2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. I avsnitt 2.2 presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger der en spesielt fokuserer på betydningen av ulik lønnsutvikling og skattesystemet. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden, mens det i avsnitt 2.4 redegjøres for en del trekk ved inntektsutviklingen for yrkestilknyttede og pensjonister.

2.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

• Husholdningenes disponible realinntekt gikk ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet opp med 2,9 prosent fra 1999 til 2000. Dette er 0,4 prosentpoeng høyere enn veksten i 1999, men hele 2,9 prosentpoeng lavere enn veksten i 1998. Lønnsinntektene og stønadene fra det offentlige ga de største bidragene til inntektsveksten. Regnet per person gikk disponibel realinntekt opp med 2,3 prosent i 2000.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren se boks 2.1). Siden forrige rapport har Nasjonalregnskapet revidert tallene for perioden 1998 - 2000. Spesielt stor har revisjonen vært for 2000, der disponibel inntekt har blitt oppjustert med 8,5 milliarder kroner. Oppjusteringene har vært spesielt store for formuesinntekt, lønnsinntekt og blandet inntekt, med henholdsvis 3,0, 2,7 og 1,8 milliarder kroner.

Figur 2.1 viser husholdningenes disponible inntekt som andel av disponibel inntekt for Norge, og som andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren. I 1999 steg oljeinntektene kraftig og veksten i husholdningenes disponible inntekt flatet ut, noe som bidro til at husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge falt. Denne utviklingen fortsatte i 2000, med moderat vekst i husholdningenes disponible realinntekt og kraftigere vekst i oljeinntektene. Husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren har vist et jevnere forløp, med en nedadgående tendens i konjunkturoppgangen etter 1993 og fram til 1997. For perioden 1998 - 2000 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at denne andelen har steget noe.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster. Det har på 1990-tallet vært høy vekst i disponibel realinntekt for husholdningene. Veksten var spesielt høy i årene 1991-1993 og 1996-1998. I perioden 1991 - 2000 har den gjennomsnittlige veksten vært 3,5 prosent per år. I følge foreløpige nasjonalregnskapstall, økte husholdningenes disponible realinntekter med 2,9 prosent i 2000. Dette er 0,4 prosentpoeng høyere enn veksten i 1999, men hele 2,9 prosentpoeng lavere enn veksten i 1998.

Tabell 2.2 og 2.3 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1991-2000 1. Bidraget fra lønnsinntektene var små i perioden 1991-1993. I perioden 1994-1998 steg bidraget fra lønnsinntektene markert. I perioden 1991 - 2000 har det gjennomsnittlige vekstbidraget fra lønnsinntektene vært på 2,6 prosentpoeng.

Vekstbidraget fra lønnsinntektene var i 2000 10,1 milliarder 2000-kroner, som tilsvarer 1,6 prosentpoeng. Dette er 1,6 prosentpoeng lavere enn lønnsbidraget i 1999, og nesten 4 prosentpoeng lavere enn bidraget i 1998.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i perioden 1991-2000 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I perioden 1991 til 1995 var det gjennomgående en avtakende tendens i bidraget fra stønadsveksten. Nedgangen i antall arbeidsledige forklarer mye av denne utviklingen. Nasjonalregnskapstall viser imidlertid at bidraget fra offentlige stønader tok seg markant opp i 1996, og var da nesten på høyde med bidragene i begynnelsen på 1990-tallet. For 1997 viser nasjonalregnskapstall at vekstbidraget fra offentlige stønader var på 0,5 prosentpoeng. I 1998 økte dette bidraget igjen til 1,3 prosentpoeng, som må ses i sammenheng med en økning i pensjonssatsene, vekst i antall pensjonister, samt innføring av kontantstøtteordningen. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at denne utviklingen fortsatte i 1999 og bidro da med 1,5 prosentpoeng til økningen i husholdningenes disponible realinntekt. For 2000 viser foreløpige tall at vekstbidraget har sunket noe.

