4 Behovet for utdanning på mellomnivået

4.1 Generelle utviklingstrekk

Kunnskap er nøkkelen til det neste årtusen. Det synes å være bred enighet om dette. I så å si alle vestlige land har kunnskap og kompetanse kommet aller fremst på dagsordenen. Men hva slags kunnskap har den enkelte og samfunnet behov for? Det avgjøres bl.a. av hva slags samfunn er vi på vei inn i.

Utvalget har i det følgende trukket fram en del framtidsforskning som kan være med å belyse noen generelle utviklingstrekk som utvalget mener er relevante i denne forbindelse.

Behovet for utdanninger på mellomnivået vil i høg grad være preget av samfunnsendringene. Strukturelle endringer og økonomisk internasjonalisering er allerede tydelige utviklingstrekk. Dette fordrer endringer i organisasjonsstrukturer og nye måter å lede organisasjoner på. Det stilles krav om økende fleksibilitet og forbedring når det gjelder kvalitet og produktivitet både innenfor arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig. Samlet gjør dette at utviklingen av de menneskelige ressurser og talenter blir avgjørende for den videre utvikling. Endringene som utdanningssystemet har gjennomgått på 90-tallet, gjør det også nødvendig å analysere behovene for opplæringstilbud på mellomnivået i en helhetlig ramme.

Rolf Jensen, direktør ved Institutt for framtidsforskning i København, skriver i boka «The Dream Society» (McGraw-Hill 1999) at næringslivet må tenke seg framtiden på samme måte som en god forfatter tenker seg en historie. Hva er næringslivets framtid etter informasjonssamfunnet? Drømmesamfunnet, svarer Jensen.

«The sun is setting on the Information Society – even before we have fully adjusted to its demands as individuals and as companies. We have lived as hunters and as farmers, we have worked in factories, and now we live in an information-based society whose icon is the computer. We stand facing the fifth type of society: the Dream Society!» (s. vii)

Framtidens produkter må appellere til våre hjerter, ikke til våre hoder. Kunsten og kulturen vil igjen bli integrert i våre produkter.

«As wealth and leisure time increase, we seek more meaning from our material goods, and our purchasing decisions become emotional rather than rational ones.»

I Danmark har egg fra frittgående høner tatt over 50   pst. av markedet. Slike egg har ikke påviselig bedre kvalitet enn egg fra burhøner. Likevel er folk villige til å betale 20   pst. mer for de eggene som har en bedre bakgrunnshistorie.

Informasjonssamfunnet vil, ifølge Jensen, utradere seg selv. Informasjonssamfunnets logikk er å automatisere og la datamaskiner og skannere ta over mest mulig av det intellektuelle og sensoriske arbeidet, på samme måte som industrisamfunnet overflødiggjorde en stor del av det manuelle arbeidet. Men følelseslivet lar seg ikke automatisere på samme måte. Dette følelsesmessige innholdet vil derfor framtre som vesentlig når det meste er automatisert.

I drømmesamfunnet ser Jensen for seg seks markedsprofiler:

• markedet for opplevelser og eventyr

• markedet for vennskap og kjærlighet

• markedet for omsorg

• markedet for «hvem er jeg?»

• markedet for trygghet

• markedet for holdninger

Felles for disse markedsprofilene er at de bygger på følelser.

Rolf Jensen har eksempler på framtidige yrkestitler – hvorav noen allerede skal være i bruk. Noen av eksemplene følger her, fritt oversatt fra engelsk: kulturteamsjef, sjef for fantasi, direktør for bedriftens framtid, direktør for rekruttering av «kule» medarbeidere, kreativitør, direktør for intellektuell kapital, assisterende historieforteller, sosialingeniør, hoffnarr, minister for framgang, minister for verdier.

Mange vil nok være kritiske til Rolf Jensens beskrivelse, både når det gjelder selve utviklingsretningen, og hvor raskt endringene vil komme. Men, i likhet med mange andre, mener Jensen at en viktig konsekvens for utdanning er at studentene må lære å mestre endringer.

I den generelle samfunnsdebatten er det trukket fram utviklingstrekk i andre retninger. Flere og flere får tilgang til elektroniske nettverk. Kommunikasjon vil i stor grad foregå via maskinene. Menneskene blir mer og mer isolert, vil noen hevde. Det blir pekt på at menneskene blir mer og mer materialistisk innstilt, og at gamle normer og menneskelige nettverk svekkes og oppløses. Men, som også framtidsforsker Rolf Jensen er inne på, synes samtidig stadig flere å føle en dragning mot åndelige og eksistensielle spørsmål. Spørsmål som gjelder livsstil, helse og alternativ medisin synes å ha stigende popularitet.

Menneskene reiser mer enn noen gang før – mange i jakt på spennende opplevelser og for å møte frammede kulturer. Ulike festivaler, festspill, «teaterspel», oppsøkende teater, utstillinger, messer, symposier, bibelcamper og vekkelsesmøter er med å prege mediebildet. Noen har slike arrangementer som sitt arbeid, men det nedlegges også mye dugnadsinnsats. Og alle disse arrangementene har sitt publikum.

