9 Hovedforhandling og dom i Sigrid-saken

9.1 Sammendrag

Hovedforhandling var berammet til 30. november 1981, og det var satt av tre uker til rettssaken. Allerede den første rettsdagen ga Fritz Moen en detaljert forklaring, hvor han tilsto drapet. Da Fritz Moen under åstedsbefaringen viste hvor han begikk drapet, påviste han åstedet ca. 30-40 meter feil. Under lagmannsrettens videre behandling vekslet Fritz Moen mellom å forklare seg i detaljer om drapet og å erklære seg uskyldig.

Fritz Moens forsvarer Olav Hestenes argumenterte med at Moen ikke kunne være gjerningsmann fordi det forelå to utelukkelsesbevis: For det første fremholdt Hestenes at drapet var begått natt til 5. september 1976, og da hadde Fritz Moen alibi. For det andre var drapet begått av en person som hadde blodtype A utskiller, og ikke av Fritz Moen som hadde blodtype AB ikke-utskiller. Disse to forhold ble de sentrale bevistema i saken.

Under rettssaken ble det fra aktors side ført bevis med sikte på å styrke den teori at Sigrid ble drept sent om kvelden 5. september 1976, mens forsvareren foretok en omfattende bevisførsel til støtte for at Sigrid ble drept natt til 5. september.

Da Sigrid ble funnet, hadde hun sæd i vagina. De sakkyndige, prosektor Halldis Lie og overlege Knut Halvorsen, forklarte i retten at det var langt over 50 % sannsynlig at sædavgiver hadde blodtype A utskiller. Etter dette uttalte lagmannen i sin rettsbelæring at man måtte legge til grunn at Fritz Moen ikke var den personen som hadde avgitt sæden. Lagmannen reiste dernest spørsmålet om Sigrid Heggheim kunne ha hatt samleie med en forhenværende kjæreste tidligere på dagen, noe som eventuelt kunne forklare at den påviste sæd kom fra en person med blodtype A utskiller. I rettsbelæringen la lagmannen stor vekt på at Fritz Moens tilståelse inneholdt flere utsagn som det var grunn til å tro at bare drapsmannen kjente til.

I tilknytning til lagmannens rettsbelæring henstilte forsvareren til lagmannen om å referere konklusjonen i obduksjonsrapporten. Der var det bl.a. uttalt at Sigrid med overveiende sannsynlighet var voldtatt mens hun fortsatt var i live. Lagmannen fant ikke grunn til å kommentere dette punktet ytterligere. Forsvareren krevde sin henstilling og lagmannens standpunkt protokollert.

Lagretten svarte ja på de spørsmål den ble forelagt. Fritz Moen ble dømt i Frostating lagmannsrett 18. desember 1981 til en straff av fengsel i fem år i tillegg til den straff han var blitt idømt for drapet på Torunn Finstad.

Fritz Moen anket til Høyesterett på grunn av saksbehandlingsfeil. Den 21. januar 1982 avviste Høyesteretts kjæremålsutvalg anken.

9.2 Innledning

9.2.1 Utvalgets kilder

Hovedforhandling i Sigrid-saken ble avholdt i perioden 30. november til 18. desember 1981. Utvalget vil nedenfor søke å rekonstruere hva som fant sted under rettsforhandlingen i Frostating lagmannsrett i denne perioden. På flere punkter må utvalget på grunn av mangelfulle kilder begrense seg til alene å gjengi hovedpunkter og bruddstykker av forhandlingene. Hovedforhandlingen ble som kjent verken filmet eller stenografert. De kilder som utvalget har kunnet forholde seg til, er:

1. rettsboken

2. avisreferat

3. NTB-journalist Skjalg Fremos notater

4. statsadvokat Olaf Jakhellns notater

5. intervjuer av personer som var til stede og fulgte forhandlingen.

9.2.2 Saksforberedelsen. Statsadvokatens redegjørelse til lagmannen og partenes bevisoppgaver

Sommeren 1981 fant det sted en brevveksling mellom statsadvokat Olaf Jakhelln og forsvarer Olav Hestenes med hensyn til berammelse av saken og dens omfang. De to hadde også et møte i Oslo. I brev 16. juni skrev Olav Hestenes at Fritz Moen hadde nektet seg skyldig overfor ham, og at man måtte beregne tre til fire uker på saken. Den 29. juni svarte statsadvokaten at han hadde «en sterk fornemmelse av at det neppe kan være nødvendig med noe særlig mer enn 1 ukes forhandlinger». Videre opplyste statsadvokaten at påtalemyndigheten hadde gjort en feil. Denne besto i at spesiallege Anne Regine Føreland, som på forsvarerens begjæring var blitt oppnevnt som sakkyndig av Trondheim forhørsrett 14. januar 1981, ikke hadde fått meddelelse om oppnevnelsen. Men statsadvokaten opplyste i brevet at Føreland nå var blitt underrettet.

I brev 8. juli 1981 argumenterte advokat Hestenes for at det måtte avsettes tre uker til forhandlingen. Fra brevet hitsettes følgende (nummerering utelatt):

«Fritz Yngvar Moen vedstår seg ingen tilståelser og nekter enhver skyld. Dette hadde han skriftlig fremholdt for meg når det gjelder Torunn-saken bare noen dager før jeg leste i avisen at han skulle ha tilstått drapet på Sigrid. Dette betyr at saken ikke kan behandles som tilståelsessak med det som følger av bevisføring utover politiforklaringer. De politibetjenter som har avhørt Fritz Yngvar Moen må selvfølgelig forklare seg, det rettsmedisinske materiale må omhyggelig dokumenteres og drøftes, åstedsbefaring og belastning av rekonstruksjonene må underkastes rettskontroll og et betydelig antall sivile vidner vil antagelig måtte føres.

Det er vel neppe tvilsomt at Påtalemyndigheten vil påberope seg modus fra den fellende dom i Torunn-saken som argumentasjon for fellelse når det gjelder Sigrid-saken. Det vil måtte innebære at jeg som forsvarer ihvertfall delvis må foreta en efterprøvning av grunnlaget for den tidligere domfellelse – det ene følger av det annet. Det er selvfølgelig ikke tale om noen vidløftiggjøring utover straffeprosesslovens ramme, men det blir nødvendig å vurdere Torunn-saken i modus-sammenheng.

Fritz Yngvar Moen er som De vet, døv. Han er sterkt svekket efter påkjenningen av varetekt og soning… Det vil bli nødvendig å vise tiltalte hensyn slik at han får tilstrekkelig tid til å forklare seg uten noen form for tidspress og med innlagte hvilepauser. Det vil være nødvendig med ihvertfall to tolker – denne gang må det ikke kunne herske den ringeste tvil om at hvert eneste ord som sies i rettssalen oppfattes av tiltalte og kan kommenteres av ham. Uansett resultatet av rettssaken må det ikke være den minste svakhet i saksbehandlingen. Når man betenker at hvert enkelt vidneprov og alle de sakkyndige erklæringer ord for ord skal tolkes for tiltalte og kommenteres av ham, skjønner man uten videre at her må man ta tiden til hjelp. Jeg er overbevist om at lagmann Solberg vil være til det ytterste oppmerksom på viktigheten av dette i en så enestående sak.»

Det ble tatt ut tiltale mot Fritz Moen 15. september 1981, og straffesaken ble berammet til 30. november 1981. Tre uker ble avsatt til hovedforhandlingen. Statsadvokat Olaf Jakhelln oversendte til lagmannen 9. november en ni siders redegjørelse for hovedtrekkene i saken. Dagen etter oversendte statsadvokaten gjenpart av denne redegjørelsen til advokat Hestenes. I tillegg fulgte tiltalebeslutningen, bevisoppgaven og utkast til spørsmålsskrift, og en oppfordring til forsvareren om å fremlegge sin bevisoppgave.

Påtalemyndigheten varslet i sin bevisoppgave at man ville føre fem vitner til å belyse Sigrid Heggheims bevegelser hennes siste to dager, og tolv vitner til å belyse Fritz Moens bevegelser, opptreden og utseende i perioden fra 5. september 1976 og dagene og ukene deretter. Disse tolv var i hovedsak personer fra døvemiljøet i tillegg til bestyrelsen på det hjem hvor Moen bodde. I tillegg hadde statsadvokaten medtatt syv vitner av betydning for tidfesting av drapstidspunktet. Dette var vitner til støtte for det syn at drapet kunne ha skjedd søndag kveld og ikke natt til søndag.

Videre var det medtatt på vitnelisten hele åtte etterforskere; fire til å beskrive åstedet og åstedsfunn og fire til å beskrive den taktiske etterforskningen, herunder avhørene av Fritz Moen.

Det ble opplyst at påtalemyndigheten ville føre ni dokumentbevis, bl.a. tidligere straffedommer (herunder dommen i Torunn-saken), kart, skisser og fotografier fra åstedet, rapporter fra rekonstruksjoner og kopi av dagbok fra værstasjonen på Tyholt 4. til 11. september 1976. Av tinglige bevismidler ble nevnt klær fra åstedet. I tillegg var det oppgitt tre rettsmedisinsk sakkyndige, tre rettspsykiatrisk sakkyndige og to døvetolker.

Forsvarerens bevisoppgave, underskrevet 19. november 1981, inneholdt en vitneliste med seks vitner til å belyse Fritz Moens person, to vitner til å belyse rekonstruksjon og tekniske bevis, et vitne som skulle forklare seg om funnet av Sigrid Heggheim, 25 vitner til å belyse tidfesting av drapet og tre vitner vedrørende boforholdene der Sigrid Heggheim hadde hybel. Videre ble det bebudet dokumentasjon av personundersøkelse av 9. september 1972 og uttalelser for øvrig om Fritz Moens person. I tillegg opplyste bevisoppgaven at det kunne bli aktuelt å fremlegge avisutklipp fra så vel Torunn-saken som fra Sigrid-saken.

9.2.3 Lagmannsrettens sammensetning. Aktor og forsvarer. Sakkyndige

Ifølge rettsboken besto retten av følgende fagdommere: Lagmann Karl Solberg, lagdommer Helge Barsett og kst. lagdommer Johan Kr. Borten, samt elleve (herunder en reserve) jurymedlemmer som lovlig var trukket ut.

Som rettstolker ble oppnevnt døveprest Haldor Eliassen og Konrad Rendal.

Aktor i saken var statsadvokat Olaf Jakhelln. Ved aktors side satt politibetjent Magnar Solberg. 1 Forsvarer i saken var høyesterettsadvokat Olav Hestenes.

Politilege Karl-Ewerth Horneman, ass. overlege Børre Husebø og spesiallege Anne Regine Føreland ble oppnevnt som rettspsykiatrisk sakkyndige, og de fulgte hele forhandlingen.

Rettsboken viser videre at følgende tjente som sakkyndige senere under rettssaken: patolog og ass. overlege Arne Ødegaard, 2 prosektor Halldis Lie og overlege Knut Halvorsen. Dessuten ble lege Jon Rud oppnevnt som sakkyndig.

9.2.4 Oversikt over de ulike rettsdagene

Utvalget gir her en kort oversikt over hva som skjedde de ulike rettsdagene, før den nærmere redegjørelsen nedenfor.

9.3 Mandag 30. november

9.3.1 Fritz Moen svarte verken nei eller ja på om han erkjente straffeskyld for drap

Straffesaken begynte med at aktor la frem tiltalebeslutning, bevisoppgavene fra henholdsvis aktor og forsvarer, dåpsattest for tiltalte, bøteattest og utskrift fra strafferegisteret m.m.

Lagmannen opplyste dernest at han var formann i Styret for Ila landsfengsel og sikringsanstalt, men at han ikke hadde hatt noen kontakt med tiltalte. Han opplyste at han ikke følte seg inhabil i saken. Partene hadde ingen bemerkninger til dette.

Lagmannen spurte om tiltalte erkjente seg skyldig i det forhold som var nevnt i tiltalebeslutningen. I den forbindelse fremgår det av rettsboken:

«Tiltalte hadde vanskelig for å kunne svare ja eller nei på tiltalepost I, men nekter seg skyldig etter tiltalepost II.» 3

Forsvareren Olav Hestenes skal da ha sagt «at han etter ca. 15 timers samtale med tiltalte hadde fått den klare oppfatning at tiltalte nektet seg skyldig i drapet på Sigrid Heggheim». 4

9.3.2 Aktors innledningsforedrag

Aktor holdt deretter sitt innledningsforedrag og bygget dette på den tidligere innsendte redegjørelsen av 9. november 1981. Han redegjorde i korte trekk først for omstendighetene omkring Sigrids bakgrunn og opphold i Trondheim, hennes bevegelser 4. september 1976 og de siste observasjonene av henne.

9.3.2.1 Likfunn m.v.

Han redegjorde dernest for likfunnet og de tekniske funn på åstedet, obduksjonen og prosektor Halldis Lies rapporter vedrørende blodtypebestemmelsen. I sin redegjørelse til lagmannen av 9. november 1981 hadde aktor sitert følgende fra Halldis Lies rapport av 24. oktober 1977:

«Når det i denne saken er påvist substans av blodtype A i vaginalsekretet, uttaler prosektor Lie at «det er derfor mest sannsynlig at den påviste sed stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent».»

Statsadvokaten hadde så knyttet følgende merknad til dette utsagn:

«Så vidt forstås må dette bety at blodtypeundersøkelseskonklusjonen ikke bidrar til sakens opplysning» (uthevet her).

I sitt innledningsforedrag fremholdt statsadvokaten et tilsvarende synspunkt. 5

9.3.2.2 Sakens videre etterforskning

Aktor redegjorde for etterforskningen i Sigrid-saken, bl.a. for at en del personer hadde fortalt til politiet at de hadde hørt kvinneskrik natt til 5. september. Observasjonene fordelte seg i området fra Lerkendal stadion til Anders Tverreggens vei og syntes å være konsentrert rundt tidsrommet 01.30-02.30. Disse vitnene ville forsvareren føre. Vitnene hadde befunnet seg i sine hjem og hadde reagert på skrikene, dog uten selv å ta kontakt med politiet før etter at Sigrid ble funnet.

En rekke personer hadde beveget seg til fots og i bil i området til tilsvarende tid, men uten å ha hørt kvinneskrik. Fire vitner ville bli ført om dette.

En rekke personer hadde fortalt politiet at de mente å ha hørt skudd i området natt til søndag. Andre hadde festet seg ved mistenkelige biler etc. Men intet ble meldt til politiet før etter at Sigrid ble funnet.

9.3.2.3 Tiltalte Fritz Moens person

Aktor redegjorde deretter for Fritz Moens person og bakgrunn. Han omtalte de handicap som Fritz Moen hadde med hensyn til manglende hørsel og taleevne. Han redegjorde for Moens oppvekst og skolegang. Evnene til Fritz Moen skal ha vært middels gode. Men til tross for dette hadde han vist store atferdsavvik. Aktor redegjorde for at Moen den 5. juni 1973 ble dømt for en rekke tilfeller av blotting, og at det ble gitt sikringsbemyndigelse for fem år. Videre ble det nevnt at Moen i Stavanger vedtok forelegg for blotting overfor to piker på 13 og 14 år i august 1975. I forhold til Moens fysiske handicap ble det uttalt:

«I forbindelse med Torunnsaken ble Fritz Moen undersøkt av spesialist i fysikalsk medisin I.H. Kleive ved RIT til vurdering av generell fysisk tilstand og spesielt hans kapasitet vedrørende venstre arm. Av dr. Kleives erklæring fremgår at Moen er generelt sterk, at muskelkraft i venstre arm og hånd er meget god, dog har han visse problemer med å føre tommel- og lillefingertupper sammen som følge av en gammel skade. Det anses dog å være uten praktisk betydning. Det pekes på at Moen er fullt selvhjulpen og at hans ferdighet med venstre hånd er langt bedre enn vanlig.»

9.3.2.4 Torunn-saken

I redegjørelsen ble det uttalt at Sigrid-saken hadde mange likhetstrekk med Torunn-saken, jf. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978 i sak nr 11/1978, og at denne dommen ville bli dokumentert under forhandlingen.

9.3.2.5 Fritz Moens bevegelser 4. og 5. september og hans tilståelser

Utvalget siterer følgende fra aktors beskrivelse av Moens tilståelse:

«Fritz Moen var fra lørdag 4. til søndag 5. september i Selbu på besøk. Han kom tilbake til Trondheim med en hestetransport til Leangen om formiddagen. Han forklarer selv at han var innom Herberget. Han vandret rundt i byen med øl i en veske. Han var også om ettermiddagen oppe i området hvor Sigrid senere ble funnet. Han spiste kveldsmat på Herberget ca kl. 17. På rommet drakk han tre halve export, hadde 3-4 flasker igjen i vesken. Senere var han ute en tur, drakk så mere øl og noe brennevin på Herberget.

Med to halve export og noe brennevin i lommene forlot han Herberget 2130-2230 og vandret ut i byen, opp til krysset Klæbuveien/Omkjøringsveien. Han hadde lyst på kvinnfolk, vandret frem og tilbake ved bussholdeplassen ved Texacostasjonen, på andre siden av Klæbuveien. Det kom så en pike (Sigrid Heggheim) sydover Klæbuveien. Hun forsvant rundt Texacostasjonens bygning. Han fulgte etter henne, ventet på henne ved det sydvestre hjørne. Han drakk en flaske øl. Han trengte et slagvåpen. Hun kom tilbake, hadde formentlig latt vannet. Han slo henne i hodet med den tomme ølflasken 4 a 5 ganger. Hun falt om bevisstløs. Han dro henne inn til veggen og dunket hennes hode mot noe. Han trakk henne så rundt hjørnet. Dunket henne igjen. Drakk den siste ølflasken.

Han forklarer videre at han deretter halte henne 30 a 40 meter bort fra huset. Han tok så av henne klærne. Så trakk han ned sine egne bukser og ville ha samleie med henne, men fikk det ikke til da han ikke fikk reisning.

Han forklarer at hun ble urolig da han tok av henne klærne. Han tok jakken hennes og surret det ene ermet rundt halsen hennes og strammet til, så tok han noe av jakken og stappet flere ganger inn i munnen hennes. Han presset med hånden mot hennes nese og holdt taket lenge, han angir selv 20 a 30 minutter.

Fritz Moen husker ikke å ha knyttet snor eller BH rundt halsen hennes. Han sier at han la regnfrakken over henne og dekket henne til med gress og så kom seg hjem igjen til Herberget hvor han dirket seg inn selv.

Onsdag 8. september var han tilbake til bussholdeplassen ca kl 11 a 12. Samme dag ca kl 2130 var han på åstedet for å se om politiet hadde vært og funnet henne. Han sier at han da lette forgjeves etter henne.»

9.3.2.6 Diverse vitner

Aktor ga deretter en oversikt over de vitner som påtalemyndigheten ville føre.

9.3.2.7 Rettspsykiatriske undersøkelser

Til sist nevnte aktor hvilke rettspsykiatriske undersøkelser som var blitt foretatt.

9.3.3 Forsvareren holdt også et innledningsforedrag

Deretter fikk forsvarer Olav Hestenes ordet til noen innledende merknader. Om innholdet av foredraget hitsettes fra Adresseavisen 1. desember 1981:

«H.r.advokat Olav Hestenes redegjorde i går for hvordan han har lagt opp sin del av saken, og han gjorde lagmannsretten oppmerksom på at dette er en meget spesiell, omfattende og vanskelig sak. Lagretten er for øvrig satt med 11 medlemmer mot vanligvis 10.

– Denne saken dreier seg om en tiltalt som ifølge påtalemyndigheten skal dømmes for annen gangs drap, sa Olav Hestenes. På grunn av mannens handikap krever denne saken tålmodighet, og det er flere forhold forsvaret er opptatt av.

Forsvareren redegjorde for disse forholdene, og han sa at et av punktene han er opptatt av, er krysseksaminasjon av vitner for å fastslå at drapstidspunktet er flyttet av politiet fra natt til søndag til søndag aften.

– Men jeg mener at tiltalte ikke kan ha utført drapet, sa han. – Det er overveiende sannsynlig at Sigrid ble drept da tiltalte ikke var i Trondheim. Og i forbindelse med drapstidspunktet er det også spørsmål om i hvilken grad øvrige mistenkte i saken er kontrollert.

Forsvareren sa videre at han på grunnlag av sædfunnet trekker den slutning av de blodtypeundersøkelser som er foretatt at de vil utelukke hans klient. Dette skal han også eksaminere en rettsmedisinsk sakkyndig om.

