Del 2
Beskrivelse av forvaltning, eierforhold og finansiering

3 Regelverk og saksbehandling

Reguleringene av fisket kan deles i tre hovedkategorier. I tillegg til regulering av adgangen til å delta i fisket er det fastsatt reguleringer for fangstuttak og fangstmønster. Adgangsbegrensninger har som hovedformål å tilpasse innsatsen i fisket til ressursgrunnlaget og oppnå en ønsket distriktsmessig fordeling av innsatsen. De første tiårene etter andre verdenskrig var bare de større, havgående fartøyene underlagt offentlige reguleringer og ordninger. Disse reguleringene omfatter blant annet en rekke konsesjonsordninger. 1 I 2001 var det 424 fartøy med i alt 753 konsesjoner i norsk fiske 2 . Etter 1990 har det også vært nødvendig å regulere deltakelsen i fisket innenfor kystfiskegruppene som følge av manglende samsvar mellom ressursgrunnlag og fangstkapasitet. Det er i dag få fiskerier som ikke er underlagt deltakelsesbegrensninger 3 .

Når det gjelder de to siste hovedkategoriene reguleres fangstuttaket med kvoter på ulike nivå, mens fangstmønsteret reguleres ved hjelp av virkemidler som minstemål, maskevidde, stengte felt og utkastforbud.

3.1 Hovedlinjer i regelverket om eierskap til fiskefartøy og adgang til å fiske

Kort historikk

Den første reguleringen om eierskap til norske fiskefartøyer kom ved forordning av 20. desember 1941, som innførte krav om tillatelse fra Fiskeridirektøren for å kunne erverve fiskefartøy. Deretter kom det midlertidige lover for å sikre fiskernes eierskap til fiskefartøyene, inkl midlertidige lover av 10. juni 1950 og 29. juni 1956. Begge disse lovene ble vedtatt etter innstillinger fra særlig nedsatte utvalg om eiendomsrett til fiskefartøyene. 4 I forarbeidene ble det vist til behovet for å sikre fiskernes interesser ved gjenoppbyggingen av fiskeflåten, til å sikre stabilitet i næringen og unngå spekulasjon. Bestemmelsene ble i hovedsak videreført i deltakerloven av 16. juni 1972. 5 Spørsmålet om eierskap til fiskefartøy er siden 1990-tallet blitt drøftet i ulike meldinger fra regjeringen, blant annet i en strukturmelding 6 og i en perspektivmelding 7 for norsk fiskerinæring. I deltakerloven av 26. mars 1999 8 ble kravet til å være aktiv fisker noe strammet inn. Tidligere hadde det vært nok at søkeren hadde vært aktiv fisker 3 år av de siste 10 årene, dette ble innskjerpet til de siste 5 årene.

Hovedtrekk i dagens lovgivning

I det følgende redegjøres for bestemmelsene i lov om retten til å delta i fiske og fangst (av 26. mars 1999). Deltakerloven er lagt ved utredningen som vedlegg 6.

I følge deltakerloven kan et fiskefartøy ikke nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst uten tillatelse fra myndighetene, jf. § 4 første ledd. Slik ervervstillatelse gis til fartøyets eier for et bestemt fartøy.

Hovedvilkårene i deltakerloven er at en må være aktiv fisker (§ 6) og norsk statsborger eller likestilt (§ 5) for å kunne eie et norsk fiskefartøy og drive ervervsmessig fiske på norske kvoter. For selskap gjelder det at aktiv fisker må eie og kontrollere mer enn 50 % av eierinteressene. Det kan gis dispensasjon fra aktivitetskravet.

Vilkår for å være likestilt med norsk statsborger fremgår av lov av 17. juni 1966 om Norges fiskerigrense og om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. innenfor fiskerigrensen (fiskerigrenseloven). Utenlandske selskap og personer kan etter fiskerigrenseloven eie inntil 40 % av selskap som eier fiskefartøy.

I tillegg til at det er lovfestede begrensninger på hvem som kan eie fiskefartøy og drive ervervsmessig fiske, er det også fastsatt grenser for hvor mye som kan eies, såkalte konsentrasjonsbestemmelser. I egne instrukser er det satt grenser for hvor mye en person eller selskap kan eie innenfor to betydelige fartøygrupper, henholdsvis torsketrål og ringnot.

3.1.1 Aktivitetskravet i deltakerloven

Deltakerlovens § 6 første ledd bestemmer at: «ervervstillatelse kan bare gis til den som har drevet ervervsmessig fiske eller fangst på eller med norsk fartøy i minst tre av de fem siste årene og fortsatt er knyttet til fiske- og fangstyrket.»

For at en person skal få betegnelsen «aktiv fisker» må vedkommende altså oppfylle vilkårene nevnt over. Når det i denne utredningen vises til aktivitetskravet, menes det i første rekke kravet i deltakerlovens § 6 som spesifisert over. En finner imidlertid bruk av ulike typer aktivitetskrav også andre steder i fiskerilovgivningen. Dette kan for eksempel være krav om aktivitet for å opprettholde en årlig deltakeradgang eller en konsesjon.

Ervervsmessig fiske og fangst er definert ved at vedkommende yrkesutøver skal ha fiske til levevei alene eller sammen med annen næring, jf. deltakerlovens § 3. Kongen er i § 3 tredje ledd gitt kompetanse til ved forskrift å gi nærmere bestemmelser om når fiske og fangst skal anses for å være ervervsmessig, herunder regler om krav til inntekt opptjent ved fiske og fangst. Det er hittil ikke utarbeidet slike forskrifter. I forarbeidene til deltakerloven (§ 3) er det uttalt at vilkårene for når fiske- eller fangstvirksomhet skal være ervervsmessig, i utgangspunktet bør være sammenfallende med vilkårene for å bli ført på blad A i fiskermanntallet.

3.1.2 Dispensasjon fra aktivitetskravet

I medhold av deltakerlovens § 6 tredje ledd annet punktum, kan Kongen ved forskrift gjøre unntak fra kravet om tidligere aktivitet, herunder for fartøy under en viss størrelse. Ved forskrift av 18. juli 1956 om eiendomsrett til fiskefartøyer av 18. juli 1956, er det gitt generell dispensasjon for fartøy under 50 fot (eller 15,68 meter). Forskriften ble fastsatt i medhold av tidligere deltagerlovgivning og gjelder fortsatt.

Aktivitetskravet gjelder i dag følgelig bare for fartøy fra 50 fot og over.

Deltakerlovens § 6 tredje ledd gir Fiskeridepartementet adgang til ved enkeltvedtak å dispensere fra aktivitetskravet. Dispensasjoner som gis ved enkeltvedtak etter § 6 tredje ledd, begrunnes i loven slik: «Departementet kan i særlige tilfelle, når næringsmessige og regionale hensyn tilsier det, ved enkeltvedtak gjøre unntak fra kravet i første og annet ledd om tidligere aktivitet i fiske eller fangst».

Dispensasjoner har i første rekke vært gitt til fiskeindustri.

3.1.3 Nasjonalitetsbestemmelsen

Ervervstillatelse til å fiske med et norsk fartøy kan etter deltakerlovens § 5 gis til norske borgere eller juridiske personer likestilt med norske borgere etter fiskerigrenseloven. Etter fiskerigrenselovens § 2 er følgende likestilt med norsk statsborger:

• personer som er bosatt i Norge.

• aksjeselskap og selskap med begrenset ansvar når selskapets hovedkontor og styrets sete er i Norge og styrets flertall, herunder styrelederen, består av norske statsborgere som er bosatt i Norge og har bodd her de to siste år, og norske statsborgere eier aksjer eller andeler svarende til minst 6/10 av selskapets kapital og kan utøve stemmerett med minst 6/10 av stemmene.

For utenlandske personer og selskaper gjelder det således at de kan besitte maksimalt 40 % i selskap som direkte eller indirekte eier fiskefartøy. Utenlandske selskap er, selv om de eies av norske statsborgere og selskap, ikke likestilt med norske statsborgere. Imidlertid åpner fiskerigrenseloven for å gi unntak i særlige tilfelle, når bedriften som eier fiskefartøyer har en virksomhet som er naturlig tilknyttet tilvirkningsanlegg.

Når det gjelder EØS-avtalen, gjøres det i denne unntak for eierskap til norske fiskefartøyer fra de alminnelige bestemmelsene om etableringsrett og frie kapitalbevegelser som gjelder i EØS-området. Se kapittel 13.4 om utenlandsk eierskap for en nærmere redegjørelse.

3.1.4 Konsentrasjonsbestemmelser

Fiskeridepartementet har ved instruks av 24. juni 1999 til Fiskeridirektoratet fastsatt følgende konsentrasjonsbestemmelse for torsketrålere: Som hovedregel skal det ikke gis tillatelse til erverv av fartøy, eller andeler i fartøy, dersom slikt erverv vil føre til at vedkommende eier eller direkte/indirekte, blir eier av fartøy som til sammen kan bli tildelt større kvote enn 9 kvotefaktorer i trålfisket etter torsk. For året 2000 utgjør 9 kvotefaktorer 9,7 % av torsketrålernes andel og 4,2 % av den norske kvoten av norsk arktisk torsk 9 .

Det er videre bestemt i instruksen at direkte og indirekte eierandeler større enn 50 % skal regnes fullt ut, dvs. med 100 % av kvoten. Beregning av kvotefaktor for eierandeler mellom 20 % og 50 % skal skje forholdsmessig. For direkte og indirekte eierandeler under 20 % skal det ikke beregnes kvotefaktor.

For reker er det bestemt i reketrålforskriften av 29. juni1984 at ingen kan ha tillatelse til å drive rekefiske med mer enn ett fartøy, med mindre særlige distriktsmessige tilsier det.

For ringnotfisket (sild, makrell, kolmule, lodde, m.v.) gjelder følgende bestemmelser: I forskrift av 2. mars 1979 i § 9, er det fastsatt at ingen kan gis tillatelse til å drive ringnotfiske med flere enn 2 fartøyer og heller ikke med en samlet større kapasitet enn 15.000 hl. I instruks av 21. desember 2000 fra Fiskeridepartementet til Fiskeridirektoratet er det bestemt at det som hovedregel ikke skal gis tillatelse til erverv av andeler i slike fartøy, dersom ervervet vil føre til at vedkommende direkte/indirekte blir eier av fartøy som til sammen kan bli tildelt større kvote enn det som følger av 5 % av basiskvoten (i ringnotgruppen). Det fremgår at bestemmelsene i særlige tilfeller kan fravikes. Slikt vedtak kan ikke være i strid med forskriftens formålsparagraf om en kapasitetstilpasset flåte, en hensiktsmessig flåtestruktur og en rimelig distriktsmessig fordeling. For øvrig gjelder tilsvarende bestemmelse som i ovennevnte instruks for torsketrål om beregning av eierandeler.

3.2 Saksbehandlingspraksis

3.2.1 Aktivitetskravet for fisker

For å vurdere om en person har drevet ervervsmessig fiske og fangst i minst 3 av de 5 siste årene, undersøker Fiskeridirektoratet først og fremst om vedkommende søker står oppført i Fiskermanntallet for denne perioden.

Dersom vedkommende har stått oppført i manntallet i minst 3 av de 5 siste år og fremdeles står der, legges det til grunn at vedkommende tilfredsstiller deltakerlovens aktivitetskrav i § 6 første ledd. I de fleste fiskerier som er deltagerregulert på årlig basis gjelder det i tillegg krav om at eier og høvedsmann skal være manntallsført, normalt på blad B. I slike tilfeller skal altså Fiskeridirektoratet kunne identifisere søker i manntallet.

Dersom en søker ikke står oppført i manntallet, men likevel hevder å være aktiv fisker, må dette dokumenteres på annet vis. Dette kan gjelde fiskere i konsesjonspliktig fiskeri. For slike fiskerier gjelder ingen krav i de særlige fiskerireguleringene om at eier eller høvedsmann skal være registrert i manntallet. Ofte vil disse likevel være manntallsført ettersom en del sosiale ordninger er knyttet til manntallsregisteret. Dersom søker ikke er manntallsført, vil saksbehandler be om attest/bekreftelse fra arbeidsgiver (rederi) om at vedkommende har vært ansatt som fisker i en bestemt periode. En vil også kunne be om kopi av for eksempel selvangivelse for å dokumentere inntekt fra fiske og fangst.

Ved erverv av fartøy under 50 fot vurderer merkelovens tilsynsmann eller manntallsfører 10 om eier skal nytte fiskefartøyet til ervervsmessig fiske. Ervervsmessig fiske og fangst er definert ved at vedkommende yrkesutøver skal ha fiske til levevei alene eller sammen med annen næring, jf. deltakerlovens § 3. I praksis betyr dette at merkelovens tilsynsmann sjekker om eier vil fylle vilkårene for å stå på blad A i Fiskermanntallet. Det vil si at tilsynsmannen undersøker om det skal drives et yrkesmessig fiske som må antas å gi en inntekt på minst halvparten av folketrygdens grunnbeløp. Videre sjekkes det hvorvidt vedkommende er i full virksomhet i tillegg til fiske. Full virksomhet utenfor fiske anses å foreligge når inntekten fra virksomhet utenfor fiske overstiger 4 ganger folketrygdens grunnbeløp. (Grunnbeløpet er p.t. på kr. 51.390,-.) Er vedkommende i full virksomhet utenfor fiske, vil merkelovens tilsynsmann ved enkeltvedtak avslå å innføre fartøyet i merkeregisteret.

