2 Beskrivelse av området

2.1 Definisjoner og avgrensninger

Utvalget er bedt om å utrede behovet for ulike opplæringstilbud som i dag verken kan defineres som videregående opplæring eller høgre utdanning, dvs. opplæring som ikke går inn under opplæringsloven, universitets- og høgskoleloven eller privathøyskoleloven. Det finnes i dag ikke et definert eller på annen måte klart avgrenset mellomnivå i det norske opplæringssystemet. Betegnelsen «mellomnivået» er heller ikke dekkende, da en del av de aktuelle utdanningstilbudene ikke krever eller bygger på gjennomgått videregående opplæring. Mellomnivået er heller ikke et krav for inntak til høgre utdanning. Utvalget har likevel valgt å benytte «mellomnivået» om all opplæring som ikke er forankret i de nevnte lovene, for enkelhets skyld og i mangel av et bedre uttrykk. Utvalget anser imidlertid ikke diskusjonen rundt nivå og inntakskrav som særlig fruktbar i og med at de fleste unge i framtiden vil ha en gjennomført videregående opplæring, og at det overfor voksne åpnes for vurdering av realkompetanse. Mellomnivået er i denne utredningen derfor brukt om den opplæringen som i tid kommer etter videregående opplæring, og som ikke er forankret i lovene for høgre utdanning.

Utvalget har hatt god nytte av NIFUs kartlegging og systematisering av opplæring på mellomnivået ( NIFU skriftserie nr. 3/99 ). Kartleggingen var ikke ment å være uttømmende, men skulle gi et bilde av bredden og mangfoldet i opplæringstilbudet. Det ble registrert opplæringstilbud av lengre varighet enn 250 timer, dvs. tilsvarende to måneders fulltidsutdanning eller mer. Det bør nevnes at svært mange av de tilbudene NIFU kom over under kartleggingen, var under 250 timer. Bedriftsintern opplæring ble heller ikke tatt med i kartleggingen. I tillegg til NIFUs kartlegging har utvalget benyttet tallmateriale fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Utvalget har valgt å konsentrere seg om opplæring som er forholdsvis stabil og av noe omfang. Bedriftsintern opplæring og kortere markedsrettede kurs er derfor ikke behandlet i utredningen. Den opplæringen som tilbys ved folkehøgskolene, er heller ikke berørt. Folkehøgskolene er overveiende private utdanningstilbydere med statsstøtte som reguleres av en egen lov. Regjeringen er i ferd med å nedsette et offentlig utvalg som skal utrede folkehøgskolenes status og oppgave. Etatsopplæringen er beskrevet for oversiktens skyld, men utvalget har ikke kommet med forslag til endringer av denne typen intern opplæring.

2.2 Kartlegging av opplæringstilbud på mellomnivået

NIFUs kartleggingsundersøkelse viser at utdanning på mellomnivået representerer et svært bredt og variert spekter både med hensyn til innhold, oppnådd kompetanse og omfang, jf tabell 2.1. Kartleggingen omfattet ca. 250 utdanningstilbud med til sammen ca. 10 500 deltakere. I tillegg kommer teknisk fagskole med ca. 3 500 elever. NIFU har også innhentet statistikk fra Statistisk Sentralbyrå over utviklingen i registrerte utdanninger fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet som viser at det samlet sett har vært en vekst innenfor området. Administrasjon og økonomi er det fagfeltet der det har vært sterkest vekst.

2.3 Beskrivelse av gjeldende offentlige finansieringsordninger for utdanningstilbud på mellomnivået

Senere i utredningen presenterer vi de forskjellige offentlige tilskudds- og finansieringsordninger som finnes på mellomnivået. Her gjør vi kort rede for hvordan de virker i praksis.

I tillegg til de tilbudene som dekkes av ordningene nevnt nedenfor, finnes det i markedet en rekke tilbud som det ikke er godkjenningsordninger for. Disse har utdanningsmyndighetene ikke ansvar for. Slike utdanningstilbud vil likevel falle inn under de alminnelige lovbestemmelser og tilsynsordninger for bl.a. markedsføring og forbrukerrettigheter.

2.3.1 Finansiering av teknisk fagskole

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har ansvaret for læreplanene i teknisk fagskole. Eksamen er felles for en del av fagene og organisert etter sentrale retningslinjer. Fylkeskommunene har etter lov 14. november 1999 om teknisk fagskole ansvaret for å planlegge og gi tilbud. Statens tilskudd inngår i rammetilskuddet til fylkeskommunene. Studentene betaler ikke skolepenger og har rett til lån og stipend i Statens lånekasse.

2.3.2 Tilskudd etter privatskoleloven

Lov om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring 14. juni 1985 nr. 73 har i §  3 en opplisting av fem formål som kan gi grunnlag for godkjenning av utdanningen. Det mest aktuelle formålet for det som etter hvert er blitt mellomnivået, har vært §  3 e, det vil si å tilby videregående yrkesrettet undervisning som ikke blir gitt ved videregående offentlige skoler. Loven stiller en rekke krav som må oppfylles, og inneholder ulike tilskuddsregler som knytter seg til de forskjellige typer tilbud.

Privatskoleloven forutsetter en godkjenning både av skoler, tilbud og antall elever. Læreplanene blir grundig vurdert. Når et tilbud er godkjent, blir det gitt statstilskudd per elev etter den aktuelle tilskuddsregelen. Tilbyder har anledning til å ta et visst beløp i skolepenger. Godkjenning etter privatskoleloven gir elevene automatisk rett til å søke om utdanningsstøtte. Statens utdanningskontorer har på departementets vegne tilsyn med de private skolene både når det gjelder det faglige og det økonomiske.

2.3.3 Utdanningsfinansiering gjennom Lånekassen

Som nevnt ovenfor har studenter i offentlige tilbud og tilbud godkjent etter privatskoleloven, automatisk rett til å søke om lån og stipend i Statens lånekasse for utdanning. En tilbyder som ikke søker om godkjenning etter privatskoleloven, eller som ikke fyller alle kravene som denne loven stiller, kan likevel søke om godkjenning etter Lånekassens forskrifter om tildeling av utdanningsstøtte etter kapittel I, punkt 3.1. Dette punktet viser til privatskoleloven når det gjelder godkjenningen av det faglige innholdet. For alle typer tilbud sikrer en eventuell godkjenning elevenes rett til å søke om lån og stipend. Den enkeltes personlige forhold avgjør om vedkommende til slutt får utdanningsstøtte.

Forskriftene slår bl.a. også fast at støtteberettiget fulltidsutdanning for videregående opplæring normalt må være på minst tre måneder, mens deltidsutdanning normalt må vare minst fem måneder. Deltidsutdanning må omfatte 50 pst. av reglementert fulltidsutdanning og omfatte minst seks timer undervisning per uke.

Ordningen for godkjenning av studentenes rett til å søke lån og stipend fra Statens lånekasse, omfatter en vurdering av undervisningsopplegg, innhold og læreplaner og omfang og størrelse på elevbetalingen. Det er forutsatt at utdanningen skal ligge på et visst nivå når det gjelder innhold og kvalitet, men det stilles ikke samme krav til læreplanene som i forbindelse med godkjenning etter privatskoleloven. Det er Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet som vurderer om opplegg, læreplaner og økonomiske betingelser er akseptable. Lånekassen avgjør om minimumskrav for kurslengde og ukentlige timetall er oppfylt, og om den enkelte student er berettiget til lån og/eller stipend.

Til videregående opplæring kan det normalt tildeles støtte for opptil fire år. I dag regnes utdanningene på mellomnivået inn under videregående opplæring når det gjelder utdanningsstøtte. Det samme gjør folkehøgskole. Det vil si at en person som har lån i tre år i vanlig videregående opplæring, vil ha ett år igjen til utdanning på mellomnivået. Til videregående opplæring (inkl. mellomnivået) og høgre utdanning til sammen, kan det tildeles støtte i 11 år.

