2 Folkehøgskolen og dagens utdanningssamfunn

2.1 Innledning

Vi lever i en brytningstid der kulturelle strukturer og tradisjoner endres. Dagens samfunn karakteriseres ofte som et postmoderne eller senmoderne samfunn. Disse begrepene sikter til en samfunnsmessig tilstand der tradisjonelle normer og verdier erstattes av en ny type mangfold og pluralisme i verdivalg og holdninger. Noen vil mene at dette er et samfunn som kjennetegnes av negative oppløsningstendenser, mens andre vil legge vekt på positive sider som for eksempel flere valgmuligheter og større frihet. Begreper som individualisering og globalisering peker på nye samfunnsmessige erfaringer. Mennesker i dagens samfunn kan velge sine kulturelle verdier og holdninger fra en større og mer sammensatt meny enn tidligere generasjoner.

Elevene i folkehøgskolen kommer i dag fra en grunnskole og videregående skole der den generelle delen av læreplanen er grunnlaget. Planen har et menneskesyn og et læringsmål som langt på vei samsvarer med folkehøgskolens, ved at den omhandler det meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannede, samarbeidende og miljøbevisste menneske, som til sammen utgjør det integrerte menneske. Folkehøgskolene har et godt grunnlag for å bygge videre på den fellesskapstanken som ligger i den generelle delen av læreplanen, og samtidig legge vekt på og profilere folkehøgskolens ønske om å bidra til menneskelig vekst og utvikling ut fra sine forutsetninger og rammebetingelser.

2.2 Hva er folkehøgskole?

2.2.1 Utgangspunktet

Da folkehøgskolen startet i Danmark i 1844, var det delvis som en protest mot latinskolen, som Grundtvig 1 kalte «den sorte skole», og det hang også sammen med kampen for den frie forfatningen som ble innført i Danmark i 1848-49. Folkehøgskolene var i første omgang et tilbud til danske landmenn om å bli dyktiggjort til sin daglige gjerning, men skolene skulle samtidig gi opplysning for hele menneskelivet. Formålet var å etablere en skole som kunne ta hånd om hele mennesket. Folkehøgskolene skulle ha en tredelt oppgave ved at elevene skulle lære både av, om og for livet. De skulle både bli dyktigere i sitt daglige arbeid, og deltakere i det demokratiske fellesskapet som var i ferd med å vokse frem.

For Grundtvig, som la idegrunnlaget for folkehøgskolebevegelsen, var det derfor viktig å vektlegge det praktiske som balanse og avveining mot det teoretiske, og det muntlige og levende ord mot det ensidig bokpregede. Han la vekt på samtalen som et bærende prinsipp, og ville med begrepet «den levende vekselvirkning» gjøre både lærere og elever til likeverdige deltakere i samtalen, som skulle være et grunnleggende element i folkehøgskolen.

Det var Christen Kold som førte noen av Grundtvigs skoletanker ut i livet, med vekt på samtale og folkelighet, men med større vekt på oppdragelse. I tillegg stod Kold for en kombinasjon av nasjonal oppvekking og kristen forkynnelse og evangelisering.

Den første norske folkehøgskolen ble startet på Hamar i 1864 av Olaus Arvesen og Herman Anker, og hadde sitt utgangspunkt i de danske folkehøgskolene. I 1876 ble det etablert over 30 offentlige amtsskoler 2. Det pedagogiske grunnsynet i noen av disse skolene lå nær opp til det som preget folkehøgskolene, men tilegning av formelle kunnskaper fikk en noe sterkere vektlegging. Fra 1890-tallet ble det etablert flere kristelige ungdomsskoler. I sin pedagogiske grunnholdning var disse på linje med de grundtvigianske folkehøgskolene, men la i likhet med amtsskolene noe mer vekt på kunnskapstilegnelse. Dessuten hadde de et klart kristelig, forkynnende sikte. De kristelige ungdomsskolene ble delvis etablert som en reaksjon på den kulturradikalismen som preget noen av de grundtvigianske folkehøgskolene.

Ved forrige århundreskifte var altså folkehøgskolebevegelsen delt i tre grener: frilynte 3 grundtvigianske folkehøgskoler, amtsskoler og kristelige ungdomsskoler. Med innføring av lov om folkehøgskolar i 1949 ble disse tre grenene etter hvert oppfattet som ett skoleslag, med hjemmel i felles lov.

Folkehøgskolen har gjennom sin historie hatt ulike roller og samfunnsengasjement. Denne historien kan la seg fange inn ved å se på de spenningsforholdene folkehøgskolen har stått i, heller enn å beskrive folkehøgskolens historie som en lineær og entydig utvikling. Noen av de viktigste spenningsforholdene har vært:

Spenningen mellom det nasjonale og det universelle

Folkehøgskolen har vært medvirkende i oppbyggingen av den nasjonale bevissthet. Med sitt syn på folkelig kultur, tradisjon og språk, og med lokal plassering i bygder og utkantstrøk, var den en aktiv deltaker i prosessen der nasjonalstaten vokste frem i det 19. århundret. Samtidig har folkeopplysningstanken og folkehøgskolens idegrunnlag et videre perspektiv enn det nasjonale, og ønsker å peke mot det universelle ved å legge vekt på eksistensielle tolkninger av tilværelsen og hva det vil innebære å være menneske. Dette gir folkehøgskolen forutsetninger for å kunne praktisere mellomfolkelig solidaritet og kulturell brobygging og dialog. Spenningen mellom det nasjonale og det universelle aktualiseres i dag på flere områder der nasjonalstatens rolle nedtones og det globale samfunnet vokser frem.

Spenningen mellom det elitepregede og det folkelige

Folkehøgskolen vokste frem som en motsetning til latinskolens elitepregede danningsideal. I Norge som i Danmark ble folkehøgskolen i første rekke en skole for bondeungdom og folk fra bygdene, og ble en del av bondeklassens kamp for sosiale, kulturelle og demokratiske rettigheter. Først etter andre verdenskrig ble folkehøgskolen også en skole for byungdom. Med dagens utvisking av gamle klasseskiller, og med fare for at nye grupper marginaliseres og faller utenfor i samfunnet, utfordres spenningen mellom det elitepregede og det folkelige på nytt for folkehøgskolen.