Det er også spørsmål om hvilken vekt man legger på politiavhørene av tiltalte, og om disse tolkes som avlagte tilståelser. Videre er det spørsmål om hvorfor saken ble gjenopptatt to år etter at Torunn-saken ble avsluttet i retten.

– Jeg vil også komme inn på forholdet mellom drøm og virkelighet hos døve personer, og om synsinntrykkene i den døves forestillingsverden, sa forsvareren. Man vil også komme inn på virkningen av et langvarig fengselsopphold på en slik person, da tiden på Ila landsfengsel har forsterket isolasjonen hos tiltalte i vesentlig grad. Jeg er også opptatt av tiltaltes ordvalg, ordforståelse og risiko for mistolkning.

Forsvareren har tidligere overfor tiltalte bebudet at han vil gå gjennom Torunn-saken på nytt med tanke på en eventuell gjenopptagelse, men han vil ikke gå nærmere inn på den siden av saken under denne rettssaken.

– Men jeg vil likevel bemerke at det er en viss risiko for at dommen i Torunn-saken kan ha en viss betydning for bevisvurderingen i denne saken, og det er således en viss risiko for at forklaringen fra Torunn-saken kan ha glidd over i denne saken. Forsvareren sa at han vil prøve å finne frem til hva man trygt kan bygge på av vitneforklaringer og hva som må skilles ut som følge av rykter, avismeldinger etc.»

I Dagbladet 1. desember 1981 refereres fra Olav Hestenes’ innledningsforedrag bl.a.:

«Hvordan er forholdet mellom drøm og virkelighet for en døv? Hva skjer når visuelle inntrykk overføres inn i den døves forestillingsverden? ... Etter Hestenes’ mening klarer ikke mannen å skille mellom fantasi og virkelighet når han forklarer seg.»

9.3.4 Fritz Moen avga forklaring og tilsto drapet

Lagmannen henstilte til Fritz Moen å forklare seg, og Moen avga forklaring. Dagbladet den 1. desember 1981 ga følgende referat av Fritz Moens forklaring:

«– Jeg hadde lyst på kvinnfolk, har 40-åringen forklart politiet om sin nattlige vandring drapssøndagen. I rettssalen i går bekreftet han denne forklaringen og fortalte på nytt hvordan han overfalt og drepte Sigrid.

Tiltalte fortalte at han kjedet seg og følte seg ensom etter å ha gjort flere forgjeves forsøk på å besøke kjente. 40-åringen bodde da i Frelsesarmeens hybelhus i sentrum av Trondheim. Utpå kvelden tok han med seg noen øl og en flaske brennevin og gikk en tur utover Klæbuveien.

Ved en bensinstasjon så han Sigrid komme gående alene på en sti ved et jorde. Klokka var da ti eller halv elleve om kvelden. 6 Ifølge mannens forklaring gikk hun ut fra stien, og han stilte seg opp og ventet på henne. I mellomtida drakk han opp den ene ølflaska.

Slo Sigrid med tomflaske

– Jeg slo henne i hodet med ølflaska 3-4 ganger, så hun falt. Så tok jeg tak i henne og dunket hodet noen ganger mot en betongkloss. 7 Med venstrehanda trakk jeg henne 30-40 meter ut på jordet og la henne ned, fortalte han.

På det tidspunkt våknet Sigrid opp og gjorde motstand. 40-åringen stappet da en del av jakka hennes inn i munnen på henne og snørte jakkeermene rundt halsen hennes. Han presset handa si over nesa og munnen. Deretter kledte han henne naken og forsøkte ifølge sin egen forklaring å gjennomføre samleie med henne, men «fikk det ikke til». Før han forlot Sigrid, skjulte han kroppen hennes med gras.

40-åringen forklarte seg uten særlige problemer ved hjelp av døvetolk og supplerte opplysningene med å vise på et oversiktskart hvor han hadde gått og hvor han hadde møtt Sigrid.»

Ifølge Adresseavisen for 1. desember 1981 ga Fritz Moen en forklaring som:

«stemte nøyaktig overens med det statsadvokaten hadde fortalt. Et halssmykke som han skal ha tatt fra henne kunne han ikke erindre å ha tatt, selv om det sto i en av hans mange politiforklaringer.

...

– Hva var hensikten med å dra opp til bussholdeplassen? spurte aktor.

– Jeg kan ikke svare på et slikt spørsmål, svarte tiltalte. – Dere spør meg hvorfor og hvorfor, jeg kan ikke svare på slikt.

– Gikk De dit for å få tak i en kvinne?

– Ja, det gjorde jeg.

– Betyr det også at De regnet med å måtte bruke makt for å få tak i en kvinne?

– Ja, jeg var forberedt på det, svarte tiltalte. Han innrømmet også å ha fulgt etter kvinner ved andre anledninger.»

I henhold til NTB-meldingen av 30. november 1981 «gjentok tiltalte i en detaljert forklaring hovedpunktene i de politiforklaringer som statsadvokat Olaf Jakhelln redegjorde for i sin framstilling av saken».

9.4 Tirsdag 1. desember

Fritz Moen fortsatte sin forklaring tirsdag 1. desember 1981. Fra Adresseavisen 2. desember 1981 hitsettes:

«Drapstiltalte gir stadig detaljerte forklaringer på hva som skjedde med Sigrid Heggheim søndag 5. september 1976. ...

40-åringen benektet å ha vært tilbake på åstedet uken etter at drapet ble begått, men han forklarte at han hadde vært i området for å selge lodd for Døves Landsforbund.

Det ble funnet en del skillemynt på åstedet av etterforskerne og tiltalte innrømmet at han har mistet noen penger mens han holdt på med Sigrid.

Tiltalte sa at han var sikker på at Sigrid var død da han forlot henne, og han hadde forstått at ved å holde henne over munnen og nesen ville han kvele henne.

Til sin forsvarer har tiltalte ikke innrømmet å ha tatt livet av Sigrid, dette har han unnlatt å nevne gjennom de utallige samtaler han har hatt med Olav Hestenes. Han har faktisk sverget at han ikke hadde gjort det, opplyste forsvareren.

– Men har du forklart det samme her i retten som du har forklart til politiet? ville forsvareren vite.

– Det er vanskelig å huske hva jeg har sagt til politiet, svarte tiltalte.

Leste om drapet

– Leser du aviser, og kan du der ha lest noe om drapet og dødsårsaken?

– Jeg leser helst bare sport, men jeg leste noe om drapet også, selv om jeg ikke kan huske noe spesielt fra avisene, svarte tiltalte gjennom sine døvetolker.

...

Om selve politiavhørene fortalte tiltalte at politiet maste voldsomt på ham, og at han følte seg hjelpeløs overfor de to etterforskerne som avhørte ham.

...

– Jeg er svak i nervene og i hodet, og politiet er altfor masete, sa tiltalte. – Men jeg er uskyldig i Torunn-saken, det mener jeg i dag også.

– Men hva med Sigrid-saken? spurte forsvareren.

– Vanskelig å svare på.

– Altså, du har ikke gjort noe med Torunn, men med Sigrid har du gjort noe?

– Vanskelig å svare på.

...

Lagmann Karl Solberg gjorde oppmerksom på at tiltalte mandag hadde avgitt en detaljert forklaring om hva som skjedde.

– Er denne forklaringen riktig? spurte han.

– Ja, det er den, svarte tiltalte.»

Denne dagen ble det foretatt åstedsbefaring, og polititjenestemennene Knut Tore Nilsen og Magnar Solberg ble avhørt. Nilsen ble avhørt før befaringen, og fullførte sin forklaring etterpå. I rettsboken er inntatt følgende om åstedsbefaring den 1. desember 1981:

«På åstedet påviste tiltalte det sted hvor han etter egen forklaring hadde slått Sigrid i hodet med en flaske og deretter støtt hodet hennes mot en murvegg samt det sted hvor han hadde kledd av henne og forsøkt å gjennomføre samleie med henne og anviste hvordan han hadde rullet henne utfor en skråning, gått etter henne og tildekket henne med gress. Politibetjent Nilsen påviste det sted hvor Sigrid Heggheim ble funnet, og hvor de forskjellige klesplagg lå.» 8

Adresseavisen 2. desember 1981 skrev at det ble holdt:

«åstedsbefaring ved Texaco-stasjonen i Klæbuveien, og atter en gang forklarte og viste mannen nøyaktig hva han hadde gjort og hvor på området alt skjedde.

Politibetjent Knut Tore Nilsen fra Kripos viste bilder fra åstedet og av den drepte, og tiltalte fulgte med uten å fortrekke en mine. Han nikket hele tiden på hodet etter hvert som politibetjenten forklarte om funnene og om skadene på avdøde.»

Fra denne rettsdagen hitsettes følgende refleksjoner og rettsreferat av journalist Skjalg Fremo (NTB):

«Tiltaltes forklaringer i Sigrid-saken er motstridende og på enkelte punkter åpenbart i strid med de faktiske forhold. Tiltalte bekrefter i retten både sine politiforklaringer om at han har drept Sigrid Heggheim, og sine forklaringer til forsvareren og de psykiatrisk sakkyndige om at han ikke har drept kvinnen. Han sier at han har sagt sannheten både til politiet og til forsvareren og de sakkyndige.

Dette er resultatet av to dagers rettsforhandlinger i Frostating lagmannsrett, der en snart 40 år gammel mann står tiltalt for drap og forsøk på voldtekt.

Saksbehandlingen preges i stor grad av at den sterkt hørselssvekkede mannen ikke er i stand til å gjøre forståelig hva han mener, og hva som etter hans oppfatning er de faktiske forhold i saken. De to døvetolkene har flere ganger vært nødt til å innrømme at de ikke skjønner hva tiltalte ønsker å si.

Tiltaltes ord er forståelige, men i noen tilfeller gir de ikke noen forståelig mening for andre. Lagmann Karl Solberg ga uttrykk for en allmenn oppfatning da han på ett punkt i tiltaltes forklaring kom med følgende avbrudd: – Jeg forstår ikke dette jeg, tolk.

Tilstår og nekter

Tiltalte gjentok i rettsmøtet tirsdag vesentlige punkter fra sin forklaring mandag, der han ga en detaljert beskrivelse av hvordan han hadde slått og kvalt Sigrid Heggheim før han kledde av henne og forsøkte å ha samleie med henne. Under åstedsbefaringen demonstrerte han for retten hvordan han hadde utført forbrytelsen, bl.a. ved å slå kvinnen med en flaske og deretter slå hodet hennes mot en grunnmur. Da han skulle vise hvor han hadde dradd henne av gårde og utført voldtektsforsøket, pekte han ut et sted som lå 30-40 meter fra det stedet der Sigrid Heggheim og klærne hennes ble funnet.

Forsvareren, h.r.advokat Olav Hestenes, minnet i rettsmøtet tirsdag om den forklaring han og de psykiatriske sakkyndige hadde fått av tiltalte, og der tiltalte benekter å ha noe med Sigrid-saken å gjøre.

Tiltalte svarte på dette at han snakket sant til de sakkyndige. På lagmannens spørsmål om hva sannheten da gikk ut på, ga tiltalte følgende svar, slik det ble formidlet av døvetolken; – Det er vanskelig å huske, det var sant, det jeg sa.

Nekter skyld i Torunn-saken

Tiltalte er tidligere dømt til 16 års fengsel og 10 års sikring for voldtekt og drap på Torunn Finstad i Trondheim i 1977. I rettsmøtet tirsdag hevdet han at han ikke hadde tatt livet av Torunn Finstad.

Tidligere har han i et brev til Olav Hestenes tatt initiativ til å få Torunn-saken gjenopptatt, og Olav Hestenes arbeidet med dette før tiltalte i fjor høst ble siktet for drapet på Sigrid Heggheim.

Forsvareren: – Mener du fortsatt at du er uskyldig i Torunn-saken.

Tiltalte: – Ja.

Forsvareren: – Har du ikke gjort noe med Torunn, men gjort noe med Sigrid?

Tiltalte: – Det er vanskelig for meg å svare på dette.

Feilaktige detaljer

Etterforskning, vitneavhør og åstedsbefaring har klarlagt at tiltaltes detaljerte forklaringer på flere punkter er åpenbart misvisende eller ikke i samsvar med resultatet av etterforskningen.

Dette gjelder blant annet opplysningen om at han skal ha slått Sigrid Heggheim med en ølflaske han hadde med seg, og som han kastet i gresset etter å ha brukt den som slagvåpen. Ved etterforskningen er det i nærheten av åstedet ikke funnet rester av en slik flaske.

Tiltalte har forklart at han kastet begge kvinnens sko, mens etterforskningen har klarlagt at kvinnen hadde på seg den ene skoen da hun ble funnet.

Tiltalte har forklart at han kledte av henne og kastet vekk kvinnens langbukse og deretter hennes truse. På åstedet ble trusen funnet inne i langbuksen.

Tiltalte har forklart at Sigrid Heggheim hadde på en dynejakke, og at han brukte ermet eller hetten på denne jakken til å stramme rundt halsen på kvinnen. Det er på det rene at Sigrid Heggheim var kledt i en regnjakke og en ulljakke, og at hun var kvalt med en bysteholder, et gensererme og snoren på hetten til regnjakken. Snoren var knyttet med en dobbel knute. Det er foreløpig ikke klarlagt om tiltalte, som har en lam høyrearm, er i stand til å knytte en slik knute.

Et punkt som har vakt en viss tvil i retten, er tiltaltes forklaring om at han kvalte Sigrid Heggheim ved å holde henne over nese og munn i 30 minutter. Tiltalte har flere ganger gjentatt denne tidsangivelsen.» 9

9.5 Onsdag 2. desember

Lagmannen opplyste onsdag 2. desember 1981 at forsvarer Olav Hestenes hadde meldt sykdomsforfall. Lagmannen opplyste videre at han hadde mottatt brev av 1. desember 1981 fra oppnevnt sakkyndig Anne Regine Føreland. I brevet ble det meddelt at hun ønsket å avgi en skriftlig tilleggserklæring, og at dette ville medføre flere nye samtaler med tiltalte. Den sakkyndige meddelte i rettsmøtet at hun ikke hadde behov for sakens utsettelse, idet hun regnet med å kunne ha sin eventuelle tilleggserklæring ferdig i god tid før sakens avslutning. Lagmannen henstilte til den sakkyndige å tilstille de to øvrige rettspsykiatrisk sakkyndige og sakens parter kopi av sin tilleggserklæring så snart den måtte foreligge. Forhandlingen ble deretter utsatt til neste dag.

Journalist Skjalg Fremo (NTB) skrev denne dagen bl.a. følgende:

«Bakgrunnen for at Anne Regine Føreland ønsker å avgi en tilleggserklæring er delvis opplysninger som har kommet fram i retten, der tiltalte samtidig har nektet seg skyldig og gitt detaljerte beskrivelser av hvordan han utførte drapet på Sigrid Heggheim. Anne Regine Føreland mener også at hun ikke har fått den nødvendige tid til undersøkelsen av tiltalte, blant annet fordi politiet ventet nesten et halvt år med å gi henne beskjed om at hun var oppnevnt som sakkyndig.

Anne Regine Føreland er leder for Norges eneste psykiatriske avdeling for døve. Hun opplyser til NTB at hun i sin tilleggserklæring blant annet vil prøve å belyse forskjellene i språkforståelse mellom døve og hørende, og dessuten prøve å bringe på det rene om tiltalte forstår hva han svarer på når han gir sine forklaringer i retten.

Under rettsakens to første dager er det flere ganger blitt demonstrert at de to døvetolkene ikke har vært i stand til å forstå hva tiltalte har prøvd å si. Tiltaltes utsagn har i noen tilfeller vært tilsynelatende meningsløse både for retten og tolkene til tross for at hvert enkelt ord har vært forståelig.

Ett avgjørende punkt som det til nå ikke er brakt klarhet i, er hvordan det kan henge sammen at tiltalte i retten med få minutters mellomrom har bekreftet både sine politiforklaringer om at han har drept Sigrid Heggheim, forklaringen til forsvareren og de sakkyndige om at han ikke har drept kvinnen. Tiltalte har hevdet at han har sagt sannheten både til forsvareren og til politiet, og dette har gitt grunnlag for tvil om tiltalte i det hele tatt forstår meningsinnholdet i ord som sannhet, skyld og andre abstrakte begreper.»

9.6 Torsdag 3. desember

Torsdag 3. desember forklarte en rekke vitner seg. Dette var LM, GS, TV, MAa, OIF (for lukkede dører), AE, RV og JT. Statsadvokaten opplyste deretter at han frafalt vitnene SØ og RB. Forsvareren hadde intet å bemerke til dette. Videre avhørte man ET, ØH, US, HS og GH.

Adresseavisen 4. desember 1981 ga følgende referat fra denne rettsdagen:

«– Jeg vet hvem som drepte Sigrid. Hun skulle ikke ha sparket ham i skrittet, for da ble han sint og tok kvelertak på henne. Disse ordene sa tiltalte i Sigrid-saken til en 54 år gammel døv kvinne, tidligere sekretær i Døveforeningen i Trondheim, kort tid etter at Sigrid Heggheim ble funnet drept på Nidarvoll. Og de samme ordene skal han også ha latt falle til bekjente under en av kulturdagene for døve i Skien samme høst.

...

– Det var mye prat om Sigrid-saken, også i Døveforeningen, denne høsten, sa vitnet. – Men det merkelige med tiltalte var at han ikke lot til å interessere seg særlig for saken. En gang vi satt en del døve sammen i et rom da det på fjernsynet ble vist klærne til den avdøde, rørte ikke tiltalte seg da vi andre gikk nærmere fjernsynsapparatet for å følge med. Han satt ved bordet, helt uinteressert i saken.

På spørsmål fra forsvareren om de ordene tiltalte skal ha sagt om at han visste hvem som hadde drept Sigrid, var noe vitnet hadde hørt fra andre, svarte hun benektende. Han hadde selv sagt dette til henne, sa det døve vitnet bestemt.

– Jeg besøkte også tiltalte på fengslet på Tunga etter at han var arrestert som mistenkt i Torunn-saken høsten -77, forklarte vitnet.

– Og da gjentok han det samme om Sigrid, og at han visste hvem drapsmannen var.

...

En 28 år gammel døv kvinne ... fortalte om en episode i Døveforeningen etter drapet på Sigrid Heggheim den 5. september 1976.

– Det var på et møte tre dager senere jeg la merke til at tiltalte var oppkloret i ansiktet, sa vitnet.

– Tiltalte forklarte da at han hadde vært i slagsmål med en av beboerne på Frelsesarmeens herberge i Hvedingsveita. Sårene var ganske ferske, og på et nytt møte i Døveforeningen den 15. september spurte jeg tiltalte om det kanskje var han som hadde drept Sigrid. Han svarte: «Nei, hold kjeft». Han ble meget sint og han ville ikke snakke med meg etter denne episoden. 10

...

Vitneforklaringene i lagmannsretten i går gikk meget sent, det var ganske detaljerte opplysninger statsadvokaten ville vite hos enkelte, og lagmann Karl Solberg bemerket da også to ganger at han syntes det gikk meget tregt.

De to andre pikene som hadde hybel i samme hus som Sigrid i Anders Tverreggens vei, ble også avhørt i går, men kunne i løpet av fem kvarter i vitneboksen ikke si noe om Sigrids bevegelser etter at hun lørdag ettermiddag den 4. september dro til en venn på Moholt studentby. Heller ikke hybelverten hennes kunne berette noe om Sigrid fra denne helgen.

...

Da Sigrid offisielt ble meldt savnet, kom hennes foreldre til byen. De dro til hennes hybel, og i et forsøk på å finne ut hva som kunne ha skjedd, gikk de gjennom dagboken hennes, men denne ga ingen beskjed om noe som helst.

På bakgrunn av de lange og inngående avhør av gårsdagens vitner, sa lagmann Karl Solberg:

– Jeg vet ikke hva man egentlig ønsker å oppnå med å gå slik i detalj, men tiltalte har da flere ganger i saken erkjent å ha drept Sigrid Heggheim.

– Nei, det har han ikke, kom det kjapt fra h.r.advokat Olav Hestenes. – Han har erkjent å ha slått henne i hodet og kastet noe gress over henne. Ikke noe annet.

– Vurderingen av det som er sagt, tror jeg man skal overlate til meg, svarte lagmannen.

Et døvstumt ektepar som kjenner tiltalte, forklarte at de ved et par anledninger i september 1976 hadde sett tiltalte i området ved Texaco-stasjonen, men de var begge noe usikre på når dette var.»

