6 Alkohol

6.1 Forbruket av alkohol

6.1.1 En oversikt over det norske alkoholforbruket

Forbruket av alkohol i Norge stammer fra en rekke kilder. Størsteparten av alkoholen kommer fra lovlig innenlands omsetning, dvs. alkohol som er solgt gjennom øl- og vinmonopolbutikker og skjenkesteder med bevilling for salg av alkoholdrikker. Med registrert forbruk mener en den alkoholen som omsettes gjennom disse kanalene, og hvor omsatt mengde blir registrert. Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom den registrerte omsetningen og den totale innenlandske omsetningen gjennom lovlige kanaler; en del av den alkoholen som omsettes gjennom disse kanalene kan unndra seg registrering.

Den alkoholen som selges gjennom lovlige innenlandske kanaler, men som unndrar seg registrering, og den alkoholen som stammer fra andre kilder enn lovlige innenlandske kanaler, kalles uregistrert forbruk. Foruten den alkoholen som selges gjennom lovlige kanaler uten å bli registrert, stammer det uregistrerte forbruket fra turistimport (tax-free kjøp og alkoholdrikker som norske innbyggere har kjøpt avgiftsbelagt i andre land, som de bringer med seg inn i Norge), hjemmeprodusert alkohol og kjøp av innsmuglet alkohol. Alkohol som er kjøpt og konsumert i utlandet, regnes vanligvis ikke med i det uregistrerte alkoholforbruket. 1

Det uregistrerte forbruket består både av legal og illegal alkohol. Den illegale alkoholen stammer fra den alkoholen som selges i norske butikker og skjenkesteder og som unndrar seg registrering, fra hjemmeprodusert sprit, fra kjøp av innsmuglet alkohol og fra kvoteoverskridelser ved tax-free kjøp og turistimport. Den legale uregistrerte alkoholen er hjemmelaget vin og øl og turistimport i overensstemmelse med de tillatte kvoter. Tabell 6.1 viser hvilke kilder det totale forbruket av alkohol stammet fra i 1999, som er det siste året vi har opplysninger om størrelsen på det totale uregistrerte forbruket av alkohol (Horverak, Nordlund og Rossow 2001).

Ser vi bort fra den alkoholen som ble solgt - men ikke registrert - ved innenlandske salgs- og skjenkesteder, sto det registrerte forbruket i 1999 for 75 pst. av all alkoholen som ble drukket, mens det uregistrerte forbruket sto for 25 pst.

Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) foretar med jevne mellomrom omfattende intervjuundersøkelser om den norske befolkningens drikkevaner. 2 Figur 6.1 viser utviklingen i sammensetningen av det norske alkoholforbruket etter kilde i perioden 1973-2002, basert på tall for den registrerte innenlandske omsetningen og intervjudata for det uregistrerte forbruket. 3 Vi ser at etter at forbruket hadde steget i 1970-årene, sank det fra 1980 til midten av 1990-tallet, da det begynte å stige igjen. Det totale alkoholforbruket i 2002 var 7,9 liter ren alkohol pr. innbygger 15 år og over, og det er det høyeste i hele den perioden vi ser på, rundt 0,5 liter høyere enn i 1980. Forbruket av registrert alkohol økte med om lag en halv liter fra 1973 til 2002, mens forbruket av uregistrert alkohol økte med over én liter, noe som svarte til en fordobling av det uregistrerte forbruket. Veksten har vært særlig sterk for grensehandel, turistimport og kjøp av smuglersprit.

Kilde: SIRUS.

Ser vi på sammensetningen av befolkningens alkoholforbruk etter drikkesort, slik det er gjort i figur 6.2, ser vi at vin har økt sin andel av alkoholforbruket betydelig, mens brennevinsandelen har gått tilbake. I følge intervjudataene utgjorde brennevin i 1973 45 pst. av alkoholforbruket regnet i ren alkohol, mens andelen i 2002 var redusert til 29 pst. Også øl har fått redusert sin andel, fra 41 til 38 pst., mens vin har økt sin andel av alkoholforbruket fra 14 til 32 pst. I tillegg har vi fått et nytt produkt, rusbrus og fruktdrikker, som i 2002 utgjorde 1 pst. av det samlede alkoholforbruket.

Kilde: SIRUS.

Denne kraftige endringen i den norske befolkningens drikkevaner kan ikke forklares ved hjelp av endringer i priser, inntekt og tilgjengelighet, men skyldes at folk har endret sine preferanser med hensyn til hva de ønsker å drikke. Det har vært en trend bort fra brennevin og over på vin og – i mindre grad - øl. En tilsvarende trend har en sett i en rekke andre land, og særlig i land hvor vin tidligere sto for en relativt liten del av alkoholforbruket. I dag kan det også synes som om et nytt produkt forsøker å etablere seg på alkoholmarkedet, rusbrus, dvs. gjæret fruktdrikk eller fruktdrikk tilsatt alkohol. Rusbrusen kan komme til å erobre større markedsandeler etter at det fra 2003 ble tillatt solgt i dagligvarebutikker med ølbevilling, og da sannsynligvis på bekostning av øl.

Trenden til høyere forbruk av svakere drikker har vært særlig sterk når vi bare ser på det registrerte forbruket. Det registrerte forbruket av vin ble mer enn tredoblet fra 1973 til 2002, mens det registrerte brennevinsforbruket ble halvert. Det registrerte forbruket av øl økte i samme tidsrom med 15 pst. Den uregistrerte omsetningen av brennevin har imidlertid ikke vist den samme utviklingen som salget gjennom Vinmonopolet; fra 1973 til 2002 ble det uregistrerte brennevinsforbruket om lag fordoblet regnet i ren alkohol pr innbygger 15 år og over. Hovedårsaken til veksten i det uregistrerte brennevinsforbruket er økt turistimport i form av tax-free varer og grensehandel, og økt bruk av smuglersprit. Det uregistrerte forbruket av vin har også økt, fra 0,35 liter i 1973 til 0,82 liter i 2002, og det samme gjelder øl, som har økt fra 0,04 til 0,12 liter.

6.1.2 Nærmere om det uregistrerte alkoholforbruket

Som nevnt har Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) gjennom en årrekke forsøkt å følge utviklingen i det uregistrerte alkoholforbruket ved å foreta intervjuer av landsomfattende, representative utvalg av den norske befolkningen om deres forbruk av all slags alkohol, også den de måtte lage selv, kjøpe i utlandet eller kjøpe ulovlig innenlands. Den siste undersøkelsen ble gjort høsten 1999.

