3 Realkompetanse

3.1 Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om å drøfte folkehøgskolen i forhold til dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse inn mot utdanningssystemet og arbeidslivet.

Dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse har for alvor kommet på dagsordenen gjennom blant annet satsningen på etter- og videreutdanning gjennom Kompetansereformen. Hovedformålet er å gjøre kunnskap som ikke er formelt dokumentert gjennom det ordinære utdanningssystemet, kommuniserbar og anvendbar i ulike situasjoner der den enkelte har behov for å synliggjøre sin kompetanse.

Dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse har også som formål å minske kløften mellom utdanning og arbeidsliv. Dette har også et fordelingspolitisk motiv. Å få dokumentert og verdsatt den realkompetansen den enkelte har oppnådd utenfor det formelle utdanningssystemet, vil spare økonomiske midler og arbeidskraft som ellers ville ha blitt benyttet til å heve den formelle kompetansen til denne delen av befolkningen. Samtidig får den enkelte uttelling for den kompetansen vedkommende faktisk har, selv om den ikke er dokumentert gjennom formelle ordninger.

Det kan skilles mellom to typer formål for dokumentasjon av realkompetanse, jf. blant annet Innst. S. nr. 78 (1998-1999). På den ene siden skal det dokumenteres for arbeidslivet. Dette kan være kompetanse som trengs for å utøve et spesielt yrke, inneha en spesiell stilling eller som mer generelt er rettet mot en bransje. På den andre siden er det dokumentasjon av realkompetanse rettet mot opptak til og avkorting av høyere utdanning.

3.2 Hva er realkompetanse?

Innholdet i kompetansebegrepet endrer seg over tid. Begrepet knyttes til forhold som er i stadig utvikling og endring, som for eksempel arbeidsmarked og utdanning. Tradisjonelt har kompetanse vært betraktet som bestående av kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Kompetanse brukes ofte om den rettighet, skikkethet eller myndighet noen har til å fatte beslutninger innenfor et saksområde. I dag ser vi eksempler på nye forståelses- og anvendelsesformer som har justert begrepets meningsinnhold i retning av å henspille på kompetanseinnehaverens ferdigheter.

I ulike offentlige utredninger og stortingsdokumenter legges det noe ulike definisjoner til grunn for begrepet realkompetanse. Hovedinnholdet i definisjonene er imidlertid at realkompetanse er summen av de kunnskaper, ferdigheter, holdninger og den innsikt et menneske har. Realkompetanse kan være tilegnet gjennom utdanning og organisert læring, egenlæring, arbeid, familieliv og deltakelse i organisasjons- og samfunnsliv og lignende. Realkompetansen kan være dokumentert eller ikke dokumentert. Dokumentasjonen kan bestå av vitnemål, kursbevis, sertifikater, stillingsbeskrivelser osv. Kompetanse som er tilegnet gjennom det formelle utdanningssystemet eller gjennom offentlige anerkjente sertifiseringsordninger, betegnes ofte som en persons formelle kompetanse, mens kompetanse som ikke er fastsatt gjennom disse systemene omtales som uformell kompetanse. 1 En persons samlede kompetanse – realkompetansen – kan da betegnes som summen av formell og uformell kompetanse.

Når det i ulike sammenhenger er snakk om å dokumentere, vurdere og verdsette realkompetanse, er det et poeng at realkompetansen ikke nødvendigvis skal tilsvare den formelle kompetansen, men være likeverdigmed. I dette ligger anerkjennelsen av at kompetanse som er ervervet på andre arenaer enn gjennom det ordinære utdanningssystemet, vurderes som likeverdig, for eksempel som grunnlag for opptak eller avkorting av høyere utdanning, selv om den ikke er identisk.

3.2.1 Tiltak i forbindelse med realkompetanse

I de senere årene har utdanningsmyndighetene satt i gang og gjennomført ulike tiltak, utviklingsprosjekter og lovendringer på realkompetanseområdet.

I St.meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen foreslo regjeringen å etablere et system for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse som har legitimitet både i arbeidslivet og i utdanningssystemet. Ved behandling av meldingen i Innst. S. nr. 78 (1998-99) ba Stortinget regjeringen etablere et system som gir voksne rett til å dokumentere sin realkompetanse uten å gå veien om tradisjonelle prøveordninger. Dette har blitt fulgt opp ved bevilgninger over statsbudsjettet på Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets område. I 1999 ble det satt i gang et treårig prosjekt for å utvikle ordninger for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse inn mot videregående opplæring. Det er hittil bevilget 50 mill. kroner til dette arbeidet, der blant annet alle fylkeskommunene og partene i arbeidslivet deltar. Også noen folkehøgskoler deltar i prosjektet.

