10 Bemerkninger til de enkelte bestemmelsene i lovutkastet
Til § 170
§ 170 angir i dag anvendelsesområdet for 1976-konvensjonen (kap. 9 III) og 1996-konvensjonen (kap. 9 II). Som det fremgår av lovforslaget foreslår komiteen at de nye særlige begrensningsreglene inntas i et nytt avsnitt IIa i kapittel 9, slik at § 170 må endres tilsvarende. Komiteen foreslår at lovendringene bare skal gjelde de tilfelle hvor 1996-konvensjonen ellers ville gjelde. Dette innebærer at reglene i kapittel IIa i utgangspunktet kommer til anvendelse i alle saker, med unntak for de sakene der Norge er forpliktet til å anvende 1976-konvensjonen.
Til § 172 nytt tredje ledd
Komiteen foreslår at det skal gjelde særskilte begrensningsregler for krav som nevnt i § 172 nr. 4 og 5, jf. nr. 6. Ansvar for slike krav vil derfor ikke kunne begrenses etter reglene i avsnitt II. Som det fremgår i kapittel 8 foreslår komiteen imidlertid at endringene i begrensningsreglene ikke bør gjelde for skip under 300 tonn. Skipets tonnasje beregnes etter § 175 nr. 6. Skip under 300 tonn kan fortsatt begrense ansvaret etter reglene i kapittel II for krav som nevnt i § 172 nr. 4 og 5, jf. nr. 6, jf. også lovutkastet § 182a.
Til § 173 nr. 2
Nåværende § 173 nr. 2 henviser ved en inkurie til § 210. Riktig henvisning skal være til § 207 (ikke konvensjonsbestemt oljesølansvar).
Til kapittel 9 avsnitt IIa. Begrensning av ansvar for oppryddingstiltak m.v. etter sjøulykker
Komiteen foreslår at de særskilte begrensningsreglene tas inn i et nytt avsnitt IIa i kapittel 9. Forslaget bygger på at de foreslåtte begrensningsreglene systematisk hører mest hjemme i sammenheng med reglene i avsnitt II, som gjennomfører 1996-konvensjonen. Når 1976-konvensjonen er oppsagt og §§ 183-188 oppheves, kan paragrafene i avsnitt IIa renummereres.
Til § 182a. Rett til ansvarsbegrensning
Første punktum angir hvem som kan påberope seg ansvarsbegrensning etter reglene i avsnitt IIa. Dette er samme personkrets som kan begrense sitt ansvar etter reglene i avsnitt II og III. Av annet punktum følger det at avsnitt IIa ikke får anvendelse for skip som er 300 tonn eller mindre. Se nærmere i kapittel 8 om bakgrunnen for forslaget.
Til § 182b. Krav undergitt begrensning
Første ledd bestemmer hvilke krav som er underlagt begrensningsreglene i kapittel 9 IIa. Kravene er de samme som i § 172 nr. 4 og 5, jf. nr. 6. Det følger av forslaget til nytt tredje ledd i § 172 at ansvaret for disse kravene ikke kan kreves begrenset etter kapittel 9 II.
Annet ledd gir § 172 annet ledd og § 173 anvendelse også for krav som kan begrenses etter reglene i kapittel 9 IIa. § 172 annet ledd regulerer situasjonen der den ansvarlige kan gjøre gjeldende et motkrav, mens § 173 regulerer hvilke krav som er unntatt fra begrensning, og disse reglene bør være de samme for avsnitt II, IIa og III i kapittel 9.
Til § 182c. Ansvarsgrensene
Bestemmelsen fastsetter ansvarsgrensene per hendelse for krav som omfattes av lovutkastet § 182b, jf. § 182a. Det foreslås beløp som er vesentlig høyere enn ansvarsgrensene for tingsskader etter 1996-konvensjonen. For skip mellom 300 og 1000 tonn er ansvarsgrensen 3.000.000 SDR. Dette svarer per juni 2002 til ca. 30 millioner kroner. For skip som er mer enn 1000 tonn forhøyes ansvarsgrensen med 1000 SDR for hvert tonn fra 1001 til 10 000. Deretter forhøyes ansvarsgrensen med 500 SDR for hvert tonn over 10 000.
Se avsnitt 8.4 ovenfor om bakgrunnen for komiteens forslag, og for en sammenligning mellom forslaget og ansvarsgrensene etter 1996-konvensjonen.
Det foreslås at § 175 nr. 5 og 6 skal gjelde tilsvarende.
Til § 182d. Fordeling av ansvarsbeløpet m.v.
Reglene om fordeling av ansvarsbeløpene bør være de samme som i kapittel 9 II og III. Dette fremgår av første ledd i § 182d.
