3 Rettsbok for Eidsivating lagmannsrett

Hovedforhandling

År 1974 den 3. januar ble rett holdt i rettssal nr. 3, kl. 0900 Oslo Tinghus

Rettens formann: Lagdommer Erling Haugen.

Meddommere: lagdommer Karl Lous, lagdommer Astri Rynning.

Domsmenn:

Husmor Grete Olsen Berger, Oslo.

Skolestyrer Jan Deschington, Nesodden.

Husmor Karin Synnøve Nilsen, Oslo.

Sivilingeniør Øivind Jentoft Aksnes, Oslo.

- som alle avga forsikring.

Protokollfører: Liv Jensen.

Sak nr. 182/1973.

Den offentlige påtalemyndighet

Statsadvokat Håkon Wiker

mot

1. Marianne Gladnikoff (Forsv.: H.r.advokat J.W. Myhre, Oslo).

2. Sylvia Rafael.

3. Abraham Gehmer. (Forsv.: Advokat Jon Christophersen, Oslo)

4. Dan Ærbel (Forsv.: H.r.advokat Thorvald Wiig, Trondheim)

5. Zwi Steinberg.

6. Michael Dorf. (Forsv.: H.r.advokat Annæus Schjødt, Oslo)

1. strl. § 233, 1. og 2. ledd,

2. strl. § 91 a,

3. strl. § 182, 1. ledd, 2. straffealternativ.

Til stede: Statsadvokat Håkon Wiker, hjelpestats.advokat Holen og forsvarerne.

De tiltalte møtte ikke i det de av sikkerhetsmessige grunner ikke kunne fremstilles. Det var imidlertid spørsmål av ren prosessuell art som burde drøftes og avgjøres før realitetsforhandlingene begynner 7. ds. og det var enighet om at det var unødvendig at de tiltalte var tilstede under dagens rettsmøte. Rettens formann gjorde domsmennene oppmerksom på at de var utelukket fra å gjøre tjeneste dersom de var i noe tilfelle som er nevnt i § 106 eller § 107 i domstolsloven. han oppfordret domsmennene og partene til å si fra om dette var tilfelle. Han oppfordret også domsmennene til å si fra om det for deres vedkommende forelå slike omstendigheter som er nevnt i § 108 i domstolsloven.

H.r.advokat Schjødt forutsatte at ingen av domsmennene hadde nær tilknytning til noen arabiske eller israelske organisasjoner. Det fremkom ingen bemerkninger fra domsmennene. H.r.advokat Jonas W. Myhre meddelte at forsvarerne ville ta opp spørsmål om de juridiske dommers habilitet, om anvisning av saken for så vidt angår tiltalens I for Marianne Gladnikoff og om saken skal gå for lukkede dører. På forespørsel fra lagmannen erklærte statsadvokat og forsvarere seg enig i at alle tre spørsmål kunne prosederes i dag og kjennelsene og beslutningene kunne avsies i rettsmøte i morgen.

H.r.advokat Jonas W. Myhre mente at den redegjørelse som statsadvokaten hadde sendt rettens juridiske medlemmer og forsvarere, var altfor detaljert og omfattende og også på visse punkter feilaktig. At de juridiske dommere hadde lest redegjørelsen, måtte få virkning for deres habilitet og han nedla denne påstand:

«De tre juridiske dommere viker sete.»

De andre forsvarere sluttet seg til h.r.advokat Myhres påstand.

Statsadvokaten mente at lesningen av redegjørelsen ikke kunne ha noen følger for de juridiske dommeres habilitet.

H.r.advokat Jonas W. Myhre tok deretter opp spørsmålet om anvisning av pkt. I i tiltalen for tiltalte nr. 1 Marianne Gladnikoff idet han mente at denne del av tiltalen burde føres etter straffelovprosesslovens regler.

Statsadvokaten anførte at tiltalens I og II burde forenes til felles behandling, og saken skal da gå etter landssvikrettergangslovens regler.

Dørene ble lukket, jfr. domstollovens § 124 2. ledd.

H.r.advokat Annæus Schjødt tok med tilslutning av de øvrige forsvarere opp spørsmålet om lukkede dører, idet hensynet til del tiltaltes sikkerhet absolutt talte for det, jfr. domstolslovens § 126, 1.ledd i.f.

Statsadvokat Wiker fremholdt at påtalemyndigheten gjerne ville følge straffeprosesslovens hovedregler om at hovedforhandlinger skal foregå for lukkede dører.

Kl. 12,30 utsattes forhandlingene til neste dag fredag 4. januar 1974 kl. 13,30.

Retten hevet kl. 13,30.

År 1994 fredag den 4. januar kl. 13,30 fortsatte behandlingen av saken med de samme dommere.

Til stede statsadvokat Håkon Wiker, hjelpestatsadvokat Holen og forsvarerne med unntak av h.r.advokat Thorvald Wiig.

Lagmannen meddelte at retten har besluttet å overføre behandlingen av saken fra Hedmark og Oppland lagsogn til Oslo lagsogn, jfr. strpl. § 137.

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører avsa retten slik

Kjennelse:

Ved tiltalebeslutning av 4. desember 1973 har statsadvokatene i Eidsivating satt de 6 tiltalte Marianne Gladnikoff, Sylvia Rafael, Abraham Gehmer, Dan Ærbel, Zwi Steinberg og Michael Dorf under tiltale til fellelse etter

I: Straffelovens § 233, 1. og 2. ledd ved med overlegg å ha voldt Ahmed Bouchikhis død 21. juli 1973 i Lillehammer eller å ha medvirket til dette drap:

II.: Straffelovens § 91 a ved i dagene forut for drapet hemmelig eller ved ulovlige midler å ha søkt å samle opplysninger om personlige forhold vedrørende Kemal Benamane og/eller Ahmed Bouchikhi idet de visste at slike opplysninger kunne volde fare for de nevnte personers eller andres liv eller helbred eller å ha medvirket hertil.

III: Straffelovens § 182, 1. ledd, 2. straffealternativ, for nr. 2 Rafael og nr. 3 Gehmer ved å ha benyttet falske pass.

I tiltalebeslutningen er anført at saken blir å behandle etter lov om rettergang i landssviksaker av 21. februar 1947 nr. 2 § 1, punkt 1 a og f. Etter at retten var konstituert med 4 domsmenn, trukket ut av utvalget for lagrettmenn, ble det fra forsvarernes side reist innsigelser mot sakens fremme, idet det dels ble gjort gjeldende at de juridiske dommere måtte anses inhabile til å delta i sakens behandling, dels fra forsvareren for tiltalte nr. 1 Gladnikoff, om at tiltalen etter strl. § 233 ikke kunne behandles etter lov av 21. februar 1974.

Til begrunnelse for det første punkt har forsvarerne i fellesskap i det vesentlige anført at påtalemyndigheten har utarbeidet en redegjørelse om saken på 69 sider. Denne er tilstillet de juridiske dommere i saken. Forsvarerne har først fått denne umiddelbart før hovedforhandlingenes begynnelse, en av forsvarerne 2. januar 1974 og en først samme morgen som rettsmøtet skulle holdes 3. januar 1974.

Forsvarerne gjør gjeldende at en redegjørelse av dette omfang ligger klart utenfor det straffeprosesslovens § 292, 4. ledd sikter til med «kort redegjørelse for saken og dens beviser».

Redegjørelsen gir inngående opplysninger om de tiltaltes personlige forhold, har et avsnitt om «bakgrunnen for drapet» som ikke har støtte i sakens dokumenter og inneholder videre omfattende referater av de tiltaltes politiforklaringer.

Forsvarerne mener at det på forskjellige punkter kan rettes innvendinger mot riktigheten av redegjørelsen.

Det er vist til at redegjørelsen skal ha til hensikt å orientere lagmannen slik at denne skal kunne lede forhandlingene og eksaminere de tiltalte. Det må imidlertid stilles strenge krav til redegjørelsens objektivitet og upartiskhet, de samme krav som må stilles til statsadvokatens innledningsforedrag.

Ved en redegjørelse av den art og det omfang som her er gitt mener forsvarerne at det før hovedforhandlingens begynnelse er fremlagt for dommerne bevisstoff som er egnet til å påvirke dommernes oppfatning av saken. Dette må være i strid med de regler som gjelder om at hovedforhandlingen skal være muntlig og bevisførselen skjer umiddelbart for den dømmende rett.

Forsvarerne anser det av prinsipiell betydning å få fastslått at dommerne ikke på forhånd skal kunne påvirkes på denne måte.

Forsvarerne mener at konsekvensen på dette standpunkt må være at de dommere som har fått tilstillet redegjørelsen og har lest denne, må anses ugilde til å delta i sakens behandling. Det antas å foreligge særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til dommernes uhildethet, slik at disse må vike sete etter domstolslovens § 108.

Forsvareren for tiltalte nr. 1 Gladnikoff, h.r.advokat Jonas Myhre, har med tilslutning av de andre forsvarerne nedlagt påstand om at de juridiske dommere i saken viker sete.

Statsadvokaten har avvist denne innsigelse og har pekt på at det etter straffeprosessloven er hans plikt å gi en redegjørelse til retten, forsvarerne har i og for seg ikke krav på å få redegjørelsen. Redegjørelsen inneholder påtalemyndighetens syn på saken og grunnlaget for tiltalebeslutningen. Den er alene ment som en støtte til å kunne sette seg inn i saken og er i seg selv ikke noe bevis.

Det kan ikke innrømmes at det forhold at dommerne har lest redegjørelsen skulle være særlige omstendigheter som kan føre til inhabilitet.

Forsvareren for tiltalte nr. 1, Gladnikoff, h.r.advokat Jonas Myhre, har videre reist innsigelse mot at tiltaleposten om drap fremmes etter lov om rettergang i landssviksaker av 21. februar 1947.

En sak om drap skal fremmes etter straffeprosesslovens vanlige regler, slik at skyldspørsmålet avgjøres av en jury.

Det innrømmes at lov om rettergang i landssviksaker her kommer til anvendelse når det gjelder tiltalen etter strpl. § 91 a som hører til straffelovens kapitel 8. Det innrømmes likeledes at det etter landssvikretterganglovens § 1 nr. 1 f er adgang til en forening når «de straffbare handlinger finnes å burde behandles i en sak». Forsvareren mener at det her foreligger sterke grunner som taler for en oppdeling av saken og at domstolen må vurdere dette.

Det pekes på at drapet er den alvorligste tiltalepost, at straffeloven § 91 a ble tilføyet i straffeloven i 1950, altså etter at lov om rettergang i landssviksaker var gitt, at denne bestemmelse nærmest ved en tilfeldighet ble plassert i straffelovens kapitel 8 uten at man overveiet konsekvensene av dette.

Det dreier seg her om 2 forskjellige straffbare handlinger, de objektive og subjektive sider ved handlingene er forskjellige og de 2 straffbare handlinger skal ordinært behandle etter forskjellige rettergangsregler.

Av hensyn til tiltalte og av rettssikkerhetshensyn bør tiltalen for drap behandles etter de vanlige rettergangsregler. idet lov om rettergangsordning i landssviksaker instruerer en spesialordning for visse arter saker.

Forsvareren mener at straffeprosesslovens § 133 ikke inneholder noe påbud om kumulasjon, som skulle gjelde for alle tilfelle.

Forsvareren har nedlagt påstand om at saken for Marianne Gladnikoff avvises forsåvidt angår tiltalebeslutningen post I.

De øvrige forsvarere har ikke uttalt seg om spørsmålet.

Statsadvokaten har forlangt saken fremmet som nevnt i tiltalebeslutningen.

Han anfører at når det gjelder tiltalen etter straffeloven § 91 a, er det påbudt at saken skal behandles etter lov om rettergang i landssvikersaker.

Det er her sterke grunner som taler for at saken behandles under ett og da må det skje etter rettergangslov. Det er de samme faktiske forhold som ligger bak begge de 2 straffbare forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningen, idet det i virkeligheten er et og samme saksforhold. Dette fremgår av den faktiske beskrivelse i tiltalebeslutningen.

En oppdeling av saken ville i dette tilfelle vært helt upraktisk, og ville betegne brudd på sikker praksis.

Retten vil om de spørsmål som er reist bemerke:

Etter straffeprosesslovens § 292, 4. ledd skal statsadvokaten sende lagmannen en kort redegjørelse for saken og dens beviser. Det er ikke foreskrevet at redegjørelsen skal sendes forsvarerne, men dette har i de senere år vært praksis, i hvert fall i større saker.