I NOU 1999:33 Nyttige lærepenger – om utdanningsfinansiering gjennom Lånekassen (Aamodtutvalget), fremmes det – med forbehold – et forslag om at det i framtiden kan gis inntil tre års støtte til utdanning på mellomnivået. Forbeholdet knytter seg til hva som blir det endelige resultatet av denne utredningen av utdanning på mellomnivået.

2.4 Beskrivelse av ulike typer tilbud

2.4.1 Teknisk fagskole

Formålet med teknisk fagskole er slik definert i lov av 4. november 1999 om teknisk fagskole:

«Teknisk fagskole skal bidra til å dekke arbeidslivets behov for ledelsesutdanning, utdanning til avanserte tekniske oppgaver og utdanning for å fylle nasjonale og internasjonale sertifiseringskrav.

Teknisk fagskole skal være et etter- og videreutdanningstilbud som skal gi fagarbeidere og voksne mulighet til faglig fordypning, kompetanse for videre utdanning og lederopplæring.»

Teknisk fagskole utdanner i dag bl.a. ledende driftspersonell og mellomledere i ulike bransjer innen håndverk, industri og byggvirksomhet, og for maritime lederstillinger.

2.4.1.1 Teknisk fagskole før Reform 94

Teknisk mellomutdanning – den tekniske fagskolen – har lange tradisjoner i Norge. Den eldste, Skiensfjorden tekniske fagskole, ble startet i 1887 under navnet «Skiensfjordens Skole for Uddannelse av mekaniske Arbeidere». Formålet med denne skolen var å utdanne yngre folk som mekaniske arbeidere, samt gi dem øving i å lage hjul- og landbruksredskaper. Senere kom Bergen fagskole for tre- og metallindustri (1898), Stavanger tekniske fagskole med linje for maskinteknikk og skipsbygging (1937) og Sørlandet tekniske fagskole (1939). Formålet med de tekniske fagskolene var bl.a. å utdanne personell for stillinger som driftsassistenter, tegnere, formenn, verksmestere, montører, autoriserte installatører og styrere ved elektrisitetsverk.

Andre utdanningsinstitusjoner på samme nivå var bl.a. Statens bergskole, Formannsskolen for verkstedindustrien, Statens håndverks- og kunstindustriskole, Bergen kunsthåndverksskole, Statens kjølemaskinistskole, Norges hermetikkfagskole i Stavanger, Norges trelastskole, Lederskolen for treindustrien og Billederskolen ved Statens teknologiske institutt, elementærtekniske skoler samt kurs for tekniske assistenter ved verkstedskolene.

I 1963 oppnevnte daværende Kirke- og undervisningsdepartementet et utvalg med Sven Persson som leder for å vurdere behovet for teknisk fagpersonell på nivå mellom videregående opplæring og ingeniørhøgskolene. Personutvalget foreslo etablering av en ny skoletype av to års varighet. Denne skoletypen ble foreslått kalt teknisk fagskole. Utvalget skrev bl.a.:

«Teknisk fagskole er ikke i første rekke en skolebygning eller et skoleslag, men en kvalifiseringsform, et undervisningstilbud av en bestemt art for et bestemt personellsjikt.»

Utvalget gikk inn for at de daværende tekniske fagskolene, elementærteknisk skole og kurs for tekniske assistenter etter hvert skulle avløses av den nye tekniske fagskolen. Dette arbeidet resulterte i St.meld. nr. 62 (1965–66) Om teknisk mellomutdanning, hvor forslag om opprettelse av de nye tekniske fagskolene ble lagt fram. 13. juni 1966 vedtok Stortinget forslaget om nye tekniske fagskoler, og i 1968 ble de første elevene tatt opp på tekniske fagskoler etter den nye ordningen. Opptakskravene til den nye tekniske fagskolen var 9-årig grunnskole og minst to års praksis. Linjetilbudene var anlegg, husbygg, elkraft, elektronikk og maskin.

Tekniske fagskoletilbud ble hurtig spredt på ulike skoler og skoleslag – spesielt videregående skoler – rundt om i landet, og det ble etter hvert en økning i antallet linjetilbud.

Etter innføringen av den nye tekniske fagskolen i 1968 er utdanningen på dette nivået omtalt og behandlet ved en rekke anledninger, og det er reist spørsmål vedrørende struktur, inntakskrav, organisering, lovtilknytning og identitet. Bl.a. er det uttrykt i «Innstilling om teknisk fagskole» til RVO i 1988 at:

«teknisk fagskole har visse problem med å finne sin naturlige plass ved siden av øvrige tilbud i videregående skoleverk».

Av offentlige utvalg som har behandlet ulike sider ved teknisk fagskole de senere år, kan nevnes Carstensenutvalget (NOU 1974:56), Frølich-Hanssenutvalget 1975, Abrahamsenutvalget (NTNF, feb. 1977), Schønbergutvalget (NOU 1978:10), Videmutvalget (RVO, nov. 1978) og Ottosenkomiteen (NOU 1981:4).

Interessant er også en innstilling avgitt til RVO 7. mars 1988 av et utvalg ledet av Trygg Willy Buer hvor mandatet bl.a. var å:

«– vurdere teknisk fagskoles struktur sett i forhold til annen utdanning i videregående skole, fagopplæring i arbeidslivet og høgre teknisk utdanning

– med bakgrunn i ovennevnte vurderinger foreslå nødvendige endringer i lov og regelverk.»

2.4.1.2 Teknisk fagskole etter Reform 94

Ved innføringen av Reform 94 ble det besluttet å beholde teknisk fagskole. Følgende hovedprinsipper for en framtidig teknisk fagskole under Reform 94 ble lagt til grunn for arbeidet med å utforme struktur og læreplaner:

«– utdanning for arbeid som krever teknisk innsikt, lederkompetanse og praktisk bakgrunn, som teknikere og arbeidsledere på mellomnivå

– gi generell studiekompetanse for universitet og høgskoler

– gi praktisk og teoretisk videreutdanning innenfor de aktuelle fagområder

– gi grunnlag for personlig og faglig utvikling innen de aktuelle fagområder.»

Det ble videre fastslått at teknisk fagskole etter Reform 94 skal være toårig, ha en modulstrukturert oppbygging basert på den fag- og timefordeling over to år som framgår av tabell 2.2.

Teknisk fagskole skal være en påbygning til den treårige yrkesutdanningen i Reform 94, og det skal være fylkeskommunens ansvar å gi tilbudet.

Inntakskravet til teknisk fagskole etter Reform 94 er fag- eller svennebrev på fagområdet samt ett års yrkespraksis etter fag- eller yrkesutdanningen. For søkere som har tatt fagbrev etter VKII i skole, eller som har treårig likeverdig yrkesutdanning, kreves to års praksis etter avsluttet videregående opplæring. Som en overgangsordning fram til høsten 2002 er det anledning til å ta opp søkere med «gammelt» fagbrev eller minst fem års praksis og realkompetanse i allmennfagene tilsvarende VKI-nivået.

Linjer og fordypninger fastsatt for teknisk fagskole etter Reform 94 framgår av tabell 2.3.

Læreplanarbeidet startet våren 1996 og er nå fullført.

Fra og med skoleåret 1999/2000 gir i overkant av 50 skoler tilbud om teknisk fagskole etter Reform 94. I løpet av 90-tallet er søkningen til mange av linjene ved teknisk fagskole gått kraftig ned, men på landsbasis tilbys samlet sett de fleste linjer og fordypninger.

