2 Mandatet, Karmøysaken og problemstillinger

2.1 Mandatet

Hovedspørsmålet i denne utredningen er om en frifunnet i en straffesak bør kunne pålegges å betale erstatning til fornærmede, og hva de nærmere vilkår for dette eventuelt bør være. Straffeprosessloven § 3 gir adgang til å ta med sivile krav – herunder erstatningskrav – fra fornærmede i en straffesak og få dem avgjort der. En slik sammenkobling åpner for at siktede i samme sak kan bli idømt erstatning for den handling han er frifunnet for.

Bakgrunnen og rammene for utredningen fremgår av Justisdepartementets brev av 21.12. 1999, som lyder:

«Utredning om adgangen til å pålegge en tiltalt som er frifunnet å betale erstatning for den handling frifinnelsen gjelder

Utredningsoppdraget gjelder adgangen til å pålegge en tiltalt som er frifunnet, å betale erstatning til fornærmede for den handling frifinnelsen gjelder. Bakgrunnen for oppdraget er Høyesteretts dom 24. september 1999 i sak lnr. 63/1999 og den diskusjon som denne saken har avstedkommet.

Utredningen skal i spørsmålet om gjeldende norsk rett legge til grunn det syn som kommer til uttrykk i Høyesteretts dom (flertallet). Når det gjelder forståelsen av de relevante bestemmelser i internasjonale menneskerettskonvensjoner legges det – på bakgrunn av høyesterettsdommen – til grunn at resultatet i høyesterettsdommen er forenlig med de forpliktelser som følger av menneskerettskonvensjonene. Stortinget har således i utgangspunktet frihet til å bestemme hvilke regler som skal gjelde for dette spørsmålet.

Utredningen skal

1. vise hvordan spørsmålet om erstatning til fornærmede i tilfelle hvor tiltalte blir frifunnet, er løst i andre nordiske og europeiske land

2. belyse i hvilken utstrekning og i hvilke tilfelle det i norsk rettspraksis er pålagt tiltalte å betale erstatning eller oppreisning til fornærmede eller dennes etterlatte for handlinger som tiltalte er frifunnet for i en straffesak. Det skal klargjøres særskilt i hvilken utstrekning erstatning er tilkjent ved avgjørelse i den straffesak som frifinner tiltalte, eller i en senere sivil sak

3. drøfte rettspolitisk om det er behov for å sikre fornærmede krav på erstatning eller oppreisning også i tilfelle hvor tiltalte er frifunnet (herunder om beviskravet bør være det samme eller lavere for et erstatningskrav enn for et krav om straff) og om dette bør skje ved et krav mot tiltalte

4. drøfte rettspolitisk om et krav mot tiltalte bør avgjøres i straffesaken eller i en senere sivil sak, eller om fornærmede bør ha valget

5. angi hvilke rettspolitiske løsninger som kan tenkes, og analysere de hensyn som kan tale for og imot løsningene, og om konklusjonen bør nyanseres i forhold til ulike typesituasjoner

6. dersom utredningen vil anbefale lovendringer, utforme et forslag til slike lovendringer.

De rettspolitiske drøftelser skal ta i betraktning både hensynet til tiltalte, til fornærmede og andre relevante hensyn. Drøftelsene skal ha for øye forskjellige typesituasjoner (herunder forskjellige forbrytelsestyper) som kan være aktuelle i praksis.»

Problemstillingene i mandatet gjelder viktige rettslige verdier i strafferetten, erstatningsretten og prosessen:

En kan spørre om koblingen av straff og erstatning svekker tiltaltes rettssikkerhet, og kan det i så fall godtas? Kan en ileggelse av erstatning endre virkningene av frifinnelsen for straffekravet på en uønsket måte? Er det riktig å forskjellsbehandle skadelidte etter som det blir reist straffesak om den erstatningsbetingende handlingen eller ikke, og ettersom skadevolder blir dømt i straffesaken eller ikke? Er det forsvarlig å gi frifinnelsen i straffekravet rettsvirkninger for erstatningsadgangen? Slike spørsmål reiser komplekse rettspolitiske problemstillinger, som er utdypet og presisert i Justisdepartementets mandat.

Adgangen til å behandle og avgjøre sivile krav i straffesaker kan begrunnes i prosessøkonomi. Ved å behandle straffekrav og sivile krav under ett, sparer en både tid, penger og reduserer de psykiske belastninger for aktørene. Kan disse prosessøkonomiske fordelene gå tapt om en nekter pådømmelse av erstatningskrav hvor tiltalte frifinnes og er dette forsvarlig i forhold til prinsipper om prosessuell likebehandling?

Mandatet reiser også spørsmål om ordningens legitimitet i offentligheten. Det viser spesielt til den debatt som har funnet sted i tilknytning til den meget omtalte Karmøysaken – se Rt 1999: 1363 – heretter kalt Karmøy . Her møter vi spørsmål om ikke en frifinnelse for straff også bør være en sosial og moralsk renvasking for anklagen, og om ileggelse av erstatning etter en frifinnelse truer denne virkningen.

Mandatet innebærer altså ganske kompliserte spørsmålsstillinger og avveininger. I dette kapittelet redegjør jeg nærmere for Karmøysaken (2.2), mediedebatten (2.3) og den faglige debatten i tilknytning til Karmøysaken (2.4), før jeg fastlegger opplegget og de sentrale problemstillingene for utredningen (2.5).

2.2 Karmøysaken

Straffeprosessloven inneholder ikke uttrykkelige bestemmelser som gir adgang til å ilegge erstatning selv om tiltalte frifinnes. Forarbeidene forutsetter imidlertid en slik adgang, 1 og strprl § 3 har vært tolket i overensstemmelse med det. (Se f eks Bjerke og Keiserud, 1996: 996 med henvisninger.) I Karmøy vurderte Høyesterett ordningen, og flertallet fant den juridisk forsvarlig. Mandatet forutsetter at utredningen legger flertallssynet til grunn når det gjelder forholdet mellom norsk rett og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Men mandatet viser også til den offentlige debatten som inneholder atskillig kritikk mot ordningen.

Jeg skal derfor gå igjennom Karmøysaken og debatten om den, og gå nærmere inn på de sider ved Høyesteretts avgjørelse som etter mandatet skal legges til grunn for utredningen. En slik oversikt gir samtidig en god innføring i og illustrasjon av problemstillinger som er sentrale i mandatet og som skal behandles senere i utredningen. Jeg kommer tilbake til saken en rekke ganger i analysen.

2.2.1 Herredsretten

Karmøysaken gjaldt tiltale mot en 20 år gammel mann for legemsbeskadigelse mot sin kusine slik at hun mistet bevisstheten, for å ha hatt utuktig omgang med henne mens hun var bevisstløs og for så å ha drept henne for å skjule seksualforbrytelsen. Offerets foreldre krevde 100.000 i oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3–5. Tiltalte benektet å ha utført handlingene. Han erklærte seg ikke skyldig i tiltalen og påsto seg frifunnet for erstatningskravet.

Tiltalte ble dømt i herredsretten. Retten fant det utvilsomt at avdøde hadde vært utsatt for en forbrytelse:

«NN f... ble den 06.05.95 funnet død i en beitestrekning ikke langt fra Gamle Sundvei på Karmøy. Hun hadde åpenbart vært utsatt for en forbrytelse. Mest fremtredende var en rekke uregelmessige knusningssår i hodet. Dessuten var strømpebukse og truse rullet ned mot anklene mens kjolen var trukket opp mot livet. Avdøde ble funnet liggende på ryggen. På grunn av skadene hun var tilført, kunne det på åstedet ikke foretas noen sikker identifikasjon.» (Karmsund herredsrett, 1997: 4)

Hovedspørsmålet i saken ble om tiltalte var rett gjerningsmann eller ikke. I domspremissene foretok retten en omfattende gjennomgang av etterforskningen og av hvordan mistanken etter hvert falt på tiltalte. Dommen gjør utførlig rede for bevisene om tiltaltes bevegelser drapsnatten, psykologiske tester under varetektsoppholdet hvor han fremstår som en følelsesmessig usikker og lukket person, om en tidligere anmeldelse for utuktig adferd overfor mindreårige jenter og enkelte andre opplysninger om negativ opptreden fra tiltalte. Den redegjør videre detaljert for avhørene av tiltalte og hvordan han reagerte på fengslingen og avhørssituasjonen. Retten legger til grunn at tiltalte tilsto i et politiavhør og erkjente straffskyld, men at tilståelsen senere ble trukket tilbake. Dommen gjengir et langt utdrag av rapporten fra de rettspsykiatriske sakkyndige som i følge retten sammenfatter denne tilståelsen. Her gis det en grundig gjennomgang av det hendelsesforløp tilståelsen inneholder, med detaljert beskrivelse av tiltaltes handlinger, motiver og følelser, samt av offerets reaksjoner og skader.

Deretter drøfter dommen en rekke bevis som kunne gjøre det usikkert om tilståelsen var riktig, men konkluderer med at den finner det bevist at tiltalte har utført de handlinger han var tiltalt for. Retten gir ingen sammenfattende vurdering av om det forelå tvil eller hvor stor denne tvilen var. Redegjørelsen for bevisvurderingen fyller til sammen 25 sider i dommen.

Straffen ble satt til fengsel i 14 år. Straffeutmålingspremissene er knappe. I skjerpende retning ble det lagt vekt på at drapshandlingen var utført på en brutal måte og at offeret var «en ungdom som på opprørende måte ble frarøvet livet av en person hun kjente og hadde tillit til». I formildende retning ble det lagt vekt på at tiltalte var under 18 år da handlingen ble forøvet og at han var i en viss affekt-tilstand. Men «grunnen til at han var i affekt-tilstand kan ikke bebreides avdøde.» (Karmsund herredsrett,1997: 30)

Kravet om oppreisning på 100.000 ble tatt til følge. Også her var premissene knappe. Foreldrene hadde vært utsatt for en betydelig tort og smerte ved at deres eneste barn var frarøvet livet på «en brutal og gruoppvekkende måte». Saken hadde vært gjenstand for betydelig offentlig oppmerksomhet og foreldrene måtte leve lenge i uvisshet om hvem som var gjerningsmann. Det innebar ytterligere smerte og krenking at gjerningsmannen var en nær slektning. (Karmsund herredsrett,1997: 30–31)

2.2.2 Lagmannsrettens avgjørelse

Tiltalte anket både straffeavgjørelsen og erstatningsavgjørelsen. I lagmannsretten ble tiltalte frifunnet for straffekravet. Etter strprl § 40 skal domsgrunnene for skyldspørsmålet ved juryavgjørelser «bare bestå i en henvisning til kjennelsen». Domspremissene gjengir derfor kun domsslutningen fra herredsretten, tiltalen for lagmannsretten, spørsmålene til lagmannsretten og juryens nei-svar.