Redegjørelsen er i dette tilfellet overensstemmende med vanlig praksis også tilstillende de to øvrige juridiske dommere.

Den redegjørelse som statsadvokaten her har gitt er mer detaljert og mer omfattende enn vanlig.

Retten kan imidlertid forstå at det i denne omfattende sak med en rekke detaljer kan ha vært ønskelig for statsadvokaten å gi en så omfattende redegjørelse. Det vil også etter rettens mening være en fordel såvel for dommere som for forsvarerne med en så omfattende redegjørelse, og retten kan ikke bebreide statsadvokaten at redegjørelsen har fått dette omfang.

Hensikten med redegjørelsen er at den skal danne grunnlaget for bevisførselen i saken, men redegjørelsen er i seg selv ikke noe bevismiddel. Hvis redegjørelsen skulle inneholde uriktigheter, vil dette bli klarlagt under forhandlingenes gang, blant annet ved eksaminasjon av de tiltalte og ved forsvarernes prosedyre.

Retten kan ikke anta at det skulle være til skade for de tiltalte om dommerne har lest redegjørelsen på forhånd.

Det er klart at avgjørelsen i saken overensstemmende med straffeprosesslovens § 249 må bygges på de beviser som er fremført under hovedforhandlingen.

Retten kan ikke se at det er noe holdepunkt for at dommerne om de skulle ha lest redegjørelsen på forhånd, ikke skulle stå helt fritt til å bedømme de bevis som fremkommer under hovedforhandlingen.

Retten kan derfor ikke anta at det skulle foreligge særlige bestemmelser som skulle tilsi at noen av dommerne burde vike sete overensstemmende med domstolslovens § 108.

Om den annen innsigelse som er reist fra forsvareren, bemerker retten at etter lov om rettergang i landssviksaker av 21. februar 1947 § 1 nr. 1 a, skal saker etter straffelovens kapittel 8 og 9 behandles etter denne lov, altså uten jury. Etter § 1 f kan også saker etter andre straffebud behandles etter de samme bestemmelser.

Det er etter rettspraksis på det rene at også forbrytelser begått etter frigjøringen skal behandles etter loven av 21. februar 1947 når det gjelder overtredelser av straffelovens kapitler 8 og 9, altså som i dette tilfelle § 91 a. Retten anser det likeledes på det rene at det er formell adgang til å behandle hele saken etter de to straffebestemmelser under ett overensstemmende med § 1 nr. 1 f.

Det spørsmål retten må ta standpunkt til er om forbrytelsene mot de to forskjellige straffebud «finnes å burde behandles i en sak».

Retten viser her til straffeprosesslovens § 133 hvoretter forfølgning for flere straffbare handlinger som regel blir å forene i en sak. Retten antar at dette alminnelige prinsipp også må legges til grunn ved behandling av saker etter landssvikrettergangsloven.

Det er videre etter rettens mening sterke saklige grunner som taler for at saken i sin helhet behandles etter denne rettergangsordning.

De to handlinger som er beskrevet i tiltalebeslutningen henger nøye sammen. Dette fremgår allerede av tiltalebeslutningens tekst. De opplysninger som må skaffes til veie og de bevis som vil måtte føres, vil stort sett være de samme for begge de straffbare handlinger.

Det er vanskelig å forstå at en oppdeling her i det hele tatt kan la seg gjennomføre.

Forsvarerens påstand om at saken delvis skal avvises kan derfor ikke tas til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

Påstanden om at de juridiske dommere i saken, nemlig lagdommer Erling Haugen, lagdommer Karl Lous og lagdommer Astri Rynning, viker sete tas ikke til følge.

Saken blir i sin helhet å fremme overensstemmende med lov om rettergang i landssviksaker av 21. februar 1947.

Det ble truffet slik

Beslutning

De fire forsvarere har begjært saken behandlet for lukkede dører. De har under henvisning til domstolslovens § 126, 1. ledd i.f. hevdet at det foreligger fyldestgjørende grunner for de tiltaltes anmodning om lukkede dører. Offentlig behandling vil medføre en fare for såvel de tiltaltes egen som for deres families og venners sikkerhet. For to av de tiltaltes vedkommende er det ennå ikke i pressen fremkommet opplysninger om deres personalia, og det har ikke vært bilder av dem i avisene. Men også for de øvriges vedkommende gjelder det at det vil bety øket risiko for dem om saken blir behandlet for åpen dører. Det er pekt på den forbitrede situasjon som foreligger mellom arabere og israelere og at saken derfor er spesiell. Bestemmelsen om at rettsforhandlinger normalt skal være offentlig, er ment som en beskyttelse for tiltalte. At offentlig rettsforhandling i dette tilfelle tvert om vil medføre en fare for de tiltalte, er en omstendighet som bør tillegges adskillig vekt ved rettens avgjørelse.

Spørsmålet om dommen i tilfelle skal hemmeligholdes, vil forsvarerne eventuelt senere komme tilbake til.

Statsadvokaten har hevdet at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å behandle saken for lukkede dører. Den risiko som forsvarerne har påberopt, foreligger allerede på forhånd, og det kan ikke ha noen vesentlig sikkerhetsmessig betydning for de tiltalte om saken behandles for åpne dører. Et annet spørsmål er om enkelte sekvenser av forhandlingene bør holdes for lukkede dører. Offentlig behandling vil i et tilfelle som dette ha en sterk preventiv virkning, og samfunnet har også krav på beskyttelse.

Statsadvokaten pekte videre på at det ikke var bedt om hemmeligholdelse av dommen, og i denne vil alle relevante opplysninger i saken fremkomme.

Lagmannsretten er enig med statsadvokaten i at det ikke kan antas å ha noen særlig betydning for de tiltaltes sikkerhet om saken behandles for åpne dører. Saken har allerede vært gjenstand for adskillig publisitet, og de tiltaltes navn antas kjent. Under en hver omstendighet vil forøvrig domsslutningen bli avlest for åpne dører, og av denne vil navn og fødselsdata for de tiltalte fremgå. Lagmannsretten finner etter dette at det ikke foreligger fyldestgjørende grunner til å fravike hovedregelen om at rettsmøter skal være offentlige. Lagmannsretten forutsetter at spørsmålet om å holde enkelte deler av forhandlingene for lukkede dører, blir tatt opp senere.

Beslutningen er enstemmig.

Slutning

Begjæringen om å holde saken for lukkede dører tas ikke til følge.

Kjennelsen og beslutningen ble lest opp.

Forsvarerne anså det overflødig å forkynne kjennelsen og beslutningen for de tiltalte.

Kl. 14.00 ble behandlingen av saken utsatt til mandag 7. januar 1974 kl. 09.00 i rettslokalet i Apollonia.

Retten hevet kl. 14.00.

Etter rådslaging og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik

Dom

Tiltalte nr. 1 Ethel Marianne Gladnikoff, er født 13. august 1943 i Stockholm og er svensk statsborger. Hun er av jødisk avstamning, og de siste år har hun bodd og arbeidet i Israel. Hun er programmerer i firmaet Elda hvor hun arbeider med date- og systembehandling av graderte opplysninger. Etter fulle 3 års opphold i Israel, d.v.s. i august 1973, ville hun ha blitt israelsk statsborger. Hun er ugift.

Tiltalte nr. 2, Syvlia Rafael, er født 1. april 1937 i Syd-Afrika. Hun er av jødisk avstamning, og hun oppgir at hun i mars 1973 kom til Israel med planer om å immigrere dit. Av yrke oppgir hun å være lærer (filolog), men hun tilføyer at hun de siste 16 år hovedsakelig har reist rundt i en rekke forskjellige land idet hun har ernært seg ved mulig forefallende arbeid. Hun er ugift.

Tiltalte nr. 3, Abraham Gehmer, er født 1. november 1937, oppgir at han er student i statsvitenskap. Fra 1965 var han ansatt ved den israelske ambassade i Paris, men vendte i 1969 tilbake til Israel for å gjøre ferdig sitt hovedfag. Han er gift og har 3 barn.

Tiltalte nr. 4, Dan Ærbel, født 28. februar 1937 i Gentofte i Danmark, er dansk statsborger, men av jødisk avstamning. Han har bodd i forskjellige land, men fra 1970 har han bodd i Israel, og hvor han nå er eksportsjef i matvarefirmaet Osem. Han er gift og har 3 barn.

Tiltalte nr. 5, Zwi Steinberg, er født 18. august 1943 i Rio de Janeiro. Han er av jødisk avstamning, og i 1955 flyttet han til Israel sammen med sine foreldre. Han er både israelsk og brasiliansk statsborger. I tiden februar 1969 til august 1971 var han ansatt som sjåfør ved den israelske ambassade i Paris. Senere har han arbeidet som kontormann i Tel Aviv. Han er gift og har 2 barn.

Tiltalte nr. 6, Michael Dorf, er født 10. april 1946 i Tel Aviv. Han er israelsk statsborger og ugift. Fra februar 1969 har han arbeidet som telefonoperatør for internasjonale forbindelser, og ved siden av dette arbeid har han studert økonomi og statsvitenskap.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 4. desember 1973, er de tiltalte satt opp under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Hedmark og Oppland lagsogn til felles etter:

straffelovens § 233, 1. og 2. ledd, for med overlegg å ha forvoldt en annens død, eller å ha medvirket hertil, nr. 1 – 6 ved som deltakere i en gruppe på ca. 15 personer å ha medvirket til at Ahmed Bouchikhi lørdag den 21. juli 1973 ca. kl. 22.40 i Furubakken i Lillehammer med overlegg ble skutt og drept med 13 pistolskudd avfyrt av 2 av de øvrige deltakerne, idet de etter en nærmere plan skygget Bouchikhi og/eller formidlet opplysninger om hans bevegelser frem til Furubakken og/eller formidlet beslutningen om at han skulle likvideres, eller på annen måte medvirket til drapet.

straffelovens § 91 a, for hemmelig eller ved ulovlige midler til fordel for fremmed stat å ha søkt å samle opplysninger om politiske eller personlige forhold, hvis meddelelse til annen stat, han vet eller bør forstå kan skade Norges interesser eller vold fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom, eller medvirker hertil, nr. 1 - 6, ved i tiden onsdag 18. til lørdag 21. juli 1973 i Norge hemmelig og/eller ved ulovlige midler til fordel for den israelske stat å ha søkt å samle opplysninger om personlige forhold vedrørende Kemal Benamene og/eller Ahmed Bouchikhi, hvilke opplysninger vedkommende visste eller burde forstå kunne skade Norges interesser og/eller volde fare for de nevnte personers og andres liv, helbred, frihet eller eiendom, eller å ha medvirket hertil,

straffelovens § 182, 1. ledd, 2. straffealternativ, for i rettsstridig hensikt å ha benyttet som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket utenlandsk offentlig dokument, nr. 2 Sylvia Rafael,

a) ved onsdag 18. juli 1973 i passkontroll på Fornebu flyplass, Bærum, i den hensikt å skjule sin rette identitet, å ha benyttet falsk kanadisk pass nr. FK 200201 lydende navnet Patricia Roxburgh, og med fotografi av henne selv innklebet, som ekte eller uforfalsket, nr. 3 Abraham Gehmer,

b) ved onsdag 18. juli 1973 i passkontroll på Fornebu flyplass, Bærum, i den hensikt å skjule sin rette identitet, å ha benyttet falsk engelsk pass nr. 604285 lydende på navnet Leslie Orbaum, og med fotografi av ham selv innklebet, som ekte eller uforfalsket.

Straffelovens § 62 får anvendelse.

For de forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningens post I og II er tiltale uttatt etter Riksadvokatens ordre.

Saken blir å behandle etter lov om rettergang i landssviksaker av 21. februar 1947 nr. 2, jfr. lovens § 1 punkt 1 a og f.

Lagmannsretten har besluttet å overføre behandlingen av saken fra Hedmark og Oppland lagsogn til Oslo lagsogn, jfr. strpl. § 137.

Ved siden av de tiltalte er det mange personer som mistenkes for å ha deltatt i de forbrytelser som tiltalen gjelder. Lillehammer forhørsrett avsa således 31. juli 1973 beslutning om pågripelse av følgende personer som mistenkes for den forbrytelse som er nevnt i tiltalens I:

• Gustav Pistauer, f. 27. august 1929,

• Jean Luc Sevenier, f. 15. mai 1947, i saken kalt Francois,

• Gerard Emilie Lafond, f. 13. februar 1945,

• Rolf Baehr, f. 11. juli 1930,

• Jonathan Ingleby, f. 11. desember 1934, i saken kalt James,

• Edouard Laskier. født 3. desember 1928, i saken kalt Mike,

• Nora Hefner, ca. 30 år,

• Raoul «Danny» Cousin, ca. 30 år.