VG 4. desember 1981 ga flere detaljer om kloremerkene som den 28 år gamle døve kvinnen forklarte seg om:

«De var røde og hovne og virket nye.

Han hadde to fire-fem cm lange kloremerker i pannen. Muligens gikk de vannrett. Videre hadde han tre kloremerker på høyre kinn, syv-åtte cm lange.»

I VGs rettsreferat fremgår det at Moen skal ha kommentert dette ved å si at «det var riktig at han hadde hatt skader i ansiktet på det tidspunktet. De hadde han fått under et slagsmål i herberget...»

NTB-meldingen fra denne rettsdagen lød slik:

«Ble Sigrid Heggheim drept natt til søndag 5. september 1976 eller sent på kvelden samme dag? Dette spørsmålet sto i fokus da Frostating lagmannsrett torsdag fortsatte den såkalte Sigrid-saken etter ett døgns avbrudd. Selv om samtlige som bodde i huset der hun hadde hybel avga vitneforklaring, huseieren og to andre hybelboere, er spørsmålet fortsatt ubesvart.

Det er imidlertid helt klart at ingen har sett eller hørt noe til Sigrid etter at hun skiltes fra en bekjent ca. kl. 02.15 natt til søndag.

Vitneavhørene torsdag var preget av at drapet skjedde for fem år siden og svært få av vitnene var i stand til å svare konkret på detaljerte spørsmål om hva som hendte de aktuelle dagene.

Et unntak var daværende sekretær i Døveforeningen i Trondheim. Hun hevdet at 40-åringen som er tiltalt, kort tid etter at Sigrid ble drept hadde fortalt henne at han visste hvem som var morderen. – Hun skulle ikke ha sparket mannen i skrittet. Da ble han sint og tok kvelertak på henne, skal 40-åringen ha sagt.

Forsvareren, h.r.advokat Olav Hestenes, viste til politiforklaringen der det fremgikk at vitnet hadde hevdet at hun hadde disse informasjonene fra annet hold. Til det svarte hun at hun også hadde hørt det fra andre, men holdt fast på at 40-åringen hadde sagt det direkte til henne. Hun holdt også fast på at samtalen mellom de to fant sted høsten 1976.

Tiltalte bekreftet på spørsmål fra statsadvokaten at han husket samtalen, men mente at han hadde referert rykter han selv hadde hørt. Tiltalte som tidligere under rettssaken hadde innrømmet at han hadde slått ned Sigrid Heggheim med en flaske, benektet imidlertid at han hadde fått noe spark i skrittet på det aktuelle tidspunkt.

Et annet vitne fra døvemiljøet i Trondheim mente hun har sett noen rifter i ansiktet på tiltalte som minnet om kloremerker.

Dette hadde hun registrert på et møte i Døveforeningen 8. september 1976, bare få dager etter at Sigrid Heggheim forsvant. Hun hadde spurt hvordan han hadde fått disse merkene og tiltalte hadde svart at det var merker etter et slagsmål han hadde vært viklet inn i på det herberget der han bodde.»

9.7 Fredag 4. desember

Denne dagen avhørte man vitnene KM, NG, IK, OK, RH, SL, LBL, GR og HL.

VG 5. desember 1981 inneholdt følgende referat fra denne rettsdagen:

«– Moen hadde ikke kloremerker i ansiktet, mente vitner i går. Det var torsdag at påstanden om kloremerker ble fremsatt av andre vitner.

En frelsesarméoffiser som var bestyrer på herberget hvor 40-åringen bodde på det aktuelle tidspunktet, var første vitne.

...

Moens forsvarer, høyesterettsadvokat Olav Hestenes spurte:

– Ville De ha registrert det om Moen hadde kloremerker, blodflekker på klærne og skitt på knærne?

– Ja, jeg tror nok det, svarte offiseren. 11

...

Et annet helt sentralt punkt under forhandlingene så langt har vært tidspunktet for drapet på den 21 år gamle Jølster-kvinnen.

...

Tidspunktet

En mann som bor med utsikt til det jordet hvor Sigrid ble funnet drept hadde mandag morgen 6. september blitt oppmerksom på en oransje gjenstand ute på jordet.

Politiets teori er at dette er den regnjakken Sigrid hadde på seg.

– Jeg trodde det var en refleksvest som noen hadde kastet fra seg. Jeg så den fra mitt kjøkkenvindu hver dag fram til kvinnen ble funnet lørdag, forklarte vitnet.

– Hvis gjenstanden hadde vært der søndag 5. september om dagen, hadde De da sett den, spurte aktor, statsadvokat Olaf Jakhelln.

– Det tror jeg sikkert, sa vitnet.

– Er det mulighet for at gjenstanden var der søndag, spurte høyesterettsadvokat Olav Hestenes.

– Ja, den kan ha vært det, svarte vitnet.»

Arbeider-Avisa 5. desember 1981 skrev om det samme slik:

«Men på direkte spørsmål både fra forsvareren Olav Hestenes og lagmann Karl Solberg, kunne han ikke avvise at den gule «flekken» hadde vært der allerede søndag. Han kunne heller ikke ta stilling til hvilke av de to alternativene som var mest sannsynlig.»

Arbeider-Avisa uttalte i tillegg bl.a. følgende:

«Første vitne i går var frelsesoffiser KM som var bestyrer i Hvedingsveita i 1976, og han bekreftet bl.a. at det ikke var noe problem å komme ut og inn der tiltalte bodde, uten at noen åpnet døra for en.

Bestyreren ga ellers uttrykk for at tiltalte var en grei kar å ha med å gjøre. Det var lite å utsette på ham. Rett nok blottet han seg en gang for noen jenter mens han sto i vinduet på rommet sitt, men han fikk en advarsel, og den hjalp. Bestyreren tok ofte mannen i forsvar fordi det var mange som ertet ham ved måltidene.

Av listene som ble ført ved herberget, går det altså fram at tiltalte ikke var til stede ved kontrollen klokka 23 om kvelden 5. september, men han kunne kommet senere uten at noen merket det. Imidlertid viser listene at han var til stede lørdag, men da var han vitterlig i Selbu.

...

Vedkommende som var formann i Døveforeningen i 1976 opplyste at hun av oppsatte lister var sikker på at tiltalte sto på Torget og solgte lodder mandag 6. september. Og hun husket at hun denne gangen hadde reagert på hans utseende. Da han kom for å hente nøklene til bilen, var han uflidd og trøtt, og vitnet sa at han ikke kunne selge lodder når han så slik ut, men da ble han sint og fortalte at han hadde sovet dårlig om natta. Hun lot ham deretter få nøkkelen og gå til Torget.

Grunnen til at hun reagerte denne morgenen, var at tiltalte ellers brukte å være pen i klærne.

Vitnet ble også spurt hvordan han så ut i ansiktet denne mandags morgenen, og hun brukte begrepet «mørkflekket» om det. Men hun hadde ikke sett andre merker eller sår, sa hun.»

NTB-meldingen fra denne rettsdagen var følgende:

«– Nå går det fint, utbrøt den drapstiltalte 40-åringen i Frostating lagmannsrett i Trondheim etter at to vitner fredag benektet at tiltalte hadde hatt kloremerker i ansiktet i dagene like etter at Sigrid Heggheim ble drept i september 1976. Etter fredagens rettsforhandlinger hadde han grunn til å være fornøyd, hadde det ikke vært for at han tidligere under rettssaken hadde tilstått å ha slått Sigrid i hodet med en ølflaske.

Det var under rettsmøtet torsdag at et kvinnelig vitne fra døvemiljøet i Trondheim fremhevet at hun trodde tiltalte var oppklort i ansiktet på det aktuelle tidspunkt. Men dette var ukjent både for bestyreren av Frelsesarméens Herberge i Trondheim, der 40-åringen bodde høsten 1976, og for daværende formann i Døveforeningen. Begge hadde kontakt med tiltalte i dagene etter drapet.

Under forhøret av herbergebestyreren fredag ble det heller ikke avklart om tiltalte hadde vært inne til reglementert tid klokka 23 den aktuelle helgen. Det skal krysses av i protokollen hvem som er til stede om nettene, men avhøret avslørte at disse rutinene ikke var til å stole på. Tiltalte skulle etter denne protokollen ha vært til stede på herberget natt til søndag 5. september, men da var han beviselig bortreist. Natt til mandag var han imidlertid avkrysset som ikke til stede. Men det ble understreket at 40-åringen, som bodde i et frittstående hus i herberget, kunne ha kommet senere på kvelden og selv låst seg inn uten at dette ville ha blitt oppdaget av nattevakten.

Høsten 1976 var tiltalte engasjert av døveforeningen som loddselger i et billotteri. Mandag 6. september om morgenen hentet han nøklene til lotteribilen. Det var foreningens formann som hadde disse. Dette var dagen etter drapet hadde funnet sted. Formannen i døveforeningen ble under rettsmøtet spurt om hun så kloremerker i tiltaltes ansikt. Det hadde hun ikke.

40-åringen var derimot uflidd i klærne og skitten i ansiktet. Dette påtalte hun idet hun mente at en representant for foreningen burde se skikkelig ut når vedkommende solgte lodder.

Tiltalte forsvarte seg med at han hadde sovet dårlig om natten, og at det var årsaken til at han så sjaskete ut.»

9.8 Mandag 7. desember

Denne dagen ble politiførstebetjent Eirik Stedje avhørt. Fra rettsboken hitsettes:

«Under dette vitnets forklaring ble forevist en del fotos tatt med fjernlinse fra vitnet HL’s bopel i retning åstedet. Vitnet Stedje foretok påvisninger på disse fotos. Det var vist med markører de funn politiet gjorde på åstedet 11.9.1981, og de observasjoner vitnet HL hadde gjort i uken forut for 11/9-81.»

Videre avhørte man polititjenestemennene Arne Væraas, Kjell Reitan, Hilde Sørum (student), Sigbjørn Vatne og Johan Klegseth. I tilknytning til avdelingssjef Johan Klegseths forklaring hitsettes fra rettsboken:

«Under dette vitnets forklaring ble forevist en rekonstruksjon av en hypotetisk saksfremstilling og en rekonstruksjon av hendelsesforløpet på åstedet ifølge tiltaltes egen forklaring for politiet, v/farvefotos med markører i første tilfelle og ved skisser og markeringer på annet tilfelle.»

Adresseavisen 8. desember 1981 refererte fra denne rettsdagen bl.a. følgende:

«50-åringen som var ute og luftet hunden sin onsdag 8. september og som oppdaget liket av Sigrid på sletta ved Klæbuveien, men som valgte å tie med funnet helt til etterlysningen kom i avisene lørdag den 11. september, fant ikke igjen liket da han denne lørdagen sammen med politibetjent Arne Wæraas ved Trondheim politikammer skulle påvise stedet. Men politibetjenten fant avdøde omkring 16 meter unna det stedet vitnet mente han først så henne, og vitnet – som senere er avgått ved døden – mente bestemt at liket måtte være flyttet på.

...

Når det gjelder vitnet som fant Sigrid og som bestemt mente at hun var blitt flyttet på, ble det av politibetjent Kjell Reitan i retten opplyst at vedkommende var tekniker i E-verket med spesialfelt å tegne kart over jordkabler, og at han ifølge sin foresatte hadde spesielt gode forutsetninger for å kunne ta igjen steder han tidligere hadde observert.»

Adresseavisen 8. desember 1981 refererte i tillegg følgende:

«Politiførstebetjent Eirik Stedje fra Kripos forklarte i retten at tiltalte like etter drapet på Torunn Finstad i 1977 snart kom i politiets søkelys, blant annet på grunn av endel likheter i handlingsmåten ved drapene. ... Det var flere uoverenstemmelser i hans forklaringer... [D]et kom imidlertid så mye interessant om Sigrid-saken frem denne vinteren, at etterforskerne ba statsadvokaten om at Torunn-saken måtte utsettes til man hadde avsluttet Sigrid-saken. Statsadvokaten sa nei. Riksadvokaten mente det kunne være grunn til utsettelse, men siden saken allerede var berammet til ekstraordinært lagmannsting ble den ført.

Eirik Stedje har selv en sønn som er hørselshemmet, og han kjenner således til hva slags problemer en hørselshemmet kan ha.

– Jeg vet hvordan de reagerer, og vi måtte således være uhyre forsiktige ved avhørene, sa Stedje. – Ofte har de en sort/hvit forståelse av visse begreper, og heller ikke forstår de alltid enkelte begreper. Tiltalte, for eksempel, forsto blant annet ikke ordet tiltale.

...

– Under etterforskningen sa også siktede flere ganger at han ikke ville fortelle sannheten, da ville han bli skyldig, det ville ødelegge for ham og han ville få flere års fengsel.

...

Rundt halsen på den drepte ble det funnet en snor fra regnfrakken til avdøde, denne snoren var det laget en kjerringknute på.

– Men er det noen som har sett tiltalte knyte en kjerringknute med sin friske venstre hånd? spurte forsvareren. Dette har ingen sett, derimot laget tiltalte en enkel knute ved hjelp av et kne og en hånd med en genser under rekonstruksjonen.

...

– Det finnes ingen beviser for at Sigrid var på hybelen sin denne søndagen, sa Hestenes. – Og det er her ikke kommet frem noe som helst som skulle fortelle hvorfor politiet flyttet tidspunktet for drapet.

En undersøkelse ved Texaco-stasjonen i mai 1978 om hva som kunne ha skjedd drapsdagen, fikk lagmann Karl Solberg til å bemerke:

– En høyst hypotetisk undersøkelse.

Det ble fra politiet også opplyst om hvordan etterforskerne mente den drepte kunne ha blitt dunket mot en murblokk.

– Altså, høyst hypotetisk dette også, sa lagmannen.»

NTB-meldingen fra denne rettsdagen var følgende:

«Et nytt åpent spørsmål i Sigrid-saken er om tiltalte var på åstedet før det var gått to uker etter forbrytelsen.

Tvilen på dette punktet kom fram mandag da Frostating lagmannsrett fortsatte behandlingen av rettssaken etter drapet på Sigrid Heggheim i september 1976.

Et annet spørsmål hvor det etter to ukers rettsforhandlinger fortsatt hersker stor tvil, er om kvinnen ble drept natt til søndag 5. september, eller om drapet fant sted om kvelden 5. september. Begge de to tvilsomme tidspunktene er av avgjørende betydning for vurdering av tiltaltes skyld i drapet, der han har avgitt en detaljert forklaring om hendelsesforløpet.

Muligheten for at tiltalte ikke var på åstedet før to uker etter drapet kom fram i retten under vitneavhør av førstebetjent Eirik Stedje ved kriminalpolitisentralen. Eirik Stedje opplyste at tiltalte i de første avhør om Sigrid-saken hadde opplyst at han var i nærheten av åstedet første gang søndag 19. september.

Et ektepar som tidligere er avhørt, og som hadde sett tiltalte i området, har ikke med sikkerhet kunnet si om de så tiltalte på åstedet søndag 5. september eller om det var en annen søndag.

Usikkert tidspunkt

Et sentralt spørsmål under rettsforhandlingene mandag var hvorfor politiet høsten 1980, etter fire års etterforskning, hadde forandret det antatte tidspunkt for drapet fra natt til søndag til søndag kveld, dvs. til et tidspunkt der tiltalte ikke hadde alibi.

Avdelingssjef Johan Klegseth ved Trondheim politikammer forklarte seg om dette. Tiltaltes forsvarer Olav Hestenes eksaminerte vitnet for å få greie på hvilke nye opplysninger som var kommet fram og som tilsa en flytting av drapstidspunktet. Johan Klegseth ga ikke konkrete svar på dette spørsmålet, bortsett fra at politiet ved ny gjennomgang av saken ikke hadde funnet bevis for at Sigrid Heggheim ikke var i live søndag 5. september.

Under rettsmøtet mandag bekreftet tiltalte opplysninger som er kommet fram under to rekonstruksjoner av hendingsforløpet. Rekonstruksjonene bekrefter på noen punkter de opplysninger politiet har brakt fram på andre måter under etterforskningen, mens det på andre punkter er åpenbare uoverensstemmelser mellom tiltaltes forklaringer og de faktiske forhold.

Uoverensstemmelsene gjelder blant annet påvisningen av åstedet som ifølge tiltaltes forklaring ligger 30-40 meter fra det stedet der Sigrid Heggheim ble funnet.

Politiførstebetjent Johan Klegseth som redegjorde for rekonstruksjonen, ga følgende svar på forsvarerens spørsmål om tiltaltes forklaring på dette punkt stemte med de faktiske forhold:

– For meg ser det ikke ut til å stemme.

Troverdigheten i tiltaltes forklaringer ble også berørt av førstebetjent Eirik Stedje som opplyste at det under etterforskningen hadde vært et stort problem for etterforskerne å vite hva de skulle tro på og hva de ikke kunne tro på.»

Fra Arbeider-Avisa 8. desember 1981 hitsettes:

«Da avdelingssjef Johan Klegseth ved Trondheim politikammer avga forklaring i går, ville Hestenes vite hva som var den konkrete årsak til at politiet for vel et år siden bestemte seg for å endre tidspunkt for drapet, men vitnet kom ikke med noe entydig svar. Han sa imidlertid at politiet bl.a. hadde tenkt nærmere over Sigrids avtale om kinobesøk søndag og det var, ifølge Klegseth, grunn til å tro at hun ville holde avtalen siden det var hun som tok initiativet til den. For øvrig var det ikke noen enkeltstående årsak til at man festet seg ved et nytt tidspunkt for drapet. Man bare utvidet den tidsrammen man hadde.

...

Hva med de andre?

Også i går kom Hestenes med spørsmål om politiet, etter at tidsrammen for drapstidspunktet ble utvidet, hadde undersøkt alibiet til de andre impliserte i saken. Men svaret var negativt. Når det f.eks. gjelder studenten som fulgte Sigrid fra Studentersamfundet til Stavnebrua om natta, har man ikke undersøkt hva han foretok seg etter klokka 20.00 søndag kveld. Heller ikke ungdommene som robbet brusautomaten ved Texaco-stasjonen er undersøkt nærmere, og det samme gjelder mannen som politiet siktet for drapet, men som retten ikke fant grunn til å fengsle.

...

Avdelingssjef Klegseth kom også inn på dette med modus (framgangsmåte) i sin forklaring, og han viste til likhetspunktene i Sigrid- og Torunn-saken, og det fremkom at også dette var medvirkende da tidsrammen for tidspunktet ble utvidet.»

Ifølge Arbeider-Avisa 8. desember 1981 opplyste førstebetjent Sigbjørn Watne ved Kripos at «tiltalte tidlig var i søkelyset, men at man så bort fra ham på grunn av hans handicap».

9.9 Tirsdag 8. desember

Denne dagen frafalt forsvareren følgende vitner: OSH, BM, MMW, TI og ES. Ifølge Adresseavisen 9. desember 1981 var lagmann Karl Solberg tilfreds med dette:

«– Takk, la oss håpe at flere kan frafalles, bemerket lagmann Karl Solberg, som flere ganger under saken denne uken har anmodet om at partene unngår å hekte seg opp i for mange detaljer.»

Rettsboken viser for øvrig at politibetjent Kjell Reitan ble avhørt på nytt, og dernest politibetjent Sten Hjertaas. Videre avhørte man de rettsmedisinsk sakkyndige Arne Ødegaard, Halldis Lie og Knut Halvorsen.

Arbeider-Avisa 9. desember 1981 refererte følgende fra Sten Hjertaas’ forklaring:

«Mesteparten av gårsdagens forhandling gikk med til avhør av politibetjent Hjertaas...

Hjertaas kom inn i Sigrid-saken høsten 1977, en tid etter at Torunn Finstad ble drept, og det var han som hadde de fleste avhør av tiltalte i begge sakene.

Det første egentlige avhør som dreide seg om bare Sigrid-saken, fant sted i november 1977, men tiltalte hadde da lite å fortelle. Han husket godt turen til Selbu, men hva han gjorde etter at han kom hjem derfra søndag, hadde han ikke stort å si om.

Hjertaas opplyste at nettopp dette med at han kunne fortelle nokså detaljert hva som skjedde i forbindelse med at han var i Selbu fra lørdag til søndag, var hovedårsaken til at politiet i fjor høst bestemte seg for nye avhør av mannen. Han kunne nemlig ikke være like detaljert når det gjaldt resten av søndagen, og forklaringene stemte ikke over ens.