Stadig flere nordmenn blir involvert i nødhjelpsarbeid, bistand og overvåking i krigs- og katastroferammede områder og utviklingsland, og vi må leve med at det er ufred og nød mange steder i verden. Det er dessverre ingen ting som tyder på at vi skal unngå slike situasjoner i overskuelig framtid. Dette vil påvirke samfunnet og den enkelte.

Mange føler uro over den globale miljøutviklingen. Det er betydelig personlig engasjement hos mange innenfor natur- og miljøvern og også når det gjelder behandling av dyr.

Et trekk som har vært mye framme i samfunnsdebatten, er at mange lider på grunn av mangel på omsorg. Det tenkes her på grupper der behovet for omsorg er stort, men også på enkeltmennesker som har svakt nettverk. Mange føler at det er behov for å styrke innsatsen på dette feltet.

ECON Senter for økonomisk analyse har i boken «Horisont 21 – Scenarier ved et nytt årtusen» sammenfattet arbeidet i prosjektet med samme navn, som har pågått siden høsten 1998. Prosjektet tegner tre framtidscenarier av Norge anno 2020, der samfunnets endringskompetanse tillegges avgjørende vekt. Boken introduserer fire internasjonale trender som vil påvirke utviklingen av Norge inn i neste årtusen: individualisering, teknologi, globalisering og kompetanse.

I Horisont 21 ventes oljealderen i Norge fortsatt å vare noen tid framover, men den økonomiske betydningen vil gradvis avta.

Gjennom individualisering vil det enkelte individs preferanser og valg tre tydeligere fram. Den enkelte framtrer mer med sin identitet gjennom de valg som individet gjør. Gjennom dette setter den enkelte større krav til samfunnet som omgir individet. Spesielt innenfor sektorer som tidligere har produsert standardiserte løsninger, som helsesektoren og skolesektoren, vil presset øke i retning av individuelle løsninger. Forandring får en høy egenverdi. Mangfoldet øker dermed, og Norge blir et mindre homogent samfunn.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) og bioteknologien trekkes fram i boken som samfunnsendrende krefter. Virkningen av utviklingen innenfor IKT er allerede merkbar på mange områder i samfunnet, ikke minst innenfor arbeidsliv og utdanning. Koblet sammen med globalisering innebærer dette at rammene for arbeidsliv og næringsliv vil endres fundamentalt. Det gir også muligheter for et globalt utdanningssamfunn.

Mange norske utredninger har utover på 90-tallet pekt på kompetanse som en helt avgjørende faktor for vår konkurransekraft. Internasjonale data viser en klar sammenheng mellom kunnskap og kompetanse og nasjonal velstand. For den enkelte bedrift vil tilgangen på hjernekapital være den mest kritiske faktor i den internasjonale konkurransen. I Horisont 21 trekkes det fram at kunnskap ervervet gjennom utdanning har vist seg å være fleksibel. Gjennom utdanning tilegner den enkelte seg evnen til å lære og evnen til å utnytte kunnskap i nye sammenhenger. Behovene i arbeidslivet endrer seg raskt, og utdanningssystemet må være i stand til å reagere på endrede behov. Mens en til nå har lagt mye vekt på å klarlegge utdanningsbehov ut fra det eksisterende næringslivet, pekes det i Horisont 21 på at næringslivet i framtida kanskje i større grad vil måtte ta utgangspunkt i den tilgjengelige kompetansen.

I Norge har det skjedd en utdanningseksplosjon på 90-tallet. Dermed mener noen at det er i ferd med å oppstå et misforhold mellom utdanningsnivå og faktisk etterspørsel i arbeidslivet. For høy utdanning i forhold til arbeidsoppgaver gir kostnader for både den enkelte og samfunnet og resulterer lett i mistrivsel på arbeidsplassen. På den annen side pekes det i Horisont 21 på at et offensivt svar på denne problemstillingen vil være at en høyt utdannet arbeidsstyrke gir muligheter for et nytt kompetanseintensivt næringsliv. Livslang læring blir en forutsetning for å få dette til, og perspektivet trekkes videre fra lærende individer til lærende organisasjoner.

Disse fire drivkreftene, individualisering, teknologi, globalisering og kompetanse, skaper endring. Hvilke endringstrekk som vil være mest dominerende til enhver tid, kan være vanskelig å forutse. For et samfunn i utvikling vil det være sentralt å mestre endringene. Mestringene av endringene skaper muligheter til forbedring. Dette krever endringskompetanse. I Horisont 21 defineres endringskompetanse slik:

«Endringskompetanse har to hovedingredienser: på den ene siden relevant referanseramme – vår evne til å fortolke og forstå våre omgivelser, på den andre siden – vilje og evne til å handle» (s. 25).

Kunnskap og kompetanse vil være et sentralt element som grunnlag for en slik forståelse av endringskompetanse. Forutsetningen for at samfunnet skal oppnå denne endringskompetansen, er et velfungerende utdanningssystem basert på livslang læring.

