1 Sammendrag

1.1 Mandatet, bakgrunn og opplegg

1.1.1 Mandatet

Utredningen behandler spørsmålet om en frikjent i en straffesak bør kunne pålegges å betale erstatning til fornærmede, og hva de nærmere vilkår for dette eventuelt bør være. I brev av 21.12.1999 utformet Justisdepartementet mandat for utredningen og ba professor i offentlig rett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, professor dr. juris Jon T. Johnsen om å utføre oppdraget. Vitenskapelig assistent, stud. jur. Bård Thorsen har vært medarbeider.

Kap 2 redegjør først for mandatet. Utredningen skal ta utgangspunkt i debatten om Karmøysaken hvor den tiltalte ble frifunnet for straff for å ha voldtatt og drept sin kusine, men dømt til å betale 100.000 i oppreisning til offerets foreldre. Den skal redegjøre for adgangen til å ilegge erstatning ved frifinnelse i andre land, og for norsk rettspraksis om spørsmålet. Deretter skal den drøfte om det fortsatt bør være adgang til å ilegge erstatning ved frifinnelse for straff og om en offentlig erstatningsordning kan ivareta offerets behov. Hvis den frikjente skal ha erstatningsansvar, skal utredningen drøfte om erstatningskravet fortsatt bør kunne pådømmes i straffesaken, eller om kravet bør avgjøres i en egen sivil sak. Endelig skal utredningen vurdere om det bør stilles like strenge krav til bevisene for å ilegge erstatning som for å straffe.

1.1.2 Karmøysaken

Rettsapparatets behandling av Karmøysaken gjennomgås. Både straffesaken og erstatningssaken ble behandlet sammen i Karmsund herredsrett som fant tiltalte skyldig og ila en straff på fengsel i 14 år, samt 100.000 i oppreisning til offerets foreldre. Det gis en sammenfatning av herredsrettens avgjørelse med særlig vekt på rettens vurdering av det springende spørsmål i saken – om det var tiltalte eller en annen som hadde utført forbrytelsen. Både straffedommen og erstatningsdommen ble anket til Gulating lagmannsrett, hvor juryen frifant for straff, mens fagdommerne stadfestet erstatningsdommen. Lagmannsrettsdommen gjengis i sin helhet.

Straffesaken ble endelig avgjort med juryens kjennelse, mens erstatningsdommen ble anket videre til Høyesterett, som i dom av 24 september 1999 med 3 mot 2 stemmer stadfestet lagmannsrettens avgjørelse. Høyesteretts oppfatning av adgangen til å avsi dom for erstatning i en straffesak etter straffeprosesslovens § 3 drøftes nærmere. Etter flertallssynet er det avgjørende for adgangen til å pådømme erstatningskravet ikke hva retten finner bevist når det gjelder straff, men hva slags handlinger tiltalen angir. Sterke prosessøkonomiske grunner taler for å avgjøre erstatningskravet selv om tiltalte frifinnes.

Flertallet finner heller ikke erstatningsavgjørelsen i strid med uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Stigmatiseringen av den frikjente blir den samme om erstatning til fornærmede ilegges samtidig med frifinnelsen eller i en særskilt sivil sak.

En kan heller ikke forby erstatningssaker om handlinger en skadevolder er frifunnet for ved endelig straffedom fordi dette vil komme i konflikt med den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 6 (1) om rett til domstolsprøving av erstatningskravet. Kravet til «fair trial» i art 6 (1) kan ikke være til hinder for å idømme erstatning i en sak hvor tiltalte samtidig frifinnes for straff for handlingen. Så lenge domstolen ikke foretar en strafferettslig skyldkonstatering, vil ileggelse av erstatning ikke komme i konflikt med uskyldspresumsjonen i art 6 (2), selv om tiltalte frifinnes for straff.

Mandatet forutsetter at utredningen skal bygge på flertallssynet i Høyesterett når det gjelder forståelsen av EMK, og at Stortinget rettslig har frihet til å bestemme om det bør være adgang til å ilegge erstatning i en straffesak selv om tiltalte frifinnes for straffekravet.

1.1.3 Mediedebatten

Karmøysaken førte til en omfattende mediedebatt som oppsummeres og kommenteres. Noen spørsmål skiller seg ut som sentrale: Hva slags renvaskingsoppgaver bør en frifinnelse ivareta og i hvilken grad motvirker en dom på erstatning ønskede renvaskingsvirkninger av frifinnelsen for straff? Hvordan ivareta hensynet til offeret? Er den stemplingen av den frikjente som ileggelse av erstatning innebærer likevel nødvendig av hensyn til de skadelidte?

Et spørsmål i Karmøysaken var om erstatningsavgjørelsen kunne oppfattes som en diskreditering av juryens frifinnelse, og et ledd i en maktkamp hvor juristene søker å redusere legmannselementets innflytelse på straffesakene.

Den juridiske beviskravslæren er vanskelig tilgjengelig. Fra en folkelig synsvinkel slår den ene avgjørelsen den andre i hjel. Kan en bedre forståeligheten av avgjørelser hvor tiltalte frifinnes for straff, men dømmes til erstatning? I tillegg førte saken til en juridisk debatt i fagtidsskrifter så vel i Norge som i Danmark, som utredningen også oppsummerer.