3.2.1.1 Nærmere om fiskermanntallet

Fiskermanntallet er et register over personer som har fiske eller fangst som næring. Fiskermanntallets formål er å «sikre en registrering av alle som er bosatt i riket og som har saltvannsfiske eller dyrefangst i havet som næring til bruk bl.a. ved tilståelse av rettigheter eller støtteordninger for dem som helt eller delvis har fiske eller fangst som levevei.», jf. § 1 i forskrift av 10. desember 1999 om føring av manntall for fiskere, fangstmenn m.v.

Blad A er et register over personer som har fiske eller fangst som binæring. Vilkårene for å bli tatt opp på Fiskermanntallets blad A fremgår av § 4 i forskriften. Denne sier bl.a. at «for å bli opptatt på blad A kreves at vedkommende driver fiske yrkesmessig og antas å få en inntekt av fiske oppgitt til beskatning i kommende manntallsår minst tilsvarende halvparten av folketrygdens grunnbeløp.» I tillegg til krav om minsteinntekt fra fiske er det etter § 4 nr. 2 et krav om at man ikke er i full virksomhet i tillegg til fiske. Full inntekt utenfor fiske anses å foreligge når inntekten fra annen virksomhet overstiger 4 G og/eller arbeidstid tilsvarer det som er normalt innen vedkommende yrke/næring. I kommuner som omfattes av Samisk utviklingsfond er grensen 5 G.

Blad B er et register over personer som har fiske eller fangst som hovednæring. Normalt er de fleste søkerne som oppgir å være aktiv fisker ført på blad B i manntallet. For å bli tatt opp på blad B i Fiskermanntallet kreves det i henhold til forskriftens § 5 at vedkommende i kommende manntallsår antas å få

1. minst 20 ukers full beskjeftigelse i fiske eller fangst - (det kreves ikke at de 20 uker skal være sammenhengende sysselsetting)

   og

2. en inntekt av fiske eller fangst tilsvarende folketrygdens grunnbeløp.

Det følger videre av § 5 nr. 2 at den som er beskjeftiget i full virksomhet i tillegg til fiske, ikke kan tas opp på Blad B uansett om vilkårene ovenfor er oppfylt. Full virksomhet i annet yrke eller næring anses å foreligge når inntekten overstiger 3 G eller arbeidstiden tilsvarer det som er normalt innen vedkommende yrke/næring. I tillegg må inntekt av fiske utgjøre minst 2/3 av samlet inntekt.

3.2.2 Aktivitetskravet for «administrerende reder»

En person i kategorien «administrerende reder» kan regnes som «aktiv fisker». Dette beror på at loven ikke krever at det er nødvendig å være fysisk om bord, ettersom det i § 6 heter « . . . drive ervervsmessig fiske eller fangst på eller med norsk fartøy.» I praksis har det i en del år (siden 1985) vært lagt til grunn at administrerende reder også vil kunne regnes som aktiv fisker. Administrerende reder vil således også kunne opparbeide seg grunnlag for å bli tildelt ervervstillatelse. Fiskeridepartementet har vist til at fartøy av en viss størrelse krever administrasjon av en person som ikke nødvendigvis står om bord i fartøyet. Hvorvidt en person kan anses for å være administrerende reder, er gjenstand for en konkret vurdering i den enkelte sak. Det legges her betydelig vekt på den enkeltes nærhet til driften av fartøyet og utøvelsen av fisket. Det er et krav at rederens hovedaktivitet er drift av fiskebåtrederi. Praksis i dag er å godta daglig leder (disponent) som administrerende reder. Ofte er dette fiskebåtredere som tidligere har vært om bord i fartøyene og drevet fiske, men som senere «har gått i land». En rederiansatt uten eierinteresser vil for eksempel ikke bli regnet som administrerende reder. For å tilfredsstille aktivitetskravet må man ha vært administrerende reder i minst 3 av de 5 siste år. Det er for øvrig bare personer som er medeiere i et fiskefartøy som kan opparbeide seg aktivitet som administrerende reder.

3.2.3 Aktivitetskravet for selskap

I de tilfelle hvor søker er et selskap/sammenslutning, følger det av deltakerlovens § 6 annet ledd at ervervstillatelse bare kan gis dersom «personer som oppfyller kravet i første ledd innehar mer enn 50 % av eierinteressene og faktisk har tilsvarende kontroll over virksomheten».

Dette betyr at mer enn 50 % av aksjene må eies av personer som har drevet ervervsmessig fiske i minst 3 av de 5 siste år og disse personene må fremdeles være tilknyttet fiske- og fangstyrket. I de tilfelle hvor aksjene er ordnet i flere aksjeklasser, for eksempel A-aksjer med stemmerett og B-aksjer uten stemmerett, må aktive fiskere eie mer enn 50 % av det totale antall aksjer i selskapet. Det er videre et vilkår at aktive fiskere faktisk har tilsvarende kontroll over virksomheten. Dette innebærer at aktive fiskere må eie mer enn 50 % av aksjene med stemmerett. I enkelte tilfelle deles aksjene i flere aksjeklasser og man må da få bekreftet hvilken stemmerett de ulike klassene har. Hvorvidt de aktive fiskerne har kontroll over virksomheten vil kunne fremgå av for eksempel selskapsavtale og aksjonæravtaler. Fiskeridirektoratet kan kreve slike avtaler fremlagt i forbindelse med behandlingen av en søknad.

For å vurdere om et selskap oppfyller aktivitetskravet i § 6 første ledd må direktoratet undersøke eiersammensetningen i selskapet med eventuelle bakenforliggende selskap inntil man kommer ned på personnivå. I enkelte saker må en tilbake mange ledd for å finne hvem som står bak det selskapet som eier et bestemt fiskefartøy.

3.2.4 Dispensasjoner fra aktivitetskravet

For fartøy under 50 fot er det som nevnt i kapittel 3.2.1 gitt generell dispensasjon fra deltakerlovens aktivitetskrav.

Dispensasjoner fra aktivitetskravet i enkelttilfeller gis av Fiskeridepartementet. I all hovedsak er det gitt dispensasjoner til fiskeindustri til å eie ferskfisktrålere og rundfrysetrålere. Det er også i enkelttilfeller gitt dispensasjoner til fiskere og redere for deler av kravet til aktivitetstid. Dette kan for eksempel være i et generasjonsskifte der den som overtar mangler noe av den tiden som kreves (3 av 5 siste år). Videre er det også gitt et fåtall dispensasjoner til gjenlevende ektefeller i uskiftet bo. Det vises for øvrig til kapittel 5.3 for en nærmere beskrivelse av tilfeller der det er gitt dispensasjon.

Dispensasjoner til industrien er i praksis blitt gitt med den begrunnelse at industrien har behov for kontinuerlig tilgang på råstoff, og at ingen aktive fiskere i regionen har gitt konkurransedyktige bud på fartøyet. Hensynet til sysselsetting og bosetting langs kysten, herunder behovet for råstofftilførsel til mottaks- eller foredlingsanlegg på land, har hatt betydning for spørsmålet om dispensasjon fra aktivitetskravet. Dagens ferskfisktrålere og rundfrysetrålere bygger i stor utstrekning sin virksomhet på dispensasjoner som er gitt ut fra slike hensyn. Trålere som er eid på dispensasjon er i hovedsak blitt pålagt leveringsvilkår.

Søknader om dispensasjon for fiskeindustri sendes via regionkontorene til Fiskeridirektoratet sentralt. Fiskeridirektoratet forbereder sakene og sender dem på høring til Konsesjonsutvalget. Konsesjonsutvalget har deltagelse fra Fiskeridirektoratet, Norges Fiskarlag og Sjømannsforbundet. Medlemmene i utvalget møtes ikke for felles behandling av sakene, men avgir hver for seg skriftlige vurderinger. Fiskeridirektoratet utarbeider deretter innstilling til departementet der medlemmenes uttalelser er vedlagt.

3.2.5 Andre betingelser for ervervstillatelse

Det er også en del av aktivitetskravet at søkeren skal ha drevet ervervsmessig fiske eller fangst på eller med norsk fartøy. Hvilke fartøy som er norske fremgår av deltakerloven, som viser til definisjonen av norsk fartøy i sjøloven av 24. juni 1994 nr. 39 §§ 1 til 4.

Det er videre en del av aktivitetskravet at man «fortsatt er knyttet til fiske og fangstyrket». Det blir her foretatt en skjønnsmessig vurdering hvor det bl.a. ses på om vedkommende fortsatt står oppført i manntallet og det sjekkes hva som er opplyst i søknadsskjemaet. Den som søker om ervervstillatelse og om å overta særlige fisketillatelser (konsesjoner), skal fylle ut et standard søknadsskjema. I skjemaet for søknad om ervervstillatelse og fisketillatelser skal det opplyses om tidligere deltakelse i fiske, nåværende yrke og om man fortsatt driver fiske. Det er sjelden at ovennevnte krav skaper problemer.

Dersom aktivitetskravet ikke lenger er oppfylt, vil ervervstillatelsen kunne kalles tilbake jf. lovens § 11 første ledd bokstav b). Deltakerlovens § 11 om tilbakekall av ervervstillatelse gjelder også hvis vilkårene som var lagt til grunn for å gi den, ikke lenger er oppfylt.

Hjemmelen til å gi ervervstillatelse er formet som en «kan-bestemmelse». Det vil altså være opp til forvaltningens frie skjønn i tråd med alminnelig forvaltningsrett å avgjøre hvorvidt det skal gis ervervstillatelse eller ikke, selv om lovens vilkår er oppfylt mht. aktivitet. I praksis nekter Fiskeridirektoratet ofte søkere ervervstillatelse. Det vil blant annet kunne legges vekt på om mer allmenne fiskeri- eller samfunnsmessige hensyn i enkelte tilfeller tilsier at det ikke bør tildeles ervervstillatelse. Et slikt hensyn vil for eksempel være at en innvilgelse ville innebære en uønsket distriktsmessig fordeling av flåten. Det legges også vekt på om fartøyet har driftsgrunnlag, det vil si om fartøyet har tilstrekkelig kvotegrunnlag. I tilfeller der fartøyet ikke har tilstrekkelig driftsgrunnlag, vil søknaden normalt bli avslått. Det vil også kunne være grunnlag for å avslå tildeling av ervervstillatelse dersom søkeren tidligere har overtrådt bestemmelser i deltakerloven eller øvrig fiskerilovgivning, se deltakerlovens § 7. Men dette har hittil ikke skjedd.

4 Eierbegrensningenes formål og virkninger

4.1 Generelle målsettinger

Dagens fiskeripolitikk tar utgangspunkt i fiskerinæringens avhengighet av internasjonale forhold både på ressurs- og markedssiden. Den bygger på erkjennelsen av at økt markedsorientering gir grunnlag for større verdiskaping i fiskerinæringen. Økt verdiskaping skal sikre gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten. En anser det for en viktig oppgave i fiskeripolitikken å utvikle samspill mellom ulike deler av næringen og sørge for en god balanse i arbeidet for en bærekraftig og lønnsom utvikling av næringen.

I St.meld. nr. 51 (1997-98) eller «Perspektivmeldingen» heter det:

«Lønnsomhet er en forutsetning for å skape trygge og stabile arbeidsplasser i norsk fiskerinæring. Fiskerinæringens bidrag til opprettholdelse og utvikling av levedyktige lokalsamfunn forutsetter at næringsaktørene tjener penger. Dette er et overordnet hensyn i regulering av innsatsen i fiskeriene, der overkapasitet i flåte og industri svekker næringens lønnsomhet.»

I deltakerlovens formålsbestemmelse heter det bl.a. at loven skal bidra til å øke lønnsomheten og verdiskapingen i næringen og gjennom dette trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene. Videre skal loven legge til rette for at høstingen av de marine ressurser fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode.

I innstillingen fra næringskomiteen om deltakerloven, Innst. O. nr. 38 (1998-1999) heter det:

«Komiteen legger til grunn at fiskerinæringen også i framtiden skal være en viktig næring for hele landet. Komiteen mener derfor at et av målene i fiskeripolitikken må være å øke den totale verdiskapningen i næringen - både på kort og lang sikt. . . .Komiteen mener at det kan være vanskelig å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret langs kysten av Norge, dersom de viktige fiskeriregionene i landet ikke har lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter knyttet til fiskerinæringen.»

Endelig heter det i Perspektivmeldingen om næringsliv og bosetting:

«Med de forutsetninger en lang kystlinje, mange og spredte kystsamfunn og et næringsliv med mange små enheter gir, har fiskerinæringen en viktig samfunnsbærende funksjon langs kysten. Samtidig er en hensiktsmessig struktur i foredlingsindustri og fiskeflåte en forutsetning for at prosessene i verdikjeden skal fungere optimalt i forhold til markedet, og dermed bidra til økt verdiskapning og trygge arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunnene.»

