2 Ansvarsbegrensning av krav som følge av fjernings- og oppryddingstiltak etter sjøulykker

2.1 De ulike internasjonale og nasjonale regelverk om ansvarsbegrensning

2.1.1 De alminnelige regler om ansvarsbegrensing

Den gjeldende internasjonale konvensjon om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav ble vedtatt i 1976. Konvensjonen er senere endret, sist ved en protokoll vedtatt i 1996. Protokollen er ennå ikke trådt i kraft. Norge har tiltrådt både konvensjonen og protokollen.

Reglene i 1996-konvensjonen er gjennomført i norsk lovgivning ved bestemmelsene i sjøloven kapittel 9 avsnitt II (§§ 171 flg.). Reglene i konvensjonen slik den lød før endringene i 1996, finnes i sjøloven kapittel 9 avsnitt III (§§ 183 flg.). Begge regelsettene inneholder et system for lovfastsatt begrensning av ansvaret for bestemte typer av krav som oppstår i forbindelse med driften av skip. Den vesentligste forskjell er at ansvarsgrensene etter 1996-konvensjonen er vesentlig høyere enn etter 1976-konvensjonen, se oversikten i Ot.prp. nr. 90 (1998-99) side 64.

Anvendelsesområdet for de to regelsettene om ansvarsbegrensning er angitt i sjøl. § 170. Denne bestemmelsen fikk sin nåværende utforming ved lov 19. januar 2001 nr. 4. Hovedregelen er at reglene i sjøl. kapittel 9 avsnitt II, dvs. 1996-systemet, skal legges til grunn i alle tilfelle hvor ansvarsbegrensning gjøres gjeldende ved norsk domstol. I forhold til rederier som er hjemmehørende i stat som har sluttet seg til 1976-konvensjonen, men ikke 1996-protokollen, skal imidlertid reglene i sjøloven kapittel 9 avsnitt III og de lavere ansvarsgrenser som der fastsettes, komme til anvendelse. Dette skyldes at Norge inntil videre fortsatt er tilsluttet 1976-konvensjonen i opprinnelig form, og at endringsprotokollen fra 1996 ennå ikke er tiltrådt av det antall stater som kreves for at den skal tre ikraft.

De typer av sjørettslige krav som er undergitt ansvarsbegrensning, er regnet opp i konvensjonen art. 2 slik denne bestemmelsen lyder både i 1976-konvensjonen og 1996-konvensjonen. Ansvaret for andre sjørettslige krav kan ikke kreves begrenset etter dette regelverket. De krav som er undergitt ansvarsbegrensning, fremgår av sjøl. § 172 første ledd, som lyder:

”Retten til ansvarsbegrensning gjelder, uansett grunnlaget for ansvaret, krav i anledning av

1. tap av liv eller skade på person (personskade) eller tap av eller skade på eiendom (tingsskade), dersom skaden er oppstått om bord eller i direkte forbindelse med driften av skipet eller med berging;

2. skade som følge av forsinkelse med befordring til sjøs av gods, passasjerer eller deres reisegods;

3. annen skade dersom den er forårsaket ved krenkelse av en ikke-kontraktsmessig rett, og er oppstått i direkte forbindelse med driften av skipet eller med berging;

4. hevning, fjerning, ødeleggelse eller uskadeliggjørelse av et skip som er sunket, strandet, forlatt eller blitt vrak, samt alt som er eller har vært om bord i skipet;

5. fjerning, ødeleggelse eller uskadeliggjørelse av skipets last;

6. tiltak truffet for å avverge eller begrense tap som ansvaret ville være begrenset for, samt tap som skyldes slike tiltak.”

Både 1976-konvensjonen artikkel 18 og 1996-konvensjonen artikkel 18 gir stater som slutter seg til konvensjonene adgang til å ta forbehold når det gjelder anvendelsen av ansvarsbegrensning i forhold til krav som nevnt i konvensjonene art. 2 nr. 1 bokstav d) og e), dvs. krav som nevnt i sjøloven § 172 første ledd nr. 4 og 5. Bakgrunnen er at det har vært adskillig uenighet når det gjelder om, og i tilfelle på hvilken måte, ansvaret for disse typer av krav bør kunne begrenses. Mange land har ment at slike krav bør dekkes fullt ut, uten rett til ansvarsbegrensning, mens andre land nødig ser at det gjøres et slikt unntak fra systemet for ansvarsbegrensning. Adgangen til å ta forbehold ble her en mellomløsning som fikk bred tilslutning.

