8 NTB-meldinger fra hovedforhandlingen i Torunn-saken

19. mai 1978

i 26

Trondheim (NTB): Rettssaken i samband med dra­pet på Torunn Finstad begynner i Frostating lagmanns­rett mandag.

En 37 år gammel mann er tiltalt for overlagt drap og voldtekt på den 20 år gamle kvinnen. Han er dessuten tiltalt for 14 tilfeller av utuktig atferd. Disse tilfellene gjelder vesentlig blotting, og har ingen sam­menheng med drapssaken.

Bortimot 50 vitner er innkalt og det er ventet at rettssaken vil ta et par uker. Rettsforhandlingene blir særlig tidkrevende fordi tiltalte er døv, slik at det som sies i retten må oversettes av døvetolk.

Aktor i saken er statsadvokat Mikael Slåtts­veen og forsvarer er advokat Hallstein Pedersen.

Drapet på Torunn Finstad skjedde ved Stavne­brua i Trondheim natt til 2. oktober i fjor. Kvinnen ble funnet fire dager senere etter en omfattende aksjon.

Mannen som er tiltalt for drapet, ble fengslet kort tid etter at forbrytelsen ble oppdaget. Grunnlaget for fengslingen var flere tilfeller av blotting. Ifølge politiet var han opprinnelig ikke spesielt mistenkt for drapet på Torunn Finstad. Blant annet på grunn av fysisk handicap ble det ansett som lite sannsynlig at han kunne ha utført voldtekt og drap.

Ved avhørene kom han imidlertid med det politiet har kalt en «innebygd» tilståelse, og han ble siktet for drapet. Senere har han gått fra tilståelsen og har hevdet at hans opplysninger om drapet bygger på drømmer han hadde hatt.

22. mai 1978

i 27 (kl. 12.33)

Trondheim (NTB): Tiltalte nektet seg skyldig i voldtekt og drap da saken i samband med drapet på Torunn Finstad begynte i Frostating lagmannsrett mandag.

Den 37 år gamle tiltalte i saken er også tiltalt for 14 tilfeller av utuktig atferd, for det meste blotting. Han erkjente seg straks skyldig i 12 av disse tilfellene.

22. mai 1978

i 61 (kl. 17.45)

Trondheim (NTB): Tilttalte nekter seg skyldig i voldtekt og drap og gir samtidig en detaljert beskri­velse av hvordan han har utført de samme forbrytelser.

Dette er situasjonen etter første dag av saken mot den 37 år gamle mannen som er tiltalt for drapet på den 20 år gamle Torun Finstad i Trondheim natt til 2. okto­ber i fjor.

Mannen begynte sin forklaring med å si at han er uskyldig og at han ikke har voldtatt og drept Torunn Finstad. Etter å ha sagt seg villig til å avgi forklaring i retten, ga han en detaljert beskrivelse av hvordan for­brytelsen ble utført. Han forsikret flere ganger at det var sannheten han fortalte, men han sa også at det han forklarte so ham som en drøm og at han ikke trodde det hadde skjedd i virkeligheten. Under lagmannens og aktors eksaminasjon bekreftet tiltalte ytterligere detal­jer ved forbrytelsen, men ved slutten av rettsmøtet grep tiltalte ordet og forsiktert på ny at han har alibi og at han er uskyldig i alt som har med drapet å gjøre.

(kl. 18.52)

Denne usikkerheten om drøm og virkelighet og svingningen mellom detaljert tilståelse og nektelse av skyld, har fulgt saken gjennom hele etterforskningen og i de rettslige forundersøkelser. En forklaring på dette forholdet vil neppe komme før de psykiatriske sakkyndige har avgitt sine uttalelser.

Tiltalebeslutningen mot 37-åringen omfatter foruten voldtekt og drap og 14 tilfeller av utuktig atferd, for det meste blotting og nærgåenhet mot kvin­ner. Flere av disse tilfellene har foregått ved Stavne­brua der drapet skjedde, et sted som tiltalte selv omtalte som «blotterstedet». 7 av tiltalepunktene om utuktig atferd gjelder forhold i løpet av den siste måne­den før tiltalte ble arrestert.