I NOU 1999:34 Nytt millennium – nytt arbeidsliv trekker arbeidslivsutvalget fram at arbeidslivet blir mer kunnskapsbasert, og at flertallet av arbeidstakerne utfører oppgaver knyttet til tjenesteyting, service og omsorg.

«Utviklingen preges av at arbeidstakerne har mer mangfoldige livssituasjoner og livsløp, og dermed andre behov for variasjoner i sine tilpasninger . Arbeidslivet blir mer sammensatt både på virksomhets- og arbeidstakersiden. Dette kan kreve nye og mer fleksible måter å organisere arbeidet på. Løsninger som viste seg hensiktsmessige i industrisamfunnet, er ikke alltid like velegnet til å imøtekomme virksomhetenes og arbeidstakernes behov i et service-, kunnskaps- og informasjonssamfunn som også er internasjonalt eksponert.» (s. 92)

Arbeidslivsutvalget tar ikke opp utdanning i sin utredning. Men det er nærliggende å se sammenhengen mellom de nye krav som stilles til arbeidslivet, og de krav som etter hvert i sterkere grad vil bli stilt til utdanningssystemet. Også utdanningssystemet vil bli utsatt for forventninger om fleksibilitet og tilrettelegging. Og det kan settes spørsmålstegn ved om dagens utdanningssystem i stor nok grad har tatt inn over seg behovet for opplæring innenfor vekstnæringene.

Arbeidslivsutvalget gir også en del interessante eksempler på endringer i arbeidslivet:

«Der industrisamfunnet utsetter mange arbeidstakere for farlige kjemiske stoffer på jobben, vil servicesamfunnet utsette flere arbeidstakere for aggressive kunder og klienter. Der industrisamfunnets maskiner skaper ulykker, støv og støy , kan informasjonssamfunnets maskiner forårsake belastningsskader i muskler og skjelett. Mye tyder på at psykososiale spørsmål vil være blant de aller mest sentrale i framtidens arbeidsliv.» (s. 92)

4.2 Utviklingstrekk på arbeidsmarkedet de kommende årene

I Buerutvalgets utredning (NOU 1997: 25 Ny kompetanse) er følgende momenter framhevet når det gjelder kompetanse og kompetansebehov:

• Det er behov for fleksibilitet og stadig ny kompetanse.

• I mange stillinger er det ikke nødvendigvis utdanningslengde som er avgjørende ved ansettelser. I en stor del av stillingene anser arbeidsgivere det som mest gunstig å ansette en person uten utdanning ut over videregående opplæring.

• Framskrivinger av etterspørselen etter arbeidskraft basert på utviklingen de siste 10–15 årene indikerer en fortsatt nedgang i etterspørselen etter arbeidskraft med lavere utdanning, men nedgangen har ikke samme omfang som reduksjonen i tilbudet av denne typen arbeidskraft. Samtidig indikerer framskrivingene at det samlet sett kan bli et overskudd av høyt utdannet arbeidskraft.

• Utdanning og kompetanseutvikling fører til mange forskjellige former for verdiskapning, fra økt individuell produktivitet og bedre konkurranseevne til økt livskvalitet og evne til demokratisk deltakelse. Mange slike gevinster er vanskelige å måle.

• Økonomisk sett er utdanning og etter- og videreutdanning investeringer som i dag gir både privat og samfunnsmessig avkastning.

• Det er stor usikkerhet knyttet til tallfesting av gevinster ved økt satsing på etter- og videreutdanning.

Disse punktene må anses som relevante også for denne utredningen.

De hovedtrekkene som ble vektlagt av Buerutvalget, underbygges av nyere markedsundersøkelser og forskning. Rapport nr 4. mars 1999 fra Kontoret for arbeidsmarkedsanalyse viser at sysselsettingen økte med vel 230 000 personer fra 1993 til 1998. Målt ved forholdet mellom antall ledige og beholdningen av ledige stillinger, var arbeidsmarkedet 1. kvartal 1999 mindre stramt enn for ett år siden innenfor teknisk, naturvitenskapelig arbeid, offentlig administrasjonsarbeid, industriarbeid og bygge- og anleggsarbeid. Innenfor bl.a. sykepleie- og helsevernarbeid og undervisningsarbeid er det registrert en tilstramning på arbeidsmarkedet.

Utviklingen de neste årene vil sannsynligvis gå i retning av at det blir mindre forpliktende avtaler mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Det vil bli mer vanlig med innleie av arbeidskraft på midlertidig, prosjektbasert basis. Samtidig vil nye og utvidede permisjonsordninger i forbindelse med etter- og videreutdanningsreformen og kontantstøtten øke behovet for arbeidskraft ansatt på midlertidig basis. Dette kan bidra til at det vil stilles større krav til arbeidsstyrkens fleksibilitet.

Alderssammensetningen i befolkningen i yrkesaktiv alder vil endres de kommende årene. Befolkningen vil relativt sett synke blant personer i alderen 20–29 år. I de andre aldersgruppene vil det bli vekst. Veksten vil bli særlig stor blant 50–59-åringene.

