2 Redegjørelse til lagmannen Lillehammersaken

Innhold: Antatt bakgrunn for drapet

Personaliaopplysninger om de tiltalte

Marianne Gladnikoff

Sylvia Rafael

Abraham Gehmer

Dan Ærbel

Zwi Steinberg

Mochael Dorf

Opplysninger om de ettersøkte

Oversikt over gruppens leiebiler

Opplysninger om Ahmed Bouchickhi

Melding om drapet

Åstedet

Opplysninger gitt på åstedet

Toril Bouchickhis opplysninger om drapet

De første opplysninger om de siktede

Sammendrag av de tiltaltes forklaringer

Marianne Gladnikoff

Sylvia Rafael

Abraham Gehmer

Dan Ærbel

Zvi Steinberg

Michael Dorf

Oslo, den 20. desember 1973 Angår: Straffesak mot Marianne Gladnikoff m/fl. - tiltalt for forbrytelse mot straffelovens § 233, og 2. ledd m.v. - berammet til mandag 7.januar 1974.

Under henvisning til tiltalebeslutning av 4. desember 1973 og til straffeprosesslovens § 292 i.f., skal jeg gi følgende redegjørelse for saken og dens bevisligheter.

På grunn av sakens særegne karakter finner jeg det riktig å gjøre redegjørelsen langt mer omfattende enn vanlig er. Jeg har også funnet grunn til å referere de tiltaltes politiforklaringer og da særlig forklaringene fra tiltalte nr. 1 Marianne Gladnikoff, nr. 2 Sylvia Raphael og nr. 4. Dan Ærbel temmelig detaljert for å gi lagmannen et best mulig grunnlag for avhør av de tiltalte under hovedforhandlingen. Jeg akter imidlertid å gi min muntlige saksfremstilling i retten en noe mer sammentrengt form.

Disposisjonen fremgår av vedlagte innholdsfortegnelse.

I bevisoppgaven har jeg tatt forbehold om dokumentasjon, men det er på det nåværende tidspunkt umulig for meg å angi hvilke dokumenter i saken som vil bli begjært fremlagt i retten. Dette avhenger i stor grad av de tiltaltes forklaringer under hovedforhandlingen. Som jeg skal komme tilbake til har de tiltalte nr. 2 Sylvia Raphael, nr. 3 Abraham Gehmer, nr. 5 Michael Dorf og nr. 6 Zwi Steinberg enten helt eller bare i liten grad vært villige til å gi opplysninger om seg selv og sin virksomhet før de kom til Norge.

Etterforskningen i denne saken har bydd på særlige problemer. Dette skyldes bl.a. sakens særegne karakter og den omstendighet at det norske politi med de begrensede ressurser man har hatt til disposisjon, i meget stor grad har vært avhengig av bistand fra utenlandske politimyndigheter. Jeg peker bl.a. på at alle de tiltalte er utenlandske statsborgere, og at iallfall to av disse, nemlig nr. 2 Sylvia Raphael og nr. 3 Abraham Gehmer, har opptrådt i Norge under falske identiteter. Nr. 3 Gehmer har hittil ikke vært villig til å bekrefte den identitet som påtalemyndigheten nå vil hevde er fastslått. Israelske myndigheter har riktignok bekreftet at Steinberg og Dorf er israelske borgere, men jeg antar at det under hovedforhandlingen vil kunne dokumenteres at ihvertfall Steinberg har oppgitt forskjellige personalopplysninger.

De vanskeligheter jeg her har nevnt har naturligvis påvirket etterforskningstempoet. Selv om etterforskningen har vært forsøkt forsert, har den utenrettslige behandling nødvendigvis måttet ta tid. Jeg vil imidlertid understreke at etterforskningen i saken fremdeles pågår. Dette kan medføre at det like til hovedforhandlingen vil kunne komme frem nye opplysninger som jeg forbeholder meg rett til å benytte under bevisførselen. Slike eventuelle nye opplysninger vil selvsagt omgående bli meddelt forsvarerene.

Jeg ønsker innledningsvis til slutt å fremholde at påtalemyndigheten klart har innsett behovet for å få denne sak fremmet for domstolen så snart som mulig, men tidspunktet for berammelsen er fastsatt etter adskillig påtrykk fra forsvarets side. På grunn av vår avhengighet av det intereuropeiske politisamarbeide kan det som nevnt fremdeles tenkes å komme frem relevante etterforskningsopplysninger, og jeg gjentar at slike eventuelle opplysninger vil jeg kreve fremlagt under hovedforhandlingen.

Antatt bakgrunn for drapet av Bouchikhi

Som kjent vedtok FN‘s Generalforsamling den 19. november 1947 at Palestina skulle deles i en jødisk og en arabisk stat. Da staten Israel ble proklamert den 14. mai 1948, motsatte araberne seg delingen av Palestina, og konflikten mellom jøder og arabere førte fra første stund av til blodige sammenstøt. Man vil huske at de pålegg om våpenhvile som FN og Sikkerhetsrådet har gitt bare har ført til midlertidige løsninger. Konflikten mellom jøder og arabere resulterte også meget tidlig i terrorpregede handlinger. FN‘s oppnevnte meglingsmann i Palestinakonflikten, grev Folke Bernadotte, ble f.eks. skutt ned og drept den 17. september 1948 av jødiske terrorister i Jerusalem.

Som et resultat av «6-dagerskrigen» (som ble innledet 5. juni 1967) fikk Israel kontroll over arabisk væpnet motstand i selve landet og i de okkuperte områder. Særlig gjennom kraftige militære represalier klarte Israel å nøytralisere geriljagruppen som opererte over grensene fra Syria, Jordan og Libanon. Disse gruppene utvidet imidlertid sitt aksjonsfelt også til Vest-Europa.

De israelske myndigheter har i flere år med vekslende hell søkt et nærmere samarbeide med blant andre vest-europeiske etterretnings- og sikkerhetstjenester for å spore opp arabiske gerilja- og terroristgrupper og avverge deres anslag mot særlig israelske og jødiske mål.

Etter israelsk oppfatning har dette ikke lykkes i den grad man gjerne skulle sett. Etter israelsk lov er det, så vidt man kjenner til, en forbrytelse mot staten Israel å skade israelere eller israelske eiendommer og institusjoner i utlandet. På dette grunnlag har Israel forsøkt å få i stand traktater om utlevering av forbrytere med en rekke land. Dette har ikke ført til noen resultater.

Det må ansees alminnelig kjent at det i årene 1968 - 1973 har funnet sted en rekke konfrontasjoner mellom jøder og arabere i form av terrorhandlinger fra begge sider.

Fra arabisk side har aksjonene gått ut på både flykapringer, bombeattentater og andre former for terror. Man vil huske bl.a. massakren på Lod-flyplassen i Tel Aviv 31. mai 1972 og tragedien under sommerolympiaden i München 5. - 6. september samme år som den arabiske terroristorganisasjonen Black September sto bak. I pressen har det vært hevdet at lederen av denne massakren ( uklart - falt ut fra nederst på siden, jss).

I januar 1973 ble angivelig en israelsk etterretningsagent skutt ned og drept i Madrid, og i juli ble Israels assisterende militærattache i USA skutt og drept utenfor sitt hjem i Washington. Dette drap har f.eks. tiltalte Dan Ærbel hatt kjennskap til.

Den 16. oktober 1972 ble den jordanske diplomaten Wael Abu Zwaiter skutt ned og drept innenfor inngangen til blokken hvor han bodde i Rom.

Den 5. april 1973 ble professor Basil al-Kubaisi skutt ned og drept utenfor sitt hjem i Paris.

Den 28. juni ble Muhammed Boudia drept i Paris. Han var angivelig mistenkt for å stå bak drapet av den forannevnte israelske etterretningsmann i Madrid.

Den 21. juli 1973 ble Ahmed Bouchikhi skutt ned og drept utenfor sitt hjem på Lillehammer.

Drapene av Wael Abu Zwaiter i Rom den 16. oktober 1972, av professor Basil al-Kubaisi i Paris den 5. april 1973 og av Ahmed Bouchikhi på Lillehammer den 21. juli 1973 har mange utpregede likhetspunkter. Det antas å ha vært benyttet samme type våpen, de er alle skutt av to personer med omtrent samme antall skudd og alle tre er drept utenfor sitt hjem av personer som har unnsloppet i bil. (I Rom og på Lillehammer er det klarlagt at kjøretøyene har vært leievogner).

Det sterkeste ankepunktet Israel har hatt mot de vest-europeiske land er at de etter israelsk oppfatning ikke har tatt trusselen fra de arabiske grupper alvorlig nok. Dessuten har angivelig pågrepne terrorister ofte unngått straffeforfølgning, og i tilfelle domsfellelse er de blitt løslatt så snart dette har vært mulig. I de tilfelle arabiske terrorister er blitt dømt, har de etter israelsk oppfatning fått altfor milde dommer i de land hvor de er blitt anholdt.

Denne påståtte mangel på samarbeid og unnfallenhet overfor terroristgrupper fra vest-europeisk side, har i hovedtrekk ført til at Israel åpenbart har ansett seg berettiget til å ta saken i egne hender. Israelske interesser har etter landets mening ikke fått den beskyttelse i de respektive vertsland som Israel mener de har et rimelig krav på. Israel kan derfor bare stole på seg selv og de foranstaltninger landet selv tar.

Særlig etter at 11 israelere ble drept under olympiaden i München i september 1972, begynte Israel en systematisk internasjonal kampanje mot arabiske terrorister. Tidligere sjef for det militære etterretningsvesen, general Aharon Yariv, ble knyttet til statsminister Golda Meirs kontor som rådgiver for sikkerhetsspørsmål, i realiteten som koordinator for de organer som fører Israels aktive kamp mot arabiske terrorister i utlandet.

Jeg understreker at det fra offisielt israelsk hold aldri har vært innrømmet at landets sikkerhets- og etterretningstjeneste har gått til likvidasjon av terroristledere i utlandet. Indisier på dette har imidlertid vært sterke. Etter massakren på Lod-flyplassen og München-affæren i henholdsvis mai og september 1972, ble det fra israelsk side offisielt og ved flere anledninger understreket at kampen mot terroristene hadde høyeste prioritet i landets utenrikspolitikk. Dette gjenspeilet seg i offisielle uttalelser fra fremstående israelske regjeringsmedlemmer, også fra statsminister Golda Meir.

Jeg skal nevne noen eksempler på slike uttalelser:

På en pressekonferanse 8. september 1972 om München-tragedien erklærte utenriksminister Abba Eban:

«For Israel er saken klar, det er landets plikt og hensikt å bekjempe disse terroristene hvor de enn oppholder seg og med alle de midler som står til rådighet»

I en tale som statsminister Golda Meir holdt i den israelske nasjonalforsamling (Knesset) den 12. september 1972 fremholdt hun bl.a.:

«Plikten til å bekjempe de anti-israelske terroristorganisasjoner til den endelige slutt, er vår selvklare rett. Vi har ikke noe annet valg enn å slå til mot terroristorganisasjonene hvor vi kan. Dette er vår plikt mot oss selv og mot freden. Vi skal oppfylle denne plikt med all vår styrke.»

Etter debatten om foranstående regjeringserklæring vedtok den israelske folkeforsamling en resolusjon hvor det bl.a. heter:

«

5. Staten Israel vil gjøre sin plikt og bruke sin rett til å beskytte sine representanter og borgere. Den vil fortløpende handle mot terroristorganisasjonene, deres baser og støtter, inntil deres kriminelle aktivitet er brakt til ende.»

Ifølge London-avisen «The Guardian» for 28. juli 1973 uttalte general Akarow Yariv i et avskjedsintervju til en israelsk avis at Israel hadde forhindret 37 av 48 planlagte angrep mot israelske mål i utlandet siden april 1972.

Iflg. London-avisen «The Daily Telegraph» av 30. juli 1973 uttalte statsminister Golda Meir i enb tale ved avslutningen av en kongress som Religious Zionists of America holdt i Jerusalem 29. juli 1973:

«Staten Israel kjemper faktisk et slag over hele verden. Dere kan ikke kjenne til, Israels befolkning kan ikke kjenne til detaljene omkring hvor mange jøder eller israelere som er i live i dag på grunn av vår evne til å forhindre tragedier og redsler planlagt av terroristbander over hele verden.».

I august 1973 ble sikkerhetsoffiseren ved den israelske ambassade i Norge, Yigal Eyal erklært uønsket her og han måtte forlate landet. I forbindelse med utvisningen av attache Eyal hevdet statsråd uten portefølge, Israel Galili i en tale i Ness Ziona den 14. august 1973:

«Man må imidlertid merke seg at den norske kunngjøringen ikke viser forståelse (appreciation) for det som skaper bekymring for Israel og landets behov for å kjempe mot morderisk terrorvirksomhet».

Den 17. august 1973 brakte «Jerusalem Post» et intervju med general Akaron Yariv om hans oppgave og rolle ved statsministerens kontor. I dette intervju uttalte han bl.a:

«De trengte en «vakthund» for å se til at de små ting fikk den nødvendige oppmerksomhet. Jeg tok jobben og sørget for, sammen med statsministeren at det var passende midler slik at hele oppgaven kunne utføres effektivt --. Til tross for våre anstrengelser for å bekjempe terroristene i utlandet, ville det være tåpelig ikke å vente at de vil ha en viss suksess i fremtiden».

General Yariv var ikke sikker på om det som hendte i Norge hadde tilknytning til Israel eller ikke, men det og at det ikke lyktes å fange Habash, var de to store feilslag som kunne registreres i den lange, farlige og kompliserte kamp mot terrorismen.

Fra tiltalte i Lillehammersaken er det oppgitt at gruppens aksjon i Norge var et oppdrag fra den israelske stat. Formålet var angivelig å hindre anslag mot israelsk ambassade i Norden eller mot det israelske flyselskapet EL AL. Aksjonen ville ha som virkning at Israel ble et tryggere sted å bo for jøder.

Som nevnt antar påtalemyndigheten at de forhold tiltalebeslutningen gjelder synes å ha sin bakgrunn i de politiske interessemotsetninger som eksisterer i Midt-Østen. De forhold som er beskrevet i tiltalen antas å være eksempler på metoder og kampmidler som brukes i den arabisk-jødiske strid. Det er påtalemyndighetenes standpunkt at slike kampmidler ikke kan tillates brukt på norsk territorium uansett hvilke politiske grupperinger som forsøker seg på det.

Før jeg går inn på saksforholdet og de tiltaltes forklaringer, skal jeg gi en del opplysninger om de tiltalte og om personer som er ettersøkt av politiet som mistenkt for å ha deltatt i gruppens virksomhet her i Norge. For oversiktens skyld tar jeg også med en oppstilling over de kjøretøyer som er benyttet eller som er nevnt av de tiltalte og vitner i saken. Deretter følger et avsnitt om den drepte, Ahmed Bouchikhi.

Personalopplysninger om de tiltalte Marianne Ethel Gladnikoff

Marianne Ethel Gladnikoff er født den 13. August 1943 i Stockholm. Hennes far er overlege Herman Gladnikoff som nå bor i Ringvägen 64 i Stockholm. Morens navn er Doris.

Marianne Gladnikoff er ikke døpt eller konfimert. Hun har gått på Eriksdals folkeskola i Stockholm og deretter på Högre Allment Läroverk för Flickor i 7 år. Etter 4 års studier ved Stockholms Universitet avla hun eksamen som filologisk kandidat. Hun er svensk borger og har førerkort utstedt i Stockholm. Hun er ugift.

De siste tre år før hun ble pågrepet av politiet i Norge har hun bodd og arbeidet i Israel.

Hennes bopel der har vært Livorno 26, Bat Yam. Hun har opplyst at hun har hatt stilling som programmerer i firmaet Elda, i byen Ashod. Arbeidet består så vidt jeg forstår i data- og systembehandling av graderte opplysninger. Hun har avgitt taushetsløfte til arbeidsgiveren og anfører derfor at hun ikke kan gi ytterligere opplysninger om sitt arbeidsforhold. Hun ville angivelig ha blitt israelsk borger i august 1973.

Hun har forklart at når hun tidligere har reist utenfor Israel har hun alltid på forhånd fått oppgitt en «dekkhistorie» med det for øye å unngå å fortelle sannheten om sitt arbeide hvis hun skulle bli spurt om det. Av et notat som foreligger i saken fremgår det at hun før juni 1973 hadde ordre om å melde seg for sikkerhetsoffiseren ved vedkommende israelske ambassade når hun befant seg utenfor Israel. Denne opplysningen har hun gitt til politiet, men hun har ikke villet undertegne noen forklaring om det.

Sist sommer var hun på ferie i Sverige sammen med sine foreldre inntil 1. juli. Mandag 2. juli 1973 begynte hun på et kurs som var arrangert at Forsvarsdepartementet i Tel Aviv. Hun hadde da permisjon fra sitt arbeide i Elta. Kurset ble holdt på et kurssted (internat) som var bevoktet. Hun ønsker ikke å oppgi hvor kursstedet ligger. Kurset som omfatter både dag- og kveldsundervisning skulle vare til 10. august 1973. Hun har også avgitt taushetsløfte om kurset og vil derfor ikke gi nærmere opplysninger om det.

Marianne Gladnikoff hevder at den eneste av gruppens medlemmer som hun har truffet tidligere er Dan Ærbel. Han arbeidet også i Ashod, og en gang ringte han til Elta for å spørre om det var noen dansktalende der. Dette skjedde i begynnelsen av 1973. Bakgrunnen for telefonhenvendelsen var ifølge hennes forklaring at Dan Ærbel trengte et vitterlighetsvitne som kunne bekrefte oversettelse av fødselsattesten for hans sønn. Senere har hun truffet Dan Ærbel og hans familie noen ganger i deres hjem.

Marianne Gladnikoff er av jødisk avstamning, og såvidt jeg forstår er hennes familie sterkt pro israelsk. Hun har som nevnt oppholdt seg i tre år i Israel, men hun hevder at hun snakker og forstår svært lite hebraisk. Foruten sitt svenske morsmål snakker hun engelsk.

Sylvia Raphael

Sylvia Raphael er født 1. april 1937 i Syd-Afrika. Hun har oppgitt sin adresse til 6, Rh. Idmit Giuapieam, Israel. Hun har nektet å gi ytterligere opplysninger om seg selv.

I slutten av oktober var hennes bror David Ronald Raphael, født 24.7.1947, i Syd-Afrika, i Norge for å besøke sin søster. Han opplyste i en politiforklaring avgitt den 29.10.1973 overfor politibetjent Leif A. Lier at hans søster heter Sylvia Lee Raphael og at hun er født 1.4.1936 eller 1937 i Graaff-Reynet i Syd-Afrika. Han har oppgitt hennes adresse til 6, Rh. Pashah, Tel Aviv. Ifølge hans forklaring arbeider tiltalte som freelance journalist. Deres far er død, men moren lever og bor i Syd-Afrika sammen med sin sønn. Moren heter Miriam Raphael. Siste gang han så sin søster var ca. 4 måneder tidligere i Tel Aviv da han selv bodde der i en kibbutz. Broren opplyste at han ikke visste hvor hans søster har oppholdt seg de siste årene. Han trodde at søsteren har bodd på forskjellige steder.