Bidraget fra skatt av inntekt og formuevil være negative selv med uendrede gjennomsnittlige skattesatser så lenge realinntektene øker. I forbindelse med skattelettelsen ved innføringen av det nye skattesystemet i 1992 bidro denne utgiftsposten med nær 1 prosentpoeng til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt fra 1991 til 1992. De negative vekstbidragene for årene 1993-2000 har sammenheng med realinntektsveksten som fant sted i denne perioden. For 2000 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 3,5 milliarder 2000-kroner, tilsvarende 0,6 prosentpoeng.

Husholdningenes formuesinntekter består av renter på bankinnskudd, aksjeutbytte, beregnet avkasting på forsikringskrav og leieinntekter fra landeiendom. Formuesutgiftene består i all hovedsak av gjeldsrenter. Posten netto formuesinntekter bidro positivt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1991-1998. Denne utviklingen henger blant annet sammen med den sterke finansielle konsolideringen i husholdningene, med betydelig gjeldsnedbetaling eller økning av fordringer. Vekstbidraget fra husholdningenes netto formuesinntekter var på 1 prosentpoeng i 1997. I perioden 1998-2000 endret dette bildet seg. En markant økning i rentene i 3. kvartal 1998 bidro til en økning i husholdningenes netto renteutgifter. Denne utgiftsøkningen ble til en viss grad motvirket av at husholdningenes aksjeutbytte også økte, slik at posten kun ga et svakt positivt bidrag til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt i 1998. Det var en betydelig økning i netto renteutgifter i 1999. Inntektene fra aksjeutbytte økte ikke like mye, slik at posten netto formuesinntekter ga et negativt vekstbidrag på 6,2 milliarder 2000-kroner til økningen i husholdningenes disponible realinntekt, noe som tilsvarer 1,0 prosentpoeng. Netto renteutgifter økte også i 2000, men aksjeutbytte økte også kraftig, noe som har bidratt til et positivt vekstbidrag fra netto formuesinntekter på 0,4 prosentpoeng.

Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel realinntekt regnet per person kan for 2000 anslås til i underkant av 145 000 kroner. Med omtrent 2,2 personer per husholdning (jf. Inntekts- og formuesundersøkelsen 1997) blir gjennomsnittlig disponibel inntekt per husholdning rundt 318 000 kroner. I tabell 2.4 vises årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet per person i perioden 1991-2000. I denne perioden har den gjennomsnittlige veksten i disponibel realinntekt per person vært på 2,9 prosent. For 2000 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at veksten var på 2,3 prosent. Dette er 0,6 prosentpoeng høyere enn veksten i 1999, men hele 2,8 prosentpoeng lavere enn veksten i 1998.

Omvurdering av aktiva, f.eks. ikke realiserte aksjegevinster/tap, endringer i verdien av boligkapitalen o.l., inngår ikke i begrepet disponibel inntekt slik det er presisert ovenfor. Slike omvurderinger av aktiva vil påvirke forbruksmulighetene over tid, men hører begrepsmessig hjemme i et kapitalregnskap for husholdningene.

2.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• Lønnstakere hadde en gjennomsnittlig økning i reallønn etter skatt på om lag 1,2 prosent fra 1999 til 2000. For hovedgrupper av lønnstakerne lå veksten mellom 1 og 2,3 prosent. Dette var klart lavere enn året før.

Avsnitt 2.1 gjengir tall for husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet, som i tillegg til lønnsinntekter bl.a. omfatter pensjonsinntekter, blandet inntekt (i hovedsak driftsresultatet fra næringsvirksomhet) og netto formuesinntekter, jf. boks 2.1. I dette avsnittet studeres inntektsutviklingen for ulike grupper lønnstakerhusholdninger, som har lønn som hovedinntektskilde. Den totale lønnsveksten, avhenger bl.a. av den tariffmessige lønnsøkningen det forhandles om under lønnsoppgjørene og av virkningen av lønnsglidningen. I tillegg vil skatter og økning i priser normalt bidra til at realverdien av den totale lønnsøkningen blir mindre enn økningen i det nominelle lønnstillegget. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker reallønn etter skatt.