Ville snakke sant

Like før jul 1977 ble tiltalte avhørt fire ganger om Sigrid-saken, men man kom ikke nærmere noen løsning. I slutten av september 1980 bestemte man seg imidlertid for å flytte tiltalte fra Ila landsfengsel til Trondheim, og Hjertaas startet avhørene igjen 14. oktober.

Til å begynne med kom man ikke lenger enn i 1977, men det var stadig uoverensstemmelser i tiltaltes forklaringer. Den 22. oktober, i det trettende avhør som Hjertaas hadde, kom altså det som for politiet må kalles gjennombruddet i saken.

Tiltalte innledet da med å si at nå ville han snakke sant om Sigrid-saken, og han fortalte da hvordan han gikk fram og tilbake på bussholdeplassen ved Sunnland skole da han så en dame komme gående. Dette var, ifølge opplysningene han da ga, omlag klokka kvart på tolv om kvelden, og da hun gikk rundt hushjørnet, fulgte han etter. Da hun kom tilbake, slo han henne i hodet med ei ølflaske slik at hun falt over ende. Deretter trakk han henne vekk.

Erkjente seg skyldig

I dette avhøret kom han ikke med alle detaljer, men han forklarte den gang at han ble redd og derfor ville begå selvmord. Han skar seg med ei flaske som han knuste, sa han, men denne forklaringen har han senere gått tilbake på.

Også en rekke andre ting har han endret etter hvert, men han har også supplert sine forklaringer. I avhøret den 22. oktober i fjor opplyste han for øvrig at han var tilbake på åstedet to ganger onsdagen etter, og om kvelden så han at liket lå der. Han kunne dessuten beskrive hvordan det lå.

Hjertaas opplyste at tiltalte i dette avhøret ga uttrykk for at han erkjente seg straffeskyldig for drapet på Sigrid, og uten at noen la ordene i munnen på ham, sa han at det han hadde forklart, verken var drøm eller rykter.

Sykkelstativet

I dagene etter supplerte han tilståelsen, og han sa da blant annet at han dro liket 30-40 meter vekk fra muren som han dunket hodet hennes imot. Dette samsvarte imidlertid ikke med det han opplyste under rekonstruksjonen samme dag som tilståelsen kom. Da – og også under lagmannsrettens befaring i forrige uke – forklarte han at han kledde av og forsøkte seg på samleie et godt stykke unna der liket ble funnet, så det er stadig mye som ikke stemmer i hans forklaringer.

Det er imidlertid på det rene at tiltalte reagerte da han under rekonstruksjonen oppdaget et sykkelstativ på stedet der han skal ha dunket Sigrids hode mot muren. – Det var ikke der sist, sa han, og det er bragt på det rene at sykkelstativet ikke var der i 1976!

I retten har han sagt at han tok av Sigrid begge skoene, men i fjor høst var han i tvil om det var bare den ene eller begge. Det faktiske forhold er at hun hadde den ene skoen på da hun ble funnet, mens den andre lå et stykke unna sammen med noen av klærne hennes.

Han beskrev knebelen

Under gårsdagens forhandlinger ble Hjertaas også spurt om hva som hadde stått og ikke stått i avisene om saken. Tiltalte hadde jo adgang til å følge med i alt som ble skrevet om saken, så han kan ha tilegnet seg mye kunnskap gjennom avisene. Men det er helt klart at flere vesentlige opplysninger aldri har stått på trykk eller blitt offentliggjort på annen måte. Blant annet gjelder det at Sigrid ble kneblet med ermet på en genser eller bluse, og tiltalte forklarte 27. oktober i fjor at han stappet noe av en jakke inn i munnen på henne.»

Adresseavisen 9. desember 1981 ga følgende referat fra rettsdagen:

«I retten i går ble alle hans forklaringer gjennom i alt 20 politiavhør høsten 1980 gjengitt av politibetjent Sten Hjertaas, som foretok avhørene av tiltalte. Det var på bakgrunn av en rekke uoverensstemmelser i 40-åringens forklaringer om hva han gjorde om ettermiddagen søndag 5. september at man fant grunn til å avhøre ham på nytt, og da det 13. avhøret skulle begynne i oktober 1980, sa han: – Jeg vil snakke sant om Sigrid-saken. Og det er ikke drøm eller rykter.

...

I de første avhørene ved Trondheim politikammer høsten 1980 nektet tiltalte å skrive under på politiforklaringene, da det «kunne være farlig», som han uttrykte det. Lenge hevdet han at han ikke hadde noe kjennskap til Sigrid-saken. Han hadde bare så vidt lest litt om det i avisene, da han «ikke var interessert i å lese om mord, men om fotball, politikk, bridge og kinostykker».

Under Torunn-rettssaken hevdet tiltalte flere ganger at mye av forklaringen var basert på drømmer og rykter, men da han la kortene på bordet under avhørene i oktober 1980 presiserte han at denne gang var det ikke drøm og rykter. Og det han forklarte etterforskeren kan han ikke ha lest seg til, dertil var forklaringen for detaljert, sa Hjertaas.

...

Tiltalte har hele tiden nektet å ha forbrutt seg seksuelt mot Sigrid. Han hadde kledd av seg og forsøkt, sa han, men han fikk det ikke til.

Det ble imidlertid funnet sæd på den drepte, men prosektor Halldis Lie fra Rettsmedisinsk institutt sa i retten at det var overveiende sannsynlig at sæden stammet fra en person med blodtype som betegnes som «A utskiller». Tiltalte har blodtype «AB ikkeutskiller», en meget sjelden blodtype, den drepte hadde blodtype 0. Sår i underlivet på den drepte viste også at det seksuelle forsøket måtte ha skjedd før hun døde, men ikke hvor lenge før hun døde.

Blodprøver hos den drepte viste at hun hadde en promille på 0,3, hvilket vil tilsvare innholdet av en halv flaske pils dersom den ble inntatt umiddelbart før dødsøyeblikket og før forbrenningen begynte.

Innholdet i mavesekken til den drepte viste at hun hadde spist et måltid fire timer før hun døde. Det har forøvrig ikke vært mulig å angi nøyaktig tidspunkt for når Sigrid døde.

40-åringen er tiltalt for forsøk på voldtekt, men blodtypesubstansen gjør det «overveiende sannsynlig» at han kan utelukkes, sa vitnet Halldis Lie. Men, sa vitnet, typebestemmelsen av blodet kan være vanskelig på grunn av bakteriologisk nedbryting av blodtypesubstansen, og slikt kan føre til feilaktige resultater. Også blodet som ble funnet på snoren som lå om halsen på den drepte viste type A. Dette med blodtypen er således et visst usikkerhetsmoment i saken, men som kan få avgjørende betydning for tiltalepunktet om voldtektsforsøket.»

Arbeider-Avisa 9. desember 1981 ga følgende referat fra vitneprovet til assisterende overlege Arne Ødegaard:

«Assisterende overlege Arne Ødegaard ved Regionsykehuset forklarte seg om obduksjonen i går, og han sa blant annet at avdødes skader kan være forenlig med det tiltalte har sagt om hvordan han slo henne med en flaske og dunket hodet hennes mot en vegg. Noe nøyaktig tidspunkt for når døden inntrådte kunne han ikke oppgi, men på grunnlag av obduksjonen mener han å kunne fastslå at hun spiste fra ca. en til fire timer før hun døde. Dessuten hadde hun 0,3 promille alkohol i blodet, og det tilsvarer en halv flaske pils før forbrenning er begynt. Dr. Ødegaard kunne videre fastslå at de skadene man fant på liket, var påført henne før hun avgikk ved døden.»

VG 9. desember 1981 ga følgende referat fra det samme vitneprovet:

«Assisterende overlege Arne Ødegaard foretok sammen med en kollega obduksjonen av Sigrid.

– Det er overveiende sannsynlig at hun ble voldtatt mens hun fortsatt var i live, forklarte assisterende overlege Ødegaard i retten.

Sigrid døde av kvelning. Hun hadde et sår i hodebunnen, skrammer i ansiktet og på hals og skuldrer og risp og blødninger i skjeden. Dette ble påført henne mens hun fortsatt var i live.»

NTB-meldingen for denne rettsdagen var følgende:

«De medisinsk sakkyndige i Sigrid-saken mener det er mest sannsynlig at Sigrid Heggheim ble voldtatt av en person med blodtype A. Dette innebærer i så fall at forbrytelsen er begått av en annen person enn den snart 40 år gamle mannen som er tiltalt for voldtekt og drap på kvinnen.

Dette kom fram under rettsforhandlingene tirsdag, der det ble reist ytterligere tvil om tiltalte er Sigrid Heggheims drapsmann slik påtalemyndigheten mener og slik han selv har forklart.

Tvilen som knytter seg til blodtyper har sammenheng med at det på grunnlag av sædfunn er foretatt en blodtypebestemmelse som konkluderer med at voldtekt er utført av en person med blodtype A. Analyser av tiltaltes blod har fastslått at han har blodtype AB. I tillegg til denne forskjellen er det også andre spesielle egenskaper som ikke stemmer overens mellom tiltaltes og drapsmannens blod slik det er bestemt på grunnlag av sædanalysene.

Tiltalen stemmer ikke

Ved avhørene av de medisinsk sakkyndige ble det klarlagt at det etter alt å dømme ikke er samsvar mellom tiltalen og de faktiske forhold slik de er fastslått ved obduksjonen. Ifølge tiltalen har drapsmannen gjort forsøk på samleie, men uten at dette er fullført. Dette er i samsvar med tiltaltes politiforklaringer.

Obduksjonen og de rettsmedisinske undersøkelser synes imidlertid å ha klarlagt at Sigrid Heggheim har vært utsatt for en fullført voldtekt.

Prosektor Halldis Lie ved Rettsmedisinsk institutt forklarte seg i retten om analysene av blod og sæd, og de konklusjoner som er trukket. I uttalelsen på grunnlag av undersøkelsen hadde hun erklært at det var overveiende sannsynlig at forbryteren var en person med blodtype A. Senere hadde hun på politiets oppfordring avgitt en tilleggsuttalelse der hun uttalte at blodtype A var mest sannsynlig. I retten redegjorde hun for visse usikkerheter ved analysen, men hevdet at det var langt over 50 prosent sannsynlighet for at forbryteren måtte ha blodtype A.

Overlege Knut Halvorsen ved Haukeland sykehus forklarte seg særlig om usikkerheten ved blodtypebestemmelser, men han sluttet seg til hovedkonklusjonen i Halldis Lies erklæring om at blodtype A var mest sannsynlig. Den eventuelle usikkerhet innebærer at drapsmannens blodtype muligens er ukjent.

Store skader

Assisterende overlege Arne Ødegaard ved regionsykehuset i Trondheim redegjorde for de skader som ble påvist ved obduksjon av Sigrid Heggheim. Hun var påført skader i hodet med en stump gjenstand, og hadde dessuten flere sår både i hodet og på kroppen. Obduksjonen klarla dessuten at hun var kvalt blant annet med en regnjakkesnor som var knyttet stramt med en kjerringknute rundt halsen.

Rettsmøtet tirsdag gikk ellers med til gjennomgang av tiltaltes politiforklaringer. Politibetjent Sten Hjertaas redegjorde for hvordan tiltaltes forklaring om drapet utviklet seg fra mangel på kjennskap til saken i de første avhør i 1977, til en detaljert beskrivelse av forbrytelsen i avhør nr. 13 og senere avhør i oktober og november 1980.

Forklaringene kjennetegnes også av at tiltalte på noen punkter beskriver detaljer som ligner på faktiske forhold som er avdekket ved etterforskningen, mens det i andre detaljer er store uoverensstemmelser med de faktiske forhold.»

9.10 Onsdag 9. desember

Forsvareren anmodet onsdag 9. desember 1981 retten om å vurdere spørsmålet om lukkede dører, idet tiltalte ville ha problemer med at en klasse fra Døveskolen var til stede. Retten vurderte anmodningen, men fant ikke at betingelsene for lukkede dører var til stede.

Lagmannen hadde mottatt legeerklæring fra et forsvarsvitne, IM. Forsvareren fant med statsadvokatens samtykke å kunne frafalle vitnet.

Denne dagen avhørte man på ny politibetjent Sten Hjertaas. Deretter ble politibetjent Lyder Sørforsli, Tormod Bønes (sivilingeniør i Kripos), LOR, NK, TeS, TR, TG, TD og GM avhørt.

Adresseavisen 10. desember 1981 refererte bl.a. følgende:

«Politibetjent Sten Hjertaas gjorde seg i går ferdig med å redegjøre for de i alt 19 avhørene av tiltalte høsten 1980. I forbindelse med Torunn-saken høsten 1977 var også tiltalte blitt spurt om sitt kjennskap til Sigrid-saken, og mye av det han den gang forklarte kunne han ikke huske i de nye avhørene. Men fra det 13. avhør og til det 19. og siste avhøret forklarte han i detalj om hva som hadde skjedd drapskvelden.

Han sa også at det ikke hadde vært meningen å drepe Sigrid, men at han var uheldig. Lagmann Karl Solberg spurte tiltalte direkte i går om han kunne huske å ha forklart det politibetjent Hjertaas hadde redegjort for. Tiltalte bekreftet dette.

...

Pensjonert politibetjent Lyder Sørforsli gjorde tjeneste som døvetolk under avhørene høsten 1980. Også han kunne i retten fortelle at tiltalte ikke forsto enkelte ord.

– For eksempel forsto han ikke ordet detalj, dette måtte oversettes med små ting, sa han. – Men for øvrig er jeg av den oppfatning at både tiltalte og jeg forsto hverandre meget godt og at ordene i politiforklaringene hovedsakelig er tiltaltes egne ord og formuleringer.»

Arbeider-Avisa 10. desember 1981 gjenga bl.a. følgende fra vitneavhørene:

«Ei ung dame 12 som kom fra fest tidlig om morgenen søndag 5. september 1976, sa i lagmannsretten i går at hun da la merke til ei regnjakka av skarp gul eller oransje farge på jordet ved Texaco-stasjonen i Klæbuveien.

Vitnet gikk stien over jordet fra Nidarvoll skole mot bensinstasjonen, og hun meldte fra om det til politiet straks det ble kjent at Sigrid Heggheim var funnet drept. Vedkommende ble først avhørt i november...

I februar 1978 ble hun avhørt nok en gang, og hun var da ikke fullt så sikker på at det var om morgenen den 5. september hun hadde sett jakka. Vitnet gikk over jordet flere ganger i uka, så hun utelukket ikke at det var en annen gang hun hadde gjort sin oppdagelse, men hun sa i retten i går at hun er 90 % sikker på at det var søndag morgen hun så jakka.

...

Et av gårsdagens vitner var en mann som kjente Sigrid fra den gang hun gikk på gymnaset. Vedkommende hadde vært med på vorspielet før festen i Studentersamfundet lørdag 4. september, og han svarte på statsadvokatens spørsmål at han mente Sigrid hadde ullsokker, eller såkalte labber eller raggsokker på bena da hun var på hans hybel. Det er imidlertid på det rene at hun ikke hadde slike sokker på seg da hun ble drept.»

Adresseavisen 10. desember 1981 refererte i tillegg fra vitneavhørene slik:

«Tiltalte har i mange avhør forklart seg detaljert om drapet og at det ble begått søndag kveld. Men forsvareren, h.r.advokat Olav Hestenes, er spesielt opptatt av hva vitner kan ha sett eller hørt ved åstedet natt til søndag.

Kvinnen som mente hun hadde sett regnjakken søndag morgen var den gang sikker på tidspunktet for observasjonen, men i går – så lang tid etterpå – hadde hun vansker med å gi et så sikkert svar som den gang.

...

De øvrige vitnene i går var forsvarets vitner. To venninner som hadde passert åstedet natt til søndag 5. september fortalte at de hadde sett en mann i 20-årsalderen i dongeriklær ved Texaco-stasjonen, og han hadde oppført seg på en slik måte at de hadde bitt seg merke i hans bevegelser ved bensinstasjonen. Et vitne som bor 100 meter fra åstedet hadde i august samme høst lagt merke til det han mente var en mystisk person bak rattet i en bil som sto parkert i porten til Sundland skole. Dette vitnet hadde også varslet politiet om en annen «mystisk» person i samme område, deretter hadde han «spanet» personen til politiet kom. Et annet vitne forklarte seg om en rød Amazon som etter hans mening sto merkelig parkert i krysset Omkjøringsveien-Klæbuveien om morgenen den 5. september.»

VG 10. desember 1981 inneholdt bl.a. følgende:

«Statsadvokat Jakhelln ønsker en ytterligere rekonstruksjon av drapet. Sigrid ble funnet kvalt. Rundt halsen hadde hun knyttet en snor både med kjerringknute og en båtmanns­knop.

Videre var hennes BH knyttet rundt halsen. Det samme var et gensererme.

I de rekonstruksjoner som er foretatt, har tiltalte Fritz Moen knyttet genserermet. Et annet spørsmål er om 40-åringen, som er lam i høyre hånd, har vært i stand til å knyte BH’en og snora.

Det er en demonstrasjon på de to siste punktene, at en politimann skal komme i retten og utføre disse tingene med én hånd, som hø­yesterettsadvokat Hestenes motsetter seg.

...

– Det er et år siden min klient ble siktet for Sigrid-drapet. Det går ikke an å komme i rettssalen med dette nå, uten å ha gjort det klart på forhånd, slik at jeg kunne forberede meg.

– En slik demonstrasjon skulle i så fall vært gjort for lenge siden. Jeg protesterer, sa høyesterettsadvokat Olav Hestenes.

Statsadvokat Olaf Jakhelln var enig i at påtalemyndighetene burde ha tenkt på dette før.

– Men vi bør være åpne for ting som kan gi oss svar på spørsmål i denne saken, mente aktor.»

NTB-meldingen for denne rettsdagen var følgende:

«Et vitne i Sigrid-saken ga onsdag opplysninger som tyder på at Sigrid Heggheim ble drept på et tidspunkt da tiltalte var i Selbu, flere mil fra Trondheim.

Opplysningene som kom fram i retten styrket den tvil som tidligere er uttrykt om hvorvidt politiet vurderte rett da drapstidspunktet etter fire års etterforskning ble flyttet fra natt til søndag til søndag kveld 5. september 1976.

En ung kvinne som ble ført som vitne forklarte at hun tidlig om morgenen søndag 5. september, hadde sett en gul-orange regnjakke som lå i graset omtrent på det stedet der Sigrid Heggheim ble funnet drept.

Beskrivelsen av regnjakken synes å stemme med Sigrid Heggheims regnjakke. Dersom vitnets forklaring er riktig, tyder opplysningene på at drapet må ha skjedd på et tidspunkt da tiltalte ikke var i Trondheim.

Den tvil som onsdag kom fram om drapstidspunktet kommer i tillegg til en rekke andre avgjørende punkter der det er grunnlag for tvil om tiltaltes beskrivelser av forbrytelsen kan være riktig. Tidligere under rettssaken er det klarlagt at det ifølge analysen av sæd og blod er mest sannsynlig at Sigrid Heggheim ble voldtatt av en person med en annen blodtype enn tiltalte. Videre er det klarlagt at tiltalen om voldtektsforsøk – som er i samsvar med tiltaltes egen forklaring – ikke synes å stemme med det faktum at Sigrid Heggheim etter alt å dømme har vært utsatt for en fullført voldtekt.

Strid om knute

Også på andre punkter er det lite samsvar mellom tiltaltes beskrivelse av forbrytelsen og de faktiske forhold som er klarlagt ved etterforskningen. Det er blant annet klart at kvinnen ble kvalt med en knyttet bysteholder og en regnjakkesnor knyttet med kjerringknute. Mens tiltalte i sin detaljerte beskrivelse av forbrytelsen ikke har kunnet gi opplysninger om noen av disse gjenstandene.

Den knyttede regnjakkesnoren kommer etter alt å dømme til å spille en viktig rolle i saken. Under rettsmøtet onsdag kom statsadvokat Olaf Jakhelln med kritiske merknader fordi det under etterforskningen ikke er klarlagt om tiltalte som har en lam høyrearm, er i stand til å lage en slik knute som er brukt på snoren rundt kvinnens hals.

Statsadvokaten ba om at en politimann i retten måtte få demonstrere at dette var mulig. Forsvareren, høyesterettsadvokat Olav Hestenes, motsatte seg dette fordi slike prøver ikke var gjort under etterforskningen. Retten skal senere ta standpunkt til dette tvistespørsmålet mellom aktor og forsvarer.

