4 Vurdering av etterforskningen og påtalevedtaket i Torunn-saken

4.1 Sammendrag

Helt fra starten av etterforskningen i Torunn-saken synes politiet å ha hatt en mistanke om at Fritz Moen kunne være gjerningsmann. Allerede 7. oktober ble han pågrepet og innbrakt til avhør.

Politiet hadde en teori om hvordan drapet på Torunn hadde skjedd. Denne er nedfelt i åstedsrapporten som ble skrevet på et senere tidspunkt, og som viser at undersøkelsene på åstedet var meget detaljerte og grundige. Utvalget finner det imidlertid uheldig at et sentralt funn av ullfiber ved gjerdet nederst i skråningen der Torunn skal ha blitt skjøvet utfor, ikke er med i listen over sikret materiale. Funnet av tre hvite tråder på det stedet politiet antok at det seksuelle overgrepet mot Torunn fant sted, skulle også vært nevnt. Disse trådene kunne verken knyttes til Torunn eller Fritz Moen.

Da avhørene av Fritz Moen ble innledet på formiddagen 7. oktober, ble han oppført som vitne i avhørsrapporten. Først utpå kvelden samme dag ble han betegnet som siktet, og da med bakgrunn i noen blotterepisoder han hadde tilstått tidligere på dagen. Utvalget legger til grunn at Moen etter loven fikk status som siktet da han ble pågrepet i forkant av at avhøret tok til. Politiet skulle ha foreholdt ham hans rettigheter som siktet ved avhørets start. Dette ble ikke gjort.

Det er uklart om Moen fikk bistand av tolk fra starten av avhøret, da dette ikke fremgår av avhørsrapporten. Uansett kan det reises spørsmål om han forsto hvilke rettigheter han hadde. Dette gjelder også retten til å nekte å forklare seg, som han ble opplyst om da han ble ansett som siktet på ettermiddagen 7. oktober. Til tross for at Moen klaget over at avhørene var for lange, ble avhørene også de påfølgende dagene gjennomført med meget høy intensitet. Dette kan sees som en indikasjon på at Moen ikke forsto sine rettigheter.

Utvalget har ikke grunnlag for å rette kritikk mot nedtegnelsen av avhørene generelt sett, selv om de ofte fremtrer som korte i forhold til avhørenes lengde. Den 9. oktober 1977 ga Moen imidlertid en forklaring som ikke ble skrevet ned. Den aktuelle avhørslederen tolket forklaringen slik at Moen erkjente å ha drept Sigrid Heggheim. Forklaringen skulle ha vært nedtegnet i en avhørsrapport. Omstendighetene rundt erkjennelsen ville også hatt relevans for vurderingen av dens bevisvekt. Det er uklart om Moens forklaring på dette punkt ble holdt utenfor avhørsrapporten etter pålegg fra overordnet polititjenestemann, med den begrunnelse at man nå skulle konsentrere seg om Torunn-saken. Utvalget finner under enhver omstendighet at den manglende nedtegnelsen er i strid med regelverket. Utvalget nevner at hendelsen først er beskrevet i en egenrapport som vedkommende avhørsleder har opplyst at han ble bedt om å skrive i 1980, i forkant av hovedforhandlingen i Sigrid-saken.

Det er også andre egenrapporter i saken som etter utvalgets syn gir opplysninger som burde vært nedtegnet etter reglene for avhør.

Under avhør 9. oktober ga avhørsleder uttrykk for at han trodde Moen hadde drept Torunn. Dette skjedde på et tidspunkt da det ikke var tolk til stede. Utvalget har ikke tilstrekkelig grunnlag til å konstatere noe regelbrudd, men fremgangsmåten var klart uheldig.

Utvalget legger til grunn at Moen følte avhørssituasjonen som et betydelig press. Utvalget har imidlertid ikke grunnlag for å anta at Moen ble utsatt for tvang eller trusler i avhør, eller at noen avhørsleder slo i bordet til ham. Den polititjenestemannen som fungerte som tolk høsten 1977, har imidlertid forklart at han slo i bordet til Moen ved en anledning, da han syntes Moen vaklet i sin forklaring. Utvalget konstaterer at dette er i strid med kravet til «ro og verdighet» under avhør.

Granskningen har ikke avdekket forhold som tilsier at noen avhørsleder bevisst ga Moen detaljer fra åstedet som kan ha blitt gjentatt i Moens detaljerte tilståelser. Utvalget utelukker imidlertid ikke at Moen gjennom de spørsmål som ble stilt under avhørene, kan ha fått med seg detaljer som han har brukt i sine forklaringer. Sammen med tidligere kjennskap til stedet og avisenes omtale av saken, kan dette ha påvirket tilståelsens innhold.

I ettertid kan man se at Moen på grunn av sin personlighet og sine spesielle kommunikasjonsproblemer allerede kort tid etter at avhørene ble innledet, burde ha fått oppnevnt forsvarer i medhold av straffeprosessloven 1887 § 102. Utvalget finner imidlertid ikke at politiet på dette tidspunkt hadde forutsetninger for å forstå dette.

Utvalget er kommet til at det var en forsvarlig beslutning å konsentrere etterforskningen omkring Moen etter at han tilsto drapet på Torunn i dagene 16. til 19. oktober 1977. Det forelå på dette tidspunktet få spor i andre retninger, og de uklarheter som forelå, kunne ikke knyttes til drapshandlingen. Etterforskning i andre retninger ville også krevd betydelige ressurser. Den forklaring Moen ga, var på vesentlige punkter i samsvar med politiets teori.

For å kunne ta standpunkt til om det var i samsvar med beviskravet «in dubio pro reo» å ta ut tiltale i Torunn-saken, har utvalget bl.a. vurdert tilståelsen, både momenter som styrket og momenter som svekket troverdigheten. Utvalget finner at tilståelsen på flere punkter ikke var i samsvar med åstedsfunn, og at dette svekket troverdigheten. Moen kjente f.eks. ikke til at det var et gjerde i bunnen av skråningen, at Torunn hadde en snor surret rundt halsen, eller hvilke klær Torunn hadde på seg. Samtidig inneholdt tilståelsen mange detaljer som var forenlige med åstedsfunnene. Særlig Moens forklaring om angrepet på Torunn oppe på gangstien styrket tilståelsens troverdighet. Måten Moen beskrev at han slo Torunn mot gjerdet på, var forenlig med skader på Torunn som ikke var omtalt i avisene. Også rekonstruksjonene styrket tilståelsens troverdighet.

Utvalget har vurdert om det forelå andre bevis i saken som kunne etablere rimelig tvil om Moens skyld. Som et moment kan nevnes de tre hvite trådene som ble funnet på brinken, og som verken kunne knyttes til Torunn eller Moen. Ellers var særlig sammenhengen med Sigrid-saken et bevis av betydning. De store likhetstrekkene mellom sakene gjorde det meget sannsynlig at det var samme person som drepte Torunn og Sigrid.

Det forelå to vektige bevis som tilsa at Moen ikke hadde begått drapet på Sigrid. Det ene var blodtypebeviset. Sigrids drapsmann var høyst sannsynlig A utskiller, mens Moen var ikke-utskiller. På grunnlag av en tilleggserklæring fra den rettsmedisinsk sakkyndige var det imidlertid for påtalemyndigheten grunn til å tro at vekten av dette beviset var vesentlig mindre enn det objektivt var grunnlag for. I tillegg hadde Moen alibi på det tidspunkt Sigrid mest sannsynlig ble drept. På grunn av likhetstrekkene mellom de to drapssakene kunne disse bevisene i Sigrid-saken etter utvalgets syn etablere en viss tvil om Moens skyld også i Torunn-saken. Utvalget har ikke kjennskap til om noen av disse forholdene ble vurdert da tiltale ble tatt ut i Torunn-saken.

Slik bevissituasjonen fremsto for påtalemyndigheten våren 1978, med Moens mange og detaljerte tilståelser, har utvalget likevel funnet at det var i samsvar med beviskravet «in dubio pro reo» å ta ut tiltale i saken.

4.2 Innledende betraktninger om kravene til etterforskningen

Etterforskningen i Torunn-saken startet opp 5. oktober og ble avsluttet da hovedforhandlingen ble innledet 22. mai 1978. Straffeprosessloven 1887, og da særlig lovens kapittel 21, ga de mest sentrale lovreglene om etterforskning i straffesaker. I tillegg var det en rekke utfyllende regler i påtaleinstruksen 1968.

Påtaleinstruksen ga bindende regler for den enkelte tjenestemann. Brudd på påtaleinstruksen var et pliktbrudd, og kunne føre til både kritikk, ordensstraff og i grovere tilfeller avskjed og eventuelt straff. Imidlertid var det alminnelig antatt at brudd på disse reglene ikke uten videre fikk betydning for sakens behandling for domstolene, se NOU 1984: 27 side 116 andre spalte, Rt. 1970 side 1504, 1977 side 1352 og Andenæs, Straffeprosessen 1962 side 62.

I tillegg til de konkrete reglene vil politiets virksomhet være regulert av mer generelle prinsipper. For denne granskningen har særlig to prinsipper stått sentralt: utredningsprinsippet og objektivitetsprinsippet.

Formålet med etterforskningen var ifølge straffeprosessloven 1887 § 264 første ledd:

«... å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for å avgjøre om rettslig forfølgning skal innledes mot noen bestemt person ved begjæring om rettslig forundersøkelse eller ved beslutning om tiltale. Det bør også tilveiebringes slike opplysninger om siktedes livsførsel og øvrige personlige forhold som kan antas å ha betydning for straffeutmålingen og for å beslutte andre forholdsregler enn straff.»

Etterforskning skal sikre at det foreligger tilstrekkelige bevis for å kunne iretteføre straffesaker mot skyldige personer. Men etterforskningen skal også sikre at det innhentes bevis for siktedes uskyld, slik at det ikke blir gjennomført iretteføring mot uskyldige personer.

Det er nær sammenheng mellom kvaliteten på beslutningsunderlaget og hvilken kvalitet beslutningen kan få. Jo flere beviser politiet samler inn og legger frem for retten, jo sikrere konklusjon kan retten trekke. 1

I mange tilfeller kan et bredt bevisbilde gjøre bevisvurderingen vanskelig. Når det er innsamlet mange bevis, vil ofte bevisene til dels være motstridende – bildet blir mer uklart. Beslutningsgrunnlaget er imidlertid bedre, og den samlede bevisstyrken eller bevisvurderingens «robusthet» øker. Mange bevis har dårlig kvalitet i den forstand at de gir et uriktig bilde av hva som faktisk skjedde. Et nytt vitne kan f.eks. gi et bevisst eller ubevisst uriktig bilde av de faktiske forhold. Ytterligere bevisinnsamling kan derfor i enkelte tilfeller skape et bevisbilde som bidrar til at domstolen legger et galt faktum til grunn. Dette gjelder kanskje særlig hvor bevisinnsamlingen skjer lenge etter en hendelse. Utvalget vil her særlig vise til farene ved å innhente vitnebevis mange år etter observasjonen.

Kravet til bevisinnsamling har betydning i flere sammenhenger. Av straffeprosessloven 1887 § 331 femte ledd fulgte det: 2

«Retten vaager paa Embeds Vegne over Sagens fuldstændige Oplysning og kan til Opnaaelse heraf beslutte at indhente nye Beviser og at udsætte Behandlingen.»

I den grad bevissituasjonen ikke er tilstrekkelig robust, skal retten utsette saken og kreve ytterligere bevis innsamlet. Dersom det ikke lar seg gjøre å fremskaffe ytterligere bevis, skal retten avsi frifinnelsesdom. 3 Domstolen kan altså ikke domfelle uten at det foreligger et forsvarlig bevisgrunnlag.

Skal etterforskningen tjene sitt formål, må de etterforskningskritt som foretas, gi et tilstrekkelig grunnlag for domstolens bevisvurdering. Politi og påtalemyndighet pålegges på denne måten en utredningsplikt. Dette omtales undertiden som undersøkelsesprinsippet.

Problemet for politiet er at det kan være vanskelig å vite hvor bevis kan innsamles, og hvem som sitter med bevis. 4 Tekniske bevis kan forefinnes helt andre steder enn politiet kunne forutse, eller vitner unnlater å melde seg fordi de ikke forstår at den informasjon de sitter med, er av betydning for oppklaring av saken. En bred etterforsk­ning er ressurskrevende, og kravet til innsamling av bevis må derfor vurderes i lys av bl.a. sakens alvor, bevissituasjonen og ressursbruken den aktuelle bevisinnsamling vil medføre. 5

Plikten til å søke etter bevis er lite presis, og det tilligger politiet en betydelig grad av skjønn med hensyn til å avgjøre om det skal innhentes ytterligere bevis. Imidlertid legger utvalget til grunn at også dette skjønnet må være forsvarlig, noe utvalget ifølge mandatet skal prøve.

Sentralt for utvalgets arbeid står også objektivitetsprinsippet. Dette prinsippet er i dag lovfestet i straffeprosessloven § 226 tredje ledd som lyder:

«Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham.»

Kravet til objektivitet må sees i sammenheng med straffeprosessens ordning hvor politi og påtalemyndighet forestår den hovedsakelige del av bevisinnsamlingen. 6 I de fleste saker vil mistenkte og hans forsvarer i meget begrenset utstrekning ha mulighet for å innhente bevis selv. På grunn av kravet til effektivitet vil forsvareren også ha begrenset tid og forutsetninger til å foreta en grundig gjennomgang av alle dokumenter i saken og selvstendige analyser av tekniske bevis.

Straffeprosessens overordende formål, og politiets og påtalemyndighetens primære oppgave, er å sikre et riktig resultat. 7 Dersom politi og påtalemyndighet ikke opptrer objektivt, er det en fare for at bevis av betydning ikke blir fremlagt for den dømmende rett, noe som igjen kan føre til galt resultat.

Straffeprosessloven 1887 inneholdt ikke en eksplisitt lovfesting av objektivitetsprinsippet, men formålet med etterforskningen og prosessen var den samme. 8 Da objektivitetsprinsippet ble lovfestet i straffeprosessloven fra 1981, ble det ikke gitt uttrykk for at dette innebar noen endring. 9 I den juridiske litteratur var objektivitetsprinsippet fremhevet som et generelt prinsipp også etter straffeprosessloven 1887. 10 Utvalget legger derfor til grunn at det generelle objektivitetsprinsippet også gjaldt etter denne loven.

Prinsippet får betydning for alle deler av straffeprosessen. Størst betydning har prinsippet under etterforskningen, men det gjelder også under hovedforhandlingen og ved spørsmål om gjenopptagelse. Disse sidene av objektivitetsprinsippet kommer utvalget tilbake til andre steder i utredningen.

Objektivitetsprinsippet har betydning for alle sider av etterforskningen og gjelder like mye for politiets som for påtalemyndighetens arbeid. Kravet til objektivitet griper inn i utredningsprinsippet. Politiet kan ikke begrense seg til de undersøkelser som kan gi bevis mot en bestemt gjerningsmann. Kravet til innsamling av bevis må likevel som nevnt stå i forhold til sakens alvor, bevissituasjonen og ressursbruken den aktuelle bevisinnsamling vil medføre.

Objektivitetsprinsippet har også sentral betydning for tolkningen av bevisene. Når politi og påtalemyndighet f.eks. skal foreta en bedømmelse av tilståelsenes troverdighet, kan vurderingen ikke bare knytte seg til sider ved forklaringen som styrker troverdigheten. Moen forklarte f.eks. at han fant Torunn igjen nede ved noen gjerdestopler på bueskytterbanen. Kjennskapen til gjerdestolpene kan i det minste knytte ham til stedet og dermed styrke forklaringens troverdighet. Når det er klart at det ikke bare var gjerdestolper der, men også ståltråder trukket gjennom stolpene, slik at de utgjorde et gjerde, vil dette derimot svekke troverdigheten fordi Moen sa at han ikke kjente til dette. Bevisanalysen kan med andre ord ikke begrenses til å få frem relevante argumenter som kan tale for et bestemt resultat. Dette får også den betydning at politiet ikke kan unnlate å tolke et teknisk bevis av frykt for at tolkningsresultatene kan avkrefte eller svekke mistanken mot en bestemt person.

Kravet til objektivitet tilsier også at de tolkningsresultater som politiet kommer frem til, nedtegnes og inngår i sakens dokumenter uavhengig av om de støtter politiets teorier, eller om de tilsier at den mistenkte ikke har begått handlingen. Bevis med relevans for skyld- eller straffespørsmålet skal tydelig fremgå av de dokumenter som danner grunnlag for påtalebeslutningen. Det må også forventes at bevis av en viss betydning fremgår så tydelig at forsvareren innenfor rimelig ressursbruk oppdager beviset. I den grad forsvarer ikke fremfører bevis som taler i tiltaltes favør, under hovedforhandlingen, har politi og påtalemyndighet også en plikt til av eget tiltak å fremlegge beviset for den dømmende rett. 11

4.3 Den tekniske etterforskningen – åstedsrapporten

4.3.1 Åstedsrapportens to sider

Ifølge åstedsrapporten ble åstedsundersøkelsene startet 6. oktober 1977 og avsluttet 20. oktober samme år. Rapporten ble signert den 16. februar 1978. Moen avga den sentrale tilståelsen lenge før rapporten ble skrevet. Av denne grunn inneholder åstedsrapporten både en beskrivelse av det antatte hendelsesforløp 12 og en vurdering av om Moens forklaring lar seg forene med de tekniske undersøkelsene. 13

4.3.2 Beskrivelse av antatt hendelsesforløp – betydningen av legden (furen) i skråningen ned mot bueskytterbanen

4.3.2.1 Problempresentasjon

Politiet la til grunn at Torunn ble angrepet av gjerningsmannen på stien ved lysstolpe nr. tre vest for Stavnebrua.

Politiet anså det uklart hvordan hun ble overmannet, men antok at hun ble skjøvet under gjerdet ved stien og skled ned skråningen til sletten. Deretter ble hun trukket eller båret tvers over sletten til brinken mot elven, hvor benklærne ble tatt av henne. Senere ble hun forsøkt skjøvet ut i elven.

Teorien om at Torunn ble overfalt på gangstien ved lysstolpe nr. 3 vest for Stavnebrua, bygger bl.a. på funnet av en legde i skråningen mellom gangstien og bueskytterbanen. 14

Legden er beskrevet slik i åstedsrapporten: 15

«Oppover skråningen var det markert legde i vegetasjonen mellom nedtråkket felt ved gjerdet og opp til stien. Legden var diffus nedentil i skråningen, men meget markert, en smal fure (renne) lengre oppe. Den markerte furen var ca. 14 m lang og ca. 80 – 90 cm bred. Furen gikk ut fra et V-formet, noe diffust legdefelt ca. 5 m rett ned for lysstolpe, nr. 3 vestenfor broen. Legdefeltet var 14 m bredt ved stien og smalnet jevnt inn mot midten ned til furens utgangspunkt. Den markerte legden (furen) gikk noe på skrått av lende, nedover mot vest. Omtrent midt nede i skråningen svingte furen mer mot vest, hvoretter den igjen dreide mot syd. I furens østre kant, litt ovenfor nevnte sving, var det en større jordmaurtue.»

Tore Sandberg har kritisert politiets teori og bl.a. reist spørsmål om ikke legden må ha vært en sti, og hvor sannsynlig det er at Torunn, dersom hun ble skjøvet utfor et sted langs det brede legdefeltet øverst ved gangstien, har rullet nøyaktig til hjørnet nederst i denne trekanten og dannet «furen» videre skrått nedover. 16 Utvalget vurderer Sandbergs kritikk nedenfor.

4.3.2.2 Kan én person lage denne legden?

Allerede da politiet foretok åstedsgranskningen, ble det vurdert om en person kunne lage en slik legde. Det ble foretatt en rekonstruksjon 6. oktober 1977 hvor en figurant ble skjøvet ned skråningen. Det er opplyst at det: 17

«... ble da en markert legde (fure) i den høye vegetasjonen. Denne legden forholdt seg markert synlig i tiden frem til skråningen ble slått 20.10.77.»

Politibetjent Torbjørn Kalland har i intervju med utvalget presisert at det var høst, og at gresset i skråningen var vissent. Kalland mente at Torunns kropp hadde brukket de visne gresstråene og dermed laget legden (furen).

Sandberg gjennomførte en rekonstruksjon den 9. november 2004, se Sandberg 2006 side 25-29. Både en figurant og en «Lærdal redningsdukke» ble skjøvet ned skråningen. Ifølge Sandberg var det ikke mulig å se noen «fure» i vegetasjonen i skråningen, se Sandberg 2006 side 28. Rekonstruksjonen ble imidlertid gjennomført 27 år etter drapet. Vegetasjonen i skråningen ga et helt annet inntrykk på bildene fra rekonstruksjonen enn i den opprinnelige åstedsrapporten. Rekonstruksjonen ble også utført senere på året enn da drapet ble begått. Den har etter utvalgets syn begrenset bevisverdi.

En alternativ forklaring på legden kunne være at det dreide seg om en sti ned til bueskytterbanen. Bildene i åstedsrapporten tilsier at dette i så fall ikke var noen meget brukt sti på ­stedet.

Samtidig kan det ikke utelukkes at enkelte personer kan ha gått opp eller ned skråningen, og vært den reelle årsaken til legden politiet fant. Skråningen var imidlertid meget bratt. At furen er laget av personer som har benyttet dette som tilkomstvei, fremstår derfor ikke som noe mer enn en mulighet. 18 På bakgrunn av politiets rekonstruksjon finner utvalget det sannsynlig at én person kan ha laget denne legden.