4.2 Målsettingene med eierbegrensningene

Eierskapsbegrensningene regulerer adgang til å eie fiskefartøy og adgang til å høste av fiskeressursene.

Regelverkets formelle begrensninger, jf. kapittel 3, er i hovedsak knyttet til følgende bestemmelser:

1. Kravet om at aktiv fisker skal eie og kontrollere fiskefartøy.

2. Dispensasjon fra aktivitetskravet, i hovedsak til fiskeindustri, når næringsmessige og regionale hensyn tilsier det.

3. Nasjonalitetsbestemmelsene som regulerer utlendingers eierskap.

4. Konsentrasjonsbestemmelsene som regulerer hvor store kvoteandeler og antall fiskefartøy som kan eies innenfor enkelte fiskeri.

Når det gjelder aktivitetskravet fremgår det av Perspektivmeldingen:

«Stortinget fastslo ved behandlingen av St.meld. nr. 58 (1991-1992) Om struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten at eierskap til fiskefartøy fortsatt skal forbeholdes fiskere. Dette er i tråd med flere tiårs tradisjoner, og har sammenheng med at en binding av eiendomsretten til fiskerne sees som en effektiv garanti for å opprettholde en variert og lokaleid fiskeflåte. Spørsmålet om å bedre yrkesvernet for fiskere har vært drøftet ved flere anledninger.»

I tillegg må en variert og lokaleid fiskeflåte antas å øke sannsynligheten for at verdiskapingen kommer kystbefolkningen til gode og derigjennom trygge bosetting og sysselsetting. Dette må anses i dag å være et vesentlig hensyn bak prinsippet om fiskereid flåte.

Til sammenligning begrunner Danmarks Fiskeriforening kravet om aktiv fisker som eier av fiskefartøy, å være legitimert ut fra at den aktive fisker har bedre kunnskap om driften enn andre og er mer ansvarlig overfor ressursene og mannskap. Kravet sikrer også et spredt eierskap og hindrer konsentrasjon av fisketillatelser. Foreningen mener at det er en hevdvunnen rett at fiskeren skal ha rett til å høste av en nasjonal fiskeressurs.

Ved å gi dispensasjoner fra aktivitetskravet til fiskeindustri til å eie ferskfisktrålere og rundfrysetrålere, oppnår man å gi noen regioner større sikkerhet for å få råstoff. Ved at råstoffet bearbeides og videreforedles lokalt, vil regionen få en større sikkerhet for sysselsetting og bosetting. Dette er med å trygge bosettingsmønsteret.

Bestemmelsene som begrenser utenlandsk eierskap til maksimalt 40 %, sikrer at norske personer og selskap eier og kontrollerer fartøy og adgang til fiskeressurser.

Konsentrasjonsbestemmelsene inneholder grenser for hvor mye personer og selskap kan erverve av kvoteandeler. Formålet er å sikre at en oppnår målsettingen om levedyktige kystsamfunn med allsidig og variert struktur. Spredning i eierskap vurderes å være en viktig forutsetning for dette.

5 Kartlegging av eierskap

I kapitlet beskrives hvordan eierskapet i de ulike fartøygruppene typisk er organisert og har utviklet seg. Dette gjøres ved å se på utvikling av eierformer de siste 20 år.

Videre gis en beskrivelse av i hvilken grad aktive fiskere i dag er eiere av fiskefartøy med fisketillatelser.

Endelig gis et bilde på grad av konsentrasjon i flåtegruppene, ved å se på i hvilken grad personer er i flere fiskefartøy. En ser på henholdsvis minoritets- og majoritetsandeler.

5.1 Definisjoner

I dette kapittelet avgrenses kartleggingsarbeidet og det gis definisjoner av de ulike flåtegruppene.

5.1.1 Organisering av eierskap

Kartleggingen her omfatter eierskap i juridisk forstand, og ikke andre bindinger som langsiktige leveringsavtaler og andre samarbeidsavtaler.

Et fartøy kan eies direkte av person eller av juridisk person (selskap). Er eieren et selskap, er lovens vilkår at en aktiv fisker eller administrerende reder må eie majoriteten av selskapet eller at selskapet har fått ervervstillatelsen etter dispensasjon fra aktivitetskravet som vist i kapittel 3. Fartøy kan også eies indirekte gjennom bakenforliggende selskap.

Vanlige eierformer for personer er ansvarlig selskap og partsrederi. For juridiske personer er aksjeselskapsformen typisk. Se for øvrig kapittel 5.2.

5.1.2 Fiskeflåten og flåtegrupper

Utvalget har funnet det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i samme inndeling av fartøygrupper som Budsjettnemnda for fiskerinæringen benytter. Fartøyene i hver av disse gruppe anses å ha stor grad av felles egenskaper med hensyn til driftsform og hvilke fiskerireguleringer de må forholde seg til.

Budsjettnemnda for fiskerinæringen

Budsjettnemnda for fiskenæringen har som en av sine viktigste oppgaver å foreta årlige driftsøkonomiske undersøkelser for helårsdrevne fartøy. Budsjettnemnda har medlemmer fra Statistisk sentralbyrå, Fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet og Norges Fiskarlag. Sekretariatsfunksjonen er plassert i Fiskeridirektoratet.

Helårsdrevne fartøy

Vilkåret for å bli definert som helårsdrevet, er en driftstid minst lik 30 uker i løpet av et år. 30 ukers driftstid er et retningsgivende, men ikke ufravikelig krav. Strengere reguleringer på grunn av bestandssituasjon kan føre til at enkelte fartøy ikke oppnår den driftstid som de ellers ville hatt. Dette har ført til at en i perioder har vært nødt til å redusere kravet om 30 ukers driftstid for noen fartøygrupper. For ferskfisktrålere, rundfrysetrålere og fabrikktrålere har en de siste to årene kartlagt som helårsdrevne, de fartøy som har tatt tildelt kvote av torsk og hyse nord for 62$041N. For fartøy fra Finnmark, Troms og Nordland i størrelsen 8-20,9 meter har en redusert kravet til antall uker i 2001-undersøkelsen.

Fiskeristatistikk

En vil for øvrig henvise til Fiskeridirektoratets hjemmeside for statistikk over utvikling i antall fiskefartøy, fiskere, konsesjoner og årlige deltakeradganger. I tillegg finnes oversikter over lønnsomhet, kvoter, økonomiske og biologiske nøkkeltall og løpende fangstutvikling (www.fiskeridir.no).

Fartøygrupper benyttet i kartlegging av eierskap

I de påfølgende tabeller har en valgt å presentere tall for flere av Budsjettnemndas grupper samlet. Dette gjelder for kystfartøyene, reketrålerne, notfiskegruppene og ringnot-gruppene. I det videre omtales de nye gruppene som «fartøygrupper».

5.1.3 Ferskfisktrålere og trålergruppen

Den historiske betydning av ferskfisktråleren er en tråler som leverer sin fangst fersk og iset i kasser. Siden 1980-tallet har noen av disse båtene endret utforming og til dels fått utvidet driftsgrunnlag ved at noen har blitt tildelt reketrålkonsesjon. En stor del av fartøyene har installert fryseanlegg, og noen har installert fabrikk for ombordproduksjon. Ferskfisktrålere som har fått installert fryseanlegg omtales som rundfrysetrålere. Felles for alle er imidlertid at de har beholdt sin opprinnelig kvoteandel, også kalt kvotefaktor, som er lik 1 på torsk og hyse. Alle fartøygruppene nevnt her omtales også som stortrålere. Fartøy som deltar i enhetskvoteordningen og rederikvoteordningen har fått høyere kvotefaktorer. Såkalte småtrålere er mindre trålere med kvotefaktor lavere enn 1, som oftest 0,35. I det følgende vil ferskfisktrålere og rundfrysetrålere som beskrevet over, omtales som «ferskfisktrålergruppen».

I følge tall fra Fiskeridirektoratet var det i 2001 registrert 45 ferskfisktrålere og rundfrysetrålere, 19 fabrikktrålere og 39 småtrålere med kvote av torsk, hyse og sei nord for 62°N. Det er altså flere torsketrålere som har fått kvote, enn det som er kartlagt som helårsdrevne 11. Se kapittel 5.3.1 for kommentar til dette.

5.2 Kartlegging av eierform

Tabellene 1.1 til 1.4 bak i utredningen, viser utvikling i eierform for fartøygruppene for årene 1986, 1990, 1995 og 2000. Eierform er her klassifisert som eneeier, aksjeselskap, partsrederi og andre selskap. Undersøkelsen er foretatt for fartøy over 13 meter og viser utvikling i antall og prosent.

5.2.1 Kommentar

For alle grupper har det etter 1986 vært en klar økning i andelen av aksjeselskap som eiere, på bekostning av personlig eierskap og partsrederier. Torsketrålgruppen har i 2000 størst andel aksjeselskap (økt fra 65 % i 1986 til 88 % i 2000). Ringnot har hatt den største økningen fra 14 % til 76 %. Også gruppene havreketrålere, industritrålere og notfiske har økt betydelig. Fartøy i kystflåten har økt fra 1 % i 1986 til 28 % i 2000. For reketrålere under 50 fot er det fortsatt eneeier og partsrederi som er de dominerende eierformene.

Det er flere forklaringer på at aksjeselskapsformen er blitt mer utbredt, herunder behovet for å begrense det personlige ansvar, skattereformen (delingsmodellen), større utskiftninger som følge av fornyingsbehov fra 1980-tallet og generasjonsskifte.

Selv om eierformen har endret seg over årene, er hovedinntrykket at det er de samme eierne som i stor grad står bak eierskapet.

5.3 Kartlegging av eiere til fiskefartøy

5.3.1 Aktive fiskere som eiere

Utvalget har foretatt en undersøkelse av i hvilken grad aktive fiskere er eiere av fiskefartøy.

Forklaring til undersøkelse og tabell 5.3

Tabell 5.3beskriver i hvilken grad helårsdrevne fiskefartøy er eid av aktive fiskere. Tabellen viser fordeling av fartøy med ulike eiernivå av aktive fisker.

Grad av eierinteresse er målt ved å klassifisere eierandeler som henholdsvis mindre enn 1 prosent, mellom 1 og 33 %, mellom 34 og 49 %, mellom 50 og 66 % og over 67 %.

For å kunne etablere en definisjon av begrepet «aktiv fisker» som er datateknisk gjennomførbar, er det lagt til grunn at personer som er listeført på et av manntallsbladene (A eller B), kommer inn under definisjonen. En svakhet ved denne tilnærmingen er at administrerende redere av konsesjonspliktige fiskefartøy ikke har krav om å stå i manntallet. Disse er også aktive fiskere i lovens forstand, og skulle ideelt vært inkludert i undersøkelsen. Imidlertid vil en del av disse likevel stå i manntallet selv om dette ikke kreves. I de konsesjonspliktige fiskerier eller havfiskegruppene, vil tallene derfor representere minimumstall for eierskap av aktive fiskere.

Eiere som ikke er registrert i manntallet, herunder administrerende redere, er i tabellen slått sammen med eiere som er registrert i manntallet og som eier mindre enn 1 %.

Utvalget utgjør alle fartøy som er kartlagt som helårsdrevne i Budsjettnemndas aktivitetsundersøkelse for 2001. Fartøy som normalt er helårsdrevne kan i enkelte år falle utenfor undersøkelsen, fordi kravet til helårsdrift ikke oppfylles. Fartøy som fisker med ulike typer redskap eller har ulike typer konsesjoner og rettigheter, havner i den fartøygruppen etter driftskombinasjon hvor de har mest driftstid. For eksempel vil trålere som har både torskekonsesjon og rekekonsesjon, bli definert som reketråler dersom driftstiden i reketrålfiske er større enn driftstiden med torsketrål.

5.3.2 Kommentar

Utvalget finner det tilstrekkelig godtgjort at aktive fiskere i all hovedsak er majoritetseiere i fiskeflåten. Ser en på totaltallet er 96 % av fartøyene majoritetseid av aktive fiskere 12 . Tilsvarende tall for gruppene som representerer et mer kystnært fiske er 99 % (gruppene 001 til 010, 016 til 019 og 024 til 026). For havfiskefartøy unntatt ferskfisktrålergruppen er andelen lik 81 % (gruppene 014, 015, 020 til 023 og 027 til 029). 13

Det har vært enkelte utsagn i media og næring om tilfeller der lovens formål og krav om fiskerkontrollert flåte omgås. Dette kan skje ved at den aktive fisker står som formell eier av aksjemajoriteten, men at en annen part sitter med den reelle kontrollen gjennom ansvarlig lån og underhåndsavtale. I den grad dette forekommer, vil den reelle eierkontrollen til fiskeflåten være under 96 %. Utvalget har ikke anslag over i hvilken grad dette forekommer, men har ikke grunnlag for å tro at det skjer i vesentlig omfang. Det vises for øvrig til kapittel 13.3.3 for en drøftelse av spørsmålet.