Tiltalte Sylvia Raphael kom til Norge på falsk kanadisk pass FK 209291 lydende på navnet Leslie Patricia Roxburgh, f. 17.9.1936 i Montreal, Canada. Passet er angivelig utstedt 4/9 1969 i Ottawa. I et Interpol-telegram av 29. august 1973 fra Ottawa er det opplyst at et tilsendt fotografi av tiltalte ikke er identisk med foto av Leslie Patricia Roxburgh på søknaden om kanadisk pass FK 209291. Leslie Patricia Roxburgh som det autentiske pass ble utstedt til, befinner seg i Canada, og hennes pass har aldri vært meldt tapt eller stjålet. De kanadiske passmyndigheter hevdet derfor at tiltaltes oppgitte identitet måtte være falsk. Leslie Patricia Roxburgh som befinner seg i Canada, er der ansatt i et jødisk sakførerfirma i Montreal. Hun har aldri vært i Israel.

Da Sylvia Raphael ble pågrepet, var hun også i besiddelse av internasjonalt førerkort utstedt til Leslie Patricia Roxburgh av Canadian Automobil Association og internasjonal vaksinasjonsattest lydende på samme navn.

Som nevnt har tiltalte bekreftet sin identitet. I en politiforklaring av 7. august 1973 har hun forklart at hun fikk overlevert det falske pass av «Mike» (Edouard Laskier) ved avreisen fra Lod-flyplassen den 18. juli 1973.

Hun fortalte samtidig at hun på forhånd hadde levert ham fotografi av seg selv og en hel side full av signaturer. Dels hadde hun skrevet L.P. Roxburgh og dels Patricia Roxburgh. Det falske passet viser imidlertid en rekke ut- og innreisestempler for reiser i Europa og Midtøsten i tiden 18. februar 1970 til 12. desember 1970. Dessuten viser passet innstempling på Schipol flyplass, Amsterdam, den 28. mai 1973. Passet er videre stemplet 16. juni 1973 i Frankrike og på ny inn på Schipol flyplass 28. juni 1973.

Under den falske identitet Leslie Patricia Roxburgh oppga tiltalte at hun bodde i 3 Quai Bl‘Riot, Paris XVI. Politiet i Paris har bekreftet at Patricia Roxburgh står som eier av en leilighet under denne adresse. Leieforholdet ble inngått i mai 1973. Leien for leiligheten betales fortsatt, men det er ukjent av hvem. Politiet har funnet tiltaltes fingeravtrykk i leiligheten.

Dan Ærbel har forklart at han og Sylvia Raphael under navnet Patricia Roxburgh utførte et oppdrag for Mossad høsten 1970. De reiste da til Tyrkia, Libanon og andre land i Midt-Østen for å inspisere lystbåthavner. Tiltalte Sylvia Raphael har nektet å svare på spørsmål om dette oppdraget, idet hun hevder at reisen var en privatsak som intet har med nåværende sak å gjøre. Hennes falske pass viser bl.a. at hun den 3. juni 1970 fikk visum til Libanon for 6. måneder. Den 22. juni 1970 ble hun gitt transittvisum til Iran for 14 dager. 1. august 1970 ble hun meddelt visum til Libya og i september/oktober 1970 er passet påført diverse stempler fra Hellas, Tyrkia og Kypros. Hun har bekreftet at har møtt Dan Ærbel privat i Israel, men hun husker ikke nå når og hvor.

I sin første politiforklaring opplyste Sylvia Raphael at hun kjente Leslie Orbaum (Abraham Gehmer) fra tidligere. I sin siste politiforklaring retter hun dette til at hun aldri hadde sett ham før hun traff ham den 18. juli 1973 om morgenen i Tel Aviv.

Abraham Gehmer

Påtalemyndigheten vil hevde at Abraham Gehmers identitet må ansees fastslått. Under forutsetning av at dette er riktig, er han født den 1. november 1937 i Rehovat i Israel. Han er gift og skal være ansatt i Mossad med kontor i The Ministry of Defence i Tel Aviv.

Tiltalte har nektet å gi noen opplysning om sin identitet eller sitt liv før 18. juli 1973. Han nekter å svare på spørsmål om personalia.

Tiltalte har reist i Norge på engelsk pass nr. 604285 utstedt til Leslie Orbaum, født 12/3 1940 i Leeds. Hans adresse er oppgitt å være: 49 Queens Hill, Drive, Leeds, England. Tiltalte har selv oppgitt at han er book-keeper ved Queens Hill School i Leeds. Det er klarlagt at dette passet er falsk.

Abraham Gehmer ankom den 8. september 1965 til Paris som 2. sekretær ved den israelske ambassade der. Han står oppført i diplomatlisten for Frankrike for året 1966 (Affairs Culturelle). Fra 1967 var Abraham Gehmer 1. Sekretær ved ambassaden, og han finnes oppført på diplomatlisten for Frankrike til og med året 1969. Jeg nevner i denne forbindelsen at tiltalte Zwi Steinberg var ansatt som sjåfør ved den israelske ambassade i Paris fra 20. Februar 1969 til antagelig august 1971.

Abraham Gehmer overtok stillingen som 2. sekretær ved ambassaden i Paris etter Arie Sivan, som i diplomatlisten for Frankrike for 1973 står oppført som 1. sekretær ved den israelske ambassade i Paris (Affaires Commercialle). Arie Sivan skal visstnok nå tjenestegjøre ved den israelske ambassade i Haag.

Politiet har skaffet til veie et fotografi av Abraham Gehmer. Fotografiet vil bli fremlagt i retten. Og det viser åpenbart likhet med tiltalte.

Dan Ærbel

Dan Ærbel er født 28. Februar 1937 i Gentofte i Danmark. Han har oppgitt sin nåværende adresse til David Hamlech street 38, Herzliya i Israel. Han er gift med Debra Ærbel, født Kook. Hustruen er av israelsk opprinnelse. (Det er opplyst at hennes bestefar var med ved opprettelsen av staten Israel). Ekteparet har tre barn på henholdsvis 8, 5 og 1 år.

Hans far heter Mario Meier Erteschek. Han er født i Krakow som den gang lå i Østerrike, men som nå tilhører Polen. Faren er av jødisk avstamning. I 1916 flyttet han til Danmark.

Tiltaltes mor heter Gertrud, født Nathan. Hun er fra Tyskland. Etter at faren kom til Danmark startet han Scandinavia Trikotasje og hans forretning kom etterhvert til å omfatte en rekke manufakturforretninger i København. Under krigen flyktet familien ti Sverige, men flyttet tilbake til Danmark i 1945.

Tiltalte har to søstre. Den eldste, Mirjam Vainer, lege og bor i Lyngby i Danmark. Den yngre søster flyttet for noen år siden til Israel fra U.S.A., hvor hun hadde bodd i flere år.

I 1951 reiste tiltalte sammen med sine foreldre til U.S.A. De returnerte etter kort tid til Danmark, mens tiltalte ble igjen i U.S.A., hvor han først gikk på High School og senere studerte business administrasjon ved New York University. Tiltalte ble værende i U.S.A. til i 1955 da han ble innkalt til militærtjeneste der. Han unngikk dette ved å reise tilbake til Danmark, hvor han begynte i sin fars forretning. I 1957 startet han firmaet Dansk Form som visstnok var en møbelengrossforretning med betydelig salg til amerikanske baser i Vest-Tyskland. Senere kjøpte han seg inn i en fabrikk i Lællinge, et firma som senere gikk under navnet Viking. Hans arbeide i dette firma medførte en hel del reisevirksomhet, og tiltalte var i årene inntil 1963 bosatt i Køln, Brüssel, Paris og London. I 1963 begynte dette firma å eksportere møbler til Israel, hvor han etter en tid fikk tilbud om å kjøpe 25% av aksjene i et firma som kalles Danish Interiors. Etter dette flyttet tiltalte til Israel. Hans foreldre og yngre søster hadde da allerede bodd der i to år.

Tiltalte giftet seg i 1965, og ekteparet bodde i Israel til 1967 da de flyttet til Paris, hvor hans hustru begynte å studere. Selv dro han til København hvor han startet firmaet Viking Furnitures som drev med import/eksport av møbler. Så vidt jeg forstår drev han dette firma fra Paris, men flyttet fra 1969 forretningsvirksomheten til Brüssel. Angivelig av skattemessige grunner flyttet han senere til Rom, hvor han bodde inntil 1971, da han sammen med sin familie igjen flyttet til Israel.

I en forklaring av 14. august 1973 til politibetjent Steinar Ravlo, har tiltalte forklart at han allerede i 1963 kom i forbindelse med den israelske etterretningstjeneste. Han ble den gang spurt om han kunne gi opplysninger om personer han kjente. Dette var opplysninger han uten videre kunne gi uten å foreta nærmere undersøkelser. Han har ikke vært villig til å opplyse hvilke personer dette dreide seg om. Til å begynne med var han ikke klar over at det var den israelske etterretningstjeneste som ønsket disse opplysningene, men det forsto han etterhvert.

I august/september 1968 mens tiltalte bodde i Paris var han på et par måneders besøk i Israel hvor hans datter Dorit ble født 29. august s.å. Under dette oppholdet fikk tiltalte forespørsel fra «Mike» (identisk med Edouard Laskier) «om å ordne forskjellige forretningssaker». Tiltalte har ikke villet komme nærmere inn på hva slags «saker» dette dreide seg om, men det var lovlige forretningstransaksjoner. I juni 1970 hadde tiltalte igjen forbindelse med det israelske etterretningsvesen. Han bodde da i Brüssel, men under et kort besøk i Israel ble han på nytt kontaktet av «Mike». Som første gang traff han «Mike» på hans kontor i The Ministry of Defence i Tel Aviv. «Mike» ba ham denne gang om å reise til Tripolis i Libya i forbindelse med nasjonaldagen der. Oppdraget gikk ut på å fotografere en del offentlige bygninger, men tiltalte har ikke villet fortelle hvilke bygninger dette var. Han utførte oppdraget alene, og oppholdt seg i Libya i tre dager. Fra Libya reiste han tilbake til Israel hvor han leverte fotografiene og avga rapport om det han hadde iakttatt. Deretter fikk han et nytt oppdrag som han ikke har villet gi opplysninger om utover at han skulle inspisere lysthavner i Tyrkia, Libanon og en del andre land i Midt-Østen. Under dette oppdraget som ble utført høsten 1970, var han sammen med Patricia Roxburgh (Sylvia Raphael). Etter dette har han ikke hatt noe oppdrag utenlands før han ble bedt om å reise til Skandinavia sommeren 1973. Han har imidlertid utført en del oversettelsesarbeide for den israelske etterretningstjeneste.

Ellers har Dan Ærbel forklart at hans kontaktmann i den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad har vært «Leslie Orbaum» (Abraham Gehmer). Han kjente til at denne mannens fornavn var Abraham, men etternavnet hans visste han ikke. Ærbel har forklart at «Abraham» delte kontor med en mann som ble kalt «Miko» i The Ministry of Defence i Tel Aviv. Tiltalte har i sin siste politiforklaring benektet at han noen gang har vært på «Abrahams» kontor.

Like etter at Dan Ærbel i begynnelsen av 1971 flyttet tilbake til Israel sammen med familien, ble han oppsøkt av en agent for Jewish Agency som spurte om han var villig til å stille sitt pass og førerkort til disposisjon. Dokumentene skulle tjene til legitimasjoner for jødiske flyktninger som skulle bringes ut fra Nord-Afrika. Tiltalte erklærte seg villig til dette, og han fikk beskjed om å melde sine egne dokumenter tapt neste gang han var i Europa. Det vises i denne forbindelse til foranstående opplysning fra politiets passkontor i København under punkt 5. Ved tilbakekomsten til Israel leverte han angivelig tapte pass og førerkort til Jewish Agency i hovedkvarteret i Tel Aviv.

Dan Ærbel har opplyst at han i 1971 arbeidet i 6 uker i et firma som heter Eisenberg & Co. i Israel.

Senere begynte han som eksportsjef i firmaet Sunfrost, og i forbindelse med dette arbeidet besøkte han også Norge ved et par anledninger, nemlig i februar 1972 og i mars 1973. Fra 1. april 1973 har han vært eksportsjef i matvarefirmaet OSEM.

I følge opplysninger fra København og Folkeregister meldte Dan Ærbel den 30. mars 1962 utflytting til ukjent adresse i Vest-Tyskland. Den 8. februar 1968 forandret tiltalte sitt etternavn fra Erteschek til Ert. Den 10. mars 1972 forandret han sitt etternavn til Ærbel,visstnok fordi dette navnet var lettere å uttale i Israel.

Politiets passkontor i København har opplyst at tiltalte i tiden fra 24. april 1968 til 2. mars 1973 har fått utstedt i alt syv forskjellige pass, nemlig følgende:

1. Pass nr. K 295621 til Dan Ert den 24. april i København.

2. Pass nr. A 57642 til Dan Ert den 25. november 1969 i Rom. (Pass nr. 1 var da overvisert).

3. Pass nr. A 57685 til Dan Ærbel den 5. august 1970 i Rom. Tiltalte opplyste at pass nr. 2 var mistet (falt i vannet).

4. Pass nr. A 63324 til Dan Ærbel den 29. oktober 1970 i Rom.

5. Pass nr. P 2031866 til Dan Ert den 17. mai 1971 i København. Tiltalte opplyste til passmyndigheten at pass nr. 4 var bortkommet.

6. Pass nr. P 2108374 til Dan Ærbel den 24. april 1970 i København,

7. Pass nr. P 220552 til Dan Ærbel den 2. mars 1973 i København.

Ved utstedelse av pass nr. 5 opplyste tiltalte at hans adresse var Nørregade 43 A i København. Dette er imidlertid adressen til et firma som heter Telefonsekretæren hvor tiltalte har vært abonnent.

Firmaet har opplyst at alle meddelelser til tiltalte skulle videreformidles til adressen: CP 7162 Ramer, Normentare i Italia.

Zwi Steinberg

Zwi Steinberg («Zvika») er født 18. august 1943 i Rio de Janeiro. Han har oppgitt sin adresse til Hagibon Hualmoni 44, i Tel Aviv. Han har israelsk pass nr. 628040 og har ifølge egen forklaring både israelsk og brasiliansk borgerskap. Hans israelske borgerskap er gjennom et Interpol-telegram fra Tel Aviv bekreftet av Israelske myndigheter.

Zwi Steinberg er født og oppvokst i Brasil. Han har forklart at han i 1955 flyttet til Israel sammen med sine foreldre. Han snakker hebraisk, fransk og engelsk. Han har opplyst å ha 12 års skoleutdannelse i Kibbutz, Gan Shmuel i Israel. Tiltalte har bekreftet at han i tiden 20. februar 1969 til august 1971 var ansatt som sjåfør ved den israelske ambassade i Paris. Steinberg benekter å ha hørt navnet Abraham Gehmer tidligere. Han ønsker ikke å gi opplysninger om navn fra sitt Paris-opphold.

Han har forklart at han arbeider som kontormann i firma Hogla i Tel Aviv som produserer toalettpapir, bleier m.v. Han har etter egen opplysning avtjent 2 ½ års militærtjeneste i infanteriet i Israel. Han er gift, forsørger hustru og to mindreårige barn. Forøvrig nekter han å gi ytterligere opplysninger om personlige forhold.

I april 1973 bestemte han seg for å ta en lang ferie og fikk innvilget 4 måneders permisjon av sin arbeidsgiver. Han reiste alene fra Israel i slutten av april 1973 og besøkte deretter bl.a. Frankrike og Nederland. Han har forklart at han oppholdt seg i Amsterdam 18. juli 1973, men han ønsket ikke å forklare seg nærmere om hvor han befant seg før dette tidspunkt. Han reiste til Norge for å besøke sin venn Yigal Eyal som var sikkerhetsoffiser ved den israelske ambassade i Oslo. Tiltalte kjente ham fra verneplikttjenesten i Israel. Han har ikke ønsket å gi ytterligere opplysninger om personlige forhold før han kom til Norge.

Zwi Steinberg ble arrestert i attache Yigal Eyals leilighet i Oslo tirsdag 24. juli 1973 sammen med Michael Dorf.

Michael Dorf

Michael Dorf er født 10. april 1946 i Tel Aviv. Han har oppgitt at han er israelsk borger og bor i 48 Amishar Shut, Tel Aviv. Han har israelsk pass nr. 555512 utstedt i Tel Aviv 10. august 1970, gyldig til 10. august 1975. Tiltalte snakker hebraisk og engelsk. Han er ugift.

Han har forklart at han ble ferdig med sin militærtjeneste i 1968. Han hadde da tjenestegjort som sersjant i hæren i Israel. I februar 1969 begynte han som telefonoperatør for internasjonale forbindelser i Tel Aviv. Fra 1970 har han studert økonomi og statsvitenskap ved siden av sitt arbeide som telefonoperatør. Han hadde aktet å avslutte sine studier neste år, altså i 1974. I følge hans pass var han i Italia fra 5. til 29. oktober 1970. Han har oppgitt at han oppholdt seg i Italia for å undersøke om han kunne få begynne å studere der. Dette lyktes imidlertid ikke. Hans pass er forsynt med et utreisestempel fra Israel 21. mai 1973. Passet har senere ikke stempel for retur til Israel.

Til å begynne med forklarte han at han reiste til Paris for å besøke ( uleselig, falt ut fra siden, jss) I sin siste forklaring har han sagt at han ikke var i Paris. Han ønsker ikke å gi opplysninger om hvor han ellers har befunnet seg. Han er heller ikke villig til å gi opplysninger eller forklare seg om hva han har foretatt seg i tiden før han kom til Norge.

Michael Dorf ble pågrepet sammen med Zwi Steinberg i attache Yigal Eyals leilighet tirsdag 24. juli 1973.

Ettersøkte

Lillehammer forhørsrett avsa den 31. juli 1973 slik beslutning:

«Politimesteren i Gudbrandsdal har begjært rettens beslutning om pågripelse av følgende:

1. Gustav Pistauer, f. 27.8.1929

2. Jean Luc Sevenier, f. 15.5.1947

3. Gerard Emilie Lafond, f. 13.2.1945

4. Rolf Baehr, f. 11.7.1930

5. Jonathan Inglery, f. 11.12.1934

6. Edouard Laskier, f. 3.12.1928

7. Nora Hefner, ca. 30 år

8. Raoul «Danny» Cousin, ca. 30 år.

I begjæringen anføres at de forannevnte mistenkes for forbrytelse mot straffelovens § 233 for med overlegg å ha forvoldt en annens død eller medvirket hertil, ved den 21. juli 1973 ca. kl. 2240 i Furubakken i Lillehammer å ha skutt ned Ahmed Bouchikhi med døden til følge.