Herredsrettens domsslutning og anken er gjengitt slik i lagmannsrettens dom:

«I straffesak avsa Karmsund herredsrett 27. november 1997 dom mot A, født 18.05.1977 med slik domsslutning:

«A, f. 18.05.77, dømmes for overtredelse av:

1 tilfelle av: Straffeloven § 229 1. straffalternativ 1 tilfelle av: Straffeloven § 193 første ledd 1. straffalternativ 1 tilfelle av: Straffeloven § 233 første og annet ledd.

Tidspunkt for forøvelse: 6. mai 1995.

Straffen settes til: Fengsel i 14 – fjorten – år.

Varetektsfradrag: 293 – tohundreognittitre – dager.

Straffeutmålingsbestemmelser som kommer til anvendelse:

Straffeloven § 60 og § 62.

A betaler oppreisning med kr 100000,– – etthundretusen – til B og C.

Oppfyllelsesfrist er 2 – to – uker.

Saksomkostninger ilegges ikke.

A har erklært anke over bevisbedømmelsen og straffutmålingen. Bevisanken er ved lagmannsrettens beslutning av 21. januar 1998 henvist til behandling. Statsadvokatene i Rogaland har deretter fremmet til behandling den samme tiltalebeslutningen som ble uttatt for herredsretten.»

Tiltalebeslutningen lød slik:

«I. Straffeloven § 229 1. straffalternativ for å ha hensatt noen i bevisstløshet.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold:

Lørdag 6. mai 1995 etter midnatt i – – –vei på X la han en arm rundt halsen til D og klemte til slik at hun falt i bakken. Hun mistet bevisstheten av armgrepet og/eller fallet i bakken.

II. Straffeloven § 193 første ledd 1. straffalternativ for å ha hatt utuktig omgang med noen som var bevisstløs.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold:

Lørdag 6. mai 1995 etter midnatt i – – –vei på X, kort tid etter den i post I beskrevne handling, og mens D var bevisstløs, førte han en finger en eller flere ganger inn i hennes vagina for deretter å føre/presse penis inn i/mot hennes skjedeåpning.

III. Straffeloven § 233 første og annet ledd for å skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straffen for sådan å ha forvoldt en annens død og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold:

Lørdag 6. mai 1995 etter midnatt i/ved – – –vei på X for å skjule den i post II beskrevne utuktige omgang og/eller unndra seg straff for denne forbrytelse, dunket han hodet til D gjentatte ganger mot bakken og slo henne flere ganger i ansiktet/hodet med en 23 kg tung stein. Hun fikk et stort antall knusningsskader i ansiktet og hodet med bl.a. skallebrudd og utbredte knusningsskader i hjernen. D døde av hodeskadene.

Straffeloven § 62 får anvendelse.

Det forbeholdes nedlagt erstatningspåstand.

Denne tiltalebeslutning er uttatt etter ordre fra Riksadvokaten.»

Deretter redegjør dommen kortfattet for bevisførselen under ankeforhandlingen. Så gjengis spørsmålene til lagretten og juryens svar:

«Lagretten er forelagt 3 hovedspørsmål og 1 tilleggsspørsmål, utformet i hovedtrekk i samsvar med tiltalebeslutningen:

«1. Hovedspørsmål (til jasvar på dette kreves flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte A skyldig i å ha hensatt noen i bevisstløshet, ved å ha foretatt den handling som er beskrevet nedenfor?

Lørdag 6. mai 1995 etter midnatt i – – –vei på X la han en arm rundt halsen til D og klemte til slik at hun falt i bakken. Hun mistet bevisstheten av armgrepet og/eller fallet i bakken.

2. Hovedspørsmål (til jasvar på dette kreves flere enn 6 stemmer).

Er tiltalte A skyldig i å ha hatt utuktig omgang med noen som var bevisstløs, ved å ha foretatt den handling som er beskrevet nedenfor?

Lørdag 6. mai 1995 etter midnatt i – – –vei på X, kort tid etter den i spørsmål 1 beskrevne handling, og mens D var bevisstløs, førte han en finger en eller flere ganger inn i hennes vagina og/eller førte/presset penis inn i hennes skjede.

3. Hovedspørsmål (til jasvar på dette kreves flere enn 6 stemmer)

Er tiltalte A skyldig i å ha forvoldt en annens død, ved å ha foretatt den handling som er beskrevet nedenfor?

Lørdag 6. mai 1995 etter midnatt i/ved – – –vei på X, dunket han hodet til D gjentatte ganger mot bakken og slo henne flere ganger i ansiktet/hodet med en 23 kg tung stein. Hun fikk et stort antall knusningsskader i ansiktet og hodet med bl.a. skallebrudd og utbredte knusningsskader i hjernen. D døde av hodeskadene.

4. Tilleggsspørsmål (skal bare besvares dersom hovedspørsmål 3 besvares med ja. Til jasvar på dette kreves flere enn 6 stemmer).

Er handlingen omtalt i hovedspørsmål 3 foretatt for å skjule en annen forbrytelse og/eller unndra seg straffen for en sådan?»

Lagretten har besvart spørsmål 1–3 med nei. Lagmannsretten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. Tiltalte blir følgelig å frifinne for straff for de i tiltalen beskrevne forhold.»

Det sies ikke mer om straffekravet i dommen. Deretter går retten over til å behandle erstatningskravet. Her finner lagmannsretten bevist det samme saksforholdet som herredsretten, men gir en atskillig mer kortfattet begrunnelse for bevisresultatet:

«I medhold av skadeserstatningsloven § 3–5, annet ledd har bistandsadvokat Erik Lea nedlagt påstand om oppreisning fastsatt etter rettens skjønn for tort og smerte og annen krenking til avdødes foreldre B og C. Advokat Sigurd Klomsæt har påstått A frifunnet for erstatningskravet.

Til oppreisningskravet skal lagmannsretten bemerke:

Det er i rettspraksis lagt til grunn at det i en slik alvorlig sak som den foreliggende, og hvor skyldspørsmålet vedrørende straff er avgjort til gunst for tiltalte, må det foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått de overgrep tiltalen gjelder for at oppreisning skal kunne tilkjennes, jf Rt–1996–864.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av bevisførselen i saken at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at A har begått de forbrytelser mot D han ble tiltalt for, og at erstatning etter skadeserstatningsloven § 3–5 annet ledd bør tilkjennes D foreldre.

Lagmannsretten legger i erstatningsrettslig sammenheng følgende saksforhold til grunn:

A, hadde fredag 5. mai 1995 vært på kino i Y sammen med noen av sine kamerater. Han befant seg i sentrum ved midnattstider. D hadde samme kveld vært på en kristelig tilstelning på Z. Etter at det var slutt, haiket hun til Y sentrum hvor hun ankom rundt midnatt. Etter å ha snakket med noen venner som oppholdt seg i gågata i Y, forlot hun sentrum ca kl. 00.10. A forlot omtrent samtidig gågata og var innom en av kameratenes bopel like i nærheten en kort stund. Han syklet deretter hjemover. Han nådde igjen sitt søskenbarn, D, og de slo følge. A og D bodde ca 1 km fra hverandre. De gikk inn på – – –veg. Det er en snarvei til Ds bopel, men en omvei for A. Grusveien går i hovedsak gjennom et øde utmarksområde uten veilys.

Da de nærmet seg bebyggelsen i – – – stanset de. A befølte D på brystene. Hun avviste ham, sparket i sykkelen hans, skjelte ham ut og fortsatte alene. A fryktet for at om D skulle se på hans handlinger som helt uakseptable ville det få katastrofale følger for ham når hans opptreden ble kjent. Han tenkte på tidligere opplevelser i forbindelse med blotting og anmeldelse for utuktig handling og ble redd for konsekvensene. Han løp etter henne og foretok de handlinger som er nærmere beskrevet i tiltalebeslutningen. Lagmannsretten mener at hans handlinger hadde sin årsak i en nærmest eksplosjonsaktig affekttilstand, kombinert med seksuell tiltrekning mot D. Etter de rettsmedisinske sakkyndiges forklaringer legges det til grunn at hun allerede på veien var påført dødelige skader. Det er ikke fullt ut klarlagt om hun var død da han slepte henne fra veien og til et buskas i utmarken – en avstand på ca 47 meter. Her tok han opp en 23 kg tung stein og slo denne minst to ganger mot hennes hode. Det er blod på begge sider av steinen. Tiltalte har selv sagt i en forklaring at han fikk en syk tanke i hodet om å skjule ansiktet hennes. Det måtte for all del ikke skje at hun fikk fortelle til noen hva han hadde gjort.

Han forlot deretter stedet, vasket av seg blod og jord i Æ som ligger like i nærheten og syklet på måfå mot Y. Han var full av angst og fortvilelse over hva han hadde gjort. Etter en stund syklet han hjemover og påtraff et vitne. Han brydde seg ikke om at hun så ham. Hun har forklart at klokken da var ca 01.45.

D ble funnet neste morgen av en nabo som eide utmarksstrekningen. Han fant D og mente å dra kjensel på at det var henne. Politiet ble varslet.

Det ble foretatt en omfattende etterforskning og tiltalte var på et tidlig tidspunkt inne til avhør. Han ble ansett å være interessant særlig på bakgrunn av at politiet hadde en viss kunnskap om tidligere seksuelle handlinger hvor det i ett tilfelle var inngitt anmeldelse. A ga ny politiforklaring i slutten av januar 1997 og endret forklaring med hensyn til tidspunkt for hjemkomst og veivalg fra sentrum og hjemover. Det ble bl.a. mot denne bakgrunn foretatt pågripelse av A 8. februar 1997. Han ble varetektsfengslet med brev- og besøksforbud 10. februar 1997. Han aksepterte varetektsfengsling i rettsmøtet. 10 dager senere leverte han til sin daværende forsvarer lapper hvor det sto skrevet at han hadde drept D. Forsvareren skal ha spurt tiltalte om han husket dette. Han benektet det og forsvareren leverte lappene tilbake til A. Noen dager senere avga han tilståelse med detaljerte opplysninger om hendelsesforløpet og bakgrunnen for dette. I et avhør 2. mars 1997, etter å ha gått igjennom forklaringene med sin daværende forsvarer erkjente han seg straffskyldig i henhold til den avgitte tilståelse. Forklaringen ble gjentatt overfor de psykiatrisk sakkyndige en måneds tid senere. Etter at han ble flyttet til Bergen landsfengsel begynte han å tvile på riktigheten av sin forklaring. Hans forsvarer meddelte sommeren 1997 at han ville fragå sin forklaring, hvilket fant sted i politiavhør 11. august 1997.

