3 Utvalgets virksomhet

3.1 Utvalgets arbeidsmåte

3.1.1 Generell beskrivelse av utvalgets arbeidsmåte

Lillehammer-saken faller tidsmessig i to hoveddeler. Den første hoveddelen omhandler det som skjedde under opptakten til drapet på Bouchikhi i juli 1973, gjennomføringen av drapet, gjerningsmennenes flukt fra drapsstedet, samt politiets etterforskning i 1973 som ledet frem til domfellelsene i 1974. Utvalget har gjennom sin gransking søkt å klarlegge både det faktiske hendelsesforløp og hvorvidt det har funnet sted noen form for norsk medvirkning eller blitt utvist andre kritikkverdige forhold fra norsk side i forbindelse med drapet. Denne første delen av utvalgets gransking har vært komplisert og tidkrevende på grunn av de over 25 år som har gått siden drapet fant sted. Flere sentrale aktører har falt bort, blant annet Gunnar Haarstad, overvåkingsjefen i 1973 og Laurits Jensen Dorenfeldt, riksadvokat i 1973.

Den andre hoveddelen av utvalgets arbeid har omhandlet kommunikasjonen mellom Politiets overvåkingstjeneste, førstestatsadvokaten i Oslo, Riksadvokaten, Justisdepartementet og Stortinget. Denne del av saksforholdet er av nyere dato og har blitt godt belyst gjennom dokumentene knyttet til saken, samt ved intervjuer med sentrale personer.

Utvalget har benyttet seg av et omfattende kildemateriale. Utvalget har under sitt arbeid fått innhentet samtykke til offentliggjøring av enkelte sentrale dokumenter som angår saken. Disse er sammen med utvalgets eget arkiv overlevert Justisdepartementet. Annen åpen dokumentasjon finnes i de arkiver det er vist til i notene. Utvalget har ikke hatt ansvar for avgradering av gradert materiale. Slikt materiale er sendt i retur til den myndighet det tilhører.

Sekretariatets medlemmer har vært avgitt på full tid for granskingsarbeidet. Arbeidet har i hovedsak vært lagt opp slik at sekretariatet i samarbeid med utvalgets medlemmer har gjennomgått det aktuelle arkivmaterialet. Dokumentmaterialet er gjennomgått i utvalgets møter. I tillegg har utvalget avholdt ordinære utvalgsmøter hos Politiets overvåkingstjeneste og Forsvarets Overkommando/Etterretningsstaben for undersøkelser i arkivene.

Store deler av det skriftlige kildegrunnlaget i Lillehammer-saken er fremdeles gradert. Samtlige medlemmer av utvalget og sekretariatet er derfor blitt sikkerhetsklarert av Justisdepartementet for «strengt hemmelig» etter gjeldende regler.

3.1.2 Reise- og møtevirksomhet

Det har vært foretatt reiser utenlands til København, Stokholm, Roma, London, Haag, Amsterdam, Lyon, Tel Aviv og Paris. Innen Norge har det vært foretatt reiser til Bergen, Trondheim, Hamar, Vestoppland (Gjøvik) og Gudbrandsdal (Lillehammer) politidistrikter. Utvalget har på disse reisene hatt samtaler med myndigheter og enkeltpersoner. Videre har man mottatt relevant dokumentmateriale. Arkiver ved aktuelle norske ambassader i utlandet er blitt undersøkt.

Utvalget har i løpet av sin virksomhet avholdt 30 ordinære utvalgsmøter hvor alle medlemmene har vært innkalt. I tillegg har det vært avholdt en rekke møter mellom sekretariatet og enkelte av utvalgets medlemmer underveis i arbeidet.

3.1.3 Analysearbeid

Utvalget har foretatt selvstendige analyser av opplysninger i saken med hensyn til telefonnumre, registreringsnumre for biler, leiligheter og hotellregistreringer. Slike opplysninger er sammenholdt med påstander om mulige forbindelser til norske borgere.

