3 Internasjonalt perspektiv

3.1 Tertiærutdanning

Til OECD-konferansen i Berlin 1998 ble det presentert en sluttrapport fra prosjektet «Thematic review on the first years of tertiary education» under navnet «Redefining Tertiary Education» . Rapporten bygger på gjennomgang og analyse i 10 OECD-land, deriblant Norge, av de første år etter avsluttet videregående utdanning. OECD ønsket en bred tilnærming, og i rapporten blir søkelyset altså satt på utdanningsnivåer som i tid , men ikke alltid når det gjelder nivå, følger etter videregående opplæring.

I rapporten understrekes behovet for et paradigmeskifte innenfor høgre utdanning ved at institusjonene i større grad enn tidligere skal kunne møte en rekke forskjellige ønsker og behov i hele befolkningen. Tertiærutdanning refererer til nivået etter videregående opplæring og inkluderer både universiteter/høgskoler og annen utdanning som i tid befinner seg etter videregående opplæring. Begrepet dekker altså ikke helt det samme som høgre utdanning, og derfor er det behov for en egen betegnelse for denne utdanningskategorien.

Opplæringstilbudet på nivået etter videregående opplæring, tertiærutdanningen, gjennomgår forandringer i mange medlemsland for å kunne svare mer aktivt på sosiale og økonomiske endringer, og fokus rettes bl.a. mot ferdigheter på tvers av faggrensene. For mange unge er kompetanseutvikling ikke lenger knyttet til fagfordypning og påbygning av den kompetanse man allerede har, men til kompetanseutvikling i bredden. Dette utfordrer det tradisjonelle akademiske kunnskapssynet i mange land.

I rapporten pekes det på en del felles utviklingstrekk ved tertiærutdanningen i de fleste OECD-land:

• det registreres økning i deltakelsen på dette nivået

• det registreres større forskjeller mellom deltakerne

• det registreres økende behov og forventninger til utdanningen fra studenter, familie, arbeidsgivere og kommuner

• det registreres økende bekymring over kvalitet og formål med utdanningen

• det settes spørsmålstegn ved utdanningens samfunnsmessige og økonomiske bidrag

• det stilles nye krav og forventninger til utdanningene på dette nivået på bakgrunn av scenariet om livslang læring

• det registreres konkurranse om knappe offentlige ressurser

• det registreres nye utfordringer og muligheter knyttet til ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi

Denne utviklingen i tertiærutdanning inntrer samtidig med at all utdanning er forventet å bidra til sosial, økonomisk og kulturell utvikling, bevare demokratiet og gi personlig utvikling for den enkelte. Samtidig øker utdanningsnivået, og ønsket om livslang læring fører til økt deltakelse i opplæring etter videregående opplæring innenfor eller utenfor universitets- og høgskolesystemet. For ikke så lenge siden var tertiærutdanning et fjernt mål for en liten minoritet, nå er deltakelse i en eller annen form for opplæring etter videregående blitt normen.

Den nye tilnærmingen til tertiærutdanning som OECD legger opp til, inkluderer både fulltids- og deltidsstuderende. Den omfatter studenter i alle aldre og dekker et vidt spekter av interesser og evner. Universiteter og høgskoler kan i denne situasjonen ikke fortsette som før med akademiske utdanninger tilpasset et lite mindretall av befolkningen. De må tilpasse seg det nye markedet med til dels sammenhengende livslang læring.

I mange medlemsland tas det helhetlige initiativ som f.eks. innebærer sammenslåing av institusjoner, oppheving av parallelle løp, oppretting av nye institusjoner, introduksjon av nye finansieringsmåter, nye nasjonale og institusjonelle styringsstrukturer, nye gradsstrukturer og nye samarbeidsformer mellom opplæringsinstitusjoner og næringsliv. Feltet er uoversiktlig og preget av usikkerhet, men prøving og feiling gir erfaringer som kan føre til reformer og fornyelse i tertiærutdanning både i OECD-landene og i andre land.

3.2 Mellomnivået i Danmark

Grunnutdanningen i Danmark består av niårig grunnskole og treårig gymnas/handelskole/yrkesutdanning som tilsvarer videregående opplæring i Norge. Det vi kaller universitets- og høgskoleutdanning, benevner man i Danmark «videregående utddannelser». Disse videregående utdanningene kan være korte, mellomlange eller lange. I 1997 ble det vedtatt en ny lov om korte videregående utdanninger (erhvervsakademiutdannelser), og det arbeides nå med å opprette nye slike utdanninger innenfor følgende 12 behovsområder:

• tekstil, bekledning og design

• forsyning og energi

• bygg og anlegg

• jordbruk

• produksjon

• laboratoriearbeid

• næringsmidler og prosesser

• logistikk og transport

• IKT

• finans

• handel og markedsføring

• service, turisme og hotell

De korte videregående utdanninger bygger på yrkesutdanningene, landbruksutdanningene og de gymnasiale utdanningene. Det dreier seg dels om de videregående teknikerutdanningene (som hittil har hatt en egen lov) og dels om en rekke merkantile, landbruksfaglige og tekniske korte utdanninger med hjemmel i Lov om erhvervsskoler. De nye utdanningene er tenkt igangsatt fra høsten 2000.

