3 Hålogland lagmannsretts kjennelse 12. februar 2002

HÅLOGALAND LAGMANNSRETT

gjør vitterlig:

År 2002 den 12. februar ble rett holdt på lagmannsrettens kontor i Tromsø.

Rettens medlemmer:

lagmann Dag Nafstad, rettens formann

lagdommer Bjørnar E. Stokkan

lagdommer Kjell Martin Haug

Sak nr 00-863 og 01-047 M 09:

Den offentlige påtalemyndighet

mot

A, fnr 171241

Det ble avsagt slik

kjennelse:

Saken gjelder gjenopptakelse av straffesaker.

Statsadvokaten i Trondheim satte 11 april 1978 A under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter

I. Straffelovens §233, første og annet ledd,

for med overlegg og/eller for å lette eller skjule en annen forbrytelse og/eller for å unndra seg straffen for en sådan, å ha forvoldt en annens død, idet det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter,

ved søndag 2. oktober 1977 ca kl 0230 på stien ved Bueskytterbanen på vestsiden av Stavne bru i Trondheim å ha trykt sitt venstre kne opp i magen på B som kom gående langs stien, og med sin venstre hånd å ha tatt tak i klærne ved hennes nakke, og dunket hode mot stålrekkverket en eller to ganger, og å ha skjøvet henne under rekkverket og utfor en bratt skråning og å ha slept henne ca 40 meter over en slette bort til elvebredden, og deretter for å lette eller skjule og/eller for å unndra seg straffen for den under post II beskrevne handling, å ha løftet henne opp fra bakken og med overlegg dels dyttet og dels sparket henne utfor en ca 5,5 meter høy skråning ned mot Nidelva, slik at hun ble liggende med hodet under vann og druknet, idet det forøvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

II. Straffelovens §192, første ledd, 2 straffalternativ,

for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang, nemlig samleie,

ved til tid og på sted som nevnt under post I, etter å ha forholdt seg som der nærmere beskrevet inntil han brakte B til elvebredden, å ha trukket av henne ytterbenklærne og trusen, og mens hun lå på ryggen i hjelpeløs og/eller bevisstløs tilstand, som han hadde brakt henne i, å ha hatt et eller flere samleier med henne.

III. Straffelovens §212 første ledd nr 1 og 2,

for ved utuktig adferd i handling eller ord å ha krenket ærbarhet, idet krenkelsen er skjedd offentlig og i overvær av eller overfor noen som deri ikke har samtykket,

1. ved en gang i april eller mai 1976 på stien vest for Stavne bru i Tondheim å ha blottet sitt kjønnslem for C,

2. ved to eller tre anledninger sommeren 1976 på et badested ved Fagerheim i Trondheim å ha blottet sitt kjønnslem for flere ukjente kvinner,

3. ved en søndagskveld i mars 1977 i nærheten av Ottobyen 11 i Trondheim med den ene hånden å ha befølt D i skrittet bakfra utenpå klærne.

4. ved en gang i begynnelsen av september 1977 på Lerkendal Stadion i Trondheim med den ene hånden å ha befølt en ukjent pike i 17-18 års alderen i skrittet bakfra utenpå klærne.

5. ved torsdag 8. september 1977 ca kl 19.30 i Holtermanns veg ved krysset med Bratsbergvegen i Trondheim med den ene hånden å ha befølt E på brystene og i skrittet utenpå klærne,

6. ved om kvelden antakelig 8. september 1977 i Holtermannsvegen ved omkjøringsvegen i Trondheim med den ene hånden å ha befølt en ukjent pike i 16-17 års alderen i skrittet bakfra utenpå klærne,

7. g. ved fredag 23. september 1977 ca kl 17.45 på stien vest for Stavne bru i Trondheim med den ene hånden å ha befølt F i skrittet bakfra utenpå klærne, og deretter å ha masturbert sitt kjønnslem slik at det ble sett av F,

8. ved torsdag 29. september 1977 ca kl 11.15 på stien vest for Stavne bru i Trondheim å ha blottet sitt kjønnslem for G,

9. ved torsdag 29. september 1977 ca kl 14.30 på stien vest for Stavne bru i Trondheim å ha blottet sitt kjønnslem for H,

IV. Straffeloven §212, første ledd nr 2,

for ved utuktig adferd i handling eller ord å ha krenket ærbarhet, idet krenkelsen er skjedd i overvær eller overfor noen som deri ikke har samtykket,

1. ved en gang i november eller desember 1976 i kjøkkenet i -- hybelavdeling i --svingen 2 i Trondheim å ha blottet og masturbert sitt kjønnslem i overvær av I,

2. ved en gang våren eller forsommeren 1977 på sin hybel i -- hybelavdeling i --svingen 2 i Trondheim å ha blottet sitt kjønnslem for J og K,

3. ved en gang i begynnelsen av juli 1977 å ha kledt seg naken og ringt på døren til Ms hybel i -- hybelavdeling i --svingen 2 i Trondheim, og således å ha blottet sitt kjønnslem for henne da hun åpnet døren,

4. ved torsdag 8. september 1977 på kontoret i -- hybelavdeling i --svingen 2 i Trondheim å ha blottet og masturbert sitt kjønnslem i overvær av N,

V. Straffelovens §212 første ledd nr 1 og 3,

for ved utuktig adferd i handling eller ord å ha krenket ærbarhet, idet krenkelsen er skjedd offentlig og i overvær av eller overfor barn under 16 år,

ved to anledninger i april 1976 med naken underkropp å ha stilt seg foran vinduet i sin hybel i 2. etasje i --gt 21 i Trondheim og blottet sitt kjønnslem for flere ukjent barn i alderen ca 5-7 år som lekte i Bispehaugen skolegård.

Saken ble behandlet med lagrette. Spørsmål etter tiltalens punkt III a) og IV b) ble besvart med nei etter at statsadvokaten under hovedforhandlingen frafalt tiltalen etter disse poster. Forøvrig ble alle spørsmål besvart bekreftende. Det ble 29 mai 1978 avsagt dom med slik domsslutning:

«Tiltalte A, født *.*.1941 dømmes for forbrytelser mot straffelovens §233, første og annet ledd, §192, 2. straffalternativ og §212 første ledd, alt sammenholdt med straffelovens §62, til fengsel i 20 - tjue - år med fradrag for 235 - tohundreogtrettifem - dager for utholdt varetektsarrest.

Tiltalte frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalens III a) og IV b).

I medhold av straffelovens §39 bemyndiges påtalemyndigheten til å sette i verk overfor tiltalte tiltak som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 litra a - f, dog ikke utover et tidsrom på 10 - ti - år uten rettens samtykke.»

A påanket dommen til Høyesterett. Anken gjaldt reaksjonsfastsettelsen. Høyesterett avsa 15 september 1978 dom med slik domsslutning:

«I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 16 - seksten - år.

I straffen fragår i alt 344 - tre hundre og førtifire - dager for varetektsfengsel. »

Statsadvokaten i Trondheim satte 15 september 1981 A under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter

I STRAFFELOVENS §233, annet ledd, jf første ledd

for å ha forvoldt en annens død for å lette eller skjule en annen forbrytelse, idet det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter,

ved om kvelden søndag 5. september 1976 ved Texaco bensinstasjon i Klæbuveien i Trondheim, for å lette eller skjule voldtekt av O, å ha slått henne i hodet så hun falt over ende på bakken, dunket hodet hennes mot grunnen, eller en betongkloss, og deretter å ha tatt av henne klærne oventil, stappet gensererme inn i munnen hennes og knyttet bysteholderen, en regnjakkesnor og det andre genserermet rundt halsen hennes og strammet til, og/eller å ha trykket hånden sin mot hennes nese og munn, slik at hun døde ved kvelning, idet det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter,

II STRAFFELOVENS §192, første ledd, 2. straffalternativ jf. straffelovens §49

for å ha foretatt en forbrytelse hvorved var tilsiktet påbegynt utførelsen av en forbrytelse som ikke ble fullbyrdet, nemlig ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang, nemlig samleie,

ved til tid og sted som nevnt under post I, å ha forholdt seg som der beskrevet, og mens O lå bevisstløs, kledde ytterligere av henne, la seg over henne og førte sitt kjønnslem mot hennes skjede for å oppnå samleie, men maktet ikke å fullføre noe samleie.

Saken ble behandlet med lagrette. Samtlige spørsmål ble besvart bekreftende, hvoretter Frostating lagmannsrett 18 desember 1981 avsa dom med slik domsslutning:

A, født *.*.1941 dømmes for forbrytelse mot straffelovens §233 første og annet ledd og forbrytelse mot straffelovens §192 2. straffalternativ jf. §49 sammenholdt med straffelovens §62 til en straff av fengsel i 5 - fem - år i tillegg til den straff han ble idømt ved Høyesteretts dom av 15. september 1978, jf. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978, jf. straffelovens §64.

A påanket dommen til Høyesterett. Anken gjaldt saksbehandlingen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 21 januar 1982 ble anken avvist.

Dommen er senere sonet. Ved Trondheim byretts dom av 6 oktober 1999 ble påtalemyndigheten gitt bemyndigelse til forlenget anvendelse av sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr 1 a - c i inntil fem år.

A v/ advokat John Christian Elden innga 2 januar 2000 begjæring om gjenopptakelse av begge straffesakene til Frostating lagmannsrett. For så vidt gjelder Frostating lagmannsretts dom av 29 mai 1978 gjelder begjæringen tiltalens punkt I og II. Påtalemyndigheten har tatt til motmæle for lagmannsretten. I medhold av straffeprosessloven §38 ble sakene 20 november 2000 besluttet overført Hålogaland lagmannsrett.

Lagmannsretten besluttet i medhold av straffeprosessloven §398 annet ledd å holde muntlige forhandlinger om begjæringen. Muntlige forhandlinger ble avholdt i Tromsø 17 - 21 desember 2001. A møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 4 vitner. Vedrørende forhandlingenes gang vises til rettsboken.

A har i skriftlige og muntlige innlegg i hovedsak anført:

Vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 3 og §392 annet ledd foreligger i begge drapssakene. Vedrørende rettspraksis knyttet til bestemmelsene er vist til Rt-2001-612 , Rt-2000-2142 , Rt-1999-554 , Rt-1998-11 , Rt-1997-1186 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28 november 2001 i sak 2000/1148 Torgersen.

Det er klare likhetspunkter mellom drapssakene mht lokalisering, tidspunkt og gjennomføring. Gjerningsmannen kan være den samme; sikkert er det likevel ikke. Det er derfor viktig at sakene bevismessig vurderes separat. Det som taler mot A er i begge tilfeller hans egne forklaringer. Det foreligger ikke tekniske beviser eller vitneforklaringer som knytter ham til drapene. Domfellelsene ble muliggjort ved at påtalemyndigheten først gjennomførte straffesaken vedrørende drapet på B, og deretter brukte dommen i den saken som argument i straffesaken vedrørende drapet på O. Dette førte til at man ikke så innvendingene mot de to dommene i sammenheng.

O-saken.

Det foreligger en rekke nye bevis; « nye » i den forstand at de ikke ble gjort kjent for lagmannsretten under behandlingen av straffesaken.

Professor Olav A Haugen har i anledning gjenopptakelsessaken pekt på det usannsynlige i at O skulle ha hatt frivillig samleie før drapet fant sted, jf erklæring av 24 mai 2000, hvor det uttales at « det er en hypotetisk mulighet for at O på et tidligere tidspunkt kan ha hatt samleie med en annen person, men i så tilfelle er det vanskelig å forstå at blodtypesubstans fra denne personen skulle ha kommet på regnjakken, snoren om Os hals og i BH-koppen » . Han har videre pekt på at blodspor etter skadene på Os genitalia trolig ville vært påviselig i tøyet, dersom skadene ble påført henne før benklærne ble fjernet fra underkroppen. Professor Haugens uttalelser i anledning gjenopptakelsessaken må ses som en utdypning av obduksjonsrapporten, og er ikke å anse som et nytt bevis. Erklæringen fra overlege Anne Svarstad av 13 mars 2001 må derimot anses som et nytt bevis. Den er basert på nytt erfaringsmateriale. Den understreker og forsterker den konklusjon professor Haugen kom til allerede ved obduksjonen, og som han senere utdypet ved erklæring av 24 mai 2000. Skadene og tilstedeværelsen av blod og spermier i vaginalsekretet tilsier ifølge overlege Svarstad at det er stor sannsynlighet for at O ble voldtatt. Overlege Svarstads erklæring ville styrket professor Haugens konklusjon vesentlig. Lagmannsretten kunne umulig kommet til det resultat den gjorde i 1981 dersom overlege Svarstads erklæring hadde vært kjent. Erklæringen sett i sammenheng med lagmannens rettsbelæring ville åpenbart vært egnet til å føre til frifinnelse. Likeledes må forklaringene om O som person, fra hennes familie og venninne anses som nye bevis. Dersom disse vitnene hadde forklart seg for lagmannsretten, ville det slått beina under lagmannens spekulasjoner vedrørende sædfunnet.

Alle rettsmedisinske erklæringer, gamle som nye, taler med styrke for at O ble voldtatt før hun ble drept. Skadene i underlivet, Os tilstand da hun ble funnet, funn av blodtypesubstans på sentrale plagg og manglende blodfunn i underbenklær slår beina vekk under den hypotese som påtalemyndighet og lagmannsrett la til grunn; nemlig at hun noen tid forut for drapshandlingen kunne hatt frivillig samleie med en annen person. Faller denne hypotesen, faller hele saken. Lagmannen la i rettsbelæringen til grunn at blodprøveresultatene skapte rimelig tvil om sædrestene skrev seg fra A. Et frivillig samleie var da den eneste måten å åpne for domfellelse på. Når påtalemyndigheten i forbindelse med gjenopptakelsessaken erkjenner at O ble voldtatt, er det i seg selv en ny omstendighet. Vedrørende det saksforhold lagmannsretten la til grunn vises til rettsboken, forsvarerens anke, påtalemyndighetens anketilsvar, gjengivelse av lagmannens rettsbelæring fra tilstedeværende NTB-journalist, skriv fra Tore Sandberg side 127-128 og den saksredegjørelse påtalemyndigheten sendte lagmannsretten 9 november 1981.

Erklæringen fra dr med Niels Morling av 3 mars 2001 må anses som et nytt bevis i saken. Selv om erklæringen i hovedsak sammenfaller med erklæringen fra prosektor Halldis Lie, synes det å være en viss forkjell mellom erklæringene m h t sannsynligheten for at blodtyperesultatet var forårsaket av bakteriell påvirkning.

Os søster, P, er avhørt av Tore Sandberg. P forklarte seg ikke for lagmannsretten. Hennes forklaring vedrørende Os vaner mht. føring av dagbok og sannsynligheten for at O ville benyttet samme klær både 4 september/natt til 5 september 1976 og den påfølgende dag er et nytt bevis. Videre må Os dagbok, som ikke kan ses å være dokumentert under hovedforhandlingen, anses som et nytt bevis. Disse bevisene bidrar til å svekke politiets og rettens hypotese vedrørende drapstidspunktet.

Rimelig tvil vedrørende spørsmålet om det forelå voldtekt eller mht drapstidspunkt, ville hver for seg vært tilstrekkelig til at A måtte frifinnes.

Blant politidokumentene er funnet et uregistrert dokument inneholdende resultatet av analyser av blod- og spyttprøver som politiet tok av 30 personer. En rekke av disse personene var av blodtype A-utskiller. Det anses sikkert at politiet i det enkelte tilfelle hadde grunnlag for å innhente blodprøve, enten frivillig eller ved bruk av tvangsmidler. Dokumentet er ikke omtalt i forbindelse med lagmannsrettssaken, og må anses som et nytt dokument. En av de som er nevnt i listen som A-utskiller, var mistenkt i O-saken. Han var involvert i innbruddet i brusautomaten ved Texaco-stasjonen natt til 5 eller 6 september 1976, og oppførte seg påfallende i tiden etter drapet, jf Qs forklaring til Tore Sandberg av 21 mars 2001. Saken mot han ble først henlagt i 1980, men han er sammen med den andre innbruddstyven, aldri blitt sjekket fullstendig ut av O-saken. De disponerte en rød bil.

Den misforståelse som oppsto ved tolking av As forklaring i gjenopptakelsessaken er en ny omstendighet. Misforståelsen ville ikke blitt oppdaget uten videopptak.

Man må være særdeles forsiktig med å legge vekt på det såkalte « seilerstøvelbeviset ». Et troverdig vitne som R har forklart at O var iført joggesko på bussturen til vorspielet 4 september 1976. Politiet burde ved avhør av R i anledning gjenopptakelsessaken opplyst når de nye opplysningene om raggsokker og seilerstøvler fremkom. Det er forøvrig ikke naturlig å iføre seg raggsokker og seilerstøvler med tanke på å gå på diskotek, med mindre man også har med seg andre sko. Det er det ingen som har hevdet at O hadde. Raggsokker kan forøvrig lånes, slik lagmannen uttalte i rettsbelæringen.

Vilkåret for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 3 er oppfylt. De nye bevis er, både enkeltvis og samlet, egnet til å føre til frifinnelse. Egnet i denne forbindelse innebærer at det skal være en rimelig mulighet.

Det foreligger uansett særlige forhold i saken som gjør det tvilsomt om dommen mot A er riktig, jf straffeprosessloven §392 annet ledd. Lovendringen av 1993 kommer til anvendelse i denne saken.

De sentrale og i praksis eneste bevis er As politiforklaringer hvor han tilsto drapet og hans tilståelse i lagmannsretten. A har i avhør i anledning gjenopptakelsessaken forklart at han er uskyldig dømt, og at tilståelsene skyldtes press fra politiet. Detaljer vedrørende drapet, som han har opplyst om i tidligere forklaringer, har han indirekte lært av politiet. Det er også andre omstendigheter rundt tilståelsene som skaper tvil ved disse og saksforholdet for øvrig. Samlet sett foreligger det klar sannsynlighetsovervekt for at A ikke er gjerningsmannen.

Helt fra tidlig i etterforskningsfasen var O-saken basert på tre grunnpillarer:

• det forelå et seksualdrap

• gjerningsmannen var av blodtype A-utskiller

• hun var drept natt til 5 september 1976

Under etterforskningen det første året etter drapet, ble alle aktuelle modus-kandidater sjekket med hensyn til blodtype og eventuelt alibi for natten til 5 september 1976. Dersom moduskandidatene hadde alibi for den aktuelle natt, eller en blodtype som ikke stemte med åstedsfunnet ble de sjekket ut av saken. I motsatt fall ble det foretatt nærmere undersøkelser.

