som motsier juryfrifinnelsene.

5.5.2.2 Bevissituasjonen for straffekrav og erstatningskrav er forskjellig

I kombinasjonsprosessen er det adgang til å holde særskilte forhandlinger om erstatningskravet etter at straffekravet er avgjort. Straffeavgjørelsen og erstatningsavgjørelsen kan også ankes separat, og det kan anlegges egen sivil sak om erstatningskravet. Her kan bevissituasjonen for de to kravene bli forskjellig og det vil også være ulike dommere som avgjør kravene. Dette vil øke sjansene for motsigelse av frifinnelsen.

Ved oppdeling vil erstatningskravet behandles etter straffekravet, slik at bevisførselen for erstatningskravet alt i alt kan gi en mer fullstendig belysning av skadevolders handlinger enn tilfellet var for straffekravet. Ved særskilt anke eller egen sivil sak kan også bevisførselen for noen bevistemaer bli mindre fullstendig enn for straffekravet.

Bevisførselen om erstatningskravet styres av disposisjons- og forhandlingsprinsippet: Det er opp til partene hvordan de vil avgrense saken og hvilke bevis de vil legge fram. Politiforklaringer kan fritt brukes i sivil sak, men ikke i kombinasjonsprosessen, mens andre bevis fra straffesaken kan være umulig å føre i en sivil sak.

I Domsundersøkelsen inngår det som tidligere nevnt fire saker hvor erstatningskravet ble avgjort i egen sivil sak eller etter sivil anke etter strprl § 435. Alle avgjørelsene stiller seg forholdsvis fritt til bevisvurderingen for straffekravet. Jeg har sitert de sentrale avsnittene i avgjørelsene i kap 4.6.3.1, men gjentar for sammenhengens skyld de mest sentrale punktene:

«… Etter bevisførselen finner imidlertid lagmannsrettens flertall med sterk overvekt av sannsynlighet at A var gjerningsmannen.

(…)

Etter dette konkluderer flertallet med at brannen ikke kan ha noen annen rimelig forklaring enn påtenning i 3. etasje. Videre er flertallet kommet til at det er en klar sannsynlighetsovervekt for at A tente på.» (Sak 27)

«Etter dette må det anses som nesten 100 % sikkert at promillen var over 0,5 da kjøringen fant sted, og det er dessuten en betydelig sannsynlighetsovervekt for at promillen var en god del høyere enn blodprøveresultatet 0,52. Dermed er grunnvilkåret i bilansvarsloven § 7 tredje ledd c) oppfylt.» (Sak 28 – RG 1993: 263)

«Lagmannsretten har uttalt at dommeravhøret har svakheter som gjør at det ikke har slik bevisverdi som ønsket. Lagmannsrettens vurdering av avhøret synes til dels å ha sammenheng med at lyd og bilde ikke var synkronisert ved avspillingen av videofilmen. Men lagmannsretten har også enkelte andre innvendinger som er imøtegått under prosedyren for Høyesterett. Jeg deler ikke lagmannsrettens vurdering av dommeravhøret.» (Sak 16 – Rt 1996: 864)

«For erstatningsutmålingen kan lagmannsretten således finne slik sannsynlighetsovervekt for at M også begikk overgrep som ikke er omfattet av tiltalens begrensede gjerningsbeskrivelser, og/eller som han ble frifunnet for og/eller som hører under andre straffebestemmelser enn de han ble domfelt etter. Videre kan lagmannsretten legge til grunn som godtgjort andre faktiske sider ved overgrepene med hensyn til art, antall, varighet osv enn det som fremgår av premissene for skyldavgjørelsen og straffutmålingen i straffedommene.» (Sak 17)

Ingen av avgjørelsene foretar en uttrykkelig konstatering av straffeskyld – noe som også ville være unaturlig siden kravet gjaldt erstatning. Men selv om avgjørelsene presiserer at det gjelder andre beviskrav for erstatning enn for straff, har den konkrete bevisvurderingen et slikt innhold at det er naturlig å spørre om ikke skadevolder burde vært straffedømt for de erstatningsbetingende forholdene. Det fremstår i hvert fall som en realistisk mulighet at erstatningsretten ville funnet den tiltalte skyldig om den også hadde behandlet straffekravet. Alle avgjørelsene må sies å innebære en viss diskreditering av frifinnelsene. 21 Her kan motsigelsen skyldes både en endret bevissituasjon, og en endret vurdering av fellesbevis, siden det er forskjellige dommere som avgjør straffekrav og er-statningskrav. Det er oftest ikke mulig å fastslå om motsigelsen skyldes nye bevis eller endret vurdering eller begge deler.