Lagmannsretten legger til grunn at As handlinger ikke kan forklares på annen måte enn at seksuell tiltrekning, avvisning, tidligere seksuell adferd og at sannsynlig fremtidig fordømmelse skapte frykt og aggresjon i ham. A er begavet og skoleflink, men han maktet ikke å kontrollere sine drifter og å handle rasjonelt.

D er beskrevet som en sporty, snill, omgjengelig og tillitsfull jente. Hun var fysisk velutrustet og idrettsinteressert. Hun hadde blant annet drevet med karate i flere år.

Til erstatningsutmålingen er særlig å be-merke at B og C har vært utsatt for betydelig sjokk, sorg og smerte: Deres eneste barn ble av en nær slektning frarøvet livet på en gruoppvekkende måte etter å ha blitt seksuelt misbrukt, da hun var bevisstløs.

Herredsretten fastsatte erstatningsbeløpet til kr 100000. Lagmannsretten finner at dette er i samsvar med det utmålingsnivå som følger av rettspraksis sammenholdt med de konkrete forhold i den foreliggende sak. Herredsrettens dom på dette punkt blir derfor å stadfeste.

Dommen er enstemmig hva angår erstatningskravet.

Domsslutning:

1. A, født 18. mai 1977, frifinnes.

2. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder det idømte oppreisningskrav.»

2.2.3 Høyesteretts avgjørelse av erstatningskravet

Med juryens frifinnelse var straffekravet endelig avgjort. Tiltalte brakte så avgjørelsen av erstatningskravet inn for Høyesterett. Retten delte seg i et flertall og et mindretall. Premissene er forholdsvis omfattende. I vår sammenheng er det Høyesteretts syn på adgangen til å ilegge erstatning selv om tiltalte var frifunnet for straff, og rettens vurdering av forholdet til uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 6 (2) som er det sentrale.

2.2.3.1 Forståelsen av strprl § 3

Skadevolder i Karmøy hevdet at ordlyden i strprl § 3 var til hinder for å ilegge erstatning når han var frifunnet for straffekravet. Det forelå da ikke noen straffbar handling som et erstatningskrav kunne springe ut av.

Mindretallet kom derfor til at oppreisningskravet ikke kunne avgjøres etter strprl § 3:

«(..) Når en domstol først har funnet at tiltalte ikke var gjerningsmann for den «handling saken gjelder», kan retten etter min mening ikke i den samme dom pålegge tiltalte oppreisningsansvar med den begrunnelse at han likevel har begått den samme «handling». (Rt 1999: 1380)

Mindretallet mente at forarbeidene til § 3 ikke omhandlet de tilfelle hvor tiltalte ble frifunnet fordi det ikke er funnet bevist at han eller hun har begått selve den handling som tiltalen gjelder. Hovedvekten ble lagt på reelle hensyn:

«Man står i denne avgjørelsen overfor vanskelige avveininger mellom hensynet til tiltalte og på den annen side til fornærmede og fornærmedes nærmeste. Det er vesentlig å ta i betraktning at fornærmedes stilling skulle styrkes ved lovrevisjonen av 1981. Men jeg mener at en frifinnelse for å ha begått selve den forbryterske handling – og ganske særlig en drapshandling – må fremstå med full klarhet i dommen. Dette er et så fremtredende hensyn at det etter min oppfatning må ha prioritet ved lovtolkningen». (Rt 1999: 1381)

Etter flertallets mening refererer betingelsen i strprl § 3 om at borgerlige krav må springe ut av «samme handling som saken gjelder» til det straffbare forhold som tiltalen angir. Det er således intet vilkår for pådømmelse av borgerlige krav at retten finner at beviskravene for å straffe for forholdet er oppfylt, så lenge retten baserer erstatningsavgjørelsen på det saksforhold som tiltalebeslutningen angir. Selv om forarbeidene ikke spesielt nevnte situasjonen hvor frifinnelsen var basert på at siktede ikke var rett gjerningsmann, skulle pådømmelse ikke kunne nektes «om avgjørelsen av kravet går i en annen retning enn avgjørelsen av straffesaken (strprl. § 442)» (Rt 1999: 1372 med henvisning til Straffeprosesslovkomiteen av 1969: 357). Toinstansutvalget (NOU 1992: 28) forutsatte klart at det skulle være adgang til å idømme erstatning uavhengig av utfallet av straffekravet (Rt 1999: 1374).

Flertallet vurderte også reelle hensyn annerledes enn mindretallet:

«(…) Jeg har vanskelig for å se at det skal være noen grunn til at tilfeller hvor tiltalte er blitt frifunnet fordi det ikke finnes bevist at handlingen er begått, skal komme i en annen stilling enn andre frifinnelsesgrunner – som f.eks. at handlingen ikke er straffbar, at det ikke finnes bevist at tiltalte har handlet med den strafferettslige skyld som kreves, at tiltalte finnes å være strafferettslig utilregnelig, at det foreligger nødverge eller en annen straffrihetsgrunn mv. Dersom det i tilfeller hvor tiltalte er frifunnet fordi det ikke er funnet bevist at han har begått den handling han er tiltalt for, ikke skal være adgang til å pådømme borgerlige rettskrav i straffesaken, vil konsekvensen av det være at kravet må forfølges i en separat sivil sak. Men å føre en separat sivil sak koster både tid og penger. Hvis borgerlige rettskrav etter at tiltalte er blitt frifunnet for straff fordi det ikke er funnet bevist at han har begått handlingen, bare skal kunne forfølges i en separat sivil sak, vil fornærmedes muligheter til å forfølge slike krav være avhengig av hvilke økonomiske ressurser han råder over. En slik løsning finner jeg lite tiltalende.» (Rt 1999: 1374–75)

Flertallssynet kan kort oppsummeres slik:

• Det avgjørende for adgangen til å pådømme erstatningskravet er ikke hva retten finner bevist når det gjelder straff, men hva slags handlinger tiltalen angir.

• Sterke prosessøkonomiske grunner taler for å avgjøre erstatningskravet selv om tiltalte frifinnes.

2.2.3.2 Uskyldspresumsjonen

Skadevolder anførte også at ileggelse av erstatning stred mot uskyldspresumsjonen i EMK art 6 (2). Mindretallet støttet dette:

«(…) Det er samtidig best i samsvar med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 – som nå er en del av norsk lovgivning – at retten ikke stempler tiltalte sivilrettslig som gjerningsmann i den samme domsslutning som frifinner ham strafferettslig som gjerningsmann.» (Rt 1999: 1380)

Flertallet vurderte også dette spørsmålet annerledes. Dels var det noe tvilsomt om EMK art 6 (2) kom til anvendelse i saker om sivile krav:

«Dersom domstolene i en sivil sak ikke skulle ha adgang til å legge til grunn at den som er frifunnet for en straffbar handling, har begått handlingen, ville frifinnelsen frata den som måtte være krenket eller ha lidt skade ved handlingen, muligheten til å få prøvd krav som vedkommende måtte ha mot tiltalte. Dette ville etter mitt syn støte an mot den grunnleggende bestemmelse om rett til rettferdig rettergang i artikkel 6 nr. 1.» (Rt 1999: 1378)

At kravet ble pådømt sammen med straffekravet kunne ikke ha betydning her.

«Fra den ankende parts side har det vært hevdet at det må skilles mellom tilfeller hvor borgerlige rettskrav blir behandlet sammen med straffesaken, og tilfeller hvor kravet blir behandlet i en etterfølgende sivil sak. Jeg kan vanskelig se at det kan være grunnlag for et slikt skille. Ordningen med at borgerlige rettskrav skal kunne tas med i straffesaken, har gode prosessøkonomiske grunner for seg, og som ankemotpartene har påpekt, kan også tiltalte ha fordeler av ordningen. I straffesaker har tiltalte som hovedregel krav på forsvarer på det offentliges bekostning, og med den grundige bevisførsel som finner sted i straffesaker, har tiltalte i tilfeller hvor det borgerlige kravet blir behandlet sammen med straffesaken, en særlig beskyttelse mot å bli uriktig dømt. Dersom tiltalte blir frifunnet for straff, men idømt erstatning, vil det for tiltaltes følelse av ikke å være blitt «frifunnet helt», ikke kunne spille noen rolle om erstatningskravet blir pådømt i forbindelse med straffesaken, eller i en etterfølgende sivil sak.» (Rt 1999: 1378)

I hvert fall måtte det være en betingelse at retten hadde foretatt en strafferettslig skyldkonstatering i domspremissene for erstatningskravet. Det hadde lagmannsretten i Karmøysaken ikke gjort:

«Ved avgjørelsen av straffesaken viser lagmannsretten til at lagretten har besvart skyldspørsmålene med nei, og lagmannsretten sier at den «legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen». Deretter går lagmannsretten over til å behandle oppreisningskravet. Ved behandlingen av dette gir lagmannsretten en detaljert beskrivelse av det hendelsesforløp som den legger til grunn. I innledningen til denne beskrivelse presiserer lagmannsretten at det hendelsesforløp som blir beskrevet, blir lagt til grunn i «erstatningsrettslig sammenheng». Selv om lagmannsretten på enkelte punkter nok kunne ha valgt andre ord og uttrykk, kan lagmannsretten ikke på noe sted ses å ha foretatt noen strafferettslig skyldkonstatering. Etter dette kan jeg ikke se at det under noen omstendigheter kan foreligge krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 2.» (Rt 1999: 1379)

Vi kan oppsummere flertallssynet i fire hovedpunkter:

• Stigmatiseringen av den frikjente blir den samme om erstatning til fornærmede ilegges samtidig med frifinnelsen eller i en særskilt sivil sak.

• En kan ikke helt forby erstatningssaker om handlinger en skadevolder er frifunnet for ved endelig straffedom. Det vil komme i konflikt med EMK art 6 (1) om rett til domstolsprøving av erstatningskravet.

• Kravet til «fair trial» i EMK art 6 (1) kan ikke være til hinder for å idømme erstatning i en sak hvor tiltalte også frifinnes for straff for handlingen.

• Så lenge domstolen ikke foretar en strafferettslig skyldkonstatering, vil ileggelse av erstatning ikke komme i konflikt med uskyldspresumsjonen i EMK art 6 (2) selv om tiltalte frifinnes for straff.

Mandatet forutsetter at utredningen skal bygge på flertallssynet i Høyesterett når det gjelder forståelsen av EMK, og at Stortinget rettslig har frihet til å bestemme om det bør være adgang til å ilegge erstatning i en straffesak selv om tiltalte frifinnes for straffekravet. Utredningen legger dette til grunn. 2

2.3 Mediedebatten

Karmøysaken fikk stor oppmerksomhet i media, og den utløste også en juridisk diskusjon. Mandatet viser til debatten avgjørelsen utløste.