Spenningen mellom det medkulturelle og det motkulturelle

Folkeopplysningstanken tar utgangspunkt i at folket er myndig, ikke umyndiggjort og uten rettigheter. Med sitt syn på demokrati som folkestyre kan folkehøgskolen på mange måter sies å ha vært en moderniseringsagent. Synet på folkelig fellesskap bidro til å legge grunnlaget for det organisasjonslandskapet der for eksempel målbevegelsen, avholdsbevegelsen, arbeiderbevegelsen, ulike lavkirkelige bevegelser og den frilynte ungdomsbevegelsen vokste frem. Samtidig som disse bevegelsene arbeidet aktivt for modernisering og demokratisering av landet, var de også i opposisjon til statsmakten, og til krefter i samfunnet som hadde et instrumentelt syn på økonomi og pedagogikk.

Spenningen mellom tradisjon og modernitet

Folkeopplysning er et særnordisk begrep som har blitt knyttet til fremveksten av demokratiet og de folkelige bevegelsene. Folkeopplysning er et dynamisk begrep, som må sees i sammenheng med den samfunnsmessige utviklingen og nye utfordringer. Selv om folkeopplysningsbegrepet endrer innhold over tid, er det fortsatt en solidarisk fellesskapstanke og åpen demokratisk samtale som er det grunnleggende. Dette er noe av bakgrunnen for at det nå finnes en fornyet interesse for nordisk og norsk folkeopplysning i flere europeiske land og i verden for øvrig, og at begrepet har aktualitet også i vårt moderne samfunn.

2.2.2 Folkehøgskolens plassering

I henhold til lov om folkehøgskolar skal folkehøgskolen i samsvar med sine tradisjoner fremme allmenndanning på ulike alders- og utdanningssteg. Innenfor disse rammene skal skoleeier fastsette verdigrunnlag og målsetting. 4

Skolene har innenfor dette stor frihet til å utforme sitt læringsprogram. Loven slår videre fast at folkehøgskolen skal være pensum- og eksamensfri. Dette innebærer at skolene ikke skal ha pensum som er fastlagt av utenforstående instanser, og at skolene ikke skal gi eksamener og karakterer. Folkehøgskolene skal være et supplement til annen utdanning.

2.2.3 Folkehøgskolen som læringsarena

Folkehøgskolen arbeider for å styrke den enkeltes grunnlag for aktiv deltaking i samfunns- og arbeidsliv, som en læringsarena for allmenndanning og personlig utvikling. Ubundet av utenforliggende pensum eller rammer har folkehøgskolene muligheter til å velge stoff og tema og bruke pedagogikk og arbeidsmetoder som legger til rette for en samtalepreget læringssituasjon. Både innhold og form kan endres underveis. Elevene skal ha stor grad av innflytelse på sitt læringsprogram. Eleven i sentrum som aktiv deltaker og likeverdig samtalepartner er prinsipper for undervisningen ved folkehøgskolene. Det legges også vekt på læringsfellesskap og gruppeprosesser mellom elevene, der elevene lærer av hverandre, og der både lærere og elever opptrer i en aktiv vekselvirkning.

De fleste elevene på folkehøgskole går på såkalte hovedkurs. 5 Folkehøgskolene har undervisning på lørdager. Et hovedkurs har 190 skoledager. Elevene skal ha minimum 24 undervisningstimer per uke, og de fleste har 30-35 timer.

Undervisningen består av:

• fellesfag og felles aktiviteter, som utgjør 10-15 timer per uke

• fordypningsfag eller linjefag, som utgjør 12-16 timer per uke

• valgfag, som utgjør 1-6 timer per uke.

Prosjektarbeid, seminarer og kortere eller lengre studieturer i inn- eller utland er også viktige deler av læringsprogrammet ved de fleste skolene. Fordypnings- eller linjefagene spenner over et stort register, som for eksempel datafag og media, idrett og friluftsliv og en rekke estetiske fag.

Elevene bor på internat, noe som bidrar til å fjerne skillet mellom undervisning og fritid. Skolens lokaler og utstyr er tilgjengelig for elevene utover undervisningstiden. Internatet er en viktig forutsetning for det som defineres som sosialpedagogisk arbeid. En side ved dette er at elevene har faste plikter når det gjelder renhold, kjøkkentjeneste etc. I internatet skal elevene, som i utgangspunktet ikke har kunnet velge sine medelever, leve tett sammen et helt skoleår. Dette gir hele tiden øvings- og læringssituasjoner på området «sosial kompetanse», og vil ofte dreie seg om uformell læring. Men skolene arbeider også bevisst med å bruke disse læringsmulighetene, både overfor den enkelte elev og i grupper. Med internatet som en del av helheten har skolene mulighet til å skape et totalt læringsmiljø og etablere en læringsprosess både i og utenfor selve undervisningssituasjonen. Dette innebærer at de pedagogiske rammebetingelsene gjør folkehøgskolene til et spesielt tilbud i forhold til det øvrige utdanningssystemet.

2.2.4 Pedagogisk utviklingsarbeid

Det pedagogiske personalet i folkehøgskolen har en tredelt oppgave. Det skal drive undervisning, sosialpedagogisk arbeid og pedagogisk utviklingsarbeid. Dette er slått fast i lovens forskrifter. Hver skole må utvikle et pedagogisk opplegg med mål og fagplaner. Skolene har i stor grad mulighet til å benytte seg av elevenes interesser og anlegg i gjennomføringen av undervisningsopplegg, siden skolene ikke er bundet av utenforliggende krav til pensum. Dette muliggjør kort vei fra utvikling av en ide til den kan godkjennes og gjennomføres, noe som gjør at skolene kan ha et tidsaktuelt fagtilbud, og raskt prøve ut nye undervisningsideer. Folkehøgskolene har frihet og mulighet til å være eksperimenterende.

I tillegg til det pedagogiske utviklingsarbeidet, som er en løpende del av skolevirksomheten, er det kontinuerlig egne utviklingsprosjekter i gang. Prosjekter er ofte nettverkssamarbeid mellom grupper av skoler. Fokus er først og fremst satt på prosessene ved de enkelte skolene, men det legges også vekt på å gjøre resultatene tilgjengelige for andre skoler, blant annet gjennom rapporter og på konferanser.