Etter mitt skjønn er det ikke grunn til å trekke domstolenes bevisstyrkevurdering i tvil i disse sakene. Alt tyder på at den er utført samvittighetsfullt og at den peker på svakheter ved bevisføringen og bevisvurderingen under straffesaken. Spørsmålet er etter mitt syn bare om en bør motvirke at denne formen for motsigelse kommer til uttrykk. Dette beror igjen på en prioritering mellom renvaskingshensynet og sannhetsprinsippet, jf argumentasjonen ovenfor. Det som atskiller, er at det her ikke bare er tale om ulike vurderinger av bevismaterialet for straffeskyld, men også om nye opplysninger som kan stille skyldspørsmålet i et nytt lys.

Hensynet til åpenhet og etterprøvbarhet bør etter mitt skjønn ha vekt her. Beviskravene for straff er strenge. Det innebærer at mange skyldige går fri. Spesielt i saker om seksualovergrep, men også i voldssaker, kan dette være en betydelig belastning for ofrene. Det taler etter mitt skjønn for at renvaskingen ikke bør være bastant, men at det bør finnes muligheter for å revidere den faktiske renvaskingen på grunnlag av nye opplysninger.

Etter strprl § 393 nr 2 kan også en frifinnelse gjenopptas «når det på grunnlag av hans egen tilståelse eller andre nye opplysninger eller bevis må antas at han er skyldig i den straffbare handling …». En bør ikke hindre domstolene i å gi uttrykk for at et gjenopptakelsesgrunnlag kan foreligge om bevisene skulle gi grunnlag for det, og heller ikke i å gi signaler til skadelidte om hvilke muligheter det eksisterende materialet gir for konstatering av straffeskyld. Sjansene for at fornærmede slår seg til ro med en åpen vurdering av bevisene, er trolig større enn hvor premissene ikke går inn på vurderinger som kan innebære at straffeskylden var hevet over rimelig tvil.

Det er selvsagt viktig at domstolene i erstatningssaken her er seg bevisst kvaliteten av bevismaterialet i straffesaken, og at de fortsatt tilbørlig vektlegger hensynet til den frikjente. De fire avgjørelsene fra Domsundersøkelsen gir alle inntrykk av at denne avveiningen er gjort samvittighetsfullt.

5.5.2.3 Uskyldspresumsjonen

Som jeg har vært inne på, kan en spørre om uskyldspresumsjonen i EMK art 6 (2) slik den er tolket av flertallet i Karmøy , begrenser domstolenes frihet etter tvml § 144 til å konstatere straffeskyld i en erstatningsavgjørelse. Etter menneskerettsloven (mrl) § 2 gjelder EMK som norsk lov, og både etter tvml § 36a og mrl § 3 skal EMKs bestemmelser i kollisjonstilfelle gå foran norsk rett. Bestemmelsen må derfor også ha betydning som tolkingsfaktor, når en spør hvor langt domstolene har adgang til å gå i å konstatere straffeskyld ved ileggelse av erstatning for en handling skadevolder er frifunnet for straff for.

I følge førstvoterende i Karmøy

«… kan uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr 2 etter min oppfatning neppe få anvendelse i en sivil sak mellom den som er blitt frifunnet for en straffbar handling, og skadelidte. Slik denne saken ligger an, finner jeg det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette, da lagmannsretten ved pådømmelsen av oppreisningskravet etter mitt syn ikke har foretatt en slik strafferettslig skyldkonstatering som under enhver omstendighet må være en forutsetning for at det kan foreligge en krenkelse av EMK artikkel 6 nr 2.» (s 1379)

Uttalelsen om at uskyldspresumsjonen ikke får anvendelse i en sivil sak er et «obiter dictum», og en vet ikke sikkert hvor langt førstvoterendes synspunkter her deles av de øvrige dommerne. Andrevoterende mente det var grunn til å la EMK art 6 (2) få vekt ved lovtolkingen «selv om man er i grenselandet for EMK-regelens direkte anvendelsesområde» (s 1383).