2.4.1.3 Lovplassering

Teknisk fagskole har fram til i dag ikke vært et lovfestet opplæringstilbud. Tilbud om teknisk fagskole har inngått i fylkeskommunenes samlede tilbud om videregående opplæring og i fylkeskommunenes opplæringsomfang.

Stortinget fattet 15. juni 1998 dette vedtaket ved behandling av Innst.O. nr. 70 (1997–98) til Ot.prp. nr. 46:

«Stortinget ber Regjeringen framlegge forslag til midlertidig lov om teknisk fagskole med sikte på å bevare kontinuitet og kvalitet i den praktisk-tekniske mellomutdanning i påvente av en avklaring av dette skoleslagets status og økonomiske grunnlag.»

På grunnlag av Stortingets vedtak utarbeidet Kirke-, utdanning og forskningsdepartementet et forslag til lov om teknisk fagskole. Loven ble vedtatt i Stortinget 4. november 1999.

I Innst.O. nr. 2 (1999–2000) viser Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen til at Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som utreder behovet for og skal foreslå eventuell lovtilknytning for ulike typer opplæringstilbud som i dag verken kan defineres som videregående opplæring eller høgre utdanning. Komiteen viser videre til at departementet på bakgrunn av innstillingen fra utvalget vil vurdere å endre eller oppheve den nye loven. Komiteen gir i sine merknader bl.   a. uttrykk for at teknisk fagskole representerer et viktig utdanningsområde i grenselandet mellom universiteter og høgskoler og videregående opplæring. Tekniske fagskoler har en tradisjon som gjør dem spesielt egnet til å påta seg en viktig rolle i kompetansereformen.

2.4.2 Opplæring som drives av menigheter (bibelskoler)

Det finnes ikke noe klart dekkende navn for disse skolene og den virksomheten de driver. I St.meld. nr. 19 (1977–78) ble skolene omtalt som «teologiske seminarer, misjons- og bibelskoler». «Bibelskoler» er innarbeidet som en kortbetegnelse.

Bibelskoler drives av menigheter, religiøse organisasjoner eller f.eks. egne stiftelser med forankring i menigheter. Denne beskrivelsen begrenser seg til de som er godkjent etter lov 14. juni 1985 om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring (privatskoleloven) §  3 e med formål «å gje vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje vert gjeven ved vidaregåande offentlege skular » .

Skolene og de enkelte tilbudene kan være svært forskjellige og læreplanene ulike. De enkelte opplegg og læreplaner er godkjent av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet etter uttalelse fra sakkyndig instans. Noen av disse skolene som opprinnelig er godkjent etter privatskoleloven og med statstilskudd etter den, har også eksamensrett på høgskolenivå for hele eller deler av utdanningen. Dette skyldes bl.a. at videregående opplæring ble fortolket videre på den tiden da privatskoleloven ble vedtatt. Gjennom statsbudsjettene for de senere årene har skoler med høgskoleeksamener fått en egen tilskuddssats for disse tilbudene.

Før privatskoleloven av 6. mars 1970 trådte i kraft, fikk 7 teologiske seminarer og misjons- og bibelskoler tilskudd til driften over statsbudsjettet. Skoleåret 1976–77 var det 18 slike skoler som fikk tilskudd etter privatskoleloven som gjaldt da. I dag er det ca. 25 skoler med ca. 50 ulike tilbud og ca. 1 100 elever som var godkjent som tilskuddsberettigede. I tillegg er det godkjent en skole på islamsk trosgrunnlag.

Bibelskolene gir undervisning i kristendomsfag, bibelfag, lederfag og sjelesorg og praktisk opplæring i evangelieformidling. Dette skjer gjennom en rekke fag og med forskjellige innfallsvinkler. Opplæringen kan gis innenfor fag som musikk og korvirksomhet, mediearbeid, idrettsaktiviteter, hobbyaktiviteter, misjon i frammede kulturer, nødhjelpsfag, personlig samtale, taleteknikk osv. Utdanningens lengde kan variere fra et halvt år til fire år. Noen skoler gir halvårskurs og årskurs for opplæring i misjonstjeneste i utlandet for personer som allerede har annen utdanning på høgskolenivå eller et fag- eller svennebrev. Noen skoler har lange praksisperioder her hjemme eller i utlandet, særlig i utviklingsland.

Inntakskravene varierer. Noen skoler eller tilbud har aldersgrense 17 år og noen har 18 år. Etter hvert som stadig flere har videregående opplæring på forhånd, stiger også alderen ved inntak. Ved noen skoler deller tilbud kreves det fullført videregående opplæring. På enkelte linjer er det krav om høgre utdanning eller helt spesielle inntakskrav.

Bibelskolene hører inn under tilskuddsregel 6 i §  26 i privatskoleloven. Dette innebærer statstilskudd til drift som svarer til 75 pst. av gjeldende sats per elev i studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag i videregående opplæring eller tilskudd etter en særskilt sats for kunst-, medie- og musikkutdanning.

I søknadene om godkjenning må skolene redegjøre for evaluerings- og prøveformer. De fleste skolene har en form for avsluttende prøve eller eksamen, men det finnes ingen sentral koordinering av slike ordninger.

Utdanningene gir en kompetanse som mange kirkesamfunn og organisasjoner etterspør. Tidligere elever er å finne i yrker eller funksjoner som frikirkepastorer, ungdomsarbeidere, predikanter, åndelige og administrative ledere på lokalt, regionalt eller sentralt nivå i organisasjoner og kirkesamfunn, misjonærer, bistandsarbeidere og kor- og musikkinstruktører.

En god del av elevene, særlig ved de halvårige kursene, går ikke ut i denne typen arbeid etter endt utdanning. For dem er bibelskolene et middel til personlig utvikling og økt innsikt i spørsmål som er viktige for dem. De fleste vil benytte sin kompetanse til å arbeide som ledere og instruktører innenfor frivillig organisasjonsarbeid på fritiden. Bibelskoleutdanning gir for mange også et godt grunnlag for å studerer videre innenfor beslektede fagområder.

Bibelskolene dekker et utdanningsområde som ikke dekkes av det offentlige.

Det er uklare grenser mellom opplæring på videregående opplærings nivå og høgskolenivå, men nivået er ikke tillagt avgjørende vekt ved godkjenning etter privatskoleloven.

Omtale av bibelskolene og menighetsrelatert praktisk opplæring er tatt inn i kapittel 7.2.5.

2.4.3 Sekretærutdanninger

Sekretærutdanningene beskrives her i eget avsnitt fordi de er spesielt nevnt i mandatet. De ville også kunne komme naturlig inn under 2.4.6 Yrkesrettet utdanning på ulike områder. De har mange berøringspunkter med f.eks. økonomiske og administrative fag og informasjons- og kommunikasjonsteknologifag under 2.4.6.

NIFU registrerte 15 ulike sekretærutdanninger i sin kartlegging av opplæring på mellomnivået. Det kan være flere.

I disse tilbudene inngår både tilbud som er godkjent etter privatskoleloven, og tilbud som er godkjent med henblikk på støtte fra Statens lånekasse for utdanning. Utvalget antar at det i tillegg finnes en del kortere sekretærkurs og andre som det ikke er søkt om godkjenning for, og som NIFUs kartlegging heller ikke fanget opp.

Før Reform 94 fantes det ettårige sekretærskoler for studenter som tilbud ved en del offentlige videregående skoler. Det var stor etterspørsel etter dette utdanningstilbudet, og noen private skoler som ga tilsvarende opplæring, fikk godkjenning etter privatskoleloven. Godkjenningene ble gitt med formål etter §  3 d, «…å fylla eit kvantitativt undervisningsbehov». 1

Tilbudet falt bort i den offentlige videregående skolen da ny struktur ble innført med reformen. Privatskolene driver imidlertid fortsatt tilbudet og beholder det samme statstilskuddet som en overgangsordning. Foreløpig er denne ordningen gjeldende til og med skoleåret 2000 – 2001.