3.2 Undersøkelsenes omfang

3.2.1 Primærkilder ved arkiver i Norge og i utlandet

3.2.1.1 Gudbrandsdal og Hamar politidistrikter

Utvalget har gjennomgått straffesaksdokumentene tilhørende Gudbrandsdal politidistrikt fra etterforskningen i 1973. Disse saksdokumentene, som utgjør anslagsvis 3000- 4000 sider, er dokumentført etter tradisjonelt mønster for politiets straffesaker. Dokumentene omfatter oversikt over mottatte meldinger og disposisjoner som er truffet, åstedsundersøkelser, opplysninger om Bouchikhi, 112 vitneforklaringer, opplysninger om motorkjøretøyer, opplysninger om hver enkelt av de 14 etterlyste personene, diverse personopplysninger om andre aktuelle personer knyttet til saken, samt dokumenter med referanser til drapene i Paris og Roma i 1972 og 1973. I tillegg omfatter dokumentene 117 rapporter som gir opplysninger av mer perifer interesse (såkalte 0-dokumenter), en mappe fra undersøkelser og opplysninger innsamlet i Paris og en mappe med ulike beslag.

Videre har utvalget innhentet deler av vaktprotokollene fra juli og august 1973 ved Gudbrandsdal og Hamar politidistrikter. Den originale vaktprotokoll fra Gudbrandsdal politidistrikt i juli 1973 har det imidlertid ikke vært mulig å finne. Det som forefinnes er bare en utskrift av vaktjournalen for 21. juli 1973 kl. 22.50. 1 Det har således ikke vært mulig for utvalget å kontrollere hva som ellers har innkommet av meldinger til politikammeret i tiden rett forut for drapet. Heller ikke de beslag som ble foretatt i 1973 er lenger komplette. Blant annet mangler en del brev som ble beslaglagt hos Bouchikhi. 2

Utvalget har videre intervjuet etterforskningsledelsen som i 1973 besto av statsadvokat Håkon Wiker, politiavdelingssjef Rolf Harry Jahrmann og politiførstebetjent Magnhild Aanestad. I tillegg er 4 tjenestemenn som deltok i etterforskningen fra Gudbrandsdal politidistrikt og Kriminalpolitisentralen intervjuet, samt 6 personer som var tilknyttet Overvåkingssentralen i 1973.

De vanlige straffesaksdokumentene knyttet til etterforskningen i 1973 ble 24. juli 1973 gradert hemmelige etter sikkerhetsinstruksen. 3 En betydelig del av dokumentene ble imidlertid avgradert 3. november 1973. I forbindelse med utvalgets arbeid er dokumentene avgradert i sin helhet.

3.2.1.2 Oslo statsadvokatembeter

Dokumenter tilhørende Oslo statsadvokatembeter fra etterforskningen som ble innledet i 1996, er gjennomgått av utvalget. Disse omfatter undersøkelser omkring Forsvarets etterretningstjeneste, undersøkelser knyttet til dokumenter hos Politiets overvåkingstjeneste, samt undersøkelser omkring enkeltpersoner slik som blant annet Mike Harari, Israel Krupp, Victor Ostrovsky, Hans Otto Meyer m.fl.. Videre inneholder disse dokumentene analyse- og oversiktsrapporter knyttet til faktaopplysninger i tiden 17. juli til 25. juli 1973, telefonnumre funnet i saken og andre opplysninger av nyere dato, samt undersøkelser av opplysninger gitt av Synnøve Gaustad. Flere av saksdokumentene er graderte etter sikkerhetsinstruksen, da etterforskningen blant annet omfattet personer tilknyttet Forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjeneste. Utvalget har i samråd med statsadvokaten fått avgradert en del av dette materialet og innhentet de nødvendige samtykker til offentliggjøring. Dette gjelder blant annet utdrag av en del av de sentrale vitneforklaringene.

I tillegg har utvalget undersøkt statsadvokatens arkiv, herunder journalene fra 1973 og første halvår av 1974, samt enkelte øvrige journaler og korrespondanse, blant annet oversendelsespåtegninger, av både eldre og nyere dato.

Utvalget har videre mottatt forklaring fra førstestatsadvokat Lasse Qvigstad og Håkon Wiker, statsadvokaten i 1973.