I tabell 6.2 vises SIRUS' anslag for det uregistrerte alkoholforbruket for årene 1979, 1994 og 1999 (Horverak, Nordlund og Rossow 2001). Tabellen viser at det uregistrerte forbruket økte noe fra 1979 til 1994. Økningen skyldtes i sin helhet økt smugling og turistimport, herunder grensehandel. Forbruket av hjemmebrent syntes å ha avtatt, og det samme gjorde forbruket av hjemmeprodusert øl og vin. I perioden fra 1994 til 1999 holdt det uregistrerte forbruket seg så godt som uendret. Det synes som om tendensen til nedgang i forbruket av hjemmebrent og hjemmeprodusert vin har stoppet opp, hjemmeproduksjonen var i 1999 på samme nivå som i 1994 for både brennevin og vin. Beregningene viser at salget av smuglersprit var noe lavere i 1999 enn i 1994. Derimot økte turistimporten noe.

Tallene for det uregistrerte forbruket er basert på intervjudata, og beheftet med de svakheter slike data vanligvis har. En av de største svakhetene er at folk ved intervjuundersøkelser har en tendens til å underrapportere sitt forbruk av alkohol. Det er vanlig å få anslag som utgjør mellom 35 og 70 pst. av det offisielt registrerte forbruket (Lemmens 1991), i Norge vanligvis ca. 50 pst. (Nordlund 1993). Mye tyder på at slik underestimering på langt nær gjør seg gjeldende i samme grad når det gjelder privatimporten (Fugleberg 1997). Dette skyldes nok dels at det er lettere å huske de (vanligvis) relativt få gangene en har vært i utlandet og hvor mye alkohol en har tatt med seg hjem, dels at spørsmålene kan oppfattes som mindre følsomme enn spørsmål om eget forbruk, og dels at måten importen beregnes på er teknisk enklere enn prosedyrene for estimering av konsumet. I tabell 6.2 er det tatt hensyn til underrapporteringen når det gjelder smuglersprit og hjemmeproduksjon, mens en ved estimeringen av de kvanta som er importert ikke har tatt hensyn til eventuell underrapportering. Likevel kan nok en viss underestimering forekomme, og resultatene må ses i lys av dette.

Det kan være grunn til å merke seg at anslagene for det uregistrerte forbruket i 1994 stemmer godt overens med det Norström (1998) beregnet ut fra forskjellen mellom en forventet utvikling av visse alkoholrelaterte skader (alkoholrelatert dødelighet, selvmord, promillekjøring og voldskriminalitet) på grunnlag av utviklingen i det registrerte forbruket, og utviklingen i det faktiske skadeforløpet. Norström kom fram til at det uregistrerte forbruket i 1994 var 1,76 liter ren alkohol pr. person 15 år og over, noe som bare var litt lavere enn anslaget på grunnlag av intervjudataene.

ECON – senter for økonomisk analyse - beregnet det uregistrerte forbruket til å være 1,96 liter ren alkohol pr voksen innbygger i 1997 (ECON 1999). ECONs beregninger bygget også på tall fra SIRUS sine intervjuundersøkelser, men de gjorde noen små endringer når det gjaldt forutsetningene for å beregne omfanget av smuglersprit. Heller ikke ECONs anslag skiller seg vesentlig anslagene til SIRUS.

Ser en nærmere på det uregistrerte forbruket, er det særlig for brennevin at det utgjør en betydelig del av det totale forbruket. Faktisk er det uregistrerte forbruket av brennevin større enn det registrerte. Dette er vist i figur 6.3. For vin utgjorde det uregistrerte forbruket i 1999 vel 30 pst. av det totale vinforbruket, mens det for øl bare utgjorde 3 pst.

Kilde: SIRUS.

Sammensetningen og omfanget av det uregistrerte forbruket er vist i figur 6.4. Det uregistrerte forbruket av brennevin er større enn det uregistrerte forbruket av både vin og øl, og det uregistrerte forbruket av øl er relativt ubetydelig. Både for brennevin og vin står hjemmeproduksjonen for den største delen av det uregistrerte forbruket, men også turistimporten utgjør en betydelig del. Smugling er bare av betydning når det gjelder sprit, omsetning av innsmuglet vin og øl for direkte salg til forbrukere er ubetydelig. En kan imidlertid ikke se bort fra at slikt salg kan forekomme til butikker og skjenkesteder.

Kilde: SIRUS.

6.1.3 Grensehandelen med alkohol

Den private importen av alkohol skjer enten i form av tax-free kjøp, eller ved at en kjøper alkohol som er beskattet i det landet en handler. En stor del av den alkoholen som er kjøpt i beskattet form i utlandet, består av det vi kaller grensehandel. Grensehandel med alkohol trenger ikke å være motivert alene av lave alkoholpriser, men like mye av lave priser på andre varer (lokkevarer). En forutsetning for grensehandel med alkohol er imidlertid at alkoholdrikker er billigere i nabolandet enn i hjemlandet.

Den største delen av grensehandelen med alkohol skjer over grensen til Sverige, men det skjer også innkjøp i Danmark. En stor del av den handelen som skjer i forbindelse med reiser til Danmark, er tax-free handel på ferger og flyplasser, og er altså ikke grensehandel slik utvalget definerer begrepet. Grensehandelen over den finske og russiske grensen er relativt ubetydelig i landsmålestokk, selv om den kan være betydelig i de regioner slik handel finner sted.

Data om den private importen til Norge er innhentet som del av en serie landsomfattende intervjuundersøkelser gjennom flere år, første gang i 1962. I undersøkelsene i 1994, 1999 og 2002 ble det, i tillegg til data om privatimporten totalt, også innhentet data eksplisitt om grensehandelen, med særlig vekt på handelen fra Sverige. I det følgende legges det særlig vekt på data fra de tre siste undersøkelsene. Endringene er i hovedsak meget klare, og de er statistisk signifikante på 5 pst. nivå.

Tabell 6.3 er basert på tall fra Vedlegg 2. Turistimporten er splittet på grensehandel med Sverige og annet, hvorav størsteparten er tax-free kjøp. 4

Vi ser at fram til 2002 utgjorde grensehandelen med Sverige bare en liten del av den totale private importen. Men ifølge intervjuundersøkelsene ble grensehandelen med alkohol med Sverige firedoblet fra 1999 til 2002, og i 2002 sto den for 36 pst. av den totale private importen. Grensehandelen med Sverige utgjorde i 2002 rundt 4 pst. av det totale alkoholforbruket i Norge. Også tax-free handelen økte i perioden 1994-2002, men betydelig svakere enn grensehandelen med Sverige. Tax-free handelen sto i 2002 for 7-8 pst. av det totale alkoholforbruket. Samlet sto altså turistimporten for 11-12 pst. av det totale alkoholforbruket i Norge.

