4 Internasjonale forhold
4.1 EUs arbeide med regulering av forbrukerkredittavtaler
4.1.1 Innledning
EU har i dag regler i ulike direktiv som kommer til anvendelse på forbrukerkredittforhold. Slike avtaler omfattes for det første av direktiv 87/102/EF vedrørende forbrukerkreditt (inntatt som vedlegg 3). Dette direktivet er endret ved direktiv 90/88/EF (inntatt som vedlegg 4) hva gjelder beregningsreglene og angivelsen av årlig rente og omkostninger for forbrukeren. Ytterligere endringer er gjort i Rdir. 98/7/EF (inntatt som vedlegg 5). Direktivet med endringer er i norsk rett gjennomført i kredittkjøploven. Regler om opplysninger om rente mv. er også inntatt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-11. Forbrukerkredittavtaler omfattes også av Rdir. 93/13/EF (inntatt som vedlegg 6) om urimelige kontraktsvilkår i forbrukeravtaler som i norsk rett er dekket av avtaleloven §§ 36 og 37. Videre dekkes slike avtaler av Rdir. 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere. Regler om fjernsalg er i norsk rett inntatt i angrerettloven (lov av 21. desember 2000 nr. 105). Videre omfattes forbrukerkredittavtaler av Rdir. 2005/29/EF om urimelig reklame rettet mot forbrukere som ennå ikke er gjennomført i norsk rett utover de regler som allerede finnes i markedsføringsloven.
I september 2002 vedtok Kommisjonen et forslag til direktiv om harmonisering av medlemsstatenes lover og administrative bestemmelser om forbrukerkreditt, herunder en opphevelse av Rdir. 87/102/EF og endring av Rdir. 93/13/EF. Ved Parlamentets førstegangsbehandling av forslaget ble det vedtatt 152 endringsforslag. I oktober 2004 vedtok Kommisjonen å endre forslaget til direktiv om forbrukerkreditt. Endret forslag til direktiv ble vedtatt av Kommisjonen i november 2005, og er nå til behandling i Rådet (KOM(2005) 483 final/2 2002/0222(COD)), inntatt som vedlegg 7 i utredningen her.
4.1.2 Nærmere om gjeldende direktiv 87/102/EF og 93/13/EF
4.1.2.1 Rådsdirektiv 87/102/EF
Rdir. 87/102/EF er et minimumsharmoniseringsdirektiv. Direktivet er ikke til hinder for at medlemsstatene fastsetter strengere regler for beskyttelse av forbrukerne, jf. direktivets artikkel 15. Direktivet får ikke anvendelse på kreditt ytet til fast eiendom, leieavtaler, avtaler der det ikke betales avdrag eller rente, avtaler der tilbakebetaling skjer med et engangsbeløp og det ikke kreves rente, avtaler knyttet til utsettelse av betaling knyttet til eksisterende kontoer, kreditt på mindre enn 200 ECU og mer enn 20 000 ECU, samt avtaler hvor tilbakebetaling skal skje innen tolv måneder og ikke med mer enn fire avdrag.
Direktivet inneholder krav til hvilke opplysninger som skal gis i kredittavtalen, samt hvilke informasjon som skal gis før eller i forbindelse med inngåelsen av kredittavtalen, jf. artikkel 4 og 5. Forbrukeren skal sikres rett til å si opp og gjøre opp avtalen før forfall, jf. artikkel 8.
Direktivet inneholder videre regler om vern av forbruker i forhold til tjenester og varer som er dekket gjennom kreditten (artikkel 11) og regler om medlemsstatenes tilsyn og kontroll med kredittgivere. Direktivet krever at kredittytere skal ha konsesjon.
4.1.2.2 Rådsdirektiv 93/13/EF
Rdir. 93/13/EF var et første skritt for å etablere et fungerende indre marked for avtaler knyttet til forbrukeres erverv av varer og tjenester og for å beskytte forbrukerne ved slike erverv over landegrensene. Direktivet innebar en tilnærmelse av de ulike medlemslandenes lovgivning og administrative bestemmelser om urimelige kontraktsvilkår i avtaler inngått mellom ervervsdrivende og forbrukere.
Det følger av direktivets art. 3 at:
«1. A contractual term which has not been individually negotiated shall be regarded as unfair if, contrary to the requirement of good faith, it causes a significant imbalance in the parties’ right and obligations arising under the contract, to detriment of the consumer.
