10 Vurdering av hovedforhandlingen i Sigrid-saken

10.1 Hva utvalget skal granske

Som påpekt i punkt 1.2.2 skal utvalget granske påtalemyndighetens opptreden også under hovedforhandlingen. I tillegg skal utvalget vurdere andre aktørers rolle og opptreden, slik som forsvarer og de sakkyndige.

Av tilleggsmandatet fremgår det at utvalget også skal vurdere domstolens arbeid. Spesielt skal utvalget klarlegge hvilke prosessuelle avgjørelser som ble tatt med hensyn til bevisførselen, og vurdere om det var mer domstolen burde ha gjort, for å få frem fakta i saken.

Granskningen skal på den annen side ikke omfatte forhold ved juryens interne rådslagning eller stemmegivning som jurymedlemmene ikke vil kunne forklare seg om ved et bevisopptak.

10.2 Aktors opptreden under hovedforhandlingen

10.2.1 Utgangspunkter med hensyn til aktors plikter

Utvalget har tidligere under punktene 4.2 og 6.2 redegjort nærmere for aktors ansvar for sakens opplysning. Der omtales også de krav til objektivitet som gjelder for påtalemyndigheten når den overfor retten skal inngi bevisoppgave og deretter iretteføre saken.

10.2.2 Bevisoppgaven – særlig om påtalemyndighetens plikt til å påberope bevis i tiltaltes favør

Som påpekt foran under punktene 4.2 og 6.2.1 bygget straffeprosessloven 1887 (på samme måte som någjeldende lov) på at den fulle bevisbyrden var lagt på påtalemyndigheten. Dette innebar at påtalemyndigheten hadde hovedansvaret for at saken ble tilstrekkelig opplyst under rettergangen.

I bevisoppgaven måtte påtalemyndigheten selvsagt sørge for å påberope de bevis som etter deres oppfatning dannet grunnlaget for beslutningen om å reise tiltale. Overført på Sigrid-saken betød dette at påtalemyndigheten i tilknytning til Fritz Moens forklaringer måtte føre som vitner de sentrale taktiske og tekniske etterforskerne, samt fremlegge åsteds- og obduksjonsrapporter. Videre måtte det fremlegges erklæringer fra de rettsmedisinsk og rettspsykiatrisk sakkyndige, og disse sakkyndige måtte avgi forklaring i retten. Det måtte også tilbys annen dokumentasjon og oppgis vitner som underbygget tiltalen.

En av de særegne sider ved Sigrid-saken gjaldt usikkerhet om drapstidspunktet. Politiet trodde et helt år, frem til mistanken ble rettet mot Fritz Moen, at drapet hadde skjedd natt til 5. september 1976. Men etter at mistanken ble rettet mot Fritz Moen, og etter at politiet hadde forsikret seg om at Moens alibi natt til 5. september var uomtvistelig, endret politiet standpunkt med hensyn til mulig drapstidspunkt. Politiet mente at drapet kunne ha skjedd søndag kveld.

En rekke vitner hadde imidlertid under etterforskningen gitt uttrykk for å ha hørt angstskrik fra åstedet og/eller observert en bil nær åstedet ca. kl. 02.30 natt til søndag 5. september 1976. Det var også et vitne som hadde forklart at hun så Sigrids regnjakke liggende i gresset tidlig søndag morgen. Disse vitneprovene støttet det syn at Sigrid var drept natt til søndag, og tilsa at Moen måtte frifinnes.

Kravet til objektivitet påla også påtalemyndigheten en plikt til å legge frem bevis som talte for at tiltalte var uskyldig, eller som bidro til å svekke verdien av de bevis som talte for skyld. Påtalemyndigheten skulle derfor også ha oppgitt de vitnene som hadde gjort relevante observasjoner natt til 5. september. Statsadvokaten hadde imidlertid ikke disse vitnene med i sin bevisoppgave, bare de som kunne styrke en teori om at drapshandlingen var begått om kvelden 5. september.

Det var likevel ikke slik at aktor hadde en absolutt plikt til å oppgi disse vitnene i bevisoppgaven. Straffeprosessordningen var basert på en partsprosess, noe som betød at tiltalte selv kunne påberope seg bevis under straffesaken. I straffeprosessloven 1887 kom dette til uttrykk i § 293, hvor det bl.a. ble bestemt at forsvareren skulle angi «hvilke Vidner han paa sin Side agter at indstævne eller ønsker indstævnt». Påtalemyndighetens plikt til objektivitet måtte til en viss grad sees på bakgrunn av tiltaltes rett til å påberope de bevis som han ønsket ført.

I 1981 var det i praksis vanlig at statsadvokaten først og fremst tok med de bevis som talte for tiltaltes skyld, og at man utelot vitner som avkreftet eller svekket politiets teori. Etter utvalgets syn hadde (og har) straffeprosessen på dette punkt beveget seg noe for langt i retning av en ren partsprosess. Utvalget stiller seg i utgangspunktet kritisk til at det foretas et slikt utvalg av vitner fra påtalemyndighetens side. Men på bakgrunn av den praksis som ble fulgt på den tiden, finner utvalget ikke å kunne kritisere statsadvokaten for dette i Sigrid-saken.

Dersom forsvareren i sin bevisoppgave hadde utelatt viktige bevis som heller ikke var medtatt i påtalemyndighetens bevisoppgave, måtte aktor imidlertid ha plikt til å sørge for at bevisene likevel ble ført. Dette fulgte direkte av påtalemyndighetens objektivitetsplikt.

Utvalget bemerker her at statsadvokaten i sin redegjørelse til lagmannen sa at det ville bli ført vitner som hadde hørt kvinneskrik den aktuelle natten, men at disse vitner ville bli ført av forsvareren. Kopi av statsadvokatens redegjørelse til lagmannen gikk også til forsvareren. Moens forsvarer tok i sin bevisoppgave med 26 vitner av betydning for tidfesting av drapstidspunktet. Sommeren 1981 var det kommunikasjon mellom statsadvokaten og forsvareren. Statsadvokat Olaf Jakhelln har opplyst til utvalget at han også hadde et møte med forsvareren i Oslo hvor de drøftet saksbehandlingen. Sannsynligvis ble de enige om at forsvareren skulle føre opp vitner som talte i Moens favør. Forsvareren kunne ha en egeninteresse i selv å føre opp denne gruppen av vitner på sin vitneliste, idet han da under hovedforhandlingen fikk stille spørsmål til vitnene først.

Som påpekt foran i punkt 8.3.6, var også Sigrids dagbok et bevis som talte for at Sigrid ikke var i live søndag 5. september. Dette beviset i favør av Fritz Moen var arkivert i politidokumentene som et såkalt 0-dokument. Beviset ble derfor ikke vedlagt de saksdokumentene som under saksforberedelsen ble levert til forsvareren. Forsvareren hadde altså ikke foranledning til å medta dagboken i sin bevisoppgave. Dersom statsadvokaten hadde hatt kunnskap om dagboken, hadde han en selvsagt plikt til å opplyse om denne og å sikre at beviset ble ført under hovedforhandlingen. Utvalget har fått opplyst at statsadvokaten ikke kjente til dagboken i 1981. På dette grunnlag kan det ikke rettes kritikk mot ham for at beviset ikke ble fremlagt.

10.2.3 Redegjørelsen til lagmannen og ­innledningsforedraget

Straffeprosessloven 1887 bestemte i § 292 femte ledd at «[e]n Gjenpart af Tiltalebeslutningen tilligemed en kort Redegjørelse for Sagen og dens Beviser tilstilles Lagmanden». Statsadvokat Olaf Jakhelln sendte den 8. november 1981 en slik redegjørelse til lagmann Karl Solberg. Redegjørelsen var på ni maskinskrevne sider.

Rammen for aktors innledningsforedrag var i straffeprosessloven 1887 regulert i § 329, hvoretter påtalemyndigheten skulle utvikle «hvad der er tiltalens gjenstand og kortelig angive(t), hvilke Beviser den formener at kunne føre for sin Paastand». I nødvendig grad skulle det foretas en «Paavisning af Forbindelsen mellem Paastanden og de Beviser, som agtes førte».

Det var vanlig at den skriftlige redegjørelsen til lagmannen tjente som utgangspunkt for innledningsforedraget. Olaf Jakhelln har bekreftet overfor utvalget at dette også var tilfelle i Sigrid-saken.

I oversendelsen redegjorde statsadvokaten bl.a. for likfunnet og de tekniske funn på åstedet. Han redegjorde videre for obduksjonen og prosektor Halldis Lies to rapporter med hensyn til blodtypebestemmelse, herunder prosektor Lies rapport av 24. oktober 1977 som er referert under punkt 9.3.2.1.

