5 Spekulasjoner og påstander om norsk medvirkning i Lillehammersaken

5.1 Innledning

Drapet på Ahmed Bouchikhi på Lillehammer i juli 1973 har helt siden drapstidspunktet vært forbundet med en rekke myter og spekulasjoner. Disse har vært av ulik art, men kan i hovedsak sies å være forbundet med spørsmålet om hvorvidt norske personer eller myndigheter bisto Mossad i forbindelse med drapsaksjonen.

Dette kapittelet redegjør for de sentrale spekulasjoner og påstander som har fremkommet om norsk medvirkning i Lillehammer-saken, og gir en kronologisk oversikt over når de enkelte spekulasjoner første gang dukket opp og i hvilken grad de har blitt gjentatt ved senere anledninger. Fremstillingen tar utgangspunkt i den forholdsvis omfattende litteraturen som er skrevet om emnet, samt oppslag i dagspressen. Utvalget har sett det som sentralt å foreta en kildekritisk tilnærming til spekulasjonene i litteraturen. Dette innebærer både en vurdering av forfatternes bruk av skriftlige og muntlige primærkilder, samt en vurdering av hvorvidt fremstillingen i den enkelte bok er basert på nye primærkilder eller tidligere litteratur skrevet om emnet. Utvalget ønsker på denne måten å synliggjøre den enkelte påstands «historie» og troverdighet. Sammen med de øvrige opplysninger som er fremkommet under utvalgets arbeid, danner kapittelet således utgangspunkt for utvalgets vurderinger i neste kapittel.

5.2 Påstander om medvirkning fra de hemmelige tjenester

Med begrepet de hemmelige tjenester menes i denne sammenheng Forsvarets etterretningstjeneste og Politiets overvåkingstjeneste, samt personer med tilknytning til disse tjenester. Hovedtyngden av de spekulasjoner og påstander som har vært fremmet om norsk medvirkning i tilknytning til Lillehammer-saken har omhandlet de hemmelige tjenestene og personer tilknyttet disse.

5.2.1 Generelle påstander i tiden rett etter drapet

Allerede kort tid etter drapet dukket de første spekulasjoner opp i pressen om hvorvidt de norske hemmelige tjenester hadde kjent til drapsaksjonen på forhånd og om de hadde bistått Mossad i forbindelse med gjennomføringen av aksjonen. 1 Disse første spekulasjonene hadde en forholdsvis generell karakter. Det fremkom blant annet opplysninger om at det eksisterte et intimt samarbeid mellom den norske og israelske overvåkingstjenesten for å bekjempe terrorisme. 2 Videre påpekte Lillehammer Tilskuer at Mossad hadde en norsk kontaktmann som var med på å kartlegge forholdene for drapsaksjonen på Lillehammer. Nordmannen ble blant annet antatt å i falsk navn ha leid noen av bilene som ble brukt under aksjonen. 3 Overvåkingssentralen benektet i oktober 1973 påstander om at den hadde en samarbeidsavtale med Mossad og at to av de arresterte hadde meldt seg for Overvåkingssentralen før drapet skjedde. 4

Den første norske boken som omtaler Lillehammer-saken ble utgitt allerede i 1973. Per Øyvind Heradstveit avviser i boken Hemmelige tjenester at overvåkingstjenesten hadde noen befatning med drapsaksjonen på Lillehammer. 5 Heradstveit hevder tvert imot at norsk politi gjorde et meget godt arbeid under etterforskningen av Lillehammer-drapet og at drapsaksjonen kom helt uventet på norske politiske myndigheter. Påstandene om at Mossad hadde fått norsk bistand under aksjonen, at det eksisterte et intimt samarbeid mellom norske og israelske etterretningstjenester, samt påstanden om at Mossad-sjefen Zvi Zamir hadde vært i Norge og hatt samtale med overvåkingssjef Gunnar Haarstad i forkant av drapet, avvises av forfatteren. 6 Heradstveit viderefører dette synet i sin bok De medskyldige fra 1974. 7 Heller ikke i boken Da «Mossad» kom til Norge, utgitt i 1974 av forfatterne Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen, finnes det spekulasjoner eller opplysninger om at det hadde funnet sted norsk medvirkning under Lillehammer-aksjonen. 8

Boken The Hit Team, skrevet av forfatterne David B. Tinnin og Dag Christensen i 1976, har blitt en klassiker innenfor Lillehammer-litteraturen. 9 Boken gir en grundig innføring i de faktiske saksforholdene omkring drapsaksjonen på Lillehammer, forhistorien bak aksjonen og Mossads operasjonsmønster slik det fremsto i etterkant av München-massakeren i 1972. Boken har således representert en sentral sekundærkilde for de mange forfattere som i ettertid har skrevet om drapsaksjonen på Lillehammer sommeren 1973.