Som nevnt hefter det stor usikkerhet til beregningene basert på intervjuundersøkelsene. Lund, Trolldal og Ugland (1999) har forsøkt å anslå volumet av grensehandelen mellom Norge og Sverige ved å ta utgangspunkt i differensen mellom salget i Systembolagets butikker i kommunene ved grensen mot Norge, og salget i lignende kommuner som ikke er utsatt for grensehandel. De forutsatte at en kunne forvente at en svensk innbygger i grensekommunene drakk like mye som en svensk innbygger i kontrollområdene, slik at forskjellen mellom forbruket pr. svensk innbygger i grensekommunene mot Norge og i kontrollområdene, skyldtes grensehandelen. De kom fram til at grensehandelen i 1997 svarte til om lag 404 000 liter ren alkohol eller rundt 11 centiliter ren alkohol pr. innbygger 15 år og over, altså noe høyere enn anslaget for 1999 basert på intervjudata. Lund, Trolldal og Ugland understreker imidlertid at det er stor usikkerhet ved anslaget. Ikke minst er det knyttet usikkerhet til om kontrollområdet er representativt for grensekommunene med hensyn til vanlig turisttrafikk.

Det er grunn til å understreke at denne metoden vil ha en tendens til å overvurdere betydningen av grensehandel. Det skyldes to forhold: For det første er mye av den alkoholen som handles i de svenske grensekommunene av norske menn og kvinner ikke grensehandel etter utvalgets definisjon. I mange tilfeller er det snakk om handel som er gjort på ikke-handelsmotiverte reiser, som ferie-, fritids- og arbeidsreiser. For det annet er det en større andel turiststeder blant grensekommunene enn blant de kommuner som ble brukt som kontrollområde. Dette gjør at noe av den forskjellen vi tilskriver grensehandelen, i virkeligheten skyldes alkohol kjøpt av turister, uansett om de er norske eller ikke.

For å se om den metoden Lund, Trolldal og Ugland brukte viser samme sterke vekst i grensehandelen som intervjudataene, har utvalget beregnet meromsetningen i grensekommunene for årene 1999 til 2002 på nøyaktig samme måte som de gjorde. Resultatene av beregningene er vist i tabell 6.4.

I 2002 har utvalget anslått meromsetningen i grensekommunene til rundt 12 mill vareliter, noe som er 150 pst. mer enn i 1999. Regnet i ren alkohol pr. innbygger blir veksten noe mindre (110 pst.), siden det er de svakeste alkoholtypene (svakvin, cider og øl) som har økt mest. Og selv om meromsetningen ikke i sin helhet består av grensehandel, kan det være større grunn til å hevde at endringene i meromsetning gjør det. Det betyr at grensehandelen med vin har blitt mer enn tredoblet siden 1999, mens grensehandelen med øl solgt av Systembolaget har økt med 130 pst. Veksten i anslagene over grensehandelen med Sverige er noe svakere enn det intervjudataene viste, men det er ingen tvil om at grensehandelen har vokst meget sterkt siden 1999.

En svakhet ved den metoden utvalget her har benyttet, er at den – i motsetning til Nordlunds anslag - bare tar hensyn til det ølet som selges gjennom Systembolaget, dvs. det ølet som har en alkoholstyrke rundt 5 volumprosent. I tillegg selges det i svenske dagligvarebutikker et øl med alkoholstyrke 3,5 volumprosent, dvs. en alkoholstyrke midt i mellom norsk lettøl og pilsnerøl. Det er en betydelig grensehandel også med dette ølet. Et skjønnsmessig anslag på denne handelen er 5 mill. liter i 2002, altså omlag det samme som meromsetningen av øl fra Systembolagets utsalg. Dette er sannsynligvis et forsiktig anslag.

Det danske Institut for grænsehandelsforskning har anslått den norske grensehandelen med alkohol i Danmark til å være 0,3 mill. liter brennevin, 1 mill. liter vin og 2,6 mill. liter øl i 2001 (Skatteministeriet 2001). Tallene er meget usikre. For grensehandelen med Russland finnes det ingen tall. Vin- og brennevinsimportørenes forening har, på bakgrunn av det finske alkoholmonopolets salg i butikken i Utsjoki, anslått grensehandelen med Finland til 65 000 liter brennevin, 70 000 liter vin og 13 000 liter øl i 2002 (VBF 2003).

Tabell 6.5 viser den samlede grensehandelen med alkohol med Sverige, Danmark og Finland, når vi tilskriver grensehandelen all meromsetning i grensekommunene. Tabellen viser også hvor stor del grensehandelen utgjør i forhold til salget gjennom Vinmonopolets butikker og dagligvarebutikkenes ølsalg. Anslagene er basert på tallene i tabell 6.4, tillagt 5 mill. liter folköl kjøpt i svenske dagligvarebutikker. I følge utvalgets beregninger utgjorde grensehandelen i 2002 12 pst. av det totale salget av alkohol gjennom disse to kanaler. Imidlertid er det grunn til å understreke at anslaget for grensehandelen med sterkt øl, vin og brennevin trolig er noe høyt, som nevnt foran.

6.2 Etterspørselen etter alkohol

6.2.1 Alkoholavgifter og alkoholpriser

Utvalget er særlig opptatt av hvordan etterspørselen i det norske markedet endres når de norske alkoholavgiftene endres. Siden det er en enkel sammenheng mellom alkoholavgifter og pris, og siden det er prisen som uttrykkes i markedet, må vi imidlertid måle effekten av avgiftsendringene på etterspørselen ved å gå veien om effekten av prisendringer. Likning (1) viser sammenhengen mellom priser og avgifter.

(1)    p = (c + a)*1,24

Her er p pris i innenlandske butikker, c kostnader og avanse til produsent/importør, grossist og detaljist, og a alkoholavgift og emballasjeavgift. 5 For å komme fram til prisen må en legge til merverdiavgiften, som regnes både av kostnader og andre avgifter (merverdisatsen er i dette tilfelle 24 pst.). Vi ser at for gitte kostnader og avanse og merverdisats er det en fast sammenheng mellom avgifter og pris. På en flaske vanlig brennevin utgjorde kostnadene i 2002 rundt 18-20 pst., på ei flaske vin rundt 40 pst. og på ei flaske pilsnerøl også rundt 40 pst. Merverdiavgiften utgjør rundt 20 pst. av prisen. Det øvrige er i all hovedsak alkoholavgifter. Alkoholavgiftene og merverdiavgiften utgjør til sammen 80 pst. av butikkprisen på ei flaske brennevin, og 60 pst. av øl- og vinprisen. Gjennom avgiftene kan dermed myndighetene i stor grad bestemme nivået for alkoholprisene her til lands.

For ei flaske brennevin vil en økning i alkoholavgiftene på 10 pst., forutsatt uendret avanse, gi seg utslag i en prisøkning på rundt 7,5 pst., mens en tilsvarende avgiftsøkning på vin og øl øker prisen med rundt 5 pst.