Hensikten med reformen innenfor de korte videregående utdanningene (KVU-reformen) er bl a:

• å utvikle tilbudet av korte videregående utdanninger slik at de blir attraktive for de unge etter endt gymnas/handelsskole/yrkesutdanning, og slik at de oppfyller arbeidslivets behov for praksisorientert yrkesutdanning på høyt nivå

• å sikre landsdekkende kompetanse i den enkelte KVU

• å plassere KVU tydelig i det samlede utdanningssystemet

• å gi muligheter for godskriving av en gjennomført kort videregående utdanning som en del av en mellomlang eller lang videregående utdanning

Med erhvervsakademiloven fastlegges en overordnet felles ramme for KVU med hensyn til inntak, varighet, formål og rådgivning. Det er forutsatt at loven skal gi grunnlag for å utforme et enklere og mer oversiktlig utdanningssystem.

Lovforslaget innebærer at Teknikerrådet og teknikerutvalgene legges ned og avløses av et råd for de korte videregående utdanninger, Erhvervsakademirådet, og et antall rådgivende utvalg. Utdanningsministeren stiller sekretariatsbistand til rådighet for rådet. Rådene skal hjelpe til med å klargjøre hvilke behov som finnes i arbeidsmarkedet.

Staten yter tilskudd til dekning av de direkte undervisningsutgifter, fraregnet inntekter. Institusjonene får ansvaret for tilrettelegging og gjennomføring, herunder prøveformer.

Loven gir mulighet for å utstede regler om kvalitetsutvikling og kvalitetskontroll. Det skal settes normer og standarder for kvalitet i KVU, og utdanningstilbyderne må kvalifisere seg for å tilby utdanningene. En avgjørelse om godkjenning kan trekkes tilbake hvis det ikke lenger er behov for utdanningen.

De nye utdanningene etableres som toårige løp tilsvarende 120 ECTS-points (European Credit Transfer System, der 60 points er det normale for ett studieår). Hovedbegrunnelsen for å innføre dette felleseuropeiske poengsystemet er at utdanningene skal gjøres mer fleksible i et internasjonalt perspektiv. Poengsystemet innføres i all høgre utdanning – både ordinær utdanning og diplom- og masterutdanninger. Eventuelle studieopphold i arbeidslivet kan maksimalt være år. Utdanningene er normalt åpne for søkere både fra gymnas – og yrkesutdanningene.

3.3 Mellomnivået i Sverige

Grunnutdanningen i Sverige består av niårig grunnskole og treårig gymnasieskole/program med yrkesemner/øvrige program som tilsvarer videregående opplæring i Norge. Også i Sverige finnes en stor mengde postgymnasiale utdanninger. Dette tilbudet har man nå forsøkt å regulere gjennom et forsøk kalt «kvalificerad yrkesutbildning» (KY).

Prosjektet startet i 1996 og ble evaluert i 1999. Det er bestemt at prosjektet skal fortsette til 2001 slik at elevene får fullført opplæringen. I 1998 ble 8 000 plasser tilbudt innenfor KY-prosjektet. I 1999 ble det tilbudt 12 000 plasser.

Ved starten av prosjektet var det ingen restriksjoner på hvilke sektorer som kunne søke om å delta. I samsvar med krav fra arbeidsmarkedet var en betydelig andel av de godt og vel 200 kursene som ble tilbudt i 1999, innenfor tekniske fag og særlig innenfor informasjonsteknologi, men det ble også tilbudt kurs innenfor handel, turisme, helse og miljø.

Utdanningene skal være arbeidslivsrelevante og 1/3 av utdanningstiden skal være på arbeidsplass. Omfanget av opplæringen kan være mellom 40 og 120 uker og angitt i poeng – ett poeng tilsvarer en uke og 40 poeng ett år. De utdanningene som omfatter minst to år (80 poeng), skal lede fram til en yrkesutdanningseksamen. Det ble gitt rett til studiestøtte.

Utdanningene skal bygge på et nært samarbeid mellom arbeidsliv, videregående skoler (gymnasieskoler), høgskoler, voksenopplæringsaktører og private virksomheter. Opplæringen skal være problemorientert og benytte prosjektarbeid. Matematikk og naturfaglige emner, IKT, økonomi, samfunns- og kulturkunnskap og språk og kommunikasjon er vurdert som viktige kunnskaper i tillegg til yrkeskunnskapene.