Slik premissene er utformet gir de likevel et signal om at domstolene bør unngå å foreta en åpen konstatering av straffeskyld for en handling skadevolder er frifunnet for i en erstatningsavgjørelse. Etter mandatet skal utredningen legge flertallets forståelse av forholdet til EMK til grunn. Men Karmøy gir ingen nærmere redegjørelse for hva som skal til for at det skal foreligge en strafferettslig skyldkonstatering i en erstatningsdom. Jeg skal derfor gå noe inn på hva som kan ligge i en slik begrensning:

Dersom erstatningsbegrunnelsen positivt slår fast at alle vilkår for straff for handlingen er bevist ut over rimelig tvil, må det klart foreligge en strafferettslig skyldkonstatering. Det er vel helst ved oppreisning at en slik konstatering er tenkelig, siden de objektive straffbarhetsvilkårene i straffebudene som er nevnt i skl § 3–3, også angir skadegjørende handlinger som kan gi grunnlag for oppreisning. Skyldkravet er derimot forskjellig i de fleste bestemmelsene. Men sier retten at de objektive vilkårene for oppreisning er bevist utover rimelig tvil, og at skadevolder utvilsomt handlet forsettlig, vil den ha foretatt en strafferettslig skyldkonstatering.

Det er mer tvilsomt om det foreligger en strafferettslig skyldkonstatering dersom det skulle fremgå at retten har frifunnet fordi den kun finner rimelig tvil knyttet til ett straffbarhetsvilkår og erstatningspremissene så finner det samme vilkåret bevist utover rimelig tvil, men mener at det er rimelig tvil knyttet til andre av straffbarhetsvilkårene. Det samme må etter mitt skjønn gjelde hvor frifinnelsesbegrunnelsen har funnet rimelig eller sterkere tvil knyttet til flere straffbarhetsvilkår, mens erstatningsretten mener noen av dem, men ikke alle, er bevist ut over rimelig tvil. Her gir heller ikke erstatningspremissene uttrykk for at vilkårene for straffeskyld foreligger. Erstatningsbegrunnelsen kan også finne tvil knyttet til straffbarhetsvilkår som straffedomstolen finner utvilsomme, og motsatt. Selv om alle straffbarhetsvilkår er funnet bevist ut over rimelig tvil i minst en av de to avgjørelsene, kan neppe erstatningsbegrunnelsen sies å inneholde en strafferettslig skyldkonstatering, dersom den ikke finner alle straffbarhetsvilkår bevist. Men slike erstatningspremisser vil klarligvis uansett svekke renvaskingsvirkningen av frifinnelsen.

Ved juryfrifinnelser gis det ikke begrunnelser. Det er heller ikke noe krav at en meddomsrett redegjør for vurderingen av alle straffbarhetsvilkår ved en frifinnelse, selv om det ikke er noe i veien for at den gjør det. Når en ikke vet om – eller hvordan – straffekravsretten har vurdert et straffbarhetsvilkår, kan det nok hevdes at erstatningsavgjørelsen svekker renvaskingen om den skulle gi ut-trykk for at den finner det aktuelle vilkåret bevist utover rimelig tvil. Uskyldspresumsjonen hindrer neppe dette. Så lenge erstatningsbegrunnelsen ikke selv gir uttrykk for at alle straffbarhetsvilkår anses bevist, kan den vel vanskelig sies å ha foretatt en strafferettslig skyldkonstatering. Uskyldspresumsjonen vil altså kunne motvirke de klareste formene for motsigelse av frifinnelsens konklusjon om at minimumskravene for straffskyld ikke er oppfylt, men ikke alle.

Uansett uskyldspresumsjonens rekkevidde som skranke for innholdet av premissene for erstatningsavgjørelsen, viser Domsundersøkelsen at domstolene legger vekt på å unngå å stemple skadevolder som skyldig til straff, i utformingen av begrunnelsene. De søker å utforme erstatningspremissene slik at de ikke sår tvil om det bevismessige grunnlaget for å frifinne. Etter mitt skjønn er det liten risiko for at domstolene gir seg inn på konkrete drøftelser av om bevisene likevel er sterke nok til straff. Det er neppe noe praktisk behov for regler som forbyr dette.