1.2 Gjeldende ordning og fremmed rett

1.2.1 Strafferettens og erstatningsrettens målsettinger

I kap 3 gir utredningen først en kort oversikt over og sammenlikning av de sentrale hensynene bak strafferetten og erstatningsretten. På begge rettsfeltene er prevensjon og gjenoppretting viktige hensyn. Strafferetten vektlegger også gjengjeldelse, mens pulverisering eller spredning av økonomisk tap, er viktig i erstatningsretten. Ordningene supplerer hverandre på viktige måter. Mens strafferettens sanksjoner særlig har prevensjonsformålet for øye, både ved å påvirke den enkelte lovbryter til ikke å begå nye straffbare handlinger, og ved å påvirke andre, potensielle lovbrytere til ikke å begå lovbrudd, er erstatningsrettens sanksjoner i større grad tilpasset skadelidtes behov og særlig egnet til å ivareta behovet for økonomisk gjenoppretting.

1.2.2 Tilkoblingsprosessen

Et erstatningskrav kan alltid behandles i egen sivil sak. Det kan også tas med i en straffesak.

De sentrale bestemmelsene om adgangen til å få pådømt sivile krav som del av straffesaken gjennomgås. I utredningen kalles disse reglene for tilkoblingsprosess , og ordningen som helhet for kombinasjonsproses s. Hjemmelen for tilkoblingsprosessen er straffeprosessloven § 3 som gir adgang til å få pådømt sivile krav som «springer ut av samme handling» som straffesaken gjelder. Ordningen omfatter også andre skadelidte enn det direkte offeret for handlingen.

Et hovedpoeng med ordningen er prosessøkonomi. Siden vilkårene for straff og erstatning har mange fellestrekk, vil ofte store deler av bevisførselen i straffesaken også være relevant for erstatningskravet. Ved å behandle kravene sammen kan en unngå tids- og kostnadskrevende dobbeltbehandling. De nærmere reglene for tilkoblingsprosessen finnes i strprl §§ 427–435.

Erstatningskravet kan enten fremmes av påtalemyndigheten eller av en advokat som fornærmede selv engasjerer. Har fornærmede bistandsadvokat, er det vanlig at denne prosederer erstatningskravet. Behandles straffekravet av meddomsrett i førsteinstans eller av lagmannsrett som meddomsrett, deltar både fagdommere og legdommere i avgjørelsen av erstatningskravet. I straffesaker med strafferamme over seks år, går ankesaker for lagmannsrett med jury. Her er det juryen som står for frifinnelsen, mens fagdommerne står for erstatningsavgjørelsen – uten nærmere kjennskap til juryens vurdering av bevisene.

Kravene til bevisenes styrke – beviskravene – er strengere for straff enn for erstatning. For erstatning er hovedregelen sannsynlighetsovervekt – retten skal bygge på det faktum den finner mest sannsynlig også om forskjellen til andre alternativer er liten. For å dømme til straff må skylden være hevet over rimelig tvil. Er det en svak, men ikke helt usannsynlig mulighet for at tiltalte er uskyldig, skal han frifinnes.

Blir straffekravet prøvd på nytt, kan så vel fornærmede som tiltalte kreve at erstatningsavgjørelsen også prøves. Partene kan også anke særskilt over erstatningsavgjørelsen. Etter strprl § 455 driver Statens Innkrevingssentral inn erstatningen kostnadsfritt dersom fornærmede ønsker det.

1.2.3 Ordninger i andre land

Som ledd i utredningen er det samlet inn opplysninger om ordningene i Danmark, Sverige, Finland, Island, Tyskland, Belgia, Frankrike, Skottland, England, Irland og USA. Alle nordiske land har ordninger for å pådømme andre krav enn straff i straffesaker. Det samme er tilfelle for Tyskland, Frankrike, Irland og USA, mens Belgia, Skottland og England opplyser at de ikke har noen slik ordning. Men alle lands prosessordninger gir adgang til å reise sivil erstatningssak – også hvor skadevolder er blitt frikjent for handlingen i en straffesak. I Sverige har domstolene muligheter til å påby at et sivilt krav behandles sammen med straffesaken hvor dette fremstår som hensiktsmessig.

Alle land ser ut til å stille strengere krav til styrken av bevisene for å anse kravet bevist dersom det sivile kravet skal pådømmes under straffesaken enn om det avgjøres i egen sivil sak. I egen sivil sak bygger retten som hovedregel på det faktum den finner mest sannsynlig, selv om skylden må være bevist ut over rimelig tvil for å straffe. Sverige og Finland, og i noen grad Frankrike, tillater pådømmelse av erstatningskravet i straffesaken dersom straffekravet ender med frifinnelse.

1.3 Delte avgjørelser i praksis

Kapittel 4 redegjør for norsk praksis hvor tiltalte er blitt frifunnet for straff, men ilagt erstatning – i utredningen kalt for delte avgjørelser . Av de 70.000 forbrytelsesforholdene som ble fremmet for domstolene i 1999, endte 12.000 med frifinnelse. I de 58.000 fellende avgjørelsene ble tiltalte også ilagt erstatning for 8.500 forhold. I de 12.000 frifinnelsene, ble tiltalte ilagt erstatning for minst 40 forhold – eller i 3 promille av frifinnelsene. Delte utfall er altså svært sjeldne. I 1999 var det ett tilfelle per 2.000 tiltaleposter og 333 frifinnelser.