Økningen i gjennomsnittlig reallønn 2 etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) var om lag 1,2 prosent fra 1999 til 2000. Veksten i husholdningenes reallønnsinntekter, som i tillegg til lønnsveksten er påvirket av utviklingen i antall utførte årsverk, var om lag 2,1 prosent i samme periode. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt regnet per person var om lag 2,3 prosent fra 1999 til 2000. 3

2.2.1 Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 1998 til 2000 for hovedgrupper av lønnstakere

Reglene for beskatning av lønnsinntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 2001. Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent i disse årene. Maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992, 49,5 prosent fra 1993 til 1998 og 49,3 prosent i 1999 og 55,3 prosent i 2000 og 2001. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 1997 til 2001 fremgår i vedlegg 9, tabell 9.1.

I tabell 2.5 legger Beregningsutvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for hovedgrupper av lønnstakere fra 1998 til 2000. Det er i hovedsak tatt utgangspunkt i datamaterialet for årslønnsveksten som gjengis i tabellene 3.1 og 3.2.

Tabell 2.5 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt 4 på om lag 1,2 prosent fra 1999 til 2000. Dette er en reduksjon i veksten på 1,8 prosentpoeng i forhold til 1998 til 1999. Hovedårsaken til dette er økningen i prisveksten fra 2,3 prosent fra 1998 til 1999 til 3,1 prosent fra 1999 til 2000.

For industriarbeidere økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med om lag 1,4 prosent fra 1999 til 2000, mens økningen for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter var om lag 1,3 prosent i samme periode. For kommuneansatte økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 1,0 prosent fra 1999 til 2000, mens veksten for statsansatte var på om lag 1,2 prosent. For ansatte i skoleverket økte reallønnen etter skatt med om lag 2,3 prosent i denne perioden.

Tabellen illustrerer at ansatte i HSH-bedrifter innen varehandelen har fått en vekst i reallønn etter skatt på om lag 1,4 prosent fra 1999 til 2000. I samme periode hadde ansatte innen bankvirksomhet en tilsvarende kjøpekraftsutvikling på om lag 1,8 prosent.

Beregningsutvalget har også sett på hva familietyper kan bety for kjøpekraftsutviklingen. I tabell 2.6 har en beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2000 på henholdsvis 250 000 kroner og 450 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2.

Utvalget har i beregningene i tabell 2.6 lagt til grunn en lønnsvekst på 4,9 prosent fra 1998 til 1999 og 4,5 prosent fra 1999 til 2000.

Tabell 2.6 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene fra 1999 til 2000. Med de forutsetningene som er valgt, varierer endringen i reallønnen etter skatt for de utvalgte typehusholdningene fra en nedgang på om lag 0,2 prosent til en økning på 1,4 prosent i denne perioden. Reduksjonen i barnetrygdsatsene for å finansiere en utvidelse av barnetrygd til 18 år fra 1. mai 2000 var en vesentlig årsak til den lavere reallønnsveksten etter skatt for lønnstakere med barn mellom 3 år og 16 år i forhold til lønnstakere uten barn.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 1998 til 2000

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,75 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1 ½ for ektepar) og særtillegg. Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden blir endret 1. mai hvert år gjennom en økning av grunnbeløpet i folketrygden, eventuelt også i kombinasjon med en oppjustering av særtilleggssatsene. Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og pensjonene til enslige fødte uføre/unge uføre i perioden 1.5.1993 til 1.5.2002 framgår av vedlegg 9, tabell 9.2.

Tabell 2.7 viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue fra 1998 til 2000. Veksten i disponibel realinntekt faller fra om lag 5,2 prosent for enslige og 5,7 prosent for ektepar i 1998/99 til om lag 1,1 prosent for begge grupper i 1999/2000. Dette skyldes i all hovedsak at det ikke var noen økning i utbetalt pensjon utover regulering av grunnbeløpet i 2000 og at prisveksten økte fra om lag 2,3 prosent fra 1998 til 1999 til om lag 3,1 prosent fra 1999 til 2000.