Virkningen av forbehold som nevnt vil være at en konvensjonsstat selv vil ha adgang til å fastsette hvilke regler om ansvarets omfang som skal gjelde for de krav som er oppregnet i sjøloven § 172 første ledd nr. 4 og/eller 5. En mulighet vil være helt å unnta disse kravene fra lovfastsatt ansvarsbegrensning, en annen å fastsette særlig regler om og i hvilken utstrekning ansvaret for slike krav skal være begrenset.

Ved tiltredelse til 1976-konvensjonen ble det fra norsk side ikke tatt forbehold i forhold til anvendelsen av reglene om ansvarsbegrensning på de typer av krav det her gjelder. Dette er bakgrunnen for at også 1996-protokollen ble ratifisert av Norge uten at forbehold ble tatt, og uten at en ved gjennomføringen av konvensjonens regler i sjøloven kapittel 9 avsnitt II vurderte nærmere om det her var behov for særlige unntak fra ansvarsbegrensning eller for særlig lovregler om begrensning av ansvaret for disse typene av krav. Det er som nevnt erfaringene fra en del sjøulykker i senere år som har ført til at Sjølovkomiteen nå er gitt i oppdrag å foreta en særskilt utredning av disse spørsmålene.

Etter 1976-konvensjonen er det et krav at forbehold som nevnt i art. 18 nr. 1 i tilfelle tas når vedkommende stat tiltrer konvensjonen, mens konvensjonen som endret ved 1996-protokollen ikke inneholder noen slik tidsmessig begrensning. Forbehold i forhold til 1996-konvensjonen kan tas på ethvert tidspunkt, ved eller etter tiltredelse til konvensjonen. Et slikt forbehold vil således åpne for visse endringer av reglene i sjøl. kap. 9 II (§§ 171 flg.), men vil på den annen side ikke gjøre det mulig å gjennomføre tilsvarende endringer i sjøl. kap. 9 III (§§ 183 flg.), som bygger på 1976-konvensjonen slik den opprinnelig lød.

2.1.2 Internasjonalt oljesølansvar

Både 1976-konvensjonen og konvensjonen som endret ved 1996-protokollen inneholder i art. 3 unntak for en del typer av krav som omfattes av oppregningen i art. 2 av krav undergitt ansvarsbegrensning. Disse unntakene er inntatt i sjøl. § 173, som bl.a. unntar krav i anledning av berging og kontrakter om fjernings- og oppryddingstiltak etter sjøulykker, og krav i anledning av oljesøl som nevnt i sjøl. § 191.

Sjøl. § 191 pålegger eieren av et skip objektivt ansvar for forurensningsskade som skyldes at bestanding hydrokarbon-mineralolje unnslipper eller tømmes fra skip eller andre innretninger som er konstruert eller tilpasset for transport av olje som last i bulk. Bestemmelsen er en del av det omfattende regelverket i sjøloven kap. 10 om ansvar for skade ved oljesøl, hvor det bl.a. finnes egne bestemmelser om ansvarsbegrensning (§§ 194 og 207). Dette regelverket er utformet på grunnlag av den internasjonal konvensjon om erstatningsansvar for oljesølskade fra 1992 og den internasjonale konvensjon fra 1992 om opprettelsen av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade. Ansvaret for forurensningsskade som følge av utslipp av bestandig olje fra tankskip mv. er uttømmende regulert i dette regelverket (sjøl. §§ 191 til 207), og slike krav er derfor unntatt fra ansvarsbegrensning i sjøloven kapittel 9 (§ 173 nr. 2). Krav i anledning av andre typer av skader voldt av tankskip omfattes imidlertid ikke av unntaket.

Som forurensningsskade i sjøl. § 191 regnes også utgifter, skade eller tap som følge av tiltak for å avverge eller begrense forurensningsskade. Dette gjelder først og fremst tiltak for å avverge eller begrense et oljeutslipp eller for å fjerne oljesøl. Bestemmelsen omfatter imidlertid også fjerning av skipet med eller uten oljelast eller av skipets oljelast når dette er et tiltak for å forhindre utslipp av olje. Disse tilfellene faller allerede av den grunn utenfor sjøl. § 172 første ledd bokstav d) og e), jf. sjøl. § 173 nr. 2.