As tilståelse stred mot disse grunnpillarene. Han benektet å ha fullbyrdet samleie. Han er ikke A-utskiller. Han har dessuten sikkert alibi for natt til 5 september 1976. Tilståelsen støttes heller ikke av sakens øvrige opplysninger. Politiets opprinnelige åstedsanalyse var grundig og velbalansert. Det hendelsesforløp som skisseres er troverdig og stemmer med det man fant på åstedet. I stedet for å avfeie As tilståelse som uriktig, valgte påtalemyndigheten å tilpasse bevisene til tilståelsen; det stikk motsatt av hva man skal gjøre. Når politiet får en tilståelse, skal de vurdere om denne stemmer med de øvrige opplysninger i saken. Visse tilnærminger og endringer kan muligens godtas, men når man snur bevisbildet 180 grader for å tilpasse det til en tilståelse, er man på ville veier. Antakelsen om at O ble slått mot et betongutspring på bygningen er basert på en ren hypotese. De vinkelformede merker på kjeve og hals hadde mer karakter av trykkmerker enn slagmerker. Det er også grunn til å spørre hvorfor gjerningsmannen skulle kaste klærne i varierende avstand fra stedet O ble funnet. Det forelå ikke spor på klær eller sko som tydet på at O ble slept nærmere 50 meter. I enhver annen sak med et bevisbilde som det foreliggende, ville politiet konkludert med drap og voldtekt på funnstedet. I stedet fremkom en hypotese om et frivillig samleie med en ukjent venn i forkant av drapet. Dette skjedde på tross av at det, selv etter massiv etterforskning, ikke forelå holdepunkter for at det eksisterte en slik venn. I tillegg taler samtlige medisinske erklæringer med styrke for at O ble voldtatt før hun ble drept. Videre er det gjort for mye av en begrenset tvil med hensyn til blodtype-funnet. Det vises til tilleggserklæring fra prosektor Halldis Lie av 24 oktober 1977, hvor hun gjentok at gjerningsmannens blodtype mest sannsynlig er A-utskiller, men at det ikke kan utelukkes bakteriepåvirkning, og at gjerningsmannens blodype er en annen. Politiet har benyttet dette teoretiske forbeholdet, og tilpasset det til As tilståelse. Det er bl a vist til aktors redegjørelse til lagmannsretten side 4 tredje siste avsnitt. I enhver annen sak med tilsvarende bevisbilde ville politiet sett analysen av blodrestene som et sterkt bevis for at gjerningsmannen har denne blodtypen. Endelig ble drapstidspunktet flyttet frem omlag et døgn, på tross av at ingen hadde sett O i live siden natten før. Det foreligger ingen holdepunkter for at hun overlevde natten til 5 september 1976.

Den opprinnelige obduksjonsrapport ble utarbeidet i november 1976, flere måneder før A ble pågrepet. Det er ukjent om rettsmedisinerne på et senere tidspunkt ble bedt om, og avga tilleggserklæring basert på As forklaringer. Reservelege Arne Ødegaard ga forklaring for lagmannsretten. Hva han forklarte er ikke dokumentert, men det må antas at han refererte obduksjonsrapporten. Det fremkommer ikke noe sted at obdusentene vurderte de skader O var påført i forhold til As forklaring. Det er i den forbindelse vist til professor dr med Haugens uttalelse, hvoretter skadene ikke passer godt « med å skulle være fremkommet som følge av 12-15 støt mot murvegg slik domfelte har forklart ». Obduksjonsrapporten av 9 november 1976 hvorav fremgår at O overveiende sannsynlig ble voldtatt mens hun fortsatt var i live, ble utvilsomt gjort kjent for Frostating lagmannsrett.

Det foreligger en rekke mulige feilkilder når A forklarer seg. Det har man sett eksempel på også under den muntlige forhandlingen i gjenopptakelsessaken. Både selve tolkingen, spørsmålsstillingen og hva A oppfattet av den, og det forhold at han var i psykisk ubalanse innebar risiko for misforståelser. A har respekt for autoriteter. Han har dessuten en tendens til ikke å spørre opp igjen. Politiet er blinde for at de, sannsynligvis utilsiktet, overførte kunnskap til A i avhørssituasjonen, kunnskap som senere er fremstilt som originalutsagn. As forklaring inneholdt forøvrig opplysninger, bla om voldsanvendelse og funnsted, som ikke stemte med de medisinske funn. Dersom man sammenholder As forklaringer med åstedsrapporten, var forklaringene feilaktige på 6 av i alt 25 punkter. Feilene knyttet seg til åstedsangivelse, opplysningene om Os klær, ølflasken, at han ikke kunne huske at noe var knyttet rundt halsen, at det ikke fant sted samleie og at han tok av henne begge skoene. Det er vanskelig å forstå hvorfor han skulle lyve på disse punktene når han likevel erkjente drapet. I tillegg var flere av de opplysninger han gav tvilsomme sammenholdt med åstedsfunnene, bl a opplysningene om at O hadde rødlig anorakk, at det var lagt gress over henne, at A skar seg i ansiktet, farven på skoene mv. Flere av de riktige opplysninger han fremkom med, gjaldt dessuten spørsmål der sannsynligheten for å svare rett var 50 %. Eksempelvis svarte han at det var glidelås i buksen. Heller ikke de opplysninger A ga om avdødes hode, armer, kne mv kan anses som riktige « treff ». Hans forklaring om åstedet endret seg fra avhør til avhør. Politiet unnlot å stille kontrollspørsmål når han endret forklaringene. De senere års erfaringer med falske tilståelser generelt og verdien av « opplysninger som bare gjerningsmannen kan kjenne til », er av betydning ved den helhetsvurdering som må foretas etter straffeprosessloven §392 annet ledd. Det vises i den forbindelse til artikkel av Gudjonsson/Keith som er fremlagt for lagmannsretten, hvor det bl a vises til et eksempel der en normalt intelligent person feilaktig tilsto en gruoppvekkende forbrytelse. I artikkelen understrekes risikoen for at informasjon ubevisst kommuniseres til den som avhøres. Ytterligere vises til Gulating lagmannsretts kjennelse av 30 april 2001 i Birgitte Tengs-saken. A var i en svært sårbar situasjon da han forklarte seg. Vedrørende de avhørsmetoder politiet benyttet under etterforskning av saken vises til Tore Sandbergs rapport. Det press politiet utøvet mot mistenkte/siktede i saken var sterkere enn det som fremkom under hovedforhandlingen. Slikt press er særlig betenkelig overfor en person som A. Flere av avhørsreferatene er for øvrig svært kortfattede sett i forhold til varigheten av avhørene. Det indikerer at det skjedde mye i avhørene som ikke fremgår av protokollene.

Videre anføres at lagmannens bruk av sædbeviset og resonnementet rundt « frivillig samleie med venn tidligere på dagen » viser en forutinntatt holdning og i realiteten er et brudd på fundamentale straffeprosessuelle prinsipper rundt uskyldspresumsjon, bevisbyrde og rimelig tvil, jf EMK artikkel 6 (2). Det er i den forbindelse vist til Den europeiske menneskerettsdomstols avgjørelse i saken Condron v. The United Kingdom ( EMD-1997-35718 ) og Telfner v. Austria ( EMD-1996-33501 ). Ytterligere er vist til Rt-1999-1569 . Dersom det forelå voldtekt, skulle A vært frifunnet ut fra prinsippet om rimelig tvil. Det ble ikke ført noen vitner om O s forhold til gutter i sin alminnelighet. Dette er nye beviser i gjenopptakelsessaken. Det antas at årsaken til at Høyesteretts kjæremålsutvalg aviste anken fra A, var at man anså det som en anke over bevisbedømmelsen.

Det foreligger en rekke politiforklaringer fra vitner som hadde hørt skrik i det aktuelle området natt til 5 september 1976. Flere av vitnene forklarte seg om skrik som klart skilte seg fra vanlig helge-skrål. Det er åpenbart at politiet høsten 1976 la stor vekt på disse forklaringene. Politiet arbeidet høsten 1976 ut fra en antakelse om at O hadde haiket. Det fremgår av presseklipp fra høsten 1976 at politiet søkte etter biler som var observert i området rundt det da antatte drapstidspunkt. Det vises i den forbindelse også til politiavhør av -- 21 september 1976, av -- 1 desember 1976 og -- 13 september 1976.

As opplysninger om sykkelstativet under rekonstruksjonen beviser intet. A kan ha vært på åstedet ved en annen anledning. Heller ikke kan man trekke noen konklusjoner av at bestyreren på As daværende bopel ikke hadde registrert at A var tilstede om kvelden 5 september 1976. Han registrerte heller ikke at A var fraværende natt til 5 september 1976, da A uomtvistelig var i Selbu.

Under rekonstruksjon i gymnastikksalen på politihuset forklarte A seg med hensyn til rekkefølgen av de ulike handlinger i strid med det åstedsgranskerne la til grunn. Det viser at han ikke har foretatt drapshandlingen. Det er i den forbindelse også vist til avvik mellom den handlingsrekke A beskrev og den rekkefølge professor Haugen anser sannsynlig.

Det er et moment ved vurderingen at skyldspørsmålet, i samsvar med datidens lovgivning, kun er prøvet en gang.

B-saken.

Det foreligger flere nye bevis i saken.

Vitnene S (tidligere --) og T ble ikke ført under hovedforhandlingen i lagmannsretten. Deres forklaringer er således nye bevis i forhold til straffeprosessloven §391 nr 3. Det må på grunnlag av forklaringene fra vitnene --, --, -- og U legges til grunn at drapet på B skjedde nokså nøyaktig kl 0240 natt til 2 oktober 1977. S opplyste i sin første forklaring at hun og T var ved åstedet på dette tidpunktet. S hørte en kvinnestemme, et skrik som ikke lød skremt i skråningen ned fra stien som ledet til Stavnebroen. T sa i sin første forklaring at også han hørte et kvinneskrik « omtrent som når noen blir kilet » , og at han deretter hørte prat som lød som om det var en mann og kvinne som pratet sammen. Heller ikke han fikk inntrykk av at situasjonen var alvorlig. Ekteparet S/T forklarte seg allerede 5 oktober 1977, og må på det tidspunkt antas å ha husket episoden godt. Det de hørte kan tyde på at B befant seg frivillig på åstedet. Ekteparet S/Ts forklaringer er samlet sett egnet til frifinnelse. Vedrørende betydningen av disse vitnene er forøvrig vist til Tore Sandbergs bevisanalyse av 29 februar 2000 side 40-76.

Vitnet V forklarte seg ikke for Frostating lagmannsrett. Hans forklaring må anses som et nytt bevis. V forklarte seg for politiet 6 oktober 1977. Forklaringen ble i politidokumentene plassert som 0-dokument. V forklarte at han tirsdag 4 oktober 1977 hadde sett en mann på stien ved Stavnebroen. Mannen stod og støttet seg til rekkverket og han kastet opp. Mannen hadde lys stemme og snakket trønderdialekt. I egenrapport fra daværende politibetjent Rolf R Schrøen av 10 oktober 1977 er opplyst at V hadde identifisert A som den mann han hadde sett ved Stavnebroen. V ble avhørt av Tore Sandberg 21 august 2000. Han benektet da å ha gjenkjent A. Det fremgår av Adresseavisa 24 mai 1978 at Schrøen, som vitne i Frostating lagmannsrett, forklarte at V hadde foretatt en sikker identifikasjon av A. For lagmannsretten fremstod det, på grunnlag av Schrøens forklaring, som om politiet hadde hatt god grunn til å gå til pågripelse av A. Dette var et av de få momenter i tillegg til tilståelsen, som talte mot ham. Dette viser seg nå ikke å være riktig. Det er åpenbart at den mannen V så, ikke var A. Den personkonfrontasjon som fant sted, strider mot dagjeldende og någjeldende regler. I Schrøens rapport av 10 oktober 1977 er vist til funn på As hybel som grunnlag for pågripelsen. Det ble imidlertid ikke funnet noe ved ransaking av hybelen som knyttet A til B-saken.

Det er en ny opplysning at A skal ha tilstått drapet på O i samtale med politibetjent Aarthun 9 oktober 1977. Først 3 november 1980 ble denne tilståelsen nedfelt i egenrapport utarbeidet av Aarthun. Det fremstår som høyst irregulært at intet ble nedtegnet tidligere. Dette viser at man ikke kan stole på at alt som fremkom i As forklaringer også fremgår av avhørsprotokollene. Det er intet som tyder på at Frostating lagmannsrett var kjent med at A allerede 9 oktober 1977 skulle ha tilstått drapet på O. Hadde dette vært kjent den gang, ville det vært egnet til å lede til frifinnelse.

Det ble brukt som et indisium mot A at han hadde blottet seg flere ganger tidligere i det aktuelle området. Det fremkom imidlertid ikke under hovedforhandlingen at andre personer med langt mer interessante modi enn blotting opererte i det samme området. Opplysningene om slike må anses som nye bevis i saken. Disse opplysningene, som isolert sett ikke er egnet til frifinnelse, har betydning ved en helhetsvurdering, og innebærer at blotterbeviset har mindre vekt enn lagt til grunn under hovedforhandlingen. Det er vist til anmeldelse fra H av 30 september 1977, anmeldelse fra W av 28 oktober 1977, rapport av 18 september 1976 vedrørende to kvinner som ble antastet ved Stavnebroen og anmeldelse fra AA av 8 oktober 1974. Det er videre vist til Sandbergs rapport av 16 mars 2001 side 76-86. I de fleste av de sakene som omtales i rapporten, kan A utelukkes som gjerningsmann. Av særlig interesse er overfallet på W fire dager før drapet på B og voldtektsforsøket mot AA snaue to år før drapet på O.

De nye bevis tilfredstiller vilkåret i straffeprosessloven §391 nr 3. De skaper slik tvil vedrørende riktigheten av As tilståelse, at han ville blitt frifunnet.

Bestemmelsen i straffeprosessloven §392 annet ledd er en sikkerhetsventil. For gjenopptakelse etter denne bestemmelse kreves det i B-saken at særlige forhold gjør det meget tvilsomt at dommen er riktig. Ved vurderingen må det tas hensyn også til de nye bevisene i saken. Det må videre tas hensyn til sammenhengen med O-saken. Selv om det er mer å sette fingeren på i O-saken enn i B-saken, ville det være unaturlig å behandle sakene forskjellig.

Dersom man leser As forklaringer vedrørende drapet på B i sammenheng, ser man at forklaringene vingler; det er mye frem og tilbake og det er en utvikling i forklaringene. Denne vinglingen var også tema under hovedforhandlingen. As forklaringer stemmer på flere punkter med åstedsfunnene. A var imidlertid kjent i området. Han har dessuten god hukommelse. Det er også mye som ikke stemmer. Særlig vises til at han flyttet åstedet tre ganger. Han anga først åstedet til Stavnebroen og deretter til like ved enden av broen. Ingen av disse stedene var riktige. Sistnevnte angivelse stemmer imidlertid med oversiktsbilder gjengitt i pressen, jf Adresseavisen av 7 og 8 oktober 1977. Det er i denne forbindelse også vist til Tore Sandbergs rapport av 16 mars 2001 side 58-70. Videre er vist til rekonstruksjoner foretatt 25 oktober 1977 og 20 april 1978. Det knytter seg flere spørsmål til det gjerde som befant seg nedenfor skråningen. A opplyste ikke om wirene på gjerdet. Disse måtte han ha sett om han hadde vært nede i det aktuelle området, og om han hadde dratt B gjennom eller over gjerdet. Det fremstår som usannsynlig at B kan ha sklidd under den nederste wiren, som befant seg 16 cm over bakken. A forklarte ved flere anledninger at han angrep B bakfra. Senere forklarte han, at han hadde angrepet forfra. Opplysningene om at hun var « litt tykk » og at hun ikke hadde veske var uriktige. Utviklingen i As forklaringer lar seg forklare med ubevisst kommunikasjon fra politiet i avhørssituasjonen, jf det som i den forbindelse er anført i O-saken. Det er også mulig at han har fått opplysninger fra avisene.

A må på grunn av sitt handikap, sin problemfylte bakgrunn og isolerte plass i samfunnet, anses som spesielt mottakelig for den type press han ble utsatt for i avhørene, jf døvepsykiater Anne Regine Førelands vurderinger. Det ble gjennomført hyppige og langvarige avhør. Tolken, Lyder Sørforsli, har erkjent å ha slått i bordet samtidig som han ba A forklare seg sannferdig. I tillegg vet man at A har problemer med abstrakte begreper, og at det lett kan oppstå misforståelser i kommunikasjon med ham. I tillegg viser det forhold at det hverken av avhørsprotokoll eller på annen måte (før 9 november 1980) fremgikk at politibetjent Aarthun mente at A 9 oktober 1977 erkjente drapet på O overfor ham, at man ikke kan stole på at alle opplysninger som fremkom i avhørene fremgår av protokollene.

Vedrørende betydningen av at skyldspørsmålet kun er prøvd en gang, vises til det som er anført i O-saken.

Vilkåret for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd er oppfylt.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Frostating lagmannsretts dom av 17. desember 1981 gjenopptas.

2. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978, tiltalens post I og II gjenopptas.

Påtalemyndigheten har i skriftlige og muntlige innlegg for i hovedsak anført:

Vilkåret for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 3 er at det «opplyses om en ny omstendighet eller fremskaffes et nytt bevis som synes egnet til frifinnelse». Det kreves en rimelig mulighet, men ikke sannsynlighetsovervekt, for at de nye opplysningene ville ledet til frifinnelse. Straffeprosessloven §392 annet ledd åpner for gjenopptakelse «når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny» . Bestemmelsen hadde før 11 juni 1993 ordlyden «meget tvilsomt» . Lovendringen får anvendelse ved avgjørelser som er blitt rettskraftige etter 1 januar 1980. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil i de helt ekstraordinære tilfeller, og det er lovgivers mening at den skal brukes med stor varsomhet, jf Ot.prp.nr.78 (1992-1993) s 93. Det er forøvrig vist til Bjerke, Keiserud «Straffeprosessloven. Kommentarutgave» 3 utg s 1229 flg, Rt-1992-1683 , Rt-1994-426 , Rt-1995-165 , Rt-1997-1165, Rt-1997-1186 , Rt-1998-289 , Rt-2000-1285 , Rt-2000-2142 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28 november 2001 i sak HR-2000-01148 , Torgersen.

Begge sakene ble grundig behandlet i Frostating lagmannsrett. Hovedforhandlingene, med umiddelbar bevisførsel og kontradiktorisk behandling, ga et bedre grunnlag for å vurdere skyldspørsmålet enn det Hålogaland lagmannsrett har i gjenopptakelsessaken. Skyldspørsmålet ble avgjort av lagretter. Kjennelsene er ikke begrunnet. Man vet derfor ikke hva lagrettene bygde avgjørelsene på.

Begge drapssakene ble etterforsket på seriøs måte, i samsvar med den tids rutiner. Etterforskerne var kompetente polititjenestemenn. De beskyldninger som i første rekke Tore Sandberg har fremsatt mot etterforskningene, er imøtegått i de forklaringer som etterforskerne har avgitt i anledning gjenopptakelsessakene.

Sandberg bygger sine analyser på fragmenter av bevismaterialet, og baserer seg for øvrig på en rekke spekulasjoner.