Dere forstår ikke

Tvilen i Sigrid saken gjelder også tiltaltes troverdighet og om det er grunn til å feste lit til innholdet i den beskrivelse som har kommet fram gjennom ca. 20 politiavhør, og som er gjentatt i retten. Et viktig spørsmål i denne sammenheng er om tiltalte forstår hva ord som «sannhet» og «tilståelse» betyr.

Mangelen på forståelse ble blant annet demonstrert i retten onsdag. Lagmann Karl Solberg ville ha en forklaring på hvorfor tiltalte hadde undertegnet noen av politiforklaringer, mens han hadde nektet å undertegne andre politiforklaringer fordi han mente dette var «farlig».

Tiltalte ga lagmannen et svar, men ikke på det spørsmålet lagmannen hadde stilt. En av de sakkyndige, spesiallege Anne Regine Føreland, grep inn med følgende kommentar: – Vi ser her to forskjellige kommunikasjonssystemer som passerer forbi hverandre. Han forstår ikke Deres spørsmål. Dere forstår ikke hans svar. Anne Regine Føreland opplyste at hun vil komme tilbake til dette under sin forklaring som sakkyndig.»

Arbeider-Avisa 10. desember 1981 hadde i tilknytning til samme hendelse følgende refleksjoner:

«I går ble han spurt hva han mener når han sier «det er farlig» å skrive under på avhør, men det kunne han ikke gi noe svar på, og her er man ved et sentralt poeng når det gjelder tiltalte.

Det er en rekke ord som blir brukt i saken som han ikke forstår, og en del begreper oppfatter han annerledes enn hørende. Likeså er det klart at den måte man snakker på i en rettssal, ikke alltid er lett å forstå for en døv eller hørselshemmet. Selv om man hører aldri så godt, kan det være problematisk å oppfatte hva jurister mener når de snakker på sin noe gammeldagse og tungvinte måte.»

VG 10. desember 1981 refererte slik om samme hendelse:

«Moen, som er døv, svarte gjennom tolken på noe helt annet. Dette fikk en av de sakkyndige, døvepsykiater Anne Regine Føreland, til å gripe inn:

Forstår ikke

– Dette er et nytt eksempel på at to kommunikasjonssystemer møtes. Moen forstår ikke så mye som han gir inntrykk av, mente spesiallege Føreland.

I går uttalte Moen blant annet at det i hans forklaringer av politiet er skrevet lange ord som han ikke forstår.

Det er ventet at hans oppfattelse av hva som egentlig foregår, vil bli et helt sentralt tema når de sakkyndige skal forklare seg i saken.»

9.11 Torsdag 10. desember

Det fremgår av rettsboken at vitnene OMH og PR ikke hadde møtt på grunn av sykdom. Følgende vitner ble avhørt denne dagen: BMR, HA, LK, ØS, HOB, AaKA, HjS, AMJ, AA, EM, AL, GTL og IAR. Forsvareren opplyste at han frafalt vitnet nr. 6 på hans liste, spesialist i fysikalsk medisin I.H. Kleive. Statsadvokaten hadde intet å bemerke. Lagmannsretten avhørte denne dagen også vitnene KKK (drosjeeier), AKK og EH.

Statsadvokaten foretok deretter dokumentasjon av følgende:

1. Kristiansand byretts dom av 5. juni 1973

2. Forelegg av 28. oktober 1975 fra Politimesteren i Trondheim

3. Forelegg av 23. juli 1976 fra Politimesteren i Trondheim

4. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978

5. Brev av 30. mars 1978 fra spes. i fysikalsk medisin I.H. Kleive, RIT.

6. Brev av 3. april 1978 fra overlege Thomas Knoff, kvinneklinikken RIT

7. Professor dr. med. Jon Lundevalls oversettelse av 10. mars 1978 av sakkyndig erklæring av 23. desember 1977 fra Chr. John Price B.Sc., Ph.s. ved The Metropolitan Police Forensic Science Laboratory (MPFSL) London, for så vidt angår side 3 blodprøve av tiltalte, og

8. Kopi av dagbok fra værstasjon Tyholt 4. til 11. september 1976.

Adresseavisen 11. desember 1981 hadde overskriften: «Hvem stammer de hjerteskjærende skrikene fra?» Avisen skrev i brødteksten bl.a.:

«Det var forsvarets vitner som forklarte seg om ting de hadde sett eller hørt i Klæbuveien og på Tempe natt til 5. september...

En 60 år gammel kvinne som bodde i Baglerveien på den tiden, kunne i retten i går fortelle hva hun hørte denne natten. Hun og ektemannen hadde lagt seg, han hadde sovnet mens hun var våken da hun skulle ta noe medisin.

– Jeg lå og døset da jeg gjennom det åpne soveromsvinduet hørte et voldsomt kvinneskrik, forklarte vitnet. – Kort tid etter hørte jeg et nytt skrik, like hjerteskjærende vondt som første gang. Jeg sto opp og gikk til vinduet, men så ingenting. Skriket kom fra området ved Omkjøringsveien og Klæbuveien, og det hørtes ut som om kvinnen dro sitt siste sukk.

Kvinnen forklarte videre at hun hadde hørt sterk motordur, så fikk hun se en bil som i voldsom fart kom fra området ved Texaco-stasjonen, krysset Omkjøringsveien og forsvant nordover Klæbuveien. Vitnet hadde sett på klokken da dette skjedde, den viste 2.40.

– Skriket var så infernalsk at jeg trodde noen tok livet av kvinnen, sa vitnet.

Senere den uken ble hun innlagt på sykehuset, men fredag 10. september, altså dagen før Sigrid ble funnet, hadde hun og ektemannen diskutert om de skulle melde fra til politiet. Minnet om skrikene plaget vitnet fortsatt, men det ble til at de ikke meldte fra før hele Sigrid-drapet kom opp i sin fulle bredde i avisene.

Et annet vitne som bor i Alfred Larsens vei, fortalte at han samme natt hadde hørt at en bil med kraftig motordur i stor fart kom Holtermannsveien sydfra, svingte inn i Tempeveien og tilbake Alfred Larsens vei før den forsvant ut i Holtermannsveien igjen.

Også vitner som bor nær Lerkendal stadion kunne berette om voldsomme kvinneskrik i Klæbuveien natt til 5. september, og en del av vitnene sa at skriket hadde vært så voldsomt og spesielt at de sto opp for å se om det foregikk noe. Men ingen så noe.

Det var altså tre ting som gikk igjen i gårsdagens vitneforklaringer, skriket ved Lerkendal, skriket ved Omkjøringsveien og bilen som akselererte og forsvant i stor fart fra Omkjøringsveien og mot Lerkendal-området.

Det er ingen som har hørt eller observert noe som helst ved Texaco-stasjonen søndag kveld...»

Arbeider-Avisa 11. desember 1981 hadde overskriften: «Ble Sigrid likevel drept natt til søndag? Sterke vitneutsagn om rop fra kvinne i nød.» Ingressen lød slik:

«Skal man dømme etter vitneutsagnene i Sigrid-saken i går, var det ikke bare i området ved Texacostasjonen i Klæbuveien at en kvinne var i store vanskeligheter ved to-tiden natt til søndag 5. september 1976. Også i nærheten av Lerkendal stadion ble det på samme tid hørt rop fra en kvinne som vitnene mente var i nød.»

Arbeider-Avisa skrev bl.a. dette i brødteksten:

«De 16 vitnene som ble avhørt i går, hadde alle sett eller hørt noe merkelig i de aktuelle områder natt til 5. september 1976, og på grunnlag av det de opplyste, synes det helt klart at det denne natta skjedde noe utenom det vanlige både i nærheten av Lerkendal stadion og Texacostasjonen. Begge steder bruker det å være en del bråk og leven natt til søndag, men denne natta var det altså en kvinne, eller eventuelt flere kvinner, som skrek på en måte som skilte seg sterkt ut fra det vitnene er vant til å høre.

Det hører også med til dette at noen av vitnene har vært litt usikre på når de hørte ropene, men de fleste har tidfestet sine observasjoner til natt til søndag, altså natta før tiltalte sier at han drepte Sigrid.

Også latter

Et av gårsdagens vitner som bor i Sundlandsveien, sa i sin forklaring at hun ved to-tiden om natta hørte to personer som løp på veien, og hun opplyste videre at hun på samme tid hørte hjerteskjærende skrik fra en kvinne, vedkommende var imidlertid ikke helt sikker på hvilken natt dette var, og hun stod heller ikke opp for å se etter. Et annet vitne forklarte at hun i nærheten av Lerkendal hørte intenst kvinneskrik og at hun trodde det kom fra noen som var i nød. Dette vitnet hørte også latter på samme tid, men så ikke hva det var for noe, og det gjorde heller ikke en mann som bodde i samme hus og som ble vekket av kraftig kvinneskrik.

Et annet vitne fortalte at hun ved ti-tiden om natta hørte en kvinne som gikk og gråt på Klæbuveien i nærheten av der drapet fant sted, mens det var en som opplyste at hun hørte skrik som hun beskrev som hjerteskjærende og fryktelig. Vedkommende stod også opp for å se hva det var, men hun så ingenting.

To som løp

Et av vitnene, også det en kvinne, forklarte at hun fra sitt hjem i Birkebeinerveien mente å høre en mann som løp etter en kvinne forbi hennes hus opp mot Omkjøringsveien. Vedkommende så heller ikke noe, men hun hørte to-tre redselsskrik fra en kvinne. Videre opplyste hun at det i området kan være nokså livlig på lørdagskveldene, men noe slikt som dette hadde hun ikke opplevd før, og det var derfor hun meldte seg for politiet da det ble kjent at Sigrid var blitt funnet drept.

«Siste sukk»

Det var altså mange som forklarte seg om ropene i retten i går, men den som altså kom med det sterkeste vitneprovet, var en 60 år gammel dame som i 1976 bodde i Baglerveien.

Hun hørte ved to-tiden flere rop som kom i retning fra Texaco-stasjonen, og hun gikk i vinduet for å undersøke hva det var. Hun så imidlertid ikke noe, men skrikene var grufulle, sa hun og la til at de hørtes som de kom fra en person som trakk sitt siste sukk. Hun brukte også uttrykket at det hørtes ut som om noen «holdt på ta livet av» vedkommende som skrek.

Denne kvinnen gjorde også en annen observasjon som forsvareren legger stor vekt på. Like etter skrikene hørte hun en bil som startet opp i nærheten og som kjørte i stor fart nordover Klæbuveien.

Opplevelsen denne natta var såpass sterk at man innen familien drøftet å melde fra til politiet, men det ble ikke gjort før etter at drapet på Sigrid var kjent.

...

Også vitner som bor på vestsiden av Holtermannsvei i nærheten av Lerkendal fortalte at de hørte både rop og unormal bilkjøring denne natta, men det var ingen som gjorde visuelle observasjoner av betydning. Imidlertid tyder det på at samtlige observasjoner, på begge steder, ble gjort omtrent på samme tidspunkt. Men kan det ha vært to kvinner som har skreket like ille på to steder samtidig?»

9.12 Fredag 11. desember

Det følger av rettsboken at forsvareren begjærte vitnet lege Jon Rud oppnevnt som sakkyndig. Rud var husfar ved Hjemmet for døve på Nordstrand. I den egenskap, og i egenskap av psykiater, ville han også få en del sakkyndige spørsmål fra forsvareren. Statsadvokaten hadde intet å bemerke, og retten tok enstemmig begjæringen til følge. Jon Rud avga forklaring.

Forsvareren dokumenterte i tillegg denne dagen:

• 1. brev av 15. august 1980 fra Moen til Hestenes

• 2. brev av 26. august 1980 fra Hestenes til Moen

• 3. brev av 9. september 1980 fra PHR til Hestenes

• 4. brev av 9. september 1980 fra Moen til Hestenes

• 5. brev av 29. oktober 1980 fra Hestenes til Moen.

Dessuten dokumenterte forsvareren dom av 25. november 1976 fra Trondheim forhørsrett mot ID for så vidt angikk tiltalte ID’s forklaring og domsslutningen. Videre refererte han dom av 28. desember 1976 avsagt av Trondheim forhørsrett mot PS for så vidt angikk tiltalte PS’ forklaring og domsslutningen.

Statsadvokaten dokumenterte deretter to etterlysninger i Adresseavisen av fornærmede Sigrid Heggheim. Deretter foreviste han klesplagg som Sigrid Heggheim hadde hatt på seg drapsnatten: regnjakke, dongeribukse, strikket jakke, genser, skjorte, truse, bysteholder, et par sokker, og et par brune joggesko. Dessuten foreviste han en pose med mynter og sedler, funnet i Sigrids lommer, og en stor sten med blodflekker på, funnet på en sti ved åstedet.

Denne dagen ble også vitnene PHR og Gudmund Dueland avhørt.

Døvepsykiater Anne Regine Føreland fremla et tillegg datert 11. desember til sin sakkyndige rapport. Føreland uttalte i rapporten at hun hadde hatt samtaler med Fritz Moen etter at han hadde forklart seg om drapet i lagmannsretten. Utvalget hitsetter følgende fra rapporten: 13

«... Fritz hadde bedyret overfor meg at han ikke hadde rørt Sigrid Heggheim, og heller ikke noen gang hadde sett henne, og jeg spurte da hvorfor han hadde fortalt noe annet i retten, og refererte til hvordan han i retten hadde beskrevet hva han angivelig gjorde med Sigrid Heggheim. Jeg vil da ta Fritz’ svar og referere det så ordrett som mulig:

«Hvis jeg sier nei, lagdommer bruke hard straff mot meg. Hva skal jeg gjøre? Lagdommer sa til Rendedahl før mandag hvis jeg vente til slutt betyr hard straff. Jeg redd. Hvis jeg sier nei, lagmannen straffe mer, jeg meget bekymret.»

Jeg spurte da hvorfor han var så redd. Svar: «Kripos er farlig, skremme meg. Eirik Stedje og Ragnhild Hjelmtvedt Osmundsen samtaler 1978 Kripos sa lagdommer like ikke lyve. Jeg bli forsiktig lagdommer, jeg bli redd. Politiet skrev en tilståelse. Kjente ikke igjen. Skrev under. Hva er riktig? Jeg bli hjelpeløs. Da. Lei. Jeg hørte rykter om Sigrid drept i døveforeningen. Jeg huske ikke».»

Føreland fremholdt dernest at det siterte:

«med all tydelighet viser at Fritz føler seg hjelpeløs og redd og at han ikke forstår på langt nær så mye av alt som foregår, eller la meg si, av hele spillet, som man kan få inntrykk av i retten. ... Man skal være forsiktig med å bruke et ord som «hjernevask», og med dette mener jeg ikke at noen bevisst har prøvd å hjernevaske Fritz, jeg mener bare å si at man ikke er klar over hvor sterkt vi er i stand til å påvirke en sterkt understimulert og isolert person.»

VG 12. desember 1981 refererte bl.a. følgende fra rettsforhandlingene:

««Jeg er uskyldig – Gud vet det.» Uttalelsen stammer fra Fritz Moen, 40.

Replikken falt under et møte mellom tiltalte og hans forsvarer, h.r.advokat Olav Hestenes første gang pastor Gudmund Dueland var til stede som tolk.

– Det har ikke kommet noen tilståelse i Sigrid-saken under slike møter som jeg har deltatt i, svarte pastor Dueland på spørsmål fra h.r.advokat Hestenes.

Tiltalte Moens tilståelser overfor politiet under rettssaken ble et helt sentralt tema under gårsdagens forhandlinger i Frostating lagmannsrett.

Vanskelig

Lege Jon Rud, som også er psykiater, sa at Moen, som er født døv, har hatt de aller vanskeligste forhold man kan tenke seg som barn.

Rud har tidligere vært psykiatrisk sakkyndig i straffesaker mot døve. Han har ikke observert Moen, men lest erklæringene fra de tre psykiatrisk sakkyndige.

– For personer med et svakt ego er det muligheter for at tidligere erfaringer og opplevelser samt dagdrømmer kan dukke fram fra underbevisstheten – og forkludre virkeligheten, mente doktor Rud.

...

Flukt fra virkeligheten

Dr. Rud ville ikke se bort fra at det i Fritz Moens tilfelle er store muligheter for å sammenblande drøm og virkelighet når Moen ble tatt ut av den svære isolasjonen på Ila og plutselig satt inn i en etterforskningssituasjon med daglige politiavhør i Trondheim.

Dette kunne virke nesten sjokkartet på Moen, som kommer i en stressituasjon. – Jeg kan ikke bevise at det er skjedd i dette tilfelle, men det er godt grunnlag for å si at slike muligheter er til stede, mente dr. Rud.

PHR ... fikk ... spørsmål om sine inntrykk av Moens evner til å oppfatte språket.

– Han la helt andre betydninger i ord og uttrykk enn det ikke-døve gjør, mente PHR. På hybelhuset hadde de ikke tidligere erfaringer med døve. Det ble ikke brukt døvetolk, men inntrykket var at kommunikasjonen med Moen gikk noenlunde bra.

Forstod ikke

– Det gikk en stund før vi forstod at de ting vi forsøkte å ta opp med ham, helt eller delvis ble vanskeliggjort ved at han ikke forstod hva vi ville oppnå. Dette ble særlig tydelig i konfliktsituasjoner.

Ofte måtte vi helt tilbake til utgangspunktet for samtalen når vi oppdaget at det ble misforståelser. Vi måtte på en måte lede Moen fra punkt til punkt, mente PHR. På spørsmål fra Hestenes sa vitnet at han mente tiltalte kunne svare bekreftende på spørsmål som det viste seg senere at han ikke hadde forstått.

Forventninger

– Jeg hadde inntrykk av at han svarte ja ut fra de forventninger han hadde til spørsmålsstilleren, sa PHR.

Hestenes:

– Ordet sannhet, skjønte han det?

– Nei, mener jeg. Den erfaringen gjorde jeg det halve året han satt i varetekt for Torunn-saken. Jeg besøkte ham hver uke, svarte PHR.

Politilege Karl-Ewerth Horneman, som er sakkyndig i saken, spurte:

– Har De inntrykk av at han tar på seg skylden for noe han ikke har gjort?

– Nei, jeg har ikke merket noe slikt, svarte PHR.»

Adresseavisen 12. desember 1981 skrev bl.a. følgende:

«Tiltalte har forøvrig vist at han har en fenomenal hukommelse, spesielt når det gjelder tall, og da forsvareren i går ikke kunne helt erindre sitt første møte med tiltalte, kunne tiltalte selv bryte inn og fortelle retten hvilken dato de hadde møttes første gang.

...

Vernelagsbestyreren redegjorde noe nærmere for hva tiltalte forstår og ikke forstår av ord og uttrykk, og som eksempel sa han at en setning som «legge planer for fremtiden» ikke ble skikkelig forstått, da tiltalte ikke forsto ordet «plan».

Forsvareren refererte til et brev han hadde fått fra tiltalte, som ønsket ham som forsvarer i Sigrid-saken. Der skrev tiltalte blant annet at «jeg er meget uskyldig dømt i Torunn-saken. Jeg har ikke gjort Torunn-saken i Trondheim, ikke bevis, ikke fnugg, ikke blod, hår, blodtype ikke bevis.»

Adresseavisen inneholdt også følgende:

«Pastor Gudmund Dueland sa også at han ikke har hatt kommunikasjonsproblemer med tiltalte, men at det blant døve kan være enkelte abstrakte begreper som de ikke legger samme betydning i som hørende mennesker.»

9.13 Mandag 14. desember

Ifølge rettsboken opplyste forsvareren at de tidligere nevnte vitner OMH og PR som var syke, fremdeles var syke, og at han nå ville føre politivitner i stedet. I den forbindelse ble polititjenestemannen Olav Thingstad avhørt. Utvalget må anta at innholdet av de to vitnenes forklaringer til politiet på denne måten ble gjort kjent for retten.

Statsadvokaten fremla samme dag følgende rettspsykiatriske erklæringer:

1. Erklæring av 7. mars 1978, avgitt av politilege Horneman og overlege Hegrenæs

2. Erklæring av 13. mai 1978, avgitt av spesiallege Anne Regine Hauge

3. Erklæring av 5. mai 1981, avgitt av politilege Horneman og ass. overlege Husebø

4. Erklæring av 12. oktober (27. oktober), avgitt av spesiallege Anne Regine Føreland

5. Tilleggserklæring av 11. desember 1981 avgitt av spesiallege Anne Regine Føreland.

Deretter avhørte man de psykiatrisk sakkyndige Karl-Ewerth Horneman, Børre Husebø og Anne Regine Føreland.