Ansvaret for kostnader og tap som følge av andre former for oppryddingstiltak etter sjøulykker som gjelder tankskip, omfattes imidlertid av sjøl. § 172 første ledd bokstav d). Dette vil bl.a. gjelde fjerning av skipet for annet formål enn å avverge eller å begrense forurensningsskade som nevnt i sjøl. § 191, og fjerning av vrakgods eller annet som er eller har vært om bord (unntatt bestanding olje).

Det internasjonale oljeansvarssystem gjelder bare ansvar for forurensningsskade som er oppstått i stat som har tiltrådt oljesølansvarskonvensjonen, samt tiltak for å avverge eller begrense slik skade (sjøl. § 206). Det geografiske virkeområde for fondskonvensjonen er avgrenset på tilsvarende måte. Også i en del andre henseender er virkeområdet for de to konvensjonene innsnevret. Reglene i sjøl. § 207 fanger imidlertid opp de tilfelle av oljeforurensningsskade med tilknytning til Norge som dermed faller utenfor virkeområdet for det internasjonale oljesølansvarssystem slik dette er gjennomført i sjøl. §§ 191 til 206. Det vesentlige her er at reglene i sjøl. §§ 191-92 om objektivt ansvar og 194 om ansvarsgrensen for forurensningsskade gis tilsvarende anvendelse i slike tilfelle, og at de også omfattes av unntak fra de alminnelige regler om ansvarsbegrensning i sjøl. § 173 nr. 2.

2.1.3 Annet oljesølansvar

Det internasjonale oljeansvarssystemet omfatter ikke forurensningsskade som følge av

• oljeutslipp fra skip som ikke er konstruert eller tilpasset for transport av bestandig hydrokarbon-mineralolje som last i bulk, selv om utslippet gjelder bestandig hydrokarbon-mineralolje,

• utslipp fra skip av ikke-bestandig olje eller annen bestandig olje enn hydrokarbon-mineralolje 1,

• utslipp fra oljetankskip av bunkersolje dersom skipet ikke faktisk transporterer olje som last i bulk, og heller ikke har rester av slik oljetransport om bord.

Ansvaret for slike oljeforurensningsskader er særskilt regulert i sjøl. § 208. Bestemmelsen gjelder bare forurensningsskade voldt her i riket eller på den norske del av kontinentalsokkelen, samt på det åpne hav dersom norsk rett kommer til anvendelse. Det sentrale virkeområde for bestemmelsen vil være forurensningsskade som følge av utslipp av bunkers og annen ikke-bestandig olje fra annet enn tankskip beregnet på transport av bestandig olje som last i bulk.

Ansvaret for forurensningsskade er også i disse tilfellene objektivt, jf. § 208 første ledd som gir sjøl. §§ 191 og 192 tilsvarende anvendelse. Ansvarets omfang bestemmes imidlertid av de alminnelige reglene om ansvarsbegrensning i sjøloven kap. 9, se § 208 tredje ledd. Spørsmålet om unntak for krav som nevnt i sjøloven § 172 første ledd nr. 4 og 5 vil derfor også gjelde erstatningskrav for oljesølansvar som omfattes av sjøl. § 208.

I mars 2001 ble Den internasjonale konvensjon om erstatningsansvar for bunkersoljesølskade, 2001, vedtatt på en diplomatkonferanse avholdt i regi av FNs sjøfartsorganisasjon, IMO (International Maritime Organisation). Bunkerskonvensjonen inneholder regler om objektivt ansvar for eier av skip i forbindelse med forurensningsskade ved oljeutslipp fra skipets bunkers. Definisjonen av forurensningsskade er identisk med definisjonen i Den internasjonale konvensjon om erstatningsansvar for oljesølskade 1992 (1992-ansvarskonvensjonen). Konvensjonen omfatter bare oljesøl forårsaket av olje i drivstofftankene til skip som ikke er omfattet av 1992-ansvarskonvensjonen. I motsetning til 1992-ansvarskonvensjonen er ikke bunkerskonvensjonen begrenset til bare å gjelde bestandige oljer – også utslipp fra bunkers av ubestandig olje omfattes av bunkerskonvensjonen. Konvensjonen har ikke egne regler om ansvarsbegrensning, og vil ikke gripe inn i retten til å begrense ansvaret etter 1996-konvensjonen.

Justisdepartementet har anbefalt at Norge undertegner bunkerskonvensjonen innen undertegningsfristen, 30. september 2002, og tar forbehold for ratifikasjon. Konvensjonen og spørsmålet om undertegning er for tiden på høring.

For øvrig kan det nevnes at Legal Committee i IMO for tiden arbeider med en konvensjon om vrakfjerning, som det tas sikte på å behandle på en diplomatkonferanse i 2004-2005. Det ser foreløpig ut til at heller ikke denne konvensjonen vil inneholde egne regler om ansvarsbegrensning.

2.1.4 Sammenfatning

Oversikten over ansvarssystemene i sjøloven viser at spørsmålet om Norge bør ta forbehold som nevnt i 1996-konvensjonen art. 18 nr. 1 og de øvrige spørsmål knyttet til utforming av norske regler om ansvarsbegrensning for krav som nevnt i sjøl. § 172 første ledd bokstav d) og e), vil ha betydning i forhold til følgende regler i sjøloven:

• de alminnelige regler om ansvarsbegrensning i sjøl. §§ 171 til 182, dvs. de lovbestemmelser som bygger på 1996-konvensjonen,

• ansvaret for fjerning av tankskip for annet formål enn å avverge eller begrense ansvar for forurensningsskade i henhold til reglene i sjøl. § 191 til 207, samt fjerning av vrakgods og annet som er eller har vært om bord i skipet (unntatt bestandig olje),

• ansvaret for forurensningsskade som følge av oljeutslipp fra skip i tilfelle som omfattes av sjøl. § 208, bl.a. utslipp av bunkers og annen ikke-bestandig olje.

2.2 Oversikt over regelverket om ansvarsbegrensning for sjørettslige krav

Regelverket om ansvarsbegrensning av sjørettslige krav i sjølovens kap. 9 II omfatter følgende hovedspørsmål:

• hvilke personer har rett til ansvarsbegrensning,

• hvilke sjørettslige krav er undergitt ansvarsbegrensning,

• de beløpsmessige grenser for ansvaret for krav som er undergitt ansvarsbegrensning,

• gjennomføring av ansvarsbegrensning i enkelttilfelle,

• tap av rett til ansvarsbegrensning.

Hovedregelen er at dette regelverket skal anvendes i alle tilfelle hvor begrensning av ansvar kreves i søksmål ved norsk domstol, sjøl. § 182, jf. § 170 som er omtalt foran under 2.1.1. Når det gjelder enkelthetene vises til fremstillingen hos Thor Falkanger/Hans Jacob Bull, Innføring i Sjørett, 5. utg. 1999, side 158 flg. Her skal bare enkelte forhold omtales.

De personer som har rett til ansvarsbegrensning, er oppregnet i sjøl. § 171. Foruten skipets reder og eier kan også dets befrakter og disponent, samt noen som disse personer hefter for, kreve ansvaret begrenset for krav som oppstår i forbindelse med driften av skipet. Om noen av disse personer kan holdes ansvarlig for tap eller skade som voldes i forbindelse med driften av skipet, må i det enkelte tilfelle avgjøres etter ellers gjeldende erstatningsregler.

Retten til ansvarsbegresning gjelder bare de sjørettslige krav som er oppregnet i sjøl. § 172, og som ikke omfattes av noen av unntakene i sjøl. § 173, se foran under 2.1. Det fremgår av § 172 at retten til ansvarsbegrensning gjelder uansett selve grunnlaget for ansvaret, og det har således ikke betydning om ansvaret bygger på regler om f. eks. arbeidsgiveransvar, objektivt ansvar eller ansvar etter offentligrettslige pålegg. De særlige spørsmål som knytter seg til krav i anledning av fjerning av skip og andre oppryddingstiltak etter sjøulykker, jf. sjøl. § 172 første ledd nr, 4, 5 og 6, behandles nedenfor under 2.3. Ansvaret for andre sjørettslige krav bestemmes fullt ut av ellers gjeldende regler, og slike krav har heller ikke noen innvirkning på gjennomføringen av ansvarsbegrensningen for de krav som er undergitt ansvarsbegrensning.

Ansvarsgrensene fremgår av sjøloven § 175 hvor det angis særskilte begrensningsbeløp for henholdsvis personskadekrav (nr. 1 og 2) og tingsskadekrav og øvrige krav undergitt begrensning (nr. 3). I denne sammenheng er det ansvarsgrensen etter § 175 nr. 3 som er av interesse. Ansvarsgrensen er 1 mill. SDR for alle skip inntil 2000 tonn, og øker deretter med skipets størrelse etter en fastsatt tonnasjeskala, se Ot.prp. nr. 90 (l998-99) side 64. Eksempler på ansvarsgrensen for et utvalg av skipsstørrelser (basert på 1 SDR = NOK 10,-) er følgende:

Ansvarsgrensen gjelder summen av alle krav undergitt ansvarsbegrensningen som oppstår ved en og samme hendelse mot rederen og alle andre som har rett til ansvarsbegrensning for de krav det gjelder (§ 175 nr. 4). Dette prinsippet kan i kortform uttrykkes slik at det for hvert skip skal gjelde en ansvarsgrense for samtlige krav undergitt ansvarsbegrensning som oppstår ved en sjøulykke. Ansvarsgrensen er således ikke knyttet til hvert enkelt krav eller til den enkelte ansvarlige, og den påvirkes derfor heller ikke av at det er flere ansvarlige på skipets side. Overstiger de samlede krav ansvarsgrensen, skal beløpet fordeles forholdsmessig etter størrelsen på kravene etter en slags konkurslignende prosedyre (§ 176, jf. også sjøloven kap. 12). Virkningen av ansvarsbegrensningen er at ansvaret for udekket del av et krav faller bort, jf. sjøl. §§ 180 og 245.

Den som selv har voldt et tap ved forsett eller grov uaktsomhet og med forståelse for at slikt tap sannsynligvis ville oppstå, kan likevel ikke kreve begrensning av dette ansvaret, se sjøloven § 174. Kravet skal likevel tas med ved begrensningen av ansvaret for andre ansvarlige som ikke har utvist slik grov egenfeil. Det vil nedenfor i kapittel 4 bli utførlig redegjort for tolkingen av sjøl. § 174, særlig med henblikk på ansvar for fjerning og andre oppryddingstiltak ved sjøulykker.

2.3 Krav som følge av fjernings- og oppryddingstiltak undergitt ansvarsbegrensning

De krav som gjelder fjernings- og oppryddingstiltak etter sjøulykker og som er undergitt ansvarsbegrensning, er oppregnet i § 172 første ledd nr. 4 til 6. De tolkningsspørsmål disse bestemmelsene reiser er utførlig omtalt i NOU 1980:55 side 17-18.

§ 172 første ledd nr. 4 omfatter krav i anledning av ”hevning, fjerning, ødeleggelse eller uskadeliggjørelse av et skip som er sunket, strandet, forlatt eller blitt vrak, samt alt som er eller har vært om bord i skipet”. I NOU 1980:55 side 17 kommenteres bestemmelsen slik:

”Strandet omfatter alle former for grunnstøting. Skipet kan være både sunket, strandet og forlatt uten å måtte betegnes som vrak. ”Blitt vrak” har på den annen side selvstendig betydning der ingen av de øvrige karakteristikker passer, men skipet like fullt er blitt vrak, for eksempel etter brann eller uvær.”

I forhold til denne bestemmelsen vil det derfor sjelden være nødvendig å avgjøre om et skip som er utsatt for en alvorlig sjøulykke, er blitt vrak eller ikke. Det avgjørende vil normalt være om skipet overhodet lar seg berge. Er skipet ikke forsøkt berget innen rimelig tid etter ulykken, vil det vanligvis måtte betraktes som vrak. Den reelle betydning av § 172 første ledd nr. 4 er således at krav mot rederen på erstatning av kostnadene ved fjernings- og oppryddingstiltak iverksatt etter at skipet er sunket, strandet, forlatt eller blitt vrak, vil være gjenstand for ansvarsbegrensning. Om tiltakene gjelder skipet selv, dets last eller annet som er eller har vært om bord i skipet, er i denne sammenheng uten betydning. Bestemmelsen omfatter også skade som voldes i forbindelse med slike tiltak.

Har skipet vært utsatt for en annen ulykke enn nevnt i § 172 første ledd nr. 4, vil likevel krav i anledning ”fjerning, ødeleggelse eller uskadeliggjørelse av skipets last” være undergitt ansvarsbegrensning, se § 172 første ledd nr. 5. Bestemmelsen omfatter imidlertid også tilfelle hvor skipet selv ikke har vært utsatt for noen ulykke, men hvor skipets last viser seg å utgjøre en fare for skipet, de ombordværende eller omgivelsene. Også denne bestemmelsen vil derfor først og fremst gjelde ansvar for kostnader ved de tiltak som er iverksatt, særlig for å hindre at lasten kan volde skade eller ulempe av betydning.

Ved sjøulykker som medfører skade på f. eks. havneanlegg, bassenger, vannveier og navigasjonshjelpemidler, vil imidlertid kostnadene ved fjerning av skip og last m.v. også kunne oppfattes som en del av ansvaret for tingsskadene. Legges alminnelige regler om erstatningsutmåling til grunn, vil slike kostnader inngå i den samlede erstatning som skadelidte har krav på. I NOU 1980:55 side 17 antas det derfor at erstatningskravet i sin helhet da vil gå inn under sjøloven § 172 nr. 1. Er denne tolkingen riktig, vil § 172 første ledd nr. 4 og 5 bare omfatte tilfelle hvor skadelidte ikke er påført tingsskade, og derfor utelukkende krever erstatning for utgifter og annet tap som følge av fjerning eller unnlatt fjerning av skip og last m.v.

I forhold til gjeldende rett er det uten betydning om et krav henføres under den ene eller andre av underpostene i § 172. Dersom krav som nevnt i § 172 første ledd nr. 4 og 5 går ut av listen, har imidlertid spørsmålet om rekkevidden av § 172 første ledd nr. 1 om krav i anledning av tingsskade ikke lenger bare teoretisk interesse. Legges synet i NOU 1980:55 side 17 til grunn, vil rekkevidden av konvensjonsforbeholdet bli tilsvarende begrenset. Grensen mellom disse bestemmelsene bør derfor vurderes på nytt. Etter Sjølovkomiteens syns taler de beste grunner for at grensen i stedet bør baseres på et skille mellom, på den ene side, selve tingsskaden og de økonomiske følger av denne og, på den annen side, kostnadene ved de fjernings- og oppryddingstiltak som sjøulykken gjør nødvendig.

Sjøloven § 172 første ledd nr. 4 og 5 omfatter bare krav fra tredjemenn, herunder offentlige myndigheter, som har pådratt seg utgifter ved fjernings- og oppryddingstiltak, og som kan kreve erstatning av rederen til dekning av kravene. Tilsvarende omfatter også bestemmelsen i § 172 første ledd nr. 6 bare krav fra tredjemenn i anledning av andre typer av tiltak for å avverge eller begrense skade og tap som ansvaret vil være begrenset for.

Kostnader som rederen har dersom rederen selv setter i verk fjernings- og oppryddingstiltak eller andre skadebegrensende tiltak som nevnt i sjøl. § 172 første ledd nr. 4 til 6, er således ikke undergitt ansvarsbegrensning. Rederens og andre begrensningsberettigedes kostnader ved slike tiltak omfattes ganske enkelt ikke av oppregningen i § 172 av krav undergitt ansvarsbegrensning og tas heller ikke i betraktning på annen måte ved anvendelsen av reglene om ansvarsbegrensning. Slike kostnader må rederen i tilfelle selv dekke i tillegg til de krav som tredjemann har som følge av sjøulykken.

Riktig tolket omfatter altså § 172 første ledd nr. 6 – på samme måte som de øvrige underpostene i § 172 første ledd - bare erstatningskrav mot rederen eller annen person med rett til ansvarsbegrensing, se NOU 1980:55 s. 18. I den tilsvarende bestemmelse i konvensjonen art. 2 bokstav f) sies dette uttrykkelig. Etter konvensjonsteksten omfattes bare ”claims of a person other than the person liable in respect of measures taken in order to avert...”. Dette innebærer at rederens egne kostnader ved tiltak for å avverge skade ikke er undergitt ansvarsbegrensning, og rederen kan derfor heller ikke kreve slike krav tatt i betraktning ved fordeling av begrensningsbeløpet.

Forslag om at rederen skulle gis rett til refusjon i ansvarsbegrensningsfondet av egne utgifter ved tiltak for å avverge eller begrense tap som ansvaret er begrenset for, ble fremsatt på diplomatkonferansen i London i 1976, men fikk ikke nødvendig flertall. Begrunnelsen var at rederen har en plikt til å redusere virkningen av egne skadegjørende handlinger, og at det derfor ville være umoralsk om han fikk dekket utgiftene til slike tiltak i konkurranse med de skadelidtes krav (se NOU 1980:55 side 18). Rederen må derfor selv dekke slike kostander i tillegg til begrensningsbeløpet i de tilfelle hvor summen av krav i anledning av en sjøulykke overstiger ansvarsgrensen slik at de skadelidte kun mottar forholdsmessig dekning av sine krav.

Om rederen etter en sjøulykke har plikt til å treffe tiltak for å avverge eller begrense skade og tap, må imidlertid avgjøres etter ellers gjeldende rettsregler. Dette redegjøres det for under kapittel 3.

2.4 Begrensning av ansvaret for forurensningsskade etter regelverket for internasjonalt oljesølsansvar

Som nevnt foran under 2.1.2 bygger reglene i sjøloven §§ 191 til 207 på det system for internasjonalt oljesølsansvar som er fastsatt i oljeansvarskonvensjonen og konvensjonen om det internasjonale erstatningsfond for oljesølskade. Hovedregelen er at eieren av skipet har objektivt ansvar for forurensningsskade som følge av oljesøl (§ 191 første ledd). Eierens ansvar for all forurensningsskade ved en og samme hending er imidlertid begrenset til det beløp som følger av § 194. Ansvarsbeløpet i § 194 skal fordeles forholdsmessig mellom de skadelidte (§ 195). Overstiger de samlede forurensningsskader ansvarsbeløpet, kan skader som erstatningen fra eieren ikke dekker, kreves erstattet av det internasjonal erstatningsfond (§ 201). Krav oppstått ved samme hending som ikke gjelder slik forurensningsskade, omfattes derimot ikke av reglene i §§ 191 flg., og ansvaret for slike krav må i tilfelle begrenses etter de alminnelige reglene om ansvarsbegrensning i sjøloven kap. 9.

Som forurensningsskade i forhold til disse ansvarssystemene regnes etter § 191 annet ledd også utgifter, skade eller tap som følge av rimelige tiltak som er truffet etter en hendelse som forårsaker eller medfører umiddelbar og betydelig fare for forurensningsskade, og som har til formål å avverge eller begrense slik skade. Som nevnt foran 2.1.2, vil slike tiltak omfatte både fjerning av skip og last og alle andre tiltak som har til formål å avverge eller begrense forurensningsskader som følge av oljesøl.

Har eieren av det skip oljesølet kommer fra, frivillig iverksatt tiltak for å avverge eller begrense oljesøl og forurensningsskade, skal kostnadene ved tiltakene – for så vidt de er rimelige – være likestilt med andre krav ved fordelingen av ansvarsbeløpet (§ 195 tredje ledd, jf. § 207 annet ledd).

Dette innebærer at andre skadelidte kan få redusert sin dekning dersom begrensningsbeløpet ikke er stort nok til å dekke alle kravene. Dersom eierens krav ikke dekkes fullt ut, vil det resterende kunne kreves dekket etter reglene for det internasjonale erstatningsfond for oljesølskade, sjøl. § 201.

Oljesølansvar som ikke bygger på systemet for internasjonalt oljesølansvar reguleres av sjøl. § 208, se avsnitt 2.1.3 ovenfor. § 208 inneholder imidlertid ikke noen henvisning til § 195 tredje ledd. Og som det fremgår under avsnitt 2.3, stenger § 172 første ledd nr. 4 til 6 for at en reder kan kreve tilsvarende refusjon av kostnader ved fjernings- og oppryddingstiltak og andre skadebegrensende tiltak. Kostnader som rederen pådrar seg ved frivillige tiltak for å avverge eller begrense forurensningsskade som reguleres av § 208, kan derfor ikke kreves dekket på lik linje med andre krav ved fordelingen av ansvarsbeløpet. Disse kostnadene må rederen selv dekke i tillegg til ansvarsbeløpet etter sjøloven § 175. Dette er av betydning bl.a. i forhold til utslipp av bunkers fra andre skip enn oljetankskip og oljetankskip som ikke faktisk transporterer olje som last i bulk, se avsnitt 2.1.3.

Eieren av skipet kan ikke kreve å begrense sitt ansvar for forurensningsskade som eieren selv har voldt forsettlig eller grovt uaktsomt og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå, sjøl. § 194 tredje ledd. Ordlyden i denne bestemmelsen svarer helt til sjøl. § 174 som vil bli behandlet nedenfor under 4.