Det er et krav til utdanningene at det finnes utdanningsplaner der bl.a. følgende framgår:

• utdanningens mål

• hovedmomenter i utdanningen

• organisering av utdanningen

• krav til forkunnskaper

• prinsipper for vitnemål og former for kunnkapskontroll

• om utdanningen kan avsluttes med en eksamen

• om utdanningen gir avkorting ved høgskolestudier

• kompetansekrav til undervisningspersonalet.

Hver utdanning ledes i forsøket av en ledelsesgruppe som består av representanter fra de deler av arbeidslivet som blir berørt av utdanningen, minst en representant fra en høgskole og minst en representant fra den kommunale voksenopplæringen.

Gjennom forsøket med KY ønsker man å samle erfaringer både når det gjelder typer av utdanning, og når det gjelder nye pedagogiske undervisningsformer. Det er også et mål å finne fram til hvordan utdanning av denne typen kan innordnes i utdanningssystemet. Forsøksvirksomheten ledes av en komité med et sekretariat til å hjelpe seg. Det er laget lov og forskrifter for forsøksvirksomheten.

«Kommittéen för kvalificerad yrkesutbildning» fikk i oppdrag av regjeringen å styre forsøksvirksomheten. Bakgrunnen var regjeringens proposisjon 1995–96:145 om kvalificerad yrkesutbildning og riksdagens behandling av denne. Komitéen ble satt sammen av representanter fra politiske partier, arbeidsmarkedsorganisasjoner, kommuner og høgskoler. Den fastsatte retningslinjer for prosjektene i forsøksvirksomheten, godkjente søknader og gav bevilgning. Komitéen hadde også ansvar for at prosjektene ble fulgt opp og for evaluering av hele forsøket.

Luleå tekniske universitet har gjennomført en evaluering på vegne av KY-kommittéen ( SOU 1999:119 Utvärderingen av KY). Av evalueringen går det fram at interessen for forsøket har vært stor både fra kursarrangører og studenter. 1 130 studenter har gjennomført «kvalificerad yrkesutbildning». Nesten 80   pst. av studentene har funnet jobber i løpet av seks måneder etter avsluttet kurs, mens 7   pst. har gått videre til høgskolestudier. Dette anses som et godt resultat. Evalueringen er ikke entydig når det gjelder hvorvidt yrkesutdanningene er i samsvar med arbeidslivets behov. Innenfor bl.a. helse- og omsorgssektoren har KY ikke funnet sin plass blant de etablerte profesjonene. Videre har samarbeidet med høgskolesektoren vært noe problematisk, og man har ikke greid å utvikle fleksible overgangsordninger. Det blir i evalueringen skissert fire framtidsalternativer for KY: «likvidation, prolongation, separation eller integration». Forskergruppen ved Luleå tekniske universitet anbefaler at KY gjøres permanent på ett eller annet vis og er mest positiv til at opplæringen i framtiden organiseres slik at den får sin egen identitet, f.eks. som egen yrkeshøgskole, eller ved at den kobles til en allerede etablert institusjonstype, f.eks. høgskole.

Kommittéen för kvalificerad yrkesutbildning har i sin oppsummering SOU 1999:122 Kvalificerad Yrkesutbildning anbefalt at KY forsetter etter mønster av forsøksvirksomheten. Ett medlem i komitéen har imidlertid reservert seg mot oppsummeringen når det gjelder styring av virksomheten. Dette medlemmet forslår at høgskolen skal styre opplæringen etter en forskrift der det bl.a. framgår:

• «– att verksamheten leds från ett utbildningsorgan inom högskolan med extern majoritet från näringsliv och samhälle

• – att ett särskilt kvalitetsorgan åvilar högskolan

• – att lärande i arbete alltid inngår som en viktig del av utbildningen

• – att vägar skall öppnas för studenterna mellan KY-utbildningarna och de befintliga högskoleutbildningar

• – att KY-studenterna skall åtnjuta samma rättigheter och skyldigheter som övriga studenter, d.v.s. på intet sätt segregeras från andra studenter

• – att utbildningen kan och i regel bör genomföras av extern partner, oftast näringslivet.»

På bakgrunn av bl.a. rapporten fra forskergruppen ved Luleå tekniske universitet og oppsummeringen fra «Kommittéen för kvalificerad yrkesutbildning» vil den svenske regjeringen ta stilling til hvordan den «kvalificerade yrkesutbildningen» skal se ut i framtiden.

3.4 Mellomnivået i Finland

Grunnutdanningen i Finland er niårig. Elevene kan deretter fortsette på gymnaset eller ta en grunnleggende yrkesutdanning.

Gymnaset er en treårig allmenndannende utdanning for elever mellom 16 og 19 år. Ca. 70   pst. av årskullet begynner i gymnaset. Utdanningen avsluttes med studenteksamen, som gir adgang til all utdanning på høgskolenivå.

Grunnleggende yrkesutdanning gis i yrkesskoler. Ca. 30   pst. av et årskull begynner på yrkesutdanning. Bare en liten andel av elevene gis opplæring i lærebedrifter. Den grunnleggende yrkesutdanningen er to- eller treårig og gir til sammen ca. 160 forskjellige faglige kvalifikasjoner. Den skal etter hvert bli treårig for alle. En fullført treårig grunnleggende yrkesutdanning gir adgang til all høgre utdanning.