Slike tilbud finnes ved fire skoler. Skoleåret 1998–99 var det til sammen ca. 260 elever hvorav ca. 90 pst. var kvinner.

De ettårige sekretærskolene har tilnærmet det samme innholdet som før reformen, dvs. kontoradministrative fag med vekt på ADB, tastaturbehandling, språk, juridiske emner og økonomifag/regnskap. Innholdet i fagene er tilpasset utviklingen i arbeidslivet.

Krav til inntak er studiekompetanse. Gjennomsnittsalderen for elevene er 24 år.

Disse tilbudene får inntil videre tilskudd etter tilskuddsregel 4 i §  26 i privatskoleloven. Dette innebærer statstilskudd som svarer til 85 pst. av gjeldende sats per elev i studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag. Det blir opplyst at egenandel i tillegg ligger på kr 15 000 – 25 000 per år.

Utdanningen fører fram til en avsluttende eksamen med vitnemål. Vitnemålet er ikke offentlig. En del private skoler og organisasjoner på området har dannet et råd, Fag- og eksamensrådet for profesjonsutdanninger. Dette har bl.a. som mål å standardisere og kvalitetssikre innhold og eksamen ved disse skolene.

Utdanningen må sies å gi yrkesrettet realkompetanse. Etter det Norske Privatskolers Landsforbund opplyser, går de fleste kandidatene rett ut i kontoradministrative jobber. En del av kandidatene fortsetter med utdanningen på høgskole.

Innenfor de tilbud som er godkjent med henblikk på lånekassestøtte, finnes større eller mindre grad av spesialisering. Når det gjelder de kursene det finnes oversikt over, er de fleste ettårige, hvorav noen på deltid. En del kurs er halvårige. De opplysninger om elevtall som finnes, er langt fra fullstendige. Det er derfor ikke mulig å si hvilket omfang denne typen opplæringstilbud har.

Kursene omfatter kontortekniske og -administrative fag, men har ofte en spesialisert innretning. Av kursbetegnelsene kan nevnes: administrasjonssekretær, eurosekretær, sykehussekretær, advokatsekretær og produksjonssekretær TV.

Inntakskravene synes å variere. Noen krever generell studiekompetanse, noen krever full videregående opplæring. I mange tilfelle kan relevant praksis erstatte utdanning. De som tas inn, er dermed 19 år eller eldre.

Den kartleggingen som NIFU har foretatt, viser at alle de registrerte tilbudene har en form for avsluttende eksamen og at egne vitnemål utstedes.

2.4.4 Kunstutdanninger

Størstedelen av de kunstutdanningene på mellomnivået som det finnes oversikt over, er enten godkjent etter privatskoleloven eller for lånekassefinansiering.

Det finnes private skoler for:

• bildende kunst og forming/kunsthåndverk

• grafiske fag, reklame og dekorasjon

• mediefag (film, TV, lyd)

• musikk

• dans

Det finnes også en fylkeskommunal skole for bildende kunst og film med egen bevilgning på statsbudsjettet.

Den største gruppen er bildende kunst og forming/kunsthåndverk.

Utdanningenes lengde er fra ett år til tre år. Elevtallet er til sammen ca. 1 100 – 1 200 per år i de tilbudene som er kjent.

2.4.4.1 Bildende kunst og forming/kunsthåndverk

Denne gruppen omfatter 13 registrerte skoler og domineres av de private kunstskolene. Disse er godkjent etter privatskoleloven §  3 e med formål «…å gje vidaregående yrkesretta undervisning som ikkje vert gjeven ved vidaregåande offentlege skular». Skolene hadde skoleåret 1998–99 til sammen ca. 360 elever som fordelte seg med 70 pst. kvinner og 30 pst. menn. Gjennomsnittsalderen var 23 år. Skoleåret 2000–01 er det registrert ca. 500 elever.

I 1978 var det godkjent to kunstskoler etter privatskoleloven som gjaldt da. De fleste godkjenningene kom på 80-tallet. Det er ikke gitt godkjenning på grunnlag av søknader etter 1994. Før Reform 94 var kunstutdanningen i videregående skole toårig. Den hørte inn under studieretning for husflids- og estetiske fag og besto av grunnkurs formingsfag med hovedvekt på tegning, form og farge og videregående kurs I tegning, form og farge. Departementet opplyser at det ut fra dette var naturlig å anse at en vesentlig del av utdanningen ved de private kunstskolene dekket utdanning som ikke ble gitt av det offentlige. Med Reform 94 kom en treårig utdanning med grunnkurs formgivingsfag og videregående kurs I og videregående kurs II i tegning/form/farge. Stortinget hadde dermed vedtatt en kunstutdanning på videregående opplærings nivå i overensstemmelse med den nye strukturen. Utdanningen gir generell studiekompetanse og dermed det formelle grunnlaget for inntak i høgre utdanning. Grunnlaget for å godkjenne kunstskoler som videregående opplæring som er vesentlig forskjellig fra den offentlige, er dermed falt bort.

De kunstfaglige miljøene betrakter de private kunstskolene i større grad som videreutviklings- og modningsår og forskoler til høgre utdanning enn som videregående opplæring. (Jf. bl.a. innstillingen 17. juni 1999 fra arbeidsgruppen som har vurdert norsk kunstutdanning.)

Hver skole har sine egne læreplaner, metodikk og organisering. Kunsthistorie, samt teori og praksis innenfor alle relevante fag og teknikker, er representert. Undervisningen er normalt full tid med minimum 30 timer per uke i et skoleår. Alle skolene har egne opptaksprøver. Elevene vil som oftest ha gjennomført videregående opplæring på forhånd. De fleste har eksamen fra studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag ifølge opplysninger fra skolene.

Kunstskolene får tilskudd etter tilskuddsregel 6 i §  26 i privatskoleloven. Dette innebærer 75 pst. tilskudd etter spesielt fastsatt satser, avhengig av antall elever. Satsene framgår av de årlige statsbudsjettene. De ligger for tiden på kr 52 600 eller kr 65 600.

Noen skoler har avsluttende eksamen, men de fleste har det ikke. Skolene for bildende kunst er organisert under Forum for Kunstfaglige Grunnutdanninger. Disse har en felles ordning der hvert semester avsluttes med en semesteroppgave som gir grunnlag for evaluering av elevenes innsats og tilegnelse av lærestoffet.

De fleste skolene oppgir å gi realkompetanse for opptak til kunsthøgskoler i inn- og utland. Arbeidsgruppen for norsk kunstutdanning peker bl.a. på at skolene også kan gi etterutdanning for lærere og muligheter for personlig videreutvikling og modning.

2.4.4.2 Grafiske design, reklame og dekorasjon

Disse utdanningene kunne også falle naturlig inn under 2.2.6 Yrkesrettet utdanning på ulike områder. De omtales her fordi de har store likhetstrekk med kunstutdanningene ved at de er kreative fag og til en viss grad er rekrutteringsgrunnlag til høgre utdanning på noen fagområder.

Det er registrert tilbud som er godkjent etter privatskoleloven, godkjent for lånekassestøtte og tilbud som ikke har offentlig godkjenning.

NIFU har kartlagt ca. 600 elever fordelt på 8 – 10 ulike tilbud. Utdanningens lengde varierer fra ett til tre år.

Det er mange varianter av inntakskrav: opptaksprøve, opptaksprøve og intervju, gjennomført videregående opplæring eller minst tre års arbeidserfaring, fylte 20 år og gjennomført videregående opplæring eller tilsvarende.