4.3.2.3 Betydningen av funnet av ullfibre ved ­gjerdet i bunnen av skråningen

Politiets teori om at Torunn ble angrepet oppe på stien og skjøvet ned skråningen, bygger også på funn av ullfibre i overgangen mellom skråningen og bueskytterbanen. 19 Fra den faktiske beskrivelsen i åstedsrapporten hitsettes: 20

«Den markerte legden (furen) i skråningen var nedentil mer diffus og endte i nedtråkket felt ved gjerdet i overgangen til sletta. Her ble bl.a. ullfibre fra avdødes genser funnet. Det er derfor overveiende sannsynlig at legden i skråningens vegetasjon viser den retningen (sklibane) Torunn Finstad er kommet ned til gjerdet. Hun er så blitt liggende i det nedtråkkete feltet ved gjerdet.»

Stedet hvor ullfibrene ble funnet, fremgår av to bilder i åstedsrapporten. 21

I tillegg er det nevnt i rapportens punkt 5.11. Utvalget kan imidlertid ikke se at funnet er registrert i listen over materialet som ble sikret ved funnstedet. Utvalget har tatt dette opp med politibetjent Torbjørn Kalland som skrev rapporten. Han kunne ikke si hvorfor ullfibrene ikke var omtalt i listen over funn på åstedet. Men han var 100 % sikker på at det ble funnet noen kronestykker og ullfibre rett ved hverandre i overgangen mellom skråningen og bueskytterbanen. Han mente derfor at fibrene skulle ha stått i listen over sikret materiale rundt nummer B-23 som angir de nevnte kronestykkene.

I rapporten fra Kriminalpolitisentralen er det analysert et funn B-24, «lilla ulldotter», som «meget vel» kan stamme fra Torunns genser. 22 Da Kalland ble foreholdt dette i intervju med utvalget, mente han at de analyserte ullfibrene måtte være de som ble funnet nær gjerdet, og at B-24 i listen over sikret materiale var en feilskrift. Utvalget finner dette bevist og legger til grunn at det foreligger en feilskrift i listen. Feil av denne karakter er neppe uvanlig i forbindelse med en så stor etterforskning. Det er likevel uheldig når feilen knytter seg til et bevis av så vidt stor betydning for kartlegging av hendelsesforløpet.

Funnet av lilla ullfibre ved gjerdet i overgangen mellom skråningen og sletten taler med tyngde for at Torunn har kommet ned skråningen på det stedet politiet har lagt til grunn i åstedsrapporten. 23

4.3.2.4 Legdens retning

Skråningen mellom gangstien og bueskytterbanen heller fra nord rett mot syd. Kartene i åstedsrapporten viser at politiet antar at Torunn har sklidd nokså rett mot syd, men kort før gjerdet har vridd mot vest. Åstedsrapporten bygger på at noen «med kraft er skjøvet, sparket nedover skråningen i denne retningen». 24

Under Sandbergs rekonstruksjon ble det vurdert om en person kunne skli ned i den retningen legden lå. 25 Figuranten og redningsdukken som ble rullet ned skråningen, skal ha havnet henholdsvis 9,5 meter og 6,5 meter øst for det punktet hvor ullfibrene ble funnet. 26 På denne bakgrunn konkluderte Sandberg med at en bevisstløs Torunn Finstad ikke kunne ha havnet der politiet fant ullfibre fra genseren hennes. 27

Utvalget vil fremheve at det er tale om mindre avvik, og at det også i Sandbergs rekonstruksjon var et avvik på 3 meter. Avviket i rekonstruksjonene kan derfor neppe tillegges noen betydning.

Den retningsendring politiet antar Torunn fikk de siste meterne mot gjerdet, er imidlertid vanskeligere å forklare. Det fremgår av åstedsrapporten at det var en «større» maurtue på det punkt retningen ble endret. 28 Selv om det ikke fremstår som veldig sannsynlig, kan dette være årsaken til at retningen ble endret. Endringen kan også forklares ved at Torunn stanset ved denne maurtuen, og at gjerningsmannen trakk henne det siste stykket mot gjerdet. I tilfelle er dette et visst avvik fra Moens forklaring. 29 Noe grunnlag for kritikk mot åstedsrapporten gir imidlertid ikke dette.

4.3.2.5 Legdens plassering

Tore Sandberg har anført at det stedet hvor politiet antar at Torunn ble angrepet, var godt opplyst. Han mener det derfor er lite sannsynlig at gjerningsmannen ville valgt akkurat dette stedet for et angrep, se Sandberg 2000 Torunn-saken side 24. Moen forklarte både at han hadde drukket alkohol, at han var sint, og at det «vrimlet i hodet» hans da overfallet og overgrepet skjedde. Utvalget antar derfor at dette momentet ikke kan tillegges nevneverdig vekt ved vurderingen av politiets teori.

4.3.2.6 Den V-formede legden øverst ved stien

En annen innsigelse Sandberg har reist mot politiets teori, er at det trekantede legdefeltet nærmest stien var hele 14 meter bredt, og at dette skulle tilsi at legden ikke ble laget av en person, se Sandberg 2000 Torunn-saken side 24. I forbindelse med gjenopptagelsesprosessen innhentet politiet forklaringer fra to av de tekniske etterforskerne som arbeidet med Torunn-saken.

Politibetjent Kjell Reitan forklarte: «Vitnet ville presisere at legden (furen) i vegetasjonen fra stien på Stavnebroen ned til sletten, bueskytterbanen, er 14 m. lang og ca 80-90 cm bred, og ikke 14 meter bred slik T. Sandberg hevder i Gjenopptakelsesbegjæringen.» (Se forklaring avgitt 24. mai 2000, Mappe 38, dok. nr. 06.)

Åstedsrapporten viser at legden var lang. Men på kartene vedlagt åstedsrapporten er det markert, og i selve rapporten omtalt, et 14 meter bredt legdeparti i skråningen øverst mot gangstien. Utvalget finner det ikke tvilsomt at dette stemmer med de faktiske forhold.

Politiførstebetjent Johan Klegseth ble avhørt om dette i forbindelse med gjenopptagelsesprosessen. Han forklarte: «Vitnet sier at akkurat det området som han her har beskrevet som en legde på 14 meter ved stien, var et naturlig utsiktspunkt fra stien. Ved siden av stien var det bevokst med trær og busker, men akkurat på dette punktet var det åpning som ga utsikt mot bueskytterbanen, elva og området bak. Vitnet legger til at det også fantes andre steder langs stien som det kunne være naturlig å stanse for å se seg om.» (Se forklaring avgitt 24. mai 2000, Mappe 38, dok. nr. 07.)

Det brede legdefeltet øverst var på utsiden av gjerdet og gikk også et stykke nedover skråningen. Selv om det ikke kan utelukkes at noen har klatret over gjerdet for å se på utsikten, fremstår dette ikke som noen særlig sannsynlig forklaring på bredden på legden øverst ved gangstien.

Utvalget har ingen klar oppfatning om hvorfor det var et slikt bredt legdefelt øverst mot stien. Det antas imidlertid at legden kan ha blitt laget da gjerningsmannen skjøv Torunn ned skråningen. Legden var uansett ikke det eneste beviset politiet bygget sin teori på, se her også Klegseths forklaring avgitt 24. mai 2000, Mappe 38, dok. nr. 07. Bredden på legden øverst mot gangstien kan ikke sees å være noe tungtveiende moment i vurderingen av politiets teori.

4.3.2.7 Betydningen av mangel på andre plausible forklaringer

En teori om at Torunn gikk ned stien på vestsiden av bueskytterbanen, er vanskelig å forene med funnet av ullfibrene ved gjerdet i overgangen mellom skråningen og bueskytterbanen og anses lite sannsynlig.

Av åstedsrapporten følger det også at politiet fant en knapp fra vesken som Torunn hadde med seg. Denne ble funnet midt på bueskytterbanen. Dersom gjerningsmannen og Torunn gikk sammen ned stien til bueskytterbanen og gikk direkte til stedet ved elven hvor Torunn ble funnet, ville de ikke passert det stedet hvor knappen fra vesken til Torunn ble funnet.

Det anses i det hele tatt som lite sannsynlig at Torunn frivillig ble med gjerningsmannen ned til bueskytterbanen. Frem til kl. 19.00 lørdag 1. oktober 1977 regnet det i Trondheim. Temperaturen det aktuelle døgnet var mellom en og seks grader celsius. 30 Det var altså både fuktig og kaldt. Etterforskningen tyder på at Torunn gikk alene fra Studentersamfundet. Hun flyttet til Trondheim kort tid før hun ble drept, og hennes bekjentskapskrets var begrenset. Det er lite sannsynlig at Torunn på veien mellom Studentersamfundet og Stavnebrua skulle ha møtt en fremmed mann og frivillig blitt med ham ned på bueskytterbanen.

Sandberg har i begjæringen til gjenopptagelseskommisjonen fremsatt en teori om at en navngitt person møtte Torunn på veien fra Studentersamfundet og ga henne noe å drikke som inneholdt bedøvende middel. Dette skal forklare hvorfor hun frivillig ble med ned på bueskytterbanen, se Sandberg 2006 side 67. Torunns blod ble ikke analysert for andre rusmidler enn alkohol. Det ble ikke påvist alkohol i blodet. Det er heller ikke holdepunkter for at Torunn hadde fått i seg andre berusende midler. Den navngitte personen Sandberg trekker inn som mulig gjerningsmann, skal riktignok være domfelt for blotting og voldtekt. Etter utvalgets syn er imidlertid grunnlaget for å trekke vedkommende inn i saken, meget tynt.

Dersom Torunn frivillig skulle ha valgt å gå ned til bueskytterbanen, finner utvalget det uansett lite sannsynlig at hun frivillig ville skli ned skråningen der politiet fant legden og ullfibrene. Skråningen var meget bratt og må ha vært svært glatt.

4.3.2.8 Utvalgets oppsummering

I dette lys fremstår det hendelsesforløpet politiet har beskrevet, som sannsynlig. Åstedsrapportens beskrivelse av antatt hendelsesforløp er imidlertid ikke noe bevis for at Fritz Moen begikk drapet på Torunn.

4.3.3 Hendelsesforløpet holdt opp mot Moens forklaring

4.3.3.1 Vurderingen var ikke tilstrekkelig grundig

Åstedsrapporten inneholder ikke bare en beskrivelse av det antatte hendelsesforløp, men også en vurdering av om dette var forenlig med Moens forklaringer og påvisninger under rekonstruksjonen. 31 I rapporten konkluderer politiet med at Moen i sine forklaringer plasserer overfallet «i området hvor vi antar at Torunn Finstad ble overmannet». At Moen påviste overfallssstedet 25 meter lenger vest under rekonstruksjonen, er ikke problematisert. Åstedsrapporten omtaler også at Moen ifølge sin egen forklaring skjøv Torunn ned skråningen, at han deretter gikk stien rundt og fant henne igjen ved foten av skråningen, og at dette er i samsvar med politiets teori. I rapporten problematiseres verken bredden på legden øverst mot stien eller at legden skifter retning et stykke nede i skråningen. Moen forklarte at det bare var noen gjerdestolper i overgangen mellom skråningen og bueskytterbanen. Dette er holdt opp mot at «rekonstruksjonen 1.11.77 viste bl.a. at piken kan ha sklidd under stålvaierne i gjerdet».

Det kan ikke kreves at en åstedsrapport skal inneholde grundige analyser omkring et hvert mulig bevismoment som kan svekke politiets teori. Utvalget finner det likevel uheldig at ingen av de nevnte forhold ble problematisert. Dette kan indikere at politiet ikke var kritisk nok i sin vurdering av Moens forklaringer. 32

4.3.3.2 Nærmere om stedet politiet antok at benklærne ble tatt av Torunn, og betydningen av funnet av tre hvite tråder

Fra åstedsrapportens generelle vurderinger hitsettes: 33

«En blå sokk ble funnet på brinken, rett oppad for liket. Avstanden derfra til liket var 10,30 m. De høye vekstene (gress, geitrams og bringebærbusker) var tråkket ned i området ved sokken slik at det her var en åpen glenne fra gressletten og frem i skrenten. Øverst i elveskrenten var det også her lavthengende grener med brukne kvister. Det nedtråkkede området var ca. 3 m bredt og 4 m langt. Jordbakken var hard. I nordøstre hjørne av det nedtråkkede feltet stod den vestligste av de 2 flaggstengene som er plassert der. Sokken ble funnet 7 ½ m syd-vest for flaggstangen. På bakken og i grenene i området ved sokken, ble det funnet noen hvite tråder, mens det på bakken nærmere flaggstangen ble funnet lillafargede ullfibre.»

Som bildet viser, ble det funnet tre hvite «tråder/fiber» i kort avstand fra de tre lillafargede ullfibrene. Disse trådene er opplistet i oversikten over sikret materiale som B-14, B-15 og B-16. De ble sendt til analyse blant en rekke andre gjenstander, herunder de tre lillafargede ullfibrene. Undersøkelser ved Kriminalpolitisentralen konkluderte med at de lillafargede ullfibrene «meget vel» kunne stamme fra Torunns genser. Funnet av sokken og de lillafargede ullfibrene tydet ifølge åstedsrapporten på «at klærne hun var iført på underkroppen kan være tatt av der».

De hvite trådene som ble funnet samme sted, ble sammenlignet med tråder fra noen stikninger i en dynejakke som var beslaglagt på hybelen til Moen (C-1). 34 Resultatet viste at de ikke kunne stamme fra Moens jakke. Dette resultatet er ikke omtalt i åstedsrapporten. Trådene ble funnet på det stedet hvor politiet antok «at klærne hun var iført på underkroppen kan være tatt av...». Det fremgår av andre dokumenter at politiet la til grunn at det var her seksuelle overgrepet ble utført. Det kunne da være nærliggende å anta at de hvite trådene enten stammet fra offerets eller gjerningsmannens klær. Utvalget tok dette opp i intervjuet med politibetjent Kalland. Han bekreftet at han husket funnet, og at han den gang trodde trådene kunne stamme fra Moens jakke. 35 På spørsmål om hvilke andre undersøkelser som ble gjort, svarte han at han antok trådene også var sjekket mot Torunns klær. 36

Funnet av disse trådene, og det faktum at de verken kunne knyttes til Torunn eller til Moen, hadde relevans for saken. Verken de vurderingene politiet foretok, eller resultatene fra de tekniske undersøkelsene er imidlertid omtalt i åstedsrapporten. Objektivitetsprinsippet pålegger politiet aktivt å innhente og registrere både de bevis som taler for mistenktes skyld, og de som taler for hans uskyld. Åstedsrapporten vurderer siktedes forklaring og rekonstruksjonene opp mot åstedsrapportens antatte hendelsesforløp. I en slik vurdering er beviset omkring de hvite trådene et teknisk funn som svekket teorien om at Moen begikk drapet, og som etter utvalgets syn skulle vært omtalt i rapporten.

4.4 Den taktiske etterforskningen

4.4.1 Siktelsen av Moen

Straffeprosessloven 1887 § 97 ga en mistenkt status som siktet ved «Iværksættelse af Beslag, Ransagning eller Paagribelse ...».

Ifølge fengslingsskjemaet skrevet av politibetjent Schrøen ble Fritz Moen pågrepet kl. 12.20 den 7. oktober 1977. 37 Etter loven var han derfor å anse som siktet på dette tidspunkt. Likevel følger det av avhørsrapport samme dag at Moen fra starten av avhøret, kl. 13.30, bare var gitt status som vitne. Først etter kl. 20.00 ble Moen gjort kjent med at han var siktet, og at siktelsen var knyttet til flere episoder med blotting. 38 Det var uheldig at Moen ikke ble ansett som siktet ved innledningen av det første avhøret. 39 Utvalget påpeker også at det ble gjennomført ransaking og beslag på Moens hybel den 7. oktober 1977 kl. 14.30. 40 Moen hadde da i realiteten status som siktet allerede ved pågripelsen og ransakingen.

Moen ble først formelt siktet for voldtekt og drap på Torunn da det den 17. oktober 1977 ble fremmet begjæring om forlenget varetekt med grunnlag i drapet. 41 Bakgrunnen for avhøret 7. oktober viser imidlertid at han ble pågrepet på grunnlag av en mistanke om voldtekt og drap. 42 Utvalget legger da til grunn at Moen ved pågripelsen også reelt sett var siktet for disse forholdene.

4.4.2 Ble de formelle kravene til avhør ­overholdt?

4.4.2.1 Presentasjon av regelverket

Straffeprosessloven 1887 satte ikke formelle krav til politiavhør. 43 Derimot hadde påtaleinstruksen 1968 kapittel II regler om gjennomføring av politiavhør. 44

4.4.2.2 Rett til å bli gjort kjent med hva saken ­gjelder og om sine rettigheter som ­mistenkt/siktet

Av påtaleinstruksen 1968 § 7 nr. 2 fulgte det at både vitner og siktede innledningsvis skulle gjøres kjent med hva saken gjaldt. Instruksens § 10 første ledd fastsatte videre at mistenkte før avhøret skulle orienteres om sin rett etter straffeprosessloven 1887 § 266 første ledd annet punktum til ikke å forklare seg. 45 Samtidig bestemte riksadvokaten ved rundskriv nr. 1 av 15. mars 1969 at det skulle fremgå av avhørsrapporten at mistenkte var blitt orientert om denne rettigheten.

Avhørsleder mente at Moen var vitne da avhøret startet den 7. oktober. Av avhørsrapporten går det frem at Moen ble: «gjort kjent med saka, kjenner vitneansvaret, villig til å forklare seg». Da Moen ble formelt siktet for blotting på kvelden samme dag, ble han også gjort kjent med sine rettigheter som siktet. Rapporten sier imidlertid ikke noe om hvilke rettigheter han ble opplyst om.

Moen var å anse som siktet da avhøret startet. 46 Opplysningen om at han ikke pliktet å forklare seg, skulle derfor vært gitt før avhøret ble innledet.

I kravet til at den som blir avhørt, skal informeres om sine rettigheter, ligger også en plikt til å gi informasjonen på en måte som er forståelig for vedkommende. 47 Utvalget mener det er grunn til å reise spørsmål om Moen forstod hva politiet informerte ham om. Det er noe uklart om det ble benyttet døvetolk da avhørene ble innledet. 48 Dersom det ikke ble benyttet tolk, tilsier kommunikasjonsproblemene Moen hadde, at han neppe forstod hva som ble formidlet til ham.

På det tidspunkt Fritz Moen ble siktet for blotting, og ble opplyst om sine rettigheter i den forbindelse, fungerte politibetjent Lyder Sørforsli som tolk. På grunn av Moens kommunikasjonsproblemer, er det mye som kan tyde på at Moen ikke forsto hvilke rettigheter han hadde i forbindelse med avhørene i perioden mellom 7. oktober og 18. oktober 1977. 49 Kritikk mot politiet på dette punkt forutsetter at Moens manglende forståelse var synbar for de som foretok avhørene. Det er uklart om politiet, da avhørene ble innledet, hadde forutsetninger for å se at Moen ikke forstod sine rettigheter. 50 Etter hvert oppsto en del situasjoner som synliggjorde Moens språkproblemer. 51 Utvalget finner likevel ikke tilstrekkelig grunnlag for å reise kritikk mot politiet på dette punkt.

4.4.2.3 Kravet til nedtegnelse av forklaringene

I påtaleinstruksen 1968 § 7 nr. 5 het det bl.a.: 52

«Enhver forklaring og erklæring skal så vidt mulig nedtegnes på stedet (rapport)... Har det ikke vært anledning til nedtegning på stedet, skal sådan skje så snart det blir anledning til det.»

I tillegg til at det var et krav om at forklaringer skulle nedtegnes, måtte nedtegnelsen være dekkende for forklaringens innhold og omfatte all relevant informasjon – enten den støttet politiets teorier eller ikke. 53

Avhørsrapportene er ikke skrevet i Moens språkdrakt. Om formuleringene i avhørsrapportene er valgt av tolken eller referenten, er usikkert. Så lenge rapporten gjengir meningsinnholdet i det Moen har formidlet, er det imidlertid ikke grunnlag for kritikk.

Avhørene i perioden 7. oktober til og med 9. oktober 1977 ble gjennomført av politibetjent Aarthun. Første gang Moen bekreftet å ha drept Torunn, var til politibetjent Aarthun den 9. oktober 1977. 54 Av rapporten fremgår det at Aarthun spurte: «Er du enig i at du drepte henne?», og at Moen til dette nikket på hodet og sa «Ja». I en egenrapport skrevet 3. november 1980 utfylles innholdet i denne samtalen. Det heter bl.a.:

«Imidlertid ville han ikke forklare seg videre før han hadde fått mat.

Så ble det servert middag. Jeg satt inne hos Moen da han begynte å spise. – Under måltidet gjentok jeg spørsmålet: ª«Har du drept henne?» Grunnen til den noe enkle spørsmålsstilling var at Moen ikke behersket språket på samme måte som hørende.

Moen grep da en serviett fra «Trønderheimen hotell og kaffistove». På denne skrev han:

1976

SIGRID HEGGHEIM.

PÅ KLÆBUVEIEN.

F.A. HERBERGE

Jeg spurte da Moen om han også hadde drept Sigrid Heggheim. Han nikket på hodet kraftig og flere ganger, samtidig som han gestikulerte voldsomt. Han var veldig ivrig og sa: «Regn, regn, spor, spor». Dette gjentok han også flere ganger, samtidig som han pekte i luften og viste med ene hånda hvorledes vannet strømmet ned. Han pekte igjen på sine sko.»

Utvalget finner det ikke tvilsomt at så viktige opplysninger skulle fremgått av avhørsrapporten skrevet den 9. oktober 1977. Politibetjent Aarthun har via sin advokat gitt uttrykk for at han unnlot å skrive dette inn i rapporten etter anmodning/«pålegg» fra overordnet polititjenestemann. 55 Utvalget finner det klart at overordnet polititjenestemann ikke kan frita Aarthun fra plikten til å skrive rapporten slik påtaleinstruksen krever.