Arbeider-Avisa 15. desember ga bl.a. følgende referat:

«Alle de tre sakkyndige er enige om at tiltalte ikke har vist tegn på sinnssykdom, og at han ikke var bevisstløs på den tid drapet ble begått. De sakkyndige er også enige om at tiltalte har mangelfullt utviklede sjelsevner. Dette blir satt i sammenheng med hans usedvanlig vanskelige oppvekst og kontaktproblemer på grunn av sterkt nedsatt hørsel. De sakkyndige mener at tiltalte er evnemessig middels godt utrustet, og det er ikke funnet tegn på vrangforestillinger eller sansebedrag.

De sakkyndige har registrert tiltaltes til dels sterkt motstridende forklaringer, men har ikke uttalt seg om hans troverdighet. Det er heller ikke gitt noe klart svar på om tiltalte har tilstått ting han ikke har gjort, og eventuelt hvorfor han skulle ha gitt slike forklaringer.

Jeg er uskyldig

Overfor de sakkyndige har tiltalte både i fjor høst og i høst erklært at han er uskyldig, og at han ikke har drept verken Sigrid Heggheim eller Torunn Finstad. I en samtale med Karl-Ewerth Horneman og Børre Husebø 24. november i fjor uttalte han seg på følgende måte: – Jeg er uskyldig. Jeg har ikke gjort det. Politiet maser. Jeg er meget lei. Jeg får ikke fred.

I en samtale med de samme sakkyndige 4. desember i fjor ga han imidlertid en forklaring, der han beskrev drapet i hovedtrekkene omtrent på samme måte som han noe tidligere hadde gjort overfor politiet. Etter å ha gitt en detaljert beskrivelse av drapet, kom han med følgende tilføyelse: «Jeg er uskyldig i alt. Hvorfor må jeg snakke sant.» Tiltalte fortalte i denne sammenheng at etterforskeren som foretok avhørene hadde slått i bordet to ganger.

I en samtale med de sakkyndige fem dager etter, den 9. desember, hevdet han på nytt at han var uskyldig, og han uttrykte bitterhet mot politiet fordi han tross løfter ikke hadde fått reise tilbake til Ila, der han sonet dommen etter Torunn-saken.

I denne samtalen stilte han også spørsmål ved hvorfor han måtte snakke sant, og sa at han hadde snakket sant til de sakkyndige den 4. desember. Tiltalte kunne ikke gi noen forklaring på hvorfor han tidligere hadde innrømmet for de sakkyndige å ha drept Sigrid Heggheim, når han samtidig hevdet å være uskyldig.

Fri før jul

Under samtale med Anne Regine Føreland i høst hevdet han på nytt at han var uskyldig, og at politiet hadde truet han til å tilstå.

Tiltalte ga i disse samtalene uttrykk for tilfredshet med å ha fått h.r.advokat Olav Hestenes som forsvarer. Tiltalte ga uttrykk for at han ville bli frifunnet, og at han ville bli sloppet ut av fengselet ved juletider. Han hevdet dette til tross for at han var klar over at han sonet en dom på 16 års fengsel og 10 års sikring etter Torunn-saken.

– Gud vet at jeg ikke har drept noen av pikene, sa tiltalte til Anne Regine Føreland.

Hva er sant?

Et spørsmål som stadig vender tilbake under rettssaken, er om tiltalte har en klar forståelse av ordet sant, og om han tillegger dette ordet det vanlige meningsinnhold. De sakkyndige har ikke kunnet gi noe klart svar på dette spørsmålet, men synes å helle til den oppfatning at tiltalte har en riktig forståelse av dette begrepet.

Karl-Ewerth Horneman sa at hans personlige oppfatning var at tiltalte med ordet sant mente det som er riktig.

Anne Regine Føreland uttrykte mer tvil, og sa at hun hadde grublet mye over hva tiltalte mente med ordet sannhet, og hva han mente med uttalelser om at det er farlig å si sannheten.»

Adresseavisen 15. desember 1981 refererte bl.a. følgende fra avhøret av de sakkyndige:

«De psykiatriske sakkyndige sa at tiltalte virket ubekymret over det han er tiltalt for, og at han viste en betydelig følelseskulde, videre at det var sterke seksuelle krefter som var motivet for handlingen.

På spørsmål om tilståelsen kunne skyldes fantasi, sykelig skyldfølelse eller kommunikasjonssvikt, svarte lege Horneman nei. Tiltalte har på grunn av sitt handikap et visst behov for å vekke oppmerksomhet, sa Horneman, – men dette behovet er likevel ikke av en slik art at han ville tilstå drap.

...

Psykiater Anne Regine Føreland sa i går at tiltalte var totalt uten kontakt med familien, hans mor ville aldri vite av ham etter at han ble satt bort. Ingen venner, ingen steder å dra i feriene på institusjonene, ingen ville ha ham hos seg.

– Også overfor meg har han i samtaler bedyret sin uskyld, sa Føreland. – Og han leste også Fader Vår for meg for å understreke sin uskyld i denne saken. Politiet har truet ham til å tilstå to drap, har han sagt til meg.»

VG 15. desember 1981 hadde følgende overskrift: «Uten språk i syv år». Brødteksten inneholdt bl.a. følgende referat:

«– Han hadde ingen språkopplæring i den tiden som er svært viktig i så måte, forklarte en av de psykiatrisk sakkyndige, spesiallege Anne Regine Føreland...

Autoritetsangst

Moens tilståelse som han har gått tilbake på – og trukket fram på nytt under rettssaken – ble også i går et sentralt tema under forhandlingene. Kan svaret finnes i hans handicap og oppvekst på institusjoner?

Politilege Horneman stilte spørsmålet:

– Finnes det noe i hans personlighet som kan gi oss svaret på dette?

En rekke momenter ble vurdert med henblikk på troverdigheten i hans forklaring – og tilståelse.

Er tilståelsen et produkt av autoritetsangst?

Er han lokket eller truet til å si noe som ikke er sant?

Fantasier

Er tilståelsen et produkt av en forvirret hjerne? Har Moen fantasert det hele? Lider han av sykelig skyldfølelse? Skyldes det kommunikasjonssvikt? Tilstår han for å hevde seg? Eller har han overnaturlige evner?

– Vi kan ikke finne noe i hans personlighet som kan forklare en tilståelse med bakgrunn i det som er nevnt foran, sa politilege Horneman.

Han mente for øvrig at Moen har behov for å vekke oppsikt, men ikke i så sterk grad at han ville ta på seg en slik forbrytelse som Sigrid-drapet – hvis han var uskyldig.»

NTB-meldingen for denne rettsdagen var følgende:

«Tiltalte i Sigrid-saken hevdet overfor de psykiatrisk sakkyndige at politiet lokket og presset fram den forklaringen som er blitt oppfattet som en tilståelse av drapet på Sigrid Heggheim. I de fleste samtaler med de sakkyndige hevdet tiltalte at han var uskyldig, men i en av disse samtalene gjentok han sin politiforklaring om hvordan han hadde drept kvinnen.

Resultatet av de psykiatriske undersøkelsene ble lagt fram i retten mandag, da Frostating lagmannsrett begynte på den tredje uken i Sigrid-saken. Undersøkelsene er utført av politilege Karl-Ewerth Horneman og assisterende overlege Børre Husebø, som har lagt fram en felles erklæring, og av døvepsykiateren Anne Regine Føreland, som har avgitt en egen erklæring.

Alle de tre sakkyndige er enige om at tiltalte ikke har vist tegn på sinnssykdom, og at han ikke var bevisstløs på den tid drapet ble begått. De sakkyndige er også enige om at tiltalte har mangelfullt utviklede sjelsevner. Dette blir satt i sammenheng med hans usedvanlig vanskelige oppvekst og kontaktproblemer på grunn av sterkt nedsatt hørsel. De sakkyndige mener at tiltalte er evnemessig middels godt utrustet, og det er ikke funnet tegn på vrangforestillinger eller sansebedrag.

De sakkyndige har registrert tiltaltes til dels sterkt motstridende forklaringer, men har ikke uttalt seg om hans troverdighet. Det er heller ikke gitt noe klart svar på om tiltalte har tilstått ting han ikke har gjort, og eventuelt hvorfor han skulle ha gitt slike forklaringer.

Jeg er uskyldig

Overfor de sakkyndige har tiltalte både i fjor høst og i høst erklært at han er uskyldig, og at han ikke har drept verken Sigrid Heggheim eller Torunn Finstad. I en samtale med Karl-Ewerth Horneman og Børre Husebø 24. november i fjor uttalte han seg på følgende måte: – Jeg er uskyldig. Jeg har ikke gjort det. Politiet maser. Jeg er meget lei. Jeg får ikke fred.

I en samtale med de samme sakkyndige 4. desember i fjor ga han imidlertid en forklaring, der han beskrev drapet i hovedtrekkene omtrent på samme måte som han noe tidligere hadde gjort overfor politiet. Etter å ha gitt en detaljert beskrivelse av drapet, kom han med følgende tilføyelse: «Jeg er uskyldig i alt. Hvorfor må jeg snakke sant.» Tiltalte fortalte i denne sammenheng at etterforskeren som foretok avhørene hadde slått i bordet to ganger.

I en samtale med de sakkyndige fem dager etter, den 9. desember, hevdet han på nytt at han var uskyldig, og han uttrykte bitterhet mot politiet fordi han tross løfter ikke hadde fått reise tilbake til Ila, der han sonet dommen etter Torunn-saken.

I denne samtalen stilte han også spørsmål ved hvorfor han måtte snakke sant, og sa at han hadde snakket sant til de sakkyndige den 4. desember. Tiltalte kunne ikke gi noen forklaring på hvorfor han tidligere hadde innrømmet for de sakkyndige å ha drept Sigrid Heggheim, når han samtidig hevdet å være uskyldig.

Fri før jul

Under samtaler med Anne Regine Føreland i høst hevdet han på nytt at han var uskyldig, og at politiet hadde truet han til å tilstå.

Tiltalte ga i disse samtalene uttrykk for tilfredshet med å ha fått h.r.advokat Olav Hestenes som forsvarer. Tiltalte ga uttrykk for at han ville bli frifunnet, og at han ville bli sluppet ut av fengselet ved juletider. Han hevdet dette til tross for at han var klar over at han sonet en dom på 16 års fengsel og 10 års sikring etter Torunn-saken.

– Gud vet at jeg ikke har drept noen av pikene, sa tiltalte til Anne Regine Føreland.

Hva er sant?

Et spørsmål som stadig vender tilbake under rettssaken, er om tiltalte har en klar forståelse av ordet sant, og om han tillegger dette ordet det vanlige meningsinnhold. De sakkyndige har ikke kunnet gi noe klart svar på dette spørsmålet, men synes å helle til den oppfatning at tiltalte har en riktig forståelse av dette begrepet.

Karl-Ewerth Horneman sa at hans personlige oppfatning var at tiltalte med ordet sant mente det som er riktig.

Anne Regine Føreland uttrykte mer tvil, og sa at hun hadde grublet mye over hva tiltalte mente med ordet sannhet, og hva han mente med uttalelser om at det er farlig å si sannheten.»

9.14 Tirsdag 15. desember

Denne dagen fullførte Anne Regine Føreland sin forklaring. Rettsmøtet varte frem til kl. 11.30. Ifølge NTB-journalist Skjalg Fremos upubliserte referater utspant det seg en kommunikasjon i retten som utvalget finner grunn til spesielt å trekke frem:

Diskusjonen ble initiert av at lagmann Karl Solberg kommenterte en bemerkning som sto i Førelands tilleggserklæring, om at Moens tilståelse kunne bero på manipulering og hjernevask fra politiets side. Karl Solberg skal da ha uttalt at han ikke ville at betegnelsen hjernevask skulle brukes om avhør foretatt med tolk til stede. Til dette svarte psykiater Føreland at hun var villig til å ta avstand fra ordet hjernevask i betydningen «bevisst hjernevask», men hun mente at det kunne ha foregått ubevisst hjernevask.

Deretter grep politilege Karl-Ewerth Horneman inn og spurte psykiater Føreland om hun trodde at tiltaltes forskjellige forklaringer berodde på fortrengningsmekanismer. Dette kunne ikke Føreland svare på, og Horneman fulgte opp med et nytt spørsmål: «Har du prøvd å tenke og utvikle forskjellige muligheter?» Føreland svarte at hun ikke var villig til å gå ut på viddene. Da avbrøt lagmann Karl Solberg diskusjonen mellom de to sakkyndige med følgende uttrykk: «Det var dette retten ville ha hatt.» Psykiater Føreland skal da ha replisert til lagmann Solberg at det dreide seg om altfor vanskelige spørsmål, hvoretter politilege Horneman skal ha uttalt: «Hvem kan vite hvis ikke vi?»

NTB-meldingen for denne rettsdagen var følgende:

«En av de sakkyndige i Sigrid-saken antydet i retten tirsdag at tiltaltes forklaringer om drapet på Sigrid Heggheim kan være resultat av frykt for autoriteter. Uttalelser fra døvepsykiateren Anne Regine Føreland bidro til å øke usikkerheten om troverdigheten i tiltaltes forklaringer om drapet overfor politiet og i retten.

...

Muligheten for at tiltaltes forklaring er påvirket av frykt for autoriteter innen politi og rettsvesen ble begrunnet av Anne Regine Føreland på følgende måte:

– Når et menneske er så isolert som tiltalte har vært, vil vedkommende føle seg hjelpeløs, særlig i forhold til personer som oppfattes som autoriteter. Man skal være forsiktig med å bruke ord som hjernevask. Overfor tiltalte har det ikke foregått bevisst hjernevask. Men det som foregår i avhør, kan likevel overfor isolerte, døve mennesker bli en form for hjernevask. Vi er ikke klar over hvor lett det kan være å påvirke slike mennesker, sa Anne Regine Føreland.

Lett å lede

Anne Regine Føreland la i sin erklæring stor vekt på at hørende personer blir autoriteter for døve, og at døve lett kan la seg lede av det de tror hørende forventer.

Hun fortalte at tiltalte under samtaler med henne så sent som i forrige uke hadde sagt at han var uskyldig i drapet på Sigrid Heggheim. Hun spurte tiltalte hvorfor han hadde fortalt noe annet i retten, og fikk følgende svar:

– Hvis jeg svarer nei, lagdommer bruke hard straff mot meg. Hva skal jeg gjøre? Hvis jeg sier nei, lagdommer straffe mer. Kripos er farlig, skremme meg. Eirik Stedje (etterforsker) sa lagdommer liker ikke lyve. Politiet skrev tilståelse. Hva er riktig? Jeg ble hjelpeløs.

Sakkyndig og usikkerhet

Rettsmøtet tirsdag ble i stor grad preget av diskusjon mellom to av de sakkyndige, Anne Regine Føreland og politilege Karl-Ewerth Horneman.

Anne Regine Føreland, som er leder for Norges eneste døvepsykiatriske avdeling, understreket at hun ikke følte seg sikker på hvordan tiltaltes uttalelser og delvis motstridende forklaringer skulle forstås. Hun formulerte sin usikkerhet på følgende måte:

– Det er vanskelig å sette seg inn i tiltaltes språkverden. Dess lenger man arbeider med slike døve, dess mer forstår man at man ikke forstår.

Anne Regine Føreland mente det var veldig vanskelig å vite hva tiltalte egentlig mener med det han sier. Hun hevdet at tiltalte på langt nær forstår så mye som han har gitt inntrykk av i retten.

Karl-Ewerth Horneman hevdet at han hadde fått god forståelse av hva tiltalte mente, og ga uttrykk for at han ikke delte Anne Regine Førelands usikkerhet. Horneman hevdet at dersom tiltaltes forklaring ikke beskrev ting som tiltalte hadde opplevd, måtte det reises spørsmål ved tiltaltes tilregnelighet og om tiltalte likevel var sinnssyk. Horneman viste i denne forbindelse til at alle de tre psykiatrisk sakkyndige hadde konkludert med at tiltalte ikke er eller har vært sinnssyk.»

9.15 Onsdag 16. desember

Etter at spørsmålsskriftet til juryen var behandlet, holdt aktor og forsvarer sine prosedyrer. Etter at forsvareren hadde hatt ordet, ble Fritz Moen spurt om han hadde noe mer å legge til. Det fremgår av rettsboken at han ikke hadde noe å bemerke.

Adresseavisen 17. desember 1981 gjenga følgende fra prosedyrene:

« Statsadvokaten:

I sin prosedyre sa statsadvokat Olaf Jakhelln at mye taler for at tiltalte har drept Sigrid Heggheim om kvelden den 5. september 1976, og han nevnte en rekke ting som etter påtalemyndighetens mening understreket dette. Det var funnet matrester i den dreptes mage, og disse var ikke mer enn fire timer gamle. Det er ikke kommet frem opplysninger om at hun hadde spist noe lørdag kveld, sa statsadvokaten. Måltidet må altså ha vært inntatt søndag ettermiddag eller kveld.

Raggsokkene

Et vitne har forklart at Sigrid under en sammenkomst på Moholt lørdag kveld hadde raggsokker på seg. Dette hadde hun ikke på bena da hun ble funnet, men raggsokker ble funnet på hybelen hennes.

De andre som bodde i huset hadde ikke sett eller hørt noe til den drepte denne søndagen, men aktor ville ikke dermed utelukke at hun hadde vært hjemme på hybelen.

Allerede den 10. september hadde tiltalte uttalt at «han visste hvem som hadde drept Sigrid».

– Det er klart at tiltalte har hatt en ulykksalig skjebne, sa aktor.

– Men i denne saken er det uinteressant. Men er det oppstått misforståelser under de mange avhør av tiltalte? Nei, det tror jeg ikke. Det er heller ikke påvist sykelig realitetsoppfatning hos tiltalte.

«Skutt blink»

Aktor sa videre at tiltaltes forklaringer stemmer godt med de tekniske funn, og på i alt 22 punkter er det «skutt blink», altså må tiltalte ha hatt godt kjennskap til drapet.

– Det er av stor betydning hva som har stått i avisene, men det er også av stor betydning hva som ikke har stått. Tiltalte visste at piken hadde et knebel inne i munnen, at et erme var knyttet rundt halsen, at hun var slått i hodet. Men dette sto ikke i avisene!

Om de mange skrik som vitner mener å ha hørt natt til søndag, sa aktor at dette kan ha kommet fra rev eller katt, og det var først da drapet ble omtalt i avisene man fikk disse mange vitneutsagn om hyl og skrik, og de fleste mente de hadde hørt det nettopp denne natten.

– Jeg mener også at tiltalte har fullbyrdet samleie med piken, men jeg ser likevel ikke bort fra at hun kan ha hatt et forhold til en annen person tidligere på dagen. Det som er avgjørende er hva tiltalte har forklart om saken, og svært mye av dette kan han ikke ha gjettet seg til. Da jeg leste dommen fra Torunn-saken, slo det meg at denne saken ligner svært meget i handlemåte. Både slagene i hodet og at piken var blitt dradt et stykke vekk og avkledd, alt dette er likt i begge sakene. Og jeg fikk faktisk en uhyggelig følelse av å lese om Sigrid-drapet da jeg leste dokumentene fra saken om Torunn Finstad. Og vi har tiltaltes mange detaljerte forklaringer på hvordan det kan ha skjedd.

Følelseskulde

Statsadvokaten kom inn på at tiltalte har vist følelseskulde, men at det også var en viss uenighet her blant de sakkyndige.

– At han gråter over sin egen skjebne, er vel forståelig, men overfor andre mennesker viser han følelseskulde, sa aktor. – Forklaringene han har avgitt er heller ikke gjort for å behage etterforskerne, men man blir slått over hvor detaljrike og korrekte de er. Han har forklart det han visste, intet mer.

Aktor la ned påstand om at lagretten svarte ja på skyldspørsmålet om drap og voldtektsforsøk, og at det var begått under særdeles skjerpende omstendigheter.

– Det er fortsatt mange i Trondheim som ennå ikke har falt til ro etter det som skjedde for fem år siden, sa statsadvokaten til slutt i sin prosedyre.

Forsvareren:

– Det er fullstendig korrekt som statsadvokaten sier at det ennå er noen som ikke har falt til ro i Trondheim etter som skjedde for fem år siden i Klæbuveien, sa h.r.advokat Olav Hestenes. – Og de har fortsatt all grunn til å være urolige, for jeg mener at Sigrids drapsmann ennå ikke er tatt!

