NOU 2008: 5

Retten til fiske i havet utenfor Finnmark

Forrige kapittel

1 Referat fra høringsmøtene i Finnmark

1.1 Innledning

Høringsmøtene er gjennomført på følgende tidspunkter i kommunene:

Porsanger kommune, 2. oktober 2006, Olderfjord (Russenes hotell)
Nordkapp kommune, 3.oktober 2006, Honningsvåg (Honningsvåg skole)
Kvalsund kommune, 6. november 2006, Kokelv (Kokelv oppvekstsenter)
Måsøy kommune, 7. november 2006, Havøysund (Havøysund hotell)
Vadsø kommune, 6. desember 2006, Vadsø (Samfunnssalen)
Vardø kommune, 7. desember 2006, Vardø (Vardø videregående skole)
Alta kommune, 15. januar 2007, Alta (Rica Hotel Alta)
Hammerfest kommune, 16. januar 2007, Hammerfest (Quality Hotel Hammerfest)
Nesseby kommune, 7. februar 2007, Varangerbotn (Varanger samiske museum)
Tana kommune, 8. februar 2007, Vestertana (Vestertana kapell og bygdehus)
Sør-Varanger kommune, 9. februar 2007, Bugøynes (Egnebuloftet)
Sør-Varanger kommune, 9. februar 2007, Neiden (Neiden fjellstue)
Hasvik kommune, 19. mars 2007, Breivikbotn (kommunestyresalen)
Loppa kommune, 20. mars 2007, Bergsfjord (Samfunnshuset)
Gamvik kommune, 21. mai 2007, Mehamn (Artic Mehamn hotel)
Lebesby kommune, 22. mai 2007, Kjøllefjord (Fiskernes velferd)
Berlevåg kommune, 27. juni 2007, Berlevåg (Fiskernes velferd)
Båtsfjord kommune, 28. juni 2007, Båtsfjord (Velferdsstua)

Utvalgets leder Carsten Smith har på samtlige høringsmøter holdt en tilsvarende innledning. Innledningen gjengis én gang innledningsvis:

Carsten Smiths innledning til høringsmøtene

Velkommen til dette åpne høringsmøtet.

Det er Kystfiskeutvalget for Finnmark som har innbudt til møtet. Formålet med høringsmøtet sett fra utvalgets side er å høre meninger og få kunnskaper om fjord- og kystfiske. Vi er interessert i å få synspunkter, gjerne kritiske synspunkter, om forholdene som fiskerne i Finnmark arbeider under. Vi vil også gjerne få forslag om tiltak som kan gjøre forholdene innenfor fjord- og kystfisket bedre.

Utvalget er kort sagt interessert i alle opplysninger og alle meninger som dere tror kan være av interesse for oss. En viktig del av utvalgets oppgave vil være å få innspill fra flest mulige av de som enten direkte tar del i fisket i havet utenfor Finnmark, eller som på annen måte er knyttet til fiskerinæringen i det daglige liv.

Bakgrunnen for dette utvalget er arbeidet med finnmarksloven. Loven gjelder bare landområdene, med innsjøer og vassdrag, men stanser ved kysten. Denne loven gjelder ikke for sjøen utenfor Finnmark. Men Stortinget hadde den oppfatning at også retten til fiske i havet utenfor Finnmark – i fjordene og de kystnære farvann – burde undersøkes og vurderes nærmere. Da finnmarksloven var vedtatt, anmodet Stortinget om at regjeringen oppnevnte et utvalg med denne oppgaven. Stortingets vedtak med en slik anmodning førte til at utvalget ble oppnevnt 30. juni 2006.

Utvalget bestemte seg tidlig for å prioritere åpne høringsmøter høyt. Vi håpet at vi på denne måten kunne få meldinger – og klare meldinger – fra de som retten til fiske har aller mest betydning for. Derfor har vi valgt å ville holde slike møter i alle Finnmarks sytten kystkommuner.

Oppdraget til utvalget er å undersøke rettighetene for «samer og andre». Denne formuleringen i mandatet omfatter hele befolkningen ved fjordene og langs kysten i Finnmark. Vi skal undersøke rettighetene til alle i Finnmark som fisker eller ønsker å kunne fiske. Her er man på et livsområde der samer og den øvrige befolkningen i Finnmark kan ha felles interesser. Dette er et område hvor samenes rettsstilling som urfolk og minoritet kan virke sammen med den historiske bruk som hele befolkningen har utøvet. Vi har hittil praktisk talt aldri fått råd om at det bør utformes rettigheter på etnisk grunnlag. Tvert om har vi fått mange anbefalinger i motsatt retning, om at alle folkegrupper i fylket bør behandles likt, også fra samisk hold.

Forvaltningen av fiskeriene skjer som kjent i dag gjennom såkalte kvoteordninger. En sentral oppgave for utvalget vil være å undersøke om det foreligger rettigheter som innebærer at de eksisterende kvoteordninger i større eller mindre grad må endres. Utvalget er derfor meget interessert å høre deres oppfatninger om kvoteordningene slik de er i dag. Stortinget har spesielt bedt om tilbakemelding når det gjelder spørsmålet om en minimumskvote for båter under ti meter. Vi vil derfor be om deres syn på om dette vil være et forstandig tiltak.

Det som blir fremlagt her i dag, blir tatt ned av sekretariatet, og vi kan med sikkerhet si at alt vil bli nøye vurdert av utvalget. Det er ikke på dette tidspunkt avgjort om referatene skal publiseres og i hvilken form det eventuelt skal skje. Møtet er under enhver omstendighet åpent, og innholdet kan fritt refereres og offentliggjøres.

1.2 Høringsmøte i Porsanger kommune

Møtet ble avholdt 2. september 2006 på Russenes hotell i Olderfjord. Tilstede var ca. 50 personer.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Innleder

Jeg er 56 år og bor i Kistrand. Jeg har drevet fiske i ca. 35 år, fortrinnsvis på Porsangerfjorden og vil utrykte glede over at det første høringsmøtet er satt opp nettopp i Porsanger. Jeg har fått beskjed av ordføreren om å snakke om historie, men jeg kommer til å legge vekt på den historien jeg kjenner best: Nemlig historien fra da jeg begynte å ro i 1975.

Tidligere var det vinterfiske med garn som utgjorde store deler av inntekten til fiskerne i Porsanger. Dette var en sikker inntektskilde og på denne tiden var det tre fiskemottak i Porsanger; i Smørfjord, i Olderfjord og i Billefjord. I tillegg var det et fjerde i nærheten, nemlig i Repvåg i Nordkapp kommune. Vinterfiske var en sikker inntektskilde – omtrent som å ha penger i banken. Dersom noen på denne tiden hadde uttalt at i 2006 vil det være vanskelig å få tak i kokfisk i Porsanger, ville nok ingen ha ikke trodd ham. Og hadde noen sagt til den lokale fiskekjøperen at han i 2006 kom til å fiske krabbe i Porsangerfjorden hadde nok fiskekjøperen trodd at han hadde begynt å miste forstanden. Slik har imidlertid virkeligheten blitt i Porsangerfjorden: Det andre fisket ligger så å si nede. Torsken er fullstendig fraværende. I dag er det ikke lønnsomt å drive vinterfiske i Porsanger. Kongekrabben gjør garnfiske umulig.

Torsken var imidlertid fraværende også lenge før krabben kom. Vinterfiske på torsk var tidligere klart det viktigste fisket, men også de andre ressursene man kunne fiske på, er borte i dag. Virkeligheten i dag er at fiskerne forlater Porsanger. Det ene mottaket som vi har igjen i dag i Porsanger får for lite leveranser til å kunne drive lønnsomt, og landbrakt kvantum i dag tåler overhodet ikke sammenlikning med slik som det var da jeg begynte å ro.

Videre så har vi fått en ny art i Porsangerfjorden: Kongekrabben. I år er det også åpnet for mottak av krabbe i Porsangerfjorden og dette er en kjærkommen inntekt for mange. Det er imidlertid et problem at ikke alle får lov til å delta i krabbefisket: Man må kvalifisere seg til krabbefisket akkurat som man må kvalifisere seg til de olympiske leker. For å få lov til å fiske krabbe må en vise til «plagethet». Dette innebærer at man må ha fisket og kan vise til et visst kvantum ilandbrakt torsk eller rognkjeks. Det er med andre ord kun de som kan vise til at de er plaget av kongekrabben som får fiske på den. Problemet er imidlertid at dette regelverket fører til at fjordfiskerne faller utenfor fordi det er vanskelig å få tak i nok torsk på grunn av krabben, noe som innebærer en ond sirkel for fjordfiskerne. Dersom dette regelverket ikke endres, er dette, etter min mening, et enormt overgrep mot det sjøsamiske samfunnet, og man må ha en soleklar rett til å fiske i sine nærområder.

1990-reguleringene ble gjort ut fra hensynet til ressursene. Forskerne i dag anbefaler nullfiske på torskebestanden. Hvordan skal man da få fisket nok torsk slik at man kan vise til tilstrekkelig «plagethet» når det samtidig anbefales et nullfiske på denne bestanden?

Etter min mening har fjordfiskerne aldri blitt hørt. Fjordfiskerne har blitt sett på som late og at de «trives best bak kjerringræva», men etter min oppfatning er torskefiskerne opptatt av fornuftig høsting og av vern og dette er grunnen til at man ønsker å være fjordfisker. Kampen for å bli hørt har foregått kontinuerlig uten resultater. Det er derfor et paradoks at det nå er fastslått nullbestand og at det nå er opprettet fjordlinjer som trålerne må holde seg utenfor. De som bærer belastningen er fjordfiskerne. Kysttorskebestanden var bærebjelken for fjordfiskerne. Denne er borte. I tillegg gikk fornorskningspolitikken hardest ut over sjøsamene og situasjonen er etter min mening prekær.

Jeg understreker at jeg er glad for at utvalget er satt ned og konklusjonen må etter min mening være at finnmarkingene har en soleklar rett til sjøressursene utenfor Finnmark.

Innleder

Også jeg skal fokusere på den delen av historien som vi kjenner best og kan identifisere oss med. Jeg er 53 år og oppvokst ved Tanafjorden og har vært i fiskeriene i 15 år. Jeg bodde på internatet som barn og satte flyndregarn i andre klassen og fikk min første påhengsmotor i 1967; en Arkimedes. Jeg drev i voksen alder først med hjemmefiske. Senere kjøpte jeg større båt og har fartet mye rundt. Jeg kjørte to år for Havforskning, har gått på fiskerihøyskolen og jobbet syv år på Sametinget, hvorfra jeg nå har permisjon.

Jeg vil fokusere på bruken av havressursene. På de ene siden betyr fisken føde og inntekt. Dette er den økonomiske delen som selvfølgelig er viktig. Enda viktigere er imidlertid den kulturelle biten, noe som Steinar Pedersen har beskrevet treffende.

Nord-Norge har blitt hengende etter gjennom utviklingen fra byttehandel til pengehandel, til Pomorhandelen og den inntektsdrivende delen av fiskeriene har kommet mer og mer i fokus.

Det slår meg når jeg leser utvalgets avisannonse og tygget litt på navnet, at det kan tenkes å være motsetninger mellom fjord- og kystfiske, og reiser spørsmålet om ikke kanskje også en fjordfisker burde vært representert i utvalget siden det først og fremst er fjordfiskerne som har tapt i kampen om ressursene.

Når det gjelder bruken av ressursene så kjenner jeg meg ikke igjen i Ørebechs beskrivelse av fjordfisket når han hevder at samene ikke har særskilte sedvaner til fiske, og videre stemmer det som står om ILO-konvensjon nr. 169 heller ikke. Jeg anbefaler utvalget heller å ta en titt på Sametingets fiskerimelding.

1990 var vendepunktet i fiskeriene hvor konflikten mellom fiskeriet som pengemaskin og den historiske bruk kom på spissen. Jeg viser til reguleringsrådets protokoller fra 1991-1993. Spørsmålet som var oppe på dagsordenen var hvordan det skulle reguleres. I 1992 kom det til en diskusjon om samiske interesser og Norges Fiskarlags konklusjoner var at samiske interesser har lite for seg. Etter min mening ble kombinasjonsbrukeren ofret i dette arbeidet.

Sametinget ble sluppet inn i reguleringsrådet og jeg har sittet siden 1997 og har opplevd å alltid bli stemt ned. Den eneste plassen samiske interesser ble hørt var i forbindelse med rognkjeksfiske, et fiske som jo uansett ikke var særlig viktig i den store sammenhengen. Sametinget kom videre med innlegg i debatten om det skulle være 4- eller 12 mils grense. Rettighetene har blitt flyttet lengre og lengre vekk og den demokratiske måte har ikke fungert når det gjelder fiskeriene. Dagens system med kjøp og salg innebærer at rettighetene kan bli borte ved at de blir slått sammen med andre.

Hva vet egentlig jeg om fiskerettigheter? Man fisket i nærområdene og var ikke bare fisker, man var far og hadde kanskje et lite familiebruk. Man kunne avslutte fisket for dagen og gå hjem til familien sin. Jordbruk passet godt i kombinasjon med vinterfiske siden jordbruket ikke var særlig arbeidskrevende om vinteren da fisket var på sitt beste. Tilvirkningen ble gjort av de samme folkene. Hele familien var med og det var husholdet som sådan som drev fiske: Fiske var kultur. Tradisjonene i fjordfiske var at de som bodde i området hadde fortrinnsrett til fisket på bestemte plasser. Fiskebanker fikk navnet etter de som fisket der og det var uhørt å gå inn i en annens område og sette bruk der. En fisker fortalte meg til og med at han hadde kjøpt skjøte til et spesielt sted.

I det tidligere hysefisket, seifisket, sil- og loddefiske, sildefiske og senere laksefisket var det tradisjoner som gjorde seg gjeldende for de ulike fiskeriene. Etter min mening viser dette klart at det har eksistert rettigheter som man gjennom reguleringene i 1990-1993 mistet. Og aller verst gikk det etter min mening ut over fjordfiskerne.

Jeg vil avslutte med en anmodning til utvalget: Det er viktig å få på plass gode retningslinjer, spesielt i forhold til kongekrabbefiske. De som bor i Finnmark må ha en helt naturlig rett til å nyte godt av ressursene.

Møtedeltaker

Møtedeltakeren presenterte seg og orienterte om den nystartede organisasjonen Bivdi som han er leder for. Han la deretter frem følgende uttalelse fra organisasjonen:

Det er mange som har store forventinger til det arbeidet som nå er satt i gang for å utrede samers og andres rett til fiske i Finnmark. I over hundre år har sjøsamer ført en bortimot forgjeves kamp for levebrød og ressurser. Porsangerfjorden kan tjene som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå når ikke myndighetene har vært villig til å høre på de lokale fiskerne. I den engang så fiskerike fjorden får man nå nesten ikke kokfisk lenger.

Det har vært en gradvis utvikling fra et levende fiskermiljø til bortimot fisketom fjord, kun med en håndfull fiskebåter tilbake. Det vi har mistet er et bærekraftig årlig uttak på over 1.000 tonn fisk, til en førstehåndsverdi på over 20 millioner kroner. Dette kunne ha vært levebrød til 30-40 fiskere etter dagens krav til inntjening.

Det finnes mange eksempler ikke bare i Porsangerfjorden på hvordan bygder blir avfolket, de unge flytter, butikker og skoler stengt. Mye av skylden for dette kan helt klart forklares med nedgangen i fiskeriene.

Bivdi, Sjøsamisk fangst- og fiskeriorganisasjon mener at det er svært viktig å få frem historien om hvordan ressursene er blitt gradvis svekket, gjennom uvettig fiske og fiskeriforvaltning, og hvordan fjordfiskernes fiskerett gradvis er blitt innskrenket gjennom norsk reguleringspolitikk. Derfor legger vi frem for utvalget en beskrivelse på 40 sider som forteller hvordan dette har skjedd.

På vår pressemelding fra stiftelsesmøte i april 2005, sier vi at «dagens fiskeripolitikk anses som en direkte trussel for bosetningen i de sjøsamiske områder.» Kapitaliseringen av fiskeriene fører til at rettighetene havner på færre og færre hender, og kun de med tilgang på kapital blir vinnere. Hvis denne utviklingen fortsetter så er det ikke lenge til at det som er igjen av den sjøsamiske kulturen forsvinner helt.

Til slutt vil jeg si at dette utredningsarbeidet ikke må fører til at motsetningene i Finnmark øker, men heller at vi står samlet. Slik kan vi få tilbake de historiske andelene av fiskeriene. La oss håpe at det blir en forandring, slik at fiskeriressursene også i fremtiden gir grunnlag for bosetning, slik det har vært i Finnmark fra uminnelige tider.

Møtedeltakeren overrakte etter dette utvalget rapporten «Ressurskamp og samisk mobilisering i Porsanger» fra Bivdi.

Møtedeltaker

Jeg møter her i dag som medlem av Bivdi. Jeg vil presentere beskriver forholdet mellom myndighetene og sjøsamene i Porsanger fra 1950 frem til i dag. Jeg har i mange år vært opptatt av sjøsamenes rettigheter og jeg mener at situasjonen i Porsanger har en større gyldighet. Rapporten beskriver makteløshet i møtet med Fiskarlaget og norske myndigheter. Noen mener at jeg graver opp «gammelt grums» og at dette fører galt av sted. Andre uttaler at samene ikke har magemål: «nå skal de til og med eie fisken i havet».

Jeg vil vise til Ludvigsens tale til Sametinget, utredningen fra Havressursutvalget og til Ørebech som hevder at siden sjøsamene har forlatt sitt språk og sin identitet, kan de heller ikke gjøre krav på urfolksrettigheter. Jeg tar avstand fra disse uttalelsene og viser til at den norske befolkningen for alvor etablerte seg i Finnmark i fjordene så sent som på 1800-tallet og at det før denne tid ble talet samisk i alle fjorder. Det snakkes heller ikke så mye om at mange sjøsamer vendte sin identitet ryggen. Grunnen til dette var at de følte seg stigmatisert og at de fleste dører var stengte for dem dersom de åpent uttrykte at de var samer. Senere fikk moderne norske fisketrålere lov til å drive rovdrift på ressursene mens sjøsamenes protester møtte døve ører. År etter år forsøkte kommunestyret å skrive brev etter brev uten resultater.

Jeg er ikke i tvil om at utvalget har en vanskelig oppgave. Det gjenstår å se om det finnes holdepunkter i historien og i ILO-konvensjon nr. 169 for retten til fiske i havet. Jeg oppfordrer imidlertid utvalget til også å ta et tredje utgangspunkt; nemlig sunn fornuft.

Ordføreren

Det er kjempehyggelig at utvalget valgte å ha sitt første møte i Porsanger. Jeg vil si litt om dagens situasjon i Porsanger. Den store pilaren gjennom mange år – forsvaret – forsvinner, og at det nå er viktig for Porsanger å få flere bein å stå på. Vår store fjord var tidligere klondyke. Nå er torsken borte, men vi må jo for pokker klare å få han tilbake. Etter kråkebolleproblemer, selinvasjon og overfisking har vi fått en fjord som var i total økologisk ubalanse, men vi skal få fisken tilbake. Vi startet derfor arbeidet med å få Porsangerfjorden tilbake til livet. Porsanger kommune holder på med flere unike prosjekter. Det er imidlertid ofte vanskelig å få solgt inn ideene for å få finansiering på grunn av at prosjektet rommer både forskning, næring og forvaltning, men at de prøver å få solgt inn ideer hos Innovasjon Norge. Prosjektet er nå nevnt i statsbudsjettet og også fiskeriministeren har støttet tiltaket.

Jeg vil si litt om bakgrunnen for problemene i Porsangerfjorden. Etter min oppfatning kunne en grunn være at kråkebollen har spist opp taren, taren som jo både fungerer som spisskammer og skjulested for fisken. Grunnen til at kråkebollen kom er også usikker. Jeg reiser spørsmålet om bakgrunnen kunne være at selen tok steinbiten som igjen skulle ta kråkebollene. Et annen mulighet er, etter min mening, at det ble fisket for hardt på silden på 1970-tallet. Silden er nemlig en stimfisk som filtrerer maten og dermed tok unna mye kråkeboller mens de var små siden kråkebollene da flyter rundt med strømmene.

Kråkebollen trenger imidlertid ikke, etter min mening, utelukkende å være et problem. Rognen i kråkebollene kan være god mat, og jeg reiser spørsmålet om kråkebollen kan gjøres kommersiell. Kan vi plukke den opp slik at taren får vokse? Vi prøver i det små og er i ferd med og få det til.

God infrastruktur er viktig for de drivende fiskerne. Porsanger har hatt molo på ønskelisten siden Cuba-krisen, og at kommunen fortsatt jobber for å få den til slutt. Etter min mening har alltid Porsanger vært nederst på prioriteringslista når det gjelder molo siden «vi er så små». Videre trenger kommunen etter min oppfatning ei ordentlig kai og dette kunne han i motsetning til molo love at kom i stand. Han understreket viktigheten av molo og uttalte at Uten molo kommer den sjøsamiske kulturen til å dø ut.

Etter mitt syn har Porsangerfjorden utrolige muligheter; skjelloppdrett, kongekrabbe porsangertorsken, ja, det er faktisk en egen art, og fiskerne kan visstnok se forskjell. Det som imidlertid er viktig er at vi har en viss infrastruktur. Dette er nødvendig slik at Porsanger ikke skal tape mot kysten. «Hva skal dere med en molo» (ha, ha..), sier de ute på kysten. Men fiske er en kulturbærer også. Vi slo oss ned her ute fordi at her gikk det an å fiske. Hovedmålsettingen må være å få torsken tilbake, men vi må også utnytte de andre marine ressursene som kongesnegle, krabbe, skjell og oppdrett av både kveite, torsk og steinbit.

Carsten Smith

Kultursiden er en viktig del av utvalgets arbeid, og jeg føler meg trygg på at dette utvalgets forslag ikke bare blir «lagt i skuffen», slik som ble resultatet av samisk fiskeriutvalgs arbeid. Arbeidet til utvalget må være ferdig i løpet av neste år. Grunnen til den korte tidsrammen er de politiske hensyn og at man ønsker å gjennomføre forslag i løpet av denne stortingsperioden.

Møtedeltaker

Jeg kommer fra Måsøy. I dag har vært mye snakk om rettigheter. Den viktigste jobben til utvalget er likevel etter min mening «å ta livet av storkapitalen». Etter min mening har snurrevaden ødelagt fjordene. Snurrevad er i høyeste grad et aktivt redskap: snurrevader er mye mer aktiv enn trål og mye mer effektiv enn trål. Snurrevadkarene har tatt flyndra. Et annet viktig poeng er helligdagsfreden. Jeg har hatt båt i 35 år, men han har aldri vært på havet på en søndag.

Jeg har vært medlem i fiskarlaget i 50 år. Fiskarlaget har etter min oppfatning aldri gjort noe for de små fiskerne. Derfor, dersom utvalget klarer «å ta livet av storkapitalen», så har utvalget gjort en god jobb.

Carsten Smith

Utvalget har mandat til å fastlegge rettigheter, og at dette også kan innebære å foreslå å begrense andres rettigheter, dersom dette er nødvendig.

Møtedeltaker

Jeg er sametingsrepresentant fra Porsanger. Etter min oppfatning er det ingen tvil om at retten til fiske i havet utenfor Finnmark er noe folk er opptatt av. Den samiske kulturen i fjordene er i ferd med å forsvinne. Når språket forsvinner, forsvinner kulturen også. Vi har tidligere blitt mobbet.

Jeg er glad over å fortsatt kunne samisk og er stolt av å være same. Det er samer og kvener som har bygd Porsanger.

De aktive redskapene har imidlertid ødelagt Porsangerfjorden. De store båtene gikk nesten helt inn til Lakselv. Silda som beitet på kråkebolleyngel ble tatt bort og i 80-årene kom de negative resultatene: Fisken er borte. Jeg ville mye heller hatt fisk enn krabbe i Porsangerfjorden.

Møtet ble avholdt 3. september 2006 på Honningsvåg skole. Tilstede var ca. 20 personer.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Innleder

Jeg var også på høringsmøtet i Porsanger og innledet der. Jeg er 56 år og bor i Kistrand. Jeg har drevet fiske i ca. 35 år, fortrinnsvis på Porsangerfjorden.

Tidligere var det vinterfiske med garn som utgjorde store deler av inntekten til fiskerne i Porsanger. Dette var en sikker inntektskilde og på denne tiden var det flere fiskemottak i Honningsvåg og full aktivitet nede på kaia. Vinterfiske var en sikker inntektskilde, omtrent som å ha penger i banken.

Virkeligheten er i dag en helt annen i Porsangerfjorden: Det andre fisket ligger så å si nede. Torsken er fullstendig fraværende. I dag er det ikke lønnsomt å drive vinterfiske i Porsanger. Kongekrabben gjør garnfiske umulig, men torsken var fraværende lenge før krabben kom. Vinterfiske på torsk var klart det viktigste, men også de andre ressursene man kunne fiske på, er borte i dag.