De fleste av de ettersøkte har sannsynligvis opptrått under falsk identitet i Norge.

Lagmannsretten finner grunn til først å gi en oversikt over hovedtrekkene i det faktiske hendelsesforløp når det gjelder de forhold som omfattes av tiltalens I og II. Oversikten bygger ide t vesentlige på de tiltaltes forklaringer, og gjelder derfor først og fremst deres befatning med de handlinger som tiltalen gjelder.

I begynnelsen av juli 1973 må det ha blitt kjent i Israel at noe var i gjære i Skandinavia, og ifølge Dan Ærbels rettslige forklaring ble han den 8. juli 1973 spurt av Gustav Pistauer som han visste tilhørte det israelske etterretningsvesen, om han ville være med på et kortere oppdrag som tolk i Skandinavia. Han var villig, og alt dagen etter dro han sammen med Pistauer og Francois til Stockholm hvor de kom om ettermiddagen den 10.

I Stockholm kjøpte Ærbel svenske aviser og oversatte noe av politiske nyheter og annonser om leiligheter for Pistauer. Han leiet også etter Pistauers anmodning to leiligheter - én i Pistauers navn. Leiligheten i Ærbels navn ble leiet i møblert stand for 6 måneder, og det ble anskaffet sengetøy for 6 personer og 6 nøkler til inngangsdøren.

Tirsdag 17. juli 1973 dro Pistauer, Francois og Dan Ærbel til Oslo hvor de tok inn på hotell Ritz. Samme dag leiet Ærbel etter anmodning av Pistauer to leiebiler - én i eget navn og én i Pistauers navn. Videre ringte Ærbel - også på anmodning av Pistauer - rundt til en rekke hoteller og spurte etter en person hvis navn han oppfattet som Ben Noman. På Panorama hotell ble det svart at det der bodde en algirer som het Benamene, og da Pistauer fikk høre det, sa han at det var greit.

Onsdag 18. juli flyttet Dan Ærbel etter beskjed fra Pistauer til Panorama hotell. Ærbel skulle dessuten forsøke å få leid en leilighet, og sammen med Pistauer og Francois bilte han ut og så på den israelske ambassadørbolig. Ifølge Ærbel ble Pistauer beroliget da han så en norsk politibil utenfor boligen.

På aftenen ble Ærbel hentet av Pistauer til et møte med Zwi Steinberg i Tivoli-grillen. Ærbel fikk Steibergs telefonnummer, og han fikk beskjed om å ringe dette nummer hvis han trengte penger.

Steinberg var samme dag kommet til Oslo fra Amsterdam for å utføre mindre oppdrag som han ville få beskjed om når han kom til Oslo. Etter ankomsten ble han kontaktet av en mann som kalte seg Iosi. Denne innkalte ham til møtet i Tivoligrillen og ba ham dessuten om å reise ut til Fornebu for å ta i mot noen som skulle komme dit senere på kvelden.

Onsdag morgen var nemlig en ny gruppe reist med fly fra Tel Aviv til Oslo. Før avreisen ble det på Lod-flyplassen holdt et møte hvor flere av dem som senere kom til Norge, var til stede. Det gjaldt således Marianne Gladnikoff, Sylvia Rafael, Abraham Gehmer, James, Raoul, Nora Hefner, Mike og en pike ved navn Tamara eller Tamar. I Norge var denne pike som regel sammen med Mike. Mike ledet antagelig møtet, og lagmannsretten legger til grunn at det ble gitt visse opplysninger og instruksjoner vedkommende det oppdrag som reisen gjaldt.

Reisen til Oslo foregikk ikke samlet. En gruppe som besto av Marianne Gladnikoff, Sylvia Rafael, Abraham Gehmer og James, dro med fly over Zürich til Fornebu. Dit kom de ca. kl. 21 om kvelden og ble kontaktet av Steinberg. Han ba dem dra til Panorama hotell. Sylvia Rafael kjørte en leiebil som hun hadde bestilt fra Zürich.

Etter beskjed fra Pistauer hadde Dan Ærbel onsdag kveld og torsdag morgen ringt rundt til hotellene i Oslo og spurt etter 3 - 4 personer med navn som han mente var arabiske. Henvendelsene førte ikke til noe. Ærbel inngikk også avtale om å leie en større leilighet i Bærum. Den skriftlige avtale skulle undertegnes fredag kl. 10.

Torsdag morgen var Benamene ikke lenger på Panorama hotell, og Marianne Gladnikoff ringte etter anmodning av James og Gehmer til hotellene og spurte etter ham (under navnet Noman), Også disse henvendelsene var negative.

Benamene var reist til Lillehammer. Det er usikkert hvordan han ble lokalisert der, men ca. kl. 12 reiste Pistauer, Nora, Sylvia rafael og Dan Ærbel dit i den bil som sistnevnte hadde leid.

Etter ankomsten til Lillehammer var Pistauer en kort tur i byen og kunne så meddele sine reisefeller at Benamane hadde tatt inn på hotell Skotte. Dan Ærbel og Sylvia Rafael fikk ordre om å sette seg på en benk hvor de kunne se inngangen til hotellet for å holde øye med Benamanes bevegelser. De så at han kom inn, og de fikk avløsning en times tid av Pistauer og Nora, men ble forøvrig sittende på benken (senere på en kafé i nærheten) til sent på kvelden. Da fikk de beskjed av Mike eller Pistauer om å ta inn på Victoria hotell.

Da Gehmer og hans reisefølge kom til Lillehammer, var Raoul ute av bilen et øyeblikk og kunne så fortelle at Benamane var på Hotell Skotte. Raoul og Marianne Gladnikoff tok inn på hotellet for å skygge mannen, og blant annet satt de sammen med ham i TV-salongen til sengetid.

Dan Ærbel reiste fredag morgen kl. 7 til Oslo med jernbane for å undertegne kontrakten om leie av leiligheten i Bærum. Etter telefonisk henvendelse til Steinberg traff han denne på Busy Butler og fikk utbetalt kr. 15.000 til utgifter i forbindelse med leiligheten. Deretter tok Ærbel kontakt med eiendomsmekleren og ordnet det formelle med leiekontrakten. Leiligheten som ble leidd for et år, hadde en stor stue, 3 soverom, bad og kjøkken. Leien var kr. 1.600 - 1.700 pr. måned, og det ble krevd 3 måneders forskudd.

Ærbel kjøpte inn en del inventar, og han leiet en ny leiebil og kjøpte en takgrinn for å få med seg en del av møblene til leiligheten. Mens han oppholdt seg i leiligheten, ringte Pistauer og ba ham dra til Østbanen, idet det var ventet at Benamane ville komme til Oslo fra Lillehammer med toget.

Fredag morgen hadde nemlig Marianne Gladnikoff og Raoul oppholdt seg i resepsjonen da Benamane kom og spurte etter togtabeller. De mente at de hørte at kl. 10 ble nevnt og trodde at Benamane ville dra til Oslo med tog på denne tid. Dette ble meddelt videre, og Mike bestemte da at Gehmer og Sylvia Rafael skulle reise til Oslo i den bil som hun hadde leidd. Pistauer dro også, idet han brukte den bilen som Dan Ærbel hadde leid.

Benamane reiste imidlertid ikke straks til Oslo. Han gikk en tur i byen og ble borte for dem som skygget ham. Senere på dagen ble det imidlertid kjent for Marianne Gladnikoff og Raoul at Benamane først var sett på terassekafèen ved Kronen og senere på utekafeteriaen ved politikammeret. På sist nevnte sted fant de ham sammen med to andre. Den ene av disse hadde bart og viste seg senere å være Ahmed Boushikhi. Andre av gruppen var også i nærheten, men da Benamane og de to andre gikk fra kafeteriaen, ble Bouchikhi borte for dem som skygget selskapet. Benamane dro tilbake til hotellet og deretter med tog til Oslo.

Toget kom til Oslo ca. kl. 16.35, og på stasjonen ventet SylviaRafael, Abraham Gehmer, Dan Ærbel samt to menn som tiltalte ikke vet navnet på. Da Benamane kom ut, skygget de tre førstnevnte ham til Stefanhotellet hvor han tok inn. Senere var han en liten tur i byen og ble da skygget av Gehmer. Ellers satt det alltid to stykker på vakt i bil utenfor hotellet utover kvelden.

For å holde kontakten var det avtalen at de som var i Oslo, skulle forsøke å komme til Tivoligrillen hver hele time. Da Gehmer møtte opp der ut på kvelden, traff han Mike, Tamara og Nora. Mike ga da beskjed om at Gehmer, Sylvia Rafael og Dan Ærbel skulle reise tilbake til Lillehammer. Gehmer dro sammen med Nora og kom til Lillehammer kl. 2 - 3. natt til lørdag. Sylvia Rafael og Dan Ærbel kom noe senere, og Mike og Tamara må også ha kommet tilbake til Lillehammer i løpet av natten. Pistauer ble igjen i Oslo og forlot landet neste dag.

De av gruppen som ble igjen i Lillehammer, hadde lett etter mannen med bart - Bouchikhi - også fredag ettermiddag, men uten hell. Lørdag formiddag ble han imidlertid observert på vei til svømmehallen, og Marianne Gladnikoff og Abraham Gehmer gikk inn. Begge to badet, og Marianne Gladnikoff svømte bort til Bouchikhi og en mann han snakket med, for å høre hvilket språk de snakket. Det var fransk.

Utenfor svømmehallen var det flere av gruppens medlemmer, og da Bouchikhi kom ut, ble han iallefall skygget av Raoul, Ærbel, Nora, Sylvia Rafael, Gehmer og Marianne Gladnikoff. Bouchikhi ble skygget helt til han gikk inn i Rugdeveien 2A, hvor han bodde. Ifølge vitneforklaring fra fru Bouchikhi skjedde det ca. kl. 12.

Gruppen etablerte deretter vakt utenfor Bouchikhis bolig. Det sto hele tiden en av gruppens leiebiler, men som regel to eller kanskje flere utenfor boligblokken, og i hver bil var det to personer. Det ble skiftet på å holde vakt, og både Marianne Gladnikoff, Sylvia Rafael, Abraham Gehmer, Dan Ærbel, Raoul og Nora var med. Mike og Tamara reiste forbi boligblokken en eller flere ganger om ettermiddagen. Blant annet skjedde det ca. kl. 19,30 da Bouchikhi kom ut sammen med en dame (hans hustru). Marianne Gladnikoff og Raoul satt på vakt, og da ekteparet spaserte til byen, fulgte Raoul etter til fots, mens Marianne Gladnikoff kjørte bilen ned i byen.

Da Marianne Gladnikoff kom ned til jernbanen, var mange av gruppens medlemmer der. Om morgenene hadde hun fått høre at oppholdet på hotell Kronen hvor hun bodde, skulle være et par dager til. Nå fikk hun beskjed om at hotellrommet var sagt opp, og at hennes bagasje var brakt inn i en av bilene. I løpet av ettermiddagen hadde også alle andre kjente medlemmer av gruppen sjekket ut fra de hotellrom som de bebodde og hadde brakt bagasjen til bilene.

Mike som øyensynlig hadde overtatt som leder etter at Pistauer var reist, bestemte at kinoen skulle bevoktes, og han fordelte oppgavene mellom gruppens medlemmer. Av de tiltalte var Marianne Gladnikoff og Dan Ærbel plassert ved kinoutgangen i syd, mens Abraham Gehmer ventet ved utgangen i nord. Sylvia Rafael satt i de bilen som hun hadde leidd, på en parkeringsplass like ve kinoen. Hun hadde fått en walkie-talkie inn i bilen av Francois, og han viste henne hvorledes den skulle brukes. Hun fikk code-ordet «number five», og retten går ut fra at også de andre bilene som gruppen disponerte hadde walkie-talkies. Gruppen disponerte på dette tidspunkt 5 leiebiler.

Da kinostykket var slutt, ble ekteparet Bouchikhi sett av Marianne Gladnikoff og Dan Ærbel. De fulgte etter ekteparet oppover Storgaten, og Francois som også fulgte etter Bouchikhi og frue, så at de gikk inn i en buss. Han sa fra om det, og like etterpå fikk Sylvia Rafael ordre over walkie-talkie om å kjøre opp i Storgaten. Her tok hun opp Marianne Gladnikoff, Dan Ærbel og Abraham Gehmer. Egentlig skulle hun også ha hatt med Francois, men tross noe leting fant hun ham ikke.