På grunn av de bevisene som talte mot at Moen var drapsmann i Sigrid-saken, og likheten mellom de to sakene, kan det i ettertid se ut som om avhørsrapporten er utformet ut fra et bevisst valg fra politiets side for å unngå å komplisere bevissituasjonen i Torunn-saken. Dette var i så fall kritikkverdig.

Tirsdag 11. oktober overtok politibetjent Sten Hjertaas avhørene. Moen har fremsatt påstander om at politibetjent Hjertaas ikke nedtegnet det som ble formidlet, i avhørsrapportene. 56 Dersom rapportskriver ikke skriver det som blir tolket, vil dette være et klart brudd på kravet til nedtegnelse. Imidlertid har utvalget ikke bevis for at politibetjent Hjertaas skrev noe annet enn Moen ønsket å gi uttrykk for. Utvalget bemerker likevel at en av tolkene, døveprest Wetlesen, under hovedforhandlingen ifølge avisen skal ha uttalt at tiltalte, hver gang han hadde fortalt om forbrytelsen, forsikret at han var uskyldig. 57 Utvalget kan ikke se at dette fremgår like klart av avhørsrapportene. Avisreferatet kan ha vært uriktig, og Wetlesens formulering kan ha vært upresis. Men dersom det er riktig at det ikke ble skrevet ned når Moen erklærte seg uskyldig, er dette kritikkverdig.

I mange av avhørene var politibetjent Sørforsli tolk. Både han og Hjertaas var erfarne polititjenestemenn, og det har formodningen mot seg at de skulle bryte det grunnleggende kravet til rapportskriving. Det vises også til at Moen har signert alle avhørsrapportene med unntak av ett kort avhør den 17. oktober 1977. Det er således ikke bevis for å fastslå at avhørsrapportene ikke gir et dekkende bilde av Moens forklaringer.

Utvalget vil ellers bemerke at avhørsrapportene er tematisk korte sett i lys av antallet timer Moen ble avhørt. I tiden 7.-18. oktober 1977 ble Moen avhørt i ca. 83 timer totalt. Avhørene utgjør ca. 33 sider. 58 Det ble riktignok benyttet tolk under avhørene. Flere av de personene utvalget har intervjuet, har også understreket at det var meget tidkrevende å kommunisere med Moen. Likevel mener utvalget at omfanget av rapportene målt opp mot den tid avhørene varte, kan indikere at det har vært en mer omfattende kommunikasjon mellom avhørsleder og Moen enn hva som ble nedskrevet. Det vises også til at det er variasjon i hvor lange rapportene er i lys av antallet timer avhørene pågikk. Det kan ikke utelukkes at den kommunikasjonen som ikke ble nedskrevet, har gitt Moen grunnlag for visse slutninger omkring detaljer i saken. 59

Våren 1978 ble det gjennomført enkelte samtaler mellom Moen og politiførstebetjent Eirik Stedje. Den 13. april 1978 skrev Stedje en egenrapport på bakgrunn av «samtaler» gjennomført den 11., 12. og 13. april. 60 Den 11. april foregikk samtalen på politistasjonen. Egenrapporten opplyser at «mesteparten av samtalen gikk ut på å få kontakt med Moen da for eventuelt lettere å få fram sannheten i saken samt å belyse denne.» Samtaler av denne karakter skulle vært gjennomført etter regelverket for avhør.

4.4.2.4 Kravet om at rapporten oppleses og signeres av mistenkte

Av påtaleinstruksen 1968 § 7 nr. 5 fulgte også at avhørsrapporten skulle: 61

«opleses til vedtakelse for den avhørte. Dette skal attesteres i rapporten. Likeledes skal nedtegnes mulige rettelser i og tillegg til forklaringen.»

I hovedsak er avhørsrapportene signert av Moen. 62 Fra det tidspunkt politibetjent Hjertaas overtok avhørene den 11. oktober 1977, ble også hver side i avhøret signert.

De fleste avhørene inneholder formuleringen «gjennomlest og vedtatt» eller lignende. Det legges dermed til grunn at Moen har fått lese gjennom disse rapportene før de ble signert. Kravet i påtaleinstruksen 1968 var at rapporten skulle leses opp. 63 Etter påtaleinstruksen 1985 § 8-11 fjerde ledd annet punktum kan gjennomlesing tre i stedet for opplesing dersom mistenkte ønsker dette. Utvalget legger til grunn at gjennomlesing ville vært tilstrekkelig også etter påtaleinstruksen 1968, dersom Moen selv ønsket dette. Det er ikke holdepunkter i avhørsrapportene for at Moen ønsket at gjennomlesning skulle tre i stedet for opplesing og tolking. Det er derfor grunn til å anta at regelverket ble brutt.

For personer som er skrive- og lesekyndige, vil det i liten grad være av betydning om forklaringen leses opp eller blir gitt til gjennomlesing. Moen hadde begrenset språkforståelse, det vises her til punkt 2.3 ovenfor. Selv om Moen ga uttrykk for å kunne lese og forklarte at han leste aviser, er det usikkert hvor mye han forsto. Det kan derfor være usikkert om Moen forstod alt han leste i rapportene, og om det skjedde en reell vedtagelse av alle delene av rapporten.

Ved de mest sentrale avhørene den 16., 17. og 18. oktober følger det av rapporten at forklaringen ble opplest og tolket til Moen – i tillegg til gjennomlesning. Ved disse avhørene ble altså reglene fulgt.

4.4.3 Vurdering av forholdene under ­avhørene av Moen

4.4.3.1 Presentasjon av regelverk og problem­stilling

Hvilke metoder som kan brukes under avhør, har variert betydelig gjennom historien. I 1814 fikk Norge et generelt forbud mot «Pinligt Forhør». 64 Forbudet omfatter både fysisk og psykisk press under avhør. Andenæs nevner at det vil kunne krenke Grunnloven dersom en siktet blir satt i ustanselig forhør, for slik å vikle ham inn i motsigelser og bryte ned hans sjelelige motstrandskraft. 65 De mer detaljerte reglene i påtaleinstruksen gir et mer omfattende vern, og utvalget går derfor ikke nærmere inn på denne grunnlovsbestemmelsen.

Det er sannsynlig at det også etter 1814 ble benyttet betydelig press under avhør for å oppnå tilståelser fra mistenkte personer. I forbindelse med vedtakelsen av straffeprosessloven 1887 skjedde det et paradigmeskifte i norsk straffeprosess. Press og manipulasjon skulle ikke kunne benyttes under avhør. Det ble gitt nye regler om dette i straffeprosessloven 1887 §§ 256-258.

Som det heter i Udkast til Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager med Motiver (1886) side 54-55: «De Regler, vi i saa Henseende have fundet at burde opstille, afvige i en dobbelt Henseende fra den raadende Retsbrug. Først i Henseende til Afhørelsens Retning. Denne gaar nu – om ikke i Almindelighed, saa dog særdeles hyppig – ensidigen ud paa enten at fremkalde Tilstaaelse eller, hvor dette ikke lykkes, at søge bragt for Lyset Usandfærdigheden af Sigtedes Forklaring gjennem dennes indre Modsigelse eller Modstrid mod de afhørte Vidners Prov. Men dernæst ogsaa i Henseende til de Midler, hvormed dette Resultat søges naaet, idet det vistnok ansees tilladeligt at forsøge at overrumple de Angjældende ved Spørsmaal, hvis betydning han ikke er i Stand til at overse, ligesom ogsaa at sætte ham under et stærkt moralskt Tryk ved Formaninger til at bekjende.»

Dette mente komiteen burde endres: «I begge disse Henseender tilsigter Forslaget en Forandring. I Henseende til Afhørelsens Retning ved Forskriften i § 254. I Henseende til Maaden ved Reglerne i § 253 og § 255, kfr. § 257. Af disse Bestemmelser vil det fremgaa, at saavel Spørgsmaal sigtende til at overrumple Sigtede og hilde ham i Modsigelser som Anvendelsen af noget moralsk Tryk paa ham ere utilladelige. ...Fra Jurykommissionens Udkast adskiller vort Forslag sig væsentlig derved, at det giver en videre Adgang end hint til Examination at den Sigtede. Mod at Sigtede examineres, kan der efter vor Mening ikke reises nogen berettiget Indvendig. Man kan ikke hente nogen saadan fra den Betragtning, at Sigtede ingen juridisk Forpligtelse har til at forklare sig. Det er kun Udtrykket for den Tanke, som ovenfor er fremhævet, at Sigtedes Udsagn er eller kan være et vigtigt Bevisdatum saavel for som mod ham, og at det derfor saavidt muligt bør erhverves. Den Begrænsning, som efter vor Mening her naturligen frembyder sig, er den, at man ikke er berettiget til at anvende Tvang eller Pression mot Sigtede til at faa ham til at svare. Men hertil kan ikke Spørgsmaal regnes. Vi kunne derfor som Regel ikke billige, at Dommeren i Tilfælde af Nægtelse undlader at stille videre Spørgsmaal, og alene gjør Sigtede opmærksom paa de mulige for ham uheldige Følger af hans Taushed. En saa passiv Stilling for Dommeren vil efter vor Mening være lidet tjenlig til Sagens Oplysning ikke alene, hvor Sigtede er skyldig, men ogsaa hvor han er uskyldig. Det er kun sjelden, at Sigtede har den fornødne Dannelse og Oversigt over Sagen til at bedømme, om og i hvilken Udstrækning han bør forklare sig. Han vil derfor ofte foretrække at tie, hvor dette vil være ham til Skade, uden at det i Jurykommissionens § 245, litr. b omhandlede Tilkjendegivende derpaa vil raade Bod, medens han, om den almindelige Opfordring var bleven efterfulgt af enkelte mer specielle Spørgsmaal, ubetænkeligen vilde besvaret disse.»

Reglene og drøftelsen knytter seg til rettslige avhør. Noen tilsvarende regler for politiavhør var det ikke i straffeprosessloven 1887. Det var likevel antatt i juridisk teori at politi og påtalemyndigheten ved avhør så langt som mulig skulle følge reglene i straffeprosessloven. 66 Da Moen ble avhørt i Torunn-saken, var politiavhør regulert i påtaleinstruksen 1968 kapittel II. Reglene svarte i hovedsak til reglene for rettslige avhør i straffeprosessloven 1887.

En bestemmelse som i nyere tid har blitt viet en del oppmerksomhet i forhold til avhørssituasjonen, er den Europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art 3. Bestemmelsen er gjort til del av norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2, og oppstiller forbud mot «umenneskelig og nedverdigende» behandling. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har avsagt avgjørelser av betydning for tolkningen av art 3 i forbindelse med en avhørssituasjon. De sentrale avgjørelsene er imidlertid avsagt i tid etter etterforskningen i Torunn-saken. Det er derfor svært uklart hvordan EMK art 3 skulle forstås i 1977-1978. EMK var på dette tidspunkt heller ikke vedtatt som norsk lov. Utvalget vil derfor ikke gå nærmere inn på EMK art 3.

4.4.3.2 Mistenkte skal ha anledning til å gi en ­sammenhengende fremstilling av sin ­forklaring

Påtaleinstruksen 1968 § 7 nr. 2 lød:

«Den hvis forklaring innhentes ... opfordres til i sammenheng å fremstille hva han vet om den. Er det nødvendig, kan derpå særskilte spørsmål stilles.»

Politiet skal under avhør la mistenkte få gi sin forklaring i hovedsak uavbrutt. Under fengslingsmøtet 17. oktober 1977, altså dagen etter Moens første viktige tilståelse, skal han ifølge rettsboken fra Trondheim forhørsrett ha forklart om avhøret dagen før:

«Han sier at det han da forklarte skjedde under stadige avbrudd, slik at forklaringen ble oppstykket og ikke sammenhengende slik han selv ville. Det gir derfor ikke et riktig bilde av det han ville gi uttrykk for. Heller ikke et fullstendig bilde.»

Denne forklaringen står i direkte motstrid til politibetjent Hjertaas’ egenrapport av 16. oktober 1977. 67 Der fremheves det at den sentrale delen av Moens tilståelse denne dagen ble gitt med egne ord og uten at spørsmål ble stilt. I avhørene av politibetjentene Hjertaas og Sørforsli i 2000 fremgår det også at de mener Moen fikk snakke fritt og uten avbrytelser. Bevissituasjonen er ikke ideell, men utvalget finner det ikke godtgjort at politiet brøt kravene i påtaleinstruksen om å la mistenkte gi en sammenhengende og fri fremstilling av saksforholdet.

4.4.3.3 Lengden på avhørene

I 1977 forelå det ingen regler som direkte regulerte hvor langvarige avhør kunne være. I gjeldende straffeprosesslov oppstilles et forbud mot avhør som «tar sikte på å trette ut siktede». 68 Men noen nærmere regler som fastsetter grenser for avhørenes lengde, foreligger heller ikke i dag. Utvalget legger til grunn at det også i 1977 var et forbud mot avhør som i for sterk grad trettet ut mistenkte. Mistenkte har ingen plikt til å avgi forklaring og kan på et hvert tidspunkt avbryte avhøret og dermed begrense dets lengde. Av den grunn skal det trolig mye til før et avhør må bedømmes som uforsvarlig langt.

Utvalget registrerer at de første avhørene av Moen var lange. Utvalget gjengir tider oppgitt i avhørsrapportene inkludert pauser:

I løpet av 12 døgn ble Moen avhørt i ca. 83 timer. I tillegg deltok han på flere konfrontasjoner og ble fremstilt to ganger for forhørsretten. Videre hadde Moen to samtaler med forsvarer og samtaler med prest. Han ble også fremstilt for lege i denne perioden.

Fredag den 14. oktober opplyste Moen at han var i svært dårlig form, og at det var for lange avhør. Han ga også uttrykk for at «5 timer avhør med pauser en dag eller to kan være passende.» 69 Likevel gjennomførte politiet lange avhør av Moen også i dagene som fulgte. Da politibetjent Hjertaas ble avhørt i 2000, fremhevet han at avhørene ble avbrutt i den grad Moen ytret ønske om dette. 70 Utvalget har ikke grunnlag for å bestride dette, men reiser som tidligere nevnt spørsmål ved om Moen fullt ut forstod at han kunne nekte å avgi forklaring. 71

Avhøret den 9. oktober 1977, da Moen første gang svarte ja på spørsmålet om han hadde drept Torunn, varte i minst 15 timer. Etter utvalgets syn er dette på grensen av hva som er forsvarlig innenfor et døgn. Også den samlede avhørstiden i perioden mellom pågripelsen 7. oktober og 18. oktober grenser mot det uforsvarlige. Noe klart brudd på dagjeldende regler var det likevel ikke. Imidlertid vil omfanget av avhør i denne perioden bli trukket inn nedenfor, i vurderingen av det presset avhørene representerte for Moen.

4.4.3.4 Ble det brukt trusler og tvang?

4.4.3.4.1 Presentasjon av forbudet mot trusler og tvang

Påtaleinstruksen 1968 ga regler for politiavhør som i hovedsak svarte til reglene under dommeravhør. I § 7 nr. 4 var det fastsatt forbud mot bruk av «tvangsmidler [for å] søke å opnå forklaring eller forklaring i en bestemt retning.» Det nærmere innholdet i forbudet er uklart. Med tvang menes normalt det å rettsstridig sette noen ut av stand til å handle etter sin egen frie vilje. Det dreier seg altså om å overvinne en motstand hos noen – i denne sammenhengen å overvinne motstanden en mistenkt har mot å gi forklaring eller forklaring i en bestemt retning.

Tvang er en kvalifisert form for press mot en annen person. Bestemmelsen kan begrunnes i hensynet til mistenkte som ikke skal utsettes for en uforsvarlig belastning. Bestemmelsen må også sees i lys av et ønske om å oppnå et materielt riktig resultat (bevisets brukelighet). Risikoen for uriktige tilståelser vil øke betraktelig ved bruk av massivt press i avhørssituasjonen. Bevisverdien av en tilståelse som kommer som et resultat av tvang, vil derfor reduseres betydelig.

Det er på det rene at politiet kan bruke ulike former for press i et avhør. Avhørssituasjonen i seg selv vil av mange oppleves som et sterkt press. I mange tilfeller vil politiet under avhør i straffesaker også måtte ta opp tema og spørsmål som er ubehagelige for mistenkte. Politiet vil også måtte ta opp samme tema flere ganger. Det kan være fordi mistenkte ikke ga en tilstrekkelig utfyllende forklaring første gang, eller fordi det foreligger opplysninger som er selvmotsigende eller i strid med andre bevis. Slike milde former for press kan være både nødvendige og forsvarlige. 72

Politiet har i mange sammenhenger gitt uttrykk for at ulike former for press brukes bevisst for å svekke motstandskraften hos mistenkte, og derigjennom oppnå tilståelser.

I artikkelen «Avhørsteknikk» (Politibladet, nr. 3 1987) skrevet av politiavdelingssjefene Halvard Tømta og Leif A. Lier, tegnes et bilde av de prinsippene som lå til grunn for avhør. Etter å ha gjennomgått påtaleinstruksens krav til gjennomføring av avhør heter det: «Dette betyr imidlertid ikke at en mistenkt/siktet skal behandles som «et skjørt egg». Som jeg skal komme tilbake til kan avhørene bli både lange og anstrengende – både for mistenkte/siktede og for avhøreren.» Under overskriften «Trenger vi å motivere oss før avhøret?» heter det videre: «Ved avhør av en siktet bør vi være overbevist om at vi har gjerningsmannen foran oss. Vi må regne med at han i utgangspunktet vil nekte for at han har utført handlingen, og være forberedt på at han vil forsøke å overbevise oss om sin uskyld. Vi må motivere oss slik at vi ikke lar oss lure, og at vi opprettholder en fast tro på at vi har gjerningsmannen foran oss. Skal vi overbevises om noe annet må det foreligge klare opplysninger om at han ikke er gjerningsmannen.»

Forfatterne anbefaler at siktede blir avhørt kort tid etter han blir pågrepet, fordi han da ofte er litt oppskaket. De fremhever også at det er ønskelig å foreta avhørene om natten, da polititjenestemannen på denne måten kan hindre avbrytelser. Avhørene anbefales gjennomført på tjenestemannens kontor, ettersom dette er et trygt sted for avhørsleder, samtidig som det kan føles mer utrygt for mistenkte/siktede.

Lier har i en senere artikkel understreket at de i artikkelen fra 1987 også presiserte kravet til objektivitet og straffeprosesslovens og påtaleinstruksens formelle regler om avhør, se Leif A. Lier, Norske politiavhør, TfS nr. 1 2004, side 75-80. Artikkelen etterlater likevel et klart inntrykk av at press og stress av mistenkte er en del av tiltakene som anbefales for å få tilståelser, se nærmere Asbjørn Rachlew, Norske politiavhør i et internasjonalt perspektiv, TfS nr. 4 2003, side 400-439, særlig side 435-436.

Internasjonalt har flere sentrale forfattere innen forhørsteknikker fremhevet nødvendigheten av å bruke press og manipulerende metoder for å få frem en tilståelse. Særlig i USA har sentrale læremidler innen avhørsteknikk anbefalt kraftige pressmidler. For en gjennomgang av ulike forfattere som nettopp fremhever nødvendigheten av å bruke press under avhør for å få tilståelser, se Gudjonsson side 7-36. Se også Asbjørn Rachlew, TfS nr. 4 2003, side 407-419.

Utvalget ser at det foreligger enkelte avhør både i Torunn-saken og Sigrid-saken hvor til dels massivt press har vært benyttet mot vitner. 73 Det vises også til avhørene av personer som var mistenkt i Sigrid-saken, og som i forbindelse med gjenopptagelsesprosessen har forklart at politiet utsatte dem for betydelig press i avhørssituasjonen. 74

Hvor den nærmere grense mellom lovlig og ulovlig press skal trekkes, vil med dagens regler i stor grad bero på et konkret skjønn. Sentralt i vurderingen vil være hvilke midler som er benyttet for å overvinne motstanden mot å avgi forklaring eller for å oppnå en bestemt forklaring (tilståelsen).

All bruk av fysiske tvangsmidler i en avhørssituasjon vil rammes av legalitetsprinsippets forbud mot bruk av fysiske maktmidler uten hjemmel i lov. Uten lovhjemmel er slike midler klart ulovlige. Dette synes imidlertid ikke særlig relevant for utvalgets arbeid, og utvalget går derfor ikke nærmere inn på dette.

Det er grensen for lovlig psykologisk press som er relevant, og denne grensen er uklar. Påtaleinstruksen signaliserer visse grenser. Påtaleinstruksen 1968 § 7 nr. 4 som oppstilte et forbud mot bruk av «løfter» eller «uriktige foregivender», signaliserte at grensen for psykologisk press ikke var særlig høy. Det var også relevant å vurdere i hvilkensituasjon pressmiddelet ble brukt. Dersom mistenkte var fengslet og gjerne også isolert fra omverdenen, måtte terskelen for det rettsstridige press senkes. Utvalget presiserer også at terskelen for ulovlige tvangsmidler under avhør lå klart lavere enn den straffbare tvang etter straffeloven § 222. Det antas også at grensen må vurderes subjektivt i den forstand at pressmidlene i noen grad må kunne vurderes i relasjon til hvem som bli avhørt.