As egne forklaringer stod, og står sentralt i begge sakene. A er normalt intellektuelt utrustet, jf de rettspsykiatriske erklæringer og pensjonert politibetjent Sørforslis politiforklaring av 18 mai 2000. A har en hørselsdefekt og taleforstyrrelse. Det var likevel mulig å kommunisere med ham. Det ble benyttet døvetolk ved alle formelle avhør. Det er ikke holdepunkt for å anta at det forelå avgjørende misforståelser om ords/begrepers meningsinnhold. Det er vedrørende disse spørsmål vist til forklaringer avgitt i anledning gjenopptakelsessaken av de pensjonerte polititjenestemenn Hjertås, Sørforsli, Solberg og Klegseth. Forklaringen fra Sørforsli må tillegges særlig vekt. Videre er vist til rettspsykiatrisk erklæring av 5 mai 1981 fra ass overlege Husebø og politilege Hornemann, samt tidligere statsadvokat Jakhellns notater fra hovedforhandlingen i O-saken. Det er ikke unaturlig at A, som fengslet og mistenkt, opplevde seg utsatt for mas fra politiets side. Det er likevel ikke grunnlag for å hevde at forklaringene er skapt av politiet under avhørene ved press eller opplæring, jf i den forbindelse forklaringene fra de pensjonerte polititjenestemenn Hjertås og Sørforsli. Enkelte detaljer i As forklaringer stemmer ikke med funn/ikke funn på åstedene, og i en del tilfeller endret han forklaring. Det er imidlertid ikke uvanlig at det er huller i en siktets forklaringer. Det kan skyldes nedsatt bevisshet på grunn av alkoholpåvirkning, sinne eller opphisselse. A har i forbindelse med B-saken flere ganger forklart at det « vrimlet » i hodet hans. I O-saken gikk det dessuten svært lang tid før han forklarte seg. Det er både tidligere og i anledning gjenopptakelsessaken reist spørsmål ved om A fikkopplysninger fra etterforskere eller media som han i sin tur benyttet i forklaringene. Presseklipp gir klare indikasjoner om at Frostating lagmannsrett i begge sakene vurderte denne problemstillingen. Det er ingen holdepunkter for å anta at A ikke forstod hva som foregikk under etterforskning av sakene, under hovedforhandlingene, eller da han forklarte seg til de rettspsykiatrisk sakkyndige. A hadde tidligere erfaring med politiavhør og behandling av straffesaker i retten, jf Kristiansand byretts dom av 5 juni 1973 hvorved han ble dømt til fengsel og sikring. Under O-saken hadde han dessuten erfaringene fra B-saken å falle tilbake på.

As fysiske handikap ble viet stor oppmerksomhet under etterforskning av sakene, og var kjent for Frostating lagmannsrett. De knuter som var knyttet rundt halsen på O var tema under hovedforhandlingen. Knutene var enkle, og ga i seg selv en antydning om at de var knyttet av en person med et handikap.Vedrørende As mulighet for å knytte knuter, vises til pensjonert polititjenestemann Reitans forklaring i politiavhør 24 mai 2000. Spesialist i fysikalsk medisin I. H. Kleive forklarte seg i begge straffesakene, og bekreftet at A var i stand til å utføre drapshandlingene. Det vises forøvrig til rekonstruksjoner både i B-saken og O-saken og til kommentarer fra politietterforskere og behandlingspersonell vedrørende As bruk av venstre hånd. Den måten drapene på B og O ble utført på, er forenlig med at drapene er begått av en person med en defekt arm. En person uten et slikt fysisk handikap ville sannsynligvis brukt hendene til å kvele med, og ville ikke hatt behov for å benytte spesielle knuter, snor og klesplagg.

O-saken.

Fredag 7 oktober 1977 ble A pågrepet mistenkt for blotting. Søndag 9 oktober 1977 vedgikk han overfor politibetjent Aarthun å ha tatt livet av B. Samtidig skrev han navnet til O på en serviett, noe som ble tolket slik at han hadde hatt noe med hennes død å gjøre. Grunnen til at Aarthun først flere år senere skrev rapport om saken er ikke kjent. Årsaken til at det ble besluttet å la O-saken ligge, er likeledes ukjent. I april 1978 var A i praksis sjekket ut av O-saken på grunnlag av de bevis som da forelå.

A ble 14 oktober 1980 foreholdt at han var mistenkt for drapet på O. Den 22 oktober 1980, etter at han hadde forklart seg daglig, sa han at han ville snakke sant. Han ga deretter en detaljert forklaring om drapet på O. Samme dag ble det avholdt rekonstruksjon. Under rekonstruksjonen forklarte A seg detaljert om drapet. Han anga stedet hvor drapet/voldtektforsøket skjedde til å være 2 - 3 meter fra bygningen til Trondheim Elektromotor. I forklaring 23 oktober 1980 endret han gjerningsstedet til ca 30 - 40 meter fra bygningen. Dette fastholdt han i senere forklaringer. I en rekke avhør i tidsrommet 22 oktober til 13 november 1980 forklarte A seg om sin befatning med drapet. Han deltok i ny rekonstruksjon 31 oktober 1980 i politiets gymnastikksal. Under rekonstruksjonen viste han hvordan han tok livet av O. Rekonstruksjonene ble ifølge avisreferatene grundig behandlet under hovedforhandlingen. Politiets åstedsrapport ble utarbeidet, før A forklarte seg om saken. Man fant senere at As forklaringer i stor grad samsvarte med åstedsfunnene. A tilsto også drapet i lagmannsretten. Etter 22 oktober 1980 har A hele tiden fastholdt at han har drept O. Dog bemerkes at han i samtale med de rettspsykiatrisk sakkyndige Husebø og Hornemann først benektet å ha drept O, men at han deretter ga en detaljert beskrivelse av drapshandlingen. As forklaringer overfor politiet, de psykiatrisk sakkyndige og lagmannsretten er så konkrete og detaljerte at det han forklarer seg om må være selvopplevet. I forklaringene fremkom han med en rekke originalutsagn, dvs:

• opplysninger som bare gjerningsmannen kan kjenne til og som knytter ham til åstedet

• uttalelser som tyder på selvstendig refleksjon og fri sammenhengende forklaring

Aktor, daværende statsadvokat Jakhelln, pekte i sin prosedyre på ti originalutsagn, som A fremkom med i forklaringene, herunder at:

• det var et erme rundt halsen

• det var en knute på ermet

• det var en knebel i munnen

• knebelen var et erme

• knebelen var stappet inn i munnen

• liket lå på ryggen

• det ene benet var bøyd i kneet og sto noe opp

Politiet har gjennomgått avisartikler fra før hovedforhandlingen i lagmannsretten, men har ikke funnet ovennevnte forhold omtalt eller opplyst. I tillegg til de originalutsagn statsadvokat Jakhelln pekte på, mener påtalemyndigheten at opplysningen om at O lå med hodet litt mot høyre er et originalutsagn. Videre er vist til at A, under rekonstruksjon på åstedet, korrekt forklarte at et sykkelstativ som da sto ved Trondheim Elektromotors bygning, ikke befant seg der i september 1976. Sykkelstativet ble først plassert der i 1980.

Med unntak at de forklaringer A har avgitt i anledning gjenopptakelsessaken, er alt vurdert av den dømmende rett. As forklaringer i anledning gjenopptakelsessaken er ikke nye bevis i forhold til straffeprosessloven §391 nr 3.

Drapstidspunktet .

Politet la lenge til grunn at drapet skjedde natt til 5 september 1976. Hvis dette tidspunkt legges til grunn har A sikkert alibi. Drapstidspunktet ble under etterforskningen endret til natt til mandag 6 september 1976. Ved endring av tidspunktet la politiet formentlig betydelig vekt på As forklaring.

Søndag 5 september 1976 ca kl 1400 - 1600 ble A observert ved drapsstedet av vitnene BB og CC. CC mente også å ha observert A i samme område mandag 8 september 1976. Bestyreren på Frelsesarmeens herberge i Hvedingveita 1 opplyste i politiavhør, at A ifølge beleggslisten var fraværende søndag 5 september 1976 kl 2300. Vedrørende drapstidspunktet er vist til politiets innstilling. Videre er vist til at O, ifølge de forklaringer som er avgitt av DD, EE og FF i anledning gjenopptakelsessaken var iført raggsokker og seilerstøvler under vorspielet 4 september 1976. Hun hadde bomullssokker og joggesko på seg/ved seg da hun ble funnet. Det ble funnet raggsokker og seilerstøvler på hybelen, jf forklaringen fra pensjonert polititjenestemann Reitan. Vitnet R har på den annen side i forklart at O hadde på seg joggesko da de kjørte sammen med buss i retning av Trondheim sentrum 4 september ca kl 1830. O var da underveis til vorspielet. Forklaringene fra vitnene GG og HH støtter opp under at drapet skjedde senere enn opprinnelig antatt. GG observerte en « fargeplett » på åsstedet fra mandag 6 september 1976 og de påfølgende dager. Han tror ikke at fargepletten var der søndag 5 september 1976. Fargepletten var formentlig Os orange regnjakke. Vitnet HH observerte endret atferd hos sin hund under lufting ved åstedet 6 september 1976 i forhold til 5 september.

Ingen av de øvrige hybelboere i Anders Tverreggens vei, R og JJ, så eller hørte O på hybelen søndag 5 september 1976. R var ikke til stede natt til søndag. Hun ankom hybelen ca kl 1300 søndag og oppholdt seg der til ca kl 1900. JJ var til stede natt til søndag, men dro på jobb tidlig søndag morgen, og kom hjem ca kl 1500 - 1600. R og JJ var således til stede samtidig noen timer søndag mellom kl 1500/1600 - 1900 søndag ettermiddag, men uten at de registrerte hverandre. R og O hadde hybler vegg i vegg, mens JJ hadde et kjøkken mellom seg og R/O. Rs og JJs forklaringer utelukker ikke at O var på hybelen søndag 5 september 1976.

Det kan synes underlig at ingen har sett O etter at hun skiltes fra KK ved Lerkendal natt til 5 september 1976. Man vet ikke om hun møtte opp til kinoavtalen med KK søndag. KK møtte ikke opp. Man vet heller ikke hvorfor hun befant seg ved drapsstedet natt til mandag 6 september 1976. Disse spørsmålene ble såvidt påtalemyndigheten forstår grundig behandlet i lagmannsretten.

Påtalemyndigheten er enig i at ekstraktet fra Os dagbok er et nytt bevis. Ekstraktet viser imidlertid at O ikke førte dagbok hver dag, og er følgelig ikke egnet til å kaste lys over spørsmålet om drapstidspunkt. Det er da heller ikke egnet til å lede til frifinnelse.

Opplysningen om at O hadde seilerstøvler på seg om kvelden 4 september 1976 er ny. De øvrige opplysninger forelå da Frostating lagmannsrett behandlet saken.

Voldtekt, sædfunn mv.

Påtalemyndigheten er enig i at O sannsynligvis ble voldtatt. De medisinsk sakkyndiges konklusjon var klar på dette punkt. Professor dr med Olav A. Haugens uttalelser i anledning gjenopptakelsessaken, herunder uttalelse til Tore Sandberg av 24 mai 2000, er ikke nye bevis. Hans uttalelser, som må ses på bakgrunn av de premisser som er lagt til grunn i spørsmålsskriftet fra Sandberg, er i samsvar med de uttalelser som ble avgitt i obduksjonsrapporten. Overlege Svarstads erklæring av 13 mars 2001 er også klar når det gjelder spørsmålet om voldtekt. Det er ingen nyanseforskjeller mellom overlege Svarstads uttalelse og konklusjonen i obduksjonsrapporten. Det foreligger da intet nytt bevis. Uttalelsen fra overlege Svarstad er uansett ikke egnet til å føre til frifinnelse.

Det ble påvist sæd i vaginalsekretet fra avdøde, jf rapport av 16 februar 1976 fra Rettsmedisinsk institutt. Blodsubstansen i sekretet var av type A. Det er overveiende sannsynlig at substansen må stamme fra en person av blodtype A-utskiller. O hadde blodtype 0. A har blodtype 0, eller han er ikke utskiller av ukjent blodtype. Rettsmedisinsk institutt har i uttalelse av 24 oktober 1977 uttalt at blodtypebestemmelse av biologisk materiale som har vært utsatt for bakteriell påvirkning kan få feilaktige typeresultater av to grunner:

• ved at forurensende bakterier inneholder blodtypesubstans

• ved at bakterier bevirker nedbryting (ødeleggelse) av tilstedeværende blodsubstans.

I uttalelsen konkluderes som følger:

« I «O-saken» er det påvist substans av blodype A i vaginalsekretet. Det er derfor mest sannsynlig at den påviste sed stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent.»

Det kan således ikke utelukkes at sæden som ble funnet i O s vagina stammer fra A. Dette spørsmålet ble ifølge pressen behandlet grundig i lagmannsretten. Av rettsboken fremgår at overlege Knut H. Halvorsen fra Blodtypelaboratoriet ved Haukeland sykehus var oppnevnt som sakkyndig ved siden av prosektor Halldis Lie når det gjaldt problemstillingen. Halvorsen skrev ingen rapport i anledning saken. Dr med Niels Morling slutter seg i erklæring av 3 mars 2001 til prosektor Lies konklusjoner. Han uttaler i erklæringen at man ikke kan utelukke at sæden stammer fra A. Det er tvilsomt hvorvidt erklæringen fra dr med Morling kan anses som et nytt bevis. Den er imidlertid uansett ikke egnet til å føre til frifinnelse.

Skrikvitner mv.

I begjæringen om gjenopptakelse anføres at 25 vitneforklaringer sannsynliggjør at det på strekningen Klæbuveien v/ Lerkendal stadion til drapsstedet, en strekning på flere kilometer, skjedde en alvorlig forbrytelse natt til søndag 5 september 1976 etter ca kl 0200 - 0215. Flere av de skrik vitnene har hørt, skal være nødskrik fra en kvinne. I begjæringen tolkes dette sammen med andre opplysninger slik at drapet skjedde natt til 5 september 1976. Påtalemyndighen legger imidlertid til grunn at drapet skjedde natt til søndag 6 september 1976, hvilket vil si at de nevnte skrik ikke har noen bevismessig betydning. Skrikene kan uansett forklares med at det var lørdagsnatt med mye folk ute. Skrik, rop og annen støy er vanlig en slik natt. Mange av observasjonene er forøvrig gjort langt unna åstedet. Det foreligger også forklaringer fra vitner som mener å ha observert « mistenkelige biler » i det aktuelle området. Observasjonen knytter seg til natt til 5 september 1976. Opplysningene om skrik og biler i området var viktige i en fase av etterforskningen, men har ingen vekt i gjenopptakelsessaken.

Andre mulige gjerningsmenn.

Politiet hadde under etterforskningen andre personer mistenkt/siktet for drapet av O. Det er i dag intet holdepunkt for å hevde at disse hadde noen befatning med drapssaken, og de ble forholdsvis tidlig sjekket ut av saken. Tre personer har i samtaler med Sandberg i 1999 og 2000, kommet med alvorlige beskyldninger mot politiet vedrørende de avhørsmetoder som ble benyttet i O-saken. Det er påfallende at disse opplysningen først kom frem etter at Tore Sandberg i en pressekonferanse detaljert redegjorde for gjenopptakelsessaken, og ved at de tre nevnte personer selv meldte seg for Sandberg. To av personene har overfor Sandberg bekreftet at de i 1976 var kriminelt belastet.

Øvrige forhold.

Professor Haugens uttalelser i anledning gjenopptakelsessaken, hvoretter jernet på bygningens betongutspring kunne « fremkalle et « avtrykk » og blødning i tilstøtende bløtvev uten at det oppsto et egentlig knusningssår og at jernet nødvendigvis behøvde å penetrere huden » er intet nytt bevis. .

LL har som vitne i gjenopptakelsessaken, forklart at A overfor henne, har erkjent å ha tatt livet av O.

Hovedforhandlingen.

Døvepsykiater Førelands forklaring vedrørende rettsforhandlingene i Frostating lagmannsrett, herunder hennes kritiske merknader til lagmannens administrasjon i straffesaken vedrørende drapet på O er ikke et nytt bevis. Det er ikke uvanlig at en tiltalt i sak med lagrette føler seg overkjørt. Det kan av rettsboken ikke ses at det fra noe hold, heller ikke fra forsvarer eller døvetolkene, er nevnt noe om at forhandlingene gikk for fort for A. De kritiske synspunkter døvepsykiater Føreland ga uttrykk for til Tore Sandberg ble forøvrig nyansert i den politiforklaring hun avga 13 juni 2000.

Lagmannens uttalelse i rettsbelæringen om et mulig frivillig samleie med en gammelkjæreste har karakter av spekulasjon. Når det forøvrig gjelder hovedforhandlingen og lagmannens rettsbelæring vises til aktors, daværende statsadvokat Olaf Jakhellns skriv til Riksadvokaten av 11 januar 1982 hvori han ga uttrykk for den oppfatning at lagmannens gjennomgang av saken og dens beviseligheter ble foretatt på en avbalansert måte. De forhold som forsvareren, advokat Olav Hestnes reagerte på ble behandlet i støtteskriv til anke av 29 desember 1981. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant ikke grunn til å henvise anken.

B-saken.

For gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd kreves at det er meget tvilsomt at dommen er riktig, jf straffeprosessloven §392 annet ledd, slik den lød før 11 juni 1993.

A ga en rekke forklaringet til politiet under etterforskningen, i forbindelse med hovedforhandlingen, den rettslige forundersøkelsen, fengslingsmøter og i samtaler med de psykiatrisk sakkyndige. Søndag 9 oktober 1977 - i en pause i et politiavhør og uten døvetolk til stede - vedgikk A overfor politibetjent Aarthun å ha drept B . Ved samme anledning ble Os navn skrevet på en serviett. Senere samme dag gjentok A erkjennelsen. Den 11 oktober 1977 forklarte A seg forholdsvis detaljert om drapet på B. Han uttalte at det hele var en drøm. I den forbindelse vises til rettspsykiatrisk erklæring av 7 mars 1978. I et stort antall politiforklaringer avgitt i tiden 10 oktober 1977 til 7 februar 1978, og i særlig grad i politiforklaringer 16 og 17 oktober 1977 forklarte A seg detaljert om drapet på B og omstendighetene rundt dette. Under rekonstruksjon 24 oktober 1977 opprettholdt han erkjennelsen, og forklarte seg på ny detaljert om drapet. Den 4 november 1977 utdypet han sin forklaring rettslig. Overfor de psykiatrisk sakkyndige - Hornemann og Hegrenes - forklarte A seg forholdsvis detaljert om drapet og voldtekten, jf dok 08. A trakk ved noen anledninger tilbake sine forklaringer, bl a i Trondheim forhørsrett 17 oktober 1977 og under den rettslige forundersøkelsen 7 februar 1978. Under hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett ga han, i følge avisreferater, en detaljert forklaring om drapet mv. As forklaringer til politiet, retten og de sakkyndige er i sum konkrete og detaljerte, og underbygges i rimelig grad av de funn som er gjort på gjerningsstedet og de øvrige beviser, særlig pensjonert polititjenestemann Klegseths forklaring. Forklaringene inneholder en rekke originalutsagn, herunder at:

• han kastet buksen og trusen i elva

• det var glidelås i buksen

• det var belte i buksen

• det var flaggstenger ved åstedet

• han dunket hodet mot rekkverket

• det var sand på/hun var skitten på kroppen

Dette er opplysninger som A ikke kan ha fått gjennom media. I tillegg inneholder forklaringene en rekke eksempler på selvstendig refleksjon og eksempler på at A er bevisst; han fulgte med og rettet opp det som ble protokollert dersom han var uenig, jf f eks dok VI 33. De forhold A forklarte seg om, bærer preg av å være selvopplevet.