Pensjonister har rett på særfradrag for alder og uførhet mv. og betaler lav trygdeavgift på inntekter som ikke gir opptjening av pensjonspoeng. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer videre at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utenom pensjon ikke skal betale skatt. Denne fordelen avtrappes gradvis ved økende inntekt.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin pensjonsinntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Økningen i grunnbeløpet var om lag 4,2 prosent fra 1999 til 2000 og om lag 4,6 prosent fra 2000 til 2001.

Beregningene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

For utviklingen i disponibel realinntekt for den enkelte pensjonist kan resultatet variere noe, avhengig av bl.a. pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.

2.3.1 Pensjonsregulering i 2001

Resultatet av pensjonsoppgjøret innebærer at grunnbeløpet øker med 2 270 kroner til 51 360 kroner f.o.m. 1. mai 2001. Dette innebærer en økning i det gjennomsnittlige grunnbeløpet fra 2000 til 2001 på om lag 4,6 prosent. Gjennomsnittlig minstepensjon for 2001 blir dermed 90 747 kroner for enslige og 156 191 kroner for ektepar. Se også vedleggstabell 9.2.

2.4 Fordeling av inntekt

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram en del statistikk som kaster lys over fordelingen av inntekt for individer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av arbeids- og kapitalinntekter.

2.4.1 Nærmere om fordelingen av lønnsinntekt før skatt

Tabell 2.8 illustrerer fordelingen av lønnsinntekt 5 (inkludert sykepenger og arbeidsledighetstrygd) blant lønnstakere for 1986, 1993 og 1999. Fokus er på fordelingen og utviklingen i lønnsinntekt for heltidsarbeidende. I tallmaterialet (selvangivelsesstatistikk) har det imidlertid ikke vært mulig å identifisere arbeidstiden til den enkelte. Analysen er derfor avgrenset til individer med en lønnsinntekt som overstiger 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Vi får da i stor grad med de lavest lønte heltidsansatte både i stat, kommune og i den organiserte delen av privat sektor. Analysen vil også omfatte en del deltidsansatte, men disse vil i stor grad ha lønnsarbeid som hovedbeskjeftigelse. Andelen deltidsansatte som kommer med i gruppen, har trolig vokst utover på 90-tallet.

Tabell 2.8 viser blant annet hvor stor del av de samlede lønnsinntektene de ulike inntektsgruppene mottar. I 1999, som er det siste år det per i dag finnes statistikk for, mottok de 10 prosentene av individene med lavest lønnsinntekt (1. desil, se boks 2.3 for en nærmere forklaring av desilbegrepet) 5,6 prosent av de samlede lønnsinntektene. Desil 2 mottok 1 prosentpoeng mer. Deretter øker andelen med 0,6 - 1,1 prosentpoeng mellom hver desil inntil 9. desil, som mottar 13,1 prosent av samlet lønnsinntekt eller 1,9 prosentpoeng mer enn desil 8. De 10 prosentene med høyest lønnsinntekt (10. desil) mottok i 1999 20,1 prosent av samlet lønnsinntekt.

Ser man på utviklingen over tid er det en betydelig stabilitet i inntektsfordelingen. Alle desilene endret sin andel av de samlede lønnsinntektene relativt lite. De 10 prosentene med de høyeste lønnsinntektene økte sin andel med 1,1 prosentpoeng fra 1986 til 1999. Dette har skjedd på bekostning av stort sett alle de andre gruppene. Det må nevnes at selv om inntektsfordelingen er relativt stabil kan det være en betydelig mobilitet blant individene mellom inntektsgruppene i perioden.

Målt ved Gini-koeffisienten (se boks 2.3 for en forklaring av Gini-koeffisienten) har forskjellene i lønnsinntekt samlet sett økt svakt fra 1986 til 1999. En del av denne endringen kan trolig tilskrives at skattegrunnlaget økte på slutten av 80-tallet slik at inntektsbegrepet i selvangivelsesstatistikken blir mer omfattende. Dette gjaldt bl.a. en del frynsegoder. Det er grunn til å tro at andelen denne type inntekt utgjør av samlet lønnsinntekt, gjennomgående øker med høyere inntekt. Se avsnitt 2.4.5 for en oversikt over endringen i Gini-koeffisenten i perioden 1993 – 1999.