Prosessordningens legitimitet og aksept i offentligheten er viktig. Den bør også være juridisk velfundert, slik at saksbehandlingen og avgjørelsene fremstår både som faglig gode og i tråd med den alminnelige rettsoppfatningen. Er det konflikt, bør den søkes avdempet. I dette avsnittet skal jeg redegjøre for synspunktene i den offentlige debatten, mens den faglige debatten oppsummeres i pkt 2.4.

For å finne ut hvilke spørsmål den offentlige debatt har dreid seg om, har utredningen samlet inn ca 80 avisartikler fra Verdens Gang, Dagbladet, Aftenposten og Stavanger Aftenblad. 3 Alle artiklene er skrevet etter lagmannsrettsdommen. Formålet har vært å kartlegge de viktigste argumentene. Radio- og fjernsynsomtale er det mer arbeidskrevende å kartlegge i ettertid, og jeg har avstått fra det. Trolig gir avisdebatten et rimelig bredt bilde av mediedebatten. I hvert fall gir den mange synspunkter som det er verd å vurdere nærmere.

Argumentene er delt i seks typer, ettersom de ut fra sammenhengen synes å stamme fra pressen selv, fra «folk flest», lokalsamfunnsmedlemmer på Karmøy, fra skadevolder, fornærmedes foreldre eller fra politikere. Men argumenter som er tillagt andre, reflekterer nok i atskillig grad pressens egne oppfatninger.

2.3.1 Pressesynspunkter

2.3.2 Folks oppfatninger

Pressens gjengivelse av folks oppfatninger preges av de samme argumentene. Noen eksempler på overskrifter:

• Forstår ikke. Pressens intervjuobjekter uttrykker undring over utfallet. Folk forstår ikke helt den juridiske konstruksjon som ligger i bunn. For lekfolk blir spørsmålet: «Har han gjort det eller ikke?»

• Beviskravene. Folk skjønner ikke at beviskravene kan være forskjellige. Juristene har et stort formidlingsproblem.

• Stigmatisering. Også i pressens omtale av debatten blant folk flest, blir erstatningsdommens stempling av tiltalte som gjerningsmann fremholdt som noe av det mest negative.

• «Frontalkollisjon mellom juss og folkemening». (Stavanger Aftenblad 24.09.99).

• «Tramper på folks rettsfølelse» . (Aftenposten 18.06.98).

• «Innbyrdes motstridende» (Aftenposten 21.06.98).

Kommentar

De gjengitte oppfatningene refererer seg til renvaskingsverdien av frifinnelsen. Erstatningsdommen svekker denne. De synes basert på en forutsetning om at når en jury svarer nei på skyldspørsmålet, skal det innebære en fullstendig eller «blank» frifinnelse, ikke noe «halvveis» eller «delvis» fritak for mistanke.

Logisk har slike oppfatninger mye for seg. Å bli vurdert som «70 prosent» drapsmann eller voldtektsforbryter gir liten mening. Enten har man utført handlingene eller så har man det ikke. Noen mellomform som «delvis» gjerningsmann er det vanskelig å tenke seg.

Selv om det teoretisk bare finnes to svar på skyldspørsmålet – enten skyldig eller ikke skyldig – hører det til rettslivets hverdag at spørsmålet om skyld ikke lar seg avklare med full sikkerhet. Når det gjelder straff, er det klart nok at man etter folkelig rettsoppfatning her skal la tvilen komme tiltalte til gode. Men om folkelig rettsoppfatning også krever at tiltalte skal anses renvasket for en hver mistanke, er et åpent spørsmål. Ser en på erstatningen som en del av straffen får kritikken mer tyngde. 8

2.3.3 Lokalsamfunnet

Mange artikler gjenga oppfatningene til lokalsamfunnsmedlemmene:

• Vanskelig for den frikjente å komme hjem. Innbyggere fremhever at det vil bli vanskelig for den frikjente fetteren å komme hjem, se Stavanger Aftenblad 19.06.98.

• Stigmatisering. Også her fremheves det at han er utpekt som drapsmann av Gulating. Det eneste de står igjen med er at fetteren er stemplet. (Aftenposten 18.06.98)

• Frykt. Lokale innbyggere uttrykker frykt. En drapsmann går løs i blant dem. Enten det er fetteren eller en annen, så er man naturlig nok engstelige over å ha en morder i nærmiljøet. (Stavanger Aftenblad 19.06 98)

• Frustrasjon. Det uttrykkes frustrasjon over at man ikke har noe å slå seg til ro med. Et lokalsamfunn preges naturlig nok av en drapssak. Det oppstår uro og fronter mellom folk i bygda. Uten en entydig dom er det vanskelig å forsone seg med situasjonen. Usikkerheten er også frustrerende.

• Undring. Som folk flest stiller man seg undrende til dommen. Heller ikke i lokalsamfunnet begriper man at det går an å både bli dømt og frikjent.

• Ønsker heller en ny rettssak. Lokalsamfunnet er klar over at en tredje rettssak ville blitt en stor belastning, men er villig til å ta den hvis det fører til en avklaring. Nå er man usikker på hva man skal forholde seg til. Se Stavanger Aftenblad 19.06.98.

• Forvirring om rettssystemet. Også lokalbefolkningen stiller spørsmålstegn ved rettssystemet, og mister tiltroen til det (Aftenposten 18.06.98).

• Maktesløshet. (Aftenposten 18.06.98)

Kommentar

Lokalsamfunnsoppfatningene vil ikke sjelden være velferdsmessig viktige både for den frikjente og for fornærmede. Lokalsamfunnet representerer nærmiljøet, og her vil både tiltalte og offeret risikere å bli konfrontert med de mistanker som fortsatt måtte eksistere. Hører både fornærmede og den frikjente til samme lokalsamfunn, kan uavklarte mistanker gi grunnlag for varige og dype konflikter. 9

Lokalsamfunnet vil normalt ha kunnskaper om saken ut over det media formidler. Det vil kjenne aktørene, ha oppfatninger om deres bakgrunn, troverdighet og karakter og kunne få personlig informasjon fra dem. Gjelder tiltalen handlinger begått i lokalsamfunnet – som i Karmøy – vil flere fra nærmiljøet kunne bli trukket inn som vitner i saken. Her må en anta at frifinnelser uten begrunnelser lettere vil bli møtt med skepsis om de ikke stemmer med de kunnskaper og oppfatninger lokalsamfunnet har. Lokalsamfunnsrepresentanter vil trolig også selv følge mer dramatiske saker som tilhørere, lese selve dommen, og ikke nøye seg med pressens gjengivelser.

Her kan en spørre hvor langt en frifinnelse uten nærmere begrunnelse egentlig rekker. Kan kanskje en realistisk og grundig drøftelse av bevismaterialet i saken være en bedre form for renvasking så langt mistanker avkreftes, enn «blanke» frifinnelser? 10

2.3.4 Den frikjente

2.3.5 Offerets pårørende

Foreldrene til drapsofferet mente det var en lettelse med en avklaring, og var glade for utfallet i Høyesterett. «Kjempegreier» ble brukt som overskrift i en avis. Endelig kunne de begynne å legge saken bak seg. De slår seg til ro med at drapsmannen nå er utpekt. Men faren gav uttrykk for en sterk skuffelse over at fagdommerne ikke satte juryens kjennelse til side. Selv om en ny rettsbehandling ville ha blitt smertefull, ville det vært å foretrekke fremfor et «plaster på såret» i form av en erstatningsdom. Heller ikke faren tror at folk flest vil forstå dommen.

Kommentar

Offerets pårørende vektlegger mistankeavklaringen som det vesentlige, ikke erstatningsbeløpet. For dem er tydeligvis en begrunnet frifinnelse å foretrekke fremfor en ubegrunnet. De pårørende mener tydeligvis erstatningsavgjørelsen gir tilstrekkelig sikkerhet for at gjerningsmannen er funnet.

Men i likhet med den frikjente hadde de helst sett at fagdommerne hadde satt avgjørelsen til side – etterfulgt av en ny straffesak. Fra de pårørendes synsvinkel er et slikt ønske forståelig. En fellende straffedom gir større sikkerhet for at gjerningsmannen virkelig er funnet, og frifinnelsen i straffesaken innebærer at ingen må sone straff for overgrepene som utvilsomt har skjedd. En oppreisningserstatning på 100.000 oppleves høyst sannsynlig som utilfredsstillende som straffereaksjon og den er heller ikke ment å være noe alternativ til straff, selv om reaksjonsformene har fellestrekk, jf kap 3.2.

2.3.6 Politikernes oppfatninger

Politikere som uttalte seg mente at erstatningsavgjørelsen stred mot folks rettsoppfatning. Ifølge innhentede reaksjoner av VG 28.09.99 var det enighet i Justiskomiteen mellom regjeringspartiene og AP om en lovendring fordi dommen virker støtende på folks rettsoppfatning. Se bl a intervju med Tor Nymo (Sp), VG 25.09.99: «Reagerer veldig sterkt» . Vidar Bjørnstad (Ap): «Urimelig» , og Gunnar Kvassheim (V): « Uholdbar Birgitte-dom» (Stavanger Aftenblad 27.09.99). Under overskriften «Håpløs og ulogisk dom» i Stavanger Aftenblad 27.09.99, mener Hallgeir Langeland (SV) at dommen undergraver tilliten til rettssystemet. Rettsapparatets legitimitet i befolkningen står på spill.

Kommentar

De refererte oppfatningene bærer preg av å være situasjonsbestemte kommentarer. De går ikke inn på dilemmaene ved samtidig å skulle ivareta de frikjentes rettssikkerhet og kriminalitetsofrenes interesser, og de inneholder ikke konkrete synspunkter på hva mulige lovendringer burde gå ut på.

Men uansett hvilke synspunkter som måtte ligge bak kommentarene, er det et problem dersom rettsapparatets avgjørelser vekker sterke motforestillinger hos folkevalgte representanter. Stortinget har det politiske ansvaret for at straffesystemet virker på en rettferdig måte, og bør kunne stille seg bak de avgjørelsene det treffer.

2.3.7 Hva slags problemstillinger reiser mediedebatten?

Mediedebatten reiser som nevnt viktige spørsmål om legitimitetsvirkningene av straffeavgjørelser. Det er ikke nok at avgjørelsene er juridisk forsvarlige, de bør også oppfattes som riktige og rettferdige av offentligheten og helst av ofrene og den tiltalte også. Straffen har viktige adferdsregulerende, moraldannende og gjenopprettende funksjoner i samfunnet, og svak legitimitet vil kunne svekke disse.