Virkeligheten i dag er at fiskerne forlater Porsanger. Det ene mottaket som vi har igjen i dag i Porsanger får for lite leveranser til å kunne drive lønnsomt, og landbrakt kvantum i dag tåler overhodet ikke sammenlikning med slik som det var da jeg begynte å ro.

Vi har fått en ny art i fjordene: Kongekrabben. I år er det også åpnet for mottak av krabbe i Porsangerfjorden og dette er en kjærkommen inntekt for mange. Det er imidlertid et problem at ikke alle får lov til å delta i krabbefisket: Man må kvalifisere seg til krabbefisket akkurat som man må kvalifisere seg til de olympiske leker. For å få lov til å fiske krabbe må en vise til «plagethet». Dette innebærer at man må ha fisket og kan vise til et visst kvantum ilandbrakt torsk eller rognkjeks. Det er med andre ord kun de som kan vise til at de er plaget av kongekrabben som får fiske på den. Problemet er imidlertid, etter min mening, at dette regelverket fører til at fjordfiskerne faller utenfor fordi det er vanskelig å få tak i nok torsk på grunn av krabben. Dette gjør at situasjonen for fjordfiskerne blir håpløs. Dersom dette regelverket ikke endres, er dette, etter min mening, et enormt overgrep mot det sjøsamiske samfunnet, for man må ha en soleklar rett til å fiske i sine nærområder.

1990-reguleringene ble innført ut fra hensynet til ressursene og forskerne anbefaler i dag nullfiske på torskebestanden. Hvordan skal man da få fisket nok torsk slik at man kan vise til tilstrekkelig plagethet?

Etter min mening har fjordfiskerne aldri blitt hørt. Fjordfiskerne har blitt sett på som late og at de «trives best bak kjerringræva», men etter min oppfatning er torskefiskerne opptatt av fornuftig høsting og av vern og dette er grunnen til at man ønsker å være fjordfisker. Kampen for å bli hørt har foregått kontinuerlig uten resultater. Det er derfor, etter mitt syn, et paradoks at det nå er fastslått nullbestand og at det nå er opprettet fjordlinjer som trålerne må holde seg utenfor. De som bærer belastningen er fjordfiskerne. Kysttorskebestanden var bærebjelken for fjordfiskerne. Denne er borte. I tillegg gikk fornorskningspolitikken hardest ut over sjøsamene og situasjonen er etter min mening prekær.

Vi har imidlertid hatt mye bråk. Nye kom til som ikke hadde råd til å komme inn. «Det er jo ikke mulig å leve av å være i Gruppe II», uttalte de - men det er jo heller ikke meningen. Jeg har gjort en del undersøkelser, om behovet for å komme opp i Gruppe I. Det viser seg at de fleste Gruppe II-fiskere ikke fisket opp kvotene sine, noe som tyder på at de ikke har hatt behov for mer.

Finnmark Fiskarlag har alltid hevdet at fisket er en nasjonal ressurs, og har blitt upopulær i blant enkelte. Men tenk dere situasjonen dersom vi hadde stengt andre ute, og fremholdt at det er viktig å være edruelige. Fisket er en nasjonal ressurs og man må kvalifisere seg for å kunne delta. Dette har etter min mening ikke vært noe stort problem. Problemet etter min mening, er at fiskerne har blitt for effektive i forhold til ressursene.

Når det gjelder utvalgets arbeid, så har jeg nilest Strukturmeldingen og det er en formulering om urfolks rettigheter om at utvalget er «inneforstått med at Norge har klare forpliktelser ovenfor den samiske folkegruppe». Etter min mening er dette feil utgangspunkt. Etter min mening er det uklart om det foreligger forpliktelser overfor den samiske befolkning overhodet, og spørsmålet er ikke hvilke forpliktelser som eventuelt eksisterer. Når man setter ned et utvalg er det gjerne slik, at bordet fanger. Dette er verdt å merke seg.

Møtedeltaker

Jeg er medlem av Bivdi og snakker i dag på vegne av organisasjonen. Jeg vil takke forrige taler for et godt innlegg. Videre ønsker jeg å kommentere det som sekretæren i Finnmark Fiskarlag uttalte om at «bordet fanger». Det har kommet andre konklusjoner tidligere og jeg kan vise til fiskeriminister Ludvigsens tale til Sametinget og Peter Ørebechs bidrag til NOU 2001: 34. I disse innleggene i debatten ble det jo slått fast at sjøsamene ikke kan få urfolksrettigheter.

Den norske befolkningen for alvor etablerte seg i Finnmark i fjordene på 1800-tallet og før denne tid ble det talet samisk i alle fjorder. Det snakkes heller ikke så mye om at mange sjøsamer vendte sin identitet ryggen. Grunnen til dette var at de følte seg stigmatisert og at de fleste dører var stengte for dem dersom de åpent uttrykte at de var samer. Senere fikk moderne norske fisketrålere lov til å drive rovdrift på ressursene, mens sjøsamenes protester møtte døve ører. År etter år forsøkte kommunestyret å skrive brev etter brev uten resultater.

Det ikke er tvil om at utvalget har en vanskelig oppgave. Det gjenstår å se om det finnes holdepunkter i historien og i ILO-konvensjon nr. 169 for retten til fiske i havet, men jeg vil oppfordre utvalget til også å ta et tredje utgangspunkt; nemlig sunn fornuft.

Møtedeltaker

Jeg kommer fra Måsøy, men har bodd i Nordkapp kommune siden 1983 og har drevet fiske i lang tid. Situasjonen på 1960- og 1970-tallet var at man kunne leve godt av å fiske på fjorden. Vi hadde jo heller ikke så store krav til hva vi måtte fiske den gangen 18. april 1989 kl. 16.00 - da ble vi jaget på land.

Selv investerte jeg i ny båt i 1989 basert på at jeg skulle fiske torsk. Deretter ble det stopp og jeg fikk ikke fiske mer dette året. I 1990 fikk jeg derimot fiske, men da var det bare 33 tonn fordelt på alle.

Inntil 1989 lå rettigheten til å fiske torsk på personen. Etter 10. april 1989 var dette slutt. I 1990 kom det kvoter, men da var det båter som eide kvoten. Den nye båten hadde ikke opparbeidet seg rettigheter og jeg måtte overføre båten fra meg. Jeg gikk konkurs i 1992 og banken tok rettigheten til å fiske. I dag er jeg fortsatt uten rettighet, fordi jeg ikke har hatt råd til å kjøpe en slik.

Det kom også noe som het deltakerkriterier. Dersom du ikke hadde fisket nok resulterte dette i at du ble kastet ut. Jeg skjønner at det var nødvendig å bli kvitt en masse fiskere da reguleringene kom. Men man begynte jo etter min mening i feil ende. De som tok mest fisk fikk jo fortsette, mens de små ble kaste på land. Det har vært mye snakk om tareskogen, kråkebollen, steinbit og hvorfor fisken er borte. Steinbiten den var det jo han Willy som tok, de andre vet jeg ikke.

Møtedeltaker

Jeg sitter i kommunestyret og er losdatter. Jeg har sittet og hørt på debatten og lest mandatet. Jeg visste ingenting om utvalgets arbeid fra før. Det som slår meg er dette med «samers og andres rett til fiske». Hva er det dette impliserer? Skal vi miste rettigheter? Jeg på min side ville kalt det for «rett til å fiske». Hvorfor er utvalget i det hale tatt er satt ned? Fungerer det ikke bra nok som det er?

Den regionale forvaltning er imidlertid ikke noe som Sametinget vil gjøre alene – det er kun tale om en litt mer rettferdig fordeling. Hvordan blir dette samfunnet seende ut om tusen år om fiskarlaget får fortsette å bestemme? Vi kan få et samfunn med få eiere hvor storkapitalen råder. Vi frykter en slik utvikling. Den internasjonale rett er et verktøy som kan forhindre dette og som kan hjelpe oss alle.

Møtedeltaker

Der er fisk i dag. Problemet er bare at folk ikke fisker der. Vær så god gå ut og fisk hvis dere vil fiske.

Møtedeltaker

Jeg vil si noen ord som representant for Nordkapp sameforening.

Jeg var i Stilla under Alta-aksjonen og kjempet for våre rettigheter og for at vi skal kunne få beholde våre naturressurser. Senere dro jeg sørover og tok en mastergrad i fiskeproduksjon på BI. Det slo meg hvor billig vi selger oss her oppe. De nordfra har rett til å fiske, men vi lar andre bestemme over oss. Vi må forvalte ressursene selv. Av og til må man slå knyttneven i bordet. Utvalgets viktigste oppgave er å styrke den retten befolkningen har til fisken.

Carsten Smith

Det er nå på tide å avslutte møtet. Jeg vil takke for mange nyttige og interessante bidrag og disse vil være viktige for utvalgets kommende arbeid.

1.4 Høringsmøte i Kvalsund kommune

Møtet ble avholdt på Kokelv oppvekstsenter 6. november 2006. Tilstede var ca. 30 personer.

Ordfører

Jeg vil ønske utvalget velkommen til Kvalsund kommune. Jeg må erkjenne at jeg ikke kjenner enkeltmedlemmene i utvalget og overlater til leder Carsten Smith å presentere utvalget. Jeg vil ønske alle velkommen.

Jeg viser til utvalgets mandat og til brev 21. september 2006 fra utvalget til ordførerne i Finnmarks kystkommuner og vil innledningsvis si et par ord.

Fiskeripolitikken er en viktig del av distriktspolitikken. Det er viktig at lokalbefolkningen i distriktene gis gode og trygge rammer og også et apparat og rammebetingelser slik at man kan ta imot fisken, det seg være mottak, frysebiler aller hva det måtte være. Her vil jeg vise til Kokelv sjøhus og arbeidet til to lokale representanter.

Når det gjelder sedvaner, må det være slik at kyst- og fjordbefolkningen når som helst skal kunne ro ut og hente seg litt kokfisk og eventuelt litt også til andre uten at dette går utover gjeldende kvoter og lignende.

Det aldri må komme på tale med en etnisk basert rett. Det må gjelde samme regler uansett om man er kven, nordmann eller same. Jeg føler meg trygg på at utvalget har hørt dette før, men jeg gjentar det gjerne.

De juridiske forholdene må på plass, etter min mening, og spørsmålet er om finnmarkingene har enn større rett til fiske.

Et annet forhold jeg vil peke på er turistfiske. Dette er av stor betydning for kommunene i Finnmark. I dag er det en kvote på 15 kilo ferdig filetert torsk. Jeg tror at denne kvoten er for liten for å kunne drive turistfiske lønnsomt.

Jeg vil avslutningsvis reise noen spørsmål i forhold til begrensninger på redskapsbruk. Bør snurrevadfiskere få lov til å fiske inne i fjorden? Hva med trålere? Og til slutt; kan det tenkes fritt fiske for båter under 15 meter?

Jeg håper på stor deltakelse fra salen. Utvalget er kommet hit for å lytte til dere.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Innleder

Det er to grunner til at jeg tar ordet her i dag. Jeg begynte som fjordfisker i 1958. Når jeg begynte å fiske på fjorden var det mange fiskere i Kokelv – I dag er det bare to stykker igjen.

I 1970-årene hadde vi ennå en bærekraftig kyststamme, og jeg vil være sterkt kritisk til hvordan fjordfiskerne har blitt behandlet.

I 1968 når Birger Olsen var leder av fiskarlaget kom han inn i fjorden med en 60 foting. De tok 40 tonn gytetorsk, brukte karpnot og hele fjordbotn var grønn. Jeg kan fortsette å vise til grelle eksempler dersom det er ønskelig.

Jeg vil videre vise til at min far var på et møte hvor en fremtredende forsker, Devold, uttalte at fiskerne bare skal fiske så mye de vil – småsilden tar aldri slutt, uttrykte han. Faren min tok til motmæle på møtet, og opplevde å bli latterliggjort.

Den sjarken som ror i dag greier ikke å ta kvoten sin på 25 tonn. Det er et uttrykk for hvor lite fisk det er igjen i fjorden.

Jeg har vært aktiv i fiskarlaget siden 1954 og har samlet en del informasjon. Jon Egil Nilsen fra Smørfjord som er leder for Bivdi er uhildet i denne sammenhengen og han har plukket ut et lite utvalg av diverse skriv fra årsmøter, medlemsmøter etc.

Jeg håper leder i utvalget fordeler dette videre til utvalgsmedlemmene.

Møtedeltaker

Jeg synes det som innlederen nettopp sa var veldig fornuftig. Jeg begynte nok å ro sånn omtrent samtidig som han, men jeg ga meg tidligere. Kokelv er helt avhengig av kombinasjonsnæring. Fisket er derfor veldig viktig for Kokelv. Vi har kjempet og skrevet brev i årevis. Vi har ikke blitt hørt og nå er fjorden tom.

Hvordan vi skal få liv i fjorden igjen, det vet ikke jeg. Jeg vet ikke om mer fredning vil være løsningen for da vet jeg ikke om det er liv laga mer her inne.

Jeg husker i min ungdomstid. Da var det så mange båter her at det nesten var som en by. De kom inn med store båter helt innerst i fjorden. Nå er fjordene ranet med forskerne og vitenskapen på lag. Jeg håper at dere – nå som dere jobber for at våre små samfunn skal ha livets rett, kan hjelpe oss her. Fjorden og fiske vil alltid være sentrale for småsamfunn.

Møtedeltaker

Det er to ting jeg ønsker å fokusere på her i kveld. Det første er retten til fiske – her vil jeg understreke at muligheten til å leve som fisker er en rett det også.

Når det gjelder dette med etnisitet, så bør det ikke være tvil om at fjordingene må ha en viss fortrinnsrett fremfor interesser utenfra. Hva er igjen når kapitalinteressene har hentet sitt? – Ruiner!

Før i tiden var det et fiskebruk nesten på hvert nes – dette gjorde det mulig for alle å fiske og levere. I dag er denne infrastrukturen borte – det er kjempevanskelig å få levert fisken for de som fisker på fjorden.

Refsbotn er en fiskerik fjord. Fiskerne må selv i dag få fisken på land og transportere den milevis og de to fiskerne vi har her i dag må frakte fisken helt til Hammerfest.

Det er viktig å få til ordninger som gjør det mulig for fjordfiskerne å fiske lønnsomt og rasjonalt – dette er viktige stikkord.

Møtedeltaker

Jeg vil gjerne få brakt inn litt historikk. Tidligere år så var det godt fiske her i fjorden. Ungtorsken kom med silda inn i fjordene. Dette holdt på i 8-10 år. Senere ble silda borte og torsken fulgte ikke lenger. Vi fikk aktive redskaper inne på fjorden. Senere kom også snurrevaden og det er etter min mening et redskap som ikke skal få lov å være innenfor 4 mils grensa.

Da fredningene kom var stammene med gytetorsk allerede borte. Slik som det biologiske fungerer så er det slik at i mars så kommer torsken helt inn i fjorden 25 meter fra land og da slipper han rognen. Med sånne redskaper kan du i løpet av et par fangstdager få en kjempefangst. Det bør være begrensinger i gytetidene i fjorden, også for faststående redskaper.

Rettighetene skal tilhøre alle sammen – alle norske statsborgere. Det er bare tull dette med «samer og andre» som står på papirene.

Byråkratiet må også vekk. Man kan jo nesten ikke lengre sette opp gjeller på riktig måte. Fiskekvoten på bare 1300 kilo må også bort.

Møtedeltaker

Jeg er den eldste fiskeren som har drevet sammenhengende her i området. Jeg hadde halv båt etter at tyskerne brente halve båten. Jeg fikk mye på juksa. Så gikk jeg over til nylongarn, men etter et par år var der ikke mer fisk å få. Så begynte vi med nylonlina og jeg trodde jeg skulle bli rik. Senere slepenotfiske og jeg fikk 50 tonn og var godt fornøyd. I de siste årene har vi bare sett liten fisk. Alt stamtorsken er fisket. Havet gir ikke mer. Det spiller etter min mening ingen rolle hvor effektive vi blir, for havet gir ikke mer.

Snurrevadene er veldig effektive og vi har ikke magemål selv og vi tømmer Lofoten. De tømte ganske effektivt havet – havet gir ikke mer.

Beskatningen er gal – vi må fiske med stormaskede garn. Da vil man senere si Kalle, Kalle du hadde rett! Det er en skjev beskatning av fiskeriene. Det er feil at dvergen blir igjen.

I tillegg er det for tiden en veldig stor pattedyrbestand. Jeg ser ikke steinbit eller flyndre mer – sjøpattedyrene blir skjermet i økosystemet. Oteren er fredet, og tareskogen er borte fordi den har tatt for mye steinbit som igjen tar kråkebollen. I tillegg er det en forferdelig skarvebestand som også understreker at vi har en fryktelig stor skjevhet i økosystemet.

Jeg har aldri hørt at passive redskaper tømmer fjorden, jeg kan foreksempel vise til Sørøya hvor de har brukbar sesong hver gytetid.

En annen ting; hvorfor skal jeg være datostemplet? Jeg ble 70 år i år. Jeg har noen ansatte, det vil si tre arbeidsplasser. Skal jeg legge meg i pennalet nå som jeg nærmer meg pensjonsalderen? Det er ikke nødvendig å bruke penger på tull. Hva om man hadde tatt fluestanga fra Kong Harald? Hva hadde da skjedd?

Møtedeltaker

Jeg er leder for Bivdi - sjøsamisk fangst og fiskeriorganisasjon og ønsker å følge opp det som ble sagt på høringsmøtet i Porsanger hvor utvalget ønsket forslag til mulige tiltak. Bivdi har en del forslag til mulige tiltak:

Historiske fiskeandeler tilbakeføres til Finnmark: Få tilbake de historiske fiskeandeler til Finnmark, særlig i de sjøsamiske fjordstrøk, gjennom et statlig oppkjøp av kvoter og hvor disse kvotene tildeles fiskerne gratis. Eventuelt opprettelse av et ressursselskap, gjerne kommunalt- og fiskereid.
Opprette et fiskerifond: Opprettelsen av et fond med formål å styrke rekruttering og infrastruktur, der man kan søke om lån og tilskudd til eksempelvis kjøp av fiskebåt, opprusting av fartøy, utbygging av havneanlegg og fiskebruk osv.
Gjenopprette ressursene: Tiltak for å gjenopprette fiskeriressursene, og de lokale fiskestammene i Finnmarksfjordene. Forskning, fredning der det er nødvendig, utsett av yngel og andre tiltak.
Lovbeskyttelse: Lovbeskytte finnmarkingenes fiskerett, inkludert opprettelse av en fiskerisone for derigjennom å gi et vern av ressursene.
Lokal forvaltning: Få til en lokal forvaltning som inkluderer lokalbefolkningens erfaringsbaserte kunnskaper. Sikre lokal medbestemmelse i forvaltningen.
Sikre lokale interesser i havbruk og oppdrett: Sikre lokal medbestemmelse og styring i havbruksnæringen. Konsesjonsavgiften må komme de enkelte kommuner til gode, eventuelt innføre andre tiltak for å oppnå dette.»

Forslagene vil ved en senere anledning bli utdypet og begrunnet.

Møtedeltaker

Jeg vil gjerne snakke litt om snurrevad, men kanskje ikke Svein Mathisen har lyst til det? Dagens snurrevader kan være så stor som en fotballbane på tvers. Man drar de med 1000 hestekrefter og river med alt som måtte være. De bryr seg ikke om hvordan bunnen ser ut heller. De ligger der og tauer tauer når fisken skal inn for å gyte. Man bryr seg ikke om været – selv under stormen i fjorden var de ute og fisket. Snurpenoten kan i dag være 200 meter og 1200 meter lang. En seistim kan lett ringes inn. Fjorden vår er 200 meter på det dypeste. Dagens havforskere vet ikke hva stor fisk er for noe. Det har vært drevet en utstrakt rovdrift på ressursene her. Det er min klare mening.

Møtedeltaker

Jeg ønsker å kommentere på et punkt. Staten kunne finansiere med et fond. Uansett må det offentlige ha ansvar for infrastrukturene. For det må ikke være slik at dersom du er liten så blir du oversett.

Møtedeltaker

Jeg tror utvalget kommer 30 år for sent. I Klubbukta i 1950 ble det født 14 gutter og kun tre av disse ble fiskere. I dag er jeg alene igjen som fisker på min hjemplass. Fiskeryrket står i fare for å dø ut – Vi er faktisk den siste generasjon. Det er ingen som vil overta.

Jeg har rodd snurrevad i ti år og jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen som tegnes av snurrevaden her i dag. Dette med en fotballbane på tvers skjønner jeg ikke. Lina er jo 128 meter.

De gamle vet ikke hvordan snurrevaden ser ut. Jeg husker første gangen jeg var på snurrevad. Vi begynte å sette tau, mens jeg tenkte, går det an å få fiske med de greiene her? Så effektivt bruk hadde jeg aldri sett før. Jeg tror uansett ikke at snurrevaden ødelegger så mye.

Jeg tror at dette som nevnes om kråkebolle, og fredning av oter som tar steinbiten som igjen skal ta kråkebolle, er grunnen. Taretorsken har ingen plass å gjemme seg mer. Jeg tror at dette kan være grunnen til at fisket er så dårlig.

Det er alt for mye sjøpattedyr. I dag er det jo sånn at jeg må krangle med oteren for å komme meg ned trappa når jeg skal ut å ro.

Når det gjelder snurrevaden så er det jo sånn at vi allerede i dag stort sett ligger utenfor fire mils-linjen med snurrevaden.

Møtedeltaker

Jeg er 56 år og bor i Kistrand. Jeg har drevet fiske i ca. 35 år, fortrinnsvis på Porsangerfjorden.

Dette med samers og andres rett innebærer at det er tale om sedvaner og tradisjoner. Ved at fisken blir borte tror jeg også at sedvanene forsvinner.

Årsaken til at fjordfolkene har kjempet for reguleringer i årevis, er at vi har sett nødvendigheten av å ha ressursene tilgjengelig i nærheten siden man drev i kombinasjon.

Når man kjempet for fredning og reguleringer fikk man gjerne høre at fjordfiskerne kommer ikke frem før makkflua begynte å skinne og at man «trives best bak kjerringræva». Jeg for min del er glad for at jeg ikke må være borte 2-3 uker for da ligger det kanskje noen andre bak kjerringræva når jeg kommer hjem.

De små blir tvunget lenger ut for å få fisk samtidig som forskerne anbefaler nulluttak.

Vi har kjempet mot myndighetene og Finnmark Fiskarlag i årevis. Det er gjort vedtak på vedtak som alle har havnet i en skuff. Hadde man fått gjennomført noen av de reguleringene – kanskje det hadde sett bedre ut i dag?

Nå har vi fått fjordlinjer. Nå må snurrevaden lenger ut, men dette er jo noe jeg har jobbet med siden 80-tallet. Hvorfor matte man vente så lenge?

Vi har fått en ny art i Porsangerfjorden: Kongekrabben. I år er det også åpnet for mottak av krabbe i Porsangerfjorden og dette er en kjærkommen inntekt for mange. Det er imidlertid et problem at ikke alle får lov til å delta i krabbefisket: Man må kvalifisere seg til krabbefisket akkurat som man må kvalifisere seg til de olympiske leker. For å få lov til å fiske krabbe må en vise til «plagethet». Dette innebærer at man må ha fisket og kan vise til et visst kvantum ilandbrakt torsk eller rognkjeks. Det er med andre ord kun de som kan vise til at de er plaget av kongekrabben som får fiske på den. Problemet er imidlertid, etter min mening, at dette regelverket fører til at fjordfiskerne faller utenfor fordi det er vanskelig å få tak i nok torsk på grunn av krabben, noe som innebærer en ond sirkel for fjordfiskerne. Dersom dette regelverket ikke endres, er dette, etter min mening, et enormt overgrep mot det sjøsamiske samfunnet, og man må ha en soleklar rett til å fiske i sine nærområder. Regelverket brukes for å stenge folk ute, men jeg mener at når man har ressursene utenfor stuedøra har man også en naturlig rett til å høste av ressursene.

Det handler imidlertid også om forutsigbarhet. Når man har kjøpt seg opp og satt seg i milliongjeld kan man ikke bare si stopp.

Det som tidligere ble uttalt om det nå finnes 7-8 års fisk på bare 1,8 kilo er interessant. Hvorfor har vi så små fisk som er kjønnsmoden? Kanskje er det riktig det som sies at vi fisker på feil torskestørrelse?

Møtedeltaker

Jeg vil slutte meg til det som er blitt sagt tidligere angående å skille med henhold til etnisitet. Etter min mening er det viktigste å hindre at aktive redskaper får drive i fjordene og i fjordmunningene. Jeg nevner som et eksempel at Kvalsund ville frede fjorden, men at Måsøy ikke ville det. Vi ble dermed ikke enige med våre venner i Måsøy. De ønsket ikke å frede fjorden i samme grad fordi de i Måsøy har en annen flåtestruktur.

