5 Hovedforhandling og dom i Torunn-saken

5.1 Sammendrag

Under hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett i perioden 22. til 29. mai 1978 tilsto Moen drapet på Torunn Finstad under sin forklaring første dag. Han ga samtidig utrykk for at han var uskyldig, og at det hele sto for ham som en drøm. Neste dag benektet han drapet og sa at politiet hadde lært ham detaljene i saken. Fredag 26. mai avga han på ny en fullstendig tilståelse, og ved denne anledningen ble det ifølge avisomtalen av saken ikke tatt noen forbehold.

Mandag 29. mai ble først skyldspørsmålet prosedert. Etter at lagmannen hadde holdt sin rettsbelæring, traff juryen sin avgjørelse. Moen ble funnet skyldig i drap og voldtekt av Torunn. Det ble deretter holdt prosedyrer vedrørende straffespørsmålet. Lagmannsrettens dom er datert samme dag. Moen ble idømt fengsel i 20 år og inntil 10 års sikring.

Dommen ble påanket den 9. juni 1978. Det ble anket både over straffens lengde, sikringstiden og sikringens form. Høyesterett satte ned fengselsstraffen til 16 år.

5.2 Aktors redegjørelse til lagmannen

Straffeprosessloven 1887 bestemte i § 292 femte ledd at «Tiltalebeslutningen tilligemed en kort Redegjørelse for Sagen og dens Beviser tilstilles Lagmanden». Redegjørelsen til lagmannen i Torunn-saken finnes ikke lenger i politiets dokumenter. 1

5.3 Kort om gangen i en hoved­forhandling for lagmannsretten

Skyldspørsmålet i saker hvor strafferammen var over fem års fengsel, skulle etter straffeprosess­loven 1887 avgjøres av lagmannsretten som første instans. 2 Lagmannsretten ble i slike saker – på samme måte som i dagens jurysaker – satt med tre juridiske dommere og en jury/lagrette bestående av ti legdommere. 3 Det var lagretten som avgjorde skyldspørsmålet ved å svare ja eller nei på spørsmål om tiltalte var skyldig i det straffbare forhold.

Etter en del innledende formalia startet selve hovedforhandlingen med at tiltalebeslutningen ble lest opp, og tiltalte ble spurt om han erklærte seg skyldig. Aktor holdt deretter innledningsforedrag hvor han redegjorde for hendelsesforløpet i saken og gjennomgikk de bevis som skulle føres. 4 Forsvareren fikk anledning til å komme med korte bemerkninger. Deretter oppfordret lagmannen tiltalte til å avgi forklaring. 5 Tiltalte hadde imidlertid ikke plikt til å forklare seg. 6 Etter at tiltalte eventuelt hadde avgitt sin forklaring, ble de øvrige bevis ført. Sentralt sto forklaringer fra vitner, opplesing av dokumentbevis, ulike former for granskning og forklaringer fra sakkyndige.

Forhandlingen om skyldspørsmålet ble avsluttet med at aktor og forsvarer holdt hvert sitt sluttinnlegg (prosedyre). Deretter var det anledning til replikkveksling. 7 Påtalemyndigheten fremla forslag til de spørsmål som skulle forelegges lagretten. 8 Etter en viss forhandling om spørsmålene skulle lagmannen lese dem opp og gjennomgå dem, 9 samt holde en rettsbelæring for lagretten. 10

Lagretten skulle deretter trekke seg tilbake og ta stilling til skyldspørsmålet. Etter at lagretten hadde gitt sitt svar på de spørsmål som var stilt, og som bare kunne besvares med ja eller nei, skulle de tre juridiske dommerne vurdere lagrettens kjennelse. De tre juridiske dommerne kunne i visse tilfeller sette lagrettens avgjørelse til side enten den gikk ut på at tiltalte var skyldig, 11 eller at han var uskyldig. 12

Dersom lagretten svarte nei på skyldspørsmålet, og denne kjennelsen ble godtatt, skulle det avsies frifinnelsesdom. 13 Dersom lagretten svarte ja på skyldspørsmålet, og kjennelsen ble godtatt, skulle det gjennomføres en forhandling vedrørende straffeutmålingen. 14 Etter denne forhandling ble dom avsagt. 15

5.4 Hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett

5.4.1 Innledning

Hovedforhandling i Torunn-saken ble gjennomført i perioden 22. til 29. mai 1978. Aktor i saken var statsadvokat Mikael Slåttsveen, mens advokat Hallstein Pedersen var Fritz Moens forsvarer. Fagdommere i saken var lagmann Mats Stensrud (formann), ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Ingvar Høstad og sorenskriver Richard Tønnessen. 16

Døveprest Gudmund Dueland og bestyrer Odd Lillehaug var tolker under hovedforhandlingen. 17 De rettspsykiatrisk sakkyndige var politilege Karl-Ewerth Horneman, overlege Per Hegrenæs og spesiallege Anne Regine Hauge (Føreland). 18 Så vidt utvalget kan se, var de til stede under hele hovedforhandlingen.

Det er ikke vanlig at det utarbeides noe referat av det som blir sagt under en hovedforhandling. Det gjelder både i sivile saker og i straffesaker. Ordningen var ikke annerledes etter straffeprosessloven 1887.

Torunn-saken ble verken filmet eller stenografert. De kilder utvalget kan holde seg til er:

1. rettsboken 19

2. aktors vitnelister 20

3. avisreferat 21

4. intervjuer av personer som fulgte hovedforhandlingen. Særlig sentralt står intervjuene utvalget har hatt med NTB-journalist Skjalg Fremo. Han skrev nokså utfyllende notater fra hovedforhandlingen. Utvalget har sammen med Fremo gjennomgått notatene fra de sentrale deler av hovedforhandlingen.

Det kildematerialet som gjelder forhandlingen i Frostating lagmannsrett i mai 1978, er ikke ideelt. Utvalget vil komme tilbake til forslag om lydopptak fra hovedforhandlinger i straffesaker under punkt 13.4.8.

5.4.2 Oversikt over de ulike rettsdagene

Utvalget gir her en kort oversikt over hva som skjedde de ulike rettsdagene, før den nærmere redegjørelsen nedenfor:

5.4.3 Mandag 22. mai

På spørsmål fra lagmann Stensrud erklærte Moen seg ikke skyldig i voldtekt og drap på Torunn. Han erkjente imidlertid flere av forholdene i tiltalen som gjaldt blotting og annen utuktig atferd.

Etter dette redegjorde døveprest Dueland ifølge rettsboken for prinsippene for tolkning. I den forbindelse uttalte han ifølge Adresseavisen 23. mai 1978:

«... tiltalte tilhører en gruppe døve som har et relativt stort ordforråd, men han står i fare for å bruke ord med et annet innhold eller betydning enn normalt hørende legger i dem. Når man blir kjent med tiltaltes måte å artikulere seg på, kan man forstå hva han sier...»

I sitt innledningsforedrag fremhevet aktor Mikael Slåttsveen at politiet ikke hadde tekniske bevis som knyttet Moen til drapet. Dette til tross for «uhyre omfattende undersøkelser både på åstedet og i laboratorier innenlands og utenlands». 22 Han understreket samtidig at det heller ikke var noe i de tekniske analysene som «gjør det usannsynlig at tiltalte kan være drapsmannen». 23

Tiltalebeslutningen bygget ifølge Slåttsveen på Moens tilståelse. 24 Slåttsveen berørte under innledningsforedraget også avhørene av Moen 7. og 8. oktober 1977 og tilståelsen av ulike tilfeller av blotting. 25 Deretter gikk han inn på den tilståelsen Moen avga til politibetjent Aarthun i en pause under avhørene den 9. oktober, og den tilståelsen han ga samme kveld/natt til politiførstebetjent Stedje. Slåttsveen presiserte at tilståelsen om natten ble presentert som en drøm. Han berørte også den forklaringen Moen skrev 15. oktober 1977, tilståelsen som ble avgitt den 16. oktober og trukket tilbake under fengslingsmøtet den 17. oktober, og de to nye tilståelsene gitt den 18. og 19. oktober 1977.

Moen ga også forklaring første dag. Innledningsvis oppsto det noen kommunikasjonsproblemer, da Moen ikke forsto lagmann Stensruds orientering om at Moen ikke hadde plikt til å forklare seg. Tolken hadde gitt uttrykk for at det var vanskelig å få forklart Moen dette, og lagmann Stensrud repliserte da at dette måtte gjøres helt klart for Moen før han avga forklaring. 26 Om Moens forklaring het det i Adresseavisen 23. mai 1978:

«Da det ble tiltaltes tur til å forklare seg tok det lang tid å få ham til å forstå at han ikke var pliktig til dette. – Jeg skjønner ikke hva jeg skal forklare meg om. Jeg er uskyldig, sa han. Retten tok en pause mens tiltalte, forsvareren advokat Hallstein Pedersen og tolkene gikk i enerom for å forklare ham hans rettigheter, og da han kom tilbake var tiltalte villig til å forklare seg.

– Skal jeg si sannheten, spurte han prest Dueland.

– Ja.

Og dermed kom tilståelsen – ordfattig og unyansert, men detaljert og klar.