5.3.3 Fiskeindustri som eier

Eierskap der aktive fiskere ikke har majoritet, er basert på dispensasjoner fra aktivitetskravet. Fiskeindustrien er gitt slik dispensasjon på bakgrunn av at fangsten fra disse fartøyene skal ilandbringes og foredles ved fiskeindustriens anlegg. Slike dispensasjoner er gitt i all hovedsak til fiskeindustri til å eie fartøy i ferskfisktrålergruppen.

Slikt eierskap er ofte organisert innen et konsern. Disse kan være relativt store etter norsk målestokk, men er oftest små i internasjonal sammenheng. I forhold til internasjonale kjøpere av fisk, som de store kontinentale matvarekjedene, er de norske aktørene små. Ofte har foredlingsindustrien i Norge 100 % eierskap i flere fartøy, og kan sysselsette flere hundre personer i foredlingsdelen. Det er også tilfeller der industrielle eiere har minoritetsposter i fiskefartøy tilhørende andre flåtegrupper. Flere av de største konsernene eier foredlingsanlegg på flere steder og disse eier storparten av ferskfisktrålerne og rundfrysetrålerne. Flåtesidens virksomhet er ofte organisert som et eget rederi med selvstendig ansvar for drift og mannskap.

Når det gjelder å fastslå omfanget av industrieide fartøy, har tabell 5.3begrenset informasjonsverdi. Tabellen har både lav dekningsgrad for ferskfisktrålergruppen og i tillegg er 10 fartøy ikke kartlagt som helårsdrevne. En kan derfor, ut fra dette materialet, ikke trekke sikre konklusjoner om eierforhold i denne gruppen. Imidlertid viser den at 3 ferskfisktrålere er eid av aktive fiskere (som er manntallsført). Fra annet hold er det bekreftet at 42 av 45 ferskfisktrålere er eid av fiskeindustri. I tillegg er 3 småtrålere eid av fiskeindustri.

Utvalget vil vise til to tilfeller med vertikalt eierskap i pelagisk industri. En sildoljefabrikk fikk på midten av 90-tallet ervervstillatelse til ett ringnotfartøy. I ett tilfelle er en sildeoljefabrikk er kjøpt opp av ringnoteiere, altså en integrasjon andre veien.

Videre vises det til en konkret sak hvor dispensasjonssøknad ble avslått. Dette gjaldt en søknad fra en gruppe aktører som hver for seg eide en sildoljefabrikk og diverse maritime foretak. Søknaden gjaldt erverv av en tråler med nordsjøtrål- og loddetråltillatelse.

Utvalget er ikke kjent med at fiskeindustrien i dag har majoritetseierskap i andre fartøygrupper enn ovennevnte unntak. Både industri innenfor pelagisk og hvitfisk-sektoren har derimot minoritetsandeler til fartøy innenfor andre fartøygrupper. Det vises til tabell 5.5for en illustrasjon av spredning i eierskap gjennom minoritetsandeler.

5.4 Kartlegging av konsentrasjon

I tabell 5.4vises i hvilken grad enkeltperson direkte eller indirekte gjennom selskap har majoritetseierskap i flere fartøy. Med majoritetseierskap menes at person eier mer enn 50 % av aksjene. I tabell 5.5vises det samme for minoritetseierskap (mindre enn 50 % av aksjene). Tabellene teller enkeltpersoner som via enkeltmannsforetak, partsrederi, aksjeselskap eller annen organisasjonsform, eier henholdsvis majoritetsandel eller minoritetsandel i et fartøy.

5.4.1 Kommentar

Tabellene forteller om spredning i eierskap, og ikke om type eiere, det vil si at det fremgår ikke om eierne er aktive fiskere, fiskeindustri eller andre.

Tabellene viser et bilde av at eierskapet er forholdsvis spredt. Det er få personer og selskap som har majoritetsandeler i flere fartøy. Derimot er det for flere av gruppene et betydelig antall personer og selskap som har minoritetsandeler i flere fartøy.

På grunn av at en ikke vet hvilke type eiere dette er, kan en ikke si noe sikkert om årsakene til at innslag av minoritetseierskap er såpass betydelig. En mulig forklaring kan være at landsiden ønsker å ta del i verdiskapingen også på sjøen. I tillegg vil et minoritetseierskap gi landsiden økt trygghet for råstoff. Det kan også være en tendens at aktive fiskere ønsker å dele eierskapet til et fartøy mellom seg. En spredning av minoritetseierandeler til fiskefartøy kan også forklares av at generasjonsskifter gjennomføres i økende grad.

5.5 Utviklingstrekk og årsaker

I fartøygrupper hvor det er innført enhetskvoteordning og rederikvoteordning, som i ringnot og torsketrål, har prisene på fartøy med konsesjoner økt betydelig. Ringnotgruppen har også mottatt kondemneringstilskudd 14 og har tidvis hatt svært gode fangstinntekter. Verdiøkningen kan være en forklaring til at en i disse gruppene har fått en prosentvis større innslag av eierkonsentrasjon, illustrert i tabell 5.5ved enkeltpersoners eller selskapers minoritetseierskap til flere fartøy.

I forbindelse med forventet innføring av enhetskvoteordning for industritrålerflåten, har det den siste tiden vært økende omsetning av fartøy innen denne gruppen, og det vil sannsynligvis medføre endringer i eierstrukturen.

Tabell 5.5viser også at banklineflåten, som inngår i gruppen «konvensjonelle større enn 28 m», har et betydelig innslag av minoritetseiere. Utvalget er kjent med at fiskeindustri i økende grad er gått inn som minoritetseier i denne gruppen.

Som det fremgår av tabell 5.4og 5.5, er det innenfor kystfiskeflåten få personer med majoritetseierskap til flere fartøy. Derimot er det flere personer med minoritetseierskap. Det er innført adgangsbegrensninger for mange av de mest økonomisk interessante fiskerier i kystflåten. I de fleste fiskerier innenfor kystfiskeflåten hvor det ikke har vært innført adgangsbegrensning, har det imidlertid som regel ikke vært tillatt for en eier å drive fiske med mer enn ett fartøy. Dette har ført til at rederidannelser med flere fartøy, der samme person står med majoritetsinteresser i flere fartøy, i liten grad har forekommet. Ved innføring av ytterligere adgangsbegrensning, vil en trolig få en økende tendens til at personer får majoritetseierskap i flere kystfiskefartøy. En slik utvikling vil gjøre det aktuelt å drøfte problemstillinger knyttet til konsentrasjon av eierskap også for kystfiskeflåten.

I en enkeltsak er et konsern med eierskap til flere fiskeindustrianlegg og ferskfisktrålere tillatt å eie noe over grensen på 9 torsketrålkvoter. Bakgrunnen for en utvikling der eiere innen fiskeindustri når konsentrasjonsgrensen, er at det har blitt gjennomført en del fusjoner i fiskeindustrien de siste årene. Dette har medført at eierskap til industrieide fartøy er samlet på færre eiere. Utvalget vurderer at aktører i industrien også i fortsettelsen vil søke å omstrukturere næringen for å oppnå bedre lønnsomhet og konkurransemessig posisjon. I denne forbindelse vil konsentrasjonsbestemmelsene ha betydning for omfanget og innretning av en slik omstrukturering.

En mulig utvikling kan være at flerbåtsrederier øker i antall relativt til enbåtsrederier, i hvertfall for større fartøy. En viktig årsak til dette er at større selskap har mer egenkapital og har således lettere for å gjennomføre tiltak som krever mye kapital, som for eksempel fornying av fartøy. Større selskap vil ofte også ha fordel av lavere kapitalkostnader ved låneopptak.

6 Finansieringen av fiskeflåten

6.1 Ulike kapitalkilder for fiskeflåten

6.1.1 Krav til egenkapital

Krav til egenkapital ved finansiering av fiskeflåten settes i utgangspunktet til det som gjelder for alle type av investeringer i næringslivet. I den forbindelse er en egenkapitalandel på rundt 20 % av totalinvesteringen normalt. På grunn av at de økonomiske resultatene hos fartøyeiere og rederier kan svinge fra år til år, kan det likevel være hensiktsmessig med en større robusthet og evne til å tåle underskudd. Sett i forhold til hver enkelt bedrifts resultater over tid og utvikling i egenkapital, kan det i noen tilfeller være nødvendig med egenkapitalandel i bedriftene som ligger betydelig over 20 %. Alternativt bør det sannsynliggjøres at bedriften innen 1-3 år har potensiale til å oppnå en normal egenkapitalandel.

I de tilfeller der kontantstrømmen i prosjektet er trygg og av en slik størrelse at det er betydelig robusthet i prosjektet, kan det forsvares å tillate en relativ lav egenfinansiering, også under 20 %.

Et annet viktig forhold gjelder bokført egenkapital kontra reell, eller verdijustert egenkapital. Innenfor flåteleddet er et fartøys verdi nært knyttet til fartøyets fisketillatelser. Denne merverdien fremkommer ikke, eller bare delvis i rederienes regnskaper i dag. Generelt kan det hevdes at jo eldre fartøyer blir, jo større er verdien av fisketillatelsen forholdsmessig sett. Fartøyets bokførte verdi reduseres i takt med årlige avskrivninger i fartøyeiernes regnskaper, hvor avskrivningene er knyttet til slitasje og elde. Fisketillatelsen er fram til i dag avskrevet på samme måte, men uten at det faktisk har skjedd en tilsvarende verdireduksjon. Denne skjulte egenkapitalen er det vanlig å ta hensyn til fullt ut ved beregning av egenkapital. Fisketillatelsen ble tidligere finansiert hovedsakelig med egenkapital. I takt med verdiøkningen på fisketillatelsen, er disse i dag i langt sterkere grad finansiert med fremmedkapital.

Långiver vil for små fartøy ofte kreve en større egenkapitalandel enn større fartøyer. Bakgrunnen for denne type vurderinger er oftest basert på at et lite fartøy har et mer sårbart driftsgrunnlag enn et stort fartøy. Tradisjonelt har driften av små fartøyer i mindre grad vært basert på «sikre» fartøykvoter. Kvotesystemer som har karakter av at hver enkelt fartøys kvote ikke er garantert (maksimalkvoter), har et større innslag av konkurranse, og inntekten kommende år kan således være mer usikker. I slike situasjoner vil en solid egenkapitalbase gjøre at man har kapital «å tære på», og at midlertidige inntektsbortfall ikke nødvendigvis blir truende for videre drift.

Eventuelle geografiske forskjeller med hensyn til flåtens evne til å skaffe tilfredsstillende finansiering, vil avhenge av et fungerende privat bankmarked innenfor de aktuelle geografiske områdene. I den grad det er konkurranse mellom ulike finansinstitusjoner, vil det være med å sikre at flåten oppnår de mest gunstige betingelser på sine finansielle behov. Det private bankmarkedet vil generelt ønske å kartlegge risiko innenfor alle typer finansiering. Dernest er det bankenes mål å prise denne risikoen på en korrekt måte. I dagens marked kan det hevdes at tilbudet og konkurransen er størst i de deler av landet hvor fiskerinæringen har sine sterkeste miljøer.

En annen sak er at dersom et fartøy er eid av en personlig næringsdrivende, kan kravet til egenkapital være strengere enn dersom eieren er et aksjeselskap, ansvarlig selskap eller annet. Slike vurderinger er knyttet til at aksjeselskaper og andre liknende selskap kan antas å ha en bredere kompetansebase og et større marked for å rekruttere ytterligere kompetanse og egenkapital. Slik kompetanse kan være av økonomisk, juridisk eller strategisk karakter.

6.1.2 Egenkapital i fiskeflåten

De viktigste kildene til egenkapital er:

• egen kapitalbase opparbeidet gjennom drift

• frigjort egenkapital ved salg av fartøy/driftsmidler

• private investorer/private midler fra annen virksomhet

• investeringer fra andre selskap, for eksempel fiskeindustri

• finansielle investorer, for eksempel investeringsselskap

Hvilke kapitalkilder som benyttes, vil variere fra prosjekt til prosjekt. Det er imidlertid mulig å se noen grove utviklingstrekk for de forskjellige flåtegruppene.

For de mindre fiskefartøyene (fartøy mindre enn 21 meter) vil normalt egenkapitalen fremkomme gjennom egne midler og/eller frigjort egenkapital. I noen tilfeller er private investorer inne, ofte fra nærmiljøet. En mindre gruppe har fiskeindustrien inne på eiersiden, enten som direkte eiere, eller gjennom lån til fisker/reder slik at denne kan skaffe tilstrekkelig egenkapital. Bruk av ansvarlig lån fra andre kilder enn den/de aktive fiskere forekommer også.

For fartøy mellom 21 og 28 meter gjelder mye det samme som for mindre fartøy, men med større grad av minoritetseierinteresser fra for eksempel fiskeindustrien.

Deler av torske- og reketrålflåten er eid av fiskeindustrien, men det finnes også tradisjonelle rederier. Ved fornying vil de industrieide fartøyene typisk hente egenkapital fra egne midler, frigjort egenkapital og konsernmidler.

Ringnotflåten er i hovedsak eid av aktive fiskere. Egenkapital ved større investeringer kommer fra egne midler og frigjort egenkapital. I noen rederier har fiskeindustri eller andre investorer minoritetsinteresser.