The Hit Teaminneholder enkelte påstander om medvirkning til drapet fra norsk overvåkings- og etterretningstjeneste. 10 Boken finnes også i norsk oversettelse med tittelen Nummer tretten. 11 Den norske versjonen inneholder ingen påstander eller spekulasjoner om norsk medvirkning i forbindelse med drapet. Dette har sammenheng med at Dag Christensen før utgivelsen viste manuskriptet til Håkon Wiker, som igjen forela saken for Gunnar Haarstad. Haarstad avviste overfor Christensen kategorisk at det hadde vært noen form for kontakt mellom norsk og israelsk etterretningstjeneste i forbindelse med drapet. Christensen valgte å tro Haarstad, og hadde heller ikke selv grunn til å anta at norsk medvirkning hadde funnet sted. Han valgte derfor å fjerne disse påstandene i den norske utgaven av boken. 12

Spekulasjonene om hvorvidt de norske hemmelige tjenester hadde medvirket i forbindelse med Lillehammer-saken avtok og forsvant i stor grad fra den offentlige debatt fra annen halvdel av 1970-tallet. Først på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet kom påstandene om medvirkning fra de hemmelige tjenestene igjen på dagsorden. Påstandene ble nå ytterligere konkretisert, og det er naturlig å skille mellom påstander knyttet til Politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets etterretningstjeneste og enkeltpersoner tilknyttet disse tjenester.

5.2.2 Påstander om medvirkning fra Politiets overvåkingstjeneste

Innenfor litteraturen er det først og fremst forfatterne Ronald Bye og Finn Sjue som i boken Norges hemmelige hær fra 1995 har behandlet påstander om medvirkning fra Politiets overvåkingstjeneste under Lillehammer-drapet. De hevder at de innvidde på Overvåkingssentralen hadde fått et signal om å la gjerningsmennene gå, og beskriver videre hvordan politiavdelingssjef Erik Næss ved Overvåkingssentralen under en forelesning på Torås fort 13 i august 1973 skal ha uttalt at «vi kunne nok ha sørget for at noen av dem ikke hadde kommet seg om bord på Jahre Lines Kiel-ferge». 14 Disse påstandene er vanskelig å etterprøve, da forfatterne i hovedsak bygger sin fremstilling om Lillehammer-saken på det de kaller for «kilder som er åpne for forfatterne, men som av ulike årsaker er blitt anonymisert». 15 For øvrig refererer forfatterne til tidligere litteratur skrevet om emnet, blant annet David Tinnins bok The Hit Team. Det er verdt å merke seg at også forfatterne Dan Raviv og Yossi Melman i boken Every Spy a Prince påpeker at det norske politiet ikke gjorde noen store anstrengelser med hensyn til etterforskningen av Lillehammer-saken i 1973, angivelig for ikke å offentlig ydmyke Israel. 16

I begynnelsen av november 1997 bidro funnet av det såkalte Haarstad-notatet til å skape ytterligere spekulasjoner omkring overvåkingstjenestens mulige medvirkning til drapet. Verdens Gangkunne da for første gang avsløre at Mike Harari, den antatte hovedmannen bak drapsaksjonen på Lillehammer, hadde vært kjent for den norske overvåkingstjenesten allerede i 1973. Samtidig kunne avisen avsløre at også Kripos hadde vært nær ved å avsløre «Mikes» rette identitet i 1973, men at dette ikke hadde ført fram på grunn av at overvåkingspolitiet holdt tilbake sine opplysninger. 17

