4 Høysteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 14. oktober 2003

HØYESTERETTS KJÆREMÅLSUTVALG

Den 14. oktober 2003 ble det av Høyesteretts kjæremålsutvalg bestående av dommerne Stang Lund, Matningsdal og Bruzelius, i sak nr. 2002/522, straffesak, kjæremål:

A (advokat Jan F. Glent)

mot

Den offentlige påtalemyndighet

avsagt slik

Kjennelse:

(1) Saken gjelder gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd.

(2) A ble 11. april 1978 satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven §233 første og annet ledd og §192 første ledd annet straffalternativ for drap og voldtekt av B. Tiltalen omfattet også en rekke utuktige handlinger - særlig blotting.

(3) Lagretten svarte ja på de fleste spørsmål, herunder om drap og voldtekt. Frostating lagmannsrett avsa 29. mai 1978 dom med slik slutning:

«Tiltalte A, født *.*.1941 dømmes for forbrytelser mot straffelovens §233, 1. og 2. ledd, §192, 2. straffalternativ og §212 1. ledd, alt sammenholdt med straffelovens §62, til fengsel i 20 - tjue - år med fradrag av 235 - tohundreogtrettifem - dager for utholdt varetektsarrest.

Tiltalte frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalens III a) og IV b).

I medhold av straffelovens §39 bemyndiges påtalemyndigheten til å sette i verk overfor tiltalte tiltak som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 litra a - f, dog ikke ut over et tidsrom på 10 - ti - år uten rettens samtykke.»

(4) A anket dommen til Høyesterett. Anken gjaldt reaksjonsfastsettelsen. Høyesterett avsa 15. september 1978, Rt-1978-997 , dom med slik slutning:

«I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 16 - seksten - år.

I straffen fragår i alt 344 - tre hundre og førtifire - dager for varetektsfengsel.»

(5) A ble 15. september 1981 på ny satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven §233 første og annet ledd og §192 første ledd annet straffalternativ, jf. §49, for drap og forsøk på voldtekt av C.

(6) Lagretten svarte ja på alle spørsmål. Frostating lagmannsrett avsa 18. desember 1981 dom med slik slutning:

«A, født *.*.1941 dømmes for forbrytelse mot straffelovens §233 første og annet ledd og for forbrytelse mot straffelovens §192 annet straffealternativ jfr. §49 sammenholdt med straffelovens §62 til en straff av fengsel i 5 - fem - år i tillegg til den straff han ble idømt ved Høyesteretts dom av 15. september 1978, jfr. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978, jfr. straffelovens §64.»

(7) Dommen ble anket til Høyesterett. Ankegrunnen var at det var begått saksbehandlingsfeil under lagmannsrettens behandling. Høyesteretts kjæremålsutvalg traff 21. januar 1982 slik beslutning:

«Anken avvises.»

(8) Dommene er sonet. Ved Trondheim byretts dom av 6. oktober 1999 ble påtalemyndigheten gitt bemyndigelse til fortsatt anvendelse av sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a til c, med en lengstetid på fem år.

(9) A inngav 2. januar 2000 v/ advokat John Christian Elden begjæring til Frostating lagmannsrett om gjenopptakelse av begge sakene. I begjæringen opplyses det at Tore Sandberg har arbeidet med sakene siden 1997/1998, og at det ville bli ettersendt nærmere begrunnelse for begjæringen. Ved oversendelse datert 1. mars 2000 er det oversendt omfattende begrunnelser fra Sandberg i begge sakene. For så vidt gjelder Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978 er begjæringen begrenset til domfellelsen for drap og voldtekt.

(10) Påtalemyndigheten har motsatt seg gjenopptakelse.

(11) Med hjemmel i domstolloven §38 besluttet Frostating lagmannsrett 20. november 2000 å overføre begge sakene til Hålogaland lagmannsrett. Hålogaland lagmannsrett, som etter straffeprosessloven §398 annet ledd avholdt muntlige forhandlinger, avsa 12. februar 2002 kjennelse ( LH-2000-863 ) med slik slutning:

«1. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 11/1978 Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge.

2. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 43/1981 Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge.»

(12) A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I forbindelse med kjæremålet er advokat Glent ved advokatfirmaet Elden oppnevnt som forsvarer.

(13) Påtalemyndigheten har tatt til motmæle, og motsatt seg gjenopptakelse.

(14) A har begjært kjæremålet behandlet av Høyesterett etter reglene for partsforhandling. Høyesteretts kjæremålsutvalg har avslått begjæringen.

(15) Under saksforberedelsen for Høyesteretts kjæremålsutvalg har A som privat sakkyndige påberopt seg avdelingsoverlege dr.med. Hans Erik Heier og professor dr.med. Kjetil K. Melby. Videre har kjæremålsutvalget oppnevnt som sakkyndig overlege dr.med. Henning Sørensen ved Blodbanken i København. Deres uttalelser er forelagt for Den rettsmedisinske kommisjon. Utvalget kommer tilbake til disse uttalelsene ved behandlingen av drapet på C. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for kjæremålsutvalget som for lagmannsretten.

(16) Som ny sakkyndig har A begjært oppnevnt politispesialist Asbjørn Rachlew for å gi en generell redegjørelse for forskning og kunnskap i Norge og internasjonalt om falske tilståelser, og for en utdyping av politiets avhørsmetoder opp mot faren for falske tilståelser. Kjæremålsutvalget har ikke funnet grunn til å foreta slik oppnevning. Påtalemyndigheten har også reist spørsmål om ytterligere sakkyndighet som senere er frafalt.

(17) Før kjæremålsutvalget går nærmere inn på saken, gis det først en kort skisse av de to drapene, og en omtale av hvordan A ble trukket inn i sakene:

(18) B, 20 år gammel, var fra Kongsberg og praktikant ved Fysiokjemikerskolen ved Regionsykehuset i Trondheim. Hun ble sist observert i Studentersamfundet henimot kl 02.00 natt til søndag 2. oktober 1977. Studentersamfundet ligger på østsiden av Nidelva, mens B bodde på hybel på Byåsen på vestsiden av Nidelva noen kilometer sør for Studentersamfundet. B skulle gå hjem - en spasertur som tar ca. en time. På hjemvegen måtte hun krysse elven over Stavnebroen vest for Lerkendal stadion.

(19) Tirsdag 4. oktober meldte vertinnen henne savnet, og torsdag 6. oktober like før kl 09.00 ble hun funnet voldtatt og drept i vannkanten ca. 160 meter sørvest for Stavnebroen. Hun var naken nedentil bortsett fra en sokk på venstre fot, og lå med hodet i vannet. Årsaken til at hun ikke hadde falt helt ut i elven var at hun hang fast i en busk. Dødsårsaken var drukning.

(20) Det har vært lagt til grunn at B etter Stavnebroen fortsatte gangstien til hun ble overfalt i overkant av 100 meter vest for broen. Videre har det vært lagt til grunn at hun i bevisstløs tilstand ble rullet ned skråningen til vestre ende av en grasslette som på denne tiden ble benyttet som bueskytterbane. Deretter skal hun ha blitt dradd over sletten og lagt ned få meter før elveskråningen like vest for to flaggstenger. Etter å ha blitt voldtatt her har hun blitt kastet mot elven, men som nevnt ikke helt ut i den.

(21) A, som er dømt for drapet, bodde på denne tiden på Vernelagets hybelhus i Valøyslyngen 2 på østsiden av elven - omtrent like overfor drapsstedet. Under straffesaken ble han blant annet, i henhold til egen tilståelse, også dømt for tre tilfeller av blotting på samme sted i perioden 23. til 29. september 1977 - den ene blottingen kombinert med utuktig handling overfor fornærmede. A ble pågrepet fredag 7. oktober kl 12.00, og avhørene ble innledet omtrent umiddelbart. Første innrømmelse av å ha drept B ble gitt søndag 9. oktober om kvelden. Deretter har A i en rekke avhør gjentatt å ha drept henne, men han har vekslet mellom å tilstå og å benekte drapet. Utvalget kommer tilbake til dette.

(22) C, nesten 21 år gammel, var fra Jølster, og hadde helgen før drapet flyttet til Trondheim for å studere ved Barnevernsinstituttet, Dronning Mauds Minne. Hun bodde på hybel ca. en km sør for Nidarvoll skole på østsiden av Nidelva.

(23) Lørdag 4. september 1976 gikk hun til Studentersamfundet sammen med noen venner fra hjemstedet. Fra ut på kvelden danset hun med en student som hun om natten forlot Studentersamfundet sammen med, sannsynligvis ca. kl 02.00. De gikk sammen fram til Stavnebroen hvor kavaleren skulle krysse broen på hjemvegen til sin hybel på Byåsen. Før de skilte lag spurte C om de kunne treffes igjen. Det ble avtalt at de skulle treffes i sentrum søndag kveld for å gå på kino. Deretter fortsatte C videre sørover mot sin hybel.

(24) Vedkommende student har forklart at han ikke dro til sentrum søndag kveld for å møte C. Det finnes ingen senere kjente observasjoner av henne.

(25) Torsdag 9. september om kvelden ble C meldt savnet av rektor ved Barnevernsinstituttet. Lørdag 11. september møtte en mann på politikammeret og opplyste at han onsdag 8. september ca. kl 15.00 hadde gått tur med hunden over jordet mellom Nidarvoll skole og bygget til Texaco bensinstasjon og Trondhjems Elektromotor i Klæbuveien - ca. en km nord for Cs hybel. Der hadde han sett noe som han trodde var en utstillingsdukke.

(26) På bakgrunn av denne henvendelsen reiste en politibetjent sammen med mannen til dette jordet for å undersøke stedet. Her ble C funnet ca. kl 14.00. Om funnet heter det i politibetjentens egenrapport:

«Etter litt leting fant M ... et område med nedtrykket gress hvor det lå en blå bukse og litt av en truse var synlig inne i buksen. Like ved lå en rødbrun joggesko.

Like ved fant jeg så en død kvinne. Hun virket å være ung og hun var naken. Noen andre klær lå ved siden av henne og noe svart tøy hadde hun i munnen.»

(27) Fra den senere åstedsrapporten utferdiget 23. februar 1977 på grunnlag av undersøkelser i tidsrommet 11. til 15. september 1976, siteres følgende:

«3,51 m nord for liket og 7,75 meter øst for liket sto det en joggesko. Skoen, som sto med tåen i retning mot syd, hadde samme utseende og var av samme størrelse som skoen på likets høyre fot. 100 cm syd for skoen lå det en sort lommekam og 80 cm syd for kammen lå det en blå dongeribukse. Inni dongeribuksen lå det en mønstret dametruse.»

(28) Av en senere egenrapport fra den politibetjenten som fant C fremgår det at han opplevde mannens reaksjon slik at han mente liket var flyttet fra det stedet hvor buksen lå. Ca. ti dager senere innrømmet denne mannen at han allerede onsdag 8. september hadde skjønt at han hadde kommet over et kvinnelik, men han hadde holdt det for seg selv. I denne forklaringen hevdet han videre at liket måtte ha blitt flyttet i mellomtiden.

(29) Etterforskningen ble i første omgang basert på at C hadde blitt drept på hjemvegen natt til søndag. På bakgrunn av vitneutsagn om skrik og bilstøy denne natten konsentrerte politiet seg i første omgang om disse sporene samt om et innbrudd i en brusautomat på Texaco bensinstasjon. Tre personer ble siktet i saken, men etter videre etterforskning ble siktelsene frafalt. As navn var også nevnt i noen avhør, men på dette tidspunktet hadde ikke politiet grunnlag for å mistenke ham for drapet. Situasjonen endret seg imidlertid da han i avhøret 9. oktober 1977 skrev Cs navn på en serviett. Selv om politiet da primært konsentrerte seg om B-saken, ble det også foretatt noe etterforskning om hans eventuelle rolle i C-saken. Men da han hadde alibi for det antatte drapstidspunktet, var det ikke grunnlag for å sikte ham.

(30) Politiet kom etter hvert i tvil om drapstidspunktet, og mente at drapet like gjerne kunne ha skjedd natt til mandag da A ikke hadde alibi. Fra og med 14. oktober 1980 ble han avhørt daglig om drapet, og onsdag 22. oktober 1980 forklarte han at han hadde begått det. Tilståelsen ble gjentatt og utdypet i flere senere avhør.

(31) Den kjærende part, A, har i hovedtrekk anført:

(32) Generelt

(33) Lagmannsrettens generelle vurdering av hans forklaringer er mangelfull, idet de ikke passer inn i en «normal» troverdighetsvurdering. Han har en rekke ganger bestridt å ha begått drapene, for deretter å avgi det som alle andre oppfatter som en tilståelse, hvoretter han har fortsatt med vekselvis å nekte og å tilstå drapene. For eksempel både erkjente og benektet han drapet under hovedforhandlingen i C-saken. Lagmannsretten burde på denne bakgrunn ha drøftet hvorfor en normalt intellektuelt utrustet person som ham har forklart så mange forskjellige versjoner. Hans opptreden under hovedforhandlingene er særlig vanskelig å forklare. Den mest sannsynlige forklaringen må være at det foreligger misforståelser, og hans døvhet er her det sentrale temaet.

(34) Ved de muntlige forhandlingene i Hålogaland lagmannsrett skjedde det noe som må klassifiseres som et sentralt nytt bevis, og som illustrerer hvor lett det kan oppstå misforståelser under hans forklaringer. Det vises til at døvetolkene feiltolket ham under forklaringen om C-saken. På spørsmål fra forsvarerne begynte han å forklare seg i tråd med det han hevder i gjenopptakelsessaken. Etter å ha forklart seg om turen til Selbu om ettermiddagen eller kvelden 4. september 1976 [dvs. dagen før C ble drept] og returen til Trondheim søndag formiddag, fortsatte han ifølge tolkene - til alle aktørers store overraskelse - med å forklare seg som om han drepte eller skadet C, blant annet hvordan han dro til åstedet, ventet på og overfalt henne. I åpen rett to dager senere, opplyste imidlertid tolkene at hans nye «tilståelse» skyldtes en tolkefeil. På grunnlag av videoopptaket av forklaringen hadde de, sammen med en tredje døvetolk som ikke var til stede i retten, gjennomgått forklaringen og avdekket at «tilståelsen» skyldtes en feiltolking av et bestemt ord i forklaringen. Da han gikk over fra å fortelle om Selbuturen og returen til Trondheim, til å fortelle om turen til åstedet, hadde tolkene ikke oppfattet overgangen fra å skildre noe selvopplevd, til at han forklarte seg om et hendelsesforløp som andre hadde fortalt ham hadde funnet sted.

(35) Denne erfaringen setter tolkingen av hans forklaringer til politiet og de rettspsykiatrisk sakkyndige, på åstedsbefaringene og i retten, i et klart mer tvilsomt lys. Ingen av forklaringene er tatt opp på film og gransket av døvetolker i ettertid. I de mest sentrale politiforklaringene hadde han ikke en gang en uavhengig tolk. Episoden i Hålogaland lagmannsrett skaper klar tvil også om hans tidligere forklaringer, og viser at de skråsikre uttalelsene fra politiet og de rettspsykiatrisk sakkyndige om at det var lett å kommunisere med ham, er fremsatt på sviktende grunnlag. På denne bakgrunn er A helt uenig med Hålogaland lagmannsrett i at språkproblemene ikke er egnet til å rokke ved troverdigheten av hans forklaringer. Tvert om er det flere mulige feilkilder; for det første hans forståelse av ord og begreper, for det annet oversettelsen av spørsmål og for det tredje oversettelsen av svarene. I tillegg kommer at han på grunn av sitt handikap, sin problemfylte bakgrunn og isolerte plass i samfunnet, må anses som mer enn vanlig mottakelig for den type press som åpenbart eksisterte i avhørssituasjonen. Det vises blant annet til at det foreligger sterke indikasjoner på at daværende politibetjent Aarthun, som fikk den første - og kanskje viktigste - tilståelsen, hadde en svært pågående stil.

(36) Videre har man i de senere årene fått flere opplysninger om og mer fokus på at falske tilståelser rent faktisk forekommer. Det samme gjelder spørsmålet om ubevisst overføring under avhør av opplysninger som bare «politiet og gjerningsmannen kunne vite om». Sannsynligvis har dette skjedd ved flere anledninger i denne saken, for eksempel hans forklaring i anledning gjenopptakelsessaken om funnstedet i B-saken.

(37) Det fører i alle fall galt av sted når politiet i en slik situasjon tilpasser de faktiske omstendighetene til tilståelsen, og ikke omvendt. Dette har særlig skjedd i C-saken, hvor tilståelsen stred mot samtlige av de tre «grunnpilarene» som politiet hadde lagt til grunn for etterforskningen. Tilståelsene stemmer dessuten ikke med en rekke av de faktiske funn på åstedet.

(38) Konklusjonen må derfor være at tilståelsene i utgangspunktet ikke kan vektlegges, med mindre de støttes av andre substansielle opplysninger i saken.

(39) I tillegg til disse forhold som generelt gjelder forklaringenes troverdighet, er det i begge sakene påberopt flere nye omstendigheter og bevis. Videre påberopes straffeprosessloven §392 annet ledd i begge sakene.

(40) B-saken - nye omstendigheter og bevis, jf. straffeprosessloven §391 nr. 3

(41) Det foreligger flere nye bevis i saken.

(42) Vitnene D (tidligere -) og DD forklarte seg for politiet, men ble ikke ført under hovedforhandlingen i lagmannsretten, og er dermed nye bevis. Deres forklaringer må sees i sammenheng med forklaringen fra F. Det må legges til grunn at ekteparet D befant seg i nærheten av åstedet tett opp til drapstidspunktet. De hørte begge noe som minnet om et skrik fra en kvinne, men oppfattet ikke situasjonen som om noen var i fare, til tross for at de få minutter tidligere hadde snakket med F som åpenbart fryktet at noe hadde skjedd. Ekteparet hørte også flere stemmer, som om noen snakket sammen. DD mente det var en mann og en kvinne, og at kvinnen muligens ikke var trønder - noe B ikke var. Dersom hans oppfatning er riktig, utelukker det A som gjerningsmann, idet det må være utelukket at B midt på natten frivillig skulle ha blitt med ham ned til området mellom stien og elven. Det er heller ikke mulig å føre en normal samtale med ham på grunn av hans svakt utviklede språk. Også vitnet G, som bodde på den andre siden av elven, hørte skrik i det samme tidsrommet. Forut for skriket skal hun ha hørt tydelig tale og en mannsstemme. Hadde disse opplysningene vært kjent for lagmannsretten, ville de samlet sett - når bevisbildet var slik det var - ha gitt en rimelig mulighet for frifinnelse.

(43) Som nytt bevis påberopes videre vitnet H. Politiet avhørte ham 6. oktober 1977, dagen før pågripelsen, men avhøret ble plassert som et 0-dokument, og ble dermed ikke tatt inn i de ordinære saksdokumentene. H forklarte seg ikke for lagmannsretten. For politiet forklarte H at han tirsdag 4. oktober 1977 hadde sett en mann som kastet opp på stien vest for Stavnebroen. Mannen hadde trønderdialekt. I egenrapport fra politibetjent Schrøen av 10. oktober 1977 opplyses det at H hadde identifisert A som den mannen han hadde sett ved Stavnebroen. Da Sandberg avhørte H 21. august 2000, benektet han derimot å ha gjenkjent A. Det fremgår av Adresseavisen 24. mai 1978 at Schrøen, som vitne i lagmannsretten, forklarte at H hadde foretatt en sikker gjenkjennelse av A, og at det var dette som for alvor rettet søkelyset mot ham. På dette grunnlaget fremstod det for lagmannsretten som om politiet hadde hatt god grunn til å pågripe A. Dette viser seg nå ikke å være riktig, og A ble ved pågripelsen heller ikke siktet for drap, men kun for blotting.

(44) Videre påberopes som nytt bevis at A i politiavhør 7. oktober 1977 overfor politibetjent Aarthun først tilstod drapet på C, og deretter drapet på B. Denne opplysningen er ikke nedfelt i avhørsprotokollen eller i saksdokumentene for øvrig, og ble først nedtegnet skriftlig ved Aarthuns egenrapport av 3. november 1980. Det er ingen holdepunkter for at lagmannsretten var kjent med opplysningen under hovedforhandlingen. Dersom lagretten hadde vært kjent med at A i politiavhør 7. oktober 1977 først erkjente å ha drept C, ville dette hatt betydning for vurderingen av As troverdighet generelt og for riktigheten av hans forklaring i B-saken spesielt.

(45) Hålogaland lagmannsrett er enig i denne vurderingen, men uttaler at med de opplysningene som har kommet til senere - særlig As tilståelse i C-saken som lagmannsretten ikke finner grunn til å betvile - er opplysningen ikke egnet til å medføre frifinnelse. Dette kan ikke være riktig vurderingstema. Avgjørende må være om opplysningen - dersom den hadde vært kjent for lagmannsretten under hovedforhandlingen i mai 1978 - hadde vært egnet til å medføre frifinnelse. Hålogaland lagmannsrett har derfor anvendt loven feil på dette punktet. Under enhver omstendighet kan man heller ikke stole på As tilståelse i C-saken, jf. ovenfor. På denne bakgrunn vil opplysningen om rekkefølgen av tilståelsene uansett være egnet til å lede til frifinnelse.

(46) Under den forutgående etterforskningen og hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett var det et tema at A ved flere anledninger hadde blottet seg i samme område som drapet ble begått - noe han også ble dømt for. Det er imidlertid ingen indikasjoner på at andres aktivitet med hensyn til blotting, beføling osv. i samme område ble berørt, slik at dette må anses som nye bevis eller omstendigheter. Det foreligger flere anmeldelser fra det samme området hvor A kan utelukkes som gjerningsmann, blant annet på grunn av fysikk, skjegg og språk. Opplysningene om andre gjerningsmenn med et mer interessant modus enn A, viser at «blotter-indisiet» i B-saken får mindre vekt enn slik det må ha fremstått under hovedforhandlingen. Disse opplysningene - sammen med de andre påberopte nye bevis - er egnet til å medføre frifinnelse.

(47) Vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 er oppfylt, idet de nye bevis - både enkeltvis og samlet - er egnet til å føre til frifinnelse.

(48) B-saken - særlige forhold, jf. straffeprosessloven §392 annet ledd

(49) Avgjørende for spørsmålet om gjenopptakelse etter denne bestemmelsen er om det foreligger særlige forhold som gjør det «meget tvilsomt» om dommen er riktig, og «tungtveiende hensyn» tilsier at skyldspørsmålet prøves på ny, jf. bestemmelsen slik den lød fram til lovendring av 11. juni 1993 nr. 80. Ved avgjørelsen må det foretas en totalvurdering hvor også de nye bevis i begge sakene og forbindelsen mellom dem, må vektlegges.

(50) Det må antas at As egen forklaring, eventuelt sett i sammenheng med opplysninger om hans seksuelle opptreden ellers og hans tilknytning til åstedet, utgjorde det sentrale beviset i saken. Det var verken vitner eller tekniske bevis som knyttet ham direkte til drapshandlingen.

(51) As veksling mellom å tilstå og nekte må, som påpekt av Hålogaland lagmannsrett, ha vært et tema under hovedforhandlingen. Det er likevel stor risiko for at hans «tilståelser» er uriktige, og at vilkårene for gjenopptakelse er til stede.

(52) As første «tilståelse» kom under en pause i et avhør søndag 9. oktober 1977, uten at tolken var til stede og med en svært utradisjonell spørsmålsstilling. I en rekke andre saker har det fremkommet at politibetjenten som foretok dette avhøret, Sjur Aarthun, hadde en svært «pågående» stil i avhørssituasjonen. Når man dessuten vet at Aarthun unnlot å nedtegne helt essensielle opplysninger fra dette avhøret, sett i sammenheng med at As «tilståelse» av drapet på C i dette avhøret først ble nedtegnet tre år senere da man formodentlig hadde behov for opplysningene i forbindelse med C-saken, reiser dette alvorlig tvil om man kan stole på at avhørene ble gjennomført slik de i dag fremstår skriftlig. Avhørene var dessuten svært langvarige og hyppige, mens det i enkelte avhørsprotokoller er protokollert lite. A gav selv uttrykk for at han syntes avhørene var slitsomme.

(53) Det er på det rene at A både overfor politiet og lagmannsretten vekslet mellom å erkjenne og å nekte enhver befatning med drapet. I de første tilståelsene var det flere ting som overhodet ikke stemte med de tekniske funn. Avhørsprotokollen viser - som påpekt av Hålogaland lagmannsrett - at det har vært en utvikling i forklaringene, samtidig som de også inneholder enkeltheter som ikke er forenlige med åstedsfunnene. Eksempelvis har A plassert åstedet på tre forskjellige steder, og han har vekslet mellom å forklare at han angrep B henholdsvis forfra og bakfra. Dessuten har han forklart seg feilaktig om gjerdet i overgangen mellom skråningen og sletten og Bs veske. Når Hålogaland lagmannsrett - til tross for dette - konkluderer med at det ikke er påvist avvik mellom de forklaringene A gav etter 16. oktober 1977 og åstedsfunnene som gir grunnlag for alvorlig tvil vedrørende riktigheten av hans forklaringer, og at forklaringene fremstår som selvstendige, detaljerte og troverdige, kan det ikke sees at lagmannsretten har belegg for en slik konklusjon. Det var vesentlige detaljer i forklaringene som ikke stemte med åstedsfunnene, noe som ikke harmonerer godt med at A - ifølge de sakkyndige - hadde svært god, nærmest fotografisk hukommelse.

(54) Også i denne relasjon har det betydning at A er en person med svært begrenset språk og hørsel, slik at «normal» kommunikasjon er vanskelig - noe som ble illustrert ved tolkefeilen i Hålogaland lagmannsrett. Videre har han stor respekt for autoriteter - noe som ifølge psykiater (innen døvepsykiatri) Føreland må ha gjort ham spesielt mottakelig i avhørssituasjonen. Endelig har den nye kunnskapen om falske tilståelser og ubevisst kommunikasjon - som det er redegjort for foran - betydning.

(55) Når disse forholdene vurderes samlet, må det konkluderes med at det foreligger slike særlige forhold som gjør det «meget tvilsomt» om domfellelsen er riktig, og at vilkårene for gjenopptakelse for øvrig er til stede.

(56) C-saken - nye omstendigheter og bevis, jf. straffeprosessloven §391 nr. 3

(57) I Cs vagina, på hennes regnjakke, på regnjakkens snor og på hennes BH ble det påvist blodtypesubstans A. C hadde selv blodtype 0, mens A har blodtype AB.

(58) Av flere teoretiske alternativer må lagretten ha lagt til grunn enten at blodtypefunnet hadde blitt bakteriepåvirket, slik at gjerningsmannens blodtype var ukjent, eller at C ikke ble voldtatt og at blodtypefunnet stammet fra et frivillig samleie tidligere på dagen. Da lagmannen i sin rettsbelæring la sistnevnte alternativ til grunn, er det overveiende sannsynlig at også lagretten bygget på dette alternativet. Dette innebærer i så fall at lagretten la til grunn at hun ikke ble voldtatt. Har den derimot lagt førstnevnte alternativ til grunn, må dette innebære at lagrettens medlemmer var uenig med lagmannen i at prosektor Halldis Lie i sin rettsmedisinske erklæring skapte rimelig tvil med hensyn til at sæden stammet fra A. Uansett hvilket alternativ som legges til grunn, må lagretten altså ha bygget sin vurdering enten på at blodtypefunnet hadde blitt bakteriepåvirket eller at C ikke hadde blitt voldtatt.

(59) De bevis som ble presentert for lagretten i denne relasjon, var åstedsrapporten fra Kripos, som konkluderte med at C overveiende sannsynlig hadde blitt voldtatt, rekonstruksjonen med A 23. oktober 1980, som imøtegikk Kripos' analyse hovedsakelig basert på As forklaring, obduksjonsrapporten som også konkluderte med at hun overveiende sannsynlig hadde blitt voldtatt, prosektor Halldis Lies rettsmedisinske erklæringer og det sakkyndige vitnet, overlege Halvorsen.

(60) På denne bakgrunn er den sakkyndige erklæringen av 13. mars 2001 fra overlege Anne Svarstad ved voldtektsmottaket på Ullevål sykehus og uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon av 3. juli 2001, nye bevis. Overlege Svarstads rapport, som taler for seg selv, konkluderer med at det er «stor sannsynlighet» for at C ble voldtatt. Dersom lagretten la til grunn at voldtekt ikke hadde funnet sted, hadde det i hvert fall vært en god mulighet for at den hadde endret oppfatning dersom den hadde fått seg forelagt overlege Svarstads erklæring, som konkluderte med en sterkere grad av sannsynlighet. Overlege Svarstads erklæring og uttalelsen fra Den rettsmedisinske kommisjon synes dermed - dersom den hadde blitt fremlagt under hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett - egnet til å kunne ha medført frifinnelse.

