4 Innstilling fra førstestatsadvokaten i 1999

Sendes med vedlegg Riksadvokaten, i det jeg foreslår at straffesak mot israelsk statsborger Michael Harari, f. 1926 henlegges etter bevisets stilling.

Innledning

Ahmed Bouchikhi ble skutt ned og drept 21. juli 1973 på Lillehammer. Kort tid etter drapet ble 6 personer arrestert. De ble alle tiltalt for overtredelse av strl. § 233, 1. og 2. ledd samt strl. § 91 a. En av de tiltalte ble også tiltalt for overtredelse av strl. § 182. En av de tiltalte ble helt frifunnet, mens tre ble dømt for medvirkning til overtredelse av § 233 1. ledd og § 91 a. En av de tiltalte ble dømt for overtredelse av § 239 og 91 a og en ble kun dømt for overtredelse av § 91 a. Straffene varierte fra 5 år og 6 måneder til ett års fengsel.

I januar 1996 ble etterforskningen gjenopptatt. Formålet var å klargjøre hvorvidt man kunne identifisere andre medvirkende enn de som ble tiltalt. Etterforskningen har rettet seg mot såvel mulige norske eller utenlandske medvirkere. Selv om det ikke har vært noe primærmål for etterforskningen, har man selvsagt også vurdert mulig etterfølgende bistand eller tjenesteforsømmelse fra offentlige tjenestemenn. Slike forhold vil imidlertid uansett nå være foreldet, men dersom etterforskningen hadde gitt grunn til antagelser om slike forhold, ville dette eventuelt blitt fulgt opp, jfr. strl. § 66.

Hensett til sakens svært spesielle karakter, antar jeg at det er hensiktsmessig at jeg gir en ganske bred fremstilling av saken slik faktum nå fremstår. Som De er inneforstått med, har etterforskningen dels vært drevet av en egen gruppe ved Kripos under direkte ledelse av meg. En del opplysninger er også innhentet direkte av meg. Alle avgjørelser i saken er truffet av meg eller på mitt ansvar. Fremstillingen er delvis bygget på vanlige etterforskingsdokumenter, men også på kildeopplysninger. Jeg vil i den forbindelse bemerke at flere tilleggsopplysninger er innarbeidet direkte i denne innstilling. Enkelte av kildene må regnes som svært pålitelige.

Sakens bakgrunn

Etter kort tid under etterforskingen ble det klarlagt at de arresterte hadde utført drapet på vegne av en fremmed stat - Israel - og at de var knyttet til den israelske etterretningstjeneste «Mossad». Saken hadde sitt utgangspunkt i konflikten i Midt-Østen.

Frem til «Seksdagers»-krigen sommeren 1967 hadde konflikten mellom Israel, araberstatene og palestinerne i det vesentlige foregått i Midt-Østen. Krigen resulterte - som kjent - i at Israel okkuperte «Vestbredden», Golanhøydene og Siani-ørkenen frem til Suez-kanalen. Krigen hadde blant annet vist at Israel var militært sett helt overlegne og at man neppe kunne påregne å nedkjempe dem med ordinære militære virkemidler.

Høsten 1970 søkte den relativt tallrike palestinske befolkning i Jordan å vise sin misnøye med kong Hussein med demonstrasjoner og annen sosial uro. Disse demonstrasjonene ble hardt slått ned på og som følge av disse begivenheter ble det dannet en ny gruppe innenfor den palestinske bevegelsen - «Svart September». Forholdet mellom denne gruppen og andre synes delvis uklart, men det fremstår som sannsynlig at gruppen ble indirekte godtatt av blant annet P.L.O. som ble hardt rammet av begivenhetene i Jordan. P.L.O. fikk etter dette sin base i Beirut.

Fra slutten av 1967 var det relativt klart at ulike palestinske grupperinger innledet en ny form for kamp mot Israel, og at man tok i bruk terror-aksjoner også utenfor Midt-Østen. Slike aksjoner bar i og for seg intet nytt. På ulike trinn i konflikten hadde begge sider anvendt slike virkemidler, men etter etableringen at staten Israel ble det anvendt mot Israel. Det nye i 1968 var at man nå anvendte terror mot israelske borgere og interesser uansett hvor i verden disse måtte befinne seg. Slike angrep rettet seg også i noen grad mot land som man anså støttet Israel.

Fra 1968 til sommeren 1972 hadde det funnet sted over 20 ulike terroraksjoner utenfor Midt-østen som direkte eller indirekte rammet israelske interesser. De fleste land reagerte med stor usikkerhet på slike aksjoner. Der ulike gjerningsmenn ble tatt, ble de stort sett løslatt etter kort tid - ofte etter nye terroranslag. Det synes rimelig klart at man ikke ønsket å bli trukket inn i den «krig» som pågikk, og at frykten for nye terroranslag var motiverende.

Dette medførte en stor grad av frustrasjon i Israel. De ulike israelske etterretningsorganisasjoner presset på regjeringen for at man skulle svare med drastiske virkemidler og blant annet innlede likvidasjoner av de personer som hadde medvirket i slike aksjoner og som man antok ville begå nye anslag. Den israelske statsminister Golda Meir nektet imidlertid å godkjenne dette. Dette var gjeldende israelsk politikk helt frem til den såkalte «München-massakren» i september 1972. Under OL i München i 1972 tok palestinske terrorister 11 israelske idrettsfolk som gisler. Under et forsøk på å befri disse omkom samtlige israelere på flyplassen i München. Denne tragedien - som opprørte en hel verden - førte til en endring i israelsk politikk hva gjaldt bekjempelse av terrorhandlinger. Statsminister Golda Meir godkjente nå at den israelske utenlands etterretning Mossad - om nødvendig - skulle drepe de personer som spilte en fremtredende rolle i terroristbevegelsene. Til grunn for denne beslutning lå visse forutsetninger. Aksjonene skulle bare rettes mot personer som man med stor grad av sikkerhet visste var sentrale i terroristorganisasjonene. Det var videre en forutsetning at utenforstående ikke skulle rammes og videre at man regnet de aktuelle personer som farlige i fremtiden.