2. A term shall always be regarded as not individually negotiated where it has been drafted in advance and the consumer has therefore not been able to influence the substance of the term, particularly in the context of a pre-formulated standard contract.
The fact that certain aspects of a term or one specific term have been individually negotiated shall not exclude the application of this Article to the rest of a contract if an overall assessment of the contract indicates that it is nevertheless a pre-formulated standard contract.
Where any seller or supplier claims that a standard term has been individually negotiated shall not exclude the application of this Article to the rest of a contract if an overall assessment of the contract indicates that it is nevertheless a pre-formulated standard contract.
Where any seller or supplier claims that a standard term has been individually negotiated, the burden of proof in this respect shall be incumbent on him.
3. The Annex shall contain an indicative and non-exhaustive list of the terms which may be regarded as unfair.»
Direktivet inneholder videre bestemmelser om hva som skal vektlegges ved vurderingen av om et vilkår er å anse som urimelig. Typen av vare/tjeneste skal hensyntas. Det samme gjelder omstendighetene rundt avtaleinngåelsen, jf. artikkel 4. I et vedlegg til direktivet er det tatt inn en ikke uttømmende liste over kontraktsvilkår som vurderes som urimelige.
Direktivet krever videre at medlemsstatene fastsetter virkemidler som medfører at urimelig avtaler kan bringes til opphør. Det er åpnet for at medlemsstatene kan fastsette strengere regler til beskyttelse av forbrukerne enn det direktivet inneholder, jf. artikkel 8. Direktivet er således et minimumsharmoniseringsdirektiv.
Direktivforslaget som EU Kommisjonen fremla i november 2005 innebærer bare mindre justeringer i vedlegget til 93/13/EF som omfatter en liste over kontraktsvilkår som skal betraktes som urimelige.
4.1.3 Forslag til direktiv om forbrukerkredittavtaler
4.1.3.1 Formål
Kommisjonen har tre hovedformål med det nye direktivet om forbrukerkreditt (KOM(2005) 483 final/2 2002/0222(COD)). Disse er beskrevet i Kommisjonens forklarende merknader til direktivforslaget:
skape betingelser for et fungerende indre marked på området,
sikre et høyt beskyttelsesnivå for forbrukerne, og
sikre en klarere EU-regulering ved å omarbeide de tre gjeldende direktiv om forbrukerkreditt (87/102/EF, 90/88/EF og 98/8/EF). (Henvisningen til direktiv 98/8/EF «the placing of biocidal products on the market» er ikke relevant i forhold til forbrukerkreditt og beror antagelig på en skrivefil. Det riktige skal trolig være Rdir. 98/7/EF som gjør endringer i 87/102/EF.)
I forslaget til fortale legger Kommisjonen til grunn at den faktiske og rettslige tilstand, som er resultatet av manglende ensartethet i nasjonale regler i medlemsstatene i form av ulike ufravikelige bestemmelser i de ulike land, medfører konkurransevridning mellom kredittgivere i de ulike land og hindrer et indre marked. Disse vridningene og begrensningene risikerer å påvirke etterspørselen etter varer og tjenesteytelser på tvers av landegrensene.
Kommisjonen peker videre på at det har skjedd en betydelig utvikling i de former for kreditt som forbrukerne tilbys.
4.1.3.2 Harmonisering
Kommisjonen legger i forslaget til fortale (7) og (9) til grunn at det for å skape et velfungerende indre marked for forbrukerkreditt, er nødvendig å innføre en harmonisert fellesskapsramme på en rekke sentrale områder. En fullstendig harmonisering er nødvendig for å sikre at alle forbrukerne i EU sikres samme høye grad av beskyttelse for deres interesser og for å skape et egentlig indre marked. Kommisjonen legger til grunn at medlemsstatene ikke bør kunne beholde eller innføre andre nasjonale bestemmelser enn de som fremgår av direktivforslaget. Nasjonale myndigheter vil således ikke kunne fastsette andre regler på de områder som reguleres av direktivet.
