8 Konsekvenser av utvalgets forslag

I utvalgets mandat heter det:

«Konsekvensene av de tiltak som foreslås skal utredes, blant annet når det gjelder arbeidsmiljø, likestilling og arbeidskraftsbehov, og mulige ringvirkninger til andre sektorer. Både budsjettmessige – og samfunnsøkonomiske konsekvenser skal vurderes for alle berørte sektorer.»

I dette kapitlet gis en oversikt over hvilke arbeidstakergrupper som utvalget antar vil bli omfattet av arbeidstakerorganisasjonenes og utvalgets forslag (punkt 8.1). Det redegjøres kort for noen konsekvenser for arbeidskraftsbehovet (punkt 8.2), for økonomi (punkt 8.3), og for arbeidsmiljø og likestilling (punkt 8.4).

8.1 Hvilke grupper vil bli omfattet av forslagene?

8.1.1 Innledning

I dette avsnittet gis en oversikt over hvilke grupper som forventes omfattet av forslagene. Drøftingen tar utgangspunkt i arbeidstakerorganisasjonenes forslag, fordi det er dette forslaget som har ligget til grunn for organisasjonenes svar til utvalget, og Feltundersøkelsen.

8.1.2 Arbeidstakerorganisasjonenes forslag

Landsorganisasjonen i Norge, Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Akademikerne har ved forskjellige anledninger fremmet en alternativ forståelse eller definisjon for hva som skal til for at en turnusordning skal gi rett til redusert arbeidstid tilsvarende helkontinuerlig skift. Forslaget lyder som følger:

«3-delt turnus, som vil gi rett til 33.6 t/uke, er arbeid hvor vaktene skifter mellom dag, kveld og natt, og innebærer arbeid minst hver 3. søndag. Summen av kveld, natt og søndag skal utgjøre minst 1/3 av antall vakter.»

Organisasjonene har utarbeidet en forklaring på hva forslaget innebærer:

«Dette er en arbeidstidsordning hvor driften/produksjonen går sammenhengende døgnet rundt, hele uken, uten avbrudd. De helsemessige arbeidsbelastningene ved at arbeidstakerne må skifte døgnrytme og ofte har kort daglig arbeidsfri gjør at ordningen er sammenlignbar med helkontinuerlig skiftarbeid. Turnusordningen er tredelt. Med det menes det at ordningen for den enkelte inneholder både dag-, ettermiddag/kvelds- og nattevakter. Arbeidstakeren jobber på søndager, minimum 3. hver søndag.

Ettermiddags-/kveldsvakter innebærer arbeidstid etter kl. 17.00, hvorav minst halvparten av ettermiddags-/kveldsvaktens lengde må ligge etter kl. 17.00. Nattevaktenes arbeidstid må som et minimum inneholde tiden fra kl. 24.00 til 06.00.»

Utvalget har vurdert hvor mange som vil omfattes av forslaget direkte , men også i forhold til om det vil få smitteeffekt til andre grupper som går arbeidstidsordninger som ligner, og der antallet ulempetimer er tilsvarende eller flere. Utvalget tenker spesielt på arbeidstakere som arbeider døgnkontinuerlige skiftordninger og som har 35,5 t/uke, og der ulempebelastningen ved nattarbeid er stor.

Utvalget har forsøkt å beregne hvor mange som ville bli omfattet av en lovendring eller endring av forståelsen for hva som skal til for å få redusert ukentlig arbeidstid i tråd med forslaget fra arbeidstakerorganisasjonene slik det er beskrevet ovenfor.

Utvalget legger da til grunn følgende momenter fra forslaget:

Vaktene skifter regelmessig mellom dag, kveld og natt

I forslaget vises det til at vaktene skal skifte regelmessig mellom dag, kveld og natt. Utvalget forstår dette slik at man for å omfattes av denne definisjonen må arbeide hele nattevakter, og ikke bare ettermiddagsvakter, selv om disse varer etter kl. 21.00 og dermed inneholder nattetimer. Dvs. at arbeidstakere som går toskift inkludert arbeid på søndager, men ikke på natt, ikke vil omfattes.

Summen av kveld, natt og søndag skal utgjøre minst 1/3 av antall vakter

I forslaget vises det til at summen av vaktene som er på kveld, natt og søndag skal utgjøre minst 1/3 av alle vaktene. Dette innebærer at det ikke kreves et spesifikt antall nattevakter. En tolkning av dette er at det vil være tilstrekkelig med en nattevakt i den relevante turnusen. I så fall vil også arbeidstakere som reelt går todelt skift eller turnus, på dag og kveld, samt søndag, også omfattes dersom arbeidstakeren går en nattevakt en sjelden gang i turnusen. Utvalget har imidlertid tolket forslaget slik at det bare omfatter arbeidstakere som reelt går tredelt turnus.

Deltidsansatte omfattes

Utvalget legger til grunn at deltidsansatte omfattes i den grad turnusen de går i, utvidet til en full stilling, tilfredsstiller kravene i forslaget fra arbeidstakerorganisasjonene, jf. punkt 2.4.3. En deltidsansatt vil dermed også bli omfattet hvis han eller hun skifter regelmessig mellom dag, kveld og natt, og summen av kveld, natt og søndag utgjør minst 1/3 av alle vaktene.

8.1.3 Utvalgets forslag

Gjennom Feltundersøkelsen har utvalget innhentet informasjon om omfanget av natt- og søndagsarbeid i ulike deler av arbeidslivet. Utvalget har også gjennomført beregninger basert på bemanningsplaner for ulike avdelinger ved flere helseforetak. Videre har utvalget gjort beregninger basert på lønnsstatistikk fra Spekter. Sammen med informasjonen fra SSB og partenes innspill, som ble rapportert i kapittel 3, gir dette grunnlag til å gi anslag på omfanget av arbeidstidsreduksjonen som vil følge av utvalgets forslag, både når det gjelder antall årsverk og størrelsen på arbeidstidsreduksjonen.

For arbeidstakere med tredelt turnus vil utvalgets forslag være strengere enn organisasjonenes forslag når det gjelder hvem som blir berørt av forslaget. Arbeidstakere med skift- eller turnusordning vil bare bli berørt av utvalgets forslag dersom de har tilstrekkelig antall nattetimer og eventuelt søndagstimer til at dette gir en arbeidstid som er lavere enn den eksisterende grensen på 35,5 timer. Dersom en teller vakter i tråd med arbeidstakerorganisasjonenes forslag, vil det trolig være nødvendig at summen av vaktene på kveld, natt og helg utgjør minst 40-45 prosent av alle vaktene for at en arbeidstaker skal kunne få redusert arbeidstid etter utvalgets forslag. Arbeidstakere der summen av vaktene på kveld, natt og helg er mellom 33 og 40 prosent vil derfor trolig omfattes av organisasjonenes forslag, og ikke av utvalgets. Utvalgets forslag vil derfor berøre færre arbeidstakere med tredelt turnus enn det organisasjonenes forslag vil gjøre. Denne forskjellen er imidlertid vanskelig å tallfeste. Utvalget vil derfor ikke tallfeste noe skille mellom de to forslagene når det gjelder antall som omfattes.

Videre antar utvalget at de grupper av arbeidstakere som blir direkte berørt av utvalgets forslag, men som ikke blir direkte berørt av organisasjonenes forslag, likevel blir påvirket av organisasjonenes forslag, gjennom smitteeffekt. Dette gjelder først og fremst arbeidstakere som jobber døgnkontinuerlig skiftordning. Disse arbeidstakerne jobber ikke i helgen, og vil dermed ikke omfattes av organisasjonenes forslag. Imidlertid arbeider de et høyere antall nattetimer enn mange ansatte med tredelt turnus. Samlet vil derfor utvalget i beregningene legge til grunn at de to forslagene vil berøre det samme antall arbeidstakere. Det eneste unntaket er arbeidstakere med skift- og turnusarbeid i staten. Disse vil få kortere arbeidstid med organisasjonenes forslag, mens de med utvalgets forslag vil få omtrent samme arbeidstid og derfor ikke bli berørt.

Arbeidstakerorganisasjonens forslag innebærer en mye større arbeidstidsreduksjon enn utvalgets forslag. Utvalget vil derfor anta at på lengre sikt vil smitteeffekten av organisasjonenes forslag, til andre grupper som ikke jobber vanlig dagarbeid, bli sterkere enn det som er tatt med i beregningene nedenfor.

For å beregne størrelsen på arbeidstidsreduksjonen har utvalget gjennomført beregninger basert på bemanningsplaner fra flere avdelinger ved ulike helseforetak, samt beregninger basert på data fra Feltundersøkelsen og Spekters lønnsstatistikk. Utvalget har lagt vekt på at beregninger i tråd med dem som ble vist i kapittel 7, tyder på at ansatte med tredelt turnus som blir berørt av ordningen, i gjennomsnitt vil få en arbeidstidsreduksjon på 0,6-0,7 timer i uken. Dersom avdelingene også bruker en ren nattestilling, som ikke omfattes av reformen, vil de ansatte med tredelt turnus ha mindre ubekvem arbeidstid. Da vil arbeidstidsreduksjonen kunne bli 0,1-0,2 timer mindre, dvs. rundt 0,5 timer i uken. Dersom avdelingene har ekstra bemanning på dagvakter i ukedagene, slik at andelen ubekvem arbeidstid blir mindre, vil arbeidstidsreduksjonen også bli mindre. Samlet har utvalget lagt til grunn at gjennomsnittlig reduksjon i arbeidstiden i helseforetakene blir 0,5 timer i uken. På usikkert grunnlag har utvalget lagt til grunn den samme arbeidstidsforkortelsen for andre arbeidstakere som omfattes av reformen. Unntaket er ansatte med døgnkontinuerlig skiftordning, der tilsvarende beregninger tyder på en arbeidstidsforkortelse på om lag 0,9 timer.