Påtaleinstruksen 1968 § 7 nr. 4 fastsatte også et forbud mot å bruke «trusler [for å] søke å opnå forklaring eller forklaring i en bestemt retning.» 75 Med trussel menes normalt en opptreden som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos en annen om at noen skal foreta en handling som oppleves negativt. Hvis mistenkte ble forespeilet straff dersom han ikke forklarte seg på en bestemt måte, ville dette naturlig nok rammes av forbudet. Men også det å fortelle at mistenktes forklaring ville medføre ytterligere bruk av isolasjon og mat- eller hvilerestriksjoner, ville normalt rammes av forbudet. Heller ikke grensen for press i form av trusler var klar. Det var f.eks. ikke noe i veien for at avhørsleder på spørsmål fra siktede opplyste om at en tilståelse ville medføre at bevisforspillelsesfaren ikke lenger var til stede, og at en tilståelse ville medføre at siktede ble løslatt. 76

Heller ikke kunne politiet stille spørsmål slik at noe som ikke var innrømmet, ble forutsatt som erkjent av mistenkte. 77 Det gjaldt både spørsmål som knyttet mistenkte til stedet for handlingen og direkte til handlingen. Man kunne heller ikke bruke «uriktige opplysninger». 78 Politiet kunne f.eks. ikke opplyse til en mistenkt at en medsiktet hadde tilstått 79 , eller at de hadde tekniske spor som knyttet den mistenkte til stedet, dersom dette ikke var riktig. Slike manipulerende metoder var altså forbudt i 1977-1978.

4.4.3.4.2 Avhøret av Moen 9. oktober 1977

Rapporten fra avhøret søndag den 9. oktober inneholder som nevnt Moens første tilståelse av drapet på Torunn. Ved 15-tiden under en pause var tolken, politibetjent Sørforsli, ute og hentet mat til Fritz Moen. Avhørsleder Aarthun skal da ha gått bort til Moen og bøyd seg ned for at Moen skulle kunne lese på munnen hans. Deretter skal Aarthun ha spurt: «Kan du høre hva jeg sier nå?» Moen skal ha nikket med hodet og sagt «ja». Deretter skal Aarthun ha sagt: «det er så mye bedre for deg å fortelle sannheten, du vil føle en lettelse etterpå». Moen skal igjen ha nikket. Aarthun uttrykte så: «Jeg tror at du drepte henne, det er vel mye bedre å fortelle det, hvis du har gjort det, vil du ikke fortelle meg hvordan?» Moen skal da ha nølt, deretter nikket med hodet og sagt: «Jeg vil fortelle det etter middag». Aarthun spurte deretter: «Er du enig i at du drepte henne?» Moen skal da ha nikket på hodet og sagt «Ja».

Hendelsen skjedde i en periode hvor avhørene var svært intensive. Moen var på dette tidspunktet også uten forsvarer. Tolken var ute av rommet, og Moens mulighet for å forstå avhørsleder var derfor begrenset. Utvalget tolker situasjonen slik at det ligger et press i de handlinger som beskrives. Aarthun har fortalt til utvalget at Moen på dette tidspunktet var nedbrutt. Han fortalte også at Moen omkring kl. 15.00 denne dagen brast i gråt.

Senere på kvelden skal Aarthun ha blitt fortalt at Moen ikke forstod meningsinnholdet i ordet «tro». Tolken, døveprest Wetlesen, fortalte Aarthun at han måtte bruke verbet «vite». Aarthun skal da ha sagt til tiltalte: «Jeg vet at du drepte henne».

Grensene for bruk av tvangsmidler var uklare. Det er også svært vanskelig for utvalget ut fra de bevis som i dag foreligger, å trekke sikre konklusjoner om hva som skjedde i dette avhøret. Sentrale momenter som avhørsleders nøyaktige valg av ord, kroppsspråket og lignende vil ikke la seg avdekke. Utvalget kan derfor ikke konstatere noe brudd på regelverket. Det fremstår likevel som meget uheldig å fortsette avhøret etter at tolken hadde forlatt avhørsrommet. Det synes heller ikke å foreligge noen reelle grunner for at avhørsleder skulle si sin mening om skyldspørsmålet til mistenkte.

4.4.3.4.3 Ble Moen på utilbørlig måte presset til å signere avhørsrapporter som ikke gjenspeilte egne forklaringer?

Slik Moen forklarte seg under gjenopptagelsesprosessen for Hålogaland lagmannsrett i 2001, kan det se ut som om han ble presset til å signere avhørsrapporter. 80 Utvalget finner det ikke tvilsomt at et massivt press for å signere en forklaring mistenkte ikke finner dekkende, vil rammes av forbudet i påtaleinstruksen.

Både politibetjentene Aarthun, Hjertaas og Sørforsli benektet under sine forklaringer i forbindelse med gjenopptagelsesprosessen å ha presset Moen til å signere avhørsrapportene. Det finnes også eksempler i saksdokumentene på at Moen nektet å signere avhør. 81 Moens påstand ble heller ikke fremsatt før arbeidet med å få gjenopptatt sakene ble påbegynt. Moen hadde kontakt med sin forsvarer ved flere anledninger i oktober måned 1977. Det ville vært naturlig at påstander om press til å signere var kommet opp på et tidligere tidspunkt. Utvalget finner det ikke bevist at Moen ble presset til å signere avhørene.

4.4.3.4.4 Ble det slått i bordet til Moen i et forsøk på å presse ham til å tilstå?

Moen forklarte også ved flere anledninger at politiet slo i bordet til ham under avhørene. Første gang Moen fremsatte en slik påstand, var under fengslingsmøtet 17. oktober 1977. Ifølge rettsboken fra Trondheim forhørsrett skal Moen ha forklart at han stadig ble forstyrret, ved at vedkommende politimann stadig slo i bordet. Dette skulle ha gitt sterke utslag i høreapparatet hans og gjort det vanskelig for ham å forklare seg skikkelig. 82 Samme påstander ble senere gjentatt flere ganger. 83

Utvalget finner det klart at slag i bordet under avhør etter omstendighetene kan være et ulovlig tvangsmiddel og en ulovlig trussel. Slik fremferd ville vært i strid med påtaleinstruksen. Påtaleinstruksen 1968 § 7 nr. 4 krevde også at den som foresto avhøret, opptrådte med «ro og verdighet».

Beskyldningene retter seg i hovedsak mot politibetjentene Sørforsli og Hjertaas. Det ble gjennomført to avhør av politibetjent Hjertaas i forbindelse med gjenopptagelsesprosessen. Han nektet ved begge tilfeller for å ha slått i bordet til Moen eller på annen måte å ha opptrådt truende overfor ham. 84 Også politibetjent Sørforsli benektet at Hjertaas på noe tidspunkt slo i bordet eller opptrådte truende da Sørforsli var til stede. Sørforsli innrømmet at han selv ved ett tilfelle hadde blitt sint da Moen «begynte å vingle». Ved dette tilfellet hadde Sørforsli slått i bordet til Moen. 85 Politibetjent Hjertaas er død, slik at det ikke har vært mulig for utvalget å intervjue ham. Politibetjent Sørforsli forklarte i intervju med utvalget det samme som han tidligere hadde forklart for politiet i år 2000.

Utvalget finner ikke bevis for at det ble slått i bordet til Moen ved mer enn en anledning, slik politibetjent Sørforsli har forklart. 86 Dette var i strid med kravet til ro og verdighet under avhør. Det kunne også oppleves som en trussel.

4.4.3.4.5 Situasjonen i perioden 7. oktober til 18. oktober vurdert samlet

Moen ga i år 2000 også uttrykk for at hele situasjonen samlet sett var et utilbørlig press. 87 Moen ble pågrepet den 7. oktober og satt fengslet i hele perioden frem til den sentrale tilståelsen den 16. oktober 1977. Selv om Moen ikke hadde brev-, besøks- og mediaforbud i denne perioden, hadde Moen liten omgangskrets og var sannsynligvis reelt sett isolert. Utvalget har ikke grunnlag for å fastslå hvor mye kontakt det var med forsvarer i perioden. Mye tyder på at dette var begrenset til en kort samtale før og under fengslingsmøtet den 10. oktober og en noe lengre samtale om kvelden den 15. oktober. Samtidig var avhørene i perioden meget intensive. Utvalget finner det bevist at situasjonen innebar et betydelig press for Moen. Døveprest Wetlesen, som var tolk i flere av disse avhørene, forklarte under hovedforhandlingen at «politifolkene nok kunne ha en svært bestemt tone, som tiltalte oppfattet som et press.» 88

Utvalget har også funnet det bevist at flere andre personer under avhørene i Sigrid-saken ble utsatt for betydelig press og metoder til dels langt over grensen for hva som ligger innenfor påtaleinstruksens rammer. Det vises her til punkt 11.2.4.2 nedenfor og til forklaringene fra PS, ID og ikke minst BjS.

Forholdene under avhørene av Moen er i liten grad opplyst for utvalget, og grunnlaget for å trekke konklusjon er på dette punkt for svakt. I tillegg var rettsnormen lite utpenslet. Den uklare rettsnormen og behov for notoritet omkring avhørssituasjonen får betydning for utvalgets forslag til lovendringer. 89

4.4.3.5 Lærte avhørsansvarlige Moen hva han skulle si?

Selv om det ikke klart fremgikk av påtaleinstruksen 1968, legger utvalget til grunn at avhørsleder skulle nedtegne i avhørsrapporten eventuelle opplysninger om tekniske bevis eller andre detaljer som ble formidlet til mistenkte fra politiets side. Moen hevdet allerede under hovedforhandlingen i Torunn-saken at han ble lært detaljene i saken, og da detaljer som det ikke fremkommer av avhørsrapportene at han er blitt opplyst om. Disse påstandene har også vært sentrale i forbindelse med gjenopptagelsesprosessen. I politiavhøret under gjenopptagelsesprosessen forklarte Moen at han i betydelig grad ble lært detaljer i saken. 90

Sandberg hadde i forkant av politiavhøret selv avhørt Moen om hvordan politiet endret hans forklaring omkring overfallsstedet. Fra et referat fra avhørsrapporten som ble skrevet, hitsettes: 91

«... På Sandbergs forespørsel viser Moen på oversiktsbildet omtrent hvilke steder han «tilsto» at han hadde overfalt Torunn [...]. Det første «overfallsstedet» han utpekte lå på gangstien like etter Stavnebrua. Politiet (Stein Hjertaas) sa til Moen at dette ikke var det riktige overfallsstedet. Deretter «tilsto» Moen et nytt overfallssted på gangstien lenger unna Stavnebrua. Igjen sa Hjertaas at stedet ikke stemte. Etter dette «tilsto» Moen enda et overfallssted enda et stykke lenger inne på gangstien. Denne gangen sa Hjertaas at overfallsstedet stemte. Han ba nå Moen om å fortelle mer. Han maste og maste. Moen sier at han etter dette fant på en forklaring. Han sier at forklaringen ble avgitt inne på politikammeret i Trondheim.

På spørsmål fra Sandberg sier Moen at han under dette avhøret med Hjertaas tror at han tegnet. Han sier at han tegnet Stavnebrua. Han mener også at han tegnet de tre «overfallsstedene». Han sier også at han tegnet elva. På anmodning fra Sandberg tegner Moen en tegning som han mener er omtrent tilsvarende den han mener han tegnet i avhøret med Hjertaas. Moen sier at han i dag – 21 år senere – ikke kan være helt sikker på at tegningene er like. Han sier likevel at den tegningen han har tegnet i dag, illustrerer den forklaringen han ga til Hjertaas der Hjertaas ikke var fornøyd med de første to stedene Moen pekte ut som overfallssteder på gangstien. Tegningen vedlegges denne forklaringen. (Anm-TS: Nedenfor har undertegnede satt på røde forklarende tekster og røde streker på Fritz Moens tegning.)»

Tegning er inntatt som figur 4.5.

I avhørsrapporten den 14. oktober 1977 henvises det til noe Moen hadde tegnet. Tegningen ligger ikke i saksdokumentene. Utvalget legger til grunn at mistenktes tegninger fra åstedet eller dokumenter som inneholder annen informasjon av betydning for saken, skal tas vare på i saksdokumentene, og at det er grunnlag for å rette systemkritikk. Særlig gjelder dette når det vises til tegningen i avhørsrapporten.

Politibetjent Hjertaas ble avhørt om dette i 2001. Han forklarte da at han leverte alle tegninger m.m. som Moen hadde laget, til sekretariatet for saken. Politibetjent Hjertaas antok også at slike dokumenter ble tatt inn i saksdokumentene, dersom de ble ansett som relevante. 92 Utvalget har ikke grunnlag for å betvile at Hjertaas har levert tegningen fra seg.

Når det gjelder påstanden om at politibetjent Hjertaas lærte Moen detaljer i saken, forklarte Hjertaas i 2000: 93

«Vitnet sier at så ikke er tilfelle. Samtlige av Moens forklaringer er fri fortelling. Det er riktig at Moen nærmet seg hendelsen og åstedet «skritt for skritt» hvor han til slutt endte med en forklaring som stemte med de faktiske forhold.

...

Han vil ... bestemt avvise at Moen, på noe tidspunkt, ble gjort kjent med og/eller ledet til riktig åsted ved at han ble fortalt at stedet ikke stemte.»

I et senere avhør forklarte politibetjent Hjertaas at han aldri hadde trukket inn flaggstengene som referansepunkt. 94

Det var tolk til stede under de fleste avhørene med Moen. I hovedsak var dette døveprest Wetlesen og politibetjent Sørforsli. Wetlesen var død da politiet foretok avhør i forbindelse med gjenopptagelsesprosessen i 2000. Politibetjent Sørforsli benektet i avhør både med politiet og overfor utvalget at Moen ble lært noe under de avhørene han tolket. 95

Utvalget mener det ikke foreligger dokumentasjon for at politiet under avhørene i denne perioden bevisst informerte Moen om detaljer i saken. Derimot vil utvalget ikke utelukke at Moen ved å tolke avhørsleders kroppsspråk og spørsmålene som ble stilt, forstod når han forklarte seg riktig. Utvalget viser til at døve og sterkt hørselshemmede ofte er vare for andres reaksjoner. Det synes også som om det var en mer omfattende kommunikasjon mellom avhørsleder og Moen enn det som er nedtegnet i dokumentene, og at det ble stilt en rekke spørsmål fra avhørsleders side. 96 Utvalget viser i denne sammenhengen også til rapporten fra avhøret 15. oktober 1977 hvor det heter:

«Han ble spurt om han gjorde utukt med henne etter at han kom ned til henne ved muren. Siktede sier at han ikke gjorde det. Han husker ikke hva slags jakke hun hadde på seg. Han gjorde ingen ting med den. Han tok ikke av henne klær. Han kan ikke huske om hun bar på noe.»

Dagen før den sentrale tilståelsen i saken var altså avhøret innom spørsmålet om det ble begått et seksuelt overgrep, klærne Torunn hadde på seg, og om hun bar på noe (f.eks. en veske). Gjennom spørsmål – og ikke minst avhørsleders og tolkens reaksjon på Moens svar – kan Moen ha forstått hvilke teorier politiet hadde. Utvalget finner det sannsynlig at i alle fall politibetjent Hjertaas må ha kjent til de viktigste detaljene i saken for å kunne avhøre Moen.

4.4.4 Forsvareren under etterforsknings­fasen

4.4.4.1 Fikk Moen tilstrekkelig tilgang til forsvarer?

Reglene om siktedes krav på forsvarer fremgikk direkte av straffeprosessloven 1887. Paragraf 99 første ledd første punktum lød:

«Sigtede har Ret til at lade sig bistaa af en Forsvarer paa ethvert Trin af Forfølgningen.»

Verken straffeprosessloven 1887 eller påtaleinstruksen 1968 hadde imidlertid bestemmelser som påla politiet å opplyse siktede om retten til å la seg bistå av forsvarer. Med de begrensede ressurser Moen må antas å ha hatt, er det lite trolig at han var kjent med retten til forsvarer. I denne situasjonen var det også et annet problem: Siktelsen medførte i seg selv ikke et krav på offentlig oppnevnt (og dermed betalt) forsvarer. På grunn av Moens økonomiske stilling hadde han reelt sett små muligheter til å skaffe seg en forsvarer.

Etter avsigelse av kjennelse om bruk av varetektsfengsling hadde en siktet krav på offentlig oppnevnt forsvarer. 97 I den grad oppnevning kunne skje uten særlig ulempe eller tidsspille, skulle det også oppnevnes forsvarer før fengslingsspørsmålet ble prøvet. 98 Moen ble fremstilt for varetektsfengsling den 10. oktober 1977 siktet for blotting. 99 Det følger av rettsboken at han da møtte med forsvarer, advokat Hallstein Pedersen, som må antas å ha vært oppnevnt som offentlig forsvarer på vanlig måte.

Utvalget reiser imidlertid spørsmål om ikke Moen allerede før dette tidspunkt burde fått oppnevnt forsvarer. Av straffeprosessloven 1887 § 102 fremgikk det:

«Utenfor de tilfelle som er omhandlet i § 100, jfr. § 101, skal beskikkelse av offentlig forsvarer bare finne sted, såfremt det finnes nødvendig på grunn av tilfellets særegne beskaffenhet, og siktede har søkt om det.»

I et brev fra Justisdepartementet til fylkesmennene av 7. september 1956 het det:

«Vilkåret at oppnevnelse skal være nødvendig på grunn av tilfellets særegne beskaffenhet antas såvel å gjelde sakens art som siktedes person. Det kan herunder tas hensyn til om saken byr på særlige faktiske eller rettslige problemer eller om det gjelder en sak av alvorlig karakter eller om saken kan få usedvanlige skadevirkninger for siktede, men det vil også kunne oppnevnes forsvarer hvis siktede på grunn av ungdom, alder eller andre personlige eller ytre forhold må antas selv å være avskåret fra i nødvendig grad å ivareta sitt tarv i saken.»

I forhold til det andre vilkåret, at siktede måtte uttrykke et ønske om å få oppnevnt forsvarer, het det i samme brev:

«I saker hvor forholdene tilsier det, bør siktede spørres om han begjærer forsvarer oppnevnt.»

I den juridiske teori ble det antatt at uttalelsen fra Justisdepartementet ga uttrykk for gjeldende rett. 100

Politiet etterforsket et seksualdrap. Saken var i seg selv svært alvorlig, og straffereaksjonen måtte forventes å bli betydelig. Det mest sentrale var likevel Moens person, som sterkt hørselshemmet, med språkproblemer og sosiale problemer. Avhørssituasjonen for Moen var etter utvalgets oppfatning i kjernen av de tilfellene departementet beskrev i sitt brev av 1956. Utvalget vil også vektlegge at avhørene i den innledende perioden var intensive. De første 60 timene etter pågripelsen var Moen til avhør i over 30 timer. 101 Under slike omstendigheter var det etter utvalgets syn grunnlag for å oppnevne en offentlig forsvarer.

Det er noe motstridende opplysninger om hvordan ulike personer oppfattet Moen og hvilke språkproblemer han ga inntrykk av å ha. Det er dermed uklart om politiet burde ha oppdaget hvilken sårbar situasjon Moen var i, på dette stadiet av saken. Utvalget har derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta standpunkt til om det er gjort feil fra politiets side på dette punkt.

Tore Sandberg har kritisert politiet for ikke å ha imøtekommet Moens ønsker om å få Alf Nordhus som forsvarer. 102 Ved to anledninger ba Moen om at Alf Nordhus måtte bli oppnevnt som forsvarer. Første gang var den 9. oktober 1977:

«Siktede ble satt ned i ventecelle ca. kl. 1700. Han sa før han ble tatt ned at han vil ha Alf Nordhus til forsvarer.»

På bakgrunn av Moens anmodning burde politiet i fengslingsbegjæring til Trondheim byrett den 10. oktober 1977 opplyst om at Moen ønsket oppnevnt advokat Nordhus som sin forsvarer. Utvalget har ikke funnet fengslingsbegjæringen i saksdokumentene og kan ikke si om dette ble gjort. 103 Utvalget har ikke på dette punkt tilstrekkelig grunnlag for å ta standpunkt til om det er gjort feil fra politiets side.

I avhørsrapporten den 17. oktober 1977 heter det: 104

«Siktede ble bedt om å gjenta sin forklaring med egne ord fra i går, fra side 11 og utover. Under dette var også p.betj. Lyder Sørforsli til stede.

Han ville ikke gjenta forklaringen selv. Wetlesen leste så opp hele forklaringen for han. Han vil ikke svare. Han vil at adv. Alf Nordhus skal komme først.»

På dette tidspunktet hadde Moen allerede fått oppnevnt en forsvarer. Moens ønske om å få advokat Nordhus som forsvarer ga politiet en ny oppfordring til å ta kontakt med advokat Pedersen eller advokat Nordhus om saken. Utvalget har ikke klart å bringe på det rene hva som ble gjort, og har ikke tilstrekkelig grunnlag til å trekke noen konklusjon på om det er gjort feil fra politiets side.

4.4.4.2 Har forsvarerne skjøttet sine oppgaver forsvarlig?

4.4.4.2.1 Forsvarerens deltagelse under avhørene i perioden 10. oktober til og med 16. oktober

Etter straffeprosessloven 1887 hadde en forsvarer rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, være til stede under rettsmøter og delta i avhør av siktede, vitner og sakkyndige. 105 Straffeprosessloven 1887 inneholdt derimot ikke noen klare lovregler om forsvarervervets innhold. Men som Andenæs skriver: 106

«Forsvareren representerer ... det offentliges interesse i at ingen uskyldige blir domfelt og at ingen blir behandlet hårdere enn riktig er.»

Forsvareren må forventes å følge opp sine klienter slik at forsvaret fremstår som forsvarlig. Kravene må sees i lys av sakens alvor, klientens ønsker og behov og hvilke utgifter han vil få dekning for økonomisk. Med dette som bakgrunn finner utvalget grunn til å spørre om ikke forsvareren burde ha vært til stede under avhørene i perioden fra 10. til 16. oktober.

Utvalget legger til grunn at det på den tiden avhørene ble gjennomført i Torunn-saken, ikke var vanlig at forsvarer deltok under avhør. Det er likevel flere forhold som tilsier at forsvareren burde fulgt opp denne saken sterkere enn vanlig. Avhørene av Fritz Moen var i perioden frem til 16. oktober 1977 meget intensive. Moen hadde dessuten store kommunikasjonsproblemer og en personlighet som tilsa at han hadde begrensede ressurser til å ivareta eget tarv. 107 Under slike omstendigheter ser utvalget det som uheldig at alle avhørene i denne perioden ble gjennomført uten forsvarer til stede.