Det har også vært gjort forsøk og lovendringer når det gjelder dokumentasjon av realkompetanse for inntak til høyere utdanning. Utvalget for høgre utdanning – Mjøsutvalget – avga en delutredning om realkompetanse våren 1999 i NOU 1999: 17 Realkompetanse i høgre utdanning. Utvalget foreslo her en lovendring som åpner for at universiteter og høgskoler kan ta opp søkere på grunnlag av yrkeserfaring alene, eventuelt ut fra yrkeserfaring i kombinasjon med utdanning.

På bakgrunn av dette satte man høsten 1999 i gang de første forsøkene med opptak på grunnlag av realkompetanse basert på:

• skriftlig/muntlig prøving av sentral kunnskap og kompetanse ved desentralisert vernepleierutdanning ved Høgskolen i Lillehammer og førskolelærerutdanning ved Høgskolen i Volda

• aldersgrense kombinert med veiledning/egenevaluering ved spesielle etter- og videreutdanningstilbud ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Lillehammer

• relevant yrkeserfaring ved havbruk/fiskerifag ved Høgskolen i Bodø.

Ved Innst. O. nr. 1 (2000-01) ble det på grunnlag av Ot.prp. nr. 58 (1999-2000) og NOU 1999: 17 våren 2000 vedtatt endringer i universitets- og høgskoleloven som innebærer at søkere uten videregående opplæring og som er minst 25 år, skal kunne komme inn på et studium ved universitet eller høgskole dersom deres realkompetanse blir godkjent for det aktuelle studiet. Det er den enkelte utdanningsinstitusjon som skal vurdere om søkeren har gode nok kvalifikasjoner for studiet. Dersom søkeren tas opp og består eksamen i et studium tilsvarende ett års varighet, vil dette gi generell studiekompetanse.

Per 1. mars 2001 hadde 4 700 personer søkt om opptak til høyere utdanning for studieåret 2001-02 på grunnlag av realkompetanse. Om lag 70 pst. av disse er kvinner. Det er en stor overvekt av søkere til yrkesutdanningene ved de statlige høgskolene, og over 40 pst. av de som har søkt om opptak, har søkt på sykepleierutdanningen. 2

Universitets- og høgskolelovens § 49 om fritak for eksamen eller prøve innebærer etter lovendringen at realkompetanse også kan gi grunnlag for fritak fra deler av fag eller studium. Det er ikke satt noen nedre aldersgrense for når en person kan få vurdert sin realkompetanse for fritak. Vurdering av realkompetanse og beslutning om avkorting av studier skal foretas av vedkommende universitet eller høgskole det søkes på.

3.2.2 Inntak til høyere utdanning

Undersøkelsen fra SSB viser at om lag 70 pst. av de spurte elevene på folkehøgskole i skoleåret 2000-01 har generell studiekompetanse. I Innst. S. nr. 91 (1996-97) ble et år på folkehøgskole gitt en formell verdsetting ved at elevene får tre poeng ved inntak til høyere utdanning. Gjennom denne ordningen er folkehøgskolens elever sikret en form for uttelling for studieåret som anvendes ved vurderinger for opptak til høyere utdanning.

For de elevene som ikke har generell studiekompetanse, vil det kunne være relevant å få dokumentert realkompetanse fra folkehøgskole som grunnlag for inntak til høyere utdanning. Lovendringen i forhold til dette innebærer imidlertid at vedkommende ikke har rett til å få sin realkompetanse vurdert før etter fylte 25 år. For dem som ikke har generell studiekompetanse, og som tar et år på folkehøgskole før fylte 25 år, ville det kunne være av interesse å få vurdert denne i forhold til en slags avkorting av videregående opplæring, altså i den forstand at folkehøgskole kan erstatte deler av kravet til generell studiekompetanse.

Aldersgrensen på 25 år er imidlertid satt for å forhindre at ungdom unnlater å fullføre videregående skole, samtidig som man sikrer at søkere som kan tas opp ut fra realkompetanse, har relevant erfaring gjennom yrkespraksis, omsorgsarbeid og lignende.

3.2.3 Avkorting av høyere utdanning

Erfaringer ervervet og dokumentert på annet vis enn gjennom det ordinære utdanningssystemet kan i ulike tilfeller overlappe deler av studier og utdanningsløp. Et sentralt spørsmål i slike tilfeller er hvorvidt det er hensiktsmessig å la elever eller studenter dette gjelder, gå lengre utdanningsløp enn de strengt tatt behøver. Erfaringer og kunnskaper ervervet utenom det tradisjonelle utdanningssystemet kan gi kompetanse som er relevant for og likeverdig med deler av utdanningene ved for eksempel institusjonene for høyere utdanning. Det kan synes unødvendig og ikke minst demotiverende for den enkelte å måtte gjennomføre et ordinært studieløp på områder der det lar seg gjøre å dokumentere at vedkommende har tilsvarende kompetanse.