4.1.3.3 Foreslått anvendelsesområde
Utgangspunktet for direktivet er at det finner anvendelse på kredittavtaler inngått av forbrukere. Med «forbruker» menes en fysisk person som inngår rettshandler som omfattes av direktivforslaget, opprettet med et formål som ligger utenfor dennes ervervsmessige virkefelt (forslag til artikkel 3 bokstav a). Flere kredittavtaler som inngås av forbrukere er likevel foreslått unntatt fra direktivets anvendelsesområde (se forslaget til artikkel 2). Dette gjelder blant annet:
kredittavtaler sikret med pant i fast eiendom (eller annen sammenlignbar sikkerhetsstillelse),
kredittavtaler med samlet kredittbeløp på over 50 000 EUR,
leiekontrakter (med mindre det fremgår at eiendomsretten til slutt skal overdras til leietaker),
leasingkontrakter (der det ikke er noen plikt til å kjøpe objektet),
kredittavtaler der forbrukeren skal tilbakebetale kreditten innen en frist som ikke overskrider tre måneder og er rente- og omkostningsfri,
kredittavtaler som arbeidsgiver yter sine ansatte som ledd i en bibeskjeftigelse, rentefritt eller til årlige omkostninger i prosent lavere enn dem i markedet og som ikke tilbys offentligheten i alminnelighet,
kredittavtaler, som vedrører gratis henstand på en eksisterende fordring, og
kredittavtaler hvor det skjer deponering av en gjenstand som sikkerhet hos kredittgiveren.
For enkelte kredittavtaler gjelder bare enkelte bestemmelser i direktivforslaget. Dette gjelder kredittavtaler i form av kassakreditt. Videre gjelder det:
kredittavtaler med et samlet kredittbeløp på 300 EUR eller mindre,
kredittavtaler som inngås av forbrukersammenslutninger på nærmere bestemte vilkår, og
kredittavtaler om nærmere betingelser for henstand med eller tilbakebetaling av allerede forfalte kreditter.
4.1.3.4 Informasjonsregler
Direktivforslaget inneholder en rekke bestemmelser om krav til informasjon som skal gis forbrukeren på ulike tidspunkter. Reglene gjelder henholdsvis informasjon i reklame, informasjon forut for kontraktsinngåelsen og opplysninger i kredittavtalen. I tillegg inneholder forslaget en bestemmelse om kredittgiveres tilgang til databaser. Disse informasjonskravene går lengre enn det kravene i Rdir. 87/102/EF gjør i dag.
Informasjon i reklame
Når det gjelder informasjon i reklame, følger det av utkastet til artikkel 4 at enhver reklame for kredittavtaler med angivelse av en rentesats eller tallstørrelse vedrørende forbrukeres omkostninger skal inneholde en del standardinformasjon. Denne standardinformasjonen skal inneholde følgende opplysninger og i følgende rekkefølge (med ett eller flere representative eksempler):
det samlede kredittbeløp,
de årlige omkostninger i prosent,
kredittavtalens løpetid,
avdragenes størrelse, antall og hyppighet, og
enhver form for gebyrer forbundet med kredittavtalen.
Ved lavere rente i en begrenset periode av kontraktens løpetid, skal årlige omkostninger i prosent beregnet for hele kredittavtalens løpetid opplyses i reklamen. Dersom det er obligatoriske tilknyttede tjenester i forbindelse med kredittavtalen, for eksempel forsikring, skal omkostningene for denne tjenesten også angis sammen med opplysninger om at debitor er forpliktet til å benytte denne tjenesten.
Bestemmelsene i Rdir. 2005/29/EF om urimelig og villedende reklame kommer i tillegg til ovennevnte krav til informasjon i reklame.
Informasjon forut for kontraktsinngåelsen
I direktivforslaget artikkel 5 er det gitt en del generelle prinsipper og krav til den informasjon debitor skal ha før kontraktsinngåelsen. Det er videre fastsatt en mer detaljert liste for hvilke opplysninger informasjonen må inneholde. I medhold av artikkel 7 gjelder disse kravene ikke for leverandører av varer eller tjenesteytelser som bare unntaksvis fungerer som kredittformidlere.
Kredittgiveren, evt. kredittformidleren, er forpliktet til å overholde prinsippet om forsvarlig kredittgivning. Dette innebærer en forpliktelse til å informere forut for avtalen og at kredittgiver skal foreta den påkrevde soliditetsprøvelse på grunnlag av korrekte opplysninger fra forbrukeren og på grunnlag av søking i relevante databaser. Dersom kredittavtalen gir kredittgiver mulighet til å endre det samlede kredittbeløpet etter kontraktens inngåelse, skal kredittgiver ajourføre den finansielle informasjonen som han har til rådighet, og vurdere forbrukers kredittverdighet før det samlede kredittbeløp endres i vesentlig omfang.