Som ledd i utredningen er det gjennomført en egen undersøkelse av rettspraksis: Domsundersøkelsen . Lovdata er gjennomgått for å kartlegge alle lagmannsrettsavgjørelser med delt utfall. Med grunnlag i politiets avgjørelsesstatistikk er alle politikamrene bedt om å sende inn alle avgjørelser med delt utfall for 1999, og utredningen har selv kartlagt alle avgjørelser med delt utfall i Oslo byrett i 1999. Til sammen har Domsundersøkelsen funnet fram til 49 dommer, hvorav 33 fra 1999.

1.3.1 Talloppgaver

Lagmannsrettsavgjørelsene er tilnærmet komplette fra 1993. Til og med 1997 lå antallet på 1–3 avgjørelser per år. I 1998 var antallet 7 og i 1999 var det 12. Kombinasjonsprosessen dominerer som avgjørelsesform. Bare et par krav ble behandlet i egen sivil sak. Seksualovergrepene er viktigst blant straffekravene, mens oppreisning var det mest vanlige erstatningskravet.

Det vanligste erstatningsbeløpet lå rundt 50.000. Samlet ble skadevoldere ilagt erstatninger for 2,9 mill av lagmannsrettene i disse 8 årene med et gjennomsnitt på 108.000 per sak.

For 1999 har Domsundersøkelsen kartlagt avgjørelsene både i førsteinstans og i lagmannsrett. Førsteinstansene sto for 21 og lagmannsrettene for 12 avgjørelser. Her dominerer vinningsforbrytelsene blant straffekravene og formueskadene blant erstatningskravene. Godt over halvparten av erstatningene var på 30.000 eller mindre. Høyeste sum var på 770.000 og gjennomsnittet på 94.000. Samlet ble det ilagt erstatninger på 3,1 mill i saker hvor skadevolder ble frifunnet for straff for handlingen.

Kapittel 3 gir også korte resymeer av de 49 sakene som inngår i Domsundersøkelsen. Gjennomgangen viser at avgjørelsen i Karmøy ikke innebar noe dramatisk brudd med tidligere praksis, men avgjørelsen er mindre representativ bl a fordi den har det klart alvorligste straffekravet.

Det er sannsynlig at antallet saker med delte avgjørelser vil øke, men det er usikkert hvor mye. Et tall rundt 100 per år i 2005 er ikke usannsynlig.

Det er stor forskjell på saksprofilen i førsteinstans og i lagmannsrett. Trolig er hovedforklaringen at førsteinstansavgjørelser med delt utfall i liten grad påankes, mens en del som domfelles og ilegges erstatning – særlig for seksualovergrep – i førsteinstansen, anker til lagmannsretten og oppnår frifinnelse for straff, men ikke for erstatning.

1.3.2 Hovedgrunner til delte avgjørelser

Analysen viser 9 juridiske hovedgrunner til at tiltalte kan bli frifunnet for straff, men idømt erstatning:

Bevistemaene

1) De objektive handlingsvilkår – kravene til handlingens ytre kjennetegn – kan være forskjellige.

2) De subjektive handlingsvilkår – hva slags overveielser forøveren må ha gjort under utførelsen av handlingen – kan være ulike. I Domsundersøkelsen krevde de fleste straffebudene forsett, mens det var nok med grov eller vanlig uaktsomhet for å ilegge erstatning.

3) Det kan foreligge særlige straffrihetsgrunner som nødverge, nødrett, provokasjon og villfarelse som ikke fritar for erstatningsansvar.

4) Manglende tilregnelighet utelukker straff, men ikke nødvendigvis erstatning.

5) Straffekravet kan være foreldet , mens erstatningskravet ikke er det.

Bevishåndteringen

6) Bevisføringen kan være forskjellig . Holdes det separate forhandlinger om kravene – enten to fullt atskilte saker eller tilleggsforhandlinger om erstatningskravet – kan det bli forskjeller i hvilke bevis som fremlegges.

7) Bevisstyrken kan bli vurdert forskjellig . Ulike dommere kan ha ulik vurdering av hvor sterke bevisene er. Endres domstolens sammensetning fra straffekrav til erstatningskrav, eller er avstemningsreglene forskjellige, kan også tiltalte bli frifunnet for straff, men dømt til erstatning.

8) Beviskravene kan være forskjellige . Straffbarhetsvilkår må bevises ut over rimelig tvil, mens det holder med sannsynlighetsovervekt eller klar sannsynlighetsovervekt for erstatning.

9) Disposisjonsprinsippet gjelder bare for erstatningskravet. Tiltalte kan godta erstatningskravet helt eller delvis uavhengig av utfallet av straffesaken.

Vi finner altså en stor variasjonsbredde i grunner til delte avgjørelser, samtidig som antall avgjørelser per år er beskjedent. Dette gjør reformoppgaven vanskelig. Det er nokså spesielle sammentreff av faktorer som fører til delte avgjørelser, som følgelig er lite typiske for hvordan rettsapparatet vanligvis fungerer i saker om erstatning og straff for samme handling. Reformer kan derfor bli komplekse og begrunnelsen for dem vanskelig å formidle til offentligheten. Selv om en mener at tilkoblingsprosessen har svakheter hvor tiltalte frifinnes for straff men idømmes erstatning, er det vanskelig å avbøte dette med endringer som fungerer negativt i saker hvor utfallet blir både straff og erstatning. Det vil i så fall være å svekke et system som fungerer godt for de mange for å avbøte negative virkninger for noen få.