...

Tiltalte forklarte at han hadde tilbragt lørdagskvelden på vernelagets hybelbygg på Tempe, som ligger i nærheten av Stavne bro. Sammen med andre hybelboere hadde han sittet og diskutert, og samtalen kom til å dreie seg om ekteskap og sex. Litt etter midnatt skrev tiltalte en lapp til en kvinne i selskapet og spurte om hun ville ha samleie med ham, men fikk ikke svar.

En av mennene i selskapet lo av ham og kalte ham en tufs og en stakkar, og sa at han ville bli straffet med et døvt barn om han giftet seg.

- Jeg torde ikke å slå i bordet. Jeg må være forsiktig, ellers kan jeg bli kastet ut av hybelhuset. Derfor gikk jeg ned på hybelen min og tok en eksport og en røyk. Jeg var ikke opphisset og ikke beruset, forklarte tiltalte.

...

Senere tok han på seg yttertøy og gikk over Stavne bro til det stedet han selv har gitt navnet «blottestedet». Det var et sted hvor han ofte blottet seg for kvinner som passerte. Han satte seg på et stålrekkverk og røykte mens han ventet på at noen skulle komme.

Etter 20 minutter fikk han se en skikkelse komme mot seg over broen. Han var sint fordi han var blitt ertet og hadde lyst på kvinner. Da piken var like ved stormet han mot henne og skallet henne i hodet. Samtidig sparket han venstre kne i magen hennes, slik at hun ség sammen. Han grep henne i kragen og dunket hodet to ganger mot stålrekkverket, før han dyttet henne ned en bratt skråning.

Han fant piken bevisstløs og slepte henne over en slette til en treklynge i nærheten av elvebredden. Der voldtok han piken to ganger. Etterpå dyttet han piken ned mot elven.

...

I retten hadde tiltalte vanskelig for å si nøyaktig hvordan dette foregikk, men i et politiavhør har han sagt at han ville kaste henne i elven, slik at ingen skulle se hva han hadde gjort. Han fortalte at han kastet henne uti hvor det var dypt vann. I retten sa han at denne forklaringen var riktig. Etter udåden gikk han hjem til hybelen og la seg. Han hadde ikke møtt noen på veien eller sett noen i nærheten av Stavne bro.»

Arbeider-Avisa ga i sitt referat 23. mai 1978 i hovedsak en tilsvarende gjengivelse av Moens forklaring. Men i tillegg het det:

«Under forhandlingene var tiltalte flere ganger inne på temaet straff og sannhet, og han ga til kjenne at han var noe i tvil om hva som vil skje med ham hvis han bare holder seg til sannheten.

Hele tre ganger gjentok han altså at det var sannheten han sa da han innrømmet å ha drept Torunn Finstad, men han avsluttet altså gårsdagens forhandlinger med å si at han ikke har drept henne.

Fordi tiltalte er døv og altså må ha tolker i retten, er dette en tidkrevende sak, og tiltalte har også vansker med å forstå flere av de uttrykk og talemåter som brukes, men saken er nå kommet såpass langt at man begynner med vitneavhørene i dag.

...

Tiltaltes forklaringer virket periodevis motstridende, men han sa i alle fall at han ikke har hørt andre si noe om hvordan voldtekten og drapet fant sted. Han sa også at han ble forbauset da han leste i avisen at Torunn var funnet død, men han var samtidig klar over at hun måtte være den han selv hadde voldtatt noen dager før. At hun var død, kunne han ikke skjønne, sa han.»

Ifølge VG 23. mai 1978 uttalte Moen også:

«– Jeg visste ikke hvem piken var, og jeg vet ikke hva hun hadde på seg. Det var mørkt og vanskelig å se, fortalte 36-åringen.»

Det het også:

«Da den 20 år gamle Torunn Finstad ble funnet i Nidelven, hadde hun en anorakk-snor snurret stramt rundt halsen, og alt tyder på at hun har vært utsatt for forsøk på strangulasjon. Tiltalte nekter imidlertid for å ha forsøkt å strupe henne med anorakksnora.»

NTB-meldingen fra denne dagen inneholdt bl.a.:

«Mannen begynte sin forklaring med å si at han er uskyldig og at han ikke har voldtatt og drept Torunn Finstad. Etter å ha sagt seg villig til å avgi forklaring i retten, ga han en detaljert beskrivelse av hvordan forbrytelsen ble utført. Han forsikret flere ganger at det var sannheten han fortalte, men han sa også at det han forklarte sto for ham som en drøm og at han ikke trodde det hadde skjedd i virkeligheten. Under lagmannens og aktors eksaminasjon bekreftet tiltalte ytterligere detaljer ved forbrytelsen, men ved slutten av rettsmøtet grep tiltalte ordet og forsikret på ny at han har alibi og at han er uskyldig i alt som har med drapet å gjøre.

Denne usikkerheten om drøm og virkelighet og svingningen mellom detaljert tilståelse og nektelse av skyld, har fulgt saken gjennom hele etterforskningen og i de rettslige forundersøkelser. En forklaring på dette forholdet vil neppe komme før de psykiatriske sakkyndige har avgitt sine uttalelser.

Tiltalebeslutningen mot 37-åringen omfatter foruten voldtekt og drap og 14 tilfeller av utuktig atferd, for det meste blotting og nærgåenhet mot kvinner. Flere av disse tilfellene har foregått ved Stavnebrua der drapet skjedde, et sted som tiltalte selv omtalte som »blotterstedet«. 7 av tiltalepunktene om utuktig atferd gjelder forhold i løpet av den siste måneden før tiltalte ble arrestert.

...

Rettsforhandlingene er tidkrevende fordi tiltalte er avhengig av døvetolk for å kunne følge med i det som foregår i retten.»

5.4.4 Tirsdag 23. mai

Andre rettsdag startet med noe som ytterligere vanskeliggjorde bevisbildet. Arbeider-Avisa 24. mai 1978 fremstilte dette slik:

«Et av de ord han brukte i sin sluttkommentar mandag, var alibi, og han ble ved rettsmøtets begynnelse i går spurt for hvilket tidsrom han hadde alibi, og han sa da at han lå hjemme og sov på det tidspunkt Torunn ble drept.

Aktor foreholdt tiltalte også at han mandag sa at han var på Stavnebrua denne natta og at han påsto det var en riktig forklaring, men til det hadde han ikke noe å si.

Tiltalte ble også spurt hvor han hadde selve begrepet alibi fra. Aktor kunne ikke huske at tiltalte har brukt det før i saken, og aktor opplyste at det særlig var for å klarlegge om tiltalte blandet begrepet alibi sammen med Sigrid-saken at han spurte. Tiltalte svarte at han hadde lært ordet alibi i et leksikon, og han sa at når det gjaldt Sigrid-saken, så var han den gang i Selbu.»

Adresseavisen skrev 24. mai 1978 om samme situasjon:

«Den tiltalte 37-åringen har også vært avhørt i forbindelse med det uoppklarte drapet på Sigrid Heggheim, og da statsadvokat Mikael Slåttsveen spurte om han ikke blandet de to drapssakene sammen, grep lagmann Mats Stensrud straks inn og sa at han ikke ville tillate at Sigrid-saken ble bragt inn i bildet.»

Ellers ble det denne dagen gjennomført avhør av 17 vitner. Første del av dagen ble viet til avhør av vitner og fornærmede vedrørende tiltalepostene som var knyttet til blotting og antastelser. Følgende vitner ble ifølge rettsboken ført denne dagen: HK, UH, ToB, BrL, IW (tiltalebeslutningens post IV), SM (tiltalebeslutningens post IV), politibetjent Bård Asbjørn Hovik, politibetjent Sten Hjertaas, ToH, SJ (tiltalebeslutningens post V), TT, SR, TW, BAS, RTO, politibetjent Rolf Schrøen, politibetjent Stein Roar Bleke.

En del ytterligere vitner som skulle vært ført denne dagen, ble frafalt. Det gjaldt MHA, HB, politiførstebetjent Per Johan Gjønnes, EKS, EN og ML.

Fra avhørene av vitner som hadde vært utsatt for blotting og antastelser skrev Arbeider-Avisa 24. mai 1978:

«... de stemte i grunnen overens med det tiltalte selv har sagt. To tilfeller har han nektet seg skyldig i, og begge tilfellene har aktor frafalt.»

Fra forklaringer avgitt av Torunns bekjente skrev Arbeider-Avisa:

«... de hadde bare positive ting å si om henne. Hun var ei sporty jente som virket uredd og som ikke hadde betenkeligheter med å gå alene hjem fra Samfundet til Selsbakk selv om det var mørkt.»

Ut fra avisenes omtale av saken var politibetjent Sten Hjertaas’ forklaring den mest sentrale denne dagen. Han var ansvarlig for avhørene av Moen fra og med den 10. oktober 1977. VG 24. mai 1978 skrev om Moens uttalelser i tilknytning til Hjertaas’ forklaring:

«– Politibetjenten som etterforsket saken, forklarte meg hva jeg skulle si. Jeg ble fortalt om hvor jeg hadde lagt Torunn etter at jeg hadde dyttet henne utfor brua.