En grunnleggende forutsetning for legitim påvirkning ved hjelp av straff, er at den bare brukes mot de som er funnet skyldige i straffbare handlinger. Oppstår det mistanke om at straffen også brukes mot uskyldige, kan det bringe straffen som virkemiddel mot uønsket adferd i alvorlig miskreditt. Avisene oppfatter tydeligvis erstatningsavgjørelsen som en slags strafferettslig skyldigstempling og oppreisningen som en slags straff. Tiltalte ble stigmatisert som gjerningsmann, selv om han var frifunnet.

Men en «blank» frifinnelse kan skape grobunn for mistanker mot andre mulige gjerningsmenn og kan føre til krav om ytterligere etterforskning. Ved en juryfrifinnelse som er uten begrunnelse kan avslag på ny etterforskning oppfattes som en mistenkeliggjøring av den frikjente. I Karmøy pekte erstatningsavgjørelsen ut den frikjente som den mest sannsynlige gjerningsmannen. Politiet anså saken oppklart på tross av frifinnelsen. Legger en til grunn at det forelå klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte i Karmøy var rett gjerningsmann slik erstatningsavgjørelsen gjør, var politiets konklusjon forståelig. Legger en derimot til grunn at frifinnelsen renvasket tiltalte fullstendig for mistanken om at han hadde begått handlingen, blir politiets avgjørelse om ikke å gjenoppta etterforskningen problematisk – i hvert fall om det fantes andre spor i saken.

Det er ikke alltid at avisdebatter knyttet til en enkeltsak gir et balansert bilde av alle viktige interesser som gjør seg gjeldende. Pressens vinkling av en enkelt sak kan være ensidig. En kan hevde at debatten om avgjørelsen i Karmøy særlig fokuserte på den frikjentes situasjon og de uheldige konsekvensene av ikke å få en full renvasking. Ofrenes interesser fikk mindre oppmerksomhet.

Når en skal vurdere legitimitetsvirkningene av strafferettslige og straffeprosessuelle ordninger, bør en også tenke på hvordan media kan komme til å vinkle dekningen av fremtidige saker. I Karmøy fikk de fornærmedes interesser kanskje ikke samme oppmerksomhet som den frikjentes situasjon. Den direkte fornærmede var jo død. Det var foreldrenes tap og savn som dannet grunnlag for oppreisningskravet. Samme vinkling behøver ikke bli brukt dersom en tilsvarende sak kommer opp senere. Fjerner man ordningen med delt avgjørelse, kan det komme kritiske reportasjer fra et offerperspektiv. Det kan bli hevdet at ofrene er rettsløse, selv om sterke mistanker kan rettes mot gjerningsmannen, at lovovertredere slipper for billig unna, osv. 15

Mediene problematiserer ikke stigmatiseringseffekten av den fellende herredsrettsdommen. Selv om det ikke hadde vært adgang til å idømme oppreisning, kunne den omfattende bevisvurderingen herredsretten ga, gitt grobunn for omtrent den samme mistankepåføringen som lagmannsrettens erstatningsdom innebærer. En frifinnende juryavgjørelse gir jo ikke noen spesifisert imøtegåelse av bevisføringen eller bevisbedømmelsen til førsteinstansen. 16

Mediedebatten peker uansett på viktige problemstillinger:

• Hva slags renvaskingsoppgaver bør en frifinnelse ivareta? I hvilken grad motvirker en dom på erstatning renvaskingsvirkninger av frifinnelsen for straff? Er dette i så fall uheldig? Bør renvaskingsvirkningene forbedres og hva er i så fall de praktiske forbedringsmulighetene?

• Hvordan ivareta hensynet til offeret? Er den stemplingen av den frikjente som ileggelse av erstatning innebærer nødvendig av hensyn til de skadelidte? Kunne oppreisning vært tilkjent uten denne stigmatiseringseffekten?

• Prinsippet om at man skal straffedømmes av sine likemenn berøres også. Et spørsmål i Karmøysaken var om erstatningsavgjørelsen kunne oppfattes som en diskreditering av juryens frifinnelse, og et ledd i en maktkamp hvor juristene søker å redusere legmannselementets innflytelse i strafferettspleien.

• Den juridiske beviskravslæren er vanskelig tilgjengelig. Fra en folkelig synsvinkel slår den ene avgjørelsen den andre i hjel. Bør en prøve å forbedre forståeligheten av avgjørelser hvor tiltalte frifinnes for straff, men dømmes til erstatning?

De to første spørsmålene er også sentrale i mandatet. De to siste er mer perifere. Jeg skal imidlertid gi noen synspunkter på dem hvor det er naturlig. 17

2.4 Den juridiske debatten

2.4.1 Strandbakkens forslag

Karmøy har også vært debattert i juridiske fagmiljøer. Stipendiat Asbjørn Strandbakken behandlet saken i en artikkel i Lov og Rett 1998 s 540–52. Artikkelen ble publisert etter lagmannsrettsdommen, men før Høyesteretts avgjørelse. Artikkelen redegjør først for forskjellene i krav til bevis for å ilegge straff og erstatning og at lagmannsretten i Karmøy hadde forstått innholdet av dem riktig. Deretter drøftes forholdet til EMK art 6 (2) om uskyldspresumsjonen, som ikke anses krenket.

Strandbakken er skeptisk til at domstolene har skjerpet beviskravet for å ilegge tiltalte erstatning for en handling han er frifunnet for fra «sannsynlighetsovervekt» til «klar sannsynlighetsovervekt». Jo strengere beviskrav i erstatningssaken, jo nærmere kommer man det strafferettslige beviskrav «hevet over rimelig tvil». Blir forskjellen liten, kan det hevdes at erstatningsavgjørelsen desavuerer frifinnelsen. Strandbakken viser særlig til at dette kan skape problemer i forhold til EMK – noe mandatet for denne utredningen avgrenser mot. (Strandbakken,1998: 546) Men synspunktet har også interesse i en rettspolitisk analyse av frifinnelsens renvaskingsvirkninger. Jo mindre forskjellene i kravene til bevis er, jo sterkere mistanke om strafferettslig skyld vil idømmelse av erstatning innebære.

Strandbakken drøfter også mulige lovendringer for å imøtekomme offentlighetens negative reaksjoner på lagmannsrettens avgjørelse. Et forslag er å gi frifinnelsen for straffekravet utvidet rettskraft – slik at den skal legges til grunn i alle sammenhenger hvor spørsmålet har betydning. Han viser spesielt til straffeloven (strl) § 249 fjerde ledd a) som avskjærer adgangen til å føre bevis for sannheten av en beskyldning som den injurierte er frikjent for ved endelig dom. Han påpeker også at frifinnelser kan skyldes straffbarhetsvilkår som ikke er relevante for erstatningsansvaret. Tiltalte frifinnes eksempelvis for straff fordi bevisene for forsett ikke er sterke nok, mens erstatningsbetingende uaktsomhet er bevismessig utvilsomt. En regel om utvidet rettskraft må derfor nyanseres. Den er bare praktisk for by- og herredsrettsdommer hvor frifinnelsesgrunnlaget vil fremgå av domsgrunnene. Juryfrifinnelser begrunnes ikke. Her måtte man i så fall avskjære alle erstatningssøksmål om den handling frifinnelsen gjaldt. Strandbakken er selv tvilende til forslaget, og mener det i så fall reiser spørsmål om juryordningen bør avskaffes. (Strandbakken, 1998: 546–49)

Slike endringer vil imidlertid svekke skadelidtes stilling og innebære en problematisk forskjellsbehandling. Blir straffesaken henlagt fordi bevisene er for svake til tiltale, står skadelidte fritt i å reise sivil erstatningssak. Er bevisene sterke nok til å reise tiltale, men for svake til domfellelse, vil adgangen til å kreve erstatning begrenses uten at skadelidte har vært part i straffesaken. (Strandbakken,1998: 550)

En kan også overveie å oppheve adgangen til å pådømme erstatningskrav under straffesaken uansett utfall, slik at skadelidte alltid må anlegge en særskilt sivil sak. Når avgjørelsene treffes på ulike tidspunkter og i ulike prosessformer, vil kanskje ileggelse av erstatning ikke undergrave frifinnelsen like sterkt som når avgjørelsene treffes samtidig. Men en slik reform vil være dårlig prosessøkonomi og gå mot bestrebelsene på å styrke offerets stilling i straffesaker. Alternativt kunne man nøye seg med å nekte pådømmelse hvor tiltalte ble frifunnet for straff. Dette ville innebære gjeninnføring av ordningen i straffeprosessloven av 1887 som man gikk bort fra i någjeldende straffeprosesslov. (Strandbakken,1998: 551)

2.4.2 Debatten mellom Garde, Strandbakken og Smith

2.4.2.1 Ugeskrift for Retsvæsen

Utgangspunktet for debatten om Karmøy i det danske fagtidsskriftet Ugeskrift for Retsvæsen, var en artikkel om «Adhæsionsprocessens brister» av dommer Peder Garde. Her kritiserer han den danske ordningen med pådømmelse av sivile krav i straffesaker. Garde viser til Høyesteretts dom i Rt 1996: 864, og mener den danske ordningen – som i hovedsak er den samme som etter vår tidligere straffeprosesslov av 1887 – er for stivbent. Han argumenterer for å oppgi det såkalte «ensretningsprinsippet» – eller «likeretningsprinsippet» – som går ut på at erstatningskrav bare kan pådømmes under straffesaken dersom erstatningsavgjørelsen går i «samme retning» som avgjørelsen av straffekravet. Danmark bør «lade de smidigere norske regler for den alminnelige adhæsionsprocess inspirere vår lovgivning!» (Garde,1998: 31–35)

I en drøftelse av Gardes synspunkter i samme tidsskrift trekker professor Eva Smith fram lagmannsrettens avgjørelse i Karmøy. Hun mener «at vi i Danmark ikke kan gjennomføre den norske ordning og samtidig bevare offentlighetens tillid til rettssystemet …» (Smith,1999: 201) Hun trekker også Strandbakkens synspunkter fra artikkelen i Lov og Rett inn i diskusjonen, jf ovenfor. Hennes hovedinnvending gjelder EMK art 6 (2) og Den europeiske menneskerettighetsdomstols tolking av denne, som hun mener ikke er forenlig med Karmøy . Slik mandatet er utformet, ligger disse synspunktene utenfor utredningens ramme.

Men hun mener også at Karmøy på avgjørende måte strider mot befolkningens rettsfølelse. Det er uakseptabelt og uetisk at en frifunnet dras sivilrettslig til ansvar for den handling han er strafferettslig frifunnet for. Her bør en søke etter mellomløsninger. I en del spørsmål – eksempelvis i tvister om omsorg og foreldremyndighet – kan det fastsettes at begrunnede mistanker om overgrep er nok til å nekte omsorg eller samvær, selv om dette vil være utilstrekkelig for straffellelse. Det er også mulig å yte erstatning gjennom offentlige ordninger for kriminalitetsofre hvor gjerningsmannen er ukjent. Siden bevistvilen i Karmøy gjaldt rett gjerningsmann – ikke selve drapshandlingen eller seksualovergrepet – ville en slik ordning dekket foreldrenes krav på oppreisning.