Avkorting kan gjøres på grunnlag av søkers konkrete fagkunnskaper og relevant praksis. Dokumentasjonen av ferdigheter og kunnskaper må da kunne legges frem i en slik form at innholdet kan vurderes mot fastsatte mål for de aktuelle studiene. Det er en forutsetning at avkortede studieløp skal tilfredsstille de samme faglige kravene, slik at studenter fra avkortede studieløp uteksamineres som likeverdige med studenter som har fullført ordinære studieløp. 3

Som tidligere nevnt legges det opp til at det er det aktuelle fagmiljøet ved den mottakende utdanningsinstitusjonen som skal vurdere realkompetanse og ta beslutning om avkorting av et studieløp. Den enkelte søker er dermed avhengig av å få med seg dokumentasjon, i dette tilfellet fra folkehøgskolen, som er tilstrekkelig omfattende for at slik vurdering kan være mulig.

Det er mulig å etablere ordninger der opptak er basert på avtaler mellom institusjoner i høyere utdanning, slik at studenter med for eksempel bestemte fag fra en bestemt høgskole automatisk kan tas opp til studier og eventuelt får avkorting ved en annen høgskole. Avkorting kan for eksempel gjelde deler av et studium eller en modul.

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen uttaler i Innst. S. nr. 177 (2000-2001) at avkorting av studier bør kunne skje mellom likeverdige utdanningsnivåer. Flertallet i komiteen uttaler at de ikke ønsker å åpne for «gruppevis» avkorting av studieløp i høyere utdanning på grunnlag av videregående opplæring, men at avkorting skal skje etter en individuell vurdering av realkompetansen.

Folkehøgskolene er ikke konkret nevnt i komiteens innstilling. Siden folkehøgskolene ikke er integrert i det formelle utdanningssystemet, kan det være vanskelig å avgjøre hvordan de skal defineres i forhold til utdanningsnivå.

3.2.4 Realkompetanse i forhold til arbeidslivet

Å få dokumentert realkompetanse i forhold til arbeidslivet har i hovedsak betydning for to forhold. Det kan være avgjørende for om en person får en stilling vedkommende har søkt, og det kan også ha betydning for innplassering i stillingskategori og for lønnsnivå, for eksempel ved fastsetting av antall års ansiennitet. Det er arbeidsgiver som må vurdere om dokumentasjon fra folkehøgskolen er relevant eller jevnbyrdig med annen formell utdanning eller erfaring.

Kunnskaper og ferdigheter på ulike områder vil være viktig i forhold til karriereutvikling, men dette vil ikke være avhengig av om realkompetansen er dokumentert. Den enkeltes kompetanse vil komme til syne i det daglige arbeidet.

I forhold til arbeidslivet vil elever fra folkehøgskolen ha behov for dokumentasjon som viser både den allmenndannende og den faglige kompetansen elevene har fått.

3.3 Kompetansespørsmålet i folkehøgskolen

Kompetanseprosjektet, 1995

Spørsmålet om hvilken kompetanse folkehøgskolen skal gi, har lenge vært et hovedtema innenfor folkehøgskolen. I lov om folkehøgskolar er forholdet til eksamen og kompetanse lovfestet i § 13:

«Folkehøgskolen er ein pensum- og eksamensfri skole. Departementet kan fastsetje, i samarbeid med mottakarinstitusjonar, kvar og korleis folkehøgskolen gjev kompetanse i yrkessamanhengar og utdanningssituasjonar.»

Temaet er blant annet drøftet i rapporten Kompetanseprosjektet i folkehøgskolen – en dokumentasjon, som ble lagt frem i 1995. Rapporten er basert på et forsøksprosjekt som ble gjennomført ved ti folkehøgskoler i årene 1991-94. Målet med prosjektet var å finne frem til en måte for å formalisere den realkompetansen elevene får ved å gå på folkehøgskole, ved å dokumentere folkehøgskolen som læringsarena. Rapporten legger vekt på allmenndanning som folkehøgskolens idegrunnlag, og den vekkings- og opplysningstradisjonen skolen står i. Spørsmålet om hvilken realkompetanse folkehøgskolen gir, vurderes slik i rapporten:

«Den realkompetanse folkehøgskolen ønsker å gi, er dermed ikke knyttet til noe enkelt fag eller emneområde, men til det som kan betegnes som skoleslagets «spisskompetanse», allmenndanning og personlighetsutvikling. Det dreier seg om en lærings- og handlingskompetanse, en grunnleggende livskompetanse som utvikles gjennom skolens totale læringsprogram, på en «levende» læringsarena gjennom:

• arbeidsmåter og læringsmiljø

• sosialpedagogisk virksomhet

• arbeid med fag- og emneområder

• samtalebasert veiledning og vurdering.»

Videre vises det til at prosjektet har vist at folkehøgskolen har forutsetninger for å gi realkompetanse som i første rekke viser seg gjennom

• studiedyktighet for videre skolegang og utdanning

• forberedelse for yrkes- og arbeidsliv

• aktivt samfunnsengasjement

• personlig utvikling

• sosial og mellommenneskelig kyndighet og kommunikasjonsevne.

Et av folkehøgskolens kjennetegn er fravær av individuell vurdering og testing i tradisjonell forstand. Gjennom kompetanseprosjektet pekes det på en rekke måter å dokumentere virksomheten på, blant annet ved å fremheve og synliggjøre skoleslagets vesenskjennetegn og verdier. Det vises også til skolevitnemålet som hver elev får etter endt skoleår, og som bekrefter vedkommendes tilfredsstillende deltakelse i læringsprogrammet. Prosjektet viser til at utarbeiding av vitnemål bør bygge på visse prinsipielle synspunkter, ha en felles presentasjon av skoleslaget og ellers utformes ut fra noen sentrale opplysninger. Kompetansegruppen mener at vitnemålet skal være et dokument som sier mer om skolen enn om den enkelte elev, og at det ikke bør inneholde individuell vurdering. Vitnemålet skal inneholde en presentasjon av skolen som folkehøgskole, og gi opplysninger om elevens læringsprogram og fravær.

Skoledokumentasjon

Vurderingen av folkehøgskolens realkompetanse førte til et stortingsvedtak på grunnlag av Innst. S. nr. 91 (1996-97), som innebar at fra og med skoleåret 1997-98 skulle elever som har gjennomført et folkehøgskoleår på 33 uker, få uttelling i form av tre konkurransepoeng 4 ved opptak til høyere utdanning. Disse tre poengene kommer i tillegg til ordinære alderspoeng. Forutsetningen for dette var at skolene skulle utarbeide skoledokumentasjon, og at elevene måtte være registrert med minimum 90 pst. fremmøte.

Vedtaket om konkurransepoeng var en direkte verdsetting av den realkompetansen et år på folkehøgskole gir. Som en oppfølging av vedtaket gjennomførte departementet i løpet av skoleåret 1997-98 en omfattende dokumentasjonsprosess, og alle folkehøgskolene fikk godkjent sin skoledokumentasjon. 5 Godkjenningen gjelder for fem år, og skolene melder i denne perioden endringer i undervisningsopplegget til departementet, som vurderer om endringene faller innenfor den rammen som er lagt. Gjennom tilsyn vurderer departementet om virksomheten på skolene er i samsvar med det som er godkjent i skoledokumentasjonen.

Vitnemål

Vitnemålet som den enkelte elev får med seg fra folkehøgskolen, er standardisert på grunnlag av en mal departementet har utarbeidet, og inneholder tre deler. Den første delen er felles for alle skolene og beskriver folkehøgskolen generelt, den andre delen er spesifikk for den enkelte skole der læringsprogrammene beskrives, og den tredje delen er elevspesifikk. Denne delen beskriver det læringsprogrammet eleven har deltatt i. Vitnemålet dokumenterer at eleven har deltatt tilstrekkelig til at det godkjennes som et fullført år, opplyser fravær, hvilken linje eleven har gått på, og innhold og opplegg på linjen.

Folkehøgskolene har mange utenlandske elever, og det er også mange elever som senere reiser til utlandet for å studere eller arbeide. Disse vil ha behov for å få et vitnemål på engelsk.

Retningslinjer for utarbeidelse og mal for skoledokumentasjon og vitnemål fra folkehøgskolene følger som vedlegg til utredningen i rundskriv F-48/97.

3.4 Dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse fra folkehøgskolen

3.4.1 Generelle ordninger – tre poeng ved inntak til høyere utdanning

Stortingsvedtaket i januar 1997 om at et år på folkehøgskole gir tre konkurransepoeng ved inntak til høyere utdanning, er en formalisert verdsetting av den realkompetansen elever ved folkehøgskolene får.

Et år på en folkehøgskole som har fått godkjent sin skoledokumentasjon, gir rett til tre poeng uansett hvilken folkehøgskole eleven har gått på, og uavhengig av hvilket universitet eller hvilken høgskole vedkommende søker om inntak til. Poengene er dermed et uttrykk for den generelle realkompetansen et år på folkehøgskole gir, altså en universell verdsetting. Tre konkurransepoeng er en verdsetting, og ikke en dokumentasjon av realkompetanse.

3.4.2 Individuell realkompetanse

Alle mennesker innehar sin unike realkompetanse. I de ordningene som tilrettelegges innenfor både videregående opplæring og høyere utdanning, legges det vekt på individets rett til å få vurdert og verdsatt sin egen samlede kompetanse.

Begrepet portefølje refererer til den samlede dokumentasjonen av kompetanse en person har. Porteføljen skal kunne legges frem for vurdering i både utdanningssystemet og i arbeidslivet.

Elever fra folkehøgskolen har behov for å få med seg dokumentasjon på hvilket læringsprogram de har deltatt i, og hva de har arbeidet med på folkehøgskolen. Denne dokumentasjonen inngår i vedkommendes portefølje, som danner grunnlag for vurdering av personens samlede kompetanse. Dokumentasjonen må ha en form som gjør den anvendbar i forhold til både arbeidsliv og utdanning.

3.5 Utvalgets vurderinger

Undersøkelsen som er utført av SSB, viser at over halvparten av de spurte planlegger å ta høyere utdanning etter folkehøgskolen, enten i Norge eller i utlandet. Av disse er det over 60 pst. som planlegger å ta en utdanning som er helt eller delvis innenfor samme fagområde som det de tar på folkehøgskole. Det synes derfor relevant for et stort antall elever å få med seg en dokumentasjon fra folkehøgskolen som kan legges frem som grunnlag for vurdering om eventuell avkorting av studier på universitet eller høgskole.

Bruk av formell individuell vurdering eller karakterer er i konflikt med folkehøgskolenes pedagogiske grunnsyn. Det bør derfor ikke stilles krav til at dokumentasjonen fra folkehøgskolene skal inneholde vurderinger av elevenes prestasjoner. På denne bakgrunnen mener utvalget at hovedutfordringen for folkehøgskolene på dette området ligger i å utarbeide omfattende, representativ og god dokumentasjon over hvilket læringsprogram elevene har deltatt i, og hva eleven har arbeidet med gjennom året. Denne dokumentasjonen vil danne grunnlaget for vurdering om eventuell avkorting. Vurderingen skal gjøres av det universitetet eller den høgskolen eleven søker om opptak og avkorting på.

En viktig side ved folkehøgskolen er den realkompetansen den gir på andre områder enn de rent faglige. Under punkt 2.3 drøftes blant annet resultater fra spørreundersøkelsen som ble utført av SSB. Denne viser at for mange elever kan dette skoleåret gi grunnlag for å endre fremtidsplaner for valg av utdanning og yrke. Et år på folkehøgskole kan for mange også bety økt modenhet og motivasjon for videre utdanning. De tre poengene alle elever ved folkehøgskolene får ved opptak til høyere utdanning, er et uttrykk for verdsetting av denne realkompetansen.

Arbeidslivet verdsetter i økende grad medarbeidernes realkomptanse, og ønsker å få denne dokumentert best mulig. Ferdigheter på områder som kommunikasjon, samarbeidsevne og verdibevissthet etterspørres av arbeidslivet. Dette er ferdigheter folkehøgskolen legger vekt på å utvikle, særlig i tilknytning til det sosialpedagogiske arbeidet. I forhold til arbeidslivet er det viktig å legge vekt på det helhetlige menneskesynet og den vekten folkehøgskolen legger på å ivareta helhet og allsidighet. Utvalget mener det er viktig at folkehøgskolen utvikler gode systemer for å dokumentere og kommunisere den realkompetansen elevene får på disse områdene, med tanke på arbeidsliv og aktivt samfunnsengasjement.

3.6 Utvalgets forslag

Utvalget har foretatt en samlet vurdering av de forholdene som knytter seg til realkompetanse fra folkehøgskolen sett i forhold til utdanningssystemet og arbeidslivet, og fremmer følgende forslag:

• Folkehøgskolene må utarbeide dokumentasjon over hvilket læringsprogram elevene har deltatt i, og hva elevene har arbeidet med i løpet av folkehøgskoleåret, med tanke på utdanning og arbeidsliv.

• Dokumentasjonen fra folkehøgskolen må være slik at den gir grunnlag for at institusjoner i høyere utdanning kan vurdere avkorting av studier.

• Ordningen med tre poeng for fullført år på folkehøgskole ved opptak til høyere utdanning opprettholdes.