Likeledes ble jeg fortalt hvordan jeg hadde kastet buksa hennes i elva. Det er ikke ting jeg vet, sa tiltalte, da han ble forelagt en skriftlig tilståelse.

Han fortalte også at kartskissen han hadde tegnet av åstedet, var tegnet etter at han hadde sett kart av området i avisene. 36-åringen mente også at den samme politimannen hadde drevet ap med ham og dessuten opptrådt svært bryskt for å få en tilståelse.»

Arbeider-Avisa ga følgende beskrivelse av Hjertaas’ egen forklaring:

«Tiltalte har under forhandlingene flere ganger gjentatt at det er Hjertaas som har «lært» ham en del av de ting som skjedde ved Stavnebrua, men Hjertaas avviste at han kan ha lagt ordene i munnen på tiltalte på noen som helst måte og således fått ham til å komme med en såpass detaljert beskrivelse av det hele.

...

Politibetjent Hjertaas sa ellers at tilståelsen begge dager kom uten at tiltalte ble avbrutt og stilt spørsmål. Så tilståelsene er altså hans egne ord. Hjertaas sa også at tiltalte hadde sagt at han ikke hadde til hensikt å drepe den jenta han gikk til angrep på, men han var sterkt seksuelt opphisset og sint da han gikk til «blotterstedet» denne natta. På spørsmål hva han følte etter at det hele var over, skal tiltalte under disse avhørene i fjor ha sagt at han ikke følte noe spesielt, men at han var ensom.»

Avisene omtalte også vitneforklaringen til RTO. Fra Adresseavisen 24. mai 1978 hitsettes:

«Et av vitnene i går var en 19-årig gutt som oppholdt seg sammen med tiltalte noen timer før drapet ble foretatt. Begge bodde i vernelagets hybelhus på Tempe, og 19-åringen var den eneste utenom tiltalte som kunne døvespråket i huset. Tiltalte har sagt at han ble ertet og terget av 19-åringen denne kvelden, men det sa vitnet bestemt nei til.

...

Han forklarte at tiltalte hadde skrevet en lapp til en av kvinnene som var til stede i dagligstuen og inviterte henne ned til hybelen. Hun avviste tilbudet og gikk inn på kontoret. Tiltalte ble opphisset fordi han fryktet for at hun ville vise lappen til ledelsen. Dessuten mistenkte han de andre i rommet for å gjøre narr av ham og baktale ham. Tiltalte har vanskelig for å følge med i samtaler blant talende.

– Jeg prøvde på døvespråket å forklare ham at lappen ikke ville bli vist til ledelsen, og at vi ikke hadde snakket stygt om ham, men det lot ikke til at han ville forstå. Jeg ga opp og kalte ham en tufs. Tiltalte reagerte med å bli sint, og sa at ingen av oss skjønte hvordan det er å være ensom, sa 19-åringen, som tilføyde at sent på kvelden løste selskapet seg opp og alle gikk hver til sitt.»

NTB-meldingen inneholdt bl.a.:

«To dagers rettsforhandlinger har ikke brakt klarhet i om tiltalte selv mener han har voldtatt og drept Torunn Finstad – eller om han mener at han bare gjennom en drøm har tilknytning til forbrytelsen.

Dette spørsmålet står fortsatt åpent, og verken etterforskerne, lagmannen, aktor, forsvareren eller de to døvetolkene har klart å bringe klarhet på dette punktet.

Ved begynnelsen av rettsmøtet tirsdag erklærte den tiltalte 37-åringen på ny at han er uskyldig, og han hevdet at han har alibi ved at han oppholdt seg hjemme på hybelen hele den kvelden og natten drapet skjedde. Ved slutten av rettsmøtet fortalte politibetjenten som fant Torunn Finstad, om detaljene i samband med funnet. Tiltaltes kommentar var da at han ikke hadde noe kjennskap til dette.

Nektelsen av skyld står i skarp kontrast til den detaljerte beskrivelsen tiltalte har gitt av hvordan han angrep, voldtok og gjemte bort en kvinne på det tidspunkt og på det sted der Torunn Finstad ble drept.

Denne fremstillingen er gjentatt i flere politiforklaringer, og den er også gjentatt i retten. Tiltalte har selv sagt at dette er sannheten, men han har gitt uttrykk for at han ikke forstår hvorfor han skal være nødt til å si sannheten i retten.

Et spørsmål som ikke er avklart, er om tiltalte – som er døv og som har en begrenset språkutvikling – har et klart begrep om hva ordet «sannhet» betyr.

Den eneste logiske muligheten for å forstå tiltaltes selvmotsigelser når det gjelder skyldspørsmålet, synes å være at han tror begrepet »sannheten« er identisk med den versjon av forbrytelsen som kom fram i løpet av avhørene, i alle fall delvis under påvirkning fra etterforskerne og som ligger til grunn for tiltalebeslutningene.

Denne teorien – som foreløpig ikke er trukket fram i retten – kan gjøre det mulig å forstå at tiltalte nekter all befatning med forbrytelsen, samtidig som han gir en detaljert beskrivelse av hendingsforløpet i samband med forbrytelsen.

Under rettsforhandlingene tirsdag kom det fram at tiltalte i et avhør den 11. oktober fortalte etterforskerne om den drømmen som senere har utviklet seg til en tilståelse av drapet.

Denne drømmen – som er meget detaljert nedskrevet av tiltalte selv – foregår på det stedet forbrytelsen skjedde, og den stemmer i store trekk med det hendingsforløp som er beskrevet i tiltalebeslutningen.

På et par vesentlige punkter skiller denne versjonen seg imidlertid fra tiltalebeslutningsversjonen. I drømmeversjonene skjedde tilnærmelsen og angrepet mot kvinnen bakfra, og det ble ikke utført noen voldtekt. Forklaringen som ligger til grunn for tiltalebeslutningen kom første gang fem dager senere, den 16. oktober. Tiltalte har flere ganger under rettsmøtene sagt at han ble lokket til å gi denne forklaringen, og han har hevdet at en av etterforskerne har lært ham fem ting som har ødelagt for ham.

Fire av disse tingene – et gjerde, en flaggstang, en truse og en anorakksnor – har tilknytning til åstedet eller selve forbrytelsen. For den femte tingen som etterforskeren skulle ha lært ham, er meningen mer uklar, men tiltalte formulerte det slik med sine egne ord: «Det er sant jeg vil fortelle til dommeren».»

5.4.5 Onsdag 24. mai

Statsadvokaten innledet denne dagen med å opplyse om at han frafalt vitnene overbetjent Erling Berntsen, AS og JEH. Det fremgår av rettsboken at forsvareren samtykket i dette. 27

Ut fra politidokumentene kan det se ut som om denne dagen i hovedsak var satt av til forsvarerens vitner. 28 Følgende vitner ble ført: OM, BS, SÅB, MH, TEI, BW, UnS, JPÅ, ToM, OHR, TS, OT, GT, politibetjent Sjur Aarthun, politiførstebetjent Eirik Stedje, FØ, PHR, ASF, JES, RFJ, SH, JS, politiførstebetjent Johan Klegseth. Følgende vitner ble frafalt: BIB, ToS, TeG, RP, NB.

BS hadde vakt på Vernelagets hybelhus den aktuelle kvelden og natten. Hun var blitt avhørt av politiet fire ganger. 29 Om hennes forklaring skrev VG 24. mai 1978:

«Et av vitnene, en 27 år 30 gammel kvinne som tidligere var ansatt på Vernelagets hybelhus i Trondheim, fortalte i retten i går at tiltalte i dagene før drapet hadde snakket mye om sex. På kjøkkenet i hybelhuset tok han fram sitt kjønnsorgan ved flere anledninger. – Jeg bad ham gå inn på rommet sitt om han skulle drive med slikt, fortalte kvinnen.»

Ifølge Skjalg Fremos notater forklarte BS at hun mente at det sosiale samværet på hybelhuset løste seg opp ca. kl. 02.30 natt til 2. oktober. Hun skal videre ha gitt utrykk for at hun ikke husket når de forskjellige beboerne forlot dagligstuen. BS trodde at Moen satt der utover kvelden, men han kunne ha gått før kl. 02.30. BS mente hun kunne ha blandet sammen tidspunkter og personer.

SÅB hadde forklart i politiavhør at han så en kvinne i gul regnjakke sammen med en mannsperson tett omslynget ved gjerdet i nærheten av gangstien som fører opp til Stavnebrua. 31 Det fremgår av Fremos notater at SÅB under hovedforhandlingen vurderte sine observasjoner som usikre.

Adresseavisen 25. mai 1978 omtalte PHR’s forklaring. PHR var bestyrer ved Vernelagets hybelhus, hvor Moen bodde. Han forklarte at han hadde kjent tiltalte siden oktober 1976 og besøkt ham jevnlig i den tiden Moen hadde sittet fengslet:

«Ved hvert besøk har tiltalte åpnet samtalen med å si at han er uskyldig. PHR nevnte dessuten en del setninger som stadig går igjen hos tiltalte: Politiet maser. Politiet slår i bordet. Politiet lærer meg. Farlig å lyve.