Selv om dette aldri er direkte bevist, synes det relativt sikkert at Israel fra våren 1973 likviderte flere personer som et ledd i den endrede strategi. Ingen gjerningsmenn ble pågrepet.

Et hovedmål for Mossad ble den person som man anså for den operative leder bak «München-massakren» - Ali Hassan Salameh. Ut fra de forutsetninger som var gitt satset man mye på å identifisere ham og rette et attentat mot ham.

Generelt om «Mossad»

Israel har satset relativt store ressurser på sine etterretningstjenester. Dette er en direkte følge av landets utsatte situasjon siden opprettelsen av staten Israel. Hensett til Midt-Østen konfliktens store politiske implikasjoner samt at man anser det som sin oppgave å beskytte jødiske interesser, er Israel et av de få land som i prinsippet arbeider verdensomspennende. Det primære satsningsområde er selvsagt landene i Midt-Østen, men det er kjent at organisasjonen arbeider aktivt i Europa.

Israel har hatt som gjeldende politikk at man aldri offisielt stiller seg bak organisasjonen. Hemmeligholdet har vært omfattende og det er først i den aller siste tid at man delvis har sett en endring. Det kan blant annet nevnes at det er først nå man har offisielt bekreftet organisasjonens eksistens ved at man har offisielt gjort sjefens navn offentlig(Nåværende sjef: Efraim Halevy).

Det må likevel understrekes at israelske etterretningstjenester fortsatt opprettholder en betydelig grad av hemmelighold. Dette er antakelig et resultat av de til dels ekstreme arbeidsforhold i Midt-Østen og landets utsatte stilling. Det er også kjent at Mossad har en sentral stilling internt i Israel, blant annet ved at sjefen er direkte underlagt statsministeren. Gjennomgående anvender organisasjonen en betydelig intern skjerming av informasjon. Dette innebærer at man arbeider strengt etter «kneed to know»-prinsippet og at også enkeltoperasjoner søker å skjerme unødvendig informasjon i forhold til de enkelte aktører. Dette er et velkjent trekk i alle etterretningsorganisasjoner, men prinsippet anvendes antakelig mer omfattende enn i de øvrige vestlige tjenester. Prinsippet anvendes først og fremst for å sikre seg operasjonelt.

Det som er fremholdt ovenfor forhindrer ikke at israelsk etterretning ikke samarbeider med andre lands etterretningstjenester. Dette samarbeidet retter seg primært mot terroristbekjempelse ved utveksling av informasjon. Dette samarbeidet har pågått i mange år. Det bør understrekes at slikt samarbeid sjelden innebefatter operasjonelt samarbeid. Israelsk som øvrige lands etterretningstjeneste søker i en slik sammenheng å beskytte sine kilder - av åpenbare sikkerhetsgrunner.

Disse mer generelle synspunkter har en viss betydning ved forståelsen av «Lillehammer-saken».

Opptakten til «Lillehammer-saken»

Som nevnt ovenfor var Hassan Salameh et hovedmål for «Mossad». I arbeidet med å identifisere og finne ham anvendte man de tradisjonelle etterretningsmetoder. Israelsk etterretningstjeneste hadde - og har - et betydelig informasjonsnettverk rettet inn mot ulike organisasjoner og land i Midt-Østen. I det vesentlige ble den aktuelle informasjon vedr. Salameh skaffe tilveie ved hjelp av «kilder». Disse kan til dels ha vært åpne, men det sier seg selv at i den konkrete saken anvendte man seg av flere personer med ulike grad av pålitelighet.

Utover våren 1973 hadde man lokalisert Salameh i Beirut og man mente å ha fastslått at han oppholdt seg mest der. Man hadde blant annet lykkes med å sikre seg fotografier av ham. Forutsetningen var i utgangspunktet at man ønsket å gjøre anslag i Beirut. Salameh var imidlertid svært sikkerhetsbevisst og flyttet stadig på seg. Det var kjent at han reiste mye og benyttet ulike identiteter.

Som nevnt overfor benyttet man ulike «kilder» for å innhente informasjon om Salameh. Noen av disse hadde forbindelse med Khalid Ben’Naman. Ben’Naman var antakelig fra Algerie eller Marokko og arbeidet i Svissairs caterings tjeneste på flyplassen i Geneve. Stillingen var helt underordnet og dårlig betalt. Israelsk etterretning visste ikke meget om Ben’Naman, men fikk etter hevert en del informasjoner om ham. Han hadde reist svært meget over hele verden og hans reisevirksomhet sto ikke i noe rimelig forhold til hans inntekt. Det var kjent at han bodde i en ganske kostbar leilighet som tilsa inntekter langt over hans lønn. Til omgivelsene ga han inntrykk av å være knyttet til den palestinske frigjøringskampen og «Svart September». For Mossad ble han derfor en svært interessant person. Særlig ble han viktig ved at han ved noen anledninger ga uttrykk for at han hadde forbindelse eller kontakt med Ali Hassan Salameh. Utover forsommeren hadde han også kommet med flere uttalelser som pekte i retning av at han skulle treffe Salameh i Skandinavia. Ben’Naman var antakelig opphavsmannen til terroradvarselet som ble sendt til de skandinaviske land sommeren 1973. De meldinger som ble mottatt inneholdt ingen konkrete angivelser om hvor aksjonen skulle foregå. De inneholdt heller ikke opplysninger om Salameh var kilde for opplysningene. Såvidt man kjenner til, mottok Mossad informasjon i løpet av første halvår 1973 om at Danmark eller Sverige ville bli terrormål for «Black September». I begynnelsen av juli antok man at Salameh skulle reise til Sverige eller Danmark for å møte «noen». Det var på denne bakgrunn den svensktalende Marianne Gladnihoff og den dansktalende Dan Aerbel ble trukket inn i saken.