3.2.1.3 Riksadvokatembetet

Hos Riksadvokaten er saksmappene «Lillehammer-saken» (1973 - 1975), «Mike Harari» (1989 - 1997), «Setteriksadvokat» (1993 -1998) og «Erstatningsmappe» (1997 - 1999) undersøkt. Videre har utvalget gjennomgått saksmapper på til-grensende emner. Arkivnøkkelen og samtlige journaler er gjennomgått for tidsperioden 1973 til 1998.

Setteriksadvokat Karlsruds dokumenter er i sin helhet undersøkt av utvalget. Disse omfatter blant annet forklaringene fra tidligere riksadvokat Rieber-Mohn og nåværende riksadvokat Busch, samt setteriksadvokatens beslutning av 27. januar 1998 om å henlegge anmeldelsene mot Rieber-Mohn og Busch. Utvalget har videre mottatt forklaring fra Rieber-Mohn, Busch og Karlsrud.

3.2.1.4 Kriminalpolitisentralen

Ved Kriminalpolitisentralen er gjenpart av straffesaksdokumentene fra 1973 gjennomgått. Videre er teleksjournalen for perioden 1973 til 1974 og telegrammer fra diverse sambandsstasjoner til Interpol Oslo for perioden 7. juli til 19. juli 1973 undersøkt. Hemmeligjournalen for perioden 1973 til 1999 og brevjournalen for 1973 og 1989 er også gjennomgått. Brevjournalene inneholdt lite av relevans for Lillehammer-saken.

3.2.1.5 Politiets overvåkingstjeneste

Politiets overvåkingstjeneste (POT) ble på et tidlig tidspunkt trukket inn i etterforskningen. Foruten å bistå med formidling av forespørsler gjennom samarbeidende tjenester, stilte POT også sitt sambandsutstyr til disposisjon for Gudbrandsdal politikammer. Utvalget har hatt full tilgang til overvåkingstjenestens arkiv. Overvåkingstjenestens sakarkiv på Lillehammer-saken er gjennomgått, og vesentlige deler av disse dokumentene er i dag avgradert. I tillegg har utvalget undersøkt andre relevante saker i emnearkivet og personarkivet fra 1973 og første halvår av 1974. For samme tidsrom er også relevante journaler, arkivnøkler, periodiske rapporter om POTs virksomhet, referater fra lokale og landsdekkende konferanser, samt arkivmateriale vedrørende telefonkontroller gjennomgått. Herunder har utvalget fått bekreftet fra Telenor at selskapet ikke har oppbevart registreringer av kontrollerte telefonnumre fra 1973/74. 4 Utvalget har videre kontrollert en rekke navn, både norske og utenlandske, som kunne ha tilknytning til saken i 1973 opp mot eksisterende registre hos Overvåkingssentralen.

I tillegg er Overvåkingssentralens arkiver av nyere dato kontrollert mot den korrespondanse som har vært knyttet til saken i de senere år. Protokoller og arkivene for Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten er også kontrollert med henblikk på mulig aktuelt materiale for årene 1973 og 1974.

Utvalget har ikke hatt anledning til å gjennomgå sambandsjournalene ved Overvåkingssentralen for 1973/74, da disse ikke har vært mulig å finne. Fra Overvåkingssentralen er det opplyst at protokollene sannsynligvis må være makulert, men noen dokumentasjon for slik makulering forefinnes ikke. Sakene skal etter det opplyste også ha blitt ført fortløpende ut og inn av A-journalene som er kontrollert av utvalget. 5

Utvalget har hatt samtaler med de tidligere overvåkingssjefene Jostein Erstad og Ellen Holager Andenæs. I tillegg er tilsammen 9 embets- og tjenestemenn tilknyttet Overvåkingssentralen og lokale ledd i perioden 1973 til 1999 intervjuet.

3.2.1.6 Justisdepartementet

Utvalget har gjennomgått relevante deler av arkivene i de ulike avdelinger i Justisdepartementet, slik som Politiavdelingen, Rednings- og beredskapsavdelingen, Sivilavdelingen, Lovavdelingen, Kriminalomsorgsavdelingen, herunder Trondheim kretsfengsel og Utlendingsavdelingen, herunder Utlendingsdirektoratet.