Den tiltalte har også sagt at han har tilstått for å bli berømt og omtalt. – Jeg tror begrepsforståelsen er helt sentral i denne saken, sa PHR. – Tiltalte legger et annet meningsinnhold i ord enn oss. Det gjelder selv dagligdagse ord, hvor det er temmelig stor avstand mellom hans og vår ordforståelse. Jeg har inntrykk av at han i denne saken har en helt spesiell forståelse av begrepet sannhet. Han opplever politiets oppfatning av det som er riktig som den egentlige sannhet.

PHR kom inn på episoden 4. oktober i fjor, da en gutt angivelig skulle ha sett tiltalte stå og kaste opp ved Stavne bro. Dette skal ha skjedd ved 19-tiden. – Det kan umulig stemme, sa PHR. – Tiltalte og jeg oppholdt oss sammen mellom kl. 18 og 20. Det er jeg sikker på. PHR avsluttet sitt vitneprov slik: Politiet har lagt stor vekt på å finne ut hva tiltalte foretok seg i timene like før drapet, men ikke ett spørsmål er blitt stilt om hva han gjorde i timene nærmest etter drapet.»

PHR’s forklaring ble omtalt slik i NTB-meldingen:

«PHR mente at meningen med dette utsagnet blant annet måtte være at tiltalte med sine forklaringer til politiet ønsket å få oppmerksomhet rettet mot seg.

PHR forklarte at betjeningen på hybelhjemmet raskt forsto at de selv og tiltalte la forskjellig meningsinnhold i enkle og dagligdagse ord. Dette førte til misforståelser som kunne gjøre tiltalte nokså fortvilet. Tiltalte oppfattet ofte bare deler av et utsagn eller en situasjon og han oppfattet det på sin egen måte, forklarte vitnet.

PHR forklarte også at ved alle besøk i fengslet hadde tiltalte åpnet samtalene med å si at han var uskyldig. Tiltalte hadde stadig gjentatt følgende utsagn:

«Politiet mase, mase, mase.»

«Hjertaas (en etterforsker) mase, mase, mase.»

«Hjertaas slå i bordet.»

«Hvorfor Hjertaas slå i bordet.»

«Politiet lærer meg, Hjertaas lærer meg.»

«Jeg meget uheldig fortelle politi. Farlig å lyve, meget farlig.»

PHR fortalte at han hadde prøvd å få tiltalte til å forstå at hvis han var uskyldig, var det å fortelle sannheten ikke farlig. PHR mente at han ikke hadde klart å få tiltalte til å skjønne denne sammenhengen, og at det oppstod en blokkering bare ordet «sannheten» ble nevnt. Vitne mente at tiltalte forbandt «sannheten» med lange avhør, masing og slag i bordet.

PHR fortalte også om en episode der han selv hadde slått i bordet overfor tiltalte. Tiltalte reagerte sterkt på dette blant annet ved å gå sin vei og siden skjære seg opp i ansiktet, noe som ikke tidligere hadde skjedd.

Tiltalte oppfattet slaget i bordet langt mer truende enn det som var meningen, forklarte vitnet.

PHR fortalte også at han ved det siste besøket i fengslet hadde spurt hvorfor han hadde innrømmet forbrytelsen overfor politiet. Svaret på dette hadde vært følgende utsagn:

«Jeg er uheldig, berømt, kry, fortelle sannhet, ødelagt.»»

Politibetjent Sjur Aarthun var avhørsansvarlig i de første avhørene av Moen. Om forklaringen hans skrev Arbeider-Avisa 25. mai 1978:

«... det kom da fram at tiltalte i en pause i avhøret av tiltalte så tidlig som søndag 9. oktober kom med en slags «tilståelse». Aarthun opplyste også at denne «tilståelsen» kom etter at han hadde gått bort til tiltalte og sagt at han trodde tiltalte «hadde drept henne».

Avhøret søndagen etter at drapet fant sted varte fra klokka 10.30 om formiddagen til over midnatt, og det var i en pause ut på ettermiddagen at «tilståelsen» kom. Aarthun leste opp sine notater fra samtalen i pausen, og av dem framkom blant annet at tiltalte svarte ja på spørsmål om han var enig i at han hadde drept henne.

...

Senere kom det fram at tiltalte neppe skjønte hva ordet tror betyr, så samme kveld sa Aarthun til ham at «jeg vet du har drept henne». Men dette førte til at tiltalte brøt sammen og gråt et par timer før avhøret kunne fortsette.

Aarthun sa at han ellers aldri har brukt å si ting så direkte til noen i et avhør, men en av grunnene til at han sa «jeg vet du har drept henne» var at han følte det på seg at han hadde fått tak i den rette mannen.

Tiltalte gikk for øvrig tilbake på «tilståelsen» senere på kvelden, men Aarthun fant iallfall det tiltalte hadde sagt ... såpass interessant at han ved midnatt kontaktet Stedje som ledet etterforskningen.»

NTBs pressemelding beskrev den samme forklaringen slik:

«Innrømmelsen av at tiltalte hadde begått forbrytelsen kom første gang overfor politibetjent Sjur Aarthun søndag 9. oktober. Denne dagen foregikk avhørene fra kl. 10.30 om formiddagen til midnatt. I middagspausen var Aarthun alene med tiltalte, som ifølge Aarthun på det tidspunkt var meget nedfor.

Sjur Aarthun gikk bort til tiltalte og sa: «Det er så mye bedre for deg å fortelle sannheten. Du vil føle lettelse etterpå.» Aarthun sa videre: «Jeg tror du drepte henne. Det er bedre å fortelle det hvis du har gjort det.»

Tiltalte sa da at han ville fortelle det etter middag. Aarthun spurte igjen: «Er du enig i at du drepte henne?» Tiltalte svarte: «Ja.» Aarthun sa da: «Vi venter til etter middag, så forteller du hvordan du gjorde det.» Aarthun forklarte i retten at han oppfattet det som sikkert at tiltalte forsto det som ble sagt.

Sjur Aarthun fortalte videre at tiltalte var mer opplagt etter middag. Tiltalte sa at han ikke hadde drept Torunn Finstad, og dette var ifølge Aarthun første gang pikens navn ble nevnt i samband med avhørene av tiltalte.

Noe senere ble det klart at tiltalte ikke skjønte hva ordet «tro» betydde i samband med Aarthuns utsagn om at han trodde tiltalte hadde drept kvinnen. Tolken sa at Aarthun måtte bruke verbet «vite» og Sjur Aarthun sa da til tiltalte: «Jeg vet at du drepte henne.»

Dette førte til at tiltalte brøt sammen og gråt i to timer. Han ble satt i ventecelle før avhøret fortsatte. I dette avhøret kom tiltalte med den forklaringen som er kalt drømmeversjonen, og som siden har utviklet seg til den detaljerte forklaringen som ligger til grunn for tiltalebeslutningen.

Den første formelle forklaringen om drapet skjedde med følgende ord: «Ja, jeg drepte henne, men hvor er stedet?

Drepte på Stavnebrua. Vet ikke klokken var. Ikke sett ansiktet. Ikke judo-karate. Har ikke kniv. Skrek ikke. Det er farlig. Da kan politiet komme.»

Videre sa tiltalte: «Jeg vil ikke at dette skal gis til dommeren i morgen. Hvis Per Brodahl (kriminalsjefen) leverer dette til dommeren vil ikke like det. Hvis Per Brodahl gjør dette, blir verre og verre for meg. Først blotting, så utukt, så drapet, da får jeg straff i mange år.»

Politibetjent Sjur Aarthun ble i retten spurt om han ikke hadde betenkeligheter med å si til tiltalte «jeg tror at du har drept henne» og senere «jeg vet at du har drept henne».

Sjur Aarthun innrømmet at han hadde betenkeligheter. Han sa at han aldri hadde gjort dette under avhør tidligere, og han innrømmet at han ville ha oppfattet det som press dersom han selv hadde vært i tiltaltes stilling.»

Fra forklaringen til politiførstebetjent Eirik Stedje refererte Adresseavisen 25. mai 1978:

«Stedje hadde i siste halvdel av april i år til oppgave å avhøre tiltalte i forbindelse med det uoppklarte drapet på Sigrid Heggheim i september 1976.

Han fant det naturlig å ta utgangspunkt i drapet på Torunn Finstad.

– Jeg prøvde hele tiden å motivere ham til å fortelle sannheten, og fortalte hvilken betydning det hadde både for ham selv og etterforskningen, sa Stedje. I et avhør tirsdag 18. april, hvor også forsvareren, advokat Hallstein Pedersen var til stede, lovte 37-åringen å fortelle sannheten. Deretter avga han en forklaring som i hovedsak stemmer overens med den han ga i retten mandag. Han avsluttet avhøret med å si at dette verken var drøm, fantasi eller overtro. Dette var noe han selv hadde opplevd. Han lovte også å gjenta sannheten under hovedforhandlingen i retten.

Lagmannen spurte om tiltalte hadde noen kommentar til Stedjes vitneprov.

– Det han sier er ikke sant. Han kommer og besøker meg i fengselet hver dag og maser og maser om å få høre sannheten. Jeg får aldri fred, sa han.