Statsadvokaten knyttet følgende merknad til tilleggsrapporten: « Så vidt forstås må dette bety at blodtypeundersøkelseskonklusjonen ikke bidrar til sakens opplysning ».

Selv om statsadvokaten gjorde rede for premissene for sin personlige tolkning av prosektor Lies tilleggsrapport, mener utvalget at aktor burde ha utelatt denne tolkningen i sin redegjørelse til lagmannen (og i sitt innledningsforedrag). Objektivitetskravet skal her være strengt. Utvalget viser til at prosektor Lie i tilleggsuttalelsen understreket at det var «mest sannsynlig» at sædavgiveren hadde blodtype A utskiller. Den sakkyndige undersøkelsen bidro derfor, i alle fall et stykke på veg, til sakens opplysning. Det skulle da også vise seg under hovedforhandlingen (ved avhørene av prosektor Lie og overlege Halvorsen og i lagmannens rettsbelæring) at statsadvokaten hadde undervurdert betydningen av blodtypebeviset.

Utvalget finner grunn til å peke på dette forholdet fordi straffeprosessloven forutsatte som normalordning at aktor alene sendte inn redegjørelse til lagmannen i forkant av hovedforhandlingen. Det var også bare aktor som holdt innledningsforedrag. 1 Denne ordningen var basert på det grunnsyn at både redegjørelsen og innledningsforedraget skulle være strengt objektive.

10.2.4 Statsadvokatens redegjørelse for Moens tidligere straffbare forhold, herunder dommen i Torunn-saken

Torsdag 10. desember 1981 gjennomgikk statsadvokaten straffedommene som Fritz Moen tidligere hadde fått. Denne dagen dokumenterte han også dommen i Torunn-saken. På grunn av likheten mellom de to sakene hadde denne dommen stor bevismessig betydning, og det var klart at beviset måtte føres. Gjennomgangen av de øvrige straffedommene var i samsvar med straffeprosessloven 1887 § 337 tredje ledd tredje punktum som fastsatte at bevis for tidligere domfellelser ikke kunne nektes ført.

Den ordning straffeprosessloven 1887 etablerte på dette punkt, ble endret ved straffeprosessloven 1981. Her ble adgangen til å føre bevis for tidligere domfellelser innskrenket under den del av forhandlingen som gjaldt skyldspørsmålet. Det fremgår av någjeldende lov § 301 annet ledd at slikt bevis kan nektes ført når beviset er uten betydning for saken. På grunn av den bevismessige betydningen ville dokumentasjon av dommen i Torunn-saken også blitt godtatt etter gjeldende rett.

10.2.5 Prosedyren for avgjørelsen av skyldspørsmålet

Som påpekt foran under punkt 6.2.1 gjaldt det ikke samme krav til objektivitet hos aktor under prosedyren som på tidligere stadier i saksbehandlingen. Selv om aktor fortsatt hadde en ubetinget sannhetsplikt, kunne han nå spesielt fremheve den del av bevisførselen som styrket oppfatningen om at tiltalte var skyldig, og gi en nærmere redegjørelse for de resonnementer som bygget opp under dette. Dette gjaldt likevel ikke ubetinget. Dersom forhandlingen hadde avdekket at det strafferettslige beviskravet ikke var oppfylt, hadde påtalemyndigheten i utgangspunktet plikt til selv å nedlegge påstand om frifinnelse.

I sin prosedyre i Sigrid-saken argumenterte aktor for at lagretten skulle svare ja på skyldspørsmålet. Utvalget legger til grunn at statsadvokaten mente beviskravet var blitt oppfylt under forhandlingen, slik han selv har forklart.

10.2.5.1 Merknader til deler av statsadvokatens prosedyre

Utvalget finner grunn til å knytte enkelte bemerkninger til deler av statsadvokatens prosedyre. Utvalget viser spesielt til de deler av prosedyren som er gjengitt i Adresseavisen 17. desember 1981:

««Skutt blink»

Aktor sa videre at tiltaltes forklaringer stemmer godt med de tekniske funn, og på i alt 22 punkter er det «skutt blink», altså må tiltalte ha hatt godt kjennskap til drapet.

– Det er av stor betydning hva som har stått i avisene, men det er også av stor betydning hva som ikke har stått. Tiltalte visste at piken hadde et knebel inne i munnen, at et erme var knyttet rundt halsen, at hun var slått i hodet. Men dette sto ikke i avisene!

Om de mange skrik som vitner mener å ha hørt natt til søndag, sa aktor at dette kan ha kommet fra rev eller katt, og det var først da drapet ble omtalt i avisene man fikk disse mange vitneutsagn om hyl og skrik, og de fleste mente de hadde hørt det nettopp denne natten.

– Jeg mener også at tiltalte har fullbyrdet samleie med piken, men jeg ser likevel ikke bort fra at hun kan ha hatt et forhold til en annen person tidligere på dagen. Det som er avgjørende er hva tiltalte har forklart om saken, og svært mye av dette kan han ikke ha gjettet seg til.»

Dersom statsadvokaten er sitert riktig, vil utvalget bemerke følgende:

a) Tiltaltes forklaringer stemte godt med de tekniske funn

Tore Sandberg har bestridt statsadvokatens argumentasjon om at tiltaltes forklaringer «stemmer godt med de tekniske funn». Sandberg har bl.a. vist til politiavdelingssjef Klegseths rapport av 11. mars 1981 hvor de sakkyndige Olav A. Haugen og Arne Ødegaard uttalte at skadene på Sigrid nettopp ikke stemte med Moens forklaringer om hvordan han dunket Sigrids hode mot murveggen. 2

Utvalget er ikke enig i Tore Sandbergs kritikk på dette punkt. Poenget til statsadvokaten var at de skadene Sigrid hadde, stemte med at hennes hode kunne ha blitt dunket mot betongfremspringet ved bygningsveggen. Også de sakkyndige fant at skadene Sigrid var påført, kunne være forenlige med slag mot betongfremspringet.

Statsadvokatens påstand om at Fritz Moen hadde skutt blink 22 ganger, var etter utvalgets syn isolert sett en misvisende beskrivelse av den tilståelsen lagretten skulle vurdere. Utvalget viser i den forbindelse til utvalgets analyse foran under punkt 8.4.6. 3 Men på grunnlag av statsadvokat Olaf Jakhellns notater fra prosedyren må utvalget legge til grunn at forklaringene til Fritz Moen ble gitt en utførlig omtale. I disse notatene er det tatt inn en liste på 22 punkter som inneholder opplysninger fra Moens forklaringer og fra åstedsfunnene, som tilsa at Fritz Moens forklaring var troverdig. 4 I tillegg viser statsadvokatens notater at han gjennomgikk 16 punkter i forklaringene til Fritz Moen hvor det ikke var samsvar med åstedsfunnene. Statsadvokat Olaf Jakhelln har også i samtale med utvalget opplyst at han gjennomgikk dette materialet grundig. Etter utvalgets syn kan det ikke rettes kritikk mot aktor for at han i prosedyren spissformulerte sitt synspunkt på denne måten, når han samtidig utførlig redegjorde for premissene.

b) Anførselen om hva som ikke hadde stått i avisene

Statsadvokatens argumentasjon med hensyn til hva som ikke hadde stått i avisene, var neppe helt treffende. Det hadde riktig nok ikke stått i avisene at et erme var knyttet rundt halsen på Sigrid Heggheim, men VG 8. oktober 1977 hadde skrevet at hun var strupt med et klesplagg.

Det hadde stått i avisene at Sigrid var blitt slått i hodet. VG 15. september 1976 skrev at den drepte hadde:

«et sår i hodet som følge av stump vold. Rettsmedisineren kan ikke si hvorvidt skaden er tilført med et slagvåpen – eller om piken kan ha falt og slått hodet i en stein. Slaget må i hvert fall ha vært hardt, men ikke dødelig. Offeret hadde ikke kraniebrudd».

VG nevnte i samme avis teorien om at gjerningsmannen kunne ha brukt en flaske til å slå med. Både Adresseavisen og Arbeider-Avisa 14. september 1976 hadde omtalt at Sigrid hadde et «større sår i hodet», og i Adresseavisen 16. oktober 1976 var det uttalt at hun hadde fått et slag i hodet.