Saksdokumentene i Justisdepartementet refererer seg blant annet til departementets interne referater fra møter vedrørende Lillehammer-saken, benådningsspørsmål, utvisnings- og utleveringsspørsmål, spørsmål om erstatning, politianmeldelse av Riksadvokaten, samt avgraderingsspørsmål og svar til Stortinget helt frem til opprettelsen av granskingsutvalget av 1998.

Utvalget har videre mottatt forklaringer fra de tidligere justisministrene Petter Mørch Koren (KrF), Inger Louise Valle (AP), Else Bugge Fougner (H) og Grete Faremo (AP), tidligere statssekretærer, samt tidligere og nåværende embets- og tjenestemenn.

3.2.1.7 Utenriksdepartementet

Utvalget har i Utenriksdepartementets arkiv foretatt undersøkelser i arkivnøkkelen og journalen for 1973 og første halvår av 1974. Departementets mappe på Lillehammer-saken er i sin helhet gjennomgått. Det samme gjelder arkivmateriale som belyser det bilaterale samarbeidet mellom Norge og Israel, Storbritannia, Frankrike og Italia i 1970-80. Enkelte emner av mer tilgrensende karakter er gjennomgått, som f.eks. tungtvann, atomenergi, m.v. Ulike emner vedrørende etterretnings- og overvåkingstjenesten, herunder arkivet til det tidligere embetsmannsutvalget for nasjonal håndtering av krisesituasjoner er gjennomgått. Også arkivene ved ambassadene i København, Stockholm, London, Haag, Roma og Tel Aviv er kontrollert for det aktuelle tidsrom.

3.2.1.8 Forsvarsdepartementet

Forsvarsdepartementets journaler for perioden 1973 til første halvår 1974 er gjennomgått. Videre er saker på aktuelle emner kontrollert, både for nevnte periode og de senere år.

3.2.1.9 Statsministerens kontor, Riksarkivet og Stortinget

Utvalget har gjennomgått alle relevante regjeringsnotater, dagsordener, protokoller og referater fra regjeringskonferanser. Aktuelle deler av dette materialet er gjennomgått. Det samme gjelder protokollene fra møter i Regjeringens sikkerhetsutvalg, samt journal over graderte saker ved statsministerens kontor. Deler av dette materialet, herunder regjeringsprotokollene er gjennomgått i Riksarkivet.

Fra Stortingets arkiv har utvalget fått innhentet referater fra møtene i Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité 13. august 1973 og 5. februar 1974. Disse er i forbindelse med utvalgets arbeid avgradert og tillatt gjort offentlig tilgjengelige. 6 Utvalget har fått opplyst fra Stortingets administrasjon at det ikke finnes andre dokumenter i Stortingets arkiv som angår Lillehammer-saken i perioden juli 1973 til juli 1974. 7

3.2.1.10 Forsvarets Overkommando, Huseby

Ved Forsvarets Overkommandos bortsettingsarkiv på Huseby er relevante deler av overkommandoens graderte arkivmateriale gjennomgått. Her fantes imidlertid ikke noe av interesse for Lillehammer-saken.

Sikkerhetsstabens arkiv for perioden 1973-1974 befant seg også på Huseby. Gradert materiale i disse arkivene er undersøkt, men inneholdt ikke informasjon av relevans for saken.

3.2.1.11 Forsvarets Overkommando, Etterretningsstaben

Ved Etterretningsstabens arkiv er journaler for tiden 1973 og første halvår av 1974 undersøkt. Det samme gjelder saksmapper på relevante emner for tilsvarende periode. Det er imidlertid lite arkivmateriale som fortsatt eksisterer fra avdeling E-13, spesiell innsamling (Liaisongruppa) og E-14, okkupasjonsberedskapen (Stay Behind). FO/E har ved oversendelse av 28. januar 2000 opplyst at liaisonleddet mottok dokumenter fra samarbeidende parter. Dokumentene ble fordelt til de ulike ledd i organisasjonen. Dokumentene ble også registrert i egen journal som ble oppbevart så lenge det var behov for eventuelt å etterspørre vedkommende dokument og deretter makulert. Alt journalmateriale ved E-13 fra den aktuelle perioden er således makulert. Ved E-14 eksisterer fortsatt journalene og også en del av dokumentmaterialet fra den aktuelle periode. 8

Utvalget har videre mottatt forklaringer fra sjefen for etterretningstjenesten i 1973, general Reidar Torp, sjefen for E-13, Trond Johansen, samt 8 tjenestemenn tilknyttet Forsvarets etterretningstjeneste i tillegg til dem som ble avhørt i forbindelse med etterforskningen i 1996.