Utvalget vil understreke at det er betydelig usikkerhet omkring disse tallene, både når det gjelder antall arbeidstakere som kan bli berørt, og hvor stor arbeidstidsforkortelsen kan bli.

8.1.4 Skift og turnus i Levekårsundersøkelsen

Som redegjort for i kapittel 3 har Statistisk sentralbyrå utarbeidet en rapport for utvalget om skift og turnus – omfang og mønster. For nærmere omtale av datakildene, Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) og Levekårsundersøkelsen (LKU) og begrepsdefinisjoner vises til punkt 3.2.1.

I LKU blir intervjupersonen spurt konkret om hvilken arbeidstidsordning vedkommende har, for eksempel toskiftarbeid, tredelt turnus, døgnkontinuerlig skift m.v. Ut fra kunnskap om rådende arbeidstidsordninger i ulike bransjer, har SSB valgt å korrigere svarene fra en del av intervjupersonene. Dersom personen arbeider for eksempel innen industri og har svart turnus, har SSB endret dette til en kategori kalt «skift omkodet». Personer som arbeider innen helse- og sosialtjenester og har svart skiftarbeid, er gruppert i en kategori kalt «turnus omkodet». Utvalget har fordelt disse personene under «skift- og turnus omkodet» på de andre arbeidstidsordningene ut fra deres relative andel.

Basert på tallene i LKU har utvalget beregnet at det samlet er om lag 66 000 personer og 50 000 årsverk som i LKU har svart at de jobber tredelt turnus. Innenfor helse- og sosialsektoren er dette tallet imidlertid mye høyere enn det som utvalget har hentet fra andre kilder (KS samt Feltunder­søkelsen). Basert på informasjon fra de andre kildene legger utvalget til grunn at en stor del av de som har svart tredelt turnus, egentlig jobber todelt turnus.

Basert på LKU kan det beregnes at det inkludert en relativ andel av «skift omkodet» er om lag 21 500 ansatte eller om lag 20 000 årsverk som har døgnkontinuerlig skiftarbeid. Etter næring er det vel 12 000 årsverk i industri og bergverk og vel 3 000 årsverk innen transport og kommunikasjon.

8.1.5 Utvalgets vurdering

Utvalget har ut fra arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonenes innspill, SSBs tall, Feltunder­søkelsen og utvalgets beste «skjønn», utarbeidet noen anslag for hvor mange arbeidstakere som vil bli omfattet av arbeidstakerorganisasjonenes forslag:

Helseforetakene.

Ifølge Spekter er det om lag 33 000 årsverk i helseforetakene som arbeider 35,5 timers uke i en form for turnus. Spekter peker samtidig på at dette tallet også omfatter todelt turnus og nattevakter, og derfor er for høyt for å beregne hvor mange som reelt går tredelt turnus, dvs. som arbeider dag, kveld, søndag og natt. Spekter antar imidlertid at anslaget for hvor mange som vil omfattes, ikke kan reduseres med mer enn 10 til 20 prosent. Sykepleierne er den største gruppen som vil bli omfattet av en eventuell arbeidstidsreduksjon (ca 60 prosent av årsverkene). Hjelpepleierne vil utgjøre 15 prosent og helsepersonell for øvrig 23 prosent. Spekter understreker at denne betraktningen om anslaget baserer seg på en omfattende gjennomgang av en stor mengde turnusplaner fra forskjellige helseforetak.

Norsk Sykepleierforbund (NSF)/Unio har i brev til utvalget anslått at om lag 17 000 årsverk i helseforetakene, herav ca 10 000 sykepleierårsverk, går tredelt turnus. NSF beregner på samme måte som Spekter ut fra antall sykepleiere som både mottar lørdags- og søndagstillegg og kvelds- og nattillegg, også kalt tilleggslønn. NSF peker imidlertid på at for å bli omfattet av forslaget fra arbeidstakerorganisasjonene, kreves en turnus med minimum 420 kveld/natt-timer (kl. 17.00 – 06.00). NSF legger til grunn en godtgjøring pr. time for kveld/natt på kr. 50 (gjennomsnitt for NSFs medlemmer, jf. overenskomsten), og at dette vil det gi et årsbeløp på kr. 21 000 (tilleggslønn). NSFs beregninger viser at 46 prosent av årsverkene i datamaterialet av 1. oktober 2007 arbeider i tredelt turnus, og samtidig har et kvelds-/nattillegg over kr. 21 000 pr. år (min. 420 kvelds-/nattimer). De hevder dermed at under 50 prosent sykepleierne vil bli omfattet av en reduksjon i ukentlig arbeidstid.

Feltundersøkelsen har blant annet undersøkt forholdene i et av helseforetakene som kan antas å være representativt for helseforetakene samlet. Det undersøkte helseforetaket har om lag 8 500 ansatte (ekskl. ekstravakter/timelønnede) hvorav om lag 3 800 arbeider i turnus og om lag 100 er ambulansearbeidere som arbeider 24 timers skift. Av de 3 800 som arbeider i turnus er det 66 prosent som jobber tredelt turnus, 26 prosent som jobber todelt turnus inklusiv søndag, 2 prosent som jobber todelt turnus uten søndag, og 6 prosent nattevakter. Dersom en antar at andelen som går tredelt turnus i dette helseforetaket også er representativ for andre helseforetak, kan det beregnes at om lag 22 000 årsverk (66 prosent av 33 000) i helseforetakene samlet arbeider tredelt turnus (har både dag-, kvelds-, natt- og søndags­vakter). Dersom en tar hensyn til at de ansatte må ha et visst omfang av ulempetimer for å bli omfattet av forslaget, blir tallet lavere.

Utvalget har antatt at om lag 20 000 årsverk i helseforetakene ville bli berørt av arbeidstakerorganisasjonenes forslag. Dette anslaget er trolig i underkant når det gjelder organisasjonenes forslag, men et bedre anslag på utvalgets forslag. Tallet for antall årsverk i tredelt turnus i helseforetakene etter LKU, avviker ikke særlig fra anslaget utvalget har gjort basert på informasjon fra blant annet Spekter og Feltundersøkelsen.

Samferdselssektoren i Spekter

Spekter anslår at vel 3 000 årsverk innen samferdsel i Spekters område vil bli direkte berørt av organisasjonenes forslag. Utvalget har lagt til grunn Spekters anslag.

Utvalget har videre lagt til grunn at det vil bli en smitteeffekt av forslaget til om lag 2 000 årsverk i Spekters medlemsbedrifter i samferdsel.

Kommunesektoren

Utvalget har mottatt motstridende informasjon om omfanget av tredelt turnus i kommunesektoren. I følge Levekårsundersøkelsen er det ca 28 000 personer, eller anslagsvis 18 500 årsverk, innen kommunal helse- og sosialtjeneste som arbeider tredelt turnus.

KS sier imidlertid i brev til utvalget at det er få som arbeider tredelt turnus i kommunesektoren. I 2007 var det litt over 56 000 ansatte eller 37 000 årsverk i sykehjem/aldershjem i norske kommuner. Ifølge undersøkelsen til Econ referert i punkt 7.4.4 var det 7 prosent av disse som jobbet tredelt turnus, dvs. om lag 3 900 ansatte eller 2 600 årsverk. Som nevnt over mener KS at også dette tallet er for høyt.

Informasjon fra Feltundersøkelsen tyder også på at de fleste turnusarbeidere i helse- og omsorgsektoren i kommunene arbeider andre arbeidstidsordninger enn tredelt turnus, selv om undersøkelsen ikke har framskaffet en konkret prosentandel eller et konkret antall. Feltundersøkelsen viser at et par pleie- og sykehjem som er med i undersøkelsen praktiserer tredelt turnus

Basert på opplysningene fra KS og Feltundersøkelsen anslår utvalget at under 2 000 ansatte og ikke mer enn 12-1 300 årsverk går tredelt turnus i kommunesektoren og dermed vil bli berørt direkte av organisasjonenes forslag.

NHO-området

NHO anslår at om lag 30 000 årsverk jobber turnus i NHOs virksomheter, blant annet i reiseliv, samferdsel og privat tjenesteyting. NHO kan imidlertid ikke skille mellom ulike typer turnusordninger.

Utvalget antar på bakgrunn av innspillet fra NHO og Feltundersøkelsen at det er få som jobber tredelt turnus innenfor NHO-området. Det vil være noen som har tredelt turnus innen blant annet samferdsel samt i vaktselskaper og i hoteller, men langt fleste som går turnus innenfor NHO-området arbeider i todelt turnus. Utvalget har sett på hvilke tall Levekårsundersøkelsen gir for antall personer i turnus utenom helse- og sosialtjenester. Det kan beregnes at om lag 59 000 personer jobber turnus utenom helse- og sosialtjenester, og av disse igjen er det om lag 20 prosent eller 12 000 personer (om lag 10 000 årsverk) som jobber tredelt turnus. Med denne andelen kan det beregnes at om lag 6 000 årsverk (20 prosent av 30 000) i NHO-bedriftene arbeider tredelt turnus. Anslaget på antall personer som blir berørt av forslaget fra arbeidstakerorganisasjonene, ville sannsynligvis vært lavere om en kunne tatt hensyn til kravet om et visst omfang av ulempetimer, men utvalget har ikke informasjon til å kunne gjøre dette. Det er også usikkerhet knyttet til tallene i Levekårsundersøkelsen.

På usikkert grunnlag har utvalget anslått at det er om lag 4 000 årsverk som jobber tredelt turnus i NHO-virksomheter, og som dermed blir berørt av forslaget.