Statsadvokaten har opplyst til utvalget at han må ha blitt feilsitert, og at han ikke kan ha sagt at aviser ikke hadde omtalt at Sigrid ble slått i hodet. Ifølge egne notater hadde han nevnt at det ikke hadde stått i avisene at Sigrid var blitt dunket mot betongfremspringet og påført vinkelmerket. Etter utvalgets syn må Adresseavisen ha feilsitert eller forenklet statsadvokatens uttalelse. Utvalget legger til grunn at statsadvokaten var kjent med at avisene hadde skrevet at Sigrid var slått i hodet, og utelukker at han bevisst fremsatte misvisende eller uriktige utsagn. Det gjaldt den gang som nå en absolutt sannhetsplikt for aktor. Utvalget er overbevist om at statsadvokaten forsøkte å etterleve sannhetskravet i 1981.

c) Skrikene kunne ha kommet fra rev eller katt

Når det gjelder observasjoner av angstskrik natt til søndag 5. september 1976, viser utvalget til redegjørelsen foran under punkt 7.2.3. 5 Det var en omfattende vitneførsel omkring dette under hovedforhandlingen 9. og 10. desember 1981. Ifølge Adresseavisen skal statsadvokaten ha hevdet at vitnene kunne ha hørt skrik fra «rev eller katt». Olaf Jakhelln har opplyst til utvalget at han ikke fant bevisførselen rundt skrik og bilkjøring natt til søndag 5. september særlig avklarende. I prosedyren nevnte han som en mulighet at noen skrik kunne komme fra rev eller katt. Dette var basert på at et vitne først hadde tenkt at det skriket hun hørte, kunne komme fra en rev. 6 Han trodde at han samtidig hadde nevnt at det alltid var mange lyder i Trondheim om nettene.

d) Utsagnet: «Jeg mener også at tiltalte har fullbyrdet samleie med piken…»

Som det fremgår, prosederte statsadvokaten også etter at sakkyndige Lie og Halvorsen hadde forklart seg om sædavgivers blodtype på at Fritz Moen hadde voldtatt Sigrid Heggheim. I den redegjørelsen som var oversendt lagmannen i forkant av rettssaken, uttalte statsadvokaten at konklusjonen fra den sakkyndige på blodtypebeviset ikke bidro til sakens opplysning. Statsadvokaten anså det følgelig som meget mulig at Fritz Moen kunne ha vært sædavgiveren. Utvalget er imidlertid usikker på om avhørene av de sakkyndige under hovedforhandlingen kunne oppfattes slik.

Aktor hadde tydeligvis oppfattet de sakkyndige dit hen at det fortsatt var en mulighet for at Fritz Moen kunne ha vært sædavgiveren. 7 Lagmannen oppfattet imidlertid bevisførselen annerledes, og anbefalte juryen å se bort fra Moen som sædavgiver. Uansett kan det reises spørsmål om aktor skulle ha lagt ned påstand om frifinnelse. Dette kommer utvalget tilbake til under punkt 10.2.5.2.

e) Utsagnet: «...men jeg ser likevel ikke bort fra at hun kan ha hatt et forhold til en annen person tidligere på dagen. Det som er avgjørende, er hva tiltalte har forklart om saken, og svært mye av dette kan han ikke ha gjettet seg til.»

Av Olaf Jakhellns notater fremgår det at han i prosedyren også nevnte den mulighet at samleiet kunne være fullbyrdet etter dødstidspunktet. Han påpekte i den forbindelse at liket hadde vært flyttet.

Ved disse utsagn trakk statsadvokaten inn en ny teori som forklaring på blodtypebeviset. I prosedyren skulle imidlertid statsadvokaten «med hensyn til faktum strengt holde sig til de under saken fremkomne bevisligheter... og ikke anføre noget nyt i faktisk henseende», jf. Salomonsen I side 422. 8 Statsadvokatens prosedyre skulle altså begrense seg til den bevisførselen som hadde skjedd under hovedforhandlingen, og som også gjaldt tema som hadde vært etterforsket/utredet.

Utvalget har drøftet denne problemstillingen med Olaf Jakhelln. Han understreket at han ikke presenterte teoriene om annen sædavgiver eller nekrofili som nye fakta, men som hypoteser, mulige forklaringer, som burde være med i vektskålen. Utvalget deler ikke fullt ut dette synet. Begge de forhold som aktor tok opp, kunne vært gjort til gjenstand for etterforskning, bevisførsel og kontradiksjon. Når det gjelder teorien om frivillig samleie, var det f.eks. mulig å etterforske ytterligere de få personer som Sigrid hadde hatt nær kontakt med i Trondheim i den uken hun hadde vært der. Dersom nekrofiliteorien var blitt reist i forkant av hovedforhandlingen, ville det også vært mulig å få utredet om en slik teori lot seg forene med obduksjonsfunnene.

Hensett til dette mener utvalget at statsadvokaten skulle ha unnlatt i sin prosedyre å trekke inn en alternativ forklaring på blodtypebeviset som ikke hadde vært gjenstand for etterforskning, bevisførsel og kontradiksjon.

10.2.5.2 Skulle statsadvokaten ha nedlagt frifinnelsespåstand?

Som nevnt kan det reises spørsmål om statsadvokaten skulle ha nedlagt frifinnelsespåstand, selv om han oppfattet bevisene slik at det var en viss mulighet for at Fritz Moen var sædavgiver.

I straffeprosessen var (og er) den fulle bevisbyrden lagt på påtalemyndigheten. Dersom bevisene under hovedforhandlingen klart ikke oppfylte beviskravet, skulle aktor nedlegge frifinnelsespåstand. Spørsmålet ville imidlertid ofte bero på et skjønn fra møtende aktors side. I de tilfeller hvor det var tvil om beviskravet var oppfylt eller ikke, gjaldt det ikke noen plikt for aktor til å nedlegge frifinnelsespåstand. 9

Utvalget må også ta det forbeholdet at utvalget ikke var til stede under hovedforhandlingen. Bevissituasjonen var i hovedtrekk den at Fritz Moen hadde tilstått drapet for politiet, og det gjorde han også under hovedforhandlingen. Når tiltalte tilsto, måtte det normalt også den gang ha fremstått som oppsiktsvekkende om aktor nedla frifinnelsespåstand.

Utvalget tror likevel at det objektivt sett var grunnlag for å nedlegge frifinnelsespåstand. Selv om aktor var overbevist om at Fritz Moen hadde tilstått selvopplevde handlinger, hadde han plikt til å vurdere det strafferettslige beviskravet. Avgjørende var ikke hva aktor trodde om Fritz Moens straffeskyld, men om beviskravet var oppfylt.

Slik bevisførselen under hovedforhandlingen er opplyst for utvalget, finner utvalget at forhandlingen mest trolig hadde avdekket at det strafferettslige beviskravet ikke var oppfylt. Spesielt kunne bevisførselen om gjerningsmannens blodtype og den omfattende bevisførselen om kvinneskrik natt til 5. september, være egnet til å konstatere begrunnet tvil om Fritz Moens straffeskyld. Under disse forutsetningene skulle statsadvokaten objektivt sett ha nedlagt frifinnelsespåstand.

Utvalget mener at aktor under prosedyren har en selvstendig plikt til å arbeide for at tiltalte blir frifunnet dersom bevisførselen tilsier at beviskravet ikke er oppfylt. Den samme plikten gjaldt i 1981. En annen sak er at dette ansvaret også var (og er) pålagt lagretten og til dels også fagdommerne.

Hvorvidt statsadvokaten skulle nedlagt frifinnelsespåstand var i særlig grad avhengig av bevisførselen om blodtypebeviset. Utvalget har ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om statsadvokatens vurdering av denne bevisførselen var forsvarlig, jf. punkt 10.3.2.1. Dette innebærer at utvalget heller ikke har tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om statsadvokaten utøvde et forsvarlig skjønn da han ikke nedla frifinnelsespåstand,

10.3 Burde domstolen gjort noe mer for å få frem fakta i saken?

10.3.1 Rettens plikt til å sørge for sakens opplysning

I henhold til mandatet skal utvalget vurdere om domstolen burde ha gjort noe mer for å få frem fakta i saken. Ved denne vurderingen tar utvalget utgangspunkt i rettens plikt til å sørge for sakens opplysning. Som påpekt foran under punkt 6.3.1.1 hadde domstolen – ved siden av påtalemyndig­heten på samme måte som etter dagens rettstilstand en selvstendig plikt til å sørge for at saken ble grundig opplyst. Straffeprosessloven 1887 § 331 femte ledd bestemte at:

«Retten vaager paa Embeds Vegne over Sagens fuldstændige Oplysning og kan til Opnaaelse heraf beslutte at indhente nye Beviser og at udsætte Behandlingen.»

Rettens plikt på dette punktet oppstår først og fremst der aktors og forsvarers bevisførsel ikke fremstår som fullstendig nok. Først da har retten foranledning til å sørge for ytterligere bevisførsel. Ettersom retten i forkant av hovedforhandlingen i Sigrid-saken bare kjente saken gjennom statsadvokatens redegjørelse og de fremlagte bevisoppgaver, måtte rettens plikt til å sørge for ytterligere bevisførsel bero på hva som ble opplyst under forhandlingene.