Siste kolonne i tabell 2.8 viser den prosentvise endringen i gjennomsnittlig reallønnsinntekt fra 1986 til 1999. Samlet sett økte gjennomsnittlig reallønnsinntekt med 18,5 prosent. De 10 prosentene med de høyeste inntektene hadde den klart største økningen i reallønnsinntektene med 25,3 prosent. Desilene 1 til 9 hadde alle en noe lavere vekst i realinntektene enn gjennomsnittet og den laveste økningen hadde desil 7 med 15,8 prosent.

2.4.2 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av samlet inntekt for yrkestilknyttede. Gruppen vi studerer utvides i forhold til forrige avsnitt med selvstendig næringsdrivende. Analysen begrenses til individer med en yrkesinntekt (sum av lønnsinntekt og næringsinntekt) som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Tabell 2.9 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene i 1993 og 1999 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler). Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden for alle desilene, spesielt for desil 1 til desil 8. Med unntak av desil 1 og 10 stiger lønnsandelen fra 1993 til 1999. Andelen næringsinntekt er relativt høy for desil 1 og er fallende til desil 5 for begge årene. Deretter stiger andelen med samlet inntekt. Andelen næringsinntekt faller fra 1993 til 1999 for alle desilene.

For høyinntektsgruppene (spesielt desil 10) utgjorde kapital- og næringsinntekter en relativt stor andel av samlet inntekt både i 1993 og 1999. Kapitalinntektenes relative betydning har økt mens næringsinntektenes andel har sunket. Andelen som kapitalinntekt utgjør av samlet inntekt øker med økt inntekt i både 1993 og i 1999. Med unntak av desil 1, 9 og 10 utgjør kapitalinntektene en noe mindre andel av de samlete inntekter i 1999 enn i 1993. Nedgangen i andelen må ses i lys av at renteutgiftene ikke er trukket fra i inntektsbegrepet vi benytter samtidig som at rentenivået er noe lavere i 1999 enn i 1993. Desil 1 har en negativ andel, dvs. at de hadde et netto tap på sine kapitalplasseringer både i 1993 og 1999, selv om tapet ble redusert.

Tabell 2.9 viser også at samtlige desiler har økt andelen av samlet inntekt som betales i skatt fra 1993 til 1999. En del av denne økningen kan forklares med renteutviklingen og inntektsbegrepet vi nytter. Rentenivået er noe lavere i 1999 enn i 1993. Ettersom renteutgiftene er fradragsberettiget trekker dette i retning av høyere skatt. Rentenedgangen har også bidratt til å redusere renteutgiftene. Ettersom renteutgifter ikke er tatt med i inntektsbegrepet vi studerer, vil dette bidraget til høyere inntekt bli borte og dermed også trekke i retning av at skatteandelen øker. En annen medvirkende årsak er at progressiviteten i beskatningen av lønn fører til at skatteandelene øker noe siden samtlige desiler har hatt en reallønnsøkning fra 1993 til 1999.

Tabell 2.10 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene. Desilenes andeler av lønnsinntekt-, næringsinntekt og overføringer endrer seg relativt lite mellom desilene fra 1993 til 1999. Den største endringen skjer for kapitalinntekter hvor desil 10 øker sin andel fra 70,8 prosent i 1993 til hele 80,7 prosent i 1999. Med unntak av desil 1 reduserer alle de andre desilene sin andel. Desil 10s andel av lønnsinntekter øker også. Samlet sett fører dette til at desil 10 øker sin andel av samlede inntekter etter skatt fra 20,9 prosent i 1993 til 22,2 prosent i 1999. Også her blir andelene til de andre desilene med unntak av desil 1 redusert.