Retten finner at de forannevnte med skjellig grunn mistenkes for den handling som er nevnt foran.

På grunn av straffens størrelse og de øvrige omstendigheter ved saken er det grunn til å frykte for at de mistenkte vil unndra seg forfølgningen eller fullbyrdelsen av straffen. Det er videre grunn til å frykte for at de ved å påvirke vitner eller medskyldige, vil forspille bevis i saken.

I henhold til straffeprosesslovens § 228 og 231 beslutter derfor retten:

De foran under nr. 1- 8 nevnte personer skal pågripes av politiet såsnart de kan påtreffes. De skal deretter bringes til Lillehammer og fremstilles for Lillehammer forhørsrett.

Foruten disse er også en 9. person ettersøkt for medvirkning til gruppens virksomhet på Lillehammer, nemlig en kvinne som er blitt kalt «Tamar» eller «Tamara». Hennes slektsnavn eller nærmere identitet er ikke kjent.

Gustav Pistauer

Etter de opplysninger mistenkte selv har gitt, er Pistauer født den 27. august 1929 i Wien.

Han har oppgitt sin adresse til Erdberg Str. 46, Wien.

Dan Ærbel har forklart at Gustav Pistauer er ansatt i The Ministry of Defence i Israel. Den 10. juli 1973 bodde Pistauer på Grand Hotel i Stockholm og senere i en leilighet i Hasselstigen 2, c/o Eriksson.

Gustav Pistauer ble fredag den 20. juli 1973 behandlet på Ritz Hotell i Oslo av lege Nils Øhre Nilsen for en smertefull hevelse i venstre tykklegg. Legen har gitt følgende beskrivelse av mannen:

Alder ca. 40 år, ca. 170 cm høy, muligens noe mindre, undersetsig, relativt kraftig brystkasse uten å virke påfallende fet, «kulemuskulatur» på armer og ben, antakelig helt normal hårvekst, mørk askeblond, håret var ikke langt og ikke kort, bølget, muligens bakoverstrøket, antakelig blå øyne, blek hudfarge, grå skjeggrot, fyldig ansikt litt markerte kinnben, litt liten hake, tilløp til dobbelthake, smilerynker, smilende, brukte ikke briller, øynene var langovale eller brede, nesefasongen kan ikke beskrives sikkert, totalinntrykket av ansiktet beskrives av legen som jødisk/semittisk, mannen hadde lys, glatt hud på kroppen med sparsom hårvekst, intet spesielt med ørene.

Det oppgitte navn er antakelig falsk. Det førerkort vedkommende har vært i besittelse av her i riket må ifølge opplysninger fra Interpol Wien være falsk.

Kriminalassistent Køpper ved politiet i København meddelte den 30. juli d.å. at politibetjent Hansen som fredag 27. juli 1973 hadde passkontroll ved Rødby av passasjerer med tog fra København kl. 2200 samme dag, hadde kontrollert passet til en mann ved navnet Pistauer.

Såvidt man kjenner til forlot Gustav Pistauer Oslo lørdag 21. juli 1973 om dagen.

Jean Luc Sevenier

Dan Ærbel har forklart at han ble presentert for Jean Luc Sevenier mandag 16. juli i Stockholm. Av hotellskjemaer fremgår det at Sevenier bodde på Grand Hotel i Stockholm fra tirsdag 10. til mandag 11. juli 1973 samtidig med Pistauer. Han har under oppdraget i Norge også vært kalt «Francois».

Ifølge det passet Sevenier har benyttet skal han være født 15. mai 1947 i Crest (Drôme). Som adresse har han oppgitt 1 Rue Nationale i Vaureal (Val d‘Oise).

Interpol Paris har i skriv av 11. september 1973 opplyst at det eksisterer en person med de oppgitte personalia og at det er utferdiget pass til vedkommende. Politiet i Norge har fått tilsendt fotografier av denne mannen, og ved fotokonfrontasjon synes det å være fastslått at «Francois» har opptrådt under falsk identitet. I det nevnte skriv fra Interpol Paris bemerkes det at den genuine passinnehaver har forlatt den oppgitte bopel «for noen måneder siden». Hans nåværende oppholdssted er ikke kjent.

Gerard Emilie Lafond

Gerard Emilie Lafond er angivelig født 13. februar 1945 i Bergen. Han skal være fransk borger.

Det er kjent at Gerard Emilie Lafond har hatt værelse på Garden Hotell i Oslo fra torsdag 19. til lørdag 21. juli 1973. Hotellbetjeningen har gitt en usikker beskrivelse av ham.

I Interpoltelegram av 4. september 1973 er det opplyst at «Lafond Gerard, født 13 02 45 i Bourg en Bresse, har bodd i Kibbutz «Ein» i Hohoresch ved Madera, Israel i de to siste årene». Det må antas at Lafond også har oppholdt seg i Norge under falsk identitet.

Rolf Baehr

Den ettersøkte Rolf Bahr har hatt rom på Nobel Hotell i Oslo fra onsdag 18. juli i to netter. Det foreligger få opplysninger om ham. I et interpoltelegram av 7.august 1973 fra Wiesbaden er det meldt at det i Frankfurt/ Main ikke er utstedt noe tysk eller internasjonalt førerkort for angivelig tysk borger Rolf Bahr, født 11. februar 1930. Det førerkort som er registrert under nummer 10414/72 er utferdiget til en annen person. Den angivelige Baehr er ikke innført i folkeregisteret i Frankfurt/ Main. Reisepassformular nr. 108918 L eller 408948 L blir ikke laget ved forbundstrykkeriet i Berlin. I fødselsregisteret for byen Køln er det registrert en person under navnet Rolf Baehr, født 11. Februar 1930. Hos regjeringspresidenten der ligger det en søknad om oppreisning for urett fra nasjonalistisk (nazistisk) side fra Rolf Baehr, bopel Rom/ Italia, Via Cattome 3. Det var Rolf Baehr som leiet Mercedes personbil med kjennetegn DA 52452. Bilen er ikke gjenfunnet.

Jonathan Ingleby («James»)

Jonathan Ingleby er angivelig født den 11. desember 1934 i Manchester. Under oppdraget i Norge er han blitt kalt «James». Det foreligger opplysninger som kan tyde på at det oppgitte personalia er riktig.

Når det gjelder Eduard Laskier, Nora Hefner og Raoul «Danny» Cousin har man meget få opplysninger. Det må antas at de alle har opptrådt i Norge under falske identiteter.

Som allerede nevnt er alle disse personene ettersøkt av politiet.

Ahmed Bouchikhi.

Så vidt man kjenner til kom Ahmed Bouchikhi første gang til Norge den 16. juli 1965. Han oppga da å komme fra Stor-Britania og han reiste på algirsk pass nr. 002964 1S utstedt i Oran, Algerie. Ifølge passet var han født den 13. april 1943 i Hennaya, Tlemen, Algerie. Hans bopel var oppgitt å være Tlemen, Algerie. Han benektet den gang å ha gjort militærtjeneste.

I tiden fra 28. juli til 8. august 1965 deltok han på International dugnad i Risør. Deretter søkte han arbeidstillatelse i Bergen, men reiste til Oslo før søknaden var avgjort. I Bergen arbeidet han på hotel Norge som kjøkkenhjelp i 5 - 6 måneder. Han har forklart at han sluttet frivillig i arbeidet. I august måned 1965 var Bouchikhi en kort tid i Oslo, hvor han var ansatt på Frascati Restaurant og bodde i St. Halvardsvei 4. Det er opplyst at han fikk sparken på Frascati. I 1967 oppholdt Bouchikhi seg vesentlig i Bergen, men flyttet på vårparten i 1968 til Kristiansand, hvor han til å begynne med arbeidet som servitørlærling ved Christiansholm sommerrestaurant. Om høsten ble han opptatt på et yrkesopplæringskurs som servitør. Etter kurset som varte i to måneder, skaffet arbeidskontoret i Kristiansand ham arbeide ved Sjusjøen Fjellstue i Ringsaker, hvor han var til februar/mars 1969. Han likte seg visstnok dårlig på fjellet og i mai s.å. begynte han ved Lillehammer Turisthotell. I månedsskiftet september/oktober ble han gjennom Lillehammer arbeidskontor skaffet arbeide på Sjusjøen hvor han var til midten av november da hotellet stengte for vinteren. Vinteren 1969/70 var han arbeidsledig og hevet arbeidsledighetstrygd med kr. 16,- pr. dag. Den 30. november 1969 begynte han ved Fagernes Hotell og var der til 1. april året etter da han flyttet til Raufoss og begynte ved Raufoss Hotell. I januar 1971 fikk han arbeide ved Strand Hotell, Gjøvik, men sluttet der etter kort tid. Han forsøkte å skaffe seg arbeide i Oslo uten at dette lyktes. Visstnok i januar 1971 ble han ansatt ved Nordseter Sportell & Fjellkro, hvor han var frem til slutten av april s.å. da det er kjent at han reiste til Algerie på ferie. Ved avreisen opplyste han at han aktet å komme igjen for å gifte seg med en pike i Ålesund, Tove Rutgersen som han hadde et barn med. Dette barnet var født 20. desember 1969. I juli 1971 arbeidet han ved Norefjellstua i Krødsherad. Under oppholdet her ble han skadet ved en trafikkulykke og var sykemeldt i lengre tid. I slutten av juli 1972 fikk han arbeide ved Restaurant grenaderen i Lillehammer, hvor han var ansatt til han i mars måned 1973 begynte ved Skogly Badesanatorium, hvor han var ansatt frem til sin død.

Ahmed Bouchikhi giftet seg den 10. februar 1973 med Torill Larsen, som han hadde kjent siden påske 1972. Hun var ansatt ved Lillehammer Fylkessykehus, og hadde gjennom sin arbeidsgiver fått leilighet i Rugdeveien 2A. Bouchikhi har fortalt sin frue at han under frigjøringskrigen i Algerie opererte som sabotør på grensen mellom Algerie og Marokko på frigjøringsbevegelsens side. Fru Bouchikhi har ikke merket noen politisk interesse hos sin mann.

En rekke vitner har gitt opplysninger om Bouchikhi fra hans forskjellige opphold i Norge. Forfatterinnen Margit Sandemo intervjuet en gang Bouchikhi for Oppland Arbeiderblad og i dette intervjuet opplyste han:

«Da jeg var 17 år ble jeg partisan for Algerie, stasjonert i Sahara ved grensen til Marokko. Jeg begynte som idealist, men gled mer og mer over til nasjonalist. I to år var jeg partisan - vil ikke snakke mer om dette».

Ahmed Bouchikhis svigerfar Lorentz Larsen fikk et godt inntrykk av avdøde. Overfor svigerfaren ga han uttrykk for at han sympatiserte med araberlandene.

Overfor svogeren Guttorm Larsen har Bouchikhi fortalt at han hadde vært med i frigjøringskampene i Algerie, men svogeren visste ikke hvilken eventuell organisasjon han hadde tilhørt.

Avdødes bror, Boubekeur Bouchikhi, født 28.10.19(uklart) er avhørt av politiet etter drapet. Han har forklart at Ahmed var eldst av syv søsken. Familien bodde til å begynne med i Algerie, senere en tid i Marokko hvorfra de flyttet til Frankrike i 1955. Broren mente at Ahmed bodde hos foreldrene i Arles i Frankrike til 1958-1959 da han flyttet til en onkel i Marokko og gikk på skole der.

Broren hevdet at Ahmed var marokkansk statsborger og at han følte seg knyttet til sitt hjemland og den arabiske verden. Han mente at Ahmed var i Marokko et par års tid før han reiste til Algerie og fortsatte sin utdannelse. Han skulle også ha virket som lærer der.

Broren nekte å svare på spørsmål om Ahmed deltok i krigen i Algerie. Etter et kortere opphold i Frankrike reiste Ahmed visstnok tilbake til Algerie hvor han var til han i 1965 reiste til Norge.

Såvidt broren kjente til var ikke Ahmed medlem av noen politisk organisasjon. Med Torill Bouchikhis samtykke ble avdødes båre ført til Marokko. I den marokkanske oposisjonsavisen «L’Opinion» for 19. august 1973 er inntatt en notis som i oversettelse lyder:

«I forbindelse med overfallet som ble utført av en bande sionister på tidligere regionalsekretær i U.G.T.M. (Union Generalle des Travailleurs de Maroc) i Gharb, «militanten» Ahmed el Bouchikhi, har Sentralkomiteen i U.G.T.M. sendt oss følgende kommunike: Ahmed el Bouchikhi er blant de «militante» som har gjort opprør mot fagforeningsforfallet i Marokko ved å peke på alle de vanskeligheter som vil hindre arbeidernes fremgang.

Tidligere regionalsekretær i U.G.T.M. i Gharb, el Bouchikhi sparte seg ingen anstrengelser når det gjaldt å hjelpe arbeiderne med å overvinne de forskjellige vanskeligheter de møtte, særlig når det gjaldt arbeiderne i distrikt Had Kout.

Som følge av den undertrykkelse som han var gjenstand for, valgte han å gå i eksil, uten likevel å tape kontakten med U.G.T.M. i Marokko og med de marokkanske arbeidere i utlandet. Faktisk fortsatte han å følge det kall som ble ham pålagt av hans arabiske og islamittiske innstilling og ga sin støtte til den arabiske sak. Han var således en av de glødende forsvarere av den arabiske sak i utlandet hvilket førte til at de imperialistiske terroristene likviderte ham.

Men til tross for at Ahmed el Bouchikhi er død, lever hans ideer og prinsipper videre, prinsipper som var inspirert av U.T.G.M’s prinsipper, og oppflammer enhver antisionistisk og antiimperialistisk araber, og symboliserer arabernes faste fortsett om å befri sine okkuperte territorier.

Det er nå den norske regjerings plikt å sette en stopper for virksomheten til de sionistiske terroristbander som er opphavsmenn til den mest avskyelige kriminelle virksomhet.

De ideene og prinsipper som el Bouchikhi ofret seg for vil stå inngravert i historien om arabernes kamp for verdighet og uavhengighet. Og U.G.T.M. som ble stiftet for å forsvare frihet, verdighet og rettferd, er stolt over å se en av sine «militante» ofre livet for denne sak».

Jeg går nå over til å omtale drapet av Bouchikhi og den etterforskning som førte til pågripelsen av de tiltalte. Jeg gir deretter et sammendrag av de tiltaltes forklaringer under etterforskningen.

Melding om drapet

Den første melding om drapet av Ahmed Bouchikhi ble ringt inn til vakten ved Gudbrandsdal politikammer på Lillehammer lørdag 21. juli 1973 kl. 2250. Det var Kvalheim i Furubakken 9 som ba politiet hurtigst mulig om å rykke ut til gaten utenfor hvor en mann var blitt skutt. Lensmannsbetjentene Rusten og Madslien ved Fåberg lensmannskontor rykket straks ut sammen med politikonstabel Libekk ved Gudbrandsdal politikammer. Da politiet kom frem, var Bouchikhi allerede hentet av en ambulanse fra Lillehammer fylkessykehus.

Åstedet

Bouchikhi ble funnet liggende i Furubakken vis á vis bussholdeplassen ca. 40 m nordvest for krysset Cathinka Guldbergsvei i Lillehammer. Når det gjelder åstedet viser jeg til oversiktskart, detaljskisse og fotografier i fotomappe nr. 1, dok III/7. I tilknytning til foto- og kartmaterialet skal jeg kort få gi en ( uklart, falt ut fra siden, jss).

Furubakken er en grusvei som går i sløyfe fra Martin Seips vei ved Nybuveien øst for Lillehammer sentrum. Nordøst for åstedet er det to åtte-etasjes boligblokker som er forbundet med en lav garasjebygning. Høyblokkene har nr. 2 A og 2 B til Rugdeveien. Fra vinduene i sydvestveggen i blokken lengst mot syd (Rugdeveien 2B) er det fri sikt til åstedet. Syd for bussholdeplassen er det rekkehus oppført i to etasjer og sydvest for åstedet er det en firemannsbolig i to etasjer. Fra disse bygningene er sikten delvis hindret på grunn av trær og annen vegetasjon.

Opplysninger gitt på åstedet.

Lensmannsbetjent Per Leif Rusten fikk straks vite at mannen som var skutt het Ahmed Bouchikhi. Han bodde sammen med sin frue i 6 etasje i Rugdeveien 2 A. Det ble opplyst at ekteparet var kommet fra byen med ringbussen som ifølge ruteplanen stoppet på holdeplassen like ved kl. 2240. Dagny Bring fortalte at hun hadde stått i et vindu i 5 etasje i en av boligblokkene til Cathinka Guldbergs vei og sett ekteparet Bouchikhi skrå over Furubakken fra bussholdeplassen. Samtidig kom en lys bil kjørende ovenfra Furubakken og vitnet mente at denne bilen hadde stoppet i kjørebanen ved siden av paret. Dagny Bring hadde lagt merke til at en person hadde kommet ut av bilen og pekt mot mannen. Hun hørte en dump lyd og så Bouchikhi falle sammen. Hun hørte også skrik og så at mannen som var kommet ut av bilen igjen kastet seg inn i denne, hun iakttok at bilen deretter kjørte med stor fart videre nedover Furubakken. Mannen mente hun var mørk i håret, og hun så han var iført et lyst plagg oventil. Hvor mange personer som ellers befant seg i bilen, kunne hun ikke si.

Olav Granum sto sammen med Jostein Kringen utenfor Cathinka Guldbergs vei 15 B og derfra hadde de begge iakttatt det samme som Dagny Bring. Granum mente at mannen som var ute av bilen var mørkhåret, kortklippet, og han hadde også lagt merke til at han var iført lyse plagg oventil.

Tore Bergstrøm og Anne Marit Braaten hadde tilfeldigvis truffet ekteparet Bouchikhi på kinoen i Lillehammer og begge parene hadde hatt følge fra kinoen til forretningen Bergseng i Storgaten hvor Bouchikhi og frue gikk på bussen for å kjøre hjem. Tore Bergstrøm og Anne Marit Braaten som bodde i Cathinka Guldbergs vei i henholdsvis nr. 13 og 11, fortsatte til fots hjem, og på veien hadde de i Bankgaten ovenfor Anders Sandviks gt. møtt en hvit bil som i stor hastighet kjørte nedover i retning mot Storgaten.