I Sigrid-saken hadde Fritz Moen avgitt en tilståelse til politiet. Da han forklarte seg for lagmannsretten under den første og andre rettsdagen, tilsto han drapet på ny. For den situasjonen at en tiltalt tilsto under hovedforhandlingen, inneholdt straffeprosessloven 1887 en særregel som ga retten adgang til å begrense bevisførselen. Paragraf 331 første ledd uttalte:

«Afgiver Tiltalte en fuldstændig Tilstaaelse, afgjør Retten, hvorvidt og i hvilken Udstrækning Bevisførelse skal finde Sted.»

Til tross for at Fritz Moen tilsto drapet, tillot retten i Sigrid-saken at aktor og forsvarer fikk føre de bevis som var bebudet gjennom deres respektive bevisoppgaver. Dette må sees i sammenheng med sakens spesielle karakter: Forsvareren hevdet at Fritz Moens tilståelse måtte være uriktig, og dette ble underbygget ved bevisførselen under hovedforhandlingen. Som påpekt under under punkt 6..3.1.2 i tilknytning til samme problemstilling i Torunn-saken, hadde retten i denne situasjonen plikt til å sørge for «Sagens fuldstændige Oplysning» på samme måte som i saker hvor det ikke forelå tilståelse, jf. straffeprosessloven 1887 § 331 femte ledd sitert over.

10.3.2 Enkelte bevistema som kunne ha vært bedre opplyst?

Utvalget vil nedenfor kommentere noen sentrale bevistema hvor det kan reises spørsmål om fakta kunne vært mer opplyst, og det vil bli drøftet om domstolen burde ha gjort mer for å få klarlagt fakta.

10.3.2.1 Blodtypebeviset

I sin tilleggserklæring av 24. oktober 1977 hadde Halldis Lie formulert sin konklusjon slik:

«I «Sigridsaken» er det påvist substans av blodtype A i vaginalsekretet. Det er derfor mest sannsynlig at den påviste sæd stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent.»

Utvalget viser til drøftelsen foran under punkt 8.3.4.4, hvor det redegjøres for utvalgets oppfatning om at Halldis Lies erklæring av 24. oktober 1977 burde vært mer utfyllende, og at den virket villedende slik den sto. Av de kildene som foreligger om hovedforhandlingen, fremgår det at de sakkyndige Lie og Halvorsen formulerte seg annerledes for retten. I sine forklaringer anså de muligheten for at Fritz Moen kunne være sædavgiver, som langt mindre enn man kan få inntrykk av ut fra den skriftlige rapporten.

NTB-meldingen fra 8. desember 1981 inneholder bl.a. følgende:

«Prosektor Halldis Lie ved Rettsmedisinsk institutt forklarte seg i retten om analysene av blod og sæd, og de konklusjoner som er trukket. I uttalelsen på grunnlag av undersøkelsen hadde hun erklært at det var overveiende sannsynlig at forbryteren var en person med blodtype A. Senere hadde hun på politiets oppfordring avgitt en tilleggsuttalelse der hun uttalte at blodtype A var mest sannsynlig. I retten redegjorde hun for visse usikkerheter ved analysen, men hevdet at det var langt over 50 prosent sannsynlighet for at forbryteren måtte ha blodtype A.

Overlege Knut Halvorsen ved Haukeland sykehus forklarte seg særlig om usikkerheten ved blodtypebestemmelser, men han sluttet seg til hovedkonklusjonen i Halldis Lies erklæring om at blodtype A var mest sannsynlig. Den eventuelle usikkerhet innebærer at drapsmannens blodtype muligens er ukjent.»

Utvalget gjengir i tillegg deler av Skjalg Fremos upubliserte notater om avhørene av de sakkyndige:

Ifølge disse notater forklarte prosektor Lie at det var overveiende sannsynlig at sæden var tilført Sigrid av en person med blodtype A utskiller. Hun sa at 50 % av befolkningen har blodtype A, og at 80 % av disse er utskillere. 10 Når det gjaldt tilleggsrapporten av 24. oktober 1977, uttalte hun at hun trodde Fritz Moen var foranledningen for denne. Fritz Moen hadde blodtype AB ikke-utskiller.

Prosektor Lie uttalte videre at hun hele tiden hadde vært betenkt på å typebestemme sæd fra vagina. «Man kan ikke utelukke at påvisninger stammer fra bakterier og at gjerningsmannens blodtype er ukjent,» sa hun.

På spørsmål om påvisningen kunne skyldes nedbrytning av AB, svarte prosektor Lie at dette var «veldig teoretisk». På spørsmål fra aktor om det var funnet bevis for blodtype A, svarte hun bekreftende og at det mest sannsynlig var fra A utskiller. På spørsmål om sannsynlighetsgraden for A utskiller, svarte hun at dette var det vanskelig å si noe om.

På spørsmål fra forsvareren understreket hun at sekretet måtte stamme fra en person med blodtype A utskiller. Advokat Hestenes skal da ha spurt om dette var mer enn 50 % sikkert, hvilket prosektor Lie bekreftet. Moen hadde blodtype AB ikke-utskiller. Dette var ifølge prosektor Lie en sjelden blodtype som bare ca. 1 % av befolkningen hadde. Lagmann Karl Solberg skal til dette ha reist følgende spørsmål: «Kan det tenkes at AB på grunn av bakterier i vagina blir A?» Til dette skal Halldis Lie ha svart: «Meget teoretisk mulighet.»

Etter avhøret av prosektor Lie ga overlege Knut Halvorsen forklaring. Han støttet seg da til den redegjørelsen som var gitt av Halldis Lie. Han understreket at sædavgiver høyst sannsynlig hadde blodtype A utskiller, og med uttrykket «høyst sannsynlig» gikk dette langt over 50 % sannsynlighet. Halvorsen ville ikke utelukke at sæden kunne skrive seg fra en person av blodtype B, men i så fall en utskiller.

Ifølge statsadvokat Jakhellns notater skal overlege Halvorsen deretter ha omtalt bakterier. Han skal ha uttalt at bakterieutvikling ikke var umulig selv ved lave temperaturer (2-10 grader). Samtidig fremgår det av Skjalg Fremos notater at Halvorsen skal ha uttalt at bakterieutvikling skjer i mindre grad under lave temperaturer.

På grunnlag av ovennevnte synes de sakkyndige å ha formidlet følgende synspunkter:

1. Det var «langt over 50 prosent sannsynlig» at sædavgiveren hadde blodtype A utskiller, men det var en mulighet for at sædavgivers blodtype var ukjent. Dette kunne i så fall skyldes bakterier.

2. Dersom sædavgiveren hadde en annen blodtype enn A utskiller, kunne dette være B utskiller.

3. Fritz Moen som AB ikke-utskiller kunne ha vært sædavgiveren, men dette var en teoretisk mulighet.

Statsadvokaten oppfattet de sakkyndige dit hen at det var en reell mulighet for at Fritz Moen var sædavgiveren, hvilket han også under sin senere prosedyre prinsipalt argumenterte med. Utvalget er usikker på om dette skyldtes de sakkyndiges fremstilling, eller at statsadvokaten ikke tok deres forklaring helt innover seg. 11

Det synes som om flere av de sakkyndiges svar var lite presise. Da de sakkyndige antok at det var «langt mer enn 50 %» sannsynlig at sædavgiveren hadde blodtype A utskiller, var det uklart om dette innebar en sannsynlighet på ca. 70 % eller 99 %. Og når de sakkyndige uttalte at det var en «teoretisk» mulighet for at Fritz Moen kunne ha vært sædavgiveren, kunne man vanskelig vite om de mente at Fritz Moen var utelukket med tilnærmet 100 % sikkerhet – eller med en mindre grad av sannsynlighet. For å få presisert disse svarene, burde det ideelt sett ha vært stilt oppfølgningsspørsmål, spesielt av aktor og av fagdommerne.

Det kan også anføres at de sakkyndiges redegjørelse var ufullstendig. Det ble funnet blodsubstans av blodtype A på fire forskjellige steder, i vaginalsekretet, og i blodflekker på regnjakken, bysteholderen og på regnjakkesnoren: Var det mulig med bakteriell utvikling alle disse steder samtidig og under de rådende temperaturforhold? Hvilken bakterie hadde i så fall utviklet seg slik, og hvilken betydning tilla de sakkyndige den omstendighet at det ikke var redegjort for noen observasjon av stavbakterier under den mikroskopundersøkelsen som prosektor Lie hadde foretatt? Kunne sæd fra Moen, som hadde blodtype AB ikke-utskiller, ved bakteriell påvirkning utvikle seg slik at det i vaginalsekretet og på Sigrids klær ble påvist blodtypesubstans A?