Nå har vi imidlertid fått Finnmarkseiendommen. Kanskje kan det være en åpning her? Jeg har nemlig liten tro på fiskarlaget etc. kan ivareta våre interesser her, men kanskje Finnmarkseiendommen kan sørge for at fjordene fredes.

Møtedeltaker

Jeg ønsker å kommentere noe forrige taler sa helt i begynnelsen av sitt innlegg. Alle kan ikke fiske så mye de vil, sånn er det bare. Vi har jo avtaler med russerne.

Når det gjelder spørsmål om friere fiske for båter under ti meter så er det jo sånn at det fisket allerede er fritt.

Jeg vil også nevne at man i Honningsvåg ble provosert av dette med «samer» og rettigheter. Det ble fullstendig kortslutning. Jeg skulle ønske at de kunne forstå at dette er i alles interesse.

Når det gjelder Kysttorskutvalget så må jeg si at jeg er skuffet over at man lar de små snurrevadene være innenfor fjordlinjen etter 31. mai.

Kokelv om ti år, det er ikke godt å si. Vi har den egenskapen å overleve. Det er ikke den massive fraflyttningen herfra som vi ser fra andre steder. Dersom ikke storsamfunnet tar fra oss flere rettigheter, kan vi jo klare å bo her for det var jo på grunn av fisket at vi i det hele tatt slo oss ned her.

Ære være møtedeltakeren som tok opp denne tråden. Å diskutere rettigheter i et område som er så fornorsket, det er nesten som å banne i kirka. Jeg er glad for finnmarksloven og for dette utvalget, men vi slutter ikke å diskutere rettigheter når dette er over.

Møtedeltaker

Jeg sa i sted at alle skal ha rett til å fiske i Finnmark. Men, jeg mente ikke absolutt alle, ikke vietnamesere for eksempel, det er jo ingen vits. Men vietnamesere skal jo få fiske hvis de er bosatte i Norge.

Jeg kommer fra Kvalsund og kjenner Carsten Smith fra gammelt av i forbindelse med arbeidet med Samerettsutvalget. Vi må ikke innvilge rettigheter på etnisk grunnlag, det er noe jeg alltid har hevdet. Fjordene må fredes for aktive redskaper slik at fisken kan komme tilbake. Dette med reguleringer og blad A og blad B har blitt forferdelig, slik som det har blitt. Når det gjelder krabbe, så spør jeg meg selv hvorfor de lokale må ha kvote for å kunne fiske. De burde automatisk hatt en rett i egenskap av at de bor der som de bor.

Carsten Smith

Det er vel nå på tide å avslutte møtet. Jeg takker for mange nyttige og interessante bidrag og disse vil være viktige for utvalgets kommende arbeid. Det som er blitt sagt i dag er tatt ned av sekretariatet og det skriftlige materiale som er fremlagt vil bli mangfoldiggjort og delt ut til alle medlemmene.

1.5 Høringsmøte i Måsøy kommune

Møtet ble avholdt 7. november 2006 på Havøysund Hotell. Tilstede var ca. 25 personer.

Ordfører

Jeg vil ønske utvalget velkommen til Måsøy kommune. Her lever vi av fisk og ingenting annet. Det kan man se ut fra historien. I dag bor det folk på 8 steder, for 100 år tilbake hadde vi bosetting på langt flere plasser. Folk bodde spredt og levde av fisk og februk. Så kan en stille spørsmålet – hvordan bodde de? Fra en medisinalberetning fra 1829 kan en lese at det var dårlig boforhold og dårlig hygiene. Så ble det bygd skoleinternat og mange med samisk eller kvensk som hjemmespråk måtte gå her. Men medisinalberetningen fra 1905 viser at hygienen fremdeles var dårlig – at folk bare bodde i brakker, at det var mangel på rent drikkevann osv. Dette viser at måsøyværingene bodde i et fattig samfunn, og at det bare gikk langsomt fremover. 100 år etter lever vi fremdeles av fiskerier.

Både før og etter krigen var det 22 fiskebruk i Måsøy. I dag har Måsøy kommune i alt fem fiskebruk, og dette er mange sammenlignet med andre kommuner i Finnmark. Vi har sett fremgang i fiskerinæringa i Måsøy: På Måsøya – én bedrift (som etter å ha vært nedlagt kom i gang våren 96). I Havøysund – én filetbedrift «Tobøfisk» og ett klippfisktørkeri «Hermans eksport». På Ingøy – «Ingøy fisk». I Tufjord – «Fjordlaks». I dag ser vi stort press på råstoffet, og dette gjør situasjonen tøffere.

Til utvalget vil jeg si at jeg håper vi ikke får en diskusjon om etniske rettigheter. Finnmarkingene er en miks av alt. Jeg synes for øvrig det er spennende å tenke seg at «nærhet gir rett», og om dette får juridiske konsekvenser.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Møtedeltaker

Jeg vil også ønske utvalget velkommen. Ordføreren prøvde seg på et historisk resymé, og hun tok mange av mine poenger. Etter krigen, på 60-tallet var Havøysund et kraftsentrum i fiskeriøyemed. Blant de fremste kommunene i Finnmark. På 80-tallet, når lodda forsvant, så vi en dreining, og i dag er vi nesten ribba for fiskeflåte. Kystfiskeflåten utgjør nerven også i dag. Men vi har problemer med rekrutteringa til denne flåten, mye på grunn av at havfiskeflåten nærmest er borte fra kommunen. Havfiskeflåten stod for mye av rekrutteringa ved at ungdommen gikk over til sjarkfiske når de fikk familie.

Hva er så fremtida for Måsøy kommune? Kommunen er veldig fiskeriavhengig. Vi er ikke lengre der vi var. Båter som tidligere hadde 6-7 mann, har i dag bare 1-2. Denne utviklingen må vi akseptere. Med det kvoteregimet vi har i dag, er det vanskelig å få til lønnsomhet, også på land. En annen ting er knappheten i ressursene. Det blir en kamp mellom kyst, hav, regioner og landsdeler. Dette er en kamp vi ikke må snu ryggen til, ellers blir vi lett den tapende parten.

I tillegg har vi opplevd fisketomme fjorder. Det finnes flere årsaker her – beskatning, oppblomstring av sjøpattedyr, for eksempel selen, småkrabbe og kråkebolle. På land er det akseptert med jakt, for eksempel på elg, men til sjøs er det full fredning av sjøpattedyr. I motsetning til andre kommuner er vi naboer til noen av de beste fiskeplassene. I Måsøy ser vi en stor satsing på anleggene på land. Men for å kunne forsyne anleggene må vi ha en stor flåte som igjen fisker på de samme ressursene. Dersom Måsøy kommune skal få en fremtid må det tas noen politiske grep, slik at ikke markedet styrer alene. Det at dette utvalget kommer vil kunne ha avgjørende betydning. Å ta stilling til hvem som skal ha rett vil jeg overlate til forsamlingen her.

Møtedeltaker

Rolvsøy bygdelag registrerer at Kystfiskeutvalget avholder et møte i Havøysund tirsdag 8. 11. 2006 klokken 18.00. Valget av tidspunktet er særdeles uheldig for innbyggere på Rolvsøy, Ingøy og Måsøy siden dette medfører overnatting to netter borte fra hjemme. Dette resulterer i særdeles lite oppmøte fra øyene, som har muligens de største interessene her. Vi ønsker at dette blir gjort rede for i utvalgets videre arbeid og evalueringer.

Bygdelaget er en godt etablert forening, åpen for alle som fast adresse på Rolvsøy, eller Gadde Iccat som øya heter på samisk. Bygdelaget har i dag ifølge medlemslistene ført, betalende medlemmer, eller over to-tredjedeler av den voksne delen av befolkningen på øya, og fungerer som høringsinstans for de fastboende. Bygdelaget vil med dette presisere følgende:

Rolvsøy har samisk bosetting fra gammelt av, antakelig flere tusen år bak i tid.
Ifølge folketellinger er majoriteten av bosettingen betraktet som samisk/samisktalende helt til siste århundre.
I forhold til andre deler av kommunen, har Rolvsøy brødfødt relativ stor andel av befolkningen (opp til 800 mennesker for ett århundre siden). Grunnen til dette er at det har vært ganske så kort vei å ro til fiskebankene i mindre båter, i tillegg til relativt godt jorde til kreaturer.
Befolkningen i tettstedet Havøysund har steget på kostnad av befolkningen på øyene, som følge av motorisering av fartøyer og bevisst sentralisering, hovedsakelig etter annen verdenskrig og til dags dato.
Mange rolvsøyværinger har forsøkt etter beste evne å ta vare på sin samiske identitet, etter fornorskningstiden. Blant annet i og med at Rolvsøy ble meldt under samisk utviklingsområde på 1990-tallet, styret i Rolvsøy bygdelag har søkt midler til samisk flagg til Sametinget og blitt bevilget (etter avslag på søknad fra Måsøy kommune). Gunnarnes skole har søkt fylkesmannen i Finnmark etter midler til undervisning i samiske språk og kultur nå to år på rad og blitt bevilget og brukt i undervisning.

Bygdelaget mener med bakgrunn i dette å kunne påvise samisk sedvane på Rolvsøy i forhold til fiske i havet og identitet, og ønsker å beholde de rettigheter som eventuelt kan relateres til en slik sedvane.

Bygdelaget registrerer med bekymring og forundring at «kysttorslinjen» går på innersiden av Rolvsøy, Ingøy og Hjelmsøy selv om de største øyene i begge nabokommunen er beskyttet av linjen (Magerøya og Smørøya) på innersiden og naboøya Sørøya er foreslått beskyttet både på inner- og ytterside. De fastboende fiskerne bruker i dag mindre sjarker med garn, line og juksa. I tillegg foregår det økende turistfiske ved Rolvsøy som kan bli en større næring etter hvert. Bygdelaget mener at fisket kan forvaltes på en bærekraftig måte med lokal forvaltning og minner på at turistfisket legger i gjennomsnitt ti ganger så høye beløp igjen per kilogram fisk i forhold til tradisjonelt fiske ifølge A. Hallenstvedt, et al. i 2002. Og turist fiske må betraktes som ressursvennlig fiske. Sportsfiske på kveite rundt Rolvsøy er i dag betraktet som det mest attraktive i hele Norge av tyske sportsfiskere.

Bygdelaget vil ytre følgende bekymringer i forhold til ressursbruken rundt Rolvsøy:

Til tross av dokumentasjon fra havforskere (blant annet Jan Sundet, Havforskningsinstituttet) om viktige gytefelt for kysttorsk rundt Rolvsøy, er fisket med snurrevad tillatt på grunnene og foreslått fortsatt tillatt, rundt øyene i Måsøy kommune. Fartøy opp til 21 meter, har tillatelse til fiske opp i fjæresteinene.
På grunn av strukturendringer i fiskeriindustrien i Måsøy kommune og stor økning i kapasiteten kommer snurrevadfiske i området til å øke storstilt i den alle nærmeste fremtid. Det er kjent at investorene til brukene kommer til å basere sin råstofftilførsel i stor grad fra snurrevadbåter.
Befolkningen har allerede registrert at fiskekjøpere i området kjøper fisk langt under minstemål.

Rolvsøy bygdelag konkluderer med at hvis ikke fiskefeltene rundt øyene blir vernet med det aller første, så er det opplagt at kysttorsken i området blir utryddet på kort tid, i lag med kveite og annen bunnfisk, i en hard konkurranse om råstoff til et overdimensjonert mottaksapparat.

Rolvsøy bygdelag mener at lokal forvaltning på grunnen rundt øya er den beste måten for å oppnå langsiktig og bærekraftig ressursbruk på grunnene rundt Rolvsøy, og bør baseres på en tradisjon som har vist seg å være bærekraftig i mange hundre år.

Møtedeltaker

Jeg vil først si litt om historien. Før andre verdenskrig var alle i samme båt og fiska med samme redskap. Etter krigen, ca 1960, satte den teknologiske utviklingen fart. Da ble det investert i utstyr som gjorde at man reduserte antall mann på båten. Den neste revolusjonen skjedde 18. april 1989; Fra reguleringsåret 1990 ble det kvote på hver enkelt båt. Nå er havfiskeflåten kraftig redusert, og også den mellomstore flåten. Vi har ikke alltid vært enig med forskerne når de har sagt at det er lite torsk. Vi har sett en reduksjon i folk og i flåte. I sin tid hadde vi en stor havfiskeflåte – bankvesenet hadde tro på den og det var heller ikke kvoter på den tida. Til sammen gjorde dette Havøysund til en stormakt.

Jeg mener at utvalget må fokusere på samer og alle andre i landet. Jeg er opptatt av at vi er én nasjon. Fiskeriene i Havøysund har vært avhengig av flåten og ressursgrunnlaget fra andre plasser i landet.

Etter 1990 ser vi en kapitalisering, også innenfor kystflåten. Vi må differensiere: Fartøy over og under 15 meter. Problemet for fiskerne i dag er at vi har for små kvoter. Som innlegg i en fremtidig rettighetsdiskusjon vil Havøysund fiskarlag si at vi ikke må gi nye rettigheter. Se heller på en finansieringsordning for at nye kan komme seg inn.

Fiskarlaget og jeg er enig på et punkt: Reguleringene må være der de er i dag. Nærhet til reguleringene er ikke et gode, det så vi med DUF på 80-tallet, der de som hadde nærhet til Vadsø-miljøet fikk mest. Reguleringen må være sentralstyrt for å sikre objektivitet.

Videre har jeg en kommentar til Rolfsøy bygdelag: Jeg er enig i synspunktet angående fjordlinja. Den må flyttes ut til grunnlinja. Fartøy over 15 meter skal bare kunne fiske utenfor grunnlinja. Da vil kysttorsken få et pusterom.

Videre mener jeg at det ikke bør gis rettigheter på etnisk grunnlag. Jeg har ikke hørt om noen reindriftsutøvere som har drevet med fiske.

Havøysund fiskarlag mener altså: 1) Vi må unngå å gi ut nye rettigheter 2) Reguleringene må fortsatt skje fra Oslo/Bergen.

Møtedeltaker

Det er snakk om rettigheter. Kystflåten er bærebjelken i bosetningen – det er ikke et problem.

Vi ser en radikal omlegging av beskatningen de siste 10-12 årene – snurrevaden har hatt en voldsom utvikling. Det er nå et kolossalt press på de nære fiskefeltene i de to beste månedene fiskeriene pågår. Og kystflåten har vanskelig for å komme til. Det er ikke få linefiskere som har opplevd å ligge der, men måtte bare ro i land. I våre områder foregår det et kraftig snurrevadfiske også på hyse, spesielt i området mellom Ingøy og Gjesvær, som presser kystflåten bort. Det er i dag andre som regjerer fiskefeltene når fisken er her. Snurrevadflåten presser kystflåten bort. Vi må inn mot 4-mila for å få fiske i fred. Snurrevadflåten må i hvert fall utenfor 4-mila!

Snurrevaden får mye ris – det hadde jeg ikke trodd. Men vi må moderere oss, for vi trenger en variert flåte. En vis mann har sagt: Hold liv i havfiskeflåten.

Vi er på tur opp. Det var en ære å være med på seifiske, for det er mye sei i år. Vi må fiske alle sorter fisk, men vi har lært at det er ikke bare å beskatte! Snurrevaden er lovlig, og den må få bestå. Hvis alle skal legge om ... hvordan blir det?

Jeg vil gripe tak i det med rettigheter på etnisk grunnlag. Positiv diskriminering som et politisk grep, det kan være rett. Og da snakker jeg om områderettigheter. Jeg er forbausende enig med det som er sagt her tidligere. Mange vurderer muligheten av å gi rettigheter til et område. I Kokelv mente man at man måtte bygge rett på tradisjoner og sedvaner.

Jeg kommer fra Porsanger, og representerer Bivdi. Synspunktene er forbausende like i fjorden og på kysten. Jeg vet ikke hvor mange her det er som er sjarkfiskere og har brukt fjordene. Det som har kommet frem på møtene er mangel på vern av ressursene. Kysttorsken har vi forvalta på en måte slik at det nå anbefales nullopptak. Tiltak, som fjordlinja, ble foreslått for 20 år siden. Hvorfor må man fiske bestanden helt ned før man regulerer? Dette ble tatt opp, men da ble man møtt med at man var sjarkromantiker, at man «lå bak kjærringræva». Jeg ønsker ikke å bli tvinga ut på en stor båt, være lenge borte osv. Vi er avhengig av nærhet til ressursene for å kunne bevare bosettingen.

Krabbefisket – her har vi et regelverk som stenger folk ute, på grunn av at du må ha fiska et visst kvantum. De fleste som har kvalifisert seg i Porsanger i dag, de fiska de årene vi hadde fisk. I dag er det ikke mulig å kvalifisere seg. Dette er en ordning fri for fornuft!

Det blir ofte sagt at utvalget kom på plass 30 år for seint. Her vil jeg trekke frem det som stod i en kongelig resolusjon fra 1775 – kanskje det også var 30 år for seint da ...?

Møtedeltaker

Det er ikke bare i fjordene man har måttet kvalifisere seg. Problemet med krabben er at den er et nytt element i faunaen. Det skulle vært fritt fiske for alle! Terrorfisk.

Fjordfiskelagene møtte en mur med motstand i Fiskarlaget – for 20 år siden var de større båtene sterkest. Dersom vi fortsatt skal være et fiskarlag må den minste flåten komme, og ikke gå til Kystfiskarlaget.

Hva som skal være grunnlag for rettigheter – her har vi jobbet med ulike modeller. Vi ønsker et fortrinn for finnmarksfiskere – spesielt i vårtorskefisket.

Også er det dette med etniske rettigheter. Dette er et problem som har levd siden Alta-utbyggingen. Jeg må si at på grunn av det ble Sametinget grunnlagt, og de har vært dyktige. Måsøy kommune vedtok å drive positiv diskriminering. Vi mente at de som bor i Finnmark måtte ha et fortrinn, også de som bor inne i fjordene, men vi nådde ikke fram.

Råstoffet må i hvert fall leveres her. Men dersom det gis frysetillatelse, da blir ikke den fisken produsert her.

Vi vet at fiskeriene er viktig for Nord-Norge, og vi må derfor se på positiv diskriminering. For Nord-Norge og kanskje for Finnmark.

Carsten Smith

Er du for en særlig regel for finnmarksfiskere?

Møtedeltaker

Jeg er åpen for alt, bare jeg tjener penger ...! Dersom utvalget kommer til at det må gis visse rettigheter til lokalsamfunn eller lignende, må disse gis slik at de ikke kan omsettes videre. Dette må gjelde også de som flytter til Finnmark. Det er det vi får i lomma som avgjør, det er det som bestemmer hva vi skal holde på med.

Vi fiskere velger selv hva vi vil gjøre. Være lat eller satse - det er en ærlig sak. Vi føler oss rimelig fri! Positiv diskriminering – ja! For Finnmark og særlig Havøysund!

Ordfører

Forholdet mellom fremmedflåten og den lokale flåten – dette må drøftes. Hele kysten er avhengig av fremmedflåten. Men båter på over 15 meter må utenfor [...]. Vi må flytte fjordlinja ut til grunnlinja.

Jeg er skeptisk til lokal forvaltning. Vi ønsker økte kvoter, men forvaltningen av bestandene må være helhetlig. Spesielt vil overføring av forvaltningen til kommunenivå være uheldig. Det kan det bli mye bygdekrangel av. Dersom forvaltningen skal skje på regionnivå, må denne være bedre enn den nasjonale, dersom dette skal skje.

Å foreta en oppsummering her vil være over mine evner. Det har vært mange innlegg som har gitt kunnskap og lærdom. Vi drar ikke herfra med klare signaler, men kanskje vi kan si at vi er forvirret på et høyere nivå? Alle forslag vil bli vurdert.

Bakteppet for oppnevningen er vedtakelsen av finnmarksloven. Det er området utenfor Finnmark vi skal fokusere på. Vi står fritt med hensyn til konklusjoner. Vi skal utrede hvorvidt det foreligger historiske rettigheter, og i den anledning er professor Kirsti Strøm Bull i gang med å utrede det historiske. Mange takk til dere alle.

1.6 Høringsmøte i Vadsø kommune

Møtet ble avholdt 6. desember 2006 i Samfunnssalen i Vadsø. Tilstede var ca.10 personer.

Ordfører

Jeg vil ønske velkommen. Jeg beklager at det ikke er så mange tilstede, noe som skyldtes ruskeværet utenfor.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Møtedeltaker

Det går ikke an å bygge lokalsamfunn uten at det er adgang til å fiske. Jeg kan ikke skjønne at Stortinget har utelatt dette materielle grunnlaget for kulturen vår når de vedtok finnmarksloven. En kan jo mene det politisk, men det er ikke tilfelle. I iveren etter å skape en nasjonal regulering, har man regulert Finnmark ut. Hva som er drivkraften her vet ikke jeg. Jeg vil trekke frem fire eksempler på fiskerireguleringer som har slått uheldig ut for Finnmark:

1) Seifisket. Her er minstemålet satt slik at det blir mindre jo lengre sør man kommer. Dette har ført til at seien er fangstbar og fin når han kommer opp hit. Men når vi skal begynne å fiske den her er totalkvoten fiska opp. Dette har ført til at nesten ingen fisker på sei i Finnmark. Råstoffgrunnlaget er for usikkert. Det er bare unntaksvis at vi har kommet med før totalkvoten er tatt opp. Hensynet er at alle skulle ha anledning til å fiske på seien. Hvis ikke, kunne vel søringene aldri deltatt. I iveren etter en nasjonal rettferdighet, så har man altså definert Finnmark ut.

2) Sildefisket. Tidligere hadde vi 5 sildeoljefabrikker. De fleste i Finnmark var med på fisket, mest med småbåter. Så har man igjen prøvd å skape nasjonal rettferdighet ved å lage et minstemål. Silda har motsatt biologi som seien, den vokser opp her. Det er veldig mye sild her, men alt er under minstemålet. Når den når minstemålet forsvinner den til Vestfjorden, og i dag har vi omtrent ingen som har adgang til å fiske sild. Her har vi ikke et differensiert minstemål. I dag har vi to ringnotkonsesjoner og begge er gitt til Vesterålen. Også her er Finnmark regulert totalt ut, og dette er blodig urettferdig.

3) Blåkveitefisket. Dette fisket har vært sentralt for kysten. Vi har hatt to blåkveitefelt – Vardøhol og Mehamnleira, de dypeste områdene utenfor finnmarkskysten. Blåkveita var en viktig del av livsgrunnlaget. Den var tilgjengelig i april/mai og utover. Den ble beskatta veldig hardt, og man ville frede også den. Fisket ble begrenset til én måned. Dersom man ikke kunne vise til aktivitet, kunne man risikere å bli feid ut av fisket. Det som gjorde meg ilter var at fiskeriminister Ludvigsen innførte kvote på 5 tonn per kystbåt. Trålerne fikk ta ut slik at blåkveite utgjorde 5-7 % av den totale fangsten. Dersom blåkveite utgjorde mindre enn 5-7 % av fangsten, var fangsten lovlig. Trålerne tok mye. Det vil si at på en fangst på 50 tonn kunne det altså være flere tusen kilo blåkveite. Trålerne kunne dermed ta mer enn vi hadde i totalkvote på en tur. Forskriften ble så endret slik at det gikk an å fiske blåkveite som utgjorde 10 % av fangsten. Man kunne da først ta torskefangsten og deretter en ren blåkveitefangst, så lenge totalen ikke ble over 10 %. Dette gjorde at det ble umulig for kystflåten å konkurrere. Etter noen år var hullene tomme. Blåkveitefisket i Finnmark var best i mai/juni, mens senere på året var blåkveita best tilgjengelig i Troms. Kystfiskeflåten ble tvunget til å fiske i den perioden da blåkveitefisket ble dårligere. Det er nok et eksempel på hva forsøk på nasjonal rettferdighet fører til. Også her ble finnmarkingene regulert ut. En må stanse all tråling i disse hullene! Dersom kystfiskerne ikke opprettholder aktiviteten så blir de skviset ut.

4) Krabbefisket. Her snakker den norske stat med to tunger. Vest for Nordkapp er det fritt fiske, mens det i øst er reguleringer. Vi må sette ut igjen hunkrabben. Vi trenger en forvaltning som sikrer at vi bygger opp bestanden. Vest for Nordkapp er det tillatt med utrydningsfiske, der er det så vidt jeg vet ingen som fisker. Hensikten i øst er at krabben skal være en ressurs for de som bor her. Men det er langt flere fra utenfor Finnmark som deltar i fisket enn de som bor her. Etter min mening må det reguleres slik at bestanden ikke blir for stor, altså en annen hensikt enn ved regulering av torsk og hyse. Og alle burde ikke kunnet delta. Den nasjonale rettferdighetstanken går derimot ut på at vi skal slippe til de dyktigste fiskerne. En plage har altså ført til at vi har mistet en rett! Det er ganske urimelig at flere fiskere som drifter godt, blir stengt ute fordi de ikke har fiska tilstrekkelige godt de siste årene. Og da snakker vi om en ressurs som i utgangspunktet ikke er ønsket. Den bør forvaltes slik at den ikke blir for stor. Før, når vi driftet line – vi agnet og satte lina og dro ut. For å unngå krabben må vi nå agne, sette lina, og trekke lina etter 2-3 timer. Da er det ikke mer agn på lina. Etter fem timer går krabben løs på selve fisken. Dette viser at en må tilpasse dette på en helt annen måte.