Aerbel reiste fra Israel 9. juli 1973 til Frankfurt. Reiseruten var lagt opp på forhånd og dagen etter reiste han videre til Stockholm der han tok inn på Grand hotell. Her ble han møtt av «Gustav Pistauer» som var leder for oppdraget. Aerbel var ikke i detalj informert om oppdragets art, men antok at det hadde tilknytning til «Black September». Aerbel fikk beskjed om å leie en leilighet i Stockholm. Dette gjorde han. Antakelig reiste han sammen med «Gustav Pistauer» og «Jean Luc Sevenier».

Den 16. juli fikk Aerbel beskjed av «Pistauer» om at de dagen etter skulle reise til Oslo. Dette tidspunkt stemmer med at Ben’Naman forlot Geneve 14. juli 1998. Ben’Naman hadde ingen tilknytning til Mossad, derimot hadde man kilder som kunne gi opplysninger om ham og hans bevegelser. Det ligger selvsagt et visst forsinkelseselement i tilbakerapporteringen, slik at opplysningene ikke nådde Stockholm før noen dager senere. I henhold til de mottatte opplysninger mente man nå å vite sikkert at Ben’Naman var reist til Oslo for å møte Salameh i Oslo. Det var på denne bakgrunn at gruppen i Stockholm ble dirigert til Oslo.

De øvrige deltakere i «Lillehammer-aksjonen» hadde reist fra Israel noe etter Aerbel. Det er uklart når de enkelte forlot Israel, men en mener nå å ha sikre opplysninger om at de fleste reiste til Amsterdam der man skulle avvente nærmere ordre. De øvrige deltakere ankom til Oslo 18. juli 1973. På de pågrepne ble det funnet papirer som forøvrig indikerte at Nederland var «hovedkvarter» for operasjonen. Det har tidligere vært antatt at gruppen besto av «minst» 15 deltakere. Nyere opplysninger angir at det var 15 deltakere i aksjonen. Tidligere forklaringer fra de pågrepne har angitt en annen reiserute. Antakelig er disse ikke korrekte, men det kan likevel ikke utelukkes at enkelte deltakere reiste på annen måte. Det er grunn til å tro at de pågrepne søkte å holde Amsterdam utenfor sin reiserute når de forklarte seg.

Ben’Naman ble ikke fulgt av Mossads folk på sin reise fra Geneve til Oslo. Israelerne kjente ikke til hans avreise på forhånd. Dette er bakgrunnen for at de øvrige deltakere i gruppen etter ankomsten til Oslo den 17. juli straks begynte å ringe rundt til hoteller og spørre etter «Ben’Naman». På denne måten fikk man klarlagt at Ben’Naman bodde på Panorama sommerhotell. Det var Aerbel som på denne måten lokaliserte Ben’Naman. Dette skjedde 17. juli og Aerbel flyttet 18. juli til Panorama.

Torsdag 19. juli reiste deler av gruppen til Lillehammer. Det var da klarlagt at Ben’Naman hadde forlatt Oslo. Det er noe uklart om han ble «skygget» på reise til Lillehammer, men antakelig hadde Ben’Naman ringt til Sveits og fortalt at han skulle reise til Lillehammer. Dette ble formidlet til gruppen og dette var bakgrunnen for at de ble dirigert til Lillehammer. Deler av gruppen fulgte Ben’Naman til Oslo da denne returnerte dit fredag 19. juli. Natt til lørdag returnerte disse til Lillehammer.

Når jeg har gått såvidt grundig inn på tidskronologien har dette sammenheng med påstander om at Mossad samarbeidet med E-tjenesten. En slik påstand harmonerer dårlig med gruppens bevegelsesmønster i tiden før drapet og de opplysninger som nå er fremkommet. Jeg skal komme nærmere tilbake til dette spørsmålet senere. Alt tyder på at gruppen forflyttet seg på basis av fortløpende informasjon vedr. Ben’Naman.

Nærmere om Ben’Naman

Personen Ben’Naman er svært interessant i sakens anledning. Som nevnt overfor hadde han et reisemønster som ikke på noen måte sto i forhold til hans stilling. En anser det som klarlagt at han ikke hadde noen tilknytning til israelsk tjeneste. Derimot foreligger det opplysninger som klart indikerer at Ben’Naman hadde forbindelser med palestinske organisasjoner. Det må imidlertid understrekes at det råder usikkerhet hvorvidt han hadde forbindelser med Svart September. Det som derimot synes rimelig klart, er at han ga inntrykk av å ha slike kontakter. Det må antas at Mossad i 1973 la til grunn at han ga viktige opplysninger som indirekte ble rapportert dit. Såvidt man har kunnet bringe på det rene mottok Mossad opplysninger om han noen tid etter Lillehammer-drapet. Han synes å ha fastholdt påstander om tilknytning til Svart September. Det er imidlertid også en mulighet for at et arabisk lands etterretningstjeneste anvendte Ben’Naman i et forsøk på å infiltrere Svart September. Dersom han ikke var direkte knyttet til organisasjonen, var det antakelig vedkommende land som betalte hans reiseutgifter.