Høgskolesystemet i Finland består av to parallelle sektorer: universitetene og yrkeshøgskolene. Flere av våre mellomnivåutdanninger ville i Finland befinne seg i yrkeshøgskolene sammen med mange profesjonsutdanninger, som i Norge er en del av universitets- og høgskolesystemet. I Finland skal disse to systemene komplettere hverandre . Ved universitetene betones den vitenskapelige forskningen, og undervisningen er basert på denne. Yrkeshøgskolene skal være sakkyndige på høgt nivå når det gjelder arbeidslivet, og være fokusert på arbeidslivets utviklingsbehov. Yrkeshøgskolene driver forsknings- og utviklingsarbeid som støtter undervisningen og utviklingen innenfor arbeidslivet.

Yrkeshøgskolene utgjør en ny sektor innenfor utdanningssystemet i Finland. Disse ble formet gjennom en reformprosess på 90-tallet fordi en ønsket å øke veksten innenfor høgre utdanning på yrkesområdene i stedet for innenfor de tradisjonelle universitetsstudiene. Yrkeshøgskolene er bygd på tidligere yrkesutdanningsinstitusjoner, men nivået er forbedret ved at det er satt nye krav til utdanningene og gjennom sammenslåing av tidligere institusjoner. Dermed er yrkesutdanningene blitt mer internasjonalt sammenlignbare, og ungdom har fått flere og mer varierte tilbud på høgre nivå. Målsettingen med reformen var å fremme den regionale utviklingen og samarbeidet mellom yrkeshøgskolene og de små og mellomstore bedriftene, samt med institusjoner som produserer velferdstjenester. Gjennom å skape sterke, flersektorielle enheter ønsker man å legge til rette for nye utdanningsprogram som er tilpasset endringer i arbeidslivet.

Reformen er gjennomført skrittvis. Gradvis er yrkeshøgskolene gitt tillatelse til å drive ordinær yrkeshøgskolevirksomhet. Et eget vurderingsråd underlagt departementet har vurdert yrkeshøgskolenes søknader og gitt uttalelser til departementet basert på kvaliteten av programmene og resultatene av forsøks- og utviklingsvirksomheten.

I 1995 kom det en permanent lov om yrkeshøgskolene. Loven inneholder bestemmelser om yrkeshøgskolenes oppgaver og utdanningsområder. Med hjemmel i denne loven gis tillatelse til å drive yrkeshøgskoler, bestemmelser om antall studenter, undervisningssted og undervisningsspråk. Mens universitetene er drevet av staten, drives yrkeshøgskolene av kommunene, av flere kommuner i fellesskap eller som private stiftelser. Yrkeshøgskolene finansieres stort sett offentlig. 57   pst. av kostnadene dekkes av staten, mens kommunene står for 43   pst. Det meste av finansieringen er basert på en fast kostnad per student per år, men i tillegg finansieres spesielle prosjekter, og en del av overføringene baseres på yrkeshøgskolens resultater, bl.a. tall for gjennomstrømning og likestilling. Denne finansieringsandelen skal økes og ventes å få stor betydning for den enkelte høgskole.

Det årlige inntaket til de 29 yrkeshøgskolene ventes i 2000 å være ca. 24 000 ungdommer og 7 000 voksne, mens de 20 universitetene ventes å ta opp ca. 18–19 000 nye studenter. Dette gir ca. 90 000 studenter på yrkeshøgskolene og ca. 140 000 på universitetene.

Studielengden ved yrkeshøgskolene er 3 til 4 år, hvorav ca. – 1 år er praksis. Eksamen legger vekt på yrkeskunnskaper, med utgangspunkt i de krav arbeidslivet stiller og arbeidslivets utviklingsbehov.

Yrkeshøgskolestudier finnes innenfor følgende utdanningsområder:

• naturbruk

• teknikk og kommunikasjon

• handel og administrasjon

• turisme, kosthold- og økonomibransjen

• sosial- og helseområdet

• kultur

• humanistisk og pedagogisk utdanning

Ca. 1/3 av studentene studerer teknikk og kommunikasjon. Ca. 28   pst. studerer handel og administrasjon og 21   pst. sosial- og helse. De øvrige utdanningsområdene har alle under 10   pst. av studentene.

Yrkeshøgskolene har også en stor etterutdanningsvirksomhet om sommeren samt spesialiseringsstudier. De siste retter seg mot ferdige kandidater og er modulbasert. Hver modul har et omfang på 20 uker.

Det finnes muligheter for å gå fra yrkeshøgskole til universitetene. Ca. 8   pst. av studentene gjør dette, og de krediteres da fra 10 til 120 uker (1/4 år til 3 år). Innenfor de fleste utdanningene er uttellingen liten. Det finnes avtaler mellom yrkeshøgskoler og universiteter som regulerer overføringer, men godkjenningen skjer ut fra individuell vurdering.