I god tid før bindende avtale inngås, skal kredittgiver eller kredittformidler skriftlig eller ved annet varig medium, gi forbruker de nødvendige og vesentlige opplysninger for inngåelsen av den aktuelle avtalen. Disse opplysningene skal omfatte:
kredittavtalens løpetid,
det samlede kredittbeløp og betingelsene knyttet til bruk av kredittmuligheten,
debitorrente, betingelsene for renten, enhver indeks eller referansesats, variabilitetsperioder, -betingelser og -metoder,
de årlige omkostninger i prosent og de samlede omkostninger i forbindelse med forbrukerkreditten, ved hjelp av et eksempel som skal omfatte alle de finansielle opplysninger og antagelser som brukes til å beregne omkostningene,
avdragenes størrelse, antall og hyppighet (så vidt mulig i en betalingsplan),
eventuelt utgifter til forvaltning av konto, omkostninger ved anvendelse av betalingsmiddel og andre omkostninger ved betalingstransaksjoner generelt,
omkostninger ved inngåelsen av kredittavtalen til andre enn kredittgiver,
omkostninger knyttet til obligatorisk tilknyttede tjenester,
gjeldende morarente på informasjonstidspunktet og misligholdsomkostninger,
den sikkerhet som kreves,
muligheter for opphevelse av avtalen samt angrefristen og prosedyrene ved bruk av angreretten,
retten til tilbakebetaling før forfallstidspunktet og omkostningene ved dette, og
retten til opplysninger om resultatet ved søk i databaser.
Når det gjelder kredittavtaler som inngås gjennom såkalt «taletelefoni» (voice telephony communications) er det ikke nødvendig å gi alle disse opplysningene før kontraktsinngåelse. I disse tilfellene holder det at det gis opplysninger om samlet kredittbeløp og betingelsene for utnyttelse av kredittmuligheten, debitorrenten og betingelsene for denne, avdragenes størrelse, antall og hyppighet, samt de årlige omkostninger i prosent ved hjelp av eksempel og de samlede omkostninger i forbindelse med forbrukerkreditten.
Informasjonsplikten før avtaleinngåelse kan oppfylles ved at det utleveres en kopi av avtaleutkastet.
Dersom avtalen inngås på forbrukerens anmodning ved anvendelse av fjernkommunikasjonsteknikk, kan informasjonen gis umiddelbart etter avtalens inngåelse, dersom det ikke er mulig å gi informasjonen før avtaleinngåelsen.
Medlemsstatene er pålagt å sikre at kredittgiverne, evt. kredittformidlerne, gir forbrukerne tilstrekkelige forklaringer, slik at forbrukeren settes i stand til å vurdere om den tilbudte avtalen er tilpasset hans behov og finansielle situasjon. Forslaget pålegger således ikke at kredittgiver gjør en vurdering av om forbrukeren burde ta - og er i stand til å håndtere - denne gjelden, men at forbrukeren skal ha tilstrekkelig informasjon til selv å kunne gjøre denne vurderingen. Når det gjelder den bistanden forbruker skal ha for å forstå hva avtalen innebærer, overlater direktivforslaget til medlemsstatene å fastsette bistandens form, omfang og hvem som skal yte den.
For avtaler om kassakreditt, kredittbeløp under 300 EUR samt noen andre særlige former for kreditt, er det i artikkel 6 gitt særlige krav til informasjon før avtalen inngås. Kravene i artikkel 6 er ikke fullt så omfattende som i artikkel 5.
Adgang til databaser
I henhold til direktivforslagets artikkel 8 plikter medlemsstatene, ved grensekryssende virksomhet, å sørge for at kredittgivere fra andre medlemsstater sikres samme tilgang til databaser som kredittgivere etablert i medlemslandet. På anmodning skal forbrukeren uansett få vite om resultatet av databaseundersøkelsen, uten at dette skal koste forbrukeren noe.
Opplysninger i kredittavtalen
Det følger av direktivforslaget artikkel 9 at kredittavtalen skal utarbeides skriftlig eller i annet varig medium. Alle kontraherende parter skal ha en gjenpart av avtalen.