I annet ledd foreslås at den ansvarlige kan kreve refusjon i begrensningsbeløpet av rimelige utgifter ved fjernings- og oppryddingstiltak og andre skadebegrensende tiltak. En slik rett har den ansvarlige ikke etter reglene i kapittel 9 II, se ovenfor i avsnitt 2.3. Komiteen mener det er uheldig at den ansvarlige ikke skal kunne få en forholdsmessig dekning i begrensningsbeløpet av rimelige utgifter ved gjennomføring av pålegg om oppryddingstiltak som nevnt i lovutkastet § 182b. Om den ansvarlige gis en slik rett, antar komiteen at dette i større grad vil stimulere til at fjernings- og oppryddingstiltak og andre skadebegrensende tiltak blir gjennomført etter sjøulykker, herunder også tiltak som den ansvarlige iverksetter frivillig. Det gjelder i dag en tilsvarende regel for gjennomføring av frivillige tiltak i forbindelse med oljesølansvar etter kapittel 10, jf. § 195 tredje ledd. Se nærmere om komiteens overveielser i avsnitt 8.5.
Til § 182e. Handlemåte som hindrer begrensning
Bestemmelsen regulerer spørsmålet om bortfall av retten til å begrense ansvaret når offentlige myndigheter gjennomfører oppryddingstiltak som nevnt i lovutkastet § 182b.
Første ledd første punktum innebærer ingen endringer i forhold til gjeldende rett. Den ansvarlige har i utgangspunktet rett til å begrense ansvaret for krav i anledning av at offentlig myndighet etter en sjøulykke har satt i verk oppryddingstiltak, jf. § 182b. Med sjøulykke forstås ikke bare det som etter vanlig språkbruk karakteriseres som en ulykke, for eksempel ved grunnstøting eller kollisjon. Begrepet vil også omfatte tilfeller hvor skipet ikke har vært utsatt for noen ulykke, men hvor skipets last viser seg å utgjøre en fare for skipet, de ombordværende eller omgivelsene, se også kommentarene til sjøloven § 172 første ledd nr. 5 ovenfor i avsnitt 2.3.
Etter første ledd annet punktum vil manglende overholdelse av plikt til å utføre oppryddingstiltak som nevnt i § 182b, eller manglende utføring av pålegg om tiltak, ikke medføre at den ansvarlige mister retten til å begrense ansvaret. Om den ansvarlige for eksempel unnlater å overholde plikt etter forurensningsloven § 7 annet ledd til å treffe tiltak for å hindre at forurensning inntrer, eller for å stanse, fjerne eller begrense skadevirkningene av forurensning som allerede har inntrådt, innebærer ikke dette at retten til å begrense ansvaret går tapt. Heller ikke manglende utføring at pålegg gitt med hjemmel for eksempel i forurensingsloven § 7 fjerde ledd eller havne- og farvannsloven § 18 tredje ledd vil i seg selv medføre at den ansvarlige mister retten til å begrense ansvaret. For en nærmere beskrivelse av de sentrale reglene om tiltaksplikter og regler som gir hjemmel for pålegg om oppryddingstiltak i henhold til gjeldende lovgivning, vises det til avsnitt 3.2 til 3.4.
Forslaget til første ledd annet punktum innebærer at det for krav som nevnt i lovutkastet § 182b gjøres unntak fra § 174 for de tilfellene der forsømmelse av den ansvarliges handleplikt etter en sjøulykke ville føre til at retten til å begrense ansvaret for følgeskadene ellers ville gått tapt. Se nærmere om denne problemstillingen i forhold til gjeldende rett ovenfor i kapittel 4, særlig avsnitt 4.3. Bakgrunnen for at komiteen foreslår en slik regel er først og fremst at den ser det som uheldig at utferdigelse av myndighetspålegg i så stor grad skal være bestemmende for om rederen får ubegrenset ansvar eller ikke. Dette henger sammen med at manglende utføring av pålagte tiltak etter gjeldende rett normalt vil utgjøre en forsettlig egenfeil etter § 174, se avsnitt 4.3. Se også komiteens overveielser i avsnitt 8.6 ovenfor.
Om den ansvarlige ikke utfører pålagte tiltak, vil det imidlertid fortsatt kunne utløse strafferettslige reaksjoner, jf. særlig forurensningsloven § 78.
Etter annet ledd kan den ansvarlige likevel miste retten til å begrense ansvaret for krav i anledning av at offentlig myndighet etter en sjøulykke har satt i verk oppryddingstiltak som nevnt i lovutkastet § 182b for å avverge eller begrense tap, skade eller ulempe som følge av sjøulykken. Dersom den ansvarlige har forårsaket den opprinnelige sjøulykken forsettlig eller grovt uaktsomt, og med forståelse av at slik ulykke sannsynligvis ville inntre, vil retten til å begrense ansvaret overfor offentlig myndighet for tiltak iverksatt for å avverge eller begrense følgeskadene også gå tapt. Vurderingen av om det foreligger grov egenfeil i forhold til selve sjøulykken vil måtte foretas med grunnlag i § 174.