(61) Også vitneforklaringene fra Cs nærmeste vedrørende hennes forhold til menn er nye bevis. Bakgrunnen for disse «nye» bevisene er lagmannens spekulasjon i sin rettsbelæring om at blodtypefunnet kunne stamme fra et frivillig samleie med en gammelkjæreste tidligere på dagen. Ut i fra forklaringene fra Cs nærmeste må det åpenbart konkluderes med at hun var meget tilbakeholden overfor gutter, og hadde begrenset seksuell erfaring. Lagmannen hadde derfor ingen dekning for sin uttalelse, som kom på et helt avgjørende punkt i bevisvurderingen, idet han hadde forkastet muligheten for at blodtypefunnet stammet fra A. Den eneste løsningen som da gjenstod, var at hun ikke hadde blitt voldtatt, og lagmannens spekulasjon var den eneste mulige forklaringen som ble gitt. Denne spekulasjonen, som også aktor var inne på, var ikke bygget på bevisførsel, idet ingen av de som kunne forklare noe om dette, forklarte seg. Hadde disse vitnene vært ført, ville det ha vært vanskelig for lagmannen å komme med sin spekulasjon. Følger man rettsbelæringen, innebærer dette at lagmannen ikke kunne forklare på annen måte hvordan A kunne være gjerningsmannen. Og ser man bort fra hans spekulasjon, måtte han enten ha avstått fra en bevisgjennomgang eller ha anbefalt lagretten å svare nei på skyldspørsmålet. På denne bakgrunn er det åpenbart at forklaringene fra Cs nærmeste sett i sammenheng med overlege Svarstads erklæring, ville ha medført en rimelig mulighet for frifinnelse dersom de hadde blitt ført for den dømmende rett.

(62) Lagmannen la som nevnt til grunn at prosektor Lies sakkyndige vurdering skapte så stor tvil med hensyn til om blodtypefunnet kunne stamme fra A, at lagretten måtte bygge på at dette ikke var tilfellet. Aktor prosederte imidlertid prinsipalt på at A også hadde voldtatt C, idet prosektor Lie heller ikke kunne utelukke at det hadde funnet sted en bakteriell forurensning av det biologiske materialet som ble funnet i vagina. På dette punktet ble det ført to bevis, den sakkyndige erklæringen fra prosektor Lie og den sakkyndige forklaringen til overlege Halvorsen. Prosektor Lie konkluderte med at det var overveiende sannsynlig at blodtypesubstansen ikke stammet fra A, mens overlege Halvorsen mente at dette var mer tvilsomt. I sin prosedyre hevdet aktor at blodtypefunnet verken beviste eller motbeviste at A var drapsmannen. Dersom lagretten ikke fulgte lagmannen på dette punktet, må den ha funnet prosektor Lies konklusjon mer tvilsom og muligens lagt større vekt på overlege Halvorsens forklaring. Uansett må det i denne situasjonen legges til grunn at selv en liten støtte til prosektor Lies konklusjon med hensyn til blodtypefunnet, kunne hatt avgjørende effekt.

(63) Den sakkyndige erklæringen fra instituttbestyrer dr.med. Niels Morling, som konkluderer med at bakteriell forurensning er «sjældent forekommende», er nytt bevis. Det samme gjelder for de sakkyndige erklæringene fra avdelingsoverlege dr.med. Hans Erik Heier og professor dr.med. Kjetil K. Melby, som er fremskaffet etter at Hålogaland lagmannsrett behandlet gjenopptakelsessaken. De to sistnevnte erklæringene innskrenker ytterligere den allerede særdeles begrensede mulighet for bakteriell forurensning. Dersom de nye sakkyndige erklæringene hadde vært fremlagt for lagretten i 1981, ville de i enda større grad ha hevet terskelen for å svare ja på skyldspørsmålet. Det må derfor legges til grunn at erklæringene med rimelighet er egnet til å kunne føre til frifinnelse.

(64) Under etterforskningen i 1976-1977 la politiet til grunn at drapet hadde skjedd noe etter kl 02.00 natt til søndag 5. september 1976. Men denne oppfatningen ble endret da A, som har alibi for denne natten, i avhør høsten 1980 «tilstod» drapet. Dette var et viktig tema også under hovedforhandlingen i 1981, med omfattende bevisførsel.

(65) Det nye drapstidspunktet er galt. Det er kun As tilståelse som taler for det, mens alt annet tilsier at C ble drept på det tidspunktet politiet opprinnelig trodde. Sett i lys av at det ikke foreligger noen observasjoner av henne etter at hun skilte lag med en student som hun gikk sammen med fram til Stavnebroen natt til søndag 5. september, må det anses som sannsynlig at det skulle lite til før lagretten ville ha lagt til grunn at drapet skjedde på det tidspunktet hvor A hadde alibi.

(66) Forklaringen til hennes søster, I, som ikke forklarte seg under hovedforhandlingen, er nytt bevis. Hun har forklart seg om Cs vaner med hensyn til føring av dagbok, og sannsynligheten for at hun ville ha benyttet samme klær både natt til søndag 4. september og den påfølgende dagen. Utskriften av dagboken, som ikke synes dokumentert under hovedforhandlingen, må også anses som nytt bevis. Disse opplysningene ville ha vært egnet til å endre bevisbildet i As favør dersom de hadde vært kjent for lagretten.

(67) På bakgrunn av de sakkyndiges forklaringer for Frostating lagmannsrett, er det grunn til å tro at lagretten bygget på at det ikke var noen kommunikasjonsproblemer mellom A og de personene han forklarte seg for. Dette la også Hålogaland lagmannsrett til grunn i gjenopptakelsessaken. I lys av dette må tolkefeilen i Hålogaland lagmannsrett anses som et nytt bevis, som med rimelighet kunne ha ført til frifinnelse.

(68) Vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 er oppfylt, idet de nye bevis - både enkeltvis og samlet - er egnet til å føre til frifinnelse.

(69) C-saken - særlige forhold, jf. straffeprosessloven §392 annet ledd

(70) I alle tilfelle foreligger det særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig. Den er utelukkende basert på As forklaringer til politiet, eller rettere sagt at han i avhørene og under hovedforhandlingen gav opplysninger som - etter politiets oppfatning - bare gjerningsmannen kunne ha kjent til. Ovenfor er det gjort rede for flere av de tekniske bevis og vitneforklaringer som klart taler mot at A er gjerningsmannen. Disse bevisene - og ikke minst de bevisene som er nye i gjenopptakelsessaken - kommer også inn i vurderingen av om det foreligger særlige forhold.

(71) Særlig i politiavhørene ble A utsatt for press. Han var i en svært sårbar situasjon da han forklarte seg, og presset var sterkere enn det som kom fram under hovedforhandlingen i lagmannsretten. Slikt press er svært betenkelig overfor en person som A. Flere av avhørsreferatene er for øvrig svært kortfattede i forhold til varigheten av avhørene - noe som indikerer at det skjedde mye under avhørene som ikke gjenspeiles i protokollene. Det foreligger dessuten en rekke mulige feilkilder når A forklarer seg - noe man så et eksempel på under den muntlige forhandlingen i Hålogaland lagmannsrett. Både selve tolkingen, spørsmålsstillingen og hva A oppfattet av den, og det forhold at han var i psykisk ubalanse, innebar risiko for misforståelser. A har respekt for autoriteter, og han har også en tendens til ikke å spørre om igjen. Politiet er blind for at det - sannsynligvis utilsiktet - i avhørssituasjonen ble overført kunnskap til A. Denne kunnskapen er senere fra politiets side fremstilt som originalutsagn. As forklaring inneholdt for øvrig opplysninger, blant annet om voldsanvendelse og funnsted, som ikke stemte overens med de medisinske konklusjonene og åstedsrapporten. I tillegg var flere av de opplysningene han gav tvilsomme sammenholdt med åstedsfunnene, for eksempel at C hadde rødlig anorakk, at det var lagt gress over henne og fargen på skoene. Hålogaland lagmannsrett har påpekt beruselse som en mulig feilkilde. De sakkyndige har på sin side fremhevet at A har en usedvanlig god hukommelse med tanke på hendelsesforløpet, og han har selv opplyst at dette også gjelder etter rus. På denne bakgrunn skulle man kunne regne med at han husket de aller fleste detaljer fra drapet, i alle fall de sentrale.

(72) Lokaliseringen av åstedet kan ikke - slik Hålogaland lagmannsrett legger til grunn - anses som et mindre vesentlig punkt. A har ved flere anledninger, både i avhør og under rekonstruksjoner, forklart seg feilaktig vedrørende lokaliseringen, og det er ikke tale om finjustering av avstanden fra bygningen, men fullstendig bom. Da A i senere avhør flyttet åstedet, må dette - mest sannsynlig - sees som et eksempel på ubevisst kunnskapsoverføring fra politiets side, eventuelt kombinert med kommunikasjonsproblemer. Også på en rekke andre punkter har han forklart seg feilaktig, for eksempel med hensyn til flaskeknusing, risping av seg selv og C, hvorvidt han tok av henne en eller begge joggesko, om det var knyttet noe rundt hennes hals og drapsmåten.

(73) Kripos' åstedsanalyse gir - i motsetning til As forklaringer og politiets siste vurdering - et troverdig hendelsesforløp der alle funn på åstedet passer inn. Analysen er godt underbygget, og tar de riktige forbehold.

(74) Politiet og Hålogaland lagmannsrett har særlig vist til at A i sine tilståelser kom med syv opplysninger som ikke tidligere var offentlig kjent, for eksempel at det var knyttet et erme rundt Cs hals, at det var en knute på ermet, at knebelen i hennes munn var et erme, at liket lå på ryggen og at det ene benet var bøyd og stod noe opp. Det kan settes spørsmålstegn ved alle disse såkalte originalutsagnene, og det er særdeles risikabelt og dermed feil å legge så stor vekt på dem som politiet og lagmannsretten her har gjort.

(75) Ingen har observert C i live etter at hun forlot sin kavaler og gikk hjemover ca. kl 02.00 natt til søndag 5. september 1976, og ingen har sett eller hørt henne i det huset hvor hun leide hybel. Videre ble det gjort en rekke observasjoner i tiden rundt politiets opprinnelige drapstidspunkt - blant annet flere interessante bilobservasjoner, og vitner hørte skrik i det aktuelle området. Politiet tilla begge deler stor vekt inntil man fikk As «tilståelse».

(76) Oppsummeringsvis må det konkluderes med at alt tyder på at C ble drept en gang mellom kl 02.15 og 03.00 natt til søndag 5. september 1976. As alibi var den eneste grunnen til at dette tidspunktet senere ble fraveket.

(77) Endelig viser lagmannens bruk av blodtypefunnet og resonnementet rundt «frivillig samleie med gamlekjæreste tidligere på dagen», en forutinntatt holdning som i realiteten er et brudd på fundamentale straffeprosessuelle prinsipper om lagmannens kompetanse, rettens plikt til å sørge for sakens opplysning, uskyldspresumsjon, bevisbyrde og rimelig tvil, jf. EMK artikkel 6 nr. 2. Det ble begått saksbehandlingsfeil på et helt avgjørende punkt i bevisbedømmelsen. Tatt i betraktning at formålet med lagmannens gjennomgang av sakens beviser i rettsbelæringen er å veilede lagretten, er det en klar mulighet for at lagretten fulgte den villedende vurderingen på dette punktet, og - på feil grunnlag og i strid med fundamentale rettssikkerhetsprinsipper - svarte ja på skyldspørsmålet.

(78) Det anføres at overlege Sørensens sakkyndige erklæring er et nytt sterkt argument til fordel for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd. Men den tilfredsstiller også vilkårene for gjenopptakelse på grunnlag av nye omstendigheter og bevis.

(79) På denne bakgrunn foreligger det samlet sett særlige forhold som gjør det tvilsomt om domfellelsen er korrekt, og saken må gjenopptas.

(80) A har nedlagt slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts sak 11/78 mot A gjenopptas.

2. Frostating lagmannsretts sak 43/1981 mot A gjenopptas.»

(81) Påtalemyndigheten har fastholdt sine anførsler for Hålogaland lagmannsrett. Anførslene er utførlig gjengitt i lagmannsrettens kjennelse, som det vises til. De anførslene som i første rekke har vært fremhevet for kjæremålsutvalget, kan sammenfattes slik:

(82) Generelt

(83) As forklaringer var sentrale bevis i begge sakene. Det er overveiende sannsynlig at lagretten tilla forklaringene, både for politiet og retten, stor vekt - i den utstrekning de ble dokumentert. Hans forholdsvis detaljerte forklaringer og såkalte «originalutsagn» må i C-saken vurderes i lys av at det gikk ca. fire år mellom drapet og forklaringene. Dette underbygger at han forklarte seg om noe selvopplevd.

(84) As hørsels- og taleproblemer var tema i begge sakene, og hans manglende begrepsforståelse ble grundig behandlet. Det har ikke kommet fram noe som tilsier at forklaringene under hovedforhandlingene bygget på misforståelser. Hans intellektuelle utrustning er i gjentatte rettspsykiatriske erklæringer vurdert som normal, og det kan - som fremhevet av Hålogaland lagmannsrett - ikke være tvilsomt at han var fullt på det rene med mulige konsekvenser av sine forklaringer.

(85) Tolkefeilen er et nytt bevis, men setter ikke forklaringene avgitt i Frostating lagmannsrett i 1978 og 1981 i en annen bevismessig situasjon. Det kan ikke legges noen vekt på den i vurderingen av gjenopptakelsessaken. Både under etterforskningen og i Frostating lagmannsrett ble forklaringene tolket av flere døvetolker, og han ble vurdert av flere rettspsykiatere, blant annet en døvepsykiater. I tillegg forklarte personer med stor døveerfaring seg om døveproblematikk.

(86) Tidligere politibetjent Aarthun foretok de innledende avhørene i B-saken, og mottok ifølge egenrapport av 3. november 1980 opplysninger fra A som han tolket som en erkjennelse av at A også hadde noe med C-saken å gjøre. A har anført at Aarthun hadde en aggressiv avhørsteknikk, men den dokumentasjonen som er fremlagt, underbygger ikke en slik kategorisk påstand. Aarthun hadde dessuten en begrenset rolle i etterforskningen av B-saken. Han foretok de tre første avhørene 7., 8. og 9. oktober 1977, men det var tidligere politibetjent Hjertaas som foretok de resterende avhørene. Det var overfor Hjertaas at A kom med sine detaljerte tilståelser i begge sakene, alltid med døvetolk til stede. For øvrig var spørsmålet om A ble presset til å tilstå tema under begge hovedforhandlingene. Videre kom han, som nevnt ovenfor, i begge sakene med flere såkalte originalutsagn.

(87) B-saken

(88) Forklaringene fra D og DD er nye, men uten betydning for gjenopptakelsesspørsmålet. Vitneprovet fra H må også anses som et nytt bevis. Det er overveiende sannsynlig at det ikke var A H så ved Stavnebroen. Selv om observasjonen førte til at A ble pågrepet mistenkt for blotting, er dette ikke - verken alene eller sammen med de øvrige påberopte bevis - egnet til å lede til frifinnelse.

(89) Hvorvidt As forklaringer var i samsvar med funn på åstedet, ble åpenbart grundig behandlet i Frostating lagmannsrett. Også Hålogaland lagmannsrett har drøftet dette inngående, og man er enig med lagmannsretten i at det ikke er påvist avvik mellom hans forklaringer og åstedsfunnene som gir grunnlag for alvorlig tvil med hensyn til riktigheten av forklaringene.

(90) C-saken

(91) Som obduksjonsrapporten og Hålogaland lagmannsrett påpeker, ble C voldtatt av drapsmannen før hun ble drept. Under gjenopptakelsessaken har det ikke kommet fram opplysninger som endrer dette, selv om lagmann Solberg den gang tilkjennegav en annen oppfatning i sin rettsbelæring. Det analyserte blodtypefunnet ble grundig behandlet av lagmannsretten i 1981 og under gjenopptakelsessaken. Sammenholdes uttalelsene fra dr.med. Niels Morling med erklæringene fra prosektor Halldis Lie, kan A ikke utelukkes som gjerningsmann. De nye sakkyndige erklæringene fra avdelingsoverlege dr.med. Hans Erik Heier og professor dr.med. Kjetil K. Melby, som er fremskaffet etter at Hålogaland lagmannsrett behandlet gjenopptakelsessaken, setter ikke blodtypefunnet i noen annen stilling. De sistnevnte erklæringene kan heller ikke anses som nye bevis i saken.

(92) As tilståelse - herunder med tanke på drapstidspunktet - underbygges av andre omstendigheter i saken. Det vesentlige er at drapstidspunktet ble inngående vurdert, og de nye bevisene er ikke relevante.

(93) Om den nye sakkyndige erklæringen fra overlege Sørensen anføres det at de forhold Sørensen behandler, også var et sentralt tema under hovedforhandlingen. Erklæringen utgjør dermed ikke nye omstendigheter eller bevis. Under enhver omstendighet synes den ikke egnet til å føre til frifinnelse.

(94) Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

«Kjæremål over Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12. februar 2002 forkastes.»

(95) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse.

(96) Straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd

(97) Etter straffeprosessloven §391 nr. 3 kan det til gunst for siktede kreves gjenopptakelse «når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse ...». I rettspraksis er dette vilkåret forstått slik at det kreves en rimelig mulighet for at det nye som påberopes, ville ha medført en annen avgjørelse om det hadde foreligget for den dømmende rett, jf.eksempelvis Rt-2001-1521 . Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at dette hadde blitt resultatet. Om vurderingstemaet heter det videre i Rt-2001-1521 på side 1537-1538:

«Ved avgjørelsen må betydningen av nye omstendigheter og bevis vurderes i sammenheng med betydningen av det øvrige bevismaterialet som foreligger i saken. Det er først når frifinnelse mv. etter en slik samlet bevisbedømmelse fremstår som en rimelig mulighet, at de nye forhold gir grunnlag for gjenopptakelse etter bestemmelsen.»

(98) Omstendigheter eller bevis er nye dersom de ikke ble ført for den dømmende rett, og dermed ikke kunne påvirke sakens utfall, jf. Rt-2000-2142 med videre henvisninger. Omstendigheten eller beviset kan dermed, med en reservasjon som ikke er aktuell i vår sak, gi grunnlag for gjenopptakelse selv om de var kjent for den ene eller begge partene. Men når omstendigheten eller beviset likevel ikke ble ført for den dømmende rett, viser det normalt at partene vurderte omstendigheten eller beviset som mindre viktig eller uten betydning i forhold til det øvrige bevismaterialet.

(99) Nye forklaringer fra den domfelte eller vitner som forklarte seg for den dømmende rett, har ikke vært ansett som nye omstendigheter eller bevis som gir grunnlag for gjenopptakelse etter §391 nr. 3, jf.eksempelvis Rt-2001-1521 . Normalt er heller ikke nye vurderinger av bevis som ble ført for den dømmende rett nye omstendigheter eller bevis. Nye sakkyndige erklæringer kan derimot etter omstendighetene anses som nye bevis, selv om de ikke er basert på nytt materiale, jf.eksempelvis Rt-2001-1521 . Dette kommer utvalget nærmere tilbake til under C-saken.

(100) Straffeprosessloven §392 annet ledd kan anvendes selv om det ikke foreligger nye omstendigheter eller bevis. Ett av vilkårene for gjenopptakelse er imidlertid forskjellig i de to sakene: Da dommen i B-saken ble rettskraftig før 1980, må det foreligge særlige forhold som gjør det «meget tvilsomt» om dommen er riktig. Hva det innebærer, kommer utvalget tilbake til. I C-saken gir derimot någjeldende §392 annet ledd en noe videre adgang til gjenopptakelse ved at det ikke kreves at de særlige forhold gjør det «meget» tvilsomt om dommen er riktig. I begge tilfeller må «tungtveiende hensyn» tilsi at skyldspørsmålet prøves på ny.

(101) Om hva som kreves etter den någjeldende §392 annet ledd, vises det til Høyesteretts kjennelse i Rt-1999-554 på side 556 til 559. Her understrekes det at bestemmelsen er «en sikkerhetsventil». Videre fremheves det at denne sikkerhetsventilen «bør brukes med stor varsomhet» - noe som fremgår av lovens vilkår om at «tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny». I den helhetsvurderingen som må foretas etter §392 annet ledd, bør det i tvilstilfeller kunne ses hen til at domfelte bare har fått bevisspørsmålet under skyldspørsmålet prøvd i en instans, jf. Rt-1992-698 på side 711 og Rt-1997-1186 på side 1191.

(102) Ved avgjørelsen av krav om gjenopptakelse etter §391 nr. 3 og §392 annet ledd har det vesentlig betydning at den dømmende rett traff sin avgjørelse på grunnlag av umiddelbar bevisførsel, jf. Rt-2000-2142 og Rt-2001-1521. En begjæring om gjenopptakelse for Høyesteretts kjæremålsutvalg avgjøres på grunnlag av middelbar bevisførsel. Bevisumiddelbarhet er et bærende prinsipp i straffeprosessen. Ved de forklaringene som gis, og de tilføyelser, endringer eller avklaringer som skjer ved eksaminasjon i retten, og det inntrykk som formidles gjennom opptreden i rettssalen og under åstedsbefaringer, har den dømmende rett gjennomgående et langt bedre grunnlag for å vurdere troverdigheten og holdbarheten av forklaringene enn det som kan oppnås ved lesing av de dokumentene hvor forklaringene er nedtegnet. Dette gjelder også for sakkyndige erklæringer, idet de sakkyndige under hovedforhandlingen har vært gitt anledning til å utdype sine erklæringer og besvare de spørsmål som stilles av partene.

(103) Kjæremålsutvalget understreker at ved avgjørelsen av spørsmålet om gjenopptakelse kan det ikke legges vekt på at saken er avgjort av en lagrette, jf. Rt-1999-554. Det må også vises tilbakeholdenhet med å forutsette hvordan lagretten har vektlagt enkelte bevis i forhold til andre, jf. Rt-2001-1521.

(104) Utvalget tiltrer følgende utsagn i Rt-2001-1521 på side 1538 til 1539:

«De hensyn som i sin alminnelighet tilsier at gjenopptakelsesretten viser varsomhet i overprøvingen av en avgjørelse truffet etter umiddelbar bevisførsel, forsterkes med tiden. Nye forklaringer vil gjennomgående preges av at erindringer svekkes og forskyves over tid, eller forklaringer lar seg ikke gjenta. Tekniske bevis vil kunne reduseres i verdi eller gå tapt.

Av betydning er det også om den avgjørelse som søkes gjenopptatt, er begrunnet eller ikke. I saker med lagrette, der avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke er begrunnet, lar det seg normalt vanskelig gjøre å si noe sikkert om hvorledes de enkelte bevis i sin tid ble vurdert av lagretten. Lagretten må forutsettes å ha bygget på en samlet vurdering av det bevismateriale som ble presentert. Og det vil i sin alminnelighet kunne antas at enkelte bevis har spilt en mer fremtredende rolle enn andre. Men utover dette må den domstol som tar stilling til gjenopptakelsesspørsmålet, vise tilbakeholdenhet med å forutsette hvorledes lagretten har vektlagt enkelte bevis i forhold til andre.»

(105) Drapet på B - gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3

(106) Vitnene D (tidligere -) og DD

(107) Som nye bevis har A for det første påberopt seg vitnene D (tidligere -) og DD. Ekteparet D er to av fem vitner som overfor politiet forklarte at de hørte skrik vest for Stavnebroen i det tidsrommet B i henhold til tiltalebeslutningen ble drept. Begge forklarte seg for politiet under etterforskningen, men ikke under hovedforhandlingen. Det fremgår av lagmannsrettens rettsbok for 24. mai 1978 at aktor frafalt dem som vitner, og at forsvareren samtykket i dette. De er dermed nye bevis i forhold til straffeprosessloven §391 nr. 3.

(108) Ifølge tiltalebeslutningen skjedde drapet «ca kl 0230» natt til søndag 2. oktober 1977. I dommen har lagmannsretten ikke angitt noe antatt drapstidspunkt. For vurderingen av hvilken betydning ekteparet Ds forklaringer kan antas å ha hatt, er det av betydning å gå nærmere inn på hvor nøyaktig drapstidspunktet kan fastslås. Dette beror dels på hvilke holdepunkter man har for når A eventuelt forlot Vernelagets hybelhus i Valøyslyngen 2, og når B forlot Studentersamfundet.

(109) Ingen vitner har forklart at de så A forlate hybelhuset. Det er imidlertid på det rene at han lørdag kveld oppholdt seg i dagligstuen sammen med en del av de øvrige beboerne, og at ansatte ved hybelhuset var til stede i alle fall deler av tiden. Under henvisning til en politiforklaring fra miljøterapeut K av 7. oktober 1977 - samme dag som A ble pågrepet - bygger gjenopptakelsesbegjæringen på at han oppholdt seg i dagligstuen til kl 02.00. I en forklaring dagen etter opplyste hun at hun var «usikker» på om A var der etter kl 02.00, men hun var «sikker» på at han var der fram til dette tidspunktet. K var på vakt den kvelden. Hun fastholdt sin forklaring 6. desember 1977. Beboerne har derimot gitt forskjellige forklaringer på når sammenkomsten ble avsluttet, men forklaringene har til felles at det oppgis tidligere tidspunkter.

(110) Ks forklaringer kan som nevnt indikere at A først eventuelt forlot Valøyslyngen etter kl 02.00. Under etterforskningen gikk politiet sammen med A opp ruten fram til det stedet hvor han ifølge sine forklaringer ventet på B. Dette tok 14 minutter. En alternativ rute A beskrev ved samme anledning, tok 12 minutter. Bygger man på Ks forklaring, innebærer dette at han først kunne være på åstedet kl 02.15 til 02.20. A forklarte flere ganger at han på åstedet ventet i ca. 20 minutter på at det skulle komme en jente. Dette skulle i tilfelle tilsi at overfallet skjedde ca. kl 02.40, men det bemerkes at slike tidsanslag alltid vil være omtrentlige.

(111) Når det gjelder Bs bevegelser, fremstår det som uklart når hun forlot Studentersamfundet. Hennes venninne J forklarte at hun mener at hun selv forlot Studentersamfundet kl 01.55, og at B fortsatt var der på dette tidspunktet. Et annet vitne har forklart at han danset tre til fire danser med henne, og han «mener» at dette skjedde i tidsrommet 01.45 til 02.00. Vedkommende hadde imidlertid drukket «noe øl i løpet av kvelden» - noe som tilsier en viss forsiktighet med hensyn til tidsangivelsen. Dette bestyrkes av at Js forklaring trekker i retning av at B satt sammen med henne etter disse dansene. Det er dermed et åpent spørsmål om B forlot Studentersamfundet før eller etter kl 02.00. Under etterforskningen undersøkte politiet hvor lang tid det ville ta å gå til åstedet med vanlig gangfart. Tiden ble målt til ca. 17 minutter. Dersom man baserer seg på at Js tidsangivelse for når hun forlot Studentersamfundet er riktig, kan med andre ord B ha vært på åstedet fra ca. kl 02.15. Og dersom hun forlot Studentersamfundet kl 02.15, ville hun med vanlig gangfart være der kl 02.30 som tiltalebeslutningen bygger på.

(112) Med disse usikkerhetsmomentene kan ikke drapstidspunktet fastslås eksakt. Men gjennomgåelsen viser at selv om A oppholdt seg i dagligstuen fram til kl 02.00, var det fullt mulig for ham å gå til åstedet, og vente en tid før B passerte.

(113) Det er denne rammen ekteparet Ds observasjoner må settes inn i. I tillegg var det som nevnt tre andre vitner som forklarte for politiet at de hadde hørt skrik fra området i det aktuelle tidsrommet. Dette gjelder for det første to vitner som forklarte at de hadde hørt skrik fra sine bopeler på østsiden av Nidelva. Begge forklarte seg for lagmannsretten.

(114) Vitnet F, nå F, forklarte seg også for lagmannsretten. Hennes første politiforklaring ble gitt torsdag 6. oktober - samme dag som B ble funnet. F hadde også vært i Studentersamfundet, og hadde syklet over Stavnebroen i retning Byåsen. Hun forklarte at da hun befant seg noen få meter fra gangstien som fører ned til grassletten - med andre ord omtrent på det stedet A har forklart at han angrep B, hørte hun plutselig «et høyt skrik, nærmest et angstskrik, som kom fra et sted mellom elva og stedet hvor vitnet befant seg, på vitnets venstre side i kjøreretningen. Vitnet tenkte med en gang at skriket kom fra en dame.» Like etter møtte hun et par som kom gående i motsatt retning. Hun stanset og forklarte dem hva hun hadde hørt.