Det legges til grunn at det er 14 000 årsverk i døgnkontinuerlig skiftarbeid, herav ca 10 000 årsverk i industrien. Tallene er i samsvar med NHOs tall. Utvalget legger til grunn at det vil bli en smitteeffekt til alle disse årsverkene av organisasjonenes forslag.

Staten

Om lag 11 000 statsansatte var pr. 1. oktober 2007 omfattet av statens system for redusert arbeidstid for skift- og turnusarbeid, blant annet innen politiet. Det er også en del ansatte i statlig helse- og sosialtjeneste som arbeider turnus. Dette gjelder blant annet i barn-, ungdoms- og familieetaten.

Utvalget legger til grunn at det vil bli en smitteeffekt av arbeidstakernes forslag om arbeidstidsreduksjon for tredelt turnus til om lag 10 000 årsverk i staten. Siden statens system for arbeidstid for skift og turnus også nå gir lavere arbeidstid enn 35,5 timer pr. uke for mange arbeidstakere, vil arbeidstiden for disse ikke reduseres like mye som for arbeidstakere med tredelt turnus. Utvalget anslår en omtrentlig reduksjon i den ukentlig arbeidstiden på en time for denne gruppen.

Andre næringer og uorganiserte bedrifter

På grunnlag av LKU har utvalget anslått at det er ca 10 000 årsverk i tredelt turnus i næringer utenom helse- og sosialtjenester. Utvalget anslår at om lag 7 000 av disse arbeider i medlemsbedrifter i NHO og Spekter. Dette gir et omfang på om lag 3 000 årsverk i tredelt turnus i andre næringer og uorganiserte bedrifter.

Utvalget anslår at om lag 3 000 årsverk i tredelt turnus vil bli direkte berørt av en endring i tråd med arbeidstakernes forslag.

Utvalget anslår på grunnlag av LKU at om lag 20 000 årsverk går i døgnkontinuerlig skiftarbeid. Utvalget har anslått at om lag 16 000 av disse er i medlemsbedrifter i NHO og Spekter. Dette gir et omfang på om lag 4 000 årsverk i døgnkontinuerlig skift i andre næringer og uorganiserte bedrifter, og utvalget antar at disse 4 000 årsverkene vil bli berørt av organisasjonenes forslag.

8.1.6 Oppsummering

Arbeidstakerorganisasjonenes forslag

Utvalget har i 8.1.5 for det første vurdert hvor mange som vil omfattes direkte av forslaget fra arbeidstakerorganisasjonene om kortere arbeidstid for ansatte med tredelt turnus. For det andre har utvalget vurdert forslaget i forhold til om det vil få smitteeffekt til andre grupper med skift eller turnus, og der antallet ulempetimer er tilsvarende eller flere. Utvalget har spesielt sett på arbeidstakere som arbeider døgnkontinuerlig skift. Utvalgets anslag for hvor mange som blir berørt er oppsummert i oversikten nedenfor.

Utvalgets anslag for den direkte virkningen er at om lag 31 000 årsverk i tredelt turnus kan få redusert arbeidstiden med 1,9 timer pr. uke. Etter utvalgets vurdering kan en arbeidstidsreduksjon for tredelt turnus ha smitteeffekt til om lag 20 000 årsverk i døgnkontinuerlig skift. Disse årsverkene er i stor grad i privat næringsvirksomhet. Videre antar utvalget at en arbeidstidsreduksjon i tråd med arbeidstakernes forslag også kan ha smitteeffekt til ytterligere om lag 10 000 årsverk i det statlige tariffområdet. For de berørte i dette området antas arbeidstiden å reduseres med en time. Den gjennomsnittlige reduksjonen for de 61 200 årsverkene som antas å bli berørt, har utvalget anslått til 1,84 timer pr. uke.

Utvalgets forslag

Som drøftet over vil det i stor grad være sammenfall når det gjelder hvilke arbeidstakergrupper som vil bli berørt av de to forslagene. Utvalgets forslag er noe strengere når det gjelder kravet for at ansatte med tredelt turnus skal bli berørt, og derfor vil noen færre bli omfattet av utvalgets forslag. Denne forskjellen er imidlertid vanskelig å tallfeste, og utvalget har som nevnt ikke tallfestet skillet.

Videre vil utvalget anta at de arbeidstakergrupper som antas berørt av smitteeffekt av organisasjonenes forslag, vil bli direkte berørt av utvalgets forslag. Som nevnt over innebærer imidlertid organisasjonenes forslag en så stor arbeidstidsreduksjon at smitteeffekten på lengre sikt trolig ville blitt betydelig større enn ved utvalgets forslag. Dette tas ikke med i drøftingen her.

Utvalgets anslag på den samlede arbeidstidsreduksjonen av utvalgets forslag er vist i tabell 8.3. Forslaget antas å berøre 51 200 årsverk, og gjennomsnittlig reduksjon i arbeidstiden antas å være 0,64 timer i uken.

8.2 Generelt om kostnader ved redusert arbeidstid og utviklingen i arbeidsmarkedet

8.2.1 Konsekvenser av redusert arbeidstid

Innledning

Den gjennomsnittlige arbeidstiden pr. sysselsatt har avtatt over tid. Fra 1970 til 2007 falt den gjennomsnittlige arbeidstiden med 23 prosent, jf. figur 8.1. Den sterke reduksjonen i gjennomsnittlig arbeidstid siden 1970 har ført til at antall utførte timeverk har økt langt mindre enn antall sysselsatte personer. Det er flere årsaker til at arbeidstiden har avtatt. Arbeidstidsreformer er en viktig forklaringsfaktor. Reduksjoner i den formelle normalarbeidsdagen i 1976 og i 1987 og innføring av flere feriedager forklarer en god del av reduksjonen i arbeidstiden. Økt innslag av deltidsarbeidende, særlig kvinner, har også bidratt til at den gjennomsnittlige arbeidstiden pr. sysselsatt har avtatt. Endringer i næringsstrukturen, ved en reduksjon i sysselsettingen i næringer som har lang arbeidstid og økning i sysselsettingen i tjenesteytende næringer som vanligvis har hatt kortere gjennomsnittlig arbeidstid, har også bidratt til lavere arbeidstid. Videre har økt sykefravær og utbygging av permisjonsordninger ved fødsler bidratt til lavere reell arbeidstid.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Sammenlikning av gjennomsnittlig arbeidstid mellom land

Gjennomsnittlig faktisk arbeidstid pr. sysselsatt er relativt lav i Norge sammenliknet med andre land. En viktig forklaring på dette er at Norge har en høy andel deltidssysselsatte sammenliknet med andre land. Fravær både ved sykdom og ved permisjoner i forbindelse med fødsler har også stor betydning for at arbeidstiden er lavere i Norge enn i andre land. For å korrigere for at mange arbeider deltid i Norge sammenliknet med andre land, er det i figur 8.2 benyttet tall fra Eurostat for gjennomsnittlig faktisk ukentlig arbeidstid for heltidsansatte. Disse tallene viser at heltidsansatte i Norge i gjennomsnitt arbeidet 38,9 timer i 4. kvartal 2007. Dette er på om lag samme nivå som for Finland og Sverige og noe høyere enn i Danmark. Det er imidlertid flere europeiske land hvor arbeidstiden for heltidsansatte er betraktelig høyere, blant annet i Storbritannia og i Tyskland.

Kilde: Eurostat.

Virkninger av å redusere arbeidstiden

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs, og verdiskaping og velferd avhenger av hvor effektivt vi klarer å unytte den. Yrkesfrekvensen, dvs. antall personer i arbeidsstyrken i befolkningen, er høy både historisk og i internasjonal sammenheng. Befolkningens alderssammensetting trekker i retning av svært moderat vekst i arbeidsstyrken framover. For å videreføre dagens velferdsordninger er det viktig å opprettholde et høyt arbeidstilbud. I et langsiktig perspektiv har utviklingen i gjennomsnittlig arbeidstid viktige konsekvenser for produksjonspotensialet i økonomien. For produksjonspotensialet i økonomien er den gjennomsnittlige arbeidstiden like viktig som en høy yrkesprosent, siden det er det samlede tilbudet av timeverk som er avgjørende for produksjonsevnen. En redusert arbeidstid vil trekke arbeidskraft ut fra arbeidsmarkedet og redusere den samlede verdiskapingen og inntekten i Norge.

8.2.2 Utviklingen i arbeidsmarkedet

Det har vært en sterk vekst i norsk økonomi de siste årene. Den sterke konjunkturoppgangen har ført til kraftig vekst i etterspørselen etter arbeidskraft. Siden omslaget våren 2003 har sysselsettingen økt med 300 000 personer, og bare i løpet av det siste året har det blitt om lag 100 000 flere sysselsatte. Den sterke veksten kan tilskrives økt yrkesfrekvens blant nordmenn, høy arbeidsinnvandring og færre arbeidsledige. Yrkesfrekvensen, dvs. arbeidsstyrken i forhold til befolkningen, er nå rekordhøy. I 1. halvår 2008 lå yrkesfrekvensen i aldersgruppen 15-74 år på 74 prosent. Dette er høyere enn i forrige toppnivå i 2002. Arbeidsledigheten har også avtatt sterkt i denne oppgangsperioden, og i 1. halvår 2008 utgjorde arbeidsledigheten, målt ved Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) 2,5 prosent av arbeidsstyrken sesongjustert.

Den høye kapasitetsutnyttelsen i arbeidsmarkedet har resultert i stor knapphet på arbeidskraft i mange sektorer, og mange bedrifter har i løpet av det siste året rapportert om problemer med å rekruttere arbeidskraft. Arbeids- og velferdsdirektoratets bedriftsundersøkelse, som ble gjennomført våren 2008, tyder på at bedriftene da hadde store problemer med å rekruttere relevant arbeidskraft.