Utviklingsarbeidet i folkehøgskolene har ofte overføringsverdi til andre deler av utdanningssystemet. Det finnes flere eksempler på at folkehøgskolene har utviklet pedagogiske opplegg som har hatt påvirkning på og er blitt tatt opp i andre skoleslag, for eksempel sosiallinje/barnehagelinje, idrett og friluftsliv, reiseliv, media, musikk og drama, solidaritet og internasjonalt arbeid.

I de senere årene har skolene vært opptatt av å utvikle det sosialpedagogiske arbeidet. Internatet som læringsarena og pedagogisk ressurs har for eksempel vært et prosjekt innenfor pedagogisk utviklingsarbeid. Det totale læringsmiljøet legges etter hvert mer vekt på også i andre læringsinstitusjoner. For eksempel er begrepet sosialpedagogisk arbeid blitt aktuelt i den videregående skolen, og innenfor høyere utdanning blir dette aspektet i økende grad vurdert som en del av studiekvalitetsbegrepet.

Utveksling av ideer og impulser gjør at folkehøgskolene også påvirkes av pedagogisk utvikling og nytenkning som skjer på andre arenaer. Folkehøgskoler samarbeider for eksempel på lokalt nivå med andre skoler, studieorganisasjoner, institusjoner og arbeidslivet. Dette samarbeidet har imidlertid i liten grad vært planmessig og langsiktig.

2.2.5 Folkehøgskolenes internasjonale engasjement

Folkehøgskolen har tradisjonelt vært opptatt av det nasjonale, samtidig som den har vært åpen for det internasjonale. Fremveksten av det flerkulturelle samfunnet i Norge har i høy grad også vært med på å prege folkehøgskolen. Det norske flyktningeråd tok kontakt med folkehøgskolen i 1979 på bakgrunn av flyktningstrømmen fra Vietnam, noe som ble opptakten til et omfattende opptak av elever med annen etnisk bakgrunn.

Internasjonale tema i undervisningen

Folkehøgskolenes frihet til selv å bestemme innhold og pensum gjør det mulig å ta opp aktuelle internasjonale saker. Skolene har store variasjonsmuligheter i arbeidsmåter på dette området, som for eksempel temauker, lørdagsseminar med gjesteforelesere og fellestimer om dagsaktuelle spørsmål. Mange skoler har egne linjer eller valgfag med internasjonale programmer og solidaritetsarbeid på timeplanen, gjerne kombinert med studieturer. En del av dette informasjonsarbeidet kan også utføres med støtte fra NORAD, som Folkehøgskolerådet 6 har hatt en rammeavtale med i mange år.

Folkehøgskolene som internasjonale møteplasser

Opptaket av elever med bakgrunn fra land utenfor Europa økte betydelig omkring 1980. I de fleste årene siden har det vært 400-500 utenlandske elever på de norske folkehøgskolene, når en regner med både de som kommer til folkehøgskolene direkte fra utlandet, og de som er flyktninger, asylsøkere eller innvandrere, og altså er bosatt i Norge.

I løpet av 20 år har til sammen ca. 10 000 utenlandske ungdommer gått på årskurs på norske folkehøgskoler. I skoleåret 2000-01 er det ca. 400 ikke-nordiske elever på folkehøgskolene. Med et helhetlig miljø der elevene omgås hverandre døgnet rundt, og der dialog og levende vekselvirkning er pedagogiske hovedprinsipper, ligger forholdene til rette for å utvikle internasjonal forståelse og samarbeid.

Som en internasjonal møteplass, og gjennom faglige og sosialpedagogiske opplegg, har folkehøgskolene engasjert seg i arbeidet mot rasisme og diskriminering i samfunnet. Noen skoler har erklært seg som antirasistiske sentre, gjerne i samarbeid med lokalsamfunn rundt skolen.

Utviklingsprosjekter og engasjement i andre land

Folkehøgskolerådet har et eget Internasjonalt utvalg som initierer og organiserer deler av folkehøgskolens internasjonale engasjement. Om lag 30 folkehøgskoler er også med i Inter-folk, som er en prosjektorganisasjon som hittil har engasjert seg i to skoleprosjekter. I løpet av 10-15 år er det bygd opp folkehøgskolelignende institusjoner som driver folkeopplysning i Nigeria og India. I Ikwo i Nigeria er en skole for ca. 200 ungdommer i drift, og i delstaten Bihar i India er skole og flere voksenopplæringssentre etablert for ungdom og spesielt også for kvinner. Prosjektet i India er også et eksempel på nordisk folkeopplysningssamarbeid.

Ellers har norske folkehøgskoler engasjert seg i lignende skoleprosjekter i blant annet Gaza, Hviterussland, Ungarn og Guatemala. I tillegg støtter mange skoler solidaritetsprosjekter i den tredje verden og i Øst-Europa, i nært samarbeid med norske bistands- og misjonsorganisasjoner.

2.2.6 Kortkursvirksomhet

De fleste folkehøgskolene driver også kortkursvirksomhet. Disse kursene retter seg i større grad mot voksne. En del av disse kursene er organisert som kveldskurs. Mange av kursene arrangeres om sommeren, og bidrar dermed til at skolene kan oppnå en større utnyttelse av internatkapasiteten.

I 1999 utgjorde kortkursvirksomheten ved folkehøgskolene om lag 10 pst. av den totale virksomheten. Om lag 17 000 personer deltok på kortkurs. Omregnet til helårselever utgjorde dette 693 elever. 7

Folkehøgskolene arrangerer i hovedsak kortkurs innenfor sine hovedemner og linjefag. Noen skoler har også utviklet kurs i samarbeid med det lokale næringslivet. Et eksempel på dette er Fosen folkehøgskole, som på forespørsel fra Statoil utviklet et kurs over tre dager i lagbygging for hvert av de skiftene som skulle bemanne Åsgard B-plattformen på Haltenbanken.

Gjennom kortkursene har folkehøgskolene mulighet til å fremstå som ressurssentre og kulturbærere i sine lokalmiljøer. Skolene tilbyr for eksempel kurs som retter seg mot den kommunen skolen ligger i, blant annet kurs i norskopplæring for utlendinger og kurs for støttekontakter. Fem folkehøgskoler har i samarbeid med Afasiforbundet startet utvikling av kurs for afatikere.

2.2.7 Kjønnsfordeling ved folkehøgskolene

Det er et stort flertall kvinner blant elevene på folkehøgskolen. Av dem som deltok i spørreundersøkelsen, var bare om lag en fjerdedel menn. Tradisjonelt har kjønnsfordelingen på folkehøgskolene vært omkring to tredjedeler kvinner og en tredjedel menn. Fordelingen varierer mellom ulike skoler og linjer, og på noen opplegg er det tilnærmet lik andel kvinner og menn.

