2 Utvalgets sammensetning og mandat
2.1 Utvalgets sammensetning
Utvalget av 1998 for gransking av Lillehammer-saken ble oppnevnt ved kgl. res av 20. november 1998. Utvalget fikk ved oppnevningen følgende sammensetning:
Generalmajor Gullow Gjeseth, leder
Advokat Janne Kristiansen
Fylkesmann Tora Aasland
Politimester Willy Haugli
Generalsekretær Svein Grønnern
Direktør Tove Strand
Utvalgets sekretariat har bestått av hovedsekretæren, byrettsdommer Peter Blom, rådgiverne, politiførstebetjentene John Ståle Stamnes og Knut Jan Nielsen, og førstekonsulent Lene Orsten.
2.2 Utvalgets mandat
Utvalget fikk ved oppnevningen følgende mandat:
«Gransking – mandat
Gjenstand for gransking
Formålet med granskingen er å finne frem til de faktiske forhold i Lillehammer-saken. Den skal ikke ha en strafferettslig forfølgning for øye.
Granskingen skal ta sikte på å klarlegge om det fra noen norske myndigheter eller personer er gitt bistand forut for, i forbindelse med, eller etter drapet på Ahmed Bouchikhi, eller om det fra noen slike myndigheter eller personer er utøvd kritikkverdige forhold i forbindelse med etterforskingen av drapet og den senere straffesaksbehandling.
Videre bør granskingen ta sikte på å avklare om opplysninger urettmessig ble holdt tilbake for Justisdepartementet i forbindelse med henvendelsene i 1990 og 1993 som ble rettet til riksadvokatembetet på bakgrunn av spørsmål fra stortingsrepresentant Paul Chaffey.
Granskingen skal ikke rette seg mot domstolenes behandling av straffesaken. Det forutsettes at granskingen ikke griper inn i den etterforsking som ble iverksatt mot Mike Harari i juni 1998.
Utvalgets fullmakter og arbeidsform
Utvalget skal ikke kunne motta instrukser fra andre enn Kongen i statsråd. Det bestemmer selv sin arbeidsmåte, og kan herunder anta medhjelpere til å bistå seg i forbindelse med undersøkelsene.
Utvalget gis adgang til å inspisere arkiver og registre som kan ha betydning for undersøkelsen hos offentlige myndigheter, herunder politiet, etterretningstjenesten, påtalemyndigheten og departementene. Utvalget kan kreve å få seg forelagt alle opplysninger som er nødvendige for at det skal kunne gjennomføre undersøkelsen.
Utvalget kan innkalle enhver embets- og tjenestemann ved institusjoner nevnt i punkt 2 annet ledd til avhør.
Rundskriv 4. mars 1975 fra Justisdepartementet om regler for granskingskommisjoner, gjelder så langt det passer.
Fritak for taushetsplikt
Nåværende og tidligere embets- og tjenestemenn fritas for instruksbestemt taushetsplikt ovenfor utvalget for forhold som er av betydning for undersøkelsen.
Taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13, straffeprosessloven § 61 a og politiloven § 24 er ikke til hinder for at nåværende og tidligere embets- og tjenestemenn forklarer seg for utvalget, jfr. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 4, straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 4 og politiloven § 24 første ledd.
Sikkerhetsklarering
Granskingsutvalgets medlemmer og eventuelle medhjelpere sikkerhetsklareres av Justisdepartementet og autoriseres av vedkommende departement eller institusjon til å få innsyn i dokumenter i den grad det er nødvendig for å gjennomføre undersøkelsene.
Taushetsplikt
Granskingsutvalgets medlemmer og eventuelle medhjelpere plikter å bevare taushet om forhold de blir kjent med i denne egenskap, med mindre det gjelder bruk av opplysninger for å oppnå det formål de er innhentet for.
Avlevering av rapporten
Det tas sikte på at den endelige rapport skal kunne fremlegges for offentligheten. Den må derfor formuleres slik at den ikke gir opplysninger som kan skade rikets sikkerhet, person- eller kildevern.
Kommisjonen skal avgi sin rapport til Justisministeren innen 1. mars 2000.» 1
2.3 Forståelsen av mandatet
Utvalget har under sitt arbeid basert seg på en vid forståelse av mandatet som gir mulighet for å behandle flest mulig problemstillinger. Dette for å være sikker på at alt som kan tenkes å ha betydning for saken er blitt undersøkt. Etter mandatet skal utvalget ikke granske domstolenes behandling av straffesaken og heller ikke ha noen strafferettslig forføyning for øye. Dette er lagt til grunn under utvalgets arbeid. Videre er granskingen i mandatet forutsatt ikke å skulle gripe inn i den etterforskning som ble iverksatt mot Mike Harari i juni 1998. Etter beslutning fra setteriksadvokat Henry John Mæland ble etterforskningen mot Harari innstilt med endelig virkning 18. oktober 1999. Utvalget har fra dette tidspunkt basert seg på at påtalemyndighetens etterforskning fra 1996 i sin helhet faller inn under utvalgets mandat. Dette gjelder også den del av etterforskningen som omfattet Harari, likevel slik at utvalget ikke har vurdert det påtalemessige utfall denne etterforskningen fikk. 2 Justisdepartementet har i skriv av 3. november 1999 ikke hatt innvendinger mot en slik forståelse av mandatet. Setteriksadvokatens konklusjon om å innstille etterforskningen mot Harari ble truffet lenge etter at utvalget var blitt oppnevnt og hadde startet sitt arbeide. Utvalget har i samsvar med mandatet ikke grepet inn i denne etterforskningen på noen måte og heller ikke sett det som sin oppgave å overprøve det endelige påtalemessige utfall etterforskningen fikk.
Denne forståelsen av mandatet har likevel ikke vært til hinder for at utvalget har vurdert flere av de beslutninger som er truffet av påtalemyndigheten under etterforskningen av saken fra 1973 og helt frem til og med 1998. Eksempelvis gjelder dette beslutningen fra politimesteren i Gudbrandsdal om å trekke etterlysningene internasjonalt i mars 1977, Riksadvokatens beslutninger om å innstille sine undersøkelser i 1989 og 1993, samt førstestatsadvokatens beslutning om å trekke etterlysningen internasjonalt av Harari i desember 1998. Utvalget er klar over at slike påtalemessige vurderinger normalt ikke vil bli gjenstand for overprøving fra andre offentlige myndigheters side. Etter mandatet skal utvalget imidlertid klarlegge om det er utøvd kritikkverdige forhold i forbindelse med etterforskningen av drapet og den senere straffesakbehandling. Så langt det har vært nødvendig for å oppfylle denne delen av mandatet har utvalget vurdert alle påtalemessige beslutninger tatt fra 1973 til og med 1998.