Ifølge undersøkelsen rapporterte nesten 40 prosent av bedriftene at de hadde problemer med å rekruttere i 2008, og mer enn 20 prosent av bedriftene svarte at de hadde store problemer med å rekruttere arbeidskraft. Dette er om lag på samme nivå som i forrige høykonjunktur på slutten av 1990-tallet, jf. figur 8.3. Ifølge undersøkelsen var det stor knapphet på arbeidskraft i flere sektorer. Helse- og sosial tjenesteyting var den sektoren der knappheten på arbeidskraft hadde økt mest det siste året. I årets undersøkelse manglet det 10 400 personer i denne sektoren, noe som er økning på over 4 000 personer siden i fjor.

Ifølge undersøkelsen var det en mangel på 1 900 sykepleiere og 2 500 omsorgs- og hjelpepleiere. Dette er en markert økning siden i fjor. Det er videre stor mangel på industriarbeidere og bygge- og anleggsarbeidere samt transportarbeidere. Som følge av at tallene baserer seg på en utvalgsundersøkelse er det knyttet usikkerhet til resultatene. Usikkerheten vil være større jo mer dissagregert tallene er.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratets bedriftsundersøkelse.

Ledigheten er svært lav i mange yrkesgrupper. Ved utgangen av august i år var det registrert 3 200 helt ledige med yrkesbakgrunn innen helse-, pleie og omsorg, jf. tabell 8.5. Dette tilsvarer bare 1,0 prosent av arbeidsstyrken i yrkesgruppen. Blant yrker innen helse-, pleie og omsorg er ledigheten høyest blant hjelpepleiere og klart lavest blant sykepleiere og jordmødre, hvor antall helt ledige bare utgjør 0,4 prosent av arbeidsstyrken. Tilgangen på ledig arbeidskraft er dermed svært begrenset i denne yrkesgruppen. Tall for beholdningen av ledige stillinger innenfor helse-, pleie- og omsorgsarbeid underbygger det stramme arbeidsmarkedet for helsepersonell. Ved utgangen av august var det registrert 3 200 ledige stillinger innen helse, pleie og omsorg. Dette innebærer at det er like mange ledige stillinger som helt ledige innenfor denne yrkesgruppen. Til sammenlikning er det for alle yrkesgrupper i gjennomsnitt om lag 2 arbeidsledige pr. ledig stilling, jf. tabell 8.5. Sammen med resultatene fra bedriftsundersøkelsen viser dette at arbeidsmarkedet er særlig stramt for helsepersonell. En reduksjon i arbeidstiden, vil isolert sett, øke mangelen på arbeidskraft innen helsesektoren ytterligere.

Utsiktene framover

Arbeidsstyrken, som har økt sterkt de siste årene, vil trolig øke mindre framover. Aldringen av befolkningen vil blant annet bidra til lavere vekst, og yrkesfrekvensen er allerede høy i mange aldersgrupper. Myndighetene legger stor vekt på inkludere flest mulige i arbeidslivet. Pensjonsreformen vil kunne stimulere til at flere vil stå lenger i arbeid. Samtidig vil det trolig fortsatt være stort behov for arbeidskraft. I sine siste prognoser anslår Statistisk sentralbyrå (Økonomiske analyser 4/2008) at sysselsettingen vil øke med 1¼-1½ prosent årlig fra 2008 til 2011, svarende til om lag 35 000 personer årlig. Arbeidsledigheten anslås videre å øke moderat fra dagens nivå på 2,5 prosent til om lag 3 prosent i 2011. Dette innebærer i så fall at arbeidsmarkedet vil holde seg stramt i årene framover med lav arbeidsledighet.

Statistisk sentralbyrå har gjennomført en framskriving av tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft (Bjørnstad m. fl. 2008). Opplegget i disse framskrivingene er basert på den makroøkonomiske modellen MODAG for å framskrive bruken av arbeidskraft i de ulike næringene. Framskrivingene fra Statistisk sentralbyrå tilsier at behovet for arbeidskraft i offentlig sektor vil øke markert framover. Dette gjelder også for annen privat tjenesteyting.

På samme måte som utviklingen i etterspørselen etter arbeidskraft er det knyttet usikkerhet til utviklingen på tilbudssiden i arbeidsmarkedet. En allerede høy yrkesdeltakelse og vridninger i aldersstrukturen som tilsier at det blir flere eldre i arbeidsdyktig alder kan innebære at veksten i arbeidsstyrken dempes framover. Med fortsatt stort behov for arbeidskraft innen helse – og omsorgssektoren, kan dette innebære en vedvarende knapphet på arbeidskraft framover innenfor denne sektoren.

Statistisk sentralbyrå har utarbeidet et regneverktøy (HELSEMOD) som benyttes til framskrivinger av arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell. Statistisk sentralbyrå utførte i 2005 beregninger på denne modellen fram til 2025 (Texmon og Stølen 2005). Resultatene tyder på det kan bli betydelig mangel på hjelpepleiere og omsorgsarbeidere framover. Beregningene viser videre en rimelig balanse mellom tilbud og etterspørsel for blant annet sykepleiere, helsesøstre og jordmødre de nærmeste årene. Som følge av et økt antall ­eldre i befolkningen vil imidlertid behovet for ­sykepleiere vokse sterkere fra om lag 2015. Uten en tilsvarende økning i utdanningskapasiteten vil det kunne oppstå underdekning for denne yrkesgruppen de nærmeste ti årene, jf. tabell 8.6.

8.3 Utvalgets forslag – kostnader og arbeidskraftbehov

I dette avsnittet gir utvalget først en vurdering av hvor mange årsverk det kan bli behov for å erstatte om utvalgets forslag om regulering av arbeidstiden for skift- og turnusarbeid blir innført. Videre presenteres enkle anslag på direkte kostnader knyttet til dette, og tilsvarende anslag for arbeidstakerorganisasjonenes forslag. Deretter omtales beregninger Statistisk sentralbyrå har utført på oppdrag fra utvalget på den makroøkonomiske modellen MODAG. Disse beregningene viser anslag på virkningene av å gjennomføre utvalgets forslag for blant annet produksjonen og landets inntekter, lønns- og prisveksten, sysselsettingen, arbeidsledigheten, næringsstruktur og den offentlige budsjettbalansen.

8.3.1 Utvalgets egne beregninger

Som vist over antar utvalget at om lag 51 200 årsverk eller 2,5 prosent av antall lønnstakerårsverk totalt, vil bli omfattet av utvalgets forslag til regulering av arbeidstiden for skift- og turnusarbeidere. For arbeidstakere med døgnkontinuerlig skift vil forslaget etter utvalgets vurdering medføre at om lag 18 000 årsverk kan få redusert sin ukentlige arbeidstid fra 35,5 til om lag 34,6 timer pr. uke, dvs. med 0,9 time pr. uke. Videre vil utvalgets forslag kunne føre at arbeidstiden pr. uke blir redusert fra 35,5 til i gjennomsnitt om lag 35,0 timer for om lag 33 200 årsverk i tredelt turnus og i turnus som er sammenliknbar med døgnkontinuerlig skift.

Utvalget legger i sine beregninger til grunn at bortfallet av arbeidstimer som følge av utvalgets forslag, blir erstattet av virksomhetene time for time. Det forutsettes at det ikke skjer produktivitetsforbedringer eller foretas organisatoriske endringer som gir mindre behov for arbeidskraft. Sykefraværet forutsettes å være upåvirket. I hovedalternativet forutsettes virksomhetene å dekke behovet for mer arbeidskraft ved nyansettelser og ved økt stillingsbrøk for deltidsansatte. Utvalget har imidlertid også beregnet kostnadene dersom stillingsbrøken for deltidsansatte ligger fast, og dersom overtidsbruken øker. En ser både på kostnadene dersom det gis full lønnskompensasjon, dvs. at timelønnen øker slik at årslønnen opprettholdes, og uten lønnskompensasjon, dvs. uendret timelønn. Utvalget har i beregningene ikke tatt med kostnader til rekruttering og opplæring av de nyansatte.

Som drøftet i punkt 8.2.3 over er arbeidsmarkedet når dette skrives svært stramt, ikke minst for grupper av helsepersonell. På kort sikt kan det bli svært vanskelig for enkelte virksomheter, blant annet innen helsesektoren, å rekruttere ny arbeidskraft med de nødvendige kvalifikasjoner. Dette kan få negative konsekvenser for tjenestetilbudet/produksjonen ved virksomhetene. Utvalget har imidlertid ikke kunnet tallfeste dette.

På lengre sikt er den foreslåtte reformen liten i forhold til de strømninger som uansett er i arbeidsmarkedet. En arbeidstidsforkortelse vil isolert sett innebære et behov for en viss økning i utdanningskapasiteten av kvalifisert personell, men det vil også kunne gjøre det mer attraktivt å utdanne seg til de yrkesgrupper som omfattes. Utvalget ser det derfor som lite trolig at forslaget vil ha noen merkbar betydning for en eventuell mangel på personell i helsesektoren på lengre sikt.

Behovet for ny arbeidskraft vil i betydelig grad avhenge av om de deltidsansatte også reduserer sin ukentlige arbeidstid. Etter utvalgets vurdering vil det være rimelig å anta at deltidsansatte beholder sin arbeidstid i timer, dvs. øker sin stilingsandel noe etter arbeidstidsreduksjonen. I helseforetakene og kommunal helse- og sosialtjeneste er det en høy andel deltidsansatte, for sykepleiere om lag 52 prosent i helseforetakene og 68 prosent i kommunene. I helseforetakene betyr dette at mer enn en tredel av årsverkene kan opprettholde sin arbeidstid i timer dersom stillingsandelen er rundt 70 prosent. Dersom de deltidsansatte i gjennomsnitt opprettholder sitt timeantall, vil en reduksjon i gjennomsnittlig arbeidstid på ½ time for de 20 000 årsverkene i helseforetakene gi behov om lag 180 nye årsverk i helseforetakene.