I noen saker må den krenkede finne seg i ikke å få erstatning når tiltalte frifinnes. Som eksempel bruker hun saker hvor tvilen knytter seg til de objektive straffbarhetsvilkårene for voldtekt eller seksualovergrep mot mindreårige. Her vil spørsmålet være om fornærmede overhode har vært utsatt for et slikt overgrep. Fører tvilen til frifinnelse for straff, kan man heller ikke pålegge tiltalte å betale erstatning for det påståtte overgrepet. Noe annet ville være i strid med dansk rettsfølelse. (Smith,1999: 200–204)

I et felles tilsvar i UfR 1999: 237–39 påpeker Garde og Strandbakken at det i Norge er avsagt en rekke dommer – særlig i sedelighetssaker – hvor tiltalte er frifunnet for straff, men ilagt erstatning. De er enige i at slike paradoksale resultater er lite egnet til å opprettholde offentlighetens tillit til rettsvesenet, men mener det finnes andre løsninger enn Smiths standpunkt om helt å nekte de skadelidte erstatning i noen typer saker på grunnlag av juryfrifinnelser uten begrunnelse.

Juryordningen bør revideres slik at fagdommere og jurymedlemmer rådslår og voterer sammen. Erstatningsavgjørelsen kan da tilpasses begrunnelse og stemmetall for frifinnelsen for straff og en behøver i hvert fall ikke la erstatningsforbudet omfatte frifinnelsesgrunner som ikke har betydning for bevisvurderingen for erstatningskravet. Etter dagens krav om kvalifisert flertall vil det alltid lure en mistanke om at frifinnelsen skyldes at et mindretall i juryen ikke fant bevisene sterke nok.

I alle de norske sakene som Garde og Strandbakken kjenner til, er tiltalte blitt dømt både til straff og til erstatning i underinstansen. 18 En viktig grunn til frifinnelsene kan være at vitneforklaringenes bevisverdi svekkes pga tidsforløpet mellom førsteinstansbehandlingen og ankebehandlingen. Innføring av en protokollasjonsordning i førsteinstansen ville redusere problemet og føre til færre frifinnelser hvor det likevel var grunnlag for erstatning.

Skal Smith tas på ordet, leder hennes synspunkt ikke bare til at erstatningskravet nektes forfulgt under straffesaken dersom det underminerer frifinnelsen; det må også nektes forfulgt i en særskilt sivil sak, noe det i dag ikke er adgang til. De gjentar Strandbakkens argumenter om at erstatningskravet da i realiteten vil bli avgjort i en rettssak hvor skadelidte ikke er part og uten prosessuell adgang til å influere på utformingen av kravet eller bevisførselen. En siktet som frifinnes etter å ha vært tiltalt vil i realiteten stilles sterkere enn en siktet hvor påtalemyndigheten finner bevisene for svake til å reise tiltale.

2.4.2.2 Garde og Strandbakken i Tidsskrift for rettsvitenskap

I en større artikkel i Tidsskrift for rettsvitenskap 1999: 421–53 kalt «Simpson i Tvillingerigerne» gir Garde og Strandbakken en mer utførlig redegjørelse for sine synspunkter i UfR 1999: 237–39. Også denne artikkelen er skrevet før Høyesteretts avgjørelse i Karmøy . Artikkelens hovedformål er å drøfte forholdet til uskyldspresumsjonen. (Garde og Strandbakken,1999b: 422) Dette faller utenfor denne utredningens ramme. Men den tar også opp mange av spørsmålene som denne utredningen behandler.

Garde og Strandbakken drøfter grunnene til at en frifunnet kan bli ilagt erstatning. Det kan finnes et særskilt rettsgrunnlag for å kreve tilbakelevering eller tilbakebetaling, selv om en ikke har bevismessig grunnlag for å dømme for formuesforbrytelse. En skadegjørende handling kan være klart uaktsom og dermed erstatningsbetingende, mens den ikke fyller straffebestemmelsenes krav om forsett. En tiltalt kan også bli frikjent for straff pga manglende tilregnelighet, foreldelse eller nødrett, men likevel fylle vilkårene for erstatning. Her vil «verdien for tiltalte af den strafferetlige frifindelse overhovedet ikke blive forminsket ved en fældende civilretlig dom». Det samme gjelder saker hvor handlingen fremstår som straffverdig, men hvor straffebud mangler. Her taler sterke prosessøkonomiske grunner for å behandle kravene sammen. (Garde og Strandbakken,1999b: 422–23)

Men bevistemaet kan også være det samme, nemlig om tiltalte har begått handlingen – slik det var i Karmøy . Her bør en skille mellom saker hvor bevissituasjonen er forskjellig, og saker hvor begge krav avgjøres på grunnlag av de samme bevis. I den første gruppen kan retten fort komme til forskjellige resultater. I den siste gruppen kan ulike utfall likevel forekomme på grunn av forskjellige krav til bevisenes styrke. Dette betegner forfatterne som «et paradoks» som de ønsker å forklare. (Garde og Strandbakken,1999b: 423–26)

Etter å ha omtalt kravene til bevisstyrke i dansk og norsk rett, reises spørsmålet om en henleggelse eller frifinnelse i en straffesak bør ha betydning for en sak om «samme rettsfaktum» – enten «således at straffesagens udfald er direkte bindende for den borgerlige sag, eller at de under straffesagen som (ikke) bevist antagne omstændigheder har bevisvægt under den borgerlige sag». Garde og Strandbakken spør også om straffeprosessens bevisregler bør ha betydning for behandlingen av borgerlige krav. (Garde og Strandbakken,1999b: 430–33)

Her viser de dels til dansk teori, dels til den tidligere bestemmelsen i tvml § 186 tredje ledd om at en fellende straffedom var bindende i en senere sivil sak, men ikke en frifinnende straffedom. Bestemmelsen ble imidlertid opphevet i 1935, slik at det verken i norsk eller dansk rett gjelder noe prinsipp om at straffedommer har rettskraftsvirkning i saker om andre krav enn straff. Derimot har norsk rett skjerpet kravet til bevisstyrke i sivile saker som gjelder forhold som den påståtte skadevolder er frikjent for straff for. (Garde og Strandbakken,1999b: 433–34)

Garde og Strandbakken drøfter også om reglene er forskjellige når et erstatningskrav behandles sammen med straffekravet og når kravene behandles i separate saker. De påpeker at reglene om prosessomkostninger – inklusive advokatutgifter – og inndrivelse er ulike. Å behandle erstatningskravet sammen med straffekravet er vesentlig billigere for partene enn å føre en særskilt sivil sak. Reglene om saksforberedelse er også ulike. Når erstatningskravet behandles sammen med straffekravet blir saken fremmet når straffekravet er tilstrekkelig forberedt – uavhengig av om erstatningskravet er ferdig til pådømmelse. (Garde og Strandbakken,1999b: 439–41)

Norske rettsavgjørelser gjennomgås. Her hevder de at lagmannsrettens ordvalg i Karmøy «giver læseren det inntrykk, at fagdommerne har overvejet at kassere kjendelsen». (Garde og Strandbakken,1999b: 443) Karmøy er ikke enestående. Minst 12 seksualovergrepssaker med tilsvarende utfall foreligger fra «de første 11 måneder af 1998». I alle sakene konstaterte fagdommerne i lagmannsretten «klar sannsynlighetsovervekt». I en ankesak om voldtekt 19 som ble behandlet av meddomsrett fordi tiltalte var under 18 år (strprl § 352 annet ledd nr 2) stemte fire dommere for straffellelse og tre mot. Etter strprl § 35 kreves det et flertall på fem for å straffedømme, slik at tiltalte ble frifunnet for straff. Fornærmede ble enstemmig tilkjent erstatning. Begge fraksjoner i straffespørsmålet besto av både fagdommere og legdommere. «En argumentation om, at dom til erstatning efter frifindelse for straf er en særlig raffineret indskrænkning af lægdommerelementets vægt, er således uholdbart, i hvert fald i denne sag …» (Garde og Strandbakken,1999b: 444–46)

I premissene for erstatningavgjørelsen viste lagmannsretten bare «til herredsrettens begrunnelse i erstatningssaken og sluttet seg til denne». En slik knapp begrunnelse er langt å foretrekke hvor det foreligger fellende dom i førsteinstansen fremfor «den unødvendigt ordrige formulering» i Karmøy . (Garde og Strandbakken,1999b: 445)

Garde og Strandbakken mener at ordningen med idømming av erstatning på tross av frifinnelse for straff er et paradoks, og er enige med Eva Smith i at offentligheten må få et merkelig syn på rettsvesenet. Selv om forskjeller i beviskrav er meget velegnet som legitimering av slike avgjørelser, kan den ikke være verken den eneste eller viktigste grunn til slike utfall. Det er «nærmest absurd» å forestille seg en dansk enedommer som frifinner for straff, men ilegger erstatning under henvisning til forskjeller i beviskrav. «Handlingen er i denne situation bevist eller ikke bevist, men ikke begge deler på en gang.» Forklaringen er at avgjørelsene er et resultat av nye bevis, avstemningsregler eller av uenighet mellom jury og fagdommere. 20 (Garde og Strandbakken,1999b: 446)

Garde og Strandbakken aksepterer at jurysystemet er dypt rotfestet i dansk og norsk rettskultur, men går altså inn for felles voteringer mellom fagdommere og jurymedlemmer. Da kan uenighet mellom fagdommere og legdommere avklares gjennom domsforhandlingene, og det kan innføres full begrunnelsesplikt også i jurysaker. (Garde og Strandbakken,1999: 448b, 450)

De begrunner også hvorfor protokollasjon av vitneforklaringer ved førsteinstansbehandlingen vil dempe problemet. I de 12 norske sakene med ulikt utfall fra 1998, ble tiltalte dømt i førsteinstansen, men frifunnet ved ankebehandling i lagmannsrett. Det er på det rene at vitnebevis svekkes over tid. I motsetning til i Danmark, gir det norske systemet ikke mulighet for å dokumentere hva vitnene sa under førsteinstansbehandlingen. Det kan derfor oppstå tvil under ankebehandlingen som skyldes at vitnene ikke lengre husker like godt som da saken ble behandlet første gang. (Garde og Strandbakken,1999b: 448–49)

Avslutningsvis drøftes de statlige erstatningsordningene. Garde og Strandbakken er skeptiske til å la staten overta tiltaltes eventuelle erstatningsansvar ved frifinnelse. De er også skeptiske til eksisterende norsk praksis om å tilkjenne erstatning på grunnlag av «klar sannsynlighetsovervekt» og viser til avgjørelser som har ført til stigmatisering av enkeltpersoner som lovovertredere uten at det foreligger fellende straffedom. «Om A har begået vold eller sædelighedsforbrytelse overfor B, bør afgøres ved dom etter mundtlig forhandling, ikke administrativt på grundlag af akter.» (Garde og Strandbakken,1999b: 450–53)

2.4.3 «Nytt i strafferetten»

Nytt i strafferetten nr 1 1999 som utkom rett før Høyesteretts avgjørelse i Karmøy og nr 2 1999 som utkom rett etter, inneholder også bidrag til debatten. I en større artikkel i nr 1 drøfter advokat dr. juris Kjetil Krokeide rekkevidden av straffeprosessloven § 3. Bakgrunnen er at

«I en del spektakulære tilfelle som er blitt referert i pressen, har disse sakene hatt det selvmotsigende ved seg at frifinnelsen for straffekravet har vært basert på at tiltalte ikke har begått handlingen, mens idømmelsen av plikten til å betale erstatning og/eller oppreisning har vært basert på den motsatte hypotesen, nemlig at han likevel er skyldig i å ha forholdt seg slik tiltalebeslutningen beskriver. Og disse innbyrdes motstridende resultatene er kommet som et resultat av en hovedforhandling, hvor bevisene er blitt presentert en gang slik at det er nøyaktig den samme bevisførselen som har vært avgjørende for begge domsresultater.» (Krokeide,1999: 18).