Eldre arbeidstakere er ofte mindre omstillingsdyktige enn yngre, og utviklingen med en lav tilstrømning av unge på arbeidsmarkedet og flere eldre arbeidstakere kan virke hemmende på arbeidsstyrkens fleksibilitet. Lavere tilstrømning av ungdom med høg kompetanse (inkludert utdanning på mellomnivået) vil gi lavere tilførsel av ny kompetanse enn det som har vært tilfelle de siste årene. Økende utdanningsnivå blant arbeidstakerne generelt vil imidlertid kunne øke omstillingsevnen. Buerutvalget understreket at kompetansereformen etter hvert vil bidra til å øke utdanningsnivået i arbeidsstyrken og samtidig forlenge yrkesaktiviteten blant arbeidstakerne.

I ECON-rapport nr 3/99, utarbeidet av Knut Arild Larsen og Andreas Hompland, utdypes 15 forskjellige trender i det norske arbeidslivet, gruppert i fem tematiske blokker. Rapporten bygger bl.a. på Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelser og Statistisk sentralbyrås mellomalternativ (M196) for befolkningsutvikling fram til 2010.

4.3 Behov som følge av Reform 94

Retten til videregående opplæring for alle i alderen 16–19 år har ført til at alderssammensetningen i elevgruppen er en helt annen enn tidligere. Før var alder et konkurransekriterium for inntak. De yrkesfaglige studietilbudene var mange – vel 100 grunnkurs – uten at det ble lagt spesiell vekt på å sikre gjennomstrømning oppover i systemet mot yrkeskvalifikasjoner. Svært mange unge beveget seg derfor horisontalt i stedet for vertikalt i dette utdanningssystemet, og de yngste sto bakerst i køen.

Videregående opplæring etter Reform 94 fører fram til studiekompetanse og/eller yrkeskompetanse. Gjennomstrømning med dette som mål er sterkt vektlagt. Dessuten er det lagt inn spesielle tiltak for dem som trenger lengre tid, f.eks. grunnkurs over to år, individuelle opplæringsplaner, modulstrukturering og fag- eller svennebrev med reduserte teorikrav eller forlenget læretid.

De køene som oppsto da en rekke nye lærefag ble innført, har nå i stor grad avtatt. Reform 94 har gitt en utdanningsplattform, både for unge og voksne, og i løpet av få år vil det antallet som står uten denne plattformen, være ytterligere redusert. Det betyr at kvalifikasjoner gjennom videregående opplæring eller tilsvarende, vil være et naturlig utgangspunkt for all videre utdanning.

Det at Norge har en så god yrkesopplæring innenfor videregående opplæring, samt den kjensgjerning at frafallet er relativt lavt, og at vi har en godt fungerende oppfølgingstjeneste, gir grunnlag for å vurdere behovet for et mellomnivå annerledes enn i mange andre land. I Norge er mellomnivået på mange områder en spesialisering i utdanningssystemet, mens det i mange andre land i større grad fungerer som førstegangsutdanning innenfor yrkesfag. Det er derfor viktig å vurdere behovet i forhold både til det som ligger bak, og til det som kan komme til å ligge foran i utdanningsløpet eller yrkeskarrieren. Det er også viktig å ta hensyn til innspill som nå foreligger ut fra erfaringene med reformen så langt, og de forslag til endringer som er vedtatt i forbindelse med behandlingen av Innst.S. nr. 246 til St.meld. nr. 32 (1998–99). To nye grunnkurs er allerede vedtatt, og det åpnes for sammenslåing av andre. I Stortinget var det enighet om at antall videregående kurs I er for høyt, og konkrete forslag til reduksjoner skal drøftes nøye med partene i arbeidslivet før arbeidet med ny struktur settes i gang. Samtidig er erfaringen den at både hele studieretninger og enkeltkurs holder på å forsvinne på grunn av mangel på søkere. En ny og slanket tilbudsstruktur kan føre til at fag eller deler av fag blir tatt ut. Det kan da være hensiktsmessig å legge inn påbygninger på linje med teknisk fagskole eller helsefaglige påbygninger slik det i dag er for bl.a. hjelpepleierfaget. En annen mulighet er at enkelte fag eller emner overføres til bedriftsintern opplæring.

En annen utfordring etter Reform 94 er arbeidslivets noe manglende respons på enkelte nye lærefag, f.eks. helsesekretær og reiseservicefaget. En årsak til dette kan være at disse nye fagene er for dårlig kjent, men oppblomstringen av ettårige studietilbud innenfor disse fagområdene kan være en indikator på at ikke alle er fornøyd med den kompetansen disse fagbrevene og yrkesutdanningene gir, og i stedet ønsker seg mer spesifikke utdanninger på fagområdene.

Utviklingen av den videregående opplæringen vil være en viktig faktor når det gjelder behovet for tilbud på mellomnivået.

4.4 Påbygninger på videregående opplæring

Dette punktet relaterer seg til den delen av utvalgets mandat som gjelder å utrede og foreslå retningslinjer for utvikling og godkjenning av moduler som bygger på læreplaner i videregående opplæring. Det er nevnt at den enkelte bedrift, bransjene, etatene og fagdepartementene kan stå for utvikling av slike moduler.