(115) De to personene var D, nå D, og DD, som skulle passere Stavnebroen motsatt vei, det vil si i østlig retning. D og DD forklarte seg første gang for politiet onsdag 5. oktober - dagen før B ble funnet. DD forklarte at han hadde sett på klokken da de møtte F, og at den da var 02.40. Han mente de hadde truffet F ca. 150 meter før broen. Videre forklarte han at han hørte et rop da de deretter befant seg ca. 20 meter før broen. Han beskrev ropet som «et kvinneskrik» og tilføyde:

«Det hørtes ut som et kvin - omtrent som når noen blir kilet - og var ganske kraftig. Deretter hørte de prat. Det hørtes ut som om det var en mann og kvinne som pratet sammen. Det var ikke mulig å skille ut ordene skikkelig. Imidlertid hørtes det ut som om kvinnen sa noe slikt som at 'de ser oss' eller lignende. Ut fra dette mener vitnet at det er mulig at kvinnen ikke var trønder, idet trønderne sier 'dem' og ikke 'de'. Etter et nytt skrik, var det påny mumlende stemmer.

På 'mumlingen' å dømme, var ikke situasjonen så alvorlig, og vitnet og hans forlovede gikk videre. De hadde da stanset mellom ½ og 1 minutt. For vitnet syntes det som om skrikene og 'mumlingen' kom fra skotthyllbanen som ligger der.»

(116) Skotthyllbanen ligger på en grasslette på nordsiden av gangstien og en jernbanelinje som fører over Stavnebroen. B ble funnet på sørsiden - altså på motsatt side av stien.

(117) D oppgav samme dag omtrent nøyaktig samme sted for hvor de hørte kvinnestemmen, men hun mente å høre den fra sørsiden av stien. Hun hadde også hørt skriket, som hun mente var en damestemme. Men det var ikke «av en slik karakter at det virket skremt». Hun hadde også hørt flere stemmer før de gikk ut på broen. D kunne ikke si at det var en mannsstemme, men forloveden (DD) mente det.

(118) D forklarte seg på ny torsdag 6. oktober - noen timer etter at B var funnet. Nå forklarte hun at de ikke hadde hørt noe skrik før de traff F. I denne sammenheng nevnes at hun og DD overfor F hadde antydet at F kunne ha hørt skriket av en and. For øvrig gjentok hun stort sett sin forklaring fra dagen før.

(119) Ekteparet D forklarte seg i juni 2000 på ny for politiet i forbindelse med gjenopptakelsessaken. Forklaringene var omtrent som i 1977. I tilknytning til at de i forbindelse med en rekonstruksjon foretatt av Sandberg skal ha plassert det stedet hvor de hørte stemmer lenger vest enn i 1977, viste de til at terrenget hadde blitt kraftig forandret i mellomtiden. D tilføyde dessuten at «hun ubevisst kunne ha blitt ledet til stedet av forannevnte Sandberg. Dette ut fra at hun, i ettertid, har oppfattet Tore Sandberg som ledende i sin fremstilling av saken, sine spørsmål og væremåte overfor vitnet.»

(120) Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det er uklart hva ekteparet D hørte. Utvalget er videre enig i at deres forklaringer «ville verken isolert sett, eller i sammenheng med Fs forklaringer og de beviser som for øvrig forelå for Frostating lagmannsrett, gitt grunnlag for å frifinne A eller rimelig mulighet for slik frifinnelse». Etter utvalgets vurdering er det lite sannsynlig at det var B de hørte. Forklaringene fra de som møtte eller var sammen med henne på Studentersamfundet, særlig venninnen J, gir ikke holdepunkter for at hun var sammen med noen gutt som hun hadde foranledning til å forlate Studentersamfundet sammen med. Og som fremstillingen foran viser, kan hun tidligst ha forlatt stedet kl 02.00. At hun da i det korte tidsrommet fram til kl 02.40 til 02.45 skulle møte en gutt som hun gikk sammen med ned i skråningen vest for Stavnebroen for å innlede intime forbindelser med, har en sterk formodning mot seg.

(121) I denne sammenheng vises det også til at forsvareren som nevnt samtykket i at de to vitnene ble frafalt. Selv om retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, er forsvarerens standpunkt et viktig moment ved vurderingen av hvilken betydning et bevis har, og dermed for omfanget av bevisførselen. Forsvareren som hadde fulgt saken fra et tidlig stadium av etterforskningen, og bl.a. deltatt under begge rekonstruksjonene, hadde et godt grunnlag for å vurdere betydningen av de tilbudte bevis. Hans standpunkt viser etter utvalgets oppfatning at Ds observasjoner hadde liten interesse i det totale bevisbildet, og i beskjeden utstrekning kunne utdype forklaringene fra de tre andre vitnene som hadde hørt skrik, og som forklarte seg for lagmannsretten.

(122) Dette nye beviset gir isolert sett klart ikke grunnlag for gjenopptakelse etter §391 nr. 3.

(123) Vitnet H

(124) Som nytt bevis påberopes videre vitnet H. Høsten 1977 var han i underkant av 14 år. Den 6. oktober 1977 forklarte han seg for politibetjent Schrøen om en mann som tirsdag 4. oktober 1977 om ettermiddagen hadde støttet seg til rekkverket langs stien på vestsiden av Stavnebroen. Vedkommende hadde stått omtrent ved enden av rekkverket, hadde virket beruset og kastet opp. H hadde sett samme person i området også uken før, og han mente at vedkommende hadde «trønderdialekt». Fredag 7. oktober tok Schrøen H med seg til hybelhuset hvor A bodde. I Schrøens egenrapport heter det at H «mente at det var F. A da han fikk se vedkommende». To timer senere ble A pågrepet.

(125) Det anføres at politibetjent Schrøen forklarte seg uriktig i lagmannsretten om forklaringen til dette vitnet som ikke møtte under hovedforhandlingen. I henhold til Adresseavisen 24. mai 1978 skal H «med stor sikkerhet» ha utpekt A, og det heter videre at det var «dette vitneutsagnet som for alvor rettet politiets søkelys mot tiltalte». I samtale med Sandberg 21. august 2000 uttaler H bl.a.:

«På spørsmål om vitnet under konfrontasjonen foretok noen sikker utpeking av A som identisk med den mannen vitnet hadde observert på stien et par dager i forveien sier vitnet kategorisk nei. I dette ligger det ikke at vitnet på stedet utelukket at det var A han kunne ha sett. Vitnet uttrykte ikke noen form for sikkerhet under konfrontasjonen.»

(126) Politiet forsøkte våren 2001 å avhøre H, men han var ikke villig til å forklare seg.

(127) Det anføres ikke at Schrøen forklarte seg falsk. Også dette beviset må dermed vurderes i forhold til straffeprosessloven §391 nr. 3. Etter kjæremålsutvalgets vurdering må Hs forklaring ha vært svært perifer i det totale bevisbildet. Rett nok synes hans observasjon å ha inngått i det materialet som lå til grunn for pågripelsen. Men forklaringen gjelder en etterfølgende observasjon på et sted hvor A selv har forklart, og ikke gått tilbake på, at han ved flere anledninger hadde oppholdt og blottet seg. Forklaringen var dermed perifer i forhold til det sentrale bevismaterialet i saken som var As egne tilståelser sammenholdt med de funn som ble gjort på åstedet. Etter kjæremålsutvalgets vurdering er det klart at heller ikke dette beviset isolert sett er egnet til å føre til frifinnelse.

(128) Opplysningene om at A først tilstod drapet på C, deretter drapet på B

(129) I en egenrapport av 3. november 1980 fra politibetjent Aarthun, som avhørte A til og med søndag 9. oktober 1977, opplyses det at A fredag 7. oktober av eget tiltak begynte å snakke om C-saken. Videre opplyser han at det søndag 9. oktober ble tatt pause i avhøret ca. kl 15.00. Mens tolken, politibetjent Sørforsli, gikk for å hente mat, opplyser Aarthun at følgende skjedde:

«Jeg følte det slik at jeg hadde god kontakt med A og at jeg da hadde fått mer innsikt i hans måte å uttrykke seg på. Derfor, og fordi A benyttet sitt høreapparat hele tiden, gikk jeg bort til ham og spurte om han hadde drept henne. Jeg mente da B.

Etter en del nøling svarte A bekreftende på dette. Han nikket på hodet flere ganger og sa 'ja'.

Imidlertid ville han ikke forklare seg videre før han hadde fått mat.

Så ble det servert middag. Jeg satt inne hos A da han begynte å spise. - Under måltidet gjentok jeg spørsmålet: 'Har du drept henne?'. Grunnen til den noe enkle spørsmålsstilling var at A ikke behersket språket på samme måte som hørende.

A grep da en serviett fra 'Trønderheimen hotell og kaffistove'. På denne skrev han:

1976

C.

På KLÆBUVEIEN.

F.A. HERBERGE

Jeg spurte da A om han også hadde drept C. Han nikket på hodet kraftig og flere ganger, samtidig som han gestikulerte voldsomt. Han var veldig ivrig og sa: 'Regn, regn, spor, spor'. Dette gjentok han også flere ganger, samtidig som han pekte i luften og viste med ene hånda hvorledes vannet strømmet ned. Han pekte igjen på sine sko.

Jeg oppfattet A altså dithen at han beskrev hvorledes regnet høljet ned og at han mente at politiet måtte ha funnet fottøyavtrykk etter ham. - Etter dette hentet jeg pb. Schrøen, Trondheim pkm., som satt vakt på A under resten av spisepausen.

Opplysningene som A hadde kommet med ble da forelagt etterforskningsledelsen. Det ble tatt det standpunkt at man skulle ta en sak om gangen, først skulle man gjøre seg ferdig med 'B-saken', som var den ferskeste.»

(130) Aarthun opplyser videre at han tok vare på servietten, som nå ligger i saken, og at han ville ha bruk for opplysningene i rapporten under den fortsatte etterforskningen. Men allerede mandag 10. oktober ble det besluttet at politibetjent Hjertaas skulle overta ansvaret for avhørene. I politiforklaring 31. mai 2000 har Aarthun forklart at han oppfattet det som skjedde som en «klar erkjennelse» av at A hadde drept C og B. Utvalget kommer tilbake til betydningen av dette avhøret for B-saken.

(131) Senere i oktober 1977 ble As bevegelser natt til søndag 5. september 1976, som politiet da antok var det tidspunktet C hadde blitt drept, undersøkt. Det ble konkludert med at han hadde sikkert alibi, idet han hadde vært i Selbu denne natten. Av denne grunn og på grunn av et blodtypebevis, som kjæremålsutvalget kommer tilbake til under C-saken, utelukket politiet at han kunne ha drept C. Denne oppfatningen hadde politiet også under hovedforhandlingen i 1978. På denne bakgrunn var det naturlig å konkludere med at A hadde forklart seg uriktig om drapet på C - forutsatt at forklaringen overhodet kunne regnes som noen tilståelse av dette drapet. Dette kommer utvalget tilbake til avslutningsvis.

(132) De opplysningene som er sitert fra Aarthuns egenrapport, fremgår ikke av politirapporten fra 9. oktober 1977. Det finnes heller ikke holdepunkter for at de var kjent for forsvareren, og det kan ikke legges til grunn at de ble opplyst under hovedforhandlingen. Det er dermed tale om et nytt bevis. Spørsmålet er om det er egnet til å føre til frifinnelse.

(133) Om betydningen av dette beviset uttaler lagmannsretten:

«As forklaring var det sentrale bevismiddel i saken vedrørende drapet på B. På den bakgrunn måtte opplysningen om at A tilsynelatende uriktig hadde tilstått drapet på C fremstå som viktig. Det er derfor kritikkverdig at den erkjennelse man mente å ha fått fra A ikke ble nedfelt i saksdokumentene. Det er ingen holdepunkter for å anta at opplysningen fremkom under hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett i mai 1978. Dersom lagretten hadde vært kjent med at A, ut fra det man den gang mente å vite, tilsynelatende uriktig hadde tilstått drapet på C, kunne det hatt betydning for lagrettens vurdering [av] As troverdighet og derved for lagrettens kjennelse. Ved den vurdering som nå skal foretas, må det imidlertid tas hensyn også til de opplysninger som er tilkommet senere, herunder at A i 1980 tilsto og i detalj forklarte seg om drapet på C, og at drapet ifølge disse etterfølgende forklaringer skjedde natt til mandag 6 september 1976.»

(134) Da lagmannsretten kom til at det ikke var grunnlag for å sette tilståelsene i 1980 til side, konkluderte den med at heller ikke dette beviset gav grunnlag for gjenopptakelse.

(135) I kjæremålet anføres det at dette er uriktig vurderingstema. Avgjørende må være om lagrettens kunnskap om at A hadde tilstått et drap som påtalemyndigheten på det tidspunktet mente at det ikke var grunnlag for å tiltale ham for, ville ha vært egnet til å medføre frifinnelse. Til dette bemerker kjæremålsutvalget at §391 nr. 3 gir grunnlag for gjenopptakelse når nye omstendigheter og bevis «synes egnet til å føre til frifinnelse». Vurderingstemaet er sannsynligheten for frifinnelse dersom det tillates gjenopptakelse. Ved behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen må det dermed legges vekt på hvilken konklusjon utvalget kommer til i C-saken. Kjæremålsutvalget kommer derfor tilbake til dette spørsmålet avslutningsvis i denne kjennelsen.

(136) Andre seksualforbrytere som opererte i området

(137) Det er videre fremhevet at det skal ha operert andre seksualforbrytere i området, og i forbindelse med gjenopptakelsessaken er det trukket fram anmeldelser fra tre forskjellige kvinner som hevdet at de hadde blitt antastet. Dette er nye bevis, men kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at disse opplysningene ikke er egnet til på selvstendig grunnlag å lede til frifinnelse. Utvalget finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse bevisene.

(138) Når man ser bort fra opplysningen om at A først tilstod drapet på C, som kjæremålsutvalget kommer tilbake til, kan utvalget heller ikke se at en samlet vurdering av de nye bevis sammenholdt med det øvrige bevismaterialet i saken «synes egnet til å føre til frifinnelse». Gjenopptakelse kan dermed, med det forbeholdet som er angitt foran, ikke kreves med hjemmel i straffeprosessloven §391 nr. 3.

(139) Drapet på B - gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd

(140) Avgjørende for om saken skal tillates gjenopptatt blir etter dette, når man ser bort fra forbeholdet foran, om det foreligger slike «særlige forhold» som gjør det «meget tvilsomt» at domfellelsen er riktig, og om «tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny», jf. straffeprosessloven §392 slik bestemmelsen lød før endringen ved lov av 11. juni 1993 nr. 80. Straffeprosessloven av 1887 hadde ingen tilsvarende bestemmelse.

(141) Da Straffeprosesslovkomiteen foreslo denne bestemmelsen innført ved den någjeldende straffeprosessloven, uttalte den at man her hadde forsøkt å «løse det vanskelige spørsmål om en særlig sikkerhetsventil», jf. innstillingen side 343. Samtidig understreket komiteen at den foreslåtte sikkerhetsventilen burde brukes med «stor varsomhet» - noe man hadde understreket ved å kreve at «tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny», jf. innstillingen side 344.

(142) Etter Straffeprosesslovkomiteens forslag var det tilstrekkelig for gjenopptakelse at domsresultatet var «tvilsomt» - med andre ord samme kriterium som nå gjelder for dommer avsagt etter 1. januar 1980. Under høringen ble det advart mot å vedta bestemmelsen, jf. Ot.prp.nr.35 (1978-1979) side 228-229. På denne bakgrunn uttalte departementet på side 229:

«D e p a r t e m e n t e t er for sitt vedkommende enig med komitéen i at det er ønskelig med en sikkerhetsventil av den art som er foreslått. Det er imidlertid av vesentlig betydning at den praktiseres med stor varsomhet, noe også komitéen gir uttrykk for. Departementet vil i denne sammenheng særlig vise til uttalelsen fra Dommerforeningen om at grunnlaget for avgjørelsen i gjenopptakssaken kan bli dårligere enn i den opprinnelige sak.

Man har søkt å gi uttrykk for disse intensjoner ved å kreve at det skal være 'm e g e t tvilsomt' om dommen er riktig.»

(143) Da vurderingstemaet er om det er «meget tvilsomt» om skyldspørsmålet er riktig avgjort, må det påvises særlige forhold - med andre ord svakheter ved dommen som må tillegges betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet, jf. Rt-1988-824 på sidene 840 flg. og Rt-1992-698 på side 711.

(144) Ser man bort fra dommen av 18. desember 1981 i C-saken, er det, som Hålogaland lagmannsrett fremhever, etter hovedforhandlingen i 1978 «ikke fremkommet nye omstendigheter eller bevis av vesentlig betydning for vurdering av skyldspørsmålet». Lagmannsretten uttaler deretter:

«Det er heller ikke - i forbindelse med gjenopptakelsessaken - reist problemstillinger av betydning for vurdering av skyldspørsmålet som ikke også var reist under hovedforhandlingen. En vurdering etter straffeprosessloven §392 annet ledd får derved preg av en ren overprøving av lagrettens bevisvurdering. Ved den vurdering som nå skal foretas, er det av betydning at lagretten avsa sin kjennelse etter en omfattende hovedforhandling med umiddelbar bevisførsel ... Hovedforhandlingen ble avholdt i Frostating lagmannsrett i tiden 22 mai 1978 til 29 mai 1978. Det ble avhørt 52 vitner, hvorav 6 sakkyndige vitner. Den begrensede umiddelbare bevisføring som fant sted under de muntlige forhandlingene i anledning gjenopptakelsessaken, har ikke tilført saken nye opplysninger av vesentlig betydning for lagmannsrettens vurdering. Lagmannsretten er derved, når den tar stilling til begjæringen om gjenopptakelse, i det alt vesentlige henvist til å bygge på middelbar bevisførsel.»

(145) Bortsett fra at det ikke har vært umiddelbar bevisførsel for Høyesteretts kjæremålsutvalg, er utvalget, med forbehold for utfallet av C-saken, enig i dette.

(146) Da skyldspørsmålet er avgjort av lagretten, kjenner man ikke detaljene i det faktum den fant bevist, og hvordan de enkelte bevis ble vurdert. Hensett til at det verken forelå vitneforklaringer eller tekniske bevis som direkte knyttet A til drapet, må hans egne forklaringer sammenholdt med funnene på åstedet ha stått sentralt i lagrettens bevisvurdering. Da troverdigheten av hans tilståelser også står sentralt i C-saken, finner kjæremålsutvalget det nødvendig å gå detaljert gjennom utviklingen i forklaringene.

(147) As første forklaringer fra han sent søndag kveld 9. oktober 1977 og etter midnatt for første gang erkjente drapet overfor politibetjent Aarthun, og deretter overfor politiførstebetjent Stedje, avviker betydelig fra det hendelsesforløpet som han senere beskrev, og som tiltalebeslutningen og dommen bygger på. I korte trekk forklarte han at han hadde ventet på østsiden av Stavnebroen, at han hadde fulgt etter B over broen, og at han hadde angrepet henne bakfra. Videre forklarte han at angrepet fant sted i enden av broen. Som utvalget kommer tilbake til, tilføyde han etter noen dager at hun falt ned i noen steiner. Denne versjonen ble gjentatt i en skriftlig forklaring som han selv nedtegnet lørdag 15. oktober da han på ny innrømmet drapet etter å ha benektet det torsdag 13. oktober. Det var først i fjerde tilståelse søndag 16. oktober 1977 at han erkjente å ha dratt henne fem til syv meter fram til elvebredden. I samme avhør forlot han også versjonen om at han hadde fulgt etter henne over broen, og forklarte at han hadde angrepet henne forfra på vestsiden av Stavnebroen.

(148) I denne perioden tilstod han drapet i fem forklaringer overfor tre forskjellige politibetjenter - nærmere bestemt Aarthun, Stedje og Hjertaas. Hjertaas hadde mandag 10. oktober overtatt ansvaret for avhørene. Mellom disse forklaringene nektet han torsdag 13. oktober for å ha vært ute av hybelhuset den aktuelle natten.

(149) Etter søndag 16. oktober å ha utdypet versjonen om at han hadde fulgt etter B over Stavnebroen, erklærte han senere i samme avhør at han nå ville fortelle alt som hadde skjedd. Deretter gav han en sammenhengende og detaljert forklaring som han med mindre reservasjoner har gjentatt i de senere tilståelsene.

(150) Allerede i forklaringen søndag 16. oktober forklarte han at han stod ved det stedet hvor han tidligere hadde blottet seg - med andre ord hvor stien gjør en svak sving mot venstre når man går i vestlig retning. Dette er like før stien som fører ned til en grasslette som på den tiden ble brukt til bueskyting. Han forklarte nå at han «kanskje» hadde ventet i 20 minutter før hun kom. Da hun kom til stedet, gikk han mot henne, satte det ene kneet kraftig i hennes mage før han tok tak i hennes nakke eller klærne rundt nakken og dunket hodet i alle fall en gang mot stålrøret i gelenderet langs stien. Deretter kastet han henne under stålrøret slik at hun rullet ned den bratte skråningen til sletten. Etterpå gikk han ned stien noe lenger vest og fant henne igjen ved sletten. Han kunne ikke huske hvordan hun lå. Nede ved sletten tok han tak i hennes klær ved nakken og trakk henne over sletten mot elven. Han trakk henne fram til like før skråningen mot elven i nærheten av to flaggstenger, men kunne ikke huske hvor «i nærheten av flaggstengene» han la henne. Her tok han av henne buksen og trusen, men han var ikke sikker på om han tok av hennes sko. Deretter hadde han samleie med henne to ganger, og han trodde han hadde sædavgang, men var ikke sikker på det. På et direkte spørsmål senere under forklaringen var han «sikker» på at han hadde hatt sædavgang ved første samleie. Etter samleiene kastet han buksen og trusen i elven - noe som er i samsvar med de funn politiet har gjort. Deretter hadde han dradd henne ned i skråningen mot elven, men kom ikke helt ned med henne. Overgrepet ble avsluttet med at han løftet henne litt opp med hånden og det ene benet, og deretter sparket henne ut i elven. Han kunne ikke huske om hun hadde veske, og han kunne heller ikke huske hva slags jakke hun hadde på seg. Den ble ikke tatt av. Etter dette gikk han samme veg tilbake til hybelhuset i Valøyslyngen hvor han bodde. Avslutningsvis erklærte han seg straffskyldig i drap. Videre uttalte han at hans tidligere forklaringer natt til mandag 10. oktober, tirsdag 12. oktober og lørdag 15. oktober om at det var tale om en drøm, ikke var riktige.

(151) I tilknytning til denne forklaringen protokollerte rapportskriveren, politibetjent Hjertaas, bl.a. følgende:

«Ved begynnelsen av avhøret, ble A anmodet om å gi sannferdig forklaring. Han forklarte da på nytt det han tidligere har forklart om drøm. Ved denne forklaringen snakket han ikke om drøm.

Etter denne forklaringen [hvor han gjentok versjonen om at han hadde fulgt etter B], ble han stille en stund. Jeg begynte igjen å anmode han om å fortelle den hele og fulle sannhet. Siktede hadde vært rolig under hele formiddagen, og han var også rolig mens vi snakket om dette. Jeg syntes å registrere en viss reaksjon hos han. Han bøyde seg framover og holdt delvis for øynene med sin friske hand. Jeg er usikker på om han gråt litt. Etter en kort stund reiste han seg opp. Jeg tok han i handa og spurte på nytt om han ville forklare alt. Han sa da at han ville det. ...

Han forklarte da omgående med sine egne ord, uten at spørsmål ble stilt, fra side 11 nederst og til nederst på side 12 [hvor det gis en beskrivelse av hendelsesforløpet] unntatt de tre siste avsnitt. Det som senere er anført i forklaringen er en del detaljer og gjentagelser som delvis kom etter spørsmål. Det ble spesielt lagt vekt på at alle spørsmål ikke var ledende. Han forklarte seg til tolken som så oversatte.

Siktede var svært rolig og uberørt under hele forklaringen. Han satt rolig og avslappet. Mot slutten ga han uttrykk for at jeg spurte om for mange detaljer.

Etter avhøret, tok jeg ham igjen i handa og spurte om han nå hadde forklart seg sannferdig om drapet på B. Han svarte da at det han hadde forklart var riktig.

... Siktede brukte faktisk ingen tenkepauser for å gi sine opplysninger. Det virket på meg som om han husket alt han har forklart uten å tenke seg om.»

(152) Neste dag, mandag 17. oktober om formiddagen, ble A på ny fremstilt for Hjertaas for å avgi forklaring. Han nektet da å forklare seg. Samme kveld forklarte han seg imidlertid på ny, og gjentok tilståelsen som var gitt dagen før. Denne forklaringen var stort sett identisk med forklaringen som ble gitt dagen før, men han uttalte nå at han før samleiene la henne «ca. 10 meter bortenfor den flaggstanga som er lengst fra hytta». Dette samsvarer ikke med funnene ved åstedsgranskingen som med stor grad av sikkerhet viser at B ble lagt noen meter på motsatt side av de to flaggstengene. Derimot er det godt samsvar mellom funnene og hans videre forklaring om hendelsesforløpet når han uttalte at han etter å ha kastet henne i elven uttalte at han på tilbakevegen gikk «like forbi flaggstengene og foran hytta». Hytten ligger på sørsiden av flaggstengene - på samme siden som politiets funn viser at B ble lagt ned. Han presiserte at hun ikke hadde belte i buksen. Noe belte er heller ikke påvist. Igjen erkjente han seg straffskyldig, og han innrømmet på ny at det han tidligere hadde sagt om drømmer, ikke var riktig.

(153) I tilknytning til denne forklaringen har politibetjent Hjertaas protokollert følgende:

«Da avhøret begynte mandag 17. okt. 1977 kl. 1925, var siktede i fin form. Han smilte stadig. Siktede ville først ha anført noen generelle bemerkninger. Han ga uttrykk for at han ville fortelle alt som skjedde med B og ville avgi en slags edsavleggelse.

Hele forklaringen kom sammenhengende fra han gjennom tolken. Det ble ikke stilt mange spørsmål av meg. Før forklaringen ble avgitt, sa siktede at den forklaringen han avga om det samme søndag 16. okt.d.å. også var riktig.

Jeg kunne ikke se noen spesielle reaksjoner hos sikt. under forklaringen, men det virket som om han var lettet etterpå. Humøret var faktisk bedre da enn det var før avhøret.

Hele avhøret foregikk i meget rolige former.»

(154) I avhør 18. oktober uttalte han at han hadde forklart alt han husket om saken, og ikke hadde noe å tilføye. Torsdag 20. oktober ble han spurt om å delta i en rekonstruksjon. Han avslo dette, men etter en samtale med sin forsvarer samme dag gikk han med på å delta i en rekonstruksjon neste dag, fredag 21. oktober. På det avtalte tidspunktet ville han imidlertid ikke bli med til åstedet. Men under avhør mandag 24. oktober aksepterte han på ny å delta i en rekonstruksjon som ble gjennomført samme dag.

(155) Rekonstruksjonen ble innledet kl 17.00 under ledelse av politiførstebetjent Stedje fra Kripos. I rapporten opplyses det at den ble gjennomført etter mørkets frembrudd i ganske tett tåke. Ved åstedsundersøkelsene hadde graset på sletten blitt slått i det aktuelle området, mens hele sletten og skråningen var slått før rekonstruksjonen.

(156) Av rapporten fremgår det at A først ønsket å vise de ulike stedene han hadde hatt tilhold i forbindelse med diverse tilfeller hvor han hadde blottet seg. Etter å ha gjort dette ble han spurt om «han hadde noe annet å vise i samme område, og det var da han viste hva han hadde foretatt seg mot B». Videre heter det at han «hadde vanskelig for å forklare seg sammenhengende, men han viste etter hvert de aktuelle stedene og de aktuelle situasjonene i henhold til sin forklaring og han supplerte disse med opplysninger».

(157) Under rekonstruksjonen viste han, noe han ikke hadde forklart tidligere, at han først skallet hodet mot Bs hode før han satte kneet i magen og trykket hennes hode mot sitt lår før han dunket det to ganger mot gelenderet og/eller den H-bjelken som gelenderet var festet til. Åstedet ble anvist til midt mellom to lysstolper - omtrent 20 meter vest for det stedet politiet hadde festet seg ved under åstedsgranskingen. Hans videre påvisning før han fant B igjen ved grassletten, samsvarte med hans tidligere forklaringer. På grassletten fant han ved hjelp av lommelykt fram til det stedet hvor han mente at B lå. Han kunne ikke si hvordan han fikk henne med seg til brinken ved elven, og da han er delvis lam i høyre arm mente han at han ikke var i stand til å frakte henne til dette stedet. Likevel pekte han på det stedet hvor B «lå og sov» - et sted som var helt på kanten mot elveskråningen, men på feil side av flaggstengene i forhold til hva politiets åstedsundersøkelse hadde vist. Han viste også hvor han kastet buksen og trusen i elven, og opplyste at det var på samme sted han kastet B i elven. I rapporten opplyses det at han var «ganske usikker» på hvor han hadde kastet henne i elven. Det er protokollert at forsvareren ikke hadde noe å utsette på selve gjennomføringen av rekonstruksjonen.