Avtalen skal inneholde opplysninger som adgangen til utenrettslig tvisteløsninger. Kredittavtalen skal videre på klar og konsis måte inneholde opplysninger om:
partenes navn og adresse,
kredittavtalens løpetid,
det samlede kredittbeløp og betingelsene for utnyttelse av kredittmuligheten,
debitorrenten mv.,
de årlige omkostninger i prosent og de samlede omkostninger i forbindelse med kreditten,
avdragenes størrelse, antall og hyppighet,
en eventuell amortiseringsplan,
faste utgifter og engangsutgifter knyttet til betaling av debitorrente,
eventuelle utgifter til forvaltning av en konto og bruk av betalingsmiddel,
oppgjør av kostnader fordelt på årsak og størrelse, som ikke er omfattet i de årlige kostnadene i prosent, herunder gjeldende morarente mv.,
sikkerhetsstillelse og de forsikringer som kreves,
muligheter til å si opp avtalen, frister og prosedyrer i den sammenheng,
rett til bruk av angrefristen og hva som skjer med tilknyttede avtaler om kjøp av varer og tjenester i denne sammenheng, og
rett til tilbakebetaling før forfall.
I tillegg følger det av artikkel 10 at forbrukeren regelmessig skal orienteres om endringer i debitorrenten.
Særlige regler for kassakreditt er foreslått i artikkel 11, samt for tidsubegrensede kredittavtaler og langsiktige avtaler i artikkel 12.
4.1.3.5 Angrefristbestemmelser
Etter artikkel 13 i forslaget skal forbrukeren ha en angrefrist på 14 kalenderdager fra avtalen ble inngått eller forbrukeren mottar de opplysninger som skal inngå i kredittavtalen i medhold av direktivets artikkel 9. Forbruker plikter da å tilbakebetale den kreditt som er gitt samt rente for perioden kredittmuligheten er benyttet.
Anvender forbrukeren angreretten, er vedkommende heller ikke lenger bundet av en avtale om levering av vare eller tjenesteytelse som er knyttet til kredittavtalen, jf. forslagets artikkel 14.
4.1.3.6 Tilknyttede transaksjoner
Det følger av forslagets artikkel 14 nr. 2 at forbrukeren kan iversette rettslige skritt mot kredittgivere dersom:
kredittavtalen er inngått med henblikk på kjøp av varer eller tjenester hos en annen enn kredittyter,
det mellom kredittgiveren og leverandøren av varen eller tjenesten allerede eksisterer en avtale og at kredittgiver skal stille kreditt til rådighet for denne leverandørens kunder, og forbrukeren oppnår kreditt i henhold til denne avtalen,
varen eller tjenesten som kredittavtalen er knyttet til, ikke leveres eller kun delvis leveres i henhold til avtalen, og
forbrukeren har gått til rettslig skritt mot leverandøren av varen eller tjenesten, men likevel ikke fått det han er berettiget til.
4.1.3.7 Tilbakebetaling før forfall
Forbrukeren har i henhold til direktivforslaget (artikkel 15) en ubetinget rett til å oppfylle sine betalingsforpliktelser på hvilket som helst tidspunkt. I så fall har forbrukeren rett til en rimelig reduksjon av de samlede kredittomkostningene. Kredittgiver kan kreve en godtgjørelse for tilbakebetaling før forfall, så sant ikke:
kredittavtalens løpetid er på under et år, eller
tilbakebetaling finner sted i forbindelse med oppfyllelse av en forsikringsavtale, som normalt har til formål å sikre tilbakebetaling av kreditten.
4.1.3.8 Nærmere regler om årlige omkostninger i prosent
I artikkel 18 er det fastsatt regler om beregningen av og angivelsen av årlige omkostninger i prosent. Tidligere var slike regler inntatt i Rdir. 87/102/EF, endret ved Rdir. 90/88/EF.
Beregningen av nåverdien av omkostningene skal skje ut i fra en matematisk formel som er tatt inn som et vedlegg til direktivforslaget. Omkostningene skal beregnes ut ifra en antagelse om at kontrakten løper i det avtalte tidsrom og betaling skjer innenfor de avtalte frister og tidsrom. Det er også angitt hvilke forutsetninger som skal legges til grunn for de tilfeller der forbruker kan ta ut deler av kreditten, avtalens løpetid ikke er bestemt og avtalen inneholder flere tilbakebetalingstidspunkter.
4.1.3.9 Kredittformidlere
Av forslaget i artikkel 19 følger det at medlemsstatene plikter å påse at kredittgivere og kredittformidlere overvåkes av et organ eller en myndighet, uavhengig av finansieringsinstitusjonene.