2.4.3 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter for yrkestilknyttede

Tabell 2.11 gir en oversikt over fordelingen av de ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede. I tabellen er de 10 prosentene med høyest samlet inntekt oppdelt videre i 5 grupper. De gjennomsnittlige kapitalinntektene øker systematisk med økende samlet inntekt. Kapitalinntektene øker markert fra 1. til 2. desil og fra 8. til 9. desil, men fra 9. til 10. desil ser vi at økningen er betydelig.

Inntektene av de fleste typer kapitalinntekter øker med økende inntekt, men det er noen unntak. Renteinntektene var i 1999 relativt like i desilene 1 til 8. De gjennomsnittlige renteinntektene var noe over 3 ganger så store i desil 10 som i desil 9. For de andre kategoriene av kapitalinntekter var forskjellene langt større. I 1999 var de gjennomsnittlige utbyttene under 900 kroner for desilene 1 til 8, mens desilene 9 og 10 hadde henholdsvis om lag 2 400 kroner og om lag 77 800 kroner i utbytte. Realisasjoner av kapitalgevinst/tap viser nesten den samme fordelingen, men med noe lavere nivå. Andre kapitalinntekter, som blant annet omfatter leieinntekter, avkastning av pensjonsforsikring og enkelte næringsinntekter (opptjent utenbygds), viste et liknende mønster, men økningen fra 9. til 10. desil var klart mindre. Renteinntektene utgjorde den største andelen av kapitalinntekter for desilene 1 til 9, men den minste andelen av desil 10s kapitalinntekter.

På grunn av et noe lavere rentenivå var renteinntektene målt i 1999-kroner for alle inntektsgruppene lavere i 1999 enn i 1993. Realinntektene fra de andre kapitalartene har i denne perioden økt for nesten alle inntektsgruppene. Økningen er imidlertid langt sterkere for de 10 prosent rikeste enn for de andre gruppene. Det framgår videre at de fleste desilene i gjennomsnitt hadde et netto realisasjonstap i 1993. I 1999 var det imidlertid kun desilene 1 – 4 som hadde et netto tap.

Oppsplittingen av 10. desil viser at det er de 2 prosentene (persentil 99 og 100) med høyest inntekt som har de helt høye kapitalinntektene. I gjennomsnitt hadde personer i denne gruppen (som besto av om lag 34 800 personer) om lag 620 000 kroner i kapitalinntekter i 1999, noe som svarer til at denne 2-prosentsgruppen la beslag på om lag 66 prosent av de samlede kapitalinntektene. Dette er en økning på om lag 11 prosentpoeng fra 1993. Dette kommer hovedsakelig av at denne gruppen har økt sine inntekter fra utbytte og realisasjonsgevinster betydelig siden 1993.

2.4.4 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 2.12 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene for pensjonister og trygdede. Samlet inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desil 1 til 5, mens desil 7 til 10 har hatt en noe lavere vekst. Dette har ført til at inntektsforskjellene målt ved Gini-koeffisienten har blitt redusert fra 0,247 til 0,231. Dette er hovedsakelig på grunn av en utjevning i overføringene hvor desil 1 til 6 har fått økt andel overføringer, mens desil 7 til 10 har fått reduserte andeler. Overføringer utgjør om lag 87 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 1999 (se vedleggstabell 9.3). Hovedårsaken til utjevningen kommer av at grunnbeløpet i pensjonsytelsene har økt relativt mye, jf. avsnitt 2.3. I tillegg har særtillegget blitt økt flere ganger i perioden.

Ellers viser tabellen at de fleste desilene, med unntak av desil 10, har fått redusert andelene av de samlede kapitalinntektene som pensjonistene mottar. Dette har blant annet sammenheng med at pensjonister stort sett mottar renteinntekter. På grunn av et noe lavere rentenivå i 1999 har renteinntektene blitt noe redusert. Desil 10 mottar på den andre siden hovedsakelig andre kapitalinntekter som bl.a. aksjegevinster og utbytte. Til tross for den kraftige økningen i kapitalinntekter, har desil 10 sin andel av pensjonistenes og de trygdedes inntekter etter skatt blitt redusert fra 1993 til 1999.