(158) Neste dag, onsdag 26. oktober, ble han avhørt på ny, og spurt om han hadde noe å tilføye til sine tidligere forklaringer. Det hadde han ikke. Etter dette ble han spurt om den endringen han hadde gjort under rekonstruksjonen ved at han viste at han først skallet B. Dette ville han ikke svare på. Videre nektet han å avgi rettslig forklaring - noe han hadde samtykket til mandag 24. oktober.

(159) Han gikk likevel senere med på å delta i et rettslig avhør som ble gjennomført 4. november. Den protokollerte forklaringen er noe summarisk, men innledes med at han ble vist sin politiforklaring fra 17. oktober som inneholder hans andre detaljerte tilståelse. Det er protokollert at han «svarte på spørsmål at dette var en riktig forklaring». For øvrig gjentok han at han hadde skallet B i hodet, men i motsetning til under rekonstruksjonen forklarte han på ny at han hadde tatt tak i hennes klær og dratt henne fram til det stedet hvor han hadde samleie med henne. Nå var han imidlertid usikker på om han hadde hatt mer enn ett samleie. Han kunne ikke huske hva han hadde gjort med henne etterpå. Deretter tilføyde han at «alt dette han her har fortalt står for ham som en drøm og han tror ikke det har skjedd i virkeligheten», og han mente han var uskyldig. Han hadde skrevet under på politiforklaringen «for å bli ferdig med maset, 11 dager med avhør var for meget».

(160) A ble deretter 8. november på ny avhørt av politibetjent Hjertaas om saken med sikte på å få avklart enkelte detaljer. Han kunne ikke huske hva slags jakke B hadde hatt på seg, og fikk da opplyst at hun hadde hatt regnjakke med hette. Videre ble han gjort kjent med at snoren var surret rundt hennes hals. Han bestred at han kunne bruke snor med sin lamme arm, og uttalte at han aldri hadde brukt snor. Videre hadde han heller ikke sett at hun hadde noen veske, og selv om han fikk opplyst at hun hadde båret en veske over skulderen, kunne han fortsatt ikke huske det.

(161) Heller ikke under en forklaring neste dag, 9. november, kunne han huske fargen på regnjakken. Han viste til at det «var for mørkt. Sammenstøtet med henne var midt mellom to gatelykter, og det ble lite lys av dem akkurat der.» Opplysningen om at overfallet skjedde midt mellom to gatelykter er ny, men samsvarer fullt ut med hans påvisning under rekonstruksjonen 24. oktober av hvor B ble overfalt. Han uttalte nå at han ikke var «sikker på om det er drøm eller virkelighet».

(162) Drapet ble igjen tatt opp med ham under et avhør 22. november. Han bestred nå å ha begått det.

(163) Fra 1977 er det ikke fremlagt senere politiforklaringer som primært har dette drapet som tema. Men i en forklaring 23. desember 1977, som særlig synes å gjelde C-saken, er det protokollert at han hadde vært «ærlig og snakket sant i B-saken og om utuktig adferd og blotting. Han vil ikke ha ansvaret for C, men han vil ta ansvaret for B.»

(164) Neste forklaring ble gitt under rettslig forundersøkelse 7. februar 1978. Han benektet nå å ha vært ute den aktuelle natten, og begrunnet tilståelsen med at han hadde gitt etter for mas.

(165) Etter dette foretok politiførstebetjent Stedje 18. april 1978 et nytt avhør med ham. Han tilstod nå på ny drapet, og avsluttet med at det var «verken drøm, fantasier eller overtro. Dette har han gjort og selv opplevd.» Forklaringen er mindre detaljert enn forklaringene fra 16. og 17. oktober 1977, og avviker i alle fall ved at han nå forklarte at Bs bukse og truse ble kastet i elven før han hadde samleie med henne.

(166) Dagen etter, 19. april 1978, gav han en ny, og atskillig mer detaljert forklaring til politiførstebetjent Stedje. Om selve overfallet forklarte han nå at han skallet B, men han forklarte ikke noe om at han satte kneet i hennes mage. Av nye detaljer mente han å huske at hun hadde «'Olabukse' på seg og denne var blåfarget». Dette stemmer med de faktiske forhold. Han gjentok at buksen og trusen ble kastet i elven før han hadde samleie. Ved flere av de tidligere forklaringene hadde han forklart at han hadde sædavgang inne i henne. Nå var han «helt sikker» på at sæden ikke gikk inn i hennes kjønnsorgan. Ut over dette var det ubetydelige endringer i forhold til tidligere forklaringer. Han gjentok at han kun hadde forklart sannheten.

(167) Ny rekonstruksjon ble etter dette gjennomført 19. april 1978 kl 21.00 under ledelse av politiavdelingssjef Bachen. Også denne rekonstruksjonen ble gjennomført etter mørkets frembrudd. I rapporten er det opplyst at A med det samme ikke kunne kjenne seg igjen - noe som forklares med at «alle busker og trær i området ved stien var blitt hugget ned på senhøsten 1977, etter krav fra publikum for på den måten å gjøre området mere oversiktlig».

(168) Under denne rekonstruksjonen ble det ikke vist hvor overfallet hadde skjedd på stien, men man gikk direkte til sletten hvor A viste hvor han hadde funnet B igjen. Her ble figuranten, som var av omtrent samme høyde og vekt som B, plassert. A trakk henne under nederste gjerdetråd og deretter etter seg over grassletten. Det fremgår av rapporten at han var usikker på hvor han skulle legge figuranten fra seg, men etter hvert fant han fram til det stedet som han mente var mest sannsynlig - 10 til 12 meter øst for den østligste av flaggstengene, eller med andre ord omtrent nøyaktig samme sted som han hadde forklart 17. oktober 1977, og påvist under forrige rekonstruksjon. Videre gjentok han at klærne ble kastet i elven før han hadde samleie. Deretter viste han hvordan han hadde løftet/sparket henne ut i elven. Dette stedet var noen meter nærmere Stavnebroen enn hvor B ble funnet.

(169) I tillegg til de ovennevnte forklaringene forklarte han seg også til de rettspsykiatrisk sakkyndige, overlege Hegrenæs og politilege Horneman, om drapet. Under en udatert samtale bestred han å ha begått drapet, og påstod at politibetjent Aarthun hadde presset og skremt ham til å tilstå. Videre uttalte han at han hadde drømt at han hadde begått drapet. Denne drømmen var omtrent i samsvar med hans politiforklaring av tirsdag 11. og lørdag 15. oktober 1977. Under undersøkelse 20. januar 1978 gjentok han at det var tale om en drøm før han på ny gav en detaljert forklaring om drømmens innhold.

(170) Under hovedforhandlingen nektet han seg skyldig. Han forklarte seg første dag, 22. mai 1978. To døvetolker var oppnevnt. Forklaringen er omtalt i Adresseavisen 23. mai 1978. I ingressen heter det:

«Da rettssaken mot ham åpnet i Frostating lagmannsrett i går erklærte han seg ikke skyldig i overlagt drap og voldtekt, men da han forklarte seg kom altså tilståelsen. - Dette er sannheten, sa han, selv om det står for meg som en drøm. Tiltalte forklarte detaljert om drapet, og om en rekke blottinger og antastelser i Trondheimsområdet.»

(171) Om selve forklaringen heter det deretter i teksten:

«Da det ble tiltaltes tur til å forklare seg tok det lang tid å få ham til å forstå at han ikke var pliktig til dette. - Jeg skjønner ikke hva jeg skal forklare meg om. Jeg er uskyldig, sa han. Retten tok en pause mens tiltalte, forsvareren advokat Hallstein Pedersen og tolkene gikk i enerom for å forklare ham hans rettigheter, og da han kom tilbake var tiltalte villig til å forklare seg.

- Skal jeg si sannheten, spurte han prest Dueland.

- Ja.

Og dermed kom tilståelsen - ordfattig og unyansert, men detaljert og klar.»

(172) Om overfallet skal han, ifølge Adresseavisen, ha forklart:

«Etter 20 minutter fikk han se en skikkelse komme mot seg over broen. Han var sint fordi han var blitt ertet [dette relaterer seg til en episode på hybelhuset kvelden før drapet] og hadde lyst på kvinner. Da piken var like ved stormet han mot henne og skallet henne i hodet. Samtidig sparket han venstre kne i magen hennes, slik at hun ség sammen. Han grep henne i kragen og dunket hodet to ganger mot stålrekkverket, før han dyttet henne ned en bratt skråning.

Han fant piken bevisstløs og slepte henne over en slette til en treklynge i nærheten av elvebredden. Der voldtok han piken to ganger. Etterpå dyttet han piken ned mot elven.

I retten hadde tiltalte vanskelig for å si nøyaktig hvordan dette foregikk, men i et politiavhør har han sagt at han ville kaste henne i elven, slik at ingen skulle se hva han hadde gjort. Han fortalte at han kastet henne uti hvor det var dypt vann. I retten sa han at denne forklaringen var riktig. Etter udåden gikk han hjem til hybelen og la seg.

...

Tiltalte sier han ble forbauset da han leste i avisene at B var funnet drept ved Nidelven. Han var overbevist om at piken var bevisstløs da han gikk fra henne. Mot slutten av rettsmøte i går gjentok tiltalte at han er uskyldig i drapet på B, og begrunnet dette med at han hadde forlatt henne mens hun var bevisstløs.»

(173) Fra forhandlingenes annen dag, heter det i Arbeider-Avisa 24. mai 1978:

«- Jeg kjenner ikke noe til dette, sa tiltalte i B-saken da lagmannen spurte om han hadde noen kommentar til vitneprovet fra den politibetjenten som fant B drept ved Nidelva i fjor høst. Og siden denne politimannen var den siste av de 16 vitnene som ble avhørt i går, kan man si at saken sluttet som den begynte, nemlig med at tiltalte nekter seg skyldig.

Etter at han mandag nokså overraskende kom med en detaljert skildring av voldtekten og hva han gjorde med den drepte etterpå, så avsluttet han dagen med å si at han ikke var skyldig, og dette sa han også ved rettsmøtets begynnelse i går.

- Jeg er uskyldig. Jeg har ikke gjort dette. Jeg liker ikke at noen lokker meg til å si sannheten, sa han blant annet.»

(174) Spørsmålet om hvilken troverdighet disse forklaringene har kommer kjæremålsutvalget tilbake til etter at det har tatt stilling til begjæringen om gjenopptakelse i C-saken.

(175) Drapet på C

(176) Også ved denne domfellelsen påberopes både straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd som hjemmel for gjenopptakelse.

(177) Som tidligere nevnt må betydningen av nye omstendigheter og bevis vurderes i forhold til det samlede bevismaterialet. Det samme gjelder for vurderingen etter §392 annet ledd. Kjæremålsutvalget går derfor først gjennom de omstendigheter og bevis som synes å ha stått mest sentralt under hovedforhandlingen. Deretter sammenholdes dette materialet med de nye omstendigheter og bevis som påberopes.

(178) Også ved dette drapet står troverdigheten av As egne tilståelser sentralt. Kjæremålsutvalget finner det derfor nødvendig å gå detaljert gjennom forklaringene og sammenligne dem med de funn som er gjort.

(179) Første protokollasjon i As politiforklaringer om C-saken stammer fra fredag 7. oktober 1977 etter at han denne dagen hadde blitt innbrakt til politikammeret i forbindelse med B-saken. Avhøret ble innledet kl 13.30, og noe ut i avhøret heter det:

«Etter en røykepause kl. 1615 spurte vitnet om jeg [politibetjent Aarthun] tilhører Kripos. Han spurte også om Per Brodal [kriminalsjefen ved Trondheim politikammer] var her. Vitnet begynte så å snakke om C-saken. 'Det er en stygg sak. - Denne er ikke bedre'. Han spurte så om det var brukt kniv og om det var sikret fotspor, han var også interessert i om politiet har andre spor i sakene.»

(180) Den videre protokollasjonen tyder på at C-saken ikke ble berørt mer fredag 7. oktober. Søndag 9. oktober skjedde imidlertid den episoden som er omtalt under B-saken hvor A skrev C på en serviett.

(181) Fra og med mandag 10. oktober 1977 overtok som nevnt politibetjent Hjertaas ansvaret for avhørene, og den første tiden ble de konsentrert om B-saken. Tirsdag 18. oktober og torsdag 20. oktober 1977 ble imidlertid A avhørt om C-saken. I disse avhørene forklarte han at han lørdag 4. september 1976 hadde reist til Selbu for å besøke en dame, og at han først returnerte søndag 5. september om formiddagen. Denne forklaringen har han hele tiden holdt fast ved, bortsett fra at han i første forklaring oppgav et senere returtidspunkt enn han har oppgitt i etterfølgende avhør. Fra november og desember 1977 foreligger det også noen ytterligere politiforklaringer om Selbuturen. I forklaring datert 8. november hevdet han at han ikke visste hvor C hadde blitt funnet. Deretter er det protokollert at han fikk opplyst at hun hadde blitt funnet ved en bensinstasjon på Nidarvoll, og at stedet ble vist på bykartet. Etter eget utsagn hadde han aldri vært der. Neste dag, 9. november, ble han kjørt Klæbuveien forbi stedet hvor C ble funnet, og da innrømmet han at han en gang hadde stått på en bussholdeplass i området. I de videre avhørene dette året kom han med noen ytterligere innrømmelser om opphold i området som utvalget ikke går inn på.

(182) Politiet hadde på bakgrunn av etterforskningen akseptert at A hadde alibi for natten til søndag 5. september 1976.

(183) Etter rekonstruksjonen i B-saken 19. april 1978 ble A 26. og 27. april 1978 på ny avhørt flere ganger om C-saken. Hans forklaring da om sine bevegelser de første timene etter tilbakekomsten fra Selbu er stort sett i samsvar med de senere forklaringene. Det nevnes særlig at han på ettermiddagen skulle besøke en venn ikke langt fra åstedet. Da vedkommende ikke var hjemme, tok han buss tilbake fra Klæbuveien ikke langt fra åstedet. Nå innrømmet han å ha vært flere ganger i Klæbuveien etter drapet, men hevdet at han i september 1976 kun hadde vært der søndag 5. september.

(184) I oktober 1980 ble A overført til Trondheim kretsfengsel, og avhørene gjenopptatt. Fra og med 14. oktober dette året ble han avhørt hver eneste virkedag. Politibetjent Hjertaas foretok også disse avhørene, mens politibetjent Sørforsli, som i mellomtiden hadde blitt pensjonist, også nå fungerte som tolk. I de seks første avhørene til og med tirsdag 21. oktober benektet han å ha noe med drapet å gjøre. Det skjedde i realiteten ingen utvikling i forhold til avhørene i april 1978.

(185) Onsdag 22. oktober ble han på ny hentet i fengselet for å bli avhørt for syvende gang. Han ble hentet av politibetjentene Solberg og Buvarp. Solberg hadde hatt ansvaret for å koordinere de to sakene, og i de mellomliggende årene hadde han bistått A med mange private gjøremål. Om kjøreturen fram til politikammeret denne dagen har Solberg i en politiforklaring fra mai 2000 forklart:

«Under en av disse fremstillingene, det var i forbindelse med innlevering av tipping før han skulle transporteres ned til politikammeret for avhør hos Hjertås, ordla A seg på en slik måte at vitnet oppfattet at han ville erkjenne drapet på C. ...

Vitnet og A satt i tjenestebilen og ventet mens en kollega, politibetjent Buvarp, var inne for å levere tipping for A. Vitnet spurte A om han hadde sovet godt m.m. A svarte nei og fulgte opp med spørsmål 'om det var farlig å si sannheten'. Vitnet spurte hva han mente med det. A uttalte så 'at dersom vitnet ikke sa noe til journalistene, ville han fortelle sannheten om C'. Til dette svarte vitnet at han for sin del ikke ville fortelle noe til journalistene, men at A måtte forklare seg for Hjertås. Samme dag erkjente A drapet på C i avhør hos Hjertås.»

(186) Politibetjent Klegseth, som i kraft av sin stilling som avdelingsleder ved politikammeret hadde hatt betydelig befatning med begge sakene, har videre i sin politiforklaring fra mai 2000 forklart:

«Lokaliteten ved politikammeret på denne tiden var slik at vitnet hadde kontor i andre etasje. Kontoret lå slik til at han ofte gikk forbi ventecellene. A satt ofte på ventecellen under fremstillinger og pauser i forbindelse med avhør m.m. Vitnet husker en spesiell episode med A en dag han satt i ventecellen. Det var vanlig at A påkalte vitnet i det han passerte døren. Det var luke i døren som oftest sto åpen. Den episoden han her vil fortelle, skjedde høsten 80 etter at avhørene av A opp mot C-saken ble intensivert. A hadde enda ikke erkjent å ha drept henne. I det vitnet passerte døren, ble han kontaktet av A. A fortalte til vitnet 'I dag sannheten - i dag sannheten'. Vitnet forsto ham slik at A nu ville erkjenne drapet på C og vitnet mener å huske at A erkjente drapet samme dag overfor Hjertås og Sørforsli. Det er mulig erkjennelsen hadde kommet tidligere på dagen.»

(187) Den protokollerte forklaringen fra denne dagen innledes med at «[m]istenkte sier at han nå vil snakke sant om C-saken». Om turen til åstedet forklarte han at han ca. kl 21.30 til 22.30 forlot Frelsesarmeens herberge i sentrum, hvor han bodde på denne tiden. Han hadde med seg to flasker exportøl og en brennevinsflaske som han hadde drukket noe av. Deretter gav han en detaljert forklaring om hvilke gater han hadde gått.

(188) Da han kom fram til det aktuelle området, hadde han gått noe fram og tilbake og herunder drukket av brennevinet. Ca. kl 23.00 til 23.30 hadde han drukket det opp.

(189) C hadde kommet gående sørover ca. kl 23.45. Jakken var «rødlig», og den var enten dynejakke eller anorakk. Han kunne ikke se så nøye «da» om hun hadde olabukse eller kjole. Hun kom på motsatt side av hvor han stod. Videre passerte hun ham på fortauet på motsatt side, og svingte inn på husets sørside hvor hun gikk langs veggen. Deretter forklarte han:

«Han gikk etter henne, og han så da at hun gikk rundt hjørnet på baksiden. Selv stanset han 5 - 7 meter fra hjørnet og drakk opp en halvflaske av exportølet.

Piken kom tilbake rundt samme hjørne på huset. Hun kom rett mot det stedet han sto. Det var mørkt, ikke lys. Piken kom på siden av han og skulle forbi han. Han hadde da den tomme ølflasken i handa. Han hadde tak i flaskehalsen. Han slo så piken i hodet med flasken. Han tror at kanten i bunnen av flasken traff henne i hodet. Han tror at han traff henne på høyre side i hodet. [As lammelse er i høyre arm.] Han slo henne i hodet med flasken 4-5 ganger, og da falt hun over ende og ble liggende. Hun var da bevisstløs. Selv ble han varm og svett. Hun lå like ved murveggen.

Mistenkte tok da tak i piken i hennes jakke ved høyre skulder og dro henne rundt hushjørnet til baksiden. Han dro henne ca. 3 meter innenfor hjørnet. Det var noe som var ujevnt der slik at piken ble liggende litt på skjeve.

Han tok da tak i jentas nakke og dunket hodet hennes flere ganger mot veggen. Det virket som det var en ru murvegg. Han slo henne igjen flere ganger med flasken i ansiktet og på kjæven. Hun var bevisstløs hele tiden. Piken lå da ved veggen. Det var dårlig lys også der.

Deretter åpnet mist. den siste ølflasken han hadde med og drakk opp denne. Deretter slo han flasken mot murveggen slik at den gikk i stykker.

Mistenkte ropte da til henne, men hun svarte ikke. Han var da redd for at hun var død, og han ville derfor begå selvmord. Derfor tok han å knuste flasken, og han tok glassbrudd fra denne og skar seg opp i panna og på kinnet.

Han trakk så piken litt fram fra veggen, kanskje 2 ½ meter fram. Der begynte han å ta av henne klærne. Han tok først av henne den rødlige anorakken. Den var visstnok knappet. Ikke glidelås. Han rev den av. Deretter tok han av henne en blågrønn bluse og deretter bysteholder. Han husker at han åpnet kneppingen bak på bysteholderen.

Deretter tok han av henne langbuksen. Den var blåsort men virket litt glattere enn olabukse. Den hadde glidelås i gylfen. Han måtte ta av henne skoene for å få av henne buksen. Deretter tok han av henne trusen. Han kastet klærne 5 - 10 meter fra seg - bort fra huset. Han kan ikke si sikkert om det var gress der han tok av henne klærne. Han mener sikkert at han tok av henne begge skoene, men han tok ikke av henne sokkene.

Piken lå da helt naken, og hun var fortsatt bevisstløs. Selv ble han mere og mere nervøs og svettet. Han blødde fra ansiktet der han skar seg med glassbitene.

Han hadde lyst på samleie med henne, men han får ikke ståpikk når han er beruset. Han forsøkte å ha samleie med jenta på det sted hun lå etter at han hadde fått av henne klærne, men det gikk ikke. Han gikk ned på kne over henne mens hun lå på ryggen med bena utover, men han fikk ikke ståpikk. Det nyttet ikke. Det ble ikke noe samleie. Han tok også på brystene hennes, men det hjalp ikke. Han måtte gi seg.

Deretter tok han litt gress og la over henne, men hun ble ikke dekket helt over. Han ble mere og mere nervøs, og han ville begå selvmord. Han tok igjen av glassbruddene og ripet seg opp på brystet og maven.

...

Mistenkte husker at jenta ble stygg i ansiktet etter slagene med flasken.

Mistenkte kan ikke huske at han gjorde mere med jenta. Han kan ikke huske at han tok noe rundt halsen på henne. Han la bare litt gress over henne. Gresset var der piken lå.»

(190) A anslo at han hadde vært på stedet 1 til 1 ½ time før han gikk tilbake til byen. I dette avhøret forklarte han videre at han onsdag 8. september hadde vært tilbake både midt på dagen og om kvelden ca. kl 20.00 til 21.00. Om dagen hadde han bare gått foran huset, og ikke bort til avdøde. Derimot hadde han om kvelden gått fram til henne.

(191) Det er protokollert at han tilstod drapet. Han forklarte videre at han trodde hennes formål med å gå bak bygningen til Trondhjems Elektromotor var å gå på WC. Det er også protokollert at det ikke var «drøm eller rykter».

(192) I tilknytning til avhøret protokollerte politibetjent Hjertaas følgende:

«Under dagens avhør var A helt rolig, virket godt opplagt. Han sa før avhøret begynte at han i dag ville snakke sant. Han ville forklare seg om alt han husket i C-saken.

Han hadde armbåndsuret sitt foran seg hele tiden. Han hadde stadig kortere eller lengere tenkepauser. Forklaringen ble skrevet ned etter hvert som han forklarte seg. Etterpå ble det stilt noen spørsmål som han også besvarte. ...»

(193) A sa seg villig til å delta i rekonstruksjon samme kveld. Den ble gjennomført i tidsrommet 19.30 til 20.35, og ble ledet av politiavdelingssjef Klegseth.

(194) Rekonstruksjonen ble innledet med at A ble bedt om å vise hvor han stod da han så «piken komme». Han viste da en posisjon på østre fortau, slik han hadde forklart samme dag. Hans videre bevegelser fram til det stedet hvor han ifølge forklaringen hadde angrepet henne, var i samsvar med hans forklaring. Da hun kom tilbake, viste han fire til fem slag med flasken slik han hadde forklart. Han mente at lyset hadde vært dårligere i 1976 (i 1976 regnet det, denne kvelden var det skyet, oppholdsvær). Hun hadde blitt liggende - delvis mot murveggen. Deretter hadde han tatt henne i høyre skulder og dunket hodet flere ganger mot murveggen. Denne dunkingen fremgår ikke av hans politiforklaring samme dag. Etterpå dro han henne rundt hushjørnet og la henne langs veggen, med hennes venstre kinn mot veggen. Deretter viste han at han på ny dunket hennes hode mot veggen - muligens fire til fem ganger. Samtidig bemerket han at han mente at han i 1976 hadde lagt henne nærmere hushjørnet - noe han begrunnet med «ikke slik da, ikke sykkelstativ og mørkt». Politiet har senere fått klarhet i at det aktuelle sykkelstativet først ble plassert på stedet i mai 1980. I rekonstruksjonen er det deretter protokollert:

«Mistenkte ble nå noe urolig, usikker. 'Jeg dro henne 2-3 meter bort fra veggen, gress.' Mistenkte fikk tid til å orientere seg. Han gikk i vestlig retning bort fra veggen, vandret litt fram og tilbake, stoppet ved ytterkant av den grusbelagte plassen på vestsiden av bygningen ved overgangen til skråningen ned til jordet (mot syd).»

(195) Deretter skal han ha uttalt: «Dette er stedet», og i samme setning heter det at han uttalte at «hun 'lå slik' etter at han hadde dradd henne dit». Stedet lå noe mer i vestlig retning i forhold til hvor C ble funnet, og et stykke nord for det - nærmere bestemt «ved ytterkant av den grusbelagte plassen». Også nå bestred han å ha hatt samleie med henne. Han viste at han la noe gras over henne. I motsetning til i forklaringen samme dag viste han at han ripet henne opp i lengderetningen med den ene ølflasken som han hadde knust mot veggen. Han bemerket dessuten at «gresset vokst, ikke så høyt da». Deretter viste han en høyde som ble målt til ca. 80 cm. Til det siste nevnes at det fremgår av åstedsrapporten fra 1976 at det i skråningen mellom parkeringsplassen og det nedenforliggende jordet i det vesentlige var tistler som var ca. 1,5 m høye, mens høyden på graset der C ble funnet var 50 til 75 cm. Også foto og skisse fra rekonstruksjonen viser at A plasserte figuranten i overgangen mellom parkeringsplassen og skråningen.

(196) Det er protokollert at han ved rekonstruksjonen ikke ble foreholdt noe som helst fra funnstedet/åstedet. I avhør de fem påfølgende virkedagene tilstod og utdypet han på ny drapet. Men forklaringene avviker noe fra hva han forklarte og påviste onsdag 22. oktober.

(197) I forklaring neste dag, torsdag 23. oktober, opplyste han på direkte spørsmål fra Hjertaas at formålet med turen til åstedet «var at han hadde lyst på kvinnfolk». Det fremgår at det var «litt uklart for han hva som skjedde etterpå [dvs. etter at han hadde dradd fornærmede til baksiden av bygningen og for andre gang hadde dunket hennes hode mot veggen], men han tror at han da dro piken bort fra dette stedet». Etter å ha trodd dette følger det så av neste avsnitt at «[m]istenkte mener at han trakk jenta 30 - 40 meter bort fra huset. Det var ikke 100 meter.» Men det var uklart for ham «om det var gress eller sand der han dro henne», og «om det var gress eller sand der han la henne ned». Avstandsangivelsen, som han gjentok i flere senere forklaringer, stemmer bedre enn rekonstruksjonen med hvor C lå, mens den siste del av sitatet stemmer godt med hva han viste under rekonstruksjonen.

(198) Fredag 24. oktober mente han det «var gress» der han la henne ned, «men han mener at det ikke var så høyt». Denne dagen var han usikker på om han tok av henne begge sko, eller bare den ene, og dette gjentok han i flere senere avhør. Utvalget bemerker at hun ble funnet med begge sokker på, og den ene skoen av.

(199) I sin tredje forklaring etter rekonstruksjonen, som ble avgitt mandag 27. oktober, forklarte han for første gang at C ble urolig etter at hun var lagt ned på jordet. Derfor «ville han kvele henne». Deretter heter det:

«Han tok da jakken, som han hadde tatt av henne, og surret den ene ermen rundt halsen hennes. Han tror at han surret rundt halsen to ganger. Han strammet til litt hårdt, men er sikker på at han ikke lavet knute. Deretter stappet han noe av jakken inn i munnen hennes. Han stappet flere ganger slik at munnen ble full. Deretter presset han med hånden mot nesen hennes. Han presset meget hårdt slik at hun ikke fikk puste. Han holdt taket en god stund - 20 til 30 min. Hun var litt urolig, men etter en stund ble hun helt rolig. Han kan ikke si noe om hun var død.»

(200) Senere i forklaringen heter det:

«Da hun var helt rolig, mener han at han tok av det han hadde surret rundt halsen og at han trakk ut det han hadde stappet i munnen hennes. Deretter tok han av henne blusen.»

(201) I denne forklaringen gikk han bort fra at han hadde ripet henne opp - noe han første gang forklarte under rekonstruksjonen. Han gikk videre bort fra at han hadde ripet seg selv opp.