Siden Staten er den eneste institusjonen som kan pålegge alkoholavgifter, kan en se på særavgiften på alkohol på samme måte som en betrakter monopolprofitten i en privat bedrift. Særlig gjelder dette sterkt øl, vin og brennevin, som bare selges gjennom et statlig monopol, men også ølavgiften kan ses på som en monopolprofitt, som staten tar inn fra markedet. Statens oppgave blir å finne fram til en optimal tilpasning, det vil si en tilpasning som både tar tilstrekkelig hensyn til et ønske om å maksimere statens inntekter, og å redusere de skadene som følger av alkoholforbruket.

6.2.2 Faktorer av betydning for etterspørselen etter alkohol

Etterspørselen etter alkohol i et avgrenset marked avhenger i hovedsak av de samme faktorer som etterspørselen etter de fleste andre varer, dvs. varens pris og kvalitet, dens tilgjengelighet, tilgjengeligheten til andre markeder for den samme varen, etterspørrernes inntekt og av trendmessige svingninger. Etterspørselen etter alkoholdrikker vil også – slik mange andre varer er det - være påvirket av sesongmessige variasjoner.

Regulering av prisen på og tilgjengeligheten til alkoholdige drikkevarer har vært de viktigste instrumentene i norsk alkoholpolitikk. I tillegg har en lagt vekt på å forsøke å endre drikkevanene bort fra brennevin og over mot alkoholsvakere drikker som vin og øl. Prisene blir regulert av Stortinget gjennom avgiftsvedtak, mens tilgjengeligheten i hovedsak er blitt regulert gjennom et kommunalt bevillingssystem. Drikkevanene har blitt forsøkt påvirket både gjennom pris- og tilgjengelighetsinstrumentene, og ved informasjonsvirksomhet.

Likning (2) gir et formalisert uttrykk for etterspørselen etter alkoholdrikker på det innenlandske markedet.

(2)   E₁ =f(p₁, p₂, Q₁, Q₂, I, T₁, T₂, t)

E er etterspurt volum på det innenlandske markedet, p₁ prisen på det innenlandske markedet, p₂ prisen på andre markeder, Q₁ kvaliteten på varer solgt på det innenlandske markedet, Q₂ kvaliteten på varer solgt på andre markeder, I er et mål på etterspørrernes inntekt, T₁ er et mål på varens tilgjengelighet på det innenlandske markedet, T₂ er tilgjengeligheten til andre markeder, t tar vare på eventuelle trender og f uttrykker formen på den matematiske sammenhengen mellom etterspørselen og de øvrige variablene. Siden (2) uttrykker etterspørselen på årsbasis, er det ikke tatt med noen variabel for å ta vare på sesongmessige variasjoner.

På samme måte som det eksisterer etterspørsel mot det innenlandske markedet, finnes det etterspørsel rettet mot hvert av de alternative markedene, dvs. markedene for hjemmelaget og innsmuglet sprit, tax-free varer og grensehandel. Likning (3) gir et formelt uttrykk for hva etterspørselen rettet mot disse markedene avhenger av.

(3)    E₂ = g(p₁, p₂, Q₂, T₂, t)

I forhold til (2), ses det bort fra alle andre kjennetegn ved det innenlandske, legale markedet enn prisen på de varene som selges der. For noen tiår siden spilte nok også tilgjengeligheten på det innenlandske markedet en rolle, men i dag er tilgjengeligheten til øl, vin og brennevin relativt god over så godt som hele landet, og manglende tilgjengelighet er bare i unntakstilfeller årsak til å handle andre steder enn i norske butikker.

I tillegg til prisen på det innenlandske, legale markedet, vil etterspørselen på markedene for det vi kaller uregistrert alkohol avhenge av prisen på disse markedene, av kvaliteten på varene og av tilgjengeligheten til markedene for uregistrert alkohol.

Etterspørselen vil også avhenge av hvor mange det er som finner det moralsk forsvarlig å kjøpe alkoholvarer på det illegale markedet. Dette forholdet kan vi ta hensyn til ved å innføre en skiftparameter som skal representere samfunnsmoralen i likningene (2) og (3). Ved endringer i samfunnsmoralen vil etterspørselen etter illegal alkohol få et negativt eller positivt skift, selv om alle andre forhold som påvirker etterspørselen er uendret. En annen måte å ta hensyn til at innbyggernes holdning til å kjøpe illegal alkohol kan endres, er å anta at det er en sammenheng mellom prisen på det innenlandske markedet, og hvor mange det er som vil kjøpe illegal alkohol. En vanlig forutsetning er at flere og flere vil være villige til å begå lovbrudd, desto høyere fortjenesten forbundet med lovbruddet er. I dette tilfellet vil endringer i folks moralske aksept komme til uttrykk gjennom priselastisiteten. I samfunn med høy moral med hensyn til dette fenomenet, vil priselastisiteten ha lavere tallverdi enn i samfunn hvor kjøp av illegal alkohol er alminnelig godtatt.

Figur 6.5 viser hvordan en kan tenke seg at etterspørselen etter alkoholdrikker ser ut når alle andre forhold enn prisen holdes konstant. Prisen på y-aksen viser til pris i det innenlandske, legale markedet. Den stiplede linjen representerer etterspørselen rettet mot dette markedet. Vi ser at etterspurt kvantum avtar når prisen øker. Den tynt trukne linjen viser etterspørselen etter illegal alkohol. Her vil etterspørselen øke når prisen på det innenlandske markedet øker. På begge etterspørselskurvene er det to knekkpunkter. Det ene kan tenkes å representere prisen i Sverige, mens det andre kan være et uttrykk for at prisen på det innenlandske markedet er blitt så høy at få vil lenger ha noen moralske skrupler med å kjøpe illegal alkohol.

Den kraftige linjen på figur 6.5 representerer den totale etterspørselen etter alkohol. Når prisen blir tilstrekkelig høy, vil den totale etterspørselen øke når prisen øker på det legale, innenlandske markedet. Det er slike betraktninger som ligger til grunn for påstander om at alkoholprisene i Norge nå er så høye at de virker mot sin hensikt. Om dette virkelig er tilfelle, avhenger imidlertid av flere forhold, hvorav de viktigste er hvordan etterspørselen i de to markedene reagerer på prisendringer, og hvor stort andel av forbruket som stammer fra de to markedene. Om det uregistrerte forbruket bare utgjør en liten andel av det totale forbruket, slik tilfellet er for øl og vin, er det lite sannsynlig at en nedgang i den innenlandske prisen vil føre til et redusert totalt forbruk, eller at en økning i prisen vil føre til at etterspørselen på de andre markedene stiger mer enn nedgangen i salget på det innenlandske markedet. For brennevin kan situasjonen være annerledes, for her utgjør det uregistrerte forbruket en like stor andel av totalforbruket som det registrerte. Men så lenge det ikke er snakk om å fjerne alkoholavgiftene helt, vil store deler av det uregistrerte brennevinsforbruket være lite påvirket av avgiftsendringer (f eks tax-free kjøp og hjemmebrent), noe som bidrar til å gjøre etterspørselen på markedet for uregistrert brennevin forholdsvis lite priselastisk.