Tiltalte har innrømmet straffeskyld i 12 av de 14 tiltalepunktene om utuktig atferd. Noen av tilfellene har han selv gitt opplysninger om til politiet uten at det forelå anmeldelse. For to av tilfellene nekter han seg skyldig og et av disse tiltalepunktene har aktor frafalt under rettsmøtet mandag.

Rettsforhandlingene er tidkrevende fordi til­talte er avhengig av døvetolk for å kunne følge med i det som foregår i retten. En av de to døvetolkene for­klarte ved åpningen av rettsmøtet at tiltalte har et for­holdsvis rikt ordforråd, men at det noen ganger er fare for at han gir ordene et noe annet innhold enn de van­ligvis har.

Tiltaltes personlige problemer og hans van­skelige bakgrunn står sentralt i rettssaken og er blitt fremhevet flere ganger av tiltalte selv.

Tiltalte er født i 1941 med tysk far og norsk mor og han er oppvokst på barnehjem. Han er døv, men kan gjøre seg forstått også for personer som ikke forstår døvespråk. Han har imidlertid store kontaktpro­blemer og har i retten flere ganger påpekt at han er ensom hver dag. Han har også forklart at ungdommer erter ham, og han hevder at dersom han ikke ble ertet, kunne han slutte å blotte seg.

Ifølge tiltalebeslutningen døde Torunn Finstad av drukning etter at hun i bevisstløs tilstand var slept bort fra Stavnebrua der hun ble angrepet. Tiltaltes beskrivelse av hendingsforløpet stemmer på vesentlige punkter godt overens med det øvrige resultatet av etterforskningen.

Ifølge aktors innledningsforedrag foreligger det ingen tekniske bevis som kan sette tiltalte i sam­band med drapet, men heller ikke tekniske bevis som kan utelukke tiltaltes skyld. Retten fortsetter tirsdag med vitneavhør.

23. mai 1978

i 91

Trondheim (NTB): To dagers rettsforhandlinger har ikke brakt klarhet i om tiltalte selv mener han har voldtatt og drept Torunn Finstad – eller om han mener at han bare gjennom en drøm har tilknytning til forbry­telsen.

Dette spørsmålet står fortsatt åpent, og verken etterforskerne, lagmannen, aktor, forsvareren eller de to døvetolkene har klart å bringe klarhet på dette punk­tet.

Ved begynnelsen av rettsmøtet tirsdag erklærte den tiltalte 37-åringen på ny at han er uskyl­dig, og han hevdet at han har alibi ved at han oppholdt seg hjemme på hybelen hele den kvelden og natten drapet skjedde. Ved slutten av rettsmøtet fortalte poli­tibetjenten som fant Torunn Finstad, om detaljene i samband med funnet. Tiltaltes kommentar var da at han ikke hadde noe kjennskap til dette.

Nektelsen av skyld står i skarp kontrast til den detaljerte beskrivelsen tiltalte har gitt av hvordan han angrep, voldtok og gjemte bort en kvinne på det tids­punkt og på det sted der Torunn Finstad ble drept.

Denne fremstillingen er gjentatt i flere politi­forklaringer, og den er også gjentatt i retten. Tiltalte har selv sagt at dette er sannheten, men han har gitt uttrykk for at han ikke forstår hvorfor han skal være nødt til å si sannheten i retten.

Et spørsmål som ikke er avklart, er om tiltalte – som er døv og som har en begrenset språkutvikling – har et klart begrep om hva ordet «sannhet» betyr.

Den eneste logiske muligheten for å forstå til­taltes selvmotsigelser når det gjelder skyldspørsmålet, synes å være at han tror begrepet «sannheten» er iden­tisk med den versjon av forbrytelsen som kom fram i løpet av avhørene, i alle fall delvis under påvirkning fra etterforskerne og som ligger til grunn for tiltalebe­slutningene.

Denne teorien – som foreløpig ikke er trukket fram i retten – kan gjøre det mulig å forstå at tiltalte nekter all befatning med forbrytelsen, samtidig som han gir en detaljert beskrivelse av hendingsforløpet i samband med forbrytelsen.

Under rettsforhandlingene tirsdag kom det fram at tiltalte i et avhør den 11. oktober fortalte etter­forskerne om den drømmen som senere har utviklet seg til en tilståelse av drapet.