Over walkie-talkie ble det gitt beskjed om at «All cars go home» eller «Go home». Ifølge Marianne Gladnikoff sa en av de andre i bilen. «They took him» eller noe lignende. Hun vet imidlertid ikke hvem som sa disse ordene, eller om alle de tre andre var kommet inn i bilen da ordene ble sagt. Ingen av de andre i bilen kan huske at ordene falt.

Det som hadde skjedd var at da Bouchikhi og frue gikk av bussen ved holdeplassen i Furubakken i nærheten av sitt hjem, kom en lys bil kjørende sakte mot dem. Den passerte tett forbi Bouchikhi, og like etterpå hoppet to mann ut, en på hver side, og drepte ham på stedet med revolverskudd. Bouchikhi hadde 13 skudd i hode og kropp og dessuten 1 streifskudd.

Det er ikke klarlagt hvem som skjøt Bouchikhi, men det er på det rene at ingen av de tiltalte var med på selve drapshandlingen eller var tilstede på åstedet.

Bilen med de 4 tiltalte kjørte mot Oslo. Et stykke syd på Lillehammer ble den stoppet ved at en annen bil blunket med lysene. Fra denne bilen kom en mann som fikk overlevert walkie-talkien, Marianne Gladnikoff mener at det var James, og hun forklarer at han sa noe på engelsk om at «en jobb er en jobb». Gehmer husker at bilene stoppet, men kan ikke si noe om at en mann kom bort til deres bil og hørte ingen bemerkning. Sylvia Rafael husket at bilene stoppet og at en mann kom bort for å få walkie-talkien, men på grunn av halvmørket så hun ikke hvem det var. Dan Ærbel kan angivelig ikke huske at bilene stoppet i det hele tatt.

De tiltalte kjørte til den leilighet Dan Ærbel hadde leidd i Bærum hvor de overnattet. Søndag morgen ringte Mike og spurte angivelig hvordan de hadde det. Senere kom Steinberg til leiligheten. Han hadde med seg den bil som Dan Ærbel hadde leidd fredag, og etter beskjed fra Iosi skulle bilen leveres tilbake. Det ble da bestemt at Ærbel skulle levere den tilbake på Fornebu, og at Marianne Gladnikoff skulle kjøre ut dit i den bil som selskapet hadde brukt til Oslo fra Lillehammer samme natt, for å kjøre Ærbel tilbake til leiligheten.

Nummeret på sist nevnte bil, DA-97943, var imidlertid blitt notert da politiet var i ferd med å sette opp en veisperring nord for Hamar etter drapet. Den ble etterlyst og funnet på Fornebu kl. 10 søndag morgen, og Marianne Gladnikoff ble pågrepet i nærheten mens hun ventet på at Dan Ærbel leverte inn sin bil og kjøpte inn mat til selskapet. Han ble også pågrepet, og da han opplyste at han bodde i Otto Ruges vei 77 C sammen med Patricia Roxburgh, rykket politiet ut til denne adresse. Der ble også Sylvia Rafael og Abraham Gehmer pågrepet.

Bakerst i sitt pass hadde Ærbel notert det telefonnummer - 14 15 89 - som han skulle bruke når han skulle ha tak i Steinberg. Ved Televerket fikk politiet opplyst at abonnenten som hadde dette nummer, var Yigal Eyal, Tuengen allè 14 C. Politiet rykket ut til denne adresse tirsdag 24. juli 1973, og der ble Zwi Steinberg og Michael Dorf pågrepet. Det viste seg at leiligheten tilhørte attache Yigal Eyal, sikkerhetsoffiseren ved den israelske ambassade i Oslo.

Mannen som ble skygget i Oslo og på Lillehammer, heter Kemal Benamane og er bosatt i Gèneve. Han ble avhørt av sveitsisk og norsk politi den 28. og 30. juli 1973. Ifølge hans forklaring er han algirsk statsborger, men har vært fast bosatt i Geneve siden han inngikk ekteskap den 28. april 1973. Etterat han avsluttet sine studier i Marokko, har han besøkt flere land i Europa, Nord-Afrika, Det nære østen, Midtøsten og Østen til India samt Romania, Ungarn, Bulgaria og Jugoslavia. Alle reisene foregikk ved hiking, og i flere av landene vanket han i universitetskretser uten å ha vært innregistrert på noe universitet. I Genève arbeider han som ufaglært arbeider. Benamane forklarte videre at han oppholdt seg i Norge 14. - 21. juli 1973. Han hadde tenkt å ta ferie i Spania, men på reisebyrået ble det foreslått at han skulle reise til Norge. Dette aksepterte han og kom til Oslo den 14. juli ca. kl. 16. Han tok inn på Panorama hotell hvor det var bestilt rom for ham for en uke. Samme kveld ble han kjent med en ung marokkaner som het Mohamed til fornavn, og som han var en del sammen med i de følgende dager. Den 17. juli undersøkte han i et reisebyrå muligheten av å komme til et badested. På kartet hadde han funnet at Larvik kunne være passende, men på reisebyrået ble han anbefalt Lillehammer som et roligere og hyggeligere sted. Han hadde aldri hørt om Lillehammer før men fulgte rådet og reiste til Lillehammer 18. juli. Her ble han kjent med en fransk familie, og dagen etter så han under besøk i svømmehallen en mann som så sydlandsk ut. Han snakket til ham på fransk og fikk svar på arabisk. På den måte kom han i kontakt med Bouchikhi, og de var sammen lenge utover dagen. De diskuterte sport, spesielt karate som begge var interessert i. De møttes også neste dag på en utekafè og utvekslet adresser. Bouchikhi ba om å få tilsendt plater med arabisk musikk hvis det var mulig. Benamane reiste til Oslo samme ettermiddag og tok inn på Stefanhotellet. Om kvelden traff han igjen Mohamed, og denne fulgte ham på flyplassen da han dro tilbake til Sveits neste dag kl. 13,15.

Benamane benektet at han var medlem av «Svart September» eller noen lignende organisasjon. Videre opplyste han at han aldri har talt til fordel for palestinerne, og han trodde at noen har misbrukt hans navn.

Den unge marokkaneren, Mohamed, som Benamane traff i Oslo, og en funksjonær som Benamane traff på reisebyrået i Oslo, er avhørt av politiet. De har begge forklart at Benamane overfor dem har fortalt om sin bakgrunn og hensikten med reisen til Oslo. Begge deler er til dels betydelig annerledes enn det Benamane forklarte overfor politiet.

Om Ahmed Bouchikhi er det opplyst at han første gang kom hit til landet 16. juli 1965. Han har oppholdt seg og arbeidet en rekke forskjellige steder, for det meste i restaurantbransjen. Fra juli 1972 har han vært på Lillehammer hvor han i mars måned 1973 begynte på Skogly Badesanatorium. Han giftet seg 10. februar 1973 med Torill Larsen, men verken hun, hennes far eller hennes bror merket noen gang noen politisk aktivitet fra Bouchikhis side. Han hadde fortalt at han hadde fått opplæring som sabotør under frigjøringskrigen i Algerie, men fordi han var så ung, hadde han ikke deltatt noe større i kamper. Han ønsket ikke å snakke om sin militærtjeneste. Derfor ble bare noen få episoder nevnt.

Lagmannsretten er enig med statsadvokaten i at denne sak må ses på bakgrunn av situasjonen i Midtøsten. I de senere år har det foregått en rekke terrorhandlinger mot israelske borgere og interesser, og disse har arabiske organisasjoner som «Svart September» påtatt seg ansvaret for. Fra offisielt israelsk hold er det gitt klart uttrykk for at Israel vil bekjempe disse terrororganisasjoner hvor de enn oppholder seg og med alle midler som står til rådighet. Endelig er det alminnelig kjent at det i løpet av de par siste år har funnet sted drap av israelere og av arabere i forskjellige land, og disse drap er både i pressen og på annen måte ansett for å være ledd i den jødisk-arabiske strid. Noen form for bevis for at drapene er forøvet i denne strid er ikke ført.

Hvis foranstående ikke has som bakgrunn, vil det være vanskelig å forstå at en gruppe på 15-17 personer blir sendt fra Israel til Norge for å utføre et oppdrag som det her er tale om. Men i alle tilfelle er det en rekke spørsmål som ikke er blitt besvart eller avklart gjennom bevisførselen under hovedforhandlingen. Det er således uklart om Benamane var en alminnelig turist, eller om han hadde noen spesiell hensikt med besøket i Norge. Videre er det ikke på det rene hvilket motiv israelerne hadde for å skygge Benamane og Bouchikhi for til slutt å drepe sistnevnte.

Statsadvokaten har antydet at gruppens egentlige mål kunne være Ali Hassan Salame som anses for å være ansvarlig for tragedien under de olympiske leker i München i 1972. Israelerne må i tilfelle ha ment at Benamane var kurer for «Svart September», og at han ville føre dem til Salame. Denne måtte være et meget attraktivt mål for israelerne, ikke bare på grunn av hevnlyst, men også fordi han måtte betraktes som en uhyre farlig mann innen «Svart September» for Israel. Statsadvokaten mente imidlertid at Bouchikhi ikke var Salame, og at en rekke ting peker i retning av at feil mann ble skutt. Statsadvokaten henviste i denne forbindelse til et israelsk ukeblad som alt den 1. august 1973 brakte en notis om drapet. I avisen var inntatt fotografi av Bouchikhi og fotografi av Salame, og overskriften var «Unnskyld, feil offer». Notisen ble senere gjengitt i aviser i Lillehammer.

Fra forsvarersiden er det anført at den israelske ukeavisen langt fra er seriøs, og at det ikke er ført noe bevis for at israelerne var på jakt etter Salame, eller for at det ble skutt feil mann.

Lagmannsretten er enig i at bevis som nevnt ikke er ført, og at det eneste man vet er at et par av de tiltalte har forklart at etter opplysninger som de hadde fått, gjaldt skyggingen av et høytstående medlem av «Svart September» som var kommet hit til landet for å treffe et annet høytstående medlem av denne organisasjon, jfr. nedenfor.

For lagmannsrettens avgjørelse av skyldspørsmålet er uklarheten med hensyn til motivet for israelernes virksomhet her i landet og den mulige feiltagelse med hensyn til hvem Bouchikhi virkelig var, uten særlig betydning. Rettens eneste oppgave er å fastslå om de tiltalte har gjort seg skyldige i handlinger som strider mot norske straffebestemmelser. Har de det, skal de straffes. Ved avgjørelsen kunne motivet ha vært et moment av betydning. Når motivet ikke er kjent, må avgjørelse treffes på grunnlag av de andre bevisligheter i saken, og det er i alle tilfelle påtalemyndigheten som må føre bevis for at de tiltalte er skyldige. Det virker imidlertid ikke straffebefriende om handlingene er foretatt som ledd i en hard og bitter strid mot en mulig terrororganisasjon. Det kan ikke tillates at noen driver geriljavirksomhet på norsk jord selv om virksomheten er rettet mot utenlandske myndigheter eller organisasjoner, og det gjelder uansett hvem som står bak virksomheten.

Videre er det uten betydning for handlingens straffbarhet om Bouchikhi ble drept i den tro at han var Salame, mens han i virkeligheten var en helt annen mann. Det samme er tilfelle om Benamane og Bouchikhi er skygget i den tro at de var helt andre personer enn de i virkeligheten var.

Hele måten oppdraget i Norge ble utført på, viser imidlertid at det må ha vært ansett for å være meget viktig. Det ble som nevnt satt inn minst 15 personer, og operasjonen må ha ført med seg meget store utgifter. Det må derfor ha vært israelsk etterretningsvesen som har stått bak, og at så var tilfelle, bekreftelse også av måten enkelte av de tiltalte ble engasjert på, og av at andre av de tiltalte hadde annen tilknytning til etterretningsvesenet.

Av hele opplegget og gjennomførelsen fremgår at oppdraget opprinnelig gikk ut på hemmelig å søke å samle opplysninger om politiske eller personlige forhold til fordel for staten Israel. Opplysningene må ha blitt meddelt rette vedkommende, og på grunnlag av opplysningene må det ha blitt besluttet at Bouchikhi skulle drepes. Skyggingen eller medvirkningen til denne dekker da alle objektive betingelser for straff etter strl. § 91 a.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn at gruppen på egen hånd kunne avgjøre om liv skulle tas.