6.2.3 Nærmere om alkoholpriser og etterspørsel

6.2.3.1 Innenlands pris

Internasjonalt er det gjort en rekke undersøkelser om sammenhengen mellom etterspørselen etter alkoholholdige drikker og pris, og "det er godt dokumentert at økte priser fører til lavere alkoholsalg, men det er usikkerhet om størrelsen på effekten" (NOU 2003, s. 57). Styrken i sammenhengen måles gjerne ved priselastisiteten, som er et mål på størrelsen på den relative endringen i salgsvolum i forhold til den relative endringen i prisen. Effekten av prisendringer på salget og forbruket kan variere fra land til land, mellom befolkningsgrupper med ulikt forbruksnivå og mellom ulike befolkningsgrupper, ikke minst avhengig av deres mulighet til å skaffe seg alkoholdrikker fra andre prisregimer. For eksempel kan det være grunn til å anta at befolkningen i grenseområdene mot Sverige vil være mer følsomme for prisendringer enn den delen av befolkningen som bor langt fra grensen. En studie fra England viste imidlertid ingen slik forskjell mellom regioner med lett adgang til kontinentet (Syd-England) og resten av landet (Smith 1999).

Det faktum at priselastisitetene varierer fra land til land, skyldes forskjeller i relative prisforhold mellom ulike varer, inntektsnivå, og ulike sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske forhold som har betydning for etterspørselen etter alkoholholdige drikker. Det har derfor liten hensikt å benytte anslag fra andre land i norske analyser når en skal beregne følgene for etterspørselen av endringer i prisen.

Varegruppene øl, vin og brennevin består heller ikke av homogene varer, og det finnes ingen faktisk etterspørsel etter disse vareaggregatene. Etterspørselen er rettet mot konkrete varer, slik som f eks Ringnes pils på flaske, Rødvin på flaske, Koskenkorva vodka, etc. I noen studier omfatter gruppen vin også sterkviner, dvs. portvin, vermut, sherry og lignende, som er helt andre varer enn bordvin. Men heller ikke bordvin er noen homogen gruppe, selv når vi ser bort fra ulikheter i kvalitet. I Norge er f eks forholdet mellom salget av rødvin og hvitvin 3:1, mens tilsvarende forhold i Sverige er 3:2, og i England 1:1 (Vinmonopolet 2002). "Pappvin" utgjør videre en mye større del av vinsalget i Norge enn i de fleste andre land. På den annen side utgjør flaskeølet fremdeles en mye større andel av ølsalget i Norge enn i Sverige, hvor nesten alt ølet selges på boks. Alle disse forskjellene ved produktene forsvinner under aggregatene øl, vin og brennevin, men de vil like fullt ha betydning for hvordan de ulike aggregatene påvirkes av prisendringer.

Et forhold som vanskeliggjør aggregering, er altså at en i tillegg til ølet også selger innpakning. Selv om det ikke er noen kvalitetsmessig forskjell på det ølet en kjøper på boks og på flaske, er det likevel ikke samme vare. Et eksempel på innpakningens betydning er den veksten en har hatt i salget av øl på boks etter at boksene fikk redusert sin emballasjeavgift. På tross av at øl på boks i 2002 var 13 pst. dyrere enn tilsvarende øl på flaske, økte øl på boks sin andel av den totale ølomsetningen fra 17 pst. i 1999 til 38 pst. i 2002. Forbruket av øl totalt gikk heller ikke ned som en følge av overgangen til dyrere øl, tvert imot økte salget av øl (med pilsnerstyrke) fra 209 mill liter i 1999 til 219 mill liter i 2002. Prisen er altså langt fra den eneste egenskapen ved produktet som avgjør forbrukernes valg. I dette tilfellet er det uten tvil vekt og volum, som er de egenskaper som skiller flaskeøl fra boksøl. De samme egenskaper, i tillegg til at pappvinen holder seg godt i åpnet tilstand, skiller pappvin på 3 liters kartonger fra vin på flasker, og gjør at pappvinen i dag utgjør rundt 40 pst. av det totale salget av svakvin på Vinmonopolet. Pappvinen er imidlertid ikke dyrere enn tilsvarende vin på flaske.

En annen svakhet ved en del av de studiene som er gjort, er at de ser på det totale forbruket av øl, vin og brennevin, uten å skille mellom det som blir solgt i butikker og det som blir solgt på serveringssteder. Dette er to atskilte markeder, og etterspørselen etter alkoholdrikker på innenlandske serveringssteder er ikke særlig påvirket av forholdene på andre markeder for alkoholservering. Det er også tvilsomt om faktorer som pris, inntekt og tilgjengelighet har samme betydning for etterspørselen på skjenkestedene, som for etterspørselen i butikk.

Den manglende homogeniteten mellom varene innenfor de ulike gruppene, fører også til vanskeligheter når en skal måle prisen på varegruppene. For å løse dette problemet, benytter en seg av indekser hvor salget av de ulike varene og/eller deres priser inngår som vekter. Men selv når en gjør det, unngår en ikke problemene med at de stadig endrede vektene betyr at den varen en beregner prisen på, ikke er den samme over tid.

På tross av alle de vanskeligheter som her er nevnt, er det gjort en rekke studier av sammenhengen mellom priser og etterspørsel på øl, vin og brennevin. Noen er også gjort med utgangspunkt i norske data. En tidsserieanalyse av sammenhengen mellom salget og prisene på vin og brennevin basert på data for perioden 1960-1974 (Horverak 1977), og en tilsvarende undersøkelse basert på data fra 1960-1991 (Strand 1993), viste begge at salget av vin og brennevin gikk ned når prisene økte. Det samme viste en tidsseriestudie fra 1998 basert på data for perioden 1970-1996, som også omfattet øl (ECON 1999). Det er brukt noe ulike tilnærmingsmåter og datasett i de tre studiene, men alle viser at salget går ned når prisene øker. En antar også at prisvirkningene er symmetriske, dvs. at salget vil øke i samme grad når prisene går ned, som det vil avta når prisene økes. Resultatene fra undersøkelsene er vist i tabell 6.6.