3.2.1.12 Nygaard Haug utvalget, 1993-1994

Nygaard Haug utvalget ble oppnevnt ved kgl. res. 16. april 1993. Utvalget undersøkte påstander om ulike former for ulovlig virksomhet rettet mot norske borgere fra Forsvarets etterretningstjenestes side. Utvalget avga sin rapport til Forsvarsdepartementet 30. juni 1994. Lillehammer-saken ble ikke direkte undersøkt eller vurdert av Nygaard Haug utvalget. Under utvalgets arbeid ble det foretatt avhør av en rekke personer. Både Lund-kommisjonen og Lillehammer-utvalget har hatt tilgang til referatene.

3.2.1.13 Statsadvokat Edward Dahls etterforskning, 1993-1995

Riksadvokaten iverksatte 3. juni 1993 etterforskning under ledelse av førstestatsadvokat Edward Dahl som settestatsadvokat for å etterforske påstander om ulovlig overvåking av Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas. Etterforskningen ble avsluttet 30. mai 1995. 9 Påtalemessig ble de delene av saken som spesielt gjaldt Ramm og Setsaas henlagt dels etter bevisets stilling og dels fordi intet straffbart forhold ble funnet bevist. I tilknytning til saken fremkom blant annet enkelte påstander om Lillehammer-saken, uten at etterforskningen førte frem til konklusjoner i den forbindelse. I mellomtiden var Lund-kommisjonen oppnevnt, og materialet fra Dahls etterforskning ble stillet til kommisjonens rådighet slik at denne kunne fortsette undersøkelsene.

Lillehammer-utvalget har hatt tilgang til saksdokumentene fra Dahls etterforskning. Dahl har videre gitt utvalget en orientering om det arbeid som ble utført.

3.2.1.14 Opplysninger fra utenlandske myndigheter og enkeltpersoner

Via utenrikstjenesten har utvalget henvendt seg til ansvarlige myndigheter i Israel, Marokko, USA, Italia, Frankrike, Storbritannia og Danmark med anmodning om informasjon under henvisning til utvalgets mandat. Israelske myndigheter har i skriv av 25. oktober 1999 kategorisk fastslått at verken norske borgere eller norske myndigheter var involvert i saken. Ytterligere kommentarer er ikke gitt i det israelske svaret på utvalgets henvendelse med anmodning om møte med rette myndigheter. 10 Utvalget har også tatt kontakt med Dan Ærbel og Sylvia Rafael for informasjon om saken. Etter å ha hatt noe tid til å områ seg, har de imidlertid gitt uttrykk for at de ikke er villige til å svare på nærmere spørsmål fra utvalget. 11

Fra myndighetene i Marokko og USA har utvalget ikke fått svar på sine henvendelser innen fristen.

Italienske myndigheter har gitt utvalget adgang til å gjennomgå straffesaksdokumentene fra drapet på Wael Adel Zwaiter 16. oktober 1972 i Roma. 12 Herunder er dokumentene vedrørende den italienske påtalemyndighetens etterforskning mot de pågrepne i Lillehammer-saken gjennomgått.

Franske myndigheter har svart på utvalgets henvendelse med å oversende kopi av beslutningen om å henlegge saken i anledning drapet på blant annet Al Kubaisi. 13

Britiske myndigheter har ikke imøtekommet utvalgets ønske om opplysninger i saken under henvisning til at utvalgets arbeid ikke faller inn under den aktuelle britiske lovgivning. 14

Utvalget har hatt møte med danske myndigheter i sakens anledning og fått dokumentert den kommunikasjon som var mellom Norge og Danmark om saken i 1973/74. 15

Utvalget har også hatt kontakt med enkeltpersoner i utlandet for intervjuer og innhenting av opplysninger. Utvalget har ut fra en samlet vurdering funnet det mest korrekt ikke å benytte seg av de kanaler norske myndigheter har med samarbeidende tjenester i utlandet. Dette blant annet fordi utvalgets arbeid ikke har hatt noen strafferettslige forføyninger for øye og fordi utvalgets henvendelser utenlands via utenrikstjenesten uansett må forutsettes å ha blitt utførlig behandlet av de ansvarlige myndigheter.