Påstandene om medvirkning fra Politiets overvåkingstjeneste har imidlertid blitt avvist av flere uavhengige undersøkelser. Lund-kommisjonen hevder i sin rapport som ble avgitt i 1996 at påstandene knyttet til overvåkingstjenestens medvirkning under Lillehammer-aksjonen er helt generelle uten nærmere belegg, og at det ikke er funnet dekning for dem. 18 Også historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen hevder i sin bok om overvåkingstjenestens historie at overvåkingspolitiet ikke var forhåndsinformert om den israelske aksjonen på Lillehammer og at de ikke synes å ha medvirket på noen måte. 19

Bergh og Eriksen understreker imidlertid at overvåkingstjenestens samarbeid med Mossad var omfattende på 1970-tallet, og at det var preget av gjensidig nytte og et klassisk «give and take»-forhold. Tjenesten synes imidlertid ikke på denne tiden å ha favorisert Israel framfor andre samarbeidsland. Forfatterne hevder videre at forholdet mellom norske myndigheter og Israel ble vanskeliggjort som følge av Lillehammer-saken, og at den på kort sikt bidro til å skape et kjøligere forhold mellom overvåkingstjenesten og Mossad. På slutten av 1970-tallet ble det imidlertid reetablert tette forbindelser mellom overvåkingstjenesten og Mossad, noe som blant annet hadde sammenheng med økt terrorisme. 20 Bergh og Eriksens faghistoriske framstillingen bygger på et omfattende primærkildemateriale og intervjuer med en rekke sentrale personer.

5.2.3 Påstander om medvirkning fra Forsvarets etterretningstjeneste

Det var først på begynnelsen av 1990-tallet at påstandene om medvirkning fra Forsvarets etterretningstjeneste for alvor dukket opp i offentligheten. Dette hadde blant annet sammenheng med at en rekke politidokumenter i Lillehammer-saken ble nedgradert og offentlig kjent i mai 1993. I pressen fremkom det nå opplysninger om at to av de israelske agentene ble arrestert i en leilighet tilhørende en høyere offiser i det norske Forsvaret, samt at det var funnet telefonnumre til norske statsborgere hos enkelte av agentene. Videre ble det hevdet at Mossad-sjefen Zvi Zamir hadde oppholdt seg i Norge under aksjonen, nærmere bestemt på Esso Olrud Hotel på Hamar. Han skulle ha ankommet Norge på falsk pass og reiste etter drapet ut av landet sammen med Mike Harari og skytterne. Enkelte påstander ga uttrykk for at overvåkingspolitiet hadde hjulpet Zamir med å flykte fra landet etter drapet. 21

Videre fremkom det i 1992 opplysninger i litteraturen om at Forsvarets etterretningstjeneste i en årrekke hadde hatt et nært samarbeid med Mossad. Foruten gjensidig utveksling av våpenteknologiske kunnskaper, omfattet dette samarbeidet også at Mossad-offiserer fikk opplæring i Norge om norsk samfunnsliv. Både kursvirksomheten, kontaktarbeidet og innsamlingen av spesiell informasjon på norsk jord skal i følge forfatterne av boken Vi som styrer Norgeha pågått både i 1970- og 1980-årene. 22 Disse nye opplysningene ga grunnlag for å stille spørsmålet om Forsvarets etterretningstjeneste hadde kjent til at Mossad hadde planer om å gjennomføre en aksjon i Norge, og at drapet således hadde blitt utført med norsk viten.

Lund-kommisjonen avviser i sin rapport også påstandene om at Forsvarets etterretningstjeneste bisto Mossad i forbindelse med Lillehammer-aksjonen. Kommisjonen fant gjennom sine undersøkelser blant annet ikke dekning for påstanden at det samtidig med Lillehammer-drapet ble holdt en evakueringsøvelse i regi av etterretningsstaben, og at staben i denne sammenheng hadde samarbeidet med Israel Krupp. Kommisjonen bekrefter at det ble holdt en større Stay Behind-øvelse i juni 1973. Øvelsen ble imidlertid holdt i Røros-traktene og i Femundsmarka og hadde i følge kommisjonen ingen forgreninger i Lillehammer-området. Det ble imidlertid holdt en øvelse med fallskjermdropp på Hundorp høsten 1967. Kommisjonen la i sin rapport til grunn at det var denne øvelsen som kunne ha ledet til spekulasjonene om at en øvelse ble holdt i samme område sommeren 1973, noe kommisjonen altså ikke fant belegg for. 23