2.4.5 Utviklingen i inntektsfordelingen i perioden 1993 – 1999

Figur 2.3 viser utviklingen i Gini-koeffisienten i perioden 1993 – 1999 for de tre gruppene som er omtalt over.

Figuren viser at samlet inntekt etter skatt har vært betydelig mer ujevnt fordelt blant pensjonister enn blant yrkestilknyttede i hele perioden. For alle årene er Gini-koeffisienten høyere for pensjonister enn for yrkestilknyttede. Fra tabell 2.10 og 2.12 framgår det at dette hovedsakelig skyldes at pensjonistenes yrkesinntekter (lønns- og næringsinntekter) er betydelig mer ujevnt fordelt enn blant yrkestilknyttede.

Figuren viser videre at forskjellene i samlet inntekt etter skatt for pensjonisterer er blitt redusert fra 1993 til 1999, spesielt fra 1997 til 1998. Dette skyldes i hovedsak at grunnbeløpet økte relativt mye, og at særtilleggene økte, jf. omtalen i avsnitt 2.3. Gini-koeffisienten for pensjonister er redusert fra 0,247 i 1993 til 0,231 i 1999.

Samlet sett økte forskjellene i samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede fra 1993 til 1999. Gini-koeffisienten for yrkestilknyttede steg fra 0,210 i 1993 til 0,220 i 1999. En kan legge merke til at Gini-koeffisienten er klart høyere for fordelingen av samlet inntekt etter skatt, enn for fordelingen av lønnsinntekter før skatt . Årsaken til dette er at både kapitalinntekter og næringsinntekter er skjevere fordelt enn lønnsinntekter, i tillegg til at folk med høye lønnsinntekter ofte også har høye kapital- og næringsinntekter.

Fordelingen av lønnsinntekt før skatt ble litt jevnere i perioden 1993 – 1995. Gini-koeffisienten ble redusert fra 0,202 i 1993 til 0,200 i 1995. Etter 1995 økte imidlertid forskjellene noe. I 1999 var Gini-koeffisienten 0,208.

Kilde: Kilde: Registerbasert inntektsstatistikk (1993 – 1999). Statistisk sentralbyrå.

2.4.6 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Fordelingen av kapitalinntekter mellom de ulike inntektsgruppene er relativt skjev mellom kvinner og menn. Figur 2.4 viser at denne forskjellen økte mellom 1993 og 1997 6, men ble noe redusert igjen i både 1998 og 1999. Fra 1993 til 1997 mottok menn mesteparten av økningen i kapitalinntekter. I tillegg ble kvinners samlede kapitalinntekter redusert. Dette har sammenheng med at kvinner hovedsakelig mottok renteinntekter. Blant annet på grunn av redusert rentenivå ble renteinntektene nærmere halvert fra 1993 til 1997. Kvinners andel av renteinntekter, utbytte og aksjegevinster, ble redusert fra om lag 32 prosent i 1993 til om lag 22 prosent i 1997. I perioden 1997 – 1999 har imidlertid renteinntektenes andel økt, samtidig som kvinner har økt sin andel av aksjeutbytte og aksjegevinster noe. I 1999 utgjorde kvinners andel av renteinntekter, utbytte og aksjegevinster om lag 27 prosent.

Skjevfordelingen mellom kvinner og menn kan være et resultat av at ulike inntektsarter er ulikt fordelt mellom ektefeller/samboere i husholdningene. Mens kvinner for eksempel mottar all barnetrygd/kontantstøtte i en husholdning, kan det være slik at menn hovedsakelig mottar kapitalinntektene. Samtidig kan menn stå for betaling av kapitalutgiftene. Siden kapitalutgifter ikke er med i denne statistikken vil dette kunne moderere bildet som er gitt i figur 2.4.

Kilde: Kilde: Sjølvmeldingsstatistikk, Statistisk Sentralbyrå.