Et annet spørsmål er hvilken virkning det ville hatt om Høyesterett i Karmøy hadde kommet til at det forelå en strafferettslig skyldkonstatering som stred mot EMK art 6 (2). Etter mitt skjønn måtte feilen vært bedømt som en saksbehandlingsfeil; lagmannsretten hadde i så fall gått ut over de grenser som gjelder for begrunnelser. Men en saksbehandlingsfeil av denne typen, kan etter ordlyden i tvml § 384 bare føre til opphevelse dersom det er sannsynlig at den kan ha virket inn på dommens innhold. Det vil ikke være tilfelle her. Feilen har påvirket innholdet av begrunnelsen, men ikke domsresultatet. Bevisene vil fortsatt være riktig bedømt, erstatningsvilkårene riktig tolket og anvendt og kravene til bevisstyrke oppfylt. Feilen ville bestå i at retten ga uttrykk for hva den faktisk var kommet fram til. For å gi denne type feil virkning, må den eventuelt gjøres til ubetinget opphevelsesgrunn. Et annet alternativ er at domstolene innfortolker et særskilt tilpasset remedium mot skyldkonstateringen etter EMK art 13, jf Rt 2000: 996 hvor dette ble gjort for konvensjonsstridig ileggelse av straffeskatt.

5.5.3 Begrunnelsen for erstatnings- avgjørelsen motsier renvaskingen i begrunnelsen for frifinnelsen

Meddomsrettene gir begrunnelse ved frifinnelse. Her kan det oppstå to former for motsigelse, selv om erstatningsbegrunnelsen ikke problematiserer om tvilen var tilstrekkelig til å frifinne. Dels kan frifinnelsesbegrunnelsen renvaske så langt at det heller ikke vil være grunnlag for erstatning. Da må retten komme til at bevisene for straffeskyld er så svake at heller ikke minimumskravene til bevisstyrke for å ilegge erstatning er oppfylt, og gi uttrykk for sin vurdering av bevisstyrken i frifinnelsespremissene. Dels kan den ene begrunnelsen gi utrykk for noe sterkere mistanke enn den andre, uten at frifinnelsespremissene trekker i tvil at minimumskravene til bevisstyrke for å ilegge erstatning er oppfylt. Siden juryene ikke gir begrunnelser, er disse formene for motsigelse ikke aktuelle her.

Det er usannsynlig at slike motsigelser skal oppstå dersom straffekrav og erstatningskrav av-gjøres av de samme dommere i kombinasjonsprosessen uten særskilt bevisføring for erstatningskravet. Her vil retten ha all grunn til å tilpasse begrunnelsene til hverandre slik at det ikke oppstår motstrid. Mener den at bevisene for straffeskyld også er for svake til å ilegge erstatning, vil tiltalte bli frifunnet for erstatningskravet. Denne type motstrid kan i praksis bare oppstå hvor bevissituasjonen er forskjellig, eller kravene avgjøres av forskjellige dommere.

Etter mitt skjønn er det også en fordel om denne type motstrid ikke oppstår, men det vil vanskelig kunne unngås helt dersom en først godtar at det skal være adgang til å behandle de to kravene uavhengig av hverandre. Dersom frifinnelsen renvasker ut over minimumskravene til bevisstyrke for å ilegge erstatning, vil en ikke kunne ilegge erstatning uten å motsi frifinnelsespremissene. Det gjelder også om en skulle nekte retten å gi begrunnelse for erstatningsavgjørelsen, fordi selve avgjørelsen forutsetter at minimumskravene til bevisstyrke er oppfylt. Skal en fjerne muligheten for motsigelse her, må en nekte domstolene å av-gjøre erstatningskravet hvor frifinnelsespremissene ikke gir rom for det. Dette vil i realiteten innebære at straffedomstolen avgjør erstatningskravet gjennom frifinnelsespremissene. Dagens regler om begrunnelse er åpenbart ikke utformet med en slik oppgave for øye. Spørsmålet om å nekte pådømmelse av erstatningskravet vil bli behandlet i kap 6.2.

For juryfrifinnelser foreligger det etter mitt skjønn ikke noen motsigelse når erstatningspremissene bare spesifiserer mistankestyrken uten å hevde at straffskyld er bevist. En slik spesifisering er fullt forenlig med at skylden ikke er hevet over rimelig tvil – som er juryens konklusjon. Problemet her er om det er uheldig at frifinnelsesgrunnlaget spesifiseres, og i så fall av fagdommerne og ikke av juryen, som har avgjort at tiltalte skal frifinnes. Argumentene for og i mot er i hovedsak de samme som ovenfor, men etter mitt skjønn er det vesentlig mindre grunn til å motvirke en spesifisering som ikke innebærer motsigelse, enn en hvor erstatningspremissene stiller spørsmål ved om vilkårene for frifinnelse overhode er til stede.