Også journalisten og forfatteren Odd Karsten Tveit avviser påstandene om at nordmenn hadde deltatt under Lillehammer-aksjonen, og hevder at drapet var gjennomført av Mossad alene. Disse opplysningene fra boken Alt for Israel bygger på samtaler forfatteren har hatt med sentrale personer i det israelske forsvaret. 24

5.2.4 Påstander om medvirkning fra Israel Krupp

Våren 1996 dukket det opp en rekke spekulasjoner i den riksdekkende pressen knyttet til den norske jøden Israel Krupp. Krupp var født i 1908 og kom til Norge fra Litauen på 1920-tallet. I 1942 kjøpte han en storgård på Hundorp i Gudbrandsdalen og bodde der til han døde i 1991. Krupp var tilknyttet Stay Behind-nettverket og hadde god kontakt med ledelsen i etterretningsstaben. 25

Spekulasjonene om Krupps eventuelle kjennskap til omstendighetene rundt Lillehammer-drapet startet opprinnelig i desember 1987. Krupp fortalte da i et intervju i avisen Gudbrandsdalen og Lillehammer Tilskuer at han en måned før drapet på Bouchikhi fikk uventet besøk av en gruppe israelere. I etterkant av drapet trakk han konklusjonen at disse israelerne utvilsomt hadde noe med drapet å gjøre. Først i januar 1996 ble disse opplysningene kjent i den riksdekkende pressen. Dette skjedde i forbindelse med at Frank Siljeholt, en tidligere ansatt i etterretningsstaben som hadde truffet Krupp ved en rekke anledninger, sto frem i Dagbladet og hevdet at Krupp hadde gitt uttrykk for at han kjente til aksjonen på forhånd. 26

Blant de spørsmålene som nå ble reist både i pressen og litteraturen var om Stay Behind-mannen Israel Krupp hadde hjulpet Mossad i forbindelse med den israelske drapsaksjonen i 1973. 27 Forfatterne Ronald Bye og Finn Sjue hevder i boken Norges hemmelige hær at Krupp var en svært verdifull mann for Mossad i Norge. I tillegg til å ha et nært forhold til Stay Behind både lokalt og sentralt, hadde Krupp gode forbindelser med sentrale skikkelser i Arbeiderpartiet, spesielt Martin Tranmæl, Haakon Lie og Trygve Bratteli. Dette er også understreket av forfatteren Karl Emil Haglund. 28 Videre hevder Bye og Sjue at ingen annen nordmann hadde et så godt forhold til Israels statsminister Golda Meir, muligens med unntak av Haakon Lie. 29 De konkluderer følgelig med at «[...] skulle overhodet noen person i Norge ha visst om operasjonen på forhånd, måtte bonden på Hundorp vært en av ytterst få». 30 Bye og Sjues redegjørelser om Israel Krupp i boken Norges hemmelige hærbygger først og fremst på anonyme, muntlige kilder, samt fremstillinger i Per Øyvind Heradstveits bok De medskyldige fra 1974 og Richard Deacons bok The Israeli Secret Service fra 1977.

Forfatteren Stewart Stevens påpeker imidlertid i boken The Spymasters of Israel fra 1980 at Mossad tidlig i 1950-årene fattet en beslutning om at opprinnelige jøder aldri kunne bli rekruttert som Mossad-agenter. En franskmann som flyttet til Israel og ble israelsk statsborger kunne for eksempel gjerne jobbe for Mossad i Frankrike. En fransk jøde som ikke var israelsk statsborger kunne derimot aldri arbeide for Israels hemmelige tjenester uansett hvor pro-israelsk han var. 31

Også Lund-kommisjonen hevder at det er «mindre sannsynlig at Krupp skulle ha medvirket til å skjule agenter». 32 Etter at etterforskningen av Lillehammer-saken ble gjenopptatt i januar 1996, foretok imidlertid ikke kommisjonen ytterligere undersøkelser omkring dette spørsmålet.