Hvis alternativt de deltidsansatte opprettholder sin stillingsbrøk, og dermed reduserer sin ukentlige arbeidstid i tråd med reduksjonen for heltidsansatte, dvs. en reduksjon på 0,35 time (21 minutter) for en person i 70 prosent stilling, vil det bli behov for 280-290 nye årsverk i helseforetakene.

Det er empirisk støtte (Bjørnstad et al 2008) for at deltidsansatte faktisk øker timetallet sitt noe ved en arbeidstidsreduksjon. Det kan for eksempel innebære at arbeidstidsforkortelser har bidratt til at noen har gått over fra deltid til heltidsjobb. Hvis dette skjer i områder med mye deltid, slik som i helseforetakene, skal det ikke særlig stor økning til før arbeidskraftbehovet ved arbeidstidsreduksjonen er dekket opp. Dersom de deltidsansatte i helseforetakene som blir berørt av arbeidstidsreduksjonen ikke bare beholder sin arbeidstid pr. uke, men også øker den ytterligere med i gjennomsnitt om lag 35 minutter, vil det ikke være behov for å ansette nye arbeidstakere etter utvalgets forslag. Utvalgets forslag gjør det mer attraktivt å arbeide i helg, og som drøftet i kapittel 5 kan dette bidra til redusert undersysselsetting, dvs. at deltidsansatte jobber mer. Utvalget finner det likevel mest rimelig å anta at de deltidsansatte jobber det samme antall timer etter endringen som før.

Tallene for økte lønnskostnader som gis nedenfor, gjelder alternativet med full lønnskompensasjon. Økningen i lønnskostnader vil ikke bli særlig forskjellig om det økte arbeidskraftbehovet i sin helhet må dekkes ved nyansettelser, eller om noe dekkes av de deltidsansatte. Imidlertid vil kostnadene bli høyere om en del av arbeidskraftbehovet må erstattes av økt overtidsbruk, jf. tabell 8.7. Økt overtidsbruk vil også gi økte lønnskostnader i alternativet uten lønnskompensasjon. I beregningene er det for de ulike grupper brukt lønnsbegrepet månedslønn fra Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk. Utvalget har lagt til grunn at indirekte lønnskostnader (arbeidsgiveravgift, sosiale utgifter m.m.) som andel av utbetalt lønn (inklusive feriepenger) utgjør 25 prosent.

I helseforetakene anslår utvalget at lønnskostnadene vil øke med om lag 146 millioner kroner som følge av utvalgets forslag til regulering av arbeidstiden for skift- og turnusarbeidere. I kommunene vil lønnskostnadene kunne øke med rundt 7 millioner kroner.

I døgnkontinuerlig skiftarbeid, for eksempel i industrien, er deltidsandelen langt lavere enn i helse- og sosialtjenester. I industrien under ett er deltidsandelen ca 8 prosent. Dermed har arbeidstiden for de deltidsansatte liten betydning for virkningen på arbeidskraftbehovet i industrien. I NHO-bedrifter i industrien med døgnkontinuerlig skiftarbeid, kan det bli behov for om lag 260 nye årsverk for å dekke opp bortfallet av arbeidstimer dersom den ukentlige arbeidstid settes ned med 0,9 time. Dette behovet vil bare kunne reduseres med 5-6 prosent om deltidsansatte opprettholder sin arbeidstid. Lønnskostnadene vil kunne øke med om lag 116 mill. kroner.

I NHO-bedrifter med døgnkontinuerlig skiftarbeid utenom industrien kan det bli behov for vel 100 nye årsverk. Også her er deltidsandelen lavere enn i helsesektoren, slik at behovet for nye årsverk bare vil kunne reduseres med 12-14 prosent om deltidsansatte opprettholder sin arbeidstid. Lønnskostnadene vil kunne øke med om lag 45 millioner kroner.

I uorganiserte bedrifter anslår utvalget at om lag 4 000 årsverk jobber døgnkontinuerlig skift. I disse bedriftene kan det bli behov for vel 100 nye årsverk med en arbeidstidreduksjon på 0,9 time pr. uke. Deltidsandelen er lav, og behovet for nye årsverk vil dermed bare kunne reduseres med 5-6 prosent om deltidsansatte opprettholder sin arbeidstid. Lønnskostnadene vil kunne øke med om lag 46,5 millioner kroner i uorganiserte bedrifter med døgnkontinuerlig skiftarbeid.

I NHO-bedrifter hvor det arbeides tredelt turnus, anslår utvalget at om lag 4 000 årsverk vil få 0,5 time lavere ukentlig arbeidstid med utvalgets forslag. Dette kan gi behov for knapt 60 årsverk og gi om lag 25 millioner kroner i økte lønnskostnader. Dersom deltidsansatte beholder sin arbeidstid, kan behovet for nye årsverk reduseres med 12-14 prosent.

I Spekterbedrifter i samferdsel kan utvalgets forslag innebære at arbeidstiden blir redusert med 0,5 timer pr. uke for om lag 5 000 årsverk. Dette gir behov for om lag 70 nye årsverk. Dersom deltidsansatte beholder sin arbeidstid, kan behovet for nye årsverk reduseres med 12-14 prosent. Lønnskostnadene vil kunne øke med om lag 31 millioner kroner.

Totalt anslår utvalget at hvis deltidsansatte opprettholder sin arbeidstid i antall timer, vil det bli behov for om lag 770 nye årsverk. Dersom de deltidsansatte også reduserer sin arbeidstid, vil utvalgets forslag innebære et behov for om lag 940 nye årsverk. Dersom det gis full lønnskompensasjon, vil lønnskostnadene øke med om lag 435 millioner kroner uten økt bruk av overtid, jf. tabell 8.7. Lønnskostnadene vil øke ytterligere med om lag 53 millioner kroner om 20 prosent av arbeidskraftbehovet etter at deltidsansatte har opprettholdt sin arbeidstid, blir dekket ved overtid. Utvalget vil understreke at usikkerheten omkring omfanget arbeidstidsforkortelsen, både i antall som omfattes og gjennomsnittlig arbeidstidsreduksjon, vil innebære en tilsvarende usikkerhet i anslaget på arbeidskraftbehov og kostnader.

Utvalgets anslag over virkningen av sitt forslag til ny reguleringen av arbeidstiden for skift- og turnusarbeidere er oppsummert i tabell 8.7.

Utvalget har også gjort tilsvarende beregninger basert på arbeidstakerorganisasjonenes forslag til regulering av arbeidstiden for arbeidstakere med tredelt turnus, inklusiv smitteeffekt, basert på tabell 8.2 i punkt 8.1.6. I helseforetakene kan forslaget gi behov for om lag 1 130 nye årsverk, eller om lag 720 årsverk hvis de deltidsansatte opprettholder sitt timeantall. Dersom det gis full lønnskompensasjon, kan lønnskostnadene øke med om lag 580 millioner kroner. I kommunene vil lønnskostnadene kunne øke med rundt 28 millioner kroner, og det vil være behov for knapt 70 nye årsverk, eller rundt 36 årsverk hvis de deltidsansatte opprettholder sitt timeantall.

I NHO-bedrifter i industrien med døgnkontinuerlig skiftarbeid, kan det bli behov for 565 nye årsverk for å dekke opp bortfallet av arbeidstimer dersom den ukentlige arbeidstid settes ned med 1,9 timer. Dette behovet vil bare kunne reduseres med 5-6 prosent om deltidsansatte opprettholder sin arbeidstid. Lønnskostnadene kan øke med om lag 254 millioner kroner.

Dersom deltidsansatte opprettholder sin arbeidstid i antall timer, kan det totalt bli behov for om lag 2 550 nye årsverk etter arbeidstakerorganisasjonenes forslag, inklusiv smitteeffekt. Dersom de deltidsansatte også reduserer sin arbeidstid, vil organisasjonenes forslag innebære et behov for knapt 3 200 nye årsverk. Dersom det gis full lønnskompensasjon, vil lønnskostnadene øke med om lag 1 500 millioner kroner uten økt bruk av overtid, jf. tabell 8.8. Lønnskostnadene vil øke ytterligere med om lag 180 millioner kroner om 20 prosent av arbeidskraftbehovet etter at deltidsansatte har opprettholdt sin arbeidstid, blir dekket ved overtid.

Utvalget vil understreke at også disse beregningene er usikre, i lys av usikkerheten knyttet til hvor mange som vil omfattes av forslaget, og hvor store smittevirkningene vil være. Etter utvalgets mening vil også forskjellen mellom de to forslagene være større enn det beregningene viser. Som nevnt over innebærer organisasjonenes forslag at kravene for at arbeidstakere med tredelt turnus skal omfattes er mindre strenge, slik at dette forslaget vil omfatte flere arbeidstakere med tredelt turnus. Dette er imidlertid ikke tatt med i beregningene som vises her, siden utvalget ikke har greid å tallfeste forskjellen.

8.3.2 Beregninger på basert på MODAG modellen

Statistisk sentralbyrå har på oppdrag fra utvalget beregnet de makroøkonomiske virkningene av utvalgets forslag til ny alminnelig arbeidstid for skift- og turnusarbeid. Beregningene er utført på den makroøkonomiske modellen MODAG.

MODAG er en relativt stor og detaljert modell for norsk økonomi. Den er basert på nasjonalregnskapets regnskapsprinsipper og næringsfordeling. Modellen inneholder en detaljert kryssløpsbeskrivelse over strømmen av varer og tjenester fra tilgang til anvendelse og mellom ulike næringer i økonomien. Sentrale sammenhenger i modellen er tallfestet på bakgrunn av i hovedsak nasjonalregnskapstall siste 30-40 år.