Dette er etter utvalgets syn sentrale spørsmål som ikke synes å ha blitt tilstrekkelig problematisert under bevisførselen. Det dreier seg om tema som det kan reises spørsmål om de sakkyndige burde ha tenkt på, slik at den relevante informasjonen kunne blitt formidlet til retten. Utvalget er derimot i tvil om fagdommerne hadde tilstrekkelig foranledning til å forstå betydningen. Det vises til at heller ikke aktor eller forsvareren synes å ha vært oppmerksomme på viktigheten av å reise de nevnte spørsmål.

10.3.2.2 Teorien om tidligere kjæreste eller nekrofili og forholdet til obduksjonsrapporten

At Sigrid kunne ha hatt frivillig samleie med en annen person/tidligere kjæreste, ble først trukket inn i rettssaken ved aktors prosedyre og videreført i lagmannens rettsbelæring. Dette skulle være en forklaring på at Moen kunne være drapsmannen, selv om sæden i Sigrids vagina kom fra en annen person. Dersom domstolen mente at sædfunnet kunne ha en slik forklaring, skulle domstolen sørget for at dette temaet ble tilstrekkelig belyst. Rettssaken skulle vært utsatt, og ny etterforskning igangsatt om mulighetene for at Sigrid kunne ha hatt samleie tidligere den aktuelle søndagen. Straffeprosessloven 1887 § 331 femte ledd i.f. forutsatte denne muligheten.

Utvalget bemerker at bevistilbud fra forsvarerens side under gjenopptagelsesprosessen viser at Sigrid Heggheim var meget tilbakeholden overfor gutter når det gjaldt seksuell tilnærming og seksuelle forhold. Dette var forhold som skulle ha vært utredet gjennom en ny etterforskning. Politiet måtte videre ha kartlagt de bekjentskaper som Sigrid Heggheim hadde fått i Trondheim de få dagene hun hadde vært der.

Teorien om en tidligere kjæreste var imidlertid i strid med de funn som fremgikk av obduksjonsrapporten. 12 I denne rapporten var bl.a. uttalt:

På høyre lår er det to tilnærmet sirkulære, uskarpt avgrensede rødblå misfarginger i huden. Disse er i avstand 16 og 17 cm fra de store skamleber og har en diameter omkring 1-1 ½ cm. På et tilsvarende sted på venstre lår og i avstand 17 cm fra de store skamleber er det en tilsvarende misfarging med utbredelse 1 ½ x 2 cm. Sentralt i denne er det en skrått forløpende mørkere stripe og en liten overflatisk punktformet blødning i huden.

...

Vaginalinngangen viser opprivning av slimhinnen fortil og en ca 2 cm lang vevsflik som henger sammen med vaginalslimhinnen sees mellom skamlebene. På venstre lille skamlebe er det også en 3-4 mm skrått forløpende rift i slimhinnen»

I rapporten var konklusjonen at: «Avdøde er overveiende sannsynlig voldtatt mens hun fortsatt var i live.»

Under hovedforhandlingen møtte overlege Arne Ødegaard. VG 9. desember 1981 refererte bl.a. dette fra hans vitneprov:

«– Det er overveiende sannsynlig at hun ble voldtatt mens hun fortsatt var i live, forklarte assisterende overlege Ødegaard i retten.

Sigrid døde av kvelning. Hun hadde et sår i hodebunnen, skrammer i ansiktet og på hals og skuldrer og risp og blødninger i skjeden. Dette ble påført henne mens hun fortsatt var i live.»

Hensett til det som var opplyst fra obduksjonsrapporten og fra overlege Arne Ødegaard, fremsto teorien om en tidligere kjæreste som så pass usannsynlig at teorien av den grunn ikke burde ha vært lansert. Når teorien først ble nevnt, burde lagmannen i sin rettsbelæring ha uttalt at lagretten skulle se bort fra den. Dette hadde vært et alternativ til å utsette saken for å sikre at det skjedde ytterligere etterforskning.

Når det gjelder spørsmålet om nekrofili, kunne man kanskje fått klarlagt dette ved å stille spørsmål til overlege Ødegaard om mulighetene for at sæden og blodflekkene på klærne kunne stamme fra et samleie etter at Sigrid var død, og ikke fra voldtekten.

10.3.2.3 Bevisførsel om drapstidspunktet

Under gjenopptagelsesprosessen har Tore Sandberg kritisert at det i 1981 ikke ble foretatt utdypende bevisførsel for å vise at Sigrid ble drept natt til 5. september 1976. Særlig argumenteres det med at det ble foretatt meget begrenset vitneførsel om vitners observasjoner av en bil, spesielt en Volvo Amazon, med mulig tilknytning til åstedet og drapsmannen. Tore Sandberg viser bl.a. til at vitnet SB, som så den «frasegslengte» bilen ved jordet syd for Texaco-stasjonen, ikke ble ført som vitne. 13 Heller ikke ble vitnene LBW og GuS ført under rettssaken. Disse hadde forklart å ha møtt en bil i meget stor fart i Klæbuveien ca. kl. 02.35-02.45. Sandberg viser i tillegg til flere andre som overfor politiet hadde forklart seg om det samme sporet, men uten å bli ført som vitner under hovedforhandlingen.

Etter utvalgets syn var ovennevnte bevisførsel relevant; disse vitnene kunne ha vært ført. Man kan derimot ikke anta at retten var kjent med de konkrete bevisene. Derfor hadde ikke lagmannen foranledning til å sørge for at de ble ført. Derimot lå et slikt ansvar på aktor og forsvareren. Hensett til den meget omfattende bevisførselen av vitneobservasjoner som plasserte drapstidspunktet til natt til søndag 5. september ca. kl. 02.30, kan utvalget imidlertid ikke se at aktor og forsvarer burde ha søkt å opplyse dette spørsmålet ytterligere.

Tore Sandberg har i tillegg argumentert med at Sigrids dagbok ikke ble fremlagt for retten. 14 Utvalget er enig i at dagboken burde ha vært ført som bevis. Men ettersom dagboken var arkivert som 0-dokument, må det antas at verken lagmann, aktor eller forsvarer kjente til beviset. På dette punkt rammer utvalgets kritikk politiet, se punkt 8.3.6.

Utvalget har ellers den oppfatning at de ovennevnte bevis ikke ville hatt betydning for det resultat rettssaken fikk.

10.3.2.4 Bevisførsel om tilståelsens troverdighet

Under gjenopptagelsesprosessen reiste Tore Sandberg spørsmål om man under hovedforhandlingen i 1981 foretok en tilstrekkelig dyptpløyende analyse av troverdigheten i Fritz Moens tilståelse, og da særlig sammenholdt med åstedsfunnene. 15 I den forbindelse har Sandberg bl.a. påpekt at skadene på Sigrid ikke var forenlige med å ha blitt dunket mot murveggen slik Fritz Moen hadde forklart, 16 og at vinkelmerket på Sigrids hakeparti ikke kan ha blitt påført ved at hun ble dunket mot betongfremspringet. 17

På dette punktet viser utvalget først til at Fritz Moens forklaring var upresis. Han var ikke sikker på om han hadde dunket hodet hennes mot veggen i en eller to omganger, og ga ulike forklaringer på hvor mange ganger han dunket Sigrids hode. 18 Utvalget viser videre til rapporten fra rekonstruksjonen av 27. november 1980, der betongfremspringet betegnes som en mulig forklaring på vinkelmerket på Sigrids hakeparti. Under denne rekonstruksjonen deltok de sakkyndige Olav A. Haugen og Arne Ødegaard, og de uttalte at vinkelmerket på Sigrids hals var forenlig med at hennes hode kunne ha blitt dunket mot betongfremspringet. Overlege Ødegaard avga dessuten forklaring under hovedforhandlingen, og utvalget må anta at han da også uttalte seg om de øvrige skadene på Sigrid. På dette grunnlag kan utvalget ikke se at domstolens aktører skulle ha gjort mer for å kartlegge troverdigheten av tilståelsen på dette punkt.

Under gjenopptagelsesprosessen har forsvareren påpekt at åstedsrapporten ikke uttaler noe om hvor vidt det ble funnet slepemerker på Sigrids klær (bukse/sko), noe som man skulle forvente dersom Fritz Moen hadde slept henne 50 meter fra bygningen og ut på et vått jorde. 19 Ingen av de kilder utvalget har undersøkt, viser at dette synspunktet ble fremført under hovedforhandlingen. Det dreier seg om et nytt og for så vidt relevant «argument» i tilknytning til de bevisene som allerede var fremlagt for domstolen – og da et argument som man den gangen ikke så. Noe viktig bevis var det ikke. For utvalget fremstår det som klart at ingen av aktørene den gang kan bebreides for ikke å ha påpekt forholdet.