Denne drømmen – som er meget detaljert ned­skrevet av tiltalte selv – foregår på det stedet forbrytel­sen skjedde, og den stemmer i store trekk med det hen­dingsforløp som er beskrevet i tiltalebeslutningen.

På et par vesentlige punkter skiller denne ver­sjonen seg imidlertid fra tiltalebeslutningsversjonen. I drømmeversjonene skjedde tilnærmelsen og angrepet mot kvinnen bakfra, og det ble ikke utført noen vold­tekt. Forklaringen som ligger til grunn for tiltalebeslut­ningen kom første gang fem dager senere, den 16. oktober. Tiltalte har flere ganger under rettsmøtene sagt at han ble lokket til å gi denne forklaringen, og han har hevdet at en av etterforskerne har lært ham fem ting som har ødelagt for ham.

Fire av disse tingene – et gjerde, en flagg­stang, en truse og en anorakksnor – har tilknytning til åstedet eller selve forbrytelsen. For den femte tingen som etterforskeren skulle ha lært ham, er meningen mer uklar, men tiltalte formulerte det slik med sine egne ord: «Det er sant jeg vil fortelle til dommeren».

Rettsmøtet tirsdag gikk ellers blant annet med til avhør av en rekke kvinner som tiltalte har gjort til­nærmelser til eller blottet seg for. Felles for alle disse tilfellene er at ifølge kvinnenes egen forklaring hadde tiltalte ikke brukt vold mot dem.

Rettssaken fortsetter onsdag med avhør av forsvarets vitner.

24. mai 1978

i 86

Trondheim (NTB): Et av forsvarets vitner hevdet i Frostating lagmannsrett onsdag at tiltalte ikke forstår hva begrepet «sannhet» betyr, og at dette er årsaken til de motstridende forklaringene om hans skyld i drapet på Torunn Finstad.

I rettsmøtet mandag nektet tiltalte all skyld, men han ga også en detaljert forklaring som samsvarer med tiltalebeslutningens beskrivelse av forbrytelsen. Denne forklaringen har han benevnt med ordet «sann­heten». Senere har han imidlertid en rekke ganger for­sikret at han er uskyldig, at han var hjemme hele den natten drapet skjedde, og at han ikke har utført forbry­telsen.

Politiet har også vært inne på tanken om at til­talte ikke forstår betydningen av begrepet «sannhet», og at det blant annet derfor ikke kunne festes lit til hans tilståelse. Politiførstebetjent Eirik Stedje forklarte i retten at politiet mener tiltalte forstår hva «sannhet» betyr.

Etter det som skjedde i retten onsdag, blir til­taltes forståelse eller manglende forståelse av dette begrepet et av de avgjørende spørsmål når juryen skal ta standpunkt til tiltaltes skyld.

Forsvarsvitnet Per Holst Rasmussen er besty­rer ved det hybelhjemmet der tiltalte bodde da forbry­telsen skjedde. Han har regelmessig i flere måneder besøkt tiltalte i fengslet, siste gang for mindre enn to uker siden. Holst Rasmussen forklarte at betjeningen på hybelhjemmet raskt forsto at de selv og tiltalte la forskjellig meningsinnhold i enkle og dagligdagse ord. Dette førte til misforståelser som kunne gjøre tiltalte nokså fortvilet. Tiltalte oppfattet ofte bare deler av et utsagn eller en situasjon og han oppfattet det på sin egen måte, forklarte vitnet.

Holst Rasmussen forklarte også at ved alle besøk i fengslet hadde tiltalte åpnet samtalene med å si at han var uskyldig. Tiltalte hadde stadig gjentatt føl­gende utsagn:

«Politiet mase, mase, mase.»

«Hjertaas (en etterforsker) mase, mase, mase.»

«Hjertaas slå i bordet.»

«Hvorfor Hjertaas slå i bordet.»

«Politiet lærer meg, Hjertaas lærer meg.»

«Jeg meget uheldig fortelle politi. Farlig å lyve, meget farlig.»

Per Holst Rasmussen fortalte at han hadde prøvd å få tiltalte til å forstå at hvis han var uskyldig, var det å fortelle sannheten ikke farlig. Holst Rasmus­sen mente at han ikke hadde klart å få tiltalte til å skjønne denne sammenhengen, og at det oppstod en blokkering bare ordet «sannheten» ble nevnt. Vitne mente at tiltalte forbandt «sannheten» med lange avhør, masing og slag i bordet.