Den kompetansen utdanningene fører fram til, omtales som yrkesrettet realkompetanse. De fleste kandidatene går til reklamebransjen, mens noen går til høgskolestudier innenfor design.

Det er tre privatskoler etter privatskoleloven innenfor disse fagområdene. Gjennomsnittsalderen ved disse er 25 år. De får tilskudd etter regel 6 i §  26 i privatskoleloven med 75 pst. Satsene fastsettes gjennom de årlige budsjettene og er for tiden kr 47 790 eller kr 52 600 avhengig av elevtall.

2.4.4.3 Mediefag (TV, film, lyd)

I tillegg til en kunstskole som gir tilbud både innenfor bildende kunst og film, er det registrert en privat skole som har spesialisert seg på film- og TV-utdanning. Den har utdanningstilbud både på den utøvende og den tekniske siden. Den er godkjent etter privatskoleloven for flere av tilbudene og varer fra ett til tre år. Inntakskrav kan være minimum grunnkurs fra videregående skole eller fylte 18 år, samt en del spesialkunnskap.

Tilskuddet er som for private skoler i bildende kunst.

2.4.4.4 Musikk

På dette området er det en forholdsvis beskjeden organisert virksomhet på mellomnivået. Noen få tilbud er godkjent etter privatskoleloven eller for studiefinansiering. En offentlig godkjent skole har tilbud innenfor pop, rock og jazz. En annen har godkjenning for et tilbud innenfor musikkteater- og artistutdanning.

I den beskrivelsen som er gitt i innstillingen fra arbeidsgruppen som har utredet norsk musikkutdanning (2. juli 1999), er det vist til at folkehøgskolene spiller en viktig rolle i forberedelsene til høgre musikkutdanning. Utvalget vil peke på at de kommunale musikk- og kulturskolene har stor betydning. Dette gjelder også studieretning for musikk, dans og drama i videregående opplæring. Arbeidsgruppen peker videre på at mange som sikter seg inn på en musikkutdanning, vil ta privattimer hos anerkjente pedagoger for å forberede seg til opptaksprøver. Før musikkonservatoriene fikk status som høgre utdanning, var nok også disse en vei som ble benyttet av dem som ønsket å studere videre, f.eks. i utlandet.

Tilskuddet etter privatskoleloven er som for skoler i bildende kunst.

2.4.4.5 Dans

Arbeidsgruppen som har utredet norsk kunstutdanning, uttaler at de private skolene er den vesentligste rekrutteringsbasen til høgre danseutdanning per i dag. Alle studentene har bakgrunn fra en privat ballettskole. Noen har i tillegg kommunal musikk- og kulturskole og/eller spesialisering i dans i videregående opplæring.

Danseutdanning på mellomnivået er det lite av i Norge. Det finnes noen få private tilbud. Blant disse er en skole med godkjenning som privatskole for ballettakademilinje og to som er godkjent med henblikk på lånekassestøtte. De sistnevnte fungerer i hovedsak som forkurs for høgre utdanning.

Inntakskrav til disse tilbudene er opptaksprøve/audition. De fleste elevene har gjennomgått videregående opplæring på forhånd. For i alle fall ett av tilbudene er dette også et krav.

Tilskudd etter privatskoleloven er som for tilbud i bildende kunst

2.4.5 Etatsopplæring

Denne opplæringen sikter mot å dekke spesielle kompetansebehov innenfor de offentlige etaters arbeidsområder. Opplæringen har tidligere vært omfattende og organisert som egne skoler. I den senere tid har de fleste etatene omarbeidet opplæringen, eller de er i ferd med å utrede nye opplæringsmodeller. En hovedtendens er at en del av opplæringen dekkes gjennom fagopplæring eller høgre utdanning, og at den etatsspesifikke opplæringen tas som intern opplæring. En annen tendens er at etter- og videreutdanning fokuseres sterkere. Opplæringen i Posten og NSB er ikke lenger å regne som etatsopplæring, men som intern opplæring. Også tre statlige skoler under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er omtalt nedenfor.

2.4.5.1 Etatsopplæring i tollvesenet

Etatsopplæringen i tollvesenet består av:

• tollvesenets grunnutdanning

• den etatsspesifikke delen av tollrevisorutdanningen

• samarbeidskurs i etterforskning (toll/politi/skatt)

• den norsk/svenske grensetollsamarbeidsopplæringen

Ny grunnutdanning ble iverksatt i 1991, og en omfattende evaluering med påfølgende endringer ble gjennomført i 1997. Utdanningstiden er 2 år og bygd opp av et modulsystem som gjør det enkelt å fjerne, erstatte eller utvide pensum i tråd med tollvesenets endrede oppgaver. Kun de tre første og de tre siste månedene samt et to ukers kurs midtveis foregår ved Tollskolen. Resten av utdanningen foregår som læring i arbeidsmiljøet under veiledning i kombinasjon med selvstudier og innsendingsoppgaver.

Tilsetting i etaten som tollaspirant er en forutsetning for å begynne på grunnutdanningen. Søkere til tollaspirantstillingene må ha treårig videregående skole fra studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag og to fremmedspråk. Det er ønskelig med toårig høgskole med relevant fagkrets i tillegg. Søkere må ikke være over 30 år.

Årlig inntak av aspiranter har ligget rundt 50. En forventer lavere rekruttering til etaten de nærmeste årene på grunn av en noe anstrengt budsjettsituasjon, samt lav gjennomsnittsalder og relativt lav utskiftning i tollfaglige stillinger.

Tollrevisorutdanningen består av tre deler:

• 10-vekttall innen revisjonsfag ved Handelshøyskolen BI

• fire måneder etatsspesifikk opplæring ved Tollskolen

• kurs i etterforskningsarbeid ved Tollskolen med deltakere fra toll, politi og skatt gjennomføres ca. ett år senere

Den norsk/svensk grensetollsamarbeidsopplæringen foregår dels ved den svenske Tullskolan og i de svenske regionene og dels ved den norske Tollskolen.

Finans- og tolldepartementet ba i 1998 Toll- og avgiftsdirektoratet vurdere integrering av etatsopplæringen i det ordinære høgskolesystemet. Dette ble ikke anbefalt, bl.a. på grunn av koblingen mellom teori og praksis som vektlegges sterkt i opplæringen, og på grunn av forventet lav rekruttering til yrket framover. Tollvesenet i de aller fleste europeiske land har tollskoler integrert i egen organisasjon, noe man mener er med på å sikre at opplæringen knyttet til nasjonalt regelverk, internasjonale konvensjoner, EU-regelverk m.m. til enhver tid er i samsvar med gjeldende bestemmelser.

2.4.5.2 Etatsopplæring i fengselsvesenet

Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) i Oslo utdanner tjenestemenn for fengselsetaten. Det blir som regel tatt opp rundt 100 fengselsaspiranter i januar hvert år.

Opplæringen består av tre deler:

• en måneds introduksjonskurs

• 11 måneder praktisk/teoretisk opplæring i anstalt

• ett års teorikurs ved KRUS

Etter eksamen har fengselsaspirantene ett års plikttjeneste.

Inntakskravene er studiekompetanse, minst ett års yrkespraksis og personlig egnethet.

Kriminalomsorgens utdanningssenter gir etter- og videreutdanning som spesialkurs.

Et utvalg nedsatt av Justisdepartementet ser nå på den framtidige organiseringen av etatsopplæringen i fengselsvesenet.

2.4.5.3 Etatsopplæring i skatteetaten

Skatteetatsskolen rekrutterer til stillinger som ligningssekretærer og skatterevisorer og har i tillegg et omfattende etterutdanningstilbud. Antall studenter har de siste årene ligget mellom 200 og 250. Inntakskravet har vært to- eller treårig høgskolestudium med relevant fagkrets. Gjennomført etatsopplæring for ligningssekretærer ble i 1986 godkjent med fritak av 30 vekttall i høgskolesystemet av NKU.