Et sentralt spørsmål i denne saken er hva tiltalte legger i begrepet sannhet, et uttrykk han stadig gjentar. Stedje hadde også fundert på det, men kom til at for tiltalte er sannheten lik virkeligheten.»

Ifølge Arbeider-Avisa forklarte Stedje videre:

«... at man om natta [9./10. oktober] drøftet muligheten av å ha for seg en person som tilsto et drap han ikke hadde begått, så det var derfor om å gjøre for politiet å skaffe seg flere detaljer som kunne kontrolleres slik at man kunne danne seg et bedre bilde av om tiltalte snakket sant. Og etter hvert skaffet man seg såpass mange detaljer at det den 16. oktober ble bestemt å sikte tiltalte for drapet.»

Forklaringen til politiførstebetjent Johan Klegseth ble også innledet denne dagen. Ifølge Adresseavisen forklarte han:

«... at den drepte ble funnet med overkroppen under vann. Hennes høyre fot var fastklemt i en busk som hindret henne i å flyte bort.

Tiltalte har i sine tilståelser sagt at han kastet Torunns olabukse og truse ut i elven, og det stemmer med de funn politiet gjorde. Omtrent to meter ute i elven og en meter fra avdøde fant man dongeribuksen, og trusen lå like ved. Tiltalte har videre opplyst at han skjøv og sparket Torunn ned elveskrenten i to omganger. Klegseth forklarte at et stykke nede i elveskrenten er det et lite platå.

Den tiltalte 37-åringen har sagt at han skjøv Torunn utfor skråningen ved gangstien, og at hun rullet helt ned til foten av bakken. Politiets tekniske eksperter har funnet legde i gresset – dvs. flatt gress – omtrent fra det stedet på stien hvor tiltalte sier at overfallet foregikk og helt ned. Furen ender i et større legdefelt på 215 cm lengde, som i den ene enden har et karakteristisk avtrykk som kan stamme fra et hode.»

VG 25. mai 1978 skrev om Klegseths forklaring:

«– Ingen av våre funn knytter tiltalte direkte til åstedet, men vi har heller ikke gjort funn som gjør at vi kan utelukke tiltalte som gjerningsmann

Politiet har gjort omfattende beslag i tiltaltes garderobe. Det er funnet jord som er identisk med jorda på åstedet, men samtlige prøver er så små at den ikke med sikkerhet kan sies å stamme nettopp fra det stedet der Torunn ble seksuelt misbrukt og drept.»

5.4.6 Torsdag 25. mai

Denne dagen fortsatte bevisførselen fra aktoratets side. Ifølge rettsboken møtte følgende vitner og avga forklaring: GØ, kriminalsjef Per Brodahl, døveprest Adolf Wetlesen, politibetjent Lyder Sørforli, politibetjent Torbjørn Kalland, politiavdelingssjef Hans Petter Ulstad Bachen, politiførstebetjent Eirik Stedje, politiførstebetjent Johan Klegseth, spesialist i fysikalsk medisin, overlege I.H. Kleive, professor dr. med. Olav A. Haugen, ass. overlege Tore Bøhmer Halvorsen.

GØ hadde forklart i politiavhør at hun passerte Stavnebrua drapsnatten mellom kl. 02.20 og 02.30. I den forbindelse hørte hun et angstskrik fra bueskytterbanen. 32 Ifølge Adresseavisen 26. mai 1978 skal hun ha forklart det samme i retten. Hun tidfestet skriket til å ha blitt:

«... utstøtt mellom kl. 02.20 og 02.30 drapsnatten ...»

Avisene ga lite informasjon om forklaringen til kriminalsjef Brodahl. Utvalget går ut fra at han i stor grad forklarte seg om samordningen og styringen av etterforskningen i saken. Ifølge Adresseavisen 26. mai 1978 fortalte Brodahl bl.a.:

«... at tiltalte ikke kunne bygge sin tilståelse på avisreportasjene. Politiet holdt alle detaljer om funn på åstedet for seg selv for å kunne kontrollere dem mot en eventuell forklaring fra en mistenkt.»

De to neste vitneforklaringene var fra tolkene som hadde vært benyttet under politiavhørene i saken. Døveprest Adolf Wetlesen forklarte seg bl.a. om forholdene i avhørene. VG 26. mai 1978 beskrev forklaringen slik:

«– Avhørene var lange og varte til langt på natt. Jeg var innerst inne engstelig for tiltalte, men jeg lot være å nevne det, siden saken var såpass alvorlig som den var, sa presten.

Han sa også at han hadde reagert på omstendighetene under den første tilståelsen 36-åringen kom med.

...

– Tilståelsen kom i et avhør jeg ikke var til stede ved, og den skriftlige rapporten inneholdt en rekke vanskelige ord, som tiltalte ikke forstod, slik at han heller ikke ville undertegne, sa døvepresten. På spørsmål om det ble slått i bordet under avhørene, svarte døvepresten at det ikke var skjedd når han var til stede, men at politifolkene nok kunne ha en svært bestemt tone, som tiltalte oppfattet som et press.

– Hvorfor tror De at tiltalte vakler i sine forklaringer? Spurte lagmann Mats Stensrud.

– Til meg har han skrevet en lapp om at han ville være kry og berømt, og at det er derfor han har fortalt om drapet. Jeg finner det jo merkelig at han har tilstått tilfeller av blotting uten å vakle overhodet.

Der har det ikke vært problemer i det hele tatt, mens han hele tiden overfor meg har hevdet at han ikke har hatt med Torunn-drapet å gjøre, sa presten. Han ga også karakteristikk av tiltalte som en intelligent person, med stort behov for å lese, men at ordforrådet var lite og at det hindret ham i å forstå det han leser.»

NTBs pressemelding omtalte også denne forklaringen:

«Døveprest Adolf Wetlesen, som har vært tolk ved en rekke avhør og ved den første rekonstruksjonen, sa at han hadde vært betenkt fordi det ikke hadde vært noen tolk tilstede da tiltalte første gang innrømmet at han hadde drept kvinnen. Wetlesen mente at denne innrømmelsen kunne ha vært en misforståelse.

Innrømmelsen av drapet har senere gjennom flere avhør og to rekonstruksjoner utviklet seg til det hendingsforløp som ligger til grunn for tiltalen.

Døveprest Wetlesen, som også har vert tiltaltes prest, opplyste at han hadde spurt tiltalte om han visste hva en «tilståelse» er. Svaret på dette hadde vært «nei».

Wetlesen fant det ellers eiendommelig at tiltalte hver gang etter å ha fortalt om forbrytelsen hadde forsikret at han var uskyldig. På spørsmål fra Wetlesen om hvorfor tiltalte hadde gitt forskjellige forklaringer hadde tiltalte svart med å skrive på en lapp: «Jeg vil være kry og berømt.»»

Den andre tolken var politibetjent Lyder Sørforsli. Om hans forklaring het det i NTB-meldingen:

«Politibetjent Lyder Sørforsli, som var tolk ved de første avhørene av tiltalte, bekreftet at politifolkene hadde slått i bordet og at de hadde sagt til tiltalte når de mente at han løy.

Lyder Sørforsli ble spurt om sin reaksjon på Sjur Aarthuns utsagn om at han visste at tiltalte hadde drept kvinnen. Akkurat den formelen ville ikke jeg brukt, sa Lyder Sørforsli.»

Forhandlingene gikk deretter over på rekonstruksjonene. Her var forklaringene fra politibetjent Torbjørn Kalland og politiavdelingssjef Hans Petter Ulstad Bachen sentrale. Adresseavisen 26. mai 1978 skrev om forklaringene omkring rekonstruksjonene:

«Tiltalte bommet med 30 meter da han skulle vise hvor på stien overfallet foregikk, mens avviket bare var 20 cm da han skulle vise hvor piken ble liggende etter å ha rutsjet utfor skråningen. Da han skulle peke ut plassen hvor voldtekten foregikk var han usikker og kjente seg ikke igjen. Det stedet han pekte ut ligger 18 meter fra det mest sannsynlige stedet.

Under den andre rekonstruksjonen, som ble holdt i april i år, pekte han ut nøyaktig samme sted for voldtekten. Ifølge politiet er terrenget i nærheten ganske ensartet, slik at det er lett å ta feil. Han ble også bedt om å påvise hvor han fant piken etter rutsjingen. Denne gang bommet han med 4,65 meter.»

NTB omtalte forhandlingene om rekonstruksjonene slik:

«Under rettsmøtet torsdag ble det imidlertid klart at tiltaltes forklaring på en rekke punkter ikke stemmer med de spor som er funnet på åstedet – mellom det stedet på Stavnebrua der kvinnen ble angrepet og det stedet ved Nidelva der hun ble funnet.

Dette gjelder flere stedsangivelser på ruten fra angrepsstedet ved Stavnebrua til funnstedet ved Nidelva. Dessuten gjelder det blant annet omstendighetene i samband med voldtekten, der tiltaltes første politiforklaring og forklaringen i retten stemmer dårlig med det faktum at det ved obduksjonen ikke er påvist sæd.

Det er for det første en avstand på 30 meter mellom det stedet der tiltalte har opplyst at angrepet fant sted og der sporene i gresset viser at hun sannsynligvis ble kastet oppfor stien ved brua.