10.3.2.5 Bevisførsel om Fritz Moen var i stand til å knytte hettesnorknuten

Under forhandlingen ville aktor la en polititjenestemann vise hvordan den aktuelle hettesnorknuten kunne knyttes ved bruk av bare én hånd. Dette motsatte forsvareren seg, og en slik bevisførsel kom derfor ikke i stand.

Utvalget kan ikke se at domstolen skulle gjort noe mer for å opplyse saken i den anledning. Den aktuelle demonstrasjon ved en polititjenestemann hadde liten bevismessig betydning. Det domstolen hadde trengt å vite, var om Fritz Moen var i stand til å knytte hettesnorknuten. Det fremstår som usikkert om det fortsatt var mulig å få Fritz Moen til å medvirke da saken var kommet til hovedforhandling. Utvalget viser i den forbindelse til forsvarerens standpunkt og til straffeprosessloven 1887 § 331 fjerde ledd. Loven uttalte her at dersom det ble ført et bevis som ikke var betimelig anmeldt for motparten, hadde denne krav på en passende utsettelse. Utvalget kan ikke se at lagmannen skulle ha gjort noe annerledes i den situasjonen som oppsto under hovedforhandlingen om dette spørsmålet.

10.4 Vurdering av forsvarerens arbeid

I sin bevisoppgave hadde høyesterettsadvokat Olav Hestenes ført opp tilnærmet alle bevis av betydning i favør av Fritz Moen som Hestenes hadde kunnskap om. For utvalget virker det som om forsvareren var meget oppmerksom på de relevante tema i saken, og at han under forhandlingen gjennomførte et grundig og aktivt forsvar.

Utvalget finner likevel grunn til å trekke frem et forhold fra anken til Høyesterett. I advokat Hestenes’ støtteskriv av 29. desember 1981 20 angis som ankegrunn at det var begått saksbehandlingsfeil i lagmannsretten. Dette ble nærmere begrunnet med at lagmannen mot slutten av sin rettsbelæring, til tross for anmodning fra forsvareren, nektet å referere og kommentere obduksjonsberetningens konklusjon.

Straffeprosessloven 1887 ga imidlertid verken aktor eller forsvarer en rett til å kreve at lagmannen skulle utdype bestemte faktiske forhold under rettsbelæringen. Det var lagmannen som ved sitt foredrag hadde det siste ordet til juryen. Noen kritikk eller gjendrivelse av lagmannens foredrag, enten det gjaldt bevisgjennomgangen eller rettsbelæringen i snever forstand, var ikke tillatt for partene. Det ville også vært en saksbehandlingsfeil dersom aktor eller forsvarer hadde fått ordet til prosedyre etter at lagmannen hadde holdt sin rettsbelæring, sml. Rt. 1984 side 1153 på side 1156. Dersom aktor eller forsvarer hadde innsigelser mot lagmannens rettsbelæring på noe punkt, kunne de imidlertid kreve å få sin uenighet protokollert.

Partene måtte også kunne gjøre lagmannen oppmerksom på åpenbare feiltagelser eller forsnakkelser, slik at lagmannen kunne beriktige disse. Partene måtte videre kunne anmode lagmannen om å behandle punkter som han hadde gått forbi, eller gå nærmere inn på enkelte spørsmål som hadde vært nevnt, hvilket Olav Hestenes gjorde. Men høyesterettsadvokat Hestenes kunne ikke kreve at anmodningen ble etterkommet av lagmannen. 21

Slik utvalget ser det, kunne imidlertid forsvareren anført en annen saksbehandlingsfeil. Utvalget finner at lagmannen begikk en saksbehandlingsfeil da han åpnet for at en tidligere kjæreste kunne ha avlagt sæden i Sigrids vagina. 22 Dette var som nevnt et nytt faktum i saken, som eventuelt skulle vært etterforsket.

Høyesteretts kjæremålsutvalgs avvisningsavgjørelse av 21. januar 1981 kan forståes slik at kjæremålsutvalget oppfattet at anken den gangen reelt sett gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, et tema som kjæremålsutvalget ikke kunne prøve.

10.5 Forklaringene fra de sakkyndige

Mange saker for domstolene reiser vanskelige faktiske spørsmål som krever særlig fagkunnskap. I straffesaker oppstår det ofte rettsmedisinske, herunder rettpsykiatriske, spørsmål hvor domstolene, for å kunne treffe en forsvarlig avgjørelse, må benytte sakkyndige til å forklare og utdype de faktiske forhold.

I straffesaker var – og er – det vanlig å benytte rettsoppnevnte sakkyndige. Oppnevnelsen av disse skjedde i praksis ofte ved at politi/påtalemyndigheten ba om oppnevnelse av en eller flere navngitte sakkyndige allerede på etterforskningsstadiet. 23

Formålet med de sakkyndige var likevel at de skulle være rettens rådgivere og veiledere. 24 I dette lå at de skulle være sannhetssøkende og objektive. Det siste var helt avgjørende, siden retten i mange tilfeller ikke hadde den nødvendige kunnskap til å korrigere eventuelle feil. 25 Sakkyndige skulle uttrykke den tvil det faglig sett var grunnlag for. Det måtte også forventes at sakkyndige reiste spørsmål av eget tiltak i den grad dette kunne ha betydning for saken. Samtidig måtte de klargjøre og tydeliggjøre de forutsetninger vurderingene deres bygget på. Det var også viktig å fremheve at sakkyndige skulle gi beskjed til retten i den grad de beveget seg på grensen eller utenfor sitt kompetanseområde.

Straffeprosessloven 1887 § 196 forutsatte at de sakkyndige – i motsetning til vitnene – «i Almindelighed» kunne være til stede «ved hverandres Afhørelse». Etter denne bestemmelsen hadde de også en viss adgang til å rådføre seg med hverandre før de svarte. Noen plikt til å være til stede under andre sakkyndiges forklaring forelå imidlertid ikke.

Tirsdag 8. desember 1981 gjennomgikk overlege Arne Ødegaard obduksjonsrapporten. Etter avisreferatene å dømme forklarte han seg i tråd med denne. Prosektor Lie og overlege Halvorsen avga forklaring om blodtypebeviset. Utvalget har kommentert dette foran under punkt 10.3.2.1.

De psykiatrisk sakkyndige Karl-Ewerth Horneman, Børre Husebø og Anne Regine Føreland avga forklaring den 14. og 15. desember 1981. De sakkyndige gjennomgikk sine erklæringer, og det var anledning for partene og retten til å stille spørsmål.

Avhørene av de psykiatrisk sakkyndige bar preg av at det var en viss uenighet mellom politilege Horneman og spesiallege Føreland. Uenigheten gjaldt bl.a. årsakene til Fritz Moens tilståelser, og om det kunne være tenkelig at Fritz Moen hadde vært utsatt for (ubevisst) hjernevask.

Under Førelands gjennomgang av sin erklæring oppsto den situasjonen som er beskrevet i punkt 9.14, og hvor politilege Horneman spurte om spesiallege Føreland trodde at tiltaltes forskjellige forklaringer berodde på fortrengningsmekanismer. Dette kunne ikke Føreland svare på, og Horneman fulgte opp med å spørre om hun hadde prøvd å tenke og utvikle forskjellige muligheter. Føreland svarte at hun ikke var villig til å gå ut på viddene. Da avbrøt lagmann Karl Solberg diskusjonen mellom de to sakkyndige med følgende uttrykk: «Det var dette retten ville ha hatt.» Psykiater Føreland skal da ha replisert til lagmann Solberg at det dreide seg om altfor vanskelige spørsmål til å svare på, hvoretter politilege Horneman skal ha uttalt: «Hvem kan vite hvis ikke vi?»

Utvalget finner den ovennevnte diskusjonen noe underlig. På utvalget virker det som om politilege Horneman ved sine spørsmål til Føreland mer søkte å sette henne fast, enn å bidra til en fruktbar utvikling av sakens opplysning. Politilege Hornemans oppfatning av sin rolle som psykiatrisk sakkyndig i retten, synes for øvrig misforstått når han uttaler «Hvem kan vite hvis ikke vi?» Den sakkyndige skal fremføre sine vurderinger og, i den grad det er tvil, gi uttrykk for dette. Men det er den dømmende retts ansvar å gjøre seg opp en selvstendig mening.

10.6 Ble saken forsert i en slik grad at Fritz Moen ikke forsto hva det ble forhandlet om?

Utvalget har i tilknytning til lagmannens administrasjon av forhandlingene funnet grunn til å reise spørsmål om domstolen tok tilstrekkelig hensyn til Fritz Moens språk- og kommunikasjonsproblemer.