Jeg har prøvd å tegne situasjonen for fire fiskerier – finnmarkingene er tvungne ut på grunn av nasjonal rettferdighet, der de dyktigste fiskerne skal favoriseres. Og vi småskalafiskerne er ikke definert som dyktige.

Ordfører

Vi sier takk for det. Det er fint at det kommer – det er helt spesielt med den krabben. Dersom det er noen flere som vil si noe – fyr løs! Det er nå utvalget er her.

Svanhild Andersen:

Du sa at den norske stat snakker med to tunger – hva mener du er årsaken til det? Og hva er grunnen til at mange ikke oppfyller kriteriene for å delta i kongekrabbefisket?

Møtedeltaker

Det ene er at kongekrabben lenge ble sett på som en pest og en plage - den er en introdusert art. Man har fryktet at den kunne vandre lengre vest, og ville gi inntrykk av at den var i ferd med å utryddes vest for 28 grader. Men så snakker man ikke om hvordan den drives her – om måten man regulerer, at man stenger noen ute osv. For å bygge den opp her i øst, tar vi 4-5 prosent av den gyteferdige bestanden, og vi har utsettelsespåbud av hunnkrabbe med rogn – dette er den amerikanske måten for å bygge opp en bestand.

I begynnelsen tillot staten forsøksfiske. Etter min mening var det et kommersielt fiske, de som fiska ville tjene penger. Men så kunne man ikke drive forsøksfiske for alltid. Man lagde et kvotesystem. De som hadde deltatt de 2-3 siste årene, pluss kunne dokumentere «plagethet» kunne få kvote. Men situasjonen var at mange hadde vært så plaget at de ikke hadde fangstet nok!

Møtedeltaker

Jeg regner med at dere kjenner til stortingsmeldingen om forvaltning av kongekrabben. Det er først i fjor at det ikke har kommet til nye folk i kongekrabbefisket.

Jeg har to spørsmål når det er snakk om finnmarkskysten. De løsninger utvalget kommer til – vil de få betydning for andre deler av kysten? Og hvordan vil utvalget håndtere dette med lokale bestander kontra vandrende bestander og bestander som vi deler med andre land?

Jeg satt hjemme her forleden og regnet. Ca 60 prosent av fiskerne som er på båter her i dag er det jeg karakteriserer som husmenn. De må ro med andre og har ikke anledning til å ro selv og er derigjennom blitt rettsløse. Hvorfor i alle dager har det blitt slik som det har blitt? Hvordan kunne dette skje? Har de selv ikke skjønt hva det er de har gjort når de gradvis har innført dette regelverket?

På åttitallet da det begynte å bli snakk om reguleringer, var det både forslag om at mannskapet skulle gis en egen kvote, og at fartøyet skulle ha kvote.

Jeg liker forresten ikke ordet «rettigheter» – jeg snakker heller om «tillatelse».

Viggo Johan Nilsen satt som fiskeridirektør og begynte å regne sammen dette her. Det ble bestemt at båten skulle ha så mye og at mannen skulle ha så mye. Det første reguleringsproblemet da var jo at det var så mye fisk. De greide ikke ta imot alt på land. Fiskeridirektøren var redd for at mannskapet skulle ha rettigheter og uttalte at «over mitt lik at mannskapet skal ha noen rettigheter – rettighetene må på båten». Jeg personlig tror ikke at han ante hva satte i gang. Dette var jo byråkrater som var skoleflinke folk, men jeg tror rett og slett ikke at de skjønte konsekvensene og dette «Gale-Mathias» som de satte i gang i fiskerinæringen. Så ondsinnet tror jeg i alle fall ikke at noen kan være.

Også når det gjelder finnmarksloven – jeg tror at loven har gal heading: «land og vann». Politikerne satte i gang prosessen og snakket om land og vann. De burde jo heller ha snakket om land og ferskvann. Det var supersamene i Karasjok som satte det hele i gang med sine krav. Jeg har vært og besøkt sjøsamiske miljøer – etter min mening er disse helt glemt – de var ikke med i adelen for å si det sånn.

Kysten og industrien som vi har vært så avhengig av har aldri levd bare av de lokale båtene. Vi må ikke sperre fisket for utenforstående. Finnmark er avhengig av leveranse fra fremmedflåten. I stedet for å sperre noen ute så bør vi heller se på bruksarter og redskapstyper – få snurrevaden utenfor 4 mils-linjen for eksempel.

Når det gjelder den konvensjonelle flåten så ser jeg ingen grunn til at de ikke skal kunne få lov til å fiske tilnærmet fritt. Jo flere stengte dører, dess flere nøkler å holde styr på ...

Det er videre et paradoks slik som det er i dag at fiskerne i fylkeshovedstaden Vadsø må inn til Nesseby for å få levert fangsten sin – dette er jo galskap. Vi må ikke bare tenke på fiskerne, men også på mottak og de som er på land.

Carsten Smith

Takk for dette. Jeg ønsker ikke å kommentere så meget. Utvalget er til stede her i dag først og fremst for å lytte.

Møtedeltaker

Finnmarksloven er for alle. Dersom vi bruker den riktig, kan det gi en fordel for alle. Vi må se på tradisjonene og vi har dette med alle tiders bruk. Spørsmålet er hvor lang tid dette går tilbake. Her i Finnmark har vi jo vært lenge og drevet fiske langs kysten. Spørsmålet videre er hvor langt utover i havet man skal gå. Dette med territorialgrensa som enkelte hevder. Vi bør ikke snakke om lengre ut enn 12 nautiske mil for at det skal være realistisk at vi får gjennomslag.

Hva kan vi så kreve? Konvensjonelle redskaper bør kunne få fiske fritt innenfor en grense på 12 nautiske mil. Når det gjelder de aktive redskapene så bør disse også i fremtiden reguleres ved bruk av kvotesystemer. For flåten under 15 meter mener jeg vel at vi kunne unngått kvotereguleringene. Du ser jo de som ror med båter under 15 meter – det regulerer seg selv hvor mye de kan ta, og jeg tror ikke at det er disse fiskerne som truer ressursene.

Videre er det viktig med leveranser til land i Finnmark. Vi må få leveranse hele året. Dette er vi avhengige av og det kan derfor være problematisk å stenge ute andre fiskere.

Jeg mener altså fritt fiske for båter under 15 meter.

Møtedeltaker

Jeg tilhører kategorien av de som er tilknyttet til fiskeriene. Jeg synes innlegget om mannskapets rettigheter var interessant. Hvorfor er det båtene som skal ha rettigheter og ikke mannskapet? Jeg ønsker også å kommentere spørsmålet som ble reist her nettopp. Hvis man gir rettigheter til noen vil dette gripe inn i det hellige prinsippet om at fisket er en nasjonal ressurs. Dette er problematisk for fiskerimyndighetene.

For en tid siden var jeg på et foredrag med Steinar Pedersen. Det ble der gitt sterke antydninger om at det fra gammel tid eksisterer lover som ikke er opphevet og som gir rettigheter til Finnmark. Også dette synes jeg er interessant.

Hvorfor bor det folk her oppe i Finnmark? Jo, vi er jo nettopp her på grunn av fisket. Her mener jeg at man må bygge på prinsippet om at nærhet gir rett. Dette prinsippet vil bryte med prinsippet om at fisket er en nasjonal ressurs og her må det tas noen veivalg. Men disse betraktningene ligger nok allerede godt forankret i utvalgets arbeid.

Carsten Smith

Jeg er helt enig i det som ble sagt til sist. Nasjonal forvaltning og prinsippet om at fisket er en nasjonal ressurs står i motsetning til et prinsipp om at nærhet gir rett. Vi er i den situasjonen at dette er noe vi må analysere og vi må ta et valg mellom to ulike prinsipper som står mot hverandre. Mener man at det er rettferdig at man i større grad har rett til å høste i sine nærområder, så må myndighetene ta konsekvensen av dette.

Utvalget kartlegger den historiske bruken av kyst- og fjordstrøkene. Det fremstår som klart at det tidligere eksisterte lover og forordninger som innebar en viss prioritering av Finnmarks befolkning. Hvor langt og hvor lenge dette gjaldt må vi få lov til å svare på senere, men at det er en historisk tradisjon i bunnen som man senere har distansert seg fra, det er nokså klart.

Møtedeltaker

Jeg ønsker å kommentere det som ble sagt her tidligere om fritt fiske innenfor 12 mil. Hvor i all verden skal vi få tak i den fisken? Vi sitter igjen med 400 tonn fordelt på havflåte, autoline og kystfiske. Det er ingen problem å fiske dobbelt kvote i flåtegruppen 10-15 meter. Hvor i all verden skal vi hente fisken fra? Det går tre måneder og så er kvoten for kystfisket oppfisket. Og folk går konkurs.

Folk på kysten har levd av fiske. Det at det i dag bare er rester av bestandene igjen, og det er menneskeskapt. Under flere og ulike regjeringer er det bygd ut store havfiskeflåter som man ikke har klart å stoppe. Havflåten har fisket opp alt med de ulike regjeringenes velsignelse og nå sender regjeringen noen som skal finne ut om samer og andre. Dette er jo bare helt idiotisk!

Jeg vil gi honnør til fiskeriministeren som markerer seg overfor svartfiskerne. Selvfølgelig så tar det tid å få dette begrenset, men dette er likevel ting vi må ta hardt tak i.

Etter min mening må man ikke lage en lov om særrettigheter for fiske i Finnmark. Da vil vi nemlig få en ny adel med tilnærmet fritt sjarkfiske hele året. Dette vil bli vanskelig å kontrollere, med stråselskaper og fryseterminaler i Kirkenes. Jeg er enig i at fisken må leveres i Finnmark, men i fersk tilstand. Ikke frossen.

Møtedeltaker

Femti tonn er femti tonn uavhengig av om det er snurrevad- eller linefisk. Kvalitet er noe annet. I dag er RSV-kvaliteten ganske mye bedre enn den var før. Og vi har jo fått en gjeng snurrevader.

Vi skal ikke lage særrettigheter for Finnmark. Da skjemmer vi oss bare ut. Vi må derimot frede kysttorsken i fjordene. Det kan jo være vanskelig også å få fredet yttersiden av fjordene, men det tror jeg også kan være nødvendig.

Vi kan jo ikke fiske når barentshavtorsken kommer inn. Da har vi jo bare arbeid tre måneder i året.

Når vi må hive hoa på havet igjen så er det jo klart at de formerer seg. Om noen hadde fått være med oss – de hadde ikke trodd på galskapen. Vi dro 25 stamper. Masse tusen i underskudd. Sånn opplever vi hver dag vi er på havet. På autolina er agnet helt oppspist.

Uansett hva vi diskuterer så er det klart at det er for lite fisk i Barentshavet. Faren min kom fra Henningsvær. Det var nærhet til ressursene og det fantes fiskevær overalt. I dag er det bare tufter igjen i fiskeværene. Det var fisk nok i havet, men etter hvert som tiden gikk så ble det mindre og mindre. Nå er trenden at butikker stenger. Når fiskeriene stagnerer så går de andre bedriftene ned. Vi må bygge opp bærekraftige bestander.

Videre må man ikke ta bort samlekvotene for flåten under 15 meter. Den gjør at vi vet hva vi skal fiske. Det er viktig med forutsigbarhet.

Dere må være verdens snilleste folkeslag som lar krabben bli!

Møtedeltaker

Oppdraget til utvalget er å utrede retten til fiske for samer og andre og det er tale om fjordfiske og rettigheter her. Kvoteordninger ble satt i 1989 og skulle gjelde fra 1990. Rettighetene ble da definert ut fra hva man hadde gjort de siste tre årene. I denne perioden hadde det vært selinvasjon mange år på rad og det var av denne årsak ikke mulig å få fisk i fjordene. Det er et faktum.

Anita Maurstad

Har dere sett tauing av snurrevad og kystvakten samtidig?

Møtedeltaker

Kystvakta i Berlevåg – de var på gråten når de så snurrevaden regjere. De hadde bedt direktoratet om at «nå må dere gjøre noe med dette!!». Han Viggo Lund sa under seinotfiske på 70-tallet at «Jeg ble jaget ut av fjordene og Lofoten med torskenota!». Men med snurrevaden, slik det er i dag – det er ti ganger verre. Forrige fiskeriminister Svein Ludvigsen snakket varmt om snurrevaden. Feighet i fra alle sammen har dette vært, om du spør meg. Og kystvakten kan jo ikke gjøre noe så lenge det er definert som et passivt redskap.

Fra kjøkkenvinduet mitt har jeg utsikt til Kibergnesset. Jeg har mang en gang mistet matlysten av det jeg har sett har foregått utenfor kjøkkenvinduet. Etter hvert har de begynt med kjettinger som drar med seg alt – flere tonn med bunnslam blir dratt med. Tenk om dette hadde blitt gjort på land. Da hadde det ikke gått lang tid før de hadde hatt miljøvernere på nakken. Fiskebåtredernes Forbund diskuterer og dirigerer hele næringen – det er et stort problem.

Møtedeltaker

Jeg kommer fra Pollen i Rognsund og er ikke så vant til å snakke i politiske møter, så jeg vil lese opp det jeg har skrevet.

Jeg er ikke så opptatt av hvem som er samer. Bygda mi har folk som er begge deler, og dette gjelder også andre bygder. Det går ikke an å skille.

Hva vil vi så at skal gjøres? Per i dag har Pollen sju registrerte båter, pluss tre-fire båter på adressefirma. I alt er det 25 båter i Rognsund. Vi lever i dag på tradisjonelt vis – vi fisker hjemmefra. Det er også vanlig at mann og kone fisker i lag. Nå ligger kvotene på folk som er over 50 år. Om ti år vil det kanskje ikke være kvoter igjen i Rognsund. De båtene ungdommene har er gamle og dårlige, nesten uforsvarlige. Det er nok ikke lenge før det kun er noen få trespisser igjen som driver fiske her. På begynnelsen av 70-tallet ble Pollen stemplet som utvær. Men på grunn av at innbyggerne gikk til skattestreik, og at fisket på tida var bra, trakk kommunen utværstempelet tilbake, men det har nok hengt igjen litt etterpå.

Jeg vil nå si at det er viktig at regjeringa lytter til fiskerne i kyst- og fjordstrøkene. Det er de som har vokst opp med sjøen, og hatt fiskeyrket i arv, som sitter med kunnskapen. Jeg selv har hatt en utdannelse på 30 år, fra tangsprell i fjæra, til snurrevad, sildnot, seinot, lina, juksa og garn. Jeg har fisket ut mot Egga, i Lofoten, Vestfjorden, Råsa, utfor Nordkapp, Kjøllefjord og Mehamn. Slik er vi på kysten, vi begynner å lære yrke, ja, før vi fyller fem. Vi vet at rovfisket er det samme som å pisse i buksa når vi fryser. Blir vi for effektiv så tjener vi fort, men ikke lenge.

Samer og andre folk som var bosatt i bygdene i Finnmark rundt år 1900 satte seg mye i mot notfisket og fisket med trål. De prøvde også selv ut noen av disse redskapene. De så at de skremte fisken og utryddet enkelte stammer. Derfor nektet de å være effektive, selv om de ble straffet for det. Det ble hevdet at de rett og slett var late – og det er de visst enda. Nå blir de kalt «pekallfiskere». «Pekallfiskere» skal være de som «ligger bak kjerringræva» og ikke gidder å være effektive, men det er tross alt disse som klarer å holde fiskebruket åpent – slik er det og slik blir det. Et eksempel er Øksfjord: «Pekallfiskerne» er borte og fiskebruket klarer ikke å få jevn råstofftilgang.

Jeg har prøvd å sette opp noen punkter som jeg og flere andre har kommet fram til at må til for å ivareta samers og andre folks rett og mulighet til å ro fisket og bo i distriktene.

1. Dårligere tilgjengelighet av fisk kommer stort sett av

effektivt rovfiske
snurrevad. I år med bra sommerfiske på Sørøysundet ligger snurrevadbåtene der og tråler fisk – de sleper noten flere nautiske mil. Dette må bort, de må holde seg utenfor fjordlinjene hele året.
autoline. De fisker lange, brosme og steinbit på Sørøysundet og Altafjorden. Dette er viktige fiskeslag for sommer- og høstfisket – autolina må også utenfor fjordlinjene.
seinot. Når seien kommer inn mot Altafjorden, ligger seisnurperne der for å ta den. Dette er sei som normalt skal vandre helt inn i fjorden – og som fjordfiskerne kan fiske på gjennom hele høsten. De store båtene og effektive fiskeredskaper hører ikke hjemme innenfor fjordlinjene!

2. Oppdrett. Fôrseien, den er ubrukelig. Fra mai til og med januar er det helt umulig å få tak i sei som er spiselig. Vi må utenfor Sørøya for å få tak i sei som ikke har fôrsmak og som ikke er bløt. Når seien blir for feit greier den ikke å forplante seg. Feit sei vil dø før den er to år. Store Pollen er nå så forurensa at silda skyr plassen. Før var denne plassen kalt «pengboken», siden der alltid fantes fisk og store mengder sild. Silda siger ikke lengre inn på grunn av oppdrettsvirksomheten. Denne konsesjonen må flyttes. Det må utredes nærmere hvordan oppdrett virker i fjordstrøkene.

3. Forbud mot tradisjonelt fiske. Torskekvoter er for så vidt bra, men problemet er at det er så få i distriktene som har kvote. Videre er det et stort problem at fredning av kveite starter når kveita kommer inn i fjordene. Dermed er det få inne i fjordene som når å fiske den. 20. desember har kveita alltid kommet inn. Fredningen kommer også på en tid da det ikke er noe annet å tjene penger på. Det var en gammel lov som regulerte dette – som sa at en ikke skulle fortrenge de fiskerne som bodde i området. Å etablere en fiskerisone kan være en løsning. Ueren er fredet i de beste månedene, august og september. Reguleringene er nødt til å ramme aktive redskaper og snurrevad! Også her kan fiskerisoner være en løsning.

4. Det nye systemet – fangstsone. Dersom det kommer fisk inn i fjord går alle fiskerne dit. Dette er en trussel mot små fiskestammer og bør egentlig avskaffes.

5. Omsettelige kvoter. Kvoter går ikke lengre i arv. Systemet brukes som en pensjonsordning for eldre fiskere. I tillegg er det ingen i distriktene som har råd til å kjøpe. Vi mener at fiskeridirektoratet må styre omsettingen av kvoter.

6. Driftsordningen må avskaffes. De som har kvoter nok, de fisker utelukkende på torsk. Ordningen er en trussel mot sysselsettinga i fiskeriene fordi de små båtene forsvinner.

7. Postadressefirma. Dette er blitt mer og mer vanlig. Kanskje halvparten av kvotene i Rognsund ligger på postadressefirma. Dette gjør at mye av kvotene i Finnmark egentlig står på folk som bor andre plasser. Det må bli en bedre ordning for å hindre postadressefirmaer, så kvotefordelingen blir mer rettferdig.

8. Mangel på finansiering. Ungdommen i Rognsund har prøvd å skaffe seg båt, men ingen har klart det. Jeg har prøvd siden jeg var 16-17 år. Hva er det som gjør det? Jeg har en båt fra 1968 på 28 fot som jeg kjøpte for 10.000 kr. Den har jeg rigget opp etter hvert og fisket med i fire år og livnært en familie på sju.

9. Respektløs behandling av fjordfiskerne. Jeg var i banken i fjor for å søke om lån. De spurte meg om jeg var en sånn «pekallfisker». Jeg spurte hva en «pekallfisker» var. – En som «ligg bak kjerringræva». Jeg måtte innrømme at jeg var det. Jeg har jo til og med kjerringa med på sjøen. Hvis det betyr en som fisker hjemmefra, en som kan være sammen med familien hver dag, kan ta med kjerringa på havet når man trenger hjelp og kan klare seg med mindre fartøy – da er jeg stolt av det. Og slik er og har tradisjonene vært blant samene og andre folk som har fiska på fjordene. De gikk med skinn – kvinnfolkene kunne ikke spinne. Fjordfiskerne har gjort mye godt – de har blant annet forsynt fiskebrukene. Fiskarbonden var også en tradisjon, men den er borte. Han mista tilskuddene, og ble sittende med svarte-per. Det må en holdningsendring til.

Loven fra 1776 om fremmedfiske i Finnmark – den bestemte at en skulle vise hensyn til de som bodde der. Denne loven skulle ikke blitt oppheva i 1830. På 70-tallet kunne fiskerne få lån til å kjøpe båt. Også samer.

Det er viktig at rettighetene ikke ordnes bare for samer. Det må være likt. Folk i Finnmark må få «rett», slik at det blir levelig for alle. Det fins ingen fremtid slik det er nå.

Møtedeltaker

Jeg er også en fjordfisker. Jeg er av de som har rettigheter, men jeg er ikke 55 år enda. Jeg vil snakke om prinsipper.

I 1989 da fisket ble stoppa, da fjerna man med et pennestrøk fordelen med å bo ved ressursen. Dette er det største paradokset. De som bodde ute ved øyene hadde vel litt større fordeler enn oss. Også snakker en om distriktspolitikk! Det er klart at kyst- og fjordflåten er den mest lojale flåten. Og ved innføring av kjøp og salg av kvoter forsvant lojaliteten til nærmiljøet. Den kapitalintensive flåten leverer til urbane strøk. Det er virkning jeg har sett av kvotesystemet.

I dag er det en uskreven regel at fiskeren holder seg til sine felt. En gjensidig lojalitet. En slik regel er utbredt også i Altafjorden. Det er helt utenkelig for oss å trø inn i Korsfjorden for eksempel. De uskrevne reglene kommer ikke frem i debatten. De er ikke nedskrevne.

I 1989 ble vi regulert ut. Jeg sa til de på båten at «nå har dere ikke jobb mer». Etter hvert kom oppdrettsnæringen opp. Men nå er oppdrettsnæringen flyttet til sentrale strøk, og her blir det en konflikt om ressursene. En arealkonflikt.

Kombinasjonsnæring er et vidt begrep, det er ikke bare fiskarbonden det handler om. Når man lå under grensen for aktivitet ble man fratatt sin rett. En haug med fiskere ble «hevet på land». Det ble brukt mot dem når ressursene skulle fordeles. Dette er en urettferdighet som vi føler. Det er en urettferdighet at mine sambygdinger ikke kommer seg inn i fisket. På øysamfunn har ikke folk pant, så de kan ikke kjøpe seg inn. En selvforsterkende effekt.

Og så dette med fredning mot aktive redskaper. Snurrevaden er stengt ute fra Sørøya og ut. Vi sier at stengingen kom kanskje 10-15 år for seint.

Fjordfiskerne er pressa både fra havfiskeflåten som vil ha rettighetene, og fra oppdrettsnæringen som vil ha fjordene for seg selv.

Profesjonaliseringen av fisket gjør at en bare kan tjene 1/3 fra annen næring. Jeg så at jeg måtte spesialisere meg. Og jeg går ut med en pen bankkonto dersom jeg vil ut av næringen. Det var alt jeg hadde å si.

Møtedeltaker

Jeg representerer pensjonistpartiet. Jeg har vel gått ut på dato, men mener jeg har noe interessant å komme likevel. Jeg begynte å fiske i 1950, og jeg solgte båten i 2002. Det har vært noen politiske tabber. Begynnelsen på 80-tallet - da innførte fiskeriministeren adgang til fryserier på trålen. Fisk ble ført sørover som skulle vært landet i Finnmark. Det var da galskapen startet. På 80-tallet var det fritt fiske. «Russen» aksepterte at vi fiska 100 000 tonn. På 90-tallet ble det fast kvote. «Russen» aksepterte ikke mer. Det var en voldtekt! Jeg og mitt mannskap – vi var 3 stykker. Jeg måtte bare si opp mannskapet, kvoten var jo bare på 10 tonn. Alle de jeg kjente som kjøpte båt på slutten av 80-tallet gikk konkurs. Andre fikk kjøpe båt for halv pris.

På 80-tallet var det 7 fiskebruk i Alta. På 90-tallet var det ikke ett fiskebruk igjen. Det lønte seg ikke. Dersom det hadde blitt opphør av kvotene i -95 – det tror jeg ville vært en kjempeløsning. Inngangskortet var å fiske 4-5 tonn, da kom man inn i Gruppe I, i stedet for å ta inn de som hadde investert i båt. En rett du har opparbeidet over tid, kan du selge for 1-2 millioner – det er jo ikke rett!

Er det rett at vi skal stenge ute ungdommen, er det virkelig så ille stelt med oss?

Vi var så grådige i organisasjonene. Det er nå en ting at fiskarlaget ber om en ting, men at de får det gjennom hos myndighetene, det er ille.