Påtalemyndigheten er enig med A i at drapet må ha skjedd rundt kl 0240 natt til 2 oktober 1977. Derimot er man uenig i at A har alibi for drapstidspunktet. Spørsmålet ble grundig behandlet under etterforskningen og hovedforhandlingen. Det vises til politiets innstilling side 2-6 som tiltredes i det vesentlige. Det foreligger ingen nye bevis vedrørende dette spørsmålet. A har selv opplyst at han forlot selskapet hybelhuset i --svingen ca kl 0030 drapsnatten. Han har videre opplyst at vitnet N, som i politiforklaring har fortalt at han forlot selskapet rundt kl 0200, må ha tatt feil. Det er ikke kjent hva N forklarte for lagmannsretten. Under den rettslige forundersøkelsen 6 februar 1978 forklarte hun imidlertid at « Det er usikkert for vitnet når A forlot dagligstuen men hun tror det skjedde mens hun ryddet opp » . Det kan ikke trekkes avgjørende konklusjoner om tidspunkter av Ns forklaring. De øvrige vitners forklaringer underbygger ikke den oppfatning at A befant seg på hybelbygget så sent som kl 0200.

I gjenopptakelsesbegjæringen konkluderes det på grunnlag av en rekke usikre forutsetninger, forutsetninger basert på en rekke upresise tidsangivelser fra vitner, med at forklaringene fra vitnene U, S og T er uforenlige med det hendelsesforløp som Frostating lagmannsrett bygget på i straffutmålingspremissene. Påtalemyndigheten er uenig i denne konklusjonen. Det er ikke sikkert at de vitner som i gjenopptakelsesbegjæringen antas å ha sett B, faktisk så henne. Det er store muligheter for at det skrik U hørte kom fra B. Sikkert er det likevel ikke. Forholdene ved Stavne bru er slik at lyden bærer langt. Dersom det var B som U hørte, er det overveiende sannsynlig at skriket kom etter at B var skjøvet utenfor skråningen, og etter at A hadde gått via stien til bueskytterbanen og det sted B lå. Vitnet T forklarte i avhør 7 juni 2000 at han ikke kan utelukke at stemmene han hørte kom fra den andre siden av elva. Ekteparet S/T forklarte seg ikke for Frostating lagmannsrett. I følge rettsboken var de stevnet, men ble frafalt av aktor og forsvarer. Deres forklaringer er følgelig nye bevis. Forklaringene er imidlertid ikke egnet til å føre til frifinnelse.

Uttalelsen fra professor dr med Haugen av 24 mai 2000 inneholder nye sakkyndige vurderinger. Etter påtalemyndighetens oppfatning inneholder uttalelsen likevel ikke nye bevis. Uttalelsen må forøvrig ses på bakgrunn av de forutsetninger som Tore Sandberg la inn i de spørsmål som ble stilt til Haugen. Det vises til Haugens uttalelse side 5 hvoretter manglende påvisning av sædceller i vagina på grunn av tidsforløpet hverken kan avkrefte eller bekrefte at det har skjedd sædavgang i vagina.

Det er betydelige likheter mellom drapene på B og O, bl a mht drapsmåte. A har gjennom tidligere straffbare handlinger og ved sin adferd forøvrig vist en sterk seksuell fokusering. Det vises også til vitneforklaring fra Elin Bech Øverland av 13 juni 2000 som ikke har vært kjent for politiet tidligere.

Vilkårene for gjenopptakelse er ikke tilstede. Det er ikke fremkommet nye bevis egnet til å føre til frifinnelse i noen av sakene. Det er heller ikke fremkommet bevis eller omstendigheter som gjør det tvilsomt eller meget tvilsomt om dommene er riktige.Vilkårene for gjenopptakelse foreligger hverken etter straffeprosessloven §391 nr 3 eller §392 annet ledd i noen av sakene. For begge sakers vedkommende legger påtalemyndigheten i sin vurdering størst vekt på As egne forklaringer om hendelsesforløpet. Han har avgitt til dels meget konkrete og detaljerte forklaringer til politiet, de psykiatrisk sakkyndige og domstolene. Det er etter påtalemyndighetens oppfatning ikke relevante nye bevis når det gjelder As forklaringer og omstendighetene rundt disse. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at bevisene i saken alt i alt tilsier at det bør skje en ny prøvelse av sakene for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett er skjedd.

Det er nedlagt slik påstand:

Begjæringene forkastes.

Lagmannsretten skal bemerke:

Gjenopptakelse til gunst for siktede etter straffeprosessloven §391 nr 3 kan kreves når det opplyses om en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse, avvisning eller til anvendelse av en mildere straffregel eller en vesentlig mildere rettsfølge. Selv om opplysningene har vært kjent tidligere for en part eller for partene, hindrer det ikke at de benyttes som grunnlag for gjenopptakelse, dersom de ikke er påberopt tidligere, jf Rt-1993-1085 . Omstendigheter eller bevis som tidligere er påberopt som grunnlag for bevisanke, herunder begjæring om fornyet behandling under det tidligere rettsmiddelsystem, antas imidlertid ikke å kunne benyttes som grunnlag for begjæring om gjenopptakelse, jf Rt-1991-1046 . Det vises forøvrig til Bjerke/Keiserud « Straffeprosessloven » s 1229 med videre henvisninger. Formuleringen « synes egnet til » innebærer at en rimelig mulighet er tilstrekkelig, jf Rt-2001-585 og Rt-2000-2142 . Vurderingstemaet er hvilken betydning de nye omstendigheter eller bevis ville hatt, dersom de hadde foreligget for retten da saken ble pådømt. De må således ses i sammenheng med de øvrige omstendigheter og bevis som forelå for den dømmende rett, jf Rt-2001-585 . Nye forklaringer fra domfelte eller vitner som har forklart seg for den dømmende rett, anses ikke som nye omstendigheter eller nye bevis som gir grunnlag for gjenopptakelse etter §391 nr. 3, jf Rt-2000-2142 og Rt-1998-1112 . Derimot vil nye sakkyndige erklæringer, selv om de ikke er basert på nytt materiale, kunne anses som nye bevis, jf Rt-1994-1149 . Vedrørende nye sakkyndige erklæringer vises videre til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28 november 2001 i sak 2000/1148 Torgersen-saken, hvor det uttales:

« Nye sakkyndige erklæringer kan imidlertid bli ansett som nye bevis, selv om de ikke er basert på nytt materiale, jf. blant annet Rt-1994-1149 . Nye undersøkelser av teknisk bevismateriale i saken, eksempelvis med grunnlag i nye metoder eller nye generelle innsikter, vil således kunne anses som nye bevis. »

Av straffeprosessloven §392 annet ledd (slik den lyder etter endring ved lov av 11 juni 1993 nr 80) følger at gjenopptakelse til gunst for siktede kan besluttes selv om vilkårene etter §§ 390 eller 391 ikke er oppfylt, dersom særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny. Før lovendringen var det et vilkår for gjenopptakelse etter denne bestemmelse, at særlige forhold gjør det « meget tvilsomt om dommen er riktig ». Vedrørende den nærmere forståelse av bestemmelsen vises til Bjerke/Keiserud » Straffeprosessloven « s 1233 hvor det bl a uttales:

«Bestemmelsen er ment som en ytterste sikkerhetsventil, og det var lovgivers forutsetning at adgangen skal brukes med med stor varsomhet, se bl.a. Innst.O.nr.37 (1980-1981) s. 39. Etter endringen i 1995 er det fortsatt meningen at vilkårene for gjenopptakelse skal være strenge, se Ot.prp.nr.78 (1992-1993) s. 63, se også Rt-1994-426 . Bestemmelsen forutsetter ikke som §391 nr. 3 at det foreligger nye omstendigheter eller bevis, slik at også en eller flere saksbehandlingsfeil kan benyttes som grunnlag, likeledes en ny vurdering av bevisene, som må angå skyldspørsmålet, ikke bare straffutmålingen, se Rt-1992-698 ( se s. 719-713). Om forholdet til en tidligere bevisanke, se kommentarer i avsnitt 6 til §391. Retten eller kommisjonen kan ved vurderingen se hen til arten og kvaliteten av de bevis eller den beviskjede som ligger til grunn for den angrepne dom, se Rt-1995-165 , og det må foretas en samlet vurdering, se Rt-1988-824 (se s. 840-849), se også Rt-1996-280 og Rt-1998-11(s . 19),..»

Videre vises til Rt-1999-554 hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg bl a uttalte:

« Straffeprosesslovkomiteens sentrale utsagn om praktiseringen av bestemmelsen er uttalelsen til slutt i det som er sitert fra motivene, nemlig at « Den foreslåtte sikkerhetsventil bør brukes med stor varsomhet. Dette har man i annet ledd søkt å gi uttrykk for ved å stille også det vilkår at « tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny ». Det samme understrekes i forarbeidene til lov 11 juni 1993 nr 80, da §392 annet ledd fikk samme innhold som Straffeprosesslovkomiteen i sin tid foreslo. I Ot.prp.nr.78 (1992-1993) side 62 annen spalte uttales det at gjenopptakelsesreglene fremdeles burde « praktiseres strengt ». Videre heter det på side 63 første spalte at « Selv om « meget » før « tvilsomt » tas ut av loven, vil vilkårene for gjenopptakelse etter §392 annet ledd fortsatt være strenge ». Jeg viser videre til at justiskomiteen i Innst.O.nr.137 (1992-1993) side 12-13 uttaler at « Komiteen er derfor, i likhet med departementet, av den oppfatning at det også etter den endring som nå foretas, bare i særlige tilfeller skal gis adgang til gjenopptakelse ».

Komiteen uttaler imidlertid deretter:

«Under henvisning til den meget restriktive praksis som har vært ført så langt, mener imidlertid komiteen at det er på sin plass med en viss oppmykning av adgangen til å kreve gjenopptakelse. Komiteen legger avgjørende vekt på at dersom det reises alvorlig tvil om en dom er korrekt, er det - først og fremst av hensyn til domfelte selv, men også av hensyn til rettssystemets troverdighet - riktig at det gis adgang til ny overprøving. En mistanke om at noen kan ha blitt uskyldig dømt, er en så alvorlig belastning for tilliten til rettssystemet at det også fra rettsvesenets side kan være ønskelig å få en ny prøving av en sak.».

Ved den vurdering som foretas i anledning gjenopptakelsessaken, er det av betydning at skyldspørsmålet er avgjort av den dømmende rett på grunnlag av umiddelbar bevisførsel. Det vises i den forbindelse til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28 november 2001 i sak 2000/1148 Torgersen-saken, hvor det uttales:

Ved avgjørelsen av krav om gjenopptakelse etter §391 nr 3 og §392 annet ledd er det av vesentlig betydning at når den dømmende rett har funnet at det ikke er rimelig tvil om tiltaltes skyld, er det skjedd på grunnlag av umiddelbar bevisførsel. Bevisførselen ved krav om gjenopptakelse er derimot middelbar - eventuelt supplert med gransking og muntlige forhandlinger av begrenset karakter i forhold til forhandlingene for den dømmende rett. Bevisumiddelbarhet - at den dømmende rett selv skal høre tiltalte og vitnene - er et bærende prinsipp i straffeprosessen. Ved de forklaringer som avgis, og de tilføyelser, endringer og avklaringer som skjer gjennom eksaminasjon i retten, og ved det inntrykk som formidles gjennom den personlige opptreden i rettssalen, får den dømmende rett normalt et langt bedre grunnlag for å vurdere troverdigheten og holdbarheten av forklaringer enn man kan få ved lesing av dokumenter der forklaringene er nedtegnet.

De hensyn som i sin alminnelighet tilsier at gjenopptakelsesretten viser varsomhet i overprøvingen av en avgjørelse truffet etter umiddelbar bevisførsel, forsterkes med tiden. Nye forklaringer vil gjennomgående preges av at erindringen svekkes og forskyves over tid, eller forklaringer lar seg ikke gjenta. Tekniske bevis vil kunne reduseres i verdi eller gå tapt.

Av betydning er det også om den avgjørelse som søkes gjenopptatt, er begrunnet eller ikke. I saker med lagrette, der avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke er begrunnet, lar det seg normalt vanskelig gjøre å si noe sikkert om hvorledes de enkelte bevis i sin tid ble vurdert av lagretten. Lagretten må forutsettes å ha bygget på en samlet vurdering av det bevismateriale som ble presentert. Og det vil i sin alminnelighet kunne antas at enkelte bevis har spilt en mer fremtredende rolle enn andre. Men utover dette må den domstol som tar stilling til gjenopptakelsesspørsmålet, vise tilbakeholdenhet med å forutsette hvorledes lagretten har vektlagt enkelte bevis i forhold til andre. »

Det vises vedrørende disse spørsmål også til Rt-2000-2142 .

Det kan ikke til gunst for siktede legges vekt på at skyldspørsmålet er avgjort av lagrette, jf Rt-1999-554 og Rt-2001-585 .

Skyldspørsmålet ble i begge straffesakene avgjort av lagrette. Kjennelsene er ikke begrunnet. Det er derfor ikke mulig å fastslå hvordan de ulike bevis er vektlagt ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Imidlertid foreligger i begge saker et omfattende skriftlig materiale, herunder referat fra avhør av A, avhør av vitner, sakkyndige erklæringer, rapporter fra rekonstruksjoner mv. Dette materialet, sammenholdt med de opplysninger som fremkommer i rettsbøker, straffutmålingspremisser og, for straffesaken vedrørende drapet på O sitt vedkommende, aktors notater fra forhandlingene gir etter lagmannsrettens oppfatning et godt bilde av det som fremkom under hovedforhandlingene. Også de saksdokumenter som er tilkommet i anledning gjenopptakelsessaken, herunder avhør av vitner og i en viss utstrekning avisartikler, bidrar til å kaste lys over det som fremkom ved behandling av straffesakene i Frostating lagmannsrett.

Det forelå ikke i noen av sakene vitneforklaringer eller tekniske bevis som direkte knyttet A til drapshandlingene. A forklarte seg i begge hovedforhandlingene. Det må kunne legges til grunn at hans forklaring veide tungt ved lagrettens vurdering av skyldspørsmålet i begge saker. Både under etterforskning av drapene og senere under hovedforhandlingene i Frostating lagmannsrett innrømmet han i detaljerte forklaringer å ha tatt livet av B og O .

A har i politiavhør 30 mai 2000 opplyst at de forklaringer han ga under hovedforhandlingene i Frostating lagmannsrett, og før det til politiet, var uriktige og at han i politiavhør ble tilført kunnskap om bl a drapssted og drapsmåter som han deretter benyttet i sine forklaringer. Han har dessuten vist til at han forklarte seg under sterkt press. Disse anførslene er ikke nye. Det fremgår av sakens dokumenter at spørsmålet om As troverdighet stod sentralt under hovedforhandlingene. I særlig grad må det antas å ha vært tilfelle i straffesaken vedrørende drapet på O, hvor tekniske bevis fra åstedet, som omtalt under, talte mot at A var gjerningsmannen. Under hovedforhandlingen i straffesaken vedrørende drapet på O ble det dokumentert skriv fra A til forsvareren hvori A anførte at han var uskyldig dømt i B-saken, herunder at han hadde lært detaljer om drapet fra politiet. Tilsvarende anførsler fra As side er referert i sakkyndige erklæringer fra Anne Regine Føreland av 13 mai 1978 utarbeidet i anledning B-saken og 12 oktober 1981 utarbeidet i anledning O-saken. Føreland forklarte seg som sakkyndig i begge straffesakene.

En siktet kan i en avhørssituasjon, bevisst eller ubevisst, tilføres kunnskap om gjerningssted, gjerningsmåte eller andre omstendigheter vedrørende den straffbare handling, kunnskap som han igjen kan benytte i sine forklaringer, eventuelt benytte til å inkriminere seg selv. Det er imidlertid ingen holdepunkter for at politiet i de avhør som ble gjennomført under etterforskning av drapssakene, bevisst ga A faktiske opplysninger om drap, drapssted mv. Det kan likevel ikke helt utelukkes at politiet ved sin spørsmålsstilling, ga ham grunnlag for visse slutninger vedrørende faktiske omstendigheter. Gjennomgående er det imidlertid lagmannsrettens inntrykk etter å ha gjennomgått avhørsprotokollene at politiet var oppmerksom på problemstillingen, og søkte å unngå å tilføre A opplysninger av faktisk karakter.

I begjæringene om gjenopptakelse er det lagt stor vekt på As hørselskade, hans manglende språkforståelse og de vansker disse handikap skapte ved avhør av ham. A har vært betydelig hørselssvekket fra fødselen. I sakkyndig erklæring fra spesiallege Anne Regine Føreland (tidligere Hauge) av 13 mai 1978 vises til undersøkelse ved Haukeland sykehus tidlig på -60 tallet hvor man konkluderte med at A er døv på høyre øre, og at han har en hørselsrest på venstre øre. Som følge av hørselsskaden har han et mangelfullt utviklet språk. I sakkyndig erklæring fra overlege Per Hegrenæs og politilege Karl-Ewert Hornemann av 7 mars 1978 uttales:

«Det har vært foretatt to undersøkelser av observanden ved hjelp av tolk, nemlig den 2.10.77 og 20.1.78. Videre har en vært tilsagt flere ganger i fengselet. Under undersøkelsene har det ikke vært kommunikasjonsmessige vanskeligheter av betydning, han har oppfattet lett og gitt greie svar. Når det gjelder forståelsen av enkelte ord, kan det ha bydd på visse språkmessige vanskeligheter, men ved hjelp av tolk har det lyktes å klargjøre misforståelser av språkmessig art. Slike misforståelser har særlig gått på abstrakte begreper.»

Også i sakkyndig erklæring fra spesiallege Anne Regine Føreland av 13 mai 1978 pekes det på at A oppfatter enkelte abstrakte begreper dårlig. Spesielt pekes på begrepet « sannhet ». Av rapporten fremgår likevel at kommunikasjonen mellom Føreland og domfelte i det vesentlige gikk greit. I rettspsykiatrisk erklæring av 5 mai 1981 uttalte ass. overlege Børre Husebø og politilege Karl-Ewert Hornemann at domfelte « oppfatter lett vanlige spørsmål og gir raske svar, men abstrakte begreper forstår han ikke ». Spesiallege Anne Regine Føreland uttalte i rettspsykiatrisk erklæring av 10 oktober 1981:

«Han er lett å kommunisere med ved hjelp av tegnspråk og munnavlesning. Den intellektuelle utrustningen synes å være normal. Spesielt bør bemerkes at han har en meget god og detaljert hukommelse både for eldre og nyere ting. Han har vanskeligheter med å forstå endel abstrakte begreper, men dette er et problem som er vanlig nå man skal kommunisere med døve som ikke har fått språkopplæring i de første leveår. Han vil ofte legge et annet innhold i begrepene enn hørende gjør.»