Det er en svært lav kvinneandel blant rektorene på folkehøgskolene. Våren 2001 er 73 av rektorene menn, og bare sju kvinner.

2.2.8 Omfang og kapasitetsutnyttelse

Per 1. januar 2001 er det 80 folkehøgskoler i drift i Norge. Ti av disse er eid av fylkeskommuner, og de øvrige er eid av ulike lag, organisasjoner, kirkesamfunn og stiftelser. En skole er eid av en privatperson. Siden 1977 har tre skoler gått over til videregående opplæring, og tolv har nedlagt driften. I samme periode er det opprettet seks nye skoler. En skole er både nedlagt, nystartet og nedlagt igjen i perioden.

Med mindre ungdomskull har det faktiske antallet elever på folkehøgskolen gått ned, men i andel av ungdomskullet av 19-åringer ligger elevtallet relativt stabilt på 10-12 pst.

Når det gjelder antall faktiske elever på hovedkursene i forhold til internatkapasitet, viser opplysninger innhentet høsten 2000 at det gjennomsnittlig er om lag 80 pst. kapasitetsutnyttelse ved folkehøgskolene. 8 Det er betydelige variasjoner mellom skoler. Noen er overfylte, mens andre benytter kun halve kapasiteten. Det er også store regionale forskjeller. Gjennomsnittlig kapasitetsutnyttelse for folkehøgskolene i Nord-Norge er om lag 60 prosent, mens den ligger på rundt 70 pst. for skolene på Vestlandet og ca. 90 pst. for skolene i Trøndelag, på Sørvestlandet, Sørlandet og på Østlandet. En del av den ledige kapasiteten blir brukt til kortkursvirksomheten, som i gjennomsnitt utgjør om lag 10 pst. av total virksomhet.

2.3 Sammendrag av spørreundersøkelse utført av SSB

Ved gjennomføring av spørreundersøkelsen for utvalget ble det sendt ut spørreskjema til et utvalg på nesten 2 000 elever i folkehøgskolene, og det var til sammen 1 500 som sendte inn gyldige skjema, i alt 76 pst.

Nesten tre fjerdedeler av elevene som deltok i spørreundersøkelsen er kvinner. Kvinneandelen er særlig høy i aldersgruppen 19 år. Åtte av ti elever på folkehøgskolene har fullført videregående skole. Over halvparten av elevene søkte opptak på flere folkehøgskoler enn den de er elev ved i skoleåret 2000-01.

Hvorfor velger elevene å gå på folkehøgskole?

I spørreundersøkelsen har elevene svart på hvor enige eller uenige de er i en del påstander som omhandler deres beslutning om å begynne på folkehøgskole.

For eksempel er ni av ti spurte helt eller nokså enige i påstanden om at de ønsker et år for å tenke over hva de vil gjøre senere i livet. Om lag like mange er helt eller nokså enige i påstandene om at de vil gjøre «noe annet» før de tar høyere utdanning eller begynner i arbeid, og at de ønsker å utvikle seg selv som mennesker. Samtidig sier over 80 pst. av de spurte at de kun har søkt opptak på folkehøgskole, og ikke andre utdaninngstilbud, dette året. Over 80 pst. er helt eller nokså uenig i at det var tilfeldig at de begynte på folkehøgskole. Om lag halvparten av de spurte er helt eller nokså uenig i at de begynte på folkehøgskole fordi de ikke visste hva de ville.

Hvorfor valgte elevene akkurat den folkehøgskolen de går på?

Over 80 pst. er helt enig og 15 pst. nokså enig i at valg av aktuell folkehøgskole avhenger av linjetilbudet. 56 pst. av de spurte er helt eller nokså enig i at valget av folkehøgskole avhenger av hvilket geografisk område skolen ligger i. Det er også nesten 60 pst. av de spurte som er helt eller nokså enig i at valg av skole avhenger av om skolen ligger langt fra deres eget hjemsted.

Det er om lag en fjerdedel av de spurte som er helt enig eller nokså enig i at valg av skole er avhengig av om skolen er kristen. Det er en høyere andel, nesten halvparten, som er helt eller nokså enig i at valg av skole er avhengig av at skolen er frilynt. Det er i overkant av 20 pst. av de spurte som er helt eller nokså enig i at valg av folkehøgskole er helt tilfeldig, mens 80 pst. av de spurte er helt eller nokså uenig i dette.

Hva mener elevene har vært det viktigste med folkehøgskoleåret?

Elevene har blitt spurt om å rangere hva de vurderer som viktigst i folkehøgskoleåret til nå. 9 Flest har rangert det sosiale miljøet høyest (64 pst.), deretter kommer samvær med andre (39 pst.), og som nummer tre kommer linjefaget (38 pst.).

Hvilke planer har elevene for videre utdanning og arbeid etter fullført folkehøgskoleår?

Om lag 43 pst. av de spurte har planer om å ta universitet eller høgskole i Norge etter fullført folkehøgskoleår, 8 pst. har planer om høyere utdanning i utlandet, 22 pst. planlegger å ta annen utdanning, og 10 pst. har planer om å begynne i arbeid. Om lag 17 pst. av de spurte har svart «vet ikke/har ingen planer» på dette spørsmålet.

Av dem som planlegger å ta videre utdanning, er det 26 pst. som sier de har planer om å ta utdanning innenfor samme fagområde som det linjefaget de tar på folkehøgskolen, mens 35 pst. sier de planlegger å ta utdanning delvis innenfor samme fagområde som det de tar på folkehøgskolen. 39 pst. sier de har planer om å ta en helt annen utdanning.

Om lag 30 pst. av de spurte sier de har endret sine fremtidsplaner i løpet av året på folkehøgskole, mens over 50 pst. sier de ikke har endret planene.

Betydning av tre ekstra poeng ved opptak til høyere utdanning

Over 30 pst. av de spurte oppgir at tre poeng ved opptak til høyere utdanning betydde svært mye eller mye for deres egen beslutning om å begynne på folkehøgskole. Over 40 pst. av de spurte sier at de hadde begynt på folkehøgskole uansett, uavhengig av de tre poengene.