Døvepsykiater Anne Regine Føreland har overfor Tore Sandberg den 26. oktober 1999 gitt følgende forklaring:

«Helt fra begynnelsen i Sigridsaken reagerte vitnet på at tempoet i rettsmøtene var så høyt at hun var sikker på at Fritz Moen ikke forsto hva som ble sagt. Selv om Fritz Moen flere ganger nikket bekreftende når han fikk spørsmål om han forsto, så var vitnet sikker på at han likevel ikke forsto. Vitnet bygget sin oppfatning på samtaler hun kontinuerlig hadde med Moen mens rettssaken pågikk, slik som i pauser og ved besøk i fengslet. På Sigridsakens tredje eller fjerde dag var situasjonen blitt slik at vitnet fant det absolutt nødvendig å si fra til rettens administrator, lagmann Karl Solberg, om at Moen ikke forsto vesentlige deler av det som ble sagt i rettsmøtene. Lagmann Karl Solberg spurte da vitnet om hun viste forakt for retten. Dersom noe slikt gjentok seg, ville vitnet bli utvist fra rettssalen, sa administrator Solberg til vitnet.

Føreland sier at hun likevel forsøkte å redegjøre for hvilke språk/kommunikasjonsproblemer en døv person har. Lagmann Solberg avbrøt da vitnet bryskt. Etter det vitnet kan huske brukte lagmannen klubben, og deretter ble det ikke sagt noe mer om dette forholdet.

Vitnet sier at det ikke er tvil om at hun ville ha blitt utvist hvis hun hadde fortsatt forsøket på å få rettens administrator til å forstå at Moen ikke forsto hva som ble sagt.

Vitnet sier at tempoet heller ikke ble satt ned i fortsettelsen av saken. Vitnet sier at Fritz Moen under hele saken var under sterkt press. Han var redd og lurte på hva som lønte seg for ham å si for at han skulle slippe ut av den pressede situasjonen han var i.

...

Vitnet sier at viktige rettsikkerhetsgarantier overfor tiltalte etter hennes oppfatning ikke ble imøtekommet under saken. Med dette mener hun at rettens administrator ikke på en betryggende måte forsikret seg om at tiltalte var i stand til å oppfatte det som ble sagt under saken – og dessuten at de svar som kom fra Fritz Moen var basert på at Moen hadde forstått det han ble spurt om.

Vitnet sier at flere av de svar som Fritz Moen ga i retten var regelrette «God-dag-mann-økseskaft-svar»… Et hodenikk på et raskt spørsmål til Moen kan og må etter vitnets oppfatning ikke uten videre tas som en bekreftelse på at Moen virkelig har forstått, slik som det ved flere anledninger ble gjort under hovedforhandlingen i Sigridsaken.»

I intervju med utvalget har spesiallege Føreland bekreftet ovennevnte erfaringer. På spørsmål fra utvalget uttalte Føreland at Fritz Moen bare forsto brøkdeler av innholdet i rettsforhandlingen, kanskje 20-30 %. Som i Torunn-saken gikk rettsforhandlingen etter Førelands oppfatning altfor fort, og det ble ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at alt som ble uttalt, måtte tolkes for Fritz Moen.

Føreland fortalte videre at hun ved sin kontakt med Fritz Moen i de to rettssakene ble mer og mer oppmerksom på hvor lite Moen forsto. Under Sigrid-saken «mannet» hun seg opp til å gi beskjed. Ganske tidlig under rettsforhandlingen forsøkte hun å gjøre lagmann Karl Solberg oppmerksom på at det gikk for fort, og at Moen ikke forsto, men dette ble ignorert og avvist av lagmannen.

Utvalget har ikke fra andre kilder fått bekreftet den replikkvekslingen som Føreland beskriver, hvor lagmann Solberg nærmest skal ha refset henne og truet med å bortvise henne fra rettssalen. Episoden ble ikke omtalt i dagsavisene den gangen. Den fremgår heller ikke av NTB-journalist Skjalg Fremos referater fra rettssalen. Skjalg Fremo kan likevel ha gått glipp av episoden, ettersom han var borte fra rettssalen to eller tre dager. Episoden er heller ikke nevnt i statsadvokat Olaf Jakhellns notater fra rettssaken, og han kan i ettertid ikke erindre forholdet. 26

Derimot viser avisreferatene fra rettsforhandlingene at det flere ganger oppsto tydelige kommunikasjonsproblemer i forhold til Fritz Moen. Utvalget viser i den forbindelse til en replikkveksling mellom Føreland og lagmannen den 9. desember 1981, slik denne er referert av media:

Fra NTB-meldingen 9. desember 1981 hitsettes:

«Mangelen på forståelse ble blant annet demonstrert i retten onsdag. Lagmann Karl Solberg ville ha en forklaring på hvorfor tiltalte hadde undertegnet noen av politiforklaringer, mens han hadde nektet å undertegne andre politiforklaringer fordi han mente dette var «farlig».

Tiltalte ga lagmannen et svar, men ikke på det spørsmålet lagmannen hadde stilt. En av de sakkyndige, spesiallege Anne Regine Føreland, grep inn med følgende kommentar: – Vi ser her to forskjellige kommunikasjonssystemer som passerer forbi hverandre. Han forstår ikke Deres spørsmål. Dere forstår ikke hans svar. Anne Regine Føreland opplyste at hun vil komme tilbake til dette under sin forklaring som sakkyndig.»

Arbeider-Avisa 10. desember 1981 hadde i tilknytning til samme hendelse følgende refleksjoner:

«I går ble han spurt hva han mener når han sier «det er farlig» å skrive under på avhør, men det kunne han ikke gi noe svar på, og her er man ved et sentralt poeng når det gjelder tiltalte.

Det er en rekke ord som blir brukt i saken som han ikke forstår, og en del begreper oppfatter han annerledes enn hørende. Likeså er det klart at den måte man snakker på i en rettssal, ikke alltid er lett å forstå for en døv eller hørselshemmet. Selv om man hører aldri så godt, kan det være problematisk å oppfatte hva jurister mener når de snakker på sin noe gammeldagse og tungvinte måte.»

VG 10. desember 1981 refererte slik om samme hendelse:

«Moen som er døv, svarte gjennom tolken på noe helt annet. Dette fikk en av de sakkyndige, døvepsykiater Anne Regine Føreland, til å gripe inn:

Forstår ikke

– Dette er et nytt eksempel på at to kommunikasjonssystemer møtes. Moen forstår ikke så mye som han gir uttrykk av, mente spesiallege Føreland.

I går uttalte Moen blant annet at det i hans forklaringer av politiet er skrevet lange ord som han ikke forstår.

Det er ventet at hans oppfattelse av hva som egentlig foregår, vil bli et helt sentralt tema når de sakkyndige skal forklare seg i saken.»

Fredag 11. desember 1981 fremla spesiallege Føreland sin tilleggserklæring. Her ga hun uttrykk for at Fritz Moen forsto mindre av forhandlingene enn man kunne ha inntrykk av.

Det sentrale spørsmålet for utvalget er om straffesaken ble forsert, slik at saksbehandlingen var uforsvarlig. Utvalget viser til redegjørelsen foran under punktene 6.3.1.4-6.3.1.5. om tilsvarende spørsmål i tilknytning til Torunn-saken. Utvalget viser videre til redegjørelsen for Fritz Moens kommunikasjonsproblemer under punkt 2.3. Som det fremgår der, hadde Fritz Moen store språkproblemer.

Utvalget har likevel ikke grunnlag for å anta at Fritz Moen oppfattet så lite av forhandlingene som Føreland har antydet. I lys av at alt skulle oversettes for Moen, og at han skulle få anledning til å uttale seg, er utvalget imidlertid kritisk til det tempo som forhandlingene noen dager foregikk i. Dette illustreres spesielt av rettsboken for 10. desember 1981, hvor det fremgår at 16 vitner ble avhørt. Samme dag redegjorde statsadvokaten for mange og omfangsrike dokumentbevis, bl.a. dommen i Torunn-saken (Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978), brev av 30. mars 1978 fra spesialist i fysikalsk medisin I.H. Kleive, RIT, m.v.

10.7 Lagmannen begikk en saks­behandlingsfeil i rettsbelæringen

Under rettsbelæringen ga lagmann Karl Solberg signaler til juryen om å svare ja på skyldspørsmålet, spesielt på det grunnlag at Fritz Moens tilståelse måtte være selvopplevd. Etter straffeprosessloven 1887 var det i seg selv ikke i strid med loven at lagmannen ga uttrykk for sitt eget syn på bevisspørsmål, så lenge han gjorde det klart at lagretten ikke var bundet av hans syn, jf. Rt. 1972 side 1077. Det ble normalt heller ikke regnet som en saksbehandlingsfeil som partene kunne påberope seg, at lagmannen viste dårlig skjønn ved sin gjennomgang av bevisene, se nærmere foran under punkt 6.3.3.