Artikkelen er formet som en generell kritikk av ordningen med særlig adresse til Høyesterett om å endre kurs. Den har også en henvisning til lagmannsrettsavgjørelsen i Karmøy. (Krokeide,1999: 142–43)

Artikkelens hovedtese er at denne fremgangsmåten – hvor bevisene blir bedømt og avgjort to ganger – ikke er rettslig holdbar. (Krokeide,1999: 18) En del av argumentasjonen er av mindre interesse for denne utredningen, både pga Høyesteretts standpunkt i Karmøy og mandatets avgrensing av utredningens tema. Men Krokeides analyse inneholder også atskillige synspunkter på mandatets problemstillinger.

Krokeide gir generell støtte til presseoppfatningene om at lagmannsrettsavgjørelsen i Karmøy griper inn i maktfordelingen mellom fagdommere og folkevalgte jurymedlemmer og kan oppfattes som udemokratisk. Selv om lovgiver har lagt kompetansen til å avgjøre skyldspørsmålet til juryen, har de juridiske dommerne tatt sitt monn igjen gjennom rettsbelæringen, utformingen av spørsmålsskriftet til lagretten, grenseoppgangen av hva som hører under skyldspørsmålet og hva som er straffeutmåling, og nå ved å tilta seg kompetanse til å prøve bevisene på nytt under avgjørelsen av erstatningskravet. På denne måten skaffer de seg «det siste ordet» om skyldspørsmålet likevel. (Krokeide,1999: 20)

En måte å motvirke dette på er å trekke et utvalg av jurymedlemmer for å avgjøre erstatningskravet sammen med fagdommerne – på samme måte som ved sammensetning av straffeutmålingsretten hvor tiltalte kjennes skyldig til straff. Krokeide antar at slike juryutvalg vil være mindre villige til å ta til følge et krav om erstatning som bygger på en forutsetning som er stikk motsatt av frifinnelsen – noe som ville redusere forekomsten av avgjørelser som ila erstatning selv om tiltalte var frifunnet. (Krokeide,1999: 72–73)

Krokeide mener det er feil å forklare utfallene hvor tiltalte frifinnes for straff men dømmes til å betale erstatning, med forskjeller i kravene til bevisenes styrke. Forestillingene om forskjellige beviskrav en ren fiksjon hvor man ennå har til gode i praksis å se noen dommer som i en og samme sak resonnerer seg frem til at bevisene holder for idømmelse av erstatning, men ikke for idømmelse av straff. Forskjellene kommer kort og godt av at forskjellige personer mener forskjellig ting om sakens bevisligheter. Det de først mener om straffekravet, det mener de også om erstatningskravet. Psykologisk er det knapt mulig å innta noe «mellomstandpunkt» hvor man tror nok på tiltalte til å frifinne ham for straff, men ikke nok til å frifinne ham for kravet om erstatning. En empirisk undersøkelse av meddomsrettene i lagmannsrettssaker vil høyst sannsynlig vise dette. (Krokeide,1999: 123–25)

Hans syn gir støtte til synspunktene i mediedebatten om at beviskravsreglene er vanskelige å forstå for folk flest og at resultatene de fører til strider mot «common sense». Krokeide går et skritt videre ved å hevde at dette er en psykologisk realitet også blant fagdommere.

Krokeide mener at det ikke skal være adgang til å realitetsbehandle erstatningskravet i straffesaken dersom tiltalte frifinnes. Erstatningskravet bør da avvises og han foreslår nødvendige endringer om dette i strprl §§ 432 og 435. Men avvisningen skal ikke ha betydning for adgangen til å reise eget sivilt søksmål mot skadevolder. (Krokeide,1999: 153–55)

Førsteamanuensis dr. juris Kjell Andorsen drøfter spørsmålet om det bør stilles forskjellige krav til bevisene for å idømme straff og erstatning for samme handling. 21 Når beviskravet for å ilegge erstatning skjerpes til kvalifisert sannsynlighet, blir forskjellen til det som kreves for å ilegge straff så liten at den praktisk sett blir psykologisk bort imot umulig å forholde seg til. I realiteten blir det beviskravet for straff som gjelder. At ulike utfall kan forklares med ulike krav til bevisovervekt er nok formallogisk konsistent. «Men synspunktet er så bevisteoretisk og akademisk, og etter min mening så fjernt fra hvordan bevisbedømmelsen faktisk og praktisk sett foregår, at det alvorlig nærmer seg en fiksjon.» (Andorsen,1999: 75, 90)

Han kritiserer språkbruken i enkelte dommer som bygger på slike beviskrav for å bruke samme formuleringer som ved straffeavgjørelser – eksempelvis «at det ikke finnes noen annen rimelig forklaring på hendelsen …». (Andorsen,1999: 76) Dette er formuleringer som knytter an til prinsippet om at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, ikke at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt.

I artikkelen hevdes det også at belastningen for fornærmede ved ikke å bli trodd i saker om seksualovergrep, ikke kan sammenliknes med den belastning det er for siktede å bli dømt til å betale erstatning for å ha krenket fornærmede. Man kan derfor ikke ilegge erstatning som et plaster på såret for frifinnelsen for straff. (Andorsen,1999: 77–79) Siden forskjellene i beviskrav er lite reelle, kan dette i jurysaker også få karakter av en uhjemlet overprøving av juryens avgjørelse, som bare kan skje på vilkårene i strprl § 376a. (Andorsen,1999: 85–86)

Andorsen synes også å gå inn for en ordning som bygger på Krokeides og mindretallets syn i Karmøy om at det ikke bør være adgang til å vurdere det samme bevismaterialet to ganger under straffesaken – først for å avgjøre straffekravet og så for å avgjøre om det bør ilegges erstatning. Forutsetningen for en ny bedømmelse må være at det fremlegges nye bevis om erstatningskravet i tillegg til de som har vært bedømt under behandlingen av straffekravet. Han mener det er en lovgiveroppgave å rette på den eksisterende rettstilstand her. (Andorsen,1999: 81–83, 96)

2.4.4 Videreføring av debatten i Lov og Rett

I en kort lederartikkel i Lov og Rett,2000: 65–66 gjentar Garde og Strandbakken hovedargumentene fra «Simpson i Tvillingerigerne» i kortfattet form, og oppsummerer de forskjellige alternativene for å redusere problemet med ulike utfall:

• Skille den sivile saken fra straffesaken.

• Gjeninnføre ensretningsprinsippet fra strprl 1887 § 442. Men en slik begrensning bør bare gjelde hvor frifinnelsen er basert på at tiltalte ikke var rett forøver. Mulighetene for sivil rettshjelp til erstatningssaken må i så fall forbedres.

• Oppheve eller endre juryordningen radikalt ved å innføre felles votering mellom fagdommere og jurymedlemmer og plikt til å begrunne avgjørelsen.

I Lov og Rett,2000: 315–17 kommenterer Andorsen det siste forslaget som han er skeptisk til. Felles rådslagninger og stemmegivning er bare en ny variant av meddomsrett som vi allerede har. En slik «juryhybrid» vil ytterligere komplisere det innviklede prosessystemet og gjøre det ganske ubegripelig. Han tar i stedet opp Krokeides forslag om at det sivile krav bør avvises hvor juryfrifinnelsen kan skyldes at tiltalte ikke er rett forøver – altså omtrent det samme som ligger i Garde og Strandbakkens alternativ om å gjeninnføre ensretningsprinsippet fra strprl 1887. Dersom det ulike utfallet begrunnes i andre forhold, bør kravet kunne pådømmes. Andorsen spør om det er tilstrekkelig å avvise hvor retten vil ilegge erstatning, og la den beholde adgangen til å frifinne for erstatningskravet. Av hensyn til overprøvingsmulighetene mener han avvisning må være det riktige også hvor retten vil frifinne.

2.5 Problemstillinger for utredningen

2.5.1 Hovedspørsmålet

Med grunnlag i mandatet og Karmøy-debatten skal jeg så angi hvilke problemstillinger utredningen bør ta opp.

Hovedformålet med utredningen er å belyse behovet for endringer i den eksisterende ordningen, som gir vid adgang til å ilegge erstatning selv om tiltalte frifinnes for straff for handlingen. Endringsbehovet kan ikke vurderes forsvarlig uten at en kjenner hovedtrekkene i den eksisterende prosessuelle ordningen og hvilke typer saksforhold som kan lede til erstatning på tross av frifinnelse for straff.

Prosessuelle systemer er virkemidler for iverksettelse av materiell rett. De er verktøy for å sikre at rettssubjektene kan få realisert sine juridiske posisjoner på tilfredsstillende måte. Straffeprosessen er skreddersydd for å håndheve straffebestemmelsene, mens det primært er sivilprosessen som skal ivareta gjennomføringen av erstatningskrav, så vel som andre sivil- og offentligrettslige krav. Når erstatningskrav behandles sammen med straffekrav, må prosessordningen sees i forhold til begge rettsområdene.

Det er atskillig fellesskap mellom strafferett og erstatningsrett. Begge disiplinene har til formål å motvirke uønsket adferd og bidra til gjenoppretting. Her ligger også noe av grunnen til at ileggelse av erstatning kan komme i konflikt med en frifinnelse. For å belyse denne konflikten og vurdere hvilke prosessuelle ordninger som er hensiktsmessige, skal jeg gå noe inn på hvilke interesser strafferetten og erstatningsretten skal ivareta.