Så stod Ludvigsen her for to år siden: «Ber dere om strukturering, så skal dere få det!» Men jeg mener at du må slippe kvoten fritt – i stedet for at du selger den. De må gå til ungdommen fritt. Når jeg solgte båten min, oppdaga jeg at han, kjøperen, ikke brukte seinota, men jeg måtte gi bort alt likevel.

Møtedeltaker

Jeg sitter i Arbeiderpartiet i Østre Alta. Jeg oppfordrer sekretariatet til å trykke opp det som ble fremført i det første innlegget her i kveld. Det støtter jeg.

Møtedeltaker

Jeg er leder i NSR, og jeg kommer fra Nesseby. Jeg er ikke så vant til å tenke etniske skiller. Det som noen var inne på her, det med uskrevne regler i bestemte områder – dette kjenner jeg igjen fra Nesseby.

NSR er opptatt av nærhetsprinsippet. De som bor nær, må ha rett. I samepolitikken er vi opptatt av fjordfiske og små fartøy. Om overbeskatningen – jeg husker godt at det var svart hav, og hvordan det påvirka mitt samfunn. Den midlertidige stenginga fikk alvorlige konsekvenser for kombinasjonsnæringene.

Vi har hatt ei prøveordning med distriktskvoter. Intensjonen er god, men det har vært begrensa ressurser i den aktuelle perioden, pluss at fordelinga ikke har vært god. Jeg vet ikke om det fungerte så godt som det kunne, det med landing av ferskfisk. Vi må se på hvordan ordninga utvikler seg.

I Nesseby der jeg bor, så jeg en morgen en snurrevadbåt inne i fjæresteinene – og det er fortærende. Jeg gir min fulle tilslutning til den virkelighetsbeskrivelsen som er blitt gitt her.

Dette var alt fra oss så langt. Jeg vil komme med en skriftlig sak fra NSR ved en senere anledning.

Møtedeltaker

Jeg kan ikke kjøre så langt uten å si noe. Jeg begynte å fiske i 1960. Hvis en annen yrkesgruppe hadde opplevd det samme som oss ... Det er utrolig hva vi har gått gjennom. Tidlig på 90-tallet, det var ikke svart hav, det var så mye fisk – men vi fikk ikke lov å fiske! Vi var mange ved middagsbordet. Men vi har nå likevel bitt oss fast. I Altafjorden var det før 7 fiskebruk, mens nå er det bare ett, og dit rekker jeg bare under visse værmessige omstendigheter. Vi har et leveringsproblem.

Så vil jeg si noe om kobbeplagen. Hva er det vi holder på med her? Kobben spiser av seigarnene. Men så skal kobben skal fredes, mens vi skal sulte i hjel.

I Repparfjorden har vi hatt kveitegarn. Men så har kongekrabben gjort det umulig. Det er så mye krabbe fra Refsnes og innover. En kompis måtte bruke 14 timer på å få ut kongekrabben fra garnene.

Hva syns dere om oss som orker dette her? Jeg kan ikke anbefale fisket til ungdommen i dag. De får jo ikke kvote. Han som sitter her er en mønstergutt. Hadde vi bare hatt flere med slikt pågangsmot! Men det er ikke så mange av dem. Han får nok god hjelp av bestefar. Jeg er nå glad jeg begynner å bli gammel. Men jeg skal nok holde på så lenge jeg klarer. Men jeg begynner å bli utslitt.

Møtedeltaker

Jeg representerer meg selv. Nå i hvert fall. Jeg er svært glad for at utvalget er i Alta. Og jeg ønsker lykke til videre. Jeg var også i Olderfjord, og det er de samme historiene som går igjen. Det er beskrivelser som ingen er særlig glad i, en hverdag som ikke er særlig lystig. Rettighetene blir borte – man ser den veien det går. For eksempel i Laksefjorden – her finnes det ikke rettigheter igjen. Kombinasjonsnæringene er borte. Det ligger implisitt i systemet. Rettighetene ligger på båten, og når båten er borte klarer ikke lokalsamfunnet å kjøpe rettighetene tilbake.

Etter 1994 har denne ordningen satt seg. De hoppa over den vurderingen av hvor du bodde i landet. Vi må ta opp igjen den problemstillingen. Jeg sporer også stor optimisme i forhold til utvalget. Utvalget skal jo jobbe ut dette året – det kan bli en ny start. Muhammed Junus fikk fredsprisen fordi han tenkte en ny dimensjon i den økonomiske verden. Hva gjør vi? Det kan ikke fortsette sånn. Vi kan ikke bare tenke et spor, men også skape en sosial dimensjon. Dette må inn i fiskeriforvaltningen.

Også der jeg kommer fra var det uhørt å fiske på naboens plass. Vi må få denne tankegangen inn i en forvaltningsmodell. Et nærhets- og avhengighetsprinsipp – det er det det går ut på.

Møtedeltaker

Det var en ting jeg glemte i sted. Utleie av kvoter er en uting. De som sitter på en kvote, men ikke bruker dem, de kan leie ut og tjene penger. Vi har ungdom som i høy grad har bruk for de kvotene. Kvotene må heller inndras! Det blir ingen rekruttering dersom det ikke kommer rekrutteringskvote som er gratis eller det kommer endringer.

Møtedeltaker

Dette med fordelen med å bo nær ressursen. I landbruket har vi et prinsipp om boplikt. Den kommer lokalsamfunnet til gode. Fiskeretten bør være som et taxiløyve. Når du går ut av næringen så må du levere løyvet inn igjen. Den bør ikke være omsettelig – ingen skal kunne eie en rettighet. Jeg eier og har, og derfor kan jeg også fullt lovlig leie ut. Man bør heller tenke at de som fisker har en bruksrett. Den rettigheten jeg har i dag har jeg uansett hvor jeg bor. Men det skal ikke være mulig å komme hit og skumme fløten.

Bjørn Hersoug

Det blir mye tilbakeskuende synspunkter her. Det går igjen at Finnmark bør ha en særrettighet. Men er det noen som har tenkt på hvordan systemet bør være, slik at det heller ikke sager av greinen for fremmedflåten? Vi trenger jo fremmedflåten, sier mange.

Møtedeltaker

Alle svartmaler. Jeg er 25 år og har hatt kvote i 5 år. Jeg synes ikke det ser så ille ut. Og jeg har kjøpt ny båt. Angående det å dele i områder, det er helt feil. Skal jeg da fiske på Lathari, der bestefar fiska? Det kjenner ikke jeg til.

Jeg vil ikke si at alt er så vanskelig. Man må først jobbe og spare litt – da kan man kjøpe kvote. Jeg fikk 65.000 kr fra kommunen. Men man kunne gjerne fått litt mer! Fra Samefondet fikk jeg ingenting på grunn av at jeg bor på feil plass.

Møtedeltaker

Jeg har en 28 fots båt fra 1960. Jeg kjøpte den for 10.000 kr. Det er ikke det at det er så forferdelig svart. Men jeg forsørger en hel familie, og det er tungt. De gamlingene sier at de skjønner ikke ... Men jeg storkoser meg. Jeg startet i 1988. Da hadde vi fritt fiske fram til 1989. Ungdommen fikk ikke oppleve det, ikke på en sjark. Jeg har det finest av alle når jeg går ut med båten på morgenen.

Problemet i dag er at det ikke er mulig å få kjøpt seg en båt. Og jeg kan ikke dra ut der, for jeg har en familie på sju. I 1996 hadde vi en bankordning, i dag er det helt umulig.

Dette er spørsmål som vi arbeider med. Og det er klart at retten til fiske i havet utenfor Finnmark er det primære spørsmål for utvalget.

Møtedeltaker

Jeg ønsker å oppklare det med å bo nær ressursen. 1989 var et uår. Men vi fikk fiske. I dag er kvoten på 22 tonn. Landskvoten er høyere i dag. Det sier noe om at vi er fratatt rettigheter.

Kirsti Strøm Bull

Jeg skal skrive rettshistorien knyttet til fiske i Finnmark. Disse problemene er parallelle med problemstillingene i 1860 og utover. Myndighetene har vært opptatt av de store fiskeriene – innsig av lodde for eksempel, og fremmedfarerne. Det er skrevet betydelige mindre om det tradisjonelle fisket. Amtmannens beretning fra 1800-tallet viser at man var opptatt av penger i kassa. Det står ikke så mye om de små, om fiskeplasser osv. Dersom noen har opplysninger her – tips meg!

Også et spørsmål: Når jeg leser fiskerihistorien – man må ha drevet på samme måte her som i Lofoten. Når opphører det?

Møtedeltaker

Det har aldri opphørt! Denne fisken går blant annet til fiskebruk i Tysfjord.

Carsten Smith

Takk til dere alle. Vi har fått mange innspill og disse er tatt ned, slik at vi kan studere dette nærmere siden. Takk til kommunen. Vi møter problemer – det har vi bedt om å få og det har vi fått. I tillegg i dag har vi fått innlegg fra to yngre fiskere. De ga uttrykk for at det var fint det de holdt på med. Det var ikke bare problemer – innleggene viste at de hadde framtidstro. Og det er bra for et utvalg som skal gi råd til regjeringen.

1.9 Høringsmøte i Hammerfest kommune

Møtet ble avholdt 16. januar 2007 på Quality Hotel i Hammerfest. Tilstede var ca. 20 personer.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Møtedeltaker

Carsten Smith snakket om formålet for utvalget om å utrede om fiskerett for alle i Finnmark. Denne retten har vi hatt i Finnmark i alle år bortsett fra i de siste tiårene. I dag har vi i hovedsak to grupperinger av fiskerier. For det første har vi de ikke-kvoteregulerte fiskerier. Her er det ikke behov for særregler, men reguleringer som beskytter mot overbeskatning. Autoline og trålere er kastet ut. I tillegg har vi fått fjordlinjer som alle båter over 15 meter må holde seg utenfor. I tillegg har vi fått regler for å beskytte fjordene mot snurrevadfiske. Oppsummert er reguleringene etter min oppfatning gode. I dag er alle områder beskyttet bort sett fra for seinotfiske.

Så har vi den andre gruppen. Dette er de regulerte fiskeriene. Her er det opprettet en praksis med kjøp og salg akkurat som om kvoter eller rettigheter skulle være en eiendomsrett. Jeg mener at det klart ikke er en eiendomsrett, men kun snakk om en adgang. Her ligger et problem. La oss si at vi ønsket flere kvoter til Porsanger. Ja, så gir vi de kvoter i Porsanger, men da selges de kanskje for eksempel til Hammerfest til kapitalsterke interesser. Det som skjer i fiskerinæringen er en stadig sterkere sentralisering. De store går jo ikke inn fordi de ønsker å være snille, men for å tjene penger. Da havner det ikke på fiskebruket i Porsanger.

Skal man bedre situasjonen i fiskerinæringen må det minst to tiltak til: For det første må man få vekk dette med kjøp og salg av kvoter. For det andre så må man utvide allmenningen eller øke andelen av gruppekvoter. Dersom man får endret dette så vil det etter min mening funket. Alt det andre man eventuelt måtte foreslå vil bare være et slag i luften. Et annet viktig forhold er at et slikt tiltak vil møte liten motstand i Finnmark og vil i tillegg komme alle til gode.

Carsten Smith

Mange takk- dette var ett av de meget klare anbefalinger vi har fått.

Møtedeltaker

Nå har første innleder satt standarden slik at jeg også må finne meg i å stå framme og tale til forsamlingen. Jeg selv har levd 84 prosent av mitt yrkesaktive liv i fiskerinæringen. Jeg kommer fra Breivikbotn – området som tidligere ble kalt for lille Lofoten. Situasjonen her i nord er etter min mening at fiskeriene mer eller mindre har gått i arv i familien. Realiteten er imidlertid at samene har sine rettigheter og at bøndene har sine rettigheter, mens fiskerne derimot har null og niks. Ingen rettigheter overhodet. Hadde de døde fiskerne sett denne frarøvelsen av fisket i Finnmark, hadde de ikke fått ro i graven. Vi kan ikke drive i kombinasjon mer – det er ikke lengre lov. Du må være enten bonde eller fisker. Når det gjelder det å være heltidsfisker så er det ikke lengre slik at det er gitt enhver finnmarking å komme inn i næringen. Kapitalistene derimot – de kommer jo inn overalt. Dersom man ikke kommer inn i fiskeriene så står man jo der uten noe å gjøre, samtidig som det finnes fiskere som sitter på 11 kvoter og som må ha en stor stein foran på båten.

Du som er fra Havøysund, Mathisen, du kjenner sikkert «Rustus» som ligger der kun for å ha kvote.

Nå er jeg pensjonist. Da jeg var ung var jeg og fisket i Vest-Grønland som 14-åring. Det skal jeg fortelle dere at var et tøft fiske. Der fisket vi 26 timer i døgnet og det var et knallhardt liv. Ja, nå er jeg jo som sagt altså pensjonist. Jeg har lyst til å fiske litt, men myndighetene sier at jeg ikke har lov til det. Jeg på min side mener at jeg har en arvelig rett til å fiske på lik linje med odelsretten. Min far, min bestefar o.s.v. har alle drevet fiske og derfor mener jeg altså at jeg også må ha rett til det. Dette synes jeg at kommisjonen bør legge gammel bør bak øret.

Jeg mener at snurrevadspørsmålet ikke er løst. Slik som snurrevaden fisket før eller er ment å fiske var det ikke så ille. Nå har de store båter med ett par tusen hestekrefter og de tauer rundt og fisker overalt. Snurrevaden er mer effektiv enn en tråler og dette fører til for hard beskatning. Nei, etter min mening så er snurrevadspørsmålet ikke løst.

Jeg er ikke fisker og har heller aldri vært det, men jeg har to ulike kompetanser og har vært på flere av Kystfiskeutvalgets høringsmøter. For det første så har jeg pakket fiskepinner i 14 år. Problemet er bare at jeg pakket disse i Trondheim. Nå har visst Røkke kjøp foretaket og igjen solgt det videre. Nå er visst bedriften flyttet til Frankrike om jeg har forstått det riktig. Maskevidder vet jeg altså ingenting om, mens jeg vet en hel del om å pakke fiskepinner.

I tillegg til dette så har jeg intervjuet fiskere i Kvalsundområdet i forbindelse med Samerettsutvalgets utredning om samiske sedvaner og rettsoppfatninger. I den forbindelse stilte jeg blant annet fiskerne spørsmål om de hadde faste plasser. «Nei, selvfølgelig ikke. Fisken beveger seg jo og det gjør jo vi også», svarte de nokså unisont. Da jeg stilte spørsmål om forholdet til fremmedflåten og om det kunne tenkes å eksistere problemer med fortregning fra plasser og lignende svarte de at det ikke eksisterte noen problemer og at «havet er for alle». Det slo meg at fiskerne jo var svært så høflige og dette var jo de samme karene som kjeftet på snurrevadkarene dersom de kom for langt inn i fjordene.

Jeg var også borte i programmet om Norges historie av Karsten Alnes. Her ble det opplyst at nordmenn måtte betale skatt til samene, men jeg vet ikke om det bare gjaldt fremmedflåten eller også de fastboende nordmenn.

I et intervju med en person, Anders Monsen som er oversatt til norsk, ble det snakket om rettigheter og at de fisket torsk under isen 1/5 på noen landlott husker jeg ikke. Dette synes jeg er veldig interessant.

Det er klart for meg at de som bor her har visse rettigheter som har vært ukrenkelige, og dette er noe jeg ville nevne for utvalget.

Jeg har et spørsmål til kommisjonen. Dere har jo vært rundt og holdt en del møter nå og mitt spørsmål er hva de sier på møtene inne i fjordene. I løpet av de siste 20 årene har jo de fleste fjordene i Finnmark blitt radert ut med et overfiske. Det er jo paradoksalt å snakke om en rett til fiske når det ikke finnes noe å fiske på lengre. På denne bakgrunn ønsker jeg å høre hva som har blitt sagt inne i fjordene på utvalgets høringsmøter.

Carsten Smith

Ja, det er klart at vi har hørt meget sterke utsagn. Det har blant annet blitt vist til at vinterfisket i Porsanger var like sikkert som å ha penger i banken, mens det i dag praktisk talt ikke er noe igjen. Ordføreren i Porsanger har vært blant de mer optimistiske. Gjennom gode reguleringer tror han at det vil være mulig å få fjorden opp å gå igjen. Utenfor fjordene er det større grunnlag.

Bjørn Hersoug

Alle er enige i at det ikke er noen vits å ha rettigheter til null. Det kan tenkes to hovedideer for tilnærmingen til problematikken. For det første kan man tenke seg opprettelsen av en samisk fiskerisone som gir alle som bor i Finnmark en rett innenfor sonen. Alle slipper til så lenge du følger reglene som gjelder i sonen. En tredje idé kan være å åpne eksisterende Gruppe I og II for flere. Det overføres stadig fisk til den større delen av flåten. Når det gjelder kjøp av salg av rettigheter så er dette et spørsmål som mer eller mindre avgjøres av regjeringen med endelig virkning til våren. Helt til slutt: Ingen har tatt til orde for at det skal være andre rettigheter for samer enn for andre. Alle har ønsket samme rettigheter til alle som bor i Finnmark uansett om du kommer fra Russland eller hvor du nå enn kommer fra.

Tenker dere eksklusivitet eller at andre skal behandles likt innenfor denne eventuelle sonen?

Møtedeltaker

Jeg tenker i den forbindelse på konsekvensene for nabofylket og også lenger ned over. Fisken vandrer jo og alle har jo på sett og vis rett til den helt fra Møre og nedover. I tillegg må det treffes tiltak når det gjelder fiskebestanden og utvikling. Man kommer jo dårlig ut med en rett hvis fisken er borte.

Møtedeltaker

Hvordan er forholdene i området med tanke på krabbefiske. Jeg har hørt at kvotene var blitt gitt til andre fordi de ikke klarte å fiske den opp på det tilgjengelige tidspunkt.

Møtedeltaker

Vi er forundret og sjokkert. Mange klarer ikke å fiske opp kvoten fordi de har så mange kvoter. Vi må beholde rettighetene i fylket og de må ikke kunne selges eller leies ut.

Når Lodda kommer inn til kysten så kommer fisken etter. Er det ikke lodde så er det heller ikke mat til den fisken. Noen ganger kommer den inn. Det er avhengig blant annet av temperaturen. «Det er ingen fisk i Lofoten», kan det ofte sies, men plutselig så kommer han.

Olje, gas og alle de tingene der er ikke grunnlaget for bosettingen i Finnmark. Det er det fiskeriene som er.

1.10 Høringsmøte i Nesseby kommune

Møtet ble avholdt 7. februar 2007 på Varanger samiske museum i Varangerbotn. Tilstede var ca. 40 personer.

Varaordfører

Jeg vil ønske utvalget og spesielt Carsten Smith velkommen til den flotte sjøsamebygda Nesseby. Jeg håper at dere tar dere tid til en omvisning på museet her. Jeg skal hilse fra ordføreren som dessverre har blitt syk. Jeg er i hennes fravær spurt om å lede møtet og jeg håper at vi kommer trygt i havn.

Jeg er bedt å si noen ord om forholdene i Nesseby og i disse sjøsamiske kyst- og fjordområdene. Jeg sitter i kommunestyret her, men siden 1989 har jeg også sittet i Sametinget hvor jeg fremdeles sitter. Slik at jeg er godt kjent også med Sametingets fiskeripolitikk. Jeg representerer Arbeiderpartiet, slik at dere vet det. Innledningsvis vil jeg si noe. Så kommer Carsten Smith og en innleder.

Da finnmarksloven trådte i kraft ble det markert et historisk skille når det gjelder eiendomsrett og forvaltning av ressurser på land i Finnmark. Vi er svært tilfreds med at samiske rettigheter i havet utenfor Finnmark nå utredes og sikres for ettertiden og at utvalget reiser rundt i Finnmark og treffer også de sjøsamiske fiskerimiljøene. Rettighetene til Finnmarks befolkning kan ikke slutte ved marbakken siden disse rettighetene også er basert på sedvanemessig bruk. Folk bosatt langs kysten har en sedvanemessig og urfolksbasert rett til å høste av ressursene og vi i Arbeiderpartiet mener at de sjøsamiske fiskerne må få tilbake sine historiske andeler av fiskeriene. Folk i disse områdene må ha en naturlig rett til utkomme av de marine ressursene. Det som er blitt praktisert langs kysten i århundrer må sikres juridisk. Jeg er sikker på at det finnes nok dokumentasjon for denne sedvanemessige bruken og her på museet hvor vi er nå, er det mye dokumentasjon på hvordan folk levde her rundt fjorden i Varanger. Fiskeriressursene må fordeles slik at bosettingen i de sjøsamiske områdene sikres. De deler av fiskeflåten som skaper størst sysselsetting må prioriteres. Nærhet til ressursene må gi rett og det må være det bærende prinsippet. Det tradisjonelle fjordfisket i kombinasjon med andre næringer er en viktig bærer av den sjøsamiske kulturen, og en forutsetning for bosetting i disse områdene. Sametinget har fattet mange vedtak i fiskerispørsmål og vi kan ikke akseptere at folk systematisk blir fratatt retten til å drive fiske. Retten til å fiske og ressursgrunnlaget for fisket må sikres slik at tradisjonelle fjordfisket kan opprettholdes og videreutvikles. Det skal ikke være adgangsbegrensinger på fartøy under ti meter i Finnmark og Nord-Troms og i andre nærmere definerte områder. Den urett som er begått mot småskalafiskerne, da disse ble frarøvet retten til å fiske på slutten av åttitallet, må få en rettferdig utgang og folk som er blitt fratatt inntekstmuligheter må få den tilbake.

Samtidig må det komme frem at det ikke er ønskelig med en forvaltning basert på etnisitet, men en område- og bostedsbasert forvaltning. Fiskeriforvaltningen må bygge på nærhets- og avhengighetsprinsippet, der ressursene forvaltes lokalt og regionalt, slik at grunnlaget for sysselsetting og bosetting sikres. Det kan ikke understrekes sterkt nok.

Det må være mye større adgang enn i dag til fangst av steinkobbe i havet. Bestanden er fortsatt i vekst og i mange fjordarmer er fisken borte. Fjordfiskerne i samiske områder blir hardt rammet av de store innhugg som selbestanden gjør på fiskeressursene. Selinvasjonen fører også til omfattende skader på fiskeredskaper. Bestanden av sel må bringes ned til et fornuftig nivå, men det er samtidig viktig at de dyrene som felles bør utnyttes i størst mulig grad.

Til slutt vil jeg si noe om kongekrabben. Vet dere når den ble registrert her første gang? Jo, i 1970 har jeg fått vite av en lokal fisker. Forvaltningen av kongekrabben er et direkte anslag mot sjøsamisk kultur. Den er et fremmed element som har innvandret farvannene i Finnmark og som krabber videre sørover. Den har lagt beslag på fiskefelter og gjør det umulig å fiske med konvensjonelle redskaper. Med de som har vært mest plaget, nemlig småbåtfiskerne fra Porsanger og østover får ikke delta i fisket. Det er et ubetinget krav at alle fiskere i disse områdene med båter under 15 meter skal kunne delta uansett båtstørrelse. Det er viktig at myndighetene foretar de urfolksrettslige vurderinger når man skal vurdere deltakeradgang til kongekrabbefiske, noe som ikke ble ivaretatt da Ludvigsen var fiskeriminister.

Avslutningsvis vil jeg stille noen spørsmål og peke på en del juridiske utfordringer det må arbeides nærmere med. Urfolksrettslige prinsipper må legger til grunn for vurderingen av strukturerings- og kondemneringsadgangen for de minste båtene. Og er det i henhold til de samme urfolksrettslige prinsippene holdbart at ungdom i disse områdene må kjøpe kvoter for å komme seg inn i det tradisjonelle yrket? Likeledes det som skjedde på nittitallet da en rekke mennesker i Finnmark, ble satt utenfor fartøykvoteordningen. Var dette i overensstemmelse med internasjonale forpliktelser i forhold til urfolk og minoriteter? Er det adgang til å holde mange av de som plages mest utenfor kongekrabbefisket? Kan det tenkes at utøvelsen av i alle fall fjord- og det nære kystfiske med mindre fartøyer har en slik fasthet og regularitet at privatrettslige rettigheter kan påberopes? Det finnes eksempler på høyesterettsdommer fra Kåfjord i Troms. Hvordan spiller sedvaner og alders tids bruk i en slik forbindelse med retten til å drive sjøfiske? Man har tross alt mer enn 10 000 års bruk å vise til. Her er det nødvendig å legge frem konkrete forslag som ivaretar de hensyn som lå til grunn i Samerettsutvalgets forslag fra 1997, NOU 1997: 4, innstillingen fra samisk fiskeriutvalg fra 1997 og Sametingets fiskerimelding fra 2004. I dette ligger det også at de tiltak som gjennomføres er tuftet på folkerettslig grunnlag. Det viser seg også i mange tilfeller at det er mangel på innsikt som synes å gjøre seg gjeldende i fiskeriforvaltningen om de rettslige føringene både internt og folkerettslig omkring forvaltningen av fisket i samiske områder. Det vil være viktig å styrke forskningen for å etablere den økologiske balansen i fjordene. Det er viktig å prioritere fiskeområder spesielt for fjordområdene for de minste båtene siden nærhet må gi fortrinn. Samtidig må det være hensynet til sysselsetting, varig flåtestruktur og geografisk fordeling et bærende moment for avhengighet av torskefisket og at man sikrer en rettferdig modell slik at lønnsomheten sikres.