Spesiallege Førelands vurdering av As intellektuelle utrustning er i samsvar med vurderinger foretatt av politiklinikksjef Erik Lunøe Nilsen og ass overlege Karsten Velle Nordal i rettspsykiatrisk erklæring til Kristiansand forhørsrett av 10 februar 1973, av ass overlege Børre Husebø og politilege Karl-Ewert Hornemann i rettspsykiatrisk erklæring av 5 mai 1981 og av overlege Per Hegrenæs og politilege Karl-Ewert Hornemann i rettspsykiatrisk erklæring av 7 mars 1978. Lagmannsretten kan ikke se at omstendigheter vedrørende As språkutvikling, herunder hans forståelse av abstrakte begreper, i seg selv er egnet til å rokke ved de forklaringene han har gitt i politiavhør eller for Frostating lagmannsrett under hovedforhandlingene i 1978 og 1981. Forklaringene gjaldt i det vesentlige konkrete forhold. At A var klar over bakgrunnen for forklaringene og betydningen av de konkrete forhold han forklarte seg om anses utvilsomt. I den forbindelse vises til spesiallege Førelands rettspsykiatriske erklæring av 13 mai 1978 s 7 hvor det uttales:

«Han angret tydelig veldig på at han tidligere hadde tilstått å ha drept B. Han var svært perserverende når det gjaldt utsagnet om at politiet var lure og hadde lært ham hva han skulle si. Han hadde god oversikt over den foreliggende situasjon, også hva han kunne forvente rent strafferettslig.»

Det vises forøvrig til at A ikke var uten erfaring med politi og domstoler, da han ble pågrepet høsten 1976. Han var tidligere domfelt ved Kristiansand byretts dom av 5 juni 1973. Da han i 1980 ble siktet for drapet på O, og senere stod for retten tiltalt i den saken, hadde han også erfaringene fra B-saken å bygge på.

Drapet på B.

I. Straffeprosessloven §391 nr 3.

a) Vitnene S (tidligere --) og T.

Vitnene S og T forklarte seg ikke under hovedforhandlingen. Deres forklaringer må da anses som nye bevis i forhold til straffeprosessloven §391 nr 3, jf Rt-1993-1085 .

A har anført at de forklaringer disse vitnene ga til politiet i 1977, og de opplysninger de senere har gitt i samtaler med Tore Sandberg, utelukker at drapet kan ha skjedd på den måte Frostating lagmannsrett la til grunn.

Forklaringene fra ekteparet S/T må ses i sammenheng med forklaringen til vitnet U (tidligere -). U forklarte seg til politiet 6 og 7 oktober 1977. Hun opplyste at hun natt til søndag 2 oktober 1977 syklet fra Studentersamfunnet i Trondheim, over Stavnebroen og videre til Byåsen. Da hun befant seg på stien vest for Stavnebroen, hørte hun et et « høyt skrik, nærmest et angstskrik, som kom fra et sted mellom elva og det stedet hvor vitnet befant seg » . Hun befant seg da omtrent på det sted hvor A, ifølge sin egen forklaring, skal ha angrepet B . U forklarte videre at hun ble stående å lytte i noen minutter, men ikke så meget som fem minutter. Hun hørte ikke mer, og syklet videre. Like etter møtte hun S og T som kom gående i motsatt retning. Hun fortalte paret hva hun hadde hørt. De tidsangivelser som U og ekteparet S/T har gitt, sammenholdt med de opplysninger som foreligger om når B forlot Studentersamfunnet, tilsier at U må ha passert Stavnebroen nokså nær opp til det tidspunkt da B ble drept. As egne forklaringer underbygger, dersom de legges til grunn, formodningen om sammenfall i tidspunkt. Det fremstår alt i alt som sannsynlig at det skrik U hørte, kom fra B. I så tilfelle må B ha befunnet seg på sletten nedenfor stien vest for Stavnebroen, eller ved bredden av Nidelven da hun skrek. Hadde hun befunnet seg på stien, kunne U vanskelig ha unngått å se henne. U forklarte seg for Frostating lagmannsrett. Det må antas at hun iallfall i hovedsak forklarte seg overenstemmende med sine politiforklaringer. Lagretten anså åpenbart ikke at Us forklaring, sett i sammenheng med forklaringene fra de medisinsk sakkyndige, ga grunnlag for rimelig tvil om As skyld. Heller ikke idag gir Us forklaringer - de hun i 1977 ga til politiet, og de hun nå har gitt i anledning gjenopptakelsessaken - isolert sett grunnlag for tvil vedrørende skyldspørsmålet. Det er for det første ikke sikkert at det var B som U hørte. For det annet gir ikke erklæringene fra de rettsmedisinsk sakkyndige, herunder også forklaringen til prof dr med Olav A Haugen under de muntlige forhandlingene, grunnlag for å si noe sikkert om Bs bevisshetstilstand etter at hun var kommet ned på sletten, nedenfor stien hvor angrepet ifølge As forklaringer skal ha funnet sted. Det kan følgelig ikke utelukkes at B var i stand til å frembringe skrik etter at hun var kommet ned på sletten.

Spørsmålet i denne omgang er hvorvidt forklaringene fra S og T, sett i sammenheng med forklaringen fra U, er egnet til å lede til frifinnelse. Etter lagmannsrettens oppfatning er de ikke det. Det fremstår som uklart om U ba S og T undersøke nærmere hva som hadde skjedd. I politiforklaring 6 oktober 1977 opplyste U at hun « stoppet disse og fortalte hva hun hadde hørt. Vitnet syntes det var flaut å be denne gutten, som var i 25-års alderen om å gå ned for å se hva det var », og at hun « for sin del ikke våget å gå ned alene ». Iallfall synes hun å ha bedt paret ha øyne og ører åpne, jf referat av Ts samtale med Tore Sandberg av 7 juni 2000 hvor det uttales: « På direkte spørsmål fra rapportskriver til vitnet om U ba dem å gå ned for å undersøke hva som eventuelt skjedde der, svarte han at han ikke kunne huske konkret hvordan hun ordla seg. Han forstod U i alle fall slik at de måtte observere/lytte godt mens de passerte broen. » Uansett hvordan ordene falt, og uavhengig av om det objektivt sett var grunnlag for det, må de etterfølgende omstendigheter - at B først ble meldt savnet, deretter ble funnet drept i det aktuelle området - ha gitt vitnene grunnlag for ettertanke. Det vises forsåvidt til referat fra samtale mellom S og Tore Sandberg 7 juni 2000, hvorav fremgår at S i politiavhør 6 oktober 1977 ble foreholdt at dersom hun og T hadde gjort noe/grepet inn, kunne B fortsatt vært i live. Det fremgår videre at hun tok seg nær av uttalelsen. Politiforklaringene til ekteparet S/T fra oktober 1977 er i noen utstrekning preget av motsetninger. I forklaring 6 oktober 1977 opplyste S at hun hørte « at noen snakket i skråningen nedfor veien i retning mot elva... sikker på at det var en damestemme ...stemmen virket rolig... like etterpå hørte vitnet at noen skrek. Det hørtes ikke ut som noe angstskrik. Vitnet kan mere sammenligne det med slik man skriker dersom man blir kilt.. ». Samtidig opplyste hun at hun på vegen hjem sa til T at « dersom noen nå blir savnet ville hun ringe til politiet ». Uttalelsen gir en antydning om at S ikke uten videre oppfattet det hun hadde hørt som en normal samtale, eller utelukket at noen var i fare. Heller ikke det T i politiforklaring 5 oktober 1977 opplyste å ha hørt, var egnet for refleksjoner av den art S ga uttrykk for på vegen hjem. Oppsummeringsvis er det etter lagmannsrettens oppfatning uklart hva S og T eventuelt hørte, og hvorvidt det hadde sammenheng med drapet på B. Deres forklaringer ville hverken isolert sett, eller i sammenheng med Us forklaringer og de beviser som forøvrig forelå for Frostating lagmannsrett, gitt grunnlag for å frifinne A eller rimelig mulighet for slik frifinnelse.

b) Opplysningen om at A først tilsto drapet på O , deretter drapet på B.

I rapport av 3 november 1980 fra tidligere politbetjent Sjur Aarthun opplyses det at A i politiavhør 7 oktober 1977 i anledning drapet på B, skal ha skrevet navnet til O på en serviett. Deretter skal han ha nikket bekreftende på spørsmålet om han « også hadde drept O ». Aarthun oppfattet det ifølge rapporten slik at A videre « beskrev hvorledes regnet høljet ned og at han mente at politiet måtte ha funnet fotøyavtrykk etter ham ». Aarthun bekreftet i politiavhør 31 mai 2000 å ha oppfattet at A i avhør 7 oktober 1977 tilsto drapet på O. Det ble senere i oktober 1977 iverksatt tiltak for å undersøke As bevegelser natt til 5 september 1976, det den gang antatte tidspunkt for drapet på O. Politiet konkluderte med at A hadde sikkert alibi for natten til søndag 5 september 1976. Lagmannsretten forstår det slik at politiet, både fordi man fant at A hadde alibi for det da antatte drapstidspunkt og fordi han hadde en blodtype som ikke stemte med åstedsfunnene, utelukket at han kunne ha drept O. Dette antas fortsatt å ha vært politiets oppfatning da hovedforhandlingen i saken om drapet på B fant sted. Det var ut fra disse forutsetninger naturlig å trekke den konklusjon at A hadde forklart seg uriktig, da han, slik Aarthun forsto ham, bekreftet å ha tatt livet av O.

As forklaring var det sentrale bevismiddel i saken vedrørende drapet på B. På den bakgrunn måtte opplysningen om at A tilsynelatende uriktig hadde tilstått drapet på O fremstå som viktig. Det er derfor kritikkverdig at den erkjennelse man mente å ha ha fått fra A ikke ble nedfelt i saksdokumentene. Det er ingen holdepunkter for å anta at opplysningen fremkom under hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett i mai 1978. Dersom lagretten hadde vært kjent med at A, ut fra det man den gang mente å vite, tilsynelatende uriktig hadde tilstått drapet på O , kunne det hatt betydning for lagrettens vurdering As troverdighet og derved for lagrettens kjennelse. Ved den vurdering som nå skal foretas, må det imidlertid tas hensyn også til de opplysninger som er tilkommet senere, herunder at A i 1980 tilsto og i detalj forklarte seg om drapet på O, og at drapet ifølge disse etterfølgende forklaringer skjedde natt til mandag 6 september 1976. Den omstendighet at det under straffesaken vedrørende drapet på B ikke ble opplyst om As tilståelse av drapet også på O i avhør 7 oktober 1977, får i gjenopptakelsessaken bare betydning så langt man legger til grunn at As tilståelse i avhøret 7 oktober 1977 var uriktig. Det fremgår av drøftelsen under at dette vilkåret ikke er oppfylt.

c) Vitnet V.

Det er i gjenopptakelsessaken anført at politibetjent Rolf R Schrøen, som vitne under hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett, forklarte seg uriktig vedrørende vitnet V. Straffeprosessloven §391 nr 1 er ikke påberopt, og lagmannsretten forstår det slik at det ikke påberopes at Schrøen forklarte seg bevisst uriktig. Schrøen pågrep A 6 oktober 1977, etter at han tidligere samme dag hadde avhørt V. V, som den gang var knapt 13 år, forklarte i avhør 6 oktober 1977 at han to dager tidligere på vestsiden av Stavnebroen så en mann som kastet opp. Han opplyste videre at mannen snakket med « en hes stemme. Trønder dialekt. ». I Adresseavisen for 24 mai 1978 opplyses det, at det var Vs « vitneutsagn som for alvor rettet politiets søkelys mot tiltalte ». I samtale med Tore Sandberg 21 august 2001 skal V ha forklart følgende:

«På spørsmål om vitnet under konfrontasjonen foretok noen sikker utpeking av A som identisk med den mannen vitnet hadde observert på stien et par dager i forveien, sier vitnet kategorisk nei. I dette ligger det ikke at vitnet på stedet utelukket at det var A han kunne ha sett. Vitnet uttrykte ikke noen form for sikkerhet rundt konfrontasjonen.»

V forklarte seg ikke for Frostating lagmannsrett. Hans forklaring, den han i sin tid ga til politbetjent Schrøen og den han nå har gitt i samtale med Tore Sandberg, er et nytt bevis i saken, jf straffeprosessloven §391 nr 3. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at hans forklaring, selv om det legges til grunn at han hverken utpekte eller utelukket A som den mann han hadde observert to dager etter drapet, ville vært egnet til å føre til frifinnelse av A. Spørsmålet om A to dager etter drapet, slik V beskrev, kastet opp i nærheten av drapsstedet og luktet av alkohol, kan i lys av As tilståelse og detaljerte forklaring vedrørende drapet vanskelig antas å ha vært tillagt særlig vekt ved vurderingen av om A var skyldig. Det er forøvrig ubestridt at A, slik det fremgikk av de forklaringer han ga både til politiet og Frostating lagmannsrett, ved flere anledninger hadde oppført seg langt mer påfallende nettopp på dette stedet, enn det den person V observerte gjorde, jf bl a tiltalebeslutningens pkt III g og i. Det pekes forøvrig på at daværende vernelagsbestyrer Per Holst Rasmussen som vitne i straffesaken, såvidt forstås opplyste at A befant seg hjemme på hybelbygget på det tidspunkt V skulle ha gjort sin observasjon ved Stavnebroen, jf Adressavisen for 25 mai og 23 august 1978.

Slik lagmannsretten forstår rettsboken fra hovedforhandlingen ble de gjenstander som ble beslaglagt på As bopel ved pågripelsen dokumentert under hovedforhandlingen. Lagretten hadde da selv anledning til å vurdere betydningen de funn som ble gjort.

d) Opplysningene om overfallet på W, AA m fl.

Opplysningene er forsåvidt nye, men er ikke egnet til på selvstendig grunnlag å lede til frifinnelse, hvilket heller ikke er anført.

Det er etter dette lagmannsrettens oppfatning at det ikke er opplyst om nye omstendigheter eller fremskaffet nye bevis som sett i sammenheng med med de bevis og omstendigheter som forelå for den dømmende rett er egnet til å føre til frifinnelse av A. Vilkåret for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr 3 da ikke oppfylt.

II Straffeprosessloven §392 annet ledd.

Avgjørende for spørsmålet om gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd er hvorvidt det foreligger særlige forhold som gjør det meget tvilsomt hvorvidt dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at skyldspørsmålet prøves på ny, jf straffeprosessloven §392 annet ledd slik den lød frem til lovendringen av 11 juni 1993 nr 11. Om man ser bort fra Frostating lagmannsretts dom av 28 desember 1981 i O-saken, er det ikke fremkommet nye omstendigheter eller bevis av vesentlig betydning for vurdering av skyldspørsmålet etter hovedforhandlingen i 1978. Det er heller ikke - i forbindelse med gjenopptakelsessaken - reist problemstillinger av betydning for vurdering av skyldspørsmålet som ikke også var reist under hovedforhandlingen. En vurdering etter straffeprosessloven §392 annet ledd får derved preg av en ren overprøving av lagrettens bevisvurdering. Ved den vurdering som nå skal foretas, er det av betydning at lagretten avsa sin kjennelse etter en omfattende hovedforhandling med umiddelbar bevisførsel, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28 november 2001 i sak 2000/1148 Torgersen. Hovedforhandlingen ble avholdt i Frostating lagmannsrett i tiden 22 mai 1978 til 29 mai 1978. Det ble avhørt 52 vitner, hvorav 6 sakkyndige vitner. Den begrensede umiddelbare bevisføring som fant sted under de muntlige forhandlingene i anledning gjenopptakelsessaken, har ikke tilført saken nye opplysninger av vesentlig betydning for lagmannsrettens vurdering. Lagmannsretten er derved, når den tar stilling til begjæringen om gjenopptakelse, i det alt vesentlig henvist til å bygge på middelbar bevisførsel.

Lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet er ikke begrunnet. Det innebærer, som redegjort for over, at man i alminnelighet vanskelig kan si noe sikkert om hvordan de ulike bevis ble vurdert. I denne saken forelå det imidlertid ikke vitneforklaringer eller tekniske bevis som knyttet A til drapet. Det må derfor antas at det sentrale bevis ved avgjørelse av skyldspørsmålet var As egen forklaring, hvori han tilsto drapet og ga en detaljert beskrivelse av drapshandlingen, en beskrivelse som i det vesentlig sammenfalt med gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen. Det vises i den forbindelse til rettsboken der det 26 mai 1978 er protokollert følgende:

«Tiltalte foretok påvisninger på transparanger fra --svingen 2 angående sin ferd ut og inn av huset drapsnatten 1. - 2. oktober 1977. Likeledes har han på bilder og skisser påvist og forklart det han foretok seg med B fra han påtraff henne ved Stavne bro til han kastet henne i Nidelven.»

I tillegg må de opplysninger som forøvrig forelå om A, hans seksuelle opptreden i andre sammenhenger og hans tilknytning til drapsstedet antas å være blitt vurdert av lagretten. Lagretten var videre kjent med at A i detaljerte forklaringer forut for hovedforhandlingen hadde tilstått drapet.

A har i politiavhør 30 mai 2000, avgitt i anledning gjenopptakelsessaken, forklart at han er uskyldig i drapet på B . Politiet maste på ham. Han følte det stadige maset som en trussel, og at han ble lokket til å tilstå drapene; belønningen var at han derved ville bli « ferdig, dvs. slippe mere mas ». Han har videre forklart at daværende politibetjent Hjertås ved flere anledninger skrev noe annet enn det A hadde fortalt til døvetolken, på tross av at tolken syntes å forstå ham. Vedrørende spørsmålet om hvilke opplysninger han hadde fått om drapene fra aviser mv står det følgende i avhørsprotokollen:

«På direkte spørsmål fra politiet til vitnet om han lærte noe om sakene gjennom avisene, svarte han benektende på det. Han hadde sett noen bilder, bl.a et flyfoto fra Stavnebrua, men det var politiet som lærte ham om hva som hadde skjedd. Som et eksempel på at politiet lærte vitnet, forklarte han at han i avhør forklarte om tre forskjellige steder hvor han hadde overfalt B. Politiet hadde forklart ham at det første stedet ikke stemte, og heller ikke det andre. Men da han forklarte seg om det tredje stedet, sa ikke politiet noe. Vitnet forsto da at dette var « riktig » sted. Som et annet eksempel ville han nevne at politiet på tilsvarende måte, lærte ham hvor flaggstangen sto i forhold til drapsstedet. »

I støtteskriv til gjenopptakelsesbegjæringen, og i særlig grad i skriv fra Tore Sandberg som det er vist til i støtteskrivet, gis det en omfattende redegjørelse for den påvirkning man mener A var utsatt for under avhørene i 1977 og 1978, og de opplysninger man mener A fikk fra politiet i avhør og ved pressens dekning av saken frem til 18 oktober 1977, da Trondheim forhørsrett avsa kjennelse som avskar A tilgang på aviser. Det er videre søkt påvist at utviklingen i As forklaringer i noen utstrekning sammenfaller med de opplysninger som etterhvert fremkom i avisene vedrørende drapshandlingen. Disse anførslene er ikke nye. De fremkom og ble belyst også under hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett. Det fremgår av rettsboken at A under forhandlingens første dag 22 mai 1978 erklærte seg uskyldig i drapet. Av Adresseavisa, Arbeideravisa og VG 23 mai 1978 fremgår at A under forhandlingene 22 mai 1978, etter først å ha erklært seg uskyldig, ga en detaljert forklaring om drapet, og at han i den forbindelse beskrev hvordan han hadde voldtatt, dyttet og sparket B. Av de samme aviser 24 mai 1978, fremgår at A i Frostating lagmannsrett 23 mai 1978 gikk tilbake på de forklaringer han hadde gitt dagen før. Arbeideravisa og VG opplyste videre at A i lagmannsretten 23 mai 1978 forklarte at politiet under avhørene ga ham opplysninger om drapssted og drapshandling som han senere hadde benyttet i sine forklaringer. Videre fremgår at politibetjent Hjertås ble konfrontert disse anførslene da han forklarte seg for lagmannsretten. Av Arbeideravisa 24 mai 1978 fremgår dessuten at utviklingen i As forklaringer, ved at han i sine første forklaringer opplyste at han hadde fulgt etter B over Stavnebroen i retning Stavne, og senere opplyste at befant seg på stien på Stavnesiden da B kom over broen, ble belyst under forhandlingene. Etter at A under hovedforhandlingen 23 mai 1978 hadde gått fra sin tilståelse fra dagen før, tilsto han 26 mai 1978 på ny drapet. Det vises i den forbindelse til det ovenfor refererte utsnitt av rettsboken. Ytterligere vises til Adresseavisa, Arbeideravisa og VG av 27 mai 1978. Det fremgår forøvrig også av rettspsykiatrisk erklæring av 13 mai 1978 fra oppnevnt sakkyndig under hovedforhandlingen, spesiallege Anne Regine Føreland at spørsmålet om hva A kan ha lært under avhørene ikke er nytt, jf det ovenfor siterte utsnitt av erklæringen.