Flere vitner fortalte på åstedet at de i løpet av lørdagen på forskjellige tidspunkter hadde lagt merke til en lys Mazda like i nærheten av åstedet. Flere av disse vitnene hadde sett at denne bilen var RE-registrert og at den var av type 616. Kristian Rønningen hadde lagt merke til at den RE-registrerte Mazda personbilen var bulket på en av bakskjermene. Flere vitner hadde dessuten sett en grønn nyere Volvo 142 eller 144 i samme område i løpet av lørdagen. Noen av vitnene hadde sett en slik Volvo samtidig med den lyse Mazda personbilen.

Fru Bouchikhis opplysninger om drapet

Toril Bouchikhi hadde fulgt med sin mann i ambulansen til sykehuset. Der ble det konstatert at han var død. På sykehuset forklarte hun til lensmannsfullmektig Madslien at hun og mannen etter kinobesøket hadde gått på bussen til Nyby i Storgaten. Bussturen til Furubakken tok bare noen få minutter. Det var bare noen få passasjerer med og hun og mannen var de eneste som gikk av ved holdeplassen i Furubakken. Fru Bouchikhi gikk først av bussen, og ekteparet skrådde deretter over veien bakenfor bussen. Hun så at det sto en helt lys bil med lysene på venstre siden av veien litt lengre oppe. Bilen sto med front mot henne, og hun innbilte seg at bilen ville svinge over til motsatt side av veien i det det så ut som om føreren ventet på at bussen skulle kjøre videre. Bilen sto helt stille inntil bussen hadde passert dem. Hun og mannen hadde da kommet helt over på venstre side av Furubakken og var begynt å gå oppover i retning mot Cathinka Guldbergs vei. Hun la da merke til at den lyse bilen kom sakte imot dem og den passerte helt inntil hennes mann. Like etter at den hadde kjørt forbi dem, stoppet den, og både hun og mannen reagerte på dette. De snudde seg derfor begge to og fru Bouchikhi så med det samme at det kom personer ut av bilen, en på hver side. Hun la med en gang merke til at mannen som kom ut på bilens høyre side hadde en pistol i hånden. Hun mente at pistolen var utstyrt med lyddemper, idet hun hadde sett slike våpen på film. En person som kom ut på venstre side av bilen, la hun ikke så godt merke til, men hun mente det var en mann. Hennes mann så også våpenet og ropte «Nei». Med det samme smalt det, og hun trodde at begge mennene skjøt. Ingen av disse sa noe og hun hørte heller ikke at Ahmed sa noe mer. Hun begynte straks å løpe, men kunne ikke sikkert si om skytingen da var begynt. Det smalt flere ganger, nærmest som kinaputter og hun så flere lysglimt fra våpenet til mannen på høyre side av bilen. Det samme mente hun å iaktta fra pistolen til mannen på venstre side. Hun antok at skuddene ble avfyrt på en avstand av ca. 3 - 4 meter. For henne så det ut som om Ahmed nærmest kastet seg ned, og hun kastet seg da ned på magen ved siden av mannen med hodet kanskje en meter ovenfor Ahmed. Da skytingen stanset, forsvant bilen nedover Furubakken. Hun så på kjennemerkene, men husket ikke disse. Hun erindret imidlertid at bilen trolig var norsk og at kjennetegnet var forsynt med to bokstaver. Hun hadde aldri sett noen av de som skjøt tidligere. Den ene antok hun var ca. 30 år og ca. 180 cm høy. Han hadde alminnelig kroppsbygning og mørkt (sort?) hår som var helt glatt og kammet forover. Håret så ut til å være kortklippet. Mannen hadde lys hudfarge. Han var trolig iført en mørkrutet dressjakke. Buksen var ikke lys. Pistolen holdt han trolig i høyre hånd. Den andre mannen var mørkkledd og det så ut som han hadde hodeplagg, men det kunne også være at han hadde mye hår. Fru Bouchikhi fikk inntrykk av at det var flere personer i bilen, men dette så hun ikke helt sikkert.

Første opplysninger om de siktede

Ikke lenge etter drapet ble en hvit Mazda personbil med kjennetegn RE-36108 funnet parkert i Maihaugveien, ca. 3 - 400 m fra åstedet, jfr. Kartutsnittet og foto 5 og 6 i mappe I. I løpet av natten ble det brakt på det rene at bilen tilhørte Avis Bilutleie. Bilen var den 17. juli kl. 1900 leid ut i Oslo til Gustav Pistaver.

Meldingen om drapet ble straks rutinemessig distribuert til politikamrene på Østlandet. Etter hvert ble det også gitt opplysning om de biler som vitner mente å ha iakttatt i området rundt åstedet i løpet av lørdagen. Ca. kl. 2330 var tjenestemenn fra Hamar politikammer i ferd med å sette opp en veisperring nord for Hamar. Før sperringen var etablert passerte en hvit Peugeot 504 med kjennetegn DA-97943. Politiet fikk ikke stoppet bilen for kontroll, men det ble lagt merke til at det var flere personer i den. Jeg bemerker at på det tidspunkt forelå det heller ingen opplysninger om noen aktuell ettersøkt Peugeot personbil.

Peugeot 504 med kjennetegn DA-97943 ble opplyst å tilhøre Scandinavia Bilutleie i Oslo. I løpet av natten ble det brakt på det rene at bilen 20. juli 1973 kl. 1415 var leid ut til Lesley Patricia Roxburgh. Ifølge bilutleiefirmaet hadde hun kanadisk pass og førerkort.

Søndag morgen var det klart at verken Gustav Pistaver eller Lesley Patricia Roxburgh var registrert av Interpol. Navnene forekom heller ikke i Riksregistraturen i København eller ved hovedregistret tilhørende Rikspolisstyrelsen i Stockholm.

Kl. 1000 søndag 22. juli 1973 meddelte politibetjent Trøan ved Asker og Bærum politikammer at hvit Peugeot 504 med kjennetegn DA-97943 sto parkert på Fornebu. Noen minutter senere ble Marianne Gladnikoff pågrepet i nærheten av bilen. Hun opplyste at hun ventet en mann som skulle ha tilknytning til samme bil, og straks etter ble Dan Ært (Dan Ærbel) også pågrepet av politiet. Dan Ært hadde like før levert tilbake til Hertz Bilutleie på Fornebu en Volvo personbil med kjennetegn DB-15805. Denne bilen var grønn. Ved pågripelsen opplyste Dan Ært at han bodde i Otto Ruges vei 77 C på Østerås sammen med Patricia Roxburgh.

Politiet rykket straks ut til den oppgitte adressen, og i en leilighet der pågrep politiet Lesley Patricia Roxbourgh og Leslie Orbaum.

Både Peugeot personbil med kjennetegn DA-97943 og Volvo 142 personbil med kjennetegn DB-15805 ble tauet inn av politiet. Disse bilene hadde kjørt henholdsvis 508 km og 510 km etter at de var utleid. Den sistnevnte bilen var leiet av Dan Ært fredag 20. juli kl. ca. 1210 av Hertz Bilutleie. I den førstnevnte bilen fant politiet bl.a. tre plastposer med diverse matvarer, en bag med diverse kart over Norge og Oslo m.v. og et dansk pass tilhørende Dan Ært. I passet som lå i futeral, var det innlagt kr. 6.480,-.

De fire pågrepne ble transportert til Gudbrandsdal politikammer på Lillehammer hvor de ble satt i varetektsarrest og begjært fengslet mistenkt for medvirkning til overlagt drap av Ahmed Bouchikhi. Om de opplysninger som fremkom under avhørene av de tiltalte, viser jeg til etterfølgende avsnitt.

Under et avhør den 24. juli 1973 forklarte Dan Ærbel at han bakerst i sitt pass hadde notert telefonnummeret til en mann som ble kalt «Zvika» og som var den som hadde ansvaret for pengene gruppen brukte under oppdraget. «Zvika» skulle angivelig oppholde seg hos en mann som var ansatt i flyselskapet El Al. Han kjente ikke adressen til vedkommende.

Ved Televerket fikk politiet oppgitt at abonnenten til telefonnummer 14 15 89som var notert i Ærbels pass var Xigal Eyal, Tuengen alle 14 C. Ca. kl. 2245 samme dag, tirsdag 24. juli 1973 ble tiltalte nr. 5 Zwi Steinberg og nr. 6 Michael Dorf pågrepet i denne leiligheten som viste seg å tilhøre attache Yigal Eyal, sikkerhetsoffiseren ved den israelske ambassade i Norge. Høyestrett har senere fastslått at pågripelsen av de to tiltalte var rettsmessig.

Sammendrag av de tiltaltes forklaringer Marianne Gladnikoff:

Marianne Ethel Gladnikoff ble avhørt første gang av politibetjent Leif A. Lier søndag 22. juli 1973 kl. 2025 på Gudbrandsdal politikammer. Som nevnt tidligere gikk Marianne Gladnikoff sommeren 1973 på et kurs i Forsvarsdepartementet i Tel Aviv.

Tirsdag 17. juli 1973 ble hun om kvelden kontaktet av en mann som kalte seg «Geva» Denne mannen var ukjent for henne, og hun visste ikke om han oppga sitt riktige navn. «Geva» spurte frk. Gladnikoff om hun var villig til å utføre et oppdrag for staten Israel. Hun fortalte at hun ikke hadde avtjent noen verneplikttjeneste i Israel og hun følte det selv som en plikt å gjøre noe for sitt nye hjemland. Hun fikk inntrykk av at «Geva» representerte en eller annen organisasjon, men «Geva» fortalte ikke noe om dette, og hun visste ikke hva slags organisasjon det kunne dreie seg om. «Geva» spurte henne om hun kunne reise med fly til Norge dagen etter da de trengte henne «i en spesiell sak» fordi hun snakket svensk og forsto norsk. Hun ble gjort oppmerksom på at hun ikke ville få noe honorar for det arbeid hun skulle utføre, men hun ville få beholde sin lønn på arbeidsplassen. Reisen og oppholdet i Norge ville bli betalt for henne.

Marianne Gladnikoff sa seg villig til å reise til Norge, og hun ble deretter bedt om å møte utenfor sin bopel i Livorno 26, Bat Yan i Israel kl.0530 onsdag 18. juli 1973. Der ville hun bli hentet. «Geva» instruerte henne om at hun ikke måtte ta med seg noe som kunne forbinde henne med Israel. Samtalen med «Geva» foregikk delvis på hebraisk og delvis på engelsk. Dette kom av at hun ikke snakket «så godt hebraisk ennå». Hun møtte opp som avtalt og ble hentet av en mann som var ukjent for henne og ble kjørt til Lod-flyplassen i Tel Aviv med en Volkswagen buss med israelske kjennetegn. På flyplassen introduserte den ukjente mannen henne for en kvinne som kaltes «Tricia». Denne kvinnen snakket engelsk, og hun fortalte at hun var fra Canada. Av den ukjente mannen fikk hun utbetalt kr. 5000,- i amerikanske, tyske og franske penger og ble overlevert en flybillett til Zürich med flyselskapet EL AL. Hun kjente ingen andre på flyet enn «Tricia» eller «Patricia Roxburgh» som hun visstnok het. Marianne Gladnikoff var ikke helt sikker på om hun fikk rede på dette navnet under flyreisen.

Marianne Gladnikoff ønsket ikke å gi noen nærmere beskrivelse av «Geva» eller av den ukjente mannen som hentet henne utenfor bopel og kjørte henne til flyplassen. Hun visste ikke hva oppdraget i Norge skulle gå ut på, men det regnet hun med å få nærmere kjennskap til senere.

På flyplassen i Zürich ble hun og «Tricia» kontaktet av to ukjente menn. Hun kunne ikke si om disse hadde vært med flyet fra Tel Aviv, eller om de kom fra et annet sted. Mennene presenterte seg som «Leslie» (antas å være identisk med tiltalte Abraham Gehmer) og «James» (formentlig identisk med Jonathan Inglery eller Ingleby). Disse to fortalte at de skulle reise med fly til Oslo, men Marianne Gladnikoff husket ikke hva de ellers snakket om. Hun og «Tricia» kjøpte hver sin billett til Oslo via København med SAS. På forespørsel opplyste Marianne Gladnikoff at de to mennene hun hadde truffet, «hadde forbindelse med den saken hun og «Tricia» var ute på». SAS-flyet landet på Fornebu ca. kl. 2030 - 2100. Hun mente å huske at «James» ba henne ta drosje til Panorama Hotell sammen med ham. Hun visste ikke hvor det ble av «Tricia» og «Leslie». På hotellet skrev hun seg inn i gjesteboken med sitt rette navn. Det var ikke bestilt hotellrom til henne på forhånd. Hun gikk rett opp på rommet og la seg til å sove.

Torsdag 19. juli 1973 sto hun opp kl. 0800 og traff like etter «James» i frokostsalen. «James» som bare snakket engelsk, ba henne ringe til hoteller i Oslo for om mulig oppspore en mann ved navn «Noman». Hun ringte deretter til alle hotellene i Oslo som sto oppført i telefonkatalogen, men uten å finne frem til noen mann ved navn «Noman».

En stund senere kom «Leslie» alene i bil til Panorama Hotell. Marianne Gladnikoff betalte hotellregningen og kjørte deretter med «Leslie» til Oslo sentrum.

Hun bemerket at «Leslie» var en av dem som ble pågrepet av politiet søndag morgen 22. juli 1973 og som ble transportert til Lillehammer samtidig med henne. Hun visste ikke noe annet navn på ham, og hun gikk ut fra at han var britisk borger siden han snakket engelsk hele tiden.

På «James» oppga hun følgende signalement: Ca. 30 år, ca. 180 cm høy, middels legemsbygning, brunlig moderne klippet hår, brukte formentlig briller. Han hadde ingen spesielle kjennetegn. Han snakket engelsk, men Marianne Gladnikoff kunne ikke si noe om hans nasjonalitet. Han var formentlig britisk eller kanadisk. Hun husket ikke hva slags klær han var iført.

«Leslie» parkerte bilen i nærheten av Rådhuset i Oslo, hvoretter «Leslie» hentet to menn som ble med i bilen. Disse presentrete seg som «Raoul» (Raoul Cousin eller «Danny»), og «Francois» (antas å være identisk med Jean Luc Sevenier).

Fra Oslo kjørte alle fire til Lillehammer, hvor de parkerte på en parkeringsplass i nærheten av jernbanestasjonen. «Raoul» forlot bilen, men kom like etter tilbake og fortalte at de skulle ta inn på Hotell Skotte. På veien fra Oslo til Lillehammer snakket de andre om en «mann som var på Lillehammer, og som det var noe mistenkelig ved». «Francois» snakket bare fransk og samtalen i bilen ble derfor ført både på fransk og engelsk, mens «Leslie» bare snakket engelsk. Mannen de pratet om skulle hete «Benomin» eller noe lignende. «Benomin» var egentlig medlem av organisasjonen «Black September», og han skulle være kommet til Norge på et falsk algirsk pass. De snakket videre om at de på Lillehammer skulle skygge «Benomin» for å se om han tok kontakt med noen der. Han husket ikke hvem som kom med opplysningene om «Benomin», men de snakket om ham alle sammen.

Marianne Gladnikoff og «Raoul» leide et dobbeltrom sammen på Hotell Skotte, og hun skrev seg inn i gjesteboken der med riktig navn.

Etter at forklaringen var lest opp for henne, nevnte hun at hun allerede i Tel Aviv og formentlig av ( uklart, falt ut fra siden, jss) mann i Norge. Hun ville heller ikke utelukke at hun allerede før hun reiste fra Israel hørte navnet «Benomin». Videre korrigerte hun opplysningen om at hun betalte hotellregningen på Panorama Hotell. Hun lot nemlig bagasjen sin stå igjen da hun reiste derfra sammen med «Leslie». Hun visste ikke hvem som betalte hotellregningen og hun ante ikke hvor det ble av bagasjen hun hadde med seg. Videre tilføyde hun at «Raoul» skrev seg inn i gjesteboken på Hotell Skotte som «Raoul Cousin» eller et navn som lignet på «Cousin».

Avhøret av Marianne Gladnikoff fortsatte mandag 23. juli 1973 kl. 09.00. Hun ga da uttrykk for at hun angret at hun hadde forklart seg til politiet og oppga som grunn at hennes forklaring kunne få store konsekvenser for andre. Under avhøret kvelden og natten i forveien hadde hun gitt endel opplysninger som ikke var blitt nedskrevet. Hun samtykket i at hennes forklaring forsåvidt ble satt opp i rapports form, men var ikke villig til å svare på ytterligere spørsmål eller å gi opplysninger utover dem politiet allerede hadde fått. Resten av hennes forklaring gikk ut på følgende:

Fredag 20. juli 1973 fulgte hun sammen med «Raoul» etter «Benomin» som «Raoul» hadde oppdaget på Hotell Skotte kvelden i forveien. De skygget ham til en utekafeteria like i nærheten av politikammeret på Lillehammer. Da så hun at «Benomin» snakket med en mann med mustasje. Denne mannen hadde ikke Marianne Gladnikoff sett tidligere. Mannen hadde et arabisk utseende. Etter en stund gikk «Benomin» fra kafeterian og han reiste med toget fra Lillehammer. «Raoul» og Marianne Gladnikoff skygget deretter mannen med mustasje, men mistet ham av syne etter en stund.

Lørdag 21. juli 1973 gikk hun sammen med «Raoul» rundt i sentrum i Lillehammer for å se etter mannen med mustasje. De oppdaget ham i sentrum og fulgte etter ham til svømmehallen i byen. Marianne Gladnikoff fulgte etter ham inn i svømmehallen, hvor hun leide seg badedrakt. Inne på badet la hun merke til at mannen med mustasje snakket med et par tre andre menn, og hun hørte at han snakket fransk. Da han forlot svømmehallen, var det andre som fulgte etter ham. Selv var hun redd for at han skulle legge merke til henne og ( uklart, falt ut fra siden, jss) Om kvelden lørdag 21. juli 1973 sto Marianne Gladnikoff utenfor kinoen i Lillehammer og ventet på mannen med mustasjen. Hun så at han kom ut fra kinoen etter forestillingen sammen med en dame og hun fulgte etter dem til de gikk på en buss. Deretter satte hun seg inn i en bil hvor «Leslie», «Tricia» og Dan Ert befant seg. De kjørte etter bussen et stykke inntil de møtte en bil hvor «Raoul» og «Francois» satt. Disse ga da beskjed om at de skulle kjøre «hjem».

Marianne Gladnikoff så at det var en walkie-talkie i bilen hvor hun var, og hun mente å huske at den ble brakt over i bilen til «Raoul» og «Francois». Dette var hun imidlertid ikke sikker på. Den bilen hun satt i sammen med «Leslie», «Tricia» og Dan Ert var en hvit Peugeot. «Raoul» og «Francois» kjørte i en mindre hvit bil. Hun så også en grønn Volvo som gruppen hadde benyttet i Lillehammer.