Av artikkel 20 følger det at kredittformidlerne plikter å opplyse i reklame og til kundene om de utelukkende samarbeider med en eller flere kredittgivere eller fungerer som selvstendig megler.
4.1.4 EUs videre behandling av forslaget
Det har vist seg vanskelig å oppnå enighet om direktivet. Etter de opplysninger Banklovkommisjonen har klart å skaffe, forsøkte finsk formannskap i desember 2006 å oppnå en enighet om direktivet, men lyktes ikke. Etter det opplyste er det ulike meninger om direktivet burde gjøres mindre strengt, slik at medlemsstatene skal kunne beholde spesielle nasjonale bestemmelser på området, eller om det bør gjøres ennå strengere.
Det er særlig følgende områder som diskuteres:
anvendelsesområdet: Om kortsiktige kredittavtaler og overtrekk på konto skal omfattes eller ikke,
informasjon: Hvilken informasjon skal forbruker ha før avtaleinngåelse (omfang og type informasjon),
angrerett: Skal det innføres en generell angrerett,
tilbakebetaling: Rett til førtidig tilbakebetaling og evt. rett til kompensasjon, og
metode for beregning av årlig kostnad.
Tyskland har formannskapet nå, og håper det kan oppnås enighet innen Konkurranseevnerådsmøte i mai 2007. Arbeidsgrupper jobber allerede med justeringer av forslaget til artikkel 2, 5 og 15 i direktivet. Det er publisert en rapport om forslaget «Broad economic analysis of the impact of the proposed directive on comsumer credit» (IP/A/IMCO/FWC/2005-58/LOT 4/SC1).
4.1.5 Mulige konsekvenser for norsk lovgivning
4.1.5.1 Frarådningsplikt
Det forutsettes at et slikt direktiv vil bli gjort til en del av EØS-avtalen.
Direktivforslaget inneholder ingen uttrykkelig plikt for kredittgiver til å rådgi forbrukeren med hensyn til om han ut ifra økonomisk evne bør ta opp lånet eller ikke. I forslaget til artikkel 5 nr. 1 er kredittgiver som nevnt ovenfor, forpliktet til å foreta en påkrevd soliditetsprøving på grunnlag av informasjonen fra forbrukeren og søk i relevante databaser. Sammenholdt med prinsippet om forsvarlig kredittgivning som er nevnt i samme bestemmelse, innebærer dette at kredittgiver skal nekte å gi kreditt dersom dette ut fra soliditetsprøvingen ikke fremstår som forsvarlig.
Det følger videre av artikkel 5 nr. 5 at medlemsstatene skal sikre at kredittgiver gir forbrukeren tilstrekkelig forklaringer til at forbrukeren kan vurdere om den tilbudte kredittavtale er tilpasset vedkommendes behov og finansielle situasjon. Etter ordlyden er det her kun snakk om forklaringer som setter forbrukeren selv i stand til å vurdere om han bør inngå avtalen. Artikkel 5 nr. 5 lyder:
«Member States shall ensure that creditors and, where applicable, credit intermediaries provide adequate explanations to the consumer, in order to put the consumer in a position to assess whether the proposed credit agreement is adapted to his needs and to his financial situation, where appropriate by explaining the pre-contractual information to be provided in accordance with paragraph 2 as well as the advantages and the disadvantages associated with the products proposed. Member States may adapt the manner by and extent to which this assistance is given, as well as by whom it is given, to the particular circumstances of the situation in which the credit agreement is offered.»
Et fullharmoniseringsdirektiv innebærer som nevnt ovenfor i avsnitt 4.1.3.2, at medlemsstatene ikke kan beholde eller innføre andre nasjonale bestemmelser enn de som fremgår av direktivet. For spørsmål og forhold som er regulert i et slikt direktiv, kan ikke nasjonale myndigheter fastsette regler som enten er mindre strenge eller strengere enn de krav direktivet inneholder. Dette innebærer at nasjonale myndigheter ikke kan gå lengre i vern av forbruker på de områder som vil bli regulert om direktivforslaget vedtas slik det foreligger nå. Dette gjelder med mindre direktivet uttrykkelig sier noe annet.
Det kan anføres at spørsmålet om rådgivningsplikt ikke er regulert i direktivforslagets artikkel 5, og at dette dermed er et område som ikke omfattes av direktivforslaget. Nasjonale myndigheter vil i så fall stå fritt til å regulere dette forholdet i nasjonal lovgivning, se ovenfor avsnitt 3.2.