Beregningene og en grundig forklaring er i sin helhet gjengitt i vedlegg 4. Grunnlaget for beregningene er de anslagene over hvor mange årsverk som vil bli omfattet av reformen som er rapportert i tabell 8.7. Det antas at arbeidstidsreformen omfatter til sammen 51 200 årsverk, hvorav 33 200 årsverk er i tredelt turnus. Disse antas å få redusert den ukentlige arbeidstiden med 0,5 time. I tillegg antas det at 18 000 årsverk i døgnkontinuerlig skift får redusert arbeidstid med 0,9 time i uken. Det er også gjennomført beregninger på virkningen av arbeidstakerorganisasjonenes forslag.

Beregningene er utført med følgende forutsetninger:

• uten lønnskompensasjon og uendret offentlig timeverksbruk (økt offentlig sysselsetting),

• med lønnskompensasjon og uendret offentlig timeverksbruk (økt offentlig sysselsetting), og

• med lønnskompensasjon og uendret offentlig sysselsetting (redusert offentlig timeverksbruk).

I beregningene er det lagt til grunn at produktivitet, sykefravær og arbeidstilbud ikke endrer seg direkte som følge av arbeidstidsreduksjonen utover de mekanismene som ligger i MODAG. Videre antas det at de deltidsansatte i helseforetakene og i kommunale helse- og omsorgsyrker ikke endrer sin arbeidstid etter arbeidstidsreformene. I de øvrige næringene er ikke en slik antakelse like relevant, siden det der er langt færre som arbeider deltid. I 2007 arbeidet nær halvparten av de ansatte innen helse- og omsorgsyrker deltid. I tråd med dette er det antatt at halvparten av de sysselsatte som berøres av arbeidstidsreformen i disse områdene arbeider deltid, og at deres deltidsbrøk i gjennomsnitt er 0,7. Når de på deltid opprettholder den ukentlige arbeidstiden, mens den avtalte arbeidstiden i en heltidsstilling går ned, øker deltidsbrøkene fra 0,7 til 0,71 etter utvalgets forslag . Økte deltidsbrøker innebærer en økning i antall normalårsverk pr. lønnstaker. Andelen som berøres av reformen holdes uendret når sysselsettingen i næringene endres gjennom beregningsperioden. Det innebærer at den relative betydningen av arbeidstidsreformen opprettholdes over tid.

Virkningene er beregnet som avvik fra en referansebane for utviklingen i norsk økonomi framover. Referansebanen skal angi en relativt balansert utvikling av økonomien. Av beregningstekniske årsaker har en valgt 2010 som det året arbeidstidsforkortelsen gjennomføres i. Dette året antas økonomien å være i en konjunkturnøytral fase, med noe høyere ledighetsnivå enn i dag. Videre i referansebanen antas ledigheten å stige noe. Virkningene av arbeidstidsforkortelsen vil generelt være avhengig av konjunktursituasjonen den gjennomføres i. Dersom det gjennomføres en arbeidstidsforkortelse i en høykonjunktur, kan utslagene av arbeidstidsforkortelsen bli sterkere enn det resultatene i SSBs beregninger indikerer, hvis det ikke gjennomføres innstrammende tiltak.

I MODAG vil arbeidstidsforkortelser få en langsiktig og varig virkning for makroøkonomien ved at landets produksjon, målt med bruttonasjonalproduktet (BNP), vil bli lavere. Det henger sammen med at det blir lavere tilbud av arbeidskraft, målt i timer, og følgelig mindre produksjon, gitt at det som antatt ikke skjer noen endringer i arbeidsproduktiviteten. Om produktiviteten økes, vil reduksjonen bli mindre.

Arbeidstidsforkortelsen får betydning for økonomien generelt i hovedsak gjennom virkningen på arbeidsledighet og arbeidsledighetens virkning på lønnsdannelsen. Det er langt på vei kun nedgangen i arbeidsledighet som gjør at arbeidstidsforkortelsen i det hele tatt får virkninger videre i modellen, og da i hovedsak gjennom ledighetens virkning på lønnsdannelsen.

Beregningene er vist for en langsiktig bane fram til 2050, som er vanlig tidshorisont for denne type beregninger i MODAG. Utvalget finner det imidlertid mest rimelig å legge vekt på endringene de første 10-20 årene. Hovedårsaken til dette er at det i tiårene fremover trolig vil skje en rekke andre endringer i økonomien som vil kunne kompensere for mange av de virkninger som MODAG-modellen belyser. Hovedunntaket fra dette er virkningen på BNP, der en arbeidstidsreduksjon som nevnt over vil ha en varig negativ virkning.

Generelt viser beregningene at virkningene på sentrale størrelser som arbeidsledighet, sysselsetting, lønnsnivå og BNP er små. Dette henger sammen med at den arbeidstidsreduksjonen vi belyser bare omfatter en liten del av de sysselsatte i økonomien som helhet, slik at virkningen på gjennomsnittlig arbeidstid i økonomien blir liten, bare en reduksjon i timeverk pr. sysselsatt på 0,03 prosent. De viktigste og mest betydningsfulle endringer vil være redusert BNP, samt at de offentlige finanser vil svekkes på grunn av reduksjonen i arbeidstid i offentlig sektor (helse- og omsorgstjenester), og på grunn av noe økte lønninger i økonomien over tid.

Med lønnskompensasjon og uendret timeverksbruk i offentlig sektor

Generelt er det slik at mindre arbeidsinnsats reduserer produksjonen og landets inntekter. På kort sikt vil effekten av arbeidstidsreduksjonen bli et større press i arbeidsmarkedet med økt lønnsvekst. Økt lønnsvekst øker forbruket, noe som demper nedgangen i produksjonen. På den annen side svekkes industriens konkurranseevne. Reduksjonen i BNP er liten, første året under 0,01 prosent. Reduksjonen i BNP beregnes til ca 0,025 prosent etter 10 år.

SSBs MODAG-beregninger viser at timelønnen som avvik fra referansebanen vil øke med 0,14 prosent det første året og at lønn pr. normalårsverk vil øke med 0,1 prosent. Økningen er større enn den initiale økningen i lønn, og holder seg relativt stabil over tid. På kort sikt øker realtimelønningene relativt mye på grunn av antakelsen om full lønnskompensasjon for de som blir berørt av arbeidstidsreduksjonen. Litt redusert ledighet innebærer i seg selv en ytterligere økning i realtimelønningene, og også lønn-lønn-spiraler bidrar til det. Det er imidlertid antatt at det som er bestemmende for realtimelønningnene på lang sikt ikke er endret som følge av lønnskompensasjonen. På lang sikt vil arbeidstidsreduksjoner kun virke på lønningene via virkninger på produktiviteten i konkurranseutsatte næringer, utenlandske konkurransepriser målt i norske kroner, prisstigningstakten og arbeidsledigheten. Lønnskompensasjonen fases således ut etter hvert på grunn av de likevektsskapende egenskapene i MODAG.

I industrien vil arbeidstidsforkortelsen føre til at bedriftene etterspør mer arbeidskraft for å opprettholde produksjonen. Høyere lønnsvekst svekker imidlertid lønnsomheten, både direkte og gjennom høyere lønnsvekst ellers i næringslivet. Høyere rente gir en sterkere krone enn i referansebanen de første årene noe som også reduserer lønnsomheten. Industriens konkurranseevne vil dermed svekkes noe. I MODAG-beregningene framkommer dette som lavere eksport av tradisjonelle varer enn i referansebanen.

På grunn av de økte realtimelønningene og uendret offentlig timeverksbruk, reduseres overskuddet i offentlig forvaltning. Grunnbeløpet i folketrygden følger i beregningene utviklingen i lønn pr. normalårsverk. Stønadene øker omtrent like mye som skatte- og avgiftsinntektene, slik at det i hovedsak er de økte lønnskostnadene som bidrar til at overskuddet i offentlig forvaltning blir redusert. I 2010 beregnes overskuddet redusert med 609 millioner kroner (2004-priser). Selve lønnskompensasjonen utgjør kun en del av denne reduksjonen, mens resten følger av økte timelønner i økonomien for øvrig. Lønnskostnadene i offentlig sektor øker således mer som følge av lønn-lønn- og lønn-pris-spiraler, enn av lønnskompensasjonen.

Siden en arbeidstidsreduksjonen uten innstramning i finanspolitikken virker noe ekspansivt i økonomien, øker realrenten litt i forhold referansebanen. I MODAG innebærer den økte realrenten at realkronekursen styrkes, slik at realverdien av Statens pensjonsfond - Utland målt i norske kroner synker. Dermed reduseres nettofordringene i offentlig forvaltning mye mer enn det reduserte overskuddet skulle tilsi. Denne reduksjonen er imidlertid ikke så relevant som mål for kostnadene ved reformen, av flere grunner. En viktig målsetting med Statens pensjonsfond - Utland er å sikre internasjonal kjøpekraft når petroleumsinntektene reduseres, og i den sammenheng er det verdien av Pensjonsfondet i utenlandsk valuta som er av betydning. Virkningen av reformen på kronekursen er også særlig usikker, fordi det er så mange andre faktorer som påvirker kronekursen. Først og fremst viser imidlertid svekkelsen i de offentlige finanser og reduksjonen i kroneverdien av Pensjonsfondet at det i denne beregningen ikke er lagt inn noen ­finanspolitisk respons som en følge av arbeidstidsforkortelsen. Det er naturlig å legge til grunn at ­finanspolitikken i årene fremover følger handlingsregelen for bruk av petroleumsinntektene, og da ville den lavere verdien av Pensjonsfondet innebåret en finanspolitisk innstramning som grovt sett ville nøytralisert svekkelsen i de offentlige finanser. Til gjengjeld ville den finanspolitiske innstramningen hatt andre virkninger på økonomien, og nedenfor skal vi se på en beregning som viser dette.