Etter at de hadde fått beskjed om å kjøre «hjem», dro de rett til en leilighet som «Tricia» hadde i Oslo. Hun overnattet i leiligheten sammen med de tre som var i den hvite Peugeot personbilen. Inntil dette tidspunkt hadde Marianne Gladnikoff angivelig ingen formening om hva som var skjedd på Lillehammer.

Søndag 22. juli 1973 om formiddagen ringte en eller annen til leiligheten hvor hun var. Hun husket ikke hvem som tok telefonen, men fikk etterpå vite at mannen de hadde fulgt etter på Lillehammer var skutt og drept. Like etter fikk hun beskjed om å reise til Fornebu og vente utenfor avgangshallen. Hun husket ikke hvem som ba henne om dette. Hun etterkom anmodningen, og det var mens hun sto og ventet utenfor lufthavnen at hun ble arrestert.

Marianne Gladnikoff visste ikke hvem som skjøt mannen på Lillehammer. Det kunne ha vært «Raoul» og «Francois», men det kunne også ha vært andre som hun ikke kjente, men som hadde vært med på oppdraget.

Marianne Gladnikoff ønsket ikke å undertegne den siste delen av forklaringen. Hun hevdet at rapportskriveren hadde misforstått noe av det hun hadde forklart dagen før, men tilføyde at hennes forklaring i det vesentlige var riktig.

Marianne Gladnikoff ble fremstilt i Lillehammer forhørsrett mandag 23. juli 1973 sammen med «Lesley Patricia Roxburgh» og «Leslie Orbaum». De ble alle tre begjært fengslet siktet for medvirkning til forbrytelse mot straffelovens § 233 1. og 2. ledd. Som forsvarer for alle tre møtte advokat Trygve Heiberg, Lillehammer.

I rettsbok av samme dato er det protokollert et konsentrat av den forklaring hun avga overfor politiet 22. og 23. juli 1973. Jeg trekker her bare frem de punkter som enten representerer tilføyelser eller rettelser til de tidligere avgitte forklaringer.

I retten fortalte hun bl.a. at hun om morgenen torsdag 19. juli 1973 fikk rede på at «også «Leslie» og «Patricia» bodde på Hotell Panorama». Hun forsto at «James» og «Leslie» var interesserte i å få rede på hvor «Benomin» bodde, og hva han gjorde. Hun trodde at at «Benomin» og «Noman» var samme person.

Ellers nevnte hun at hun ut på ettermiddagen lørdag 21. juli 1973 satt i en bil sammen med «Raoul» utenfor huset mannen med mustasje var gått inn. Formålet med oppholdet der var å bringe på det rene om han gikk ut igjen. Dette var ca. to timer før kinoforestillingen begynte. De satt og ventet til de så at mannen kom ut av huset sammen med en dame. «Raoul» fulgte da etter dem til fots, mens hun kjørte bilen. Det var «Raoul» som registrerte at paret gikk på kino. Selv kjørte hun til jernbanestasjonen på Lillehammer for å spisse. Dit kom også «Raoul». Etter at hun hadde spist gikk hun til kinolokalet sammen med «Leslie» for å holde vakt, mens «Raoul» satt i en bil. Da forestillingen var slutt, så hun at mannen kom ut. Det var avtalt at «Francois» skulle følge etter mannen, og det var han som så at mannen med mustasje og damen han var i følge med gikk på en buss. Hun gikk etter «Francois», og hun fortalte at også Dan Ert hadde vært med og holdt vakt utenfor kinolokalet. Hun forklarte videre at «Raoul» satt i en bil i nærheten av kinoen «og at begge biler hadde walkie-talkie. «Raoul» befant seg i og den bilen som «Patricia» brukte). Hun hørte at «Raoul» ga beskjed over walkie-talkie «åk hem».

I retten fortalte hun at de var fremme i Oslo noe senere enn kl. 01.00 og at den leiligheten de tok inn i tilhørte Dan Ert. Som tidligere nevnt var det først i denne leiligheten hun fikk rede på at mannen med mustasjen var skutt. Hun tilføyet at hun før hun reiste fra Tel Aviv, ikke hadde anelse om at noen skulle bli drept under det oppdraget hun ble bedt om å være med på. Hadde hun fått rede på dette, ville hun ha kommet seg tilbake til Tel Aviv med en gang. I forhørsretten sa hun at hun burde «ha forstått at vedkommende som var gjenstand for «etterforskning» kunne bli utsatt for fare, men dette skjønte hun ikke før det var for sent».

På spørsmål i retten uttalte hun at hun ikke ville gå nærmere inn på når hun første gang traff Dan Ert. Heller ikke ville hun si noe nærmere om hvilke type biler som var i bruk til og fra Lillehammer, og hun ønsket ikke å oppgi fargene på disse bilene. Under oppdraget hadde hun overhodet ikke sett at noen av de personer hun var sammen med hadde hatt våpen på seg.

Det ble avsagt fengslingskjennelse over Marianne Gladnikoff med frist til 15. oktober 1973. Det ble videre gitt brev- og besøksforbud i medhold av fengselslovens § 54.

Marianne Gladnikoff ble avhørt på nytt sammen kveld, altså mandag 23. juli 1973. Hun fastholdt at de forklaringer hun allerede hadde gitt til politiet i hovedtrekkene var riktige. Hun opplyste imidlertid at hun bevisst hadde endret rekkefølgen på enkelte begivenheter og dessuten utelatt en del for å hjelpe de hun hadde vært sammen med. Overfor politibetjent Leif A. Lier opplyste hun at hun den kvelden ville gi en så korrekt forklaring som det var mulig for henne, men hun tilføyet at hun kanskje var den som visste minst om den saken de hadde vært med på. Hun fastholdt at hun ikke kunne si noe om hvilket kurs hun gikk på i Forsvarsdepartementet i Tel Aviv. Hun var pålagt taushetsplikt om dette. «Geva» hadde ikke nevnt noe om Norge, men han hadde sagt at hun ikke skulle være med på noe ulovlig. Han hadde bedt henne møte på en kafe i Tel Aviv, men hun ønsket ikke å oppgi navnet på kafeen. Her ble hun oppsøkt av «Leslie» og det var han som fortalte henne at «jobben skulle gjøres i Norge og at det overhodet ikke var noe ulovlig ved dette». «Leslie» hadde tilføyet at det oppdrag hun skulle være med på var en jobb for staten Israel og at de trengte en person som snakket og forsto språket i Norge.

På Lod-flyplassen om morgenen onsdag 18. juli 1973 ble Marianne Gladnikoff vist inn på et lite rom hvor det var flere personer. Hun kjente ingen av disse bortsett fra «Leslie» som hun hadde truffet dagen før. Senere hadde hun fått høre navn som noen av disse personene brukte. Hun husker at foruten «Leslie» var «Tricia», «James», «Raoul», «Mike», «Tamar» og «Nora» der. Alle disse reiste til Norge. Det var også noen andre personer tilstede på møtet som hun ikke kjente navnene på og som heller ikke ble med til Norge. Under møtet på Lod-flyplassen ble det snakket endel, bl.a. om en mann og et fotografi, men samtalene foregikk på hebraisk og hun klarte ikke å følge med i alt som ble sagt. Det ble bestemt at de skulle reise til Norge i to grupper. Den gruppen som hun ble med i skulle reise via Zürich, og hun trodde den andre gruppen skulle reise via Amsterdam. Hun mente det var «Mike» som ledet samtalene på Lod-flyplassen, men det var hun ikke helt sikker på. Hun reiste sammen med «Leslie», «Tricia» og «James». Deres fullstendige navn kjente hun ikke. Hun tilføyet at hun formentlig var den eneste som reiste under riktig identitet, og at de øvrige følgelig brukte falske pass. «Systemet er slik at hver enkelt har et navn som brukes av de øvrige, og det er ingen som spør nærmere om navn».

Da de kom til Fornebu ca. kl. 21.00, ble de møtt på flyplassen av en mann som var ukjent for henne. Det virket imidlertid som de andre kjente ham på grunn av måten de snakket sammen på, men hun fulgte ikke med i samtalen. Mannen presenterte seg for henne som «Zvika». («Zvika» er identisk med tiltalte Zwi Steinberg).

Under forklaringen som ble avgitt mandag kveld den 23. juli 1973, ga Marianne Gladnikoff en del nærmere detaljer om oppholdet på Panorama Hotell, men jeg finner ikke grunn til å gå inn på disse. Hun nevnte at da hun og «James» var i Oslo om formiddagen torsdag 19. juli 1973 var de inne i en forretning og kjøpte bl.a. en fil og modelleire. De så også på låser, men kjøpte ingen. Etter det hun forsto var det meningen at verktøyet skulle brukes til å lage falske nøkler, men dette kjente hun ikke nærmere til.

Senere på dagen kjørte Marianne Gladnikoff fra hotellet igjen sammen med «James» og «Leslie». I bilen fikk hun beskjed om å ringe rundt til forskjellige hoteller i Oslo og spørre etter «Noman». Denne mannen het egentlig Benoman, men hun skulle bare bruke «Noman» og hun måtte ikke «si for mye» når hun ringte. Mannen skulle være fra Algerie. Fra telegrafbygningen i Oslo ringte hun rundt til alle hoteller i byen mens «Leslie» og «James» ventet på henne. Telefonhenvendelsene var imidlertid negative.

Ved 17-tiden samme dag fikk hun beskjed av «Leslie» om at mannen fra Algerie var lokalisert i Lillehammer. «Zvika» og «James» var også tilstede. Hun fikk videre vite at de snart skulle reise til Lillehammer, og at de sannsynligvis ville være der over natten, men at oppholdet kunne bli lenger.

Om kjøreturen fra Lillehammer forklarte Marianne Gladnikoff seg i samsvar med det hun tidligere hadde fortalt. I forklaringen av 23. juli 1973 kom tiltalte med flere detaljer om oppholdet på Lillehammer og deres virksomhet der, men jeg finner ikke grunn til å referere disse. Om kvelden lørdag 21. juli 1973 ca. kl. 21.00 befant hun seg angivelig i en hvit Volvo sammen med «Raoul», «Lesley» og «Dan Ert». Denne hvite Volvoen er hun den eneste som har forklart seg om. Hun mente å huske at hun så «James» i Lillehammer lørdag, og det var mulig det var han som var kommet med den hvite Volvoen. De hadde med walkie-talkie. «Raoul» betjente denne.

I forklaringen 23. juli opplyste hun at en eller annen ga beskjeden «all cars go home» over walkie-talkie en stund etter at Bouchikhi og fruen var gått på bussen. Frøken Gladnikoff skjønte angivelig ikke noe av dette, men de kjørte av gårde i stor fart. En av de andre som var til stede i bilen, enten «Patricia», «Dan Ert» eller «Leslie» sa da «they took him» e.l. og tiltalte skjønte da at «de hadde drept mannen med mustasjen. Hun visste imidlertid ikke hvem som hadde gjort det eller på hvilken måte». På forespørsel ville hun ikke si hvem som kom med denne bemerkningen.

Hun forklarte også at hun hadde hørt at «Benoman» var medlem av organisasjonen «Black September» og at han var nr. 10 - 15 på rangstigen. De trodde at Benoman skulle treffe en som var høyere på rangstigen og at dette var grunnen til at han ble skygget. Hun kunne ikke huske når hun hørte dette, men hun trodde at dette var på veien opp til Lillehammer. Benoman skulle visstnok bo i Geneve, og han reiste formentlig på et falsk algirsk pass.

Marianne Gladnikoff trodde at «Mike» var sjefen for aksjonen i Norge, men dette visste hun ikke sikkert. Hun trodde at det var ca. 15 personer med på aksjonen. På forespørsel opplyste hun at aksjonen i Norge ble utført av en «kontraintelligens organisasjon i Israel. Hun trodde at navnet på organisasjonen var enten «Shin Beit» eller «Mossad». Hun så ingen i besiddelse med våpen og hørte heller ikke om noen som var med på aksjonen hadde våpen. Hun ønsket ikke å gi noen beskrivelse av dem som var med på aksjonen utover det hun tidligere hadde gitt.

I en forklaring av 22. november 1973 fremholdt Marianne Gladnikoff at når hun tidligere hadde opplyst at aksjonen i Norge ble utført av en «kontraintelligens organisasjon» var dette noe hun fikk inntrykk av. Grunnen til at hun nevnte «Mossad» og «Shin Beit» var at dette var de eneste organisasjonene hun hadde hørt navnet på.

På forespørsel opplyste tiltalte at hun verken hadde hørt eller lest om tilfeller hvor israelske grupper hadde likvidert arabiske terrorister. I «Jerusalem Post» hadde hun riktignok lest om «spekulasjoner i forbindelse med drap på israelere og arabere», men hun satte ikke sin reise til Norge i samband med noe slikt. Hun trodde hensikten med oppdraget i Norge var å lokalisere den personen som «Benomin» skulle treffe, men utover dette trakk hun ingen konklusjoner.

Sylvia Raphael

Tiltalte opplyste til politiet den 22. juli 1973 at hun het Lesley Patricia Roxburgh og at hun var født den 17. september 1936 i Montreal. Hun arbeidet angivelig som freelance journalist og bodde fast i Paris.

I midten av juli 1973 reiste hun fra Paris til Zürich på ferie og hun aktet å besøke noen amerikanske venner. Onsdag 18. juli traff hun tilfeldigvis Leslie Orbaum på gaten i Zürich. Hun hadde truffet ham i London en gang for ca. 5 år siden, men hadde ikke siden hatt noen forbindelse med ham.

Fra Zürich hadde tiltalte samme dag tenkt å reise til Norge på ferie, og hun ba Orbaum om å bli med seg. De kom til Fornebu om kvelden og tok inn på Panorama Hotell hvor hun med en gang gikk til sengs.

Neste dag var de i Oslo sentrum en tur, men snakket ikke med noen der. På formiddagen en gang traff de Dan Ert og en pike som het Mariann i lobbyen på hotellet. Tiltalte hadde ikke truffet noen av disse før.

Fredag 20. juli 1973 kjørte alle fire rundt i Oslo og omegn. Hun fikk vanskeligheter med bilen hun hadde leiet ved ankomsten, en Peugeot personbil, og hun byttet derfor den i en annen bil av samme merke. Om kvelden flyttet alle fire til en leilighet i Otto Ruges vei som Dan Ert hadde leiet. Fredag kveld og natt til lørdag hadde tiltalte en trette med Orbaum og dette førte til at han ble igjen i leiligheten da de tre andre neste dag, lørdag 21. juli kjørte en tur i en grønn bil som Dan Ert disponerte. Hun sov for det meste under turen og husket av den grunn ikke hvor de hadde vært. De kom tilbake til leiligheten en gang mellom kl. 2000 og 2100 om kvelden. En stund senere kom også Orbaum som hadde vært på en spasertur i Oslo om dagen.

Dagen etter, søndag 22. juli skulle bilene leveres tilbake til et bilutleiefirma på Fornebu. Dan Ert og Marianne besørget dette, mens tiltalte og Orbaum ble tilbake i leiligheten. Hun benektet å ha noe kjennskap til drapet av marokkansk borger på Lillehammer.

Som nevnt fikk politiet bekreftet at den identitet tiltalte hadde oppgitt var falsk. Hennes riktige identitet ble antatt å være Sylvia Raphael. Under et avhør den 7. august 1973 innrømmet tiltalte at de opplysninger hun hadde gitt om sitt personalia var uriktige. Hun ønsket imidlertid bare å oppgi sitt fornavn som hun hevdet var Ilana. Hvis hun oppga fullt navn til politiet, var hun redd for at hennes mor som hadde svakt hjerte, skulle få rede på at hun satt arrestert i Norge. Videre innrømmet hun at den forklaring hun hadde gitt til politiet den 22. juli ikke var riktig. Den 7. august forklarte hun følgende: En eller annen gang i mai 1973 fikk hun telefon fra en mann som het «Mike» med anmodning om å møte ham på en kafé i Tel Aviv. Hun kjente ikke ham fra før, men han visste tydeligvis hvem hun var. Under møtet på kafeen spurte «Mike» henne om hun var villig til å være med på en jobb som ville gjøre Israel til et trygt sted å bo for jødene. Han lovet at oppdraget ikke ville være farlig og at det ikke forutsatt noe ulovlig. Han spurte henne om hun hadde med seg fotografier. Noen dager senere ringte «Mike» og fortalte at det ville komme noen og hente fotografier og signaturer. Jeg viser om dette til det som er referert under avsnittet om personlige opplysninger. Den 17. juli 1973 ringte «Mike» igjen og spurte om hun kunne reise utenlands i 3-4 dager. Dagen etter ble hun hentet i sin leilighet av en ukjent mann og kjørt til Lod-flyplassen ved Tel Aviv. Hun ble vist inn i et rom hvor det var 12 personer. Av disse kjente hun bare «Mike». Det ble der gitt en kort forklaring om at de skulle reise til Norge for å lete etter en mann som angivelig var kjent som medlem av «Black September». Hun merket seg ikke navnet på vedkommende. Hun antok at alle som var tilstede «var temmelig ubetydelige» og at de derfor ikke behøvde å vite særlig mye, ihvertfall ikke på det daværende tidspunkt. Ved denne anledning fikk hun utlevert pass, flybillett, internasjonalt førerkort og penger. Passet var kanadisk og lød på Leslie Patricia Roxburgh. Passet og det internasjonale førerkortet var de samme som tiltalte hadde overlatt til politiet.

Om turen til Oslo og ankomsten om kvelden onsdag 18. juli 1973 viser jeg til Marianne Gladnikoffs forklaring idet denne ikke inneholder vesentlige uoverensstemmelser med tiltaltes.

Tiltalte forklarte at hun på forespørsel til Gustav Pistauer torsdag 19. juli i Oslo at de skulle reise til Lillehammer for å finne en araber. Hun husket ikke om navn ble nevnt, men det ble sagt at han hadde skjegg.

Jeg finner heller ikke grunn til å referere tiltaltes forklaring om reisen til Lillehammer og om oppholdet og oppdraget der frem til fredag idet hennes fremstilling om dette også stort sett faller sammen med Marianne Gladnikoffs og Dan Ærbels.

Fredag 20. juli innfant tiltalte seg på jernbanestasjonen på Lillehammer. Det var «Mike» som hadde bedt henne om det. Der møtte hun «Mike», «Lesley» og en pike som hun tror ble kalt «Tamara». Dan Ærbel hadde tatt toget til Oslo meget tidlig om dagen. På jernbanestasjonen fikk hun beskjed av «Mike» om å reise til Oslo sammen med «Lesley» i en grønn Peugeot.