Ved første gangs rekonstruksjon påviste tiltalte nokså nøyaktig det stedet nedenfor skråningen der han fant henne igjen etter å ha gått en annen vei. Ved andre gangs rekonstruksjon bommet han imidlertid med vel 4,5 meter på dette stedet.

Tiltalte har ikke kunnet gjøre rede for hvordan kvinnen er kommet gjennom et gjerde ved foten av denne skråningen. Den nederste strengen i gjerdet er 16 centimeter over bakken, og politiet mener det er en mulighet for at hun kan ha sklidd under dette gjerdet på grunn av den farten hun hadde ned skråningen.

Ved første gangs rekonstruksjon kunne ikke tiltalte gjøre rede for hvordan han hadde fått kvinnen videre fra dette gjerdet og over en slette mot det stedet ved flaggstengene der voldtekten trolig har foregått. Ved den andre rekonstruksjonen viste han hvordan han dro henne over en slette, men han hadde begge ganger vanskelig for å peke ut det stedet der voldtekten skulle ha foregått. Stedet der tiltalte opplyser å ha kastet kvinnen utfor elveskrenten ligger 18 meter fra det virkelige funns­stedet.

Omstendighetene i samband med voldtekten bekreftes ikke av tiltaltes første forklaringer og heller ikke av den forklaringen han ga i retten ettersom det ikke er funnet sæd ved obduksjonen. I en av politiforklaringene har tiltalte imidertid på dette punktet gitt en fremstilling som stemmer bedre med obduksjonen.

Tiltalte har overfor politiet forklart at han før voldtekten trakk av kvinnen buksene og kastet dem vekk. Det er ikke klarlagt i retten om forklaringen på dette punkt stemmer med funnstedet for de klærne som var kastet.

Uoverensstemmelsen mellom funnene og forklaringen kan sees i sammenheng med tiltaltes påstand om at politiet har lært han fem ting, blant annet «gjerdet», «flaggstangene» og «trusen».

I rettsmøtet torsdag ble det fastslått at det ikke er gjort noen funn som med sikkerhet knytter tiltalte til åstedet eller forbrytelsen. På den andre side er det heller ikke gjort funn som utelukker at han har begått forbrytelsen.»

Politiførstebetjent Klegseth hadde også tidligere avgitt forklaring, men han forklarte seg igjen på fjerde rettsdag. Adresseavisen 26. mai 1978 oppsummerte Klegseths forklaring slik:

«Det er overveiende sannsynlig at det faktiske hendelsesforløp er i samsvar med det tiltalte har forklart og vist ved rekonstruksjoner.»

Etter bevisførsel knyttet til den tekniske etterforskningen og rekonstruksjonene gikk man over til obduksjonen. Patologene professor Olav A. Haugen og assisterende overlege Tore B. Halvorsen forklarte at dødsårsaken var drukning. På spørsmål om Torunn ville ha omkommet dersom hodet ikke var blitt liggende under vann, uttalte Haugen ifølge Arbeider-Avisa 26. mai 1978:

«at det ikke er positive holdepunkter for at hun ville dødd av skadene hun fikk denne natta. Det forholder seg snarere omvendt, ... men helt sikker kan ingen være ...»

Ifølge Arbeider-Avisa fremkom det også at:

«Den døde var ikke påført særlig mange ytre skader, men de funn som ble gjort, tyder på at hun har vært utsatt for støt mot en avrundet gjenstand, f.eks. det runde rekkverket på det sted der tiltalte ifølge tiltalebeslutningen gikk til angrep på henne.

De to legene som obduserte henne, konkluderer også med at hun var utsatt for et seksuelt overgrep før hun havnet med hodet i elva og druknet. Det er imidlertid ikke blitt påvist sædceller.»

Professor Haugen skal også ha uttrykt at: 33

«Hodeskadene er vel forenlige med den voldsbruk tiltalte har beskrevet.»

Moens fysiske kapasitet var også tema. Forklaringen til overlege Ingmar H. Kleive sto sentralt. Fra Adresseavisen 26. mai 1978 hitsettes:

«Det har vært mange spekulasjoner omkring tiltaltes defekte høyre arm og hans evne til å utføre de handlingene han har beskrevet i tilståelsene. Derfor prøvde politiet i fjor høst å finne ut hvor stor kraft man trenger for å slepe en pike med Torunns vekt tvers over sletten på åstedet. Torunn Finstad veide 49,9 kilo. Det viste seg at ca. 30 kilos kraft var alt man trengte, og operasjonen lot seg lett utføre med en arm.

Tiltalte har i tillegg vært til undersøkelse hos Ingmar Kleive, som er overlege i nevrologi. Den høyre armen til tiltalte er totalt ubrukelig etter en skade han pådro seg for 12 år siden. Til gjengjeld er venstre arm kraftigere utviklet enn normalt. 37-åringen er generelt i meget god fysisk form. Overlege Kleive sa i retten at det ikke ville by på problemer for tiltalte å foreta den handlingen han er anklaget for.»

5.4.7 Fredag 26. mai

Den 26. mai ble bevisførselen avsluttet. Rettsdagen begynte med at Moen på nytt tilsto drapene. Fra Arbeider-Avisa 27. mai hitsettes:

«Ved lagmannstingets begynnelse i går kom tiltalte for andre gang siden rettssaken begynte med en detaljert beskrivelse av hvordan han voldtok og deretter kastet Torunn Finstad ut i Nidelva like vest for Stavne bru i Trondheim i oktober i fjor. Dermed forelå enda en tilståelse, men til forskjell fra tidligere tilføyde tiltalte i går ikke noe om at det var en drøm eller at han nå hadde snakket usant!

Som det også fremkom under redegjørelsen for rekonstruksjonene torsdag, så stemmer tiltaltes forklaring meget godt med det bilde politiet har når det gjelder hvordan forbrytelsen fant sted. Det eneste som det i grunnen ikke foreligger noe svar på, er hva som skjedde med Torunns sko, samt hvordan hennes veske ble hengende på en kvist like over der hennes lik ble funnet. Tiltalte sa i går at han ikke vet noe om hennes sko, og han har heller ikke lagt merke til hennes veske.

Tiltalte ble i går også spurt om hvordan været var den natta Torunn ble drept, og hans svar avvek ikke fra den rapport som statsadvokaten dokumenterte. Tiltalte sa også at det var noe fuktig i graset denne kvelden, og han innrømmet at hans bukser var blitt bløte nederst da han kom hjem igjen etterpå, og også dette stemmer meget bra med de faktiske forhold.

...

Etter at tiltalte for andre gang i rettssalen hadde tilstått ugjerningen, stilte forsvareren, advokat Hallstein Pedersen, følgende spørsmål:

– Når du stadig har sagt at du er uskyldig, mener du da at du ikke drepte Torunn, eller hva mener du?

– Det er vanskelig å si hva det betyr med å si sannhet og usannhet.

Og så rettet lagmann Mats Stensrud dette spørsmålet til tiltalte:

– Hva er det motsatte av løgn?

– Jeg forstår ikke spørsmålet.

Etterpå sa han at det han nå hadde sagt, var riktig.

Ellers fikk tiltalte følgende spørsmål:

– Hva hadde du tenkt å gjøre med henne da du dyttet henne utenfor skråningen og dro henne ut på brinken mot elva?

– Ha samleie.

– Tenkte du også på hva du skulle gjøre med henne etterpå?

– Ja, jeg tenkte det var best å kaste henne i elva.

– Ønsket du at Torunn Finstad skulle dø?

– Det har jeg ikke sagt noe om.

Etter at tiltalte altså har nektet å ha hatt noe med det hele å gjøre helt siden han mandag morgen innledet med å fortelle hvordan voldtekten skjedde, så kom også gårsdagens redegjørelse som en slags overraskelse, men i går trakk han altså ikke tilståelsen tilbake, verken ved å kalle det for drøm eller hevde at politiet har «lært ham« hva han skal si.»

Aktor dokumenterte deretter fra en geologisk undersøkelse 34 og fra en værrapport. 35

Samme dag avga de rettspsykiatrisk sakkyndige forklaring. Politilege Karl-Ewerth Horneman, overlege Per Hegrenæs og spesiallege Anne Regine Hauge var ifølge Adresseavisen 27. mai 1978:

«... enige om at tiltalte er normalt intelligent, og snarere i overkant av normalen enn under. Dessuten er han utstyrt med en god, og nærmest fotografisk hukommelse. Mange er blitt imponert over hans overveldende detaljrikdom i forklaringene om hva han fortok seg overfor Torunn Finstad.

Det eneste punkt hvor de tre sakkyndige legene skiller lag er i synet på tiltaltes følelsesmessige utrustning. Politilege Horneman sa at tiltalte mangler følelser, og at han ikke er i stand til å ha følelser som oss andre. Iallfall har han ikke vist snev av følelser i forbindelse med straffesaken. Overlege Hegrenæs er ikke enig med Horneman i at tiltalte mangler følelser, men gikk med på at han er følelseskald. Spesiallege Hauge mente derimot at tiltalte har gode følelsesmessige ressurser. Hun nevnte bl.a. at under samtaler med henne hadde han hatt to lange gråtetokter, uten at tiltalte ville fortelle grunnen til dem.»