All undervisning er gratis for studentene, og studiefinansieringen for studentene er den samme som for studenter ved universitetene.

Yrkeshøgskolene skal utvikles som en del av det internasjonale høgskolenettet, og deres rolle som høgt kvalifiserte sakkyndige på utviklingsspørsmål i arbeidslivet skal betones. Yrkeshøgskolene deltar aktivt i internasjonalt samarbeid gjennom lærer- og studentutveksling, felles prosjekter og annet internasjonalt samarbeid. Det finnes en nasjonal målsetting om at en tredjedel av studenter med yrkeshøgskoleeksamen skal ha studert utenlands eller praktisert utenlands i minst 3 måneder.

3.5 Mellomnivået i Nederland

Oversikt over utdanningssystemet i Nederland gis i figur 3.1.

Grunnskoleopplæringen i Nederland er fra 4 til 12 år, og videregående opplæring («secondary education») er fra 12 til 16 eventuelt 18 år. Valgmulighetene i videregående opplæring framgår av tabell 3.1.

For de elevene som tar lavere generell videregående opplæring eller forberedende yrkesutdanning, gis det videre muligheter for voksen- og yrkesutdanning. Denne opplæringen er fleksibelt organisert ved innpassing på fire nivåer:

1. Opplæring til assistentnivå

2. Grunnleggende yrkesopplæring

3. Fagutdanning (professional education)

4. Mellomlederutdanning (middle-management vocational training) eller spesialistutdanning (specialist vocational training)

Universitets- og høgskolesystemet består av høgre profesjonsutdanning og universitetsutdanning. En stor del av universitetsutdanningene tilbys også som «åpent universitet». Høgre profesjonsutdanning (sykepleierutdanning, siviløkonomutdanning osv.) kan enten bygge på yrkesutdanning eller på høgre generell videregående opplæring. Systemet gir også muligheter for overgang fra studieforberedende til yrkesrettet utdanning. Veien til ordinær universitetsutdanning går gjennom det universitetsforberedende utdanningstilbudet på seks år. Det er muligheter til overgang dit fra andre videregående utdanninger. Universitetsutdanningen er maksimum fire år. Noen steder er det mulig å ta postgymnasiale kurs som kan vare fra ett til fire år. De åpne universitetene har ikke inntakskrav, og målgruppen er de som ikke ønsker å ta et vanlig fulltids studium.

Voksen- og yrkesutdanning reguleres av en lov (WEB) som trådte i kraft 1. januar 1996. Med denne loven ønsket myndighetene bl.a.:

• å legge til rette for at det kan produseres skreddersydde kurs

• å få en bedre koordinering mellom voksen- og yrkesutdanningsprogrammer

• å gjøre utdanningen lettere tilgjengelig

• å bedre forbindelsen med arbeidslivet

• å redusere frafall

All voksen- og yrkesutdanning på de fire nivåene beskrevet ovenfor gis nå i 67 regionale opplæringssentre. Hvert nivå består av flere sertifikater som til sammen gir et diplom når nivået er fullført. Sluttkvalifikasjonene er fastsatt av departementet etter forslag fra nasjonale fagråd, og 51   pst. av sluttprøvene skal være eksternt vurdert.

Avsluttet nivå 3 tilsvarer norsk utdanning fram til fag- eller svennebrev. Nivå 4 kan sies å tilsvare teknisk fagskole eller et mellomnivå.

Utdanningene er enten lærlingopplegg med mer en 60   pst. av tiden i bedrift eller skoleopplegg med fra 20 til 60   pst. praksis. Alle inngår en opplæringskontrakt.

Nederland har et utdanningsinspektorat med bl.a. tre regionale kontorer for voksen- og yrkesopplæring. De regionale sentrene rapporterer til disse og får jevnlig besøk fra dem. Rapportene er offentlige. Når det gjelder intern kvalitetskontroll, nevnes EFQM (European Format for Quality Management). Sentrene arbeider kontinuerlig med å forbedre den interne kvalitetskontrollen.

Nederland har 22 nasjonale fagråd for yrkes- og fagopplæring, og disse er ansvarlige for opplæringen på hvert sitt område på alle de fire nivåene. De utgår fra arbeidslivet og er ansvarlige for å utvikle og opprettholde kvalifikasjonsnivåene, skaffe lærling-/praksisplasser, samt avgjøre hvilke kvalifikasjoner som skal gis gjennom praksis, og hvilke kvalifikasjoner som skal gis gjennom teoretisk opplæring. De nasjonale fagrådene har en paraplyorganisasjon, COLO, som er et serviceorgan overfor rådene, og som koordinerer og gir råd om virksomheten. COLO er også et talerør overfor myndighetene.