Ved fengslingsmøtet den 10. oktober 1977 ble Moen formelt bare siktet for blotting. Utvalget vet ikke hvilke dokumenter advokat Pedersen fikk i forbindelse med fengslingsmøtet. Mye kan tyde på at det utelukkende var dokumenter av betydning for fengslingsavgjørelsen og dermed mistanken om blotting. De sentrale avhørene viser imidlertid at Moen også var mistenkt for voldtekt og drap på Torunn. Utvalget antar at advokat Pedersen må ha vært klar over at Moen var mistenkt for voldtekten og drapet, og at han også ble avhørt om disse forholdene.

Det fremgår ikke av avhørsrapportene fra disse dagene at Moen ba om at forsvarer skulle komme. I hvilken grad Moen var i kontakt med forsvareren i denne perioden, er også noe uklart. Det fremgår av avhørsrapporten den 15. oktober 1977 at Moen hadde samtaler med advokat Pedersen i til sammen 2 timer og 30 minutter. Ut over dette kjenner utvalget ikke til hvilken kontakt det var mellom Moen og advokat Pedersen i perioden frem til den sentrale tilståelsen den 16. oktober.

For utvalget har det ikke vært mulig å få klarlagt hvorfor forsvarer ikke deltok under avhørene fra han ble oppnevnt 11. oktober. Om forsvareren var kjent med intensiteten i avhørene og med Moens kommunikasjonsproblemer på dette tidspunkt, er også uklart. Utvalget har derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å vite om det kan rettes kritikk mot forsvareren.

4.4.4.2.2 Forsvarerskiftene i løpet av høsten 1977

Den 10. oktober 1977 ble advokat Hallstein Pedersen oppnevnt som forsvarer. Da Moen ble fremstilt for forlenget fengsling den 17. oktober 1977, fremgår det av rettsboken at h.r.advokat Thorvald Wiig «for anledningen» var oppnevnt som forsvarer. 108 Av avhørsrapporten den 18. oktober fremgår det at Moen hadde samtaler med sin forsvarer advokat Wiig. Av rapporten fra rekonstruksjonen avholdt den 24. oktober fremkommer det at advokat Hallstein Pedersen møtte for Moens forsvarer h.r.advokat Thorvald Wiig. Utvalget antar derfor at det var et forsvarerbytte i tiden mellom 10. oktober og 17. oktober. Det konstateres også at advokat Hallstein Pedersen i løpet av høsten 1977 trådte inn som forsvarer for Moen igjen.

Torunn-saken var på dette tidspunkt inne i en meget kritisk fase. Moen hadde kommunikasjonsvansker. Det må antas å ha budt på store utfordringer for forsvareren å sette seg inn i saken og få gjennomført tilstrekkelige samtaler med Moen. Forsvarerskiftene i denne perioden var derfor uheldige. Imidlertid har utvalget ikke klart å bringe på det rene hva som var årsaken til forsvarerskiftene. Det kan ikke utelukkes at dette skjedde etter ønske fra Moen selv.

4.4.4.2.3 Forsvarerens deltagelse under avhørene i perioden mellom den 17. og 24. oktober

Under fengslingsmøtet den 17. oktober 1977 fortalte Moen at han ble utsatt for ulovlige avhørsmetoder i avhøret dagen før. Blant annet påstod han at avhørsleder gjentatte ganger slo i bordet og avbrøt hans frie forklaring. Likevel fremgår det ikke av rapportene at forsvarer, på dette tidspunkt h.r.advokat Thorvald Wiig, var tilstede under avhørene de påfølgende dagene. Utvalget har ikke kunnskap om hvorfor avhørene i de påfølgende dagene ble gjennomført uten forsvarer til stede. Det kan ikke utelukkes at dette skjedde etter ønske fra Moen selv. Det konstateres likevel at det for saken, og etter at det fra Moens side var fremsatt grove påstander om press, var uheldig at avhør ble gjennomført uten forsvarer til stede.

4.4.4.2.4 Forsvarerens uttalelse under den andre rekonstruksjonen – uttalelse om eget syn på skyldspørsmålet

I rapporten fra avhøret av politiførstebetjent Johan Klegseth den 24. mai 2000 heter det: «Vitnet ble her gjort kjent med at rapportskriveren av politibetjent Torbjørn Kalland, som også var til stede under rekonstruksjonen, har fortalt at Moens forsvarer, H. Pedersen var til stede og at han etter at rekonstruksjonen var ferdig hadde uttalt «Nå er heller ikke jeg i tvil».

Vitnet bekrefter at H. Pedersen sa noe i den retning uten at vitnet kan erindre selve ordleggingen.» (Mappe 38, dok. nr. 07.)

Utvalget har i intervju med politibetjent Torbjørn Kalland spurt ham om denne hendelsen og fått den bekreftet.

Det legges til grunn at utsagnet fra advokat Pedersen om at heller ikke han var i tvil om Moens skyld, kom etter den andre rekonstruksjonen som ble gjennomført 19. april 1978. Utvalget anser det som uheldig at forsvareren ga uttrykk for sin oppfatning om Moens skyld. Særlig gjelder dette så lenge Moen selv til stadighet benektet straffeskyld. Uttalelsen må imidlertid sees i lys av den forutgående rekonstruksjonen, hvor Fritz Moen viste hvor og hvordan han drepte Torunn.

4.4.4.3 Polemikken mellom forsvarer og kriminalsjef i forkant av forundersøkelsen

Den 2. februar 1978 siterte Dagbladet forsvarer Hallstein Pedersen på at han mente det ikke forelå grunnlag for siktelsen mot Fritz Moen, jf. punkt 3.6.1.2. Han redegjorde også noe for bevisbildet. Etter utvalgets oppfatning fremstår Pedersens redegjørelse for bevisene i hovedsak som balansert og riktig. Kriminalsjef Brodahl omtalte denne uttalelsen som «noe fordømmade vrøvl». Ifølge media skal Brodahl også ha kritisert Pedersen for forhåndsprosedyre. I en kommentar rettet også VG-journalist Michael Grundt Spang sterk kritikk mot Pedersen.

Grensen for hva politi, påtalemyndighet og forsvarere skal gå ut med til media i forkant av en hovedforhandling, er lite regulert i Norge. Det er grunn til å frykte at en utstrakt bruk av media kan påvirke opinionen, dommere og jurymedlemmer på en uheldig måte. Dersom dommere eller jury har et forutinntatt syn på saken, undermineres prinsippet om at avgjørelsen utelukkende skal bygge på bevis ført under hovedforhandlingen. Se nærmere straffeprosessloven 1887 § 349. I dag følger dette av straffeprosessloven § 305.

Forsvarerens atferd må imidlertid sees i lys av hvordan påtalemyndigheten hadde opptrådt. Frem til pressekonferansen om kvelden den 17. oktober 1977 var politiet svært forsiktig med å omtale Moen. Også de påfølgende dagene presiserte politiet at det fortsatt pågikk etterforskning, og at det ikke var sikkert at Moen var «riktig mann», se f.eks. Adresseavisen 19. oktober 1977. I tiden etter den første rekonstruksjonen den 24. oktober 1977 synes imidlertid politiet å ha gått langt i å signalisere at de mente Moen var skyldig. I VG den 26. oktober heter det at tilståelsen fra Moen inneholdt detaljer som bare etterforskerne og gjerningsmannen kunne kjenne til. Den 29. oktober 1977 skrev dessuten VG bl.a. at «Kriminalpolitiet i Trondheim anser nå Torunn-saken som oppklart ...». Under slike omstendigheter ser utvalget ikke grunn til å kritisere advokat Pedersen for å ha gått ut i media på den måten han gjorde. Særlig gjelder dette når advokat Pedersens beskrivelse av politiets bevis fremstår som balansert. Derimot stiller utvalget spørsmål ved den kritikk som ble reist mot advokat Pedersen. Ikke minst kriminalsjef Brodahls reaksjon synes å være sterkere enn det var grunnlag for.

4.4.5 Bruk av tolker under etterforskningen

Utvalget antar at Moen kunne kommunisere uten bruk av tegnspråk dersom samtalen knyttet seg til konkrete og dagligdagse hendelser. 109 Hvor samtalen hadde mer kompliserte tema, eller det ble benyttet abstrakter begreper, antar utvalget at det var nødvendig å bruke tegnspråk. Det ble i all hovedsak benyttet døvetolk i forbindelse med avhørene av Moen, og da i hovedsak politibetjent Sørforli og døveprest Wetlesen. Moen har selv gitt uttrykk for at politibetjent Sørforsli var en god tolk. 110 Utvalget har grunn til å tro at også døveprest Wetlesen fungerte tilfredsstillende som tolk for Moen.

4.4.6 Avhør av vitner i saken

4.4.6.1 Avhøret av AS

AS (senere AH) ble avhørt to ganger, første gang den 5. oktober 1977, og på nytt dagen etter. 111 I intervjuet med utvalget har AH opplyst at avhørsleder under det andre avhøret ga henne det inntrykk at hun kunne ha forhindret drapet på Torunn dersom hun hadde gått ned til bueskytterbanen. AH oppfattet det slik at politibetjenten klandret henne. 112

Utvalget har ikke grunnlag for å ta stilling til hva som fant sted i dette avhøret. Det er likevel grunn til å presisere at politi under avhør ikke skal klandre vitner for ikke å ha grepet inn mot straffbare handlinger. Bevisst eller ubevisst kan dette påvirke vitnet til å endre eller tilpasse sin forklaring. Vitneavhør skal dessuten skje på en hensynsfull måte. Dersom politibetjenten opptrådte slik AH har forklart, er dette etter utvalgets syn kritikkverdig.

4.4.6.2 Avhørene av BS

I gjenopptagelsesbegjæringen refereres det fra en rapport Tore Sandberg skrev etter samtale med BS den 30. november 1999. BS var ansatt og hadde vakt på Vernelagets hybelhus da Torunn ble drept. Hun ble avhørt i alt fire ganger. Om avhørssituasjonen heter det: 113

«... Ved en anledning ble vitnet spurt om hva hun visste om Fritz Moens evne til å kunne bruke den lamme armen. Det ble bl.a. snakket om Fritz kunne bruke den lamme armen når han rullet røyk og knyttet sko. Spørsmål og svar gikk litt fram og tilbake.

Etterforskeren var åpenbart ikke fornøyd med vitnets svar. Det er uklart for vitnet om politimannen trodde at vitnet forsøkte å skjerme og hjelpe Fritz gjennom sine svar. Plutselig eksploderte politimannen, lente seg »småtruende« mot vitnet og ropte aggressivt noe slikt som: «... Har du noen gang sett han knytte skolissene?Har du noen gang sett han knytte knuter? Er du egentlig klar over hvor sterk han er? ...»

Vitnet sier at hun ble overrasket over politimannens utbrudd. Hun syntes situasjonen var ubehagelig, og hun tenkte: Når du behandler meg som vanlig vitne på denne ubehøvlede måten, hvordan behandler du da Fritz Moen?»

BS har i intervju med utvalget bekreftet hendelsen. Slik BS beskriver avhøret, finner utvalget det ikke tvilsomt at aktuelle polititjenestemann ikke viste den ro og verdighet som påtaleinstruksen krever.

4.5 Gjennomføringen av rekonstruksjonene

I en forklaring opptatt av Tore Sandberg har Moen hevdet at politiet veiledet ham med hensyn til gjennomføring av rekonstruksjonen. Det påstas at politiet bl.a. opplyste at hans påvisninger ved to forskjellige steder ikke stemte. 114

Det fremgår av åstedsrapporten at siktede ikke ble «foreholdt noe som helst fra funnstedet/åstedet i forbindelse med rekonstruksjonen». Moens forsvarer, advokat Hallstein Pedersen, var til stede under rekonstruksjonen. Han hadde ifølge rapporten ikke noe å utsette på gjennomføringen. 115 Utvalget finner det helt utenkelig at advokat Pedersen ikke skulle ha grepet inn, og eventuelt tatt det opp under hovedforhandlingen, dersom Moen var blitt veiledet under rekonstruksjonen slik Moen har forklart til Sandberg.

Det har også vært innvendt mot rekonstruksjonene at åstedet ikke var nøytralt. Spor etter handlingen og politiets etterforskning skulle derfor kunne ha ledet Moen til de aktuelle steder. 116 Som det klart fremgår av bildene i åstedsrapporten, foretok politiet en del arbeider i området etter funnet av Torunn. Gresset ble slått der politiet antok at gjerningsmannen hadde trukket Torunn over sletten. Det ble satt opp en del bånd for å markere åstedet og lapper der politiet fant ulike gjenstander.

Imidlertid følger det av åstedsrapporten at gresset på hele sletten ble slått den 19. og 20. oktober 1977, altså før første rekonstruksjon 24. oktober 1977. 117 Politibetjent Torbjørn Kalland har forklart til utvalget at alle bånd og lapper var fjernet under begge rekonstruksjonene. Politiet hadde slått ned noen pinner på sentrale steder, men disse var ifølge Kalland ikke synlige for Moen under rekonstruksjonen.

Utvalget legger til grunn at advokat Hallstein Pedersen, som var til stede under rekonstruksjonen, ville ha reagert på tydelige spor som var egnet til å veilede Moen. 118 Av rekonstruksjonsrapporten fremgår det også at det var mørkt og tåke da første rekonstruksjon ble gjennomført. 119 Mindre spor etter politiets aktivitet ved åstedet ville derfor trolig ikke vært mulig å se. Utvalget har ikke grunnlag for å reise kritikk mot måten politiet gjennomførte rekonstruksjonene på. 120

4.6 Var det forsvarlig å avslutte etterforskningen etter Moens tilståelse i slutten av oktober 1977?

Det er få saksdokumenter som er datert etter Moens tilståelse den 16. oktober 1977. De dokumentene som ble produsert etter dette tidspunkt, søker i hovedsak å bekrefte eller avkrefte mistanken mot Moen. I intervju med utvalget har politiførstebetjent Eirik Stedje forklart at etterforskningsledelsen mot slutten av oktober 1977 konkluderte med at det forelå tilstrekkelige bevis mot Moen, og at den brede etterforskningen derfor skulle avsluttes. 121 Spørsmålet for utvalget blir om dette – i lys av undersøkelsesprinsippet – var en forsvarlig beslutning. 122

Utvalget legger til grunn at politiet i mange tilfeller vil kunne avslutte sin etterforskning når det foreligger en tilståelse. I alvorlige saker, og når det ikke foreligger tekniske bevis, må det imidlertid kreves at politiet i tillegg søker å kartlegge om det foreligger bevis som står i motstrid til forklaringen, og hvorvidt det kan være flere personer som er involvert.

I denne saken forelå det også spesielle omstendigheter som tilsa at politiet burde gå lenger i sin utredning enn det som var vanlig i tilståelsessaker. Tilståelsen avvek på enkelte punkter fra politiets teori, vitneforklaringer og åstedsfunn. 123 Moen hadde dessuten en meget spesiell personlighet. Utvalget vil også fremheve den stadige veksling mellom å tilstå og å nekte for å ha begått drapet. Utvalget mener også at kommunikasjonsproblemene Moen hadde, tilsa en utvidet plikt til å utrede mulige bevis i saken.

Ingen tekniske spor knyttet Moen til drapet. Tvert imot var det holdepunkter for at andre kunne ha vært involvert. 124 På denne bakgrunn mener utvalget at politiet hadde en betydelig utredningsplikt i saken bl.a. i forhold til andre mulige hendelsesforløp.

Det konstateres at politiet i perioden mellom funnet av Torunn den 6. oktober og frem til 16.-18. oktober gjennomførte en bred og omfattende etterforskning i Torunn-saken. I denne perioden dannet politiet seg en rimelig sikker oppfatning av Torunns bevegelser frem til hun forlot Studentersamfundet. Bevisene talte for at hun forlot Studentersamfundet omkring kl. 02.00-02.10.

Politiet fikk tidlig flere vitneforklaringer om en person som skulle ha opptrådt meget mistenkelig utenfor Studentersamfundet i den perioden det var antatt at Torunn forlot stedet. 125 Avisene i perioden 11.-15. oktober omtalte personen som en mulig gjerningsmann. Teorien var at han hadde fulgt Torunn til Stavnebrua. Dette kan ikke ha vært Moen. 126 Politiet fikk inn over 100 tips knyttet til denne etterlysningen. Av disse gikk over 20 på navngitte personer. Noe avhengig av tipsenes kvalitet og politiets kjennskap til personene kunne det kanskje være grunnlag for å følge opp noen av disse tipsene. Politiførstebetjent Eirik Stedje opplyste til utvalget at han ikke husket om disse tipsene ble fulgt opp. Av politirapportene fremgår det at politiet foretok visse undersøkelser, og for enkeltes vedkommende medførte dette at de ble sjekket ut av saken. Sett i lys av hvilke ressurser ytterligere undersøkelser ville medføre, har utvalget ikke grunnlag for å fastslå at dette sporet ikke ble forsvarlig fulgt opp.

Moens forklaring innebar at Torunn var alene da hun ble angrepet. Hun må enten ha gått alene fra Studentersamfundet eller skilt lag med sitt følge før hun kom til Stavnebrua. Politiet hadde allerede fra starten av etterforskningen gjort et betydelig arbeid med å kartlegge alle bevegelser i den ruten Torunn sannsynligvis fulgte frem til drapsstedet, og bevegelser rundt drapsstedet. Det var gjort en rekke observasjoner av en ung kvinne med en gul jakke i Elgeseter gate og Holtermanns veg mellom kl. 01.45 og 03.00. 127 Utvalget antar at noen av vitnene kan ha sett Torunn. Flere av vitnene har forklart at de så en mann gå bak en kvinne kledd i gult/lyse farger. Tore Sandberg har hevdet at denne mannen burde vært bedre kartlagt. 128

Politiet etterlyste mannen i avisene. Det meldte seg minst en person som kan ha vært personen som ble observert bak denne jenta. 129 Bevisbildet ga ikke grunnlag for å knytte vedkommende til drapet. Utvalget legger til grunn at det var forsvarlig å stanse utredning av dette sporet da Moen hadde tilstått den 16. oktober 1977.

Enkelte forklaringer kunne tyde på at Torunn hadde følge fra Studentersamfundet. En jente med gul/oransje regnjakke var blitt observert sammen med en mann i Elgeseter gate mellom kl. 01.45 og 01.50. Vitnet ga en forklaring som gjorde at det var grunn til å feste lit til tidsangivelsen. 130 Men Torunn forlot antakelig Studentersamfundet mellom kl. 02.00 og 02.10. 131 Det var derfor neppe Torunn som ble observert.

Det foreligger flere observasjoner av en kvinne med lys jakke som stod sammen med en mann inn til gjerdet ved gangstien som fører opp til Stavnebrua. Blant annet har en passasjer i en drosje forklart seg om dette. Også sjåføren av drosjen, TS, ga en forklaring om to personer som sto sammen inntil det nevnte gjerdet. 132 Disse forklaringene, som Sandberg legger vekt på, lar seg imidlertid trolig ikke tidsmessig forene med tidspunktet da Torunn passerte dette stedet. 133

Drosjepassasjeren som melde seg, var SÅB. Han opplyste i avhør at han forlot restauranten «Down Town» kl. 02.30. Han anga dette nøyaktig, fordi lyset ble slått på, og stedet stengte kl. 02.30. Ifølge egen forklaring satte han og ekteparet RB og EB seg inn i en drosje ca 10 minutter senere. Drosjen kjørte direkte sydover Elgeseter gt. og Holtermanns veg. SÅB satt foran sammen med sjåføren. Da de passerte jernbanebroen i Holtermanns veg ca 02.40-02.45, observerte SÅB et par som stod og «koste seg».

De undersøkelser utvalget har foretatt, tilsier at det ikke ville være praktisk mulig å komme seg fra restauranten «Down Town» til en drosje, og deretter kjøre til gangstien som fører opp til Stavnebrua, på under 8-10 minutter. Legges SÅB’s forklaring til grunn om at det tok 10 minutter fra lyset ble slått på til de satte seg i taxien, vil det minst ha tatt 15 minutter å komme seg til stedet der observasjonen ble foretatt. Skrikene fra bueskytterbanen, som ble hørt av bl.a. GØ, kan tidfestes til mellom kl. 02.25 og 02.40. Etter politiets vurdering tar det 4 minutter og 16 sekunder å gå fra det punkt hvor SÅB observerte paret, og bort til det stedet hvor politiet antok at Torunn ble overfalt på gangstien. Dersom GØ og de andre som hørte skrik fra området rundt Stavnebrua omkring kl. 02.30-02.40, hørte Torunn skrike, passerte SÅB gangstien som fører opp til Stavnebrua, i tid etter Torunn.

Torunn må antas å ha forlatt Studentersamfundet mellom kl. 02.00 og 02.10. Det er anslått at det tar 12 minutter og 26 sekunder å gå fra Studentersamfundet til det stedet SÅB observerte paret ved oppgangen til Stavnebrua. Også tidspunktet Torunn antas å ha forlatt Studentersamfundet, tilsier at SÅB har observert en annen person enn Torunn. Selv om det ikke er mulig å trekke noen sikre konklusjoner vedrørende spørsmålet om noen vitner så Torunn, og eventuelt hvilke, fremstår observasjonene SÅB og føreren av bilen, TS, gjorde, som mindre interessante for saken.

Politiet ga i en tidlig etterforskningsfase uttrykk for at de ikke visste om Torunn hadde gått alene eller sammen med noen. Utvalget mener det foreliggende bevismaterialet gjør det mest sannsynlig at hun gikk alene. Utvalget kan ikke se at etterforskningen omkring Torunns bevegelser i Elgeseter gate og Holtermanns veg ga grunnlag for ytterligere bevisinnhenting fra politiets side etter at Moen avga sin tilståelse den 16. oktober 1977.