Mandatet viser spesielt til Sosial- og helsedepartementets utprøving av moduler og læreplaner for videreutdanning av personell med helse- og sosialfag fra videregående opplæring i tilknytning til «Handlingsplan for helse- og sosialpersonell 1998 – 2001».

Det kan bli et økende behov for slike fagrettede moduler og spesialiseringer. Behovet vil springe ut fra utviklingen på arbeidsplassene og den enkeltes ønske om å bedre sine karrieremuligheter og få mer interessante arbeidsoppgaver. Et underliggende moment her er at videregående opplæring er forutsatt å gi utdanning på bredere områder, og at struktur og antall videregående kurs I kan bli vurdert. Dette kan medføre at også antall utganger fra videregående opplæring reduseres. Med en mer generell opplæring fra videregående opplæring på en del områder, vil behovet for tilpasning til arbeidsoppgaver hos den enkelte arbeidsgiver øke. Mange bedrifter, bransjer og etater tar i dag ansvar for tilpasningen av nye arbeidstakere til sine spesielle behov.

Det som skjer som et resultat av Sosial- og helsedepartementets handlingsplan, jf. beskrivelse under kapittel 2.4.6.4, er et klart eksempel på den typen etter- og videreutdanning som det tenkes på her. Handlingsplanen har utløst en rekke initiativ og tilbud som vil føre til kompetanseheving i helsevesenet, samtidig som det gis flere muligheter for arbeidstakerne. Utvalget mener at andre sektorer kan ha tilsvarende behov som sosial- og helsesektoren.

I denne utredningen blir det foreslått lovtilknytning, kriterier og styring og organisering av utdanninger på mellomnivået. Dette vil gjelde tilbydere som ønsker godkjenning av departementet, og som gjennom denne godkjenningen ønsker å oppnå finansiering av tilbudet og studiefinansiering for studentene. Det vil være mange tilbud og utdanningstiltak etter videregående opplæring der det ikke tas spesielt sikte på å oppfylle disse kriteriene. Etter utvalgets oppfatning må det være opp til etater, bransjer, bedrifter og enkeltpersoner selv å avgjøre hva de vil gjennomføre som etter- og videreutdanningstiltak og som intern opplæring. De må f.eks. fritt kunne bruke moduler og lærestoff fra nasjonalt vedtatte læreplaner og sette dette sammen på den måten som passer best i forhold til behovet. Det vil ikke være en naturlig oppgave for departementet å føre kontroll med slike tilbud. Den dokumentasjon som blir utstedt i forbindelse med disse utdanningstilbudene, må gis av kursarrangør og stå for kursarrangørs regning. Utvalget kan etter dette ikke se at det er behov for egne regler for slike tilbud.

Utvalget vil anta at en del tiltak av dette slaget settes i gang for å løse mer spesifikke og kanskje akutte behov for kompetanse. Disse vil være en type «strakstiltak» eller ledd i større handlingsplaner, som i sosial- og helsesektoren. Utvalget kan tenke seg at det i en del tilfeller vil vise seg at behovene er mer langsiktige og ha interesse for flere utdanningssøkende. Mer generelle fagutdanninger på videregående nivå vil kunne stimulere til samme utvikling. I slike tilfeller vil tilbudene kunne struktureres, videreutvikles og inngå i den ordningen som utvalget foreslår for mellomnivået, jf. kapittel 5. Dette vil framstå som effektive spesialiseringer og være sammenlignbart med ordninger som finnes i andre land. En spesialistpåbygning på f.eks. ett år, i tillegg til fagbrev eller yrkesutdanning vil på en enkel måte kunne fange opp endringsbehov som oppstår. På den måten vil en slik utdanningsorganisering bidra til å styrke samfunnets endringskompetanse. Den fleksibiliteten som ligger innebygd i det foreslåtte styringssystemet for mellomnivået, jf. kapittel 7, vil gjøre det mulig å dekke arbeidslivsbehov på en systematisk måte på områder der utdanningsbehovet er større enn det som det vil være rimelig at den enkelte bedrift, bransje eller etat kan påta seg.

Påbygninger på videregående opplæring kan dermed ordnes på to måter. Behov for tilpasninger og spesialiseringer av mindre omfang vil måtte skjøttes av den enkelte bedrift, bransje eller etat. Slike påbygninger kan gjennomføres som interne kompetansehevende tiltak og vil ikke komme inn under de ordninger som foreslås av utvalget. Behov som omfatter påbygninger med omfang ett   –  to år vil kunne være en del av mellomnivåutdanningen og de ordninger som utvalget foreslår. Disse påbygningene skal ordnes i moduler. Hovedforskjellen mellom disse to typene påbygning på videregående opplæring blir dermed at moduler som kan settes sammen til et program på ett år eller mer, kan omfattes av mellomnivålovgivningen, mens enkeltstående påbygninger av kortere varighet skal være den enkelte arbeidsgivers ansvar.

