0 Sammendrag

0.1 Sammendrag

0.1.1 Innledning

Banklovkommisjonens utredning nr. 17, NOU 2007: 5 Frarådningsplikt i kredittkjøp gjelder endringer i kredittkjøploven som innebærer at kredittyter og selger pålegges en frarådningsplikt i kredittsituasjoner som omfattes av kredittkjøploven.

Banklovkommisjonens mandat av 18. oktober 2006 har bakgrunn i Stortingets anmodningsvedtak av 2. desember 2004. Stortinget ber der Regjeringen fremme forslag til lovendringer som pålegger utlåner frarådningsplikt etter mønster av finansavtaleloven § 47, også ved relevante former for utlån som reguleres av kredittkjøploven.

0.1.2 Banklovkommisjonens vurderinger og forslag

Etter gjeldende lovgivning er en långiver underlagt en frarådningsplikt dersom lånet faller innenfor finansavtalelovens virkeområde. Frarådningsplikten innebærer at dersom långiver før låneavtalen inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakers side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren underrette låntakeren om dette. Tilsvarende frarådningsplikt finnes ikke i gjeldende lovgivning hva gjelder lån og kreditter som faller inn under kredittkjøplovens anvendelsesområde.

Banklovkommisjonen har i kapittel 2 gitt en oversikt over kredittkjøploven og hvilke kredittsituasjoner som faller inn under denne loven til sammenligning med de kredittsituasjoner som reguleres av finansavtaleloven. Det er videre gitt en beskrivelse av frarådningsplikten i finansavtaleloven § 47, bakgrunnen for denne bestemmelsen og erfaringer ved praktisk bruk av frarådningsplikten. På bakgrunn av at en frarådningsplikt uansett om den er inntatt i finansavtaleloven eller vil bli tatt inn i kredittkjøploven, bygger på en generell lojalitetsplikt i kontraktsforhold, har Banklovkommisjonen i kapittel 3 sett på frarådningsplikten i et bredere kontraktsrettslig perspektiv.

EU arbeider for tiden med et nytt direktiv om forbrukerkredittavtaler. Det foreliggende forslag fra EU-Kommisjonen inneholder ikke bestemmelser om frarådningsplikt. Direktivforslaget er ment å være et fullharmoniseringsdirektiv, men Banklovkommisjonen kan ikke se at direktivforslaget er til hinder for gjennomføring av en frarådningsplikt i kredittkjøploven, se kapittel 4 i utredningen. I kapittel 4 er det videre gitt en kort beskrivelse av regelverket i Danmark, Sverige og Finland.

I kapittel 5 har Banklovkommisjonen vurdert om tilsvarende bestemmelse om frarådningsplikt i finansavtaleloven § 47 bør gjøres gjeldende for de kredittforhold som faller inn under, og reguleres av, kredittkjøploven. Banklovkommisjonen er kommet til at helheten i regelverket og forbrukerhensyn tilsier at kreditors plikter ikke bør avhenge av om lån eller kreditt ytes i samsvar med finansavtaleloven eller kredittkjøploven. Kredittkjøp medfører kredittforhold som i stor grad tilsvarer låneforhold som reguleres i finansavtaleloven. Det legges til grunn at en frarådningsplikt ikke vil være like aktuell ved alle typer kredittkjøp som omfattes av kredittkjøploven. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør likevel bestemmelsene om frarådningsplikt i kredittkjøploven gis en generell utforming på samme måte som i finansavtaleloven. Banklovkommisjonen foreslår at det tas inn et nytt tredje ledd i kredittkjøploven § 4 og et nytt annet og tredje ledd i § 5, se lovutkast i kapittel 7.

Forslaget innebærer at frarådningsplikten både kan utløses av manglende økonomisk evne og andre forhold hos forbrukeren. I de tilfeller hvor kredittyter er en annen enn selger, påhviler det en frarådningsplikt både hos kredittyter og hos selger. Det vises til kapittel 5.

0.2 Summary

0.2.1 Introduction

The Banking Law Commission’s Report No. 17, NOU 2007: 5 «The Obligation to Dissuade in Credit Purchases», concerns amendments to the Act relating to the Sale of Goods on Credit that mean that the provider of credit and the seller are subjected to an obligation to dissuade in credit situations covered by the Act relating to the Sale of Goods on Credit.

The background to the terms of reference for the Banking Law Commission of 18th October 2006 is to be found in the Storting’s request of 2 December 2004. The Storting then requested that the Government submit proposed amendments that subject the lender to an obligation to dissuade on the pattern of Section 47 of the Financial Contracts Act, also in the case of relevant forms of lending governed by the Act relating to the Sale of Goods on Credit.

0.2.2 The Banking Law Commission’s evaluations and proposals

Under current legislation, a lender is subject to an obligation to dissuade if the loan falls within the scope of the Financial Contracts Act. The obligation to dissuade means that if the lender, prior to making a loan agreement with a consumer or disbursing the loan to a consumer, has reason to suppose that the borrower’s financial capacity or other factors connected with the borrower dictate that he should give serious consideration to refraining from taking out the loan, the lender must inform the borrower accordingly. No such obligation to dissuade is to be found in current legislation as regards loans and credits falling under the scope of the Act relating to the Sale of Goods on Credit.