I gjenopptagelsesprosessen har det også vært vist til forklaringen OT ga om at han kl. 01.00 natt til den 2. oktober 1977, idet han kom over Stavnebrua, oppdaget en mannsperson som sto ved buskene på venstre side for vitnet. Det vises til punkt 3.4.2.6 og til Sandberg 2001 side 79-80. Utvalget kan ikke se at denne forklaringen skulle gi grunnlag for ytterligere etterforskningsskritt. OT beskriver at hendelsen skjedde omkring kl. 01.00, altså halvannen time før GØ hørte skriket fra bueskytterbanen. Forklaringen gir heller ikke opplysninger om særlig avvikende atferd fra denne mannen. Han var ikke «skjult på noen måte». Forklaringen utelukker ikke at mannen OT forklarer å ha sett, gikk mot broen på vanlig måte. Stien var under halvannen meter bred. Skriket/ropet fra mannen kan skyldes at OT ulovlig kom kjørende med moped over broen og presset personen inn mot buskene. Utvalget vil også fremheve at det er flere forhold ved forklaringen til OT som gir grunn til å reise spørsmål ved dens troverdighet. Det vises her bare til punkt 3.4.2.6 ovenfor.

I forbindelse med gjenopptagelsessaken for Hålogaland lagmannsrett ble det også vist til et voldtektsforsøk som ifølge anmeldelsen skulle være begått 8. oktober 1974, se Sandberg 2000 Torunn-saken side 89-92. Dette var nokså nøyaktig tre år før drapet på Torunn, og overfallet ble begått ca. 100 meter nærmere broen, enn der politiet antok at Torunn ble overfalt. Utvalget mener at dette ikke hadde en slik bevisverdi at det ga grunnlag for ytterligere etterforskningsskritt.

Det foreligger ellers en rekke observasjoner som neppe kan ha noen forbindelse med Torunn-saken, og som det ikke kunne forventes at politiet gikk videre med. Under gjenopptagelsesprosessen er det blitt fremhevet en rekke hendelser omkring Stavnebrua hvor det er observert personer med merkelig eller uønsket opptreden. 134 Utvalget antar at disse hadde svært begrenset betydning for vurderingen av Moens skyld i Torunn-saken. Utvalget mener det var forsvarlig av politiet å stanse etterforskningen i slutten av oktober 1977.

4.7 Bruken av tvangsmidler

4.7.1 Grunnlaget for pågripelsen

Det var flere forhold som ble brukt som begrunnelse for pågripelse av Moen 7. oktober 1977. 135 Blant annet ga Moen uriktige opplysninger om når han gikk og la seg drapsnatten. Det ble videre gjort funn på Moens hybel som politiet mente kunne vise seg å knytte Moen til åstedet. Politiet hadde også mistanke om at Moen hadde blottet seg omkring Stavnebrua. Dessuten var han tidligere domfelt for brudd på sedelighetslovgivningen.

I tillegg la politiet vekt på forklaringen til en 12 gammel skolegutt, JRT, som hadde sett en mann kaste opp vest for Stavne bru om ettermiddagen tirsdag den 4. oktober. 136 Avhøret av denne gutten ble gjennomført av politibetjent Rolf Schrøen den 6. oktober 1977. 137 I politiavhøret uttalte gutten bl.a. at den mannen han hadde sett, snakket trønderdialekt. JRT ble tatt med til Valøyslyngen 2 og skal der ifølge en egenrapport utarbeidet av Schrøen ha identifisert Moen med stor grad av sikkerhet.

Skoleguttens forklaring om at mannen snakket trønderdialekt, var vanskelig å forene med at Moen verken hadde noe klart talespråk eller trønderdialekt. 138 Imidlertid sa vitnet også at han hadde sett mannen i samme område flere ganger angjeldende uke, og at han ved en anledning satt oppe på en bunkers hvor Moen senere i avhør fortalte at han ofte hadde tilhold. Han fortalte at en kvinne var blitt skremt av denne mannen. Utvalget har således ikke grunn til å kritisere at politiet ønsket å avklare om det var Moen gutten hadde observert.

Fra konfrontasjonen i Valøyslyngen 2 skrev politibetjent Schrøen som nevnt en egenrapport. 139 Denne nevner ikke at JRT i avhør hadde forklart at mannen snakket trønderdialekt. Egenrapporten ble dokumentført som en del av saksdokumentene, mens altså avhørsrapporten av gutten ble plassert som et 0-dokument. 140 Det forhold at mannen snakket trønderdialekt, var åpenbart relevant når observasjonen ble brukt som bevis for Moens skyld. Utvalget mener derfor det er en krenkelse av objektivitetsprinsippet når avhøret ble plassert som 0-dokument, mens egenrapporten ble inntatt i saksdokumentene.

Utvalget konstaterer også at politiet ikke fulgte den veiledende instruks som gjaldt for konfrontasjon. 141 Reglene om konfrontasjon var imidlertid ikke absolutte. Hvorvidt disse reglene skulle følges, avhang av sakens betydning og betydningen av beviset. Dersom det dreiet seg om å identifisere en drapsmistenkt, skulle reglene selvsagt følges. Men dette var ikke helt situasjonen i tilfellet med Moen og JRT. Politiet ønsket at JRT skulle ta stilling til om Moen var den personen som hadde stått på broen to dager etter drapet. Dette kunne ikke anses likt med identifikasjon av en drapsmistenkt. På den annen side var hensikten med identifikasjonen nettopp å knytte Moen til drapet. Av den grunn mener utvalget at reglene om konfrontasjon burde vært fulgt.

Utvalget viser for øvrig til JRT’s forklaring til Tore Sandberg av 21. august 2000 hvor han bestrider å ha identifisert Fritz Moen i 1977. 142 Utvalget har ikke grunnlag for å ta stilling til om JRT i år 2000 husker feil på dette punkt, eller om politibetjent Schrøen i 1977 ga en uriktig forklaring i sin egenrapport.

Selv om man ser bort fra JRT’s forklaring, antar utvalget at politiet med bakgrunn i de øvrige momentene i saken hadde tilstrekkelig grunnlag for pågripelsen.

4.7.2 Første fengsling – Moen ble ikke gitt brev- og besøksforbud

Den første fengslingskjennelsen ble avsagt 10. oktober 1977 på grunnlag av mistanke om blotting. Påtalemyndigheten fremsatte ikke krav om restriksjoner som brev- og besøksforbud eller forbud mot å lese aviser. 143 Moen hadde derfor mulighet for å følge medias dekning av Torunn-saken helt frem til kjennelse om slike restriksjoner ble avsagt 18. oktober – to dager etter den sentrale tilståelsen i saken.

Sett i lys av den utviklingen som fant sted i Fritz Moens forklaringer i perioden mellom 7. oktober og 16. oktober, var det uheldig at han hadde tilgang på aviser og kunne lese om politiets etterforskning.

Det forelå imidlertid ikke grunnlag for å begjære restriksjoner i form av brev-, besøks- og mediaforbud så lenge fengslingen alene var begrunnet i mistanke om overtredelse av straffeloven § 212 (blotting og antastelser). Moen hadde tilstått de tilfellene av blotting og antastelser som begjæringen bygget på, og det forelå da ikke noe saklig grunnlag for å nekte ham å lese aviser eller høre på radiosendinger. Det kan imidlertid spørres om fengslingsgrunnlaget burde vært utvidet til siktelse for voldtekt og drap. En slik fengslingsbegjæring ville kunne gi grunnlag for brev-, besøks- og mediaforbud.

Moen hadde overfor politibetjent Aarthun erkjent drapet på Torunn da begjæring om fengsling ble fremsatt. Erkjennelsen var imidlertid helt uten detaljer som kunne knytte ham til handlingen. De vurderingene påtalemyndigheten gjorde, må antakelig sees i sammenheng med erfaringene fra Sigrid-saken et år tidligere. I Sigrid-saken hadde politiet avhørt flere mistenkte personer, bl.a. en som senere tok sitt eget liv. Særlig VG var i den tidlige fasen av etterforskningen i Torunn-saken meget opptatt av politiets håndtering av mistenkte. I en artikkel med overskriften «Sladderen som drepte» ble farene ved at uskyldige utpekes som mistenkt fremhevet. 144 Pågripelsen av Moen for blotting ble omtalt i en rekke aviser. Men det ble presisert at politiet ikke mistenkte ham for drapet på Torunn. Utvalget antar derfor at politiet – ved å sikte Moen i en startfase utelukkende for blotting – ønsket å hindre at mistanke om drap ble kastet på ham før det forelå sikrere bevis. 145

Enkelte polititjenestemenn var trolig på dette tidspunkt usikre på Moens troverdighet. I en oversiktsrapport skrevet av politiførstebetjent Eirik Stedje og politibetjent Sten Hjertaas den 21. desember 1977 heter det på side 3 at politiet «ikke uten videre [kunne] feste lit til» den tilståelsen Moen hadde gitt overfor Aarthun 9. oktober. 146 Det ble bl.a. vist til at forklaringen ikke innholdt noen detaljer som kunne etterprøves.

På denne bakgrunn finner utvalget ikke å kunne kritisere påtalemyndigheten for at fengslingsbegjæringen den 10. oktober 1977 bygget på siktelsen for blotting, og dermed at Moen fikk tilgang til aviser de første dagene etter pågripelsen. 147

4.8 Medias rolle under etterforskningen

4.8.1 Medias omtale av detaljene fra åstedet

Det var stor interesse for Torunn-saken fra medias side allerede fra Torunn ble meldt savnet den 5. oktober 1977. Denne interessen ble styrket ved at Sigrid-saken fortsatt var uoppklart. Saken hadde stor allmenn interesse. Det var derfor god grunn for media til å skrive om etterforskningen. I den innledende fasen benyttet politiet dessuten media til å etterlyse vitner. Det gjaldt særlig vitner som kunne belyse Torunns bevegelser i Studentersamfundet, Elgeseter gate og Holtermanns veg. I forhold til dette fungerte media som en støtte i etterforskningen.

Men avisene skrev også om svært mange de­taljer fra åstedet, bl.a. at Torunn var blitt kvalt. 148 VG opplyste allerede 8. oktober 1977 at Torunn ble «... drept på nøyaktig samme måte som Sigrid. Begge ble strupt med et klesplagg.» 149 I Adresse­avisen den 10. oktober 1977 kunne man lese:

«Teorien er at Torunn er blitt slått ned på gangbroen og dratt nedover skråningen mot bueskytterbanen. Hun er deretter dratt videre over bueskytterbanen og inn i det tette krattet ved elvebredden. Hvor selve voldtekten er begått, er usikkert, men Torunn var etter det vi erfarer dypt bevisstløs da hun ble skjøvet ut i vannet.»

Politibetjent Kalland har i intervju med utvalget opplyst at politiet var nødt til å henge opp telt over åstedet for å unngå at fotografer som stod på andre siden av elven, tok bilder. Både VG, Dagbladet, Adresseavisa og Arbeider-Avisa trykket likevel en rekke bilder av åstedet. Det vises bl.a. til to bilder som ble trykket i Adresseavisen den 7. og 8. oktober 1977:

Mens det første bildet tydelig viser en veske som henger over offeret, gir det andre bildet og billedteksten under informasjon om at politiet fant en gjenstand på elvebunnen. Den 10. oktober skrev Adresseavisen direkte at «hennes truse og dongerybukse ble funnet på samme sted som Torunn ble funnet».

Det er svært uheldig når medias omtale av saken skader etterforskningen. Detaljer som blir nevnt, kan være helt vesentlige for å avklare om en tilståelse er falsk eller ikke. I Torunn-saken fikk nettopp Moens forklaringer om detaljer avgjørende betydning for at det ble tatt ut tiltale. Aktor fremhevet i sin prosedyre at Moens forklaringer om detaljer var de sentrale bevis i saken. Det samme gjorde lagmannen i sin rettsbelæring. Flere av de detaljene det må ha vært siktet til, var omtalt i avisene. Så sent som under Hålogaland lagmannsretts behandling av gjenopptagelses­saken var Moens forklaring om stedet der han angivelig hadde kastet trusen og buksen, frem­hevet som et bevismoment. 150 Dette var det imidlertid mulig å utlede av avisene. Dersom Moen lærte noen av detaljene fra avisene, kan medias omtale ha hatt direkte innflytelse på domfellelsen. Utvalget kan ikke se at disse detaljene hadde allmenn interesse.

4.8.2 Ga polititjenestemenn uten myndighet opplysninger til pressen?

Medias dekning av Torunn-saken aktualiserer også problemet med lekkasjer fra politiet. Adresseavisen hadde 10. oktober 1977 en artikkel med overskriften «Er politiet lekk som en sil, Brodahl?». Her ble det reist spørsmål om Dagbladet og VG hadde fått informasjon fra obduksjonsrapporten. Kriminalsjef Brodahl benektet at informasjonen var hentet fra politiet. Flere av opplysningene avisene ga om åstedet, synes imidlertid å være bygget på politikilder. På grunn av opplysningenes art er det lite sannsynlig at disse ble gitt på pressekonferanser. 151 Lekkasjer fra politiet til pressen under etterforskningen er svært uheldig, og det må være en viktig målsetting å begrense lekkasjer mest mulig.

4.9 Vurdering av beslutningen om å reise tiltale i Torunn-saken

4.9.1 Vurderingstema og rettslige utgangspunkt

Straffeprosessloven 1887 oppstilte ikke i lovteksten noe materielt krav for å reise tiltale. 152 Dette har åpnet for en viss diskusjon omkring kravene for å ta ut tiltale. I noen land er vilkåret for å reise tiltale knyttet opp mot sannsynligheten for å få domfellelse (prosessrisiko). Andre krever at påtalemyndigheten foretar en vurdering av om vilkårene for straff er oppfylt. 153 Det siste innebærer at påtalemyndigheten må foreta en selvstendig vurdering av om bevisene oppfyller beviskravet. Selv om norsk lov ikke fastsatte noen vilkår, var det uomtvistet at det gjaldt et materielt vilkår for å ta ut tiltale i Norge. Imidlertid har det vært hevdet ulike syn på innholdet i kravet.

Andenæs mener at det i en gråsone vil være rimelig å tillate at påtalemyndigheten fremlegger saken for rettslig prøving uten at vilkårene for straff anses oppfylt. 154 Liland-utvalget bygger også forutsetningsvis på at det ikke alene er en bedømmelse av bevisenes holdbarhet som er avgjørende for om det skal tas ut tiltale. 155 Riksadvokaten har de siste årene understreket i flere rundskriv at beviskravet for å ta ut tiltale er at påtamyndigheten både er «overbevist om at mistenkte er skyldig og om at det foreliggende bevis er tilstrekkelig til domfellelse i retten». 156 Instruksen synes å bygge på en subjektiv overbevisning og en vurdering av sannsynligheten for at bevisene vil føre til domfellelse.

Det dominerende syn i den juridiske teori er nok likevel at påtalemyndigheten må foreta en selvstendig prøving av om vilkårene for straff er oppfylt. 157 Strandbakken side 591 drøfter spørsmålet grundig, og oppsummerer sin drøftelse på følgende måte (fotnoter utelatt):

«Konklusjonen må bli at for å treffe et positivt påtalevedtak, må det være hevet over rimelig tvil at tiltalte er skyldig. Det kan ikke være tilstrekkelig at vedkommende tjenestemann er overbevist om tiltaltes skyld. Det må foreligge bevis som er egnet til å overbevise retten om at det ikke foreligger relevant tvil. Påtalemyndighetens bevisvurdering finner sted på bakgrunn av skriftlig bevismateriale. Det kan derfor forekomme at saken kommer i et annet lys på bakgrunn av bevisførselen under hovedforhandlingen. Det avgjørende må derfor være at det strafferettslige beviskravet er oppfylt ut fra det skriftlige bevismaterialet. ...»

Utvalget er enig i denne konklusjonen og mener rettstilstanden også var slik å forstå da tiltale ble tatt ut i Torunn-saken i 1978. Ettersom påtalemyndigheten har en selvstendig plikt til å vurdere om det strafferettslige beviskravet er oppfylt, er det ikke tilstrekkelig for å se om det var forsvarlig å ta ut tiltale, å konstatere at Moen ble dømt i saken. Utvalget må også prøve om bevisene ga grunnlag for å ta ut tiltale. Denne vurderingen må knyttes til tidspunktet da tiltalebeslutningen ble tatt ut, og den informasjon som da forelå.

4.9.2 Vurdering av tilståelsene

4.9.2.1 Utvalgets utgangspunkt

Statsadvokat Slåttsveen fremhevet under hovedforhandlingen at saken måtte avgjøres på bakgrunn av Moens tilståelse. 158 Utvalget er enig i at vurderingen av tilståelsene stod helt sentralt i saken. Som Andenæs har uttalt: 159

«Siktedes forklaring er av sentral betydning i saken. Størst vekt har den naturligvis hvis han tilstår handlingen. Erfaring viser at folk sjelden tar på seg skylden for noe de ikke har gjort. Det var ikke for ingen ting at tilståelsen under inkvisisjonsprosessen ble betegnet som «bevisenes dronning».»

Når det foreligger en tilståelse, må påtalemyndigheten normalt kunne reise tiltale med mindre det er forhold ved tilståelsen eller ved bevissituasjonen som tilsier at mistenkte ikke har begått handlingen. Politiet må aktivt undersøke om det foreligger bevis som svekker tilståelsens troverdighet. I en så alvorlig sak som Torunn-saken har politiet en betydelig utredningsplikt. 160

Forhold ved tilståelsen som kan reise tvil om riktigheten, kan være (1) forhold knyttet til tilståelsens innhold, (2) forhold knyttet til måten tilståelsen er avgitt på og (3) forhold ved den mistenktes person. I forbindelse med gjenopptagelsesprosessen ble det påstått at alle de nevnte forholdene var relevante ved vurderingen av Moen tilståelse.

4.9.2.2 Forhold knyttet til tilståelsens innhold

4.9.2.2.1 Betydningen av at Moen i starten av etterforskningen hadde tilgang på aviser

Når Moens forklaringer skal vurderes, må det sees hen til at Moen først ble ilagt brev-, besøks- og mediaforbud ved rettens kjennelse av 18. oktober 1977. Frem til dette tidspunkt kunne han gjøre seg kjent med avisenes omtale av saken. Politidokumentene inneholder en del motstridende opplysninger om hvorvidt Moen faktisk leste aviser i denne perioden. I det første avhøret den 7. oktober 1977 forklarte Moen at han hadde lest om drapet i avisene de siste to dagene. 161 I avhør den 14. oktober sa han at han den 12. oktober hadde lest avisen for mandag den 10. oktober. 162 Han trodde det også var et bilde fra selve stedet «hvor ulykken hadde hendt, akkurat ved enden av Stavne bru». Det var tale om et flyfoto over åstedet hvor det også var merket opp «spor».

Moen fortalte også til de rettspsykiatrisk sakkyndige at han leste aviser etter at Torunn ble drept. 163 Under politiavhøret av Moen i forbindelse med gjenopptagelsesprosessen i 2000 fremstår det som noe uklart om Moen mener han fikk informasjon om drapet fra avisene. 164 Utvalget legger uansett til grunn Moens forklaring fra 1977 og antar at han i perioden mellom pågripelsen 7. oktober og frem til 18. oktober leste enkelte aviser. 165

Det er imidlertid forhold som kan tyde på at han ikke leste avisenes omtale av drapet særlig grundig. Torunns bekledning ble stadig omtalt i avisene i dagene etter hun forsvant. 166 Den 12. oktober hadde Adresseavisen på forsiden også et bilde av en person ikledd tilsvarende klær som Torunn hadde på seg drapsnatten. Når Moen likevel ikke forklarte seg om Torunns iøynefallende gule jakke, kan det tyde på at Moen ikke fikk særlig mye ut av avislesingen. Det kan likevel ikke utelukkes at han hentet noen opplysninger fra avisomtalen. Ved vurderingen av hans tilståelse vil utvalget derfor se hen til hvilke de­taljer om åstedsfunnene som var fremkommet i avisene.

4.9.2.2.2 Slo Torunns hode mot gjerdet ved stien

I tilståelsen den 16. oktober 1977 forklarte Moen:

«Han gikk rett fram mot henne, og da han kom inn til henne satte han det ene kneet kraftig i maven på henne. Samtidig tok han tak i nakken eller klærne rundt nakken med venstre hånd. Han trykket deretter med en gang hodet hennes mot stålrøret. Han husker ikke om han trykket hodet mot røret en eller to ganger.»

Dette er en billedliggjøring som gir inntrykk av at hendelsen var selvopplevd. Forklaringen forutsatte kjennskap til gjerdet som gikk langs gangstien. Gjerdet hadde så vidt utvalget kan se, ikke vært omtalt i avisene. Moen var imidlertid godt kjent i området og må ha kjent til gjerdet.

Moen beskrev også at han angrep Torunn på gangstien. Dette var i samsvar med politiets funn og antatt teori. Teorien var omtalt i avisen nettopp de dagene Moen skal ha lest aviser. 167 Han kunne derfor ha blitt kjent med politiets teori derfra. Denne delen av forklaringen har da begrenset betydning for tilståelsens troverdighet.

Moen forklarte at han trykket Torunns hode kraftig mot stålgjerdet. Beskrivelsen av hendelsesforløpet er forenlig med de skader som ble funnet på Torunns hode og hals. 168 Skadene var ikke omtalt i media. Politiet hadde heller ikke noen klar formening om hvordan Torunn hadde fått skadene. Frem til Moen ga sin forklaring den 16. oktober 1977, hadde politiet antatt at Torunn var slått med en gjenstand. 169 Denne delen av Moens forklaring var derfor noe som politiet neppe kunne ha overført bevisst eller ubevisst til Moen.