Industritrålerflåten har tradisjonelt bestått av fiskereide enbåtsrederi. Det finnes noen rederi som har minoritetsinteresser fra andre selskap herunder investeringsselskap. I denne flåtegruppen vil det skje strukturendringer ved eventuell innføring av enhetskvoteordning.

6.1.3 Fremmedkapital i fiskeflåten

Finansiering av fiskerinæringen er underlagt de samme krav til lønnsomhet og økonomiske forhold som gjelder for annen næringsvirksomhet, og oppfattes ikke som «spesiell» i forhold til finansiering.

Fiskerinæringen er basert på fornybare ressurser som må forvaltes forsvarlig. Det setter noen tilleggskrav utover økonomisk innsikt til dem som finansierer næringen, og flåteleddet spesielt. Dette gjelder bevissthet om at de økonomiske resultatene kan svinge over år på grunn av næringens sykliske karakter, og det setter krav om kunnskap til næringens oppbygging og struktur.

Hovedkilden til finansiering av fiskeflåten er de private bankene. Slik finansiering gis i dag fra både forretningsbanker og sparebanker. Forretningsbankene står for den største delen, men i enkelte markedsområder er også sparebanker en stor utlånskilde. Det private bankvesenet bidrar med både langsiktig finansiering av fartøyer og redskap, men også med driftsfinansiering, garantier og byggelånsfinansiering.

I tillegg til det private bankvesenet finnes det en del offentlige ordninger som bidrar med ulike typer for fremmedfinansiering. Det kan være kommunale næringsfond og fiskerifond som går inn med både tilskudd og lån på gunstige vilkår. Innenfor det samiske virkemiddelapparatet finnes det også lignende typer tilskudd og lån.

6.1.4 Statens nærings- og distriktsutviklingsfond

Etter en periode med lite offentlige tilskudd til fornying av fiskeflåten på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, ble innsatsen økt som følge av integrasjonen av Statens Fiskarbank i SND. Fiskeflåten fikk da tilgang til det samlede virkemiddelapparat. Tabell 6.1viser årlige tilsagn om tilskudd fra SND til fiskeflåten i perioden 1997-2001.

Fram til år 2000 ble det bevilget egne midler til nybyggingstilskudd til fiskeflåten over Fiskeridepartementets budsjett. Hoveddelen av tilskuddene til fiskeflåten er imidlertid bevilget over Kommunal- og regionaldepartementets (KRD) budsjett. Disse midlene er øremerket bedrifter/rederier hjemmehørende innenfor det distriktspolitiske støtteområdet. Dette innebærer ulik mulighet for flåten i sør og nord mht. risikoavlastning fra det offentlige ved fornying av flåten.

Tabell 6.2viser tilskuddene i perioden fordelt på fylker og fartøystørrelser.

Det har i hele perioden vært begrenset med tilskuddsmidler, og fiskeflåten har måttet konkurrere med andre næringer om midlene. Hovedkriteriet for å få tilskudd har vært at prosjektet er lønnsomt og har et element av nyskaping. Bruk av tilskudd skal bidra til samsvar mellom forventet avkastning og risiko i prosjektet.

SND kan også i gi utviklingstilskudd til utvikling og utprøving av ny teknologi innen fiskeflåten. Denne type prosjekt vil få økt prioritet, mens nye retningslinjer fra myndighetene, samt SNDs generelle strategi tilsier at det i mindre grad vil bli gitt tilskudd til «ordinære» nybygg innen fiskeflåten framover. Dette gjelder også i forhold til andre næringer, der det kun er nyskapingsprosjekt med høy risiko som vil bli finansiert ved tilskudd.

SND har mulighet til å bidra med ordinære markedslån til finansiering av fiskeflåten. Slike lån blir normalt gitt i samfinansiering med private banker. I noen grad kan SND også gi såkalte risikolån som toppfinansiering. Sistnevnte vil trolig bli benyttet i økende grad ettersom tilskuddsbruken reduseres. Mulighetene for å yte risikolån vil være størst innen det distriktspolitiske støtteområdet. For disse lånene kan det i noen tilfeller gis rentefritak i en periode.

6.2 Grad av lånefinansiering

Det er vanskelig å gi et korrekt bilde som viser grad av lånefinansiering i den norske fiskeflåten. Gjennom årlige tall fra Budsjettnemda fremstilles beregninger som gir en indikasjon av forholdet. Budsjettnemda opererer imidlertid med «historisk» gjenanskaffelseskost som anslag for verdi av fartøy med utstyr. Verdien av fisketillatelser er ikke inkludert. Andeler for egenkapital blir derfor misvisende. Budsjettnemnda tall for 1999 viser at mange av flåtegruppene har negativ egenkapital. Unntakene gjelder ringnotfartøy med kolmulekvote (22 % egenkapitalandel), ringnotfartøy mindre enn 8.000 bruttotonn (4 %), torsketrål med fabrikk (20 %), ferskfisktrålere (8 %), og rekefrysetrålere (26 %). Korrigerer man for verdien av fisketillatelser, vil egenkapitalandelen bli meget høy innenfor enkelte fartøygrupper, mens for andre grupper vil den endre seg fra negativ til positiv.

Ved behandling av lånesøknad, vil bankene vurdere verdien av fisketillatelser. Långiver vil beregne neddiskontert verdi av disse. I beregningen tas det blant annet hensyn til bestands- og kvoteutsikter, prisforventinger og vilkår knyttet til fartøyets konsesjoner.

Utvalget ser det ikke som hensiktsmessig å utarbeide anslag for grader av lånefinansiering i flåten, men viser til at det vil være forskjell i slike beregninger for fartøy som har fått tillatelsen gratis og fartøy som har en kjøpt tillatelse. Fartøy med kjøpt tillatelse vil naturlig ha en høyere finanskostnad. Ressursrenten kan sies til en viss grad å ha blitt utbetalt til opprinnelig konsesjonær som har fått tillatelsen gratis.

6.3 Er det typiske finansieringsmodeller for nybygg?

Det er generelt vanskelig å hevde at det finnes finansieringsmodeller som er spesielle for fiskeflåten i forhold til annen næringsvirksomhet. I en vanlig finansieringsplan vil en 20/80 %-deling mellom egenkapital og fremmedkapital være et normalt utgangspunkt. I den grad offentlige tilskudd (eller subsidierte lån) fra SND, kommuner, næringsfond, investeringsselskap er til stede, går disse normalt til reduksjon av fremmedkapitalandelen. Noen ganger benyttes de også til delvis kompensasjon for manglende egenkapital.

Offentlige tilskudd av denne kategori er rettet direkte mot finansiering av fartøyet som driftsmiddel. I tillegg kommer offentlige og private investeringsselskap som går inn i minoritetsposter i form av eierandeler i rederier. Slike investeringer er ofte av strategisk karakter mer enn en finansiell investering. Vi har sett en økning av denne type investeringer de siste år.

Utover visse muligheter for offentlig tilskudd er det ikke forskjeller i måter å finansiere på, verken mellom ulike flåtegrupper eller mellom ulike geografiske regioner.

6.4 Vurdering

Egenkapitalandelene virker generelt sett å være lave for fiskeflåten. Men bildet er i vesentlig grad avhengig av hvordan en regnskapsmessig behandler verdien av konsesjonene. Oftest fremkommer ikke denne verdien i regnskapene, slik at den reelle egenkapitalen blir undervurdert. Konsesjonsverdien tillegges fullt ut betydning når bankene beregner egenkapital i forbindelse med finansiering. Den reelle egenkapitalen blir således tatt hensyn til.

Egenkapital til fiskeflåten dannes hovedsakelig ved at fartøyeierne oppnår lønnsomhet gjennom driften. I så måte er god lønnsomhet den viktigste forutsetningen for oppbygging av egenkapital. Fartøygrupper som har hatt lav lønnsomhet over tid, vil også ha den laveste egenkapitalandelen. I den sammenheng kan industritrålerflåten, torsketrålerflåten og deler av kystflåten nevnes som grupper som har lav egenkapital i dag. For disse gruppene finner vi også den høyeste gjennomsnittsalderen i flåten. Således vil en lav egenkapitalandel i deler av flåten resultere i at fornyelse av flåten ikke kan gjennomføres i den takt som er ønsket.

Myndighetene har lagt til rette for en strukturering av flåten gjennom innføring av enhetskvoterordninger. Ulike deler av flåten gjennomfører nå strukturendringer for å optimalisere fremtidig driftsgrunnlag og lønnsomhet. Fartøygrupper med lav egenkapital vil ha problemer med å gjennomføre en slik strukturering. For grupper som i dag ikke har tilgang på strukturvirkemidler, vil det bli lagt til rette for slike. For kystflåten utredes nå tilbud om både drifts- og strukturordninger.

Totalt sett vil lav egenkapital, sammen med ønske om flåtefornyelse og strukturering, bidra til at flåten vil måtte tilføres egenkapital som ikke fremkommer gjennom driften.

7 Eierskapsbegrensninger og forhold til annen lovgivning

7.1 Selskapslovgivning - aksjeselskapsloven

Utvalget ser det slik at selskapslovgivningen ikke skaper problemer i forhold til en hensiktsmessig organisering av eierskap til fiskeflåten.

Det kan for oversiktens skyld nevnes at aksjeloven av 1. januar 1999 har bestemmelser av betydning når en fisker skal organisere sitt eierskap. Dette gjelder blant annet bestemmelser om styret, generalforsamlingens beslutninger og regler for omsetning av aksjer.

7.1.1 Styrets sammensetning og beslutninger

Loven krever at hvis aksjekapitalen i selskapet er 3 millioner eller større, skal styret i selskapet bestå av minst 3 personer og det skal være ansatt en daglig leder.

Det kreves at flertallet i styret og daglig leder bor i Norge eller er EØS-borger og bosatt i et EØS-land. Næringsdepartementet kan dispensere fra bestemmelsen. For selskap som eier fiskefartøy, er ikke borgere fra eller bosatt i EØS-land likestilt med person bosatt i Norge. Se kapittel 13.4 om indirekte eierskap med utenlandske selskap.

Styret og styreleder velges av generalforsamlingen. Saker som behandles i styret avgjøres ved flertallsavgjørelser. Se for øvrig kapittel 13.3 om vurdering av særlige krav til selskap.

7.1.2 Generalforsamlingens beslutninger

På generalforsamlingen teller hver aksje med en stemme. Den person eller selskap som har majoriteten av aksjene vil følgelig kunne få gjennomført beslutninger som bare krever et flertall av stemmene. Noen beslutninger krever 2/3 flertall, og følgelig vil en eierposisjon på 1/3 kunne blokkere slike vedtak.

Hovedregelen er flertallsavgjørelser, som for eksempel valg av styre og styreleder. (Styrets leder velges av styret selv, hvis valget ikke gjøres av generalforsamlingen.) En fisker med majoritetseierskap vil således kunne «kaste» sitt styre på generalforsamlingen. Ordinær generalforsamling holdes en gang i året. Eiere som har større poster enn 10%, kan også innkalle til ekstraordinær generalforsamling.

Beslutninger om vedtektsendringer herunder endringer i aksjekapitalen, trenger 2/3 flertall.

7.1.3 Omsetning av aksjer

Hovedregelen i aksjeloven er at styret skal godkjenne aksjeoverdragelser. Et avslag må være saklig begrunnet. Styret har en tilbakemeldingsfrist på 2 måneder fra melding om erverv innkommer til selskapet. Hvis fristen overtres skal ervervet anses som godkjent. Selskapet kan også fastsette i vedtektene at slik begrensning ikke skal gjelde. For almennaksjeselskap er lovregelen at aksjeoverdragelse ikke krever styrets samtykke, med mindre annet er bestemt i vedtektene. For en nærmere fremstilling og vurdering, se kapittel 13.3.3.

7.2 Skattelovgivning

7.2.1 Skatt og flåtefornying

Størrelsen på overskudd etter skatt har betydning for hvor mye en fartøyeier kan disponere til oppbygging av egenkapital og investeringer. Således har skattesystemet betydning for spørsmål som flåtefornying. Fra næringens side har det særlig vært fokusert på områder som avskrivningssats for skip og adgang til å avskrive konsesjonsverdien. Det er også tatt opp spørsmål knyttet til utsatt gevinstbeskatning ved salg av fartøy og adgang til fondsavsetning øremerket fremtidig investering i nytt fartøy.

I Perspektivmeldingen pekte regjeringen på at en viktig årsak til den lave fornyingen av fiskeflåten kunne være for lav egenkapital i forhold til de krav bankene stiller til denne type næringsvirksomhet. Regjeringen viste i den forbindelse til at behovet for egenkapital i fiskeflåten generelt er høyere enn i andre næringer, noe som dels skyldes usikkerhet knyttet til ressursgrunnlaget, og dels begrensningene på hvem som kan eie fiskefartøyer, og dermed begrensede muligheter for å hente inn ekstern kapital.