Holst Rasmussen fortalte også om en episode der han selv hadde slått i bordet overfor tiltalte. Tiltalte reagerte sterkt på dette blant annet ved å gå sin vei og siden skjære seg opp i ansiktet, noe som ikke tidligere hadde skjedd.

Tiltalte oppfattet slaget i bordet langt mer tru­ende enn det som var meningen, forklarte vitnet.

Per Holst Rasmussen fortalte også at han ved det siste besøket i fengslet hadde spurt hvorfor han hadde innrømmet forbrytelsen overfor politiet. Svaret på dette hadde vært følgende utsagn:

«Jeg er uheldig, berømt, kry, fortelle sannhet, ødelagt.»

Per Holst Rasmussen mente at meningen med dette utsagnet blant annet måtte være at tiltalte med sine forklaringer til politiet ønsket å få oppmerksom­het rettet mot seg.

Under rettsmøtet onsdag ga politiets etterfor­skere en detaljert redegjørelse for etterforskningen, blant annet om hvordan tilståelsen var kommet fram.

Innrømmelsen av at tiltalte hadde begått for­brytelsen kom første gang overfor politibetjent Sjur Aarthun søndag 10. oktober. 1 Denne dagen foregikk avhørene fra kl. 10.30 om formiddagen til midnatt. I middagspausen var Aarthun alene med tiltalte, som ifølge Aarthun på det tidspunkt var meget nedfor.

Sjur Aarthun gikk bort til tiltalte og sa: «Det er så mye bedre for deg å fortelle sannheten. Du vil føle lettelse etterpå.» Aarthun sa videre: «Jeg tror du drepte henne. Det er bedre å fortelle det hvis du har gjort det.»

Tiltalte sa da at han ville fortelle det etter mid­dag. Aarthun spurte igjen: «Er du enig i at du drepte henne?» Tiltalte svarte: «Ja.» Aarthun sa da: «Vi venter til etter middag, så forteller du hvordan du gjorde det.» Aarthun forklarte i retten at han oppfattet det som sik­kert at tiltalte forsto det som ble sagt.

Sjur Aarthun fortalte videre at tiltalte var mer opplagt etter middag. Tiltalte sa at han ikke hadde drept Torunn Finstad, og dette var ifølge Aarthun før­ste gang pikens navn ble nevnt i samband med avhø­rene av tiltalte.

Noe senere ble det klart at tiltale ikke skjønte hva ordet «tro» betydde i samband med Aarthuns utsagn om at han trodde tiltalte hadde drept kvinnen. Tolken sa at Aarthun måtte bruke verbet «vite» og Sjur Aarthun sa da til tiltalte: «Jeg vet at du drepte henne.»

Dette førte til at tiltalte brøt sammen og gråt i to timer. Han ble satt i ventecelle før avhøret fortsatte. I dette avhøret kom tiltalte med den forklaringen som er kalt drømmeversjonen, og som siden har utviklet seg til den detaljerte forklaringen som ligger til grunn for tiltaltebeslutningen.

Den første formelle forklaringen om drapet skjedde med følgende ord: «Ja, jeg drepte henne, men hvor er stedet?

Drepte på Stavnebrua. Vet ikke klokken var. Ikke sett ansiktet. Ikke judo-karate. Har ikke kniv. Skrek ikke. Det er farlig. Da kan politiet komme.»

Videre sa tiltalte:

«Jeg vil ikke at dette skal gis til dommeren i morgen. Hvis Per Brodahl (kriminalsjefen) leverer dette til dommeren vil ikke like det. Hvis Per Bro­dahl gjør dette, blir verre og verre for meg. Først blotting, så utukt, så drapet, da får jeg straff i mange år.»

Politibetjent Sjur Aarthun ble i retten spurt om han ikke hadde betenkeligheter med å si til tiltalte «jeg

tror at du har drept henne» og senere «jeg vet at du har drept henne».