Beslutningen om det måtte sannsynligvis fattes eller iallfall godkjennes av et sentralt organ.

Beslutningen om å drepe Bouchikhi må ha vært tatt samme dag som drapet skjedde - lørdag 21. juli 1973.

Han hadde da hele dagen vært under kontinuerlig og sterk oppsikt. Ut på dagen begynte gruppens medlemmer å bryte opp fra sine hotellværelser, og bagasjen ble lagt i bilene. Medlemmene samlet seg i sentrum, og hver enkelt fikk anvist den oppgave som han skulle ha om kvelden. Noen ble satt til vakt rundt kinoen, andre satt i bilene med radiosamband og klar til hurtig forflytning. Det var øyensynlig bestemt hvem hver enkelt bil skulle ta opp, og hele situasjonen vitnet avgjort om at nå var man inne i sluttfasen av oppdraget, nå skulle det settes i gang et angrep. I virkeligheten var det hele da også en fellesaksjon hvis hensikt det var å hindre at Bouchikhi unnslapp, men ble tilgjengelig for dem som skulle ta livet av ham. For alle som deltok i denne fellesaksjonen - enten det var som vakt eller sjåfør - finner lagmannsretten at de objektive betingelser for medvirkning til drap er tilstede.

Marianne Gladnikoff, Sylvia Rafael, Abraham Gehmer og Dan Ærbel deltok såvel i skyggingen av Benamane og Bouchikhi som i fellesaksjonen som førte til Bouchikhis død. Spørsmålet blir så for deres vedkommende om de subjektive betingelser for straff er til stede når det gjelder tiltalens I og II. Dette vil lagmannsretten behandle særskilt for hver av dem. Samtidig tar den for tiltalte nr. 2 og 3 stilling til spørsmålet om de er straffeskyldige etter tiltalens III.

I forbindelse med avgjørelsen av skyldspørsmålet har forsvarerne anført at de tiltalte av hensyn til sitt land og dets interesser kanskje ikke har funnet å kunne gi opplysninger om forhold som det ellers kunne ha vært gitt en rimelig forklaring på. I denne sak bør derfor nektelse av å forklare seg eller svare på spørsmål ikke anses som en omstendighet som taler mot vedkommende. Lagmannsretten forstår at dette moment kan ha vekt. Den er også enig med forsvarerne i at det må antas at i etterretningsoppdrag får hver enkelt av de impliserte regelmessig ikke vite mer enn det som er nødvendig for å utføre hans del av oppdraget. Det må likevel tilføyes at når flere er sammen i lengre tid, har opplysningene erfaringsmessig lett for å sive ut til de andre. Dessuten vil den enkelte selvsagt sammenholde de opplysninger som han har, med det han ser og opplever under utførelsen av oppdraget, og av dette vil han trekke sine slutninger.

Tiltalte nr. 1, Marianne Gladnikoff, forklarte for retten at hun sommeren 1973 gikk på et kurs i Tel Aviv. Om kvelden den 17. juli ble hun kontaktet av en ukjent mann som kalte seg Geva, og som spurte om hun var villig til å utføre et oppdrag til beste for Israel. Da hun ikke hadde avtjent noen verneplikt for Israel og følte det som en plikt å gjøre noe for sitt nye fedreland, sa hun ja. Hun ble så spurt om hun kunne reise til Norge dagen etter da hun trengtes i en spesiell sak som tolk idet hun snakket svensk og forsto norsk. Det ble ikke sagt noe om hva oppdraget skulle gå ut på, og fra sitt arbeid med hemmelige saker i firma Elda var hun fortrolig med at hun ikke måtte spørre for meget. Hun undret seg over hva oppdraget egentlig gjaldt, men gjorde seg ikke opp noen mening. Hun forsto at noe statlig sto bak oppdraget, og at dette skulle foregå hemmelig. Det ble sagt at det ikke skulle være noe ulovlig. Hun ble gjort oppmerksom på at hun ikke ville få noe honorar for sitt arbeid, men hun ville få beholde sin lønn i Elda, og reise og opphold i Norge ville bli betalt for henne.

Videre forklarte Marianne Gladnikoff at på møtet på Lod-flyplassen dagen etter ble det snakket om en mann og vist et fotografi, men samtalen foregikk på hebraisk, og hun klarte ikke å følge med i alt som ble sagt.

Under oppholdet i Norge fikk hun vite at den mannen som hun hadde ettersøkt ved å ringe til Oslo-hotellene torsdag 19. juli 1973, ikke het Noman men Benamane, og hun forsto at han var araber. Hun fikk også høre at Benamane var et fremtredende medlem av «Svart September», og at han skulle møte en person som var et enda mer fremtredende medlem. Hun forsto det slik at gruppen skulle skygge Benamane for å finne frem til den han møtte. Så skulle denne skygges for å finne hvilke planer han måtte ha. Var det planer om terroraksjoner, mente hun det skulle meldes fra til norske myndigheter.

Marianne Gladnikoff kunne ikke si når hun fikk vite alt dette. Det ble snakket om saken i bilen oppover til Lillehammer torsdag ettermiddag, men det meste mener hun at hun fikk høre først etterat hun kom til Lillehammer. Hun forklarer også at hun både fredag den 20. og lørdag den 21. juli 1973 så fotografi av den mann som det ble fortalt at Benamane skulle møte, og hun var i sterk tvil om at Bouchikhi var rette mannen. Bildet lignet nemlig ikke, og dette fortalte hun til de andre.

Tiltalte tenkte seg ikke noen gang muligheten av at skyggingen hun var med på, skulle volde fare for noens liv eller helbred, og hun benekter at hun kunne tenke seg at aksjonen ved kinoen i Lillehammer lørdag kveld skulle føre til Bouchikhis død. Gruppen var ikke sikker på om Bouchikhi bodde i den boligblokk hvor han hadde oppholdt seg lørdag ettermiddag, og tiltalte trodde at vaktholdet ved kinoen ble satt i verk for å hindre Bouchikhi forsvant etter kinoens slutt. Skyggingen av ham skulle fortsette inntil hans bosted med sikkerhet ble funnet. deretter skulle gruppen forsøke å få rede på hans planer. Hun visste ikke noe om drapet før politiet fortalte det etter at hun var arrestert.

Etter lagmannsrettens mening har tiltalte iallfall fra og med reisen til Lillehammer torsdag 19. juli forstått at hun hemmelig (ved skygging) var med på å samle personlige eller politiske opplysninger om Benamane og senere Bouchikhi til fordel for Israel. Videre har hun forstått at de innhentede opplysninger ville bli meddelt israelske myndigheter, og hun burde ha forstått at dette kunne volde fare for noens liv eller helbred. Når hun har bodd i Israel siden 1970, må hun iallfall ha fått en del kjennskap til den terrorvirksomhet som «Svart September» har påtatt seg ansvaret for, og når det fra statlig hold settes igang en stor operasjon mot to høytstående medlemmer i denne organisasjon, burde det til og med fortone seg som meget mulig at fare for noens liv eller helbred ville kunne oppstå. Lagmannsretten finner etter dette Marianne Gladnikoff skyldig i forbrytelse mot straffelovens § 91 a.

Følelsen av at menneskeliv kunne gå tapt, må ha økt betraktelig under den intense skyggingen drapsdagen, og særlig gjelder det etterat forberedelsen til sluttfasen var innledet da Bouchikhi hadde gått på kino. At Bouchikhi som gruppen hadde skygget i to dager i Lillehammer, plutselig skulle dra sin vei sent lørdag kveld etter å ha vært på kino med en dame og reise så langt at det ikke lenger var bruk for hotellrom for noen av gruppens medlemmer på Lillehammer, lyder helt usannsynlig. Hele situasjonen utenfor kinoen lørdag kveld pekte tydelig i den retning at nå skulle det skje et angrep mot Bouchikhis liv, og deretter skulle gruppen forsvinne. At tiltalte fortsatt var i tvil om Bouchikhi virkelig var den mann som gruppen søkte, kan lagmannsretten i denne forbindelse ikke legge noen vekt på.

Marianne Gladnikoffs forklaring har imidlertid virket troverdig. Lagmannsretten godtar hennes forklaring om at hun ikke tidligere har drevet etterretningsvirksomhet, og både hennes manglende erfaring og hennes mangelfulle kjennskap til det hebraiske språk, kan ha ført til at hun ikke var fullt klar over betydningen av det som skjedde utenfor kinoen lørdag kveld. Lagmannsretten finner det derfor ikke godtgjort at hun forsto at fellesaksjonen sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til Bouchikhis død. Derimot burde hun ha forstått at aksjonen ville få denne utgang. Hun er følgelig skyldig til straff for medvirkning til uaktsomt drap etter straffelovens § 239.

Lagmannsretten anser det etter tidligere rettspraksis ikke tvilsomt at den medvirkning hun har ydet ved iverksettelsen av drapet kan straffes etter strl. § 239. Partene har hatt anledning til å uttale seg om anvendelse av denne straffebestemmelse.

Tiltalte nr. 4, Dan Ærbel, forklarte i retten at han kom i forbindelse med Gustav Pistauer i 1963 da han ble bedt om å foreta noe oversettelsesarbeid for det israelske etterretningsvesen. Han antok at Pistauer hadde en overordnet stilling der.

Da det ble spørsmål om å reise til Skandinavia 8. juli 1973, sa Pistauer at det ville dreie seg om reise på 2 - 3 dager. Pistauer ville ordne det slik at Ærbel fikk fri fra sitt arbeid i firma Osem med full lønn. Ærbel holdt på å bygge nytt hus, og var interessert i å komme til Skandinavia blant annet for å kjøpet lamper og gardiner og erklærte seg villig. Han trodde at oppdraget gjaldt oversettelsesarbeid.

Oppholdet i Sverige og Norge ble langt lenger enn det Ærbel hadde regnet med, og han spurte gjentatte ganger Pistauer om han kunne dra tilbake til Israel. Pistauer ba ham imidlertid hver gang om å vente ennå et par dager for å utføre noen nye småjobber, og Ærbel bøyet seg. Han forsto ikke hvorfor de oppdrag som han fikk, skulle utføres, og da han av natur var meget nysgjerrig, spurte han ofte om hva som var meningen med det han skulle gjøre. Han fikk aldri noe svar, og derfor holdt han opp å spørre. De andre hadde avlagt taushetsløfte. Det hadde ikke han, og han ble bevisst holdt utenfor. Derfor følte han seg heller ikke som medlem av gruppen selv om han var sammen med de andre.

Først da Ærbel besøkte Pistauer på hotell Ritz mens han var i Oslo fredag 20.juli 1973 fikk han vite noe om hva han var med på. Pistauer fortalte at det var planer om en terroraksjon mot et flyselskap eller en ambassade, og mannen med bart (Bouchikhi) var implisert. Det gjaldt for israelerne å skaffe seg rede på de andre impliserte og på planene for aksjonen.

På grunnlag av dette fikk Ærbel den oppfatning at det gjaldt å finne fram til planene og så kontakte politiet. Han hadde ingen tanke på at det skulle foregå drap eller andre kriminelle handlinger. Ved å drepe mannen med bart, ville man ikke finne fram til hans kontakter, og planene om terror kunne da ikke forpurres. Ærbel hadde ikke noe kjennskap til at det var begått drap på Lillehammer før politiet fortalte ham det etter arrestasjonen.

Denne Dan Ærbels rettslige forklaring er i sterk motstrid med de forklaringer som h an avga til politiet under etterforskningen, og under hovedforhandlingen ble han foreholdt disse.

Det er opplyst at Ærbel ble avhørt av politiet i alt 11 ganger. Første gang var søndag 22. juli 1973. Han benektet da et hvert kjennskap til drapet på Bouchikhi, og at han i det hele tatt hadde vært på Lillehammer.

Da han ble avhørt dagen etter, fastholdt han stort sett sin første forklaring, men innrømmet at han hadde vært i Lillehammer lørdag 21. juli. Et stykke ut i rapporten er det imidlertid uttalt at siktede nå ville forklare all den befatning han hadde hatt med saken. Han hadde kjennskap til drapet av en marokkansk statsborger i Lillehammer 21. juli 1973. Et av formålene med hans reise til Norge var å bistå med drapet, og dette var en politisk aksjon utført av den israelske stat mot bevegelsen «Svart september». Han forklarte også at det var Abraham som hadde spurt ham om å bli med på aksjonen. Etternavn kjente han ikke, men vedkommende var ansatt i Ministry of Defence i Israel. Det er på det rene at mannen som han nevnte, er Abraham Gehmer.