Riktig nok spør ikke mandatet etter hvilke ordninger som generelt er best når handlinger utløser både straffe- og erstatningskrav. Det vil ha belyst ordningene når straffekravet ikke blir tatt til følge, mens erstatningskravet blir det. Med et slikt utfall er det ikke grunnlag for å anvende de adferdsregulerende og gjenopprettende virkemidlene i strafferetten, mens grunnlaget er til stede for de erstatningsrettslig virkemidlene. Fellesskapet mellom strafferettslige og erstatningsrettslige målsettinger kan derfor synes mindre relevant for den problemstilling mandatet ønsker utredet. Men utfallet av rettssaker blir først klart på et sent stadium av behandlingen. Når en straffesak eller erstatningssak anlegges, er det ikke avgjort hva utfallet blir. Frem til resultatet foreligger, må reglene være innrettet både på domfellelse og frifinnelse.

Felles behandling av straffekrav og erstatningskrav åpner prinsipielt for fire forskjellige utfall:

1. tiltalte dømmes både til straff og til erstatning

2. tiltalte dømmes til straff og frifinnes for erstatning

3. tiltalte frifinnes for straff og idømmes erstatning

4. tiltalte frifinnes både for straff og erstatning. 22

En utredning som gjelder den prosessuelle ordningen for utfall 3, må se dette i sammenheng med de andre utfallsmulighetene.

Etter at utfallet er klart, må prosessordningen ideelt sett forebygge uønskede strafferettslige virkninger for tiltalte samtidig som de erstatningsrettslige virkningene sikres. Det sentrale spørsmålet blir om disse to hovedhensynene lar seg forene på en god måte, eller om de kommer i konflikt i større eller mindre grad. I så fall oppstår det prioriteringsspørsmål.

Et hovedspørsmål i utredningen blir hvilke renvaskingsvirkninger frifinnelser for straffekrav bør ha og hvordan disse best kan kombineres med fastsettelse av erstatningsplikt. Utfordringen knytter seg særlig til renvaskingsspørsmålet. Dette er lite analysert i strafferettslig og straffeprosessuell litteratur. Jeg går derfor relativt utførlig inn på det. De erstatningsrettslige hensynene er derimot relativt godt belyst i juridisk litteratur og offentlige utredninger, både når det gjelder generelle hensyn og hvilke hensyn som spesielt gjør seg gjeldende for kriminalitetsofre. Her kommer jeg i større grad til å henvise til slike analyser.

2.5.2 Opplegget av utredningen

I kap 3 beskrives dagens ordning for å avgjøre erstatningskrav sammen med straffekrav. Først gir jeg en oversikt over de sentrale hensynene i strafferetten og erstatningsretten med særlig vekt på fellestrekkene. Deretter gir jeg en oversikt over de viktigste reglene om felles behandling av straffekrav og erstatningskrav i straffesaker, og redegjør for hovedtrekkene i någjeldende ordning. Kapittelet avsluttes med en oversikt over ordningene i andre vestlige land på grunnlag av et materiale innhentet gjennom Justisdepartementet og Utenriksdepartementet.

Kap 4 redegjør for rettspraksis med hensyn til å ilegge erstatning for handlinger skadevolder er frifunnet for straff for. Først gir kapittelet en del statistiske opplysninger, deretter gjennomgår jeg et domsmateriale som er samlet inn ved Justisdepartementets hjelp som ledd i utredningen. Jeg avslutter med en analyse av hvilke trekk ved straffekrav, erstatningskrav og prosessordning som kan lede til frifinnelse for straff og idømmelse av erstatning.

Kap 5 analyserer renvaskingsvirkningen av frifinnelser for straff, og drøfter på hvilke måter ileggelse av erstatning kan komme i konflikt med denne. Først spør jeg hva tiltaltes og fornærmedes interesser er ved avgjørelsen av straffekrav og erstatningskrav. Så beskriver jeg hvordan mistankepåføringen og renvaskingen foregår under straffeforfølging. Deretter er spørsmålet hvordan på-dømmelsen av erstatningskravet påvirker renvaskingen av en frifinnelse for straff og hvilke konflikter som kan oppstå her. Til slutt vurderer jeg de konfliktmuligheter som eksisterer og spør om det er behov for å endre erstatningsordningen, for å sikre renvaskingen ved frifinnelse bedre.

I kap 6 drøfter jeg så de reformspørsmålene som er stilt i mandatet og vurderer om de er egnet til å sikre renvaskingsvirkningen av frifinnelser på en bedre måte enn dagens ordning. Først spør jeg om fornærmedes erstatningskrav bør avskjæres når tiltalte frifinnes, og om det offentlige i så fall bør overta tiltaltes erstatningsansvar. Deretter behandles spørsmålet om erstatningskravet bør henvises til sivilrettslig behandling ved frifinnelse for straff eller om det tvert i mot bare bør være adgang til å pådømme kravet under straffesaken. Til slutt drøfter jeg om en bør kreve like klare bevis for å ilegge erstatning som for å kjenne en tiltalt skyldig til straff.

Kap 7 inneholder en kort oppsummering av drøftelsene i de foregående kapitlene med hovedkonklusjoner og tilrådinger.

Etter dette opplegget vil problemstillingen i mandatet bli behandlet på følgende måte: Spørsmålet i mandatets pkt 1 om andre lands ordninger blir behandlet i kap 3. Hovedbehandlingen av mandatets pkt 2 om norsk rettspraksis skjer i kap 4, men jeg kommer tilbake til rettspraksis en rekke steder i kap 5 og 6. I kap 5 behandler jeg det som etter mitt skjønn er det underliggende hovedspørsmålet for mandatets problemstillinger; nemlig om hvilke renvaskingsvirkninger en frifinnelse for straff er ment å ha, og hvilke muligheter det er for at ileggelse av erstatning kan komme i konflikt med dem. Mandatets konkrete spørsmålsstillinger i pkt 3–6 behandles så i kap 6. Her kommer jeg også inn på om den gjeldende ordningen strider mot vanlige menneskers rettsoppfatning slik det er blitt hevdet i Karmøy-debatten.

2.6 Noen sentrale begreper

Jeg skal kort angi hvordan jeg bruker de mest sentrale begrepene i utredningen og hvordan min begrepsbruk relaterer seg til den vanlige juridiske begrepsbruken.

2.6.1 Parter og prosessfullmektiger

I straffesaker ivaretar påtalemyndigheten det offentlige straffekravet både som part og prosessfullmektig. Påtalemyndighetens prosessfullmektig benevnes vanligvis aktor, mens tiltaltes prosessfullmektig benevnes forsvarer. I sivile saker benevnes partene som saksøker og saksøkt, og deres advokater benevnes prosessfullmektiger. I straffesaker har fornærmede status som vitne med visse særrettigheter under forhandlingene om straffekravet, men kan være representert ved prosessfullmektig som da kalles bistandsadvokat. Under behandlingen av erstatningskravet får fornærmede status som saksøker og kan bruke enten aktor, bistandsadvokat eller en privatengasjert advokat etter eget valg som prosessfullmektig. Tiltalte blir her den saksøkte og forsvareren vil også her opptre som prosessfullmektig.

I det følgende bruker jeg betegnelsen «påtalemyndigheten» og «aktor» både om rollen som part og partsrepresentant mht til straffekravet og om rollen som fornærmedes prosessfullmektig for erstatningskravet. «Bistandsadvokat» kan også dels betegne fornærmedes representant under behandlingen av straffekravet, og dels rollen som prosessfullmektig under behandlingen av erstatningskravet. På tilsvarende måte bruker jeg «forsvarer» også om rollen som prosessfullmektig for tiltalte for erstatningskravet. Jeg vil også bruke «fornærmede» til å betegne stillingen som saksøker for erstatningskravet, og «tiltalte», «frikjente» eller «siktede» for stillingen som saksøkt. Erstatningsretten bruker her betegnelsen «skadevolder» og «skadelidte». Jeg bruker disse betegnelsene også om mulige eller potensielle skadevoldere og skadelidte – altså også før skaden og ansvaret er endelig fastslått.

2.6.2 Prosessformer

Behandlingen av borgerlige krav sammen med straffekravet reiser spørsmål om hvordan denne prosessformen bør betegnes. I dansk prosess omtales ordningen som «adhesjonsprosess» (Krag Jørgensen,1970: 1) som direkte oversatt ville bety «vedhengsprosess», «tilklebingsprosess» eller liknende. Mulige betegnelser kan være «tilleggsprosess», «kombinasjonsprosess», «sammenføyningsprosess» eller «overføringsprosess» – som indikerer at behandlingsformen for erstatningskravet har sine røtter i sivilprosessen. Ingen av uttrykkene er spesielt gode. Jeg er blitt stående ved betegnelsen «tilkoblingsprosess» for de reglene som spesielt gjelder behandlingen av erstatningskravet.

Utrykket «straffeprosess» brukes etter dette i to betydninger, dels om de behandlingsreglene som følges ved behandlingen av straffekravet, dels som et overbegrep for straffekravsprosessen og tilkoblingsprosessen. Men stort sett vil jeg bruke «kombinasjonsprosess» som felles betegnelse på de to prosessformene – som et alternativ til «straffeprosess» i den vide betydningen.

2.6.3 Domsutfallene

Kombinasjonsprosessen åpner som nevnt i pkt 2.5.1 for fire forskjellige hovedutfall. Dersom tiltalte dømmes både til straff og erstatning eller frifinnes for begge kravene, kaller jeg dette stikkordmessig for «felles utfall» eller «samme avgjørelse». Dømmes tiltalte til straff, men ikke til erstatning eller omvendt, betegner jeg dette som «forskjellig avgjørelse» eller «ulikt utfall». Utredningens hovedspørsmål gjelder bare den ene muligheten for forskjellig avgjørelse – frifinnelse for straff og dom for erstatning. Det er vanskelig å finne noe dekkende stikkord spesielt for dette alternativet. Jeg er blitt stående ved « delt avgjørelse » eller «delt utfall» – som i denne utredningen betyr frifinnelse for straff, men ileggelse av erstatning.

Rettens frihet til å velge mellom de fire alternativene kan være begrenset. Det vanlige er å utelukke de ulike utfallene – alternativ 2 og 3 i pkt 2.5.1. I litteraturen omtales dette gjerne som «ensretning», eller «ensretningsprinsippet». Etter dette kan retten bare avgjøre erstatningskravet på samme måte – eller i samme retning – som straffekravet, noe som utelukker delte avgjørelser. Et annet ord er derfor «likeretningsprinsippet». (Krag Jørgensen,1970: 49, 405 flg 23 , Andorsen,1999: 61–62)

Andre faglige ord og uttrykk vil bli forklart etter hvert.