I forhold til Moens veksling mellom å tilstå og å trekke tilståelsen, forklarte Horneman ifølge Adresseavisen:

«– Når han tilstår er det dels uttrykk for et kontaktbehov, dels for å fremheve seg selv. Når han forstår at tilståelsen representerer en fare for ham selv, trekker han tilståelsen tilbake ...»

Horneman uttalte seg ifølge Arbeider-Avisa 27. mai 1978 også om tiltaltes drømmer:

«Tiltalte har altså tilstått og deretter trukket tilbake tilståelsen flere ganger, blant annet med den begrunnelse at han har drømt det hele. Men hans drømmeversjon er altså noe annerledes enn den andre, og om dette sier dr. Horneman blant annet at de opplysninger tiltalte har gitt om sine drømmer er så detaljerte og konkretiserte når det gjelder tids- og stedangivelse at man får inntrykk av at han under beretningen forlater drømmen og går over til å fortelle fra virkeligheten. Det er lite sannsynlig at noen kan drømme såpass detaljert som tiltalte har gjort, mener Horneman.»

Av Skjalg Fremos notater fremgår det at lagmann Mats Stensrud reiste spørsmål til Horneman om begge forklaringene til Moen kunne være riktige, i den forstand at Moen først kunne ha drept Torunn og deretter drømt om handlingen. Horneman svarte at det ikke er uvanlig at hendelser senere dukker opp i drømmer. Horneman var imidlertid ikke overbevist om at Moen la den vanlige betydningen i ordet «drøm». Drømmeversjonen kunne være en form for tankevirksomhet. Horneman ga også uttrykk for at Moen hadde full forståelse av straff og konsekvenser.

På spørsmål fra aktor Mikael Slåttsveen svarte Horneman at begrepsforvirring ikke kunne ha betydning for det Moen hadde fortalt i retten. Horneman mente imidlertid at Moen kunne ha vært usikker på om det han forklarte var drøm eller virkelighet.

Forsvarer Hallstein Pedersen spurte Horneman om Moen var lett å lede og påvirke. Moen skulle ifølge Horneman ikke ha vært lett å lede. Han fremhevet tvert om at Moen var egen og bestemt. Ifølge Horneman var Moen ikke i nærheten av å være sinnssyk, og han mente at Moen beskyttet seg bak sitt handicap og var nokså slu på sin måte.

På spørsmål til Moen om han hadde kommentar til Hornemans forklaring, svarte han: «Bra alt sammen.»

Om forklaringen til Anne Regine Hauge het det i Arbeider-Avisa 27. mai 1978:

«Dr. Anne Regine Hauge, som er spesiallege i døvespykiatri ved Gaustad sykehus i Oslo, kom først inn i bildet etter at retten oppnevnte henne som sakkyndig nå i mai, så hun beklaget den korte tid hun har hatt til rådighet, men dagene i retten har blant annet gjort at hun sluttet seg til de to andre i konklusjonen om både sinnsykdom og fare for gjentagelse. Hun hadde imidlertid en annen definisjon enn de andre når det gjelder diagnose, og hun brukte da det hittil temmelig ukjente begrep surdofren om tiltalte.

Dr. Hauge ville ikke utelukke at tiltaltes intelligensmessige nivå er i overkant av det normale, og hun sa også at hans seksuelle avvik, som blotting og såkalt utukt, egentlig er uttrykk for kontaktbehov.

Dr. Hauge svarte på spørsmål fra forsvareren at fengselsstraff ikke vil virke avskrekkende, men avstumpende på tiltalte – hvis han blir dømt, og hun tok også avstand fra at ordet psykopat er blitt brukt om ham.»

Fra NTBs pressemelding hitsettes:

«Anne Regine Hauge opplyste at hun trodde tiltalte med ordet »sannhet« mente de faktiske forhold, men tilføyde at hun ikke visste dette sikkert. Hun sa også at når tiltalte sier at han er uskyldig, hadde hun fått inntrykk av at han selv tror på det han sier.»

Av notatene til NTB-journalist Skjalg Fremo fremgår det at Anne Regine Hauge fremhevet at blottingen var utslag av et behov for å bli sett. Avsky var for Moen bedre enn likegyldighet. Tilsvarende mente hun at straff kunne virke bedre enn likegyldighet. Også Hauge mente at Moen ikke var lett å lede.

Forsvarer Hallstein Pedersen spurte Hauge hvordan hun så på Moens skiftende forklaringer, og ville vite om dette var noe Moen kunne ha blitt opplært i av politiet. Hauge fant det vanskelig å svare på dette. Hun hadde et bestemt inntrykk av at Moen ikke var særlig lett å lede. 36 Varierende versjoner kunne være en handlemåte han hadde lært seg tidligere – en strategi for å finne ut hva som var mest hensiktsmessig. Hun trodde ikke at Moen hadde stolt på noen av «oss». Etter dette reiste Pedersen spørsmål om Moen selv trodde han var uskyldig når han sa dette. VG 27. mai 1978 refererte Hauges svar slik:

«– Jeg har inntrykk av at han tror det selv når han sier at han er uskyldig...»

5.4.8 Mandag 29. mai

Prosedyrene og lagmannens rettsbelæring ble gjennomført mandag 29. mai. I VG 30. mai 1978 het det om aktors prosedyre:

«– Tiltaltes forklaringer kan ha virket noe forvirrende. Men etter den lange bevisførselen her i retten er det hevet over tvil at han drepte Torunn, sa statsadvokat Slåttsveen...»

Om forsvarer Hallstein Pedersens prosedyre het det:

«Forsvareren mente at bevisførselen ikke hadde vært tilstrekkelig. – Vi har bare tiltaltes forklaring å holde oss til. Det er ikke gjort noen positive funn som støtter hans forklaring. Det eksisterer ingen bevis som forbinder ham med åstedet.

– Kan han ha iakttatt en annen som har gjort det han er tiltalt for? Kan en annen ha gjort det? spurte forsvareren, og pekte på 37-åringens trang til å vekke oppmerksomhet og påfallende ønske om å spille roller.

– Forklaringen er så stereotyp og preget av gjentagelser. Hadde den vært riktig, ville den vært mye mer nyansert.»

Bevissituasjonen omkring innholdet i rettsbelæringen er ikke god. 37 Det eneste utvalget har funnet av omtale i avisene er Adresseavisen 30. mai 1978 hvor det fremgår at lagmannen hadde uttalt:

«... det spørsmål lagretten skulle avgjøre enkelt kunne oppstilles slik: Enten er tiltaltes forklaring om ugjerningen riktig, eller så er den en ren konstruksjon. Lagmannen pekte på at tiltaltes forklaring stemmer over ens med de funn som er gjort av politiets åstedsgranskere og de obduserende leger. – Hvis tiltaltes forklaring er en konstruksjon er spørsmålet:

– Er det mulig å skyte blink så mange ganger på rad? sa lagmann Stensrud.»

Utvalget har sammen med NTB-journalist Skjalg Fremo gjennomgått hans notater skrevet under hovedforhandlingen. Utvalget har valgt å fremstille et ekstrakt av rettsbelæringen i hovedsak på grunnlag av disse notatene.

Av notatene fremgår det at Mats Stensrud startet med å gjennomgå tiltalebeslutningen, og at han deretter gikk inn på sentrale juridiske spørsmål. Han skal ha gjort dette kort og vist til at saken i liten grad var vanskelig juridisk. Det ble likevel vist til betingelse for voldtekt og at gjerningsmannen må ha forstått at han truet offeret. I forhold til drapet ble det vist til årsakskravet og deretter i noen grad presisert hva som ligger i kravet til forsett.

Etter den korte redegjørelsen for jussen tok lagmannen tak i forsvarerens prosedyre og deretter aktors prosedyre. Til slutt gikk lagmannen gjennom bevisene selv og ga i noen grad også uttrykk for sitt syn. Han skal ha fremhevet at lagretten måtte vurdere bevisene i sammenheng. Deretter ga lagmannen uttrykk for at hvis Moens forklaring ble funnet bevist, måtte retten svare ja. Enten var forklaringen riktig eller så var den gal, og var den gal var den en konstruksjon. Deretter gikk han inn på spørsmålet om tilståelsen kunne være en konstruksjon.

Det ble vist til hva Moen kunne vite. Moen kunne kjenne til at det var funnet lik. Deretter skal lagmannen ha gitt utrykk for at han ikke kunne kjenne til at Torunn var kvalt eller at hun var druknet. Det ble vist til at buksen og trusen ble funnet i elven, og at Moen forklarte at han kastet buksen og trusen der. Det ble videre sagt at halsskadene og hodeskadene var forenlige med Moens forklaring. Deretter reiste han spørsmålet om noen ville «konstruere en forklaring om at hodet ble slått mot rekkverket». Det ble også vist til at Moen forklarte at han begikk seksuelle overgrep, noe obduksjonen bekreftet. Lagmannen fremhevet også at Moen hadde forklart at det var glidelås i buksen til Torunn, noe som viste seg å være riktig.