Opplæringen er under omlegging, og forslag til et nytt konsept har vært ute til høring i etaten. Skatteetatsskolen vil bli erstattet av en kompetanseenhet i skattedirektoratets organisasjon. Videre vil man legge til rette for et klarere ansvar for forpliktende medvirkning i kompetanseutvikling for ytre etat, for at opplæringen gjøres fleksibel og modulbasert, og for at det satses sterkere på etter- og videreutdanning. En vil arbeide for formell vekttallsgodkjenning av tilbudene fra kompetanseenheten i samarbeid med offentlige høgskoler. Det er nedsatt prosjektgrupper i etaten som arbeider med gjennomføring av disse tiltakene.

2.4.5.4 Forsvarets befalsskoler

Forsvarets utdanningsvirksomhet omfattes i utgangspunktet ikke av utdanningslovene. Forsvarets kompetanseutvikling søker likevel så langt det er mulig å samordne seg med utviklingen innenfor offentlig utdanning for øvrig. Som kvalifikasjon for opptak på høgskolenivå i forsvaret, krigsskolene, kreves det normalt toårig utdanning fra befalsskole. Utdanning på mellomnivå i forsvaret er dermed en obligatorisk utdanning for å komme videre i systemet. Noen befalsskoler er av lengre varighet og inkluderer fag som sammenlignes med høgskolenivå.

I befalsskolene brukes en del av tiden til generell militærfaglig bakgrunn. Den største delen omfatter faglig spesialisert utdanning og praksis på ulike områder. Dette gjelder områder som for eksempel flyteknikk, data/elektronikk, skipsteknikk, sanitet, samband, administrasjon og forvaltning. Teknisk fagskoleutdanning kan også inngå i disse. Antall elever varierer fra år til år, men er nå ca 800.

Utdanning for utskrevet befal består av en befalsutdanning og fagutdanning på seks måneder for 12 måneders vernepliktige mannskaper. De praktiserer som korporal den resterende tiden av førstegangstjenesten. Det foreligger ikke fullstendige tall for utdanning for utskrevet befal, men dette antas å være på minst samme nivå.

2.4.5.5 Postens grunnopplæring

Postens grunnopplæring har endret karakter fra å være en sammenhengende praktisk/teoretisk etatsopplæring på rundt 1 1/2 år til en multimediebasert, modulstrukturert og arbeidsplasstilknyttet opplæring på en til to måneder. Det generelle opplæringsnivået i befolkningen er bedre og har overflødiggjort en god del av den teoretiske opplæringen som postverket hadde i sin grunnopplæring tidligere. Det er også av betydning at det i videregående opplæring nå gis fagutdanning som yrkessjåfør og terminalarbeider.

2.4.5.6 NSB-skolen

Jernbaneskolen er avviklet som etatsopplæring. NSB satser i dag på en rekrutteringspolitikk som går ut på å ta inn lærlinger bl.a. i fagene reiseservicefag, kontorfag, terminalarbeiderfag, yrkessjåførfag, togelektrikerfag, automatikerfag og renholdsoperatørfag. I tillegg har NSB-skolen lokomotivføreropplæring, etter- og videreutdanning og lederopplæring. Det utredes nå internt i NSB om det også er hensiktsmessig at lokomotivføreropplæringen blir et offentlig fag. Opplæringen er i dag ettårig (13 mnd). Inntakskravet er treårig allmennfaglig studieretning eller VKI elektro. I 2000 er det ca. 50 elever som tar lokomotivføreropplæring.

2.4.5.7 Statlige skoler under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

Det er per i dag tre bransjeskoler under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet: Norges brannskole, Statens dykkerskole og Statens trafikklærerskole. Tidligere statlige skoler er dels blitt privatisert, dels overført til fylkeskommunene.

Norges brannskole i Tjeldsund i Nordland gir opplæring til personell i brannvesenet. Brannmannsopplæringen tar til etter tilsetting og omfatter to års intern opplæring. Opplæringen består av grunnkurs, befalskurs I, befalskurs II, brannsjefkurs, kurs i brannforebyggende arbeid og operatørkurs for alarmsentral, avhengig av hvilken stilling man har. Brannskolen tilbyr også en rekke spesialkurs rettet mot andre grupper. Opplæringen ved Brannskolen har både praktiske og teoretiske elementer og foregår dels i tjeneste og dels ved skolen.

Statens dykkerskole på Skålevikneset driver utdanning av yrkesdykkere og har en rekke kurs med forskjellig opplæring og varighet.

Minstekrav for opptak til Statens dykkerskole er fullført grunnskole og svømmedyktighet.

En arbeidsgruppe nedsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har utredet Statens dykkerskoles framtidige virksomhet. Arbeidsgruppen, som la fram sin utredning 17. januar 2000, foreslår ny modell for utdanning av dykkere. Opplæringen foreslås knyttet opp mot fagopplæring i relevante bygg- og anleggsfag og gjennomført som en del av verdiskapningen i fagopplæringen. Det foreslås også å opprette et bransjeråd som skal være sentrale myndigheters, dvs. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet, rådgivende organ.

Statens trafikklærerskole i Stjørdal utdanner lærere til de private kjøreskolene. Den gir også tilleggsutdanning til personell i biltilsynet som arbeider med førerprøver. Skolen har disse utdanningstilbudene som kvalifiserer for å drive føreropplæring i de private kjøreskolene:

• ettårig grunnutdanning for kjørelærere med kompetanse på liten bil (kjørelærer klasse II)

• videreutdanning til kjørelærer på tunge kjøretøy (kjørelærer klasse I)

• perfeksjoneringskurs for motorsykkelinstruktører

• utdanning til faglig leder for kjøreskole

I tillegg har skolen følgende utdanning for trafikkstasjoner (tidligere biltilsynet):

• kurs for førerprøvesensorer

Minstekrav for opptak til grunnutdanningen er fullført grunnskole og førerkort klasse B i minst tre år. Kurs for førerprøvesensorer tilbys kvalifisert personell ansatt i biltilsynet.

En arbeidsgruppe nedsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet utreder nå Statens trafikklærerskoles framtidige virksomhet.

Arbeidsgruppen har fått i mandat å:

«– gjøre rede for hvilke lover og forskrifter som gir føringer for/regulerer utdanningen ved skolen

– beskrive de lærerutdanningsbehov skolen skal dekke for bilføreropplæring i kjøreskoler, trafikk- og transportfagopplæring i skoleverket, sensoropplæring for bilførerprøven og utdanning for annet relevant trafikksikkerhetsarbeid

– vurdere gjeldende inntakskrav, samt utdanningens innhold og organisering, og foreslå hensiktsmessig styrking av utdanningstilbudene

– framme forslag til framtidig organisatorisk tilknytning for skolen.»

Arbeidsgruppens utredning ventes avsluttet medio mars 2000.

2.4.6 Yrkesrettet opplæring på ulike områder

Dette er et meget sammensatt felt der det er stor privat virksomhet. Det finnes tilbydere og tilbud som er godkjent etter privatskoleloven, for lånekassefinansiering, som fjernundervisning eller som er basert på at elevene dekker alle utgiftene, eventuelt med støtte fra arbeidsgiver. De tilbud som er ledd i attføring for enkelte, må nå ha lånekassegodkjenning for at elevene skal få rett til stønad etter Arbeidsdirektoratets regler.