Da har jeg sagt litt om mine tanker rundt Kystfiskeutvalgets arbeid og da vil jeg gi ordet til Carsten Smith.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Innleder

Jeg får si takk for sist til utvalget. Jeg advarte ordføreren om at jeg har snakket til utvalget tidligere. Jeg har ingen nye konklusjoner til dere, men jeg skal prøve meg på en litt ny innfallsvinkel. Det er jo med respekt jeg taler til et utvalg som dette med så mye jusskompetanse og samfunnsvitenskap og alt mulig den slags, og det kan jo hende jeg bommer litt sånn i forhold til termer og den slags, men det får nå være. Jeg skal i alle fall prøve å formidle noen tanker som jeg har diskutert med fiskerne.

Varangerfjorden er en terskelfjord på lik linje med alle andre fjorder. Så vidt jeg har forstått så definerer man en fjord som en bit med en terskel, altså en forhøyning. Terskelen går for Varangerfjorden sin del i fra Fiskarhalvøya på russisk side og inn mot Kibergsneset. Det er fra denne terskelen at Varangerfjorden har sitt basseng og sin egen økologi. Torsken, hysa, kveita og mange andre fiskeslag har sin syklus innenfor dette fjordsystemet. Her gyter torsken og her vokser den opp og det blir en eget kysttorskstamme – det vi kalte for gottfisk. Hva det heter på samisk vet jeg ikke helt.

Lodda siger inn her og har gjennom tiden brakt med seg havtorsk eller barentshavtorsk som også har vært grunnlaget. På sensommeren kommer seien feit og fin og fyller grunnene i hele fjorden. Jeg bare nevner for dere at kysttorskstammen er nedfisket nokså dramatisk og jeg påstår at det skjedde av alle andre enn de som bor rundt Varangerfjorden. Et nokså intenst snurrevadfiske førte til at den fikk en alvorlig knekk. Med også andre forhold spiller inn. De som har vært og kikket på terskelen en høstdag ville ha sett en armada av internasjonal trålflåte som tråler dag ut og dag inn.

Men innenfor dette bassenget - selv om stammen er lokal så er den likevel en del av den nasjonale regulering og forvaltningsregime. Som dere vet så har Norge eiendomsrett til disse utnyttbare ressursene og vi har et felles eierskap. Dette er et eierskap, så vidt jeg forstår, som er ubestridt internasjonalt.

Befolkningen rundt Varangerfjorden har så lenge det har vært bosetting her høstet av denne nesten med uinnskrenket rett inntil for få år siden. Hvis jeg husker riktig så var det i 1989 at det brått var slutt. Da fikk vi et nytt regime der høstingsretten ble inndratt. Etter helt spesielle, og etter min mening ekskluderende regler, skissert og satt i stand av Norges Fiskarlag og vedtatt senere av nesten alle regjeringer. Mange som hadde en adgang til å høste mistet retten av flere grunner. Hovedgrunnen var at man ikke greide å holde en standard for aktivitet. Aktiviteten ble brutt blant annet av kobbeplagen, senere av krabben osv. Disse sentralt vedtatte aktivitetskravene førte til at svært mange mistet retten til å høste av fjorden. Det hjalp ikke å argumentere med historiske rettigheter og med at staten ikke kunne nekte og særlig ble det vanskelig å snakke om særrettigheter - helt umulig - det gikk ikke an.

Carsten Smith har vært med på å utrede retten til land og vann. Men retten til fisken i Varanger-bassenget har han ikke før nå tatt fatt i. Hvordan man kunne definere fisket som en ikke-del av det materielle fundamentet for bosetting og kultur – det er helt uforståelig. Det lar seg ikke gjøre å forklare at bosetting og kultur her ikke hviler på fisket i Varangerfjorden. Jeg synes det var helt feil å definere det ut. Men nå er det endelig tatt tak i dette. Helga har gjort det hun har gjort og satt ned dette utvalget. Selvfølgelig skal man utrede rettighetene til de som har mistet sine rettigheter. Finnmark fylkeskommune har gjort noe lignende og har gjennom forslag om regionale ressursselskap forsøkt en måte man kan få tilbake rettighetene. Men hver gang har man fått tommelen ned. Begrunnelsen har vært at fisken er en nasjonal ressurs og kan ikke forfordeles noen.

De samme kreftene som ikke ville være med på å gi retten tilbake til de som har tapt den, går nå inn for evigvarende kvoterettigheter. De er ikke mange, men de er rike – de er innflytelsesrike. Og tenk – begrunnelsen er at de har historiske rettigheter og de trenger bare litt forutsigbarhet for sine milliardlån. Og det er ikke småtterier som de krever evigvarende rettigheter til. Det dreier seg omtrent av alt av sild, alt av lodda og alt av makrell, altså alt av pelagiske fiskeslag. Et hundretalls trålselskaper tar torsken og hysa og de som da har rettigheter innenfor kystflåten skal ha resten og det til evig tid. Og det er komplett umulig å forstå at politikere i regjering og Storting nærmest over natta kan være med på å gjøre disse rettighetene til evigvarende eie. Stortinget har ikke sendt forslaget om evige kvoter på en 25 års høringsrunde. Nå er alt pratet om at man ikke kan gi en særrett fordi fisken er en nasjonal ressurs borte. Helgas strukturutvalg sprakk på midten i spørsmål om særrett til noen få storredere, men hele saken om evigvarende rett skal avgjøres i løpet av et halvår. Storting og regjering er altså i ferd med å vedta dyptgående og irreversible rettighetsordninger for nesten alt av fellesskapets ressurser. Og jeg understreker – det inkluderer også de ressurser som er i Varanger-bassenget. De nøyer seg ikke med å sette ned utvalg som på et folkerettslig grunnlag, eller urfolksrettslig grunnlag eller på annet juridisk grunnlag som kan gi dem et svar på om dette faktisk er lov. Nei, de vedtar dette sannsynligvis gjennom et utvalg som skulle utrede strukturen i fiskeflåten. De har så vidt jeg forstår ikke engang mandat til å gå inn på rettighetsgrunnlaget for utdeling av kvoter til evig tid. Og ære være Smith-utvalget som nå gjør et litt grundig arbeid om hvilke rettigheter fjordfolket har. Her har man satt ned juridisk kompetanse, men det er jo til en svært begrenset del av de ressursene som finnes. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at vi har en stat som behandler folk så ulikt. Det er tragisk egentlig.

Jeg kan ikke la være å nevne at vi satt i den samme salen her for en tid siden og debatterte og min meddebattant var fiskarlagsformann Reidar Nilsen. Da diskuterte vi på hvilket grunnlag man skulle tildele adgang til krabben. Det er klart at Norges Fiskarlag har vært en sterk premissleverandør for all rettighetsdebatt også til fiskeressursene. Han var helt klar på at noen særrettigheter på geografisk eller urfolksrettslig grunn det kunne man overhodet ikke akseptere fordi dette var en nasjonal ressurs som måtte sees i sammenheng. Men nå altså, når rikingene kommer, da går det an. Da kan man snakke om historiske rettigheter. Til evig tid.

Bare for å understreke hvor ille jeg synes at det egentlig er skal jeg komme med et par eksempler: Ringnotfiske etter pelagiske fiskeslag er et fenomen av nyere dato. Det kan ikke på noen måte sammenliknes med de historiske linjer som kan trekkes for eksempel for den befolkning som er her. Ringnotfiske ble først utviklet etter at fartøy fikk motor, og ringnotfiske kom ikke i gang for alvor før lenge etter annen verdenskrig, det samme gjelder for så vidt også trålfiske. Nå er det altså utviklet et eget regime for disse rettighetene og husk på at i dag heter det ringnotrettigheter, som man har fått nærmest til odel og eie. Man snakker også om trålrettigheter. Alt dette til de felles ressursene. Trålerne er jo, som jeg fortalte dere, rett på yttersiden av Kibergsneset. Og disses rettigheter skal altså gis til evig tid.

Og i mens, Carsten Smith og Kystfiskeutvalget, så skal vi se på hva vi muligens kan få tilbake av rettigheter og da forhåpentligvis til evig tid. Etter min mening vil det være totalt forfeilet å la dagens fordeling mellom hav og kystflåte stå fast. Jeg støtter alt Helga sier om fiskeripolitikk, men når hun sier at hun skal la den stå fast, da er jeg uenig med henne. For det er denne fordelingen som er vedtatt av Norges Fiskarlag og som blir omgjort til regjeringens politikk. Det er den fordelingen som kan låse det hele på en slik måte at de rettigheter som vi snakker om i denne sammenhengen, kan bli vanskelig å gjennomføre. Da vil dere nemlig få spørsmål om: Men hvem skal dere ta denne fisken fra? Den fisken dere skal gi tilbake, hvem skal dere ta den fra? Min mening er derfor at den ikke kan stå fast, og den bør heller ikke stå fast, i alle fall ikke før man har utredet rettighetsgrunnlaget for den kvotetildelingen det nå skisseres evig eierskap til. Det vil være galskap, urettferdig og meningsløst. Jeg kan ikke skjønne at det skal la seg gjøre.

Mine konklusjoner er at den befolkning som bor langs det fjordsystemet her skal ha førsteretten på grunnlag av historie og folkerett, og da må jo noen vike. Og da kan man ikke holde på med den storpolitikken som man nå holder på med. Så de konklusjonene som jeg kom til står fast. Krabben må for eksempel være en opplagt sak: Alle som bor her og som står på manntallets blad B og A må slippe til. Båter under ti meter selvsagt, det er ikke spørsmål, fritt fiske skal de ha, båter under 15 meter som det er mest av rundt Varangerfjorden skal helt klart ha en fortrinnsrett og må ikke innskrenkes gjennom et nasjonalt regime. Takk for oppmerksomheten.

Carsten Smith

Dersom jeg får lov til å komme med en kommentar til et enkeltspørsmål mens det ennå er ferskt. Først en kommentar av en litt personlig karakter, men jeg føler litt trang til å komme med den etter dette meget interessante og flotte innlegget vi hørte. Og det var spørsmålet om at man tidligere ikke hadde kommet frem til at fisket var det materielle grunnlag for kulturen. Jeg må nevne at jeg i en utredning fra 1990 konkluderer tindrende klart med at fiske er en del av dette grunnlaget. Denne utredning avskrekket tilsynelatende ikke departementet fra å be meg om å lede utvalget.

Det andre spørsmålet retter jeg egentlig til alle her i den grad de vil uttale seg om det: Hvis vi skulle komme til at det er rettigheter for befolkningen langs kysten i Finnmark som da må være en rett til fiske som i sterkere grad enn i dag kan virke til å opprettholde bosetting i lokalsamfunnene langs kysten - da er spørsmålet mitt: Hva skal da dette utvalget foreslå for å kunne komme frem til dette resultat, og vi fikk jo høre meget som er galt, hva er det som i så fall vil være det riktige. Et sentralt punkt som ble nevnt var å endre fordelingen mellom hav og kystflåten. Hvor meget må denne eksempelvis endres?

Innleder

Jeg mente at regjeringen ikke tok spørsmålet om fiske med som en del av det materielle grunnlag for kulturen i sitt videre arbeid md finnmarksloven.

Møtedeltaker

Jeg skal gå litt inn på hva jeg har holdt på med i fiskeriene. Jeg var fiskarlagsformann i Nesseby fra 1959 til 1969. Fisket har det jo vært hele tiden fra begynnelsen. Og det som har skjedd, jeg var så heldig en gang at jeg fikk hilse på Jens Steffensen, han har vært fiskeriminister, det var i Trondheim på Norges Fiskarlags representantskapsmøte. Han hilste på meg og sa husk å ta vare på sjarkflåten, det blir veldig viktig i fremtiden. Han fikk nok helt rett. Han hadde vel visse anelser om utviklingen.

Så jeg skal ta lite grann fra årene 1965 til 1969 og i 1968 jeg husker det spesielt siden vi bygget hus da: Da var det cirka 400 snurpere som var helt inn til Nesseby som drev med lystring. De lystret, og heldigvis fikk vi mer dokumentasjon: Det var to nessebyværinger, de var begge fjordfiskere og de stod i mottakskaia på loddefabrikken i Vadsø og de rapporterte til meg hva de så. Det var all slags fisk, det var fra den minste torskefiskarten til den største, det var laks, det var kveite, det var all slags fisk som fantes i fjorden som ble sopet opp. Og hva skjedde? Det var tomt for fisk i Varangerfjorden ganske lenge. Og så kom det litt nytt sig inn og da fulgte kobben med for det var ikke mat til den. Jeg må si det rett ut at det var en forferdelig brutalitet som ble ført mot den samiske befolkningen og kystbefolkningen. Jeg jobbet i 1948 for første gang i Vardø og fikk oppleve virkelig storfiske. Det jeg fikk se der var cirka 10 000 fiskere som kom og de kom helt i fra Nordland og det var sjarkfiskere og begge havnene, Østervågen og Vestervågen, var full av sjarker, og det jeg opplevde var at, cirka 75 prosent av de fiskerne som leverte til den kaia hvor jeg stod og tok i mot snakker samisk. Det var samer helt i fra Nordland som var og fisket her. Jeg håper at dere klarer å få igjennom rettferdighet. Mer skal ikke jeg si.

Møtedeltaker

Jeg kommer fra Nesseby fra selve kirkestedet, har vokst opp der og har mitt hus og min båt og min kone der og alt der. Først vil jeg innlede med å gratulere Arne med dagen i dag. Det var mange fine ord Arne sa til utvalget. Nå er det min tur til å be utvalget jobbe for det som vi her i Nesseby har jobbet for uten å bli hørt.

Jeg er sannsynligvis den eldste fiskeren som er i Nesseby nå. Nå har jeg gått inn i pensjonistenes rekker, men likevel så er lysten til å fiske der. Jeg overførte båten til gutten før jeg mistet mine rettigheter, og da mener jeg Gruppe I-kvoten. Jeg trodde at jeg hadde krabbekvote også. Det heter jo at rettighetene var slik at krabben skulle følge mannen, men det viste seg jo at det gjorde det ikke. Det var bare bløff hele skiten.

Jeg overførte båten til gutten, med tanke på at jeg skulle få hans båt for han hadde sjark og vi hadde begge krabbekvote. Han fikk overført alle rettighetene fra min side over på båten og fikk overført krabben til båten. Men når jeg skulle overta båten hans, selvfølgelig gikk jeg ned til Gruppe II, men jeg fikk ikke krabben med meg. Er ikke det en urettferdighet? Hvordan kan de da si at krabben skal følge mannen? Utvalget, tenkt på dette.

Jeg skal komme tilbake til det som ble sagt her tidligere om rettigheter. Jeg har rodd i Varanger siden jeg var en liten kar, og det er fæle greier jeg har vært igjennom rett og slett. Det ble tidligere nevnt at sildesnurperne ikke bare tok silda, men også tok torsken. Jeg var kanskje en tretten-fjorten år og rodde med lillebåten og huket fisken, de som lå i nota og tok de opp og tjente noen kroner. Det var fælt og det var fullt av torsk som fløt opp, og de tømte rett og slett fjorden.

Så kom loddefisket som vi advarte mange, mange ganger mot. Ikke tøm havet for lodde for det bringer mye godt inn i fjorden, sa vi. Når lodda kom så var det også vårtorsk. Men ingen lyttet til oss. Ingen hørte på oss. De ville ikke høre på de små fjordfiskerne som hadde litt problemer.

Rekefiskerne gjorde sitt. De tok yngelen. Det fløt av yngel etter at de tok reka. Så kom snurrevadbåtene. Jeg husker ett år det var kjempe vårtorskefiske da i sankthans-tiden. Vi satte ut garnene. Hundrevis av snurrevadbåter kom inn og tømte fjorden. De hadde muligheter å levere fisken lengre bort, mens vi ikke hadde annet å gjøre enn å henge den fisken. Vi ble jo da jaget vekk i fra de områdene hvor snurrevadbåtene kom til.

Så kom selen. Den ødela jo mye av systemet. Det var hundrevis av småbåter som var ute og rodde før selen kom. Det var grunnlaget for bosettingen. Selen ødela og tok grunnlaget fra oss når det gjelder kvotene. Vi hadde ikke grunnlag for å ha mer kvoter og fikk ikke en torsk i fra havet og vi ble kastet ut fra fiskermanntallet. Dette er ikke løgner jeg forteller, men sannheten. Nitti prosent av fiskerne ble kastet ut av fiskermanntallet. Vi var minst hundre medlemmer i lille Nesseby fiskarlag, nå er vi mellom tyve og tretti igjen. Halvparten av disse er pensjonister. Tenk på det.

Krabben den gjorde sitt. Det har vært atskillig skriverier både i Fiskeribladet, Finnmarken og til og med i Verdens Gang og i de større avisene i Norge. Vi prøvde å si vår mening. Det var her i Varanger at vi var plaget med krabben, hvorfor skulle ikke vi få rettigheter til å fiske den? Nei, det var noen få båter som fikk rettigheter til å fiske, resten kom vestfra. De skulle komme til Varangern og fiske, mens vi stod på kaikanten og så på. Dette var en urettferdig behandling av fjordfiskerne.

Jeg har mange ganger ønsket at de hadde hatt det arbeidet som vi har på kaikanten og på sjøen. En tyve garns lenke heftet vi faen meg to dager å renske. Hadde det ikke vært for fiskerkompisene på kaikanten så hadde vi brukt enda lengre tid.

Sameradioen hadde et innslag på tekst-tv hvor fiskerne i Varanger forlangte fritt fiske i fjorden. Så tok de kontakt med vår formann i Norges Fiskarlag Reidar Nilsen og der sammenliknet han oss med Røst. Det går ikke an å sammenligne Varangerfjorden med Røst! Jeg vet ikke utvalg hva dere mener om det, men vi mener i alle fall at det at vår egen formann skulle gå og sammenlikne oss med Røst - det er jo forferdelig.

Kravet vårt det har vært å få alle havgående båter ut av fjorden. De store båtene har fått mye støtte for å fiske i havet, langt ute fra, lenger ut på kysten. De har fått millioner av støtte. Men likevel kommer de helt innerst i Varangerfjorden. Lengre inn enn det vi gjør, og tømmer småseien og alt som er i nærheten, mens vi må ha nevene i lomma og se på hvordan de virkelig ødelegger fjorden. De har ødelagt fjorden med snurrevaden, rekefiske, alt og så skal de nå enda ta seien. Jeg så i sommer og i høst når det ikke var seisnurpere her inne i fjorden, og vi hadde sjøvær og vi rodde en måneds tid før vi begynte med krabben, så hadde vi opp til 100 000 kroner på den seien når ikke snurperne var der. De årene med snurperne var det nesten ingenting. De tømte rett og slett. Og i tillegg ble vi rett og slett jaget vekk. Jeg synes det er forferdelig.

Jeg føler at i de siste tyve-tretti årene så er vi gradvis blitt skjøvet bort fra området innerst i Varangeren. Ikke bare midtfjords, men også fra de helt nære områdene. De har tatt lakseplassene fra oss, de har tatt rognkjeksplassene, vi har blitt jaget bort. Jeg kan for eksempel nevne Bergebybukta. Det var fire-fem lakseplasser der. Rognekjeksfiske hadde vi også der. Jeger- og fiskeforeningen gikk mot det der og sa at dette skal være en plass for laksen så den kan gå opp i elva og vi ble jaget bort rett og slett fra de områdene. Og mange ganger satt vi ei torskelenke bare for å prøve myndighetene. Da kom plutselig lensmannen og jaget oss bort. Men vi var vel kanskje litt lur der og vi tok bare stauren på innersiden.

Så jeg ber utvalget om å tenke over det jeg har sagt nå om den urettferdighet vi har opplevd gjennom årene. Mange ganger har man fått tårer i øynene når man har sett armadaer av sildebåter som tok silda og torsken. Jeg var ung den gangen, jeg var en fisker og likte å drive fiske, men jeg måtte bare reise vekk for det fantes ikke mer fisk her. Jeg reiste som ung gutt til Grønland og rodde, og etterpå med trålerne og da jeg kom hjem kjøpte jeg meg en liten sjark når jeg giftet meg og fikk unger. Da ble det jo slik at jeg måtte være i fjorden og den lille fjorden må jo bevares slik at vi har eksistensgrunnlag her inne i fjorden på samme måte som alle andre fiskere. Men dessverre. Vi har mistet mange av ungdommene. De har reist bort og sluttet med fiskeriet og jeg spør om hva som er fremtiden. Jeg sier derfor til utvalget: Prøv å hjelp oss nå, vi har prøvd i alle år gjennom organisasjoner, gjennom politikere. Alt sammen. Nå er det opp til dere å hjelpe oss.

Møtedeltaker

Jeg skal ikke snakke så lenge. Jeg arbeider på kaia på fiskemottaket. Og jeg er jo litt opp i det her og når fiskerne kommer inn så står jeg og lytter veldig mye på hva de sier. Det er ikke bestandig pene ord de bruker for si det mildt. Som det ble sagt så var det for et par år siden et brukbart seifiske, så kom det fullt av seisnurpere som kom helt inn. På en dag så jafset de med seg like mye som de lokale bruker ei hel uke eller kanskje fjorten dager på å fiske.

Men for å gå litte grann tilbake så har vi en del spørsmål her. For vi har en meget tung kompetanse her, og jeg håper at de har noen positive svar i stedet for «vi vet ikke» og «vi får se».

Egentlig når man ser på den gamle fiskehæren for cirka 150 år siden så fisker denne langt ut. Jeg har intervjuet noen lokale her som fortalte at de var langt ute ved Honningsvåg og ved Nordkappbanken. Når det ikke var fisk her så var de nødt til å seile ut. Med nordlandsbåter som var helt opp til 30 fot. Vi har altså hatt en svær flåte her, men for noen år siden var den helt borte.

Hvis Varanger-bassenget skal fredes for store båter og snurpere og all slags trål så skal det være bassenget. Før i tiden, før riksgrensene ble trekt opp så hadde Varanger, altså änaresamene fiskerettigheter i Svartnes og på Pechenga som det heter på russisk i dag og på samisk Petsamo. Og de samene hadde rettigheter i Kiberg til å fiske når det ikke var fisk i deres områder. Dette viser at man må innhente de faktiske opplysningene om så 300 år tilbake innen man kommer til det riktige svaret. For der tilbake ligger fakta og rettigheter. Og de må frem – de skal ikke graves ned, men skal opp og tas i bruk.

Møtedeltaker

Jeg vil først takke den første innlederen. Det var et bra innlegg han hadde. Jeg vil gå litt tilbake i tid. Jeg har bodd i Vardø i fjorten år. Dette var vel i 1980 eller 1981. Da hadde det gått bra med en båt på 33 fot som jeg har i dag, men det var jo en litt eldre båt. Og da fisket jeg på høsten – jeg husker det meget godt – alene 41 tonn. Og det er tilfelle. Jeg har sedlene liggende hjemme. Og etter at jeg sluttet etter de syv ukene så hév jeg meg på en bankbåt på 58 fot og da husker jeg ikke hvor mye vi fisket, men vi hadde godt sjøvær og jeg hadde mer enn førti tusen. Så den høsten gjorde jeg et stort innhugg i bestanden.

I dag har jeg også en båt som er like stor og da har jeg tildelt elleve tonn og jeg tror to og ett halvt eller tre og ett halvt tonn med hyse. Jeg er glad for at jeg har en nedbetalt båt for ellers hadde jeg ikke klart det. Jeg synes virkelig synd på de som har båter fra 500 000 og oppover og har lån og skal betale på det. De synes jeg synd på. De ror og ror og får ikke endene til å møtes. Samtidig som vi opplever at prisen på dette vidundervesenet vi har her i fjorden har gått ned. Jeg har vært med på å fiske han og har levert til 120 kroner per kilo, i dag får vi 48 kroner – en tredjepart i forhold til tidligere.

For noen år siden var jeg på en tråler. Det har vi hatt oppe i lokallagene stort sett overalt rundt Varangerfjorden når det gjelder tråleren. Jeg har selv vært på tråler flere ganger. Jeg må si at jeg var overrasket. Jeg sa til basen en gang at vi kastet hyse og torsk under 1,5 kilo. Vi skulle ikke ta det for det var ikke pris for den. Vi dumpet det ut på havet. Jeg måtte bare riste på hodet og jeg angrer som en hund at jeg ikke tok videokameraet med og fikk filmet dette slik at jeg hadde bevis å legge frem. Ja, det skulle du ha gjort sa basen. Da hadde du blitt snar om bord.