(202) Det fremgår videre at han mot slutten av dette avhøret ble spurt på ny

«om hvordan den røde jakken var. Han mener at den var ganske myk. Han tror at den ikke var helt tynn. Det han pakket i munnen på henne, var lett å stappe inn slik at munnen ble helt full.

Mistenkte retter nå til at han ikke kan si helt sikkert om han tok ut av munnen hennes det han hadde pakket inn.»

(203) Han forklarte at han stod på kne da dette skjedde, og at han hadde et kne på hver side av henne. «På en måte satt han på maven hennes og presset bena inn til siden hennes.» Dette ble også vist under rekonstruksjonen fire dager senere.

(204) Det fremgår at han ved dette avhøret ble spurt om han brukte brystholderen til noe, men det kunne han ikke huske. Videre benektet han å ha brukt snor.

(205) Tirsdag 28. oktober forklarte han for første gang at han hadde tatt et halssmykke fra henne. Mens han dagen før hadde benektet å ha vært tilbake onsdag 8. september om kvelden, innrømmet han nå at dette ikke var riktig, men at han ikke hadde maktet å finne henne. Samtidig forklarte han at han søndag kveld, etter å ha oppgitt å få samleie med henne, hadde flyttet henne tre meter, og at han også hadde flyttet klær. Denne dagen var det «vanskelig å huske» om han hadde brukt snor.

(206) Siste detaljerte forklaring i denne perioden ble gitt onsdag 29. oktober. Forklaringen var stort sett i samsvar med de justeringene han etter hvert hadde gjort. Av detaljer som han ikke tidligere hadde forklart nevnes at han opplyste at jakkeermet ble surret «2 ganger rundt halsen hennes. Han fikk enden av ermet under sitt ene kne og fikk trykket den mot bakken. På den måten fikk han med sin friske hånd strammet til meget hårdt når han trakk i andre enden av ermet. Det er vanskelig for han å si om han satte på knute.» Videre forklarte han at han tok noe av «jakken og begynte å stappe i munnen hennes». Han kunne ikke si «hva slags del av jakken det var». Det han pakket i munnen hennes var «litt mykt. Han presset til munnen var helt full.» Etter at han hadde pakket munnen full, og han hadde trykket hardt mot nesen i 20 til 30 minutter til hun ble helt rolig, tok han «[d]eretter» av henne blusen.

(207) Det ble deretter avholdt rekonstruksjon 31. oktober hvor A demonstrerte hvordan han hadde knyttet ermet rundt fornærmedes hals.

(208) I et nytt avhør 13. november 1980 erkjente han igjen drapet, men fastholdt at han ikke hadde maktet å gjennomføre noe samleie. Av dette avhøret fremgår det at han ble konfrontert med flere konkrete funn. Det kan særlig nevnes at han ble spurt om han husket om C fikk noen skade. Til det svarte han at hun fikk «skade i hodet som blødde. Han kunne ikke se akkurat hvor skaden var, men hun hadde blod i ansiktet.»

(209) A har også forklart seg for de rettspsykiatrisk sakkyndige, assisterende overlege Husebø og politilege Horneman. Av deres sakkyndige erklæring av 5. mai 1981 fremgår det at han under samtale 24. november 1980 bedyret sin uskyld, og hevdet at han hadde tilstått fordi politibetjent Hjertaas hadde slått i bordet to ganger. Under neste samtale 4. desember 1980 innrømmet han derimot drapet og gav en detaljert forklaring som langt på veg var i samsvar med den han etter hvert gav til politiet. Under den tredje samtalen, 9. desember 1980, benektet han igjen drapet og uttalte: «Politiet er frekk, jeg er uskyldig, alt er ødelagt, politiet ødelegger meg. Tilståelsen er ikke rett.»

(210) Fra hovedforhandlingens første dag er det protokollert at «[t]iltalte hadde vanskelig for å kunne svare ja eller nei på tiltalepost I, men nekter seg skyldig etter tiltalepost II.» Tiltalepost I gjaldt drap, tiltalepost II forsøk på voldtekt til samleie. Under gjenopptakelsessaken er aktors, statsadvokat Jakhelln, notater fra hovedforhandlingen gjort tilgjengelig. Disse notatene tyder på at han stort sett forklarte seg i samsvar med hva han etter hvert hadde forklart for politiet.

(211) Under hovedforhandlingen ble det foretatt åstedsbefaring den 1. desember 1981. Fra denne åstedsbefaringen er det protokollert:

«Retten foretok deretter sammen med tiltalte, hans forsvarer, de 2 døvetolkene, statsadvokaten, de oppnevnte sakkyndige og politibetjent Nilsen - 1. vitne - befaring til det område hvor C ble funnet. På åstedet påviste tiltalte det sted hvor han etter egen forklaring hadde slått C i hodet med en ølflaske og deretter støtt hodet hennes mot en murvegg samt det sted hvor han hadde kledd av henne og forsøkt å gjennomføre samleie med henne og anviste hvordan han hadde rullet henne utfor en skråning, gått etter henne og tildekket henne med gress. Politibetjent Nilsen påviste det sted hvor C ble funnet, og hvor de forskjellige klesplagg lå.»

(212) Statsadvokat Jakhelln har notert at avstanden var 40 meter fra det stedet A påviste til det stedet hvor klærne ble funnet.

(213) I motsetning til i B-saken er det ikke protokollert at han påstod at det var tale om en drøm. Tvert om finnes det eksempler på at han innrømmet at dette ikke var tilfellet.

(214) Spørsmålet blir etter dette om, og i tilfelle i hvilket omfang, utviklingen i hans forklaringer reduserer deres troverdighet. Betydningen av manglende samsvar mellom forklaringene og funn på åstedet og ved obduksjonen, må også vurderes.

(215) Ved denne vurderingen må det tas hensyn til at tilståelsene er gitt mer enn fire år etter drapet. Videre har det betydning at A etter eget utsagn var påvirket av alkohol. For det tredje er det, med det drapstidspunktet dommen bygger på, tale om en begivenhet rundt midnatt da det regnet, og i et område som var dårlig opplyst. På drapstidspunktet var han dessuten lite kjent på stedet. Dette har betydning for hva han eventuelt kunne observere, for eventuelle misforståelser og for hva han fire til fem år senere kunne huske. Dette gjelder selv om de sakkyndige Husebø og Horneman i sin sakkyndige erklæring av 5. mai 1981 uttaler at hukommelsen «er usedvanlig god med erindring, ikke bare for dato, men også klokkeslett for hendelser opptil flere år tilbake, og er ledsaget av en stor detaljrikdom, noe som indikerer en meget god observasjons-, iakttagelsesevne og innprentningsevne». Også andre som har hatt befatning med ham fremhever det samme.

(216) Det generelle inntrykket er at forklaringene gjennomgikk en gradvis utvikling. Dette begynte i 1977 og 1978 med at han innledningsvis bestred enhver tilstedeværelse i det aktuelle området, men at han etter hvert gav noe etter. Men også etter at han innrømmet drapet, skjedde det en utvikling ved at han etter en tid innrømmet kvelning, og til slutt at han hadde stjålet et halssmykke fra liket. Denne utviklingen er for så vidt typisk for mange tilståelser ved at den siktede i første omgang forsøker å få handlingen til å fremstå som mindre grov enn den i realiteten er, men at vedkommende senere gir etter og innrømmer ytterligere detaljer. Det er også velkjent at en siktet bestrider enkelte sider ved handlingen for å redusere sin skyld. At det tilstås en mindre alvorlig handling enn hva som kan konstateres ved funn på åsted, fornærmede osv. taler derfor ikke i seg selv for at tilståelsen - så langt den rekker - er uriktig.

(217) Kjæremålsutvalget vil likevel bemerke at det er en markert forskjell mellom utviklingen i hans forklaringer i C-saken etter at han onsdag 22. oktober 1980 for første gang tilstod drapet, og utviklingen i forklaringene i B-saken etter at han søndag 16. oktober 1977 for første gang forklarte at dette drapet hadde skjedd i vestre ende av bueskytterbanen. I den saken foretok han i de senere forklaringene bare beskjedne justeringer i forhold til forklaringen 16. oktober 1977. I C-saken skjedde det derimot en utvikling fra forklaring til forklaring, og totalt sett er det tale om betydelige endringer i perioden 22. til 29. oktober 1980.

(218) I denne sammenheng vises det for det første til at hans forklaring om åsted etter hvert ble betydelig endret. Under den første tilståelsen onsdag 22. oktober 1980 forklarte han at han trakk piken «litt fram fra veggen, kanskje 2 ½ meter» før han begynte å ta av henne klærne. Dette gjentok han under rekonstruksjonen samme kveld, men plasseringen i grensen mellom den grusbelagte parkeringsplassen og det grasbevokste området er en god del lenger borte fra bygningen. Det kan også nevnes at han i forklaringen 22. oktober var usikker på om C lå på gras. I forklaringen neste dag, etter først å ha uttrykt usikkerhet om han overhodet dro henne bort fra veggen, heter det i neste avsnitt at han «mener at han trakk jenta 30 - 40 meter bort fra huset». Han var fortsatt usikker på om han dro henne i gras eller sand. Avstandsangivelsen har han senere holdt fast ved, men under hovedforhandlingen påviste han som nevnt et sted som lå 40 meter fra drapsstedet, mens den siterte avstandsangivelsen er en god del nærmere.

(219) Det bemerkes videre at han i avhørene 22., 23. og 24. oktober forklarte at han skar seg selv opp. Videre forklarte han under rekonstruksjonen og avhøret 24. oktober at han også hadde ripet C opp. Det siste er det i alle fall ikke dekning for, og i forklaringen mandag 27. oktober innrømmet han at denne del av forklaringen ikke var riktig.

(220) Selv om han onsdag 22. oktober innrømmet drapet, og fastholdt det de neste dagene, var det først mandag 27. oktober han innrømmet kvelning. I denne relasjon er det en viktig forskjell mellom hans forklaring og de faktiske forhold: Da C ble funnet, var det ene ermet av en bomullsskjorte stappet inn i munnen, og det andre ermet strammet rundt halsen. As forklaring kan derimot vanskelig forstås på annen måte enn at det var ytterplagget han anvendte. I sin første tilståelse mente han at C hadde hatt dynejakke eller anorakk. Mandag 27. oktober var han derimot usikker på om hun hadde «regnjakke eller en type dynejakke». Det riktige er at hun hadde en regnjakke. Hans videre forklaring kan vanskelig forstås på annen måte enn at han mente å ha brukt yttertøyet til kvelningen, idet han forklarte at han tok av henne blusen etter at hun hadde blitt rolig. Hans forklaring onsdag 29. oktober er identisk på dette punktet.

(221) Selv om forklaringene gjennomgikk en betydelig utvikling, og han på et sentralt punkt vedrørende kvelningen har gitt en forklaring som ikke kan være riktig, er det likevel et betydelig samsvar mellom de funn som er gjort, og hans forklaringer. Et sentralt spørsmål blir dermed hvor stort dette samsvaret er, og i hvilken utstrekning dette kan skyldes kunnskap han har fått om handlingen fra andre kilder.

(222) Av konkrete forhold nevnes for det første As understrekning av at det i 1976 ikke hadde vært noe sykkelstativ ved Trondhjems Elektromotors bygning. Det kom som nevnt først på plass i mai 1980. Dette kan tale for at han er drapsmannen, men kan også forklares med at han har vært på åstedet etter at drapet ble kjent. Det finnes således vitneobservasjoner på at han var i området i den aktuelle perioden. Med hans gode hukommelse kan denne observasjonen også forklares i et slikt besøk.

(223) I sin første tilståelse gav A en opplysning som han gjentok senere. Han forklarte at da han onsdag 8. september om kvelden vendte tilbake til åstedet og fant fram til C, var det ene benet «rett, men det venstre var litt bøyd opp ved kneet». Dette viste hans også under rekonstruksjonen. Det vitnet som fant henne onsdag 8. september forklarte i politiforklaring 19. november 1976 at «[d]et venstre beinet lå også noe høyere enn det høyre». De to forklaringene er med andre ord identiske på dette punktet. Da C ble funnet lørdag 11. september, var riktignok begge bein helt utstrakt. Men i denne sammenheng bemerkes at det samme vitnet ble svært overrasket da hun ikke lå på det stedet hvor man bl.a. fant buksen og trusen. Hennes hode lå også i en annen stilling enn han mente det hadde onsdag 8. september. I en egenerklæring fra den politibetjenten som lørdag 11. september fant avdøde, fremgår det at han oppfattet vitnet slik at han mente C hadde blitt flyttet etter onsdag 8. september. Dette har imidlertid A bestridt, men kjæremålsutvalget finner det ikke nødvendig å ta stilling til det. Selv om A bestrider dette, kan han likevel ha flyttet henne uten å ville innrømme det.

(224) Et annet moment er forholdet mellom As forklaring og hvordan C ble kvalt. Da hun ble funnet, var ermet av en bomullsskjorte, brystholderen og regnjakkesnoren knyttet rundt halsen. I obduksjonsrapporten fra professor Haugen og reservelege A. Ødegaard av 9. november 1976 heter det:

«Anorakksnoren som er den tynneste av strangulasjonsobjektene (ca 3 mm i diameter) er knyttet baktil i midtlinjen i nakken med to knuter og markerer den nedre dypeste furen. Under denne snoren er det et par gresstrå. Til høyre side av halsen i retning mot skulderbuen er ermet på genseren knyttet og fortil under kjevevinkelen er den rosafargede del av BH knyttet som den øvre av de tre. ...

Ved åpning av den øverste av strangulasjonsobjektene sees en ca 5 mm dyp horisontal sirkulær fortløpende fure. Etter fjernelse av den nedre snor finnes en tynnere, horisontal sirkulær fortløpende snørefure som er den dypeste av samtlige og som er opptil 8 mm. Over på venstre side ligger denne over en sløyfe av BH-stroppen som har laget en noe bredere fure inntil sistnevnte.

Ved uttrekking av genserermet fra munnen, måler knebelen ca 23 cm og ender i en nærmest kuleformet oppdrivning. Denne oppdrivning består i del av erme som er trukket inn som fingeren i en hanske.»

(225) Disse opplysningene er utdypet i åstedsrapporten av 23. februar 1977 fra politibetjentene Nilsen og Henriksen ved Kripos. Her heter det:

«8.1 'Snorene' som var knyttet rundt Cs hals ble fjernet i forbindelse med obduksjonen på Regionsykehuset i Trondheim 12.9.76. Undersøkelsene viste at 'snorene' var knyttet i rekkefølge:

a) Bysteholder.

b) Sort bluseerme.

c) Snoren i regnjakkens hette.

8.2 Vedr. 'a':

Som nevnt er hele bysteholderen ... elastisk, og den delen som var strammet rundt Cs hals besto av venstre kopp. Knuten var plassert på høyre side av halsen, omtrent rett ned for kjevevinkelen. Knuten var en dobbeltknute, såkalt 'kjerringknute'.

8.3 Vedr. 'b':

Det venstre bluseermet var strammet rundt Cs hals og var knyttet på høyre side av halsen like bakenfor knuten på bysteholderen. Knuten var en enkel knute.

8.4 Vedr. 'c':

Snoren i regnjakken var knyttet meget stramt rundt Cs hals. Knuten som var knyttet ved midtlinjen baktil, var en dobbelt knute. Den innerste knuten besto av 3 tørner (kirurgisk knute) hvoretter det var lagt en enkelt knute utenpå. Knuten totalt var en tilnærmet båtsmannsknop.»

(226) I obduksjonsrapporten er det som nevnt opplyst at det ermet som var stappet inn i Cs munn endte i «en nærmest kuleformet oppdrivning. Denne oppdrivning består i del av erme som er trukket inn som fingeren i en hanske.» Om dette heter det i åstedsrapporten:

«Det venstre ermet var dyttet inn i munnen hennes. Etter at ermet ble tatt ut av munnen, viste det seg at 23 cm av ermet hadde vært inne i munnen. Ytterste del av ermet var imidlertid formet som en klump idet ytterste del er 'vrengt' inn i selve ermet. Etter at 'klumpen' ble rettet ut, viste det seg at den utgjorde 16 cm. Den totale ermelengde som hadde vært inne i Cs munn var således 39 cm.»

(227) Når disse funnene sammenholdes med As forklaringer, er det en viktig forskjell ved at han ikke på noe tidspunkt forklarte, eller på direkte spørsmål innrømmet, å ha knyttet brystholderen og regnjakkesnoren rundt Cs hals. Dette kan for så vidt ha liten betydning hensett til den generelle tilbøyelighet hos gjerningspersoner til å holde tilbake detaljer for å redusere sin skyld. Men når han etter hvert på bakgrunn av de direkte spørsmål som ble stilt må ha forstått at det var knyttet mer enn ett objekt rundt Cs hals, og i avhøret 13. november 1980 fikk en uttrykkelig opplysning om det, er det likevel noe påfallende at han heller ikke da innrømmet disse forhold dersom han er drapsmannen.

(228) Måten de to objektene er knyttet på kunne derimot synes å tale mot at A med hans handicap ville være i stand til å knyte knutene. Men dette kan ikke legges til grunn: I en uttalelse til Trondheim politikammer av 30. mars 1978 i forbindelse med B-saken, uttaler således spesialist i fysikalsk medisin I. H. Kleive ved Regionsykehuset i Trondheim:

«A har lært seg til å kompensere for tapet av funksjonen i høyre arm og hånd ved å oppøve venstre overextremitet. Han kler av og på seg uten vanskelighet, er fullt selvhjulpen, og hans ferdighet med venstre hånd er langt bedre enn vanlig.»

(229) Det kan også nevnes at politibetjent Aarthun i sin forklaring fra mai 2000 opplyser at han sammen med politiførstebetjent Stedje og en kriminaltekniker ved Trondheim politikammer testet As fysikk. A hadde ikke «noen problemer å knytte sine sko med en normal sløyfeknute med sin ene arm. Dette ble han bedt om å vise etterforskerne, og det gjorde han.»

(230) Det var først i sin fjerde tilståelse høsten 1980 at A forklarte at han hadde surret noe rundt Cs hals etter at han hadde brakt henne til det stedet hvor han forsøkte å gjennomføre samleie. Om situasjonen etter at han hadde tatt av henne regnjakken, forklarte han:

«Etter dette ble hun urolig. Han hadde ikke noe å slå med, og derfor ville han kvele henne. Han tok da jakken, som han hadde tatt av henne, og surret den ene ermen rundt halsen hennes. Han tror at han surret rundt halsen to ganger. Han strammet til litt hårdt, men er sikker på at han ikke lavet knute. Deretter stappet han noe av jakken inn i munnen hennes. Han stappet flere ganger slik at munnen ble full. Deretter presset han med hånden mot nesen hennes. Han presset meget hårdt slik at hun ikke fikk puste. Han holdt taket en god stund - 20 til 30 min. Hun var litt urolig, men etter en stund ble hun helt rolig. Han kan ikke si noe om hun var død.

...

Han hadde også noe av jakken over ansiktet hennes da han holdt med hånden over nesen hennes, ...

...

Da hun var helt rolig, mener han at han tok av det han hadde surret rundt halsen og at han trakk ut det han hadde stappet i munnen hennes. Deretter tok han av henne blusen.

...

Mistenkte ble igjen spurt om hvordan den røde jakken var. Han mener at den var ganske myk. Han tror at den ikke var helt tynn. Det han pakket i munnen på henne, var lett å stappe inn slik at munnen ble helt full.

Mistenkte retter nå til at han ikke kan si helt sikkert om han tok ut av munnen hennes det han hadde pakket inn. Han er usikker på dette. Han er helt sikker på at han pakket det inn i munnen, og at han surret noe av jakken rundt halsen hennes. Han mener sikkert at han ikke hadde knute på det som var rundt halsen, men han fikk strammet til hårdt likevel.

Han ble også spurt igjen om han brukte noe annet rundt halsen, men han er sikker på at han ikke gjorde det.»

(231) I neste detaljerte forklaring om kvelningen, som ble avgitt to dager senere - onsdag 29. oktober, forklarte han at han hadde klart å stramme til ved å få enden av ermet under sitt ene kne som han trykket mot bakken. Det var «vanskelig» å si om han hadde knyttet noen knute. Ut over dette var forklaringen stort sett i samsvar med forrige bortsett fra at han ikke antydet noe om at han etter kvelningen hadde fjernet ermet fra Cs hals og munn.

(232) Rekonstruksjon ble avholdt fredag 31. oktober. Her demonstrerte A hvordan han hadde knyttet knute på bomullsskjorten og hvordan han hadde benyttet det andre ermet. I åstedsrapporten, som er sitert foran, er det opplyst at knuten var «en enkel knute». Det var en slik knute A knyttet under rekonstruksjonen.

(233) Det var nærmest fullstendig sammenfall mellom hans forklaringer og påvisninger under rekonstruksjonen vedrørende dette plagget og det som fremgår av obduksjons- og åstedsrapporten. Eneste forskjell av betydning er at han mente han hadde benyttet regnjakken, men hans øvrige beskrivelse av plagget - særlig at det var «litt mykt» - kan tyde på at han har husket feil, eller misforstått situasjonen i mørket. Daværende statsadvokat Jakhelln har i en politiforklaring fra november 2000 for øvrig uttalt at «da A viste hvordan han knyttet rundt halsen på figuranten, falt 'brikker på plass' uten at han i dag kan erindre hvilke momenter som var årsaken til dette, men det fjernet en mulig tvil om A som gjerningsmann».

(234) Etter kjæremålsutvalgets vurdering er det også godt samsvar mellom As forklaring og de skadene som ble påvist ved obduksjonen. Her heter det i oppsummeringen V:

«Såret og blødningene i hodets bedekninger er fremkalt ved stump vold mot hodet. Dette kan være forklart ved gjentatte fall mot hardt underlag, slag av stump gjenstand eller dunking av hodet mot fast underlag. Avdøde er overveiende sannsynlig voldtatt mens hun fortsatt var i live. Avdøde ble kvalt av knebelen og var sannsynligvis ikke i live da strangulasjonen fant sted. Det er ikke mulig på grunnlag av funnene å angi noe eksakt tidspunkt for dødens inntreden.»

(235) I forbindelse med gjenopptakelsessaken har Tore Sandberg stilt professor Haugen spørsmål om de påviste skadene er forenlige med As forklaring. Utvalget forstår hans svar av 24. mai 2000 slik at skadene i hovedsak kan samsvare med As forklaring.

(236) Det er to andre, sentrale tema i saken: For det første om det var grunnlag for å endre oppfatning om drapstidspunktet, og for det andre må de biologiske bevis vurderes i lys av de nye sakkyndige uttalelsene. Slik kjæremålsutvalget vurderer betydningen av de biologiske bevis, finner det ikke grunn til å gå nærmere inn på om det var grunnlag for å endre drapstidspunkt.

(237) C ble obdusert 12. september 1976 av professor dr.med. Olav A. Haugen og reservelege A. Ødegaard. Om vaginalsekret heter det i obduksjonsrapporten av 9. november 1976:

«I utstryksprep. fra det dels blodige vaginalsekret finnes rester av plateepitel, røde blodlegemer og spredt kjerneholdige hvite blodlegemer. Dessuten finnes i flere prep. ganske vel bevarte spermier. Det sees også endel degenerert spermier uten hale.»

(238) Rettsmedisinsk institutt fikk bl.a. oversendt to utstrykspreparater med vaginalsekret og blodprøve av C. I rapport av 16. februar 1977 fra instituttet v/ prosektor Lie heter det i konklusjonen:

«Det er påvist sæd i vaginalsekretet fra avdøde.

Det er påvist blodtypesubstans av type A i sekretet. Da C er av blodtype O er det lite sannsynlig, men ikke utelukket at den påviste substans kan stamme fra henne.

Men det er overveiende sannsynlig at substansen skriver seg fra den påviste sæd, som således må stamme fra en person av blodtype A utskiller.

Det er også påvist blodtype-A-substans i blodflekk på regnjakke, på regnjakkesnor og på brystholder. Dette kan bety at blodet stammer fra en person av blodtype A. Det er imidlertid ingenting i veien for at flekkene kan være blod av type O iblandet blod eller andre vevsvæsker fra en person av blodtype A.

Det er ikke påvist blod på avdødes jakke og dongerybukse.»

(239) A har blodtype AB, ikke utskiller.

(240) I brev av 24. oktober 1977 uttaler Rettsmedisinsk institutt v/ prosektor Lie seg om usikkerhet «ved blodtypebestemmelse av biologisk materiale som har vært utsatt for bakteriell påvirkning». Her heter det:

«Det er angitt i litteraturen at blodtypesubstans kan være tilstede i bakterier. De bakterier som er nevnt i den forbindelse er E.coli, Shigilla, Salmonella og Proteus ... På den annen side finnes bakterier som inneholder enzymer som nedbryter blodtypesubstansen ...

Det faktum at bakterier kan inneholde blodtypesubstans gjør at man er tilbakeholdende med å typebestemme bl.a. vaginalsekret i forbindelse med voldtektssaker, fordi vaginalsekret ofte har en rikholdig bakterieflora.

I 'C-saken' ble det (etter bestemt anmodning) foretatt typebestemmelse av avdødes vaginalsekret, hvor det var påvist sæd. Blodtypesubstans av type A ble påvist i sekretet. Avdøde var av blodtype O.

Spørsmål er stilt om hvor stor sjansen er for at den påviste A-substans kan skyldes bakterier og således ikke stamme fra den påviste sæd.

Det er vanskelig å svare eksakt på dette spørsmål, fordi det såvidt vites, ikke foreligger noen undersøkelse med akkurat denne problemstillingen for øyet.

De av de nevnte bakterier som kan være aktuelle som forurensning i denne sammenheng, er E.coli og Proteus. Av disse to synes det å være E.coli som mest sannsynlig kan danne substans av type A. Av E.coli finnes det mange stammer. En forsker som undersøkte 29 av disse stammer fant at én av dem inneholdt blodtypesubstans A ...

Av dette må man trekke den konklusjon at man ved blodtypebestemmelse av biologisk materiale som har vært utsatt for bakteriell påvirkning kan få feilaktig typeresultat av to grunner: 1) Ved at forurensende bakterier inneholder blodtypesubstans, og 2) Ved at bakterier bevirker nedbrytning (ødeleggelse) av tilstedeværende blodtypesubstans.

Det lar seg ikke avgjøre, uten langvarige bakteriologiske spesialundersøkelser, om det i en konkret sak foreligger noen av de to nevnte feilmuligheter.

I 'C-saken' er det påvist substans av blodtype A i vaginalsekretet. Det er derfor mest sannsynlig at den påviste sæd stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent.»

(241) Det biologiske materialet synes nå å ha gått tapt. De sakkyndige uttalelsene som er avgitt i forbindelse med gjenopptakelsessaken er dermed avgitt på grunnlag av de opplysningene som finnes i de opprinnelige saksdokumentene.

(242) Ved behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen kunne ikke politiet finne noen uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon før pådømmelsen av de to drapssakene. Kommisjonen ble derfor bedt om å uttale seg om rapportene i begge sakene. I uttalelse av 27. mars 2001 uttaler kommisjonen at den ikke hadde «funnet grunnlag for vesentlige bemerkninger til noen av de ovenfor nevnte sakkyndigrapportene. Afdelingsleder Niels Morling har avgitt en egen rapport vedrørende rapportene fra Halldis Lie og ... .»

(243) I rapporten fra afdelingsleder dr.med. Niels Morling, Retsgenetisk Afdeling v/ Retsmedicinsk Institut, Københavns Universitet av 3. mars 2001 heter det:

«Jeg afgiver denne udtalelse i min egenskab af ekstraordinært medlem af Den Rettsmedisinske Kommisjon.

...

Vedr.: C:

De beskrevne retsgenetiske undersøgelser i sagen var god praksis på tidspunktet for undersøgelserne. Udtalelsen fra prosektor Halldis Lie vedr. usikkerhet ved blodtypebestemmelse af biologisk materiale som har været utsatt for bakteriell påvirkning viser, at arbejdet er udført/superviseret af en kompetent retsgenetiker.

Vurderingen af resultaterne af de retsgenetiske undersøgelser er korrekt.

I skrivelse af 15.11.1999 fra Tore Sandberg A.S til Professor Olav A. Haugen [som foretok obduksjonen av C] er stillet 11 spørgsmål vedr. drapet på C. Jeg opfatter kun spørgsmål 8 relateret til retsgenetik. Spørgsmålet er:

'I Cs vaginalsekret ble det påvist sæd med en annen blodtypesubstans enn As blodtype. Sædblandet blod med samme type utslag på blodtypesubstans ble påvist på flekken på innsiden av regnjakken - ytterst på regnjakkesnoren som var strammet og knyttet rundt Cs hals - ½ cm fra kneppingen bak på Cs BH - og inne i den ene BH-koppen. Er det tenkelig/sannsynlig at dette kan ha skjedd ved at C har hatt samleie med en annen person?'