Det er imidlertid rimelig sikkert at Mossad sommeren 1973 mottok opplysninger som stammet fra Ben’Naman om at han reiste til Oslo for å møte Salameh, og at han i forbindelse med reisen ringte til Sveits og fortalte at han reiste til Lillehammer. Norsk politi har aldri hatt kunnskap om at Salameh på noe tidspunkt har vært i Norge, men i henhold til opplysninger som nå er gitt, skal Salameh ha vært i Norge noen dager før Lillehammer-drapet. Denne opplysninger er imidlertid svært usikker. Det har versert opplysninger i pressen om at Salameh skal ha vært i Bergen i perioden. Dette er åpenbart basert på en misforståelse. Det synes imidlertid klart at Mossad i midten av juli hadde sikre opplysninger om at Salameh hadde forlatt Beirut.

Dersom man søker en forklaring på årsakene til hendelsene på Lillehammer i 1973, er Ben’Naman den sentrale faktor. Så langt man har kunnet klarlegge det, synes det som om det er Ben’Naman som indirekte gir de opplysninger som fører til terroradvarslene som blir sendt ut vedr. Skandinavia sommeren 1973. Tilsvarende synes opplysningene som ble gitt vedr. Salamehs angivelige reise til Norge og det påståtte møtet med ham på Lillehammer også å kunne tilbakeføres til Ben’Naman.

Hvorvidt han egentlig tilhørte Svart September eller bare ga inntrykk av å gjøre det, er usikkert. I henhold til sikre kilder har Mossad lagt til grunn – i ettertid – at han ikke hadde noen reell tilknytning til gruppen. Antakelig fikk han betaling av et annet land i Midt-Østen som søkte å anvende ham som infiltratør i Svart September. Den mest sannsynlige løsning er at Ben’Naman overhodet ikke hadde noen kontakt med Svart September, men at han mottok penger fra sin oppdragsgiver under foregivende av å ha det. Man vet ikke hvor Ben’Naman i dag oppholder seg eller hvorvidt han er i live.

Om selve drapet

Det har ikke lyktes å fremskaffe nye opplysninger om selve utførelsen av drapshandlingen. Jeg viser her til den beskrivelse som er gitt i dommen. Den er inntatt i Rt 1974, s. 383 flg. Lagmannsrettens domgrunner er gjengitt i Rt. Kopi av dommen vedlegges. Jeg vedlegger også til orientering kopi av statsadvokatens redegjørelse til lagmannen, jfr. daværende strpl. § 292, siste ledd.

Derimot har man fått klarlagt enkelte nye opplysninger som kan gi en forklaring på at israelerne skjøt feil person. Det er på det rene at Bouchiki og Ben’Naman traff hverandre fredag 19. juli. Israelerne så de to i samtale på utekafeen ved politikammeret. Deler av gruppen skygget Bouchiki på lørdag. Beslutningen om å gå til aksjon ble truffet lørdag. De israelske agentene hadde bilder av Salameh som var tatt tidligere i 1973 i Beirut. De bildene som foreligger av Salameh har en stor likhetsgrad med Bouchiki. Vi har hatt tilgang til bildene og kan bekrefte at det er en betydelig grad av likhet. Av deltakerne på Lillehammer var det 7 av disse som sammenholdt bildene med observasjoner av Bouchiki. Seks av disse var sikre på at Bouchiki var Salameh. Identifiseringen ble visstnok vanskeligere da Bouchiki hadde bart. Det var på denne bakgrunn at beslutningen om utførelsen av drapet ble truffet.

Gruppen eller lederen traff avgjørelsen på selvstendig grunnlag. Godkjennelse var gitt gjennom selve oppdraget som gikk ut på å lokalisere Salameh og hvis mulig drepe ham. Så vidt man vet kommuniserte ikke gruppen med Israel om dette. Dette er også rimelig idet det kun var deltakerne selv som kunne foreta sammenlikningen.

Det har ikke fremkommet vesentlig nye opplysninger vedr. selve flukten etter drapet. Sikre kilder opplyser at opplegget var slik at ingen skulle forlate Norge med fly. De innleide bilene skulle innleveres og man skulle deretter forlate Norge i nye leiebiler, med båt/ferge eller med tog. To av deltakerne, en mann og kvinne, reiste med nattoget til København, to andre reiste med ferge antakelig fra Larvik. Alle bortsett fra de pågrepne forlot Norge senest søndag 22. juli 1973.

Nærmere om gruppen

Følgende 6 personer ble arrestert:

1. Marianne Gladnikoff

2. Dan Aerbel

3. Abraham Gehmer (Lesley Orbaum)

4. Sylvia Rafael (Patricia Roxbaugh)

5. Zwi Steinberg

6. Michael Dorf.

Gladnikoff og Aerbel ble arrestert på Fornebu søndag 22. juli ca. kl. 10.00 idet man var i ferd med å levere en leiebil. Lesley Orbaum og Sylvia Rafael ble pågrepet i Otto Ruges vei i Bærum. Det var de førstnevnte som ga opplysninger om leiligheten. Tirsdag 24. juli om kvelden ble Zvi Steinberg og Michael Dorf pågrepet i boligen til Yigal Eyal. Det var Aerbel som ga opplysninger som førte til pågripelsen. Aerbel var neppe klar over at Eyal var sikkerhetsoffiser ved den israelske ambassade.

Som nevnt ovenfor synes det å være sikkert at gruppen besto av 15 personer. De øvrige ni unnslapp. Med unntak av en Michael (»Mike») Harari er ingen av gjerningsmennene nærmere identifisert.

Det synes sannsynlig at de to som utførte drapet unnslapp. Under etterforskningen fremkom to navn som angivelig skal være drapsmennene. Det lykkes ikke å få ytterligere opplysninger om dette og det var således ikke grunnlag for å følge dette videre opp.

Om de personer som unnslapp vet man ikke meget. Det synes klarlagt at de har anvendt falske pass og identiteter.