5.2.5 Victor Ostrovskys påstander om at Trond Johansen var Mossad-agent

I 1994 fremmet Mossad-avhopperen Victor Ostrovsky påstander om at Trond Johansen, mangeårig leder for Forsvarets etterretningstjenestes liaisonavdeling, var israelsk agent og bisto Mossad i forbindelse med drapsaksjonen på Lillehammer. I innledningen til boken Kampen om Mossadskriver Ostrovsky følgende om Johansens rolle under Lillehammer-aksjonen:

«Helt til denne dag får navnet Lillehammer det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver Mossad-agent. De som løsnet skuddene, eller de egentlige morderne, som enkelte vil foretrekke å kalle dem, hadde klart å komme seg unna. Det var en følge av en langsiktig investering Mossad hadde gjort i Norge i form av en lokal sikkerhetsmedarbeider med kodenavn Oscar. Denne mannen, som var en del av det norske establishment, klarte å åpne en fluktrute gjennom nettet som snørte seg sammen om gruppen. Han hjalp dem til å flykte til Hamar samme kveld. Der tilbragte de kvelden på en bar og ble til og med arrestert for fyll og bråk. Natten tilbragte de på det tryggeste stedet de kunne ha funnet i Norge, nemlig i en fengselscelle. Neste morgen ble de løslatt og sendt ut av landet. Den samme Oscar var også sentral når det gjaldt å manipulere det juridiske apparatet til en tidlig løslatelse av de Mossad-medlemmene som ble tatt. Da jeg sluttet ved Mossad-hovedkvarteret i 1986, sto Oscar fortsatt på lønningslisten og var svært aktiv.» 33

Avslutningsvis i boken røpes Oscars virkelige identitet. Det blir vist til en oversettelse av en datautskrift fra Mossad om dansk etterretningstjeneste og dennes aktivitet. Trond Johansen står nevnt i dokumentet og hans navn kobles til kodenavnet Oscar. 34 Ostrovskys avsløringer ble dekket i flere norske aviser». 35

Kildene til Ostrovskys påstander om norsk medvirkning under Lillehammer-drapet er basert på de kunnskaper han tilegnet seg gjennom sitt arbeid for Mossad. I intervjuer og senere avhør utdyper han påstandene knyttet til Johansens rolle og hans tilknytning til Mossad. I boken Vi som styrer Norgefra 1992 fremgår blant annet at han i samtale med forfatterne skal ha påpekt at «ingen har kodenavn dersom vedkommende ikke er agent for Mossad». 36 Med unntak av de sparsomme opplysningene som kommer til uttrykk i datautskriften, blir imidlertid ikke dette forhold nærmere kommentert i boken. Det er verdt å merke seg at innledningen i bokens engelske versjon, Mossad: The Other Side of Deception, ikke inneholder avsnittet om norsk medvirkning under drapsaksjonen. Den engelske utgaven inneholder heller ikke den ovenfor nevnte datautskriften.

Lund-kommisjonen hevder at påstanden om at Trond Johansen var agent med kodenavn Oscar sannsynligvis var noe Ostrovsky først ga uttrykk for etter 1990, antakelig etter at han i 1992 av norske journalister ble gjort oppmerksom på at Johansen var en fremtredende tjenestemann i den norske etterretningstjeneste. Før kontakten med norske journalister ser det således ikke ut til at Ostrovsky overhodet har interessert seg for Oscar eller dennes medvirkning til Lillehammer-drapet. 37 Kommisjonen begrunner dette blant annet med at påstandene først ble nevnt i Ostrovskys siste bok som utkom i 1994, og ikke i boken fra 1990 - dette til tross for at Ostrovsky angivelig fikk rede på Oscars medvirkning i Lillehammer-drapet allerede i 1984. Lund-kommisjonen konkluderer på denne bakgrunn med at Ostrovsky først mye senere enn i 1984 fikk kjennskap til Oscars virkelige navn, og at påstandene om at Trond Johansen var israelsk agent således er uten troverdighet. 38