Uansett er det etter bestemmelsen i artikkel 5 nr. 5 opp til det enkelte medlemsland å bestemme hvordan bistanden til forklaring skal gis både hva gjelder form og omfang, samt hvem som skal yte bistanden. En frarådning vil være en direkte måte å forklare forbrukeren at hans økonomiske evne tilsier at han bør være forsiktig med å inngå en kredittavtale, samtidig som det ikke sett fra kredittgivers ståsted vil være uforsvarlig å yte kreditten, slik at dette skal nektes. Det antas derfor at en frarådningsplikt i nasjonallovgivning vil ligge innenfor den friheten det enkelte medlemsland er gitt i direktivets forslag til artikkel 5 nr. 5. For øvrig må det antas at direktivet ikke er til hinder for anvendelse av de alminnelige regler om lojalitetsplikt i kontraktsforhold.
4.2 Regulering av forbrukerkredittavtaler i andre nordiske land
4.2.1 Danmark
Fra Finanstilsynet i Danmark har Banklovkommisjonen fått opplyst at de ikke har regler om frarådningsplikt i Danmark. Det opplyses at bestemmelsen om at en finansiell virksomhet skal handle redelig og lojalt overfor sine kunder, vil være det som ligger nærmest en frarådningsplikt. Dette er regulert i lov om finansieringsvirksomhed, (LBK nr 286 af 04/04/2006) § 43 første ledd, der det heter:
«Finansielle virksomheder og finansielle holdingvirksomheder skal drives i overensstemmelse med redelig forretningsskik og god praksis inden for virksomhedsområdet.»
Videre heter det i annet ledd:
«Økonomi- og erhvervsministeren fastsætter nærmere regler om redelig forretningsskik og god praksis for de finansielle virksomheder.»
Finanstilsynet opplyser at det av kravet til «redelig forretningsskik» følger at når pengeinstituttene gir råd til sine kunder, har de en lojalitetsplikt. Denne er nedfelt i blant annet Bekendtgørelse om god skik for finansielle virksomheder kapittel 2 (Bekendtgørelse 1261 av 08/12/2006). Der heter det i § 3 at «En finansiel virksomhed skal handle redeligt og loyalt over for sine kunder.» Veiledningen til bekendtgørelsen (9685 af 20/12/2004) angir at:
«§ 3 stiller krav om, at den finansielle virksomhed skal handle redeligt og loyalt overfor sine kunder. Bestemmelsen er et supplement til § 43 i lov om finansiel virksomhed og pålægger bl.a. de finansielle virksomheder at tilrettelægge deres virksomhed således, at kunden gives mulighed for at træffe sit valg på et velinformeret grundlag.»
Kunden skal således gis så mye informasjon og informasjon på en slik måte at vedkommende kan treffe sin beslutning på et velinformert grunnlag.
Finanstilsynet opplyser at det er et tiltagende problem i Danmark at helt unge mennesker – som nettopp er blitt myndige – får bankkort med tilknyttet kreditt. Det har vært eksempel på at ungdom har tatt opp til DKK 400 000 i kredittlån i løpet av ett år, uten at de har noe innestående på konto.
4.2.2 Sverige
Situasjonen ser ut til å være den samme i Sverige som i Danmark. Det er ingen lovbestemmelser som pålegger långiver eller kredittyter en plikt til å fraråde kunder i å ta opp lån eller kreditt. Fra Konsument Europa 1 (The European Consumer Centre Sweden (ECC Sweden)), og det statlige Konsumentverket, har Banklovkommisjonen fått opplyst at Konsumentkreditlag § 5 om «Näringsidkarens allmänna skyldigheter» som det som ligger nærmest en frarådningsplikt. Denne bestemmelsen lyder:
«Näringsidkaren skall i sitt förhållande till konsumenten iaktta god kreditgivningssed och därvid ta till vara konsumentens interessen med tillbörlig omsorg.»
Utover dette innholder Konsumentkreditlag § 5 a en uttrykkelig plikt for långiver/kredittyter å foreta en kredittvurdering av forbrukeren. Det følger der at:
«Näringsidkaren skall, innan kredit beviljas, pröva om konsumenten har ekonomiska förutsättningar att fullgöra vad han eller hon åtar sig enligt kreditavtalet (kreditprövning).
Kreditprövning behöver inte göras om näringsidkaren på grund av sin kännedom om konsumenten eller andra omständigheter har grundad anledning att utgå från att konsumenten har ekonomiska förutsättningar att fullgöra vad han eller hon åtar sig.