1.4 Kan erstatning motvirke renvaskingen av frifinnelser?

Et hovedspørsmål er hva slags renvasking frifinnelser for straff i dag gir, og om ileggelse av erstatning for handlingen kan svekke denne. Kap 5 behandler dette.

1.4.1 Tiltaltes og fornærmedes interesser

Utredningen redegjør for tiltaltes og fornærmedes hovedinteresser ved frifinnelse. De fleste tiltalte ønsker å slippe straff enten de reelt sett er skyldige eller uskyldige. Mange skyldige nekter i håp om å bli frifunnet. Når tiltalte frifinnes, er ønsket ofte en «blank frifinnelse» – det skal anses på det rene at tiltalte ikke har utført handlingen, og han skal være fri alle mistanker for å ha utført den.

Den fornærmede ønsker gjerne å få gjerningsmannen straffedømt og få erstattet økonomisk og ikke-økonomisk tap, samt å komme igjennom rettssaken uten for store psykiske og økonomiske belastninger. Streng straff er normalt ikke noe hovedpoeng, men at retten fastslår de riktige forhold, og stempler gjerningsmannens handling som ulovlig og straffbar. Uriktige frifinnelser kan bli en betydelig påkjenning for fornærmede – særlig hvor fornærmede har kunnskap om de virkelige forhold – noe som ofte er tilfelle ved vold og seksualovergrep hvor overgrepet rammer fornærmede direkte så vel fysisk som psykisk.

1.4.2 Mistankepåføring ved straffeforfølging og erstatning

Utredningen skiller mellom juridisk og sosial renvasking og legger hovedvekten på hva juridisk mistankepåføring og renvasking innebærer. Mistankepåføring og renvasking skjer dels ved de krav som stilles til bevisstyrken for beslutninger som å starte etterforskning, pågripe og fengsle, ta ut tiltale og domfelle, dels ved de begrunnelser som gis for slike avgjørelser. Forholdsvis svake mistanker om straffbare handlinger er tilstrekkelig for å starte etterforskning, det kreves mer for å bruke tvangsmidler som pågripelse eller varetekt, mens skylden skal være hevet over rimelig tvil for å ta ut tiltale eller domfelle.

En tiltalt skal frifinnes også hvor det bare er en svak – men ikke helt grunnløs – tvil om han er skyldig. Dersom en meddomsrett frifinner, skal frifinnelsen begrunnes. Også hovedpunktene i bevisvurderingen skal angis. En begrunnet frifinnelse vil derfor angi om tiltalen var helt grunnløs, eller om mistankene også etter straffesaken fortsatt er sterke. En juryfrifinnelse begrunnes derimot ikke.

En dom på erstatning kan også innebære mistankepåføring om en straffbar handling – eksempelvis etter et krav mot en samboer for voldsskader. Erstatningsavgjørelser skal alltid begrunnes og det er vanlig at retten redegjør for hovedpunktene i bevisbedømmelsen. Når straffe- og erstatningsavgjørelsen gjelder samme handling, er det også muligheter for motsigelse mellom dem ved at de vurderer styrken av bevisene forskjellig for bevisspørsmål som er de samme for straff og erstatning. Men også hvor bevisstyrken vurderes på samme måte for straff og erstatning, kan en få delt utfall fordi de rettslige vilkårene for straff og erstatning er ulike eller fordi kravene til bevisstyrke er mindre strenge for å ilegge erstatning enn straff. Disse to forskjellene er de klart viktigste av de 9 grunnene til delte avgjørelser i Domsundersøkelsen.

1.4.3 Renvaskingskonflikter

Motsigelse mellom en frifinnelse for straff og en dom på erstatning for samme handling kan prinsipielt oppstå på tre måter:

For det første kan begrunnelsen for å ilegge erstatning komme i konflikt med minimumskravet til bevisstyrke for å frifinne for straff. Erstatningsdommen sier at skadevolder utvilsomt utførte handlingen, mens en frifinnelse innebærer at det minst må være rimelig tvil om dette.

For det andre kan begrunnelsen for frifinnelsen komme i konflikt med minimumskravet til bevisstyrke for å ilegge erstatning. Tiltalte ilegges oppreisningserstatning fordi det er klar sannsynlighetsovervekt for at et samleie ble gjennomført med tvang, mens frifinnelsen sier at det er lite sannsynlig at tiltalte brukte tvang.

For det tredje kan bare begrunnelsene motsi hverandre. Retten ilegger erstatning fordi den mener det er sterk sannsynlighetsovervekt for at tiltalte utførte handlingen, mens frifinnelsen sier at det nok er klar sannsynlighetsovervekt for dette, men ikke nok til å anse skylden hevet over rimelig tvil.

Reglene om begrunnelser er skjønnsmessige. Selv om retten mener det foreligger motsigelse, behøver den ikke komme til uttrykk.