4.5 Forholdet til kompetansereformen

Etter utvalgets oppfatning er målet for utdanninger på mellomnivået å gi utdanning som samfunnet, arbeidslivet, frivillig sektor og den enkelte har bruk for.

De utdanningssøkende kan være:

• personer som ønsker alternativer til de akademiske utdanningene

• fagarbeidere som ønsker lederoppgaver på mellomledernivå, eller som vil øke sin kompetanse for å få mer ansvarsfulle oppgaver

• personer som ønsker etter- og videreutdanning/spesialisering innenfor et fagområde

• personer som ønsker nytt arbeid eller må skifte arbeid, eller som av ulike årsaker har vært ute av arbeidslivet i en periode

• personer som ønsker selvutvikling

Det er det samme mål og de samme målgruppene som omfattes av kompetansereformen. Nettopp med tanke på denne reformen er det et poeng at praktisk-teoretiske yrkesutdanninger på mellomnivået kan framstå som reelle alternativer til de lengre akademiske utdanningene på universiteter og høgskoler.

Kompetansereformen vil bl.a. medføre at utdanningssystemet kommer inn i bedriftene, og at bransjer og bedrifter stiller flere og nye krav til utdanningstilbyderne. Tilbydere på mellomnivået er aktuelle samarbeidspartnere og potensielle selgere av etter- og videreutdanning.

4.6 Drøfting av behovet for utdanningstilbud på mellomnivået

I det norske utdanningssystemet er ikke mellomnivået tydelig definert. Dette framgår også av utvalgets mandat, hvor mellomnivået beskrives gjennom eksempler, men for øvrig avgrenses negativt ved at det beskrives som opplæring som ikke er forankret i opplæringsloven eller lovene for høgre utdanning.

At det eksisterer en rekke tilbud på dette nivået, kan tas som en klar indikasjon på at det eksisterer behov for slike utdanninger. NIFU-undersøkelsen viser dette, og den viser også at mange er villig til å betale ganske mye for å få denne type utdanning. Når det gjennom årene har utviklet seg alternative utdanningsveier med en rekke tilbud med tusenvis av studenter hvert år, er det fordi det har vært og er udekkede behov for slik opplæring. Det ser ut til at det ofte er på «nye» områder private tilbud dukker opp. De private tilbyderne har mulighet og evne til å handle raskt, i takt med utviklingen i samfunnet og arbeidslivet.

NIFU-undersøkelsen gir et bilde av situasjonen i 1998–99 med om lag 14 000 studenter når teknisk fagskole og andre tilbud som har en varighet på over to måneder, tas med.

Når det gjelder teknisk fagskole, har arbeidslivets parter og politiske miljøer klare oppfatninger om at den fortsatt må eksistere og utvikles. Spesielt maritime miljøer har pekt på at denne utdanningen er nødvendig for å bevare fagkunnskapene på det maritime området og forvalte ansvaret for sertifikater innenfor næringen. Det at en har fått en egen lov, understreker den betydning man tillegger teknisk fagskole. Dette utvalget vil konstatere at det er et bredt akseptert ønske om å bevare skoleslaget. Men utvalget har merket seg at søkningen til denne utdanningen har vært synkende. Det kan indikere behov for fornyelse og sterkere arbeidslivsforankring.

Ut fra de utviklingstrekk som er presentert i dette kapitlet, mener utvalget at utdanning på mellomnivået må dekke følgende behov i samfunnet:

• yrkesutdanning, spesialiseringer og sertifiseringer som ikke har en naturlig plass i videregående opplæring eller i høgre utdanning i dag

• muligheten til raskt å fange opp endringsbehov i samfunns- og arbeidsliv

• bedre den enkeltes karrieremuligheter og muligheter på arbeidsmarkedet

• være alternativer til høgre utdanning

• styrke den enkeltes personlige utvikling, etiske bevissthet og individuelle kompetanse

• bedre mulighetene for opptak til høgre utdanning

• bidra til generell kompetanseheving i samfunnet

4.6.1 Utdyping av de enkelte behov

4.6.1.1 Yrkesutdanning og spesialiseringer og sertifiseringer som ikke har en naturlig plass i videregående opplæring eller i høgre utdanning i dag

Utvalget anser at det er et behov for spesialiseringer på flere områder. Et mellomnivå kan dekke omfattende ferdighets- og forskningsbaserte kompetansefelt innenfor vidt forskjellige næringer og samfunnsområder.

En sentral funksjon for dagens tekniske fagskole er bl.a. å dekke behovet for spesialiseringer og sertifiseringer som er viktige for arbeidslivet.

Av de utdanningene som ellers er omtalt i utvalgets mandat, kan bibelskolene nevnes her. Stortinget bevilger tilskudd til driften gjennom de årlige budsjettbehandlinger, og utvalget konstaterer at det er et akseptert behov for denne utdanningen. I tillegg til at disse skolene gir en type yrkesrettet utdanning, kan behovet også knyttes opp mot det som kommer fram under kapittel 4.1 om generelle utviklingstrekk og stadig større vekt på menneskelig kapital.