5.6 Konklusjoner

5.6.1 Karmøy-debatten

Karmøy-debatten reiste to viktige spørsmål om renvaskingsvirkningene av en frifinnelse. Det første er om en dom på erstatning for den samme handlingen innebærer at den frikjente i realiteten er stemplet som skyldig. Svaret er etter mitt skjønn nei. Selv om bevistemaene for straff og erstatning er de samme, er minimumskravene til bevisstyrke for å ilegge erstatning mindre strenge enn for å finne en tiltalt skyldig til straff. Juridisk kan selve avgjørelsen om å tilkjenne erstatning derfor aldri bekrefte eller avkrefte holdbarheten av frifinnelsen. Men en kan likevel spørre om delte avgjørelser på grunn av forskjellige beviskrav er egnet til å misforstås , og om dette i så fall skader den sosiale renvaskingen. Dette spørsmålet skal jeg komme tilbake til i kap 6.5.

Dagens vide adgang til å gi begrunnelser for erstatningsavgjørelser åpner derimot muligheter for å motsi minimumskravet for å frifinne – som er at minst ett straffbarhetsvilkår ikke er blitt bevist ut over rimelig tvil. Domstolsundersøkelsen viser at domstolene er tilbakeholdne her. Uskyldspresumsjonen vil også virke som en bremse. Sjansene for at mulighetene skal bli utnyttet i praksis er beskjeden. Heller ikke lagdommernes begrunnelse for å ilegge erstatning i Karmøy inneholder noen slik motsigelse.

Selv om det kan være en betydelig belasting for tiltalte, kan det ut fra rettssikkerhetshensyn, hensynet til kriminalitetsofrene og åpenheten om domstolenes avgjørelser i særlige tilfelle være ønskelig at slike motsigelser kommer fram. Det gjelder spesielt hvor behandlingen av erstatningskravet bringer fram nye bevis som viser at frifinnelsen var uholdbar.

Det andre hovedspørsmålet er om en juryfrifinnelse innebærer en full renvasking av tiltalte. I så fall vil ileggelse av erstatning svekke renvaskingen, selv om den ikke motsier at minimumskravene for å frifinne er til stede. Etter mitt skjønn er det klart at en juryfrifinnelse ikke kan oppfattes som noen uforbeholden renvasking. Utover å vurdere om vilkårene for straffeskyld er oppfylt, tar den ikke standpunkt til hvor sterk mistanken er.

En erstatningsavgjørelse vil derfor spesifisere mistanken. En konflikt oppstår bare om en mener at spørsmålet om hvor sterk mistanken er, skal stå ubesvart ved juryfrifinnelser. Men vi har ikke noen konsekvent ordning for om frifinnelser skal be-grunnes eller ikke, eller for hvor grundige begrunnelser som skal gis. Hensynet til å beskytte juryfrifinnelsene mot mistankespesifisering gjennom erstatningsbegrunnelser, kan etter mitt skjønn ikke være særlig tungtveiende, når frifinnelse for tilsvarende handlinger også kan skje i meddomsrett med begrunnelse.

Jeg kan heller ikke se at lagmannsrettens erstatningsavgjørelse i Karmøy er noe eksempel på en maktforskyvning fra juryen til fagdommerne slik det er hevdet i mediedebatten og av Krokeide. Riktig nok kunne juryen etter strprl 1887 forelegges spørsmål om «skade er skjedd og om erstatningens størrelse». (Skeie II,1939: 228) Men adgangen ble opphevet fordi den ble lite brukt. Juryens arbeidsform og oppgaver når det gjelder avgjørelsen av skyldspørmålet i straffesaker, har i hovedsak ligget fast siden straffeprosessloven av 1887 – altså i drøyt hundre år.

Adgangen til å reise sivil sak om erstatningskravet selv om juryen har frifunnet for straff, har også stått åpen. Det nye er bare at det ble åpnet adgang for dette i tilkoblingsprosessen. Uansett er denne adgangen ikke noe fagdommerne i straffedomstolen har skaffet seg på egen hånd. Den er vedtatt av Stortinget på ordinær måte, og fagdommerne har plikt til å pådømme erstatningskravet når vilkårene foreligger uansett om de selv mener ordningen er hensiktsmessig eller ikke.

Etter mitt syn avdekker ikke Karmøy -debatten at idømming av erstatning juridisk sett svekket renvaskingen av frifinnelsen utover det som følger av at beviskravene for straff og erstatning er forskjellige. Derimot viser den at frifinnelsesordningen er lite konsistent og kunne fortjene revisjon.