Videre pekte en i meldingen på

«Egne regler for fiskeflåten på dette området vil ikke være forenlige med skattereformen av 1992 og prinsippet om lik skattemessig behandling av alle typer investeringer. De særegne forholdene i fiskerinæringen, herunder myndighetenes begrensninger på hvem som kan stå som hovedeier av fiskefartøy, kan begrunne at en i dette tilfellet etablerer egne regler for fiskerisektoren. Dette kan også forsvares ut fra mer likeverdige konkurransevilkår i forhold til skipsfarts- og offshorenæringene.»

I næringskomiteens innstilling om meldingen (Innst. S. nr 93 (1998-99), ble det blant annet uttalt:

«Stortinget ber Regjeringa komme med framlegg om aktuelle skatte- og finansieringsordningar som kan stimulere til ein auka utskiftningstakt i flåten i dei ulike deler av landet.»

Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt av Stortinget.

Regjeringen har så langt ikke foreslått tiltak som kan bedre fiskebåtrederienes evne til fornying.

7.2.2 Delingsmodellen

Delingsmodellen har betydning for den eierstruktur som er vanlig i fiskebåtrederi. Vilkåret for å omfattes av delingsmodellen er at 2/3 av eiere jobber i foretaket. I familieforetak vil det ofte være tilfelle. I tillegg er det indentifikasjonsregler som innebærer at aktive eiere kan identifiseres med passive eiere. Det betyr at et selskap vil kunne være omfattet av delingsreglene, selv om den eller de aktive eierne har mindre enn 2/3 av aksjene, hvis vedkommendes familie også eier aksjer i selskapet. Konsekvensen blir strengere beskatning når eierne er med i driften av selskapet.

Delingsmodellen kan således virke uheldig for familieselskapet som eierform. Den reelle betydning av delingsreglene vil i stor grad bero på en konkret vurdering for hvert enkelt selskap.

7.2.3 Skattemessige avskrivninger av konsesjoner

I brev av 7. juli 1999 og tidligere brev av 15. juli 1988 har Skattedirektoratet lagt til grunn at kostprisen ved anskaffelse av anlegg eller fartøy i annenhåndsmarkedet må splittes i en del som knytter seg til selve anlegget eller fartøyet, og en del som knytter seg til verdien av eventuelle konsesjoner eller andre former for adgangsrettigheter. Direktoratets rundskriv førte til at ligningskontor over hele landet tok fatt i problemstillingen og nektet fradrag for skattemessige avskrivninger på den del av kjøpesummen som knytter seg til konsesjonsverdien.

Skillet mellom båtverdier og konsesjonsverdier vil i praksis representere en innstramming når det gjelder skattemessig behandling av investeringer i næringen.

Det har vært praksis for fiskebåtredere etter innføringen av deltagerloven i 1972, at kjøpesummen for fiskefartøy med kvoterettigheter er ført på en og samme skattemessige saldo. Det har ikke vært praksis å føre verdien av konsesjoner for seg, og med unntak av enkelte få sporadiske tilfeller har ligningsmyndighetene akseptert denne praksisen.

Gjennom presiseringer fra og med sommeren 1998 etablerte Skatteetaten en praksis som klassifiserer mesteparten av de merverdier utover skip/anlegg ved kjøp av fiskefartøy (og oppdrettsanlegg) som «konsesjonsverdi». Denne konsesjonsverdien kan bare avskrives dersom den er tidsbegrenset, eller det kan påvises et «åpenbart verdifall». Den skal for kjøp foretatt etter 1. januar 1998 også føres opp som skattepliktig formue.

For konsesjoner for fiske gitt i medhold av deltakerloven og for oppdrettskonsesjoner, er det ikke noe tidsbegrenset system, og disse kan dermed ikke avskrives uten et at det har skjedd et «åpenbart verdifall». Et slikt verdifall er det ofte vanskelig å påvise.

Enhetskvoter som er tidsbegrensede vil fortsatt være avskrivbare.

Fartøy som derimot driver fiske med hjemmel i såkalt «årlig» deltakeradgang får adgang til å avskrive verdien på fisketillatelser lineært over 5 år. Forskjell i praksis fra skattemyndighetenes side er grunngitt med at slik deltakeradgangen har mer uforutsigbar varighet.

Likningspraksis siden 1998 har vært bestridt av fiskebåtredersiden, men domstolen har gitt skattemyndighetene medhold. Dommen er nå rettskraftig.

7.3 Vurdering

Fiskernes organisasjoner har tidligere tatt opp med myndighetene en del generelle skattespørsmål for å bedre finansieringen for fiskefartøyer, blant annet hvordan verdien av konsesjoner skattemessig skal behandles. Dette er stort sett spørsmål som er uavhengig av eierskapsbestemmelser for flåten. Når det gjelder spesielt målsettingen om aktivt eierskap fra fiskere, er det klart at delingsmodellen ikke stimulerer til slikt aktivt eierskap.

8 Rettssituasjonen i utvalgte land

8.1 Innledning

Utvalget har sett nærmere på rettssituasjonen i enkelte land som en har antatt å være av særlig interesse. Dette gjelder Danmark, Island, USA, Storbritannia, Canada og Spania. Videre har en sett på hovedtrekkene i EUs utvikling.

Rettssituasjonen hva gjelder det å eie fiskefartøy og drive ervervsmessig fiske, varierer mellom landene som utvalget har sett nærmere på. Felles for alle er imidlertid at det gjelder begrensninger på adgangen til å drive ervervsmessig fiske. Grovt sett er begrensningene rettet inn mot de to følgende rettighetene:

1. Retten til å eie fiskefartøy.

2. Retten til å drive ervervsmessig fiske.

Enkelte land har klart skille mellom retten til å eie fartøy og retten til å drive fiske. Noen land har vilkår knyttet til begge, mens andre har vilkår knyttet kun til det å drive fiske (fisketillatelse).

Begrensningene går på hvem som kan få adgang til rettighetene og eventuelt hvor mye hver kan få eie av fartøy og fisketillatelser (konsentrasjonsbestemmelser). Begrensninger kan være rettet inn mot at person eller selskap skal oppfylle visse krav. Det kan være krav om nasjonalitet, krav om bosted eller lokalitet og krav om at personen har en viss næringsinntekt. Videre kan det være krav om at aktiviteten har en lokal tilknytning, at personen er aktiv i driften for eksempel aktiv fisker eller krav om tidligere deltaking i det aktuelle fisket. Når begrensninger er knyttet til selve fartøyet, kan vilkåret for eksempel være krav om tidligere deltakelse i det aktuelle fiskeri og mer generelle krav som at fartøy skal være tilstrekkelig utrustet og egnet. I de fleste lands bestemmelser ligger det i bunn en forutsetning om at den som skal ha adgang til å fiske, har en kvoterett innenfor et fiskeri tilknyttet sin person eller fartøy.

Bestemmelsene kan finnes både i lover og forskrifter og instrukser. I land som USA og Canada kan noen av bestemmelsene være i føderal lovgivning og andre i regional- eller delstatslovgivning.

Årsakene til forskjeller mellom land er mange. Hvert enkelt lands system kan forklares på bakgrunn av den historiske utviklingen av samfunnet, spesielle karakteristika i fiskerinæringen, geografiske og regionale forhold, forholdet til andre land og handelsforhold det er undergitt.

8.2 EU-systemet

Mellom EU-landene er det ingen begrensninger knyttet til nasjonalitet for å kunne eie fiskefartøyer. Dette er i tråd med prinsippet om fri investerings- og etableringsrett. Medlemslandene har andre begrensninger på eierskap m.v. som altså ikke er knyttet til nasjonalitet. Se beskrivelse av de enkelte EU-lands bestemmelser.

Når det gjelder hvor fisket kan utøves innen EU, er det basert på prinsippet om lik adgang for fartøyer som fører et medlemsstats flagg til alle fiskerisonene i EU. Men det er gjort et unntak for adgang til å fiske innenfor 12-mils sonene. Dette gjelder i denne omgang fram til 31.12.2002.

Grunnlaget for EU-fordelingen av kvotene på medlemslandene er i hovedsak historisk fiske, som er basert på de respektive EU-landenes fartøyers fiske tidligere år på de forskjellige bestandene og i de ulike farvannene. Dette vedtatte prinsippet om såkalt «relativ stabilitet» innebærer at medlemslandenes innbyrdes andel av EUs kvoter, har ligget fast i en årrekke. Det er opp til de enkelte medlemsstatene å fordele de nasjonale andelene av EU-kvotene på fartøyene. Det er således ikke fri konkurranse om tilgang til kvoter.

Selve ordningen med nasjonale fiskekvoter er et unntak fra EUs prinsipp om at det ikke skal forskjellsbehandles på grunnlag av nasjonalitet. Ordningen med nasjonale kvoter er en «praktisk-politisk» tilpasning til realitetene i fiskerisektoren som er preget av betydelig overkapasitet i fiskeflåten. Ut fra hvordan ressurssituasjonen er i dag, peker Kommisjonen på at det ikke er behov for en radikal endring av EUs kvoteordninger. Fordelingen av fiskekvotene på medlemslandene vil altså, etter Kommisjonens syn, fortsatt være i samsvar med prinsippet om relativ stabilitet. Kommisjonen har uttalt at først når de strukturelle problemene i næringen er blitt behandlet, og den økonomiske og sosiale situasjonen er blitt mer stabil, kan det bli mulig å se dette på nytt. I en slik situasjon kan en se på «behovet for å opprettholde prinsippet om den relative stabiliteten og muligheten for å tillate markedskreftene å operere innen fiskeriene som i resten av EU-økonomien.15

I EU har det mellom medlemslandene ikke vært noen vesentlig utvikling i hovedtrekkene i fiskeripolitikken om nasjonale kvoter de siste årene.

EU-domstolen har siden 1988 avsagt flere dommer om såkalt kvotehopping. Kvotehopping gjelder to ulike forhold, som begge har som siktemål å skaffe seg adgang til å fiske på andre EU-lands kvoteandeler:

1. Selskap fra ett EU-land, i praksis særlig Spania, fikk sine fiskefartøy registrert under flagget til et annet EU-land, særlig i Storbritannia. Fartøyene fikk på denne måten adgang til å fiske på britiske kvoteandeler.

2. Spanske selskap har kjøpt opp britiske fartøy, som har fortsatt å fiske under britisk flagg, men stort sett med nytt mannskap fra Spania.

Det er godkjent i EU at en medlemsstat kan sette som betingelse for at et fartøy kan fiske på dens kvote, at fartøyet har en reell økonomisk tilknytning til staten. Europa-domstolen har i en dom 16 om kvotehopping påpekt at den reelle økonomiske tilknytningen skal gjelde forholdet mellom fartøyets fiskerivirksomhet og den befolkningen som er avhengig av fiske og tilknyttete næringer.

I Danmark og andre EU-land er det presisert nærmere i lovverket om når den nevnte tilknytningen skal anses å foreligge. Reglene går ut på at driften av fisket tilrettelegges og styres fra fast forretningssted i den berørte kyststaten eller at minst 50 % av landingsverdien av vedkommende fartøys samlede landinger i et kalenderår har foregått i statens havn. I praksis er det landingskriteriet som legges til grunn.

8.3 Enkelte land

Utvalget har i særlig grad kartlagt rettssituasjonen i de nordiske landene Danmark og Island som også har betydelige fiskerinæringer.

8.3.1 Danmark

Bestemmelser som regulerer adgangen til å eie fiskefartøy og drive ervervsmessig fiske finner en i Fiskeriloven av 12. mai 1999. Begrensningen til å eie fiskefartøy kom inn i lovgivningen i 1993. Før dette var adgangen begrenset til det å drive fiske.

Adgang til å drive ervervsmessig fiske

De fleste bestemmelser i den danske lovgivning er knyttet til det å drive ervervsmessig fiske. For å drive ervervsmessig fiske må en oppfylle vilkårene i en av følgende kategorier: (1) Ervervsfiskere med A-status, (2) ervervsfiskere med B-status og (3) fiskeriervervsselskaper.

1) Følgende vilkår må etter § 14 være oppfylt for at en fisker skal få A-status:

• Dansk statsborger, eller hvis personen er omfattet av EUs regelverk, oppfylle vilkår om fast bopel i Danmark eller at minst 50 % av landingsverdien i løpet et år landes i dansk havn,

• ha bodd i Danmark siste 2 år,

• ha drevet ervervsfiske siste 12 måneder,

• ha minst ha 60 % av bruttoinntekten fra ervervsmessig fiske.

Ifølge Bekendtgørelse nr. 266 af 10.4.96, «Om etableringsret og arbejdskraftens frie bevægelighed ved udøvelse av ervervsmæssigt fiske», kan også personer som ikke oppfyller kravet om dansk statsborgerskap som nevnt over bli godkjent som ervervsfisker. Det kreves at de er omfattet av EUs regelverk og at de andre betingelsene nevnt under punkt 1) er oppfylt. Godkjennelsen beror på om deres virksomhet kan anses å ha tilknytning til dansk fiskerierverv. Slik tilknytning vurderes å foreligge når virksomheten har fast adresse i Danmark hvorfra driften tilrettelegges og styres eller minst 50 % av landingsverdien til virksomheten i løpet av et år landes i dansk havn.