Politiførstebetjent Eirik Stedje har opplyst til utvalget at Moens forklaring på dette punkt var et sentralt moment ved vurderingen av tilståelsens troverdighet. 170 Utvalget er enig i at dette øker troverdigheten, men vil fremheve at opplysningen ikke kunne være noe avgjørende bevis for at Moen hadde begått drapet. Moen kan ha tenkt seg hvordan han kunne ha utført handlingen, og forklart seg i tråd med dette. Det er også usikkert om skadene som ble funnet på Torunn, faktisk ble påført henne på den måten Moen beskrev. Merkene kan ha blitt påført ved andre former for stump vold. 171

4.9.2.2.3 Gikk stien ned til bueskytterbanen og fant henne igjen ved et gjerde nederst i skråningen

I tilståelsen av 16. oktober 1977 forklarte Moen hvordan han fant igjen Torunn nede ved bueskytterbanen:

«Han gikk stien gjennom graset fram til det stedet hvor Torunn lå. Det er ikke gjerde der, men stolper etter et gammelt gjerde. Det er stålstolper.»

I avisene ble det spekulert i at gjerningsmannen selv hadde dratt offeret ned skråningen. Men gjerdestolpene var så vidt utvalget kan se, ikke omtalt i avisene. Dette er derfor detaljer som styrker troverdigheten. Samtidig må det fremheves at Moen var kjent i området, og forklaringen vitner derfor ikke nødvendigvis om kjennskap til handlingen.

Da drapet ble begått, var det tversgående ståltråder trukket gjennom stolpene, slik at Moens forklaring på dette punkt var uriktig. 172 Moen forklarte selv under den første rekonstruksjonen at han fant igjen Torunn på sørsiden av gjerdet. Det innebar at hun måtte ha sklidd under gjerdet. 173 Også under avhøret den 19. april 1978 forklarte Fritz Moen at «... Det virket som om jenta hadde sklidd gjennom gjerdet slik at hun lå på selve sletten ...». Dersom Torunn skled under eller gjennom gjerdet, og utvalget utelukker ikke at det er mulig, 174 kan dette forklare hvorfor Moen ikke kjente til de tversgående ståltrådene.

Under den andre rekonstruksjonen den 19. april 1978 endret imidlertid Moen forklaring på dette punkt. Han sa da at han fant henne på nordre side av gjerdet. 175 Legges denne forklaringen til grunn, er det vanskeligere å forstå at Moen ikke skulle kjenne til ståltrådene som gikk gjennom gjerdestolpene. Det var riktignok mørkt, og Moen forklarte selv at han var sint og opphisset. På dette punkt er det likevel et avvik som fremstår som vanskeligere å forklare. Utvalget mener likevel ikke at dette avviket i seg selv kunne være avgjørende for bedømmelsen av tilståelsen.

4.9.2.2.4 Flaggstengene ved hytten på bueskytterbanen

I tilståelsen den 16. oktober 1977 forklarte Moen også: «Han er ikke sikker på akkurat hvor dette stedet var i nærheten av flaggstengene ved hytta.» Utvalget har ikke sett at disse flaggstengene ble omtalt i avisene. Kjennskapen til flaggstengene viser at Moen har kjennskap til stedet, men ikke nødvendigvis til handlingen. Moen var godt kjent i området. Det var trolig også mulig å se flaggstengene fra Vernelagets hybelhus hvor Moen bodde. Kjennskap til flaggstengene har derfor etter utvalgets syn liten betydning for tilståelsens troverdighet, se f.eks. Mappe 26, dok. nr. III/13 figur 89.

4.9.2.2.5 Gjennomførte to samleier – ett med sædavgang

I det sentrale avhøret den 16. oktober 1977 heter det: 176

«Han hadde da samleie med henne to ganger. Han tror han fikk sedavgang – han er sikker på det. ... Han fikk sedavgang ved første samleie, men han fikk ikke av det andre. Han orket ikke å holde på lengre med henne.»

I avhørsrapporten fra dagen etter fremgår det eksplisitt at han «fikk sedavgang inne i hennes «kjønslem»». 177 Torunn ble funnet ca. 5 døgn etter overgrepet, og av den grunn er forklaringen til Moen ikke uforenlig med manglende påvisning av sædceller under obduksjonen. 178 Utvalget kan derfor ikke se at dette momentet kan tillegges noen vekt i bevisvurderingen. 179

I avhørsrapporten fra den 19. april 1978 heter det: 180

«Siktede hadde imidlertid vanskeligheter med å få penis inn i hennes kjønnsorgan og han fikk sædavgang etter ca. 3 minutter. Sæden gikk imidlertid ikke inn i henne, men på bakken utenfor. Siktede er helt sikker på at sæden ikke gikk inn i hennes kjønnsorgan.»

Obduksjonsrapporten ble først ferdigstilt etter at Moen hadde forklart at han fikk sædavgang i vagina. Når han etter at obduksjonsrapporten forelå, endret forklaring slik at den ble i samsvar med de tekniske funnene, kan det gi grunn til mistanke om at Moen kan ha fanget opp opplysninger som har gjort at han endret sin forklaring i tråd med de tekniske funn. Dette kan være et moment i vurderingen av tilståelsens troverdighet.

4.9.2.2.6 Trodde ikke Torunn var våken

I avhørsrapporten datert 16. oktober 1977 heter det: 181

«Han tror ikke at Torunn var våken. Hun rørte ikke på seg.»

Moen forklarte ikke på noe tidspunkt at Torunn kom til bevissthet etter at han angrep henne på gangstien. Frostating lagmannsrett bygget også i dommen på at Torunn «formentlig har vært bevisstløs fra overfallet på stien». Sandberg har i sine bevisanalyser fremhevet uforenligheten mellom dette og vitneforklaringer. Særlig har vitneforklaringen fra GØ stått sentralt. 182

GØ, som kom på sykkel over Stavnebrua på det aktuelle tidspunktet, forklarte at hun hørte et angstskrik i nærheten av brinken, der politiet antok at det seksuelle overgrepet ble utført. 183 GØ’s observasjon, dersom skriket hun hørte kom fra Torunn, var uforenlig med at Torunn var bevisstløs fra hun ble overfalt på gangstien, til hun døde.

To andre vitner forklarte også at de hørte skrik fra dette området i det aktuelle tidsrommet. RFJ hørte et skrik fra Stavnebrua natt til 2. oktober i tidsrommet kl. 02.25-02.40. Hun var da på sin bopel i Elvevegen 30, som i luftlinje ligger omkring 300 meter unna.

MH som bodde i 10. etasje i Bostadveien 10, forklarte at hun hørte et skrik i retning fra Stavnebrua. Bostadveien 10 lå ca. 600 meter fra funnstedet. 184 Det utelukkes ikke at MH kan ha hørt skrik fra åstedet. Avstanden gjør imidlertid denne observasjonen vesentlig mindre sikker.

I avhøret forklarte MH også at hun før skriket hørte «tydelig snakk og tydelig en mannsstemme». Utvalget finner det lite sannsynlig at MH kunne høre en vanlig samtale fra bueskytterbanen. Dersom «mannsstemmen» ikke var svært kraftig, hørte hun trolig en samtale som var nærmere enn bueskytterbanen. En kraftig mannsstemme ville trolig ha blitt hørt av andre personer som oppholdt seg nærmere åstedet, f.eks. GØ. Uansett anses derfor MH’s observasjon som mindre betydningsfull for bedømmelsen av Moens forklaring, se tilsynelatende motsatt oppfatning Sandberg 2000 Torunn-saken side 51.

Utvalget finner det meget sannsynlig at det var Torunns skrik GØ hørte. For å forene GØ’s observasjon med Moens forklaring måtte Torunn først ha besvimt da hun ble slått mot gjerdet, og deretter kommet til bevissthet mens hun ble dratt over sletten, eller mens hun lå på brinken. Det har under gjenopptagelsesprosessen vært reist spørsmål ved om Torunn kunne ha kommet til bevissthet med de skader hun var påført i hodet. I rapporten fra professor Olav A. Haugen konkluderte han bl.a. med: 185

«Jeg anser det for trolig at Torunn Finstad kan ha skreket da hun ble angrepet, men at hun etter at skadene er oppstått, sannsynligvis har vært bevisstløs eller sterkt omtåket og ikke har kunne føre en samtale slik som vitnene AS/JEH har beskrevet for politiet.»

Olav A. Haugen har i intervju med utvalget også gitt uttrykk for at det etter hans oppfatning var lite sannsynlig at Torunn ville komme til bevissthet innen kort tid med de skader hun hadde i hode og halsregionen da hun ble funnet.

På grunn av dette svaret tok utvalget kontakt med overlege i neuropatologi Kari Skullerud ved Rettsmedisinsk institutt. Etter å ha gjennomgått obduksjonsrapporten mente Skullerud at skadene som Torunn hadde pådratt seg, hadde medført at hun fikk en hjernerystelse. Ettersom verken selve hjernesubstansen eller de bløte hjernehinnene var skadet, ville hjernerystelsen bare ha gitt bevisstløshet/omtåkethet i noen få minutter. Det var derfor grunn til å anta at Torunn kunnet ha kommet til bevissthet noen minutter etter traumene hun var utsatt for. Moens forklaring om hvordan han angrep Torunn oppe ved gangstien, er da etter utvalgets syn fullt forenlig med at Torunn utstøtte et høyt angstskrik nede ved brinken.

Dersom Torunn kom til bevissthet og utstøtte et angstskrik fra brinken, står dette i motstrid til Moens forklaring om at han trodde Torunn ikke hadde vært «våken» etter han slo henne mot gjerdet oppe ved gangstien. Moen hadde rett nok svært redusert hørsel. Likevel er det underlig om han ikke skulle ha oppdaget om Torunn skrek – og forutsetningsvis ytte motstand. Selv om dette svekker troverdigheten i Moens tilståelse, kan det tenkes flere forklaringer på at en gjerningsmann ikke husker eller bevisst unnlater å fortelle om slike detaljer. Noe vektig argument i vurderingen av tilståelsens troverdighet er dette derfor ikke.

AS og JEH’s 186 forklaringer har også vært trukket frem som bevismomenter i denne sammenhengen. De hadde vært i Nils Stavnes vei, vest for Stavnebrua, og møtte GØ da hun kom mot dem fra Stavnebrua. GØ skal ha fortalt at hun hadde hørt et skrik, og ba AS og JEH høre etter når de passerte broen. Både AS og JEH forklarte at de hørte stemmer nede fra bueskytterbanen. Sandberg har i gjenopptagelsesprosessen hevdet at disse forklaringene utelukker Moen som drapsmann. 187

AS (senere AH) forklarte under avhørene i 1977 at hun hørte skrik og stemmer rett nede i skråningen ved gangstien. I intervju med utvalget har AH bekreftet dette. Observasjonen ble altså ikke knyttet til bueskytterbanen og brinken. JEH anga i 1977 ikke nøyaktig hvor han hørte skrik fra. I forbindelse med gjenopptagelsesprosessen har både Sandberg og politiet avhørt JEH om dette. Sandberg konkluderte med at JEH hørte lydene fra det «høyaktuelle området». 188 I intervju med utvalget fortalte JEH at han hørte lyder fra bueskytterbanen, og at det virket som om det var et stykke fra stien.

Etter sitt innhold er forklaringene vanskelige å forene med det skriket GØ hadde hørt noen minutter tidligere. Beskrivelsen av en samtale med ord som «de ser oss» og skrik fra en kvinne som «blir kilet», kan vanskelig knyttes til Torunn og drapsmannen bare noen minutter etter det angstskriket GØ beskrev i sine avhør. I intervju med utvalget ga både AH og JEH uttrykk for at observasjonene de hadde gjort, ikke lot seg forene med GØ’s forklaring, dersom de alle hadde hørt Torunn.

Hålogaland lagmannsrett skrev i sin kjennelse av 12. februar 2002:

«... Samtidig opplyste hun [AS] at hun på vegen hjem sa til JEH at «dersom noen nå blir savnet ville hun ringe til politiet». Uttalelsen gir en antydning om at AS ikke uten videre oppfattet det hun hadde hørt som en normal samtale, eller utelukket at noen var i fare. Heller ikke det JEH i politiforklaring 5. oktober 1977 opplyste å ha hørt, var egnet for refleksjoner av den art AS ga uttrykk for på vegen hjem.»

AS forklarte også at det var GØ’s opplysning om angstskrik som gjorde at hun gikk til politiet.

Utvalget finner det usikkert om JEH og AH hørte Torunn og drapsmannen (eller noen andre i området), om de hørte to forskjellige personer og hva som ble sagt/hvilke lyder som ble utstøtt. Utvalget finner derfor ikke å kunne tillegge disse vitnenes forklaringer noen vekt ved bedømmelsen av tilståelsens troverdighet.

4.9.2.2.7 Kastet buksen og trusen i elven

Det har også vært fremhevet som et sentralt moment i vurderingen av tilståelsens troverdighet at Moen allerede i avhøret den 16. oktober forklarte at han tok « Torunns bukse og truse og gikk ned skråningen og kastet disse i elva.» 189 I dagene etter funnet av Torunn ble det i media antydet at buksen var funnet et annet sted. 190 I Adresseavisen den 10. oktober sto det imidlertid at buksen var funnet samme sted som Torunn. 191 Det fremgikk også flere steder at Torunn var funnet delvis nede i Nidelva. Moen opplyste å ha lest en avis fra 10. oktober, og det kan ikke sees bort fra at Moen leste de aktuelle opplysningene i avisen. Utvalget finner imidlertid at Moens forklaring ga skinn av å være selvopplevd, og at dette styrket troverdigheten.

4.9.2.2.8 Klærne Torunn hadde på seg

I tilståelsen 16. oktober 1977 og i dagene etter forklarte Moen at han ikke husket hvilke klær Torunn hadde på seg. Først den 19. april 1978 forklarte han at hun hadde «Olabukse» på seg og at «denne var blåfarget». Dette stemte med de faktiske forhold, men har liten bevisvekt da det hadde vært nevnt i avisene flere ganger høsten 1977. 192

Etter det utvalget kan se, har Moen aldri forklart seg om hvilke klær Torunn hadde på overkroppen da hun ble angrepet. Torunns gule jakke var iøynefallende, men det er neppe uvanlig at en gjerningsmann ved handlinger som voldtekt og drap ikke kan huske hvilke klær offeret hadde på seg. 193 Dette kan forklares i gjerningsmannens sinnstilstand, eventuelt kombinert med ruspåvirkning. Momentet kan neppe tillegges noen stor vekt ved vurderingen av tilståelsens troverdighet.

4.9.2.2.9 Glidelås i buksen til Torunn

Moen nevnte i avhørene den 16. oktober at han «tok ... opp glidelåsen i buksen hennes». Det er riktig at hun hadde glidelås i buksen. Påtalemyndigheten fremhevet dette under gjenopptagelsesprosessen som et moment som styrket tilståelsens troverdighet. 194 Utvalget er enig i at det viser en billedliggjøring som i noen grad styrker troverdigheten. Glidelås i en dongeribukse er imidlertid så vanlig at Moens utsagn ikke kan tas til inntekt for noen tilknytning til handlingen.

4.9.2.2.10 Vesken Torunn hadde med seg

Allerede i avhøret den 16. oktober 1977 opplyste Fritz Moen at han ikke kunne huske om Torunn hadde veske. Dette var også tema i avhør den 8. november 1977.

Tore Sandberg har vurdert sannsynligheten for at Moen ikke skulle ha oppdaget vesken. 195 Blant annet ble det undersøkt om en veske ville falle av en person dersom politiets hendelsesforløp ble lagt til grunn. Sandberg gjennomførte en rekonstruksjon hvor en «Lærdal redningsdukke» ble rullet ned skråningen med en veske hengende rundt halsen. Vesken falt av 3-4 meter nede i skråningen. 196 Han anførte på denne bakgrunn at «skulderveskens plassering – sammenholdt med det hendelsesforløp som dommen over Fritz Moen bygger på – er et bevismoment som må synes egnet til å føre til frifinnelse». Videoopptaket av rekonstruksjonen viser at redningsdukken ble rullet ned skråningen. Bredden på legden politiet fant, tilsier imidlertid at Torunn eventuelt ble skjøvet ned skråningen med hodet eller bena først. Særlig hvis hun skled med hodet først, begrenser dette sannsynligheten for at vesken falt av. Vesken ble funnet hengende over Torunn nede ved elven. Dette kan forenes med hendelsesforløpet som er lagt til grunn i åstedsrapporten. At Moen ikke forklarte noe om Torunns veske, svekker likevel troverdigheten i forklaringen.

4.9.2.2.11 Snoren rundt Torunns hals

Moen benektet å ha knyttet en snor eller klær rundt halsen på Torunn. Dette var bl.a. tema under politiavhøret 8. november 1977 hvor Moen eksplisitt hevdet at «han aldri har gjort det slik». Under hovedforhandlingen skal obdusenten, professor Olav A. Haugen, ha sagt at det var lite sannsynlig at snoren hadde kommet passivt rundt halsen til Torunn. 197 Utvalget er enig i denne vurderingen, og det legges til grunn at gjerningsmannen aktivt har surret snoren rundt halsen hennes.

Sandberg har fremhevet dette som et viktig avvik i Moens tilståelse. 198 Rus og sinnstilstand kan imidlertid i noen grad forklare at en gjerningsmann glemmer en slik detalj. En gjerningsmann kan også bevisst velge å unnlate å forklare seg om denne detaljen. Innrømmelsen av denne detaljen ville f.eks. knytte ham nærmere til det uoppklarte drapet på Sigrid. Utvalget er likevel enig i at dette er en side ved Moens forklaring som svekket tilståelsen.

4.9.2.2.12 Torunn var skitten på kroppen da han kastet henne ned mot Nidelva

I avhøret den 16. oktober 1977 fortalte Moen at Torunn var skitten da han forlot henne ved Nidelva. Dette stemmer med åstedsrapporten. 199 Under gjenopptagelsesprosessen ble dette fremhevet som et moment som styrket troverdigheten. 200 Momentet ble også vektlagt av Hålogaland lagmannsrett i kjennelsen av 12. februar 2002. Overgrepet skjedde på en gresslette i oktober måned. Det hadde regnet, og Moen beskrev at han dro Torunn over bueskytterbanen. Hans beskrivelse tilsier at hun ble skitten. Utvalget kan ikke se at forklaringen nødvendigvis knytter Moen til handlingen. Men det er tale om en billedliggjøring som kan gi skinn av å være selvopplevd.

4.9.2.2.13 Betydningen av at det var en utvikling i Moens forklaringer

Moens forklaringer endret seg betydelig underveis. Sandberg har i bevisanalyser fremhevet flere sider av denne utviklingen som sentrale ved vurderingen av tilståelsens troverdighet. 201 Det er neppe uvanlig at skyldige personer har en betydelig utvikling i forklaringene. 202 Mange starter med å benekte handlingen. Å distansere seg fra handlingen ved å omtale den som en drøm, er kanskje noe mer påfallende. Den første forklaringen om angrepet ved brokaret ga handlingen et mindre alvorlig preg. En slik forklaring kan derfor være rasjonelt begrunnet.

Politibetjent Sten Hjertaas, forklarte under gjenopptagelsesprosessen: 203

«Vitnet husket godt at det var et slags mønster i Moens forklaringer. Han begynte med noen få innrømmelser, fravek disse, kom tilbake til de, forklarte seg litt mer, forklarte seg om ting som om de var drøm for å distansere seg fra hva han hadde gjort, gikk tilbake på forklaringene, gjentok de ... mer detaljert til han til slutt kom med den hele sannhet som en egen fri fortelling. Det samme, på en måte mønster, mente vitnet at Moen også hadde ved de rekonstruksjoner som vitnet var tilskuer til. Ved sine siste endelige tilståelser/forklaringer i begge sakene, hadde Moen presisert at han da ville gi den utildekkede sannhet, og vitnet mente at han husket at han kunne se på Moens kroppsspråk at han var ærlig ved disse forklaringene. Vitnet ville også bemerke at det er helt normalt at en person i affekt, i beruset tilstand og i tillegg så langt tilbake i tid, ikke kan huske alle detaljer. Moen husket, spesielt medregnet de sist nevnte momenter, svært vitale momenter/detaljer, forbausende godt.»

Da Moen forklarte seg om blotting og antastelser, endret han også forklaring. Den 7. oktober 1977 forklarte han at han hadde blottet seg i området rundt Stavnebrua. Han beskrev så ett tilfelle hvor han antastet en kvinne. Allerede dagen etter innrømmet han i avhør flere andre tilfeller av antasting. 204 Utvalget vil likevel peke på at avisene i en tidlig fase av etterforskningen ga en beskrivelse av politiets teorier som kan minne om de første forklaringene til Moen, se f.eks. Adresseavisen datert 7. oktober 1977 i figur 4.8.

I første avhør den 7. oktober 1977 fortalte Moen at han hadde lest om drapet de to siste dagene i avisene. Utvalget antar derfor at Moen leste dette avisoppslaget. Den første forklaringen kan derfor være hentet fra avisene. Utvalget mener likevel at endrede forklaringer i seg selv ikke har noen avgjørende betydning for tilståelsens troverdighet. Det vises bl.a. til at Moen etter den sentrale tilståelsen den 16. oktober 1977 i all hovedsak holdt fast ved denne forklaringen. 205

4.9.2.3 Måten avhørene ble gjennomført på, og forhold knyttet til Moens person

Utvalget har ovenfor lagt til grunn at intensiteten i avhørene og enkeltstående hendelser fra avhørssituasjonen innebar et betydelig press for Moen i perioden mellom pågripelsen den 7. oktober og tilståelsen den 16. oktober 1977.