Utvalget har ikke nøyaktige opplysninger om antall tilbud og elever. Feltet er preget av raske skiftninger og tilpasninger til markedet, og det ville vært svært tidkrevende å skaffe en nøyaktig oversikt. Kartleggingen utført av NIFU var heller ikke forutsatt å være uttømmende. Den gir imidlertid et godt bilde av virksomheten.

Utvalget har på bakgrunn av NIFUs kartlegging valgt å beskrive følgende fagfelter:

• økonomi, administrasjon og markedsføring

• IKT-fag

• reiselivs- og samferdselsfag

• helsefag

• skjønnhetspleie m.m.

• andre

2.4.6.1 Økonomi, administrasjon og markedsføring

Sekretærutdanninger er behandlet som eget område under 2.4.3.

Det finnes ikke oversikter over kortere kurs innenfor økonomi, administrasjon og markedsføring. NIFUs kartlegging har en nedre grense på 250 timer. De tilbud som er registrert, er i hovedsak enten halvårige eller ettårige og mange er organisert som deltidsundervisning. En del tilbud gis som fjernundervisning.

Av ulike typer tilbud og spesialinnretninger kan nevnes: shipping, økonomistyring, økonomileder, EDB-økonom, arbeidsleder, lederutvikling, regnskap, eiendomsforvalter, EDB-markedsøkonom og «international business administration».

Inntakskravet er fullført treårig videregående opplæring for de fleste tilbudene, eventuelt med tilsvarende yrkespraksis som alternativ. Noen skoler krever særskilte forkunnskaper, og noen krever at foregående år ved egen skole skal være gjennomført. To registrerte fjernundervisningskurs innenfor lederutdanning har ingen spesielle inntakskrav.

For alle de utdanningene som er registrert, oppgis det at de har avsluttende eksamen. Sammenfattende kan det sies at den kompetanse kursarrangøren sikter mot, er realkompetanse i samsvar med kursets tittel.

En rekke av de tilbudene som er registrert, er godkjent med henblikk på at elevene kan søke om støtte i Statens lånekasse. Elevbetalingen varierer fra kr 5 700 for et fjernundervisningskurs tilsvarende et halvt år til kr 47 800 for et tilbud tilsvarende ett år.

2.4.6.2 Informasjons- og kommunikasjonsteknologifag

Dette er etter hvert blitt en meget stor gruppe. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opplyser at dette synes å være det fagområdet som vokser mest. Denne antakelsen er bl.a. basert på tall fra en gjennomgang av søknader departementet har mottatt de siste tre årene. Hvis man ser økonomi, markedsføring og reiselivsfag under ett, utgjør disse godt over 50 pst. av nye søknader om godkjenning med henblikk på lånekassestøtte. I NIFUs kartlegging er IKT-fag den største enkeltgruppen.

Det er registrert ca. 40 ulike tilbud med ulike navn. De har ulike innfallsvinkler og mål, og tar for seg bruk av IKT i ulike sammenhenger og på ulike nivåer.

Varigheten av de registrerte kursene er fra 250 timer til tilsvarende ett år på heltid. Mange av tilbyderne har kurs som bygger på hverandre.

Når det gjelder krav til inntak, er dette ofte fullført treårig videregående opplæring eller praksis. Studiekompetanse kreves i et par tilfeller. For kurs på høgre nivå kreves det spesielle kunnskaper eller at kurs på lavere nivå skal være gjennomført. Gode engelskkunnskaper er nevnt i et par tilfeller, alder (fylte 18 år) i ett tilfelle.

Alle de registrerte kursene har avsluttende eksamen – etter det tilbyderne opplyser. Den beskrevne kompetansen kan sies å være realkompetanse overensstemmende med kursets tittel. Mange har bygd inn ulike sertifiseringer i utdanningen, eller gir anledning til å ta disse i løpet av kurset. Det gjelder f.eks. Datakortet og en rekke andre sertifiseringer.

Elevbetalingen varier fra kr 27 000 for IT-medarbeiderstudium på 300 timer til kr 72 200 for WEB-masterstudiet tilsvarende ett år (1 164 timer). WEB-designerstudiet på 300 timer koster kr 49 500.

2.4.6.3 Reiselivs- og samferdselsfag

NIFU har registrert omkring 15 tilbud rettet inn mot forskjellige sider av reiselivet. I tillegg kommer noen tilbud mer direkte rettet mot samferdsel. De fleste av disse kursene er godkjent etter privatskoleloven eller med henblikk på lånekassestøtte, men det er også noen uten slike godkjenninger. Et tilbud er organisert som fjernundervisning.

Av ulike tilbud kan nevnes: reiselivskonsulent, internasjonal hotelladministrasjon, fagstudium i reiseliv med spansk, reiselivsakademiet, reiselivskoordinator med edb, reiselivslinjen for studenter, trafikkflygerutdanning og gods- og persontransport.

Varigheten av utdanningene er vanligvis et halvt år eller ett år. En del gis som deltidsundervisning. Utdanningen for trafikkflygere har en varighet på 18 – 20 måneder.

Inntakskravene kan være studiekompetanse, deler av videregående opplæring eller fullført treårig videregående opplæring. Alternativ til dette er i en del tilfelle relevant yrkeserfaring. Noen forutsetter gjennomgått kurs på lavere nivå ved egen skole. Gode engelskkunnskaper er nevnt for noen tilbud, likeså alder. Bare ett tilbud har grunnskole som inntaksgrunnlag.

For alle de registrerte kursene oppgis det at de har en avsluttende eksamen. Når det gjelder kompetansen, beskrives det en realkompetanse for bestemte oppgaver. Noen utdanner mot internasjonale sertifikater. Dette gjelder bl.a. trafikkflygerutdanningen. I noen få tilfeller vil utdanningen kunne gi grunnlag for opptak ved høgre hotellfagutdanning i inn- eller utland.

Elevbetalingen ved denne type utdanninger varierer fra kr 9 900 for et fjernundervisningskurs til kr 51 800 for en ettårig utdanning. For tilbud som er godkjent etter privatskoleloven, er elevbetalingen selvsagt lavere. Trafikkflygerutdanningen, som ikke er godkjent for tilskudd, koster kr 500 000.

2.4.6.4 Helsefag

I NIFUs kartlegging er området alternativ medisin mest uttømmende kartlagt. Dette området innenfor helsefagene omfatter tilbud ved over 30 institusjoner. Dataene tar utgangspunkt i en tidligere undersøkelse (NIFU skriftserie nr. 15/98) for utvalget som utredet spørsmål knyttet til alternativ medisin (Aarbakkeutvalget). Institusjonene kaller seg akademi, universitet, høgskole, institutt, fagskole og skole. Ingen av de registrerte tilbudene er imidlertid godkjent etter privatskoleloven, privathøyskoleloven eller for lånekassestøtte. Dette skyldes bl.a. at de gir deltidsopplæring med et timetall per uke som er for lavt til å gi grunnlag for støtte.

Tilbudene i alternativ medisin har timetall som varierer fra 250 til 7 630. Det sistnevnte gjelder et femårig studium i homøopati som bygger på generell studiekompetanse eller personlig egnethet. Mange av tilbudene har ingen formelle inntakskrav, noen forutsetter videregående opplæring og noen krever høgre utdanning i helsefag. En del krever grunnmedisin, som er et ettårig studium godkjent etter privathøyskoleloven.

For så å si alle tilbudene oppgis det at de blir avsluttet med eksamen. Kompetansen blir som oftest beskrevet med en ikke beskyttet yrkestittel, som f.eks. naturmedisinsk aromaterapeut. Mange av utdanningene leder fram mot nasjonale og internasjonale diplomer og titler fra faglige foreninger og sammenslutninger.

Elevbetalingen varierer fra kr 5 200 til kr 150 000 for de ovennevnte kursene på henholdsvis 250 og 7 630 timer.