Betydning av særskilt stipend fra Lånekassen for 19-åringer i folkehøgskolen

Elever som er 19 år og som tar folkehøgskole som et fjerde år direkte etter videregående opplæring, får et særskilt stipend fra Lånekassen. Det er 84 pst. av de spurte som har svart at det ekstra stipendet fra Lånekassen betydde svært mye eller mye for egen beslutning om å begynne på folkehøgskole. Om lag 56 pst. av de spurte svarer at de ikke hadde søkt på folkehøgskole dersom dagens ekstra stipend omgjøres til lån, mens ca. 12 pst. svarer at de likevel ville ha søkt folkehøgskole. I overkant av 30 pst. har svart «vet ikke» på dette spørsmålet.

2.4 Utfordringer i utdanningssamfunnet

2.4.1 Utdanning for alle

De omfattende endringene i utdanningssystemet i Norge i de seneste tiårene er en del av en internasjonal utvikling. Innenfor landene i OECD-området er trenden at deltakelse på alle utdanningsnivåer øker betydelig. Høyere utdanning har gått fra å være for de få til å bli for de mange, og utdanning utover videregående opplærings nivå er langt på vei blitt både en forventning og en norm i samfunnet. 10

Etter innføringen av Reform 94 har Norge fått et utdanningssystem der over 90 pst. av ungdomsskoleelevene går direkte over i videregående opplæring, og fullfører videregående opplæring. I 1980 var om lag 72 pst. av 16-åringene registrert i videregående opplæring, mens andelen i 1998 var 94 pst. Etter innføringen av Reform 94 er det også færre som avbryter videregående opplæring enn tidligere.

Antall studenter i høyere utdanning har økt fra om lag 75 000 i 1980 til 130 000 i 1990 og til om lag 190 000 i 1999. I tillegg er det nå ca. 15 000 norske studenter ved høyere utdanningsinstitusjoner i utlandet. 11 Det økte studenttallet har flere årsaker, blant annet at det etter innføringen av Reform 94 er flere som gjennomfører videregående opplæring og dermed er kvalifisert til inntak i høyere utdanning. I tillegg har studietilbøyeligheten blant ungdom økt, det vil si at det nå er en relativt større andel av ungdomskullene som tar høyere utdanning enn tidligere.

2.4.2 Økt fokus på kvalitet og effektivitet

OECD (1998) drøfter i rapporten Redefining tertiary education studenters egne forventninger og krav til arbeid og utdanning. Muligheter for selvrealisering, adgang til ideer, tid til å reflektere over verdier og overbevisninger er noen av kjennetegnene. Studentene søker bredde i tillegg til spesialisering og er ikke tilfredse med en smal og spesialisert utdanning som begrenser dem til spesielle disipliner og profesjoner.

Innføringen av Reform 94 og Reform 97 har medført flere sentrale endringer i innholdet i grunnskolen og i videregående opplæring. Endringene er blant annet knyttet til større elevmedvirkning, nye arbeidsmåter i undervisningen og evaluering. Det pågår mye pedagogisk utviklingsarbeid og forsøksvirksomhet i den offentlige skolen. En del av undervisningen foregår i prosjekter, og læreren sees mer på som veileder enn som lærer. Klasserommene har arbeidsstasjoner i stedet for pulter, og mange steder har den tradisjonelle timeplanen forsvunnet. Elevene har større grad av ansvar for egen læring enn før.

Norsk høyere utdanning er preget av svak gjennomstrømning og lange førstegangsutdanninger, noe som gir høye kostnader for både samfunnet og den enkelte. Et stadig voksende offentlig utdanningsbudsjett og et stramt arbeidsmarked har medført bred diskusjon omkring behov for et kortere utdanningsløp og dermed mer tid i arbeidslivet, fokus på kombinerte løsninger for utdanning og arbeid, og effektiv bruk av offentlige midler.

Kvalitet og effektivitet i utdanningen er blant annet et viktig tema i Mjøsutvalgets utredning NOU 2000: 14 Frihet med ansvar – om høgre utdanning og forskning i Norge, og i myndighetenes oppfølging av denne. Utvalget foreslår blant annet å innføre endret gradsstruktur ved universitetene og høgskolene, kombinert med en omlegging av innholdet i studiene slik at studentene skal få både en kortere og mer effektiv utdanning, men også en utdanning som holder høyere kvalitet. Det foreslås også å innføre ordninger for å stimulere lærestedene til økt fokus på effektivitet og kvalitet i studiene, blant annet ved resultatbasert finansiering av institusjonene i høyere utdanning og opprettelse av et uavhengig organ for evaluering og akkreditering.

I St.meld. nr. 27 (2000-2001) Gjør din plikt – Krev din rett, som er en del av regjeringens oppfølging av Mjøsutvalgets forslag, går regjeringen inn for at gradsstrukturen endres, blant annet for å legge til rette for mer effektive utdanningsløp og et helhetlig læringsmiljø som støtter opp om studentenes læring, forståelse og modning. I tillegg er det et viktig poeng å kommunisere de kvalifikasjonene og den kompetansen et studium gir, og legge til rette for nasjonal og internasjonal studentmobilitet. Det foreslås videre å gjøre deler av finansieringen av utdanningsinstitusjonene resultatbasert ved at avlagte vekttall utløser finansiering, noe som skal stimulere institusjonene til å gi studentene tettere og bedre oppfølging gjennom studiene. Regjeringen foreslår også å innføre en konverteringsordning i utdanningsfinansieringen som innebærer at studentene får hele støtten fra Lånekassen utbetalt som lån, og at deler av lånet omgjøres til stipend etter at studenten har avlagt eksamen og oppnådd vekttall.

Regjeringen foreslår at det innføres en felles gradsstruktur i høyere utdanning med nye betegnelser for de ulike gradsnivåene. Det foreslås å innføre en lavere grad på tre år som skal gi yrkeskompetanse og/eller mulighet for opptak til høyere grads studier. Høyere grad skal bygge på lavere grad og ha en varighet på to år. Den skal gi yrkeskompetanse og/eller gi opptak til doktorgradsstudier. Det foreslås å innføre de internasjonale gradsbetegnelsene Bachelor, Master og Ph.D.