Siden juryen ikke gir begrunnelse for sin avgjørelse, er det bare den første formen for motsigelse som kan forekomme her. Juryen blir bare spurt om bevisene holder til straff. Når den frifinner, tar den ikke noe standpunkt til hvor sterk mistanken er, bortsett fra at skylden ikke er hevet over rimelig tvil. En kan ikke tolke en juryfrifinnelse som en «full» eller «blank frifinnelse» for anklagen når juryen ikke har til oppgave å ta standpunkt til dette spørsmålet. Fagdommernes ileggelse av erstatning i Karmøy var derfor fullt forenlig med frifinnelsen siden de ikke på noe punkt fant erstatningsvilkårene bevist ut over rimelig tvil. Men den innebærer en spesifisering som gikk ut på at bevisene mot den frikjente fortsatt var sterke.

Sjansene for at det skal oppstå motsigelse er minst når straffekrav og erstatningskrav avgjøres av meddomsrett i kombinasjonsprosessen. Her er bevisføringen normalt den samme for begge kravene og det er de samme dommerne som avgjør dem. Det er bort i mot utenkelig at samme dommer skal komme til at bevisene om det samme tema har én styrke når straffekravet avgjøres, og en annen når erstatningskravet avgjøres.

Utredningen finner heller ikke eksempler på det i rettspraksis. Domsundersøkelsen viser at dommerne normalt vil harmonisere begrunnelsen for frifinnelsen og erstatningsavgjørelsen slik at det blir god sammenheng mellom dem. I lagmannsrett med jury er det heller ikke eksempler på at fagdommerne motsier frifinnelsen i erstatningsavgjørelsen. Hvis erstatningskravet ankes eller behandles i egen sivil sak, er det forskjellige dommere som avgjør de to kravene og bevisførselen kan også bli forskjellig. Her er det større sjanse for motsigelse. Her gir Domsundersøkelsen eksempler på formuleringer som innebærer skepsis mot frifinnelsen.

1.4.4 Vurderinger av renvaskingsordningen

I dagens system virker renvaskingsordningen ved frifinnelse tilfeldig. Avgjøres en tiltale av jury, er frifinnelsen uten begrunnelse, mens en frifinnelse av meddomsrett blir begrunnet. Felles en tiltalt i førsteinstansen som i Karmøy, gir en juryfrifinnelse etter anke til lagmannsrett ingen konkret imøtegåelse av førsteinstansens fellende dom.

Revisjon av frifinnelsesordningen ligger imidlertid utenfor utredningens mandat. Spørsmålet er om erstatningsordningen kan sies å påvirke den eksisterende renvaskingsordningen ved frifinnelse for straff på en uheldig måte – med de svakheter den måtte ha.

Risikoen for dette vurderes som liten i kombinasjonsprosessen. Ved meddomsrettsavgjørelser gir erstatningsavgjørelsen ikke uttrykk for andre og sterkere mistanker enn det som fremgår av premissene for frifinnelsen. I jurysaker vil fagdommerne sette juryavgjørelsen til side dersom de mener den er åpenbart feil. Går et mindretall inn for å sette avgjørelsen til side, vil motsigelsen fremgå allerede av frifinnelsen for straffekravet, men her kan erstatningsavgjørelsen gi en utdypning av hva mindretallets uenighet består i. Men dissenser om straffekravet finner en også i meddomsrettsavgjørelser.

Det kan innvendes at juryordningen bygger på at frifinnelser skal være uten begrunnelse og at de ikke skal trekkes i tvil av fagdommerne uten at de alle er sikre på at tiltalte er skyldig. På den annen side gir begrunnelsen av erstatningsavgjørelsen en utdypning av grunnlaget for frifinnelsen, som bringer den mer på linje med frifinnelse i meddomsrett. Premissene for avgjørelsene i Domsundersøkelsen er gjennomgående utformet med respekt for juryens frifinnelse. Det er flere eksempler på at fagdommerne prøver å angi hva juryen må antas å ha lagt vekt på, og hvorfor erstatningsavgjørelsen ikke er noen underkjennelse av frifinnelsen for straff.

Det er heller ikke noe mål alltid å unngå motsigelse. Unntaksvis kan erstatningsavgjørelsen vise at frifinnelsen lider av så alvorlige svakheter at straffekravet bør vurderes på nytt. Det grunnleggende offentlighetsprinsippet i straffesaker gjør det også omtrent umulig i praksis å holde den reelle mistanken skjult ved ikke å gi begrunnelse for frifinnelser. Trolig er både tiltalte og fornærmede gjennomgående best tjent med at domstolene offentliggjør sine samlede avveininger av bevismaterialet for å motvirke selektiv presentasjon og ryktespredning.

Hovedoppgaven for domstolene er å ta standpunkt til de rettskrav som bringes inn for dem. Både bevisførsel og argumentasjon er rettet inn på om det er grunnlag for å ilegge straff og erstatning eller ikke. Faktisk renvasking som ikke har rettslige konsekvenser har ikke vært ansett som noen sentral oppgave. Skal juryen ta standpunkt til hvor uskyldig en frikjent er, vil det trolig kreve endringer i juryens arbeidsform.

I dag er renvaskingsordningen fleksibel i meddomsrett. Domstolen kan selv vurdere hvor langt den vil gå. Uansett binder ikke renvaskingen retten i andre saker.