Henvisningen til § 174 i tredje ledd innebærer at spørsmålet om den ansvarlige mister retten til å begrense ansvaret for andre krav enn de som knytter seg til krav i anledning av at offentlig myndighet etter sjøulykken har satt i verk oppryddingstiltak for å avverge eller begrense tap, skade eller ulempe som følge av sjøulykken, fortsatt vil løses med grunnlag i § 174. Det kan dreie seg om følgeskader på eiendom – enten denne er i privat eller offentlig eie – som er forårsaket av at rederen ikke har truffet de nødvendige tiltak for å forhindre slik skade. Et eksempel på slikt krav kan være tapte inntekter for et hotell som får tilgriset strendene på eiendommen som følge av at rederen ikke har iverksatt nødvendige tiltak for å begrense skadeomfanget etter sjøulykken. Dersom vilkårene i § 174 er oppfylt vil rederen kunne få ubegrenset ansvar for slike følgeskader, selv om rederen etter lovutkastet § 182e første og annet ledd har rett til å begrense ansvar for kostnadene som offentlig myndighet har hatt ved oppryddingstiltak m.v. Se også avsnitt 8.6.
Til § 182f. Øvrige bestemmelser
Etter første ledd gis bestemmelsene i § 177 om begrensningsfond og begrensningssøksmål, § 180 om ansvarsbegrensning uten opprettelse av begrensningsfond, § 181 om krigsskip, boreskip m.v., og § 182 om anvendelsesområde m.m., tilsvarende anvendelse for kapittel 9 IIa. Etter komiteens oppfatning er det intet behov for særregler som avviker fra kapittel 9 II og III på disse områdene.
Annet ledd første punktum gjelder situasjonen når det er opprettet begrensningsfond her i riket. § 178 nr. 1, 2, 5 og 6 vil da gjelde tilsvarende, hvilket innebærer at den ansvarlige på tilsvarende måte som etter kapittel 9 II og III er beskyttet mot at skadelidte forfølger kravet sitt ved arrest eller annen tvangsforretning.
Annet ledd annet punktum gjelder situasjonen når det etter reglene i 1996-konvensjonen er opprettet begrensningsfond i Danmark, Finland, Sverige eller i annen konvensjonsstat hvor havn som nevnt i § 178 nr. 3 bokstav a) ligger. Et slikt fond vil bare dekke krav opp til begrensningsbeløpene i 1996-konvensjonen, hvilket kan medføre at skadelidte i vedkommende fond ikke får dekket sine krav etter de særskilte begrensningsbeløpene som foreslås i kapittel 9 IIa. For å ivareta hensynet til skadelidte i denne situasjonen, vil den ansvarlige bare være beskyttet mot forfølgning ved arrest eller annen tvangsforretning etter reglene i § 178 nr. 2 og 3 dersom det opprettes et tilleggsfond her i riket til dekning av krav som nevnt i lovutkastet § 182b. Tilleggsfondet skal svare til ansvarsbeløpet etter § 182c med fradrag for den del av det utenlandske begrensningsfondet som må antas å bli benyttet til dekning av slike krav. Et eksempel kan illustrere hvordan tilleggsfondets størrelse beregnes: Det opprettes et begrensningsfond i Danmark på NOK 42 mill., der norske myndigheter har krav i forbindelse med oppryddingstiltak på NOK 100 mill. Etter fordelingen av fondet sitter norske myndigheter igjen med et udekket krav på 80 mill. Begrensningsbeløpet for dette kravet etter § 182c er NOK 120 mill. Med fradrag for utbetalingen fra det danske fondet, blir tilleggsbeløpet NOK 100 mill. Skadelidte skal imidlertid ikke har mer enn tapet dekket, slik at det ikke kan kreves opprettet et tilleggsfond i Norge på mer enn NOK 80 mill. Dersom det utenlandske fondet ikke er fordelt, må det bringes på det rene hvor stor del av kravene som antas å bli dekket.
Til § 183
I og med at Norges forbehold etter 1996-konvensjonen ikke vil ha virkning i forhold til 1976-konvensjonen, vil ansvarlige etter 1976-konvensjonen fortsatt ha adgang til å begrense ansvaret for krav som nevnt i § 172 nr. 4 og 5, jf. nr. 6 etter reglene i sjøloven kapittel 9 III. § 183 må derfor endres slik at forslaget til nytt tredje ledd i § 172 ikke gis anvendelse for kapittel 9 III. Henvisningen til § 172 i § 183 foreslås derfor begrenset til § 172 første og annet ledd.
Til § 231 første ledd annet punktum
Fellesreglene om begrensningsfond og begrensningssøksmål i kapittel 12 bør også få anvendelse for fond opprettet etter § 182f. Det foreslås derfor inntatt en referanse til § 182f i § 231 første ledd annet punktum.
Til § 232 nytt annet ledd
I samsvar med komiteens forslag om særskilte begrensningsbeløp i § 182c, må bestemmelsene om fondsbeløpet i § 232 endres tilsvarende. Det foreslås derfor nytt annet ledd i § 232 der det fremgår at fond som opprettes etter § 182f skal tilsvare ansvarsbeløpene etter § 182c. Når fondet opprettes som tilleggsfond etter § 182f annet ledd annet punktum, beregnes fondsbeløpet som beskrevet i § 182f, se merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.
Til § 244 første ledd
For at bestemmelsene om fordeling av fondet i kapittel 12 skal gis tilsvarende anvendelse når det opprettes et fond etter § 182f, må det tas inn en henvisning til § 182d i § 244 første ledd.