Og forsvareren fortsatte med å stille to spørsmål: Hvem voldtok piken? Hvem drepte henne? Og dette var utført av samme person, sa forsvareren.

– Det er hevet over enhver tvil at Sigrid er voldtatt, men min klient er bare tiltalt for forsøket, og det er ikke holdbare bevis for at han er drapsmannen. På grunn av blodprøven og sædprøven synes det innlysende at tiltalte ikke har voldtatt piken. Han har da etter min mening heller ikke drept henne.

Konstruert tidspunkt

Forsvareren sa videre at selve drapstidspunktet er konstruert til søndag kveld uten bevismessig ankerfeste. Angående det som er sagt i saken om at liket sannsynligvis må ha blitt flyttet på etter drapet, kunne ikke forsvareren se hva dette egentlig betydde for selve drapet eller hvem som utførte det. Beskrivelsen i tiltalen av gjerningene er også av en slik art at den strider mot seg selv, den inneholder beskrivelser av hendelsene som det ikke er dekning for, og den stemmer heller ikke med tiltaltes fiktive forklaringer, sa Hestenes.

Han sa at man ikke har noen klar og entydig tilståelse, men et hav av motsigelser og feil, og tiltaltes forklaringer virker utenatlærte.

Ingen beviser

– Vi kan ikke bevise at drapet foregikk natt til søndag, men det er overveiende sannsynlig, og da var tiltalte i Selbu.

I saken er det nevnt at piken gikk bak Texaco-bygningen for å late vannet på veien hjem. Hennes urinblære var tom viste obduksjonen, og det er antatt at det var her drapsmannen sto og ventet på henne og slo henne ned.

– Men hvorfor skulle Sigrid gå dit? spurte forsvareren. – Hun hadde bare et par minutter å gå før hun var hjemme, og hun ville vel neppe gå vekk fra den opplyste gaten og til det mørke området bak bygningen, hvor hun også må ha sett at det sto en ukjent mannsperson. Når urinblæren var tom, har hun sannsynligvis vært innom toalettet i Studentersamfundet før hun gikk hjem. Hvem av oss mannfolk har vel ikke stått og ventet i garderoben nettopp på grunn av slikt?

Hørte skrik

Forsvareren påpekte at 10 personer hadde hørt skrik ved Lerkendal natt til søndag, ni av disse tidfestet det til omkring klokken to. Syv personer hørte skrik ved Texaco-stasjonen, tidfestet til noe senere på natten.

– Men fra søndag kveld har vi ingen slike observasjoner, sa han.

– Og i forbindelse med blod- og sædprøver, viser dette at tiltalte ikke er den rette mannen, og hans forklaringer om at han har slått henne ned like ved veggen og deretter slept henne ut på jordet, holder heller ikke. Etterforskere fra Kripos har selv sagt at piken sannsynligvis har løpt de 40 metrene ut på jordet med drapsmannen etter seg, og at det var der hun ble drept etter en kort kamp. Tiltalte har også sagt at han fra husveggen har kastet vekk klærne han rev av henne, men han kan umulig ha vært i stand til å kaste dongeribuksen og trusen 40 meter, og slett ikke slik at de ble liggende inne i hverandre. Det er heller ikke funnet noe som forbinder tiltalte med åstedet.

Isolasjon og ensomhet

Forsvareren tok kraftig forbehold mot tilståelsene hans klient har kommet med, og han sa at dette er skoleeksempel på hvordan et individ kan rote seg inn i forviklinger på grunn av isolasjon og ensomhet.

– Det er her snakk om selvmotsigelser i tiltaltes såkalte tilståelser, uriktigheter, feilerindringer, ja, et sant kaos av feil. Jeg mener at min klient har stått og diktet opp ting i denne saken. Uansett hva tiltalte forklarer og har forklart, det er ikke han som har voldtatt Sigrid. Og Sigrid er voldtatt og drept av samme mann.

H.r.advokat Olav Hestenes stilte også spørsmål ved de redselsopplevelser tiltalte hadde som femåring, da han flere ganger ble seksuelt misbrukt av en 18-årig pike. Hans språklige mørke gjennom sine første syv leveår kan ha betydd noe, mobbingen på barnehjem og skoler, slag og press.

– Kan dette ha gjort at han har mistet kontrollevnene, at han har en angst for det han kaller «det farlige»? Har han forklart seg under tyngden av en slik angst, knyttet til religiøse fantasier, med en gud i bildet? Jeg tror ikke dette er bare tankespill. Og etter de mange avhør i Torunn-saken, må det har vært et sjokk for ham å møte de samme politifolk i nye avhør om Sigrid-drapet. Avhør som han lenge sto imot og benektet å ha drept Sigrid, inntil han ga seg. Og hvorfor flyttet politiet drapstidspunktet? Ikke for annet enn at da var tiltalte i byen og kunne ha gjort det. Og hvorfor tror noen at Sigrid ikke skrek? Hvorfor knebler man så et menneske? Det er jo fordi vedkommende skrek opp. Men hvis det skal være noen grunn til i en sak å operere med den forstandige tvil, må det være nettopp i denne saken, og den tvilen bør lagretten la komme tiltalte til gode.

H.r.advokat Olav Hestenes sa også at alt taler sterkt for at piken ble tatt av dage natt til søndag, og intet annet bør heller lagretten legge til grunn, mente han. Promillen på 0,3 som hun hadde i blodet stemte også med det alkoholkonsum hun hadde hatt lørdag kveld på festen i Studentersamfundet. Klærne hun ble funnet i var de samme hun hadde på seg i Studentersamfundet på dansen der. – De som kjente Sigrid er nok enig i at hun ikke ville gå i de samme klærne når hun skulle ut søndag kveld, sa forsvareren, som også mente at hans klient kunne ha overført forklaringer fra Torunn-saken til denne saken.»

NTB-meldingen for denne rettsdagen var følgende:

«– Sigrid Heggheims morder går fortsatt løs. Vi har feil mann i tiltaleboksen.

Tiltaltes forsvarer, h.r.advokat Olav Hestenes innledet sin prosedyre med disse påstandene under rettssaken i Frostating lagmannsrett onsdag. Forsvareren hevdet at tiltalte måtte frifinnes, og at det ikke var grunnlag for å feste lit til de forklaringer påtalemyndigheten har oppfattet som en tilståelse av drapet.

Aktor i saken, statsadvokat Olaf Jakhelln, la ned påstand om at tiltalte måtte kjennes skyldig i drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim søndag kveld den 5. september 1976. Aktor begrunnet sin påstand ved å vise til tiltaltes politiforklaring og det han hadde sagt i retten om hvordan han drepte kvinnen.

Statsadvokaten la i sin prosedyre vekt på at det i politiforklaringer er kommet fram opplysninger om flere detaljer som tiltalte ikke kan ha hatt kjennskap til uten å ha hatt med drapet å gjøre. Blant disse detaljene la aktor særlig vekt på knebelen som ble funnet i kvinnens munn, sammenholdt med den forklaringen tiltalte har gitt om hvordan han kvalte kvinnen. Statsadvokaten prøvde også å vise hvordan tiltalte med sin ene friske hånd kunne ha knyttet knute på en regnjakkesnor kvinnen var kvalt med.

Tiltalen frifinner

Forsvareren, h.r.advokat Olav Hestenes, sa at tiltalte måtte frifinnes, og hevdet at frifinnelsen er innebygd i selve tiltalen. Hestenes siktet i denne sammenheng til at tiltalen gjelder forsøk på voldtekt, mens de medisinske undersøkelser har vist at kvinnen ble utsatt for en fullbyrdet voldtekt.

Forsvareren la også vekt på at den person som har voldtatt Sigrid Heggheim, ut fra blodanalyser og de sakkyndiges uttalelser sannsynligvis er en annen enn tiltalte.

I tillegg til dette la forsvareren stor vekt på å vise at forbrytelsen måtte være utført natt til søndag 5. september, d.v.s. på et tidspunkt da det er fastslått at tiltalte var i Selbu, flere mil fra Trondheim. Forsvareren begrunnet dette med å vise til at politiet inntil 4 år etter drapet regnet med dette drapstidspunktet. Han viste også til i alt 17 vitner som natt til søndag hadde hørt skrik i dette området der Sigrid Heggheim gikk etter at hun sist ble sett i live ved 02-tiden natt til søndag.

Tiltalte dikter

Olav Hestenes hevdet at tiltaltes forklaringer gir et bilde av kaos, feil, motstridende og usannsynlige opplysninger, og tankespinn. Forsvareren grupperte de mange forklaringene til politiet, til de sakkyndige og i retten i 11 forskjellige typer ut fra innholdet. Han påviste hvordan forklaringene flere ganger varierer fra nektelse til tilståelse, og tilbake til nektelse overfor en av de sakkyndige etter at rettssaken var innledet.

Forsvareren påviste også at det i de sju forklaringer og de konstruksjoner som inneholder tilståelser, er uoverensstemmelser innbyrdes mellom de forskjellige forklaringer.

Olav Hestenes la vekt på at tiltalte i noen av forklaringene hadde gitt til dels dramatiske opplysninger, som åpenbart måtte være diktet opp. Forsvareren hevdet at tiltaltes forklaring om hvordan han hadde drept kvinnen, var blitt til i et samspill mellom fantasi og opplysninger tiltalte var blitt kjent med gjennom politiavhørene.

H.r.advokat Olav Hestenes avsluttet sin prosedyre med følgende appell til lagretten:

– Denne person kan ikke dømmes. Sigrids morder har man ennå ikke funnet. Jeg ber lagretten svare et klart nei på skyldspørsmålet i tiltaltes andre drapssak.»

9.16 Torsdag 17. desember

9.16.1 Replikkveksling

Torsdag 17. desember hadde statsadvokaten og forsvareren ordet til replikkveksling. Tiltalte hadde på forespørsel fra lagmannen ikke noe å bemerke.

9.16.2 Spørsmålsskriftet

Lagmannen leste så opp følgende spørsmål som lagretten skulle svare «ja» eller «nei» på:

« 1. Hovedspørsmål:

Er tiltalte FRITZ YNGVAR MOEN skyldig i å ha forvoldt en annens død

ved

om kvelden søndag 5. september 1976 ved Texaco bensinstasjon i Klæbuveien i Trondheim å ha slåttt Sigrid Heggheim i hodet så hun falt over ende på bakken, dunket hodet mot grunnen eller en betongkloss, og derefter å ha tatt av henne klærne oventil, stappet et gensererme i munnen hennes og knyttet bysteholderen, en regnjakkesnor og det andre genserermet rundt halsen hennes og strammet til, og/eller å ha trykket hånden sin mot hennes nese og munn, slik at hun døde ved kvelning?

2. Tilleggsspørsmål:

...

Har tiltalte FRITZ YNGVAR MOEN forøvet den i spørsmål 1 nevnte forbrytelse for å lette eller skjule den i spørsmål 4 beskrevne forsøkte voldtekt mot Sigrid Heggheim?

3. Tilleggsspørsmål:

...

Er den i spørsmål 1 nevnte forbrytelse forøvet under særdeles skjerpende omstendigheter?

4. Hovedspørsmål:

...

Er FRITZ YNGVAR MOEN skyldig i å ha foretatt handling hvorved var tilsiktet påbegynt utførelsen av en forbrytelse som ikke ble fullbyrdet, nemlig ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å tvinge noen til utuktig omgang, nemlig samleie

ved

til tid og på sted som nevnt i spørsmål 1, å ha forholdt seg som der beskrevet, og mens Sigrid Heggheim lå bevisstløs, kledde ytterligere av henne, la seg over henne og førte sitt kjønnslem mot hennes skjede for å oppnå samleie, men maktet ikke å fullføre noe samleie?»

9.16.3 Lagmannens rettsbelæring

9.16.3.1 Kildematerialet

Det fremgår av rettsboken at lagmannen gjennomgikk saken og dens bevisligheter samt forklarte spørsmålene og de rettssetninger som skulle legges til grunn for lagrettens svar. Det var (som i dag) ikke vanlig å foreta noen protokollasjon av det nærmere innholdet i rettsbelæringen, og dette kunne heller ikke kreves for annet enn lagmannens gjennomgåelse av sakens rettsspørsmål. 14 I tilknytning til lagmannens rettsbelæring ble følgende protokollert:

«Forsvareren ba protokollert en henstilling til lagmannen om å referere konklusjonen i den rettsmedisinske erklæring av 9. november 1976 avgitt av ass. overlege Ødegaard og professor Haugen, i tilknytning til lagmannens anførsel under rettsbelæringen om at seden ikke stammer fra tiltalte. Lagmannen fant ikke grunn til ytterligere utdypning og heller ikke grunn til å kommentere erklæringen ytterligere.»

Avisene ga lite informasjon om hva som ble uttalt i rettsbelæringen. Adresseavisen 18. desember 1981 refererte følgende:

«Lagmannen sa i sin rettsbelæring at det forelå drapstilståelse fra tiltalte med så mange detaljer at han bare kunne ha ervervet seg dette gjennom selvopplevelse av det som hendte i Klæbuveien søndag kveld den 5. september 1976.»

Arbeider-Avisa 18. desember 1981 inneholdt følgende (som synes hentet fra NTB):

«Lagmann Karl Solberg sa i rettsbelæringen at han var enig med forsvareren i at tiltaltes blodprøver ikke harmonerer med analysen av de sædfunn som er gjort. – På dette punkt mener jeg det er så sterkt begrunnet tvil at lagretten må legge til grunn at sæden ikke stammer fra tiltalte, sa lagmannen.

Karl Solberg reiste spørsmål om mangelen på samsvar mellom sædprøver og blodanalyser kunne ha sammenheng med at kvinnen hadde vært sammen med en annen mann kort tid før hun ble drept. Lagmannen pekte i denne sammenheng på den noe friere form for seksualitet blant dagens ungdom. – Jeg sier ikke at dette har skjedd, men jeg reiser spørsmålet, sa lagmann Karl Solberg.»

Hva som nærmere ble uttalt under lagmannens rettsbelæring, fremgår også av statsadvokat Olaf Jakhellns notater. Dette fremstår som utvalgets mest sentrale kilde til kartlegging av innholdet i rettsbelæringen. Jakhellns notater suppleres og understøttes dessuten av NTB-journalist Skjalg Fremos upubliserte notater. Notatene er likevel knappe og har på en del punkter bare stikkords form. Med dette som utgangspunkt vil utvalget i det følgende gjennomgå og søke å rekonstruere lagmannens rettsbelæring i den grad det finnes mulig på de sentrale punkter. Utvalget understreker at nedenstående utsagn som tillegges lagmannen, ikke nødvendigvis er hans eksakte ordvalg.

Ut fra tidsangivelser i Jakhellns notater finner utvalget grunn til å tro at rettsbelæringen varte i underkant av en time. Det alt vesentlige av belæringen handlet om sakens faktiske sider.

9.16.3.2 Nærmere om rettsbelæringen

Lagmann Karl Solberg sa aller først at lagretten skulle bygge på bevisene i retten slik lagretten vurderte dem. Han fremholdt:

«De vurderinger som jeg kommer med om bevisene, er utelukkende mine vurderinger. Lagretten må bygge på sitt eget skjønn.»

Lagmannen sa videre:

«Saken reiser kun ett spørsmål: Hvem er gjerningsmannen? Eller formulert annerledes: Er tiltalte gjerningsmannen? Hvis lagretten finner at tiltalte er gjerningsmannen, må han kjennes skyldig.»

Men lagmannen minnet samtidig om tvilsprinsippet, dvs. regelen «in dubio pro reo»:

«Tvilen skal komme tiltalte til gode. Hvis det foreligger en begrunnet, fornuftig tvil om at tiltalte er gjerningsmannen, må det svares nei på skyldspørsmålet. Man kan si det slik: Hvis man er sikker, skal man svare ja på skyldspørsmålet. Hvis man er usikker, skal man svare nei.»

Lagmannen gjennomgikk dernest en del momenter av betydning for skyldspørsmålet.

Om tilståelser

Han begynte med å si noe generelt om tilståelser og hvilken bevisverdi disse normalt har. Her pekte han på at «tilståelser generelt sett ikke er uriktige». Han omtalte lovens ordning med dom i forhørsrett for tilståelsessaker, og sa at mer enn 65 % av sakene i by- og herredsrett fulgte denne behandlingsmåten.

Lagmannen pekte på at selv om denne saken ikke kunne gå i forhørsrett, hadde lagmannsretten en mulighet til å skjære ned på bevisførselen med hjemmel i straffeprosessloven 1887 § 331 første ledd. «Men dette fant man ikke riktig, ettersom forsvarer Olav Hestenes hadde bebudet en omfattende bevisførsel.»

Drapstidspunktet

Lagmannen gikk videre til å omtale drapstidspunktet og sa bl.a.:

«Jeg finner det uhyre vanskelig å tilføre saken noe som helst på dette punktet. Man kan nok her hefte seg ved at Sigrid ikke hadde raggsokker på seg da hun ble funnet, og at et vitne sier at hun hadde dette på seg under vorspielet lørdag kveld. Jeg tillegger likevel ikke dette synderlig vekt. Slike raggsokker kan lånes hvor som helst hvis man fryser på bena.

Men man kan så spørre, dersom hun ble drept søndag kveld: Hvor har hun vært? På dette punktet er det bare mulig å kaste frem strøtanker, og det er ikke mulig å si noe sikkert.

Noe vi derimot med sikkerhet kan si, er at Sigrid må ha spist i løpet av de siste fire timene hun har levd. Vi kan på den ene siden ikke utelukke at hun har spist sent lørdag aften. Hun er ikke sett søndag, og vi kan heller ikke utelukke at hun har inntatt et måltid da.»

Sædfunn

«Jeg finner det neste punktet noe vanskelig: Forsvareren har gjort et stort nummer av sædfunnet i Sigrids vagina. Forsvareren har forutsatt at det er tilført ved fullbyrdet voldtekt. Men dette er slik jeg ser det, bare en hypotese.

Med den friere form for seksualitet som utvises nå og i 1976, kan det tenkes at en gammelkjæreste har hatt samleie med henne søndag?

Uavhengig av dette må det likevel legges til grunn at tiltaltes blodprøve ikke harmonerer med sædprøven. Dette betyr ikke at Fritz Moen er utelukket som gjerningsmann, men her er det så sterkt begrunnet tvil at man må legge til grunn at sæden ikke stammer fra tiltalte. På dette punktet kan vi ikke sette dr. Halldis Lies vitneprov til side. Hun er spesialist på området. Tvilen er her begrunnet.»

Hørsels- og synsinntrykk natt til søndag

Lagmannen viste så til de vitneobservasjoner som var gjort av skrik natt til søndag, og sa:

«Statsadvokaten har heller ikke bestridt at det ble hørt skrik denne natten. Men kan det tenkes at noe som er hørt, har fått forsterket inntrykk ved informasjon om drapet? Her kan man tillegge det en viss betydning at ingen vitner meldte fra om skrikene før etter at drapet ble kjent gjennom media. Videre minner jeg om at det var fester på Samfundet, på Bratsberg og på Klett. Og det er en kjent sak at ungdom skråler og skriker lørdag kveld. Man kan derfor ikke utelukke at det er skrik av denne typen som danner grunnlag for vitneobservasjonene.»

Tiltaltes egne forklaringer

Generelt om Fritz Moens egne forklaringer, sa lagmannen:

«Vi har fått dokumentert flere forklaringer fra tiltalte Fritz Moen, særlig fra perioden 22. til 29. oktober 1980. På de sentrale punkter i disse forklaringene har det skjedd en progresjon i tillegg til at vi har fått dokumentert stadige detaljendringer. Jeg er i utgangspunktet enig med forsvareren i at der forekommer mange endringer.»

Lagmannen gikk så nærmere inn på ulike deler av forklaringen og hendelsesforløpet:

«Tiltalte Fritz Moen nektet først å ha kjennskap til beliggenheten.

Fritz Moen har videre forklart at han skulle ha seg kvinnfolk, og om nødvendig var han forberedt på å bruke vold.

Moen forklarer også å ha brukt vold da han påførte Sigrid flere slag i hodet med en tom ølflaske. Videre løftet han henne opp og dunket henne mot en murvegg/betongkloss. Han forklarer at han trakk henne vekk fra det stedet der han først slo henne ned. Avstanden han dro henne, er forklart noe varierende. Men stort sett har Moen forklart at han dro henne 30-40 meter vekk.