I Oslo dro de til Panorama Hotell. De byttet bl.a. som tidligere nevnt bilen i en annen av samme merke og var to ganger på Jernbanestasjonen i Oslo for å se om araberen (Benamane) kom med toget fra Lillehammer. Den andre gangen de var der, kom han. På jernbanestasjonen så hun også Dan Ærbel og en annen mann hun hadde sett i Tel Aviv den morgenen hun reiste derfra. Hun så araberen gå av toget og ta en drosje. «Den andre mannen» sa hun skulle vente, og etter ca. en og en halv time kom han tilbake og ga henne beskjed om å møte Dan og «Lesley» ved en kafé i sentrum. Araberen var da funnet. Hun og Dan overvåket senere på kvelden hotellet hvor araberen bodde (Stephan) inntil «Lesley» kom og meddelte at hun og Dan skulle reise tilbake til Lillhammer. De kom meget sent dit og tok inn på et hotell som lå i en ås.

Lørdag 21. juli 1973 fikk tiltalte vite at den araber de da var interessert i befant seg i en leilighet i en høyblokk og hun var med på å overvåke denne. Temmelig sent på ettermiddagen viste «Francois» henne et walkie-talkie-sett og fortalte henne hvordan hun skulle betjene dette. Hun ble gitt code-ordet «number five». Hun skulle bare høre etter og hun ville da få nærmere ordre om hva hun skulle gjøre. Hun kunne ikke huske om hun ble fortalt at også den andre araberen skulle være «Black September»-medlem eller om hun bare antok at det forholdt seg slik.

Da filmforestillingen som araberen overvar var slutt, ble det gitt ordre over walkie-talkie: «Number five come to main street». Hun visste ikke hvem som sa dette. Før denne ordre kom hørte hun noen si: «He is on the bus». I hovedgaten plukket hun opp Dan, Marianne og «Lesley» og de kjørte et stykke før en stemme sa i walkie-talkien: «Go home». Dette oppfattet hun slik at de skulle reise tilbake til Oslo.

På veien ble de stoppet av en annen bil (grønn eller grå) og noen spurte: «Have you got the walkie-talkie». Hun leverte da fra seg settet. Tiltalte hevdet at hun i det hele tatt ikke visste noe om hva som var skjedd på Lillehammer.

Den 5. september 1973 bekreftet tiltalte sin identitet overfor politiet. Forøvrig viste hun til sin forklaring av 7. august 1973 og fastholdt den som riktig.

Tiltalte ble foreholdt at gruppen hadde hatt fotografier av en person som muligens var Bouchikhi. Hun hevdet at hun ikke hadde sett noen slike bilder. Imidlertid fortalte hun at mens hun satt i bilen og ventet utenfor kinoen på Lillehammer lørdag kveld, kom «Francois» og leverte henne noe som var pakket inn i papirlommetørklær. Han ba henne ta vare på pakken og levere den til «Mike» dagen etter hvis hun skulle se ham. «Francois» fortalte ikke hva pakken inneholdt og hun selv så ikke etter hva det var. Hun puttet pakken inn under blusen bak stroppen på brystholderen fordi hun ikke hadde noen lommer. Hun husket at pakken lå på gulvet ved siden av klærne hennes i leiligheten i Otto Ruges vei, men kunne senere ikke huske å ha sett den.

Tiltalte ønsket ikke å fortelle om reiser hun hadde foretatt før hun kom til Norge. Hun ble bl.a. foreholdt Dan Ærbels opplysning om at han og tiltalte hadde foretatt reiser i Tyrkia, Libanon og andre land i Midt-Østen høsten 1970, og hun ble spurt om hva hensikten med disse reisene var. Hun ønsket ikke å svare på det og hevdet at disse reisene var en privatsak som intet hadde med Lillehammer-saken å gjøre.

Tiltalte ville heller ikke gi nærmere forklaring om det falske passet hun var i besittelse av. Det tilhørte ikke henne hevdet hun, og hun kunne derfor ikke si noe mer om det.

Abraham Gehmer

Abraham Gehmer forklarte overfor politibetjent Ulf Valstad søndag 22. juli 1973 på Gudbrandsdal politikammer at han oppholdt seg i Norge på ferie. På spørsmål om hvor lenge han skulle ha ferie svarte han at han ikke kunne skjønne hva det hadde med det å gjøre. Onsdag 18. juli 1973 reiste tiltalte alene til Zürich med fly fra London. Det var en ferietur uten nærmere plan. På flyplassen i Zürich møtte han tilfeldigvis Patricia Roxburgh som han kjente fra før. Han hadde truffet henne for noen år tilbake i et privat selskap i Leeds hvor han var fra. Han visste at hun var kanadier og at hun bodde i Paris i nærheten av Seinen. Hennes leilighet lå like ved fjernsynshuset og han visste at hun var reporter for en avis. Han hadde aldri besøkt henne i Paris, men hadde møtt henne 2 eller 3 ganger hos en venn i London som het Frank, men som han ikke ville oppgi nærmere adresse til.

Han og Patricia ble enige om å reise til Norge sammen «to have some fun» og de ankom Fornebu ca. 2120 den 18. juli 1973. Patricia leide en bil på Fornebu, men det var ikke avtalt at de skulle ha denne sammen, og mente at bilen var en Peugeot 504. De tok begge tilfeldig inn på Hotell Panorama etter å ha bestilt rom fra flyplassen.

Dagen etter kjørte de rundt med bilen i og utenfor Oslo. Han kunne ikke si hvor de reiste. De var bare vanlige turister på ferietur. Torsdag 19. juli 1973 traff han første gang Dan Ert på Panorama Hotell. De pratet bare «nonsens» sammen.

Dagen etter, fredag den 20. juli 1973 oppsto det krangel mellom tiltalte og Patricia. Det var enkelte ting ved hennes oppførsel han ikke likte. Om kvelden foreslo Dan at tiltalte kunne flytte til en leilighet som Ert disponerte. Gehmer mente å huske at Dan disponerte en grønn Volvo.

Lørdag 21. juli 1973 spaserte tiltalte i Oslo uten å foreta seg noe spesielt. Ut på dagen sjekket han ut fra Panorama Hotell og tok bagasjen med seg. Den satte han til oppbevaring på en jernbanestasjon, og ved 21-tiden ( uklart, falt ut fra siden, jss) låst og ingen var hjemme. Etter ca. en halv times tid kom Dan gående sammen med Patricia og en pike som het Marianne, og det ble til at alle fire overnattet i leiligheten.

Han benektet noen gang å ha vært på Lillehammer og kjente ikke til at det var begått noe drap der. Dermed avsluttet tiltalte avhøret. Han ønsket ikke forklaringen opplest for seg, og han ville ikke undertegne den.

Avhøret foregikk på engelsk.

Mandag 23. juli 1973 ble tiltalte fremstilt i forhørsretten på Lillehammer siktet for medvirkning til overlagt drap. Han ble bistått av forsvarer og engelsk tolk, men han ønsket ikke å forklare seg for retten, idet han ville vente noen dager og han fikk tak i en forsvarer fra England.

Onsdag 8. august 1973 ble tiltalte forsøkt avhørt igjen av politibetjent Valstad. Tiltalte ønsket heller ikke da å gi noen opplysninger om seg selv, sin familie eller venner fra tidligere før han kom til Norge. Han ville ikke «ta noen som helst sjanse i forbindelse med hevnaksjoner fra «cartain people»».

For en tid tilbake var han blitt anmodet av en venn om å oppsøke Dan og Marianne for å spørre dem om de ville reise til Skandinavia. Omtrent samtidig ble han spurt av en «venn», men husket ikke om det var den samme som han tidligere hadde nevnt, om tiltalte ville reise til Norge for å skygge en mann ved navn Kemal Benamane. Han ble fortalt at Benamane var algirsk borger, og at han skulle reise til Norge, Benamane var mistenkt for å planlegge «noe til skade for en eller annens interesser». Han ble aldri vist noe fotografi av Banamane. Når han kom til Norge ville han møte «venner» og få videre instruksjoner av disse. Han kunne ikke huske om det ble nevnt hvilken organisasjon araberen skulle tilhøre. Tiltalte trodde han var medlem av en eller annen illegal arabisk organisasjon som kunne være til skade «for noens interesser, enten Israels, Storbritanias eller til og med Norges interesser». Det ble ikke nevnt at noen skulle drepes. Tiltalte hørte forøvrig ingen ting om at noen var drept før han ble pågrepet av politiet. Hans oppgave under oppdraget var å holde øye med Benamanes bevegelser og rapportere sine iakttakelser til sine «venner». Det var så «vennene» som ville avgjøre hva som skulle gjøres. Selv hadde han ingen rett til å bestemme noe «som falt utenfor oppgaven med å skygge Benamane». Han skulle ikke gi noen ordrer. «Han oversendte meldinger til andre «venner», men ikke av noen betydning».

Tiltalte reiste fra Lod-flyplassen i Tel Aviv onsdag 18. juli 1973 om morgenen. Han fulgte noen «venner» på flyet, men ønsket ikke å oppgi deres navn. Han husket at noen i Zürich bestilte en bil som skulle vente på Fornebu flyplass. Han kunne ikke si hvor mange «venner» som reise med samme fly som ham. Pengene han var i besittelse av hadde han mottatt fra «venner» i Israel og han hadde fått dem «til bruk i jobben».

Han reiste fra Zürich om ettermiddagen med fly til København. Det var noen «venner» med dette flyet også, men han husket ikke om det var de samme som han reiste sammen med fra Tel Aviv. På Fornebu var det en «venn» som ventet ham og som foreslo at tiltalte skulle dra til Panorama Hotell. Dit reiste han sammen med en annen «venn» i en Peugeot som visstnok var grønn. Han trodde at «vennen» som møtte ham på flyplassen ga han beskjed om å dra ned i byen dagen etter for å treffe en «venn».

Torsdag 19. juli 1973 ved 1100-tiden møtte han en «venn» på en kafé som kunne være «Tivoli». Det var muligens flere «venner» der. Ved 1600-tiden samme dag traff han en «venn» samme sted. Han ble da fortalt at Benamane var reist til Lillehammer og at han var der. Tiltalte fikk ordre om å reise etter for å skygge mannen. Han kjørte til Lillehammer i en Peugeot og det var noen «venner» med i bilen.

De kom til Lillehammer om kvelden og tiltalte møtte der en «venn» i nærheten av jernbanestasjonen. Denne hadde ikke vært med i bilen. Dette møtet skjedde etter avtale. På dette tidspunkt fikk tiltalte en beskrivelse av Benamane. Han skulle ha svart hår, være ca. 30 år gammel og ha to uker gammelt skjegg. Om kvelden dels kjørte, dels gikk han rundt i byen for å oppspore Benamane. Han fikk så opplyst at han skulle tilbringe natten i Lillehammer, og han overnattet på Victoria Hotell sammen med en «venn».

Tiltalte trodde at noen fortalte ham at Benamane var sett og at han hadde møtt «noen mennesker», en eller to av disse kunne være arabere, men han traff visstnok også nordmenn. Dette betraktet tiltalte som viktig.

Fredag fikk tiltalte beskjed om å reise til Oslo for å sjekke alle tog som kom fra Lillehammer for å kontrollere om Benamane var med. I såfall skulle han skygges i Oslo. På jernbanestasjonen i Oslo var det andre «venner». Før Benamane kom, ble bilen han brukte byttet i en hvit Peugeot 504.

Så vidt tiltalte husket kom Benamane med et tog ca. kl. 1600. Hver gang et tog fra Lillehammer kom inn på stasjonen, gikk tiltalte til bilen sin som han hadde stående utenfor. Meningen var at tiltalte skulle underrettes når Benamane dukket opp.

Da araberen forlot stasjonen og tok drosje fra holdeplassen, fikk tiltalte oppgitt nummeret på den drosjen som kjørte ham. Denne bilen fulgte han etter. Det ble ikke tid til å vente på noen av «vennene».

Tiltalte fulgte Benamane til Stefanhotellet hvor araberen gikk inn. Selv ventet tiltalte utenfor til Benamane kom ut igjen etter nærmere en halv time. Han var da alene og tiltalte fulgte etter ham til fots. Det var da allerede kommet flere «venner» til Stefanhotellet, og tiltalte trodde at nok en bil hadde skygget drosjen. Sammen med en eller flere «venner» skygget tiltalte Benamane utover kvelden.

Det forelå avtale om at det «på hele klokkeslett» skulle være «venner» å treffe på Tivoli-kaféen i tilfelle den eller de som skygget Benamane skulle miste ham av syne. På Tivoli-kaféen fikk tiltalte ordre av en «venn» om å dra tilbake til Lillehammer fordi Benamane angivelig kunne dra tilbake dit. Noen «venner» ville møte tiltalte på Lillehammer neste morgen, lørdag 21. juli 1973. Han reiste fra Oslo sent fredag kveld og tok inn på et hotell på Lillehammer hvor det var reservert rom til ham. Lørdag morgen skulle han etter avtale møte en «venn» i nærheten av jernbanestasjonen på Lillehammer, og han fikk der igjen beskjed om å gå rundt i byen for å se etter Benamane. Ved 1000-tiden ble han bedt om å gå til svømmehallen for å se etter ham. Der ville han se en mann med svart hår og bart som hadde møtt Benamane før. Det var flere «venner» i svømmehallen, og tiltalte fant mannen med bart der.

En eller annen gang etter kl. 1200 fikk tiltalte ordre om å følge etter en buss. I denne befant seg den mannen som tidligere hadde truffet Benamane. Tiltalte fulgte etter mannen til noen store, røde boligblokker. Der fikk han vite at mannen med barten hadde gått inn i en av blokkene sammen med en pike. Tiltalte fikk ordre om å parkere og han ble stående på stedet i ca. to timer og holdt da øye med omgivelsene for å se om Benamane ville dukke opp igjen. Tiltalte brukte ved denne anledning den hvite Peugeoten, og det var også en annen bil med «venner» der.

På Lillehammer hadde de samme avtale som i Oslo om at «venner» kunne treffes hver hel time på parkeringsplassen i nærheten av jernbanestasjonen. Etter å ha spist lunsj traff han noen venner der og fikk da beskjed om fortsatt å se etter Benamane i byen. Senere fikk han ordre om å hente sakene sine på hotellet, hvilket han gjorde, men han betalte ikke for seg. På hotellet så han at det ble tatt ut et walkie-talkiesett ut av en koffert. Såvidt jeg skjønner skjedde det da han hentet sakene sine.

Om kvelden fikk han vite at mannen med barten var gått inn på kinoen sammen med en pike. Tiltalte ble bedt om å vente utenfor kinolokalet, men han hevdet at det var Benamane han skulle se etter. Han ble værende der til filmforestillingen var slutt. Han så publikum komme ut, men iakttok ikke mannen med bart. Da dørene til kinolokalet stengte så han ingen «venner» der og heller ingen biler som han kjente. Han bestemte seg derfor for å gå til hovedgaten (handlegaten) og der oppdaget han Peugeoten og gikk inn i den. Han ble fortalt at mannen med bart var gått på en buss sammen med en pike. Det var flere «venner» i bilen som tidligere hadde stått på parkeringsplassen syd for kinoen. Det var «venner» utenfor bilen også. I bilen var det en walkie-talkiesett, og kort tid etter at han var kommet inn i den, hørte han det ble sagt «go home» over radioen. De ventet «noen få sekunder» på noen «venner» som også gikk inn i bilen og deretter kjørte de til Oslo. På veien så han to eller tre biler «med venner», men han husket ikke merker eller farger på disse. Et stykke syd for Lillehammer ble de stoppet av en bil som blunket med lyset. Han var sikker på at han ikke hørte noe om at det var begått drap, det ble bare sagt at de skulle kjøre til Oslo.

Om turen til Oslo og oppholdet i leiligheten i Otto Ruges vei inntil tiltalte ble pågrepet av politiet ( uklart, falt ut fra siden, jss)

Dan Ærbel

Dan Ærbel ble første gang avhørt søndag den 22. juli 1973 kl. 2100 av politibetjent Steinar Ravlo på Gudbrandsdal politikammer. Det er neppe grunn til å referere til særlig meget fra denne forklaring fordi tiltalte senere har fragått den. Jeg nevner bare at han opplyste at han kom til Oslo fra Stockholm tirsdag 17. juli 1973 og at han om kvelden tok inn på Ritz hotell, hvor han bodde til neste dag da han flyttet til Panorama hotell i Oslo. Der hadde han truffet en svensk dame som het Marianne og 2 kanadiere, hvorav den ene var en dame ved navn Patricia Roxburgh. Han hadde leiet en bil da han kom til Oslo, for en mann som het Gustav Pistauer, en tysk borger som også bodde på Ritz. Tiltalte og Pistauer hadde reist med samme fly fra Stockholm. Bilen var en lysegrønn Volvo 144 (DA 99716). Dan Ert kjørte ikke bilen i det hele tatt med overlot den straks til Pistauer. Denne mann kjente han angivelig ikke fra før.

Dan Ert forklarte videre at Gustav Pistauer ble syk fredag kveld 20. juli 1973. Han hadde angivelig falt og slått benet. Det ble tilkalt norsk lege til ham.

Torsdag 19. juli brukte Dan Ert da til å skaffe seg en leilighet. Han fikk tak i en leilighet i Bærum gjennom eiendomsmegler Bømark & Rygh A/S. Dagen etter, fredag 20. juli, traff han den tidligere leier Toril Nilsen hos eiendomsmegleren og leiekontrakt vedrørende leiligheten i Otto Ruges vei 77 ble satt opp og undertegnet. Han overtok leiligheten samme dag og kjøpte også inn en del møbler og diverse utstyr til leiligheten i firma Ikea på Nesbru. Om kvelden fredagen var han innom Panorama for å hente sin bagasje og betale regningen. Der traff han Patricia som flyttet med ham til leiligheten. Marianne og den mannlige kanadier så han da ikke noe til.

Lørdag 21. juli ble han og Patricia enige om å kjøre en tur. Han mente de kjørte til Drammen og senere nordover til Hamar. Der møtte de Marianne og kanadieren som kjørte i en hvit Peugeot 504. Han mente det var Patricia som bestemte hvor de skulle reise. Hun var «en type som gjerne bestemmer». De bare kjørte rundt og så på naturen og reisen foregikk uten plan. De kom tilbake til Oslo mellom kl. 2000 og 2100 lørdag kveld, og tiltalte inviterte da også Marianne og kanadieren til å bo i leiligheten til mandag da de skulle reise videre. Han benekter ethvert kjennskap til drapet av Bouchikhi. Han oppga at han og Patricia var turister på besøk i Norge.

Dagen etter ble tiltalte Dan Ert avhørt påny av politibetjent Ravlo. Han fastholdt til å begynne med den forklaringen han hadde gitt dagen før, men under avhøret uttalte han at han ønsket å forklare «all den befatning han hadde hatt med denne saken». Han hadde kjennskap til drapet av en arabisk statsborger på Lillehammer lørdag 21. juli 1973. «Ett av formålene med siktedes reise til Norge var å bistå ved drapet». Drapet er en politisk aksjon utført av den israelske stat mot bevegelsen «Black September».