2) På nærmere vilkår kan en få status som B-fisker (biervervsfisker) etter lovens § 17.

3) For at et selskap skal få status som ervervsfiskeselskap etter § 16, må følgende vilkår være oppfylt:

• Minst 2/3 av aksjekapitalen må eies av personer som har A-status etter punkt 1,

• selskapets vedtekter skal ha bestemmelser om at aksjer ikke kan utstedes eller overføres til andre enn personer med A-status,

• aksjene skal påføres denne begrensning,

• overdragelse av aksjer skal godkjennes av selskapets ledelse,

• stemmerettighetene skal minst tilsvare kapitalandelen,

• de anmerkede aksjer skal føres i egen aksjeklasse.

I tilfeller der 2/3 aksjene eies av ett eller flere selskaper, er kravet at alle aksjene i disse skal være eid av personer med A-status. I og med denne bestemmelsen er det i praksis helt uaktuelt at børsnoterte selskap kommer inn som eiere av fiskefartøyer.

4) Etter § 21 kan departementet tildele ervervstillatelse til personer som ikke oppfyller vilkårene i § 14 om ervervsfiskere og § 17 om biervervsfiskere hvis særlige sosiale og helbredsmessige hensyn taler for.

Adgang til å eie fiskefartøy

For å kunne benytte et fartøy til ervervsmessig fiske må det være

• gitt tillatelse fra ministeriet og

• fartøyet må være innført i det danske fiskefartøyregisteret (etter § 38).

Slike tillatelser kan bare utstedes for fartøyer når 2/3 eies av personer som tilfredsstiller kravene til være ervervsfisker etter § 14 og biervervsfisker etter § 17, jf. § 39. Ved eierskifte bortfaller tillatelsen hvis de nye eierne ikke fyller kravene. Tillatelsen bortfaller også hvis personer eller selskaper ikke lenger oppfyller kravene.

Nærmere om bestemmelsene

For ervervsfiskere med A-status skal det for hver tolv måneders periode dokumenteres inntektsmessig tilknytning som § 14 krever, dvs. 60 % av inntekten må være dokumentert å stamme fra ervervsfisket. Det er således en jevnlig vurdering av hvorvidt aktivitetskravet er oppfylt.

Aktive redere kan godtas som aktive fiskere, herav teksten i § 14,2, «å være beskjeftiget med ervervsfiskeri».

For selskap gjelder kravet om 2/3 eierskap og kontroll. Verken for dansk fiskeindustri eller andre gjelder det noe unntak, dvs. det gis ingen dispensasjoner til å eie utover tredjeparten. For den siste tredjepart gjelder ingen restriksjoner. Den andelen kan innehas av både hjemlig og utenlandsk kapital uavhengig av fiskerimessig tilknytning.

En del av pelagisk flåte eies av såkalt fiskerfremmed kapital, men dette er historisk betinget. Det var fiskernes organisasjoner som krevde at kun aktive fiskere skulle kunne eie fiskefartøy, forut for lovendringen i 1993. Bakgrunnen var økt spekulasjon i fiskefartøy, som etter organisasjonens mening var motivert for å oppnå gode avskrivningsmuligheter og dermed redusert skatt.

Siden begynnelsen av 1970-tallet har en del industritrålere og flere ringnotfartøy vært eid av foredlingsindustrien. For de fleste representanter for såkalt fiskerfremmed kapital gikk det galt, slik at de ble erstattet av aktive fiskere som kom inn igjen på 1980-tallet. En tendens til ny økning i spekulasjon i fartøy på 1990-tallet fikk foreningen til å kreve tiltak som nevnt over. Fiskeindustrien fikk beholde sine fartøy, men uten adgang til å øke fartøykapasitet eller selge til andre enn aktive fiskere.

Danmarks Fiskeriforening begrunner kravet om aktiv fisker som eier av fiskefartøy, å være legitimert ut fra at den aktive fisker har bedre kunnskap om driften enn andre og er mer ansvarlig overfor ressursene og mannskap. Hvis denne begrensningen blir opphevet, vil fisketillatelsene bli konsentrert på færre hender. Det er en hevdvunnen rett at fiskeren skal ha rett til å høste av en nasjonal fiskeressurs. Ordningen fører ikke til noen fastfrysing av rettigheter, i og med at «alle» kan opparbeide seg en rett til status som fisker, jf. kravet om 12 måneder beskjeftigelse med ervervsfiske.

Når det gjelder omgåelser av regelverket, anser myndighetene at dette i all hovedsak ikke er problematisk. For eksempel når det gjelder kvotehopping (oppkjøp av fartøy med dansk fiskelisens av andre EU-selskap) er lønnsomheten for lav til at dette har vært et problem. I tillegg vurderes kravet om å være aktiv fisker (og kunne dokumentere dette) til å være effektiv med hensyn til å hindre større innslag av utenlandsk eierskap. Bestemmelsen om aktivt eierskap anses fra dansk side i forhold til EU som grei, og det vises til at de nasjonale fiskekvotene i seg selv er et unntak fra EUs alminnelige prinsipper om likebehandling.

I tillegg til at en person må tilfredsstille et aktivitetskrav for å kunne eie fiskefartøy og drive ervervsmessig fiske i Danmark, må vedkommendes virksomhet altså ha tilknytning til dansk fiske. For Danmarks vedkommende er det i praksis «landingskravet» som er aktuelt når «tilknytningskravet» skal oppfylles for borgere av fellesskapet.

Når det gjelder krav til fartøy, skal som nevnt fartøyet ha tillatelse fra myndighetene og være innført i et merkeregister. Når det gjelder fartøyets mannskap er det krav om at nasjonalitet skal være dansk eller borger av et EØS-land. For skipperen kreves det dansk statsborgerskap. Dette er fordi skipperen også utøver en form for offentlig myndighet i følge dansk lovgivning (om sjøfarten).

I Danmark gjelder ingen konsentrasjonsbestemmelser. Det vurderes av myndighetene at siden de fleste som driver fiske er aktive om bord i fartøyet, vil eierskapet naturlig forekomme spredt. Det antas at større konsentrasjon forutsetter overgang til mer profesjonell (landbasert) rederidrift. Et element er også at verdien av fartøy i Danmark med rettighet vurderes som relativt lav sammenlignet med Norge.

Bestemmelser om eierendringer

Når det gjelder eierformer, er de fleste fartøy i personlig eie. For de største fartøyene, for eksempel ringnot, er selskapsformen derimot dominerende.

Det er et eget register over ervervsfiskeselskap, som inneholder om lag 500 selskap.

Etter gjeldende regelverk skal tillatelse til eierendring søkes om innen 30 dager etter overtakelse. Myndighetene kan også kreve innsyn om eierforhold. Ved melding om eierendring skal følgende vedlegges søknaden:

• Selskapets vedtekter.

• aksjebok,

• stiftelsesoverenskomst (som skal dokumentere at selskapet er stiftet av fisker).

Direktoratet foretar regelmessige kontroller for å sjekke hvorvidt registeret om eierskap er oppdatert. Målsetting er å sjekke 20 % hvert år, slik at alle vil være kontrollert over en 5-års periode. Til dette går det med om lag 3 årsverk i den lokale fiskeriforvaltning.

Generasjonsskifte aksepteres i følge loven for arveberettigede etter arveloven, således hvis aktivitetskravet er oppfylt og minst 60 % av vedkommendes bruttoinntekt stammer fra ervervsfiske. Når aktivitet i rederiet godkjennes som ervervsmessig fiske, skal vedkommende være ansatt i ledende funksjon i rederiet og ha minst 60 % av sin bruttoinntekt fra rederiet.

Gjenlevende ektefelle i uskiftet bo kan gis unntak fra kravene og vedkommende vil kunne leie ut det aktuelle fartøy resten av livet. Dette gjelder ikke for andre arvinger.

Annet

Danmark har auksjonssystemer både i hvitfisk- og pelagisk sektor. Deltakelse er frivillig og det inngås faste leveringsavtaler mellom industri og fisker i pelagisk sektor. Dette gjelder fartøy som er eid av «fiskerfremmed kapital» og fiskeindustri.

Foredlingsindustriens eierskap til fiskefartøy anses uheldig av fiskerforeningen. Verdiskapningen tilfaller landbasert virksomhet, og ikke fiskere på sjøen. Også leveringsavtaler anses som uheldig ved at de kan undergrave den frie konkurranse og prisdannelse og dermed reduserer den samfunnsøkonomiske verdiskapningen. Resultatet blir at fiskeren får mindre av førstehåndsverdien enn det som er rett. Foreningen mener at det bør være auksjonsplikt. I prinsippet bør selger (fisker) og kjøper (fiskeindustri) være helt adskilt for å oppnå høyest mulig verdiskapning og riktig fordeling av denne.

Verken danske fiskerimyndigheter eller fiskerforeningen anser eiersystemet i Danmark for å være under press. Fiskerforeningen anser at en relativt lav lønnsomhet bidrar til at en ikke har problemer med å opprettholde ordningen med at eierskap til fiskefartøyer er forbeholdt aktive fiskere.

8.3.2 Island

Hovedbestemmelsene som regulerer adgangen til å drive ervervsmessig fiske er gitt i Lov om utøving av fiske av 15.mai 1990 nr. 38. Bestemmelser om hvem som kan eie fiskefartøy er gitt i Lov om merking av skip og båter av 31. desember 1985 nr. 115.

Adgang til å eie fiskefartøy

I lov om merking av skip og båter fremgår det at alle fartøy over 6 meter skal registreres i det islandske skipsregister. Fiskefartøy kan bli registrerte av følgende juridiske personer 17 :

1. Islandske borgere med adresse på Island.

2. Islandske selskap med adresse på Island og som er eid av islandske borgere med adresse på Island eller islandske selskap som

   • er kontrollert av islendinger og

   • har utenlandske eierandeler under 25 % av aksjekapitalen i første eierledd. For andre eierledd hvis enkeltvis islandsk selskap eier under 5 % i et selskap som eier fiskefartøy, kan den utenlandske eierandelen i disse selskapene øke opp til 33 %.

Det er ingen bestemmelser i islandsk lovgivning om at bare fiskere kan eie fiskefartøyer, men det gjelder altså nasjonalitetskrav for å eie fartøy. Det gjelder også nasjonalitetskrav for å kunne drive ervervsmessig fiske.

Adgang til å drive ervervsmessig fiske

I følge lov om utøving av fiske, § 5, må eiere og driftsansvarlig for fartøy tilfredsstille vilkårene for å drive ervervsmessig fiske i islandsk økonomisk sone og drive bearbeidingsindustri, som er nedfelt i Lov om utlendingers investeringer i industriforetak og Lov om fiske og bearbeiding av fisk i Islands eksklusive fiskerisone av utenlandske fartøyer. Nasjonalitetskravene i loven her gjelder for å kunne drive fiske innenfor islandsk fiskerijurisdiksjon (i henhold til Lov om fiskerettigheter på Island), i islandsk territorialfarvann og drive bearbeiding av fisk, jf. § 4 og er tilnærmet identiske til kravene som gjelder for å eie fiskefartøy (som nevnt under punkt 2 over).

Krav til fartøy

Ifølge § 5 i nevnte lov skal fisketillatelse kun gis til fartøy som har sertifikat for sjødyktighet og som er registrert i skipsregisteret.

Konsentrasjonsbestemmelser

Det gjelder ingen begrensninger på hvor mange fartøy et selskap kan eie. Det er derimot fastsatt grenser for hvor mye en person eller selskap kan eie av kvoter:

• Ingen person kan eie mer enn 8 % av de totale kvotene.

• Intet aksjeselskap kan eie mer enn 12 % av de totale kvotene.

• Ingen kan eie mer enn 10 % av torske- eller hysekvotene.

• Ingen kan eie mer enn 20 % av hhv. uer-, kveite-, sild-, eller rekekvotene.

• Ingen kan eie majoriteten i mer enn ett aksjeselskap som eier fiskefartøy.

Kvotene er i utgangspunktet knyttet til fartøy, men ved nyanskaffelser kan den nye båten operere med kvoter fra flere fartøy - i tillegg til å ha leide kvoter. Antall kvoter kan imidlertid ikke overstige fartøyets kapasitet, jf. § 11a).

Krav til å opplyse om eierforhold

Selskap som driver fiske plikter å informere myndighetene (direktoratet) om hvem som eier selskapet ved å legge fram aksjebok. Som minimum skal det informeres om alle parter som eier mer enn 10 %. Det skal også informeres om eierinteressene til nære familiemedlemmer.

Nærmere om kvotesystemet

I 1984 innførte man kvoter i det islandske systemet. Kvotene ble fastsatt på bakgrunn av historisk fiske. Omsettelige kvoter ble innført i 1990 og fra og med 1999 ble det mulig også å pantsette kvoter.

Kvotesystemet består av tre hoveddeler: For små båter, for store båter og for bygdekvoter. Det er ikke mulig å omsette kvoter mellom disse tre systemene. Det er derimot ingen restriksjoner på hvor mange kvoter man kan leie av andre, men det gjelder den begrensning at en kvoteeier må minst benytte 50 % av sin kvote selv.