Det er på det rene at A ved en rekke anledninger før drapet på B hadde blottet seg offentlig. I flere politiforklaringer opplyste han at dette gjerne skjedde etter at noe hadde gått ham i mot. Allerede i sin første forklaring i B-saken 7 oktober 1977 forklarte A at det natt til 1 oktober 1977, under et fødselsdagsselskap i hybelhuset hvor han hadde sin bopel, kom til konfrontasjon mellom ham selv og en av de øvrige deltakerne, og at han i den forbindelse opplevde å bli ertet. Dette skal ha skjedd forut for det antatte drapstidspunkt. Opplysningene om denne konfrontasjonen er bekreftet av flere andre selskapsdeltakere. I flere forklaringer etter 7 oktober 1977 kom A tilbake til fødselsdagsselskapet og denne konfrontasjonen som utgangspunkt for en beskrivelse av det videre handlingsforløp frem til drapet på B. I politiavhør 9 oktober 1977 erkjente A første gang å ha drept B, ved å nikke bekreftende på daværende politibetjent Aarthuns spørsmål « Er du enig i at du drepte henne? » Senere samme dag nektet han for å ha drept B. Enda senere samme dag fortalte han at han drepte henne på Stavnebroen. I avhør 9, 11 og 15 oktober 1977 og i egen skriftlig fremstilling 15 oktober 1977 beskrev A hvordan han hadde fulgt etter B, og angrepet henne bakfra på og ved Stavnebroen. Gjennomgående beskrev han i disse forklaringene det hele som en drøm. I avhør 16 oktober 1977, etter først å ha gjentatt at han fulgte etter B og angrep henne bakfra, skal han ifølge avhørsprotokollen ha gitt uttrykk for at han ville fortelle « alt som skjedde med B ». Han ga deretter, fortsatt ifølge avhørsprotokollen, en detaljert forklaring hvor han tok utgangspunkt i det som skjedde under fødselsdagsselskapet på hybelhuset, og deretter forklarte seg om sine bevegelser til han senere samme natt befant seg på vestsiden av Stavnebroen, i nærheten av det sted han kalte « blotterstedet », da B kom over Stavnebroen. Han forklarte videre at han angrep B forfra etter at hun var kommet over broen, trykket hodet hennes mot rekkeverket langs stien og kastet henne under rekkverket slik at hun rullet ned skråningen til sletten nedenfor. Forklaringen slik den er gjengitt i avhørsprotokollen er detaljert, og i det vesentlige i samsvar med gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen. Avslutningsvis i avhørsprotokollen fremgår det at « det siktede tidligere har forklart om drøm, er ikke riktig. Det er det som er skrevet ned i dag fra side 11 nederst som er riktig. Han har nå forklart alt han vet om drapet på B ». Den 17 oktober 1977 om kvelden ga han på ny en detaljert forklaring som i det vesentlige samsvarte med den forklaring han hadde gitt dagen før. Under rekonstruksjon på åstedet 25 oktober 1977 viste A hvordan drapet hadde skjedd. I fengslingsmøte i Trondheim forhørsrett 4 november 1977 bekreftet han den forklaring han hadde gitt politiet 17 oktober 1977. Han gjenga i den forbindelse hovedpunktene i forklaringen. Han opplyste videre at det hele stod for ham som en drøm, og at han ikke trodde at det har skjedd i virkeligheten. A forklarte seg også for Trondheim forhørsrett 6 februar 1978 under rettslig forundersøkelse. Han benektet da å ha drept B. Som forklaring på at han i politiavhør hadde tilstått drapet, opplyste han at politiet hadde mast og lokket ham. I politiforklaringer 18 og 19 april 1978 erkjente imidlertid A på ny å ha drept B , og redegjorde i detalj for drapet. Han deltok i ny rekonstruksjon den 19 april 1978 hvor han redegjorde for deler av saksforholdet. A forklarte seg også om drapet i samtaler med de rettspsykiatrisk sakkyndige. Det fremgår av rettspsykiatrisk erklæring av 7 mars 1978, at A i samtale med de rettspsykiatrisk sakkyndige, overlege Per Hegrenæs og politilege Karl-Ewert Hornemann, forklarte at han har drømt at han har begått drapet på B. Deretter beskrev han i detalj hvordan det hadde skjedd. Beskrivelsen er basert på at han fulgte etter B over Stavnebroen før overfallet. Ifølge erklæringen skal samtalen ha funnet sted 2 oktober 1977. Dateringen må være feil. Det vises i den forbindelse til at A først ble pågrepet 7 oktober 1977 og at Hegrenæs og Hornemann først ble oppnevnt 25 november 1977. I ny samtale med de rettspsykiatrisk sakkyndige 20 januar 1978 fortalte han nok en gang om denne drømmen, bl a at han, i drømmen, stod ved «blotterstedet» på vestsiden av Stavnebroen da B kom, og at han sprang henne i møte da han angrep. De sakkyndige ga i rapporten uttrykk for at:

«De opplysninger han har gitt i drøms form er imidlertid så detaljerte og konkretiserte når det gjelder handlingsutførelse, tids- og stedsangivelse og iakttagelse forøvrig, at man får inntrykk av at observanden under beretningen forlater drømmen og forteller fra virkeligheten.»

Det fremgår av ovenstående at A både i politiavhør, i forhørsretten og i samtaler med de rettspsykiatrisk sakkyndige har tilstått drapet på B, og i den forbindelse gitt detaljerte beskrivelser av drapshandlingen. Det er på det rene at det skjedde en utvikling i As forklaringer, ved at han frem til 16 oktober 1977 forklarte at han fulgte etter B og angrep henne bakfra, mens han senere forklarte at han angrep henne forfra. Imidlertid har han heller ikke etter 16 oktober 1977 vært helt konsekvent vedrørende spørsmålet om angrepet skjedde forfra, som lagt til grunn i tiltalebeslutningen, eller bakfra. Det vises i den forbindelse til det som ovenfor er opplyst vedrørende den første samtalen mellom A og de rettspsykiatrisk sakkyndige. Samtalen må antas å ha funnet sted etter 16 oktober 1977. Enkelte av As forklaringer inneholder opplysninger som ikke fullt ut er forenlig med åstedsfunnene. I særlig grad gjelder det de tidligste forklaringene, da angivelse av åsted, som nevnt over, ikke synes å ha vært helt korrekt. At det skjer en viss utvikling i en siktets forklaringer, og at ikke alle detaljer i forklaringene stemmer med åstedsfunn er ikke uvanlig. Det er i denne saken ikke påvist avvik mellom de forklaringer A ga etter 16 oktober 1977 og åstedsfunnene som gir grunnlag for alvorlig tvil vedrørende riktigheten av forklaringene. At A ikke allerede fra første stund ga en forklaring som med hensyn til alle enkeltheter stemte med åstedsfunnene, kan ha ulike årsaker, og gir, etter lagmannsrettens oppfatning, ikke grunnlag for alvorlig tvil om riktigheten av de forklaringer han etterhvert ga om sin befatning med drapet på B, herunder de forklaringer han ga under hovedforhandlingen. Hovedinntrykket er at As forklaringer, iallfall fra og med 16 oktober 1977, i det vesentlige stemmer med åstedsfunnene og de slutninger politiet trakk på grunnlag av disse. Ved vurdering av troverdigheten av forklaringene er det av betydning at A fremkom med flere faktiske opplysninger som ikke synes å ha vært omtalt i media tidligere, herunder at han hadde slått Bs hode mot rekkverket langs stien på en måte som kan forklare et vinkelformede merke på kjeven, at han kastet bukse og truse i elva og at B var skitten på kroppen. Sammenfatningsvis er det lagmannsrettens oppfatning at de forklaringer A ga under etterforskning av saken, til politiet og de sakkyndige, fremstår som selvstendige, detaljerte og troverdige.

Lagmannsretten utelukker at de tilståelser A kom med i saken, kan forklares med kommunikasjonsvansker. Det vises i den forbindelse til drøftelsen over.

Politiet kan i en avhørssituasjon, bevisst eller ubevisst, komme i skade for å tilføre den som avhøres kunnskap som han igjen benytter i sine forklaringer. At det også kan skje indirekte, eksempelvis ved at den som avhøres forstår at politiet ikke er tilfreds med hans forklaringer, er likeledes utvilsomt. De polititjenestemenn som deltok i avhørene av A har gitt forklaring i anledning gjenopptakelsessaken. Gjennomgående understrekes det i disse forklaringene, at A ikke ble tilført faktisk kunnskap gjennom avhørene, og at han forklarte seg fritt og utvunget. Det er ingen holdepunkter for å anta at politiet bevisst tilførte A kunnskap om drapet. Tvert om fremgår det flere steder i avhørene at politiet var oppmerksom på betydningen av at A ikke ble tilført faktiske opplysninger om drap, åsted mv. Det kan likevel ikke utelukkes at A i en viss om enn begrenset utstrekning ble tilført kunnskap indirekte, eksempelvis ved at han forstod at politiet ikke var tilfreds med det han forklarte om enkeltheter i saken. Det pekes videre på at A frem til Trondheim forhørsretts kjennelse 18 oktober 1977 må antas å ha hatt mulighet til å lese aviser, og at han han derved kan ha fått kunnskap om enkelte sider av saksforholdet, selv om han i den forklaring han har avgitt i anledning gjenopptakelsessaken ikke vektlegger avisene som kunnskapskilde. Lagmannsretten kan for sin del ikke se at den omstendighet at A kan være blitt tilført opplysninger om enkeltheter, gir grunnlag for alvorlig tvil vedrørende hovedinnholdet i de forklaringer han har gitt. Problemstillingen må forøvrig, som allerede nevnt, antas å være vurdert av lagretten.

Det er ikke holdepunkter for å anta at A har vært utsatt for press fra politiets side utover det som naturlig følger med stillingen som mistenkt og siktet i enn drapsak. A har for øvrig ikke bare tilstått overfor politiet. Det har han også gjort i rettslig forklaring for Trondheim forhørsrett, i samtaler med de rettspsykiatrisk sakkyndige og ikke minst under hovedforhandlingen for Frostating lagmannsrett. Den omstendighet at han ved flere anledninger gikk tilbake på forklaringer han tidligere hadde gitt, ved andre anledninger nektet å forklare seg og tidvis også krevde inntatt korreksjoner i avhørsprotokollene, viser at han evnet å ivareta egne interesser i avhørssituasjonen. Sammenfatningsvis er det lagmannsrettens oppfatning at det i forbindelse med gjenopptakelsessaken ikke er tilkommet opplysninger som stiller spørsmålet om det press A har vært utsatt for fra politiet under avhørene, de opplysninger han eventuelt kan ha fått under avhørene og betydningen av den utvikling som skjedde i forklaringene, i noen annen stilling nå enn under hovedforhandlingen, eller som gir grunnlag for alvorlig tvil vedrørende riktigheten av de forklaringer han har gitt.

I støtteskriv til gjenopptakelsesbegjæringen, særlig i skriv ført i pennen av Tore Sandberg, er det vist til at tidspunktene ikke stemmer ved at Frostating lagmannsrett bygde på at A forlot fødselsdagsselskap på hybelhuset i --svingen ca kl 0030, mens vitner, bl.a N, i politiavhør har forklart at hun er sikker på at A deltok i feiringen av fødselsdag inntil kl 0200, hvilket er anført å innebære at « A ikke (kan) ha begått drapet på B med det tidsskjema som for øvrig er beskrevet i hendelsesforløpet - og sammenholdt med de observasjoner av skrik som i alt 5 vitner har gjort ». Lagmannsretten peker i denne forbindelse på at A, som i ulike rettspsykatriske erklæringer er vurdert å ha god hukommelse, hele tiden har holdt fast ved at han forlot selskapet rundt kl 0030 og årsaken til det. N ga i forklaring for Trondheim forhørsrett under den rettslige forundersøkelsen uttrykk for større usikkerhet mht spørsmålet når A forlot selskapet, enn hun gjorde i politavhør. Denne del av hennes forklaring er i rettsboken gjengitt slik: « Det er uklart for vitnet når A forlot dagligstuen, men hun tror at det skjedde mens hun ryddet opp ». Tidligere i forklaringen opplyst hun at hun mente at hun startet å rydde ca kl 0200. Det er ikke kjent hva N, som vitne for Frostating lagmannsrett, forklarte vedrørende tidspunktet A forlot selskapet. Det må imidlertid kunne legges til grunn at hun forklarte seg på en slik måte at det ved den samlede vurdering av det bevismaterialet som lå til grunn for lagrettens kjennelse ikke utelukket A som gjerningsmann.

Sammenfatningsvis er det lagmannsrettens oppfatning at det ikke foreligger særlige forhold som gjør det meget tvilsomt om den dom Frostating lagmannsrett avsa 29 mai 1978, etter en omfattende og umiddelbar bevisførsel, er riktig. Vilkåret for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd, slik den lød frem til lovendring 11 juni 1993 nr 80, er da ikke oppfylt.

Drapet på O.

I. Straffeprosessloven §391 nr 3.

Spørsmålet om voldtekt og analyse av blodsubstans.

Liket av O ble funnet 11 september 1976, fem dager etter at A i følge tiltalebeslutningen skal ha tatt livet av henne. Ved obduksjon foretatt av prof dr med Olav Anton Haugen og reservelege Arne Ødegaard, ble det påvist spermier i vaginalsekretet og skader i avdødes underliv. Obdusentene konkluderte med som overveiende sannsynlig at O var blitt voldtatt mens hun fortsatt var i live. Ødegaard, som på det tidspunkt var assisterende overlege, forklarte seg som sakkyndig i Frostating lagmannsrett. I VG 9 desember 1981, dagen etter at han forklarte seg, ble hans forklaring, under overskriften « Voldtatt før hun ble drept », referert slik:

«Det er overveiende sannsynlig at hun ble voldtatt mens hun fortsatt var i live, forklarte assisterende overlege Ødegaard i retten.

Det ble funnet blodtypesubstans på Os klær. I uttalelse fra Rettsmedisinsk institutt av 16 februar 1977 ble det konkludert som følger:

« Det er påvist sæd i vaginalsekretet fra avdøde.

Det er påvist blodtypesubstans av type A i sekretet. Da O er av blodtype 0 er det lite sannsynlig, men ikke utelukket at den påvist substans kan stamme fra henne. Men det er overveiende sannsynlig at substansen skriver seg fra den påviste sæd, som således må stamme fra en person av blodtype A utskiller.

Det er også påvist blodtype-A-substans i blodflekk på regnjakke, på regnjakkens snor og på brystholder. Det kan bety at blodet stammer fra en person av blodtype A. Det er imidlertid ingenting i veien for at flekkene kan være blod av type 0 iblandet blod eller andre vevsvæsker fra en person av blodtype A. »

I tilleggsuttalelse av 24 oktober 1977 redegjorde Rettsmedisinsk institutt for muligheten for at at den påviste A-substans kunne skyldes bakterier, og således ikke stammet fra den påviste sæd. Rettsmedisinsk institutt konkluderte som følger:

«Av dette må man trekke den konklusjon at man ved blodtypebestemmelse av biologisk materiale som har vært utsatt for bakteriell påvirkning kan få feilaktige typeresultater av to grunner: 1) Ved at forurensende bakterier inneholder blodtypesubstans, og 2) Ved at bakterier bevirker nedbrytning (ødeleggelse) av tilstedeværende blodtypesubstans.

Det lar seg ikke gjøre, uten langvarige bakteriologiske spesialundersøkelser, om det i en konkret sak foreligger noen av de to nevnte muligheter.

I « O-saken » er det påvist substans av blodtype A i vaginalsekretet. Det er derfor mest sannsynlig at den påviste sæd stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype er ukjent. »

Erklæringen er underskrevet av daværende prosektor Halldis Lie. Prosektor Lie ga forklaring som oppnevnt sakkyndig under straffesaken. Det må kunne legges til grunn at hun i sin forklaring redegjorde for konklusjonen i den rettsmedisinske erklæring.

Det var kjent for Frostating lagmannsrett at hverken A eller O er/var av blodype A-utskiller. Det anses i lys av de samlede omstendigheter i saken, herunder aktors notater og forsvarerens støtteskriv til As anke til Høyesterett, jf også det ovenfor siterte utsnitt fra VG, klart at spørsmålet om O ble voldtatt, herunder spørsmålet om betydningen av de skader som hun var påført i underlivet, og betydningen av de analyser Rettsmedisinsk institutt hadde foretatt, var gjenstand for omfattende behandling i straffesaken mot A. I støtteskrivet fra forsvareren ble bl a anført:

«Den tiltale som ble tatt ut, og som senere er fastholdt, fortonet seg for meg allerede etter den første saksgjennomgåelse som temmelig uforståelig. Alle sakens beviseligheter, og den samlede etterforskning, bygger klart og utvetydig på at O er blitt voldtatt og at den samme person som har utført voldtekten også har utført drapshandlingene. Dette fremgår av åstedsrapportene, av funnene, av obduksjonen og av samtlige avhør i saken. Det finnes ingen gnist av holdepunkt for at noen annen person enn drapsmannen skulle ha voldtatt O, og slett ikke for at den sæd som ble funnet i hennes vagina skulle være tilført henne på frivillig basis. Jeg henviser spesielt til det materiale som viser sårskadene i hennes vagina. »

I anledning gjenopptakelsessaken er det avgitt sakkyndige erklæringer fra prof dr med Olav Anton Haugen, overlege Anne Svarstad og dr med Niels Morling. Det biologiske materiale som ble sikret under etterforsking av saken er bortkommet. De sakkyndige erklæringer som er avgitt i anledning gjenopptakelsessaken, er således basert på skriftlig materiale.