Dagens regler om idømming av erstatning svekker ikke den juridiske renvaskingen av frifinnelser i særlig grad, selv om det kan påvises enkelte teoretiske svakheter. Men domstolene leger vekt på å unngå dem, slik at det praktiske reformbehovet er beskjedent.

1.5 Reformspørsmålene i mandatet

Kap 6 drøfter reformspørsmålene som er stilt i mandatet. Analysen legger hovedvekten på om de vil styrke eller svekke renvaskingen av frifinnelser. Også andre forslag som har vært fremme i Karmøydebatten blir trukket inn.

1.5.1 Lovbestemt unntak fra erstatningsplikt

Dersom en skadevolder fritas for erstatningsplikt når han frifinnes for straff for handlingen, vil det ikke være noe grunnlag for å pådømme et erstatningskrav som kan sette spørsmålstegn ved frifinnelsen. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon er neppe til hinder for en slik begrensning. Men ingen land i undersøkelsen av fremmed rett praktiserer et slikt unntak.

De erstatningsrettslige hensynene endres ikke om skadevolder frifinnes for straff. Gjøres det unntak fra erstatningsplikten vil skadevolder bli fritatt for ansvar ut fra strafferettslige hensyn, ikke fordi skaden ikke er erstatningsverdig. Behovet for erstatningsrettslig prevensjon og gjenoppretting av skaden fornærmede er påført vil snarere bli viktigere når straff faller bort.

Likebehandlingshensyn er også tungtveiende. Hvorfor skal erstatningsplikten være strengere når skadevolder ikke kan mistenkes for noe straffbart enn hvor han kan det? Ved henleggelse av påtalemyndigheten uten tiltalte, vil erstatningsplikten fortsatt gjelde. Henlegges saken «fordi intet straffbart forhold anses bevist» eller «som åpenbart ugrunnet» har ikke påtalemyndigheten funnet noe som viser at skadevolders handling kan være straffbar. Henlegges det «etter bevisets stilling», gir etterforskningen fortsatt grunnlag for mistanke, men ikke sterk nok til at en kan regne med domfellelse om den mistenkte tiltales.

Det er ikke bare erstatningskrav som kan fremmes i kombinasjonsprosessen. Andre borgerlige krav kan også være egnet til å svekke renvaskingen av frifinnelsen. Det vil også virke vilkårlig å begrense erstatningsansvaret, dersom andre sivile krav ikke begrenses tilsvarende.

Siden det uansett ikke er mye å vinne i styrket renvasking og mothensynene er mange, går utredningen ikke inn for et unntak fra erstatningsplikt ved frifinnelse for straff for handlingen.

1.5.2 Offentlig offererstatning som alternativ

Mandatet spør om erstatningsbehovet kan ivaretas ved at det offentlige overtar skadevolders ansvar ved frifinnelse for straff for handlingen. Som bakgrunn redegjør utredningen for den eksisterende ordningen med voldsoffererstatning og høringsutkastet til ny lov om voldsoffererstatning som nå er under behandling.

En offentlig erstatningsordning vil være en betydelig fordel for fornærmede hvor skadevolder er lite betalingsdyktig. Men for noen fornærmede har det selvstendig verdi at skadevolder selv må gjøre opp for seg. De frikjente vil få en betydelig økonomisk fordel – særlig om de slipper regressansvar for det offentliges utgifter – som det kan være noe vanskelig å se berettigelsen av. Kostnadene må forventes å bli vesentlig høyere enn de 3 mill som ble ilagt i saker med delte avgjørelser i 1999.

Men det er neppe mye å oppnå for renvaskingen av frifinnelser ved offentlig overtakelse av erstatningsansvaret. Også en offentlig ordning må ha vilkår og krav om dokumentasjon av handlingen som kan sette spørsmålstegn ved frifinnelsen for straff. Ønsker fornærmede eller media offentlighet rundt avgjørelsen om å tilkjenne fornærmede erstatning fra det offentlige, vil det i praksis neppe være mulig og neppe heller ønskelig å hindre dette.

1.5.3 Prosessuell avskjæring

Et alternativ til å frita de som frikjennes for straff for erstatningsansvaret for handlingen, er å forby domstolene å prøve eller avgjøre kravet om erstatning. En slik domsavskjæring må omfatte så vel avgjørelse i tilkoblingsprosessen som i egen sivil sak. Likebehandlingshensyn taler mot prosessuell avskjæring på samme måte som mot fritak for erstatningsansvar. Ordningen vil også stride mot grunnprinsipper i vår prosessordning om vid adgang til domstolsprøving av alle sivile krav, og neppe kunne gjøres holdbar i forhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 6 (1) om rett til domstolsprøvelse. Ingen land i undersøkelsen av fremmed rett nekter behandling av erstatningskravet i egen sivil sak. En slik reform anbefales derfor ikke.

En mindre inngripende begrensning er å henvise fornærmede til å fremme erstatningskravet i egen sivil sak dersom tiltalte frifinnes for straff. Prosessøkonomi er en sentral begrunnelse for dagens ordning. Både fornærmede og tiltalte sparer betydelig i tid, penger og psykiske belastninger ved å få behandlet straffekrav og erstatningskrav sammen. At aktor eller bistandsadvokat kan fremme erstatningskravet, betyr at fornærmede normalt unngår egne prosessutgifter for å få kravet pådømt. Den offentlige rettshjelpordningen ved sivilt søksmål er vesentlig mer restriktiv. Behandling i kombinasjonsprosessen er normalt også kostnadsfri for den frikjente. Den liberale rettshjelpordningen i tilkoblingsprosessen var trolig avgjørende for at storparten av erstatningskravene i Domsundersøkelsen overhode ble fremmet. Tallene fra undersøkelsen indikerer at bare et fåtall av erstatningskravene ville blitt fremmet i egen sivil sak. Ved sivilt søksmål kan prosessutgiftene bli betydelige også for den frikjente.