Svar:

Spørgsmålet er besvaret i 'udtalelse vedr. usikkerhet ved blodtypebestemmelse af biologisk materiale som har været utsatt for bakteriell påvirkning' dateret 24.10.1977 fra Rettsmedisinsk Institutt, Universitetet i Oslo ved prosektor Halldis Lie til Kriminalpolitisentralen, Laboratorieavdelen, Oslo [sitert foran].

Jeg kan tilslutte mig besvarelsen.

1. Det er tenkelig, at de påviste sædceller og det påviste blod- og sekretmateriale hidrører fra en eller flere andre personer end A. Resultaterne af blodtype-bestemmelserne taler for, at det biologiske materiale hidrører fra en eller flere andre personer af blodtype A-utskiller frem for, at det biologiske materiale hidrører fra A, som ikke udskiller A-substans. Det kan imidlertid ikke helt udelukkes at dele eller alt det biologiske materiale hidrører fra A, men i så fald må der være sket en sjældent forekommende bakteriel forurening, nedbrydning eller omdannelse af blodtypesubstansen i det biologiske materiale.

Resultaterne af de retsgenetiske undersøgelser vægter således imod, at sæden kommer fra A.

2. Sædceller i en kvindes skede antages sædvanligvis at være indført ved samleje»

(244) Etter lagmannsrettens kjennelse er det foretatt ytterligere undersøkelser. I brev av 23. juni 2002 har Tore Sandberg stilt ti spørsmål til avdelingsoverlege dr.med. Hans Erik Heier ved Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin ved Blodbanken i Oslo. Spørsmålene er besvart i brev av 26. juli 2002. Nedenfor gjengis spørsmålene med Heiers svar:

«Med utgangspunkt i den muntlige orientering De ga meg ved overleveringen av analyseresultatet, oppfattet jeg Dem slik at analysen entydig viser at det er utelukket at den blodtypesubstans som ble funnet i vaginalsekretet til drapsofferet C, kan ha blitt skilt ut og kommet dit fra A. Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål:

1. Er det korrekt oppfattet av undertegnede at analysen entydig viser at A ikke kan ha skilt ut den blodtypesubstans som ble funnet i sæden i Cs vaginalsekret?»

Svar: «Ja.»

«2. Kan De beskrive nærmere hva som er utslagsgivende for en entydig konklusjon vedr. As blodtype sammenholdt med den påviste blodtypesubstans i sædfunnet i Cs vaginalsekret?»

Svar: «Dannelse av blodtypesubstansene A og B på erytrocytter følger en annen utviklingsvei enn dannelse av tilsvarende substans i sekreter og vevsvæsker. De to utviklingsveiene styres tildels av hver sine gener. For at utvikling skal kunne finne sted i sekreter og vevsvæsker, må personen ha genet Se. Hvis man har dette genet, vil genet Le gi utvikling av substansen Le(b) i stedet for Le(a). En person som er Le(a+) [kjæremålsutvalget bemerker at ved blodtypebestemmelse 15. mai 2002 er det hos A påvist blodtype AB Rh(D) neg. Le (a+) Le (b-)] kan derfor ikke være 'utskiller', d.v.s. at vedkommende mangler evnen til å danne den varianten av blodtypesubstansene A og B som finnes i sekreter og vevsvæsker. Le-substansene akkumuleres på overflaten av røde blodlegemer og kan derfor påvises ved ordinær blodtypingsteknikk ... .»

«3. Hva innebærer det at en person er 'utskiller'? - Hva innebærer det at en person er 'ikke utskiller'?»

Svar: «Svaret fremgår av svar på spm. 2.»

«4. Om påvisningen av blodtype A substans i Cs vaginalsekret teoretisk kunne tenkes å ha vært forårsaket av bakteriepåvirkning - er det da korrekt at begge de følgende forutsetninger måtte være oppfylt - med en kombinert sannsynlighet i utgangspunktet på ca 1:260? -:

- At C var en av de 11-12 % av friske kvinner der man finner E.coli i små mengder

- At den E.coli stamme som i så fall tilfeldigvis måtte være akkurat den av de 29 stammene som det er henvist til av Halldis Lie .. ?

- At det selv blant kvinner med urinveisinfeksjon er snakk om en sannsynlighet i utgangspunktet på vel 1 %.»

Svar: «Ja vedrørende ledd 1 og 2. Jeg har ikke grunnlag for å ta standpunkt til ledd 3.»

«5. Hva er optimal temperatur og optimale øvrige forutsetninger for fremvekst av E.coli bakterier?»

Svar: «Jeg er ikke mikrobiolog og mener at dette spm. bør forelegges spesialist i medisinsk mikrobiologi. Så vidt jeg vet, er optimal temperatur 37 ° C i næringsrikt miljø. E.coli er en typisk tarmbakterie, men den kan også vokse i andre, varme kroppshulrom.»

«6. Er det mulig å forklare funnene av blodtypesubstans A på regnjakkesnor, på regnjakken og BH med bakterievekst når samtlige av disse funn har vært eksponert for temperaturer ned mot og delvis under 0 grader og nær 80 mm nedbør i løpet av en uke?»

Svar: «Jeg kan ikke forestille meg at bakterievekst skulle være forklaringen, men henviser likevel for fullstendighetens skyld til spesialist i mikrobiologi.»

«7. Har De noen oppfatning av om det kan foreligge noen praktisk sannsynlighet for at både forutsetningene i spørsmål 4 og i spørsmål 6 skulle slå til samtidig?»

Svar: «'Kvalifisert gjetning' vil tilsi at sannsynligheten er meget liten, om i det hele tatt eksisterende.»

«8. Prosektor Halldis Lie er eksplisitt blitt spurt om bakterievekst kan forårsake forurensning av det innsendte prøvematerialet. Av Halldis Lies rapport av 16.02.1977 fremgår det at alt prøvematerialet fra Cs vaginalsekret er studert i mikroskop. Det er her ikke beskrevet noen observasjon av bakterieforekomst. Er det tenkelig at en spesialist, som har fått et direkte spørsmål om bakteriell forurensning - og som finner stavbakterier ved undersøkelse i mikroskop - ikke nevner dette i sin beskrivelse?»

Svar: «Jeg finner det merkelig om Halldis Lie skulle ha utelatt beskrivelse av bakterier når hun åpenbart har vært klar over bakteriers mulige effekt i dette tilfellet.»

«9. Hvis vaginalsekret inneholder E.coli med blodtypesubstans A, - hvor store mengder av E.coli må da være til stede for at blodtypesubstansen skal kunne påvises med datidens metodikk?

- 10 bakterier?

- 10.000 bakterier?

- Eller 10.000.000 bakterier pr milliliter?»

Svar: «Jeg kan ikke svare. Det vesentlige må være om bakteriene må være til stede i tilstrekkelig antall til å påvises i mikroskop.»

«10. Kjenner De til noe tilfelle i medisinsk litteratur - utenom rene laboratorieundersøkelser med dyrking av bakterier - der påvisning av 'falsk blodtypeproduksjon' har skjedd i saker som er mulig å sammenligne med drapet på C?»

Svar: «Nei.»

(245) Avslutningsvis ble Sandberg anbefalt å kontakte spesialist i medisinsk mikrobiologi for om mulig å få svar på de spørsmål Heier ikke kunne besvare. Heier anbefalte avdelingsoverlege, professor Kjetil K. Melby, Mikrobiologisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus. Det ble opplyst at han har «særlig kompetanse i bakteriologi». Sandberg henvendte seg deretter i brev av 20. august 2002 til professor Melby som besvarte henvendelsen i brev av 3. september 2002. Nedenfor gjengis spørsmål og svar på samme måte som foran:

«1: Er de konklusjoner som er angitt foran, allment akseptert blant mikrobiolgisk ekspertise?»

Svar: «Ja.»

2: (Heier spørsmål nr. 4)

Svar: «Påvisning av blodtype A substans kan skyldes bakterienærvær i Cs vaginalsekret. Om så skal være tilfelle hører hun til den minoriteten som for eksempel har Escherichia.coli i små mengder i sitt vaginalsekret. Vanligvis finner man ikke dette hos kvinner i fertil alder. E.coli er normalt til stede i avføring og kan derfor tenkes å være til stede i området mellom endetarmsåpningen og vaginal-åpningen. E.coli er den hyppigste årsak til akutt nedre urinveisinfeksjon hos kvinner.»

«3: Foruten temperatur - hvilke øvrige forhold, med relevans til denne saken, er forutsetning for fremvekst av E.coli bakterier?»

Svar: «Om vedkommende har anvendt antibiotika i den aktuelle perioden kan dette favorisere vekst av slike bakterier. Bruk av for eksempel fenoxymetyl penicillin ('vanlig' penicillin) vil kunne medvirke til at slike bakterier favoriseres (fordi de ikke er følsomme for denne type antibiotika).»

«4: (Heier spørsmål nr. 6 - NB! Med tillegg for skydekkemålinger)

Er det mulig å forklare funnene av blodtypesubstans A på regnjakkesnor, på regnjakken og BH med bakterievekst når samtlige av disse funn har vært eksponert for temperaturer ned mot og delvis under 0 grader, nesten sammenhengende skydekke og nær 80 mm nedbør i løpet av en uke?»

Svar: «Det synes lite trolig.»

5: (Heier spørsmål nr. 7)

Svar: «Nei.»

«6: (Ikke stilt til Heier)

Om alle disse forutsetninger skulle slå til samtidig, - måtte man i så fall multiplisere en sannsynlighet på ca. 1:260 (jfr. Heiers svar på Heier spørsmål 4) med ytterligere en faktor - og er det da mulig å anslå i størrelsesorden hva slags sannsynlighet man står overfor?»

Svar: «Kan dessverre ikke svare på dette.»

7: (Heier spørsmål 8)

Svar: «Det virker lite trolig. Ved mikroskopi vil bakterier av typen E.coli fremstå som relativt store stavbakterier som lett bør kunne gjenkjennes ... og som nok ville ha vært nevnt om de hadde vært til stede i noen særlig mengde.»

8: (Heier spørsmål nr. 9)

Svar: «Vanskelig å svare på da teknikken som er anvendt ikke er kjent for meg. Dersom dette er en standard agglutinasjonsteknikk vil et relativt høyt bakterietall være nødvendig; formodentlig i størrelsesorden mellom 10.000 - 100.000 bakterier/ml.»

9: (Heier spørsmål nr. 10)

Svar: «Nei.»

«10: Innebærer uttrykket 'standard strains' at E.coli stammene som Okada [den forskeren som prosektor Lie viste til i sin uttalelse av 24. oktober 1977] har benyttet, er stammer der bakteriekolonier er dyrket fram før undersøkelsen om forekomst av blodtypesubstans er gjennomført?»

Svar: «Uttrykket standard strains forstår jeg som at forskerne har en kolleksjon av forskjellige E.coli isolater (fra for eksempel ulike infeksjonstilfelle) som så hver for seg dyrkes opp og undersøkes for nærvær (presentasjon) av blodtypesubstans A eller andre aktuelle egenskaper.»

«11: Er det korrekt at det i slike fremdyrkede bakteriestammer finnes millioner av bakterier i hver stamme forut for påvisning av blodtypesubstans (slik som blodtypesubstans A i stamme 6)?»

Svar: «Når man dyrker bakterier starter man opp med en 'liten kultur' =inokulat, som får vokse i en buljongløsning eller på en petriskål. Ved dette dannes en rekke 'nye' celler som er genetisk like utgangsisolatet. Alle hører til da en klon.»

«12: Om svarene på spørsmål 10 og 11 er bekreftende, er det i så fall tenkelig at et tilsvarende antall bakterier har foreligget hver for seg på i alt 5 steder i C-saken - i Cs vaginalsekret, og dessuten i friluft på innsiden av Cs regnjakke, på to separate steder på Cs BH og på enden av regnjakkesnoren som var bundet rundt Cs hals?»

Svar: «Det virker lite sannsynlig.»

(246) Uttalelsene fra Heier og Melby er forelagt for Den rettsmedisinske kommisjon som i uttalelse av 22. november 2002 uttaler:

«Kommisjonen har behandlet de to sakkyndigrapportene uten å finne grunnlag for vesentlige bemerkninger.

For ordens skyld: De to sakkyndige ansees velkvalifiserte innen sine respektive fagområder. Så vidt vites har imidlertid ingen av dem noen omfattende erfaring fra sakkyndig arbeid med spormateriale i straffesakssammenheng, og deres vurderinger bør sees i lys også av dette. Analyser og metoder som de som ble anvendt i den aktuelle sak (Halldis Lies rettsserologiske undersøkelser) har ikke vært anvendt i rettsmedisinsk sammenheng i noe omfang de siste 15-20 år. Det er derfor praktisk talt ingen som i dag behersker fagområdet fullt ut.

Afdelingsleder Morling har avgitt en egen rapport til Kommisjonen. Denne er vedlagt i kopi.»

(247) I Morlings vurdering av 13. november 2002 heter det:

«Avdelingsoverlege Hans E. Heier har besvaret 10 spørgsmål fra advokat Tore Sandberg, og professor Kjetil K. Melby har besvaret 12 spørgsmål fra advokat Tore Sandberg. Spørgsmålene vedrører forhold i forbindelse med blodtypebestemmelse af ABO-egenskaber i vaginalsekret fra ofret C.

Så vidt jeg kan se, er der i erklæringerne ikke nye forhold, som er relevante for sagen.

Jeg foreslår, at kommisjonen besvarer henvendelsen ved at udtale, at gruppen har behandlet sakkyndigrapporterne uten å finne grunnlag for bemerkninger.»

(248) Kjæremålsutvalget oppnevnte 11. april 2003 overlege dr.med. Henning Sørensen, Blodbanken ved Rigshospitalet i København som sakkyndig i saken. Den sakkyndige ble gitt følgende mandat:

«1. På grunnlag av påvisningen av blodtypesubstans av type A i sekret fra Cs vagina og av blodsubstans av samme type i blodflekk på regnjakke, snor til regnjakke og på BH-koppen i tidligere sakkyndige rapporter om medisinsk mikrobiologi skal den sakkyndige vurdere sannsynligheten for feilaktig typeresultat og særlig om dette i tilfelle kan skyldes forurensende bakterier.

2. Den sakkyndige skal videre vurdere sannsynligheten for at forurensende bakterier og/eller andre forhold kan ha medført feilaktig typeresultat ved analyse av blodflekker på offerets regnjakke, snor til regnjakke og på brystholder under hensyn til temperaturer og eventuelt andre forhold på åstedet i det tidsrom offeret antas å ha ligget der, og om det kan ha betydning at avdøde kan ha ligget på ett eller flere av klesplaggene.

3. For det tredje bes vurdert betydningen av påvisningen av blodtype A substans i vaginalsekret og på offerets klær i forhold til den blodtype som A har.

4. Videre bes vurdert betydningen av eventuell usikkerhet mht. om det faktisk er påvist sædceller i offerets vaginalsekret.»

(249) Den sakkyndige har avgitt uttalelse datert 5. mai 2003. Om sin faglige bakgrunn opplyser han at han i 1975 fikk autorisasjon som spesiallege i klinisk blodtypeserologi, og at han tok den medisinske doktorgrad i 1976. Om virksomheten i perioden 1964-1971 opplyser han:

«December 1964 - 1971 (i alt 82 måneder) ansat ved Retsmedicinsk Institut i København, Blodtypeafdelingen (i dag Retsgenetisk Institut) som prosektor og videnskabelig assistent.

Jeg arbejdede i denne periode dagligt med retsserologiske undersøgelser i faderskabssager og retsserologiske sporundersøgelser i kriminalsager, samt udfærdigede sammen med afdelingslederen i blodtypeafdelingen Dr. Klavs Henningsen erklæringer vedrørende sporundersøgelser i drabs- og voldtægtssager til politi og domstole.»

(250) Siden 1977 har han vært overlege ved Blodbanken, Rigshospitalet, og siden 1996 leder for de samlede blodbanker i København: H:S Blodbank. Han opplyser videre at han fra 1990 dessuten «ad hoc [har] fungeret som voterende ekspertsagkyndig for Retslægerådet i sager vedr. retsserologiske undersøgelser i kriminalsager og fejltransfusioner, samt for Sundhedsstyrelsen og Patientklagenævnet i sager vedrørende fejltransfusion».

(251) Kjæremålsutvalget har funnet det nødvendig å gjengi størsteparten av den sakkyndige uttalelsen:

«Indledningsvis kan jeg anføre, at jeg ikke er enig i resp. ikke forstår formuleringen i konklusionen i bilag 3 s. 2 [den sakkyndige uttalelse fra Rettsmedisinsk institutt av 16. februar 1977 som er sitert tidligere]:

'Da C er av blodtype O er det lite sannsynlig, men ikke utelukket at den påviste substans kan stamme fra henne.'

En person af blodtype O kan ikke udskille blodtypesubstans A.

Det er oplyst, at prosektor Halldis Lie mødte i retten ved hovedforhandlingerne, men der er ikke referat af, hvad hun måtte have udtalt ved den leilighed. Set i lyset af den supplerende erklæring ..., det i sagen i øvrigt oplyste og den generelle viden om blodtypesubstanser og udskilleregenskaber ville jeg tro, at meningen er:

Min formulering:

Da C er blodtype O kan den påviste substans ikke antages at hidrøre fra hende, men meget vel fra den i vaginalsekretet påviste sæd, som i så fald kan antages at hidrøre fra en person af blodtype A udskiller.

A ... fandtes at tilhøre type ikke udskiller.

Den påviste sæd kan derfor ikke antages at hidrøre fra A.

Det kan imidlertid ikke udelukkes, at den påviste A substans kan hidrøre fra en forurening med bakterier, i hvilket tilfælde sæden kan antages at hidrøre fra personer af blodtype ikke-udskiller eller blodtype O udskiller.

Kardinalpunktet er altså:

Findes der i sagen holdepunkter for, at den påviste A substans hidrører fra bakterier, i hvilket tilfælde sæden godt kan stamme fra A, eller findes der ikke sådanne holdepunkter, i hvilket tilfælde sæden ikke kan antages at hidrøre fra ham resp. er der i det oplyste holdepunkter for, at det ene udsagn er mere sandsyndligt end det andet.

Følgende er taget i betragtning ved vurderingen:

Det var generelt kendt blant retsserologer på den tid ..., at tolkning af resultaterne af typebestemmelser af blodtypesubstanser i vaginalsekreter er meget vanskelig (og derfor helst skulle undgås, hvis det var muligt), fordi der er tre kilder til påvist blodtypesubstans: offeret, gerningsmanden og evt. bakteriel forurening i vaginalsekretet - uden at man har mulighed for at identificere, hvilken af de tre kilder som er årsag til den/de påviste substanser.

Bakteriel forurening af vaginalsekret blev endvidere den gang anset for et hyppigt forekommende fænomen ...

Pletter på stof derimod havde som regel kun to kilder: gerningsmanden resp. offeret og evt. forurening. I en indtørret plet kan blodtypesubstanser bevares i flere år med minimal bakteriel forurening.

Den gyldne regel for datidens retsserologer var derfor: Hvis den fornødne information kan opnås ved typebestemmelse af pletter på tøj, så undlad så vidt muligt typebestemmelse af vaginalsekret.

Påvisning af bakteriel forurening

Prosektor Halldis Lie har formentlig været bekendt med og særdeles opmærksom på dette. Det fremgår efter min opfattelse af bemærkningen i parentes i bilag 4 s. 1, tredje afsnit [uttalelsen av 24. oktober 1977]:

I 'C-saken' ble det (etter bestemt anmodning) foretatt typebestemmelse av avdødes vaginalsekret.

Med en rettsserologs øjne fra den tid tolker jeg denne bemærkning som: Almindeligvis ville jeg ikke have foretaget typebestemmelse af vaginalsekret - (af de ovenfor anførte grunde) - men da jeg er blevet bestemt anmodet herom, har jeg gjort det alligevel.

Jeg føler mig derfor overbevist om, at prosektor Halldis Lie må have været særdeles opmærksom på aktuel forekomst af bakterieforurening. Hvis positive holdepunkter herfor hadde kunnet påvises, ville det have givet hende mulighed for bemærkningen:

'På grund af bakteriel forurening kan den påviste sæd i vaginalsekretet ikke typebestemmes.'

Dette ses imidlertid ikke at være tilfældet.

Ved mikroskopisk undersøgelse ... af to udstrygningspræparater af vaginalsekret, 1 udvaskningspræparat fra en vatpind med vaginalsekret og et glas med 0,5 - 1 ml vaginalsekret påvistes sædceller og røde blodlegemer - men forekomst af bakterier nævnes ikke.

(jf. sp. 7/8 til ovl. Heier og prof. Melby og deres svar herpå).

Jeg vil derfor tage den manglende omtale af bakterier ved den mikroskopiske undersøgelse ... til indtægt for, at der ikke er fundet tegn på bakterieforurening i vaginalsekretet.

Det skal dog bemærkes, at prof. Haugen i obduktionserklæringen … under beskrivelse af Vaginalslimhinden anfører, at der i et område med en epiteldefekt: 'sees rikelige hauger av bakteriekolonier som dels går ned mot og ligger an mot bindevevet. Her er det ikke tegn til betennelsesreaksjon.'

Jeg besidder ikke retspatologisk eller mikrobiologisk ekspertviden og kan derfor ikke udtale mig om betydningen af denne oplysning for evt. bakteriel forurening af vaginalsekretet og pletterne på klæderne.

Jeg går imidlertid indtil videre ud fra, at oplysningen om, at der ikke er tegn til betændelsesreaktion, indebærer, at det formentlig drejer sig om bakteriekolonier, som er vokset op post mortem og således efter, at vaginalsekret og pletterne på tøjet er blevet fysisk adskilte, da tøjpletterne må antages at være fremkommet ved sælve voldtægten.

Jeg har derfor i den videre udredning ikke inkluderet en mulig betydning af denne oplysning.

Mængden af blodtypesubstans i menneskelige sekreter contra mængden fra bakterier

Mængden af blodtypesubstans i sekreter fra mennesker af typen udskiller er normalt meget stor i spyt og sæd, mindre i sved, blodplasma og urin. Den mængde blodtypesubstans, som kan udskilles fra visse bakteriestammer, er til sammenligning hermed almindeligvis beskeden. Det er derfor specielt ved tolkningen af svage serologiske reaktioner, at de retsserologiske tolkningsproblemer mht bakteriel forurening er størst.

Styrken af de serologiske reaktioner

Generelt er der ikke angivet graduering af reaktionsstyrken i de foreliggende retsserologiske erklæringer ... Der er dog i bilag 3 [erklæringen av 16. februar 1977] under punkt 10) A - 1: En anoraksnor anført: 'Fibre fra a og b ga reaksjon med anti-A. Tilsynelatende ikke-blodflekket snor ga også en svak reaksjon med anti-A, men mye svakere enn a og b ...

a ikke-plettet snor gav en meget svagere reaktion end reaktionerne fra pletterne a og b, må det omvendt antages, at disse pletter gav en meget stærkere reaktion end ikke plettet stof - altså en umiskendelig, utvilsom positiv reaktion - formentlig en reaktion af moderat til kraftig styrke.

Tilsvarende er anført under pkt. 11) A - 2: 'Fibrene fra a ga en svak reaksjon, mens fibrene fra b ga en sterkere reaksjon med anti-A'.

Hvis de fundne reaktioner har været svage eller meget svage er det altså angivet i erklæringen. Man må derfor gå ud fra, at de steder, hvor reaktionsstyrken ikke er omtalt har reaktionerne været umiskendelige og utvivlsomt positive dvs stærkt positive eller moderat stærkt positive. Dette gælder:

3) Vaginalsekretet undersøgt med to forskellige metoder: serumhæmningstest og Nickolls-Pereira's metode.

5) A - 1 plet på vrangen af en regnjakke.

10) A - 1 to pletter a og b på en anoraksnor.

11) A - 2 plet b på brystholder.

Det drejer sig altså om serologisk materiale, som er sikret fra fem forskellige og fysisk adskilte områder, som alle giver klare, umiskendelige, positive reaktioner. De umiskendelige og stærke serologiske reaktioner fundet i vaginalsekretet og i de ovenfor anførte pletter på tøj taler således efter min vurdering for, at reaktionerne er forårsaget af A-substans fra menneskesekret frem for A-substans frembragt ved bakteriel forurening.

Omgivelsernes indflydelse på spormaterialernes bevarelse og mulighed for opblomstring af evt. bakteriel forurening

I spørgsmål 2 og 3 skal der tages stilling til sandsynligheden for bakteriel forurening i betragtning af det i den mikrobiologiske erklæring oplyste og under hensyntagen til det oplyste vedrørende temperatur og vejrforhold på gerningsstedet, samt om det kan have haft betydning, om afdøde kan have ligget på et eller flere af klæderne.

Det er en almen regel og rutine overalt i verden hos professionelle blodbankfolk, at blodprøver til medicinske analyser og blodportioner til blodtransfusion opbevares i køleskab ved + 4 ° C (+/- 2 ° ), fordi denne temperatur bevarer blodets egenskaber bedst muligt, samtidig med at vækst af bakterier hæmmes. Man tillader endog kortvarigt ophold af blod til blodtransfusion uden for køleskab, hvis blot blodtemperaturen ikke overstiger + 10 ° C ved slutningen av opholdet uden for køleskab ud fra en meget lang erfaring om, at disse temperaturer ikke rummer nævneværdig risiko for nedbrydning af blodet og dets bestanddele eller vækst af bakterier i blodet. Blodtypesubstans kan tåle frysning og opbevaring i frosset tilstand i måneder til år.

Temperaturoplysningerne i vejrrapporten viser temperaturer, som for det meste af tiden svarer til køleskabstemperaturer og derfor har været gunstige for bevaring af blod og ugunstige for vækst af bakterier.

Det skal dog bemærkes, at lokale detaljer ved 'opbevaringsforholdene' for de enkelte biologiske materialer i og omkring liget (vagina, regnjakken, anoraksnoren) i tidsrummet fra drabet blev begået til sporene blev isoleret, kan have haft endog meget stor betydning for vurderingen af det væsentlige spørgsmål om bakteriel forurening som fejlkilde til de serologiske reaktioner.

Hvis det antages:

- at offeret før drabet havde normal legemstemperatur + 37 ° C

- at pletterne på regnjakke, anorakksnor og brystholder er fremkommet under voldtægten ved, at disse beklædningsgenstande har ligget mellem hendes ben og delvis under hende

- at beklædningsgenstandene er blevet flyttet enten efter voldtægten, under selve drabet eller senere.

Må følgende forhold mht temperatur, vejrforhold og bakterieforurening tages i betragtning:

Der er sket en fysisk adskillelse af de blodtypeserologiske materialer: vaginalsekret, pletter på regnjakke, pletter på anoraksnor og pletter på brystholder, således at de er blevet 'opbevaret' under ikke helt identiske ydre forhold (temperatur, fugtighed), specielt vaginalsekretet må have haft helt andre opbevaringsbetingelser end tøjpletterne.

Det er mit umiddelbare skøn, at et nøgent lig på en bar græsmark under de anførte temperatur- og vejrforhold formentlig først vil opnå omgivelsernes temperatur efter 20 - 24 timer, i hvilket tidsrum temperaturen i vagina vil falde fra +37 ° C til omgivelsernes temperatur. De lokale forhold i vagina kan derfor i længere tid have været i et for bakterievækst gunstigt interval (i og omkring bakteriernes temperaturoptimum), medens bakterier i biologisk materiale på tøjet under de givne betingelser næsten momentant udsættes for køleskabstemperatur og dermed hæmning af bakterieformeringen. Hvis det endvidere groft antages, at et temperaturinterval i vagina under ligets nedkøling har været i et område, hvor bakterieformeringen forløber med en fordobling hver 20. - 30. minut, og at dette har stået på i fx 10 timer, kan forskellen på bakterievækst i vaginalsekretet og en plet på stof i det fri muligvis være af størrelsesordenen en million gange eller mere.

Det er en specialopgave for en retspatolog at skønne over kropstemperaturen (temp. i vagina) på et lig, som henligger som anført og en specialopgave for en mikrobiolog at skønne over forskellen i bakterievækst i vagina under sådanne forhold sammenlignet med køleskabsforhold. Jeg har ikke den nødvendige ekspertise på disse områder.

På det foreliggende kan jeg imidlertid konkludere, at jeg anser det ikke for sandsynligt, at en bakterieforurening fra en primær fælles kilde (vagina, afføring, gerningsmanden) kan have ført til ensartet bakterievækst i vaginalsekret og fire fysisk adskilte pletter på tøj i en sådan grad, at de har produceret ligeværdige mængder substans, der kan simulere blodtype A substans og alle steder give en kraftig eller moderat kraftig reaktion med anti-A. Jeg anser det heller ikke for sandsynligt, at bakterieforurening ude fra (græs, jord) kan have forårsaget ensartet bakterievækst og A substansproduktion de fem adskilte steder. (jf. sp. 12 til prof. Melby og dennes svar).