5.6.2 Bør mistankespesifisering unngås?

En kan spørre om styrken på den faktiske mistanken ved frifinnelse bør holdes skjult, slik en uspesifisert juryavgjørelse legger opp til. I så fall bør en også søke å tilpasse adgangen til å ilegge erstatning, slik at den ikke motvirker dette formålet.

Uspesifiserte frifinnelser har imidlertid ikke vært fremhevet som noe viktig rettspolitisk poeng i straffeprosessuell debatt. Utviklingstendensen har gått i retning av økt bruk av begrunnelser for straffeavgjørelser – enten de er fellende eller frifinnende. Etter to-instansreformen treffes flere av avgjørelsene i straffesakene av meddomsretter som gir begrunnelser. For meddomsrettene er også omfanget av begrunnelsesplikten utvidet ved at hovedpunktene i bevisbedømmelsen skal angis. I jurydebatten argumenteres det med at mangelen på begrunnelser er en svakhet.

Etter mitt skjønn er det praktisk vanskelig å holde skjult den faktiske mistanken som måtte eksistere ved en juryfrifinnelse. Før juryen avgjør skyldspørsmålet, vil det være truffet flere foreløpige avgjørelser av påtalemyndigheten som innebærer mistankepåføring. I alle jurysaker vil det foreligge en førsteinstansavgjørelse med spesifisering av mistankegrunnlaget. I de fleste sakene som ender med delt avgjørelse, vil tiltalte også være dømt til straff her.

Vekker saken medieoppmerksomhet, vil en rekke opplysninger komme fram allerede under etterforskningen. Siden de fleste straffesaker er offentlige, vil allmennheten og media kunne skaffe seg innsikt i bevismaterialet og styrken av bevisene uansett om domstolen tar et spesifisert standpunkt til bevismaterialet eller ikke. Domsslutninger er alltid offentlige, dmstl § 124.

Riktig nok kan domstolene i noen grad be-grense kjennskapet til bevisene og forhandlingene gjennom referatforbud, lukkede dører og hemmelighold, men det forutsetter i så fall at disse virkemidlene tas i bruk fra hovedforhandlingen tar til og hvor man ennå ikke vet utfallet av straffekravet. Adgangen er mest brukt i saker om seksualovergrep. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg et system som ikke gjør det mulig for interesserte å trenge inn i bevisvurderingen bak en uspesifisert frifinnelse. Det ville uansett forutsette helt andre prinsipper for hemmelighold av straffesaker enn i dag – noe som ville komme i konflikt med det grunnleggende offentlighetsprinsippet i straffesaker.

Mistanker er i seg selv et faktum så lenge de ikke kan bekreftes eller avkreftes. Uansett hvor absolutt en frifinnelse er i formen, er det neppe tenkelig at den reelle mistanken kan holdes skjult for offentligheten dersom media eller andre interesserte setter ressurser inn på å få den fram. Trolig er både tiltalte og fornærmede gjennomgående bedre tjent med at domstolen offentliggjør sin samlede avveining av fremlagte bevis enn at det overlates til media å presentere materialet i porsjoner utvalgt etter hva som er egnet som nyhetsoppslag.

For den frikjente kan mistankespesifisering innebære at mistanken fortsatt eksisterer. Men den kan også gi en fullstendig renvasking – noe den uspesifiserte avgjørelsen ikke kan. Dommen gir uansett en avklaring av hva slags mistanker det saklig sett fortsatt er grunnlag for, og hvilke som er uten realitetsforankring.

Dersom det er på det rene at det er forøvet en straffbar og erstatningsbetingende handling, kan en uspesifisert frifinnelse føre til spørsmål om hvem som da er den skyldige. En «blank» frifinnelse kan føre til krav om ytterligere etterforskning slik Karmøy eksemplifiserer. Bygger vi på at det forelå klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte i Karmøy var rett gjerningsmann, var politiets konklusjon om at saken var oppklart forståelig. Men legger vi til grunn at frifinnelsen renvasket tiltalte fullstendig for mistanken om at han hadde begått handlingen, blir politiets avgjørelse om ikke å gjenoppta etterforskningen problematisk – i hvert fall om det fantes andre spor i saken. Ved uspesifiserte frifinnelser vil avslag på ny etterforskning kunne oppfattes som en mistenkeliggjøring av den frikjente.