Med bistand fra den norske ambassaden i Bonn har utvalget rettet henvendelse til Stasi-Unterlagen-Gesetz for å få informasjon om Kemal Benamane. Utvalget har fått bekreftet at man til tross for omfattende arkivundersøkelser i Stasi-arkivene ikke har funnet henvisninger til Benamane. 16

3.2.2 Sekundærkilder

3.2.2.1 Lund-kommisjonen, 1994-1996

Stortingets kommisjon for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere ble oppnevnt ved Stortingets beslutning 1. februar 1994. Kommisjonens leder var høyesterettsdommer Ketil Lund. Rapporten ble avgitt til Stortingets presidentskap 28. mars 1996. 17 Lund-kommisjonens mandat var meget vidt, idet alle forhold skulle granskes knyttet til påstander om at Politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste, Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenester, har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere i perioden 1945 til 1996.

Påstander om at norske myndigheter eller personer medvirket i forbindelse med drapsaksjonen på Lillehammer i 1973 er behandlet i Lund-kommisjonens rapport pkt. 13.10. Under granskingen fant kommisjonen ikke støtte for de påstander som ble undersøkt. Dette gjaldt blant annet påstander om at Trond Johansen, leder for Forsvarets etterretningstjenestes liaisongruppe, var israelsk agent og bisto Mossad i forbindelse med aksjonen. Med hensyn til påstandene om at Politiets overvåkingstjeneste, okkupasjonsberedskapen (Stay Behind) eller personer med tilknytning til denne medvirket i forbindelse med drapet, fant kommisjonen ved sine undersøkelser heller ikke belegg for dette.

Alle påstander om mulig norsk medvirkning i Lillehammer-saken ble imidlertid ikke undersøkt av Lund-kommisjonen. Oslo statsadvokatembeter iverksatte i januar 1996 videre etterforskning med sikte på å klarlegge nettopp påstandene om at det fra norsk side ble medvirket til drapet. I samråd med Stortinget stilte Lund-kommisjonen opplysninger om aktuelle vitner og foretatte undersøkelser til rådighet for påtalemyndighetens etterforskning. Påtalemyndigheten fikk imidlertid ikke innsyn i kommisjonens arkivalia. 18

Lillehammer-utvalget har som tidligere nevnt hatt tilgang til etterforskningsdokumentene fra 1996. Utvalget har via Justisdepartementet henvendt seg til Stortinget med anmodning om innsyn også i Lund-kommisjonens arkivalia. 19 Stortingets administrasjon har i brev av 29. januar 1999 redegjort nærmere for de særlige regler som gjelder for tilgang til Lund-kommisjonens arkiv. 20 Siden reglene bare åpner for innsyn i arkivet under helt spesielle omstendigheter, har utvalget ikke funnet det hensiktsmessig å forfølge denne saken videre. Utvalget har imidlertid vært i kontakt med Lund-kommisjonens leder og fått informasjon fra enkelte av kommisjonens medlemmer om de deler av arbeidet som har hatt relevans for Lillehammer-saken.

3.2.2.2 Medieoppslag

Lillehammer-saken har blitt utførlig omtalt i dagspressen både i tilknytning til drapsetterforskningen i 1973 og ved gjenopptakelse av saken fra slutten av 1980-tallet. Utvalget har gjennomgått et betydelig antall avisoppslag for perioden 1973 til 1999. Både utenlandske aviser, landsdekkende aviser og lokale aviser fra Gudbrandsdalsområdet er undersøkt. Medieoppslagene er preget av at det alt på et tidlig tidspunkt ble framsatt spekulasjoner om mulig norsk medvirkning til drapsaksjonen. Se nærmere under kapittel 6. Utvalget har intervjuet journalistene Vegard Bye, Dag Christensen, Kristian Hosar, Alf R. Jakobsen, Finn Sjue, Kjetil Stormark, Bertel Thomsen og Geir Øvrevik. Samtlige av disse har arbeidet med Lillehammer-saken.