Lagmannen kunne imidlertid ikke signalisere til lagretten at den burde svare ja på skyldspørsmålet dersom det strafferettslige beviskravet ikke var oppfylt. Utvalget har som tidligere nevnt, oppfattet det slik at dette kravet ikke var oppfylt under rettsforhandlingen den gangen. Blodtypebeviset sto her sentralt og lagmannen ba juryen se bort fra Moen som sædavgiver. Spørsmålet er imidlertid om det kan reises kritikk mot lagmannen på et annet punkt:

Når straffeprosessloven 1887 § 347 uttalte at lagmannen skulle gjennomgå «Sagen og dens Bevisligheder», ble loven tolket dit hen at lagmannen bare hadde adgang til å uttale seg om de bevis som var ført i rette n. Dersom lagmannen under rettsbelæringen trakk inn nye fakta ut over hva som kunne karakteriseres som vitterlige kjensgjerninger, var dette en saksbehandlingsfeil som kunne føre til opphevelse av dommen.

Utvalget viser i den forbindelse til Rt. 1894 side 218, som gjaldt tiltale mot en mann for vold mot politiet. Tilleggsspørsmål ble stilt om tjenestemannen hadde forvoldt angrepet ved utilbørlig forhold. Lagmannen uttalte under sitt foredrag bl.a. at Sarpsborgs pøbel hørte til den råeste og mest brutale i landet, at han selv kunne bevitne dette ut fra 20 års erfaring, og at det måtte tas hensyn til dette ved bedømmelsen av politiets opptreden. Når som i Sarpsborg, befolkningen hadde for vane å opptre rått, brutalt og oppsetsig overfor politiet, hadde man ikke samme krav på at politiet opptrådte lemfeldig og humant som under andre forhold.

Førstvoterende i Høyesterett uttalte til dette:

«At Lagmanden her har gaaet udenfor den Ramme, Loven saaledes har trukket for hans Foredrag, forekommer mig derfor ikke tvivlsomt. Jeg kan heller ikke komme fra, at det er sandsynligt, at denne Feil kan have virket bestemmende paa Dommens Indhold.»

Lagmannsrettens dom ble opphevet av Høyesterett. Det var en saksbehandlingsfeil at lagmannen hadde trukket inn et nytt faktisk moment, som ikke kunne sies å være notorisk.

Den begrensning i lagmannens kompetanse som fremgikk av Rt. 1894 side 218, hadde naturlig sammenheng med grunnleggende krav til opplysning av saken og hensynet til kontradiksjon. Regelen var i 1981 alminnelig anerkjent i juridisk teori. 27

Bevisførselen i Sigrid-saken hadde dreiet seg om to teorier:

(a) Sigrid var voldtatt og drept av Fritz Moen, eller

(b) Sigrid var voldtatt og drept av en gjerningsmann som var blodtype A utskiller.

Etter at bevisførselen var over, ble straffesaken i realiteten endret. Først aktor og deretter lagmannen trakk nå inn en tredje teori:

(c) Sigrid kunne ha hatt et frivillig samleie med en person med blodtype A utskiller tidligere på dagen, mens hun om kvelden ble (forsøkt) voldtatt og drept av Fritz Moen.28

I sin prosedyre argumenterte statsadvokat Olaf Jakhelln prinsipalt for teori (a), subsidiært for teori (c). Det ble imidlertid bare nedlagt påstand om forsøk på voldtekt. Påstanden om forsøk på voldtekt stemte for så vidt med Moens forklaring, men påstanden var i strid med de objektive funn som tilsa fullbyrdet voldtekt. Som nevnt under punkt 10.2.5.1 skal statsadvokaten i sin prosedyre ha uttalt:

«Jeg mener også at tiltalte har fullbyrdet samleie med piken, men jeg ser likevel ikke bort fra at hun kan ha hatt et forhold til en annen person tidligere på dagen.»

Det fremgår av rettsboken for 17. desember 1981 at lagmannen uttalte at sæden ikke stammet fra Fritz Moen:

«Forsvareren ba protokollert en henstilling til lagmannen om å referere konklusjonen i [...obduksjonsrapporten], i tilknytning til lagmannens anførsel under rettsbelæringen om at seden ikke stammer fra tiltalte »

Lagmannens rettsbelæring er nærmere omtalt foran i punkt 9.16.3. Der er det ytterligere dokumentert at lagmann Karl Solberg fremholdt at det måtte legges til grunn at tiltaltes blodprøve ikke harmonerte med sædprøven. Når Fritz Moen likevel ikke kunne utelukkes som gjerningsmann, var det ifølge Solberg fordi sæden i Sigrid kunne tenkes å stamme fra et samleie med en «gammelkjæreste» tidligere på dagen. Moens ansvar for drap og forsøk på voldtekt ville med en slik teori kunne opprettholdes.

I Sigrid-saken hadde verken aktor under sin prosedyre eller lagmannen i sin rettsbelæring noen dekning i bevisførselen for å fremsette en slik ny faktisk og alternativ forklaring på den sæd som var påvist.

Lagmannens alternative teori om annen sædavgiver kom til å stå sentralt i lagmannens rettsbelæring. Forklaringen ble trolig også avgjørende for lagrettens kjennelse, selv om lagretten ikke var bundet av lagmannens syn på bevisene. Etter utvalgets syn ble det på dette punktet begått en saksbehandlingsfeil som burde ført til opphevelse av dommen dersom den var anført som ankegrunn.

Utvalget nevner for øvrig at lagmannens rettsbelæring samtidig ble uklar på dette punkt. Obduksjonsrapporten viste nemlig at det var store skader på genitalia hos Sigrid, og at det var overveiende sannsynlig at Sigrid var blitt voldtatt mens hun levde. Ifølge VG 9. desember 1981 hadde overlege Arne Ødegaard bekreftet dette i retten.

Under gjenopptagelsesprosessen har forsvareren anført at rettsbelæringen på dette punkt var «et brudd på fundamentale straffeprosessuelle prinsipper rundt uskyldspresumsjon, bevisbyrde og rimelig tvil, jf. EMK artikkel 6 (2)». Det er i den forbindelse vist til Den europeiske menneskerettsdomstols avgjørelse i saken Condron v. The United Kingdom (EMD=KEY00032512) og Telfner v. Austria (EMD=KEY00033061) og til Rt. 1999 side 1569.

10.8 Skulle fagdommerne ha tilsidesatt lagrettens kjennelse?

I medhold av straffeprosessloven 1887 § 358 første ledd kunne fagdommerne sette lagrettens kjennelse til side. Vilkåret var at fagdommerne kom «til den overbevisning at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at tiltalte er skyldig». I så fall skulle saken behandles på ny, og da for andre dommere og andre lagrettemedlemmer.

I juridisk teori var det diskutert om fagdommerne hadde plikt til å sette lagrettens kjennelse til side i et hvert tilfelle hvor de for sin egen del ville ha stemt for frifinnelse. Andenæs formulerte det slik: 29

«Ved å gi retten den myndighet har loven skapt den såkalte «dobbelte garanti» for tiltalte. Han kan ikke felles med mindre det er enighet mellom juryen og de rettslærde dommere. Hvor stor betydning denne dobbelte garanti skal ha, beror på hvordan retten oppfatter sin stilling. I Danmark, hvor loven på dette punkt har samme innhold som hos oss, synes det å være den herskende oppfatning at retten skal sette juryens kjennelse til side overalt hvor den ville ha stemt for frifinnelse hvis den selv hadde hatt avgjørelsen. Dette er neppe oppfatningen i Norge. Selv om loven ikke slik som når det gjelder å tilsidesette en frifinnende kjennelse, stiller noe krav om at retten skal finne kjennelsen åpenbart uriktig, er nok den vanlige oppfatning at det er lagretten som har det prinsipale ansvar for bevisbedømmelsen, og at ikke enhver tvil som ville ha avholdt en dommer fra selv å votere for fellelse, er grunnlag for å sette kjennelsen til side.»

Som nevnt er utvalget av den oppfatning at forhandlingen i Sigrid-saken ikke oppfylte det strafferettslige beviskravet. Dette kunne gjøre det naturlig å reise spørsmål om fagdommerne burde ha satt til side lagrettens kjennelse. Å svare på et slikt spørsmål inngår imidlertid ikke i utvalgets mandat, da dette vil innebære en granskning av domstolens bevisbedømmelse. Utvalget vil imidlertid berøre problemstillingen på et generelt plan nedenfor i punkt 13.4.9.4.