Dette må vurderes opp mot Moens personlighet og personlige forutsetninger. Fritz Moen var fengslet fra avhørene ble innledet. Han hadde et svært begrenset nettverk og var i realiteten avskåret fra kontakt med omverdenen. Han hadde trolig meget begrenset kontakt med sin forsvarer. Dessuten er det grunn til å tro at han hadde betydelig autoritetsfrykt. I denne situasjonen var det fare for å få en falsk tilståelse.

Fritz Moen hadde både på grunn av sin oppvekst og sine handikap en skjevutviklet personlighet. Han var på mange måter en naturlig mistenkt.

Samtidig som Moens forklaringer utviklet seg mot en tilståelse i samsvar med politiets åstedsfunn, vekslet han mellom å tilstå og å nekte for å ha begått drapet. Utvalget tok dette opp med utrykningsleder og politiførstebetjent Eirik Stedje. Stedje opplyste at han ikke hadde opplevd dette i noen andre saker. Dette fremstår også for utvalget som svært spesielt og reduserer tilståelsens troverdighet.

Betydningen av Moens kommunikasjonsproblemer har også vært fremhevet som sentralt for bedømmelsen av tilståelsens troverdighet. 206

For utvalget har det vært vanskelig å danne seg et bilde av hvor store kommunikasjonsproblemer Moen hadde. 207 Det er motstridende opplysninger om dette i saken. I kommunikasjonen med Moen var det mange muligheter for misforståelser. Moen forsto kanskje ikke spørsmålene, eller de ble formidlet feil av tolken. Moen kan ha svart feil, eller svarene ble tolket feil. Han kunne tro eller gi inntrykk av at han hadde forstått det som ble sagt, selv om han ikke hadde forstått.

Dette kan bety at Moens tilståelser ikke alltid ble nedtegnet riktig. Det er imidlertid usannsynlig at de mange tilståelsene – overfor politiet, psykiatere og domstolene – alle har sitt grunnlag i misforståelser. Utvalget kan heller ikke se at Moens problemer med å forstå abstrakte begreper rokker ved hovedinnholdet i forklaringene, som i det vesentlige gjelder konkrete forhold. 208 Utvalget utelukker imidlertid ikke at språkproblemer og manglende begrepsforståelse kan ha vært medvirkende til å vikle Moen inn i en falsk tilståelse. Det vises her f.eks. til tilståelsen Moen ga til Aarthun den 9. oktober og omstendighetene omkring denne. 209 Utvalget har også merket seg at hans tilsynelatende tilståelse i Hålogaland lagmannsrett viste seg å være en misforståelse.

4.9.2.4 Rekonstruksjonene

4.9.2.4.1 Rekonstruksjon av selve overfallet

«A» markerer det stedet hvor Moen på første rekonstruksjon forklarte at han så Torunn komme mot seg, mens «C» angir det punkt hvor han forklarte at han skjøv henne ned skråningen. Den stiplede linjen viser den legden politiet antar at Torunn lagde, da hun ble skjøvet ned skråningen. Avviket mellom «C» og den stiplede linjen er omkring 25 meter. Tore Sandberg har fremhevet at dette avviket tyder på at tilståelsen er falsk. 210 Moen kan imidlertid ha husket feil. Hans sinnstilstand og ruspåvirkning kan forklare til dels betydelige avvik. 211 Utvalget kan derfor ikke se at dette avviket kan tillegges noen betydelig vekt for bedømmelsen av tilståelsens troverdighet. 212

4.9.2.4.2 Rekonstruksjonen omkring stedet ved gjerdet i bunnen av skråningen

Ifølge rekonstruksjonsrapporten skal Moen, da han kom ned til bunnen av skråningen, ha studert terrenget og selve gjerdet. Han skal ha benyttet lommelykt og tilslutt pekt ut et bestemt sted der han mente at han fant Torunn. Dette var under 50 cm fra legden. Ved andre rekonstruksjon skal avviket ha vært noe større. Både måten rekonstruksjonen beskrives på, og den nøyaktige angivelsen av stedet, særlig ved første rekonstruksjon, tydet på at Moen forklarte seg om noe selvopplevd.

4.9.2.4.3 Rekonstruksjonen ved brinken og stedet hvor Torunn ble forlatt.

«E» angir stedet hvor Moen under befaringen fortalte at Torunn «lå og sov». Politiet antok at benklærne ble tatt av ved 1 og 2. Avviket er på ca. 15 meter. Det var mørkt på gjerningstidspunktet, og Moen var i en opphisset sinnstilstand og var dessuten beruset. På denne bakgrunn kan heller ikke dette avviket tillegges noen særlig vekt. 213

4.9.2.4.4 Måten Torunn ble ført ned til elven på

Politibetjent Kalland opplyste til utvalget at politiet under åstedsarbeidet hadde reist spørsmål ved hvorfor gjerningsmannen hadde latt Torunn bli liggende i vannkanten. Etter rekonstruksjonene, hvor Moen viste hvordan han brukte det ene benet og den venstre armen for å dytte Torunn ut i elven, fikk man en forklaring som politiet mente støttet troverdigheten i tilståelsen. Utvalget finner at politiet med rette har oppfattet Moens beskrivelse som noe selvopplevd som styrket troverdigheten.

4.9.2.5 Hadde Moen alibi?

I Frostating lagmannsretts dom fra 29. mai 1978 ble Moens tilståelse i retten lagt til grunn med hensyn til hendelsesforløpet. Tilståelsen innebar at Moen hadde vært på Vernelagets hybelhus i samvær med andre på kvelden og utover natten mellom 1. og 2. oktober 1977. Det oppsto en misstemning i løpet av kvelden. Retten la til grunn at Moen ble kalt for «tufs», og at han fikk en følelse av at omgivelsene gjorde narr av ham. Videre la retten til grunn at Moen gikk til sitt rom noe over kl. 00.30.

I gjenopptagelsesbegjæringen for domstolen analyserte Sandberg dette opp mot forklaringer fra de personene Moen oppholdt seg sammen med i Vernelagets hybelhus den aktuelle kvelden. Sandberg konkluderte med at «når BS er sikker på at Fritz Moen var i fellesstua kl. 02.00, så kan Fritz Moen ikke være på plass før etter at 5 vitner har hørt skrik fra åstedet».

Utvalget har gjennomgått de ulike vitneavhørene ovenfor i punkt 3.4.4 og viser til dette. Forklaringene er nokså sprikende med hensyn til når Moen forlot dagligstuen. Mye tyder likevel på at det var senere enn Frostating lagmannsrett bygget på.

I vanlig gangfart tar det omtrent 10 minutter fra Valøyslyngen 2 og frem til gangstien som fører opp til Stavnebrua. Til stedet der Moen forklarte at han satt da han så Torunn komme, tar det omtrent 15 minutter. 214 Selv om Moen også skulle kle på seg, var det tilstrekkelig tid for ham til å komme seg til overfallstedet før Torunn må antas å ha kommet gående mellom kl. 02.25-02.40. Utvalget legger til grunn at Moen ikke hadde alibi for drapstidspunktet.

De avvik det er mellom Moens forklaring og det øvrige bevisbildet med hensyn til tidsangivelsen, kan etter utvalgets syn i liten grad påvirke troverdigheten i forklaringen.

4.9.3 Andre bevis i saken

4.9.3.1 Betydningen av modus

Moen tilstod allerede i det første avhøret å ha blottet seg i området rundt Stavnebrua. I tillegg tilstod han at han ved ett tilfelle hadde tatt en kvinne i skrittet. Dette skulle ha skjedd på Stavnebrua. Dagen etter forklarte han seg om flere tilfeller hvor han hadde tatt kvinner i skrittet. Moen var også domfelt for blotting tidligere og i den forbindelse ilagt sikring. Selv om det er betydelig avstand mellom disse handlingene, og et drap, viste dette et unormalt atferdsmønster som gjorde Moen til en naturlig mistenkt i Torunn-saken. Også Moens tilknytning til området rundt Stavnebrua styrket grunnlaget for å ta ut tiltale mot ham.

4.9.3.2 Betydningen av Moens fysiske handikap

Det har vært reist spørsmål ved om Moen var fysisk i stand til å utføre den handling han tilstod, f.eks. om han kunne trekke den bevisstløse Torunn over bueskytterbanen. I åstedsrapporten fremgår det at politiet foretok en rekonstruksjon hvor en figurant med samme vekt og høyde som Torunn ble forsøkt trukket over gresset etter en vekt. Vekten gjorde utslag på mellom 30 og 32 kilo. 215

Spesialist i fysikalsk medisin I.H. Kleive undersøkte Moens fysiske kapasitet. 216 Han la til grunn at Moen hadde lært seg til å kompensere for tapet av funksjon i høyre arm ved å oppøve venstre arm. Uten å ha målt Moens kraft la Kleive til grunn at Moen var i stand til å utføre ganske store fysiske prestasjoner.

I forhold til motorikken fremhevet Kleive at Moen kledde av og på seg uten vanskelighet og var fullt selvhjulpen. Han konkluderte med at Moens ferdigheter med venstre hånd var langt bedre enn det som er vanlig. Utvalget kan ikke se at Moens fysiske kapasitet skulle være til hinder for å utføre drapet på Torunn slik han selv har beskrevet handlingen.

4.9.3.3 Tekniske bevis

Aktor i saken, statsadvokat Mikael Slåttsveen, fremhevet i innledningsforedraget under hovedforhandlingen at politiet på tross av omfattende undersøkelser ikke hadde tekniske bevis som knyttet Moen til drapet. 217 Utvalget legger til grunn at også negative funn i mange tilfeller vil kunne være et bevis.

Resultatene fra de fleste analysene i denne saken kunne ikke med noen sikkerhet knytte Moen til åstedet – eller utelukke ham. For eksempel viste sammenligninger av jordprøver fra åstedet og fra jord på Moens dynejakke at prøvene var nærmest identiske. Men siden denne jordsammensetningen var vanlig i hele området, kunne det ikke fastslås at jorden på Moens jakke stammet fra åstedet. Resultatet kunne neppe tillegges særlig bevisvekt i noen retning.

Som utvalget har redegjort for, var det ikke usannsynlig at de hvite tråder som ble funnet på brinken, kunne stamme fra gjerningsmannen. På tross av undersøkelser opp mot Moens og Torunns klær klarte ikke politiet å knytte trådene til noen av dem. Dette negative funnet var etter utvalgets syn relevant som bevis i saken. Funnet måtte derfor inngå i vurderingen av om det forelå rimelig tvil om Moens skyld.

4.9.3.4 Sammenhengen med Sigrid-saken

Helt fra starten av etterforskningen i Torunn-saken hadde politiet en viss mistanke om at det kunne være samme person som hadde drept Sigrid og Torunn. Det var store likhetstrekk mellom de to drapene. De drepte var unge kvinnelige studenter på ca. 20 år, og begge kom fra dans i Studentersamfundet. Begge drapsstedene ligger sør-øst for og i gangavstand fra Studentersamfundet. Både Torunn og Sigrid ble drept på et relativt øde sted en regntung natt omtrent på samme årstid (september/oktober). Det dreier seg i begge tilfeller om et seksualdrap, hvor ofrene først var slått i hodet. De var begge etterlatt avkledd (Torunn kun nedentil). Klærne var kastet rundt på åstedet. Den største likheten var likevel at begge ble funnet med en hettesnor fra egen jakke knyttet/surret rundt halsen. Denne detaljen (fra Sigrid-saken) ble ikke omtalt i avisene før drapet på Torunn. Bare svært få personer skulle derfor kunne kjenne til dette. For utvalget fremstår det som meget sannsynlig at det var samme gjerningsmann i begge sakene. Også politiet så umiddelbart likheten mellom sakene og arbeidet derfor ut fra den teori at man sto overfor én gjerningsmann. Dette bekreftes også av medias omtale av saken. 218

Da det var sterke bevis som tilsa en og samme drapsmann, ville det samlede bevisbildet i den ene saken ha relevans for den andre. Da tiltale ble tatt ut i 1978, hadde Fritz Moen tilstått drapet på Torunn. Han hadde hele tiden konsekvent benektet drapet på Sigrid, på tross av en rekke avhør. Det sentrale var likevel at to bevis talte for at Fritz Moen ikke kunne ha begått drapet på Sigrid:

I rapporten fra prosektor Halldis Lie ved Rettsmedisinsk Institutt, datert 16. februar 1977, ble det fastslått at det var påvist blodtypesubstans av type A i sekretet funnet i Sigrids vagina. Sigrid hadde blodtype 0, og det var derfor lite sannsynlig, men ikke utelukket, at den påviste substans kunne stamme fra henne. I rapporten ble det videre lagt til grunn at det var «overveiende sannsynlig» at substansen skrev seg fra den påviste sæd. Denne måtte i tilfelle stamme fra en person med blodtype A utskiller. 219 Fritz Moen hadde blodtype AB ikke-utskiller. Den opprinnelige rapporten tilsa med styrke at Moen ikke kunne ha begått drapet på Sigrid.

Etter at Moen hadde tilstått drapet på Torunn, ble prosektor Lie bedt om å lage en tilleggsrapport som ble datert 24. oktober 1977. I rapporten vurderte hun sjansene for at den påviste A-substans kunne skyldes bakterier, og således ikke stammet fra den påviste sæd. Konklusjonen var:

«I «Sigridsaken» er det påvist substans av blodtype A i vaginalsekretet. Det er derfor mest sannsynlig at den påviste sæd stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent.»

Som utvalget kommer tilbake til nedenfor i punkt 8.3.4, er det langt mer sannsynlig at den som avla sæden, hadde blodtype A utskiller enn det rapporten rent språklig ga grunnlag for. Objektivt sett var analysene av blodet funnet i Sigrids vagina og på flere andre klesplagg et bevis som tilsa at Moen ikke kunne ha begått drapet på Sigrid. Imidlertid fremsto rapporten som villedende på dette punkt og åpnet for at Moen kunne være drapsmann i Sigrid-saken. Da tiltalebeslutningen ble tatt ut i Torunn-saken, var det denne rapporten statsadvokaten hadde å holde seg til.

Det andre sentrale beviset som talte for at Moen ikke hadde begått drapet på Sigrid, var Moens alibi. Natten til 5. september 1976 var Moen i Selbu. 220 Betydningen av alibiet ble imidlertid svekket før tiltalebeslutningen ble tatt ut. 221 Det forelå likevel fortsatt en rekke bevismomenter som tilsa at Sigrid ble drept natt til 5. september 1976. Særlig vitneavhørene om skrik natt til 5. september tilsa at Sigrid ble drept denne natten. Når det ikke ble tatt ut felles tiltale, antar utvalget at årsaken lå i mangel på bevis i Sigrid-saken. På grunn av sannsynligheten for at én og samme drapsmann stod bak drapene, skulle imidlertid tvilen i Sigrid-saken ha vært trukket inn som bevis i vurderingen av om det var rettmessig å ta ut tiltale i Torunn-saken.

4.9.3.5 Ikke andre konkrete spor

Politiets etterforskning hadde gitt et godt bilde av Torunn som person, i tillegg til at hennes bevegelser frem til kl. 01.45 natt til 2. oktober var kartlagt så langt det lot seg gjøre. Politiet hadde ikke noen andre konkrete mistenkte enn Moen. Så lenge etterforskningen ikke ga klare spor i andre retninger, var også dette et moment som kunne trekkes inn ved bevisvurderingen.

4.9.4 Var det i samsvar med beviskravet «in dubio pro reo» å ta ut tiltale? Konklusjon

Utvalget mener det er grunn til å tro at tilståelsen ble gitt under et betydelig press, noe som gir økt risiko for falsk tilståelse, særlig på grunn av Moens spesielle personlighetstrekk. Det må likevel fremheves at enkelte elementer i tilståelsen tilsa at Moen ikke ga etter for press. Moen benektet f.eks. konsekvent å ha surret en snor rundt halsen på Torunn.

Samtidig inneholdt Moens forklaringer svært mange detaljer som stemte med åstedsfunnene. Mange av detaljene knyttet Moen til stedet der handlingen ble begått. En del av detaljene i tilståelsen var det mulig å lese ut av aviser Moen hadde tilgang til. Moen forklarte seg imidlertid ikke om viktige detaljer som var omtalt i avisene. 222 Det var derfor grunn til å reise spørsmål om Moen hentet opplysninger fra avisene.

Det som særlig styrket troverdigheten i tilståelsen, var etter utvalgets oppfatning Moens forklaring omkring angrepet på Torunn oppe på gangstien. Måten Moen beskrev at han slo Torunn mot gjerdet på, var forenlig med skader obduksjonen viste at Torunn var påført. Denne delen av forklaringen var heller ikke i samsvar med politiets teori og svekket dermed teorien om at politiet hadde «lært ham» detaljene i saken.

Andre detaljer i Moens tilståelse tydet også på at Moen forklarte seg om noe selvopplevd. Enkelte deler av forklaringen var vanskelig å forene med åstedsfunnene. Avvikene var imidlertid ikke større enn at de kan forklares ut fra en gjerningspersons sinnstilstand. Moen forklarte selv at han var opphisset og beruset.

Generelt synes rekonstruksjonene å ha styrket Moens tilståelse. Politibetjent Torbjørn Kalland har opplyst til utvalget at Moen under rekonstruksjonene opptrådte på en meget troverdig måte. Dette støttes også av at forsvarer Hallstein Pedersen etter andre rekonstruksjon skal ha uttalt at han ikke lenger var i tvil om hvem som var drapsmannen.

Utvalget finner at det som eventuelt kunne etablere rimelig tvil om Moens skyld, særlig var knyttet til Sigrid-saken og de bevis som talte mot at Moen hadde drept Sigrid. De store likhetstrekkene mellom sakene gjorde det meget sannsynlig at det var samme person som drepte Torunn og Sigrid. Særlig det forhold at Moen hadde alibi på det tidspunktet Sigrid mest sannsynlig ble drept, måtte trekkes inn i vurderingen av om Moen hadde begått drapet på Torunn. Bevisene utelukket imidlertid ikke at drapstidspunktet kunne være et annet enn politiet først hadde antatt. Slik sett var Moen ikke utelukket som drapsmann i Sigrid-saken.

Men også de hvite trådene som ble funnet på «brinken» mellom Torunns sokk og ullfibrene fra Torunns genser, og de undersøkelser som ble gjort omkring dette funnet, kunne indikere at det var en annen gjerningsmann enn Fritz Moen.

Bevismomentene i saken gjorde bevisvurderingen vanskelig. Tilståelsen var meget overbevisende. Falske tilståelser er ikke vanlig, og det finnes neppe mange eksempler på at en falsk tilståelse inneholder så mange detaljer som svarer til tekniske funn. I dette lys mener utvalget påtalevedtaket var innenfor beviskravet som ligger i «in dubio pro reo».

4.9.5 Var saksbehandlingen forsvarlig? Konklusjon

Påtalekompetansen når det gjelder voldtekt og drap, lå hos Riksadvokaten. 223 I praksis blir påtalevedtak som skal treffes av Riksadvokaten, forberedt ved at politiet først utarbeider en innstilling, som blir sendt til statsadvokaten. I større saker vil politiet enkelte ganger gi en skriftlig fremstilling av bevissituasjonen i saken. Statsadvokaten utarbeider deretter en ny innstilling som sendes til Riksadvokaten. Riksadvokaten vil normalt treffe sin beslutning om tiltale skal tas ut, uten å redegjøre skriftlig for vurderingen av bevisene. Da Torunn-saken ble etterforsket, var det vanlig i slike saker at politiet skrev en oversiktsrapport.

I tråd med objektivitetsprinsippet skulle oversiktsrapporten gi en objektiv beskrivelse av resultatene fra politiets etterforskning. Både bevis som talte for og mot Moens skyld, skulle tas opp. I Torunn-saken hvor tilståelsen sto sentralt, burde det vært foretatt en vurdering av forklaringens troverdighet. Andre sentrale bevis burde også vært vurdert. Utvalget fremhever her særlig sammenhengen mellom Torunn-saken og Sigrid-saken, men kan også nevne de hvite trådene som ble funnet på brinken. Oversiktsrapporten i Torunn-saken inneholder verken en vurdering av troverdigheten i tilståelsen (avvikene), betydningen av Sigrid-saken eller det negative funnet som er nevnt. 224 Det faktiske grunnlaget for påtalevedtaket var derfor utilfredsstillende.

Statsadvokatens innstilling til Riksadvokaten i Torunn-saken er datert samme dag som politiets innstilling og er bare en ren påtegning. I en så alvorlig sak hvor statsadvokaten selv skal aktorere, bør det foretas en selvstendig gjennomgang av bevisene. Det gjelder selv om det forelå en tilståelse. Utvalget har grunn til å tro at det ble gjennomført møter med statsadvokaten til stede før politiet skrev sin innstilling, og at statsadvokaten slik sett hadde arbeidet seg inn i saken. Det vises bl.a. til at statsadvokat Slåttsveen var til stede under rekonstruksjonen den 19. april 1978. Utvalget har derfor ikke grunnlag for å rette noen kritikk mot statsadvokaten. Det er imidlertid i ettertid vanskelig å si noe sikkert om hvilke bevis statsadvokaten var kjent med, og hvordan han vurderte disse.

Statsadvokatens innstilling er datert fredag 31. mars 1978. Utvalget antar at Riksadvokaten først mottok denne ekspedisjonen mandag 3. april 1978. Riksadvokatens ordre er datert 5. april 1978, og Riksadvokaten kunne ikke på denne korte tiden ha foretatt noen grundig gjennomgang av sakens dokumenter. Etter utvalgets syn kan det normalt ikke oppstilles noe krav om at Riksadvokaten skal foreta en selvstendig gjennomgang av detaljene i saken. Det er da helt avgjørende at politiets innstilling og fremstilling av saken er grundig og objektiv. Dette kommer utvalget tilbake til nedenfor i kapittel 13.4.2.3.