Staten finansierer yrkesutdanningen ved de regionale opplæringssentrene gjennom en type rammetilskudd. Finansieringsordningen omfatter alle nivåer, også de som ligger over fagbrevnivå. Kommunen dekker utgiftene til voksenopplæringsdelen med midler fra staten. Sentrene driver også forretningsmessig ved å lage ulike typer kurs på oppdrag av private virksomheter.

I Nederland kan private utdanningsinstitusjoner drive på samme godkjenningsgrunnlag, med samme finansiering og med samme krav til kvalitet som de offentlige. De er underlagt de samme regler for rapportering og inspeksjon. En egen lov fastsetter hva slags styre og ledelse en privat institusjon må har for å få statlig finansiering. Elevene eller foreldrene kan fritt velge skole eller utdanningsinstitusjon.

Mellomlederutdanninger og spesialistutdanninger finnes innenfor de fleste yrkesområder. Fra disse rekrutteres det til høgskolene. Helseutdanninger og økonomi og administrasjon er eksempler på slike fagområder.

I Nederland gir det offentlig tilbud om inntil 18 års skolegang før universitet og høgskole. Direkte vei til universitet eller høgskole gjennom studieforberedende tilbud tar 16 år. Alder for skolestart er i Nederland fire år. I Norge ville dette ha tilsvart mellom ett og tre år på et mellomnivå.

3.6 Mellomnivået i Skottland

Oversikt over utdanningssystemet i Skottland gis i figur 3.2.

Grunnskoleopplæringen i Skottland er fra 5 til 11 år, og videregående opplæring (secondary education) er fra 11–16 år. Skolegang er obligatorisk inntil fylte 16 år. Etter fylte 16 år foreligger følgende muligheter:

• Further Education Colleges (FEC)

• Higher Still

På Higher Still er det 4 nivåer:

1. Grunnkurs («Access»)

2. Mellomkurs 1

3. Mellomkurs 2

4. Høgre (tilbys både ved secondary schools og FEC)

Nivå 1, 2 og 3 er for dem med mindre sterke skoleprestasjoner. Nivå 4 kan tas over to år.

«Advanced Higher »

Dette er et ett års kurs som bygger på «Higher Still» og gir kompetanse tilsvarende engelsk «A level». Kurset kan også gi uttelling som første år i universitetsutdanning. Universitetene kan bistå FEC med enkelte fag i «Advanced Higher». Denne veien til universitetet innebærer at studenten kan komme inn med vesentlig svakere grunnlag enn det som kreves for den som går direkte inn på universitet.

FEC fører fram til sertifikater og diplomer på forskjellige nivåer på alle yrkesområder (håndverk, teknikk, helsearbeid, administrasjon og økonomi etc.). Det finnes i hovedsak to veier gjennom systemet, enten den mer teoretiske eller den praktiske via fagbrev. Det er mulig med kombinasjoner av disse to veiene. Det er nært samarbeid mellom collegene og de lokale myndighetene. Mange av studentene er i jobb, og collegene driver også ettermiddagsundervisning. Det er også mulig å gjennomføre studier som fjernstudent – med en egen veileder. Et spesielt trekk er at det kan være et nært partnerskap mellom secondary school og FEC, slik at studentene får større muligheter til å velge.

FEC inngår spesielle avtaler om inntak med universiteter. Disse innebærer at studentene kan komme inn på 3. år ved de universitetene det er gjort avtaler med.

Mer enn 50   pst. av studentene i FEC er over 24 år, og det gis spesielle forkurs for voksne som ønsker å vende tilbake til utdanning. Lokale «Enterprise Companies» (LEC) organiserer arbeidspraksis både for arbeidsledige og de som av andre grunner ønsker å bedre sin kompetanse.

Høgre utdanning gis på universiteter og «åpne universiteter». I tillegg til universitetene finnes lærerutdanningsinstitutter.

All utdanning reguleres gjennom egne skotske lover, bl.a. «The Education Act» (1986), og «Further and Higher Education Act »(1998). Et viktig prinsipp i skotsk utdanningspolitikk er at all ungdom skal få anerkjent sine kvalifikasjoner i form av et vitnemål – ingen skal stryke. Systemet skal være fleksibelt, både når det gjelder oppbygging og muligheter til å vende tilbake til utdanning. Det satses mye på personlig rådgivning, studieveiledning og oppfølging av den enkelte. Det er et mål å redusere skillet mellom akademiske og yrkesrettede fag. Alle studenter må ta en nærmere definert gruppe felles allmenne fag. Det legges stor vekt på kjernekvalifikasjoner/nøkkelkvalifikasjoner fra og med grunnskolen og opp til universitetet.

Utdanningen i FEC kan bygges opp av moduler, kurs og grupper av kurs, nesten helt opp til en grad ved universitet. Det finnes 60–70 «Group Awards», som kan sies å være vitnemål tilsvarende fagbrev eller dokumentasjon av spesialistkompetanse.