Regnvejrets betydning for sporene

Det fremgår af vejrrapporten, at det har regnet meget i den tid, hvor liget og klæderne har ligget på jorden, i alt ca. 80 mm. Kun en dag d. 9/9 har været relativ tør, idet der for denne dag kun er oplyst 0,1 mm regn kl. 07, men intet resten af dagen. Det har samtidigt været overskyet, så lokal opvarmning pga direkte sol, kan formentlig lades ude af betragtning. De ydre omstændigheder for 'opbevaringsforholdene' for spormaterialerne har altså ifølge det oplyste været: Hovedsageligt køleskabstemperatur, konstant høj fugtighed og muligvis direkte påvirkning af pletterne med regnvand dvs skylning af materialerne med vand.

Direkte skylning med vand giver mulighed for afvaskning og dermed fjernelse af sporene. Det er imidlertid muligt efter det oplyste, at klæderne helt eller delvist har været dekket af liget. Da liget og tøjet kan være flyttet, er det muligt, at (nogle af) pletterne har været helt eller delvist beskyttet mod direkte afvaskning, fx kan pletterne på vrangen av regnjakken have været beskyttet mod regnen pga foldning og tildækning med regnjakkens udside. Brystholderen kan ligeledes have været foldet sammen og dækket af hovedet, således at også disse pletter kan have været beskyttet mod direkte afvaskning af flere lag stof og ligets hoved. Selvom sporene således kan have været mere eller mindre beskyttet mod direkte regn, må gennemvædning af stof og høj fugtighed påregnes.

Påvirkning af vand, regn, fugtighed vil alt andet lige tendere i retning af udvaskning af biologisk materiale og dermed fjernelse af sporene. Mængden af evt. deponeret sæd/sekret/blodtypesubstans kan derfor meget vel være mindre på undersøgelsestidspunktet end da det blev deponeret på gerningstidspunktet.

Det er i bilag 3 [erklæringen av 16. februar 1977] under A-1 anoraksnor bemærket, at tilsyneladende ikke-blodplettet snor gav en svag reaktion med anti-A, men meget svagere end a og b (dvs. de synligt blodplettede områder).

Dette kunne skyldes en uspecifik binding af anti-A til fibrene i stoffet (selve tekstilet), en bakteriel tilsmudsing på det valgte sted eller udsivning i den fugtige snor af spormateriale (blodtypesubstans fra sæd) fra den oprindelige plet. Hvis pletten primært - som det er bemærket i det oplyste - er deponeret som en blanding af blod og sæd, vil blodtypesubstans fra sæden primært være koncentreret samme sted som blodet. Farvningen af pletten skyldes det tilblandede blods indhold af røde blodlegemer og det røde blodfarvestof hæmoglobin, som vil bindes til stoffets fibre og derfor er meget vanskelig at vaske bort. Blodtypesubstans fra sædvæske er derimod vandopløselig og vil derfor i en fugtig snor diffundere (trækkes væk som i en væge) bort fra pletten. Der vil derfor godt kunnet påvises blodtypesubstans i en vis afstand fra pletten, men i lavere koncentration end på udgangsstedet. De fundne reaktioner i plettet og ikke-plettet stof på anoraksnoren kan derfor meget vel passe med det i sagens akter oplyste om forholdene på gerningsstedet. Med hensyn til regnens betydning for evt. bakterievækst på klæderne ved de lave temperaturer henvises til mikrobiologisk ekspertise.

Sammenfattende bedømmelse af de ovenfor nævnte forhold

Under hensyntagen til, at:

- der ved de retsserologiske undersøgelser ikke er nævnt positive holdepunkter for bakterieforurening, selv om dette var en kendt teoretisk mulighed for fejkilde til typesubstans

- de fundne blodtypeserologiske reaktioner ved den retsserologiske undersøgelse var kraftige og utvetydige med alle de typebestemte materialer

- det kan antages, at de typebestemte materialer har været fysisk adskilte i fem områder

- specielt vaginalsekretet må have været adskilt fra de øvrige materialer under meget forskellige ydre betingelser og i hvert fald i starten ved højere temperaturer

- sporene på tøjet har været opbevaret ved lave temperaturer

anser jeg det ikke for sandsynligt, at de fundne serologiske reaktioner skyldes bakterieforurening.

Bakterieforurening med en A substansproducerende bakteriestamme er en kendt teoretisk og derfor mulig fejlkilde, som ikke med sikkerhed kan udelukkes, men der er i den konkrete sag ikke fundet tegn på/positive holdepunkter for bakterieforurening af de undersøgte materialer.

Jeg anser det derfor for overvejende sandsynligt, at de påviste reaktioner skyldes human blodtypesubstans af type A.

Under henvisning til det foran anførte, skal jeg besvare de stillede spørgsmål således:

Ad) Sp. 1

Jeg anser det ikke for sandsynligt, at påvisning af blodtypesubstans A i sekret fra Cs vagina, blodplet på regnjakken og på BH-koppen skyldes fejlagtige typeresultater forårsaget af forurenende bakterier.

Ad) Sp. 2

Under hensyntagen til temperaturerne på åstedet anser jeg det ikke for sandsynligt, at bakterievækst i materialerne fra de fem adskilte områder skulle have udviklet sig i en sådan grad, at de ligeværdigt skulle have forårsaget fejlagtige typeresultater i de fem materialer, specielt ikke når det tages i betragtning, at temperaturforholdene i vagina på liget formentlig i et vist tidsrum har været væsentligt gunstigere for vækst af bakterieforurening end på de øvrige steder.

Ad) Sp. 3

Der er foretaget blodtypebestemmelse d. 15-05-2002 på blodprøve fra A i blodbanken på Ullevål sykehus. Af svaret fremgår, at han fandtes at tilhøre blodtype AB Le (a+b-). Spytprøve fra A undersøgt i 1978 i forbindelse med drabet på B v/ prosektor Halldis Lie (originalsvaret ikke indeholdt i sagsmappen, men gengivet i advokat Tore Sandbergs skrivelse til ovl. Hans-Erik Heier s. 3) viser, at han må være af blodtype O eller ikke-udskiller. De to uafhængige undersøgelser af blod og spyt fra A stemmer overens og viser med stor sikkerhed, at A tilhører typen: ikke-udskiller. A udskiller således ikke blodtype A substans i sine sekreter. Den påviste blodtype A substans i sædpletterne og vaginalsekretet kan derfor ikke antages at hidrøre fra A.

Ad) Sp. 4

Det er af to uafhængige, professionelle undersøgere påvist sædceller i flere prøver udtaget fra offerets vaginalsekret fx i obduktionserklæringen beskrevet som «ganske vel bevarte spermier. Det sees også endel degenerert spermier uten hale». Der kan derfor ikke antages at være usikkerhed mht spørgsmålet. Der er med sikkerhed påvist sæd i offerets vaginalsekret.»

(252) Den sakkyndige utredningen er forelagt for Den rettsmedisinske kommisjon som i uttalelse av 30. mai 2003 uttaler at kommisjonen «anser overlæge Henning Sørensen velkvalifisert for det oppdrag han har fått». Om den sakkyndige uttalelsen uttales det at kommisjonen «har ikke funnet grunnlag for bemerkninger til sakkyndigrapporten. Afdelingsleder Morling har utdypet sin vurdering av den sakkyndiges besvarelse av mandatets pkt 1». I denne uttalelsen fra Morling heter det:

«Så vidt jeg har forstået fremsendte Høyesteretts Kjæremålsutvalg til Henning Sørensen bl.a. kopier af de serologiske undersøgelser, en række af sagens akter samt fire spørgsmål.

Jeg vurderer, at Sørensens udtalelse er rimelig og dækkende for så vidt angår de rettsserologiske spørgsmål. Fordi Sørensens udtalelse besvarer spørgsmål 1 på en måde, som måske kan være vanskelig at forstå, uddyber jeg min vurdering ganske lidt:

Sørensen summerer en række vurderinger i 'Sammenfattende bedømmelse af de ovenfor nævnte forhold' ... således:

- '... anser jeg det ikke for sandsynligt, at de fundne serologiske reaktioner skyldes bakterieforurening.'

- 'Bakterieforurening med en A substansproducerende bakteriestamme er en kendt teoretisk og derfor mulig fejlkilde, som ikke med sikkerhed kan udelukkes. Men der er i den konkrete sag ikke fundet tegn på/positive holdepunkter for bakterieforurening af de undersøgte materialer.'

- 'Jeg anser det derfor for overvejende sandsynligt, at de påviste reaktioner skyldes human blodtypesubstans af type A.'

Vurdering af Sørensens besvarelse af Høyesteretts Kjæremålsutvalgs fire spørgsmål:

Spørgsmål 1. Spørgsmålets første led er direkte besvaret. Spørgsmålets andet led '... og særlig om dette i tilfelle kan skyldes forurensende bakterier' er ikke besvaret her. Spørgsmålet er imidlertid indirekte besvaret ..., idet Sørensen skriver, at

'Bakterieforurening med en A substansproducerende bakteriestamme er en kendt teoretisk og derfor mulig fejlkilde, som ikke med sikkerhed kan udelukkes. Men der er i den konkrete sag ikke fundet tegn på/positive holdepunkter for bakterieforurening af de undersøgte materialer.'

Herudover har jeg ingen bemærkninger til den sagkyndiges vurdering.

Spørgsmål 2. Jeg har ingen bemærkninger til den sagkyndiges vurdering.

Spørgsmål 3. Jeg har ingen bemærkninger til den sagkyndiges vurdering.

Spørgsmål 4. Jeg har ingen bemærkninger til den sagkyndiges vurdering.

Så vidt jeg kan se, er der i den sagkyndiges vurdering ikke nye forhold, som ændrer vurderingen af de retsserologiske fund i sagen.»

(253) Spørsmålet blir etter dette om saken kan tillates gjenopptatt under henvisning til at de nye sakkyndige erklæringene oppfyller vilkåret i straffeprosessloven §391 nr. 3 om at det «opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse». Som tidligere nevnt følger det av rettspraksis at nye sakkyndige erklæringer har vært ansett som nye bevis, selv om de ikke er basert på nytt materiale, jf. Rt-2001-1521 på side 1538. Nye sakkyndige vurderinger som bare har karakter av evaluering av tidligere sakkyndiges uttalelser, vil også kunne anses som nye bevis, i alle fall hvis evalueringene er basert på ny innsikt som har alminnelig faglig tilslutning.

(254) I vår sak er det et sentralt spørsmål om den påviste blodtypesubstans A kan skyldes bakterieforurensning, og i den sammenheng hvilken betydning temperatur- og værforhold kan ha hatt. Ved vurderingen av om de sakkyndige vurderingene som nå foreligger representerer et nytt bevis, er det et viktig utgangspunkt at blodtypebeviset også stod sentralt under hovedforhandlingen, og at de siterte uttalelsene fra Rettsmedisinsk institutt fra 1977 også forelå da. Prosektor Lie forklarte seg som sakkyndig. Som rettsmedisinsk sakkyndig møtte også assisterende overlege Arne Ødegaard ved Regionsykehuset i Trondheim, som deltok i obduksjonen. Videre deltok overlege Knut Halvorsen ved Haukeland sykehus. Aktors notater viser at det ble stilt en rekke spørsmål om blodtypebeviset. Det må dermed legges til grunn at det kom fram at den statistiske sannsynligheten for at den antatte sæden kunne stamme fra andre enn A var svært høy.

(255) Aktors notater viser videre at de sakkyndige Lie og Halvorsen gav uttrykk for betenkeligheter ved å anvende sekret fra vagina for å bestemme blodtype. Dette fremgår for øvrig uttrykkelig av Lies brev av 24. oktober 1977 som er sitert foran. Og ifølge notatene skal Lie ha forklart at hun mente at hennes andre uttalelse var gitt på grunnlag av en muntlig henvendelse, og aktor har notert at hun «hele veien [hadde] vært betenkt ved å typebestemme sæd fra vagina». Notatene fra overlege Halvorsens forklaring indikerer dessuten at han stilte spørsmål ved om det overhodet var påvist sæd, men at han «naturligvis [bøyde seg] for at to sakkyndige har funnet sæd». Halvorsen hadde også vist til en sak hvor man hadde tatt feil i så måte.

(256) De uttalelsene som Tore Sandberg etter lagmannsrettens kjennelse har innhentet fra avdelingsoverlege Heier og professor Melby, fokuserer særlig på betydningen av lave temperaturer og betydelig nedbør for mulig bakteriell forurensning. Til dette bemerkes at det også under etterforskningen ble innhentet detaljerte opplysninger om de meteorologiske forhold etter drapet. Disse opplysningene ble lagt fram for lagmannsretten - noe som viser at de ble oppfattet som viktige også i 1981. Aktors notater fra overlege Halvorsens forklaring viser dessuten at temperaturens betydning var et tema under hovedforhandlingen, og at man opererte med temperaturer mellom 2,8 og 10 grader celsius som er nærmest identisk med de temperaturopplysningene Sandbergs henvendelse til Heier og Melby er basert på. De sakkyndige i 1981 hadde samme opplysninger om temperatur som Heier og Melby, og dermed samme mulighet som dem for å vurdere temperaturens betydning.

(257) De sakkyndige uttalelsene fra avdelingsoverlege Heier og professor Melby gjelder kort sagt tema som også stod sentralt under hovedforhandlingen. Og etter det utvalget kan se, representerer deres erklæringer utelukkende en mer detaljert drøftelse av de samme temaene som var aktuelle under hovedforhandlingen uten at drøftelsen bygger på ny faglig innsikt. Det kan derfor synes tvilsomt om deres erklæringer er «nytt bevis».

(258) Den sakkyndige erklæringen fra overlege dr.med. Henning Sørensen kan etter utvalgets vurdering ikke regnes som «nytt bevis». Som utvalget kommer tilbake til har denne erklæringen gitt et viktig bidrag til å forstå betydningen av de biologiske bevis som ble fremlagt under hovedforhandlingen, og hvilke forklaringer som da kan ha vært gitt av de sakkyndige. Ved sitt inngående kjennskap til og erfaring med rettsserologiske undersøkelser har Sørensen kunnet forklare bevissituasjonen i 1981. Denne forklaringen er basert på kunnskap man hadde i 1981, men som til en viss grad har gått tapt i dag. Det vises til Den rettsmedisinske kommisjons uttalelse av 22. november 2002, og afdelingsleder dr.med. Morlings uttalelse til Sørensens sakkyndige erklæring hvor det heter at «[s]å vidt jeg kan se, er der i den sagkyndiges vurdering ikke nye forhold, som ændrer vurderingen af de retsserologiske fund i sagen».

(259) Under noen tvil har kjæremålsutvalget etter dette kommet til at de nye sakkyndige erklæringene ikke gir grunnlag for gjenopptakelse med hjemmel i straffeprosessloven §391 nr. 3.

(260) Spørsmålet blir dermed om det er grunnlag for gjenopptakelse med hjemmel i straffeprosessloven §392 annet ledd fordi «særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny». Om dette vurderingstemaet vises det til hva som er uttalt tidligere.

(261) En isolert vurdering av As forklaringer sammenholdt med noen av de funn som ble gjort, kan tale for at han er dømt med rette. Kjæremålsutvalget viser særlig til forklaringen om at han knyttet det ene ermet rundt Cs hals og stappet det andre inn i munnen. Under den senere rekonstruksjonen demonstrerte han hvordan dette ble gjort. Men troverdigheten svekkes av de uoverensstemmelsene mellom forklaringene og andre funn som ble gjort og som er påpekt foran.

(262) Tilståelsens troverdighet vil likeledes svekkes dersom det finnes holdepunkter for at A direkte eller indirekte ble tilført opplysninger som gjorde det mulig å forklare seg om detaljer ved drapet selv om han ikke har utført det. I denne sammenheng vises det til at etter at politiet 14. oktober 1980 gjenopptok avhørene, var det først i det syvende avhøret den 22. oktober 1980 han erkjente drapet. Og forklaringen om hendelsesforløpet, som han senere stort sett gjentok, var vesensforskjellig fra hva politiet inntil da hadde trodd. I åstedsrapporten fra politibetjentene Nilsen og Henriksen av 23. februar 1977 heter det således:

«Vi har ingen reelle holdepunkter med hensyn til på hvilken måte og i hvilken retning C kom inn i området hvor hun senere ble funnet som lik. Det er imidlertid grunn til å tro at hun selv har løpt inn i området - trolig i et forsøk på å komme unna gjerningsmannen. Det er videre etter vår mening sannsynlig at hun er kommet i retning fra den gruslagte plassen på vestsiden av industribygget, og har løpt ned skråningen og frem til stedet hvor den venstre joggeskoen ble funnet. Joggeskoen sto i en slik stilling at det kunne virke som om den personen som fulgte etter C, tråkket baktil på skoen slik at den ble stående igjen slik den ble funnet. Gjerningsmannen fikk tak i C umiddelbart etter og fikk fjernet klærne hun var iført på underkroppen. Det er videre grunn til å tro at hun fikk kjempet seg løs og at hun igjen forsøkte å unnvike, men at hun ble overmannet, voldtatt og drept på det stedet hun senere ble funnet som lik.»

(263) Her er det kort sagt svært lite som gjenfinnes i As forklaring. Dette kan i seg selv gi en sterk indikasjon på at han forklarte seg om noe selvopplevd.

(264) I tilknytning til denne åstedsrapporten kan det også nevnes at politibetjent Reitan, som hadde en aktiv rolle som kriminaltekniker i begge sakene, i sin politiforklaring fra mai 2000 forklarer:

«Etter at A hadde avgitt sin forklaring/tilståelse, som var veldig motstridende i forhold til hendelsesforløpet, som var oppgitt som det sannsynlige, fikk vitnet en såkalt 'aha-opplevelse' med tanke på den legden som var fra bygningen og frem til stedet hvor liket var funnet. Han mente at sistnevnte legd var for markert/vegetasjonen var for mye nedtråkket, ut fra at bare to personer hadde løpt strekningen. I ettertid mente han at det stemte bedre med at en person hadde dratt en annen etter seg.»

(265) Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å gå nærmere inn på forholdet mellom As tilståelser og de funn som er gjort. Etter utvalgets vurdering gir denne sammenlikningen isolert sett ikke grunnlag for gjenopptakelse. Men tilståelsens troverdighet må også vurderes i forhold til det blodtypebeviset som forelå. I denne sammenheng gjentar utvalget konklusjonen i prosektor Lies sakkyndige uttalelse fra 24. oktober 1977 hvor det heter:

«I 'C-saken' er det påvist substans av blodtype A i vaginalsekretet. Det er derfor mest sannsynlig at den påviste sæd stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent.»

(266) For en nærmere forståelse av dette utsagnet, og hva prosektor Lie sannsynligvis forklarte under hovedforhandlingen, gir overlege Sørensens sakkyndige erklæring et viktig bidrag. Som det fremgår av sitatet foran, har han foretatt en detaljert analyse av bevissituasjonen i 1981. På grunnlag av denne analysen konkluderer han med at han ikke anser det «for sandsynligt, at påvisning af blodtypesubstans A i sekret fra Cs vagina, blodplet på regnjakken, snoren til regnjakken og på BH-koppen skyldes fejlagtige typeresultater forårsaget af forurenende bakterier». Og avslutningsvis i konklusjonen på spørsmål 3 konkluderer han med at den «påviste blodtype A substans i sædpletterne og vaginalsekretet kan derfor ikke antages at hidrøre fra A».

(267) Konklusjonen blir etter dette at det er mest sannsynlig at påvist blodtype A substans ikke kan tilbakeføres til A. Det kan imidlertid ikke utelukkes at påvist substans skyldes bakterier. Dersom dette skulle ha vært tilfellet, er gjerningsmannens blodtype ukjent. Kjæremålsutvalget finner etter dette at det strafferettslige beviskravet klart ikke var oppfylt med mindre det biologiske materialet stammer fra andre enn drapsmannen.

(268) Etter kjæremålsutvalgets vurdering fremstår det som uten rot i virkeligheten at C skulle være voldtatt og drept av forskjellige personer. Under rettsbelæringen antydet imidlertid lagmannen av eget tiltak at sæden kunne stamme fra et samleie med en «gammelkjæreste» samme søndag. Det er opplyst at dette ikke hadde vært tema under bevisførselen, og lagmannens antydning, synes dessuten svært lite sannsynlig. Dette er påtalemyndigheten enig i. Utvalget nevner i denne sammenheng at på bakgrunn av politiforklaringene fra hennes omgangskrets, fremstår det som uklart hvem denne gammelkjæresten i tilfelle skulle være, og enda mer uklart om det den aktuelle søndagen befant seg en gammelkjæreste i Trondheim. Med det inntrykket utvalget har fått av Cs holdning til seksuell omgang, blant annet gjennom hennes egne dagboknotater, fremstår det dessuten som svært lite sannsynlig at hun denne søndagen skulle ha gjennomført samleie med et helt nytt mannlig bekjentskap.

(269) Etter utvalgets vurdering er det etter dette sterke holdepunkter for at det biologiske materialet stammer fra drapsmannen.

(270) Selv om analysemetodene ikke var like utviklet på 1970-tallet som i dag, må det biologiske beviset tillegges stor vekt i det totale bevisbildet. Ved lagmannens antydning om at C den aktuelle dagen kunne ha hatt samleie med en gammelkjæreste, kan lagretten ved bevisvurderingen ha kommet i skade for å legge for lite vekt på at blodtypebeviset med styrke talte mot at A var gjerningsmannen. Da beviskravet i en straffesak er at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har kjæremålsutvalget etter dette kommet til at særlige forhold gjør at dommen fremstår som så tvilsom at vilkårene for gjenopptakelse i straffeprosessloven §392 annet ledd er oppfylt. Saken vil etter dette bli tillatt gjenopptatt.

(271) På denne bakgrunn er det ikke nødvendig å gå inn på de øvrige omstendigheter og bevis som er påberopt i denne saken.

(272) Vurdering av bevismaterialet i B-saken

(273) Det viktige bevismaterialet i denne saken var As gjentatte tilståelser sammenholdt med de funn som var gjort på fornærmede og på åstedet. Troverdigheten av tilståelsene er her det sentrale for spørsmålet om gjenopptakelse. Kjæremålsutvalget drøfter først anførselen om at det er betydelige sprik mellom de ulike forklaringene, og at dette skal vise at man står overfor fantasi og ikke virkelighet.

(274) Det er riktig at de funn som er gjort, ikke minst hvor B ble funnet, viser at sentrale deler av As første forklaringer er uriktige. Men det er velkjent at en siktet på et tidlig stadium av etterforskningen gir forklaringer som vedkommende senere går tilbake på. Denne utviklingen viser dermed ikke i seg selv at senere versjoner er produkt av vedkommendes fantasi. Om forklaringene i den første fasen bemerkes det for øvrig at selv om de var sammenfallende ved at han hadde fulgt etter B over broen, skjedde det samtidig en gradvis utvikling med hensyn til hva han hadde gjort med henne etter overfallet. I forklaringen søndag kveld 9. oktober og natt til mandag 10. oktober 1977 forklarte han ikke noe om hva han hadde gjort med henne etter angrepet på broen, mens han i forklaringen tirsdag 11. oktober sa at han vippet henne utfor skråningen i området ved brokaret. Det siste ble gjentatt i den skriftlige forklaringen lørdag 15. oktober, og det var først søndag 16. oktober han forklarte at han hadde gått ned til henne og dratt henne fram til elvebredden.

(275) Disse forklaringene inngår selvsagt i totalvurderingen av de senere forklaringene. Men da det som nevnt er relativt vanlig at en siktet endrer forklaring, har utviklingen fra første til annen fase normalt underordnet betydning for troverdigheten av senere forklaringer.

(276) Utviklingen har derimot betydning på en annen måte: I sin politiforklaring i 2000 i forbindelse med gjenopptakelsessaken uttaler han at forklaringene ikke var påvirket av avislesning. Utvalget har likevel vurdert om det finnes holdepunkter for at han kan ha vært påvirket av avislesning. For dette spørsmålet er de første forklaringene av interesse: I en politiforklaring 14. oktober 1977 forklarte han at han fredag 7. oktober leste Adresseavisen før pågripelsen. Av en artikkel denne dagen, hvor det i ingressen opplyses at B var funnet «drept ved elvebredden like ovenfor Stavne bro», fremgår det av den påfølgende teksten at hun «lå ved elvebredden, ca. 200 meter ovenfor Stavne bro». Det var også inntatt et stort oversiktsbilde som relativt nøyaktig viste hvor hun var funnet. Da han i første fase plasserte B relativt langt fra dette stedet, viser dette at han i tilfelle må ha lest avisen svært overflatisk dersom avisartikkelen var kilden for hans første utpeking av åsted.

(277) Det er også noen mindre forskjeller mellom hans senere forklaringer og påvisninger under rekonstruksjonene - for eksempel at han lenge hevdet at han hadde samleie før han kastet buksen og trusen i elven, og at han i sin siste politiforklaring forklarte at han ikke hadde hatt sædavgang inne i B, mens han tidligere forklarte det motsatte. Begge deler er imidlertid forhold det er lett å huske feil om, og de svekker svært lite troverdigheten av hans forklaring. I denne sammenheng bemerkes for øvrig at på direkte spørsmål fra Tore Sandberg har professor dr.med. Olav A. Haugen, som obduserte B, i en erklæring av 24. mai 2000 uttalt at når vagina først ble undersøkt ca. fem døgn etter antatt samleie, kan manglende påvisning av sædceller «verken avkrefte eller bekrefte at det har skjedd sædavgang i vagina». Afdelingsleder dr.med. Niels Morling har i uttalelse av 3. mars 2001 sluttet seg til denne uttalelsen.

(278) Totalinntrykket av tilståelsene og påvisningene er at det bare er mindre avvik i forhold til hva politiet på grunnlag av sine undersøkelser antok som sannsynlig hendelsesforløp. Det er to forskjeller av betydning mellom hva han påviste under rekonstruksjonen og de slutningene politiet hadde trukket:

(279) For det første hadde han ved begge anledningene plassert B på motsatt side av flaggstengene i forhold til hvor politiet på bakgrunn av sine funn mener at hun ble lagt ned. Men når drapet skjedde midt på natten, må det være lett å ta feil av denne plasseringen.

(280) Videre påviste han under rekonstruksjonen 24. oktober 1977 et sted som ligger ca. 20 meter vest for det stedet hvor politiet antok at overfallet fant sted. Men her er utvalget enig med Tore Sandberg i at det er mye som kan tale for at den furen i graset som politiet antok kunne skyldes at B hadde rullet ned skråningen, har andre forklaringer - særlig at enkelte personer på dette stedet har tatt en snarveg ned til sletten. Det er dessuten, som påpekt, nærmest fullstendig sammenfall mellom hans påvisning og forklaringen 9. november 1977 hvor han forklarte at det var mørkt på overfallsstedet - noe han begrunnet med at han overfalt B «midt mellom to gatelykter».

(281) Med hensyn til sammenfall med politiets undersøkelser fremhever utvalget særlig tre forhold: Under åstedsgranskingen fant politiet en knapp fra Bs veske midt på sletten. Dette samsvarer godt med forklaringen om og påvisningen av at han dro henne over sletten. Videre opplyste han i mange forklaringer og under den siste rekonstruksjonen at han løftet overkroppen hennes noe opp fra bakken før han sparket henne ut i elven. B lå nærmest sidelengs ut i elven, og hennes høyre ben hang fast i en busk. Dette er i godt samsvar med hans forklaringer. For det tredje forklarte han hele tiden at han kastet buksen og trusen i elven. Buksen ble funnet i elven like ved B, mens trusen ble funnet noe lenger ute i elven. Troverdigheten styrkes videre av at han i flere politiforklaringer høsten 1977 forklarte samme versjon med små avvik, og at han i to politiforklaringer et halvt år senere gjentok tilståelsene - på ny med små avvik. Deretter gjentok han tilståelsen under hovedforhandlingens første dag. Dette svekker sterkt muligheten for at man står overfor en drøm eller en oppdiktet forklaring.

(282) Kjæremålsutvalget er på den annen side enig i at det er noe påfallende at han ikke i noen forklaring husket at B hadde en veske, når det viser seg at den hang på en busk ved elvebredden. Men sammenholdt med hva han for øvrig har forklart, svekker dette i liten utstrekning totalinntrykket av hans troverdighet. At gjerningsmannen ved en så alvorlig forbrytelse som den foreliggende kan komme til å overse dette, er forståelig.

(283) I forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen har Tore Sandberg stilt professor dr.med. Olav A. Haugen, som foretok obduksjonen, spørsmål om skadene i hodet og halsregionen er forenlige med As forklaring. I uttalelse av 24. mai 2000 uttaler Haugen at skadene er «vel forenlig med å kunne være fremkommet på en slik måte som A har beskrevet». Og Haugen svarer nei på spørsmål om noen av skadene er uforenlige med hans forklaring.