Sjur Aarthun innrømmet at han hadde beten­keligheter. Han sa at han aldri hadde gjort dette under avhør tidligere, og han innrømmet at han ville ha opp­fattet det som press dersom han selv hadde vært i tiltal­tes stilling.

25. mai 1978

i 91

Trondheim (NTB): Etterforskerne slo i bordet og formante tiltalte om ikke å lyve når de trodde at han ikke snakket sant. Både avhørene og rekonstruksjo­nene var et press for tiltalte. Etter avhør der tiltalte hadde fortalt om forbrytelsen forsikret han at han var uskyldig.

Dette er noe av de opplysninger som kom fram da Frostating lagmannsrett torsdag fortsatte behandlingen av straffesaken i samband med drapet på Torunn Finstad. Forhørsmetodene og selve etterfors­kningen sto i sentrum for oppmerksomheten i dette rettsmøtet, der det blant annet var avhør av de to tol­kene politiet har brukt under avhørene av den døve mannen. Torsdag var det dessuten en detaljert redegjø­relse om åstedet og om obduksjonen av den drepte.

Døveprest Adolf Wetlesen, som har vært tolk ved en rekke avhør og ved den første rekonstruksjo­nen, sa at han hadde vært betenkt fordi det ikke hadde vært noen tolk tilstede da tiltalte første gang innrøm­met at han hadde drept kvinne 1. Wetlesen mente at denne innrømmelsen kunne ha vært en misforståelse.

Innrømmelsen av drapet har senere gjennom flere avhør og to rekonstruksjoner utviklet seg til det hendingsforløp som ligger til grunn for tiltalen.

Døveprest Wetlesen, som også har vert tiltal­tes prest, opplyste at han hadde spurt tiltalte om han visste hva en «tilståelse» er. Svaret på dette hadde vært «nei».

Wetlesen fant det ellers eiendommelig at til­talte hver gang etter å ha fortalt om forbrytelsen hadde forsikret at han var uskyldig. På spørsmål fra Wetlesen om hvorfor tiltalte hadde gitt forskjellige forklaringer hadde tiltalte svart med å skrive på en lapp: «Jeg vil være kry og berømt.»

Politibetjent Lyder Sørforsli, som var tolk ved de første avhørene av tiltalte, bekreftet at politifolkene hadde slått i bordet og at de hadde sagt til tiltalte når de mente at han løy.

Lyder Sørforsli ble spurt om sin reaksjon på Sjur Aarthuns utsagn om at han visste at tiltalte hadde drept kvinnen. Akkurat den formelen ville ikke jeg brukt, sa Lyder Sørforsli.

Påtalemyndighetene bygger tiltalen på den forklaring som er kommet fram gjennom avhørene og de to rekonstruksjonene – og som langt på vei samsva­rer med sannsynlig hendingsforløp for forbrytelsen.

Under rettsmøtet torsdag ble det imidlertid klart at tiltaltes forklaring på en rekke punkter ikke stemmer med de spor som er funnet på åstedet – mel­lom det stedet på Stavnebrua der kvinnen ble angrepet og det stedet ved Nidelva der hun ble funnet.

Dette gjelder flere stedsangivelser på ruten fra angrepsstedet ved Stavnebrua til funnstedet ved Nidelva. Dessuten gjelder det blant annet omstendig­hetene i samband med voldtekten, der tiltaltes første politiforklaring og forklaringen i retten stemmer dårlig med det faktum at det ved obduksjonen ikke er påvist sæd.

Det er for det første en avstand på 30 meter mellom det stedet der tiltalte har opplyst at angrepet fant sted og der sporene i gresset viser at hun sannsyn­ligvis ble kastet oppfor stien ved brua.

Ved første gangs rekonstruksjon påviste til­talte nokså nøyaktig det stedet nedenfor skråningen der han fant henne igjen etter å ha gått en annen vei. Ved andre gangs rekonstruksjon bommet han imidler­tid med vel 4,5 meter på dette stedet.

Tiltalte har ikke kunnet gjøre rede for hvordan kvinnen er kommet gjennom et gjerde ved foten av denne skråningen. Den nederste strengen i gjerdet er 16 centimeter over bakken, og politiet mener det er en mulighet for at hun kan ha sklidd under dette gjerdet på grunn av den farten hun hadde ned skråningen.