Vanligvis vil rettsbehandingen av et sivilt søksmål vanskelig kunne starte før det foreligger endelig avgjørelse av straffekravet. Ved anke av straffekrav og erstatningskrav, kan det bli tale om 3–6 rettsbehandlinger og en behandlingstid på flere år før erstatningskravet er endelig avgjort. Særlig for fornærmede i seksualovergpreps- og voldssaker er rettsbehandingen i seg selv ofte en traumatisk opplevelse. Overgrepet må gjenoppleves og gjenfortelles, og fornærmede opplever ikke sjelden at fremstillingen trekkes i tvil av forsvareren. Det kan falle vanskelig for fornærmede å legge opplevelsen bak seg før rettsbehandingen er avsluttet, og det kan også være vanskelig for den frikjente å legge saken bak seg når erstatningskravet fortsatt verserer.

Om tiltalte frifinnes eller domfelles for kravet om straff vet man ikke før retten har avsagt dom. Da er det vesentligste av forhandlingene allerede gjennomført også for erstatningskravets del. Ved frifinnelse for straff vil følgelig store deler av bevisførselen fra straffesaken måtte gjentas dersom erstatningskravet henvises til sivil behandling – noe som også innebærer dobbeltbehandling for domstolene. Det er liten grunn til å tro at det økte antall rettsbehandlinger gir en tilsvarende gevinst i saksbehandlingskvalitet.

For den juridiske renvaskingen har det liten betydning om erstatning ilegges i samme sak som frifinnelsen eller i en egen sivil sak. Er bevisene de samme, skal resultatet normalt også bli det samme uansett prosessform. Sjansene for at premissene for erstatningsavgjørelsen skal motsi frifinnelsen på en uheldig måte, er minst i kombinasjonsprosessen fordi mulighetene for samordning av de to avgjørelsene er best her. For den frikjente kan det være vel så humant at erstatningsavgjørelsen kommer umiddelbart etter frifinnelsen, som måneder eller år etterpå. Trolig ville det vært vel så belastende for den frikjente i Karmøy om han hadde måttet møte i en egen erstatningssak etter straffesaken og blitt dømt til oppreisning der.

Utredningen finner derfor heller ikke grunn til å henvise erstatningskravet til egen sivil sak når tiltalte frifinnes for straff for handlingen.

1.5.4 Hvordan bør beviskravene være?

Etter gjeldende rett er beviskravene for straff og erstatning forskjellige. Skal en ha felles beviskrav for de to avgjørelsene, er det bare aktuelt å skjerpe kravene for erstatning.

Ensartede beviskrav vil redusere mulighetene for motsigelse, men ikke fjerne dem. Når det er forskjeller i vilkårene for straff og erstatning – det kreves eksempelvis forsett for å ilegge straff, mens det er nok med uaktsomhet for erstatning – kan erstatningsvilkårene være bevist ut over rimelig tvil uten at straffbarhetsvilkårene er det. Avgjøres kravene av forskjellige dommere – som i jurysaker og ved egen sivil sak om erstatningskravet – kan dommerne også vurdere bevisstyrken forskjellig. Kommer retten til at erstatningsvilkårene er bevist ut over rimelig tvil, vil det oftere innebære en klarere motsigelse av frifinnelsen enn ved et lavere beviskrav som eksempelvis «sannsynlighetsovervekt». Jo mer en skjerper beviskravet for erstatning, jo sterkere vil angrepet på renvaskingen av frifinnelsen kunne bli ved dom for erstatning. Et lavt beviskrav vil føre til at flere frikjente blir ilagt erstatning, men det vil være enklere for domstolene å begrunne hvorfor dom på erstatning ikke er en kamuflert konstatering av straffeskyld.

Likhetshensyn taler mot å skjerpe beviskravet spesielt ved frifinnelse eller spesielt for kombinasjonsprosessen. I Rt 1996: 864 uttaler Høyesterett at det ikke bare bør kreves «sannsynlighetsovervekt», men « klar sannsynlighetsovervekt» for «å legge til grunn at en part har gjort seg skyldig i et straffbart eller sterkt klanderverdig forhold» i en dom på erstatning. Det skjerpede beviskravet rekker altså atskillig lengre enn til delte avgjørelser.

Domsundersøkelsen viser at kravet om «klar sannsynlighetsovervekt» ligger så vidt nær «hevet over rimelig tvil» at det oppstår en betydelig uenighet om hvilke krav som er oppfylt når de samme dommere skal avgjøre begge kravene. Dissenser gjør også renvaskingsvirkningen uklar. Hvor kravet for erstatning bare er «sannsynlighetsovervekt», er avgjørelsene nesten unntaksfritt enstemmige. Ønsker en klare avgjørelser, er det en fordel å unngå fingraderte beviskrav.