«Scottish Qualification Authority» (SQA) er ansvarlig for nasjonale standarder og sertifikater, samt innhold i og godkjenning av all utdanning. Alle godkjente moduler, f.eks., ved FEC finnes i en katalog fra SQA.

Kvalitetssikring ivaretas i Skottland primært av et eget inspektorat for utdanning. De besøker skolene/collegene med 6 års mellomrom. Områder for evaluering er bl.a. ledelse, lærerkvalitet, elevenes prestasjoner og tilgjengelighet. Evalueringene er knyttet til prestasjonsindikatorer og standarder på hvert område. Resultatene blir offentliggjort, og dersom det er mangler, får institusjonene en frist på et halvt år til å legge fram en handlingsplan for forbedring.

Når det gjelder FEC, er det i tillegg mange andre eksterne interessenter som evaluerer ulike sider av driften. Samtidig foregår det kvalitetssikring på mange nivåer og områder internt. Det finnes også enheter som årlig kontrollerer det faglige innholdet i yrkesfag og overvåker prøver og sertifisering.

FEC får tilskudd til driften direkte fra staten (Scottish Office). Tilskuddene beregnes etter antall studenter med et studieprogram av en viss lengde. Utdanningen er gratis for de som er under 18 år. De over 18 må betale en avgift. Collegene er pålagt å drive etter forretningsmessige prinsipper og er avhengig av å ha en del virksomhet som gir inntekter.

Det finnes private, særlig romersk-katolske, grunnskoler og secondary schools. De får tilskudd som de offentlige, men er regulert i en egen forskrift. Det finnes noen få private FEC. Pensum og eksamen må godkjennes av myndighetene.

Offentlig skole og college har tilbud om utdanning i inntil 16 år før universitet. Alder ved skolestart er i Skottland 5 år. I Norge ville dette tilsvare 2 år utdanning på mellomnivå.

3.7 Mellomnivået i Tyskland og USA

Utvalget valgte å studere nærmere løsningene for organisering av mellomnivået i Danmark, Sverige, Finland, Nederland og Skottland. Begrunnelsen for dette valget er at det i disse landene forberedes eller nylig har vært satt i verk reformer innenfor opplæring på dette området.

Av andre land som har en tydelig organisering av mellomnivået, kan Tyskland nevnes. I Tyskland har man opprettet «Berufsakademi» – en variant av postgymnasial yrkesutdanning – som blir omtalt som vellykket. Det finnes i dag 27 akademier. Utdanningene er treårige og først og fremst innrettet på økonomi, teknikk og sosialt arbeid.

Også i USA finnes det interessante modeller for utdanninger på mellomnivået.

Korte fag- og yrkesutdanninger etter high school i USA ivaretas i hovedsak av toårige Community colleges. Disse gir relevant yrkesopplæring innen en rekke fagområder hvor studentene får kompetansebevis (certificates) etter hvert år, og fullført toårig løp leder fram til en A.A.S.-grad (Associate of Applied Science Degree). Denne er teknisk eller yrkesfaglig og kan vanligvis ikke benyttes i et videre universitetsstudium. Det er allikevel ikke noe i veien for at studentene kan sette sammen en fagkrets hvor enkeltfag gir avkorting i et eventuelt college- eller universitetsstudium. Utdanningen er delstatlig finansiert, og de yrkesfaglige tilbudene er ofte knyttet til behovene i det lokale arbeidsliv, som også kan være bidragsytere både når det gjelder undervisning og utstyr og andre fasiliteter. Utdanningen i Community colleges er i hovedsak gratis for studenter bosatt i delstaten.

Innen enkelte yrkesfaglige retninger som reiselivsfag, sekretærfag, IKT, helseservicefag og reklame/grafisk design er det en rekke private tilbud. Disse vil være godkjent av delstatlige eller ett eller flere regionale godkjenningsråd. Studentene betaler en studieavgift som varierer i størrelse, og de fleste har mulighet for å søke føderale stipend og lån.

Det finnes også mange private tilbydere innen teknisk yrkesopplæring, men i størrelse er disse langt mindre enn Community colleges. De er ofte spesialiserte i sine tilbud og er gjerne etablert ut i fra et lokalt behov.

Bibelskoleutdanningen er ivaretatt av Bible colleges som er drevet av menighetene og privat finansiert. De er vanligvis 4-årige og vil føre fram til en bachelor-grad. Målsetningen vil ofte være å sikre en rekruttering av arbeidskraft på mange nivåer til de enkelte trossamfunnene.

Kunstutdanningen gis av både private college og akademier og offentlige college og universiteter. Enkelte private tilbud vil være av kortere varighet, 2 år, og er rettet mot yrker som f.eks. dekoratør, illustratør, interiørdesign og computer- og grafisk design.