Det ble ikke sagt hva som skulle gjøres med medlemmene av «Svart september», men han mente at de ville bli drept eventuelt kidnappet. Alt før han, Pistauer og Francois reiste fra Stockholm, var det klart at en araber i Norge var sterkt involvert i en planlagt terroraksjon. Det var ikke kjent hvor denne araber bodde, men en annen araber som bodde i Irland, skulle reise til Norge.

I slutten av rapporten av 23. juli 1973 er inntatt at under opplesningen av forklaringen ønsket tiltalte å rette noen punkter. Han ville således ikke ha vært med til Skandinavia hvis han hadde visst at det skulle begås drap. Han var i det hele tatt ikke kjent med at det skulle begås kriminelle handlinger her.

Tirsdag 24. juli ble Ærbel avhørt på ny, og han forklarte da at hans oppdragsgiver på reisen til Norge var det israelske etterretningsvesen MOSSAD. Han kjente lite til denne organisasjonen, men visste at den hørte inn under det israelske Ministry of Defence. Han visste at organisasjonen hadde et verdensomspennende kontaktnett, og at en av dens oppdrag vart å motarbeide arabiske terrororganisasjoner og å utføre hevnaksjoner.

Under etterforskningen ga Dan Ærbel mot taushetsløfte en del opplysninger til politibetjent Ravlo, som foretok avhørene av ham. Om disse opplysningene ble det satt opp 3 forskjellige notater, og ved rettens kjennelse er Ravlo blitt pålagt å fremlegge notatene.

I følge notat av 27. juli 1973 kom det den 13. eller 14. juli en mann ved navn Kadar Benamane til Oslo på algirsk pass. Han kom angivelig fra Geneve, og skulle møte en av toppmennene innen organisasjonen «Svart september». Det var antatt at denne var nr. 1 innen organisasjonen. Mannens fødselsnavn var oppgitt å være Ben-Salame e.l., og han skulle være sønn av en meget kjent araber, trolig politiker. Ben-Salame skulle ha studert i U.S.A., Frankrike og England og ble regnet for å være intellektuell. Han kan ha oppholdt seg i Norge i noen tid, mens hans opphold her først ble kjent da Benamane reiste hit. Ben-Salame har visstnok brukt forskjellige syriske, israelske og algirske pass, tilsammen 5 stykker. Passene var utstedt på forskjellige navn som Ærbel oppga.

Ifølge notat av 16. august 1973 har Ærbel oppgitt at den siktede som inntil da hadde gått under navnet Leslie Orbaum, i virkeligheten het Abraham Gehmer. Videre har Ærbel opplyst at Gehmer arbeidet fast i Mossad og har kontor i The Ministry of Defence.

I et annet notat av 16. august 1973 er det på grunnlag av Ærbels opplysninger referert en del personlige opplysninger om den siktede som inntil da hadde gått under navnet Patricia Roxburg. Hennes riktige navn skulle være Sylvia Rafael. Hun hadde i flere år vært knyttet til israelsk etterretningstjeneste og hadde utført flere oppdrag for denne. Trolig i 1971 ble hun tatt ut av tjeneste og flyttet til Syd-Afrika hvor hun var bosatt inntil april 1973.

Den 2. oktober 1973 ble Dan Ærbel forevist 7 forskjellige fotografier av Ben-Salame. Etter å ha studert bildene lenge, sa han at vedkommende var meget lik den person som han hadde sett bilde av på Lillehammer og som skulle være Salame. Han hadde dog ikke studert bildet som ble vist på Lillehammer.

Da Dan Ærbel ble foreholdt politiforklaringene og notatene i retten, sa han at det meste av det som sto der var diktet opp. Grunnlaget var dels nyheter fra aviser og radio som han ved feiltagelser hadde fått adgang til, dels hadde han gjettet seg til hva etterforskeren ønsket å høre. Når han hadde trukket israelsk etterretningsvesen så sterkt fram og sagt at Gehmer hørte til der, var det fordi han mente at saken ville bli ansett for å være en politisk sak hvis politiet kom i kontakt med den israelske ambassade. Navnet Ben-Salame hadde han husket fra avisskriveriene omkring tragedien i München. Uttalelsen om at Mossad hadde et verdensomspennende kontaktnett, og at den blant annet drev med motterror, hadde han lest i Sverige og i en europeisk utgave av Time. Han led av klaustrofobi og var også ellers syk. Derfor var det om å gjøre å trekke ut avhørene så meget som mulig slik at han i det lengste slapp å komme tilbake til cellen.

Ærbel hevdet at det ikke er riktig når det i rapporten av 23. juli 1973 står at han ville ha den rettet. Det riktige er at politibetjent Ravlo skrev rapporten, men da den ble lest opp, fant Ærbel at den ikke stemte med den forklaring han hadde avgitt. Derfor ble rapporten omredigert slik at den kom i samsvar med forklaringen.

Politibetjent Ravlo forklarte som vitne at da første del av rapporten 23/7-73 var ferdig nedskrevet, ble det en pause. Så sa Ærbel at Ravlo vel ikke trodde ham likevel, og da dette ble bekreftet, sa han at han ville forklare all den befatning han hadde hatt med saken. Hans forklaring kom så spontant, og uten at han var gjort kjent med noe av det politiet visste. Forklaringen ble skrevet direkte ned på maskin, og Ærbel satt og leste det som ble skrevet etter hvert. Da forklaringen ble lest opp, fikk Ravlo inntrykk av at Ærbel ble redd for å ha sagt for meget. Ravlo trodde at hovedtrekkene i det Ærbel forklarte var riktig.

Den artikkel i den europeiske utgave av Times som Ærbel hadde lest i Sverige, sto i bladet datert 16. juli 1973. Det er omtalt at den algirske skuespillerforfatter Mohammed Boudia ble drept i Paris den 28. juni 1973. Han var mistenkt for å være «Svart septembers» hovedmann i Europa og var etterlyst av politiet i to land i for avhør i forbindelse med terroristaksjoner. Tre dager senere ble oberst Yosef Alon, som var israelsk flyattache i Washington, drept utenfor sitt hjem. Boudia og Alon, heter det i artikkelen, ble stort sett ansett for å være de seneste ofre i den harde undergrunns-kampen som raser mellom israelske agenter og arabiske partisaner i byer over hele verden. Slike hendelser er nå blitt nesten dagligdagse.

I artikkelen er sagt at forsvarsminister Moshe Dayan skulle ha svoret på at terroristene skulle likvideres hvor de enn befant seg.

På lagmannsretten virket ikke Dan Ærbels forklaringer overbevisende. Forklaringene virket vaklende, og det syntes som om forklaringene var preget av den situasjon de var avgitt under og av ønsketenkning.

På den annen side er det i forklaringene en hel del detaljer som er riktige så langt de lar seg kontrollere. Han opplyste således allerede den 27. juli 1973 at Benamane var kommet til Oslo 13. eller 14. juli. Han kom den 14. juli, og han ble først avhørt av politiet den 28. juli. videre oppga Dan Ærbel navnene på Abraham Gehmer og Sylvia Rafael, og dette førte til at deres identitet ble fastslått. Det er mulig at ikke alle detaljer i hans forklaringer om israelsk etterretningsvesen og dem som er tilknyttet dette, er riktige, men rettens bestemte hovedinntrykk er at han måtte sitte inne med adskillige opplysninger om etterretningsvesenet og særlig om det oppdrag som han var med på. Etter lagmannsrettens oppfatning har han vært fullt klar over at han var med på hemmelig å søke å samle opplysninger om politiske eller personlige forhold ved skyggingen av Benamane i Oslo og i Lillehammer og ved skyggingen av Bouchikhi i Lillehammer. Videre har han vært klar over at innsamlingen skulle være til fordel for Israel, og at opplysningene skulle meddeles israelske myndigheter.

Lagmannsretten tar ikke standpunkt til om han selv hadde knyttet navnet Ben-Salame til skyggingen. Med de opplysningene han satt inne med, måtte han i alle tilfelle ha gått ut fra at det var meget høytstående medlemmer av «Svart september» som skulle skygges, og han visste at israelsk etterretningsvesen sto bak skyggingen. Han visste også om de offisielle uttalelser om at terrororganisasjoner skulle bekjempes med alle midler som sto til rådighet, og av artikkelen i Time som han nettopp hadde lest, må han ha fått en sterk antydning om hva det kunne innebære. Han må derfor ha forstått at innsamlingen og videresendelse av opplysninger kunne volde fare for noens liv eller helbred, og utenfor kinoen lørdag kveld var situasjonen slik at han hadde forstått at han medvirket til en aksjon som sikkert eller høyst sannsynlig ville føre til Bouchikhis død. Han er da skyldig til straff både etter straffelovens § 91 a og § 233. Det er ikke godtgjort at Ærbel har veiet for og mot om han skulle medvirke til drapet og betingelsene for å bruke § 233, 2. ledd er da ikke til stede.

Domsmann Jan Deschington finner det ikke godtgjort at Ærbel har forstått at fellesaksjonen sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til Bouchikhis død, men Ærbel burde ha forstått det. Domsmannen finner derfor at Ærbel bør straffes for medvirkning til uaktsomt drap etter straffelovens § 239.

Tiltalt nr. 2, Sylvia Rafael, har i retten forklart at hun i mai 1973 ble kontaktet av Mike, som spurte om hun ville hjelpe til å gjøre Israel til et sikkert sted å bo. Hun var villig, men forutsatte at hun ikke ble innblandet i noe ulovlig. Det lovet Mike. Hun forklarte at det er mulig at det ble holdt et møte på Lod-flyplassen ved avreisen 18. juli 1973, men hun husker ikke hva som ble sagt, og hun husker ikke noe fotografi. Det kan være at hun tenkte på «Svart September», men hennes inntrykk var at ingen riktig visste hvorfor de skulle reise til Oslo.

På flyplassen fikk hun utlevert et falsk pass mot å innlevere sitt eget. Det falske passet var kanadisk pass nr. FK 200201 og lød på Patricia Roxburgh, og det ble brukt i passkontrollen på Fornebu flyplass. Hensikten var å skjule hennes rette identitet. Hun erkjenner seg straffskyldig for forholdet og blir å dømme for forbrytelsen mot straffelovens § 182, 1. ledd, 2. straffealternativ.

I Oslo hørte hun rykter om en mulig terroristbevegelse i de nordiske land, og hun forsto de skulle finne en araber med mørkt krøllet hår og skjegg for å få fastslått hva som var i gjære. Ingen visste hvilket land han var fra. Mannen ble funnet i Lillehammer, og hun var med på å skygge ham der og i Oslo da han dro tilbake dit. Sent fredag kveld 20. juli 1973 fikk hun og Dan Ærbel beskjed om å reise tilbake til Lillehammer. Hun hadde da fått vite at mannen de skygget het Benamane, og de fikk beskjed at han hadde truffet en annen mann på Lillehammer. Denne mann var interessant, og de skulle finne ut hvem han var, og hvor han bodde. Lørdag kveld kom Francois og fortalte at mannen var gått på kino, og at de skulle følge ham fra kinoen. Hun trodde derfor at de skulle fortsette skyggingen etter kinotid.

Hun forklarte at navnet Salame kanskje ble nevnt i Oslo eller på Lillehammer, men navnet betyr ikke noe for henne. Hun vet ikke hvem som sto bak München-tragedien, idet hun ikke var i Israel den gang.

Sylvia Rafael opplyste at hun to ganger har bodd i Paris. Begge ganger har hun hatt oppdrag for Mike, men ikke noe som lignet oppdraget i Norge. Det er på det rene at hun bodde i Paris fra høsten 1969 til våren 1970 under navnet Patricia Roxburgh, og hun leide i mai 1973 en leilighet i dette navn, under adresse 3 Quai Bleriot, Paris XVI. Leien ble betalt til i begynnelsen av september. I Zwi Steinbergs leilighet ble det funnet 11 nøkleknipper. Nøklene i et av disse går til Sylvia Rafales leilighet, jfr. senere. I en notisbok tilhørende Gehmer er det videre notert telefonnummeret (i kode) til hennes leilighet. Endelig har hun i sin notisbok notert telefonnummeret til en leilighet som er leiet av Jonathan Ingleby.