En ser at verdien av priselastisiteten varierer fra studie til studie, både avhengig av hvilken modell en benytter, hvilken periode en ser på og hvilket datasett en benytter. Studiene viser at etterspørselen etter vin og brennevin syntes å være noe mer prisfølsom enn etterspørselen etter øl. Nå var det bare én av de norske studiene som så på priselastisiteten for øl, men om den beregnede priselastisiteten for øl er korrekt, betyr det at etterspørselen etter øl i bare liten grad påvirkes av prisendringer.

Skog et al. (1993) forsøkte å anslå følgene for alkoholforbruket av at alkoholprisene ble senket til hhv. svensk, dansk og tysk nivå. I den forbindelse benyttet de en priselastisitet for øl på -1,0, for vin på -1,3 og for brennevin på -0,9. Horverak et al. (2001) gjennomførte en tilsvarende studie, og de benyttet da priselastisiteter på -0,5, -1,1 og -1,0 for henholdsvis øl, vin og brennevin. I sin analyse fra 1999 fravek ECON sitt eget estimat for elastisiteten for brennevin på -0,6, og anslo den i stedet til -1,0. For øl og vin opprettholdt en de verdier de hadde kommet fram til, dvs. -0,3 for øl og -1,1 for vin. Endelig benytter Finansdepartementet verdier på priselastisitetene i sine modeller når de anslår provenyinngangen. Disse anslagene er basert på Statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelser. For 2002 var disse verdiene -0,5 for øl, og -1,0 både for vin og brennevin. Tabell 6.7 gir en oversikt over de anslagene som er benyttet.

Også i internasjonale studier finner en gjerne at etterspørselen etter øl er mindre elastisk enn etterspørselen etter vin og brennevin (Österberg 1995). Som for Norge varierer elastisitetene mye fra en studie til en annen, og fra en periode til en annen.

Alle de studiene det her er referert til tar en rekke forbehold, ikke minst med hensyn til at det er stor statistisk usikkerhet knyttet til analysene. Det er også slik at de faktiske elastisitetene vil variere over tid, mens en i analysene forutsetter at de holder seg uendret innenfor den perioden en ser på. Horverak (1977) så nærmere på variasjonen over tid i sin studie basert på data fra 1960-1974. Han delte materialet inn i tre 5-års perioder, og fant at priselastisiteten for brennevin varierte fra -1,2 til -1,6, for svakvin fra -0,5 til -1,6 og for sterkvin fra -0,9 til -2,8.

I modellanalysene i kapittel 10 har utvalget valgt å bruke de samme elastisitetene som Horverak et al. i arbeidet med å kalibrere modellen. Unntaket er størrelsen på elastisiteten for øl som er endret fra -0,5 til -0,7. Hovedårsaken til det er en antakelse om at etterspørselen etter øl har blitt noe mer elastisk etter at rusbrus har blitt tilgjengelig i dagligvarebutikkene, og etter at grensehandelen med øl har vist en betydelig økning som følge av at ølet er blitt billigere i Sverige.

6.2.3.2 Prisen på uregistrert alkohol

Etterspørselen etter alkohol på det innenlandske markedet vil som nevnt også være påvirket av prisen på andre markeder. Prisen på hjemmebrent og smuglersprit har mindre betydning for etterspørselen etter innenlands alkohol; og det samme har prisen på tax-free markedet. For disse markedene er den avgjørende faktoren at de i det hele tatt er tilgjengelige. Den aktuelle prisen på disse markedene er av mindre betydning, for den vil alltid være langt under Vinmonopolets priser. Den prisen som har størst direkte betydning for etterspørselen i Norge, er prisene på våre nabomarkeder, og da særlig prisen i Sverige.

Figur 6.6 viser utviklingen i prisforskjellen mellom norske og svenske priser regnet i norske kroner til den aktuelle valutakurs. I det ene tilfellet (årene 1994-2000) ser vi på utviklingen i gruppen alkoholholdige drikker målt ved såkalte prisnivåindekser (Bruksås, Myran og Svennebye 2001). I det andre tilfellet ser vi på utviklingen i prisen på vanlig innenlandsk produsert øl (gjennomsnittsprisen for gulløl og pilsnerøl), og prisen på de samme vin- og brennevinsmerkene, regnet i norske kroner. 6

Kilde: SIRUS.

Vi ser at prisforskjellen mellom Norge og Sverige på øl og svakvin har økt kraftig fra midten av 1990-årene fram til 2002. For sterkvin og brennevin er endringen beskjeden. I 1996 var den gjennomsnittlige ølprisen om lag lik i Norge og Sverige. I 1996 lå prisen på norsk øl, regnet i NOK, om lag 35 pst. over prisen i Sverige. I 2002 lå prisen i Norge 120 pst. over prisen i Sverige. Også svakvin ble relativt dyrere i Norge enn i Sverige i løpet av den samme perioden. I 1996 lå vinprisene i Norge rundt 30 pst. over prisene i Sverige, i 2002 var forskjellen 80 pst.

Som nevnt i avsnitt 6.1.3, har vi sett en kraftig vekst i grensehandelen med Sverige i perioden 1999-2002. I denne perioden økte prisforskjellen - regnet i norske kroner - mellom øl kjøpt i Norge og Sverige med 25 pst., for vin med 20 pst. og for brennevin med 3 pst.. For sterkvin er prisforskjellen mindre i 2002 enn det den var i 1999. Men fremdeles er svensk sterkvin billigere enn norsk, slik at det lønner seg å handle slik vin i Sverige, ikke minst hvis en likevel besøker et Systembolag.

En kompliserende faktor ved å sammenligne norske og svenske alkoholpriser, er at de er sterkt påvirket av variasjoner i valutakursen, noe vi ikke minst har fått erfare i de senere år. Dette gjør at alkoholprisen mellom Norge og Sverige vil variere uavhengig av den avgiftspolitikken som føres.

Veksten i de relative prisforskjellene i de siste par år skyldes i stor grad at den norske krona har styrket seg kraftig i forhold til den svenske. For å rendyrke virkningene av endringene i priser og avgifter, har utvalget beregnet prisene i Norge og Sverige forutsatt at valutakursen hadde holdt seg konstant lik 100 i hele det tidsrommet vi ser på. Dette er gjort i figur 6.7, og vi ser at bildet nå blir ganske annerledes. I følge figur 6.7 ble sterkvin og brennevin relativt billigere i Norge enn i Sverige fra 2000 til 2002, forholdet mellom ølprisene holdt seg konstant mens svakvin ble relativt billigere i Sverige. Hovedårsaken til at svenske alkoholdrikker ble relativt billigere enn norske i tida etter årtusenskiftet, var altså først og fremst utviklingen i valutakursene. Men også ved uendrete valutakurser var det fremdeles betydelig billigere å handle alkohol i Sverige enn i Norge. Vi ser at i forhold til midt på 1990-tallet, har forskjellen mellom norske og svenske ølpriser økt betydelig. Dette er i hovedsak en følge av endringer i den svenske avgiftspolitikken på øl. Det samme gjelder i litt mindre grad for svakvin.