Ved første gangs rekonstruksjon kunne ikke tiltalte gjøre rede for hvordan han hadde fått kvinnen videre fra dette gjerdet og over en slette mot det stedet ved flaggstengene der voldtekten trolig har foregått. Ved den andre rekonstruksjonen viste han hvordan han dro henne over en slette, men han hadde begge ganger vanskelig for å peke ut det stedet der voldtekten skulle ha foregått. Stedet der tiltalte opplyser å ha kastet kvin­nen utfor elveskrenten ligger 18 meter fra det virkelige funnsstedet.

Omstendighetene i samband med voldtekten bekreftes ikke av tiltaltes første forklaringer og heller ikke av den forklaringen han ga i retten ettersom det ikke er funnet sæd ved obduksjonen. I en av politifor­klaringene har tiltalte imidertid på dette punktet gitt en fremstilling som stemmer bedre med obduksjonen.

Tiltalte har overfor politiet forklart at han før voldtekten trakk av kvinnen buksene og kastet dem vekk. Det er ikke klarlagt i retten om forklaringen på dette punkt stemmer med funnstedet for de klærne som var kastet.

Uoverensstemmelsen mellom funnene og for­klaringen kan sees i sammenheng med tiltaltes påstand om at politiet har lært han fem ting, blant annet «gjer­det», «flaggstangene» og «trusen».

I rettsmøtet torsdag ble det fastslått at det ikke er gjort noen funn som med sikkerhet knytter tiltalte til åstedet eller forbrytelsen. På den andre side er det hel­ler ikke gjort funn som utelukker at han har begått for­brytelsen.

26. mai 1978

Trondheim (NTB): Tiltalte gjentok i Frostating lagmannsrett fredag sin beskrivelse av drapet på Torunn Finstad. Han pekte nøyaktig på bilder og skis­ser og ga en detaljert fremstilling av hendingsforløpet fra han gikk hjemmefra og til han var tilbake på hybe­len etter å ha gjennomført forbrytelsen. I motsetning til tidligere rettsmøter tok han ingen forbehold om at han hadde drømt noe av det han fortalte. Han gjentok heller ikke påstanden om at han er uskyldig.

Tiltalte gjorde også rede for motivene for voldtekten og drapet. Voldtekten ble utført fordi han var sint og opphisset fordi han var blitt ertet. Etter voldtekten kastet han kvinnen i elva for at ingen skulle oppdage hva han hadde gjort, forklarte han. På spørs­mål om han ønsket at kvinnen skulle dø, svarte tiltalte «nei, det har jeg ikke sagt et ord om».

Tiltaltes forsvarer, advokat Hallstein Peder­sen, spurte om tiltalte visste hva som var det motsatte av løgn. Til dette svarte tiltalte at han ikke forsto spørs­målet og han tilføyde: «Løgn er det å snakke sant?. Jeg har ikke lært dette på skolen.» Tiltalte fikk da spørsmål om det han forklarte var riktig. Til dette svarte han: «Ja».

Fredagens rettsmøte gikk ellers med til forkla­ringene fra de psykiatriske sakkyndige, Karl-Ewerth Horneman, overlege Per Hegrenæs og lege Anne Regine Hauge som er spesialist på døvepsykiatri.

De sakkyndige var enige i sine konklusjoner om at tiltalte ikke er eller har vært sinnssyk, og at han heller ikke var bevisstløs på noe tidspunkt i samband med de forbrytelser han er tiltalt for. Alle de sakkyn­dige var også enige om at tiltalte på grunn av sin døv­het, sin vanskelige barndom og sin isolasjon har man­gelfullt utviklede sjelsevner. De sakkyndige mente også at tiltalte har varig svekkede sjelsevner, men det ble presisert at dette ikke betyr evigvarende svekkelse.

De sakkyndige mener på denne bakgrunn at tiltalte kan utføre [ymse] tilfeller av blotting og utukt. Når det gjelder faren for at tiltalte senere kan utføre voldtekt og drap vil de sakkyndige først uttale seg om dette etter at juryen har avgjort skyldspørsmålet.