Et spesielt område er å ta vare på gamle håndverkstradisjoner. Det er tatt ulike initiativ for å få løst denne utfordringen. En arbeidsgruppe oppnevnt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har utredet supplerende utdanning for vedlikehold og vern av gamle bygninger. Det å ta vare på gamle, verneverdige håndverksfag og -teknikker er generelt et aktuelt felt. Et tiltak som er i virksomhet, er en ordning med stipendiater ved Håndverksregisteret ved De Sandvigske Samlinger. Det bør etter hvert vurderes om også denne ordningen kan erstattes av en utdanning i tråd med det som ellers vil finnes på mellomnivået.

4.6.1.2 Muligheten til raskt å fange opp endringsbehov i samfunns- og arbeidsliv

I det foregående er behovet for endringskompetanse framhevet i alle scenariene. Det understrekes at endringer kommer, men hvilke og i hvilken rekkefølge, er det delte meninger om. Det er flere enn Piet Hein som kan understreke at «det er vanskelig å spå, især om fremtiden».

Like fullt er de fleste enige om at samfunns- og arbeidsliv er inne i en svært dynamisk fase som kan medføre mange forandringer. Vi har tidligere erfart at teknologiske gjennombrudd har medført store endringer. Innenfor kommunikasjonssfeltet ser vi denne dynamikken i full blomst i dag. Dermed oppstår det behov for å endre innhold i eksisterende utdanninger fortløpende. Men det må også vurderes om det er helt nye utdanninger vi trenger. Mellomnivåutdanninger med nær tilknytning til arbeidslivet vil være i stand til å forberede eller bygge for det som i dag er ukjent. Innholdet i tilbudene blir dermed vesentlig, og evne til raske beslutningsprosesser blir avgjørende. Vårt offentlige utdanningssystem mangler til en viss grad denne omstillingsevnen. Det er derfor viktig at mellomnivået blir en levende blandingssektor av private og offentlige tilbydere som også kan gi utdanningstilbud tilpasset en rask endringstakt. Det vil derfor måtte etableres beslutningsprosesser og finansieringsordninger på dette området som gjør det enkelt å fange denne utviklingen. Det vil være et behov for at utdanningssystemet systematisk forholder seg til endringskompetanse, i tillegg til de bedriftsinterne ordningene som kan håndteres innenfor kompetansereformens rammer.

4.6.1.3 Bedre den enkeltes karrieremuligheter og muligheter på arbeidsmarkedet

Svært mange av de studietilbudene som i dag finnes, særlig innenfor økonomiske fag, sekretærfag, IKT og reiselivsfag, er rettet mot konkrete oppgaver og funksjoner og dyktiggjør dermed for bestemte jobber. Behovet på dette området er ikke entydig. Departementet opplyser at mange av de tilbud som vurderes, inneholder fag som også tilbys i offentlig videregående opplæring. Dette gir bl.a. grunnlag for å konstatere at mange utdanningssøkende foretrekker en kortere privat utdanning, selv om denne koster noe, framfor en offentlig videregående opplæring eller høgre utdanning som er lengre og mindre fleksibelt tilrettelagt. Utvalget ser heller ikke bort fra at valg av studieretning for mange, mer eller mindre bevisst, kan inngå i et livslangt læringsperspektiv. Mange satser i første omgang på studiekompetanse for å sikre seg muligheten til å vende tilbake til høgre utdanning senere i livet, og ser seg deretter om etter en kortere yrkesrettet utdanning.

Både NIFU-undersøkelsen og opplysninger fra departementet viser at det er en stor oppblomstring av svært forskjellige tilbud. Noen er nevnt ovenfor. I tillegg kommer nye tilbud på områder som har direkte relevans til det som kommer fram i kapittel 4.1 om generelle utviklingstrekk. Disse tilbudene retter seg bl.a. mot omsorg, helse, alternativ medisin og velvære.

Svært mange av de utdanningene som tilbys er «smale», f.eks. halvårskurs for advokatsekretærer og kurs for økonomimedarbeidere i reiselivsbransjen. En kan tenke seg at det kan bli flere tilbud på dette spesialiseringsnivået. Det danner seg et bilde av et forholdsvis stort behov for kortere fleksible yrkesrettede utdanninger tilpasset utviklingen i arbeidslivet. For utvalget er det et poeng at en gjennom et nært forhold mellom utdanningstilbydere og arbeidslivet kan ivareta den dynamikk og fleksibilitet som kreves av disse utdanningene for at de nettopp skal kunne bidra til å styrke den enkeltes karriere og muligheter i et raskt skiftende arbeidsliv.

4.6.1.4 Være alternativer til høgre utdanning

Dette punktet har en klar sammenheng med punktet ovenfor. Utvalget ønsker å peke på at det vil være mange som ikke er klar til å gjøre et yrkesvalg når de er 16 år gamle. De som i løpet av skoletiden finner at de ikke er motivert for studier ved høgskoler eller universiteter, trenger alternative tilbud.