2.4.3 Etter- og videreutdanning

Omfanget av etter- og videreutdanning har hatt en betydelig økning på både tilbuds- og etterspørselssiden i de senere årene, og det forventes at dette markedet vil fortsette å vokse. Med gjennomføringen av Kompetansereformen og ideene om livslang læring, er synet på kompetanse og utdanning i ferd med å endres. Utdanning sees ikke lenger på som noe man gjør én gang i livet. Både økte krav fra et arbeidsliv i stadig omstilling og egne krav til personlig utvikling gjør at en kontinuerlig kombinasjon av utdanning og arbeid blir både nødvendig og naturlig.

Også realkompetansetenkningen, som for fullt har kommet på dagsordenen i forbindelse med Kompetansereformen, er et ledd i denne utviklingen. Det innebærer at kunnskap og kompetanse som er tilegnet gjennom andre kanaler enn det ordinære utdanningssystemet, betraktes som likeverdig, og at det legges til rette for mer fleksible og hensiktsmessige koblinger mellom utdanningssystemet og arbeidslivet. Det har blant annet blitt innført individuell rett til utdanningspermisjon, og det arbeides med å utrede mulige ordninger for finansiering av livsopphold under etter- og videreutdanning.

Folkehøgskolene ble i NOU 1997: 25 Ny kompetanse – grunnlaget for en helhetlig etter- og videreutdanningspolitikk (Buerutvalget) utfordret til å bidra sterkere inn mot voksenopplæring og etter- og videreutdanning. Med sine frie rammer har folkehøgskolene mulighet til å være fleksible og tilpasningsdyktige. Buerutvalget mente at utfordringen blant annet lå i å videreutvikle tilbud som kan ligge i skjæringspunktet mellom individuelle behov og kompetansebehovene innenfor arbeidslivet. Selv om folkehøgskolene ikke gir formell kompetanse, vil den enkelte få realkompetanse som kan være anvendelig i forhold til både eget liv og arbeidslivet. For mange med særskilte behov vil folkehøgskolene ha mulighet til å gi tilbud som er spesielt tilpasset ulike grupper. Buerutvalget mente videre at det for folkehøgskolene vil ligge en spesiell utfordring i å utvikle nærhet til lokalt arbeidsliv på områder der folkehøgskolene har spesiell kompetanse.

2.5 Folkehøgskolen i de andre nordiske landene

Danmark har i dag ca. 100 folkehøgskoler, Sverige ca. 150 og Finland vel 90. Det finnes også folkehøgskole på Færøyene, Åland og Grønland. Folkehøgskolen er et nordisk skoleslag, og det er mange fellestrekk i det ideologiske og pedagogiske grunnlaget i de ulike landene. Men det er også klare variasjoner i utviklingen mellom landene. Folkehøgskolen i de nordiske landene opplever langt på vei de samme utfordringene ved endringer i det offentlige utdanningssystemet, men velger noe ulike tilnærmingsmåter.

Om en skal vurdere utviklingen i de ulike landene i forhold til tradisjonell folkehøgskoletenkning og skoledrift, er det dansk folkehøgskole som i klar Grundtvig-tradisjon markerer seg som mest «tradisjonstro», mens finsk folkehøgskole har gått lengst i tilpasning til og sammenfall med det offentlige utdanningssystemet. Norsk folkehøgskole står nærmest den danske, mens den svenske har beveget seg mer i samme retning som den finske.

Finland

I de senere årene har den statlige reguleringen av finsk folkehøgskole blitt betydelig redusert. Virksomheten ved folkehøgskolene hjemles under flere lover, som «fri bildning», grunnskole-, gymnas- og yrkesutdanning.

I finsk folkehøgskole er det i dag mulig å skaffe seg både grunnskole- og gymnaskompetanse, og folkehøgskolen kan også gi yrkesutdannelse. Ti skoler har blant annet gått sammen og dannet en yrkeshøgskole. De såkalte frie folkehøgskolene har i dag vanskelig for å rekruttere elever, delvis fordi kursene her ikke har noen offisiell status, og delvis fordi det er mindre gunstige stipend og økonomiske ordninger for disse enn for de mer kompetanserettede.

Statstilskuddet er i hovedsak aktivitetsbasert, og mindre skoler som har økonomiske vanskeligheter, forsøker å tilpasse sin virksomhet til ulike behov. Den frie «bildningstradisjonen», som også er utgangpunktet for de finske folkehøgskolene, står i dag for om lag halvparten av virksomheten. Internatet har fortsatt en viktig plass i finsk folkehøgskole, og loven slår fast av folkehøgskolene skal ha internat.

Sverige

Sverige har ikke lenger egen lov for folkehøgskolen, men virksomheten faller inn under «lov om fri bildning». I svensk folkehøgskole kan man i dag få generell studiekompetanse ved å utfylle det som mangler i videregående opplæring, det vil si hele eller deler av inntil tre års gymnasskole. For slike kurs, som utgjør om lag halvparten av kurstilbudet, stilles det krav om at skolene gir undervisning i fem sentrale fag. I forbindelse med Kunnskapslyftet i perioden 1997-2002 ble folkehøgskolene i Sverige tildelt 10 000 studieplasser av totalt 110 000, i arbeidet med å gi den svenske befolkningen muligheter til å skaffe seg generell studiekompetanse. Ved den vurderingen som nå blir gjort ved overgangen fra Kunnskapslyftet til Kunnskapsbygget, blir folkehøgskolen positivt vurdert som læringsarena. Det er foreslått at 7 000 av de 10 000 studieplassene som folkehøgskolen har fått tildelt, skal videreføres.

Svensk folkehøgskole har i dag god rekruttering, fra både unge, voksne og eldre elever. De fleste svenske folkehøgskoler har fremdeles internat, men et endret rekrutteringsgrunnlag i de siste årene har ført til at bare ca. 25 pst., eller ca. 7 000, av elevene bor på internat. Det er i Sverige ingen lovbestemmelse om internat i folkehøgskolen. Statstilskuddet utbetales på grunnlag av antall elever, uavhengig av om elevene bor på internat eller ikke. Gjennom eksternatskolene, det vil si de skolene som ikke har internat, nås i størst grad de elevene som tilhører grupper som gjennom Kunnskapslyftet er definert som målgrupper, for eksempel innvandrere, lavt utdannede og arbeidsledige.