Fritz Moen forklarte videre at han kledde av Sigrid. Han har også sagt at han kastet klærne hennes unna – 5-10 meter sa han i et av avhørene. Vi vet at den som begår en slik handling, ikke måler i cm eller mm hvor han kaster truse og bukse. Hos en gjerningsmann inntreffer det i en slik situasjon en sterk opphisselse, både seksuelt og på grunn av den udåd han eventuelt har begått. At Moens forklaring på visse slike punkter fremstår som unøyaktig og kanskje misvisende, kan derfor ha sin forklaring i slike forhold.

I tillegg bør det etter min mening vektlegges at det i hovedtrekkene nærmest er identitet i forklaringene til politiet, til de sakkyndige og i retten.

I forhold til den progresjonen som skjedde i avhørene til Moen, tror jeg det kan være bevisst at han gir forskjellige detaljer. På de punktene der Moens forklaring synes å være lite i samsvar med åstedsfunenne, kan man også spørre seg om han bevisst har fremstilt detaljene på en bestemt måte: Han sier f.eks. at buksen og trusen ble kastet hver for seg, skjønt de vitterlig ble funnet sammen.

I forhold til de opplysninger Moen har gitt om knutene rundt Sigrids hals, er den nærmere fremgangsmåten etter min mening av mindre betydning. Det har blitt hevdet fra forsvareren at han ikke skal ha vært i stand til å lage disse knutene. Men Fritz Moen sa i retten at han hjalp til med tennene for å lage knuten.»

Moens forståelse

Lagmannen gikk videre inn på Moens generelle forståelse av ting som ble sagt til ham. Lagmannen viste her til de ulike tolkene og fagfolkene som hadde vært i kontakt med Moen:

«Døvetolk Lyder Sørforsli har uttalt at Moen ikke hadde problemer med å forstå noe i avhørssituasjonen. Pastor Dueland har gitt uttrykk for det samme. Karl-Ewerth Horneman har sagt at han kunne kommunisere med Moen også uten bruk av tolk. Av rettstolk Eliassen har vi videre fått opplyst at Moen synes å «være klart med».»

Detaljer er viktig

«Sentralt for meg ved vurderingen av Fritz Moens forklaringer er detaljer fremsatt i avhør. Hvordan kan tiltalte komme med detaljer som ikke har vært omtalt i media eller andre steder, hvis han ikke har opplevd det, eller har egenskaper som vi andre savner?

Her kan jeg for det første vise til at 23 cm gensererme ble funnet stappet inn i Sigrids munn. Fritz Moens forklaring var her at han «stappet til det var helt fullt». For det andre vil jeg trekke frem samsvaret mellom hvordan Sigrid lå da hun ble funnet, og Moens forklaring. Det er forklart at hun lå med kneet noe opp, og på rygg. For det tredje nevner jeg at et erme var rundt halsen hennes, og at det var knyttet knute.

Dessuten stikker vinkelskaden seg frem. Det er her en nærmest forbløffende overensstemmelse mellom funn på åstedet og skaden på Sigrid. Fritz Moen har forklart at han dunket Sigrids hode mot murveggen i umiddelbar nærhet av klossen.

En annen detalj som jeg vektlegger, er sykkelstativet. Under rekonstruksjonen 22. oktober 1980 stod det et sykkelstativ på stedet. «Det var ikke sykkelstativ her den gangen,» sa Fritz Moen under rekonstruksjonen. Uttalelsen kom umiddelbart og uten at det var spørsmål om det.

Det samlede spørsmål blir i hvert fall for dere: Gir detaljene uttrykk for noe selvopplevd – eller fremstår de som oppkonstruerte tilståelsesdetaljer? Vi vet jo at ofte kan tilfeldigheter inntreffe, men når det punkt for punkt inntreffer... Dere må vurdere det.

Nå er det rett nok slik at Moen nekter overfor fru Føreland og overfor sin forsvarer. Jeg har ikke forklaringen på at han fastholder sin uskyld overfor dem, samtidig som han har tilstått, senest nå i retten. Samlet mener jeg likevel at en tilståelse med slike detaljer tyder på noe selvopplevd.»

De sakkyndige

Lagmannen skal dernest ha omtalt de sakkyndige. Horneman ble beskrevet som en mann med jordnær og realistisk sans som ga raske og adekvate svar. Horneman var ifølge lagmannen nøye med å få gjengitt sitt syn så korrekt som mulig. Det ble pekt på at Horneman var sakkyndig i Torunn-saken, og at han slik hadde hatt gode muligheter til å gjøre seg opp et bilde av tiltalte.

I tilknytning til dr. Føreland skal lagmannen ha uttalt at retten ikke var så interessert i døvepsykiatri generelt, men at det var dét lagmannsretten stort sett fikk. Videre ble det uttalt at det ble vanskelig når Førelands uttalelser skulle overføres på Fritz Moen.

Lagmannen viste avslutningsvis til dr. Førelands opplysning om at Fritz Moen var lett å lede. Utvalget har ikke kunnet danne seg noen oppfatning av hvordan lagmannen stilte seg til denne opplysningen, og hvilken konsekvens han eventuelt trakk av den.

9.16.4 Juryens kjennelse. Henstilling om å vurdere tilsidesettelse. Straff­utmålingsprosedyrer og påstander. Olav Hestenes’ utbrudd om justismord

Det ble foretatt en uttrekning av det ellevte jurymedlemmet (reserven), som fratrådte, hvoretter juryen på ti medlemmer trakk seg tilbake ca. kl. 12.42. Ca. kl. 14.45 skal det ha blitt bekreftet at lagretten var klar. Alle spørsmål ble besvart med «ja» med mer enn seks stemmer.

Ifølge NTB-journalist Skjalg Fremos notater henstilte advokat Hestenes til fagdommerne om å trekke seg tilbake og vurdere om kjennelsen burde settes til side. Lagmann Karl Solberg skal da ha forsikret forsvareren om at fagdommerne hadde foretatt de nødvendige overveielser. Kjennelsen ble opprettholdt.

Aktor fikk deretter ordet til straffutmålingsprosedyre. Han nedla påstand om at tiltalte skulle dømmes til en straff av fengsel i fem år, i tillegg til Høyesteretts dom av 15. desember 1978.

Advokat Hestenes uttalte under straffutmålingsprosedyren at man i saken sto overfor et justismord. Han signaliserte at tiltalte ville anke dommen, og han nedla påstand om at tiltalte måtte anses på mildeste måte.

NTB-meldingen for denne rettsdagen inneholdt bl.a. følgende refleksjoner:

«Lagrettens kjennelse kom etter rettsforhandlinger som har vart i nesten tre uker. Kjennelsen innebærer at lagretten har lagt til grunn tiltaltes egen beskrivelse av drapet slik den er kommet fram gjennom en rekke politiavhør, og er gjentatt i retten.

Lagretten har med sin kjennelse ikke lagt avgjørende vekt på den tvil som har kommet fram i saken på grunn av usikkerhet om drapstidspunktet, blodanalysene, og variasjonene i tiltaltes forskjellige forklaringer.

...

En påstand om justismord ble satt fram i Frostating lagmannsrett torsdag ettermiddag, etter at lagretten hadde svart ja på alle skyldspørsmål i Sigrid-saken. Tiltalte ble funnet skyldig i drap og forsøk på voldtekt på Sigrid Heggheim i Trondheim om kvelden 5. september 1976.

Påstanden om justismord ble satt fram av tiltaltes forsvarer, h.r.advokat Olav Hestenes, da forsvareren fikk ordet til prosedyre om straffeutmålingen. Hestenes avsto fra en slik prosedyre, og kom i stedet med følgende uttalelse:

– Slik denne saken har utviklet seg, har jeg ikke den ringeste mulighet til å påvirke retten. Her er begått et justismord. Jeg ber om at tiltalte må anses på mildeste måte.

Etter det NTB forstår er det allerede klart at Sigrid-saken vil bli anket til Høyesterett med påstand om at det er begått feil ved saksbehandlingen. Grunnlaget for en slik anke vil være den protokolltilførsel forsvareren krevde etter lagmann Karl Solbergs rettsbelæring før lagretten trakk seg tilbake for å avgjøre skyldspørsmålet.

Forsvareren ønsket etter rettsbelæringen å få lest opp og protokollert et avsnitt i erklæringen fra de medisinsk sakkyndige, som på grunnlag av sædprøver og blodanalyser synes å ha forutsatt at drapet ble utført etter en fullbyrdet voldtekt, og av en person som sannsynligvis har en annen blodtype enn tiltalte.

Lagmann Karl Solberg avslo forsvarerens henstilling. Han fant ikke grunn til noen ytterligere utdyping av dette punkt.

Begrunnet tvil

Uoverensstemmelsen mellom lagmannen og forsvareren har sammenheng med tiltalens ordlyd, de medisinsk sakkyndiges erklæring, og de uttalelser om begrunnet tvil som lagmannen kom med i rettsbelæringen. Tiltalens ordlyd har betydning fordi den 40 år gamle mannen er tiltalt for forsøk på voldtekt, mens de medisinske undersøkelser har sannsynliggjort at kvinnen ble utsatt for en fullbyrdet voldtekt.

Lagmann Karl Solberg sa i rettsbelæringen at han var enig med forsvareren i at tiltaltes blodprøver ikke harmonerer med analysen av de sædfunn som er gjort. – På dette punkt mener jeg det er så sterkt begrunnet tvil at lagretten må legge til grunn at sæden ikke stammer fra tiltalte, sa lagmannen.

Karl Solberg reiste spørsmål om mangelen på samsvar mellom sædprøver og blodanalyser kunne ha sammenheng med at kvinnen hadde vært sammen med en annen mann kort tid før hun ble drept. Lagmannen pekte i denne sammenheng på den noe friere form for seksualitet blant dagens ungdom. – Jeg sier ikke at dette har skjedd, men jeg reiser spørsmålet, sa lagmann Karl Solberg.

– Jeg er uskyldig

Under avslutningen av torsdagens rettsmøte i Frostating lagmannsrett vakte det også oppsikt at tiltalte etter kjennelsen ba om ordet og erklærte at han var uskyldig både i drapet på Sigrid Heggheim og drapet på Torunn Finstad, som han tidligere er dømt for.

– Jeg har ikke gjort Sigrid-saken og Torunn-saken, sa tiltalte. Han ba samtidig om at saken måtte bli anket til Høyesterett.

Tiltaltes forsikring om sin uskyld står i kontrast til det faktum at han under innledningen til Sigrid-saken ga en detaljert beskrivelse av hvordan han hadde utført den forbrytelsen han var tiltalt for. Under rettssaken har han flere ganger bekreftet de opplysninger som er lest opp fra hans politiforklaringer, og han har også ved en demonstrasjon på åstedet vist retten hvordan han skal ha tatt livet av Sigrid Heggheim.

Tilsvarende beskrivelser og demonstrasjoner forelå også i Torunn-saken, der han erklærte seg uskyldig samtidig som han gjentok sin forklaring.»

9.17 Dom fredag 18. desember

9.17.1 Domsavsigelsen

Fredag 18. desember 1981 ble det avsagt enstemmig dom 15 med slik domsslutning:

« FRITZ YNGVAR MOEN, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelse mot straffelovens §233 første og annet ledd og for forbrytelse mot straffelovens §192 annet straffealternativ jfr. §49 sammenholdt med straffelovens §62 til en straff av fengsel i 5 – fem – år i tillegg til den straff han ble idømt ved Høyesteretts dom av 15. september 1978, jfr. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978, jfr. straffelovens §64.»

Etter at dommen var blitt lest opp og samtidig tolket av døvetolkene, ble Fritz Moen spurt om han forsto dommen. Fritz Moen meddelte at han ikke gjorde det ved å svare nei.

9.17.2 Lagmannen ga advokat Olav Hestenes en korreks for utbruddet om justismord

NTB-meldingen for denne rettsdagen inneholdt bl.a. følgende:

«H.r.advokat Olav Hestenes fikk en kraftig korreks av lagmann Karl Solberg ved avslutningen av Sigrid-saken i Frostating lagmannsrett fredag.

Lagmannen beklaget den uttalelse om justismord Olav Hestenes som tiltaltes forsvarer kom med etter at lagretten hadde svart ja på alle skyldspørsmål i saken. Hestenes mottok lagmannens korreks stående og uten kommentar.

Forsvareren beklaget ikke sine uttalelser i retten dagen før, og hans påstand om at det er begått et justismord i denne saken, synes dermed å stå fast.

Karl Solberg brukte følgende ord i sin irettesettelse av Olav Hestenes:

– Jeg vil som min personlige mening gi uttrykk for at denne saken har vært behandlet på en verdig måte, og at det skulle være lite å si på min prosessledelse. Jeg vil derfor beklage det utfall forsvareren kom med etter kjennelsen i går.

Jeg hadde håpet at forsvareren selv ville komme med en beklagelse. Når han ikke gjør det, må jeg beklage det som hendte. Det var uverdig.

Det er enhver forsvarers rett å være uenig med lagretten, men å komme med hentydninger om justismord, passer ikke i en norsk rettssal, sa lagmann Karl Solberg.»

9.18 Anke til Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse

Fritz Moen anket dommen til Høyesterett ved særskilt brev 29. desember 1981. Grunnlaget var saksbehandlingsfeil og uriktig lovanvendelse. I støtteskrivet fra advokat Olav Hestenes datert samme dag, angis som ankegrunn at det var begått saksbehandlingsfeil ved at lagmannen mot slutten av sin rettsbelæring, til tross for anmodning fra forsvareren, nektet å referere og kommentere obduksjonsberetningens konklusjon. I støtteskrivet begrunnet advokat Hestenes dette bl.a. slik:

«Den tiltale som ble tatt ut, og som senere er fastholdt, fortonet seg for meg allerede etter den første saksgjennomgåelse som temmelig uforståelig. Alle sakens beviseligheter, og den samlede etterforskning, bygger klart og utvetydig på at Sigrid Heggheim er blitt voldtatt og at den samme person som har utført voldtekten også har utført drapshandlingene. Dette fremgår av åstedsrapportene, av funnene, av obduksjonen og av samtlige avhør i saken. Der finnes i saken ingen gnist av holdepunkt for at noen annen person enn drapsmannen skulle ha voldtatt Sigrid, og slett ikke for at den sæd som ble funnet i hennes vagina skulle vært tilført henne på frivillig basis. Jeg henviser spesielt til det materiale som viser sårskadene i vagina. Allerede da tiltalen ble uttatt reiste forsvareren spørsmålet overfor påtalemyndigheten om hvordan man kunne reise en tiltale mot Fritz Yngvar Moen «for å lette og/eller skjule» en annen forbrytelse, nemlig forsøk på voldtekt, når det forelå overveldende bevisligheter for fullbyrdet voldtekt. Den forklaring som da ble gitt forsvareren var at Fritz Yngvar Moen i sine forklaringer måtte ha blandet sammen sine erindringsinntrykk med erindringer fra den såkalte Torunn-saken. Det kom altså klart frem at også påtalemyndigheten bygget på at Fritz Yngvar Moen var den reelle voldtektsmann, selv om dette ikke var erkjent.

For å kunne skaffe en slags dekning for tiltalen, «flyttet» påtalemyndigheten drapstidspunktet fra kl. 02.00-02.15 natt til søndag 5. september til ved midnatt et døgn senere. Der finnes overhodet i den samlede sak ikke noe holdepunkt for dette. Tvert om godtgjorde forsvareren ved en omfattende og presis bevisføring at Sigrid Heggheim med overveiende sannsynlighet ble tatt av dage som antatt den hele tid, natten til 5. september.

I Sigrid-saken ligger i alt 36 politiforklaringer avgitt av Fritz Yngvar Moen. Kun de 7 siste forklaringer fra 22. oktober 1980 inneholder det man kunne kalle en slags tilståelse. Av den rettspsykiatriske erklæring fremgår at Fritz Yngvar Moen fragikk disse forklaringer 2 ganger overfor politilege Horneman umiddelbart etter. Det er helt på det rene at Fritz Yngvar Moen i hele 1981 hevdet sin uskyld overfor meg som forsvarer og dette bekreftes av 3 tolker som bisto under avhørene på Ila. Skyldnektelsen ble også gitt i samtaler med den døvepsykiatrisk sakkyndige, dr. Føreland. Ved hovedforhandlingens åpning gjentok imidlertid Fritz Yngvar Moen hovedtrekkene i sine politiforklaringer fra høsten 1980. Under åstedsbefaringen ga han derimot en forklaring som stred mot tidligere forklaringer og alle åstedsfunn, idet han oppga et drapssted 40-50 m fra det sted hvor man må gå ut fra at handlingene fant sted. Under hovedforhandlingen, men utenom rettsmøtene, ble Fritz Yngvar Moen observert av den døvepsykiatrisk sakkyndige, og nektet fremdeles skyld og ga forklaring på sin manglende forståelse ved hovedforhandlingens begynnelse. Selv de 7 forklaringer fra 22. oktober inneholder en hel rekke punkter med indre motstrid og innbefatter ikke de vesentlige momenter ved drapshandlingen.

De blodprøver som ble tatt fra sæden i Sigrid Heggheim, kan ikke stamme fra Fritz Yngvar Moens blod. Fritz Yngvar Moen tilhører en blodtype som bare 1 % av befolkningen har, nemlig blodtype AB-utskiller. Sæden stammer fra en annen person.

Forsvareren stiller seg sterkt kritisk til den rettsbelæring lagmannen holdt ved sakens avslutning. Rettsbelæringen er ikke protokollert. Etter den nektelse av å referere obduksjonsberetningens konklusjon som fant sted, fant jeg det nytteløst å be om ytterligere protokollasjon, idet jeg antok at slik protokollasjon nødvendigvis da også ville bli nektet. På anmodning fra lærere ved politiskolen i Oslo, ble min prosedyre på 4 timer opptatt på lydbånd. Rettsbelæringen ble imidlertid ikke tatt opp på bånd. Ut fra dette er jeg avskåret fra å kunne begrunne min misnøye med rettsbelæringen ytterligere.

Det må dog være tillatt å referere som et vitterlig faktum at lagmannen i sin rettsbelæring uttalte at forsvareren hadde gjort et «stort nummer» av sædfunnet, og at min anførsel om at sæden var tilført Sigrid ved voldtekt bare var en hypotese. Etter dette tilføyet imidlertid lagmannen at han måtte si seg enig i at tiltaltes blodprøver ikke harmonerer med sædprøvene, og at lagretten derfor måtte legge til grunn at sæden ikke stammet fra tiltalte.

Etter dette kom jeg som forsvarer i dyp uro over lagrettens muligheter til å kunne vurdere gjerningsbeskrivelsen i de 2 tiltalepunkter opp mot dette faktum. Jeg tillot meg derfor, før lagretten skulle trekke seg tilbake, å henstille til lagmannen, i forbindelse med sin uttalelse om sæden i Sigrid, å referere obduksjonsrapportens konklusjon, som klart viser at rettsmedisinerne har lagt til grunn at sæden er tilført Sigrid ved voldtekt og i forbindelse med drapshandlingene. For lagrettens forståelse av forskjellen mellom forsøk og fullbyrdet voldtekt, måtte det etter min mening være avgjørende at obduksjonsberetningen ble omerindret, slik at anførslene på dette punkt ikke kunne betegnes som hypotetiske.

...

Bortsett fra det åpenbare faremoment som ligger i at det på denne måte kom til åpen konfrontasjon mellom forsvareren og lagmannen ... er det min mening at lagretten ved nektelsen kan ha blitt villledet i sin forståelse av lovens kriterier for domfellelse. Ved nektelsen måtte lagretten få forståelsen av at det måtte være tilstrekkelig for domfellelse å bygge på Fritz Yngvar Moens forvirrede forklaringer uten å vurdere hvorvidt det i saken dreier seg om fullbyrdet voldtekt eller ikke. ...

Den usikkerhet og uro som ble skapt ved lagmannens nektelse, skapte etter min mening forvirring i lagretten.

Det er min ærbødige oppfatning at feilen må lede til opphevelse av dom og hovedforhandling.»

I tilknytning til ovennevnte saksbehandlingsfeil bemerket statsadvokat Olaf Jakhelln ved en påtegning overfor riksadvokaten bl.a. at det forhold som forsvareren ville ha lagmannen til å uttale i sin rettsbelæring, nemlig konklusjonen i obduksjonsrapporten, vitterlig ble formidlet til lagretten i og med forsvarerens anmodning.

Anken ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg 21. januar 1982.