3.2.2.3 Litteratur

Lillehammer-saken har blitt omtalt i stor grad både i norsk og internasjonal litteratur. Helt fra 1974 og frem til i dag har det blitt utgitt bøker som helt eller delvis omhandler saken. I mange av bøkene fremsettes de samme påstander og spekulasjoner som er fremkommet i media.

Litteraturen har ikke utgjort noen primærkilde for utvalgets vurderinger av de faktiske forhold i Lillehammer-saken. En rekke bøker som omhandler saken er likevel lest, og utvalget har hatt kontakt med enkelte forfattere for å få utfyllende opplysninger og bakgrunnsinformasjon. Hensynet til kildevernet har medført begrensninger med hensyn til hvilke opplysninger forfatterne har kunnet gi om sine kilder.

Utvalget har vært i kontakt med forfatterne Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas som har skrevet adskillig om Lillehammer-saken, både publisert og ikke publisert materiale. 21 Til tross for gjentatte henvendelser har forfatterne fastholdt at de ikke ønsker å bidra med ytterligere opplysninger i saken. 22 Forfatterne har blant annet påberopt seg at nyhetsverdien av boken de arbeider med om Lillehammer-saken vil miste sin salgsverdi dersom utvalget fikk fremlagt aktuelle opplysninger, noe som også ville være illojalt i forhold til deres kreditorer. Utvalget har vurdert om det skulle kreve pliktig forklaring avgitt for retten etter reglene i domstolslovens § 43, men er kommet til at det ikke vil være hensiktsmessig.

Når det gjelder utvalgets vurderinger med hensyn til eventuell norsk medvirkning i drapsaksjonen, har påstander fremsatt i litteraturen blitt vurdert på lik linje med de øvrige spekulasjoner i saken. For øvrig vises det til litteraturlisten i eget vedlegg.

3.2.3 Muntlige kilder

Utvalget har sett det som sentralt å supplere det skriftlige kildematerialet med intervjuer av personer som helt eller delvis har hatt tilknytning til Lillehammer-saken. Utvelgelsen av informanter er i hovedsak gjort på bakgrunn av de skriftlige kildene og ut fra behovet for å få utdypet og supplert opplysninger som har kommet til uttrykk her. Det har vært en målsetting å intervjue så mange personer som mulig med direkte kjennskap til saken, i tillegg til personer som har kunnet bidra med informasjon av mer generell historisk og politisk karakter.

Rent konkret er det foretatt intervjuer av personer tilknyttet etterforskningsledelsen i 1973, samt personer involvert under gjenopptakelsen av Lillehammer-saken på 1990-tallet. Videre er flere gjenlevende statsråder og statssekretærer i Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet for perioden 1973 til 1999 kontaktet. Så langt utvalget har funnet det hensiktsmessig, har også øvrige representanter tilknyttet det politiske miljøet, tidligere medarbeidere ved Forsvarets Overkommando/Etterretningsstaben, Politiets overvåkingstjeneste, samt enkelte journalister og forfattere blitt intervjuet. Utvalget har også mottatt direkte henvendelser fra enkeltpersoner som mener å ha hatt informasjon om Lillehammer-saken. Videre har utvalget lagt til grunn en del vitneforklaringer som er avgitt i forbindelse med andre undersøkelser.

Utvalget har under sitt arbeid utarbeidet skriftlige referater fra samtaler med totalt 65 personer både i Norge og i utlandet, enkelte flere ganger. Av disse er 55 personer intervjuet i møter hvor hele utvalget har vært innkalt. De skriftlige referatene fra intervjuene er godkjent av intervjuobjektene. Fem av kildene har forklart seg under forutsetning av at deres identitet ikke gjøres offentlig kjent. Utvalget har ikke benyttet seg av anonyme vitner i den forstand at identiteten har vært ukjent for utvalget. I enkelte tilfeller har utvalget kun notert seg at vedkommende ikke har hatt opplysninger av betydning for saken.