Mistankepåføringen i erstatningsdommen av-henger av hvor sterk mistankepåføringen har vært under forhandlingene om straffekravet og i be-grunnelsen for frifinnelsen. Straffesaken kan selv gi det vesentlige av grunnlaget for mistankepåføring, slik herredsrettsavgjørelsen i Karmøy illustrerer. Om erstatningskravet tas til følge, kan gjøre lite fra eller til mht renvasking. Sånn sett kan det hevdes at det er mer dramatisk å bli dømt til erstatning for eksempelvis seksualovergrep mot barn uten foregående straffesak, enn hvor bevisføringen i straffesaken og domspremissene viser at sannsynligheten for straffbare overgrep er stor, men ikke stor nok til fellelse. En sivil sak i RG 1995: 442 (Agder) kan illustrere dette:

«Lagmannsretten legger til grunn at ankemotparten har plager i form av smerter i håndledd og høyre underarm, samt nakke– og hodesmerter. Lagmannsretten finner også i likhet med herredsretten, og på grunnlag av den bevisføring som fant sted under ankeforhandlingen, bevist at hennes plager er forårsaket av forsettlig voldsbruk fra den ankende parts side. Det vises til at plagene/smertene oppsto på et relativt tidlig tidspunkt og før hun hadde en slik yrkesmessig belastning at dette kan antas å være noen naturlig skadesårsak. Det legges til grunn at hun fra ca 1970 og over en senere årrekke har vært utsatt for massiv voldsbruk fra sin ektemanns side, og lagmannsretten finner at dette står så sentralt i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvaret for hennes plager til den nevnte voldsbruken. Av samme grunn finner lagmannsretten ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at hennes plager kan tilskrives belastninger i arbeidet som renholder. I likhet med herredsretten legger også lagmannsretten til grunn at hennes plager var en påregnelig følge av den ankende parts forsettlige og grovt uaktsomme handlemåte. Det vises for øvrig til herredsrettens begrunnelse.»

Skadevolder ble ilagt 25.000 i oppreisning og 360.000 i erstatning.

Retten finner det altså bevist at skadelidte over en rekke år har vært utsatt for massiv forsettlig og uaktsom voldsbruk fra skadevolders side, noe som har ført til varige skader. Dette bevisresultatet dekkes klart av gjerningsbeskrivelsene i strl § 219 om mishandling av ektefelle, og § 229 og § 237 om legemsbeskadigelse. Det er ikke noe i dommen som tydet på at skadevolders handlinger hadde vært strafferettslig forfulgt, men premissene ga åpenbart grunn til å innlede etterforskning. Tapet i allmenn aktelse pga erstatningsdommen blir åpenbart større enn om skadevolder først hadde blitt tiltalt og frikjent i en straffesak av en jury eller av en meddomsrett fordi skylden ikke var bevist ut over rimelig tvil.

5.6.3 Hvor viktig bør renvaskingsoppgaven være for domstolene?

En kan også spørre om faktisk renvasking er en naturlig oppgave for domstolene. I dagens system er oppgaven uansett ikke spesielt høyt prioritert. Tiltaler tas ut av påtalemyndigheten for å få ilagt straff. Innen visse grenser bør en akseptere at bevisførselen rettes inn på avgjørelsen av straffekravet, og at grundigheten ikke blir like god for renvasking ut over det som er nødvendig for å avgjøre straffekravet.

Det er også et sentralt prinsipp at det domstolene skal avgjøre, er de rettskrav partene gjør gjeldende. Faktiske spørsmål kan man normalt ikke få dom for. Heller ikke domstolene vil legge samme energi i å avgjøre spørsmål som er uten rettsvirkninger. Den uspesifiserte juryfrifinnelsen må forstås på bakgrunn av dette prinsippet. Juryen er kun bedt om å vurdere om det er bevismessig grunnlag for kravet om straff.

En bevisstyrkevurdering ut over det som er nødvendig for å frifinne for straff eller for å ilegge erstatning, er altså uten rettslig betydning. En frifunnet som er misfornøyd med mistankekonstateringen, har begrensede muligheter til å få den overprøvd så lenge det ikke er aktuelt å angripe selve avgjørelsen, jf pkt 5.3.4. Til gjengjeld er heller ikke den faktiske vurderingen av bevisene bindende for domstolene i saker om andre krav enn straff. At straffedomstolen har funnet bevisene så svake at det er sannsynlighetsovervekt for uskyld, betyr ikke at en selvstendig prøving av bevisene for erstatningskravet er avskåret. Om en domstol finner erstatningsvilkårene bevist ut over rimelig tvil i en sivil sak, så binder heller ikke det retten i en senere straffesak.