Lagmannen skal deretter ha gitt uttrykk for at Moens påvisninger på åstedet var imponerende, og reist spørsmål: «Er det overhodet mulig å skyte blink så mange ganger på rad?» Han presiserte samtidig at det var lagretten som skulle ta stilling til dette spørsmålet.

Lagmannen skal også ha berørt Moens personlighet og vist til at han oppfattet ting raskt, at han svarte lynskarpt, korrigerte feil. Det ble vist til at han korrigerte armtaket som angivelig var brukt på bueskytterbanen. Det skal også ha blitt vist til at motivet fremsto som plausibelt.

Ifølge Adresseavisen brukte juryen to timer på å avgjøre skyldspørsmålet. Det følger av dommen at lagretten, etter at påtalemyndigheten på disse punkter nedla påstand om frifinnelse, svarte nei på tiltalens post III a og post IV b. For øvrig svarte lagretten ja på alle tiltalepostene.

Samme dag ble dommen avsagt. Lagmannsretten la ved straffeutmålingen til grunn følgende faktiske forhold:

«Den 1. oktober 1977 hadde tiltalte på vernelagets hybelhus, hvor han bodde, deltatt i selskapelig samvær hvor menn og kvinner var til stede. I kveldens løp skrev han en lapp til en av kvinnene med anmodning om samleie med henne, men han ble avvist. Under samtalen mellom de tilstedeværende oppsto det misstemning. Tiltalte ble kalt for «tufs» og fikk en følelse av at omgivelsene gjorde narr av ham. Han gikk til sitt rom noe over kl. 0030. Tidligere på kvelden hadde han drukket et par glass pils. På sitt rom drakk han 3 flasker exportøl. Deretter listet han seg forsiktig ut av hybelhuset og gikk til et sted vest for Stavne bro, ved stien fra broen. Tiltaltes mening var å skaffe seg kvinnelig kontakt for å oppnå samleie. Han ventet i 20 minutter på stedet i håp om at det skulle komme en eller annen kvinne. Stedet kaller han selv «Blotterstedet», idet tiltalte ofte har holdt til der og blottet seg for forbipasserende kvinner. Således hadde han samme uke ved i alt 4 anledninger blottet seg og vist annen utuktig adferd på dette sted. Han ventet på et sted hvor det ikke var lett å se ham fra broen. Han fikk så se en person komme over broen. Den som kom var den 20 år gamle Torunn Finstad, som alene var på veg til sitt hjem fra en dansefest i Studentersamfundet. Da hun kom nærmere fikk han se det var en kvinne. Han gikk eller sprang henne i møte, skallet henne i hodet, støtte sitt kne i maven hennes, grep henne i klærne med venstre hånd og dunket hodet hennes mot det 2”s jernrør som dannet rekkverk slik at hun svimte av. Han skjøv henne deretter under jernrekkverket slik at hun rutsjet ned en 27 meter skråning med en høydeforskjell på 13 meter ned til skråningens fot. Deretter gikk han stien vest-over, gikk ned en veg og sti til sletten, fant piken igjen, tok tak i klærne i nakken på henne og slepte henne 40 meter over sletten til brinken ved elven. Her tok han av hennes og sine egne klær på underkroppen, hadde to ganger samleie med henne, kastet hennes bukse og truse i elven, hvoretter han slepte, dyttet og sparket henne ned den bratte skråning mot elven, slik at hun ble liggende bakover med hodet under vannet og den ene foten festet i en liten trestamme. Det er klarlagt at hun døde ved drukning. Formentlig har hun vært bevisstløs fra overfallet på stien.»

I tråd med de sakkyndiges konklusjoner la retten til grunn at Moen ikke var sinnssyk, men at han hadde mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. I seksuell henseende la retten til grunn at han var «enkel, primitiv, følelsesavflatet og hemningsløs». Retten presiserte også at to av de sakkyndige karakteriserte ham som en «følelseskald psykopat». I avgjørelsen ble det lagt til grunn at Moen intelligensmessig lå «i overkant av det normale», og at han hadde en «enestående god hukommelse».

Domsslutningen lød:

«Tiltalte Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 233, 1. og 2. ledd, § 192, 2. straffalternativ og § 212 1. ledd, alt sammenholdt med straffelovens § 62, til fengsel i 20 – tjue – år med fradrag av 235 – tohundreogtrettifrem – dager for utholdt varetektsarrest.

Tiltalte frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalens III a) og IV b).

I medhold av straffelovens § 39 bemyndiges påtalemyndigheten til å sette i verk overfor tiltalte tiltak som er nevnt i straffelovens § 39 nr. 1 litra a-f, dog ikke ut over et tidsrom på 10 – ti – år uten rettens samtykke.»

5.5 Anke til Høyesterett og Høyesteretts dom

Fritz Moen anket lagmannsrettens dom til Høyesterett i brev datert 9. juni 1978. Anken ble begrunnet i at straffen var for strengt utmålt, sikringstiden satt for lang, og sikringsformene for strenge. 38 Høyesterett avsa dom 5. september 1978. 39 Fra domsgrunnene hitsettes:

«Til nærmere begrunnelse for anken har domfeltes forsvarer for Høyesterett fremholdt at man i denne sak står overfor et helt eksepsjonelt tilfelle. Man har å gjøre med en mann med en meget ulykkelig bakgrunn som i sterk grad har preget hans personlighet.

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

Domfelte har gjort seg skyldig i særdeles alvorlige kriminelle handlinger. Han er dømt for forbrytelse mot straffelovens § 233 og § 192 første ledd annet straffalternativ. Hans drapshandling er ført inn under annet ledd i § 233, og det må også legges til grunn at drapet har funnet sted under særdeles skjerpende omstendigheter.

Samtidig er domfelte dømt for 12 overtredelser av straffelovens § 212. Han har også tidligere flere ganger vært straffet etter denne straffebestemmelsen og hadde en sikringsdom.

Jeg er på denne bakgrunn enig med lagmannsretten i at domfeltes straffbare handlinger objektivt sett skulle betinge at man brakte til anvendelse lovens strengeste straff.

Man står imidlertid i denne sak overfor et eksepsjonelt tilfelle. Jeg peker i denne forbindelse på at man i rettspraksis ikke vil kunne finne saker som denne i noen vesentlig grad kan sammenlignes med. Dette skyldes særlige forhold som knytter seg til domfeltes utrustning og i tilknytning til den hans utvikling.

Domfelte er fra fødselen av betydelig hørselssvekket. Han er døv på det ene øret. Etter de sakkyndiges uttalelse har han på det andre øret en hørselsrest. Han er født utenfor ekteskap. Hans mor var norsk, hans far en tysk soldat som falt på Østfronten.

På et meget tidlig tidspunkt i livet ble domfelte plassert på et barnehjem. Han har siden hatt meget liten og etter hva jeg må legge til grunn ingen positiv kontakt med sin familie. På barnehjemmet oppholdt han seg til han var omkring 8 år gammel. I disse første grunnleggende år av sitt liv fikk domfelte ingen opplæring som var avpasset etter hans handicap. Han hadde derfor små muligheter til å oppnå kontakt med andre mennesker. Døvheten og denne avsondrethet har medført at domfeltes språklige utvikling har vært mangelfull, noe som må antas ytterligere å ha økt hans kontaktvansker.

Domfeltes skolegang og senere opphold i en rekke institusjoner har ikke kunnet bidra til å utvikle ham i gunstig retning. Hans vanskeligheter synes å ha økt etter at han som følge av et trafikkuhell er blitt lam i høyre arm og hånd.

De sakkyndige har om domfelte uttalt at han siden ung alder har vist betydelige avvik i karakter, temperament og driftsliv. Lagmannsretten har bygd på at disse trekk ved domfeltes personlighet kan tilbakeføres til de forhold jeg har trukket frem, og denne bevisbedømmelse legger jeg til grunn for min avgjørelse i saken. Jeg vil særlig i denne forbindelse fremheve at disse omstendigheter har medført avvik innen domfeltes driftsliv, og således hatt betydning for hans seksuelle adferdsmønster som i dette tilfellet har gitt seg slike utslag.

På bakgrunn av det man må legge til grunn om domfeltes utvikling og personlighet, har jeg i likhet med lagmannsretten funnet at det her ikke er på sin plass å nytte livsvarig fengsel.

Straffutmålingen blir her meget vanskelig. De personlige forhold vedrørende domfelte bør dog etter min oppfatning tillegges større vekt enn lagmannsretten har funnet å kunne gjøre. Jeg fremhever også på dette punkt at domfelte foruten straff er ilagt sikring, som overfor denne mann synes å være en mer adekvat reaksjon enn fengselsstraff. Det er også grunn til å ta i betraktning at for en person som domfelte vil soningen medføre en usedvanlig påkjenning.

Jeg er etter dette kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 16 år.

Det er etter min mening ikke grunn til å foreta noen endring i lagmannsrettens dom når det gjelder sikringstidens lengde eller bemyndigelsen til å bringe til anvendelse mot domfelte også de strengeste sikringsmidler.»

Dommen, som lød på 16 års fengsel og ti års sikring, var enstemmig.