Han oppga at hans riktige navn var Dan Ærbel. De øvrige personaliaopplysninger han har gitt var korrekte bortsett fra at han flyttet til Israel for 2 år siden. Tidligere hadde han bodd i Italia, Frankrike og Belgia.

Ca. 3 uker før pågripelsen fikk Dan Ærbel en henvendelse fra «Lesley». Hans riktige navn var Abraham, men tiltalte kjente ikke hans etternavn. Abraham var ansatt i det israelske Ministry of Defence, og tiltalte ble innkalt til hans kontor. Han ble da foreholdt at «Black September» hadde planlagt en terroraksjon i Skandinavia, trolig i Sverige. Aksjonen ventet man ville bli rettet mot en israelsk ambassade eller flyselskapet El Al. Han fikk også opplyst at medlemmene av organisasjonen alle skulle være i Norge klar til å utføre aksjonen. Han ble forespurt om han ville hjelpe Israel, og hans oppgave skule være å fungere som tolk. Det ble ikke sagt hva som skulle gjøres med medlemmene av «Black September», men han antok «at han ville bli drept, eventuelt kidnappet». Tiltalte sa seg villig til å delta i aksjonen. Etter det tiltalte visste, hadde ca. 20 personer direkte vært innblandet i aksjonen ved å oppholde seg i Norge. Etter det han visste startet aksjonen på grunnlag av en henvendelse fra en høytstående security officer i den israelske stat, som for tiden oppholdt seg i Norge. De eneste han kjente ved navn av deltakerne var Patricia, Marianne, Abraham (Lesley), Pistauer og Sevenier. Han antok at alle disse hadde operert under falske navn, bortsett fra Marianne. Ærbel mente for øvrig at flere personer med diplomatisk status var innblandet i saken. Tiltalte reiste fra Israel den 9. juli 1973 med fly fra Tel Aviv til Frankfurt, hvor han overnattet på hotell Intercontinental. Reiseruten var lagt opp av andre og dagen etter dro han med fly til Stockholm, hvor han tok inn på Grand hotell. Han var ikke kjent med at Abraham skulle delta under aksjonen i Norge.

På Grand hotell ble tiltalte møtt av Pistauer, som han hadde sett tidligere og visste var ansatt i The Ministry of Defence i Israel. Pistauer ga han beskjed om å leie en leilighet i Stockholm, og han fikk tak i en leilighet i Hagelundsvei 42. Den 16. juli ble Ærbel presentert for Sevenier som tidligere var ukjent for ham. Det var klart at også Sevenier skulle delta under aksjonen i Norge og natt til 17. juli overnattet han i Ærbels leilighet.

Den 17. juli 1973 reiste alle 3 til Oslo, og det var Pistauer som hadde kommandoen. Allerede før de reiste fra Stockholm var det klart at en araber i Norge var sterkt involvert i en planlagt terroraksjon. Det var ikke kjent hvor denne araber bodde, men det var klart at en annen araber som var bosatt i Irland skulle reise til Norge og oppsøke den man ville ha tak i. Dette var klarlagt gjennom den israelske etterretningstjeneste. Mannen fra Irland skulle allerede være kommet til Oslo og han opptrådte under navnet Kader Benamane og reiste på algirsk pass. Ærbel fikk av Pistauer i oppdrag å finnen denne mannen i Oslo, og ved å ringe hotellene i alfabetisk rekkefølge fikk han endelig opplyst at Benamane bodde på Panorama hotell, og at han var algirer. Han fikk også oppgitt hvilket rom han bodde på, og straks det var klart ble araberen skygget. Ærbel var med på det sammen med Pistauer og Sevenier. Det var også flere andre med på oppdraget, men tiltalte traff ingen av dem.

Den 18. juli flyttet Dan Ærbel til Panorama fra Ritz hotell. Den 18. juli om morgenen kl. 0900 reiste Benamane med tog fra Oslo. Pistauer og Sevenier skygget araberen. Selv fikk Ærbel i oppdrag å leie en leilighet i Oslo. Han kjente ikke grunnen til dette, men han klarte å ordne det slik han allerede har forklart.

Onsdag kveld kom Pistauer tilbake til Oslo og han fortalte at de hadde funnet ut hvor araberen bodde. Pistauer fortalte videre at de samme kveld ville komme «noen» mennesker til Panorama og at Ærbel ville treffe dem i baren. Der kom han da i kontakt med Patricia, Marianne, Lesley (Abraham). Etter det tiltalte forsto, hadde de først fått beskjed om å reise til Oslo etter at det var klarlagt hvor araberen bodde, (i forklaringen er det angitt at tiltalte var kjent med at navnet på araberen var Bouchikhi, men det fremgår ikke klart når han fikk rede på dette navn).

Dan Ærbel kjente Marianne fra tidligere, idet han hadde truffet henne privat i Israel. Han hadde også truffet Patricia før i et privat selskap. I Israel ble hun kalt Ilana, men han visste ikke om dette var hennes riktige navn.

Torsdag den 19. juli kjørte tiltalte ved 1100-tiden til Lillehammer sammen med Patricia i den Volvo personbil han hadde leiet (DA-99716). Reisen ble foretatt etter telefonisk ordre fra Pistauer og oppdraget gikk ut på å finne hvem Benamane møtte på Lillehammer. De hadde på forhånd fått beskjed om å ta inn på Lillehammer Turisthotell og der traff de Pistauer og Heffler («Nora»), som også var med på aksjonen. Pistauer overtok bilen og tiltalte og Patricia fikk ordre om å gå til «Grillen» ved svømmehallen i Lillehammer, hvor de skulle vente på nærmere ordre. Mens de satt på «Grillen» observerte de Benamane som kom fra svømmehallen på vei til Skotte hotell hvor han bodde. De visste for øvrig ikke at han hadde vært i svømmehallen, og det var tilfeldig at de fikk øye på ham.

I «Grillen» ble han og Patricia oppsøkt av Pistauer og en annen mann som Ærbel trodde var en av lederne for aksjonen. Denne mann var ca. 40 år, ca. 180 cm høy, slank, kraftig mørkt kort hår, smalt ansikt og lys hudfarge. Tiltalte så denne mannen flere ganger sammen med en pike som antakelig var mellom 20 - 30 år, ca. 175 cm høy, slank, velskapt, trolig glatt rødt hår som var skulderlangt.

På «Grillen» fikk han og Patricia beskjed om å flytte til Victoria hotell, og neste morgen, fredag den 20. juli, gikk de til jernbanestasjonen hvor de hadde avtalt å møte Pistauer. Derfra reiste tiltalte med tog til Oslo kl. 0700. Grunnen var at han skulle ordne med en leie av leilighet i Oslo og at han hadde avtale med eiendomsmegleren kl. 1000. Han visste ikke med sikkerhet hvordan Patricia kom seg til Oslo, men han traff henne ihvertfall på Panorama hotell om kvelden fredag den 20.juli. De flyttet begge ut til leiligheten i Otto Ruges vei. Derfra kjørte de til Lillehammer igjen om natten og tok inn på et hotell som han fortsatt ikke husket navnet på og hvor de traff Heffler som avtalt. Lesley innfant seg også der og av ham fikk de beskjed om å kjøre bilen til jernbanestasjonen i Lillehammer om morgenen, hvor de skulle vente på nærmere ordre. De hadde stått på jernbanestasjonen ½ times tid før Lesley kom dit sammen med Heffler, antakelig i den hvite Peugeot personbil.

Om dagen hadde tiltalte i oppdrag å følge Bouchikhi og han hadde ordre om å rapportere mannens bevegelser til Lesley, som virket som et slags kontaktledd mellom de forskjellige deltakere i gruppen. Tiltalte hadde ikke sett Bouchikhi tidligere og det var Heffler som første gang pekte ham ut.

Om ettermiddagen kjørte han rundt i byen i en Volvo sammen med Patricia og de hadde i oppdrag å se etter Bouchikhi. De overvåket også hans bopel ca. 1 time om gangen. Der ble de avløst av andre, og tiltalte så mange biler i nærheten av Bouchikhis hjem. Det satt alltid en som tiltalte kjente i den bil som avløste på stedet. Det var enten Marianne, Lesley, Sevenier, Heffler eller mannen som han hadde spist lunch sammen med tidligere. Han husket ihvertfall 3 forskjellige biler som var utenfor Bouchikhis bopel, nemlig Volvo’en som han hadde leiet for Pistauer, en Peugeot og en hvit Mazda.

Etter Pistauer ble skadet i benet og av den grunn reiste ut av landet lørdag, var det Lesley som var tiltaltes forbindelsesmann. Utpå ettermiddagen fikk han beskjed om å kjøre tilbake til leiligheten i Oslo sammen med Patricia. Han kom dit ved 2000-tiden og kort tid etter kom også Lesley sammen med Marianne.

Til slutt i forklaringen uttaler tiltalte at han ikke visste noe om de videre planer og når aksjonen mot Bouchikhi skulle iverksettes. Han trodde heller ikke at noen av de 3 andre visste noe om det. Han ble først kjent med hva som var skjedd etterat han ble pågrepet av politiet.

Under opplesingen av forklaringen ønsket tiltalte å korrigere noen punkter. Blant annet bemerket han at han ikke ville ha vært med hvis han hadde visst at det skulle begås drap. Han antok imidlertid at han ville ha fullført arbeidet om han like før hadde fått beskjed om at mannen f.eks. skulle kidnappes. Videre rettet han på opplysningen om at han allerede før han reiste fra Israel visste at «offeret» befant seg i Norge. Han trodde den gang at aksjonen skulle utføres i Sverige. Han ville også rette på forklaringen om at han før han reiste fra Israel antok at «Black Septembers» medlemmer i Norge ville bli drept eller eventuelt kidnappet. Han var nemlig ikke kjent med at det skulle begås kriminelle handlinger her.

Siktede ble fremstilt i forhørsretten på Lillehammer den 24. juli 1973 hvor det ble avsagt fengslingskjennelse over ham til 15. oktober 1973, idet retten fant at det var skjellig grunn til å mistenke ham for medvirkning til forbrytelse mot straffelovens § 233, 1. og 2. ledd.

Samme dag, tirsdag den 24. juli, ble Ærbel avhørt påny av politibetjent Steinar Ravlo. Han fortalte at de forklaringer han hadde gitt i store trekk var riktige, men at han hadde holdt tilbake en del opplysninger på grunn av de følger disse opplysningene kunne få for andre som var med på oppdrag for staten Israel.

Han ga ved denne anledning nye opplysninger som seg selv. Forsåvidt viser jeg til avsnittet om Dan Ærbel under personaliaopplysninger om de tiltalte.

Dan Ærbel forklarte at hans oppdragsgiver på reisen til Norge var det israelske etterretningsvesen MOSSAD. Han kjente lite til organisasjonen, men visste at den hørte inn under det israelske Ministry of Defence. Han hadde aldri gjennomgått noen form for opplæring i denne organisasjonen. Han visste at den hadde et verdensomspennende kontaktnett og at en av dens oppdrag var å motarbeide arabiske terroraksjoner og også utføre såkalte hevnaksjoner. Han fortalte at da en israelsk diplomat ble drept i Washington for en tid tilbake, ble det noe senere utført en hevnaksjon i Paris overfor en arabisk diplomat der. Diplomaten ble drept ved eksplosjon etterat et sprenglegeme var plassert i hans bil. I «siste» nummer av TIME hadde han lest at denne aksjon var utført av Israel, og han antok at det kunne være riktig. Han hevdet «at den eneste mulighet for å stanse myrderiene på israelske borgere eller andre med tilknytning til Israel» var å gjøre gjengjeldelse. Han var kjent med at etterretningsvesenet stadig var opptatt med å spore opp planer som gikk ut på slike terroraksjoner, og at man forsøkte å få tak i disse planene på forskjellige måter. Imidlertid trodde han at de fleste av slike aksjoner ble utført innenfor lovens ramme i de enkelte land, og det var neppe et slikt oppdrag han regnet med å være med på i Skandinavia. Han understreket at aksjonen i Paris kjente han bare til gjennom artiklen i TIME.

Søndag den 8. juli 1973 ble tiltalte kontaktet pr. telefon av Lesley som var den som hadde forestått kontakten mellom ham og MOSSAD tidligere. Lesley ba ham komme til sitt kontor ved Ministry of Defence i Tel Aviv, hvor han ble spurt om han var villig til å være med på et oppdrag i Skandinavia. MOSSAD hadde opplysninger om at det forelå planer om en terroraksjon mot flyselskapet El Al eller en israelsk ambassade i Skandinavia. Han var ikke sikker på om det på det tidspunkt ble opplyst at det var «Black September» som sto bak disse planer, eller om han fikk høre det senere. Det oppdrag han skulle være med på gikk ut på å forhindre at disse planene ble satt ut i livet. Det ble ikke sagt noe om hvilken måte dette skulle skje på og han gjorde seg heller ikke opp noen mening om det.

Han skulle være med som tolk og han skulle reise sammen med 2 andre. Han fikk beskjed om å komme tilbake til Lesleys kontor dagen etter kl. 1000 og gjøre seg klar til å reise. Mandag den 9. juli møtte han Gustav Pistauer og Jean Luc Sevenier, som under oppdraget i Norge også ble kalt Francois, og det var disse 2 han skulle reise sammen med. Pistauer var sjefen. Han prøvde å få vite noe mer om oppdraget, men dette lyktes ikke.

Om turen til Skandinavia viser jeg til det han tidligere har forklart. Tiltalte reiste på sitt gamle danske pass under navnet Dan Ert. Pistauer reiste på et tysk pass. Han er israeler og Ærbel antok at hans pass var falsk. Sevenier brukte trolig et fransk pass som antakelig også var falsk.

I Oslo og senere på Lillehammer kom tiltalte i kontakt med flere personer som alle deltok i oppdraget. Han forsøkte å telle dem og var kommet til at det måtte være mellom 15 og 20 stykker. Han kjente ikke navnet på alle, og de navn som ble brukt var for de flestes vedkommende falske. Det var mannen som ble kalt Mike som var sjefen for aksjonen. Det var ham han traff på «Grillen» på Lillehammer sammen med damen med det røde håret. Hun ble for øvrig kalt Tamara. Mike har en meget høy stilling innen MOSSAD og hans assistent eller nestkommanderende viste seg å være Lesley. Det var ukjent for Ærbel at Lesley skulle være med inntil han traff ham i Oslo. Han kom også i kontakt med en mann som ble kalt Danny (Raol Cousin). Han reiste på syd-amerikansk, trolig argentinsk pass. Videre møtte han en mann som ble kalt Zvika og det var ham som hadde ansvaret for pengene de brukte. I Oslo kom tiltalte i kontakt med Zvika pr. telefon da han skulle ha penger til å betale leiligheten han leiet. Zvika oppholdt seg hos en mann som er ansatt i El Al og telefonnummeret til denne mann hadde tiltalte notert bakerst i sitt pass.

Fredag den 20. juli ved 17-tiden så Ærbel 2 mann kjøre i en bil med CD-skilter, og disse hadde samme oppdrag som tiltalte. Ærbel så ikke selv bilen men Lesley pratet om det. Han trodde ikke disse 2 var fra ambassaden i Oslo men muligens fra den israelske ambassade i Brüssel eller Haag. Tiltalte antok at de var fra den europeiske Sentral til MOSSAD, som flyr mellom forskjellige. Han pratet ikke med disse 2, men han hørte at de snakket hebraisk.

Jeg går ikke nærmere inn på hans forklaringer om oppholdet i Oslo og Lillehammer men nevner at Ærbel overfor politibetjent Ravlo den 24. juli fortalte at han hadde sett endel bilder av Bouchikhi på «Grillen» på Lillehammer da han spiste lunch der sammen med Mike og Tamara. Det var Mike som hadde disse bildene og de ble forevist for å få bekreftet at de da hadde funnet frem til riktig mann. Det var ingen uenighet om det. Heller ikke da ble det sagt noe om hva som skulle foretas med mannen «men de mente det var klart at han var innblandet i planene om terroraksjonen». Tiltalte hadde ingen formening om hva som skulle skje med Bouchikhi og han var slett ikke klar over at han skulle drepes.

Etter at Bouchikhi hadde forlatt kinoen på Lillehammer lørdag kveld sammen med sin kone, var alle de som deltok i aksjonen tilstede i aksjonen tilstede i området, bortsett fra Pistauer som var reist. Ærbel fulgte etter Bouchikhi til bussen i den hvite Peugeot personbil sammen med Marianne, Lesley og Patricia. 5 minutter etterat bussen hadde kjørt fra holdeplassen i Storgaten, kom det ordre over walkie-talkie at alle biler skulle kjøre hjem. Tiltalte trodde det var Mike som ga ordren gjennom radio.

Da denne ordre kom så tiltalte ingen av de andre bilene og han visste heller ikke hvor de forskjellige bilene befant seg eller hvem som brukte de forskjellige bilene på det tidspunkt. Han hadde derfor intet kjennskap til hvem som skjøt Bouchikhi og han hadde heller ikke senere hørt noe om det. Han hadde ikke sett noen bære våpen.

Tiltalte hadde i en tidligere forklaring fremholdt at han ikke ville blitt med på oppdraget hvis han hadde hatt kjennskap til formålet. På spørsmål svarte han politibetjent Ravlo den 24. juli at han ikke utelukket at det ville ha blitt lagt press på ham hvis han hadde tatt et slikt standpunkt.

I en forklaring av 26. juli 1973 på Lillehammer kom tiltalte overfor politibetjent Ravlo inn på at det oppdrag han hadde vært med på hadde som formål å trygge israelske interesser. For å gjøre dette ennå mer klart ville han opplyse at han ved 12-tiden onsdag den 18. juli ble med Pistauer og Sevenier på en kjøretur til den israelske ambassadørs bolig i Oslo for å se om det var mistenkelige personer i nærheten. Uten at det ble sagt noe direkte på det tidspunkt oppfattet Ærbel situasjonen slik at man fryktet en aksjon mot boligen. Utenfor huset hvor ambassadøren bodde sto en uniformert politibil, og da de så denne uttalte Pistauer at alt var i orden og de returnerte derfor med det samme.

På spørsmål fra politibetjent Ravlo fortalte Ærbel at det var lørdag ettermiddag han fikk beskjed om at han skulle reise tilbake til Oslo samme dag. Det var Lesley som sa dette like før de dro til Langseth hotell på Lillehammer for å betale regningen. Det ble ikke oppgitt noen grunn for tilbakereisen.

Zwi Steinberg

Zwi Steinberg ble som nevnt pågrepet i Yigal Eyals leilighet i Tuengen alle 14 C tirsdag 14. juli om kvelden. Den 25. juli 1973 forklarte han til politibetjent Leif A. Lier at han både er israelsk og brasiliansk borger. Når det gjelder personlige opplysninger forøvrig, vises til redegjørelsen side 16-17.