Vi har krevd i alle år oppigjennom, jeg har sittet som leder i Vadsø fiskarlag i jeg vet ikke hvor mange år. Vi har krevd – hver gang vi har hatt årsmøte – å få inspektører om bord i trålerne for å få se hva som foregår der. Aldri, det skjer ikke. Det er også et moment utvalget bør gripe fatt i. Jeg tror bare det at den dag i dag så foregår det et forferdelig rovfiske med dumping av fisk og det har vi jo sett på tv. Jeg tar ikke «norskan» i forsvar – de er slett ikke bedre.

Bjørn Hersoug

Jeg kan tenke meg også å høre forslag til eventuelle tiltak og ikke bare historier fra tidligere tider. Enkelte har antydet fritt fiske. Er det en fruktbar løsning? Andre har snakket om minimumskvote, noen har snakket om en fiskerisone – hvor skal denne eventuelt gå? Grunnlinjen eller fjordlinjen, eller fire-mila? Og til slutt; dersom det skal være soner – skal det da være eksklusiv rett for finnmarkinger, eller skal også fremmedfiskere kunne slippe til? Til sist vil jeg gjerne høre forsamlingens mening om kongekrabbe-spørsmålet.

Svein Mathisen

Jeg vil gjerne høre forsamlingens meninger i spørsmålet om fjordlinjen er trukket for langt inn i fjorden. Har forsamlingen noen formening om hvor langt ut denne fjordlinjen bør være for Varangerfjorden?

Møtedeltaker

Ja, hvis man skal snakke om rettigheter så var det slik at i alle fall i Nesseby kommune – den befolkningen hadde vel alle sammen rettigheter til å fiske. Jeg synes at disse rettighetene skal gis tilbake til befolkningen. Kystlinjene er også meget viktig for bosettingen i alle fall for Finnmark og sikkert for Troms også. Den linjen som var før den nådde til feltet. Det som har skjedd med dette industrifiske, nå blir det jo produsert ut i havet, så de har jo mistet nesten alle arbeidsplassene.

Skal kystbefolkningen få lov til å bo her fortsatt, så er det livsviktig at rettighetene føres tilbake. Da jeg jobbet i Vardø – jeg har aldri sett så mye fisk. Det var meget godt samarbeid og Norges bank, staten, var garantist. Så det ble betalt ut hver lørdag – hentet penger i banken – og da ble det gjort opp. Alle fikk oppgjør. Slik var det da. Og slik må det bli også. Og folk må få rettighetene tilbake. Skal folk fortsatt bo her så må de ha rettighetene tilbake. Dette med samiske rettigheter er også viktig. Inne i fjordene hvor samene har bodd gjennom tusener av år. For 4000 år siden bodde det her i Nesseby cirka tusen mennesker som levde av fiske og på veggen henger det fiskeredskaper som var i bruk da. Jeg kan fortelle en ting at vi har demonstrert den der kveiteangelen og han Mustad har tatt patent på det her ... Så de er produsert for 4000 år siden. Jeg har et eksempel på duodji – jeg står der av og til og så har jeg noen eksemplarer av de anglene der som er laget av duodjimester Per Andersen. Og vet dere hva som skjedde i fjor? Jo, det kommer en kveitefisker innom. Han fortalte at han var kveitefisker fra Jarfjord. Så tok jeg den gamle kveiteangelen frem og viste han og han fortalte at han nettopp hadde fått helt moderne fra Mustad og leverte dem til meg og jeg sa at jeg skulle se litt nærmere på den. Åpningen fra selve stammen og til den spissen var akkurat den samme som for 4000 år siden - Presist på millimeteren! Altså snakk om kunnskap. Før var det så mye kveita at de så han fra land når kveita kom opp under land og de kunne granske den. Men Mustad brukte kamera under vann – det var vel forskjellen.

Jeg håper man klarer å få tilbake de rettighetene som folk har hatt her.

Møtedeltaker

Til det siste spørsmålet fra Hersoug vil jeg si at jeg dessverre ikke tror det går å utrydde krabben, men det går an å holde den nede på et ufarlig nivå. Den er nå en gang kommet i våre farvann og jeg tror den blir her. Men vi kan holde den i sjakk og vi kan ha den som en ressurs. For oss inne i fjorden her er den praktisk talt en ressurs per i dag. For det er så lite annet å foreta seg her inne på grunn av at vi er plaget med kongekrabben både på garn og line. Ja, det var faktisk en uti Vardø for fem-seks år siden som fortalte at han hadde fått krabbe på juksa. Nei, sa jeg til ham. Nå lyver du. Neida, det var sant. Jaggu meg tok han opp krabben og viste meg. Så det går an.

En annen ting er at jeg tror at når vi blir pensjonert, da er det ikke mange som kan ta over for oss. Ungdommen skyr vekk her ifra. Jeg har to gutter selv og han ene hadde planer før jul at han skulle på tråler. For Guds skyld, sa jeg, det må du ikke tenke på. For det første så kommer du til å spy deg i hjel og for det andre så kommer du til å få sjokk når du kommer om bord og får se hva som foregår. Så det skal du bare glemme, uttalte jeg.

Jeg skal også fortelle en annen historie: I 1928, dette stammer fra et intervjuet jeg har gjort med en fisker, kom den første fremmede båten inn i Varangerfjorden. Det var vårfiske. Det står også i de gamle almanakkene. Befolkningen her hadde garnsystemer og lina gikk øst. Nord-sør skulle alle lenkene settes. Så kom den fremmede båten, den var vel cirka 40 fot, og den satt øst-vest. Det var ganske lang line de satte så de krysset de fleste bruk her. Når folk dro ut om morgenen for å trekke opp sine redskaper da kom det andre redskap opp og det ble skjært opp hele det systemet i småbiter. Så den båten kom ikke mer tilbake. Historien sier en del om rettigheter og jeg er ikke enig i at alle skal ha rett i å fiske her.

Jeg tror det som er fakta er altså at den kongekrabben ville ha gitt en god del økonomiske ressurser til mange hjem her i kommunen. Jeg kjenner ganske godt til selve kommunen. Jeg har sittet i formannskapet og vært varaordfører i to perioder. Jeg vet en god del ting fra befolkningens side. Det har ikke vært så enkelt. Jordbruket dalte ned og ble nesten helt slukt. Vi hadde 200 eller 400 melkekyr og meieriet kom i gang, men det var for tungvint å få dyrke opp jorden her, mens Tana blomstret. Her gikk det ned, mens der gikk det opp. Vi har bare en melkeku igjen.

Det er jo litt underlig. Hvis du går vestover og legger deg hundre meter på vestsiden av grensen som de har satt opp da heter det seg slik at det du får opp av krabbe skal tas. Du har ikke lov til å kaste én. Men dersom du går 200 meter fra der du var. Der må du kaste ut hunnkrabben. Jeg ser han sitter og skriver han gamle fiskeriministeren – nå må du bare skrive!

Møtedeltaker

Jeg har et par spørsmål til utvalget nå på slutten. Dere nevnte at dere har siste ordet og da må jeg spørre. Tror dere på det vi har fortalt dere i dag? Har dere fått noe, jeg holdt på å si i «hauan» deres? Det er sannheten vi har fortalt.

Carsten Smith

Det passer godt å svare på det spørsmålet. Det er klart vi tror på det dere forteller. Det er jo slike innspill vi har bedt om. Det ble sagt i et av innleggene at rettighetene må på plass og det kan jeg trygt love at dette spørsmål vil bli besvart av utvalget. Men det er jo en type spørsmål som reiser en lang rekke nye spørsmål om hvordan denne eventuelle retten skal gjennomføres. Her er det veldig viktig å få slike innspill som vi har fått her i kveld. Jeg kan videre trygt love at alt dere har sagt i kveld vil bli studert igjen og omhyggelig vurdert.

Jeg vil avslutte med å takke forsamlingen og Nesseby kommune.

1.11 Høringsmøte i Tana kommune

Møtet ble avholdt 8. februar 2007 på Vestertana kapell og bygdehus i Vestertana. Tilstede var ca. 35 personer.

Ordfører

Kjære alle sammen. Jeg er ordfører i Tana og har vært det i åtte år. Jeg ønsker alle tilreisende og Kystfiskeutvalget for Finnmark velkommen til Tana.

Tana kommune er en langstraks kommune og har en elv som deler oss i to. Over elva har vi kun en bro i sentrum av kommunen og en ca 8 mil oppover mot Karasjok. Elva har veldig stor betydning for Tanadalens befolkning. I og med de lange avstandene så blir vi også en veldig kostbar kommune i drift. Vi har fem grunnskoler og en privat. Vi har altså seks barneskoler på et antall av 370-380 barn. Det sier seg selv at det er kostbart å drifte kommunen vår. Men det er slik vi har villet hatt det og grendeskolene har tverrpolitisk enighet. Vi ønsker at det fortsatt skal bo folk i distriktene i kommunen.

I tillegg vil jeg nevne at kommunen er en tospråklig kommune. Samisk og norsk er likeverdige språk. Vi har også finske og russske innbyggere. Folketallet hos oss har gått nedover. Tidlige har vi hatt et stabilt folketall, men nå merker vi nedgangene. Forholdene på kysten merkes godt og påvirker forholdene også i Tana kommune. Særlig de siste årene da fiskeriene har ligget nede og kystkommunene har slitt, så merker vi det også folketallsmessig. Jeg har sagt at vi skal ikke gå under 3000, men faktisk er vi litt under nå tror jeg. En fra salen sier 3007 og det er jo kjempebra! Men det er jo noen som synes det er bra å være under 3000 siden tilskuddene øker, men slik tenker ikke jeg.

Tana har en veldig stor privat næringsvirksomhet og det er også litt annerledes enn i de andre samiske kommunene. Sammenlignet har disse flere statlige arbeidsplasser enn det vi har. Vi har et meget oppegående privat næringsliv. Det gjør at vi ikke er så skjøre for statlige kutt. Vi er Finnmarks nest største landbrukskommune etter Alta og vi har store bruk langs Tanavassdraget, med tilhørende fiskerettigheter. De som høster 2000 kilo høy kan få drive drivgarnfiske i Tanaelva. En gammel rett man har som folk ønsker å beholde. Vi håper at vi slipper å måtte redusere dette. Vi er også en av de få kommunene som fortsatt har et meieri. Vi har en meget oppegående drift hvor de blant annet har utviklet et eget produkt som heter Kesam og som har vært en veldig suksess og antall årsverk i bedriften har økt. Det betyr veldig mye for oss at vi har melkeproduksjon.

Vi har videre en liten reindriftsnæring som klarer seg godt. Vi har også de som livnærer seg i områder som vi er nå, hvor folk fortsatt ønsker å bo og ønsker å hente et utkomme i fra sjøen. Det er jo matfatet til de som bor i kystsonen. Det er kanskje få som forbinder Tana med en kystkommune, men vi har jo faktisk det. Vi har også en bonde her som har fått en pris for å ha klart å få til kombinasjon med fiske og sauebruk. Jeg synes folk har vært veldig flike og det går generelt bra med næringslivet.

I Tana har vi hatt et treårig prosjekt som heter Tanafjord-prosjektet, som hadde til hovedmålsetting å skape ny aktivitet og varierte arbeidsplasser ved Tanafjorden. Prosjektet ble initiert av bygdefolket og som vår egen Helga Pedersen la grunnlaget for før hun reiste og ble minister. Prosjektet startet opp i 2002 i en samfinansiering mellom kommunene Tana og Gamvik, Sametinget og Finnmark fylkeskommune. Vi var enige om å forsøke å ta grep for å få en mer positiv næringsutvikling i en tid hvor trenden var negativ. En av hovedmålsettingene var å gi kunnskaper til å kunne høste av Tanafjordens ressurser på en enda bedre måte.

Av og til så tenker jeg at det er jo her ressursene finnes. Bare se på folk og pågangsmotet. Til og med fra dette området og fra nabolaget her kommer den sittende fiskeriministeren. Det er faktisk noe vi kan være stolte av.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Innleder

Jeg er bosatt i bygda og har i hele mitt liv drevet som fisker. Nå er jeg pensjonert, men får beholde torskekvoten og krabbekvoten til jeg er 70 år. Jeg representerer bygdelaget.

Da jeg ble ringt opp og spurt om jeg kunne holde et innlegg så var jeg dum nok til å si ja. I ettertid så begynte jeg å tenke på hva jeg skal bidra med. Det eneste jeg har å bidra med er at jeg kan gå tilbake til min ungdom da jeg begynte som fisker. Dette var på slutten av femtitallet. Det jeg tenker er: Hvilke rettigheter hadde vi da? Bare vi hadde noe å flyte på så fikk vi dra på sjøen og fiske det vi maktet og ingen spurte om du var manntallregistrert eller om du hadde registrert båt. Du kunne levere alt det du maktet. Husmødre, skoleonkler og så å si alle som hadde anledning dro på fjorden. Dette varte et godt stykke ut på 1970-tallet da det begynte å hardne til. Da var den store selinvasjonen på Varanger og Tana og den tok knekken på mye av fiskeriene i fjorden. Jeg husker ikke nøyaktig, men det varte til et godt stykke utpå åttitallet. Det er klart at de som ikke hadde større båter var jo nødt til å holde seg inne på fjordsystemet.

Da selinvasjonen var over fikk vi kvotene som jeg mener var en ulykke for de minste båtene. Dette fordi de ble delt i to: den såkalte Gruppe I og Gruppe II. De som kom i Gruppe II hadde jo ikke så mye å ha på brødet. Dette var kravene til kvalifikasjon i de tre siste år. Jeg husker spesielt, det var en gang på åttitallet. Vi hadde meget godt fiske her på fjorden og før mange av de som var i Gruppe II rakk å begynne, var kvoten tatt opp andre steder og da var det stopp. Kvotesystemer for båter under ti eller femten meter er egentlig etter min mening meningsløst. Gruppekvoten for disse båtstørrelser blir jo ikke tatt opp. Da spør man seg hvorfor man ikke kan ha alle innenfor samme gruppe og ikke ha A og B-fiskere. Det kan jo føles litt urettferdig dersom naboen er i en annen kategori.

Så fikk vi den berømmelige kongekrabben inn på fjorden. Igjen var det kvalifikasjonskrav med at man måtte ha fisket så og så mye torsk de siste tre år. Igjen var det mange som falt utenfor. Regelverket ble endret fra år til år. Ett år var båten for lang og det neste året var båten for kort. Fortsatt er det mange som skulle ha hatt rett til å fiske krabbe som ikke er med i dette fisket. Vi er jo spent på den stortingsmeldningen som kommer og lurer jo på om flere vil komme inn.

Det er også et annet fiske som har betydd mye for sjødistriktene i Tana, rundt hele Tanafjorden, og det er jo laksen. Det var ganske fritt fiske, selv om det var enkelte ukefredninger etc., men likevel var det ganske fritt og det var en viktig fisk for hele fjordbefolkningen. Etter hvert begynte de å regulere den også med det argument at bestanden var under reduksjon. Det endte med det at fisketiden ble forkortet og at redskapsbruken ble innskrenket. De som i dag skal fiske laks må bytte bruk tre ganger i sesongen. Du begynner med kilenot, går over til krokgarn og igjen over til kilenot. Slike reguleringer tolker jeg dit hen at de helst vil ha de som driver med dette fisket bort.

Jeg begynte i den tida da vi hadde siste rest av det frie fisket i fjorden og alle de som i dag er i 50-60 års alderen. Vi har jo selvfølgelig en del ungdommer som er kommet til som han Roger og Geir, men det er jo ikke nok. Når vi er borte eller slutter så er det jo bare de to igjen i Tanafjorden dersom det ikke blir endringer og folk får fiske fritt. Vi skader ikke bestanden med de redskaper vi bruker.

Alfa og omega i fisket både i Tana og i Varangeren og et godt stykke vestover er kongekrabben. Hvis ikke vi får kongekrabbekvote, så har vi liten mulighet til å overleve. Jeg vil si det sånn at alle ungdommer som starter i fiskeriene i dag burde premieres med kongekrabbekvote slik at de har levelige forhold.

Innleder

Jeg var med i Samerettsutvalget i det arbeidet som resulterte i finnmarksloven. Der hadde vi et kapittel om kyst og fjordfiske. Vi fikk vel aldri skikkelig godt grep om det og vi kom vel heller ikke til noen omfattende endringsforslag bort sett fra at vi foreslo fritt fiske for de minste båtene og en rettighet for kyst- og fjordfiskerne i Finnmark. Jeg husker ikke helt men jeg tror at det var en fortrinnsrett til fiske vi foreslo.

Jeg har kalt det lille innlegget jeg skal ha her for kyst- og fjordsamene – det tause flertall og det ut i fra at jeg gikk tilbake og så på folketellinger fra 1867 og da viste det seg for Tana kommune at i Vestertana bodde det store flertall av befolkningen. Her var sentrum i kommunen. De siste tallene jeg hørte nå er at det nå er 22 mennesker igjen. Så har jeg prøvd å se litt i vår NOU og også senere på hva som har skjedd.

Samiske problemstillinger knyttet til denne ressurshøstningen har vært helt fraværende til helt opp til 50-tallet og ikke særlig bedre de siste tretti årene heller da vi fikk både trålefiske og mer motorisert utpå kysten. Når vi ser på finansieringsordninger som kom på femtitallet og utover, så ser man at kapitaltilgangen og finansieringsmulighetene ble gitt til fiskeværene på kysten. Veldig mye av dette ser man at det er den dominerende norske befolkning som mottar. Det gjør også at man sakker akterut med disse småbåtene inne i fjordene.

I 1959 kom Samekomiteen med sin innstilling. De konstaterer at samiske fiskere i fjordene har fått redusert sine muligheter til å fiske. Det konstaterer de, men dessverre blir jo ingenting gjort. Carsten Smith har vi her og da må vi helt frem til 1990, og da vet vi at Sametinget ble etablert og da fikk vi et samisk fiskeriutvalg. Der ble det etter min mening dokumentert at fiske er viktig for samene og at det er en del av det materielle grunnlag for deres kultur og levemåte. Jeg har en nabo som har fortalt meg mye om da moren rodde henne til internatet her og om hvordan foreldrene levde og hvordan både faren og broren omkom på sjøen her og om hvordan de har strevet til livets opphold: Den samiske befolkningen i Tanafjorden. Det er en trist, men på mange måter en verdig historie som hun forteller om livet her. Folket som bor her er et stolt folk selv om de har vært igjennom mye.

I NOUen til Samerettsutvalget er det skrevet mye og hvor viktig fisket er. Finnmarksloven bygger på NOUen, men den stopper i fjærsteinene. Det er jo litt synd at det skjedde. Jeg begynner å bli litt utålmodig for jeg jobber på samvirkelaget i Bonakas og så kjørte vi varer her i perioden 1985 til 1991. Til slutt måtte vi øke prisen på vareleveransen fordi at det var så få hustander. Det var trist å se når fiskerne kom opp med den skarve torsken de hadde fått. Det var veldig dårlig på den tiden her.

Jeg vil også komme med et par forslag som kanskje vil provosere noen på bakgrunn av dette. Jeg er optimist av natur og har tro på samfunnet. Det slås fast i ILO-konvensjonen rettigheter for urfolk. Vi har Grunnloven § 110 a og vi har dokumentasjon. Jeg var inne på Universitetet i Tromsø sine hjemmesider og du verden så mye fin forskning vi har fått siden universitetet kom. Jeg husker jeg jobbet på sildoljefabrikken i Tromsø og husker de første studentene når de kom. Jeg tenkte for meg selv: Hva i all verden skal det bli ut av de der. Men nå ser jeg resultater. Vi har ny kunnskaper og viten på områder Norge aldri har hatt kunnskaper tidligere.

Hva må så konklusjonen bli av dette? Jo, det er utvilsomt etter min mening at samene som folk har sterke rettigheter til de marine ressurser i de nære havområder utenfor Finnmark. Spørsmålet om hvilke rettigheter og om forvaltning og slikt vet jeg ikke, men min konklusjon på bakgrunn av alt dette kan nesten ikke bli annerledes. Begrunnelsen er at det har vært samisk bosetting her, det har vært aktiv bruk og til og med enebruk i hundrede av år: Her i fjorden, i Laksefjorden, i Porsangerfjorden og vi kan flytte oss rundt om kring, i indre deler av Varangeren og helt ut til Kiberg.

Jeg tenkte å provosere litt med å stille et omvendt spørsmål: Hvem andre enn sjøsamene i Tanafjorden har opparbeidet seg rettigheter til de marine ressursene? Kan staten opptre som en privat eier her og forvalte og regulere og så videre uten at befolkningen får være med? Slik som det ble uttrykt her så sa en representant noe sånt som at «det kom reguleringer». Ja, hvem var det så som kom med disse reguleringene, det kan vi stille spørsmål om videre. Kan staten bare regulere bort rettighetshavere? Det ble her tidligere nevnt krabbefiske og det at noen ikke kom seg på havet. Kan de stenge oss ute og kan de forfordele fremmedfiskere? Tidligere så var det snurrevadfiskere inne på fjorden her og snurrevad det er jo nesten som en liten trål. Kan staten drive forvaltningen uten medvirkning fra lokalsamfunnene?

Dersom man svarer ja til at befolkningen har sterke rettigheter så må dette lovfestes og det er vel det dere egentlig jobber med i forbindelse med arbeidet deres. I tillegg vil jeg foreslå, det er sikker andre som også vil komme med noe sånt, at det bør etableres et forvaltningsregime som involverer lokalsamfunn og utøvere. Det vil si at disse får aktiv medvirkning i tråd med de folkerettslige forpliktelsene som vi har.

Til slutt vil jeg si litt om Tanafjorden og se litt mer på andre noe mer konkrete forslag som jeg har. Tanafjorden er jo akkurat som Varanger og Laksefjorden en åpen fjord med rikt, men også unikt plante- og dyreliv. Det har jo med at den svære Tanaelven kommer ned her og gir mineraler og næring. Vi har veldig mye fra den arktiske fauna og største stamme av laks, torsk, sei, sild, rognkjeks, kongekrabbe og kråkebolle. Noe som er bra og en del uting. I tillegg kobbe og sel og andre dyrearter. Jeg har sett i en rapport som ordføreren nevnte at det årlig kunne produseres til førstehåndsverdi fiskeprodukter for opp til 50 millioner kroner i det her fjordsystemet. Da fant jeg ut at like stor verdi som landbruket i Tanadalen fra Karasjok og ned. Det er enormt. Hvis det er tilfelle så er det altså en enorm ressurs. Da er det jo utrolig at man skal begynne å nærmest avfolke et slikt område. Det er jo en rikdom som vi har i Tana uten like som på en måte er underkjent.

Så kan vi se videre; og Tanafjorden slik jeg så ifra Universitetet i Tromsø, de mener jo at det er et stort og et unikt økosystem, og balansen nå, den er ikke god. Vi har kongekrabben som er nevnt, slik at fjorden er i ubalanse og balansen må gjenopprettes. Den må også sikres for fremtiden. Det mener jeg kan best gjøres ved at de karene og damene som sitter her og som lever her må være med for de har praktiske kunnskaper om det å forvalte. Det har de vist gjennom hundrede av år og det bør de kunne få fortsette med. Det er det jeg kaller for realkompetanse.

Og så til alle de farer og ulemper. Jeg bare skisserer; petroleumsvirksomhet, tankbåter som går her, vi har en stor malmbedrift i Austertana og de slipper ballastvannet ytterst i Tanafjorden. Altså det er Europas rikeste fiskefelt – der går ballastvannet ut. Tidligere slapp de det lengre inne, men likevel ...

Så har vi også dette med at velstand gjør at det er mer fritidsbebyggelse osv. Det gir jo økt ferdsel og konkurranse. Til slutt nevner jeg dette med klimaendringer og økologi. Det er mange utfordringer og farer.

Også andre ting er viktige dersom en skal se på fremtiden; det er jo dersom man ikke har en bedre distriktspolitikk eller at man får en svekket samepolitikk. Det skal jo bare et valg til og så er den svekket. Dersom fiskeripolitikken går i feil retning eller oppdrettsnæringen får mye bygd opp og truer det tradisjonelle fisket og ikke minst nå så snakker vi mye om tanalaksen sin fremtid. Hvis disse negative forholdene slår til da er det klart at vi får svikt i rekrutteringen, bosettingen blir ytterligere truet og rett og slett den samiske kultur her blir borte.

Men dersom en får lovfestet rettigheter, nå har jeg kalt det samiske rettigheter til marine ressurser, det er kanskje noen som ikke vil like å høre det, men jeg mener nå å kunne si det. Det betyr egentlig ikke at man skal skille på etnisk grunnlag, men altså at fundamentet for at man kan få rettigheter må ligge i den langvarige bruken som samene har hatt i fjordsystemet her.