Sylvia Rafael forklarte at Mike ba henne leie leiligheten. Hun har bodd i den, men har aldri hatt besøk av Mike, Steinberg eller Gehmer. Telefonnummeret i notisboken har hun skrevet ned for ca. 1 år siden. Hun fikk det av en som heter Jean, men nærmere opplysninger om ham kunne hun ikke gi. Nummeret skulle brukes når hun hadde spesielle problemer eller manglet penger. Det kom som en overraskelse på henne at Ingleby eiet leiligheten.

Det falsk passet som Sylvia Rafael brukte under reisen til Norge, har hun erkjent at hun også har brukt under forskjellige reiser i Europa de par siste år.

Sylvia Rafaels forklaring har vært meget forbeholden men på grunnlag av foranstående finner lagmannsretten det godt gjort at hun er tilknyttet det israelske etterretningsvesen, og det er ingen grunn til å tvile på at hun har fått de samme opplysninger med hensyn til de personer som skulle skygges, som Marianne Gladnikoff og Dan Ærbel. Hun har visst at det var det israelske etterretningsvesen som sto bak aksjonen i Norge, og at skyggingen gjaldt terrorister. Med sin profesjonelle bakgrunn kjente hun uttalelsene fra høyeste hold om at terrororganisasjonene skulle bekjempes med alle midler, og hun har forstått at skyggingen var hemmelig, og at denne rapporten om den kunne volde fare for noens liv og helbred. Hun kan ikke høres med at hun mente skyggingen skulle fortsette etter kinotid lørdag kveld. Slik det hele ble satt i verk, og slik hele situasjonen lå an, finner retten at hun har forstått at hun medvirket i en aksjon som sikkert eller høyst sannsynlig ville føre til Bouchikhis død. Hun er følgelig skyldig til straff både etter straffelovens § 91 og § 233. Men heller ikke for hennes vedkommende finner lagmannsretten at det er godtgjort at det foreligger overlegg.

Domsmann Jan Deschington finner det ikke godtgjort at Sylvia Rafael har forstått at fellesaksjonen lørdag kveld sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til Bouchikhis død, men også Sylvia Rafael burde ha forstått det, og hun bør derfor straffes for medvirkning til uaktsomt drap etter straffelovens § 239.

Tiltalte nr. 3, Abraham Gehmer, har i retten forklart at han 2 - 3 uker før reisen til Norge ble spurt av en venn om han var villig til å ta et oppdrag. Han gikk med på det og ble innkalt til et møte hvor han traff blant annet Mike.

Denne spurte om han ville reise til Norge for å samle opplysninger av interesse for Israel og også for andre land. Gehmer ble valgt fordi han hadde reist en del og blant annet hadde vært i Norge tidligere. Nærmere detaljer skulle han få siden, men han skulle reise under falsk pass. Han var villig og leverte fotografier og underskrifter for å få passet.

På flyplassen 18. juli 1973 var han til stede på et møte, men han ble tatt til side av en mann som fortalte ham en del om England fordi han skulle reise som engelskmann. Han forsto likevel på møtet at det gjaldt å skaffe informasjoner om mulig flykapring, og han hørte muligens navnet Benamane nevnt. Han så ikke noe fotografi.

På flyplassen fikk han utlevert det falske passet. Det var engelsk pass nr. 604285 lydende på navnet Leslie Orbaum og med fotografi av ham selv innklebet. Han har aldri brukt passet før, men brukte det i passkontrollen på Fornebu for å skjule sin identitet. Han erkjenner seg straffeskyldig for det, og lagmannsretten finner ham skyldig for forbrytelse mot straffelovens § 182, 1.ledd, 2. straffealternativ.

På møte med Mike torsdag 19. juli 1973 i Oslo fikk Gehmer nærmere signalement på Benamane. Denne skulle være araber, omtrent 30 år og ha 2 uker gammelt skjegg. Gehmer kunne ikke huske om han forbant ham med «Svart september» idet det er så mange arabiske terrororganisasjoner, men han forbant ham med terrorvirksomhet. Det ble fortalt at Benamane var reist til Lillehammer og Gehmer ble bedt om å reise dit for å være med å skygge ham. Benamane ble funnet i Lillehammer, og Gehmer var med på å skygge ham der og senere i Oslo da han dro tilbake dit. Fredag kveld 20. juli 1973 fikk Gehmer beskjed av Mike om å dra tilbake til Lillehammer og vente der fordi Benamane kanskje ville reise opp dit igjen.

Lørdag var Gehmer med på å skygge Bouchikhi, men han så også etter Benamane, og han hadde fått beskjed om at hvis han ikke innen kvelden hadde funnet Benamane eller fått andre instruksjoner, skulle han dra tilbake til Oslo. Han visste ikke om dette gjaldt alle de andre i gruppen.

Også ved kinoen lørdag kveld så Gehmer etter Benamane, men han så også etter Bouchikhi som han fikk høre hadde gått på kino sammen med en dame. Han visste ikke noe om drapet på Bouchikhi før han fikk det fortalt etterat han var arrestert.

Gehmer benekter at han har hatt oppdrag for israelsk etterretningsvesen, og han har lagt fram attest fra universitetet i TelAviv om at han i årene 1968/69 - 1972/73 har studert statsvitenskap der.

Som nevnt foran er det imidlertid Zwi Steinbergs leilighet i Paris funnet 11 nøkleknipper, og 6 av nøkleknippene svarer til leiligheter som det har lykkes fransk politi å oppspore. I Gehmers notisbok er telefonnumrene (i kode) til 5 av leilighetene. Blant disse er den leilighet som Sylvia Rafale har leidd under navnet Patricia Roxburgh. I notisboken står Pat. foran telefonnummeret.

En av de andre leilighetene som Gehmer har notert telefonnummeret til, er leidd av Jonathan Ingleby. Her står John foran nummeret. I et tredje tilfelle står navnet Iosi foran telefonnummeret, og i et fjerde tilfelle er navnet Francois brukt.

Alle leilighetene er nå forlatt.

Abraham Gehmer forklarte at han fikk oppgitt disse nummer og navn på Lod-flyplassen og skrev dem ned der. Hvis det ble nødvendig, skulle han få beskjed om hva navnene og numrene skulle brukes til. Han fikk ikke forklart koden.

Etter lagmannsrettens mening må denne forklaring åpenbart være uriktig. At Gehmer skulle få oppgitt telefonnummer til 5 leiligheter, til mulig fremtidig bruk etter nærmere veiledning er helt usannsynlig. Leilighetene må være dekkleiligheter til bruk for israelsk etterretningsvesen, og lagmannsretten finner det godtgjort at Gehmer må være tilknyttet dette etterretningsvesen.

For så vidt står Gehmer omtrent i samme stilling som Sylvia Rafael. Også han må ha fått de samme opplysninger om de personer som skulle skygges som Marianne Gladnikoff og Dan Ærbel. Han visste følgelig at israelsk etterretningsvesen sto bak skyggingen, at denne skulle foregå hemmelig og gjaldt terrorister, og at når opplysningene som ble innhentet ved skyggingen, ble meddelt israelske myndigheter, kunne det volde fare for noens liv eller helbred.

Gehmers forklaring om at han også lørdag skulle se etter Benamane, kan ikke være riktig. Lederen av gruppen må ha visst at Benamane forlot landet allerede lørdag middag, og det må være klart at også Gehmers vakthold gjaldt Bouchikhi. Og med den innsikt som Gehmer hadde med hensyn til etterretningsvirksomhetens mål og virkemidler, må han i den situasjon som utviklet seg lørdag kveld foran kinoen, etter lagmannsrettens mening ha forstått at den fellesaksjon han var med i, sikkert eller høyst sannsynlig ville føre til Bouchikhis død. Også han er da skyldig til straff etter straffelovens § 91 a og § 233, men lagmannsretten kan ikke finne det godtgjort at han handlet med overlegg.

Domsmann Jan Deschington finner det ikke godtgjort at Abraham Gehmer har forstått at fellesaksjonen lørdag kveld sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til Bouchikhis død, men han burde ha forstått at dette ville bli følgen, og han blir da å straffe for medvirkning til uaktsomt drap etter straffelovens § 239.

Tiltalte nr. 5, Zwi Steinberg, har forklart at han i august 1973 skulle begynne i et firma i Paris som handlet med brasilianske halvedelstener. Han ville ikke oppgi innehaverens navn for ikke å trekke han inn i saken.

Steinberg kom til Paris i begynnelsen av mai for å sette seg inn i forholdene. Den 8. juni leiet han leilighet i Paris og har siden bodd i denne. Først i juli kom hans hustru og barn etter til Paris, og også de bodde i leiligheten.

Onsdag 18. juli 1973 oppholdt Steinberg seg i Amsterdam. En personlig venn spurte ham da om han var villig til å reise til Oslo i forbindelse med jødiske og israelske interesser. Det var ikke meget han skulle gjøre, men han ville få nærmere beskjed i Oslo av en person som het Iosi. Steinberg, som kjente attache Yigal Eyal, og hadde lyst til å treffe denne, sa seg villig. Han sa at han ville komme til å oppholde seg meget hos Eyal og kunne kontaktes der.

Steinberg kom til Oslo den 18. juli mellom kl. 16 og 17. Han tok inn på Norum hotell og reiste deretter opp til Eyal. Denne visste at han arbeidet i Paris, og Steinberg sa at oppholdet i Oslo var i forbindelse med arbeidet.

Steinberg ble kontaktet av Iosi mens han var hos Eyal, og etter å ha møtt denne, Pistauer og Ærbel i Tivoligrillen, dro Steinberg ut på Fornebu for å møte gruppen som kom fra Tel Aviv. Han nekter at han har gitt Marianne Gladnikoff en lapp med telefonnummer slik hun mener å huske.

Det ble til at Steinberg oppholdt seg meget hos familien Eyal. De følte seg utenfor og ensomme i Oslo og var glad over at han kom. De visste intet om hans oppdrag i Oslo.

Torsdag 19. juli ble Steinberg igjen kontaktet av Iosi, og på et møte på en kafè fikk Steinberg overlatt kr. 15.000,- som Iosi ba ham overlevere til Dan Ærbel når denne kontaktet ham.

Neste morgen ringte Iosi ca. kl. 8 til Eyals hus fra Lillehammer for å høre om Steinberg var på plass, og etter at Ærbel hadde fått pengene, ringte Iosi igjen fra Lillehammer for å høre om pengene var blitt utbetalt. Like etter var det en ny samtale fra Iosi med spørsmål om han ville bli inne eller gå ut, og noe senere på dagen kom det ennå en samtale hvoretter Iosi ville møte ham på en kafè i Oslo samme kveld. På møtet ble Steinberg bedt om å hente Pistauer på Ritz hotell neste dag og bringe ham til flyplassen. Det ble gjort og Steinberg tror Pistauer dro til København. Også lørdag ringte Iosi et par ganger fra Lillehammer. Første gang var for å høre hvordan det var gått med Pistauer. Neste gang fortalte Iosi at han ville komme til Oslo og ville ha et møte med Steinberg, men han ville ringe opp senere for å avtale møtet nærmere. Denne oppringning kom kl. 22 – 23 lørdag kveld, og Steinberg trodde ikke den kom fra Lillehammer. Iosi ville da møte Steinberg ved rådhuset neste morgen, og der ble Steinberg bedt om å bringe den bil som Ærbel hadde leidd fredag ut til Ærbel i leiligheten i Otto Ruges vei med beskjed om å levere den tilbake til utleiefirmaet.

Da Steinberg hadde utført sitt verv, traff han igjen Iosi og spiste frokost sammen med ham. Deretter flyttet Steinberg etter invitasjon fra Eyal til dennes leilighet, og her ble han arrestert 24. juli 1973 om kvelden.

I Steinbergs leilighet i Paris ble det den 10. desember 1973 funnet 11 nøkleknipper. På 8 av nøklemerkene er det navn, og det franske politi har funnet at 6 av nøkleknippene passer til 6 leiligheter hvor leieren er forsvunnet for lenger tid siden. Det antas derfor at leilighetene er dekkleiligheter for etterretningsvirksomhet, jfr. foran under omtalen av Abraham Gehmers forhold.

Steinberg nekter ethvert kjennskap til disse nøkleknipper. Hans familie reiste tilbake til Israel en tid etter hans arrestasjon. Familien ble hjulpet av en venn, og han har muligens brukt leiligheten etterpå og har etterlatt nøkleknippene der. Steinberg benekter enhver tilknytning til israelsk etterretningsvesen.