Det ble sendt ut etterlysning og utferdiget pågripelsesbeslutning på følgende navn:

1. Gustav Pistauer

2. Jean Luc Sevenier (Francois)

3. Gerard Emil Lafond

4. Ralf Baehr

5. Jonathan Ingeby

6. Edvard Laskier

7. Nora Hefner

8. Raoul «Danny» Cousin

Foruten disse synes ytterligere en kvinne å ha deltatt. Man har ingen andre opplysninger om henne enn at hun ble kalt »Tamar» eller »Tamara».

Disse navn fremkom gjennom gransking av hotellregistre i området. Det er sannsynlig at alle er falske. Gustav Pistauer var opprinnelig leder av aksjonen. Han skadet imidlertid benet og fikk legebehandling. Han synes å ha reist fra Norge før selve drapet. Etter dette ble lederfunksjonen overtatt av Mike Harari som antakelig anvendte identiteten Eduard Laskier.

Det synes derfor sannsynlig at drapsmennene enten var »Rolf Baehr», »Jonathan Ingeby» eller »Raoul Cousin». Det har ikke fremkommet ytterligere opplysninger om disse utover det som er nevnt ovenfor. Det bør nevnes at etterlysningen av de aktuelle personene ble avlyst i 1977. Dette var rimelig. Det faktiske forhold var at etterlysningen var knyttet til så vel falske navn som uriktige bilder.

En vil nevne at det i saken figurerer 2 menn »Dov Lapidot» og »Gonen» som begge bodde på Filadelfia hotell i Oslo i det aktuelle tidsrom. Deres rolle er uklar, men man kan ikke trekke noen konklusjoner om hvorvidt de har hatt noen funksjon i saken. Dette er nok et forhold som muligens kunne vært fulgt bedre opp under etterforskningen i 1973. Det har forekommet spekulasjoner i pressen omkring »Dov Lapidots» identitet. Disse synes uten holdepunkter i forhold til de opplysninger som foreligger i saken.

Det bør nevnes at Dov Lapidot ankom Norge medio juni 1973. UD mottok note om ham 26. juni 1973 der han ble meldt som attache. Han reiste fra Norge før 1.10.73 da UD mottok note om at han var utreist. Han var i Norge så kort tid at han ikke ble ført opp på »diplomat-listen». Vi vet i dag intet om årsakene til at Lapidot forlot Norge etter så kort tid. Dov Lapidot var meldt som attache ved ambassaden og hadde diplomatisk immunitet. Han hadde leiet en leilighet som tilhørte Jan Kirkhorn. Dette har avstedkommet flere spekulasjoner at Kirkhorn skulle direkte eller indirekte være involvert i saken. Slike påstander synes helt helt ufunderte.

Det bør for fullstendighetens skyld også nevnes at den 20.7.73 ankom en dame til Olrud Autorast (ved Hamar) og bestilte et rom til en mann ved navn Tall (Thal). Senere samme dag (om kvelden) ankom 2 personer. Den ene synes å ha vært Tall og den andre skrev seg inn under navnet Sarig Yeshayahu. Begge var israelske. Begge forlot hotellet lørdag 21.7.73 ca. kl. 21.00 om kvelden. De oppga at de skulle videre til Trondheim. I henhold til vitneforklaring skal bilen de brukte (Volvo) ha vært utenlandsk registrert med bokstavene CD i registreringsnummeret.

Disse opplysningene ble ikke fulgt opp i 1973. Det var utvilsomt en feil. I 1973 hadde det vært relativt enkelt å forsøke og spore opp de angjeldende personer i Trondheim, og eventuelt klarlagt identitet etc. Dersom de ikke ble funnet, kunne antakelig ytterligere etterforskningsskritt være iverksatt (etterlysning). De ble ansett som helt formålsløst å søke etter disse i dag. Hotellregistreringene blir ikke oppbevart så lenge.

Det har vært spekulert i pressen om at disse to personene skulle ha hatt noe med saken å gjøre. Det eneste som konkret kunne indikert tilknytning til saken, er de to personenes oppgitte nasjonalitet. Etter min vurdering er det mest sannsynlig at de ikke hadde noe med saken å gjøre. Dette baserer seg på det faktum at de brukte israelske pass og utenlandsk registrert bil. Det er lite trolig at man ville bryte så vidt elementære krav til operasjonssikkerhet. Det bør bemerkes at man ellers anvendte norske leiebiler til operasjonen. Dersom bilen var utenlandsk registrert, må den nødvendigvis være kjørt en betydelig distanse. Dette stemmer dårlig med de øvrige opplysninger om forflytningsmønsteret. Det kan i dag ikke trekkes noen sikre konklusjoner om disse personenes tilknytning til saken.

Michael Mike Harari. f. 1926

Som de er kjent med, fremmet jeg rettsanmodning til Israel om avhør av Harari. Denne ble avslått av Israel. Etter dette ble han etterlyst internasjonalt i juni 1998. Oslo forhørsrett har utferdiget pågripelsesbeslutning 28. juni 1998.

Det har vært rettet kritikk mot politiet for at man ikke fulgte opp Mike Harari på et tidligere tidspunkt. Jeg vil derfor gå noe nærmere inn på de opplysninger som forelå om han.

Etterforskningen fra 1996 har klarlagt at politiet i 1973 hadde »kildeopplysning» om at Mike Harari var leder av operasjonen. Dette synes å ha fremkommet i forbindelse med avhør av en av de pågrepne. Det har ikke kunnet klarlegges hvem av de siktede som opplyste dette. Det finnes ikke noen direkte rapport fra den som mottok opplysningen. Det fremkommer imidlertid at vedkommende som ga denne informasjon var engstelig. Så vidt man har brakt på det rene, ble opplysningen delvis fulgt opp med forespørsel til »samarbeidende tjenester» om hvorvidt navnet var kjent. Svaret var negativt.