De sakkyndige er enige om at tiltalte har nor­mal evnemessig utrustning, men det er til dels betyde­lig uenighet om han følelsesmessige utrustning. Politi­lege Karl-Ewerth Horneman understreket tiltaltes mangel på følelser. Overlege Per Hegrenæs reserverte seg mot denne formuleringen og Hornemans påstand ble sterkt imøtesett 2 av Anne Regine Hauge. Hun viste blant annet til at tiltalte to ganger under samtaler med henne hadde hatt svære gråtetokter og at han hadde vært dypt og ekte ulykkelig.

Anne Regine Hauge opplyste at hun trodde til­talte med ordet «sannhet» mente de faktiske forhold, men tilføyde at hun ikke visste dette sikkert. Hun sa også at når tiltalte sier at han er uskyldig, hadde hun fått inntrykk av at han selv tror på det han sier.

29. mai 1978

i 71

Trondheim (NTB): Frostating lagmannsrett har dømt en 37 år gammel mann til 20 års fengsel og 10 års sikring for drapet på Torunn Finstad i Trondheim natt til 2. oktober i fjor.

Lagretten fant mannen skyldig i voldtekt og forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendig­heter. Lagretten svarte også ja på spørsmålet om man­nen har mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner og om det er fare for gjentakelse av straff­bare handlinger.

Aktor, statsadvokat Mikael Slåttsveen, la ned påstand om livsvarig fengsel og 10 års sikring. Forsva­reren, advokat Hallstein Pedersen, mente at mannen trengte behandling og derfor snarest mulig burde over­føres til sikring – og at han burde få en kortest mulig fengselsstraff.

Tiltalte kommenterte dommen med å si at 20 års fengsel var altfor mye, og i samråd med sin forsva­rer forlangte han betenkningstid.

Skyldspørsmålet er endelig avgjort etter behandlingen i lagmannsretten, men det kan ankes til Høyesterett over blant annet straffeutmålingen.

13. juni 1978

i 34

Trondheim (NTB): Mannen som ble dømt for dra­pet på Torunn Finstad, har anket til Høyesterett over straffeutmålingen og sikringsdommen.

Den 37 år gamle mannen ble dømt til 20 års fengsel og 10 års sikring etter at han i Frostating lag­mannsrett var kjent skyldig i drapet.

Saken skal behandles av Høyesteretts kjære­målsutvalg før lagmannsrettens dom eventuelt blir overprøvd av Høyesterett.

15. september 1978

i 103

Trondheim (NTB): Høyesterett har nedsatt straffen fra 20 til 16 års fengsel for mannen som ble funnet skyldig i drapet på Torunn Finstad. Mannen ble i Fros­

tating lagmannsrett idømt 10 års sikring i tillegg til fengselsstraffen. Høyesterett har opprettholdt sikrings­bestemmelsene som lagmannsretten fastsatte. Skyld­spørsmålet ble endelig avgjort av lagmannsretten, og Høyesterett har behandlet saken på grunnlag av man­nens anke over straffeutmålingen. Høyesteretts begrunnelse for å sette ned straffen er foreløpig ikke tilgjengelig.

25. september 1978

i 67

Trondheim (NTB): Høyesterett sier i domsgrun­nene i den såkalte Torunn-saken at sikring synes å være en mer adekvat reaksjon enn fengselsstraff. Høy­esterett peker også på at for en person som domfelte vil soningen medføre en usedvanlig påkjenning.

Mannen som i Frostating lagmannsrett ble dømt for drapet på Torunn Finstad har i Høyesterett fått straffen nedsatt fra 20 til 16 års fengsel. Høyeste­rett har opprettholdt lagmannsrettens sikringsdom, som gir adgang til inntil 10 års sikring. Høyesterett har ved sin nedsettelse av fengselsstraffen lagt vekt på domfeltes døvhet og andre funksjonshemninger og særlig hans usedvanlige vanskelige barndom og opp­vekst.

I domsgrunnene heter det at domfeltes straff­bare handlinger objektivt sett skulle betinge at man bruker lovens strengeste straff. «Man står imidlertid i denne sak overfor et eksepsjonelt tilfelle. I rettspraksis vil man ikke kunne finne saker som denne i noen vesentlig grad kan sammenlignes med. Dette skyldes særlige forhold som knytter seg til domfeltes utrust­ning og i tilknytning til hans utvikling,» heter det i domsgrunnene.