Kilde: SIRUS.

Det er ingen klar sammenheng mellom utviklingen i grensehandelen med alkohol og det relative prisforholdet. Lund, Trolldal og Ugland (1999) fant f. eks. at salget i Sverige gikk opp i perioder hvor prisforskjellen mellom norsk og svenske alkohol, regnet i norske kroner, ble mindre. De mente det kom av at etterspørselen etter alkohol ble påvirket av prisen på andre varer folk handlet i Sverige, dvs. det var stordriftsfordeler ved innkjøp i Sverige. Disse varene virket som lokkevarer, og når en var i Sverige for å kjøpe disse lokkevarene, benyttet en samtidig sjansen til å handle alkohol, fordi det også var billigere. En av de varene Lund, Trolldal og Ugland framhevet som en mulig lokkevare, var kjøtt.

Grensehandelen med alkohol vil ikke nødvendigvis avta fordi om prisforskjellene gjør det, så lenge alkohol er billigere på det svenske markedet enn på det norske. De svenske alkoholprisene må ikke ligge betydelig under de norske for at grensehandel skal finne sted. Om det er andre varer som er betydelig billigere, virker det til å trekke norske kunder til det svenske markedet, og da vil en samtidig benytte anledningen til å kjøpe alkohol. Men det kan tenkes at det finnes en kritisk prisforskjell som gjør at etterspørselen etter svensk alkohol skyter fart. Denne kritiske prisforskjellen syntes å være blitt passert i løpet av perioden 1999-2002, noe som kan skyldes utviklingen i valutakursen.

Figur 6.8 gir et inntrykk av det kritiske prisforholdet mellom norsk og svensk øl, regnet i NOK til de aktuelle valutakursene. Figuren viser utvalgets egne beregninger over grensehandelen med øl fra Systembolaget i perioden 1993-2002. Prisen er gjennomsnittet av to merker innenlandsk produsert øl. Vi ser at i 1997, da den norske ølprisen lå 70 pst. over den svenske, økte grensehandelen kraftig. Ved en prisforskjell på 25 pst. eller mindre, var grensehandelen med øl betydelig lavere.

Kilde: SIRUS.

6.2.4 Inntekt og etterspørsel etter alkoholholdige drikkevarer

Samtidig med at en har anslått effekten på etterspørselen etter alkohol av prisendringer, har en også forsøkt å beregne hvordan endringer i inntekt påvirker etterspørselen etter alkohol. Effekten av inntektsendringer måler en ved en elastisitet på samme måte som effekten av prisendringer. I de norske studiene referert ovenfor, ble det som mål på inntekt benyttet forbrukernes totale konsumutgifter (ECON 1999, Strand 1993) og gjennomsnittlige timefortjeneste i industrien (Horverak 1977).

I tillegg til disse studiene, har Røed Larsen, Strømsheim og Aasness (1997) på grunnlag av forbruksundersøkelsen 1989-1991 beregnet inntektselastisiteten til en rekke varer, deriblant en del alkoholholdige drikkevarer. Resultatene fra undersøkelsene er gjengitt i tabell 6.8. Som for prisstudiene varierer elastisitetene mye fra studie til studie. Det er også interessant å se at undersøkelsen basert på forbruksundersøkelsene viser at inntektselastisitetene varierer mellom de ulike typene vin og brennevin. Det underbygger det vi har sagt foran om at etterspørselen er rettet mot konkrete varer, og ikke vareaggregater.

6.2.5 Innenlandsk tilgjengelighet og etterspørselen etter alkoholholdige drikkevarer

Effektene av endringer i tilgjengelighet er ikke brakt direkte inn i de modellene som har anslått pris- og inntektselastisiteter. Hovedårsaken til det er at det har vært vanskelig å finne et egnet mål på tilgjengelighet. Imidlertid er det gjort en del kontrollerte studier av hvordan endringer i antall salgssteder påvirker forbruket av alkoholholdige drikkevarer. Hovedkonklusjonen fra disse studiene er at økt tilgjengelighet av en alkoholholdig vare øker etterspørselen etter den eller de varer som blir mer tilgjengelige, og at dette i en viss grad skjer på bekostning av de varer som er blitt relativt mindre tilgjengelig (Hauge og Amundsen 1994). Spesielt er det grunn til å merke seg at lettere tilgang på legale drikkevarer innenlands synes å redusere bruken av uregistrert alkohol. Det samlede alkoholforbruket synes ikke å øke merkbart.

Denne konklusjonen gjelder imidlertid bare for endringer som er marginale i landsmålestokk. Betydelige endringer i salget, f. eks. ved at salget flyttes fra et offentlig monopol til private butikker, eller ved at salget flyttes fra private butikker til et offentlig monopol, vil ha følger for etterspørselen og forbruket av alkohol (NOU 2003:4). Men så lenge selve omsetningsformen forblir uendret, slik at det ikke er snakk om noe systemskifte, synes ikke endringer i antall salgssteder å ha særlig stor betydning for alkoholforbruket.

Tilgjengelighet er imidlertid mer enn antallet salgssteder. Endringer i åpningstider fører også til en endret tilgjengelighet, og det samme gjør endringer i salgsform, i.e. overgang fra disksalg til selvbetjening. Studier fra Sverige og Norge har vist at innføring av selvbetjent salg førte til en økning i salget på 10-12 pst., regnet i ren alkohol, etter at en hadde korrigert for salg som var tilført fra betjente butikker i nærheten (Skog 2000, Horverak 2002).

For åpningstider har en ikke funnet noen klar virkning på salget, men det finnes enkelte studier som antyder at lengre åpningstider, først og fremst på skjenkesteder, kan ha betydning for en del alkoholrelaterte problemer (NOU 2003:4).

Det er liten tvil om at tilgjengeligheten til alkohol fra andre markeder enn det norske påvirker den innenlandske etterspørselen og hvordan den reagerer på innenlandske prisendringer. For å ta hensyn til denne effekten, burde en ideelt sett bringe en variabel som uttrykker tilgjengeligheten til andre markeder eksplisitt inn i analysen av sammenhengen mellom innenlandske priser og etterspørselen. Om en ikke lykkes i det, må en enten forutsette at adgangen til andre markeder er uendret i den perioden en ser på, eller en må foreta vurderinger av hvordan den endrede tilgjengeligheten har påvirket de estimatene en har kommet fram til for pris- og inntektselastisiteter. I de refererte studiene, har en ikke trukket tilgjengeligheten til andre markeder eksplisitt inn i analysen.