Det er vanskelig å rette kritikk mot etterforskningen fra 1973 for at dette ikke ble fulgt opp på annen måte. Det er helt åpenbart at man ikke kunne sendt ut internasjonal etterlysning på det foreliggende grunnlag. En pågripelse i 3. land kunne ikke bli fulgt opp idet man ikke hadde noen formell dokumentasjon som kunne fremlegges fra norsk side.

I 1989 fremkom det gjennom POT opplysninger som var innhentet fra »samarbeidende tjeneste» vedr. Mike Harari. Han ble utpekt som leder for Lillehammer-aksjonen. Også denne informasjonen lider av samme svakhet som den fra 1973. Den ville ikke kunne gitt noe formelt grunnlag for pågripelse av Harari i 3. land, og det er – mildt sagt – lite trolig at noen norsk domstol ville utferdiget pågripelsesbeslutning på et så løst grunnlag. For ordens skyld vil jeg nevne at selv om det på denne tiden var hevdet i pressen at Mike Harari var hovedmann bak Lillehammer-drapet, hadde man heller ikke her navngitte kilder.

I den forbindelse vil jeg også nevne at det har vært reist kritikk for at man i 1989 eller 1993 ikke gjenopptok etterforskningen av saken. Vurderingen her kan selvsagt være noe mer skjønnsmessig, men slik jeg ser det var svakheten at man ikke hadde noen konkrete forhold å påbegynne en etterforskning ut i fra. Det bør her omerrindres at etterforskningen i 1996 startet med konkrete forhold med utgangspunkt i Norge og at det på dette tidspunkt forelå en viss mulighet til å skaffe ytterligere opplysninger vedr. Harari. Denne mulighet forelå ikke i 1989. Harari er nå avhørt. Jeg viser til den rapport som er vedlagt som dok. IV/3/25. (1996). Etter min vurdering er det klart at man nå bør ta stilling til hvorvidt Harari bør tiltales eller om saken skal henlegges. Jeg kan vanskelig se hvilke ytterligere etterforskningsskritt som nå kan foretas. Det er min bestemte oppfatning at man ikke kan forvente noen ytterligere medvirkning fra israelske myndigheter i sakens anledning. Videre bør det nevnes at det synes vanskelig å hindre at foreldelsen på nytt begynne å løpe, jfr. strl. § 69, annet ledd. Det er tvilsomt hvorvidt Harari egentlig har unndratt seg forfølgningen når han nå tross alt har møtt til utenrettslig avhør. Det bør også nevnes at det kan være vanskelig for flere land å effektuere en eventuell utleveringsbegjæring etter så lang tid. Jeg har avlyst etterlysningen av Harari.

Etter min vurdering har avhøret av Mike Harari ikke gitt opplysninger som kan bekrefte eller avkrefte den foreliggende mistanke. Ved en eventuell iretteføring ville man stå overfor åpenbare vanskeligheter hva gjelder gjennomføringen av bevisføringen. Hensett til dette og at saken nå er mer enn 25 år gammel, vil jeg foreslå at man henlegger den etter bevisets stilling.

Personell ved den israelske ambassade

En problemstilling som bør vurderes er om hvorvidt den israelske ambassade medvirket før, under eller etter aksjonen.

Det er et velkjent fenomen at utenlandske etterretningsorganisasjoner anvender diplomatiske funksjoner som dekke for ulovlig etterretningsvirksomhet. En kjenner ikke konkret til om Israel gjør dette, men som en generell presumpsjon bør dette legges til grunn. Selv om dette forutsettes for Israels del, kan man selvsagt ikke legge til grunn at dette gjelder ved alle ambassader. Spørsmålsstillingen må knyttes til Norge og situasjonen i 1973. En har mottatt kildeopplysninger som kategorisk hevder at Israel ikke hadde etterretningsoffiserer ved ambassaden.

Dette må imidlertid vurderes opp mot det faktum at to av de pågrepne ble arrestert i boligen til ambassadens sikkerhetsoffiser – Eyal. De to, Steinberg og Dorf, ble frifunnet for overtredelse av strl. § 233. Imidlertid fremgår det av deres politiforklaringer at de begge hadde kontakt med Eyal i hele perioden. Det fremgår at de regelmessig var i hans leilighet og at Steinberg mottok telefoner fra »Iosi» i Eyals leilighet og telefonene kom fra Lillehammer. »Iosi» kan være identisk med Mike Harari som »kilden» fra 1973 kalte »Mike Yousef Harari». Ved å sammenholde forklaringene fra Steinberg og Dorf synes det vanskelig å forstå at ikke i hvert fall Eyal må ha hatt kunnskap om at israelsk etterretning hadde en operasjon på Lillehammer. Steinberg hevdet i retten at han kjente Eyal fra tidligere og at det var bakgrunnen for at han hadde kontakt med ham under perioden i Oslo. Etter drapet flyttet Steinberg inn i Eyals leilighet. Dorf – som ble frifunnet – forklarte at han - på kort varsel – fikk arbeide ved ambassaden i Oslo og at han reiste hit 18. juli 1973. Når man vurderer Dorfs forklaring slik den er gjengitt i lagmannsrettens dom s. 40 i flgd. er det åpenbart at den i beste fall er ufullstendig.

Min vurdering av forholdet er at man bør kunne legge til grunn at sikkerhetsoffiseren ved ambassaden var involvert. Han ble da også erklært «Persona non grata» i 1973. Det er imidlertid ingen konkrete opplysninger som tilsier at ambassaden for øvrig hadde kunnskap om det som foregikk. Generelt sett er det mye som tilsier at gruppen eller Mossad ikke involverte ambassaden for øvrig. Dette henger blant annet sammen med operasjonssikkerhet og mulige konsekvenser ved at noe går galt. Det er åpenbart at de politiske konsekvensene også ville forsterkes i betydelig grad. Etter mitt skjønn er det mest sannsynlig at ambassaden ikke var involvert utover Eyals engasjement. Det bør nevnes at Dorf har hatt kontakt med Dov Lapidot, jfr. pkt. 7. Noen sikre konklusjoner kan vanskelig trekkes i dag.