Tiltalte ankom Fornebu tirsdag 17. juli 1973 (eller 18. juli) med fly fra Frankrike via Amsterdam. Ut fra en hotell-liste bestemte han seg for å bo på Hotell Norum. I hotellboken skrev han seg inn som Waldemar Henrique Steinberg som er hans brasilianske navn. Zwi som han bruker og kalles i Israel er en oversettelse av hans brasilianske navn. Like etter at han hadde pakket ut på hotellet, tok han en drosje til Tuengen alle 14 C hvor hans venn Yigal Eyal bodde.

Tiltalte hevdet at han husket svært dårlig hva han foretok seg om kvelden etter ankomsten og de etterfølgende dager. Han bodde på hotell Norum til enten lørdag 21. eller søndag 22. juli. Han hadde ikke vært utenom Oslo bortsett fra en gang da han reiste til Fornebu for å sjekke flytider. Det var meningen han skulle ha reist fra Oslo til København med tog den 25. juli og han hadde allerede ordnet med billett til toget.

Hos Yigal Eyal hadde han truffet en del mennesker både menn og kvinner. Han husket ikke navn på disse med unntak av en mann han kjenner under navnet «Mickie». (Antas å være Micael Dorf). Dessuten kunne han huske navnet på en mann han hadde snakket med i den israelske ambassade som han kjente under navnet «Gino». Han hevdet at han overhodet ikke kjente noe til den saken han var arrestert i forbindelse med, og han kjente heller ikke navn på personer som eventuelt ( uklart, falt ut fra siden, jss)

Lillehammer forhørsrett avsa den 25. juli 1973 fengslingskjennelse over tiltalte som ble siktet for forbrytelse mot straffelovens § 233, 1. og 2. ledd.

Hos tiltalte ble det beslaglagt et eksemplar av Cappelens bykart 60 for Stor-Oslo og indre by. På dette kartet var stedet Østerås ringet inn med blått, og på hver side av Ovenbakken og Otto Ruges vei var det trukket en blå strek.

I en forklaring av 17. august 1973 overfor politiavdelingssjef Rolf Harry Jahrmann og politibetjent Leif A. Lier opplyste tiltalte at han under sitt opphold i Amsterdam den 18. juli 1973 ble kontaktet av en venn som han ikke ønsket å oppgi navnet på. Vennen sa at han skulle reise til Oslo hvor han ville bli kontaktet av en person ved navn «Iosi» (dvs. Josef på hebraisk). Allerede i Amsterdam ble det bestemt at han i Oslo skulle kontaktes enten på sitt hotell eller hos Yigal Eyal i Tuengen alle 14 C.

Men han oppholdt seg hos vennen Yigal Eyal under det første besøket hos ham, ble han oppringt av en mann som han ikke kjente da, men som var «Iosi». «Iosi» ba tiltalte gå til Tivoligrillen for å møte ham der. Tiltalte oppga hvordan han ville være kledd.

På Tivoligrillen kom det en mann bort til tiltalte og sa at han het «Iosi». Mannen som var alene, snakket hebraisk. Etter en kort stund kom det to mann til som tiltalte ikke kjente. Den ene hadde skjegg. Han fikk senere rede på at disse var Dan Ærbel og Gustav Pistauer. «Iosi» sa at han ikke hadde bruk for tiltalte for øyeblikket, men at han måtte holde seg klar og vente enten på hotellet eller i Eyals leilighet. Videre fikk tiltalte i oppdrag å dra til Fornebu for å møte noen personer som ville komme med fly i løpet av kvelden. Tiltalt fikk oppgitt flight-nummeret og signalementet på en av personene som var ventet. Han skulle si til vedkommende at han skulle bo på Panorama Sommerhotell.

På Fornebu var det ikke mange mennesker om kvelden og tiltalte hadde ingen vanskeligheter med å finne den personen han skulle møte. Det var en mann som kom sammen med to kvinner. Etter å ha møtt disse tre, reiste han tilbake til Hotell Norum hvor han oppholdt seg resten av kvelden.

Torsdag 19. eller fredag 20. juli fikk tiltalte en telefonoppringing fra «Iosi» som ba ham komme til en restaurant i sentrum. Tiltalte oppholdt seg da i Yigal Eyals leilighet. Han husket ikke om det var Theaterkafeen eller Tivoligrillen som ble oppgitt som avtalt møtested. Av Iosi» fikk tiltalte ved denne anledning overlevert kr. 15.000,- som han ble bedt om å beholde inntil han fikk beskjed fra Dan Ert. Det var ham pengene var bestemt for. Deretter dro tiltalte tilbake til Eyals leilighet, og mens han var der, fikk han en telefon fra Ert som ba ham møte seg på en restaurant i sentrum. Pengene ble like etter utbetalt til Ert på restauranten «Busy Butler».

Av «Iosi» fikk tiltalte også beskjed om å hente Gustav Pistauer på hans hotell og kjøre ham til Fornebu. Pistauer hadde vondt i ene benet og hadde vanskelig for å gå. «Iosi» oppga avreisetidspunktet, og neste morgen (lørdag 21. juli 1973) hentet tiltalte Gustav Pistauer på Ritz Hotell i en drosje som han hadde bestilt fra Hotell Norum. Han trodde at Pistauer reiste til København.

Om aften lørdag 21. juli ringte «Iosi» til tiltalte som da befant seg i Eyals leilighet og avtalte et møte søndag morgen ved frokost-tid. Ved 0800-tiden søndag morgen forlot tiltalte sitt hotell i drosje og dro til Østbanen hvor han satte sin bagasje i en oppbevaringsboks. Deretter reiste han til Rådhuset hvor han ved trappen møtte «Iosi» som avtalt. Her fikk tiltalte beskjed om å kjøre en blå eller grønn Volvo til en nærmere oppgitt adresse i en av Oslos forsteder. Ved ankomsten til det oppgitte sted traff han Dan Ert utenfor, og begge gikk inn i leiligheten hvor det befant seg to kvinner og en mann. Det var disse tiltalte tidligere hadde møtt på Fornebu. Mens tiltalte var i leiligheten, dro Dan Ert - og så vidt han husket en av kvinnene - for å kjøpe noe å spise. Etter ca. 1 times tid returnerte tiltalte til Oslo i drosje og traff ved 1200-tiden «Iosi» som han trodde da var alene. Han skulle visstnok reise til København etterpå.

Hver gang tiltalte snakket med «Iosi» i telefonen skjedde det i Yigal Eyals leilighet. Såvidt han husket ringte «Iosi» ham 2-3 ganger, og han trodde at samtalene kom fra Lillehammer. Han husket ikke hva de snakket om og han trodde ikke at det var om noe av særlig interesse. Imidlertid mente han at «Iosi» en gang hadde spurt om noen hadde ringt ham.

Tiltalte besøkte Yigal Eyals leilighet hver dag i tiden fra 18. til 24. juli Noen ganger gikk han ditt på eget initiativ, noen ganger ba Eyal ham komme. Flere ganger møtte han Dorf der og ved en anledning traff han også «Gino». Eyal var til stede flere ganger når «Iosi» ringte, og det var mulig at også Dorf var der, men såvidt tiltalte visste, var det bare ham «Iosi» snakket med.

På spørsmål om han hadde fått instruks om å forlate landet, erklærte tiltalte at han ikke ønsket å uttale seg om det.

I en forklaring av 20. august 1973 nevnte tiltalte bl.a. at det under hans opphold i Eyals leilighet ikke ble snakket om noe spesielt. Man diskuterte bare norske forhold, og han husket det ble fremholdt at de som var knyttet til ambassaden følte seg noe isolert fordi de ikke forsto norsk. Tiltalte hadde aldri selv vært i den israelske ambassade.

Tiltalte mente at han hadde hatt to eller tre telefoner fra Lillehammer, men han utelukket ikke at det kunne vært flere. Han mente å huske at han fikk den siste telefonen fra «Iosi» lørdag kveld mens han var hos Yigal Eyal. Han hadde ingen formening om når og hvorfra «Iosi» ringte, men han forlot selv Eyals leilighet ca. kl. 2300, og han måtte derfor ha hatt nevnte telefonsamtale mellom kl. 2200 og kl. 2300. Det var under denne telefonsamtalen «Iosi» avtalte møte foran Rådhuset søndag morgen ca. kl. 0830 eller kl. 0900. De skulle spise frokost sammen. Tiltalte husket ikke hvilke ord telefonsamtalene ble åpnet med, men han utelukket ikke at man begynte med «shalom» da dette er vanlig.

Før tiltalte ble arrestert, visste han ikke at han hadde hatt noen «forbindelse» med Lillehammer-saken. Han foretrakk ikke å opplyse noe om sine forbindelser eller sine forhold før han kom til Norge.

Michael Dorf

Som Zwi Steinberg ble Michael Dorf pågrepet i Yigal Eyals leilighet tirsdag kveld den 24. juli 1973. Han oppga å bo på Filidelfia Hotel. Det vises til personalopplysningene om ham på side 17-18.

Han ble foreholdt at han ifølge passet var reist ut av Israel siste gang den 21. mai 1973. Retur-innreise kunne ikke ses innstemplet. Tiltalte opplyste at dette var en tur han tok til Paris for å besøke venner. Han nektet å oppgi deres navn.

Omlag en måned før han ble arrestert begynte han å tenke på å ta en tur til Norge og Sverige. Det var ikke noe spesielt som fikk ham på tanken. Han hadde ingen venner her, og han orienterte seg ikke i ambassaden på forhånd. Han kjøpte flybillett i El Al’s kontor i Tel Aviv for egne penger og hadde med seg US $ 600-700 ved avreisen.

Han reiste alene fra Tel Aviv og han traff ingen kjente på flyet hit eller på flyplassen i Zürich eller i København hvor han for øvrig ikke var ute av flyet. Han kom til Oslo onsdag 18. juli 1973 ved 17-18-tiden og gikk rett til den israelske ambassaden som imidlertid var stengt. I nærheten fant han et hotell han tok inn på (KNA), og neste dag, torsdag den 19. juli oppsøkte han ambassaden for å skaffe seg arbeide under oppholdet i Norge som han regnet med ville vare 8-10 dager. Han fikk straks arbeide av ambassadøren, men han ville ikke opplyse noe om hva dette arbeidet gikk ut på.

På ambassaden traff han Dov Lapidot som hadde bodd på Filadelfia Hotell en måneds tid. (Lapidot er ikke oppført i diplomatlisten). Lapidot fortalte at det var billigere der enn på KNA, og tiltalte flyttet derfor dit allerede den 19. juli 1973. Om dagen arbeidet han i ambassaden, og om kveldene ruslet han rundt i Oslo. Nesten hver kveld var han innom hos Yigal Eyal. Av etterforskeren, politibetjent G. Andreassen ble han på tre forskjellige måter spurt om det bodde andre israelere på Filadelfia Hotel enn han og Lapidot. Dette benektet han og svaret at det var ingen andre israelere der da han kom til hotellet. Senere under avhøret ble han spurt om dette igjen, men han fastholdt det han hadde sagt. Da han ble foreholdt at det på rommet ved siden av han bodde en israelsk attache ved navn Joseph Gonen og som hadde kommet til hotellet samme dag som ham, bemerket tiltalte at han hadde glemt ham. (Joseph Gonen har senere overtatt stillingen som sikkerhetsoffiser ved den israelske ambassade etter at Yigal Eyal ble erklært persona non grata og ble utvist fra riket).

I en forklaring av 26. juli 1973 fastholdt tiltalte i store trekk sin første forklaring, men ga noen flere og detaljerte opplysninger om hotelloppholdene og sine bevegelser i Oslo. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å referere denne forklaring.

I tiltaltes bag som ble beslaglagt av politiet, ble det bl.a. funnet et håndskrevet skriftstykke på hebraisk. Dette vil bli dokumentert i retten i original og i oversettelse. Jeg nevner at dette skriftstykke som tiltalte har erklært å ha nedtegnet, inneholder seks punkter hvorav de fire første er ordrer til tiltalte Zwi Steinberg og de to siste beskjeder til tiltalte. Skriftstykket lyder i foreløpig oversettelse:

1. «Forlat Norges hovedstad med tog i kveld (natt) til Danmarks hovedstad.

2. Utreisen (skal foregå slik at) når du (kommer) i passdokumentasjon (passkontroll?) er israeler.

3. Fra Danmarks hovedstad fortsett og reis til Amsterdam og slutt deg til SNT.

4. Ta ikke med deg noen (som helst) dip-post eller dokumenter – bare den forgitte dokumentasjon (det falske passet?).

5. Miqi (Micky?) vil forbli i ambassade (boligen)/ambassaden (uklart om det dreier seg om adj. eller subs.) i Norges hovedstad med/i den nåværende dekning/skjul og vil opprette forbindelse med QHT (?) for å utsette/holde tilbake at QHT oppretter forbindelsen (el.: for å lokalisere at QHT vil opprette forbindelsen, el.: etter at QHT har (egentlig kommer til å ha) opprettet (forbindelsen).

6. Miqi vil rapportere avismeldingen til MSD (Mosad institusjon, organisasjon. Mosad= fundament, hovedsete?) om saken».

Professor i semmitisk ved Universitetet i Oslo, Ebbe E. Knudsen har oversatt skriftstykket slik:

1. «Dra bort fra Norges hovedstad med jernbane. Han anbefalte til Danmarks hovedstad.

2. Avreise så snart du er i dokumentasjon av israelsk pass.

3. Fra Danmarks hovedstad skal du reise videre til Amsterdam og ta kontakt med «cent»/SNT.

4. Du må ikke ta med deg noe kontroversiell post eller noen dokumenter - bare nevnte dokumentasjon.

5. Miki skal bli igjen i ambassaden i Norges hovedstad i dekning for øyeblikket og opprette kontakt med KHT for å lokalisere/spore at KHT (hvere???) kontakten.

6. Miki skal rapportere til «basis» særlige nyheter om emnet.

I en forklaring av 21. august 1973 overfor politibetjent Ulf Valstad opplyste tiltalte at han ca. en uke før den 18. juli av noen i Israel som han ikke ville eller kunne oppgi navnet på, ble bedt om å reise til Norge for å utføre et oppdrag. Han var heller ikke villig til eller kunne ikke si hvem han skulle utføre oppdraget for. Det eneste han kunne fortelle var at han av sin oppdragsgiver fikk overlatt penger og en flybillett til Norge.

Han fikk beskjed om å finne «et dekke» i Norge for den tiden han skulle være beskjeftiget med oppdraget. I Norge skulle han bli kontaktet av en person han ikke kjente. Tiltalte ordnet selv med en jobb i den israelske ambassade i Oslo gjennom en venn av faren. Han mente selv at dette var et godt «dekke» da han er student og det er vanlig for studenter å reise over hele verden. Oppdragsgiveren ble informert om at han hadde skaffet seg arbeide ved ambassaden som «dekke», og han fikk da beskjed om å dra til Oslo den 18. juli. Samtidig fikk han vite at han ville bli kontaktet i ambassaden i Oslo den 20. juli (fredag). Vedkommende person ville gi ham en beskjed som han i sin tur skulle overbringe til et oppgitt telefonnummer i Haag. Han noterte straks dette telefonnummer i sin lille notisbok. Han fikk ingen opplysning om varigheten av oppholdet i Norge eller hvem som skulle gi ham ordre om å returnere til Israel.

Fredag den 20. juli ble han i ambassaden oppringt av en mann som sa: «Jeg heter Gil og er mannen som skulle kontakte deg, og så vidt jeg vet har du et telefonnummer til Haag. Når du ringer dette telefonnummeret må du spørre etter en bestemt person». Gil nevnte navnet på denne personen, men tiltalte verken kunne eller ville oppgi dette navnet. Det eneste han ville si var at han etter denne telefonsamtalen med Gil, noterte bokstavene SNT (CNT) ved siden av telefonnummeret til Haag. Han ville eller kunne ikke si noe mer om meningen med bokstavene SNT (CNT).

I nevnte forklaring redegjorde tiltalte for sine bevegelser og gjøremål i Oslo frem til lørdag 21. juli, men jeg finner ikke grunn til å referere hans fremstilling for så vidt. Ved 1400-tiden lørdag 21. juli fikk han en ny telefonhenvendelse fra GIL som heller ikke da hadde noen beskjeder som skulle formidles til Haag. Han ville ringe igjen søndag 22. juli til tiltaltes hotell.

Søndag til avtalt tid ringte Gil og spurte tiltalte om han kunne få tak i nyheter fra norske aviser. Da verken tiltalte eller Gil forsto norsk, ble tiltalte spurt om muligheten for å få nyhetene oversatt. Gil ga ham beskjed om å se etter om han kunne finne nyheter vedrørende et drap på Lillehammer. Videre fikk han ordre om å ringe den tidligere nevnte personen i Haag og rapportere til ham enten han fant noe om drapet på Lillehammer i avisen eller ikke. Gil opplyste at han ville reise og at tiltalte deretter ville få instruksjoner fra mannen i Haag om hva han skulle gjøre.

Mandag 23. juli noterte han det han kunne finne om drapet i morgen- og kveldsavisene. Han merket seg alt han kunne finne om offeret, om at en internasjonal organisasjon kunne stå bak, at folk fra forskjellige land var involvert og at drapet kunne ha forbindelse med narkotika. Senere på dagen ringte han til Haag fra en telefonkiosk i Oslo sentrum og meddelte sin kontakt hva han hadde funnet i avisene. Han brukte temmelig mye penger på denne samtalen. Tiltalte fikk beskjed om å ringe igjen tirsdag 24. juli mellom kl. 1900 og kl. 2000. Det ble spesielt understreket at han måtte få tak i opplysninger om de personer som var arrestert.

Tiltalte ringte til avtalt tid på tirsdag, og det hadde da lykkes ham å få vite en del om de personer som var pågrepet, deres nasjonalitet og kjønn bl.a. Under denne telefonsamtalen var det tiltalte mottok den håndskrevne ordre på hebraisk som er referert i oversettelsen foran. Da han fikk denne beskjeden forsto han at Zwi Steinberg var i Oslo i samme oppdrag som han selv. Han hadde truffet Zwi hos Yigal Eyal. Mannen i Haag ga ham ordre om ikke å ringe flere ganger da han selv ville reise. Han sa ikke hvor.

Tiltalte visste hvem som skjulte seg bak QHT, men han kunne ikke gi noen opplysninger om denne betegnelse. På grunn av at denne redegjørelse er blitt detaljert og lang akter jeg under hovedforhandlingen å oppsummere hovedpunktene i den og herunder gjøre bruk av visuelle hjelpemidler. Jeg antar at det er tilstrekkelig å kommentere vitneoppgaven under hovedforhandlingen.