For å ivareta en tilstrekkelig rekruttering til arbeidslivet er yrkesutdanning generelt sett, både i high school og på mellomnivået, tilgodesett med betydelige midler fra føderale myndigheter. Disse midlene er tilgjengelig for både offentlige og private tilbydere som driver på «not-for-profit» basis.

3.8 Vurdering av det norske opplæringssystemet i forhold til utvikling og tendenser i andre land

I Norge er det 10-årig grunnskole og treårig videregående opplæring ved studieforberedende og yrkesfaglige studieretninger. De yrkesfaglige studieretningene fører fram til yrkeskompetanse med eller uten fag- og/eller svennebrev. Den yrkesfaglig videregående opplæringen omfatter mer enn 200 forskjellige lærefag som er lagt inn under lærlingordningen. Opplæring i lærefagene foregår etter hovedmodellen med to år i skole og to år i bedrift.

Høgre utdanning foregår ved universiteter og høgskoler. Høgre profesjonsutdanning ivaretas av høgskolene. Inntakskravet er studiekompetanse, dvs. studieforberedende studieretning. De som har yrkeskompetanse, må ta et påbygningsår med allmenne fag i tillegg.

Mellomnivået i norsk utdanning kan sies å bestå av teknisk fagskole, bibelskoler, sekretærutdanninger, kunstutdanninger, deler av etatsopplæringer og yrkesrettet opplæring på ulike områder. Teknisk fagskole drives av det offentlige; de øvrige opplæringstilbudene drives av private tilbydere med eller uten statsstøtte og med eller uten godkjenning for lånekassefinansiering. Toårig teknisk fagskole bygger på fullført fag–eller yrkesutdanning samt ett års praksis, og gir studiekompetanse. Ingen av tilbudene på mellomnivået gir automatisk uttelling ved overgang til universitet eller høgskole i form av tilleggspoeng eller avkorting, men noen høgskoler har særordninger i forhold til teknisk fagskole.

Alle de landene som er beskrevet foran, har et mellomnivå med tilsvarende utdanninger som de norske. Grenselinjene mellom universitets- og høgskolesektoren og denne mellomnivåsektoren trekkes likevel på ulike steder. I Norge er mange store profesjonsutdanninger allerede innlemmet i universitets- og høgskolesektoren. Det samme gjelder for kunst- og kulturutdanninger. Dette gjør at det norske mellomnivåområdet er lite, sammenliknet med en del andre land. I enkelte land er mellomnivåsektoren stor fordi den fungerer som en parallell til universitets- og høgskolesektoren, vanligvis med en egen lovgivning. I andre land er mellomnivåsektoren stor fordi videregående opplæring bare i liten utstrekning inneholder fullførte yrkesutdanninger slik som i Norge.

Den internasjonale utviklingen taler for at mellomnivået enten formaliseres og tydeliggjøres som egne utdanninger eller integreres i høgskolesystemet. Trenden er å utvikle ett- til treårige postgymnasiale utdanninger som er etterspurt i arbeidslivet. Samtidig skjer det en reformering av universitets- og høgskolesystemet. De tradisjonelt lange akademiske utdanningene suppleres med kortere, mer yrkesrettede utdanninger der både forskningens og arbeidslivets utvikling bestemmer innholdet.

I forbindelse med de europeiske studiene merket utvalget seg spesielt den danske styringsmodellen for de korte videregående utdanningene med Erhvervsakademirådet og rådgivende utvalg. Utvalget har også hatt god nytte av å studere de systemer for kvalitetssikring av opplæringen som kom best til syne i Nederland og Skottland, men som også er en del av den danske lovgivningen i KVU-reformen. De utvalgsmedlemmene som var på studiebesøk i Skottland, lot seg spesielt imponere av den profesjonelle informasjons- og rådgivningstjenesten som rettet seg mot både unge og voksne. Samtidig kunne collegene og universitetene vise til interessante samarbeidsavtaler hvor deler av et studium kunne gjennomføres ved en av institusjonene etter studentenes valg. I Nederland merket utvalgsmedlemmene seg at det var overgangsmuligheter fra yrkesstudiene på mellomnivå til høgskolene og universitetene, selv om de faglige utfordringene var store for studenter som valgte denne utdanningsveien. Også den svenske modellen med sitt mangfold ga muligheter for refleksjon. Ikke minst var de negative erfaringene i KY- forsøket, når det gjaldt samarbeid med høgskolesystemet, tankevekkende. Den svenske modellen ga også et stort antall tilbydere av ulike kategorier, og den lokale styringsmåten ga muligheter for godt samarbeid mellom utdanningstilbyder og arbeidslivet. Utvalget har også merket seg måten omleggingen til yrkeshøgskoler har foregått på i Finland. Bruken av midlertidige godkjenninger for å komme i gang, kombinert med eksterne vurderinger av institusjonene og studietilbudene før de endelige godkjenningene ble gitt, fungerte på en effektiv og fleksibel måte, og slik at institusjonene fikk anledning til å rette opp mangler ved tilbudene på et tidlig tidspunkt.