Medvirkninger fra norske myndigheter

Dette forhold skal nå granskes av den nylig tilsatte granskingskommisjon.

Dette var for øvrig bakgrunnen for at jeg beordret etterforskningen iverksatt i januar 1996. Det var for øvrig med utgangspunkt i påstander som ble fremsatt av Frank Siljeholt i et oppslag i Dagbladet 4. januar 1996. Der ble det antydet at en norsk gårsbruker, Israel Krupp, som var bosatt på Hundorp i Gudbrandsdalen skulle ha bistått i forbindelse med noe »forarbeid».

Det bør bemerkes at påstandene om norsk medvirkning ble gransket av Lundkommisjonen. Da den aktuelle etterforskning startet, tok vi kontakt med Lundkommisjonen for eventuelt å få tilgang til opplysninger som de måtte ha. Lundkommisjonen hadde på dette tidspunkt »januar 1996» ikke avsluttet sitt arbeid. Vi fikk ikke konkret tilgang til kommisjonens materiale, men fikk en generell orientering om status for så vidt gjaldt Lillehammer-saken. Fra vår side ble det foretatt en lang rekke avhør – antakelig av mange av de samme personer som forklarte seg for Lundkommisjonen. Den konklusjon som jeg vil trekke er helt sammenfallende med kommisjonen. Det vises til pkt. 13.10 i kommisjonens rapport (s. 491 i flgd) – som jeg tiltrer.

For øvrig bør det bemerkes at påstanden om «forarbeid» eller medvirkning på annen måte står i klar motsetning til de opplysninger som foreligger vedrørende gruppens bevegelsesmønster i tiden forut for drapet og andre opplysninger vi har mottatt bekrefter dette. Som nevnt ovenfor tyder dette på at gruppen forflyttet seg raskt og uten noen «plan» som var lagt på forhånd. Det bør videre bemerkes at det er helt utvilsomt at drapet av Bouchkhi var basert på en personforveksling. Det er ikke helt enkelt å forstå at norske myndighetspersoner skulle ha gjort »forarbeid» når drapet rammet feil person. Det foreligger ingen opplysninger om Ahmed Bouchiki som skulle tilsi at israelerne hadde noe motiv for å drepe ham. Det bør i den forbindelse også bemerkes at den israelske stat – reelt sett – betalte erstatning til de etterlatte. Det er neppe trolig at så ville ha skjedd dersom drapet ikke var basert på en feiltakelse av Bouchikis identitet. Jeg vil forøvrig nevne særlig at kommisjonen på s. 494 blant annet fremholder:

»Kommisjonen har studert papirene fra politietterforskningen og rettssaken uten å finne konkrete spor etter irregulær virksomhet fra de hemmelige tjenester».

Jeg vedlegger til orientering kopi av Lundkommisjonens rapport. Mine konklusjoner og vurderinger er helt sammenfallende med det som der uttales. For øvrig skal bemerkes om etterforskningen av disse forhold:

Etterforskerne har inndelt dokumentene i ulike »prosjekter»:

Utgangspunktet for etterforskningen var påstander fremsatt av Frank Siljeholt i Dagbladet i januar 1996. Påstanden gikk ut på at Israel Krupp skal ha uttalt at han indirekte skulle ha medvirket til drapet. Israel Krupp var i en periode tilknyttet Forsvarets E-tjeneste. Han avgikk ved døden i 1991. Dokumenter vedr. undersøkelsene om Israel Krupp er vedlagt som hoveddok. III. Etter mitt skjønn synes det å ha vært slik at Krupp overfor sine omgivelser har kommet med ulike hentydninger om at han skulle ha »hjulpet til». Slike hentydninger synes å ha kommet de siste årene han levde. Etter min vurdering er det ikke noe i saken ellers som skulle tilsi at han hadde noen som helst funksjon i saken. Jeg peker her også på det faktum at israelerne åpenbart forflyttet seg raskt i dagene før drapet, jfr. pkt. 4 ovenfor. Israel Krupps rolle er drøftet av Lund-kommisjonen, jfr. pkt. 13.10.2.2 (s. 493). Jeg er enig i kommisjonens vurderinger.

Det er videre foretatt undersøkelser omkring Forsvarets E-tjeneste. Det vises til hoveddok. II. Etterforskningen har heller ikke her frembrakt opplysninger utover det som er fremkommet i Lund-kommisjonens rapport, jfr. pkt. 13.10.2.1 (s. 493).

Man har videre søkt å følge opp de påstander som er fremkommet gjennom norske mediers intervjuer av Viktor Ostrovsky som tidligere var ansatt i «Mossad». Lund-kommisjonen avhørte ikke Ostrovsky. Under vår etterforskning valgte vi å avhøre Ostrovsky. Dette skjedde ved rettslige avhør i 1997. Det vises også her til Lund-kommisjonens rapport pkt. 13.10.1. (s. 491). Det bør bemerkes at Ostrovsky ikke virket troverdig og ga unnvikende svar på de fleste spørsmål. Han navnga imidlertid to personer som angivelige drapsmenn. Vi har ikke fått noen opplysninger som kan bekrefte eller avkrefte riktigheten av dette. Etter min vurdering er de fleste av Ostrovskys opplysninger basert på ulike spekulasjoner som tidligere er fremsatt i norsk og israelsk presse.