Bygdekvotene består av ca. 1500 tonn torskeekvivalenter og fordeles geografisk til mindre fiskevær.

Vurderinger av eierbegrensningene

I den islandske debatten gis det ros og ris til systemet. Når det gjelder konsentrasjonsbestemmelsene, er det uenighet om hvor effektivt disse kan overholdes. De største rederibedriftene er i dag aksjeselskaper, og det forekommer en betydelig kryssinvestering mellom selskapene, samtidig som det kommer investeringer fra helt andre deler av næringslivet. Det har vært hevdet at de 10 største selskapene kontrollerer nær 40 % av de totale fiskekvotene ved Island (jf. artikkel i Fiskaren av 12.11.01). Salg av kvoter mellom selskaper med oppgjør i aksjer, er med å bidra til mindre oversiktlighet i eierforhold.

Vurderinger av kvotesystemet

I debatten sies det at det utvilsomt har foregått en økonomisk rasjonalisering og effektivisering av fiskerinæringen. På den annen side har systemet blitt kritisert, fordi:

• Det har medført økt press på ressursene og større uttak enn det havforskerne får registrert. Dette forklares ved at de økte kravene til lønnsomhet per kvote får fiskeren til å kaste ut mindre lønnsomme deler av fangsten. I tillegg skal det forekomme svarte landinger og feilføring av arter for å unngå bøter eller å måtte leie kvoter.

• Effektiviseringen har medført konsentrasjon av fiskeriaktivitet og fraflytting av mange distrikter med påfølgende arbeidsledighet der. Dette skjer ved at «de store» kjøper opp «de små».

• Eierinteressene er blitt konsentrert med påfølgende barrierer for nykommere. Kvotepriser er svært høye og kvoterettighetene legges sjelden ut for salg. Utleie av kvoter er derimot utbredt. Dessuten skal fiskernes faglige rettigheter ha blitt svekket. Færre fiskere eier eget fartøy, og er vanligvis ansatt i bedrifter som eier anlegg og fartøy. Overtagelse av egen fangst medfører lavere priser på levering av fangst og dermed lavere fiskerlott.

Det pågår aktiv debatt i media og partier om dagens system. I en rapport som ble fremlagt av et offentlig utvalg i september 2001, delte utvalget seg i en flertalls- og mindretallsinnstilling. Flertallet (4 medlemmer av 7) foreslo mindre endringer og viste til de positive sidene ved effektivisering og at det fortsatt var rom for økt spesialisering ved at de øvre grenser for hvor mye en kan eie innenfor fiskeriene, økes (torsk til 15 % og andre arter til 50 %). Flertallet ville også øke muligheten for utleie av kvoter (fra 50 % til 75 % av egen kvote). Dette ville totalt gi rom for en innføring av en ressursavgift som skal finansiere forvaltningen. Utkastproblematikk burde derimot utredes i et eget arbeid. Mindretallet mente at eierkonsentrasjonen var gått for langt og at ressursene burde renasjonaliseres innen en periode på 20 til 33 år. En større del av kvotene burde bindes geografisk til de mindre kystsamfunnene. Mindretallet mente også at flertallets forslag ville øke utkastproblemene og øke graden av monopolisering i eierskap av fiskeindustri, flåte og kvote. Ett av partiene som støtter hovedelementene i mindretallets forslag, ønsker å splitte eierskapet av flåte og fiskeindustri for å styrke fiskernes faglige rettigheter og liberalisere prisfastsettingen.

I januar la fiskeriministeren fram et forslag som delvis baserer seg på utvalgets flertallsforslag. Forslaget har i etterkant møtt motbør, særlig opposisjonen som mener at forslaget ikke imøtegår mindretallets forslag på noen av områdene. Også fiskebåteierne er misfornøyd med nivået på ressursavgiften.

Lovforslaget som endelig ble vedtatt i Alltinget 3. mai i år, inneholder følgende hovedpunkter 18 :

• Innføring av ressursavgift på 9, 5 % fra og med 1. september 2004. Avgiften skal beregnes av driftsresultatet før finansielle avsetninger (det vil si før avkastning på kapital og betjening av lån m.v.).

• Endring i konsentrasjonsbestemmelsene: Disse er foreslått økt for torsk til 12 %, hyse til 20 % og uer til 35 %. Det er ingen endring for de andre fiskeslagene. Grensen som gjelder for de totale kvotene er fortsatt lik 12 %, men gjelder nå også for personer (i tillegg til aksjeselskap). Ved beregning av eierandel skal nå kvoter som leies i 6 måneder eller mer også inkluderes.

• Fiskeridepartementet har fått økt mulighet til å tildele ekstra kvoter til fiskevær som har opplevd en «dårlig utvikling av fiskeriene».

• Det tredelte kvotesystemet er endret ved at «småbåtdelen» er utvidet til å gjelde fartøy opp til 15 bruttotonn (mot 6 bruttotonn tidligere).

Oppsummering

Det er ingen bestemmelser i islandsk lovgivning om at bare fiskere kan eie fiskefartøyer, men det gjelder altså nasjonalitetskrav for å eie fartøy og drive ervervsmessig fiske. Grensen for utlendingers eierskap på Island er 25 % mot 40 % i Norge og i Danmark 33 % (for ikke-EØS borgere). Islandske fiskebedrifter kan således eie fiskefartøy og drive ervervsmessig fiske, og fiskere kan kjøpe fiskeindustri. Det er således ingen begrensninger på å integrere vertikalt. Konsentrasjonsbestemmelsene er rettet mot kvoterettighetene og fastsatt for hvert fiskeri av betydning og samlet sett for alle fiskerier.

8.3.3 Storbritannia

Adgang til å eie fiskefartøy og drive ervervsmessig fiske

Det er ikke begrensninger knyttet til eierskap av fiskefartøyer, men alle fiskefartøyer må ha tillatelse fra britiske myndigheter for å kunne fiske på britiske kvoter. Det er fastsatt bestemmelser om at fartøyene for dette må ha økonomisk tilknytning til den britiske befolkningen som er avhengig av fiskerier og tilknyttede næringer. Bakgrunnen for bestemmelsene var ønsket om å begrense utenlandske, i praksis særlig spanske og nederlandske oppkjøp av britiske fiskefartøyer med kvoter. Se for øvrig kapittel 8.2 foran om EU-systemet. Den nevnte økonomiske tilknytningen kan dokumenteres på fire ulike alternative måter:

1. minst 50 % av fartøyets fangster av kvoteregulerte bestander landes i britisk havn, eller

2. minst 50 % av mannskapet er normalt bosatt i UK, eller

3. kjøp av varer og tjenester i UK minst tilsvarer 50 % av verdien av landingene fra fartøyet, minus mannskapets lønn, eller av totale driftsomkostninger minus mannskapets lønn,

4. dokumentasjon om økonomisk tilknytning på annen måte, eventuelt en kombinasjon av de nevnte alternativene.

I praksis er det særlig kravet om landing som fartøyene har dokumentert (90 % av fartøyene i 1999). Det er fastsatt detaljerte bestemmelser med nærmere spesifikasjoner angående de nevnte alternativene, herunder krav om dokumentasjon. Kravene til de berørte fartøyene skal kontrolleres årlig, og videre ved ethvert salg av fartøyet.

8.3.4 Spania

Adgang til å eie fiskefartøy og drive ervervsmessig fiske

Det finnes ikke lovbestemte begrensninger for hvem som kan eie fiskefartøy. Landet har heller ingen begrensninger for utenlandsk eie av fiskefartøy. For å få adgang til å drive fiske på spanske fiskekvoter, må man ha en generell og eventuelt spesiell tillatelse fra spanske myndigheter. Ved tildeling av tillatelser og kvoter legges det vekt på tradisjonelt fiske, fartøyenes totale fiskemuligheter og i hvilken grad de har vært rammet av reduserte kvoter i andre farvann. Fiskemuligheter kan overføres når fiskerimyndighetene gir sin godkjenning.

Konsentrasjonsbestemmelser m.v.

I den spanske fiskeriloven (3/2001 av 26.3.01) er det bestemt at intet selskap eller gruppe av selskap kan ha mer enn 30 % av kvotene i hvert enkelt fiske. Kontroll og regulering av spanske fiske er videre basert på at fartøyene skal være knyttet til særlige fiskehavner. Det er de regionale myndighetene som har ansvaret for å godkjenne fartøyenes skifte av hjemmehavn innenfor samme regionale område. Dersom et fartøy skal skifte hjemmehavn til et annet regionalt område, så er det opp til de nasjonale myndigheter å godkjenne det. Myndighetene kan i følge loven (art.68) ved behandlingen av søknad om skifte av hjemmehavn bl.a. legge vekt på behovet for å unngå at det blir ubalanse i utøvelsen av fisket.

8.3.5 USA

Adgang til å eie fiskefartøy

Enhver amerikaner kan eie fiskefartøy. Utenlandsk eierskap til amerikanske fiskefartøy er derimot begrenset til 25 % i den nye amerikanske fiskeriloven av 1998. Før dette kunneutlendinger eie 49 % av interessene. USA gikk altså her i motsatt retning av den generelle tendensen om økt liberalisering av kapital- og etableringsbestemmelser.

Adgang til å drive ervervsmessig fiske

I praksis er alt amerikansk fiske av betydning underlagt regler om adgangsbegrensning. Det er anslått av 2/3 av all fisk som landes av amerikanske fiskere omfatter av føderal lovgivning, mens 1/3 foregår innenfor 3 n.mil og reguleres av delstatene. De fiskeriene som omfattes av føderal regulering, forvaltes av regionale fiskeriråd, i alt åtte. Reguleringsformene avviker ganske mye for ulike typer fiskerier.

I følge Magnuson Stevens' fiskerilov skal det ved forvaltningen tas spesielt hensyn til samfunn som er særlig avhengig av eller engasjert i fiskerinæringen. En slik ordning er for eksempel «The Community Development Quota Program in Alaska». Denne innebærer at det tas spesielle hensyn til samfunn som har en betydelig avhengighet og nærhet til ressursene. Dette gjelder for eksempel for samfunn som består hovedsakelig av urinnvånere i Alaska. Innenfor ordningen tildeles seks slike samfunn hvert år en fast andel av totalkvotene for de artene som naturlig er lokalisert i de nære kystområdene. Disse samfunnene avgjør selv hvem som skal få fiske på kvotene. I fem av seks samfunn rapporteres det at det er lokale fiskere som benytter kvotene, men for ett samfunn er kvotene leid ut til eksterne fiskeriinteresser. Det pågår en evaluering av ordningen og det vurderes også om den skal kunne innføres for andre regioner i USA.

De nevnte regionale forvaltningsorganene fremmer forslag om forvaltningsplaner for de ulike bestandene overfor de føderale myndighetene. Nedenfor gis informasjon om bestemmelsene for de nordøstlige farvannene.

I fiskerireguleringene for det nordøstlige området er det fastsatt generelle bestemmelser om tillatelser for fiskefartøy (§ 648.4). Det er to typer av tillatelser:

1. For fiske på flere bestander

2. For fiske etter ulike enkeltbestander.

For å kunne søke om tillatelse til å delta i et fiske som er underlagt fangstbegrensning, må fartøyet oppfylle vilkår om tidligere deltagelse:

• Enten at fartøyet ble gitt tillatelse foregående år,

• eller fartøyet erstatter et annet fartøy med slik tillatelse,

• eller det erstatter et fartøy med bekreftelse om tidligere deltakelse ( «confirmation of permit history», CPH). En slik bekreftelse vil en fartøyeier få hvis fartøyet har sunket eller blitt overført til annen person, uten at det var avtalt at CPH skulle følge med. Ny eier av et fiskefartøy overtar fartøyets fisketillatelse eller CPH, med mindre det er skriftlig dokumentert at partene har avtalt at tidligere eier skal beholde tillatelsen for et erstatningsfartøy.

Konsentrasjonsbestemmelser

I USAs lovverk finnes også regler som begrenser konsentrasjon i eierskap til fiskefartøyer og om adgang til kvoter. For fisket etter kamskjell («scallop») i det nordøstlige området finnes slike bestemmelser. Hovedregelen går ut på at en fartøyeier ikke kan få tillatelse til å fiske kamskjell med fartøyet, dersom eieren derved skulle få større eierinteresse enn 5 % av antallet av det totale antall fartøyer med kamskjelltillatelse. Det vil altså si at hvis det er 40 fartøyer med slik tillatelse, kan ingen eie mer enn to av dem.

8.3.6 Canada

Det er ikke særlige krav til eierskap til fiskefartøy for kanadiere. Det kreves særlige tillatelser for å kunne drive fiske. For fisket i det nordøstlige Atlanterhav er det fastsatt som en målsetting å skille eierskap til fiskefartøyene og foredlingsindustrien. Særlig gjelder det for fartøyer under 19,8 meter. For slike fartøyer vil det ikke bli gitt nye fisketillatelse til juridiske personer, herunder firmaer som driver foredling av fisk. Imidlertid vil firmaer som allerede har fisketillatelse for fartøy under 19,8 meter, beholde dem.

Selskap som eies av utlendinger med mer enn 49 % kan ikke få lisens til å fiske.