Det er ulike måter å måle tilgjengeligheten til andre markeder på. For tax-free markedet vil tilgjengeligheten være uttrykt ved antall personer som befinner seg på disse markedene, det vil først og fremst si norske menn og kvinner som reiser inn til landet med fly og båt. Dette antallet har økt mer eller mindre jevnt i hele perioden fra 1970 til i dag, slik at det er riktig å si at tax-free markedet er mer tilgjengelig i dag enn det var for 30 år siden. Tilgjengeligheten vil også endres når reisekvotene endres, slik tilfellet er for Danmark, Finland og Sverige i forbindelse med tilpasning til EUs kvotebestemmelser i 2004.

Også tilgjengeligheten til smuglersprit økte på 1980-tallet, og på mange steder har slik brennevin vært relativt lett å få tak. Det er vanlig å anta at streikene på Vinmonopolet på 1970- og 1980-tallet bidro til dette, da det ble viktig å skaffe fram alternative tilførselsveier for alkohol.

For grensehandelen mot Sverige er det vanskeligere å finne én faktor som dekker de faktiske endringene i tilgjengeligheten. Det skyldes at begrepet tilgjengelighet har mange dimensjoner, hvorav den fysiske tilgjengeligheten bare er én. For grensehandelen med Sverige spiller den økonomiske tilgjengeligheten en like viktig rolle, det relative prisforholdet er avgjørende for hvor attraktivt det er å handle i Sverige. I tillegg er lokaliseringen av butikkene langs grensen av betydning. Det samme er endringer i de svenske butikkenes åpningstider og salgsform og størrelsen på de kvoter av den aktuelle varen en har lov å bringe med seg tilbake til Norge.

Det har skjedd betydelige endringer i de svenske butikkenes lokalisering, salgsform og åpningstider i perioden 1999-2002. De viktigste endringene er at flere av Systembolagets butikker – blant annet butikkene i Strømstad, Arvika, Årjäng, Charlottenberg, Åre og Östersund - er blitt selvbetjente, og at Systembolaget 1. juli 2001 åpnet sine butikker på lørdager, etter at de hadde holdt lørdagsstengt helt siden 1. juli 1982. Dette betydde en kraftig forbedring av anledningen til å handle på det svenske markedet for mange nordmenn.

6.2.6 Varenes kvalitet og etterspørselen etter alkoholholdige drikker

Det er vanskelig å gi noe klart uttrykk for om en alkoholdrikk har en bedre eller dårligere kvalitet enn en annen. Kvaliteten på alkoholdrikker avhenger først og fremst av personlig smak, og ikke av objektive kriterier. Det synes imidlertid klart at det er en sammenheng mellom varenes pris og deres kvalitet, og en regner vanligvis med at forskjeller i kvalitet blir tatt vare på av forskjeller i pris.

I ekstreme tilfeller kan kvaliteten på brennevin på det illegale markedet bli så dårlig at den er helsefarlig. Dette var tilfelle i Norge i 2002, da store mengder metanolsprit ble tilbudt kjøperne av illegal sprit. Som en følge av dette, økte salget av brennevin på Vinmonopolet, mens det illegale markedet for smuglersprit nærmest tørket ut.

6.2.7 Trendmessige svingninger i etterspørselen etter alkoholdrikker

Som vist i avsnitt 6.1.1, har alkoholforbruket i Norge i de seneste 30 årene vært preget av at vinforbruket står for en økende del av det totale forbruket. Dette har tilsynelatende gjort etterspørselen etter vin mindre prisfølsom for prisøkninger enn etterspørselen etter øl og brennevin. På samme måte har det vært en trend bort fra brennevin, og denne trenden har virket til å forstørre effekten av økte brennevinspriser. Når en skal beregne priselastisitetene for ulike drikker, kan det derfor være nødvendig å innføre en trendvariabel i analysen, for å unngå at en feilvurderer de rene priseffektene. Og om en ikke tar eksplisitt hensyn til trendmessige svingninger når en modellerer etterspørselen, må en i alle tilfeller være oppmerksom på effekten av slike trendmessige svingninger når en tolker resultatene av analysen.

6.3 Oppsummering

Vi har i dette kapitlet sett på hvordan forbruket av alkohol i Norge har utviklet seg fra 1973 til 2002. Det som kjennetegner utviklingen i alkoholforbruket i denne perioden, er at det totale alkoholforbruket har holdt seg forholdsvis uendret. Årsaken til dette er en kraftig omlegging av drikkevanene i retning av svakere alkoholdrikker. Vin utgjør en stadig større del av forbruket, mens brennevinsandelen har gått betydelig tilbake. Regnet i ren alkohol pr. innbygger 15 år og over sto vin i 2002 for 32 pst. av alkoholforbruket, mens brennevinforbruket utgjorde 29 pst. Ølets andel har holdt seg forholdsvis uendret, og sto i 2002 for 38 pst. av alkoholforbruket. Det er grunn til å tro at forbruket av såkalt rusbrus, som i 2002 bare utgjorde 1 pst. av det samlede forbruket, vil vokse som følge av at rusbrus fra 2003 blir solgt i dagligvarebutikker.

Størsteparten av det norske alkoholforbruket stammer fra legale, innenlandske kilder; en regner at 75 pst. av den alkoholen som drikkes kommer fra dette markedet. Resten kommer fra turistimport, hjemmeproduksjon og smuglersprit. Det uregistrerte forbruket har blitt om lag fordoblet fra 1973 til 2002, noe som først og fremst skyldes vekst i turistimporten, herunder grensehandelen, og i omsetningen av smuglersprit. Grensehandelen med Sverige har økt kraftig fra 1999 til 2002.

Det er gjort en rekke studier for å vise hvordan etterspørselen etter alkoholdrikker blir påvirket av prisendringer. Et uttrykk for sammenhengen mellom etterspørsel og pris er såkalte priselastisiteter. Disse elastisitetene viser hvordan det innenlandske salget påvirkes av prisendringer, og de tar hensyn til lekkasjene til andre markeder. Det er godt dokumentert at prisendringer påvirker salget av alkohol. Imidlertid kjenner vi ikke til hvordan det uregistrerte forbruket påvirkes av prisendringer på det innenlandske, legale markedet. Det er imidlertid sannsynlig at endringen i det legale salget er større enn endringer i omsetningen gjennom andre kanaler. Særlig gjelder dette øl og vin, hvor det uregistrerte forbruket utgjør en forholdsvis liten del av det totale forbruket.

Det knytter seg stor usikkerhet til størrelsen på priselastisitetene, og det er betydelige vanskeligheter både knyttet til å modellere etterspørselen, og til å skaffe til veie gode data over priser og forbruk. Priselastisitetene vil både bli påvirket av tilgjengeligheten til andre markeder, og til trendmessige svingninger i etterspørselen.