Danmark

Dansk folkehøgskole har opplevd en markert tilbakegang i elevtilgangen i de siste fem årene, og flere skoler har måttet innstille driften. Dette er bakgrunnen for det utrednings- og lovrevisjonsarbeidet som er gjennomført, og som endte med lov om folkehøjskoler, efterskoler, husholdningsskoler og håndarbeidsskoler (frie kostskoler), som trådte i kraft 1. januar 2001. Loven viderefører den tradisjonelle linjen i dansk folkehøgskole ved å slå fast at:

«Undervisningen skal have bred almen karakter. Enkelte fag eller faggrupper kan have en fremtrædende plas, men aldri på bekostning av det almene...Kurser på folkehøjskoler tilrettelægges med henblik på at øge elevernes almene, faglige og personlige kvalifikasjoner.»

Loven inneholder blant annet et felles vilkår om at skolene skal ha internat. Normalt bor elevene på internat, men inntil 15 pst. av årselevene kan delta i undervisning uten å bo på skolene. Selv om elevtilgangen er redusert, opprettholdes rekrutteringen i alle aldersgrupper, også blant voksne og eldre mennesker.

Det synes å være en klar politisk vilje i Danmark til å bevare folkehøgskolen som en egen del av utdanningstilbudet. Det er imidlertid ulike syn på hvilken oppgave folkehøgskolen skal ha. Den danske debatten om tilpasning til det offentlige utdanningssystemet har vært intens, med blant annet forslag om å innføre både pensum og eksamen. Motstanderne av dette hevder at eksamener og prøver er uforenlige med folkehøgskolenes tradisjonelle grundtvigianske verdier om folkeopplysning og allmenndanning. Tilhengerne mener at folkehøgskolene må tenke nytt for å tiltrekke elever, og at folkehøgskolens fremtid ligger i en kombinasjon av folkehøgskolens særlige verdier kombinert med noe konkret elevene kan ta med seg videre.

Ulik vurdering av samfunnsmandatet

Den ulike utviklingen i de nordiske landene er et resultat av flere forhold. De danske ideene om folkehøgskolen fikk i utgangspunktet størst gjennomslag i Norge. Utviklingen i den senere tid vitner i stor grad om en ulik vurdering av folkehøgskolens samfunnsmandat i de ulike landene. Vurderingen kan sies å gå på i hvilken grad folkehøgskolene skal være en del av eller et supplement til det offentlige utdanningssystemet, om de skal være et integrert eller parallelt tilbud. Folkehøgskolene i Sverige og Finland er i stor grad integrerte i det offentlige utdanningssystemet og er i stor grad fristilt fra statlige reguleringer.

Dette kommer tydelig frem i Sverige, der folkehøgskolene er vurdert inn i en helhetlig utdanningssammenheng, særlig i forbindelse med voksenopplæringsreformen Kunnskapslyftet. Folkehøgskolene i Sverige har en tradisjonell folkehøgskoledrift som er supplert med studieplasser der elevene kan få generell studiekompetanse. Folkehøgskolene er blitt vurdert som et verktøy for å nå målene i den nasjonale utdanningspolitikken om å heve det generelle utdanningsnivået i befolkningen, og for å nå ut til særskilt prioriterte grupper.

I Danmark og Norge holdes det i stor grad fast ved prinsippet om parallellitet til det offentlige utdanningssystemet.

Utdanningsfinansiering

I Danmark ble den statlige støtten til elever på folkehøgskole lagt om i 1997. Omleggingen innebærer at støtten nå gis som et direkte driftstilskudd til skolene, som senker elevbetalingen med et beløp tilsvarende studiestøtten. Staten yter i tillegg støtte til individuell nedsettelse av betalingen. Denne utbetales også direkte til skolene, som forvalter den etter egen vurdering til støtte for enkeltelever. Elevenes egenbetaling skal imidlertid alltid være minst halvparten av den fastsatte kostnaden.

I Sverige har elever opp til 20 år samme studiestøtte som i gymnasskolen, mens elever over 20 år kan få samme støtte som studenter ved universitetsstudier. For elever i folkehøgskolen som er over 25 år, finnes det dessuten særskilt gunstige former for støtte, særlig for arbeidsledige.

I Finland er studiestøtten til folkehøgskoleelever nesten 20 pst. lavere enn for studenter ved universiteter og yrkeshøgskoler.

For en drøfting av utdanningsfinansieringen for folkehøgskoleelever i Norge vises det til kapittel 7.

Nordisk samarbeid

Det er et utstrakt samarbeid mellom de nordiske folkehøgskolemiljøene, organisert gjennom Nordisk Folkehøgskoleråd, som er sammensatt av representanter for de nasjonale folkehøgskoleorganisasjonene. Nordisk Ministerråd har gjennom en stipendordning lagt til rette for at elever kan gå på folkehøgskole i et annet nordisk land enn hjemlandet. Denne stipendordningen utgjør i 2001 ca. 2 mill. danske kroner. Stipendordningen administreres av Nordens folkeliga akademi i Göteborg. Skoleåret 2000-01 er det om lag 300 elever på nordisk utveksling gjennom ordningen.

2.6 Utvalgets vurderinger

Folkehøgskolen har vært en del av opplæring og utdanning i Norge gjennom snart 140 år. Med tilknytning til folkeopplysning, organisasjonssamfunn og studievirksomhet har den hatt betydning for utvikling av demokrati og samfunnsengasjement, både i det politiske liv og i det frivillige organisasjonslivet.

De store endringene som har skjedd både i utdanningssystemet og i samfunnet for øvrig, stiller folkehøgskolene overfor nye utfordringer. Med sin forankring i allmenndanning og med en bred emne- og fagkrets har folkehøgskolen tradisjonelt vært en viktig forberedelse og rekrutteringsbase for eksempel for lærer- og sykepleieryrket. Historisk var den også for mange det eneste supplementet til den obligatoriske skolegangen.

I dag er bildet annerledes når vi ser på hvordan et år på folkehøgskole inngår i elevenes øvrige utdanningsløp. I undersøkelsen som SSB har utført for utvalget blant folkehøgskoleelever skoleåret 2000-01, oppgir over halvparten av de spurte at de planlegger å ta høyere utdanning, enten i Norge eller i utlandet, etter fullført år på folkehøgskole. Over 20 pst. av de spurte planlegger å ta annen utdanning, mens omtrent 10 pst. planlegger å begynne i arbeid.

Dette betyr blant annet at elevene som senere tar høyere utdanning, vil bruke et år mer på sin totale utdanning, noe som medfører økte kostnader for samfunnet. Samtidig kan ett år på folkehøgskole gi økt livskvalitet for mange elever, mangesidig sosial kompetanse og erfaringer som kan komme til nytte på mange områder i livet.