Man har videre søkt å klarlegge hvorvidt XX har hatt noen rolle i saken. Det vises her til dok. VI. Det skal være fremsatt påstander om at XX var »Mossad-agent». Opplysningene om dette er blant annet fremsatte i det ikke utgitte manuskript fra Ramm/Setsaas. XX er avhørt av politiet. Antagelig er N.N. kilden til disse påstandene. N.N. ville imidlertid ikke forklare seg for politiet og ble innkalt til Oslo forhørsrett. Det viste seg umulig å få stevnet N.N. til rettsmøtet og høsten 1996 meddelte jeg Oslo forhørsrett at vi frafalt avhøret. Jeg forutsetter at Riksadvokaten er kjent med N.N.’s forhold til Forsvarets E-tjeneste. Det vises for øvrig til avhøret av XX (del VI/3).

Politiets overvåkingstjenestes rolle i saken

Som nevnt ovenfor er Lundkommisjonen helt klar hva gjelder påstand om medvirkning fra POTs side.

På bakgrunn av Kripos-etterforskerne i 1996 fant et notat fra overvåkingssjef Haarstad som ikke tidligere hadde vært kjent, har det oppstått enkelte spekulasjoner om POTs rolle i saken. Notatet er datert 17. august 1973. Det heter der blant annet

»(X) (En samarbeidende tjeneste, min tilføyelse). har også (med tilsvarende anmodning) fått opplysningen (foreligger ennå ikke i rapport) om at Eduard Laskier (»Mike») skal være identisk med Harari (sannsynlig fornavn Yousef), gift med »Pnina» og bosatt ca. 5 km nord for Tel Aviv...»

Det angis også i notatet at han har en høy stilling i Forsvarsdepartementet og har en høy stilling i etterretningstjenesten. Det fremholdes også at kilden var meget engstelig.

Om dette skal jeg bemerke : POT var bistandsorgan under etterforskningen i 1973. Det fremkommer av et annet dokument at »kilden» må ha vært en av de pågrepne i saken. Det kan idag ikke sies hvem dette var. Det har vært hevdet at POT har holdt denne opplysningen skjult. Forholdet er imidlertid at denne opplysningen nødvendigvis må ha blitt meddelt Haarstad fra en av etterforskerne. Det fremgår direkte av Haarstads notat at man har forespurt samarbeidende tjeneste om Harari. Resultatet var negativt.

Antakelig er dette meldt tilbake, men dette er uklart. Selv om man ser bort fra eventuell kommunikasjonssvikt mellom POT og det ordinære etterforskningsapparat, synes det klart at opplysningen ble fulgt opp med forespørsel til samarbeidende tjeneste. Det synes vanskelig å se hvilke andre alternativ man egentlig hadde. Som nevnt ovenfor kunne man ikke dokumentere opplysningen og man kunne derfor ikke sende ute en internasjonal etterlysning. (Som forutsetter dokumenterbar skjellig grunn til mistanke). Det vanlige etterforskningsskritt – å henvende seg til Israel – burde ha fremstått som temmelig meningsløst i den aktuelle situasjon.

Det er derimot på det rene at Haarstads notat ikke ble gjort kjent for Dem ved Deres henvendelse til POT av 15.11.1989. Den mest sannsynlige forklaring på dette var at det ble oversett. Ots dokumentsamling verd. Lillehammer-saken er relativt omfattende og er spredt på ulike mapper. Kripos-etterforskerne fikk god bistand under sin gjennomgang av materialet.

Generelt for etterforskningen i 1973

Når man i dag – 25 år senere – gjennomgår etterforskningsmaterialet, er det liten grunn til å kritisere etterforskningen. Det første som bør bemerkes er at drapet på Lillehammer ble delvis oppklart. Det har ikke skjedd med andre og liknende tilfelle som antakelig skjedde i 1973 og de nærmeste påfølgende år. Dette resultat var en følge av hell, men også av godt politiarbeid. Etterforskerne avdekket og dokumenterte at Israel sto bak drapet og man klarla i en viss utstrekning at gruppen opererte med utgangspunkt i Nederland. (Dette forhold ble holdt hemmelig i 1973 av hensyn til Nederland og det generelle terrorbilde i 1973/74). Israels rolle i saken ble også lagt til grunn i dommen, og av norske myndigheter i ettertid.

Det er rett nok enkelte detaljer som man – i ettertid – kan hevde burde vært fulgt bedre opp. Men det bør i den sammenheng også understrekes at etterforskerne arbeidet under et betydelig tidspress. Etter at man hadde pågrepet 6 personer, er det rimelig at etterforskningen i særlig grad konsentrerte seg om disses forhold. Det bør understrekes at de fleste av disse ikke ville samarbeide med politiet og avga delvis ufullstendige og uriktige forklaringer. Det er heller ikke urimelig dersom etterforskerne la til grunn at det ville være små muligheter til å finne øvrige gjerningsmenn. Det måtte fremstå som sannsynlig at disse befant seg i Israel og at Israel ikke ville medvirke til ytterligere oppklaring.

De forhold som nå har gitt grunnlag for å fremskaffe ytterligere opplysninger var ikke tilgjengelige for etterforskerne i 1973. Det bør videre understrekes at så vel den nye etterforskning som Lundkommisjonen har bekreftet det bilde av saken som fremkom gjennom etterforskningen og domstolsbehandlingen i 1973.

Sammenfatning og konklusjon

Etter en gjennomgang av dokumentene fra 1973 og nyere dokumenter, er det min bestemte oppfatning at det ikke foreligger grunnlag for å hevde at norske myndigheter eller andre har medvirket til Lillehammer-drapet. Derimot er det helt på det rene at av gruppens 15 deltakere unnslapp 9. Man har i dag identifisert ytterligere en av disse 9 – Mike Harari, som ble etterlyst gjennom Interpol. Etterlysningen er nå avlyst. Jeg tillater meg å foreslå at saken mot ham henlegges etter bevisets stilling.

25. januar 1999

Lasse Qvigstad ( sign)