Kravet om «klar sannsynlighetsovervekt» ved straffbart eller sterkt klanderverdig forhold praktiseres ikke konsekvent i avgjørelsene i Domsundersøkelsen. Det kommer også i konflikt med særskilte rettsgrunnlag som tilsier et lavere beviskrav for erstatning enn «sannsynlighetsovervekt».

Det regnes som mindre uheldig å bli feilaktig dømt til erstatning enn til straff. Det er også lite sannsynlig at en vil forebygge særlig mange gale dommer på erstatning ved å skjerpe beviskravet. Det strenge beviskravet for straff fører til at mange skyldige frifinnes. I saker hvor bevisene ligger an til delt avgjørelse etter dagens beviskrav, er det ikke urimelig å anta at de utgjør det store flertall. Et strengt beviskrav for erstatning ved frifinnelse vil derfor høyst sannsynlig øke antallet gale frifinnelser for erstatning, uten å redusere antallet gale erstatningsileggelser særlig. En bør derfor gå bort fra prinsippet i Rt 1996: 868, og basere erstatningsavgjørelsen ved frifinnelse for straff på de beviskrav som ellers gjelder for det aktuelle erstatningskravet – uavhengig av hva slags virkning avgjørelsen har for renvaskingen av frifinnelsen.

1.5.5 Sosial renvasking

En frifinnelse har sosiale konsekvenser ut over de juridiske. I Karmøydebatten hevdet media at oppreisningserstatningen vil stemple den frikjente som drapsmann likevel. Verken offentligheten eller lokalsamfunnet ville forstå forskjellen på frifinnelsen og erstatningsdommen. Domsresultatet stred mot folks rettsoppfatning

Bakgrunnen for domsutfallet var at saken ikke lot seg oppklare fullt ut. Dette er en situasjon som dessverre vil oppstå fra tid til annen og domstolene må ha prinsipper for hvordan slik tvil skal løses. For straff er det en grunnfestet oppfatning at «tvil skal komme tiltalte til gode», selv om bevisene er forholdsvis sterke. Det er neppe helt fremmed at et annet prinsipp kan være bedre for erstatning. Men debatten reiser spørsmål om forskjellen på straff og erstatning kan formidles bedre til offentligheten.

Vilkårene for oppreisning etter lov om skadeserstatning § 3–5 b er i dag nært knyttet til spesifiserte straffebestemmelser. Domspremissene for oppreisningskravet knyttes gjerne nært opp til straffebestemmelsene, og kan likne nokså mye på en straffedom. Utgangspunktet for erstatningsavgjørelsen vil uansett være den straffbare handlingen som er angitt i tiltalebeslutningen, slik at en mer generell formulering av vilkårene for oppreisning neppe vil bety så mye i praksis. Men domstolene kan legge større vekt på å forklare på en lettfattelig måte hvordan de erstatningsvilkår og krav til bevisstyrke som er relevante i den aktuelle saken atskiller seg fra vilkårene og bevisstyrkekravene for å ilegge straff for handlingen, hva som er de relevante bevisene her og hvilken styrke de er ansett for å ha.

Et virkemiddel for å sikre mer pedagogiske domspremisser kunne være å ta inn en bestemmelse om dette i tvml § 144 første ledd nr 4. Når retten idømmer erstatning for en straffbar handling som skadevolder er frikjent for straff for, kunne bestemmelsen pålegge retten å klargjøre hvilke forskjeller i bevistema og bevisvurdering som har ført til avgjørelsen. Eventuelt kunne den også bestemme at domsgrunnene ikke må ut-trykke tvil om riktigheten av straffeavgjørelsen.

Ved behov kunne påtalemyndigheten også bidra til å motvirke at erstatningsavgjørelsen oppfattes som en full eller delvis konstatering av straffeskyld ved å gi en nøktern redegjørelse til offentligheten hvor det poengteres at dommen frifinner den tiltalte for straff nøyaktig på samme måte som andre frifinnelser hvor det ikke avgjøres noe borgerlig krav samtidig, og at det derfor er uten betydning for rettsvirkningen av frifinnelsen at det samtidig idømmes erstatning.

Det er påtalemyndighetens oppgave å drive straffeforfølgningen og reise tiltale. Det kan ha selvstendig verdi for offentlighetens vurdering at påtalemyndigheten gir uttrykk for at det ikke er noen prinsipiell forskjell på renvaskingen ved en frifinnelse gjennom delt avgjørelse og en frifinnelse hvor det ikke er fremmet noe erstatningskrav.

Atskillig av kritikken mot Karmøy kan nok tilskrives medienes vinkling av saken, som kan synes mer konfliktorientert enn forklarende. En må regne med at medienes angrepsvinkel fra tid til annen kan fremstå som uheldig ut fra de hensyn og verdier som straffesystemet skal ivareta. Det er neppe mulig for straffesystemet å kontrollere den sosiale renvaskingen ved frifinnelser. Hensynet til ytringsfriheten er viktig her. I noen grad kan nok den sosiale renvaskingen påvirkes gjennom rettslige virkemidler og informasjonsstrategier, men i hovedsak bestemmes den av faktorer utenfor rettssystemet, hvor medias håndtering av kriminalstoff og befolkningens holdninger til kriminalitet, straff og skyld er sentrale elementer.