Kravet på kreditprövning gäller inte heller för engångskrediter när kredittiden är högst tre månader och kreditbeloppet skall betalas på en gång eller för krediter som avser mindre belopp.»
En kredittinstitusjons plikt til å foreta kredittprøving ved forbrukerkreditter er videre nedfelt i lov om bank- og finansieringsrörelse (2004:297) I reglene om kreditprøvning i kapittel 8 i lag om bank- og finansieringsrörelse § 1 første ledd, heter det:
«Innan ett kreditinstitut beslutar att bevilja en kredit skall det pröva risken för att de förpliktelser som följer av kreditavtalet inte kan fullgöras. Institutet får bevilja en kredit bara om förpliktelserna på goda grunder kan förväntas bli fullgjorda.»
I § 2 angis det at beslutningsgrunnlaget skal være «organiserad så att den som fattar beslut i ett ärende har tillräckligt beslutsunderlag för att bedöma risken med att bevilja krediten.» Det følger videre av § 3 at kredittbeslutningen skal dokumenteres.
Av § 4 følger det at bestemmelsene i §§ 1 til 3 også skal «tillämpas även på kreditliknande engagemang».
Det finnes ingen uttrykkelige regler om nøyaktig hvilke opplysninger kredittgiveren skal innhente ved en kredittprøvning. Men av Finansinspektionens alminnelige råd om kreditter i forbrukerforhold (FFFS 2005:3), og av Konsumentverkets allmänna råd om konsumentkrediter (KOVFS 2004:6), fremgår at det normalt bør innhentes informasjon om:
«den kreditsökandes inkomst, tillgångar, större regelbundna utgifter och skulder (inkl. eventuella borgensåtaganden). Kreditgivaren bör även inhämta en kreditupplysning hos exempelvis Upplysningscentralen (UC). Av en sådan upplysning får kreditgivaren bl.a. information om eventuella betalningsanmärkningar och skulder som den kreditsökande har hos kronofogden.»
4.2.3 Finland
Fra Forbrukerrådet i Finland har Banklovkommisjonen fått opplyst at de ikke har lovbestemmelser som lovfester en frårådningsplikt for långivere eller andre kredittytere. Det arbeides imidlertid med endring av lovgivningen om kredittopplysninger. Et av siktemålene er der å bedre umyndiges (mindreåriges) stilling. Forslaget går ut på at gjeld som tilhører mindreårige (under 15 år) ikke skal kunne gjenfinnes i informasjonssystemet. Mindreårige skal heller ikke gis kredittanmerkning. Dette for at kredittgiver skal være tilstrekkelig aktpågivende overfor de helt unge, og for at de unge skal kunne gå inn i voksenlivet uten gjeldsanmerkning.
Det vurderes også bruk av et kredittregister for å forhindre at det gis mer lån enn låntager kan betjene. I den senere tid - hvor lån tilbys blant annet via elektronisk post og SMS-meldinger over mobiltelefon - er opprettelse av et kredittregister blitt ytterligere aktualisert. Det opplyses at nytten av et slikt register er ikke åpenbar, idet man vet at det snarere er uventede livssituasjoner som sykdom, tap av jobb eller skilsmisse, og ikke bevisst over-låning som er årsak.
Når det gjelder fjernsalg av finansielle tjenester som er fastsatt i Rdir. 2002/65 er disse implementert i den finske Konsumentskyddlag kapittel 7 og kap 6 a, men reglene i kapittel 7 er ikke oversatt til svensk enda.
4.2.4 Oppsummering
Oversiktene over dansk, svensk og finsk lovgivning som er inntatt ovenfor i dette avsnitt, viser at en vurdering av om forbruker bør oppta et omsøkt lån eller annen kreditt, er blitt tolket som en del av lojalitetsplikten. Herunder ligger en plikt for långiver og annen kredittyter til å la dette komme til uttrykk ovenfor forbrukeren. Dette er imidlertid ikke presist kommet til uttrykk i lovs form i disse landene.
Fotnoter
Forbruker Europa er en del av ECC Net. ECC Net er et nytt EU-nettverk som skal bevisstgjøre deg som forbruker om rettighetene dine etter kjøp av varer og tjenester på tvers av landegrensene i Europa. Forbruker Europa er organisert under Forbrukerrådet og finansieres av Forbrukerrådet og EU- kommisjonen.