En del av de som fullfører videregående opplæring, ønsker alternativer til tre til fire års universitets- eller høgskoleutdanning. Ser man samfunnsøkonomisk på det, er det også en fordel at de som ønsker det, kan få kortere, yrkesrettede tilbud. Slike utdanninger dekker ofte arbeidslivets behov. I ECON-rapporten 50/99, som det er referert til foran, pekes det på at behovet for høgt utdannede blir stadig bedre dekket.

Utvalget ser også at det vil kunne være et betydelig behov for støttepersonale innenfor ulike områder, bl.a. helsesektoren, sosialsektoren og utdanningssektoren. Helsesektorens spesialiseringer av hjelpepleiere er et eksempel på dette. I tillegg kan det utvikles flere relevante utdanninger som alternativer og supplementer til dagens profesjonsutdanninger innenfor helse-, sosial- og utdanningssektoren.

4.6.1.5 Styrke den enkeltes personlige utvikling, etiske bevissthet og individuelle kompetanse

Med dette som utgangspunkt vil behovene være mangfoldige. Alle typer utdanningstilbud kan være aktuelle. Ut fra det som er sagt under kapittel 4.1, synes det å gå i retning av at menneskelig kapital tillegges stadig større vekt. Det er behov for styrket menneskelig kompetanse på mange områder, og individets personlige vekst er sentral. Vektlegging av verdier, etikk og medmenneskelig ansvar kommer inn her. Formell og uformell utdanning på mellomnivået vil kunne dekke slike behov. Det er viktig at det er mange valgmuligheter for den enkelte. Men det er også viktig at den enkelte er klar over hvilke tilbud som gir bedret kompetanse på arbeidsplassen og godskriving i høgre utdanning.

4.6.1.6 Bedre mulighetene for opptak til høgre utdanning

Noen av utdanningene på mellomnivået fungerer som forskoler. Det gjelder både bibelskoler og kunstutdanninger. Særlig når det gjelder kunstutdanningene, er det uttalt bl.a. fra høgre utdanningsinstitusjoner på området, at slik utdanning er nødvendig for opptak til høgre utdanning. Arbeidsgruppen som har vurdert kunstutdanningene, omtaler dem også som forskoler. Men det sies at de ikke skal gi formelle konkurransefordeler. I sin utredning fra juli 1999 går arbeidsgruppen inn for at kunstskolene opprettholdes i sin nåværende form, men at det åpnes for forsøk med delvis samordning av utdanningen i kunstfagskolene med ulike studier innenfor høgre utdanning. Utvalget mener at det på dette området er viktig å ivareta et systemperspektiv. Både formell og reell kompetanse som erverves på mellomnivået, må gi avkorting innenfor høgre utdanning. Utvalget er spesielt opptatt av at et mellomnivå ikke må være en blindgate, men være samordnet med høgre utdanning på en slik måte at det ikke bare gir fortrinn ved opptak, men også gir grunnlag for avkorting og godskriving.

4.6.1.7 Bidra til generell kompetanseheving i samfunnet

Dette punktet er selvsagt et moment når en skal vurdere om det er behov for en utdanning. Utvalget mener at utdanning på mellomnivået bidrar til den generelle kompetansehevingen. Kompetanse er like viktig for bedriften som for samfunnet og den enkelte. Det er både et spørsmål om å klare seg i en sterk internasjonal konkurranse og spørsmål om deltakelse i demokratiet, i arbeid på frivillig sektor og om personlig vekst. I dette perspektivet må en også se deltakelse i organisasjonsarbeid, omsorgsfunksjoner og arbeid med internasjonal bistand.

4.6.1.8 Konklusjon

Oppnevningen av utvalget og bruk av betegnelsen mellomnivå fører fram mot en systemdiskusjon, dvs. om en nå skal opprette et nytt nivå i det norske utdanningssystemet i tillegg til grunnskole, videregående opplæring og høgre utdanning. Utvalget mener at det ikke er ønskelig å definere et slikt tilleggsnivå, selv om enkelte utdanninger i dag fungerer slik at de framstår som et tilleggskrav til videregående opplæring for inntak til høgre utdanning

Ingen utdanning på mellomnivået inngår som formelt krav for høgre utdanning i dag, og utvalget vil ikke tilrå at det blir slik i framtiden.

Etter utvalgets oppfatning klargjør beskrivelsen i kapittel 2, sammen med drøftingen i dette kapitlet, at det er et behov for både et supplement og alternativer til dagens formelle utdanningssystem. Utdanning på mellomnivået må ses på som en selvstendig praktisk-teoretisk tertiærutdanning.

Utvalget foreslår at det defineres en slik praktisk-teoretisk tertiærutdanning organisert under en egen lov. Dette vil gjøre at en lettere kan videreføre noen av de positive trekkene ved dette området: mulighet til hurtig omstilling og tilpasning til nye behov i samfunnet og i arbeidslivet, samtidig som behovet for en rekke spesialiserte fagutdanninger og sertifiseringer kan ivaretas.

I tillegg har bedrifter, bransjer og etater behov for skolering og kompetanseutvikling i egen virksomhet. Utvalget forutsetter at virksomhetene selv fortsatt skal ta ansvaret for kompetanseoppbygging av denne typen.