Den nye erklæringen fra professor dr med Haugen og hans supplerende forklaring for lagmannsretten i gjenopptakelsessaken må ses som en utdyping av den erklæring han sammen med reservelege Ødegaard avga i forbindelse med obduksjonen av O. Professor dr med Haugens erklæring i anledning gjenopptakelsessaken og hans forklaring for Hålogaland lagmannsrett er ikke basert på ny kunnskap, hverken om den konkrete sak eller av generell faglig karakter, og kan ikke anses som nytt bevis etter straffeprosessloven §391 nr 3. Det er heller ikke anført fra As side. Lagmannsretten vil likevel knytte enkelte bemerkninger til en uttalelse i professor dr med Haugens nye erklæring som ble fremhevet i støtteskriv fra forsvarerne av 19 mars 2001. Haugen uttalte i erklæringen at « det er en hypotetisk mulighet for at O på et tidligere tidspunkt kan ha hatt samleie med en annen person, men i så tilfelle er det vanskelig å forstå at blodtypesubstans fra denne personen skulle ha kommet på regnjakken, snoren om Os hals og i BH-koppen ». Det kan ikke ses at professor dr med Haugens vurdering vedrørende betydningen av den blodtypesubstans som ble funnet på avdødes klær forutsetter omfattende medisinsk sakkyndighet. Det var, omstendighetene tatt i betraktning, nærliggende for lagretten ved avgjørelse av skyldspørsmålet å vurdere den bevismessige betydning av at det på Os klesplagg ble funnet blodflekker som kunne synes å stamme fra, eller inneholde biologisk materiale fra en person av blodtype A-utskiller. Det er ingen holdepunkter for å anta annet enn at disse opplysningene ble hensyntatt ved lagrettens samlede vurdering av det bevismateriale som ble presentert under hovedforhandlingen. Sammenfatningsvis er det lagmannsrettens oppfatning at professor dr med Haugens erklæring i anledning gjenopptakelsessaken og hans forklaring for Hålogaland lagmannsrett ikke stiller spørsmålet om O ble voldtatt før hun ble drept i noen annen stilling enn det sto under hovedforhandlingen.

Overlege Anne Svarstad ved Ullevål sykehus, voldtektsmottaket, har i sakkyndig erklæring av 13 mars 2001 konkludert slik:

«Omfanget av skaden på genitalia kan si noe om vevets beskaffenhet, med hvilken kraft og på hvilken måte skaden er påført.

De genitale skadene beskrevet i obduksjonsrapporten oppfattes å være omfattende og betydelige.

De funn som er beskrevet i avdødes vagina er lite forenlig med at offeret, her avdøde O har hatt frivillig seksuell aktivitet/samleie og at det har forårsaket skadene. Ut fra skadens lokalisering, størrelse og omfang, tilstedeværelse av blod samt spermier i vaginalsekretet er det stor sannsynlighet at et seksuelt overgrep, voldtekt har funnet sted. »

Den rettsmedisinske kommisjon ga uttalelse til erklæringen 7 mars 2001, og uttalte i den forbindelse:

«Den rettsmedisinske kommisjon, Alminnelig gruppe ved overnevnte, har behandlet denne sakkyndigrapporten uten å finne grunnlag for bemerkninger. Kommisjonens spesialsakkyndige medlem Ormstad har for egen del gjort følgende sakkyndige bedømmelse som det synes rimelig å sitere: » Er enig i at de beskrevne skadene i ytre kjønnsorganer er av slikt omfang at de ikke med rimelighet kan antas å ha oppstått ved frivillig samleie. Forekomsten av blødning i området taler for at skadene har oppstått før dødens inntreden og før sirkulasjonsopphør ». »

Det er anført at erklæringen fra overlege Svarstad er basert på ny medisinsk kunnskap av generell karakter, ervervet ved den virksomhet som drives ved Ullevål sykehus, voldtektsmottaket. Lagmannsretten legger etter dette, under en viss tvil, til grunn at erklæringen fra overlege Svarstad må anses som et nytt bevis, jf straffeprosessloven §391 nr 3. Lagmannsretten kan likevel ikke se at erklæringen fra overlege Svarstad stiller saken står i noen annen bevismessig stilling enn sto i under hovedforhandlingen. Etter lagmannsrettens oppfatning talte det bevismateriale som den gang forelå, derunder opplysningene om likets tilstand da det ble funnet, opplysningene om spermier i vaginalsekretet, skader på genitalia og opplysningene om blodrester på klærne, men ikke i underbenklærne, med styrke for at O ble voldtatt før hun ble drept, slik også politiet la til grunn i sin åstedsrapport og de rettsmedisinsk sakkyndige la til grunn i obduksjonsrapporten. Erklæringen fra overlege Svarstad tilfører ikke saken noe kvalitativt nytt vedrørende dette spørsmålet.

Dr med Niels Morling avga 3 mars 2001, i egenskap av ekstraordinært medlem av Den Rettsmedisinske Kommisjon, uttalelse om den rettsgenetiske undersøkelse som Rettsmedisinsk institutt foretok i 1977. I den forbindelse uttalte dr med Morling følgende:

« Det er tenkelig, at de påviste sædceller og det påviste blod- og sekretmateriale hidrører fra en eller flere andre personer end A. Resultaterne af blodtypebestemmelserne taler for, at det biologiske materiale hidrører fra en eller flere andre personer af blodtype A-utskiller fremfor, at det biologiske materiale hidrører fra A, som ikke udskiller A-substans. Det kan imidlertid ikke helt udelukkes at dele eller alt det biologiske materiale hidrører fra A, men i så fald må der være sket en sjældent forekommende bakteriel forurening, nedbrytning eller omdannelse af blodtypesubstansen i det biologiske materiale.

Resultatet af de retsgenetiske udersøgelser vægter således imod, at sæden kommer fra A. »

Det er mulig at det, som anført av A, er en gradsforskjell mellom uttalelsen fra dr med Morling og uttalelsen fra prosektor Lie i 1977 når det gjelder sannsynligheten for at forekomsten av A-substans er resultat av bakteriell forurensing, nedbrytning eller omdanning, og at erklæringen fra dr med Morling må anses som et nytt bevis. I det vesentlige er imidlertid erklæringene sammenfallende når det gjelder dette spørsmål. Eventuelle forskjeller i dr med Morlings og prosektor Lies vurderinger, om de overhodet finnes, er i tilfelle marginale og ikke egnet til å stille stille saken i noen annen stilling enn den stod i for Frostating lagmannsrett.

Som pekt på over talte det bevismateriale som forelå for Frostating lagmannsrett med styrke for at O ble voldtatt før hun ble drept. Funnene av blodtypesubstans A talte for at gjerningsmannen var av blodtype A-utskiller. Lagretten var på grunnlag av prosektor Lies erklæring og forklaring kjent med at hverken A eller O hadde denne blodtypen, og at det, dersom O var voldtatt av A, måtte ha funnet sted en sjeldent forekommende bakteriell forurensing, nedbrytning eller omdanning av blodrestene. De erklæringer som er utferdiget i anledning gjenopptakelsessaken tilfører ikke saken noe nytt. De er på alle vesentlige punkter overenstemmende med de erklæringer som forelå under hovedforhandlingen og som forutsetningsvis er vurdert av lagretten ved avgjørelse av skyldspørsmålet. Lagmannsretten kan på den bakgrunn ikke se at de nye erklæringene, om de hadde foreligget for Frostating lagmannsrett, ville vært egnet til å lede til frifinnelse. Lagmannens spekulasjon i rettsbelæringens uforpliktende bevisgjennomgang, kan ikke endre dette.

I lys av det bevismateriale som den gang forelå, og som med styrke talte for at O var blitt voldtatt, kan lagmannsretten heller ikke se at de forklaringer som er gitt i anledning gjenopptakelsessaken vedførende Os forhold til gutter i sin alminnelighet og sannsynligheten for at hun skulle ha hatt et frivillig samleie før drapet, er egnet til å stille saken i noen annen stilling enn den da den ble behandlet av Frostating lagmannsrett.

b) Drapstidspunktet.

For lagmannsretten er fremlagt maskinskrevet utdrag fra O s dagbok. Utdraget gjelder perioden 26 august til 3 september 1976. Av utdraget fremgår at O ikke skrev dagbok søndag 5 september 1976. P, som er Os søster, har i samtale med Tore Sandberg forklart at O førte dagbok hver dag. Hun har videre forklart at det er lite sannsynlig at O ville benyttet de samme klærne søndag 5 september 1976 som de hun hadde benyttet kvelden før. Både dagbokutskriften og forklaringen fra P er nye bevis, jf straffeprosessloven §391 nr 3. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at disse bevisene stiller saken i noen annen stilling enn den forelå under hovedforhandlingen. Dagbokutskriften, der enkelte dager er slått sammen, viser at O ikke skrev i den hver dag. Den gir derfor ikke grunnlag for noen sikker slutning når det gjelder spørsmålet om O var på hybelen søndag 5 september 1976. På bakgrunn av de funn av klær som ble gjort på åstedet og forklaringer fra vitner, ble det allerede under etterforskningen konkludert med at O i det vesentlige var iført de samme klær da hun møtte drapsmannen som hun hadde hatt på seg om kvelden 4 september 1976. Det kan ikke ses at Ps vurdering, omlag 25 år etter drapet, av sannsynligheten for at O Heggeheim skulle ha iført seg samme klær på søndag som hun hadde benyttet lørdagskvelden tilfører saken noe vesentlig nytt.

Lagmannsretten finner heller ikke å kunne legge særlig vekt på de nye forklaringene som foreligger vedrørende Os fottøy lørdag 4 september 1976. To vitner, ekteparet FF og EE, har i forklaringer avgitt i anledning gjenopptakelsessaken opplyst at O var iført seilerstøvler på vorspielet denne lørdagen. O var iført joggesko da hun møtte drapsmannen. Seilerstøvlene ble funnet på hybelen hennes. Forklaringer avgitt i år 2001 om Os fottøy om ettermiddagen og kvelden 4 september 1976, er nødvendigvis beheftet med usikkerhet.

Den bevismessige situasjon når det gjelder spørsmålet om drapstidspunkt er i det vesentlige den samme i dag som da Frostating lagmannsrett behandlet saken. Det som i første rekke, i dag som den gang, taler for at O overlevde natten til 5 september 1976 er As forklaringer, hvori han opplyste at drapet skjedde om kvelden 5 september 1976. Lagretten må som ledd i sin samlede vurdering antas å ha vurdert As forklaring opp mot det forhold at det ikke foreligger vitneobservasjoner av O etter at hun natt til søndag 5 september 1976 ca kl 0200 skilte lag med KK ved Lerkendal, herunder at hun den påfølgende dag ikke ble observert av R og JJ som hadde hybel i samme hus som henne, og at hun iallfall i det vesentlige synes å ha vært iført de samme klær som de hun hadde hatt på seg om kvelden 4 september 1976, da hun møtte drapsmannen. De beviser som er tilkommet i anledning gjenopptakelsessaken er etter lagmannsrettens vurdering ikke egnet til å stille saken i noen annen bevismessig stilling enn den stod i for Frostating lagmannsrett. Hverken alene eller i sammenheng med de beviser som forelå for Frostating lagmannsrett ville de nye bevisene vært egnet til å lede til frifinnelse.

c) Uregistrert dokument inneholdende analyser av blod- og spyttprøver av 30 personer.

Lagmannsretten kan ikke se at dette dokumentet sammenholdt med det bevismateriale som forøvrig forelå for Frostating lagmannsrett ville vært egnet til å lede til frifinnelse.

II. Straffeprosessloven §392 annet ledd.

De problemstillinger som er reist i forbindelse med gjenopptakelsessaken, herunder spørsmålet om O ble voldtatt, betydningen av analyseresultatene fra Rettsmedisinsk institutt og spørsmålet om drapstidspunkt var sentrale også da saken ble behandlet av Frostating lagmannsrett og ved As anke til Høyesterett. Etterforskningen i anledning gjenopptakelsessaken har ikke tilført saken nye opplysninger eller beviser av vesentlig betydning for vurdering disse spørsmål. Saken står således i det vesentlige i samme bevismessige stilling som under hovedforhandlingen i 1981. Som i B-saken får derved vurderingen etter straffeprosessloven §392 annet ledd karakter av overprøving av lagrettens bevisvurdering. Bevistemaet blir likevel et noe annet i gjenopptakelsessaken. Mens spørsmålet for Frostating lagmannsrett var hvorvidt det var hevet over rimelig tvil at A er skyldig, er spørsmålet i forhold til straffeprosessloven §392 annet ledd, hvorvidt det foreligger særlige forhold som gjør dommen tvilsom.

Frostating lagmannsrett avgjorde saken på grunnlag av umiddelbar bevisførsel. Hovedforhandlingen ble avholdt i tiden 30 november til 18 desember 1981. Det ble foretatt befaring av åstedet og avhørt 66 vitner, hvorav 3 rettsmedisinsk og 3 rettspsykiatrisk sakkyndige. Som i B-saken er lagmannsretten i gjenopptakelsessaken henvist til å treffe avgjørelse på grunnlag av i det vesentlige middelbar bevisførsel med de begrensninger det innebærer. Vedrørende de vitneavhør som er gjenomført i anledning gjenopptakelsessaken bemerkes at de gjennomgående gjelder forhold som ligger langt tilbake i tid. Det har betydning for bevisverdien.

Problemstillingene i O-saken er i stor grad de samme som i B-saken. Det foreligger ikke vitneforklaringer eller tekniske bevis som direkte knytter A til drapet. Lagrettens kjennelse er ikke begrunnet. Det er derfor ikke mulig å fastslå hvilken vekt de ulike bevis ble tillagt. Det må likevel, i lys av de bevis som forelå, antas at lagretten ved avgjørelse av skyldspørsmålet la vesentlig vekt på As egen forklaring hvori han erkjente drapet, herunder ga en detaljert beskrivelse av drapshandlingen. Av rettsboken fremgår at A på forhandlingenes første dag, 30 november 1981, erklærte seg uskyldig. Av VG, Adresseavisa og Arbeideravisa 1 desember 1981 fremgår det imidlertid at A i sin forklaring 30 november 1980 med stor grad av detaljrikdom beskrev hvordan han drepte O. Under forhandlingenes andre dag, 1 desember 1981, ble det foretatt åstedsbefaring. A forklarte seg også under denne befaringen. Det vises i den forbindelse til rettsboken hvor det ble protokollert følgende:

«Retten foretok deretter sammen med tiltalte, hans forsvarer, de 2 døvetolkene, statsadvokaten, de oppnevnte sakkyndige og politibetjent Nilsen - 1. vitne - befaring til det område hvor O ble funnet. På åstedet påviste tiltalte det sted hvor han etter egen forklaring hadde slått O i hodet med en ølflaske og deretter støtt hodet hennes mot en murvegg samt det sted hvor han hadde kledd av henne og forsøkt å gjennomføre samleie med henne og anviste hvordan han hadde rullet henne utfor en skråning, gått etter henne og tildekket henne med gress. Politbetjent Nilsen påviste det sted hvor O ble funnet, og hvor de forkjellige klesplagg lå.»

Det må, som i B-saken, antas at de opplysninger som forøvrig forelå om As person ble vurdert som ledd i lagrettens bevisvurderingen. Hvilken vekt disse opplysningene ble tillagt, er det likevel umulig å ha noen sikker formening om. Det gjelder også det forhold at A i 1978 var domfelt for drapet på B. I den forbindelse vises til at A under hovedforhandlingen i O-saken bestred at han hadde drept B. Det ble dessuten foretatt dokumentasjon av skriv fra A til advokat Hestenes, hvori han hevdet å være uskyldig dømt for drapet på B.

På ett vesentlig punkt skiller O-saken seg fra B-saken. I O-saken, i motsetning til i B-saken, forelå det tekniske bevis som isolert sett taler mot at A er skyldig. Det bevismateriale som forelå da hovedforhandling ble avholdt, herunder opplysningene i politiets åstedsrapport, obduksjonsrapport og ass overlege Ødegaards forklaring for lagmannsretten, talte med styrke for at det forelå et seksualdrap, ved at gjerningsmannen voldtok O før hun ble drept. I lys av det bevismateriale som forelå fremstår lagmannens uttalelse i rettsbelæringen, hvor han pekte på muligheten for at O hadde hatt frivillig samleie med en gammelkjæreste forut for drapet, som en ubegrunnet og uforståelig spekulasjon uten holdepunkter i bevisførselen så langt denne er dokumentert i dag. Det må imidlertid kunne legges til grunn at lagretten var seg bevisst at den var ubundet av lagmannens vurdering av sakens beviser. I den forbindelse pekes på at det av aktors notater og pressens omtale av aktors prosedyre fremgår at aktor i sin prosedyre ga uttrykk for som mest sannsynlig at O var blitt voldtatt før hun ble drept, slik også forsvareren anførte. De analyser som ble foretatt av Rettsmedisinsk institutt taler isolert sett for at den som voldtok O var av blodype A-utskiller. A er ikke det. Dersom de rester av biologisk materiale som ble funnet på og ved O stammer fra ham, må det ha funnet sted en sjeldent forekommende bakteriell forurensning, nedbrytning eller omdanning av blodtypesubstansen i det biologiske materialet. Isolert sett er sannsynligheten for slik bakteriell forurensning, nedbrytning eller omdanning liten, jf drøftelsen av dette spørsmål over. Analyseresultatene taler følgelig mot at A voldtok O, og derved også mot at han er drapsmannen. Dette var lagretten kjent med. Hvorvidt A er skyldig i drapet på O kan imidlertid ikke avgjøres på grunnlag av en isolert vurdering av den teoretiske sannsynlighet for bakteriell forurensning, nedbrytning eller omdanning av blodtypesubstans i biologisk materiale. Spørsmålet om A drepte O er ett bevistema, og må avgjøres på grunnlag av en samlet vurdering av bevisene i saken. Som ledd i en slik samlet vurdering måtte lagretten ta hensyn til ikke bare den teoretiske sannsynlighet for bakteriell forurensning, nedbrytning eller omdanning av blodtypesubstans i biologiske materiale, men også de øvrige beviser i saken, herunder As egne forklaringer under hovedforhandlingen og de opplysninger som forelå om hva han hadde forklart i andre sammenhenger. På samme måte forholder det seg når det gjelder spørsmålet om drapstidspunktet. Det er riktig, som anført av A, at politiet i utgangspunktet la til grunn at O ble drept natt til søndag 5 september 1976, på veg hjem fra Studentersamfunnet i Trondheim. Flere forhold tydet på det. Vitnet KK forklarte at han hadde skilt lag med O i nærheten av Lerkendal ca kl 0200 denne natten. Det foreligger ikke kjente observasjoner av henne senere samme natt eller den påfølgende dag. Naboene, R og JJ, så henne ikke på hybelen søndag 5 september 1976. Åstedsfunnene tydet på at hun, iallfall i det vesentlige, hadde på seg de samme klær som hun hadde hatt på seg i Studentersamfunnet lørdagskvelden. Disse forhold ble belyst under hovedforhandlingen, og må antas å ha vært vel kjent for lagretten. Det vises forsåvidt til forsvarerens støtteskriv til anke av 29 desember 1981 pkt 3, hvor det uttales:

«For å kunne skaffe en slags dekning for tiltalen, « flyttet » påtalemyndigheten drapstidspunktet fra kl. 02.00 - 02.15 natt til søndag 5. september til ved midnatt et døgn senere. Der finnes overhodet i den samlede sak ikke noe holdepunkt for dette. Tvert om godtgjorde forsvareren ved en omfattende og presis bevisføring at O med overveiende sannsynlighet ble tatt av dage som antatt den hele tid, natten til 5. september.»

