1 Den samlede inntektsutviklingen

• En kraftig økning i oljeprisen bidro til at disponibel realinntekt for Norge økte med hele 17 prosent fra 1999 til 2000. Også i 1999 bidro økende oljepris til vekst i disponibel realinntekt, men da i et mer moderat omfang. Mens produksjonsutviklingen nærmest ikke ga noe bidrag til realinntektsveksten i 1999, var det i 2000 klare bidrag både fra fastlandsøkonomien og oljeproduksjonen, selv om de var enn langt lavere enn i konjunkturoppgangen på 1990-tallet. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var lønnskostnadene som andel av faktorinntekten i markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge i 2000 om lag på samme nivå som i 1999, etter å ha økt gjennom de foregående seks årene.

1.1 Disponibel inntekt for Norge

Den høyeste veksten i oljeprisen siden 1974 bidro til en kraftig økning i disponibel inntekt for Norge i 2000. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var økningen fra 1999 til 2000 på hele 207 milliarder kroner, mens økningen fra 1998 til 1999 var på 64 milliarder kroner.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var økningen i disponibel realinntekt for Norge 17,0 prosent i 2000, mot 4,4 prosent i 1999 og -2,5 prosent i 1998. Veksten i disponibel realinntekt for Norge var i fjor den klart høyeste årlige veksten på over 30 år. Oljeprisen steg mye kraftigere i 1974 enn i 2000, men produksjonen var den gang meget beskjeden.

Veksten i disponibel realinntekt kan splittes i bidrag fra henholdsvis innenlandsk produksjonsvekst (nettonasjonalprodukt i faste priser), endring i rente- og stønadsbalansen overfor utlandet og endring i bytteforholdet overfor utlandet («terms of trade»). Vekstbidragene er vist i tabell 1.2, der bidraget fra produksjonsvekst er splittet opp i petroleumsvirksomhet og øvrige næringer.

Etter to år med svake bidrag fra produksjonsveksten i petroleumsvirksomhetentil veksten i disponibel realinntekt for Norge, viser de foreløpige nasjonalregnskapstallene et bidrag på 0,8 prosentpoeng i 2000. Vekstbidraget fra produksjonsveksten i øvrige næringer var 1,4 prosentpoeng, noe som er klart høyere enn i fjor. En må ellers tilbake til 1991 før den siste konjunkturoppgangen satte inn, for å finne et like lavt vekstbidrag fra de øvrige næringer.

Oljeprisutviklingen er helt dominerende for utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet. I de siste to årene førte de økte oljeprisene til en kraftig bedring. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var bidraget til veksten i disponibel realinntekt for Norge fra bytteforholdsutviklingen 15,0 prosentpoeng i 2000 og 4,6 prosentpoeng i 1999. I 2000 bidro også prisutviklingen for andre viktige norske eksportprodukter klart til bedringen bytteforholdet. Av størst betydning var økte fraktrater og metallpriser.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Overskudd i Norges driftsbalanse overfor utlandet gjennom hele 1990-tallet har medført en stadig reduksjon i Norges nettogjeld, og Norge kom i 1996 over i en netto fordringsposisjon. I tråd med denne utviklingen har vekstbidragene fra endringene i rente- og stønadsbalansen i årene 1994-98 vært positive. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var imidlertid bidraget i 1999 på -0,4 prosentpoeng og -0,1 prosentpoeng i 2000. Denne utviklingen henger blant annet sammen med at utlendingers investeringer i Norge har vært konsentrert om rentebærende objekter, mens norske plasseringer i utlandet i større grad er preget av aksjekjøp, blant annet plasseringen av midlene til Statens petroleumsfond. Dermed vris Norges nettoavkastning fra renter og over til utbytte og kursgevinster. Denne effekten forsterkes av den økte rentedifferansen mellom Norge og utlandet som oppsto i 1998. Løpende renteutbetalinger registreres i likhet med utbytte som en del av rente- og stønadsbalansen, mens kursendringer inngår i posten omvurderinger i kapitalregnskapet.

1.2 Faktorinntekt, lønn og driftsresultat

Faktorinntekten gir uttrykk for den inntekten som tilfaller produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. Faktorinntekt beregnes som nettonasjonalprodukt (eller nettoproduktet for en næring) fratrukket netto produksjonsskatter, eller som summen av lønnskostnader og driftsresultat. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte faktorinntekten for økonomien som helhet i fjor med 23,5 prosent etter en økning på 7,8 prosent året før. I 1998 var det en nedgang på 0,1 prosent. Forløpet domineres av utviklingen i petroleumssektoren. Eksklusiv petroleumsvirksomheten økte faktorinntekten i 1998 med 7,7 prosent, med 2,1 prosent i 1999 og med 5,5 prosent i 2000.

Veksten i de samlede lønnskostnadene i Norge gikk ned fra 9,9 prosent i 1998 og 6,3 prosent i 1999 til 5,4 prosent i 2000. Dette var en følge av at både lønns- og sysselsettingsveksten ble redusert. Etter at driftsresultatet for økonomien som helhet falt kraftig i 1998, var det en markert økning i 1999 og en meget kraftig økning i 2000. Denne utviklingen er igjen sterkt påvirket av utviklingen i petroleumssektoren. Driftsresultatet i petroleumsutvinning og rørtransport ble nær halvert fra 1997 til 1998 og utviklingen nesten reversert i 1999. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte driftsresultatet i denne sektoren med 148,1 prosent fra 1999 til 2000. I de øvrige sektorene økte driftsresultatet med 5,7 prosent i fjor, etter å ha falt med 11,9 prosent året før.

1.3 Endringer i funksjonell inntektsfordeling

I tabell 1.5 og 1.6 og figur 1.3-1.5 vises tall for lønnskostnader og driftsresultat for hovedgrupper av sektorer for å belyse hovedtrekk ved utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen.

Tabell 1.5 viser at mens de samlede lønnskostnadene i 2000 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var 628,1 milliarder kroner, var lønnskostnadene innenfor markedsrettet produksjon 430,2 milliarder kroner. Forskjellen utgjøres av lønnskostnadene i offentlig forvaltning, i ideelle organisasjoner og i produksjonen av boligtjenester.

I 1993 utgjorde lønnskostnadene i offentlig forvaltning 1 29,6 prosent av de totale lønnskostnadene. Gjennom de fem påfølgende årene har lønnskostnadene i offentlig forvaltning utgjort en stadig mindre del av de totale lønnskostnadene, noe som i første rekke reflekterer at sysselsettingen i markedsrettet virksomhet har tatt seg opp og vokst mer enn i offentlig sektor. Denne utviklingen snudde imidlertid i 1999. Mens andelen i 1998 var 28,3 prosent, var den ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet kommet opp i 28,8 prosent i 2000.

Industriens lønnskostnader som andel av de totale lønnskostnadene holdt seg fra 1990 til 1997 stabilt rundt 17 prosent. I de tre siste årene har industriens andel sunket, og har i 2000 kommet ned i 15,5 prosent.

Driftsresultat(jf. tabell 1.6) påvirkes sterkt av den generelle konjunktursituasjonen i norsk og internasjonal økonomi, og viser derfor betydelig svingninger fra år til år. Prisene på en del norske eksportprodukter er spesielt konjunkturfølsomme, noe som fører til store fluktuasjoner i driftsresultatet for en del næringsgrupper. Bevegelsene i oljeprisen er av særlig betydning ettersom overskuddene i oljevirksomheten i perioder har utgjort en betydelig del av samlet driftsresultat i Norge.

I årene 1990 til 1995 utgjorde driftsresultatet i petroleumssektoren rundt 24 prosent av næringenes samlete driftsresultat. Markerte bevegelser i oljepris har bidratt til kraftige svingninger i denne andelen i de siste fire årene. Etter å ha vært oppe i 37,5 prosent i 1997, falt petroleumssektorens andel av samlet driftsresultat til 24,6 prosent i 1998, for deretter å øke til 38,0 prosent i 1999, og til anslagsvis 58,2 prosent i 2000.

Driftsresultatet i markedsrettet virksomhet på fastlandet økte ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall med 7,3 milliarder kroner eller 5,5 prosent i 2000 etter et fall på om lag det dobbelte året før. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall falt driftsresultatet i industrienmed 19,9 prosent i 1999 og 7,8 prosent i 2000. Det var da kommet ned i 17,9 milliarder kroner, eller 7,5 milliarder lavere enn toppnivået i 1995.

Etter at industriens andel av det samlete driftsresultatet i markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var oppe i over 18 prosent i 1995, har andelen gjennomgående blitt redusert. Ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene var andelen 12,7 prosent i 2000. Utviklingen i driftsresultatet i industrien har tradisjonelt vært dominert av svingningene i de råvarebaserte sektorene. Etter 1995 har det imidlertid vært en markert nedadgående trend i driftsresultatet for industrisektorer som i stor grad leverer konsumvarer til hjemmemarkedet, og dette har dominert utviklingen for industrien samlet sett. Det må understrekes at det er knyttet spesielt stor usikkerhet til nasjonalregnskapets tall for driftsresultat etter sektor, og at revisjonene her kan bli forholdsvis store.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figurene 1.3 til 1.5 viser hvordan lønnskostnadene som andel av faktorinntekten har utviklet seg over tid for en del næringsgrupper. I markedsrettet virksomhet lå lønnskostnadsandelen i første halvdel av 1990-tallet forholdsvis stabilt på rundt 60 prosent (jf. figur 1.3). Andelen kom i 1998 opp i 64,7 prosent, men har deretter falt og var i 2000 nede i 51,3 prosent. Utviklingen i driftsresultatet i petroleumsvirksomheten kan forklare mye av denne utviklingen.

I markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var det en jevnt synkende tendens i lønnskostnadsandelen fra slutten av 1980-tallet til og med 1993, hvor den var nede i 66,5 prosent. Lønnskostnadsandelen var forholdsvis stabil i de neste to årene, men har deretter vist en markert stigning. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var andelen i 2000 kommet opp i 74,1 prosent.

Figur 1.4 viser utviklingen i lønnskostnadsandelen i industrien og i den øvrige markedsrettete virksomheten i Fastlands-Norge. I industrien nådde lønnskostnadsandelen en topp i 1991 med 82,5 prosent. I løpet av de fire påfølgende årene sank andelen, og kom ned i knappe 75 prosent i 1995, men har deretter stort sett økt. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at lønnskostnadsandelen i industrien var 84,5 prosent i 2000. I øvrig markedsrett virksomhet i Fastlands-Norge var lønnskostnadsandelen i 1993 nede i 63,0 prosent. Deretter økte lønnskostnads andelen helt til 1999, med en andel på 71,5 prosent. Ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene var andelen i 2000 71,3 prosent.

Figur 1.5 viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av faktorinntekten for ulike deler av industrien. Gjennom perioden fra 1990 til 1998 var det en forholdsvis jevn nedadgående tendens i lønnskostnadsandelen i verkstedindustrien, men ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte andelen noe i 1999. Den ser ut til også å ha økt i 2000. I råvarebasert industri er det store fluktuasjoner i lønnskostnadsandelen, noe som reflekterer konjunkturfølsomheten i denne virksomheten. Store prisendringer gir seg utslag i kraftige svingninger i faktorinntekten og driftsresultatet. Fra et toppnivå i 1992 på 94,8 prosent, bidro høy prisvekst i 1994 og 1995 til at lønnskostnadsandelen ble kraftig redusert, og den kom ned i 61,4 prosent i 1995. Deretter har det vært en tendens til økning og lønnskostnadsandelen var i 1999 kommet opp i 75,6 prosent. I 2000 ser det ut til at høy prisvekst har bidratt til at lønnskostnadene som andel av faktorinntekten gikk ned med nær 8 prosentpoeng. Lønnskostnadsandelen i øvrig industri nådde et bunnpunkt i 1992 med på 71,1 prosent og har deretter steget. I 1999 var andelen ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene 88,0 prosent, og for 2000 er Beregningsutvalgets anslag 94,4 prosent.

1.4 Den institusjonelle inntektsfordelingen

I dette avsnittet presenteres hovedtrekk i inntektsutviklingen i Norge etter institusjonell sektor. Det vises kun tall for total disponibel inntekt for de ulike gruppene av inntektsmottakere. I neste kapittel gis imidlertid en nærmere presentasjon og analyse av inntektsutviklingen for husholdningssektoren.

Disponibel inntekt i offentlig forvaltning var ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall 502,6 milliarder kroner i 2000. Dette er i prinsippet det beløpet som i 2000 var disponibelt for offentlig konsum og sparing. Sparingen kan enten være i form av netto realinvesteringer eller ved at det offentlige øker sine fordringer på andre sektorer (netto finansinvestering).

I de første årene på 1990-tallet vokste disponibel inntekt for offentlig forvaltning mindre enn inntektene for landet som helhet. Økte stønadsutbetalinger til husholdninger og en generelt sett svak utvikling i aktivitetsnivået som bremset skatteinngangen - bidrar til å forklare utviklingen. Svekkelsen av statens budsjettbalanse i disse årene førte også til en reduksjon i offentlig forvaltnings netto renteinntekter. Denne utviklingen snudde imidlertid i 1994 og i 1997 var offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge økt med nær 8 prosentpoeng fra bunnåret 1993. Økningen hadde blant annet sammenheng med det generelle konjunkturoppsvinget samt økte inntekter fra petroleumsvirksomheten. Reduserte oljepriser bidro til å redusere offentlig forvaltnings andel i 1998, mens økte oljepriser deretter har ført til en kraftig økning i andelen. Ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstall kom offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge i 2000 opp i hele 42,4 prosent.

Finansinstitusjonenes andel av disponibel inntekt for Norge har gjennomgående vært meget stabil de 10 siste årene. I 1995 og i 2000 falt andelen imidlertid klart, noe som kan føres tilbake til store overføringer fra Norges Bank til statsforvaltningen.

Fra 1993 til 1997 utgjorde ikke-finansielle foretaks andel av disponibel inntekt for Norge meget stabilt noe under 3 prosent. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall ble andelen i de to påfølgende årene markert redusert, til 0,6 prosent i 1998 og -0,5 prosent i 1999. Redusert oljepris og økte rentekostnader var en viktig faktor bak den markerte nedgangen i 1998. Den svake utviklingen fra 1998 til 1999, til tross for kraftig vekst i oljeprisen, har blant annet sammenheng med redusert driftsresultat i øvrig virksomhet og en ytterligere økning i rentekostnadene. I 2000 har andelen økt igjen, blant annet på grunn av oljeprisutviklingen.

Husholdningssektoren(inklusive ideelle organisasjoner) er den klart største av de institusjonelle sektorene målt ved disponibel inntekt. På 1990-tallet har husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge svingt rundt 64 prosent, men falt i 2000 ned på 55,0 prosent. Sett i forhold til disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren, har husholdningenes disponible inntekt utgjort rundt 70 prosent de siste 10 årene.