3.2.4 Kildevurderinger

Som det fremgår av ovenstående, har utvalget under sitt arbeid gjennomgått betydelige mengder primærkildemateriale. Bredden i kildetilfanget har vært forholdsvis stor, da utvalget har sett det som sentralt å undersøke så mange tenkelige aspekter ved Lillehammer-saken som mulig. Primærkildene fremstår i hovedsak som helhetlige. Spesielt med hensyn til saksdokumentene tilknyttet straffesaken i 1973 og gjenopptakelsen av etterforskningen på 1990-tallet, har det ikke vært vesentlige mangler eller hull i materialet.

Overvåkingssentralens arkiv fremstår også som meget fullstendig selv om utvalget ikke har funnet sambandsjournalene fra perioden 1967 til 1980. De største manglene i den skriftlige del av primærkildene foreligger i arkivene til avdelingene E-13 (Liaisongruppa) og E-14 (Stay Behind) i Forsvarets Overkommando, Etterretningsstaben, jamfør egen redegjørelse derfra referert foran. Dette gjør at det ikke har vært mulig for utvalget alene ut fra de skriftlige primærkilder hos Forsvarets Overkommando å trekke helt sikre slutninger i alle henseender. Utvalgets konklusjoner når det gjelder etterretningstjenesten er således trukket på bakgrunn av det totale kildemateriale som har vært tilgjengelig. Kildematerialets begrensninger tatt i betraktning, mener utvalget likevel å ha hatt tilstrekkelig kildetilfang til å oppfylle mandatet.

Når det gjelder de muntlige kildene, er det forbundet enkelte problemer til bruk av disse. Lillehammer-saken ligger mer enn 25 år tilbake i tid, noe som kan medføre feilerindring. Mange har hatt vanskelig for å huske enkeltheter i saksforholdet, og dette kan ha blitt forsterket av det faktum at flere av informantene har forholdsvis høy alder. Ved å supplere de skriftlige kildene med informantenes opplysninger og vurderinger, har utvalget forsøkt å motvirke skjevheter i det skriftlige materialet.

3.2.5 Problemstillinger knyttet til offentliggjøring

Utvalgets rapport er i mandatet forutsatt å skulle være offentlig. Dette innebærer at de opplysninger som fremkommer i rapporten må være ugraderte. Utvalget har ikke selvstendig kompetanse til å foreta avgradering av kildemateriale som tilhører andre myndigheter. Det er derfor innhentet samtykke fra de berørte myndigheter for å få avgradert dokumenter. Blant annet kan det nevnes at Eidsivating lagmannsretts dom av 1. februar 1974 har blitt avgradert i sin helhet. Videre har utvalget innhentet samtykke fra canadiske myndigheter til offentliggjøring av den tidligere Mossad-agenten Victor Ostrovskys rettslige forklaring om Lillehammer-saken. 23 Utvalget har hatt full tilgang til straffesaksdokumentene knyttet til etterforskningen i 1973. Det samme gjelder dokumentene knyttet til gjenopptakelsen av etterforskningen på 1990-tallet som fortsatt til dels er graderte, idet disse blant annet omfatter navn på personer tilknyttet Forsvarets etterretningstjeneste og Politiets overvåkingstjeneste. Under etterforskningen i 1996 ble det innhentet opplysninger fra omkring 70 personer. Utvalget har intervjuet flere av disse, mens andre personer er tilskrevet med forespørsel om samtykke til at deres tidligere gitte forklaringer kan benyttes ved utarbeidelsen av utvalgets rapport. Når det gjelder spørsmålet om å gjøre resten av materialet offentlig tilgjengelig, er dette noe påtalemyndigheten i tilfelle må avgjøre i lys av straffeprosessloven og påtaleinstruksens bestemmelser.

Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å få alt kildematerialet offentliggjort. Det ville i en del tilfeller heller ikke være praktisk mulig, blant annet med hensyn til opplysninger innhentet fra samarbeidende tjenester. Selv om det fortsatt eksisterer gradert materiale og materiale som ikke kan offentliggjøres av hensyn til person- eller kildevern, så gjelder dette i hovedsak enkeltheter og detaljer som ikke har hatt betydning for helheten i de saksforhold utvalget har undersøkt.

Utvalget har lagt vekt på å utferdige et noteapparat med opplysninger om alle vesentlige bakgrunnsopplysninger og kilder, slik at innholdet i rapporten i ettertid skal kunne etterprøves.