Lagretten var utvilsomt kjent med at A har sikkert alibi for natten til 5 september 1976 og at det som i første rekke taler for at O overlevde natten til 5 september 1976 er As egne forklaringer. Som ledd i sin samlede vurdering av om A drepte O måtte lagretten vurdere de beviser som talte for at O ikke overlevde natten til 5 september 1976 opp mot As forklaring og troverdigheten av den.

Det synes på det rene at politiet i den første fase av etterforskningen fattet interesse for vitneopplysninger om at det natt til søndag 5 september 1976 var hørt skrik på strekningen Lerkendal - Nidarvoll og også opplysninger om at det var observert en rød bil i området. De fleste av disse vitnene forklarte seg for Frostating lagmannsrett. Lagretten hadde således selv anledning til å høre deres forklaringer og derved et bedre grunnlag for å vurdere betydningen av de enn det lagmannsretten har i gjenopptakelsessaken. Etterforskningen i anledning gjenopptakelsessaken har ikke brakt nye opplysninger om disse forhold.

Det følger av de beviskrav som gjelder at lagretten, etter en samlet vurdering av bevisene i saken, må ha funnet bevisene mot A svært sterke. Når man samtidig vet at det som i første rekke talte for at A hadde begått drapet var hans egne forklaringer, må det kunne legges til grunn at As forklaringer etter lagrettens vurdering fremsto som troverdige, og forenlig med det saksforhold som lagretten etter bevisføringen, herunder bevisføring vedrørende spørsmålet om voldtekt, blodtypesubstans, drapstidspunkt og vitneobservasjoner på strekningen Lerkendal - Nidarvoll natt til søndag 5 september 1976, la til grunn.

A forklarte seg ikke bare om drapet på O under hovedforhandlingen, men også i en rekke politiavhør forut for hovedforhandlingen. Første gang han berørte drapet i forklaring til politiet skal ha vært 9 oktober 1977, i avhør i anledning B-saken. Det vises i den forbindelse til det som ovenfor er opplyst vedrørende tidligere politbetjent Sjur Aarthuns egenrapport av 3 november 1980. Det er uklart hvorvidt det under hovedforhandlingen ble opplyst om avhøret 9 oktober 1977, og det som da skal ha skjedd. Aarthun forklarte seg ikke under hovedforhandlingen i O-saken. Under enhver omstendighet er opplysningene om innholdet i kommunikasjonen mellom Aarthun og A 9 oktober 1977 for usikre til at de kan tillegges vekt. Det første egentlige avhør av A i O-saken fant sted 14 oktober 1980. A forklarte seg da som mistenkt i saken. I avhør 14, 15 16, 17, 20 og 21 oktober 1980 benektet A befatning med saken. Først i avhør 22 oktober 1980 forklarte han seg på en måte som knyttet ham til drapet. Han forklarte da at han om kvelden søndag 5 september 1977 ca kl 2345 ved Trondheim elektromotors bygning på Nidarvoll i Trondheim angrep O, slo henne i hodet med en ølflaske 4-5 ganger, dro henne ca 3 meter rundt et hushjørne, dunket hodet hennes mot husveggen flere ganger og slo henne i ansiktet og på kjeven med en ølflaske flere ganger. Han forklarte videre at han knuste en ølflaske og rispet seg med glassbrudd fra flasken, trakk O litt frem fra veggen, kanskje 2,5 meter, og tok av henne klærne, først en rødlig anorakk, deretter en blågrønn bluse, brystholder, sko, langbukse og til sist trusen. Han mente sikkert å ha tatt av begge skoene, men ikke sokkene. Videre fortalte han at han ikke maktet å gjennomføre samleie, og at han la litt gress over henne da han forlot stedet. Klærne ble opplyst å være blitt kastet 5-10 meter bort fra bygningen. I avhør 23 oktober 1980 endret A sin forklaring noe, bl a opplyste han at han « mener at han trakk jenta 30-40 meter bort fra huset. Det var ikke 100 meter. » Han opplyste videre at han mente å ha kastet klærne slik han hadde forklart dagen før, « men at det er vanskelig å huske ».

I avhør 24 oktober 1980 opplyste A bl a:

« Han husker at han etter at han hadde tatt på seg buksen, så følte han på kroppen hennes. Han kunne ikke se om hun var død, eller levende. Hun var helt rolig. Hun lå på ryggen. Han tror at hun lå slik han viste under rekontruksjonen. Den ene armen lå litt ut fra kroppen. Bena litt utover. Det ene kneet litt opp. »

Første gang A omtalte det forhold at O ble kvalt, var i avhør 27 oktober 1980. Av avhørsprotokollen fremgår at han bla forklarte:

« Etter dette ble hun urolig. Han hadde ikke noe å slå med, og derfor ville han kvele henne. Han tok da jakken, som han hadde tatt av henne, og surret den ene ermen rundt halsen hennes. Han tror at han surret rundt halsen to ganger. Han strammet til litt hårdt, men han er sikker på at han ikke lavet noen knute. Deretter stappet han noe av jakken inn i munnen hennes. Han stappet flere ganger slik at munnen ble full. Deretter presset han med hånden mot nesen hennes. Han presset meget hårdt slik at hun ikke fikk puste. Han holdt taket en god stund - 20 til 30 min. Hun var litt urolig, men etter en stund ble hun helt rolig. Han kan ikke si noe om hun var død.

Da hun var helt rolig, mener han at han tok av det han hadde surret rundt halsen og at han trakk ut det han hadde stappet i munnen hennes.

Mistenkte retter nå til at han ikke kan si helt sikkert om han tok ut av munnen hennes det han hadde pakket inn. Han er usikker på dette. Han er helt sikker på at han pakket det inn i munnen, og at han surret noe av jakken rundt halsen hennes. Han mener sikkert at han ikke hadde knute på det som var rundt halsen, men han fikk strammet til hårdt likevel. »

I protokoll fra avhør 28 oktober 1980 står det bl a:

« Mistenkte blir igjen spurt om han brukte snor: Han sier at det er vanskelig å huske om han gjorde det. »

I avhør 29 oktober 1980 forklarte A bl a:

« Da han hadde fått av jakken, ble hun litt urolig. Ikke mye urolig. Han tenkte da at han måtte få henne rolig. Han hadde ikke noe å slå med, og derfor måtte han få henne til å stoppe å puste. Han ville ikke drepe henne.

Han tok så det ene jakkeermet og surret 2 ganger rundt halsen hennes. Han fikk enden av ermet under sitt ene kne og fikk trykket den mot bakken. På den måten fikk han med sin friske hånd strammet til meget hårdt når han trakk i den andre enden av ermet. Det er vanskelig for han å si om han satte knute. Kan ikke huske noe om det. Mens han gjorde dette, satt han på kne over henne..

Etter at han hadde strammet til hårdt, tok han noe av jakken og begynte å stappe i munnen hennes. Han kan ikke si sikkert hva slags del av jakken det var. Han pakket og pakket flere ganger, og han presset til meget hårdt. Det han presset var litt mykt. Han presset til munnen var helt full. Mens han gjorde det var hun meget urolig.

Han kan ikke si om han tok bort det han hadde surret rundt halsen og det han pakket i munnen. Han husker ikke noe om det.

Hun ble liggende på ryggen med armene litt ut til siden. Det ene kneet litt opp. Slik som han viste under rekonstruksjonen. Hodet var litt til den ene siden. »

Det ble 31 oktober 1980 gjennomført rekonstruksjon på politihuset i Trondheim. I rapport fra rekonstruksjonen står det bl a:

« Mistenkte A ble så anmodet om å vise, fortelle hva han gjorde med piken etter at hun var lagt i bakken. Mistenkte gikk ned på knærne ved figurantens brystparti, et ben på hver side. Han fortalte at han holdt piken fast ved å presse sine ben hardt inn mot piken, samtidig som han la T-skjorten rundt figurantens hals. A var ikke sikker på om han satte knute på - tror det.

Følgende situasjoner ble fotografert:

• 1. Her viser mistenkte hvordan han trakk det ene ermet for å få festet dette under sitt venstre kne.

• 2. Mistenkte viser hvordan han strammet til.

• 3. Samme situasjon som 2, men mistenkte sier at han « drar (dro) hardt til, strammer hardt ». Piken var urolig.

• 4. og 5. Mistenkte viser hvordan han stappet deler (erme) av « jakken » inn i munnen på piken - « stappet mange ganger » sier mistenkte og forklarte videre « dytter, dytter og stapper meget hardt - til munnen var helt full ». Piken var urolig, viftet med armene.

• 6. Her viser mistenkte hvordan han dekket over nese og munn, trykket så meget hardt og holdt trykket « lenge » - til hun ble rolig.

• 7. Mistenkte letter på trykket mot nese og munn, tok bort « jakken », han så henne inn i øynene og han så nesen en kort stund.

• 8. Deretter la mistenkte igjen noe av « jakken » over pikens munn og nese, trykket igjen hardt med hånden en stund. Da piken var helt rolig, tok han bort hånden.

På spørsmål forklarte mistenkte at han ikke trodde han brukte andre klær, eller andre ting rundt halsen til piken. Han trodde også at det han hadde rundt pikens hals var noe glattere enn det som ble benyttet under rekonstruksjonen, « vinyl » sa mistenkte. »

I avhør 13 november 1980 forklarte han bl.a:

« Det er vanskelig å huske mere enn det han har forklart om sko. Han kan ikke si noe nærmere om han tok av henne en eller begge sko. Han ble så fortalt at O ble funnet med den ene skoen på. Han kunne ikke huske mere om dette..

Han ble så fortalt at det var tre deler som var surret rundt halsen hennes og at det var det ene ermet fra skjorten, bysteholderen og snora i hetta på regnjakken. Han sier at han ikke kan huske at han gjorde det slik. Han husker bare at han brukte det ene ermet, og han tror det var jakkeermet. Han husker også at han satte knute på ermet slik han viste under rekonstruksjonen. Videre husker han sikkert at han stappet munnen hennes helt full. Han mente også at det var jakken han brukte til det. Han ble fortalt at det var det andre ermet av skjorten som var stappet i munnen. Han hadde oppfattet det som om det var jakken han brukte til det.

Han ble fortalt at snoren som var surret rundt halsen, satt fast i hetta på jakken, men han kan ikke huske noe om dette. »

Som i B-saken har A også i samtaler med de rettspsykiatrisk sakkyndige forklart seg om sin befatning med drapet. I samtale med de rettspsykiatrisk sakkyndige ass overlege Børre Husebø og politilege Karl-Ewert Hornemann 24 november 1980 benektet han å ha begått drapet, og hevdet at han tilsto fordi politbetjent Hjertaas hadde slått i bordet. I ny samtale 4 desember 1980 erkjente han imidlertid drapet. I den forbindelse fortalte han at han 5 september 1976 om kvelden hadde slått O i hodet med en ølflaske flere ganger, deretter kastet flasken på bakken, slått henne mot en murvegg 3-5 ganger, trukket henne 30-40 meter ut på et jorde, tatt av henne anorakken, klemt anorakken inn i munnen hennes, trykket med hånden mot munn og nese, snøret armene på anorakken rundt halsen hennes, strammet til hardt, tatt av henne blusen som han kastet i gresset og tatt av henne og kastet brystholderen.

Det fremgår av ovenstående at det skjedde en utvikling i As forklaringer i tiden etter at han ble foreholdt at han var mistenkt i saken. I de første avhørene benektet han å ha tatt livet av O . Også i tiden etter at han i avhør 22 oktober 1980 første gang innrømmet å ha tatt livet av henne, endret og supplerte han ved flere anledninger sine tidligere forklaringer. Det er også på det rene at det er enkeltheter ved As forklaringer som ikke stemmer med funn på åstedet. Lagmannsretten finner ikke grunn til i detalj å gjennomgå de punkter der As forklaringer ikke fullt ut samsvarer med åstedsfunnene.

Uoverenstemmelser på mindre vesentlige punkter, som nøyaktig hvor klær ble kastet, nøyaktig avstander fra bygning, hvorvidt det ble lagt gress på liket eller ikke mv kan ha ulike årsaker. Bla vil alkoholpåvirkning, som A har forklart seg om, i alminnelighet kunne ha betydning for hva en gjerningmann husker av detaljer. Tilsvarende vil en gjerningsmanns sinnstemning kunne påvirke erindringen. Også tidsforløpet vil kunne ha betydning. Det vises i den forbindelse til at det gikk omlag fire år fra drapet til A ga sin første egentlige forklaring i saken.

Uoverenstemmelser på mer vesentlige punkter må antas å kunne ha andre årsaker. Lagmannsretten sikter da i første rekke til det forhold at A aldri har forklart å ha voldtatt O, mens lagmannsretten, som allerede nevnt, anser det overveiende sannsynlig at O ble voldtatt av drapsmannen. A har i en rekke politiavhør, herunder avhør 22, 24, 29 oktober og 13 november 1980 forklart at han forsøkte å gjennomføre samleie, men at han ikke maktet det. Han forklarte det samme for Frostating lagmannsrett. Uoverenstemmelser på mer vesentlige punkter kan selvsagt forklares med tidsforløp, eller alkoholpåvirkning eller sinnstemning på gjerningstidspunktet. Mer nærliggende er det likevel å anta at A bevisst valgte å unnlate å forklare seg om dette. Det kan ha ulike årsaker. Det forhold at A aldri erkjente å ha voldtatt O svekker forøvrig anførselen om at han ble presset eller lokket til å tilstå, og at han indirekte lærte om drap og åsted i politiavhørene. Til tross for at politiet, som anført av A, la til grunn at O var blitt voldtatt slik sakens beviser ga klar antydning om, holdt A på dette punkt senere fast ved den forklaring han ga 22 oktober 1980.

Troverdigheten av As forklaring kan ikke vurderes alene på grunnlag av de uoverenstemmelser som foreligger. På viktige punkt sammenfalt de opplysninger han ga i forklaringene med åstedsfunnene. A har i forklaringene gitt en rekke korrekte opplysninger om forhold som ikke var kjent gjennom media, og som det heller ikke foreligger holdepunkter for å anta at han har fått fra politiet, hverken direkte eller indirekte. Bl a opplyste han som anført av påtalemyndigheten både under hovedforhandlingen, jf aktors notater til prosedyren, og i gjenopptakelsessaken at:

• det var et erme rundt halsen på O

• det var knute på ermet

• det var knebel i munnen

• knebelen var et erme

• knebelen var stappet inn i munnen slik at ermet ble vrengt

• liket lå på ryggen

• den ene benet var bøyd i kneet og sto noe opp

Videre vises til at A under rekonstruksjon på åstedet 22 oktober 1980, opplyste at et sykkelstativ som da befant seg på stedet, ikke var der i 1976, jf daværende politiavdelingssjef Klegseths rapport av 23 oktober 1980 side 2 pkt 8.9 og Klegseths forklaring i anledning gjenopptakelsessaken. Sykkelstativet ble først plassert på stedet i 1980. As observasjon var følgelig korrekt, og derved egnet til å styrke troverdigheten av den forklaring han ga.

Troverdigheten av As forklaringer kan heller ikke vurderes isolert fra den situasjon han befant seg i da forklaringene ble avgitt. Først som mistenkt senere som siktet har han gitt en rekke forklaringer til politiet under avhør og rekonstruksjoner. Senere har han også fortalt om drapet på O til de rettspsykiatrisk sakkyndige og sist men ikke minst ga han detaljerte forklaringer som tiltalt under hovedforhandlingen i Frostating lagmannsrett. As intellektuelle utrustning er i gjentatte rettspsykiatriske erklæringer vurdert som normal. Han var da forklaringene ble avgitt i ferd med å sone dommen for drapet på B. Det anses utvilsomt at han, både da han forklarte seg til politiet, til de rettspsykiatrisk sakkyndige og da han forklarte seg for Frostating lagmannsrett, var fullt på det rene med at han forklarte seg som mistenkt, senere som siktet og tiltalt for en svært alvorlig forbrytelse. Det er heller ikke tvilsomt at han var fullt på det rene med de mulige konsekvenser av sine forklaringer.

I anledning gjenopptakelsessaken har det fra As side fremkommet teorier om mulige andre gjerningsmenn. Det som i den forbindelse har fremkommet har i det vesentlige karakter av løse spekulasjoner. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spekulasjonene, da de ikke kan få betydning for avgjørelsen.

A har anført at lagmannen i sin rettsbelæring handlet i strid alminnelige straffeprosessuelle prinsipper om uskyldspresumsjon, bevisbyrde og rimelig tvil. Anførselen knytter seg til lagmannens introduksjon av et mulig frivillig samleie med en ukjent venn forut for drapet. I det vesentlige er innholdet i As anførsler i samsvar med de anførsler han gjorde gjeldende i anke til Høyesterett i 1981, jf forsvarerens støtteskriv av 29 desember 1981 punkt 6. Anken ble avvist. Lagmannsretten har ovenfor gitt uttrykk for sin vurdering av lagmannens rettsbelæring på dette punkt. Skyldspørsmålet ble imidlertid avgjort av lagretten som må forutsettes å ha vært vel kjent med at den var ubundet av lagmannens vurdering av bevisene. Noe annet er heller ikke anført. Lagretten var vel kjent med de rettsmedisinsk sakkyndiges vurderinger, jf i den forbindelse statsadvokat Jakhellns påtegning til Riksadvokaten hvorav fremgår at forsvarereren i tilknytning til lagmannens rettsbelæring refererte konklusjonen i obduksjonsrapporten, hvorav fremgår at O « overveiende sannsynlig (er) voldtatt mens hun fortsatt var i live ». Selv om lagmannens uttalelse i rettsbelæringen på dette ene punkt, i etterhånd sett, kan være vanskelig å forstå, er lagmannsretten ikke enig med A i at den meget omfattende straffesaken mot ham ble gjennomført i strid med prinsippene om rettferdig rettergang, herunder i strid med prinsippene om uskyldspresumsjon, bevisbyrde og rimelig tvil.

Straffeloven §392 annet ledd har karakter av en sikkerhetsventil. Det er lovgivers forutsetning også etter lovendringen i 1993 at bestemmelsen skal praktiseres strengt, jf over. Det er i gjenopptakelsessaken ikke tilkommet nye beviser av betydning for vurdering av skyldspørsmålet. De problemstillinger som er tatt opp, stod sentralt i saken også da den stod for Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten er i gjenopptakelsessaken henvist til å treffe avgjørelse på grunnlag av i det vesentlige skriftlig nedfelt bevismateriale, herunder vitneforklaringer. De foreliggende skriftlig nedfelte parts- og vitneforklaringer kan ikke erstatte muntlige forklaringer når det gjelder å vurdere holdbarheten av forklaringene, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28 november 2001 i sak 2001/1148 Torgersen. Lagmannsretten kan ikke se at det foreliggende bevismateriale gir grunnlag for slik tvil vedrørende riktigheten av den dom Frostating lagmannsrett avsa 18 desember 1981 etter omfattende og umiddelbar bevisførsel, at det i lys av de krav som stilles etter straffeprosessloven §392 annet ledd, er grunnlag for gjenopptakelse av saken.

Drapene på B og O er ovenfor behandlet hver for seg. De påberopte nye bevis eller omstendigheter forøvrig kan heller ikke samlet sett lede til annet resultat.

Kjennelsen er i begge saker enstemmig.

Slutning:

1. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 11/1978 Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge.

2. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 43/1981 Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge.