2 Bakgrunn og gjeldende rett

2.1 Innledning

En del av utvalgets mandat er å vurdere hvorvidt dagens regulering av skift- og turnusarbeid i arbeidsmiljøloven § 10-4 er hensiktsmessig. Innledningsvis i kapitlet redegjøres det for de ulike arbeidstidsforkortelsene som har skjedd siden tidlig på 1970- tallet og frem til i dag for skift- og turnusarbeid (punkt 2.2). Punkt 2.3 omhandler forholdet mellom arbeidsmiljøloven, arbeidstidsdirektivet og tariffavtaler. I punkt 2.4 redegjør utvalget for gjeldende rett når det gjelder den alminnelige arbeidstiden for døgn- og helkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid. I punkt 2.5 fremstilles forholdet mellom døgn- og helkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid i enkelte tariffavtaler. Punkt 2.6 omhandler tariffavtalenes kompensasjon for ubekvem arbeidstid gjennom redusert arbeidstid og lønn. I punkt 2.7 gis det en kort oversikt over regelverket knyttet til skift- og turnusarbeid i de andre nordiske landene. Reglene om arbeidstid for skrift- og turnusarbeid har også visse sider til likestillingsloven. Dette er omtalt i punkt. 2.8.

2.2 Bakgrunn og historikk

Et hovedformål med arbeidstidsbestemmelsene er å sikre at arbeidstakerne har en arbeidstid som ikke påfører dem og deres nærmeste familie unødvendige helsemessige og sosiale belastninger. For å verne arbeidstakerne mot for lang og ubekvem arbeidstid, fastsetter arbeidsmiljøloven blant annet regler om hvor lang arbeidstiden kan være og når på døgnet arbeidstiden kan plasseres. I utgangspunktet er lovens bestemmelser ufravikelige, slik at lengre arbeidstid enn det loven fastsetter bare kan avtales i den utstrekning loven gir uttrykkelig adgang til det. Lovreglene er naturligvis ikke til hinder for at det avtales kortere arbeidstid.

Boks 2.1 Ulike skift- og turnusordninger

Det finnes en rekke ulike skift- og turnusordninger i norske virksomheter. Nedenfor har utvalget forsøkt å beskrive noen ordninger og deres kjennetegn.

Skiftarbeid kjennetegnes ved at ordningen har faste arbeidslag som etter en viss rytme skifter mellom dagarbeid, kveldsarbeid og nattarbeid. Skiftarbeid benyttes i virksomheter med jevnt bemanningsbehov på alle skift, eksempelvis i mange produksjonsvirksomheter.

Turnusarbeid benyttes når bemanningsbehovet varierer gjennom døgnet og uken. Ved turnusarbeid tilhører ikke arbeidstakeren noe fast arbeidslag og arbeidslagets antall og størrelse varierer avhengig av om det er dag, kveld eller natt. Turnus er typisk for institusjoner og virksomheter innen helsesektoren.

Todelt skift- og turnusordning

Arbeidstidsordning der arbeidstakerne veksler mellom dagvakter og ettermiddag/kveldsvakter etter en arbeidsplan, med eller uten søndag.

Tredelt skift- og turnusordning

Arbeidstidsordning der arbeidstakerne veksler mellom dagvakter, ettermiddag/kveldsvakter og nattvakter etter en arbeidsplan, med eller uten søndag.

Døgnkontinuerlig skiftarbeid

Arbeidstidsordning hvor driften går sammenhengende døgnet rundt (arbeidstid om natten, dagen og kvelden), men stopper i helgene. Driften dekkes av flere skiftlag som avløser hverandre i løpet av døgnet.

En 3-skiftsplan rullerer regelmessig over 3 uker og har 3 skiftlag. Hver arbeidstaker arbeider tilnærmet like mange skift på formiddag, ettermiddag og natt. Bedrifter som driver døgnkontinuerlig, driver ikke produksjon i søndagsdøgnet, dvs. mellom lørdag kl. 18.00 – søndag kl 22.00. Den vanligste arbeidstidsordningen ved døgnkontinuerlig drift er 3-skift. Alternativt kan 4-skift benyttes.

Kilde: NHO

Helkontinuerlig skiftarbeid:

Arbeidstidsordning hvor driften går sammenhengende døgnet rundt, hele uken, uten avbrudd (arbeidstid om natten, dagen og kvelden inklusiv søndag). Driften dekkes av flere arbeidstakere eller skiftlag som avløser hverandre i løpet av døgnet.

168 timer over 5 uker = 33,6 timer/uke. En 5-skiftplan rullerer regelmessig over 5 uker og har 5 skiftlag. Hver arbeidstaker arbeider like mange skift på formiddag, ettermiddag og natt, til sammen 21 skift på 5 uker. Den vanligste arbeidstidsordningen i hel­kontinuerlige bedrifter er 5-skift. Alternativt kan 6- eller 7-skift benyttes

Kilde: NHO

Andre relevante skift- og turnusordninger kan eksempelvis være skift- og turnusplaner som er organisert i form av 12-timers vakter hvor hele døgnet og søndager dekkes

Arbeidstidens lengde for ulike grupper av arbeidstakere har lenge vært et tema for diskusjon. Både arbeidslivets parter og lovgiver har veid helsemessige, velferdsmessige og driftsmessige hensyn mot hverandre, og en rekke arbeidstidsreduksjoner har funnet sted i tråd med økt kunnskap om effekten av arbeidstidsordninger og generell produktivitetsvekst og velstandsøkning. Spørsmålet om nedsettelse av arbeidstiden for helkontinuerlig skiftarbeidere ble først utredet av arbeidervernkomiteen av 1948. Dette resulterte i endringslov av 28. juli 1949 som ga 45 1/3 timers uke for rundskiftarbeiderne. De døgnkontinuerlige skiftarbeiderne fikk første gang redusert arbeidstid i forhold til andre arbeidstakere ved endringslov av 5. mai 1972 nr. 23 hvor arbeidstiden ble satt ned fra 42 ½ time til 40 timer pr. uke.

2.2.1 Lovregulering fram til arbeidsmiljøloven 2005

I etterkrigstiden har arbeidstid i all hovedsak vært regulert i arbeidervernloven 1956, arbeidsmiljøloven 1977 og arbeidsmiljøloven 2005. I det følgende gjengis de bestemmelsene som gjaldt før 1. januar 1975, og som de etterfølgende lovendringer og forarbeidsuttalelser knytter seg til. Arbeidervernloven § 23 regulerte den alminnelige arbeidstid etter ulike arbeidstidsordninger. Det het blant annet:

«§ 23. Den alminnelige arbeidstid.

1. En arbeiders alminnelige arbeidstid må ikke være over 9 timer i døgnet og ikke over 42 ½ time i uken

Arbeidstiden fordeles i alminnelighet på 6 dager i uken, men det skal være adgang til å treffe avtale om fordeling på færre dager.

...

3. For arbeid som drives om natten i medhold av § 19 punkt j og for arbeid som drives såvel om natten i medhold av nevnte bestemmelse som på søn- og helgedager i medhold av § 21 punkt 1 h, skal den alminnelige arbeidstid etter skiftplan ikke være over 40 timer pr. uke i gjennomsnitt i løpet av skiftperioden.»

I arbeidervernloven § 19 om nattarbeid het det blant annet:

«§ 19. Nattarbeid m.v.

Den alminnelige arbeidstid skal legges mellom kl. 6 og kl. 21.

Arbeid mellom kl. 21 og kl. 6 er nattarbeid og må ikke drives uten i de tilfelle som er nevnt i denne paragraf og neste paragraf.

Som nattarbeid er tillatt:

g. arbeid på 2 dagskift som legges mellom kl. 6 og kl. 24,

...

j. arbeid som på grunn av sin art eller beskaffenhet ikke kan avbrytes.»

Videre het det i § 21 om søn- og helgedagsarbeid m.v. blant annet:

«§ 21. Søn- og helgedagsarbeid m.v.

1. Det skal være arbeidshvile fra kl. 18 dagen før en søn- eller helgedag og til kl. 22 dagen før neste virkedag. Jul-, påske- og pinse­aften skal det være arbeidshvile fra kl. 15. til kl. 22 dagen før neste virkedag.

Søn- og helgedagsarbeid er tillatt:

...

h. arbeid som på grunn av sin art eller beskaffenhet ikke kan avbrytes».

Endring av arbeidervernloven i 1975

I Ot.prp. nr. 16 (1974-1975) fremmet regjeringen forslag om endringer i blant annet arbeidervernloven § 23 nr. 3. Dette var et resultat av en dialog mellom regjeringen og partene i arbeidslivet og forslaget gikk ut på å redusere arbeidstiden for de arbeidstakere med mest ubekvem arbeidstid i to etapper. Fra 1. januar 1975 skulle arbeidstiden for helkontinuerlig skiftarbeid og for sammenlign­bart turnusarbeid og arbeid under dagen reduseres fra 40 til 38 timer pr. uke. Ved neste etappe, fra 1. april 1976, skulle arbeidstiden for den samme arbeidstakergruppen reduseres til 36 timer pr. uke. Arbeidstiden for døgnkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid skulle samtidig reduseres til 38 timer pr. uke og til 40 timer pr. uke for den alminnelige arbeidstiden.

I proposisjonen viste departementet til at hoved­organisasjonen i arbeidslivet har kommet frem til en definisjon av turnusarbeid som kan sammenlignes med helkontinuerlig skiftarbeid. Dette gjelder

«arbeid hvor den alminnelige arbeidstid for den enkelte arbeidstaker i henhold til fastsatt arbeidsplan er henlagt til ulike tider av døgnet, og slik at arbeidstiden for vedkommende omfatter minst 610 timer nattarbeid pr. år og minst 261 timer arbeid på søndager pr. år. Med nattarbeid forstås i denne forbindelse tidsrommet mellom kl. 22.00 og kl. 0600 og søndagsdøgnet regnes fra lørdag kl. 22.00 til søndag kl. 22.00.»

Departementet uttalte at det er enig i at denne definisjonen bør være utgangspunktet ved vurderingen av om en turnusordning kan sammenlignes med helkontinuerlig skiftarbeid. Departementet ønsket imidlertid ikke å innta definisjonen i lovteksten. Departementet bemerket at det avgjørende etter departementets vurdering vil være om den enkelte arbeidstaker får en slik fordeling av arbeidstiden at han påføres de samme ulemper som ved helkontinuerlig drift.

Lovforslaget ble vedtatt ved endringslov av 20. desember 1974 nr. 71, som trådte i kraft 1. januar 1975.

Endringen av arbeidervernloven i 1976

Ot.prp. nr. 29 (1975-1976) om endringer i arbeidervernloven mv. inneholdt de lovendringsforslag som var nødvendige for å gjennomføre andre etappe i planlagte arbeidstidsnedsettelsen. Departementet foreslo her blant annet at arbeidstiden for den alminnelige arbeidstid skulle settes ned fra 42 ½ timer til 40 timer pr. uke, at helkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid skulle settes ned til 36 timer pr. uke, samt at ­arbeidstiden for døgnkontinuerlig skiftarbeid skulle settes ned til 38 timer pr. uke. «Sammenlignbart turnusarbeid» ble samtidig tilføyd til døgnkontinuerlig skiftarbeid som grunnlag for kortere arbeidstid.

Ot.prp. nr. 43 (1975-1976) innholdt dels en videreføring av forslaget i proposisjonen over og dels nye forslag. Departementet forslo blant annet at den alminnelige arbeidstiden for arbeid som hovedsakelig drives om natten, for arbeid på to skift og sammenlignbart turnusarbeid som regelmessig drives på søn- og helgedager og for arbeid som innebærer at arbeidstakeren må arbeide minst hver tredje søndag, skal være høyst 38 timer pr. uke.

Disse lovforslagene ble vedtatt ved endringslov av 9. april 1976 nr. 20. Ved vedtakelsen av arbeidsmiljøloven i 1977 ble dette i all hovedsak videreført.

Arbeidstidsbilaget av 1976

Lovendringene ble fulgt opp av endringer i tariffavtalene. Under tariffrevisjonen i 1976 ble den lovbestemte arbeidstidsforkortelsen fulgt opp av arbeidslivets organisasjoner og det ble utarbeidet et særskilt bilag til samtlige tariffavtaler mellom Norsk Arbeidsgiverforening og LO.

Forarbeider til lov om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. av 4. februar 1977 nr. 4

Ved Ot.prp. nr. 41 (1975-1976) fremsatte regjeringen forslag til lov om arbeidstid, oppsigelsesvern og arbeidstilsyn m.v. i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø (arbeidsmiljøloven). I proposisjonen uttalte departementet blant annet:

«Arbeidervernlovens regler om arbeidstidens lengde for skiftarbeidere har vært bygget opp etter et system hvor hjemmelen for å drive arbeidet som natt- eller helgedagsarbeid har vært avgjørende for om arbeidstakerne skulle ha kortere arbeidstid enn andre arbeidstakere. Dette system er delvis forlatt gjennom de endringer i arbeidervernloven som ble vedtatt ved lov av 22. desember 1974, og de som er foreslått i Ot.prp. nr. 29 og nr. 43 (1975-76). Retten til kortere arbeidstid skal således ikke bare omfatte arbeidstakere som har arbeid som «etter sin art og beskaffenhet ikke kan avbrytes», men også for sammenlignbart turnusarbeid. Avgjørende for om arbeidstakere skal ha rett til kortere arbeidstid enn det normale, blir dermed en vurdering av de ulemper arbeidstidsordningen faktisk påfører dem. Departementet mener at denne betraktningsmåte bør opprettholdes og videreføres i arbeidsmiljøloven.»

Skiftarbeiderutvalgets innstilling – NOU 1979:56 Skift- og turnusarbeid

26. mars 1976 oppnevnte regjeringen et utvalg med representanter for blant annet arbeidslivets organisasjoner og arbeidsmiljømyndigheter til å vurdere ulike sider ved skiftarbeidernes situasjon. Skiftarbeiderutvalget avga i 1979 sin innstilling NOU 1979: 56 Skift- og turnusarbeid .

Arbeidstidsbilaget av 1986

Under tariffoppgjøret på LO-NHO-området våren 1986 ble det inngått avtale mellom partene om ytterligere nedkorting av arbeidstiden pr. 1. januar 1987. Avtalen ble først tatt inn som bilag til Verkstedsoverenskomsten i det forbundsvise oppgjøret mellom daværende Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og Mekaniske Verksteders Landsforening. Likelydende bilag ble deretter inntatt i nærmest samtlige overenskomster mellom LO og N.A.F.. Arbeidstidsbilaget av 1986 bygger nærmest ordrett på pkt. A i arbeidstidsbilaget av 1976, men slik at timeantallene er ytterligere redusert. Arbeidstiden for arbeid på dagtid ble redusert fra 40 timer til 37,5 timer pr. uke, mens arbeidstiden for døgnkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid ble redusert fra 38 timer til 35,5 timer pr. uke. Arbeidstiden for helkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid ble redusert til 33, 6 timer pr. uke.

2.2.2 Arbeidet fram mot arbeidsmiljølov av 17. juni 2005 nr. 62

På begynnelsen av 90-tallet startet et arbeid med full revisjon av arbeidsmiljøloven og spørsmålet om redusert arbeidstid for arbeidstakere som jobbet skift og turnus har vært gjenstand for ulike utredninger.

Arbeidsmiljølovutvalget – NOU 1992:20 Det gode arbeidsmiljøet er lønnsomt for alle

I 1992 la Arbeidsmiljølovutvalget 1 frem sin utredning. Utvalget uttalte at det er «vanskelig å se at døgnkontinuerlig og helkontinuerlig skiftarbeid gir særlig ulik belastning.» Utvalget drøftet de store helsebelastningene for enkelte arbeidstakergrupper i helsesektoren som arbeider døgnkontinuerlig skiftordninger. Utvalget vurderte om arbeidsmiljøloven burde endres slik at helse­be­last­ende arbeidstidsordninger gir rett til samme lengde på arbeidstiden som helkontinuerlig skift. Utvalget konkluderte med at: «de samfunnsøkonomiske konsekvensene av en slik endring anslås å bli så vidt store at utvalget ikke ønsker å foreslå noen endring på dette punktet nå».

Arbeidsmiljølovutvalgets utredning resulterte i en rekke endringer i arbeidsmiljøloven i 1994, men § 46 om lengden av den alminnelige arbeidstid ble ikke endret som følge av utvalgets utredning.

Likestillingsombudets uttalelse

Norsk Sykepleierforbund og Norsk Helse- og sosialforbund ba i 1996 Likestillingsombudet om å vurdere hvorvidt arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid for henholdsvis helkontinuerlig skiftarbeid og turnusarbeid i tredelt turnus var i strid med likestillingsloven.

I sin vurdering og svarbrev konkluderte Likestillingsombudet at den forskjellsbehandling av arbeidstakere som skjedde med utgangspunkt i arbeidsmiljøloven § 46 var i strid med likestillingsloven, jf. brev fra Likestillingsombudet av 9. desember 1996. Ombudet la til grunn at arbeidstakere som arbeider i helkontinuerlig skift og sammenlignbare turnusordninger i det store og hele er menn, mens arbeidstakere som går i tredelt turnus i hovedsak er kvinner.

I ombudets vurdering heter det:

«Etter mitt syn innebærer skillet mellom arbeid i tredelt turnus og helkontinuerlig skiftarbeid i arbeidsmiljøloven § 46 nr. 3 og 4, slik bestemmelsene er tolket, i praksis en forskjellsbehandling av kvinnedominerte og manns­domi­nerte yrkesgrupper. Det kan synes som om forskjellsbehandlingen i sin tid ble etablert med utgangspunkt i at belastningene ved helkontinuerlig skiftarbeid ble betraktet som spesielt store. Senere forskning har imidlertid som nevnt konkludert med at belastningene synes å være de samme for de som jobber i tredelt turnus. Jeg kan derfor ikke se at det foreligger noen saklig grunn til å opprettholde den forskjellen i arbeidstidens lengde som er nedfelt i arbeidsmiljøloven § 46.»

Ombudet la til grunn at skillet mellom døgnkontinuerlig skiftarbeid og helkontinuerlig skiftarbeid førte til at tredelt turnus ikke ble ansett som sammenlignbart med helkontinuerlig skiftarbeid.

«….og at dette innebærer en indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn i strid med likestillingsloven».

Og videre at:

«….arbeidsmiljøloven § 46 nr. 3 og 4 faktisk virker slik at det ene kjønn på urimelig måte stilles dårligere enn det annet og at forskjellsbehandlingen derfor ansees å være i strid med likestillingsloven».

Forslag i Stortinget (Dok. nr. 8)

Spørsmålet om redusert arbeidstid for arbeidstakere som arbeidet skift og turnus har også vært tatt opp i Stortinget flere ganger. Det vises i denne sammenheng til Dok.nr. 8:02 (1996-1997) Forslag fra stortingsrepresentantene Eva Lian og Ola T. Lånke om å be Regjeringen fremme forslag om endring i arbeidsmiljøloven § 46 nr. 4 slik at arbeidstida for yrkesgrupper som går i tredelt turnus likestilles med de som går i helkontinuerlig skiftarbeid og Dok.nr. 8:06 (1997-1998) hvor stortingsrepresentantene Karin Andersen og Ågot Valle fremmet forslag om likestilling mellom tredelt turnus og helkontinuerlig skiftarbeid.

Interdepartemental arbeidsgruppe

Konsekvensene av en eventuell arbeidstidsreform som sidestiller skift og turnus, ble utredet av en interdepartemental arbeidsgruppe våren 1998. Gruppen konkluderte med at tilgjengelig materiale var mangelfullt, men at

«….det var grunn til å anta at de samfunnsøkonomiske konsekvensene ville bli relativt store, herunder at mangelen på helsepersonell ville kunne øke ytterligere« 2 .

Arbeidsgruppen skisserte noen løsninger, og valgte å foreslå en mellomløsning som innebar en oppmykning av Arbeidstilsynets praktisering av kriteriene for å sidestille skift og turnus, jf. fortolkningen av «sammenlignbart turnusarbeid» i arbeids­miljølovens § 46 nr.4.

Arbeidslivslovutvalget – NOU 2004:5 Et arbeidsliv for trygghet, inkludering og vekst

I august 2001 ble det oppnevnt et partssammensatt utvalg (Arbeidslivslovutvalget) for å utrede endringer i arbeidsmiljøloven. Et av punktene i utvalgets mandat var å se på mulighetene for å oppnå en mer helhetlig regulering av arbeidstid. Utvalget avgav sin innstilling til Arbeids- og administrasjonsdepartementet 20. februar 2004.

Arbeidslivslovutvalget ga en kort omtale av tredelt turnus i sin utredning. Utvalgets flertall foreslo at 1977-lovens ordning med kortere ukentlig arbeidstid for blant annet ulike typer skiftarbeid skulle videreføres, men at den detaljerte oppramsingen av de aktuelle gruppene skulle erstattes av en generell formulering:

«For arbeidstaker som arbeider hovedsakelig om natten, regelmessig til alle tider på døgnet, regelmessig på søndager eller under særlig belastende arbeidsforhold, skal alminnelig arbeidstid reduseres ut fra den belastning arbeidstakerne utsettes for.»

Lengden på arbeidstidsreduksjonen skulle bero på en konkret vurdering av en rekke forhold, men utgangspunktet for vurderingen ble angitt å være henholdsvis 38 og 36 timer pr. uke. Det ble presisert at det var belastningen ved selve arbeidstidsordningen og ikke innholdet av arbeidet som skulle være avgjørende for vurderingen.

Utvalgets mindretall fremholdt at visse former for tredelt turnus er like belastende som helkontinuerlig skift og derfor måtte sidestilles og få samme alminnelige arbeidstid i loven. Mindretallets konklusjon var begrunnet ut fra et likestillingsperspektiv, og det ble bemerket at dette har vært oppe til behandling i Stortinget flere ganger.

Ot.prp. nr. 49 (2004-2005)

Mange av høringsinstansene viste seg også å være kritiske til Arbeidslivslovutvalgets forslag om mer funksjonell regulering av retten til kortere alminnelig arbeidstid for arbeidstakere som arbeider ulike former for skift, turnus, natt- og søndagsarbeid osv. Innvendingene knyttet seg til at arbeidstiden ikke bør fastsettes ved skjønn, at forslaget gav rom for misforståelser og at den i for liten grad ga veiledning til anvendelsen.

Arbeids- og sosialdepartementet fulgte derfor ikke opp dette forslaget fra Arbeidslivslovutvalget. I Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) viste departementet til at utvalgets hensikt med å ta bort de spesifikke timegrensene for skift- og turnusarbeid var å forenkle, og at det i hovedsak var meningen å videre­føre 1977-lovens reelle innhold på dette punkt. Høringsrunden viste etter departementets opp­fat­ning at den foreslåtte skjønnsmessige reguleringen fremsto som uklar, og departementet la til grunn at formålet med å forenkle lovverket derved ikke ville oppnås. Departementet foreslo på denne bakgrunn at reglene om alminnelig arbeidstid skulle videreføres, herunder at arbeidstiden for skift- og sammenlignbart turnusarbeid ikke må overstige 9 timer pr. døgn og henholdsvis 38 og 36 timer pr. uke.

I proposisjonen drøfter også departementet tredelt turnus. Departementet viser til at det følger uttrykkelig av loven at turnusarbeid er likestilt med henholdsvis helkontinuerlig og døgnkontinuerlig skiftarbeid, forutsatt at turnusarbeidet er likestilt. Det er belastningen ved arbeidstidsordningen som ligger til grunn og eventuelt gjør det sammenlignbart. Departementet fastslår at utgangspunktet for denne vurderingen tradisjonelt har vært hvorvidt turnusordningen innholder like mye ubekvem arbeidstid (nattarbeid og søndagsarbeid) som ved helkontinuerlig skiftarbeid. Departementet påpeker imidlertid at også andre kriterier ved arbeidstidsordningen skal vurderes, se punkt 2.4 om gjeldende rett.

I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) formulerte Stortinget en rekke spørsmål til regjeringen. Flere av disse dreide seg om reguleringen av skift- og turnusarbeid. Det redegjøres nærmere for brevet fra Stortinget og departements svarbrev under punktet om gjeldende rett.

Innst.O. nr. 100 (2004-2005)

Flertallet i Stortingets Kommunalkomité la i Innst.O. nr. 100 (2004-2005) til grunn at problemstillingen helkontinuerlig skift og tredelt turnus måtte drøftes i et samarbeid mellom partene i arbeidslivet, med det formål å komme frem til en omforent definisjon av sammenlignbart turnusarbeid. Følgende flertallsmerknad om problemstillingen helkontinuerlig skift/tredelt turnus ble vedtatt:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at det kan være grunn til å gå igjennom hva som skal betegnes som like belastende. På tross av flere utredninger i denne saken er det ikke funnet noen løsning. Det vil etter flertallets syn styrke resultatet dersom en eventuell presisering av lovverket kom som et resultat av drøftinger mellom de berørte parter i arbeidslivet. Dette fordi problemstillingen berører kompliserte spørsmål knyttet til arbeidstid, lønn, stillingsstørrelse og etterspørsel etter kvalifisert arbeidskraft.

Flertallet mener partene i arbeidslivet nå må sette seg sammen for å drøfte problemstillingen grundig. Målet skal være å komme fram til en omforent definisjon av sammenlignbart turnusarbeid. Flertallet ber Regjeringen ta initiativ til at et slikt arbeid kommer i stand.

Flertallet vil understreke at dersom partene ikke lykkes i å komme fram til en løsning, vil flertallet på nytt vurdere behovet for å endre definisjonen av sammenlignbart turnusarbeid i loven.»

Opprettelse av partsammensatt arbeidsgruppe

Etter initiativ fra Arbeids- og sosialdepartementet ble det derfor opprettet en arbeidsgruppe bestående av partene i arbeidslivet ledet av Ingse Stabel. Fra arbeidstakersiden deltok LO, YS, Unio og Akademikerne. Fra arbeidsgiversiden deltok NHO, NAVO (nå: Spekter), KS og HSH. Gruppen hadde sitt første møte høsten 2005, men ble oppløst i september 2006 etter å ha konkludert med at det ikke var mulig å komme frem til en omforent definisjon av hva som skal kreves for at turnusordninger skal anses som sammenlignbare med helkontinuerlig skift.

Arbeidstakerorganisasjonene med Unio/Norsk Sykepleierforbund i spissen krevde deretter at regjeringen skulle fremme forslag til lovendring. Arbeidstakerorganisasjonene fremmet i den forbindelse en alternativ forståelse eller en definisjon for hva som skal til for at en turnusordning skal gi rett til redusert arbeidstid tilsvarende helkontinuerlig skift. Forslaget lyder som følger:

«3-delt turnus, som vil gi rett til 33.6 t/uke, er arbeid hvor vaktene skifter mellom dag, kveld og natt, og innebærer arbeid minst hver 3. søndag. Summen av kveld, natt og søndag skal utgjøre minst 1/3 av antall vakter.»

Organisasjonene har utarbeidet en forklaring på hva forslaget innebærer:

«Dette er en arbeidstidsordning hvor driften/produksjonen går sammenhengende døgnet rundt, hele uken, uten avbrudd. De helsemessige arbeidsbelastningene ved at arbeidstakerne må skifte døgnrytme og ofte har kort daglig arbeidsfri gjør at ordningen er sammenlignbar med helkontinuerlig skiftarbeid. Turnusordningen er tredelt. Med det menes det at ordningen for den enkelte inneholder både dag-, ettermiddag/kvelds- og nattevakter. Arbeidstakeren jobber på søndager, minimum 3. hver søndag.

Ettermiddags-/kveldsvakter innebærer arbeidstid etter kl. 17.00, hvorav minst halvparten av ettermiddags-/kveldsvaktens lengde må ligge etter kl. 17.00. Nattevaktenes arbeidstid må som et minimum inneholde tiden fra kl. 24.00 til 06.00.»

Forslaget blir omtalt videre under punkt 8.2. Som svar på dette oppnevnte regjeringen i statsråd 16. november 2007 Skift/turnusutvalget.

2.3 Generelt om arbeidstid

2.3.1 Arbeidsmiljøloven

Arbeidstid er regulert i arbeidsmiljøloven kapittel 10. Arbeidstid defineres som den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver.

Den alminnelige arbeidstiden følger av lovens § 10-4, og skal som hovedregel ikke overstige 9 timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager. Arbeid utover lovens grense for den alminnelige arbeidstid regnes som overtidsarbeid etter § 10-6 og tillates på nærmere vilkår. Loven stiller krav til daglig og ukentlig arbeidsfri og pauser. Utgangspunktet er at arbeidstakeren har krav på minst 11 timers sammenhengende arbeidsfri i løpet av 24 timer, og en sammenhengende arbeidsfri periode på 35 timer i løpet av sju dager. Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet som er bundet av tariffavtale kan imidlertid skriftlig avtale unntak fra reglen om en daglig og ukentlig arbeidsfri periode dersom arbeidstakeren sikres tilsvarende kompenserende hvileperioder, eller, der dette ikke er mulig, annet passende vern. Det kan ikke avtales kortere arbeidsfri periode enn 8 timer i løpet av 24 timer eller i 28 timer i løpet av sju dager. I visse tilfeller kan det også gjøres unntak fra grensen på 8 timer, jf. arbeidsmiljøloven § 10-8 (3).

Arbeidsmiljøloven har i utgangspunktet et generelt forbud mot nattarbeid og søn- og helgedagsarbeid. Som et utgangspunkt er nattarbeid og søn- og helgedagsarbeid 3 kun tillatt når arbeidets art gjør det nødvendig, jf. arbeidsmiljøloven §§ 10-10 og 10-11.

Arbeidsmiljølovens bestemmelse om søn- og helgedag begrenser også adgangen til å arbeide dagen før en søn- eller helgedag. Bestemmelsen fast­setter at det skal være arbeidsfri fra kl. 18.00 dagen før en søn- eller helgedag og til kl. 22.00 dagen før neste virkedag. Jul-, påske- og pinseaften skal arbeidsfri starte kl. 15.00

Nattarbeid defineres som arbeid mellom kl. 21.00 og kl. 06.00. Arbeidsgiver og arbeidstakers tillitsvalgte ved virksomhet som er bundet av tariffavtale kan imidlertid skriftlig fastsette et annet tidsrom på minst åtte timer som omfatter tiden mellom kl. 00.00 og kl. 06.00.

Arbeidsmiljøloven § 10-5 åpner for at arbeidstiden kan gjennomsnittsberegnes. Bestemmelsen har som formål å imøtekomme eventuelle behov for fleksible arbeidstidsordninger. Gjennomsnittsberegning krever imidlertid enten skriftlig avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, avtale mellom tillitsvalgte og arbeidsgiver ved tariffbundet virksomhet eller samtykke fra Arbeidstilsynet. Ved skriftlig avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker kan den alminnelige arbeidstid organiseres slik at den i løpet av en nærmere angitt periode, som ikke må overskride ett år, i gjennomsnitt ligger innenfor den arbeidstid som følger av lovens § 10-4, men slik at den alminnelige arbeidstiden ikke overstiger 9 timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av sju dager. Tilsvarende kan gjennomsnittsberegning av arbeidstiden avtales skriftlig mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte ved tariffbundet virksomhet, slik at den samlede arbeidstiden ikke overstiger 10 timer i løpet av 24 timer eller 54 timer i løpet av 7 dager. Endelig kan Arbeidstilsynet samtykke i at den alminnelige arbeidstiden i løpet av en periode på høyst 26 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn det som følger av § 10-4, likevel slik at den samlede arbeidstiden ikke overstiger 13 timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på 48 timer kan gjennomsnittsberegnes over en periode på 8 uker. Arbeidstilsynet skal drøfte arbeidstidsordningen med de tillitsvalgte, og ved avgjørelsen særlig legge vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.

2.3.2 Arbeidstidsdirektivet

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF om visse aspekter ved organisering av arbeidstiden (arbeidstidsdirektivet) fastsetter visse minimumskrav for organisering av arbeidstiden.

Direktivet inneholder ingen særskilte regler for skift og turnus, men derimot for nattarbeid og i hvilken utstrekning dette er tillatt.

Direktivet fastsetter rammer for den samlede ukentlige arbeidstid. Som hovedregel skal ukentlig arbeidstid, inkludert overtid, ikke overstige 48 timer pr. uke i gjennomsnitt, jf. artikkel 6.

Det fastsettes visse minimumskrav til daglig og ukentlig hvile samt pauser. Den daglige hvilen skal etter artikkel 3 være på 11 sammenhengende timer. Den ukentlige hvileperioden skal i utgangspunktet være en sammenhengende periode på minst 24 timer i tillegg til den daglige fritiden på 11 timer, jf. artikkel 5. Videre stiller artikkel 4 krav om pause dersom den daglige arbeidstiden overstiger seks timer.

Direktivet er implementert i arbeidsmiljøloven.

2.3.3 Tariffavtaler

Arbeidsmiljøloven kan i betydelig utstrekning fravikes ved tariffavtaler på forskjellige nivåer. Lovens § 10-12 (4) bestemmer for eksempel at fagforeninger med mer enn 10 000 medlemmer kan inngå tariffavtaler som fraviker svært mange av arbeidstidskapittelets bestemmelser. Dette er spesielt aktuelt ved rotasjonsarbeid med lange oppholds- og hvileperioder, som reglene i loven i utgangspunktet er til hinder for. Enkelte bestemmelser om blant annet gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, overtidsarbeid, søndagsarbeid og nattarbeid kan også fravikes ved lokal tariffavtale.

I praksis er det likevel mest vanlig at tariffavtalene styrker det vernet arbeidstakerne allerede har gjennom arbeidsmiljøloven. Det mest utbredte eksemplet på det, er at ukentlig arbeidstid er fastsatt til maksimum 37,5 timer pr. uke i tariffavtaler, men 40 timer pr. uke i loven. En del tariffavtaler har også bestemmelser om når på døgnet det vanligvis skal arbeides, såkalt dagarbeidstid. Vanlig dagtid er mellom kl. 07.00 og 17.00, mens loven i utgangspunktet kun opererer med forbud mot nattarbeid. Andre tariffavtaler har bestemmelser om lønnstillegg for arbeid etter et visst tidspunkt på ettermiddagen, og tilsvarende for forberedende arbeid om morgenen. Det er ikke vanlig at tariffavtalene begrenser arbeidsgivers adgang til å benytte overtid, men betalingssatsene er satt høyere enn i loven.

2.4 Gjeldende rett – alminnelig arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-4

Når det gjelder mengden ubekvem arbeidstid (dvs. timer nattarbeid og søndagsarbeid) har Arbeidstilsynet i sin praksis etter arbeidsmiljøloven av 1977 4 lagt til grunn at det avgjørende ved vurderingen av om turnusen er sammenlignbar er om arbeidstaker får en slik fordeling av arbeidstiden at han eller hun påføres de samme ulemper som ved helkontinuerlig skift. Arbeidstilsynet har tatt utgangspunkt i at det kreves 539 timer nattarbeid og 231 timer søndagsarbeid pr. år for å regne tredelt turnus som sammenlignbart med helkontinuerlig skiftarbeid. Timegrensene er adoptert fra arbeidstidsbilaget til LO og NHOs overenskomster (1986), hvor det fremgår at følgende skal legges til grunn for vurderingen:

«om den alminnelige arbeidstiden for den enkelte arbeidstaker i henhold til fastsatt arbeidsplan skal være henlagt til ulike tider av døgnet, og slik at arbeidstiden for vedkommende som hovedregel skal omfatte minst 539 timer nattarbeid pr. år og minst 231 timer arbeid på søndager pr. år.

Med nattarbeid forstås i denne forbindelse tidsrommet mellom klokken 22:00 og 06:00 (tiden for natteskift). Søndagsdøgnet regnet fra lørdag klokken 22:00 til søndag klokken 22:00 (tiden for helgeskift)».

Tallene har imidlertid ikke vært regnet som absolutte. Arbeidstilsynet har praktisert det slik at noe lavere timeantall med nattarbeid kan oppveies av et høyere antall søndagstimer og omvendt. Avviker antall timer natt- og søndagsarbeid mer enn 8 prosent fra utgangspunktet (dvs. 496 timer nattarbeid og 213 timer søndagsarbeid), kreves andre momenter som tilsier at arbeidstidsordningen er tilsvarende belastende som en helkontinuerlig skiftordning. Det har for eksempel betydning hvilke vaktskifter som utføres; vaktskifte mellom dag og natt anses mer belastende enn vaktskifte mellom dag og ettermiddag (hvor vaktskiftet følger døgnet). Videre er det av betydning hvor mange vaktskifter det er pr. uke, og hvor lang fritid det er før og etter vaktskifte. Vaktskift som går «mot klokka» (arbeidstaker går for eksempel fra formiddagsskift til nattskift), anses som mer belastende enn skift som går «med klokka» (arbeidstaker går for eksempel fra morgenskift til formiddagsskift neste dag). Ved sammenligningen har Arbeidstilsynet lagt til grunn at ved helkontinuerlig skiftarbeid foretas vaktskifte en til to ganger i uken. Et høyere antall vaktskifter i turnusplanen enn dette kan tilsi at turnusen er sammenlignbar med helkontinuerlig skiftarbeid, selv om antall natt- og søndagstimer er lavere.

Departementet bygde derfor på innarbeidede prinsipper da det i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005), slo fast at også andre momenter enn antall timer søndagsarbeid og antall nattarbeid er relevant når det skal vurderes hvorvidt en turnus er sammenlignbar med helkontinuerlig skiftarbeid. At departementet presiserte dette i proposisjonen, har formodentlig forsterket den rettskildemessige tyngden av disse momentene.

I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) formulerte Stortinget en rekke spørsmål til regjeringen. Flere av disse dreide seg om reguleringen av skift- og turnusarbeid. På spørsmålet om hva Arbeidstilsynet skulle vektlegge ved eventuelle tvister om hvorvidt turnuser i helsesektoren skulle falle innenfor eller utenfor definisjonen av sammenlignbart turnusarbeid, ble det i svaret henvist til at det må foretas en konkret vurdering, slik som etter 1977-loven. Av momenter som skal inngå i vurderingen ble nevnt, i tillegg til antallet ulempetimer, blant annet hyppigheten av vaktskifter og hvilke vaktskifter som finner sted. Videre at det skal tas hensyn til at turnusordninger ofte har andre rytmer enn skiftordninger, slik at hele nattevakten skal regnes med selv om deler av den ikke faller innenfor lovens definisjon av nattarbeid (dvs. at dersom nattvakten avsluttes kl. 08.00 på morgenen, skal tiden fra kl. 06.00 til kl. 08.00 anses som nattarbeid selv om loven bare definerer nattarbeid frem til kl 06.00).

Det ble også spurt om det kunne være mulig å definere tredelt turnus i loven, for eksempel slik Direktoratet for arbeidstilsynet tidligere hadde vurdert. Til dette påpekte departementet at det er belastningen ved arbeidstidsordningen som skal være avgjørende for hvorvidt arbeidstakeren skal ha rett til redusert arbeidstid, og at en definisjon der en tredjedel av vaktene er om ettermiddagen, på natten eller i helgene, ikke ville være i tråd med prinsippet om sammenligning av belastningen. For å få en reell likestilling av belastningen framholdt departementet at mellom halvparten og to tredjedeler av arbeidstiden må foregå på disse tidene. Departementet fremholdt at også andre momenter ville være av betydning for hvor grensen eventuelt skulle trekkes, og at det av den grunn ville være svært vanskelig å formulere en tilfredsstillende lovtekst.

Deltid og skift/turnus

En problemstilling som har vært reist er hvorvidt den alminnelige arbeidstiden for deltidsansatte skal vurderes ut i fra 40 timer i løpet av sju dager eller ut i fra en alminnelig arbeidstid på henholdsvis 38 eller 36 timer pr. uke.

Som redegjort for tidligere bygger arbeidsmiljøloven på et system som fastsetter kortere arbeidstid for belastende arbeidstidsordninger. Det avgjørende for hvorvidt arbeidstakere skal ha rett til kortere arbeidstid enn det normale, blir en vurdering av de ulemper arbeidstidsordningen faktisk påfører dem.

Når det gjelder spørsmålet om en deltidsansatt har rett til redusert alminnelig arbeidstid, antas det å følge av gjeldende rett at også deltidsansatte har rett til redusert alminnelig arbeidstid dersom arbeidstidsordningen påfører arbeidstakeren ulemper. Hvor mange ulempetimer deltidsansatte må ha for å gis rett til redusert alminnelig arbeidstid, må i så fall beregnes forholdsmessig i forhold til det som gjelder for en arbeidstaker i heltidsstilling. En slik regel innebærer ingen diskriminering av deltidsansatte.

2.4.1 Innledning

Arbeidsmiljøloven § 10-4 regulerer lengden på den alminnelige arbeidstiden. Bestemmelsen er bygget opp med tre ulike grenser for lengden av den alminnelige arbeidstiden. Det er ulike grenser fordi belastningene ved de enkelte arbeidstidsordningene er forskjellige. I forhold til lovens rammer av den alminnelige arbeidstiden er det selve arbeidstidsordningen og mengden av ubekvem arbeidstid som er vurderingstema, ikke belastningen ved selve det arbeidet som utføres. Selve arbeidsbelastningen ivaretas av andre bestemmelser i arbeidsmiljøloven, som for eksempel bestemmelsen om at arbeidets organisering, tilrettelegging, ledelse, arbeidstidsordninger mv. skal legges opp slik at den enkelte arbeidstaker ikke utsettes for uheldige psykiske eller fysiske belastninger, jf. arbeidsmiljøloven § 4-1 (2) og bestemmelsen om at arbeidet skal organiseres og tilrettelegges under hensyn til den enkelte arbeidstakers arbeidsevne, kyndighet, alder og øvrige forutsetninger, jf. arbeidsmiljøloven § 4-2 (2).

2.4.2 Lengden av den alminnelige arbeidstiden

40 timers arbeidsuke – arbeidsmiljøloven 10-4 (1)

Den alminnelige arbeidstid for arbeid på vanlig dagtid skal som et utgangspunkt ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager, jf. § 10-4 (1).

38 timers arbeidsuke – arbeidsmiljøloven § 10-4 (4)

Loven fastslår at den alminnelige arbeidstid ikke må overstige ni timer i løpet av 24 timer og 38 timer i løpet av sju dager for arbeid som omfattes av tilfellene som er nevnt i bestemmelsen.

Dette gjelder i tillegg til døgnkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbar turnus, for det første for arbeid på to skift som regelmessig drives på søn- og helgedager, og sammenlignbart turnusarbeid som regelmessig drives på søn- og helgedager.

Arbeid på to skift som regelmessig drives på søn- og helgedager, omfatter arbeidstidsordninger der driften går regelmessig uken gjennom, også på søn- og helgedager, men hvor driften, i motsetning til helkontinuerlig skiftarbeid, innstilles på natten. Etter arbeidsmiljøloven § 10-11 (1) er arbeid utover kl. 21.00 frem til kl. 00.00 tillatt, idet bestemmelsen slår fast at arbeid på to skift som legges mellom kl. 06.00 og kl. 00.00 ikke anses som nattarbeid.

Ved vurdering av hvorvidt arbeidstidsordningen anses for å være arbeid på to skift har Arbeidstilsynet i sin praksis etter 1977- loven lagt vekt på om arbeidstakeren veksler mellom å arbeide for- og ettermiddagsskift, om arbeidstakeren følger en systematisk rullerende arbeidsplan, om arbeidstakeren normalt sett har like mange formiddagsvakter og ettermiddagsvakter i løpet av en skiftperiode og om vaktene er normalt like lange. En toskiftsordning utelukker ikke at arbeidstakernes skift overlapper hverandre.

Kravet om regelmessighet må forstås slik at søndagsarbeid må være en del av den vanlige arbeidstidsordningen. Sporadisk søndagsarbeid, slik som for eksempel arbeid i søndagsåpne butikker før jul, vil ikke medføre at bestemmelsen kommer til anvendelse selv om det forekommer med jevne mellomrom. Hvorvidt søn- eller helgedagsarbeid etter arbeidsplanen kan sies å forekomme tilstrekkelig ofte til at det omfattes av bestemmelsen, vil bero på en konkret vurdering. I en dom fra Eidsiva­ting lagmannsrett (RG-1992-403) ble arbeid hver sjette søndag ansett for å tilfredsstille kravet til regelmessighet. Bestemmelsen fastsetter videre at for turnusarbeid som er sammenlignbart med toskiftarbeid som regelmessig drives på søn- og helgedager skal den alminnelige arbeidstiden være ni timer i løpet av 24 timer og 38 timer i løpet av sju dager. Hvorvidt turnusordningen er sammenlignbar, vil bero på en vurdering av om belastningen ved arbeidstidsordningen er like stor som ved toskiftarbeid som regelmessig drives på søn- og helgedag. Det må foretas en helhetsvurdering av hvor ofte det arbeides ettermiddag i forhold til dag, til hvilke tider det arbeides, hvor lange vakter arbeidstaker har og hvor ofte arbeidsstaker arbeider søndager. Turnusarbeid som kan sammenlignes med toskiftarbeid som regelmessig drives på søn- og helgedager er for eksempel utbredt i pleie- og omsorgstjenesten i kommunene.

Bestemmelsen fastsetter også redusert ukentlig arbeidstid til 38 timer for arbeid som innebærer at den enkelte arbeidstaker må arbeide minst hver tredje søndag. Som søndagsarbeid regnes arbeid i tiden fra lørdag kl. 18.00 til søndag kl. 22.00, jf. arbeidsmiljøloven § 10-10. Arbeidstilsynet har i sin praksis etter 1977-loven lagt til grunn at ikke enhver kortvarig tjeneste i søndagsdøgnet omfattes av reglen. Det er en forutsetning om at arbeidets omfang gjør at arbeidstakeren får de sosiale ulempene som søndagsarbeid vanligvis fører med seg. I henhold til praksis omfatter bestemmelsen også arbeidstakere som stort sett arbeider søn- og helgedager.

Endelig gir bestemmelsen også nedsatt ukentlig arbeidstid til 38 timer for arbeid som hovedsakelig drives om natten. Som nattarbeid regnes arbeid i tidsrommet kl. 21.00 til kl. 06.00 jf. arbeidsmiljøloven § 10-11. Det følger av Ot.prp. nr. 43 (1975-76) at anslagsvis ¾ av arbeidstiden må være nattarbeid for å komme inn under bestemmelsen. Bestemmelsen gir nedsatt arbeidstid for den som har fast nattarbeid, for eksempel nattevakter på sykehus, faste nattportierer på hoteller, nattvektere og lignende.

36 timers arbeidsuke – arbeidsmiljøloven § 10-4 (5)

Arbeidsmiljøloven § 10-4 (5) omhandler type arbeid som gir belastninger og ulemper utover det arbeid som er beskrevet i arbeidsmiljøloven § 10-4 (4). Den ukentlige arbeidstiden er derfor ytterligere redusert til 36 timer i løpet av sju dager. Arbeidstiden pr. døgn er imidlertid den samme, dvs. 9 timer i løpet av 24 timer. Bestemmelsen omfatter arbeidstakere som har sitt arbeid under jorden i gruver, tunneldrift og utsprengning av bergrom under jord, samt arbeidstakere som arbeider «helkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid», se neste punkt.

2.4.3 Arbeidsmiljølovens bestemmelser om skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid

Arbeidsmiljøloven fastsetter også regler om kortere ukentlig arbeidstid for døgnkontinuerlig og helkontinuerlig skiftarbeid, jf. § 10-4 (4) bokstav a og (5) bokstav a. Den ukentlige arbeidstiden for døgnkontinuerlig og helkontinuerlig skiftarbeid reduseres til henholdsvis 38 og 36 timer, avhengig av hvor belastende arbeidstidsordningen anses å være. Verken døgnkontinuerlig eller helkontinuerlig skiftarbeid er definert i loven. Begrepene er imidlertid definert i NOU 1979:56 Skift- turnusarbeid .

Døgnkontinuerlig skiftarbeid

Med døgnkontinuerlig skiftarbeid menes en arbeidstidsordning i virksomhet hvor driften går sammenhengende døgnet rundt, men med stans i helgene. Driften dekkes av flere arbeidstakere eller skiftlag som avløser hverandre i løpet av døgnet. Hver arbeidstaker har vanligvis like mange av hver type skift i løpet av skift- eller turnusperioden, jf. NOU 1979:56 Skift- turnusarbeid . I henhold til arbeidsmiljøloven skal den ukentlige arbeidstiden for døgnkontinuerlig skiftarbeid ikke overskride 38 timer i løpet av sju dager, jf. § 10-4 (4) bokstav a.

Som eksempel på døgnkontinuerlig skiftarbeid kan nevnes vakthold, transportarbeid og arbeid i enkelte produksjonsvirksomheter.

Helkontinuerlig skiftarbeid

Helkontinuerlig skiftarbeid kjennetegnes med at arbeidet må holdes i gang sammenhengende døgnet og uken rundt, også i helgene uten avbrytelser. Ordningen er tillatt når vilkårene i arbeidsmiljøloven §§ 10-10 og 10-11 er oppfylt. Driften dekkes av flere arbeidstakere eller skiftlag som avløser hverandre i løpet av døgnet og uken. Hver arbeidstaker har vanligvis like mange av hver type skift eller vakt på formiddag, ettermiddag og natt, og på søndager, i løpet av skift- eller turnusperioden, jf. NOU 1979:56 Skift- turnusarbeid . Det følger av arbeidsmiljøloven at den ukentlige arbeidstiden for helkontinuerlige skiftarbeid ikke skal overstige 36 timer i løpet av sju dager, jf. § 10-4 (5) bokstav a.

Som eksempel på helkontinuerlig skiftarbeid nevnes produksjonsvirksomhet i industrien, for eksempel aluminiumsindustrien.

Bestemmelsene om helkontinuerlig og døgnkontinuerlig skiftarbeid fastsetter at sammenlignbart turnusarbeid skal ha samme ukentlige arbeidstid som skiftarbeidere.

Turnusarbeid

Begrepet «turnus» er heller ikke definert i loven. Forståelsen av hva som ligger i begrepet var imidlertid tema i dom fra ARD 1994-50 (KS/Asker kommune). Arbeidsretten uttalte at det følger av alminnelig arbeidsrettslig språkbruk at med turnus forstås vanligvis

«arbeid som drives ut over ordinær dagarbeidstid, og hvor arbeidstidsordningen følger en rullerende arbeidsplan slik at arbeidstidens plassering for den enkelte varierer i døgnet, eventuelt i uken der arbeid drives på søn- og helligdager. I dette ligger ikke i seg selv noe bestemt krav om frekvens eller regelmessighet. Det typiske for turnus – i motsetning til skiftordninger – er gjerne at arbeidsplanen ikke er systematisk rullerende, og at den enkelte har forskjellig antall vakter av ulik type i løpet av turnusperioden».

Høyesterett ga sin tilslutning til dette i Rt-2002-1012 (Luster kommune).

Det er en forutsetning at den rullerende arbeidsplan er av en viss lengde.

2.4.4 Sammenlignbart turnusarbeid

Det fremkommer uttrykkelig av loven at turnusarbeid er likestilt med henholdsvis døgnkontinuerlig og helkontinuerlig skiftarbeid, under forutsetningen av at turnusarbeidet er sammenlign­bart. Dette innebærer at der turnusarbeidet er sammenlignbart med døgnkontinuerlig skiftarbeid er den ukentlige arbeidstiden 38 timer, mens den ukentlige arbeidstiden er på 36 timer når turnusen er sammenlignbar med helkontinuerlig skiftarbeid.

Lovens ordlyd gir ingen nærmere anvisning av hvilke turnusordninger som er sammenlignbare. Lovens system legger opp til at det skal vurderes konkret og skjønnsmessig om en turnusordning skal anses som sammenlignbar med døgnkontinuerlig eller helkontinuerlig skiftarbeid. Det som skal sammenlignes er «ulempeomfanget» ved den aktuelle turnusordningen sett i forhold til den skiftordning det skal «måles» mot. Det er hele tiden belastningen ved selve arbeidstidsordningen som ligger til grunn og eventuelt gjør det sammenlignbart.

Turnusarbeid som er sammenlignbart med døgnkontinuerlig skiftarbeid

Ved avgjørelsen av om en turnusordning er sammenlignbar med døgnkontinuerlig skiftarbeid, skal det avgjørende etter praksis være om turnusen etter en helhetsvurdering påfører arbeidstakerne de samme eller tilnærmet de samme ulemper som døgnkontinuerlig skiftarbeid. I Ot.prp. nr. 41 (1975-1976) uttalte departementet at dette som regel vil være tilfelle når arbeidet drives mer enn fem timer hver natt, selv om det antall timer den enkelte arbeidstaker arbeider om natten vil ligge noe under det som ville vært tilfellet om virksomheten ble drevet døgnet rundt. I tillegg til det tidsmessige omfanget av nattarbeidet er det i praksis også lagt vekt på organiseringen av den konkret skiftordningen slik som hyppige endringer i skift (fra morgen- til ettermiddags- til nattskift) mv.

Arbeidstilsynet har i sin forvaltningspraksis lagt til grunn at vakthold, transportarbeid, samferdsels- og kommunikasjonstjenester, arbeid i virksomhet for syke- og pleiehjelp og nødvendig betjenning av gjester i herberge- og bevertningsvirksomhet har vært ansett som sammenlignbart turnusarbeid med døgnkontinuerlig skiftarbeid, dersom belastningen har vært tilsvarende.

Turnusarbeid som er sammenlignbart med helkontinuerlig skiftarbeid, herunder tredelt turnus

Når det gjelder spørsmålet om hvilke turnusordninger som kan anses sammenlignbare med helkontinuerlig skiftarbeid, må det legges avgjørende vekt på om turnusordningene inneholder tilnærmet de samme ulemper som helkontinuerlig skiftarbeid. I Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) er det fremhevet at utgangspunktet for sammenligningen tradisjonelt har vært hvorvidt turnusordningen inneholder like mye ubekvem arbeidstid (nattarbeid og søndagsarbeid) som ved helkontinuerlig skiftarbeid. I proposisjonen gir imidlertid departementet anvisning på at det konkrete antall timer nattarbeid og søndagsarbeid ikke alene er avgjørende for vurderingen av hva som er sammenlignbart. Også hyppigheten av skift mellom ulike vakter og antall ulempevakter som inngår i en turnus uavhengig av hvor mange timer disse utgjør, skal være momenter i vurderingen i tillegg til antall timer nattarbeid og søndagsarbeid.

2.5 Tariffregulert arbeidstid for skift og turnus

De landsdekkende tariffavtalene utfyller loven på i hovedsak tre måter. For det første gir tariffavtalene et lavere antall arbeidstimer for de formene for skift- og turnusarbeid som loven omtaler. Tariffavtalene har også bestemmelser om redusert arbeidstid for toskiftarbeid som ikke går i helgene, mens loven ikke omtaler denne formen for skiftarbeid spesielt. Disse tariffbestemmelsene er standardisert gjennom hele arbeidslivet, og reforhandles ikke ved revisjon av den enkelte tariffavtale. Bestemmelsene viser ofte til det såkalte arbeidstidsbilaget, som er LO og Norsk Arbeidsgiverforenings vedtak og veiledning knyttet til arbeidstidsreduksjonen 1. januar 1987. Ved tidligere tariffbestemte arbeidstidsreduksjoner har det også vært utarbeidet tilsvarende bilag, noe som har bidratt til standardisering av disse bestemmelsene på tvers av tariffområder.

For det andre inneholder mange tariffavtaler regler om kompensasjon for redusert arbeidstid. De tariffavtaler som opererer med timelønn har bestemmelser om omregningsfaktorer slik at arbeidstakere som går skift får samme uke- eller månedslønn som de som har 37,5 timers uke. Omregningsfaktoren for de som har 33,6 timer i uken (helkontinuerlig skift eller tilsvarende) er for eksempel 11,61 prosent. Tariffavtaler med uke- og månedslønn trenger ikke slike bestemmelser.

For det tredje har tariffavtalene regler om kompensasjon for å arbeide skift og turnus.

Arbeidstidsbilaget av 1976, avtalt mellom LO og N.A.F. i forbindelse med arbeidstidsforkortelsen 1. januar 1977, har til sammenligning få bestemmelser om forholdet mellom helkontinuerlig og døgnkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid. Heller ikke i arbeidstidsbilagene av 1972, 1970 eller 1968 vies forholdet mellom helkontinuerlig og døgnkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid særlig plass. Det samme gjelder arbeidstidsbilaget av 1958.

Det var i kommunal sektor at forholdet mellom skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid ble nærmere tariffregulert. Allerede i 1973 ble det tatt inn i hovedoverenskomsten (fra 1990: hovedtariffavtalen) mellom Norske Kommuners Sentralforbund (nå: KS) og forbundene en bestemmelse om arbeidstid som fikk følgende utforming:

1. Den ordinære arbeidstiden skal ikke overstige gjennomsnittlig 42,5 timer pr. uke.

2. Ved hel- og døgnkontinuerlig skiftarbeid, samt for turnusordninger hvor arbeid på søn- og helligdager inngår som en fast ordning, skal den ukentlige arbeidstid ikke overstige gjennomsnittlig 40 timer pr. uke.»

I en protokoll fra samme år ble partene enige om en definisjon av turnusarbeid:

«Med arbeidstakere i turnusordninger menes arbeidstakere som etter godkjent tjenesteliste har skiftende tjeneste fra dag til dag og/eller fra uke til uke over en bestemt tjenesteperiode fastsatt i tjenestelisten.»

Protokollen dannet bakgrunn for den nye avtaleteksten i hovedoverenskomsten av 1974, hvor det i fellesbestemmelsene § 3 heter:

«Ved hel- og døgnkontinuerlig skiftarbeid samt for arbeidstidsordninger med skiftende arbeidstid fra dag til dag og/eller fra uke til uke hvor arbeid på søn- og helligdager inngår som en fast ordning, skal den ukentlige arbeidstid ikke overstige gjennomsnittlig 40 timer pr. uke.» 5

Først ved endring av arbeidervernloven i 1976 ble turnusarbeid eksplisitt omfattet av loven. Det kan i denne sammenhengen virke som om lovgiver benyttet strukturen i arbeidstidsbilaget av 1976 som grunnlag for den videre lovreguleringen. 1976-bilaget hadde allerede formuleringene «døgn­kon­ti­nu­erlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid» samt «helkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid». Disse ble også benyttet i 1977-loven, mens lovbestemmelsene inntil det tok utgangspunkt i når på døgnet det ble arbeidet (jf. punkt 2.2.1).

Dagens tariffbestemmelse i kommunal sektor fikk sin ordlyd ved tariffrevisjonen i 1980, med unntak av at timetallet ble endret i 1986 med virkning fra 1. januar 1987. Dagens ordlyd er:

«Ukentlig arbeidstid skal ikke overstige gjennomsnittlig 35,5 timer i følgende tilfeller:

1. I turnusordninger hvor ordinært arbeid må utføres mellom kl. 20.00 og kl. 06.00 og/eller minst hver 3. søndag

2. Ved døgnkontinuerlig skiftarbeid.»

Det går ikke frem av bestemmelsen hvor mye arbeid som etter punkt 1 må utføres mellom kl. 20.00 og kl 06.00 for at det skal kvalifisere til arbeidstidsreduksjon. Arbeidsretten avsa i 1994 en dom på at nattarbeid etter punkt 1 må ha et visst omfang for at arbeidet kan kvalifisere til 35,5 timers uke. En turnus hvor det ble arbeidet 2 ¼ timer natt pr. vakt og med to slike vakter i turnusperioden, ble av Arbeidsretten ikke ansett som å tilfredsstille kravet til omfang 6 .

I 1996 behandlet Arbeidsretten flere lignende saker, alle med KS som saksøkt. KS fremmet i den anledning det synet at fortolkningen av den kommunale bestemmelsen måtte skje i relasjon til bestemmelsene i privat sektor og arbeidstidsbilaget fra 1986. En belastning på i hvert fall fem timer nattarbeid var således nødvendig for at turnusarbeid skulle kvalifisere til redusert arbeidstid. Arbeidsretten avviste dette, og la til grunn at tariffbestemmelsen «I turnusordninger hvor ordinært arbeid må utføres mellom kl. 20.00 og kl. 06.00…» ikke «… svarer til lovens bestemmelser, verken direkte eller ved karakteristikken «sammenlignbart.» Tariffavtalen ga «… en bestemmelse om kortere ukentlig arbeidstid for «turnusordninger» som, etter avtalens egen ordlyd, har en annen og videre rekkevidde enn lovens regler.»

Arbeidsretten kom blant annet til at en turnusordning med 1 time og 39 minutter nattarbeid i uken og i tillegg hyppige vekslinger og mange og ulike arbeidstider samlet kvalifiserte til 35,5 timer i ukentlig arbeidstid etter den kommunale hovedtariffavtalen.

Forholdet mellom lovverk og tariffavtaler er med andre ord forskjellig avhengig av om vi ser på privat sektor (inkludert industrien) og kommunal sektor (i dag også inkludert helseforetakene). Arbeidstidsforkortelsene i privat sektor har kommet i forkant av lovendringene, og nye begreper som partene har innført er fulgt opp av lovgiver. I kommunal sektor har partene gått lengre enn lovgiver – jf. 1973-protokollen – men dette er ikke blitt fulgt opp av lovgiver. Det virker snarere rimelig å se på håndteringen av arbeidstidsspørsmålet i kommunal sektor på selvstendig grunnlag:

«Hovedtariffavtalens pkt 4.22 nr. 1 skiller seg – fortsatt – fra disse og må fortolkes ut fra dette. Vurderingen av omfangskravet kan da ikke bygges på kriterier knyttet til «døgnkontinuerlig skiftarbeid» og «sammenlignbart turnusarbeid» etter arbeidsmiljølovens og andre tariffavtalers [arbeidstidsbilagenes; regler, slik de saksøkte har gjort gjeldende her.» (Arbeidsretten i ARD 108 (127) i sine anførsler overfor partene.)

2.6 Kompensasjon for ubekvem arbeidstid gjennom redusert arbeidstid og lønn

Utvalget har også sett på tariffavtalenes regler om økonomisk kompensasjon for å arbeide skift eller turnus. Disse reglene er i utgangspunktet ganske like, med bestemmelser om tillegg i lønn for å arbeide kveld, natt og i helgene. Det varierer imidlertid om bestemmelsene kun omfatter skift- og turnusarbeid, eller om de også dekker mer uregelmessig arbeid på slike tidspunkt eller for eksempel fast nattarbeid. I tillegg er arbeid på helge- og høytidsdager som regel skilt ut som eget punkt (disse omtales ikke nærmere). Både tidspunktene for når kompensasjon skal utbetales, kompensasjonens form og dens størrelse varierer imidlertid betydelig. Disse tariffbestemmelsene revideres jevnlig, og avspeiler forskjeller i prioriteringer mellom tariffområder. I tariffrevisjonen 2008 ble for eksempel kronesatsene for arbeid i helgene økt vesentlig i offentlig sektor og helseforetakene, mens endringene i LO-NHO-området var små.

I industrien er det vanlig at det ikke gis noen kompensasjon for første skift, men at andre skift har en egen kompensasjonssats. Andre skift vil vanligvis begynne kl. 14.00. Tredje skift vil vanligvis begynne kl. 22.00, og har en høyere kompensasjonssats. Noen tariffavtaler opererer med kronesatser, andre med prosent av individuell lønn.

KS-området, Oslo kommune, helseforetak og private sykehus, pleie og omsorg har én kompensasjonssats som gjelder i hele perioden kl. 17.00-06.00 (kl. 17.00-07.00 i helseforetakene). I kommunal sektor, helseforetak og private sykehus varierer satsen etter den ansattes grunnlønn, ifølge en tabell som er tatt inn i tariffavtalene. Laveste sats (kr. 45) gjelder opp til kr. 289 999 i grunnlønn. I KS-området gjelder høyeste sats (kr. 56) fra kr. 350 000 mens i helseforetakene er det flere trinn og høyere tillegg. Samtidig er det presisert at satsene i KS-området er minstesatser.

I NHO pleie og omsorg er det én felles sats for alle. I Oslo kommune er det én felles prosentsats for alle. Denne prosentsatsen gjelder også helseforetak som tidligere var en del av Oslo kommune. Hovedtariffavtalen i staten har egne regler som gjelder både skift- og turnustjeneste og annen tjeneste om kvelden/natten. I tillegg har staten gjennomført redusert arbeidstid for skift- og turnustjeneste på en særegen måte. Her regnes hver arbeidet time lik 1 time og 15 minutter i tidsrommet kl. 20.00-06.00, og tilsvarende hver arbeidet time lik 1 time og 10 minutter for arbeid på søn- og helligdager i tidsrommet kl. 06.00-20.00.

I industrien er kompensasjon for arbeid i helgene som regel fastsatt fra og med andre skift (kl. 14.00). Noen steder løper kompensasjonen til og med kveldsskiftet på søndag (kl. 22.00), andre steder løper kompensasjonen ut døgnet. Det er angitt i tariffavtalene om kompensasjonen kommer i tillegg til satsene for kveld og natt, eller om kompensasjonen erstatter disse satsene. I KS-området, Oslo kommune, helseforetak og private sykehus, pleie og omsorg gjelder kompensasjonen hele døgnet både lørdag og søndag. Kompensasjonen kommer i tillegg til satsene for kveld og natt.

Nivået på kompensasjonen varierer som sagt sterkt. Lavest ligger den største tariffavtalen i privat sektor, Verkstedsoverenskomsten. Flere andre mindre industriavtaler har tilsvarende eller lavere tillegg for kvelds- og nattarbeid, men betydelig høyere tillegg for helgarbeid. Prosentsatsen for arbeid på kveld og natt i det statlige tariffområdet er høy. Ellers i offentlig sektor vil prosentsatsen i Oslo kommune gi høyere tillegg enn i de andre områdene. Tabellene som er tatt inn i tariffavtalene i KS-området og for helseforetakene vil gi rundt 30 prosent tillegg til grunnlønn for kvelds- og nattarbeid. Kompensasjonen for arbeid i helgen er felles i offentlig sektor, og ligger nivåmessig nokså likt med Verkstedsoverenskomsten. I tariffrevisjonen 2008 ble satsen for helgearbeid i helseforetakene hevet til kr. 35 for LO- og YS-forbundene, mens forbundene i Unio får hevet satsen fra 1. januar 2009. Når kompensasjonen for helgearbeid i offentlig sektor kommer i tillegg til satsene for kvelds- og nattarbeid, vil offentlig sektor ligge vesentlig høyere enn Verkstedsoverenskomsten og nærme seg flere av de mindre industriområdene.

Det kan ellers nevnes at leger ved helseforetakene ikke passer inn i tabellen. Leger i sykehus er etter tariffavtale definert som dagarbeidere med vakttjeneste. Noe over halvparten av arbeidstiden til en lege skal legges i tiden kl 07.00-17.00 på hverdager. Ellers forhandles arbeidstiden lokalt, men med plikt til å delta i vaktordninger. Kompensasjon for vakt avtales lokalt, men skal minimum være 0,023 prosent/0,025 prosent av årlig minimumslønn/basislønn. Det betyr for eksempel kr. 112,50 i timen for en basislønn på kr. 450 000.

I de fleste tilfeller vil bestemmelsene om kompensasjon kunne økes ved lokale forhandlinger. Det betyr i praksis at satsene er minstesatser, og vil variere også innen det enkelte tariffområdet.