Andre makroøkonomiske virkninger er gjengitt i tabell 8.8. Reduksjonen i antall timer pr. sysselsatt vil øke antall sysselsatte i forhold til referansebanene, men ganske moderat. Førsteårseffekten blir en sysselsettingsøkning på 355 personer totalt, hvorav tre-fjerdedeler er i offentlig sektor. Denne endringen holder seg ganske konstant fram til 2020. I privat tjenesteyting vil sysselsettingen første stige. Høyere lønnsvekst vil imidlertid føre til redusert etterspørsel etter arbeidskraft utover i beregningsperioden. Også i industrien vil sysselsettingen øke noe. Ledigheten vil gå noe ned, med 0,01 prosentpoeng første året, men høyere lønnsvekst øker arbeidstilbudet, og dette vil begrense nedgangen i arbeidsledigheten. Høyere lønnsvekst bidrar også til å redusere timeverksbruken i privat sektor. Det bidrar også til å begrense nedgangen i ledigheten.

Uten lønnskompensasjon og uendret timeverksbruk i offentlig sektor

I beregningen uten lønnskompensasjon, men med uendret offentlig timeverksbruk, se tabell 4.3 i vedlegg 4, blir overskuddet i offentlig forvaltning betydelig mindre svekket enn det blir med lønnskompensasjon. Det skyldes ikke bare lønnskompensasjonen i seg selv, men også mindre lønn-lønn- og lønn-pris-spiraler. Fortsatt øker realtimelønningene, og skatte- og avgiftsinntektene reduseres mer enn stønadene. Dermed vil overskuddene i offentlige budsjetter likevel bli noe redusert. Første året reduseres overskuddet med om lag 190 millioner, og i årene etterpå med 350 – 400 millioner i året.

Siden lønnskompensasjonen i beregningen ovenfor forusettes å fases ut etter noe tid, vil de to beregningene lengre ut i beregningsperioden bli svært like.

Med lønnskompensasjon og redusert timeverksbruk i offentlig sektor

Den tredje beregningen viser virkningen av arbeidstidsreduksjonen dersom den kombineres med en finanspolitisk innstramning, slik at virkningen på de offentlige finanser blir nær nøytralisert. Her har en forutsatt at sysselsettingen i offentlig sektor, målt i antall personer, holdes på samme nivå som i referansebanen, slik at timeverksbruken reduseres i tråd med reduksjonen i arbeidstid. Den offentlige tjenesteproduksjonen vil dermed gå ned. Det forutsettes full lønnskompensasjon. Reduksjonen i den offentlige timeverksbruken gjør at reduksjonen i ledigheten blir mindre enn i de andre beregningene. Dermed blir de langsiktige virkningene av arbeidstidsreformen på realtimelønningene - og dermed også på handelsbalansen og offentlige finanser - delvis nøytralisert. Dersom en skulle ha fullstendig nøytralisering av virkningen på den offentlige budsjettbalansen, innebærer dette at offentlig sysselsetting måtte bli ytterligere redusert, eventuelt at en gjorde andre innstramninger på de offentlige budsjetter.

Også i denne beregningen innebærer arbeidstidsreduksjonen en varig reduksjon i BNP. BNP Fastlands-Norge synker med om lag 0,025-0,03 prosent, dvs. med omtrent like mye som reduksjonen i antall timeverk pr. sysselsatt.

Arbeidstakerorganisasjonenes forslag

Den siste beregningen utvalget refererer er basert på forslaget fra arbeidstakerorganisasjonene. Arbeidstidsreduksjonen er nå på 1,9 timer pr. uke, mot 0,5/0,9 timer i beregningene over. I vedlegg 4 tabell 4.7 og 4.8 er det brukt to alternative antakelser. I den første påvirkes kun ansatte i tredelt turnus av reformen, til sammen 31 200 årsverk. I den andre beregningen tas det hensyn til smitteeffekter, slik at 61 200 årsverk av omfattes av reformen. Næringstilknytningen til de som blir berørte er den samme som i beregningene i forrige avsnitt. Det antas at det gis full lønnskompensasjon det året arbeidstidsreformen gjennomføres. Antall timeverk i offentlig sektor holdes uendret slik at den offentlige sysselsettingen øker tilsvarende arbeidstidsreduksjonen, og de på deltid holder arbeidstiden i timer konstant. Således kan beregningene relateres til de som er referert i tabell 8.8. Sysselsettingsvirkningene blir nå naturlig nok noe større (ca 1 000-1 600 flere sysselsatte), likeledes økningen i timelønn, men de totale virkningene i arbeidsmarkedet blir over tid ikke vesentlig forskjellige. Virkningene på offentlige finanser blir sterkere. Overskuddet på offentlige budsjetter reduseres med ca. 1 milliard 2004-kroner i 2010 uten hensyntaken til smitteeffekter, og bortimot 2 milliarder kroner om disse tas med. Som over har det sin bakgrunn både i lønnskompensasjonen, og økt realtimelønn for øvrig som følge av et høyere press i arbeidsmarkedet og lønn-lønn- og lønn-pris-spiraler.

Årsaken til at de øvrige effektene ikke blir så sterke i den første beregningen med bare tredelt turnus, er at arbeidstidsreformen i liten grad omfatter ansatte i privat sektor i denne beregningen, og at de sterkeste lønn-lønn-spiralene går fra privat til offentlig sektor.

Oppsummering

MODAG-beregningene viser at virkningene av utvalgets forslag er små, sammenlignet med økonomien for øvrig. Dette henger sammen med at arbeidstidsreduksjonen bare omfatter en liten del av de sysselsatte i økonomien som helhet, slik at virkningen på gjennomsnittlig arbeidstid i økonomien blir liten. Beregningene viser imidlertid noen viktige virkninger utover dem som allerede er belyst ved de enkle beregninger presentert i tabell 8.7. Arbeidstidsforkortelsen vil gi en liten reduksjon i arbeidsledigheten, som igjen bidrar til et høyere lønnsnivå. Først og fremst innebærer arbeidstidsforkortelsen en varig reduksjon i BNP, på 0,025 prosent i 2020, og økende til 0,04 prosent i 2050. Den offentlige budsjettbalansen svekkes mer enn de direkte kostnadene vist i tabell 8.7, hovedsakelig fordi lønnsnivået i økonomien øker, noe som isolert sett svekker den offentlig budsjettbalansen. Budsjettbalansen beregnes til å svekkes med 609 millioner 2004 kroner i det første året. Det kan gi et behov for en finanspolitisk innstramning, for eksempel en reduksjon i offentlig tjenesteyting, som motvirker svekkelsen i budsjettbalansen. I så fall blir reduksjonen i arbeidsledigheten mindre, og lønnsnivået vil øke mindre. Reduksjonen i BNP blir imidlertid på omtrent samme nivå, på om lag 0,025-0,03 prosent fra 2020.

8.4 Skift/turnus og deltid

Utvalget er bedt om å se på bruken av deltid og uønsket deltid knyttet til skift og turnus.

I kapittel 5 ble det redegjort for omfanget av deltidsarbeid i ulike bransjer og sektorer. Vi ser at deltid i stor grad er knyttet til yrker med store innslag av turnusarbeid.

Et sentralt tema i diskusjonene om deltid har vært spørsmålet om undersysselsetting og uønsket deltid. I kapittel 5 viser vi til anslag over omfanget av slik undersysselsetting. Det er relativt mange som uttrykker ønske om høyere stillingsandel enn de har i dag. Utvalgets forslag er ikke spesifikt rettet mot å gripe inn i denne problematikken, men det er flere mulige virkninger av utvalgets forslag som kan virke positivt i retning av å redusere omfanget av uønsket deltid.

I kapittel 5 påpekes det at en av de viktigste årsakene til den høye deltidsandelen blant turnusarbeidere, er at det blir et stort behov for arbeidskraft i helgene når turnusplanene vanligvis legges opp med hver tredje eller sjeldnere helg. Det som fremstår som helt sentralt for å få redusert deltidsbruken er at helgefrekvensen i turnusplanene økes. Utvalgets forslag gjør helgearbeid mer attraktivt gjennom timemessig kompensasjon. Dette i seg selv skulle tilsi at flere kan tenke seg noen flere helgevakter.

Utvalgets forslag betyr også at deltidsarbeidende, dersom de opprettholder dagens timetall, øker sin stillingsandel. Det er også mulig at noen med lang deltid i dag, pga arbeidstidsreduksjonen vil ønske seg over i hele stillinger.

I kapittel 4 vises det til at yrker hvor det er mye turnusarbeid har dårligere arbeidsmiljø på en rekke områder enn andre yrker. Flere deltidsarbeidende i disse yrkene rapporterer at årsaken til at de jobber deltid har å gjøre med egen helse og at yrket er belastende. En arbeidstidsreduksjon for noen i disse yrkesgruppene kan ha en viss avlastende effekt på slike helse- og arbeidsmiljøbelastninger.

Med utvalgets forslag vil det bli behov for å fylle opp noen flere timer i planleggingen av turnusene. Sett i sammenheng med at helgearbeid blir mer attraktivt, kan en håpe at de nye turnusplaner som utvalgets modell vil innebære, også leder til organisatorisk- og tidsplanmessig nytenkning. Dette kan åpne opp for aktiv bruk av andre tiltak som er mer direkte rettet mot å minske omfanget av deltidsarbeidet blant grupper av arbeidstakere. Slike tiltak er beskrevet i kapittel 5.