I forbindelse med «Handlingsplan for helse- og sosialpersonell 1998 – 2001» er det satt av midler på Sosial- og helsedepartementets budsjett til utvikling og utprøving av tilbud. Planene utvikles av faglige miljøer. Fylkeskommunene skal stå ansvarlig for driften og kan søke SHD om midler til forsøk.

Våren 2000 pågår det omkring 18 forsøk. De fleste er innenfor psykiatri og geriatri, men enkelte fylkeskommuner har fått tilskudd til utprøving av læreplaner i habilitering/rehabilitering, autismeomsorg og omsorg for psykisk utviklingshemmede. Utdanningen inneholder ikke allmenne fag. Målet med utdanningen er å gi faglig påfyll og spesialisering som kan kvalifisere for nye arbeidsoppgaver. Utdanningen skal munne ut i et kompetansedokument fra SHD.

Målet med forsøksordningen er å få felles nasjonale planer. Det er ikke tatt endelig stilling til hvor lange utdanningene skal være, og hvilke fagområder som skal inngå.

2.4.6.5 Skjønnhetspleie m.m.

Dette er et forholdsvis lite område med mange forskjellige typer tilbud, f.eks. utdanning for make-up-artister, mote, hudpleie og negledesign – alle private. Et av de tilbudene som NIFU har registrert, krever generell studiekompetanse eller minimum fem års yrkespraksis for inntak. Et annet krever grunnkurs i helse- og sosialfag i videregående skole. De øvrige har ingen formelle inntakskrav.

Noen av tilbudene er godkjent med henblikk på lånekassestøtte. Utdanningslengden varierer fra 250 timer til tre år.

De fleste tilbyderne oppgir at utdanningen har avsluttende eksamen. Kompetansen beskrives hovedsakelig ut fra skolediplomer og –sertifikater og godkjenning fra internasjonale faglige sammenslutninger.

Elevbetalingen varier fra kr 10 500 for et kurs på 250 timer til kr 126 000 for den treårige utdanningen.

2.4.6.6 Andre yrkesrettede utdanninger

Kartleggingen viser at det er en rekke ulike yrkesrettede utdanninger som det bare finnes en enkelt eller noen ganske få av. Utdanningen kan ha godkjenning etter privatskoleloven eller som fjernundervisning, godkjenning med henblikk på lånekassestøtte eller ikke ha offentlig godkjenning/støtte. Flere tilbud blir drevet av eller i samarbeid med bransjer. I disse tilfellene vil utdanningen kunne bli betalt av arbeidsgiver.

Denne gruppen omfatter f.eks. utdanning som kalles yrkesdykker, vaktmester, interiør- og innredning, frisørfag, skrivekunst, journalistikk, eiendomsmekling, shipping, friluftsliv, næringsmiddelteknikk, arkiv, bok- og papir, desktop publishing, skoleassistent og barnehageassistent.

Varigheten av registrerte tilbud er fra 250 timer til to år. Flere er organisert som deltidsundervisning.

Når det gjelder inntakskrav, synes det i denne gruppen ikke å være krav om formell utdanning ut over grunnskolen. Det er imidlertid ført opp krav som går på relevant, forutgående praksis og egnethet for den bestemte utdanningen.

Etter det som blir oppgitt, avsluttes nesten alle utdanningene med en form for eksamen. Dykkerutdanningen fører fram til offentlig sertifikat. For de øvrige tilbudene oppgis det at de enten gir kompetanse for bestemte oppgaver eller mer kunnskap innenfor et yrke.

Elevbetalingen vil avhenge av om tilbudet har offentlig støtte og i tilfelle hvilken form for støtte det gjelder. Som nevnt vil også arbeidsgiver kunne betale. De prisene som er oppgitt for kursene, varierer fra kr 4 900 for fjernundervisning tilsvarende et halvt år, til kr 39 900 for et 500 timers kurs.

2.4.7 Mesterbrevordningen

Den nåværende mesterbrevordningen ble iverksatt i 1987 med Lov om mesterbrev i håndverk og annen næring av 20. juni 1986. Mesterbrevnemnda, oppnevnt første gang ved kgl.res. av 12. desember 1986, forvalter og administrerer mesterbrevordningen på vegne av Nærings- og handelsdepartementet. Mesterbrevnemnda fastsetter kvalifikasjonskrav for å få mesterbrev og dermed rett til å bruke den lovbeskyttede tittelen mester. Det er også en oppgave for nemnda å trekke tilbake mesterbrev fra den som viser grov forsømmelighet i sin næringsvirksomhet. Nemnda bestemmer hvilke fag som skal omfattes av ordningen. For tiden finnes det 59 godkjente mesterfag.

En hovedoppgave for Mesterbrevnemnda er å sørge for at håndverkere som vil etablere seg som næringsdrivende eller gå inn i ledende stilling i sitt fag, får hensiktsmessig utdanning. Denne skal, i tillegg til de faglige kvalifikasjoner, gi yrkesutøverne et solid grunnlag for å kunne drive næringsvirksomhet på en måte som kundene, de ansatte og samfunnet er tjent med. Det skal være en utdanning for den utførende håndverker.

Mesterutdanningen bygger på fag- eller svennebrev og relevant praksis i faget etter avlagt prøve. Utdanningen består av fire fag: yrkesteori, økonomi, ledelse og markedsføring. Yrkesteorifaget varierer innenfor de forskjellige håndverksfagene. Hovedmålet her er å gi kandidatene innsikt i de spesielle teoretiske oppgavene en bedriftsleder i vedkommende håndverksfag må mestre for å kunne drive godt og forsvarlig. Utdanningen tar også for seg det enkelte fagets tradisjoner og søker å utvikle holdninger bygd på grunnleggende verdier som fagstolthet, nøyaktighet og redelighet. Målet med økonomifaget er å gi mesterne så omfattende kunnskap om økonomisk planlegging og styring at de kan ta hånd om disse oppgavene i en håndverksbedrift. Målet for ledelsesfaget er å gjøre kandidatene fortrolige med ledelsesbegrepet og mesternes overordnede ansvar, samt hvordan en mester kan etablere et foretak og drive dette ut fra forretningsideen, markedet og øvrige rammebetingelser. Markedsføringsfaget har som mål å lære kandidatene å beherske de elementære ferdighetene som kreves av en leder for en håndverksbedrift, og da med utgangspunkt i en grunnleggende innføring i markedsføringens arbeidsområder og virkemidler.

Mesterbrevnemnda arbeider for tiden med endringer i utdanningen for å skape en moderne mesterutdanning med det mål å gi mesteren kunnskaper og verktøy for å møte nye krav og ivareta mesternes gode omdømme. Fagene vil for det første bli organisert i noen få faggrupper i beslektede fag. Hensikten er å gi et fagrelatert tilbud som både er relevant for grupper av fag og for det enkelte fag. Fellesfagene økonomi, ledelse og markedsføring vil bli omarbeidet, og det vil bli lagt sterkere vekt på etablererkunnskap. Bakgrunnen for dette er tilbakemeldinger til nemnda med klager på for liten sammenheng innenfor disse tre fagene og mellom fellesfagene og yrkesteorien. Utdanningen til mester må ses på som en helhetlig utdanning for å mestre de sammensatte oppgavene som en leder i en håndverksbedrift har. Det er også et mål for en ny mesterutdanning å knytte teori og praksis tettere sammen i gjennomgående integrerende prosjektoppgaver knyttet til det daglige arbeidet. Det er dessuten målet at deler av det som utgjør fellesfagene i dag, skal integreres til ett grunnleggende fag. Andre deler av fellesfagene integreres i de yrkesteoretiske fagene for de nye større fagområdene. I løpet av år 2000 vil en ny mesterutdanning finne sin form.