Det kan hevdes at et år på folkehøgskole øker elevenes dyktighet og motivasjon for senere studier, for eksempel ved at flere velger å ta videre utdanning, og at feilvalg av utdanning forhindres. På bakgrunn av analyse av kullene som har fullført grunnskoleopplæring i 1989 og 1991, er det imidlertid ikke grunnlag for å hevde at studenter som har tatt folkehøgskole, i større grad tar høyere utdanning eller tar flere år i høyere utdanning enn studenter som ikke har tatt folkehøgskole. 12 Dette kan ha endret seg for senere kull.

I undersøkelsen som er utført av SSB, svarer 30 pst. av de spurte at de har endret sine fremtidsplaner i løpet av folkehøgskoleåret. Dette kan bety at elevene i løpet av dette året har blitt sikrere på hva de vil eller ikke vil i fremtiden, og dermed har et bedre grunnlag for å velge utdanning og yrke.

Økt konkurranse om elevene fra både utdanningstilbydere og arbeidslivet kan påvirke rekrutteringen til folkehøgskolene og stille skolene overfor utfordringer, når det gjelder både å utvikle konkurransedyktige tilbud, og å utvikle tilbud som er tilpasset arbeidslivets behov.

Det er en stor overvekt av kvinnelige elever ved folkehøgskolene. Dette kan ha sammenheng med at de fleste menn avtjener sin verneplikt etter videregående opplæring, og dermed får et år avveksling etter skolegangen før de begynner i arbeid eller tar videre utdanning. Utvalget mener det er en utfordring for skolene å arbeide for å oppnå en bedre kjønnsbalanse blant elevene. Med tanke på at Forsvaret står foran en omlegging som fører til at færre menn skal avtjene verneplikt, kan dette representere et større rekrutteringsgrunnlag for skolene og bidra til en jevnere kjønnsfordeling.

Utvalget mener også det er en utfordring for folkehøgskolene å øke andelen kvinner i lederstillinger.

Folkehøgskolene har med sine rammebetingelser forutsetninger for å fremme relasjonsbygging. Elever og personale møtes og samarbeider i andre sammenhenger enn den tradisjonelle undervisningssituasjonen. Folkehøgskolene ønsker blant annet å fremme verdibevissthet, personlig utvikling og trygghet. Utvalget mener folkehøgskolene må benytte sine forutsetninger til å gi elevene impulser til aktiv deltakelse i samfunnet.

Utvalget mener at folkehøgskolen bør beholde sin frie stilling i det norske utdanningssystemet. Dette gir skolene muligheter til å drive pedagogisk utviklingsarbeid. Utvalget mener dette er et viktig område, og at nye undervisningsopplegg og kontinuerlig videreutvikling av eksisterende opplegg er nødvendig for skolens fremtid. Folkehøgskolene bør styrke sitt samarbeid med andre skoler, arbeidslivet og samfunnet for øvrig.

Med sitt internasjonale engasjement har folkehøgskolene anledning til å praktisere den integreringen og det likeverdet vi ønsker skal prege hele samfunnet. Folkehøgskolene bør være møteplasser og arena for å utvikle og styrke samfunnets kompetanse om temaer som internasjonal forståelse og menneskerettigheter. Folkehøgskolene bør styrke sitt engasjement for å fremme forståelsen for det flerkulturelle samfunnet, for eksempel ved å ta initiativ overfor andre skoler for å skape møteplasser for utveksling av erfaringer.

I forhold til Kompetansereformen kan folkehøgskolen benytte sin kompetanse til å utvikle tilbud for voksne som har behov for fleksible og tilrettelagte undervisningstilbud, og for ulike grupper som står i fare for å bli marginalisert eller passivisert i samfunnet. Kompetansereformen har som ambisjon å hindre en slik utvikling, blant annet gjennom å ta i bruk de mulighetene som det sivile samfunn eller den tredje sektors opplysningsarbeid representerer. Den enkelte skole må være aktiv i sitt nærmiljø og i samfunnet for øvrig for å fange opp behov, i forhold til både enkeltmennesker og lokalt arbeidsliv, og samarbeide med andre aktører.

Utvalget registrerer at det på landsbasis generelt er relativ bra utnyttelse av kapasiteten ved de eksisterende folkehøgskolene. Men det er store forskjeller, delvis mellom landsdeler og delvis mellom enkeltskoler. Det er også store forskjeller mellom skolene når det gjelder i hvor stor grad ledig kapasitet utnyttes ved å drive kortkursvirksomhet. Skolene bør ha effektiv og rasjonell utnyttelse av lokaler og øvrige ressurser. Utvalget mener likevel man bør akseptere en viss overkapasistet, både for å bevare en geografisk spredning av skolene og for å opprettholde et variert tilbud, samtidig som det vil være naturlig at noen skoler legges ned og nye kommer til.

2.7 Utvalgets forslag

På bakgrunn av en samlet vurdering av folkehøgskolenes rolle og plass i dagens utdanningssamfunn fremmer utvalget følgende forslag:

• Folkehøgskolene skal beholde sin pedagogiske frihet, uten eksamen og krav til pensum gitt av utenforliggende instanser.

• Folkehøgskolene må fortsatt legge hovedvekt på allmenndanning og folkeopplysning som utvikles gjennom skolenes totale læringsmiljø.

• Folkehøgskolene bør utveksle sine erfaringer knyttet til læringsprogram, pedagogisk utviklingsarbeid og sosialpedagogisk arbeid gjennom samarbeidsprosjekt med andre deler av utdanningssektoren.

• Folkehøgskolene bør bidra aktivt til gjennomføringen av Kompetansereformen ved å utvikle kortkurstilbud rettet mot lokalsamfunnet, arbeidslivet og grupper som har behov for fleksibel og tilrettelagt opplæring.

• Folkehøgskolene bør være aktive i forhold til andre skoleslag og samfunnet for øvrig når det gjelder å fremme kunnskap om og forståelse for demokrati, det flerkulturelle samfunnet og menneskerettigheter.

• Folkehøgskolene kan være kulturelle kraftsentre gjennom å formidle møte med levende og folkelig kultur, og ved å gi elevene impulser til å bli aktive deltakere i kulturlivet.