In Chapter 2 The Banking Law Commission has provided an overview of the Act relating to the Sale of Goods on Credit and what credit situations fall under this Act, in comparison with the credit situations that are governed by the Financial Contracts Act. It further provides a description of the obligation to dissuade in Section 47 of the Financial Contracts Act, the background to this provision and experiences in the practical use of the obligation to dissuade. Because the obligation to dissuade, whether included in the Financial Contracts Act or incorporated into the Act relating to the Sale of Goods on Credit, is based on a general duty of loyalty in contractual relationships, in Chapter 3 the Banking Law Commission has viewed the obligation to dissuade from a broader perspective of contract law.

The EU is presently working on a new directive on consumer credit agreements. The current proposal from the European Commission does not contain any provisions for an obligation to dissuade. The draft directive is meant to be a full harmonisation directive, but the Banking Law Commission cannot see that the draft directive prevents the implementation of an obligation to dissuade in the Act relating to the Sale of Goods on Credit, see Chapter 4 of the report. Chapter 4 also provides a short description of the regulations in Denmark, Sweden and Finland.

In Chapter 5 the Banking Law Commission considers whether the corresponding provision on an obligation to dissuade in Section 47 of the Financial Contracts Act should be made applicable to the credit situations that fall under, and are governed by, the Act relating to the Sale of Goods on Credit. The Banking Law Commission has concluded that the totality of the regulations and the interests of the consumer dictate that the creditor’s duties should not depend on whether a loan or credit is extended in accordance with the Financial Contracts Act or the Act relating to the Sale of Goods on Credit. Credit purchases mean credit relationships that to a large degree correspond to the loan relationships governed by the Financial Contracts Act. It is found that an obligation to dissuade will not be equally relevant to all kinds of credit purchase covered by the Act relating to the Sale of Goods on Credit. In the opinion of the Banking Law Commission, the provisions on the obligation to dissuade in the Act relating to the Sale of Goods on Credit should nevertheless be given a general formulation along the same lines as in the Financial Contracts Act. The Banking Law Commission proposes that a new third paragraph be included in Section 4 of the Act relating to the Sale of Goods on Credit and a new second and third paragraph in Section 5, see the draft bill in Chapter 7.

The proposal means that the obligation to dissuade can be triggered both by financial incapacity and by other factors on the part of the consumer. In those cases where the supplier of credit is someone other than the vendor, the obligation to dissuade rests on both the supplier of credit and the vendor, see Chapter 5.

0.3 Banklovkommisjonens sammensetning

Banklovkommisjonen har ved avgivelsen av denne utredning følgende 21 medlemmer:

• Professor dr. juris Erling Selvig, leder (Universitetet i Oslo)

• Avdelingsdirektør Olav Breck (Sparebankforeningen i Norge)

• Banksjef Ottar Dalsøren (Sparebanken Sogn og Fjordane/Finansforbundet)

• Direktør Sverre Dyrhaug (Finansnæringens Hovedorganisasjon)

• Seksjonssjef Kjersti Elvestad (Kredittilsynet)

• Økonomisk rådgiver Eystein Gjelsvik (Landsorganisasjonen i Norge)

• Advokat Arnhild Dordi Gjønnes (Næringslivets Hovedorganisasjon)

• Advokat Øivind Fegth Knutsen (Advokatfirmaet Fegth Knutsen & Co. DA)

• Administrerende direktør Anne-Lise Løfsgaard (Finansieringsselskapenes forening)

• Avdelingsdirektør Øystein Løining (Finansdepartementet)

• Direktør Per Melsom, Oslo

• Rådgiver Anne Nesheim (Forbrukerrådet)

• Autorisert regnskapsfører Solveig Nordkvist (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon)

• Seniorrådgiver Astrid Nyberget (Konkurransetilsynet)

• Avdelingsdirektør Erling G. Rikheim (Finansdepartementet)

• Direktør Marius Ryel (Norges Bank)

• Generalsekretær Rolf A. Skomsvold (Norske Pensjonskassers Forening)

• Advokat Kristin Skrede (DnB NOR ASA)

• Seniorrådgiver Per Anders Stalheim (Barne- og likestillingsdepartementet)

• Tingrettsdommer Liv Synnøve Taraldsrud (Oslo Tingrett)

• Seksjonssjef Bente Øverli (Forbrukerombudet).

Finansdepartementet har i brev av 19. desember 2006, oppnevnt Administrerende direktør Anne-Lise Løfsgaard som medlem i Banklovkommisjonen. I brev av 19. desember 2006 er medlemmet Olav Vannebo fritatt fra verv som medlem i Banklovkommisjonen.

Sekretariatet har, ved utarbeidelsen av denne utredningen, bestått av:

• Seniorrådgiver Lise Ljungmann, hovedsekretær.

• Seniorrådgiver Kristin Schjønsby.

• Bankrådgiver Kari Lærum.