Lagmannsretten er enig i at funnet av nøkleknippene ikke er noe bevis for at Steinberg er tilknyttet israelsk etterretningsvesen. Derimot finner lagmannsretten det godtgjort at han var klar over at han medvirket til hemmelig innsamling av opplysninger om personlige eller politiske forhold under oppholdet i Oslo. Måten han ble engasjert på, måtte få ham til å forstå at oppdraget skulle være til fordel for Israel, og at det skulle foregå hemmelig. Når han videre fikk beskjed om å utbetale kr. 15.000,- til en mann som han bare hadde sett en gang tidligere, og uten kvittering, bekrefter det at det hele skulle foregå hemmelig, og at det må også vise at det var en storaksjon på gang.

De rikstelefoner fra Lillehammer som Steinberg har forklart seg om, er det gitt oppgave over fra Telegrafverket. Dessuten har det vært en rikstelefonsamtale fra det rom som Mike bebodde på Victoria hotell, lørdag kl. 19,18 til Eyals telefon. Denne samtale kunne Steinberg ikke huske.

Lagmannsretten kan ikke godta at samtalene fra Lillehammer, har hatt et så uskyldig innhold som han forklarte. Etter hele situasjonen finner lagmannsretten det godtgjort at han har medvirket som sambandsmann mellom gruppen og sentrale organer i den israelske etterretningstjeneste. Han må ha formidlet opplysninger om gruppens virksomhet og beskjeder fra og til denne, og selv om han ikke tidligere hadde drevet etterretningsvirksomhet, må han ha hatt kjennskap til det offisielle israelske syn på bekjempelse av terrororganisasjoner. Etter lagmannsrettens mening har han derfor forstått eller burde han ha forstått at opplysninger som gruppen hadde samlet, kunne volde fare for enkeltmenneskers liv eller helbred når han meldte dem videre. Han er da straffskyldig etter straffelovens § 91 a.

Derimot kan lagmannsretten ikke finne det godtgjort at han er skyldig til straff for medvirkning til drap. Riktig nok er det så at noen av telefonsamtalene slutter seg nær til sentrale punkter i utviklingen av skyggingen. Telefonen fra Victoria fant således sted omtrent på den tid da Bouchikhi gikk på kino, og Mike som samme morgen hadde bestilt rom på Victoria for 4 dager, sa opp rommet og flyttet ut uten begrunnelse mellom kl. 21 og 22. Men lagmannsretten kan ikke finne det godtgjort at Steinberg av denne samtale eller av andre samtaler eller forbindelser som han hadde med personer som var implisert i saken, forsto eller burde forstå at aksjonen gjaldt noe bestemt menneskeliv. Gruppen kunne ha hatt også andre sambandsledd, og selv om hebraisk kanskje i seg selv er god nok kode på det norske telefonnett, kan det ikke utelukkes at det ble brukt kode når det gjaldt selve avgjørelsen av hva som skulle skje med Boushikhi.

Steinberg blir derfor å frifinne for tiltalens post I.

Tiltalte nr. 6, Michael Dorf, forklarte at han aldri har hatt noe med israelsk etterretningsvesen å gjøre. Han ble kontaktet på en kafè i Tel Aviv av en mann som sa at han kom etter anbefaling fra en god venn av Dorf ved universitetet. Mannen spurte om Dorf var villig til å gjøre noe for jødiske og alminnelige interesser. Jobben ville sannsynligvis være forbundet med å reise til utlandet. Dorf erklærte seg villig, og det ble sagt at han skulle til Oslo og ville bli kontaktet av en bestemt mann som ville gi ham nærmere beskjed. Han fikk også oppgitt to telefonnummer i Haag som han skulle ringe og gi beskjeder til.

Dorf reiste til Oslo onsdag 18. juli 1973 og tok inn på KNA-hotellet. Dagen etter flyttet han over til Filadelfia hotell. Samme dag besøkte han den israelske ambassade og fikk arbeid. Arbeidet besto i arkivering og forsendelse av post.

Fredag 20. juli fikk Dorf telefonhenvendelse fra en person som presenterte seg som Gill, og som var mannen som skulle kontakte ham. Gill ga Dorf kodenavn på den person som han skulle spørre etter når han ringte til Haag. Oppringningen skulle foregå fra en kiosk. Gill hadde foreløpig ingen beskjeder, og det hadde han heller ikke ved neste telefonoppringning lørdag ettermiddag.

Tidlig søndag morgen ble Dorf vekket av telefon fra Gill som ville ha ham til å se etter i avisene om et mord som skulle ha foregått på Lillehammer. Dorf forsto ikke norsk, men på ambassaden skjedde det en oversettelse av første side av norske aviser, og Dorf skulle se etter om han fant noe der. Gill ba ham rapportere til Haag uansett om han fant noe eller ikke.

Mandag var mordet på Lillehammer omtalt på første side i avisene. Omtalen ble oversatt i ambassaden, og Dorf tok et sammendrag og ringte det oppgitte telefonnummer fra en kiosk om kvelden. Han ble bedt om å gjøre det samme med avisene neste dag, og han ble bedt om å skaffe detaljer om de personer som var arresterte.

Tirsdag 24. juli laget Dorf igjen sammendrag av det som sto i oversettelsen av avisene om mordet, og ringte det til Haag. Her fikk han en beskjed til seg selv og en beskjed til Steinberg som han muligens ville treffe hos Eyal. Han hadde også tidligere vært hos Eyal, og han tok drosje dit ca. kl. 22 tirsdag kveld. Like etterpå ble han arrestert.

Det er ikke tvil om at Dorf ble sendt til Oslo i forbindelse med den aksjon som de andre tiltalte er implisert i. Det er imidlertid ikke noe bevis for at han før drapet på Bouchikhi visste hva aksjonen gjaldt, og det er ikke noe bevis for at han før drapet gjorde noe annet enn det han selv har forklart. Betingelsen for straff etter straffeloven § 91 a og § 233 er da ikke til stede, og han blir å frifinne.

Straffeutmålingen i denne sak byr på helt spesielle vanskeligheter. Retten har ikke noen veiledning i tidligere rettspraksis.

På den ene side dreier det seg om en planlagt aksjon som endte med et drap i Norge, begått på åpen gate. Disse hensyn tilsier i og for seg en streng straffereaksjon.

På den annen side viser retten til det som tidligere er nevnt om den spesielle bakgrunn for saken i situasjonen i Midt-Østen. De tiltalte har i større eller mindre grad følt seg forpliktet til å delta i aksjonen, som de hadde forståelse av ville være til fordel for deres fedreland, Israel.

Statsadvokaten har gitt uttrykk for at aksjonen og dermed de tiltaltes deltakelse i denne må sees på som en del av krigshandlingene. Retten deler dette synspunkt.

Et avgjørende moment ved straffeutmålingen er hvilken del hver enkelt av de tiltalte har hatt i aksjonen.

Det dreier seg om en samlet aksjon, ledet av en eller annen av de øvrige ettersøkte og hvor hver enkelt av de impliserte var tildelt sin spesielle oppgave. De fire første tiltaltes virksomhet har således også vært nødvendige ledd i den samlede plan. Når de tiltalte nr. 2 Rafael og nr. 3 Gehmer ble utstyrt med falske pass, er dette også et ledd i hele aksjonen, for å lette deres adkomst til Norge og skjule deres rette identitet.

På den annen side er det på det rene at ingen av disse har hatt noen bestemmende innflytelse på planene, og de er på et forholdsvis sent tidspunkt blitt klar over at det dreiet seg om et drap. På det tidspunkt kunne det være vanskelig for noen av dem å trekke seg ut av affæren. Man må i hvert fall kunne anta at protester eller innsigelser på det tidspunkt ville være uten noen virkning slik at ingen av de 4 tiltalte hadde det i sin makt å kunne forhindre det endelige resultat, nemlig at Bouchikhi ble drept.

Retten finner at hver enkelt av de tiltaltes medvirkning til drapet kan sies å ha vært av ringe betydning i forhold til hovedmennene. Strl. § 58 vil da få anvendelse slik at retten har adgang til å gå under den vanlige minimumsstraff for forsettelig drap.

Retten kan derimot ikke se at noen av de tiltalte har stått i noe avhengighetsforhold til lederne av aksjonen. De er alle frivillig blitt med på turen til Norge og det er ikke opplyst at de har gjort noe alvorlig forsøk på å reise hjem.

Om straffeutmålingen for hver enkelt vises stort sett til det som foran er nevnt om hver enkelts deltakelse i aksjonen.

For Marianne Gladnikoff, som alene dømmes for uaktsomt drap, bemerker retten at hennes uaktsomhet må sies å ligge nær opp til forsett. På den annen side tar retten hensyn til den utførlige og oppriktige forklaring hun avga på et tidlig tidspunkt under etterforskningen.

Etter en vurdering av disse momenter finner retten å kunne fastsette straffene slik, idet straffelovens § 62 tas i betraktning for de tiltalte nr. 1 – 4.

For tiltalte nr. 1 Marianne Gladnikoff, som dømmes etter strl. § 239 og § 91 a fengsel i 2 år og 6 måneder.

For tiltalte nr. 2 Sylvia Rafael, som dømmes etter strl. § 233, 1. ledd, § 91 a og § 182, 1. ledd, 2. straffealternativ, fengsel i 5 år og 6 måneder.

For tiltalte nr. 3, Abraham Gehmer, som dømmes etter de samme straffebestemmelser, fengsel i 5 år og 6 måneder.

For tiltalte nr. 4, Dan Ærbel, som dømmes etter strl. § 233, 1. ledd og § 91 a fengsel i 5 år.

For tiltalte nr. 5, Zwi Steinberg, som dømmes etter strl. § 91 a fengsel i 1 år.

For alle de tiltalte vil fragå utholdt varetektsarrest, for de tiltalte nr. 1 – 4 fra 22. juli 1973, for tiltalte nr. 5 Steinberg fra 24. juli 1973.

Påtalemyndigheten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger og saksomkostninger vil ikke bli idømt.

Dommen er enstemmig bortsett fra dissensen om domfellelse etter strl. § 233, 1. ledd for de tiltalte nr. 2, 3 og 4.

Domsslutning

1. Tiltalte nr. 1 Ethel Marianne Gladnikoff, født 13.8-1943, dømmes for forbrytelser mot strl. § 239 og § 91 a jfr. § 62 til fengsel i 2 – to – år og 6 – seks – måneder med fradrag av 195 – ethundreognittifem – dager for utholdt varetektsarrest. Hun frifinnes for tiltalen etter strl. § 233.

2. Tiltalte nr. 2 Sylvia Rafael, født 1.4.1937, dømmes for forbrytelser mot strl. § 233, 1. ledd, § 91 a og § 182, 1. ledd, 2. straffealternativ, jfr. § 62 til fengsel i 5 – fem – år og 6 – seks – måneder med fradrag av 195 – ethundreognittifem – dager for utholdt varetektsarrest.

3. Tiltalte nr. 3 Abraham Gehmer, født 1.11.1937, dømmes for forbrytelser mot strl. § 233, 1. ledd, § 91 a og § 182, 1. ledd, 2. straffealternativ, jfr. § 62 til fengsel i 5 – fem – år og 6 – seks – måneder med fradrag av 195 – ethundreognittifem – dager for utholdt varetektsarrest.

4. Tiltalte nr. 4 Dan Ærbel, født 28.2-1937, dømmes for forbrytelser mot strl. § 233, 1. ledd og § 91 a, jfr. § 62 til fengsel i 5 – fem – år med fradrag av 195 – ethundreognittifem – dager for utholdt varetektsarrest.

5. Tiltalte nr. 5 Zwi Steinberg, født 18.8-1943, dømmes for forbrytelser mot strl. § 91 a til fengsel i 1 – ett – år med fradrag av 193 – ethundreognittitre – dager for utholdt varetektsarrest. Han frifinnes for forbrytelser mot strl. § 233.

6. Tiltalte nr. 6 Michael Dorf, født 10.4.1946, frifinnes.

Dommen ble lest opp for de tiltalte og den frifunne.

Det ble så meddelt de domfelte innen hvilken frist og på hvilken måte de skulle si fra om anke.

De domfelte tok betenkningstid og fikk utlevert et eksemplar av »Rettledning til domfelte».

Retten hevet kl. 16,15.

Astri Rynning, Fung. lagmann Erling Haugen, Karl Lous, Grete Olsen Berger, Karin Synnøve Nilsen, Jan Deschington, Øivind Jentoft Aksnes

Protokollfører: Liv Jensen.