5.3 Påstander om medvirkning fra Arbeiderpartiet

Det har på 1990-tallet fremkommet enkelte spekulasjoner om at personer tilknyttet Arbeiderpartiet har bistått Mossad under drapsaksjonen på Lillehammer. Dette må sees på bakgrunn av Arbeiderpartiets tradisjonelt nære forhold til Israel fra statens opprettelse i 1948. Forfatterne Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue knytter i boken Vi som styrer Norge dette forholdet sammen med det såkalte «samrøret» som har funnet sted mellom Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene i Norge, først og fremst Forsvarets etterretningstjeneste. I boken hevdes blant annet at Vilhelm Evang, tidligere sjef for etterretningstjenesten, gjorde Forsvarets etterretningstjeneste til en del av Arbeiderpartiets maktapparat og at Trond Johansen senere overtok denne arven. 39 Det hevdes videre at Arbeiderpartiets positive holdning til Israel har spilt en svært viktig rolle for den aktiviteten Mossad har drevet i Norge helt frem til i dag. 40 Forfatterne gir ingen direkte kildehenvisninger til disse påstandene. En rekke av opplysningene er imidlertid basert på samtaler med personer som av hensyn til kildevernet ikke er navngitt. Blant annet gjelder dette såkalte «sikre kilder» innenfor Forsvarets etterretningstjeneste eller tidligere personell tilknyttet denne tjenesten.

Påstandene knyttet til Arbeiderpartiets nære forhold til Israel utdypes videre av forfatterne Ronald Bye og Finn Sjue i boken Norges hemmelige hær. Boken redegjør blant annet for hvordan Haganah, den jødiske undergrunnshæren i Palestina, i 1948 arrangerte en såkalt helseleir i Bærum. Leiren var i realiteten en utdanningsleir for unge jøder som ønsket militær opplæring. I følge forfatterne er det mye som tyder på at leiren var starten på Mossad. Avtalen om leiren ble inngått mellom enkelte i Forsvaret og Haganah, og skal ha blitt muliggjort på grunn av Arbeiderpartiets velvilje. Forfatterne hevder at dersom dette er riktig vil det bety at personer i den aller innerste sirkelen av arbeiderpartiledere i Norge har en viktig historisk aksje i Mossad, noe som bidrar til å kaste nytt lys over det tette forholdet mellom Israel og Norges sosialdemokratiske ledelse gjennom så mange tiår. 41 Disse opplysningene er basert på samtaler forfatterne har gjort med personer som av hensyn til kildevernet ikke er navngitt.

Utvalget har bare registrert ett tilfelle i litteraturen der påstandene om Arbeiderpartiets forhold til Israel og Forsvarets etterretningstjeneste direkte knyttes til Lillehammer-saken. I boken Forbuden fred hevder forfatteren Vegard Bye at Golda Meir klarte å beskytte Mike Harari under drapsaksjonen ved hjelp av sitt nettverk blant Israel-vennene i Arbeiderpartiet. 42 Bye bygger sin fremstilling om Lillehammer-saken på opplysninger hentet fra israelsk presse og intervjuer med ikke navngitte personer. Påstandene om Arbeiderpartiets rolle er basert på kilder som angivelig har førstehånds kjennskap til etterforskningen og de politiske båndene mellom det israelske og norske Arbeiderpartiet. Ingen av dem har imidlertid ønsket å bli sitert. 43

5.4 Påstander om medvirkning fra «den fjerde tjeneste» og norske myndigheters tildekking

De senere år har det også versert enkelte påstander om at det i Norge eksisterer en såkalt «fjerde tjeneste» og at denne har bistått Mossad aktivt i forbindelse med Lillehammer-saken, både i tilknytning til selve drapet og i form av såkalt tildekking i etterkant. Påstandene har først og fremst kommet til uttrykk i boken De var Furre var av Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas, samt i upublisert materiale skrevet av de samme forfatterne.

Ramm og Setsaas definerer «den fjerde tjeneste» som et hemmelig nettverk som, i motsetning til Stay Behind, skulle operere hele tiden, ikke bare være i beredskap for en okkupasjon. «Den fjerde tjeneste» kaller seg selv «Alfa» og ble etablert av Jens Chr. Hauge rett etter annen verdenskrig. I følge forfatterne er «Alfa» i realiteten en forlengelse av deler av Hjemmefronten og dens etterretningstjeneste XU. Nettverket ble etablert blant annet på oppfordring fra amerikanske etterretningsmyndigheter som ikke stolte på den ordinære norske etterretningstjenesten. Det hevdes at «Alfa» har et solid fotfeste i den amerikanske etterretningstjenesten CIA, samt at nettverket er nært tilknyttet Arbeiderpartiet. Videre understrekes det at «den fjerde tjeneste» bisto med å bygge opp den israelske etterretningstjenesten Mossad, som etter hvert etablerte sitt eget nettverk i Norge. 44 Ramm og Setsaas hevder at «Alfa» bisto Mossad i forbindelse med Lillehammer-drapet i 1973, og påpeker at «[...] det er vel ikke mange som lenger virkelig tror at Lillehammer-drapet var noe Norge helt uskyldig ble utsatt for». 45