Vårt system aksepter at domstolene kan se forskjellig på samme handling ved vurderingen av ulike krav, og at begrunnelser for ulike avgjørelser kan motsi hverandre. Dagens begrunnelsesfrihet for ersatningsavgjørelser er i overenstemmelse med dette prinsippet. En ordning hvor straffedomstolens faktiske vurdering av mistankens styrke skal være retningsgivende for bevisvurderingen ved andre krav, vil bryte med dette prinsippet.

I dagens ordning er begrunnelsesadgangen fleksibel – bortsett fra juryavgjørelser. Domstolene kan gå inn på faktisk renvasking hvor de finner grunn for det så vel i straffesaker som i erstatningssaker, men de kan også i stor grad la være å gå inn på slike spørsmål. Uansett binder ikke renvaskingsvurderingen domstolene i andre saker.

Dersom straffedomstolene skulle foreta en autoritativ renvasking for mistanker ved frifinnelse, måtte vel det føre til endringer i straffedomstolens arbeidsoppgaver. Kravene til bevisførsel ville øke fordi retten ved frifinnelse ikke bare skal avklare om straffbarhetsvilkårene er bevist ut over rimelig tvil, men også hvor sterk mistanken faktisk er. Meddomsrettene måtte gi en mer utførlig begrunnelse, hvor alle straffbarhetsvilkår ble vurdert. Juryen måtte ta standpunkt til mistankestyrken når den frifant, og enten gi begrunnelse for sin vurdering, eller hvertfall foreta en grovinndeling av mistankestyrken slik påtalemyndigheten gjør ved henleggelser. Juryens arbeidsform måtte i så fall endres. Spørsmålet om rettsmidler mot mistankevurderingen vil melde seg.

Etter mitt skjønn svekker ikke dagens regler om adgangen til idømming av erstatning den juridiske renvaskingen ved frifinnelse i særlig grad. Selv om det teoretisk kan påvises enkelte muligheter for uheldig motsigelse av frifinnelser, er det neppe behov for å fjerne dem fordi domstolene i praksis uansett legger vekt på å unngå dem. Begrunnede erstatningsavgjørelser kan også være en sikkerhetsventil mot misvisende renvaskingsbegrunnelser i frifinnelser fra meddomsretter og bidra til en nyttig spesifisering av mistankegrunnlaget ved juryfrifinnelser.

5.6.4 Erstatningskravet kan også gi tiltalte renvaskingsmuligheter

Dersom idømming av erstatning påvirker renvaskingsvirkningen av en frifinnelse, vil den nok oftest svekke den. Men ikke alltid. I tre bedragerisaker i Domsundersøkelsen gikk tiltalen ut på å ha forledet det offentlige til å utbetale henholdsvis arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp som de tiltalte ikke hadde krav på. Her tilbød begge tiltalte uoppfordret å erstatte beløpet da forholdet ble oppdaget. De hevdet begge at de ikke hadde skjønt at de ikke hadde krav på ytelsen, og tilbudet om erstatning var en måte å vise at de ikke hadde uberettiget vinnings hensikt. Ved å tilby å gjøre opp for seg, kunne de styrke bildet av seg selv som hederlige personer. (Sak 44, 45 og 46, jf kap 4.5.4)

Adgangen til å pådømme erstatningskrav for handlinger tiltalte er frifunnet for, gir også ekstra renvaskingsmuligheter for tiltalte. Blir kravet om erstatning ikke tatt til følge, vil begrunnelsen også kunne indikere at bevisene for den straffbare handlingen er svake. Spesielt i forhold til jurykjennelser kan en slik spesifisering være kjærkommen. Lagmannsrettsavgjørelsen i Rt 1996: 864 eksemplifiserer dette. Etter å ha redegjort for beviskravet for oppreisning, påpekte fagdommerne en rekke svakheter ved fellesbevisene og konkluderte med «at det ikke er ført bevis av tilstrekkelig tyngde til at det kan legges til grunn ved vurderingen av oppreisningskravet at A har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningen». (Sak 16)

Men det avhenger av fornærmede om det blir fremmet et erstatningskrav. Fornærmede vil sannsynligvis være tilbakeholden dersom tiltalte allerede er frifunnet for straffekravet. Muligheten for tiltalte til å oppnå en slik ekstra renvaskingsmulighet er derfor størst i kombinasjonsprosessen.