(284) At As forklaringer er basert på drømmer, slik han ved flere anledninger hevdet, kan man etter utvalgets vurdering se bort fra. Dette forutsetter dels at han var i stand til å drømme om en drapshandling som nærmest i alle detaljer stemmer med politiets funn, og at han deretter har vært i stand til å huske og gjenfortelle drømmen detaljert over lang tid. Om denne teorien kan det for det første vises til uttalelsene fra de rettspsykiatrisk sakkyndige under saken, overlege Hegrenæs og politilege Horneman:

«De opplysninger han har gitt i drøms form er imidlertid så detaljerte og konkretiserte når det gjelder handlingsutførelse, tids- og stedsangivelse og iakttagelse for øvrig, at man får inntrykk av at observanden under beretningen forlater drømmen og forteller fra virkeligheten.

Det antas å være lite sannsynlig at angivelser av så stor nøyaktighet, detaljrikdom og konkrete faktiske forhold kan være forenlig med en drøms opplevelse.»

(285) Det kan også vises til en politiforklaring fra overlege Føreland, spesialist i døvepsykiatri, som er avgitt i juni 2000. Hun fungerte som sakkyndig under begge hovedforhandlingene, og har uttrykt sterk skepsis til hvordan sakene ble administrert. Om forholdet mellom As forklaringer og drømmer uttaler hun:

«På spørsmål om vitnet har noen formening om det at A enkelte ganger avga forklaring og detaljer fra saken begrunnet ut i fra at han hadde drømt, sier vitnet at dette har hun ingen tro på. Det er helt på det rene at han ikke er 'sanndrømt'. Det at A forklarte seg om detaljer, tilsier at han enten måtte ha vært til stede da hendelsene skjedde, eller at han ble fortalt hva han skulle si. Vitnet vil også legge til at hun ikke er sikker på om A la eller legger samme betydning i begrepet 'drøm' som en hørende gjør.»

(286) Dette bringer vurderingen over i anførselen om at politiet direkte og indirekte skal ha overført opplysninger til A. Kjæremålsutvalget holder foreløpig utenfor den tvil om tilståelsens troverdighet som nå har oppstått ved at de biologiske bevis i C-saken er funnet å være et særlig forhold som medfører gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd.

(287) På bakgrunn av de opplysningene som knytter seg til B-saken, kan det etter utvalgets vurdering ikke legges til grunn at overføringen har skjedd i et omfang som har betydning for tilståelsenes troverdighet: As første tilståelse om at han hadde overfalt og drept B på det stedet som senere er lagt til grunn, ble gitt søndag 16. oktober 1977. Selv om denne forklaringen ikke i alle detaljer er identisk med hva han senere forklarte og påviste, er det som nevnt tale om små avvik som kan ha sin naturlige grunn i at han, på samme måten som alle andre, etter hvert har husket nye detaljer eller har gjort seg skyldig i feilerindring. Fra dette tidspunktet er det ikke tale om noen utvikling i hans senere forklaringer. Kjæremålsutvalget viser videre til politibetjent Hjertaas' egenerklæring fra dette avhøret som er sitert foran. Her opplyses det at A forklarte hele hendelsesforløpet «omgående med sine egne ord, uten at spørsmål ble stilt». Det har ikke kommet fram noe som indikerer at denne protokollasjonen er uriktig. Tvert om bestyrkes den av at Hjertaas deretter opplyser at den videre protokollasjonen inneholder «en del detaljer og gjentagelser som delvis kom etter spørsmål».

(288) Med sikte på spørsmålet om politiet ved denne anledningen bevisst gav A sentrale opplysninger fra åstedet, viser utvalget til at allerede i forklaringen søndag 16. oktober 1977 forklarte han at han ikke helt kunne huske hvordan han etter samleiene «dro henne ned skråningen til elva. Han løftet henne litt opp med sin venstre hand for å kaste henne på elva, men han måtte hjelpe til med det ene benet». Det er vanskelig å forestille seg hvordan han skulle være i stand til å forklare seg om denne detaljen, som stemmer svært godt med hvordan B var etterlatt, med mindre politibetjent Hjertaas gikk svært langt i retning av å gi ham konkrete opplysninger om hvordan B ble funnet. Det kan ikke legges til grunn at en erfaren politibetjent som Hjertaas opptrådte på denne måten. Denne detaljen svekker derfor sterkt sannsynligheten for at man står overfor en uriktig tilståelse.

(289) Det vises videre til at politiforklaringene inneholder flere eksempler på at opplysninger fra åstedet og om andre forhold var et tema mellom A og de politibetjentene som foretok avhørene. Fra avhøret søndag formiddag 9. oktober har politibetjent Aarthun protokollert at A «var nå interessert i hva slags opplysninger politiet sitter inne med. Han fikk forklart at politiet har mange opplysninger, men at han på det nåværende stadium ikke kan bli kjent med disse.» Og da han innrømmet drapet overfor Aarthun, er det protokollert:

«Han vil nå fortelle hvordan han drepte B: 'Ja, jeg drepte henne, men det er foreløpig, hvor er stedet, der eller der?'

Siktede ble da gjort kjent med at politiet vet det, men at politiet ikke ønsker å fortelle dette til siktede nå. Han må først fortelle det selv, da vil politiet si om de er enig eller ikke.»

(290) Rekonstruksjonen 24. oktober illustrerer også at politiet forsøkte å unngå påvirkning. Han ble da først bedt om å påvise blotterstedene. Da dette var unnagjort, ble han spurt «om han hadde noe annet å vise i samme område». Og han påviste da et overfallssted som lå ca. 20 meter vest for det stedet hvor politiet trodde at B hadde blitt rullet ned skråningen. Dette stedet gjentok han for øvrig i sin politiforklaring 9. november 1977.

(291) Protokollasjonene inneholder også eksempler på at han ble konfrontert med konkrete opplysninger. Som eksempel nevnes at under sine forklaringer hadde A ikke vært i stand til å opplyse hva slags jakke B hadde på seg. Under et avhør 8. november tok Hjertaas dette på ny opp med ham, men under henvisning til at det var for mørkt kunne han ikke si hva slags jakke hun hadde eller hvordan den så ut. Deretter er det protokollert at han «ble gjort kjent med at B hadde på seg en regnjakke med hette og at det i hetta var snor».

(292) Under politiforklaringen i mai 2000 i forbindelse med gjenopptakelsessaken fremsetter A en rekke beskyldninger om uprofesjonell opptreden fra Hjertaas' side - ikke minst at Hjertaas skal ha «lært [ham] hva han skulle fortelle». Som et eksempel på opplysninger han angivelig fikk fra Hjertaas nevner han at «politiet på tilsvarende måte, lærte ham hvor flaggstangen sto i forhold til drapsstedet». Denne beskyldningen kan med stor grad av sikkerhet tilbakevises: Hadde den vært riktig, er det påfallende at A ved begge rekonstruksjonene plasserte åstedet på motsatt side av flaggstengene i forhold til hva politiet hadde basert seg på.

(293) Totalinntrykket er at det dels gjennom protokollasjonene, og dels gjennom samtidige egenerklæringer, fremgår hva A forklarte av seg selv, hva han ble konfrontert med, og hvilke opplysninger han fikk. Protokollasjonene taler mot at hans opplysninger er basert på kunnskap han direkte eller indirekte fikk fra politiet. Politibetjent Hjertaas har for øvrig i sin politiforklaring fra mai 2000 opplyst at A også kom med detaljer som Hjertaas ikke var kjent med. Disse viste seg etter hvert å stemme med faktiske forhold.

(294) Den påberopte økte kunnskap om falske tilståelser og ubevisst overføring av kunnskap i avhørssituasjonen endrer ikke totalinntrykket. Falske tilståelser var velkjent også i 1977 - noe som blant annet illustreres av riksadvokat Kjerschows artikkel om emnet i Rt-1933-1 , som er påberopt av forsvarerne. Og på begynnelsen av 1960-tallet ble det avsagt frifinnende dom i en drapssak i Bergen selv om det forelå tilståelse. Derimot har man nok etter hvert fått mer innsikt i faren for ubevisst overføring av kunnskap i avhørssituasjonen. Denne generelle innsikten må imidlertid anvendes i forhold til de konkrete omstendighetene i den enkelte saken - noe som er gjort foran.

(295) Etter utvalgets vurdering er det heller ikke for øvrig - i de opplysningene som direkte gjelder B-saken - belegg for at tilståelsene taper troverdighet fordi politiet skal ha utøvd press eller opptrådt på en uheldig måte. I kjæremålet er særlig politibetjent Aarthuns opptreden trukket fram, og det anføres at han skal ha opptrådt klanderverdig også i andre større kriminalsaker. Om denne anførselen bemerker utvalget at allerede mandag 10. oktober overtok politibetjent Hjertaas ansvaret for avhørene. Aarthun mottok riktignok As første generelle innrømmelse av å ha begått drap, men de detaljerte tilståelsene var det Hjertaas som mottok. Det er ikke lagt fram et eneste konkret eksempel på saker hvor Hjertaas skal ha opptrådt på en uheldig måte ved avhør, men utelukkende påberopt avhør som er foretatt av andre polititjenestemenn. Aarthuns rolle kommer utvalget tilbake til.

(296) Politibetjent Hjertaas, som i 1977 var 44 år gammel, hadde erfaring fra tidligere alvorlige straffesaker, og hans faglige dyktighet synes å ha vært en del av årsaken til at han etter søndag 9. oktober overtok ansvaret for avhørene. Dette er i seg selv en sterk indikasjon på at avhørene ble gjennomført på et høyt politifaglig nivå - noe også protokollasjonene tyder på. Påstandene om at han skal ha skreket under avhørene, har han selv tilbakevist, og det finnes heller ikke belegg for dem. Tvert om gir hans kolleger ham skussmål for å være rolig, tålmodig og saklig. Politibetjent Sørforsli, som fungerte som tolk, har derimot for sin del bekreftet at han selv tok kraftig i ved en anledning hvor han mente A løy. Men dette rokker ikke ved troverdigheten av As tilståelser i B-saken.

(297) Politiet kan heller ikke bebreides for at det i B-saken ble foretatt mange avhør etter pågripelsen fredag 7. oktober, og at A flere ganger ble bedt om å forklare seg om samme forhold. Han innrømmet allerede fredag 7. oktober at han i det aktuelle området den senere tiden før drapet flere ganger hadde blottet seg og befølt utenpå tøyet kvinners kjønnsorgan. Lørdag 8. oktober opplyste A at han hadde 50 til 100 tilfeller av blotting bak seg etter at han flyttet til Trondheim i januar 1976.

(298) I samme avhør forklarte han videre at «hver gang noe går ham imot føler han det slik at han enten må blotte seg eller gå til angrep på kvinner. Det er særlig når han blir ertet han føler det slik.» A forklarte at han ble ertet lørdag kveld, og politiet hadde på et tidlig tidspunkt opplysninger om at han denne kvelden forsøkte å oppnå samleie med en kvinnelig beboer på hybelhuset, men blitt avvist. Når han allerede søndag kveld innrømmet drapet av B overfor politibetjent Aarthun, og etter midnatt gjentok og utdypet dette overfor politiførstebetjent Stedje, var det klart at politiet måtte fortsette avhørene av ham. Og da han søndag 16. oktober gav den nye versjonen som stort sett var i samsvar med politiets funn, måtte politiet fortsette avhørene, dels for å kontrollere troverdigheten av tidligere forklaringer, og dels for å få et mer nøyaktig helhetsbilde av hva som hadde skjedd.

(299) At A er døvstum, reiser selvsagt spørsmålet om det kan ha oppstått misforståelser i kommunikasjonen. Det innledende avhøret fredag 7. oktober hvor det ifølge avhørsrapporten kun fremkom at han interesserte seg for saken om C, gjennomførte Aarthun uten tolk. Men fra og med fredag ettermiddag deltok politibetjent Sørforsli, og fra og med søndag 9. oktober om ettermiddagen var også døveprest Wetlesen til stede ved en del avhør. Wetlesen, men ikke Sørforsli, var til stede ved erkjennelsene av drapet av B overfor Aarthun og Stedje. Wetlesen var også til stede under hele avhøret tirsdag 11. oktober da A innrømmet overfallet overfor Hjertaas, og han var til stede torsdag 14. oktober da A nektet for å ha begått drapet. Fredag 14. oktober og lørdag formiddag 15. oktober fungerte Sørforsli som tolk, mens Wetlesen fungerte lørdag 15. oktober om kvelden. Da A søndag 16. oktober gav sin første detaljerte tilståelse av drapet, var Sørforsli tolk, og ved gjentakelsen av tilståelsen mandag 17. oktober om kvelden, var begge til stede. Under de påfølgende avhørene høsten 1977 synes Sørforsli å ha vært tolk ved samtlige avhør med ett unntak hvor Wetlesen fungerte. Ved Stedjes avhør 18. og 19. april 1978 synes det ikke å ha vært tolk ved det første avhøret, men ved det andre og mest detaljerte avhøret var Wetlesen til stede. Forsvareren var til stede ved begge disse avhørene. Ved begge rekonstruksjonene fungerte Wetlesen som tolk. Under hovedforhandlingen fungerte hovedprest for døve, Gudmund Dueland, og bestyrer Odd Lillehaug som tolk.

(300) Den forklaringen dommen bygger på, er gitt ved flere anledninger og med fire forskjellige tolker til stede. Selv om en tolk skulle misforstå ved en anledning, tilsier det store antallet gjentakelser med forskjellige tolker at muligheten for avgjørende kommunikasjonssvikt i denne saken fremstår som teoretisk. Kjæremålsutvalget kan ikke se at avhør ved tolk rokker ved troverdigheten av tilståelsene. Avhøret under middagen søndag 9. oktober, som ble gjennomført uten tolk, kommer utvalget tilbake til.

(301) Om Sørforsli kan det riktignok anføres at han ikke var autorisert døvetolk - noe han først ble i 1980. Men hans realkompetanse synes å være udiskutabel: Sørforsli vokste opp med to døvstumme foreldre, og allerede som barn lærte han døvespråket. Videre hadde han blitt brukt som tolk av Døveforeningen, og i sin politiforklaring sommeren 2000 gav A ham de aller beste skussmål. Her uttaler han at Sørforsli var en «veldig god tolk, og han forsto alltid hva Sørforsli tolket». Dette støttes også av overlege Førelands politiforklaring hvor hun uttaler at «tolker som selv er oppvokst blant døve, er mye flinkere til å forstå den døves språk og kroppsspråk m.m.»

(302) Den misforståelsen mellom A og døvetolkene som oppstod under de muntlige forhandlingene i Hålogaland lagmannsrett får etter dette ingen betydning for utvalgets vurdering av tolkingen.

(303) Utvalget finner heller ikke belegg for at tilståelsene skyldes As påståtte respekt for autoriteter. Dette underbygges av at han etter å ha tilstått, deretter kunne nekte for drapet, for på ny å tilstå. Videre vises det til hans opptreden før rekonstruksjonen 24. oktober 1977, hvor han fredag 21. oktober nektet å bli med til Stavnebroen selv om han hadde samtykket i det. Det finnes også eksempler på at han nektet å forklare seg, for deretter å ombestemme seg noen timer senere. Disse eksemplene viser at A ikke var noe lydig redskap for politiet, men en person med egne meninger, med vilje til å gjennomføre dem, og som i sin opptreden fulgte sitt varierende humør.

(304) En eventuell gjenopptakelse med hjemmel i straffeprosessloven §392 annet ledd må på denne bakgrunn i tilfelle begrunnes i den tvil om tilståelsens troverdighet som kan ha oppstått ved at dommen i C-saken tillates gjenopptatt. Utvalget gjentar at da B-saken ble pådømt før 1980, er vilkåret for gjenopptakelse strengere enn i C-saken ved at grunnvilkåret er at domsresultatet må være «meget» tvilsomt.

(305) Innledningsvis understrekes det at selv om en siktet eventuelt har avgitt en uriktig tilståelse, innebærer ikke det at også andre tilståelser er uriktige. Utvalget fremhever at uten C-saken hadde vilkåret for gjenopptakelse av B-saken åpenbart ikke vært oppfylt. Betydningen av C-saken må vurderes på denne bakgrunn.

(306) A ble som nevnt innbrakt til politikammeret 7. oktober 1977 i forbindelse med B-saken med status som vitne. Noe ut i avhøret senere samme dag begynte han å snakke om C-saken. Han uttalte at dette var en stygg sak, og at B-saken ikke var bedre. A spurte også om det var brukt kniv, og om det var sikret fotspor. Han var også interessert i om politiet hadde andre spor i de to sakene. Under avhøret fungerte Sørforsli som tolk. A ble avhørt som siktet for blotting og beføling utenpå tøyet av kjønnsorganet til flere kvinner.

(307) Under nytt siktedeavhør søndag 9. oktober, fortsatt med Sørforsli til stede som tolk, ble A sulten i 15-tiden. For vurderingen av troverdigheten av tilståelsene i B-saken, finner kjæremålsutvalget det nødvendig, selv om dette medfører en del gjentakelser, å gå detaljert gjennom det som deretter skjedde.

(308)

Sørforsli gikk ut for å ordne med maten. Ifølge Aarthuns politirapport samme dag skjedde følgende:

«... Da Sørforsli var ute for å gjøre dette, gikk jeg frem til siktede, bøyde meg ned for at han skulle kunne lese på munnen og sa til siktede: 'Kan du høre hva jeg sier nå?' Siktede nikket med hodet og sa 'ja'. Jeg sa da: 'Det er så mye bedre for deg å fortelle sannheten, du vil føle en lettelse etterpå'. Siktede nikket på hodet, han var enig i dette. Jeg sa: 'Jeg tror at du drepte henne, det er vel mye bedre å fortelle det, hvis du har gjort det, vil du ikke fortelle meg hvordan?' Siktede nølte, og jeg gjentok spørsmålet, helt sakte. Han nikket da på hodet og sa: 'Jeg vil fortelle det etter middag'. Jeg sa da: 'Er du enig i at du drepte henne?' Han nikket med hodet og sa: 'Ja'. Jeg sa: 'Vi venter til etter middag, så kan du fortelle hvordan du gjorde det'. Siktede nikket med hodet. Siktede hadde hele tiden på seg sitt høreapparat.»

(309) I det fortsatte avhøret etter middag med tolk til stede benektet A å ha drept B, som han husket navnet på fra avisen. Senere samme kveld forklarte han ifølge rapporten først til Aarthun, og deretter natt til 10. oktober 1997 til Stedje, at han hadde drept B. C-saken er ikke nevnt i rapporten fra avhørene 9. oktober 1977.

(310) Av Aarthuns egenrapport fra 3. november 1980, som er gjengitt tidligere, fremgår det at Aarthun under middagen søndag 9. oktober 1977 spurte om «han hadde drept henne » . Spørsmålet gjaldt B. Etter en del nøling svarte A bekreftende på dette ved å nikke på hodet flere ganger og si «ja». Under selve måltidet spurte Aarthun på ny om A hadde «drept henne » . Han grep da som nevnt en serviett fra Trønderheimen Hotel og Kaffistove og skrev: «1976 C. På Klæbuveien f.a. herberge.» Denne ble oppbevart av Aarthun.

(311) Dersom man ser avhørsprotokollen fra 9. oktober 1977 i sammenheng med Aarthuns egenrapport fra 3. november 1980, erkjente A angivelig begge drapene denne søndagen. Hans tilståelse vedrørende B fremgår av politirapporten senere samme dag, mens erkjennelsen av drapet på C først kom fram i skriftlig form i Aarthuns egenrapport fra 1980. Ifølge denne rapporten forela Aarthun for etterforskningsledelsen hva som hadde skjedd under middagen, men det ble bestemt at B-saken skulle etterforskes først, da denne saken var ferskest.

(312) Da A under den videre etterforskningen forklarte at han var i Selbu natt til søndag 5. september 1976 for å besøke en dame, var det ikke i første omgang naturlig å gå videre med C-saken i forhold til ham. Men da etterforskerne etter at han var dømt for drap og voldtekt av B kom til at drapet kunne ha vært begått søndag kveld eller natt til mandag 6. september, ble etterforskningen gjenopptatt med intense avhør av ham i oktober 1980. I de seks første avhørene nektet han som nevnt for å ha noe med saken å gjøre. Første tilståelse kom onsdag 22. oktober 1980.

(313) Utvalget bemerker at den avhørsteknikken som Aarthun ifølge egenrapport av 3. november 1980 anvendte under de innledende avhørene av A, må sies å være ekstraordinær. Uten døvetolken til stede, og etter først å ha blitt formant til å fortelle sannheten, ble A spurt om han hadde drept « henne ». Dette førte til at A nedtegnet navnet på C og tilføyde Klæbuveien, som er nær åstedet for drapet på C.

(314) Ut fra de biotekniske bevisene har det senere vist seg at As erkjennelse i politiavhør av å ha drept C under den gjenopptatte etterforskningen i oktober 1980, må antas å være uriktig. Spørsmålet er dermed som nevnt hvilken betydning dette får for hans tilståelser i B-saken.

(315) Hvorvidt A overfor Aarthun mente å erkjenne drapet på C søndag 9. oktober 1997, kan ikke etterprøves i dag. Ifølge egenrapporten fra 1980 mente Aarthun å spørre om han drepte B. Dette spørsmålet ble etter hvert besvart med ja. Måten dette skjedde på er imidlertid ikke betryggende: A ble avhørt uten tolk. Spørsmålene startet med at Aarthun i tydelige ordelag uttalte at A hadde drept «henne». Ifølge egenrapporten gjaldt spørsmålet B. Da A flere ganger nikket på hodet og svarte ja, måtte det være nærliggende for Aarthun å forstå svaret slik at det gjaldt B. Da spørsmålet ble gjentatt under selve middagen, skrev A C og Klæbuveien på servietten. Ut fra hva Aarthun la i spørsmålet, måtte dette ha vært svært overraskende - noe som også fremgår av politiavhøret av ham fra 31. mai 2000. Hvorvidt A da var klar over og innforstått med at han «også» hadde drept C, er ikke kommet til uttrykk i avhørsrapporten fra 9. oktober 1977. Det er påfallende at denne helt sentrale erkjennelsen ikke ble tatt inn i rapporten samme dag etter at A hadde fått anledning til å forklare seg med tolk til stede. Politirapporten må forstås slik at tilståelsen under middagen kl 15.00 bare gjaldt B. Utvalget tilføyer at C ikke er nevnt med ett ord i rapporten om avhørene søndag 9. oktober.

(316) Aarthun har i politiavhør 31. mai 2000 presisert at det som A «uttrykte og fortalte under gjeldende avhør, fremsto for vitnet som en klar erkjennelse på at A hadde drept både C og B». Utvalget bemerker at så langt dette også gjelder As angivelige erkjennelse av å ha drept C, er omstendighetene ved avhøret under middagen søndag 9. oktober 1977 slik at det kan være uklart hva A på grunn av sin spesielle situasjon har søkt å gi uttrykk for. Den samme muligheten for eventuelle misforståelser har ikke vært til stede under senere avhør med tolk, hvor avhørers mening om hva A har gjort ikke har kommet til uttrykk. Betydningen av de vesentlige feil under innledningen av etterforskningen begrenses imidlertid for B-saken ved at Hjertaas allerede dagen etter foretok alle avhør av A, og at etterforskningen av C-saken ble nedtrappet. Det er ikke dokumentert irregulære forhold under disse avhørene.

(317) En sammenlikning av tilståelsene viser at det skjedde en utvikling i begge sakene. Men det er en viktig forskjell ved at A, etter at han i B-saken hadde knyttet overfallet til det sannsynlige overfallsstedet, i flere forklaringer beskrev et overfall og en drapshandling som langt på veg var identisk. I C-saken foregikk det derimot en stadig utvikling som klart gikk lenger enn hva som kan betegnes som detaljer. Og selv om man ser bort fra politiets opprinnelige teori om at C løp ut på det jordet hvor hun ble drept, er forskjellen mellom hans endelige tilståelse og politiets funn vesentlig større i C- enn i B-saken. I B-saken tilsier dessuten forskjellene mellom hans forklaring om overfallsstedet og politiets teori om dette, at troverdigheten av tilståelsene styrkes.

(318) Dette reiser spørsmålet om det er forhold ved avhørssituasjonen som kan kaste lys over tilståelsene i de to sakene. Da det var samme politibetjent som foretok avhørene i begge sakene, reiser det spørsmålet om A bevisst kan ha blitt gitt opplysninger på et for tidlig tidspunkt. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er holdepunkter for dette.

(319) Utvalget har merket seg at rekonstruksjonen foregikk på forskjellige stadier i de to sakene. I B-saken hadde han både søndag 16. og mandag 17. oktober 1977 gitt detaljerte og stort sett sammenfallende forklaringer før han deltok i rekonstruksjon mandag 24. oktober, hvor hans påvisninger stort sett var i samsvar med de tidligere og senere forklaringene. I C-saken ble derimot rekonstruksjonen gjennomført 22. oktober 1980 da han gav sin første protokollerte tilståelse, flere år etter at ugjerningen fant sted. Bortsett fra selve overfallet ved bygningen da han angivelig skal ha slått henne bevisstløs, avvek hans påvisninger denne dagen betydelig fra de funn politiet hadde gjort, og den versjonen av hendelsesforløpet som han til slutt gav. I tillegg gjennomgikk hans tilståelser en betydelig utvikling etter rekonstruksjonen.

(320) Da A i B-saken ved sine tidligere blottinger var velkjent på åstedet, kunne ikke rekonstruksjonen gi ham nevneverdig økt innblikk i området. Dette var annerledes i C-saken. Gjennom vitneobservasjoner må det riktignok kunne legges til grunn at han hadde vært i det aktuelle området i september 1976. Men i motsetning til i B-saken bodde han et godt stykke fra åstedet slik at han var langt mindre kjent der enn vest for Stavnebroen. Dermed kan rekonstruksjonen, selv om den ble gjennomført etter mørkets frembrudd, ha gitt ham langt bedre innsikt i området enn han hadde på forhånd. Ved dette kan han ha fått et bedre grunnlag enn han ellers ville ha hatt for å utvikle sine forklaringer fra avhør til avhør.

(321) Allerede under rekonstruksjonen må A ha skjønt at hans opprinnelige avstandsangivelse fra bygningen til det stedet hvor det seksuelle overgrepet fant sted, ikke kunne være riktig. På bakgrunn av ubevisst kroppsspråk og andre forhold fra politiets side kan han ha skjønt at han måtte justere sine forklaringer. Videre kan han ha tolket politiets kroppsspråk slik at detaljer han gav stemte med politiets funn. Dermed kan han ha holdt fast ved vedkommende detalj.

(322) Et sentralt spørsmål er om det kan finnes noen forklaring på at A eventuelt har gitt en uriktig tilståelse om drap i C-saken, mens det motsatte gjelder for B-saken. I denne sammenheng bemerker utvalget at hans situasjon var forskjellig i de to sakene: Ved etterforskningen av B-saken stod han i fare for å bli dømt til en langvarig fengselsstraff kombinert med sikring.

(323) I C-saken var derimot situasjonen forskjellig ved at han allerede var idømt fengsel i 16 år og ti år sikring med full sikringsramme. Frihetsberøvelsens lengde ville på denne bakgrunn bli lite påvirket om han tilstod et ytterligere drap. Og mens hans første innrømmelse av å ha drept B kom to og et halvt døgn etter pågripelsen, ble han i daglige avhør hver virkedag fra og med tirsdag 14. til og med tirsdag 21. oktober 1980 avhørt om C-saken uten å tilstå drapet. Det var først i syvende avhør denne høsten, onsdag 22. oktober, at han tilstod. Hans resonnement kan da ha vært at da han ikke risikerte nevneverdig ytterligere fengselsstraff, kunne han like gjerne tilstå for å få de daglige avhørene overstått.

(324) Kjæremålsutvalget har etter dette kommet til at det ikke er en slik indre sammenheng mellom tilståelsene i de to sakene at gjenopptakelsen av C-saken gjør tilståelsen i B-saken «meget tvilsom». Da A var i Selbu fra 4. til 5. september 1976, ble C-saken ikke forfulgt videre i forhold til ham, selv om hans nedtegning på servietten under middagen 9. oktober 1977 skulle vært oppfattet som en erkjennelse av at han hadde drept C. Etterforskningen i 1977 og 1978 var konsentrert om B-saken, hvor As tilståelser klart fremstod som et selvopplevd forhold. Det er derfor ikke grunnlag for å gjenoppta denne saken med hjemmel i straffeprosessloven §392 annet ledd.

(325) Ut fra dette gir den manglende opplysningen for lagmannsretten om at A angivelig først hadde tilstått C-saken ikke grunnlag for gjenopptakelse med hjemmel i straffeprosessloven §391 nr. 3.

(326) Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Frostating lagmannsretts dom av 18. desember 1981 i straffesak mot A tillates gjenopptatt.

2. For øvrig forkastes kjæremålet.