8.5 Konsekvenser for arbeidsmiljø og likestilling

Som drøftet i kapittel 7 er det etter utvalgets mening flere problematiske forhold ved dagens regulering av arbeidstiden for skift- og turnusarbeid. Dagens regulering er basert på arbeidstidsordningene i én næring, industrien. Beregningene er knyttet opp mot de typer skiftordninger som brukes der, og grensen for å oppnå 33,6 timer er knyttet til en gruppe arbeidstakere som i all hovedsak finnes i denne mannsdominerte næringen. Utvalget mener at det er bedre å fastsette arbeidstidsreduksjonen ved skift- og turnusarbeid uavhengig av enkeltnæringer og enkeltyrker. På den måten unngår reguleringen å reflektere enten mannsdominerte eller kvinnedominerte bransjer/yrker.

Tilknytningen mot en næring blir særlig problematisk i lys av et annet problem, som er det store spennet i belastning som gir rett til 38/35,5 timers arbeidstid, Det store spennet innebærer at arbeidstakere med svært ujevn belastning får samme arbeidstid. Denne urimeligheten er et viktig utgangspunkt for misnøyen med den nåværende ordningen.

Utvalget har lagt vekt på å knytte arbeidstidsreduksjonen ved skift- og turnusarbeid opp mot uavhengige og om mulig «kjønnsnøytrale» kriterier. Etter utvalgets mening har tydeliggjøring av slike kriterier i seg selv har et viktig likestillingsaspekt.

Utvalgets forslag innebærer at mange arbeidstakere innen kvinnedominerte yrker vil få kortere arbeidstid, og i følge beregningene trolig noe flere enn innenfor mannsdominerte næringer med døgnkontinuerlig skiftarbeid. Nedkortingen av arbeidstiden vil imidlertid bli større for arbeidstakere som går døgnkontinuerlige skift enn for mange av de som berøres for eksempel innen helse- og omsorgssektoren. Årsaken til dette er at døgnkontinuerlig skift faktisk innebærer en stor andel ulempetimer, flere enn i mange turnusplanene utvalget har innhentet. Samtidig vil utvalget peke på at turnusplanene varierer mye, og flere av de planene utvalget har tilsendt vil få større reduksjon enn den halve timen pr. uke utvalget har beregnet som gjennomsnittlig reduksjon, for eksempel for sykepleiere.

Utvalget vil for øvrig vise til kapittel 5, og spesielt drøftingen av forholdet mellom ufrivillig/uønsket deltid og helgearbeid/fordelig av ulempetimer. Utvalgets forslag om å øke kompensasjonen for ulempetimer, inkludert helgearbeid, vil gjøre det mer attraktivt å jobbe disse timene. Som nevnt i punkt 8.4 kan dette bidra til å gjøre det enklere å fordele disse timene på flere arbeidstakere. I sin tur kan dette redusere omfanget av uønsket deltid, som er et viktig likestillingspolitisk mål.

Arbeidstakere med skift- og turnusarbeid som inkluderer mye nattarbeid, og ofte også helgearbeid, har en svært belastende arbeidsordning. Dette er bakgrunnen for at slikt arbeid gir kortere alminnelig arbeidstid, og begrunnelsen ligger i betydningen dette har for arbeidsmiljø, for helse og for arbeidstakernes velferd. Utvalgets forslag innebærer kortere arbeidstid for mange arbeidstakere med belastende arbeidstidsordninger, og vil i tråd med dette virke gunstig for arbeidsmiljøet, helsen og arbeidstakernes velferd. En arbeidstidsreduksjon slik utvalget foreslår, vil imidlertid være for liten til at den vil kunne gi en tydelig effekt på belastningen skift- og turnusarbeid medfører. Utvalget mener likevel at den klare koblingen mellom ulempene (natt og søndagsarbeid) og arbeidstidsreduksjonen kan bidra til en mer bevisst holdning til det å legge arbeid til disse belastende tidspunktene. Selv om skift- og turnusarbeid er nødvendig og kanskje til og med ønskelig i mange tilfeller, bør både arbeidsgiver og arbeidstaker legge vekt på å gjennomføre slike arbeidstidsordninger på en så lite belastende måte som mulig.

8.6 Oppsummering

Som beskrevet i kapittel 7, foreslår utvalget en ny regulering av arbeidstiden for tredelt skift- og turnusarbeid. Ordningen innebærer en gradvis kompensasjon ved at arbeidstakere med tredelt skift- og turnusarbeid får en reduksjon i arbeidstiden i form av en fast sats pr. nattetime og søndagstime. Arbeidstakere som i dag har rett til 38/35,5 timer i uken, men som ville få en lengre arbeidstid ved gradvis kompensasjon, antas å bli værende på 38/35,5 timer i uken.

En endring av den lovfestede alminnelige arbeidstiden for tredelt skift- og turnusarbeid vil imidlertid bare ha direkte virkning for arbeidstiden til et fåtall arbeidstakere. De langt fleste arbeidstakere med skift- og turnusarbeid har allerede lavere arbeidstid, gitt ved tariffavtale. I drøftingen og beregningene har imidlertid utvalget lagt til grunn at tariffavtalene endres i tråd med endringen i lovbestemmelsene.

Den nye reguleringen av arbeidstiden for tredelt skift- og turnusarbeid vil innebære at reduksjonen i arbeidstiden vil være i samsvar med omfanget av ubekvem arbeidstid. Dermed blir det en mer rettferdig ordning enn den nåværende. Ordningen innebærer også at et betydelig antall arbeidstakere med svært belastende arbeidsordning får kortere arbeidstid.

Utvalget har anslått at om lag 51 000 årsverk vil bli berørt av utvalgets forslag. Rundt 18 000 av disse vil få litt under en time kortere ukentlig arbeidstid, mens de øvrige 33 000 vil få redusert sin arbeidstid med en halv time i gjennomsnitt. En slik endring i arbeidstiden vil gi behov for om lag 770 nye årsverk, dersom en antar at de deltidsansatte opprettholder sin arbeidstid målt i timer. Av disse er om lag 180 i helsesektoren og om lag 350 i næringer der en bruker døgnkontinuerlige skiftordninger.

På kort sikt kan det bli svært vanskelig for enkelte virksomheter, blant annet innen helsesektoren, å rekruttere ny arbeidskraft med de nødvendige kvalifikasjoner. Dette kan få negative konsekvenser for tjenestetilbudet/produksjonen ved virksomhetene. Utvalget har imidlertid ikke kunnet tallfeste dette. På lengre sikt er den foreslåtte reformen liten i forhold til de strømninger som uansett er i arbeidsmarkedet. Utvalget ser det derfor som lite trolig at forslaget vil ha noen merkbar betydning for en eventuell mangel på personell i helsesektoren eller i andre deler av økonomien på lengre sikt.

Dersom reformen gjennomføres med full lønnskompensasjon, ved at timelønnen øker tilsvarende reduksjonen i arbeidstiden, tyder enkle beregninger på at de direkte lønnskostnader vil øke med om lag 435 millioner kroner. Økningen i lønnskostnader blir større dersom behovet for mer arbeidskraft i noen grad dekkes ved økt bruk av overtid.

På vegne av utvalget har SSB gjort beregninger av makroøkonomisk virkninger av utvalgets forslag ved bruk av modellen MODAG. Disse beregningene viser at virkningene av utvalgets forslag er små, sammenlignet med økonomien for øvrig. Dette henger sammen med at den arbeidstidsreduksjon som foreslås er liten. Arbeidstidsforkortelsen vil gi en liten reduksjon i arbeidsledigheten, som igjen bidrar til økt lønnsvekst. Først og fremst innebærer arbeidstidsforkortelsen en varig reduksjon i BNP, på 0,025 prosent i 2020, og økende til 0,04 prosent i 2050. Den ­offentlige budsjettbalansen svekkes mer enn de direkte kostnadene, hovedsakelig fordi lønnsnivået i økonomien øker, noe som isolert sett svekker den offentlig budsjettbalansen. Budsjettbalansen beregnes til å svekkes med 609 millioner 2004 kroner i første året. Senere i beregningsperioden viser beregningene at budsjettbalansen vil variere noe, men grovt sett rundt samme nivå som i det første året.

Utvalgets forslag vil også ha noen viktige likestillingsmessige virkninger. Dagens reguleringer av arbeidstiden for skift- og turnusarbeidere er basert på arbeidstidsordningene i én næring, industrien. Reguleringene innebærer at arbeidstakere med svært ulik belastning har samme alminnelige arbeidstid. Utvalgets forslag innebærer at arbeidstidsreduksjonen ved skift- og turnusarbeid knyttes opp mot uavhengige og etter utvalgets syn kjønnsnøytrale kriterier. Etter utvalgets mening har tydeliggjøring av slike kriterier i seg selv har et viktig likestillingsaspekt. Utvalgets forslag om å øke kompensasjonen for ubekvem arbeidstid vil gjøre det mer attraktivt å jobbe i helgene. Dette kan redusere problemet med å dekke helgevaktene, og dermed avhjelpe en viktig årsak til undersysselsetting. Forslaget kan dermed bidra til å redusere omfanget av uønsket deltid, som er et viktig likestillingspolitisk mål.

Utvalgets forslag innebærer kortere arbeidstid for mange arbeidstakere med belastende arbeidstidsordninger, og vil i tråd med dette virke gunstig for arbeidsmiljøet, helsen og arbeidstakernes velferd. Effekten vil imidlertid være begrenset, blant annet fordi den arbeidstidsreduksjon utvalget foreslår er liten. Utvalget mener likevel at den klare koblingen mellom ulempene (natt- og søndagsarbeid) og arbeidstidsreduksjonen kan bidra til en mer bevisst holdning til det å legge arbeid til disse belastende tidspunktene.