Videre hevder forfatterne at den norske medvirkningen i Lillehammer-saken har vært utsatt for tildekking av norske myndigheter helt fram til i dag. Tildekking blir definert som bevisst å gi et ufullstendig bilde av virkeligheten, for eksempel gjennom utsagn som kan tolkes i ulike retninger avhengig av hva som er formålstjenlig i hvert enkelt tilfelle. Ramm og Setsaas viser blant annet til det såkalte Haarstad-notatet, og hevder at det faktum at Hararis identitet var kjent for etterforskningsledelsen allerede i 1973 uten at norske myndigheter ble orientert, var et resultat av bevisst tildekking. Tildekkingen av Lillehammer-saken ble deretter gjentatt i 1989 og 1993. 46 De påpeker at «[...] minst to riksadvokater og hele påtalemyndigheten har deltatt i tildekking av Lillehammer-saken i alle år, ved å legge lokk på de opprinnelige etterforskningsresultater, systematisk å holde de avgjørende opplysninger tilbake, gi statsråder i tur og orden helt gale opplysninger som grunnlag for informasjon til Stortinget og unnlate å iverksette avhør og etterforskning som det åpenbart var både POTs og Riksadvokatens plikt å sørge for.» 47 Justisminister Else Bugge Fougner blir hevdet å være den statsråd som feilinformerte Stortinget om Mike Hararis identitet, uten noen gang senere å ha tatt noe korrigerende initiativ. 48

Fremstillingen i boken De var Furre varer basert både på primær- og sekundærkildemateriale. I tillegg opererer forfatterne med såkalte «hemmelige kilder» som av hensyn til kildevernet ikke kan offentliggjøres. Når det gjelder de konkrete påstandene knyttet til «den fjerde tjeneste» og norske myndigheters tildekking, oppgis imidlertid ingen kildehenvisning. Selve eksistensen av «Alfa» er heller ikke dokumentert. Forfatterne hevder imidlertid at dokumentasjonen omkring disse forholdene vil bli gitt i en senere bok. 49

5.5 Oppsummering

Som det fremgår av ovenstående, har det helt siden 1973 og fram til i dag vært reist en rekke spørsmål, spekulasjoner og påstander knyttet til mulig norsk medvirkning i forbindelse med Lillehammer-saken. De første spekulasjonene om medvirkning fra de hemmelige tjenester var forholdsvis generelle. Først på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet synes påstandene å ha blitt nærmere konkretisert. Dette hadde blant annet sammenheng med at en rekke dokumenter knyttet til Lillehammer-saken ble nedgradert og tilgjengelig for offentligheten, samtidig som at enkeltpersoner tilknyttet de hemmelige tjenester og en tidligere Mossad-agent nå sto frem med konkrete opplysninger om norsk medvirkning i forbindelse med drapet. Den økte interessen både for Lillehammer-saken og de hemmelige tjenester generelt resulterte i utgivelse av en rekke bøker om disse temaene på 1990-tallet. 50

Påstandene om norsk medvirkning i forbindelse med Lillehammer-drapet har i hovedsak omfattet medvirkning fra Forsvarets etterretningstjeneste og Politiets overvåkingstjeneste, samt personer med tilknytning til disse tjenester. I tillegg har det fremkommet påstander om direkte eller indirekte medvirkning fra Arbeiderpartiet og den såkalte «fjerde tjeneste». Flere forfattere har også avvist at det har funnet sted slik medvirkning. Dette gjelder ikke minst Lund-kommisjonen, som i sin rapport tilbakeviser alle påstander om norsk medvirkning i forbindelse med drapsaksjonen. Lund-kommisjonen gikk imidlertid ikke i dybden med hensyn til spørsmålet om norsk medvirkning i Lillehammer-saken.

Neste kapittel vil redegjøre for utvalgets vurderinger av de påstander og spekulasjoner som har fremkommet i Lillehammer-saken. Det understrekes at primærkildemateriale fra offentlige arkiver og utvalgets egne undersøkelser vil bli lagt til grunn for vurderingene. Den omfattende litteraturen om emnet vil kun utgjøre utvalgets sekundærkilder.