Tabellen er basert på opplysninger fra tariffavtalene reforhandlet i 2008. Der hvor det er forskjell mellom for eksempel døgnkontinuerlig og helkontinuerlig skift er sistnevnte benyttet.

2.7 Nordisk rett

Sverige

Den svenske arbeidstidsloven 7 inneholder ingen særskilte regler om skift- eller turnusarbeid. Loven fastsetter imidlertid en øvre grense for den ordinære arbeidstid til 40 timer pr. uke. På grunn av EUs arbeidstidsdirektiv 8 finnes også regler om begrensning av den totale arbeidstiden over en fire måneders periode. Den sammenlagte arbeidstiden kan ikke være høyere enn 48 timer i gjennomsnitt pr. uke.

Loven kan fravikes i tariffavtale. Arbeidstiden for skift- og turnusarbeid reguleres i tariffavtale. Normalt har skiftarbeidere kortere arbeidstid enn det som følger av loven. Det samme gjelder normalt for turnusarbeid dersom arbeidet også er lagt til helger og lignende.

Den tariffavtalte arbeidstiden varierer. Enkelte avtaler setter alminnelig arbeidstid for (hel)kontinuerlig skiftarbeid til 36 timer pr. uke og 38 timer for døgnkontinuerlig («intermittent») skiftarbeid. Andre steder, som i metallindustrien og helsevesenet, er arbeidstiden 34 timer og 20 minutter for helkontinuerlig skiftarbeid («kontinuerlig 3-skift») og 36 timer og 20 minutter for døgnkontinuerlig («intermittent») skiftarbeid.

Danmark

Det finnes ingen generell arbeidstidslovgivning i Danmark. EUs arbeidstidsdirektiv er gjennomført ved tariffavtaler samt støttelovgivning for ikke tariffdekkede områder. Den mest alminnelige arbeidstiden er 37 timer pr. uke fastsatt i tariffavtale. For skiftarbeid og fast nattarbeid er den normalt noe lavere. Som eksempel kan nevnes at det i industrien er 34 timer pr. uke for både to- og treskift, slik at ukentlig arbeidstid i gjennomsnitt blir 35 timer pr. uke for treskiftarbeid. Innen offentlig sektor kan man finne ordninger hvor tillegg for arbeid på kveld, natt og helg kan utbetales som lønn eller tas ut i form av redusert arbeidstid.

Finland

Etter den finske arbeidstidsloven 9 kapittel 6 § 6 må ordinær arbeidstid ikke overstige åtte timer i døgnet og 40 timer pr. uke. Den ukentlige arbeidstiden kan gjennomsnittsberegnes over 52 uker. For enkelte typer arbeid kan imidlertid arbeidstiden organiseres på en måte som gjør at den fraviker hovedregelen, men slik at den likevel i løpet av en treukers periode ikke overstiger 120 timer og i løpet av en toukers periode ikke overstiger 80 timer. Dette gjelder blant annet arbeid på sykehus og i omsorgssektoren, samt en del industriarbeid, jf. kapittel 6 § 7. For øvrig kan arbeidstiden avtales i tariffavtale, men den må ikke i noe fall overstige 40 timer i uken i gjennomsnitt over 52 uker, jf. kapittel 6 § 9.

I industrien er ukentlig arbeidstid tariffavtalt til i gjennomsnitt 35,8 timer i uken for døgnkontinuerlig skiftarbeid og 34,9 timer i uken for helkontinuerlig skiftarbeid. Ukentlig arbeidstid for dagarbeid er 36,6 timer i gjennomsnitt pr. uke. I kommunal sektor varierer ordinær ukentlig arbeidstid noe mellom ulike personellgrupper, fra 38 timer og 15 minutter (allmenn arbeidstid) til 36 timer og 15 minutter (forvaltnings- og kontorarbeid). Grupper som faller inn under unntaket i arbeidstidsloven kapittel 6 § 7, og som har lengre daglige arbeidsøkter enn ellers, får sin arbeidstid beregnet for en lengre periode enn én uke. I gjennomsnitt vil den ukentlige arbeidstiden tilsvare allmenn arbeidstid. Arbeid på kveld, natt og helg kompenseres gjennomgående med en prosentandel av lønn. Grupper som faller inn under unntaket i arbeidstidsloven kan ha egne ordninger, i kommunal sektor opparbeider disse gruppene ut over tillegg i lønn også 24 minutter arbeidsfri for hver arbeidet nattetime.

2.8 Om lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) og spørsmålet om arbeidstiden for skift- og turnusarbeidere

Utvalget fastslår at spørsmålet om arbeidstid for skift- og turnusarbeidere etter arbeidsmiljøloven også er relevant i forhold til lov om likestiling for kjønnene (likestillingsloven), som blant annet har en bestemmelse som setter forbud mot indirekte diskriminering på grunnlag av kjønn. Som omtalt under punkt 2.2 har Likestillingsombudet uttalt seg om dette i brev av 9. desember 1996, da Norsk Sykepleierforbund og Norsk helse- og sosialforbund ba Likestillingsombudet om å vurdere hvorvidt arbeidsmiljølovens bestemmelser om henholdsvis helkontinuerlig skiftarbeid og turnusarbeid i tredelt turnus var i strid med like­stillingsloven. Ombudet konkluderte med at arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven var i strid med likestillingslovens forbud mot forskjellsbehandling.

Likestillingsloven ble vedtatt i 1978 og trådte i kraft i 1979. Siden loven ble vedtatt er den endret flere ganger, og de siste endringene ble vedtatt ved lov 14. juni 2002 nr. 21 og 10. juni 2005 nr. 40. Endringen gjelder generalklausulen og definisjonen av direkte og indirekte diskriminering, lovens formålsparagraf med utvidet plikt til å arbeide for likestilling og regelen om bevisbyrde.

Loven gjelder på alle samfunnsområder, med unntak av indre forhold i trossamfunn. Loven inneholder nærmere bestemmelser om arbeidslivet i §§ 4 og 5, om likestilling ved ansettelser mv. og lik lønn for arbeid av lik verdi. Her gir vi en nærmere omtale av arbeidsgivers plikt til å arbeide for likestilling, § 1a, og lovens bestemmelser og definisjoner av indirekte og direkte forskjellsbehandling §3.

2.8.1 Plikt til å arbeide for likestilling

Lovens formål kommer til uttrykk i lovens § 1 første ledd; hvor det heter at loven skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling. Formålsparagrafen er viktig når det gjelder forståelsen av lovens øvrige bestemmelser.

§1a omhandler plikten til å arbeide for likestilling. Den omfatter en aktivitetsplikt og en redegjørelsesplikt. Plikten til å arbeide for likestilling omfatter både offentlige myndigheter, arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner, som alle skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene. Offentlige myndigheter skal arbeide på alle samfunnsområder, arbeidsgivere innenfor sin virksomhet og organisasjonene innenfor sitt virkefelt. Hensikten med bestemmelsen er å skape økt og mer systematisk oppmerksomhet omkring likestilling på virksomhetsnivå, og at personalpolitiske spørsmål vurderes i et kjønnsperspektiv, samtidig som det skal iverksettes konkrete tiltak både for å hindre diskriminerende forhold og for å fremme likestilling jf. Ot.prp. nr. 77 (2000–2001).

2.8.2 Indirekte og direkte forskjellsbehandling

Likestillingslovens § 3 er lovens hovedbestemmelse (generalklausul) som slår fast at direkte og indirekte forskjellsbehandling mellom kvinner og menn ikke er tillatt. Det vil si at loven har en hovedregel som hjemler et generelt forbud mot forskjellsbehandling basert på kjønn. Forbudet mot forskjellbehandling omfatter alle typer handlinger, som avtaleinngåelser, herunder arbeidsavtaler og tariffavtaler. Stortingets lovgivningsvirksomhet omfattes også av diskrimineringsforbudet. Diskrimineringsforbudet er presisert for enkelte sentrale områder i arbeidsliv og utdanning.

Begrepene direkte og indirekte forskjellsbehandling er godt innarbeidede fagtermer på likestillingsområdet, både nasjonalt og internasjonalt. De anvendes i likestillingsdirektivene vi er bundet av gjennom EØS-avtalen, og anvendes i hele EU / EØS-området.

Direkte forskjellsbehandling er handlinger som stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn. Et eksempel er hvis man uten konkrete holdepunkter tillegger kvinner og menn egenskaper og kvalifikasjoner ut fra stereotype oppfatninger om kjønn, og legger dette til grunn for eksempel ved fordeling av arbeidsoppgaver på en arbeidsplass.

Indirekte forskjellsbehandling defineres som handlinger som har kjønnsskjev effekt. Loven har forbud mot handlinger som faktisk virker slik at det ene kjønn på urimelig måte stilles dårligere enn det andre. Indirekte forskjellsbehandling omfatter handlinger som tilsynelatende er kjønnsnøytrale, men som likevel får ulik virkning for kvinner og menn på grunn av forskjeller mellom kjønnene. Fordi menn og kvinner biologisk og faktisk er ulike, og er i en ulik situasjon i samfunnet, vil lik behandling i mange tilfeller gi ulike virkninger. Et eksempel kan være en bedrift som sier opp flere ansatte på grunn av driftsinnskrenkninger og som velger å si opp deltidsansatte før heltidsansatte. Hvis det i virksomheten er flere kvinner enn menn som arbeider deltid, og deltid benyttes som et utvelgelseskriterium, kan dette innebære indirekte diskriminering som fører til at kvinner får et svakere ansettelsesvern enn menn.

Loven ble endret i 2002 med en skjerping av forbudet mot forskjellsbehandling, § 3 generalklausulen. Nye definisjoner av begrepene direkte og indirekte forskjellsbehandling ble tatt inn. En viktig endring var at forskjellsbehandling på grunn av graviditet og fødsel ble klart definert som direkte forskjellsbehandling i strid med loven. Dette ble tidligere definert som indirekte forskjellsbehandling.