Så til et forslag jeg har: Tanafjorden som samisk marint ressursområde. Det kan være Tanafjorden, men det kan like godt være Laksefjorden dette jeg snakker om. Så tenker jeg at man kan godt ha en forvaltning her hvor man trekker inn kommunene og de fiskerne som er aktive og man kan også trekke inn offentlige instanser. Man kan også trekke inn folk som bare har rekreasjon her for eksempel med én representant i et slikt styre. Jeg har sett på disse fjellstyrene i Sør-Norge. Der har du en slags måte å forvalte felles ressurser på. Nå forstår jeg at man kanskje ønsker å tenke mer regionalt, men jeg tror at også innefor en regional ordning så bør man i et økosystem som Tanafjorden, kunne tenke seg litt mer lokalforvaltning, for eksempel på begrensete ressurser. Det kan eksempelvis være et ressursstyre her for Tanafjorden for hele Tanafjorden hvor det er tre fiskere og fangsfolk, en representant fra lokalsamfunnet her og en representant fra hver av kommunene og en representant fra fiskeriforvaltningen og en representant oppnevnt Finnmarkseiendommen. Dette er bare noe jeg har tenkt på og jeg har stilt meg selv spørsmålet; er det mulig for eksempel at man gjennom dette får utvidet Finnmarkseiendommen og at det da er naturlig at Finnmarkseiendommen har innflytelse.

Helt til slutt vil jeg si at dersom man får på plass rettigheter med en lokal forvaltning og også kapital som kan støtte opp under gode ideer, så kan man få til økt fangst og foredling i Tanafjorden. Vi kan få til nye næringer og inntekstkilder og vi kan ikke minst satse på Tana og Tanafjorden som en merkevare. Jeg har sagt at Tana med Tanaelva og Tanafjorden er egentlig en merkevare. Vi er kanskje ikke klar over det selv, men det er en stor merkevare. Overalt hvor jeg kommer ut og snakker om Tana, sier alle «å ja, storlaksen i Tana» og hvor tar vi den, jo vi tar den i sjøen og i elva. Vi kan satse på råvarer med unik geografisk opprinnelse. Vi trenger ikke å godta at lakseprisene går ned på grunn av oppdrett hele tiden. Vi kan snu dette og jobbe mye mer aktivt for å få opp prisene. Vi kan drive med produktutvikling, vi kan drive med lokal turisme. En nabo fortalte meg at han hadde hatt med en svenske som var storlig imponert over å komme med. Men vi må jo også ha mottaksstasjoner og det er jo godt i gang. Det er jo en her allerede og vi må ha hjelp til markedsføring og vi må også kunne bruke ny tekologi. Jeg var en gang i Vest-Frankrike og så på Brisling-fiske med ordningen hvordan de store båtene gikk lengst ut, de små båtene var nærmere. De hadde et samvirkeorganisert mottaksapparat. De samarbeidet med en privat foredler og de produserte konserves som gikk til høy pris inne i Paris-markedet og de tjente godt i alle ledd, helt fra Atlanteren og opp til de som solgte i butikkene i Paris. Det skal mye til, men det går an.

Helt til slutt: Dette kan være mulig også i Tanafjorden. Klokken her er ikke fem på tolv, men ett minutt på tolv. Og det haster. Takk for meg.

Ordfører

Jeg må si at når jeg hørte på dette innlegget så er det jo ikke rart at det faktisk er noen som har troen på at her skal man kunne livnære seg? Vi har folk som tror at det går an å leve og livberge seg her og vi må være med på å bidra til at de får den muligheten slik at ressurser er der for de det gjelder. Det vil man ikke oppdage dersom man selv ikke reiser i området og oppdager at her er det folk som bor som har bosatt seg og har troen på det. Da må vi bidra så godt vi kan til at det skal gå an.

Møtedeltaker

For de som ikke kjenner meg så kommer jeg fra nabobygda Øst-Torhop, en sjøsamisk bygd cirka like stor som Vestertana. Jeg må jo si at forrige innlegg var et veldig fint innlegg. Han sa jo egentlig det som bør sies i en slik sammenheng. Som et tillegg vil jeg også si noen ord.

Faren min døde for tre år siden. Jeg husker på slutten av åttitallet – etter selinvasjonen – når disse kvoteordningene kom. Da gikk jeg på skole og jeg ringte hjem til faren min. Han fortalte at han satt og så ut i gjennom stuevinduet og ut på fjorden med tårer i øynene når fremmede båter tømte fjorden, mens han selv knapt nok fikk lov til å dra ut og hente seg kokfisk. Det var den virkeligheten og det er ikke lenge siden det skjedde. Det var på slutten av åttitallet og det er ikke lenge siden det.

Når faren min døde så flyttet jeg tilbake til bygda og tok over blant annet hjemplassen min og har nå etablert et bitte, bitte lite jordbruk med villsauer og så fisker jeg laks og så jobber slik som de alltid har gjort her, med mange forskjellige næringer som for eksempel media. Det som jeg er interessert i å spørre og å få vite om det er jo for det første dette med laksefiske i fjorden. Det er et veldig uforutsigbart fiske for oss som fisker her borte. Nå er jeg på sørsiden av Tanafjorden. Jeg er 48 år gammel og den yngste fiskeren som fisker på sørsiden av fjorden. Jeg er litt usikker på nordsiden av fjorden. Det er vel kanskje noen som er yngre, men det er i alle fall veldig dårlig rekruttering til dette fisket og det blir regulert hele tiden. Dette medfører at fisket er fryktelig uforutsigbart. Jeg er ikke helt klar over hvem det er som forvalter dette fisket. Er det FeFo? Det er i alle fall de jeg betaler høyere avgift til nå i forhold til hva jeg tidlige betalte til Statsskog. Men så sies det jo at FeFo kun har råderett ned til fjæresteinen. Er det derfor noen andre som har råderetten? Jeg er litt usikker på hvem som skal forvalte dette fisket. Det er i alle fall som jeg sa veldig uforutsigbart. Nå fisker vi både med not og krokgarn og med not igjen og de fleste bruker bare i perioden med krokgarn siden dette er billigere og enklere. Nå verserer det rykter om at krokgarn 2008 skal tas ut og skal gå tilbake til noten. Dette tydeligvis fordi en ønsker å bevare stammen bedre fordi man får mindre fisk med not. Men den tekniske diskusjonen kan vi vel ta en annen gang. For min del så måtte jeg gråte til meg lakseplassene mine som jo har vært i vår bruk i nærmere 50 år selv om det har vært statsplasser. Jeg fikk disse plassene for tre år og da blir det ny søknadsrunde. Jeg regner med at det blir en ny gråtekavalkade da.

Mitt problem er at jeg per i dag ikke har tilstrekkelig med sauer for å bli ansett som bonde, jeg fisker for lite for å være fisker. Jeg ligger derfor i en grensesituasjon. Det hele blir uforutsigbar og man tør ikke å satse verken på bruk eller båt eller noe for kanskje neste år så har jeg ikke den retten mer.

En annen kommentar jeg har er jo at det har vært mange, mange utredninger når det gjelder sjøsamiske rettigheter eller rettigheter i disse fjordene, men myndighetene har ikke hatt noen slags vilje. Det har vært absolutt null vilje til å gjennomføre noen av disse tiltakene. Så da er spørsmålet mitt til Carsten Smith som har en meget ,meget høy juridisk kompetanse: Er det rettighetene som er mangelfulle eller er det den politiske viljen til å gjennomføre disse rettighetene. Hvor er det det stopper opp? Hvor sitter bremseklossen?

Jeg har en sak til i forhold til slik sånn som Tanafjorden er nå. Når jeg vokste opp kunne mamma si til oss at «gå og hent to sei til oss til middag» og vi sprang ned til fjæra med kasteboks og en blank sluk og det tok oss to minutter å ta inn stor og fin stabbsei til middag på sommeren. Vi kunne når som helst dra ut på sjøen og hente torsk. Det var liksom aldri mangel på matvarer. Om sommeren så spiste vi så mye fisk at når sankthansaften kom så var vi overlykkelig for at vi fikk lov til å grille ei pølse på bålet og slapp å spise den der laksen hele tiden. Vi gjorde ikke annet enn å spise fisk og laks hele sommeren. Nå er situasjonen den at fjorden er helt tom. Det eneste som eksisterer i fjorden er krabbe og litt laks på sommeren og laksen har også minsket de siste årene veldig mye, men det kan jo ta seg opp igjen. Men når det gjelder hvitfisk så er det nesten ingenting igjen. Hva er det for rettigheter man får til en fjord som ikke har de ressursene som behøves for å begge opp et samfunn. Slik som Torhop og Vestertana, disse samfunnene ligger med brukket rygg. Man har ingen som helst mulighet til å bygge disse samfunnene ut ifra dagens ressurser i fjorden. Vi rett og slett sloss for å overleve. Vi har problemer med å få folk til å flytte hit, det blir en eldre og eldre befolkning her borte og til slutt så dør det ut dersom det ikke finnes muligheter til å livberge seg. Folk har jo visse krav til livsstandard i dag. Så hva skal man gjøre med en tom fjord. Hvilke rettigheter får man om man får rettigheter til en tom fjord? Jeg pratet med Roger her og det er torsk tre uker i året og da må du være på sjøen – akkurat da. Sei er det nesten helt umulig å få tak i på sommeren. Det er tomt. Borte vekk. Hva gjør vi med rettigheter når ikke ressursene finnes mer?

Carsten Smith

Jeg fikk et konket spørsmål om det har stått på den politiske vilje eller på rettighetene. Det som i alle fall er helt åpenbart er at den politiske vilje ikke har vært sterk nok. Når det spørres om det har vært noe galt med rettighetene så er jo forholdet at disse spørsmål om rettigheter tidligere ikke har vært ordentlig utredet. I alle fall har de ikke vært utredet på en slik måte at man fra myndighetenes side har vært tilfreds med utredningene på dette punkt. Jeg selv har foretatt en utredning i sin tid for Fiskeridepartementet tilbake i 1990 hvor jeg konkluderte at det forelå rettigheter, men det var jo begrenset hva denne førte til.

Men det jeg kan si nå er vel at vi nå er kommet til et punkt hvor det er nedsatt en særskilt kommisjon og nå var det Stortinget som i et spesielt vedtak ba regjeringen om at nå ville de ha et utvalg som skulle utrede akkurat dette. Dette vil jeg vel våge meg å tolke dit hen at det står en ganske sterk politisk forpliktelse bak det å ville følge opp politisk det et slik utvalg vil komme til. Mer kan jeg ikke si. Vi er likevel et ordinært utvalg og saken er ute av våre hender og over i de politiske myndigheters hender i det øyeblikk vi leverer vår innstilling. Jeg kan jo derfor ikke si noe på forhånd, men jeg kan jo si det at da jeg ble spurt fra departementets side om jeg ville lede dette utvalget, så svarte jeg at vel jeg har jo allerede for en del år siden avgitt en utredning som departementet ba meg gjøre og kom jo da med positive konklusjoner. Dere vet jo da hva jeg i alle fall mente om dette den gang. De fant jo likevel ikke ut at det var tilstrekkelig negativ til å la være å be meg om å lede utvalget. Jeg tolker i alle fall dette som at det ikke må komme som noe sjokk på departementet hva i alle fall jeg måtte mene om dette.

I den grad vi eventuelt kommer til at det foreligger rettigheter så er det da samtidig vår oppgave å prøve å trekke nødvendige konsekvenser for den gjeldende fiskeriforvaltning.

Vi har jo tygget litt på spørsmålene vi som er politikere. Som prinsipp så har vi jo diskutert det med rettigheter. For å si det på en veldig enkel måte så mener jeg at hvis man skal ha plass for bosetting i disse områdene her, så må man ha det slik at nærhet til ressursene også gir rettighet og særrettigheter rett og slett. Ellers så får man en fortsatt avfolkning av området her. Det prinsippet kan brukes på mange områder for tradisjonene har jo vært at de som har bodd nære fjorden, multebærområdene, rypeområdene o.s.v. de har hadde en ikke-nedskrevet rett til å fangste på de naturressursene som eksisterer. De som bor langs Tanaelva har jo også rettigheter i ut fra nærhetsprinsippet og jeg skjønner ikke hvorfor man ikke kan ha det samme koblingen mot fjorden.

Møtedeltaker

Jeg liker å fortelle og å høre historier. Det jeg skal fortelle nå det er en sann historie og den illustrerer på en måte hvordan jeg har følt myndighetenes behandling av disse områdene her, eller for så vidt også av alle de mindre fiskerne i hele Norge. Dette skjedde på slutten av sekstitallet. Det er respektable folk som har fortalt – Kjell With – som nær sagt har laget historien og jeg hørte den videre fra min skipper Magnus Henriksen i fra Karlsøy.

Det hadde seg slik at det var et par Lenvikbåter – trålere – som hadde store problemer med denne grensen – fiske på 4-mila. Det stod kolossalt med fløytlinebruk nedover Tanasnaget. Der kom en av disse båtene «tauanes» oppover. With han ropte over VHFen – fiskeribølgen – og så at det ikke var folk på broen – båten gikk øyensynlig på autopilot. Han kjørte opp på siden og gaulet noe fryktelig og banket i siden.

Da dukket det opp to hau over rekken og spurte hva han ville. Ja, da fortalte de jo at de gikk jo igjennom djevelsk med linebruk. Ja, og gjør det deg noe, sa de to før de forsvant igjen.

Slik føler jeg at fiskeripolitikken også har vært overfor de mindre. Det har blitt sagt veldig mye i dag. Det meste er jeg jo enig i, men det er jo en del nyanser i dette. Det ble jo blant annet nevnt dette med hvem som skal fiske – nordmenn eller samer. Det har jeg vel kommet til at det har aldri vært noe problem. Problemet er da heller hvilke redskapsgrupper du skal fiske med og der er nok en del bruk som aldri bør komme inn på fjordene mer. Det er for eksempel disse djupe snurpenøttene. Det sildefisket som foregikk på femti- og sekstitallet er vel det største griseriet av fiskeri som har foregått i Norge når du fisket sild med svært liten størrelse. Og når du lå i rommet og leverte det så kunne du ikke identifisere hva det var og så stod det på seddelen «stappe». For det første så tok de jo absolutt alt levende inne på fjorden. Det var jo allerede da nøter på en 50 favn og i de grunne fjordene så gikk det jo helt til botn. De tok jo skata også og absolutt alt. Og småfisken og dette var jo veldig viktig åte spesielt da for torsken. Nå fisket man så langt ned på silda og jeg var nå sjøl og leverte den siste fangsten fra Tana så det var nå litt absurd det også. Så ble det jo stoppet – det langvarige stoppet og dermed forvaltningen. Det klages jo mye fra fiskere om at de gjør bare galt, men at de greide å få opp denne NVG-stammen igjen – det var meget godt gjort. Det er jo en enorm ressurs nå.

Det som Tana gjorde da på syttitallet, uvisst av hvilken grunn, det var at de fikk fredet sjøområdene i Tana mot snurrevadfiske i alle fall for deler av året. Det var et veldig godt tiltak. Da fisket man jo ikke lengre ned enn til 80 favner, så det som stod dypere det klarte seg. Det står ved lag og det bør fortsatt stå ved lag. Det fisket kan man si var kolonialistisk for all den silda som ble fisket her den ble jo ført helt ned til Lofoten og Vesterålen slik at det var ingen verdiskapning som kom distriktet til gode. Nå har vi jo sjansen med den oppbygde NVG-stammen, men nå er jo regelverket at du ikke kan fangste på sild under 23 centimeter. Før var det jo et betydelig feitsild-fiske her og den er jo godt under 23 centimeter. I tillegg var det jo folk her som hadde notbruk, men også det arbeidet som ble igangsatt ved salting, så det skapte verdier da. Det er jo også noe som kan komme igjen.

Jeg nevnte striden, ikke mellom etniske grupper, men ut fra hvilket bruk du fisker med. Det er greit. La nå alle fiske med garn, jukse og line. Men det er en ting – og det er ikke bare et Tana-problem – det er jo dette med småplasser og mottak. Hvis man nå får noe fisk så føres absolutt alt ut av distriktet. Det er jo for så vidt greit nok at folk skaffer seg en arbeidsplass med fiske, men også at noe av den pakkingen og produksjonen kunne ha foregått i distriktene.

Når det gjelder Tana og utredninger om at samene hadde tapt når det gjelder opptak av lån har jeg en kommentar. Det er også riktig, men på femtitallet var det så mye fisk ennå inne på fjordene at det holdt dersom du hadde en båt og kom deg på sjøen. Man behøvde ikke nødvendigvis en større båt for å klare seg. Dette gjaldt helt til utpå syttitallet når vi fikk selinvasjonen og sammenbruddet i torskebestanden. Et annet problem eller årsak til at vi ikke har større fiskebåter i Tana det var at vi har hatt et veldig godt laksefiske slik at det ikke var behøvelig for folk å ha en større båt for å gå ut på kysten. Mange fikk jo årsinntekt på laksefiske på de beste plassene over lange perioder. Den delen har nok slått ut negativt for anskaffelse av nye båter. Også gikk dette fisket i mink og vi hadde jo denne kontakten utover mot kysten. Vi som vokste opp her etter krigen var veldig etterspurt på kysten og havfisket i og med at vi kunne dette med redskaper, bøting, spleising og alt arbeid med redskaper. Det var derfor veldig mye folk som rodde utover og det at de hadde arbeid var jo viktig, men det var også viktig at de brakte med seg teknologi tilbake til lokalsamfunnet. Du kan si at denne teknologiinnhentingen, den er borte nå i og med at det omtrent er helt stopp med at folk herfra ror på kysten. Det synes jeg er litt sørgelig fordi det er ikke de store sprangene, men det er en gradvis forbedring hele tiden med at ny kunnskap kommer til.

Også er det dette med politikerne våre. De har ikke vært flinke i Finnmarks kommunene til å tale fiskernes rettigheter. Dette har vært helt fraværende. Dette med åttitallet og enhetskvoten er jo det mest makabre som har vært i norsk fiskeriforvaltning, altså dette at vi i Gruppe II hadde mindre kvote enn en som var fritidsfisker. Det var aldri noe spørsmål fra politikerne til de som satt høyere opp i systemet. Kom du derimot nedover på Vestlandet så var det helt andre forhold og et sabla rabalder f. eks da Willoch var statsminister og drivgarnet ble forbudt. Neida, han skulle stilles for riksrett og det var jo en bagatell i forhold til det som skjedde da denne enhetskvoten ble innført og hva dette betydde for fiskeriene i disse områdene.

Møtedeltaker

Ved denne enhetskvoten gikk antall fiskebåter her i Tana ned med nitti prosent. På grunn av selinvasjonen hadde man ikke fått tatt opp tilstrekkelig med torsk på grunn av selen og det brukte da myndighetene som argumentasjon for å slenge nitti prosent av den sjøsamiske befolkningen på land. Disse tre årene. Her har folk fisket i tusener av år. De tre historiske årene medførte at vi ble kastet på land.

Møtedeltaker

Jeg vil presentere meg først. Jeg jobber på Sametinget administrativt med fiskerisaker. Jeg vil støtte det som sies her. Det er imidlertid ikke bare det med selinvasjonen. Det var lite torsk på åttitallet også på grunn av et råfiske fra havflåten. Da blir samiske fiskere straffet for et råfiske som man ikke har vært med på. Det er ganske skremmende.

Møtedeltaker

Jeg skal gå litt tilbake til spørsmålet om lokal forvaltning. Det ble stilt spørsmål om hva man gjør med lokal forvaltning. Etter mitt syn så har man rettigheter når man forvalter noe, men man har forpliktelser også. En lokal forvaltning betyr ikke at man stenger andre ute. Det vil jeg mene bestemt. Men man likestiller samme redskapstype og samme fartøystype. De andre er viktige elementer. Vi har jo tross alt fiskermottak som skal gå og det blir ris til sin egen bak å stenge ute.

Laksen er jo liksom symbolet for Tana. Det er klart at når man har vært oppe i totalfangst for sjø og elv til sammen på 170 tonn. Det er helt enormt i de beste årene. Nå er det lavmål, men det er tross alt det tredobbelte av lakseelv nummer to i Norge fortsatt.

Det blir litt løst i begynnelsen. Men det er veldig fint prinsipp vi har i Norge. At fiskere fra hele landet kan få fiske der de vil. At finnmarksfiskere kan dra ned til Skagerrak og fiske reker. Og at en fisker fra Hvaler kan komme hit opp. Og fiskerne herfra kan dra til Lofoten. Det er et viktig prinsipp at fiskerne kan få fiske det som båten kan ta. Her i Finnmark har vi for eksempel noen små seinotfartøy som kan dra til Nordsjøen når makrellsesongen begynner. Det er et hovedprinsipp som jeg syns bør være. At alle har like rettigheter. Så er det sånn i Finnmark, som er et stort problem, at man har hatt stort frafall av større båter, de har forsvunnet sørover. Og det er noe som utvalget bør tenke på. Hvordan man skal forebygge det. Dette med distriktskvote, det syns jeg er veldig positivt. Så blir det en premie å levere i Finnmark. Nå har vi jo prøvd det før og det var vel ikke så vellykket. Men det kommer helt an på når på året du får det til. Så har vi det med at råstoffet forsvinner. Jeg har fulgt med litt i den rettssaken som Gamvik kommune strir med. Det er jo et klassisk problem. Selv jobba jeg som ung saksbehandler i departementet da vi hadde trålutbygging på det sterkeste. Og det var jo knytta opp mot leveringsplikt. Det var det som var det prinsipielle. Så det er vanskelig å forstå at det går an å unndra seg den leveringsplikten. Det er en svakhet ved lovverket. Så jeg håper Gamvik kommune klarer å vinne i neste runde. Og så tar vi det råstoffet ... veldig små fiskevær, kanskje det største vi har. Det er 20000 tonn frossent råstoff som blir lagt inn der. Og hva er verdiskapningen der? Jo det er lagerleie. Her kommer fiskeren inn, han får 20 kr kiloen kanskje. Altså verdiskapningen pr kilo som kommer inn her til dette lille stedet den er 50 ganger så stor enn den fisken som kommer til fryserhotellet, og blir sendt sørover og kanskje til utlandet. Og så kan vi se litt på hvordan vi i Finnmark skal klare å ta bedre vare på råstoffet. Da tror jeg distriktskvoter er en løsning. Eller som det er på Island. Der får fiskerne en premie for ikke å dra til utlandet å levere fersk råstoff der. Det er masse ting å se på. Så dette med EU-havet. I prinsippet så skal EU-fiskerne få lov å gå hvor de vil. Men det er unntak der og. Spanjoler og portugisere har fått særrettigheter i sine områder, sør for Bretagne. Så det er mye å se på. Dette var en begynnelse. Takk.

Møtedeltaker

Jeg vil ønske dere velkommen til Bugøynes. Rekruttering er en utfordring her. Vi er ca 200 som bor her. Og så har vi 14-15 helårsfiskere. Jeg trodde det skulle komme en 4-5 stykker på møtet. Så dette var bra. Jeg håper vi har nok kake.

Carsten Smith

Vi vil også kunne stille dere noen spørsmål. Men først er det fint om dere kan komme med det dere har på hjerte.

Møtedeltaker

Jeg driver Bugøynes kongekrabbe. Det var opprinnelig en mottaksstasjon for fersk fisk. Men nå er det mer eller mindre hele året med kongekrabbe. Den største kongekrabbeprodusenten. At det skal gi helårsbasis. Jeg syns at det at alle båter har lik rett til å fiske. At det er en nasjonal ressurs. Jeg syns ikke det funker så veldig bra. Det er en moderne tid. Hvis alle skal ha rett til å komme med å ta kvote hvor som helst. Med det utstyret vi har og den teknologiske utviklingen. Så tror jeg det vil bli mange tapere langs kysten. En rettighet på historisk grunnlag. Hele poenget med å få en rettighet til en ressurs er at vi skal kunne utvikle bosetning her langs kysten. Rettighetene til enkelte fiskeslag og til enkelte områder, det ... Så får vi se.

Møtedeltaker

De som kom hit på 80-tallet. Jeg innhenta tall fra Norges Råfisklag for 2004, 2005 og 2006. Ca halvparten av de båtene som har rett på kongekrabbefiske er under 10 meter. Men hvis vi ser på Sør-Varanger kommune så ser vi at 61 prosent av inntekten fra fisket kom fra kongekrabbefisket. Og det er 40 prosent totalt, i alle kommunene i Øst-Finnmark. 40 prosent av inntekten kommer fra et fiske som vi fikk for 10 år siden. Så er spørsmålet hva slags rettigheter vi skal ha til en slik ressurs. Jeg har enkelte tall fra Norges Råfisklag sine landingsrapporter. Vi ser at levering av kongekrabben betyr ingenting på større steder. Mens i landingskommunene utgjør kongekrabbe 78 prosent av landingene. Mellom 70 og 80 prosent av inntektene kommer fra en ressurs som vi ikke hadde for 15 år siden.

Det er ingenting som tilsier at kongekrabben skal stoppe ved Nordkapp. Det er først i år at vi har hatt et godt fiske på kongekrabbe i Varangerfjorden. Det har vært krabbe der i fire-fem år, men det har ikke vært fiskere som har sett på det som et lønnsomt fiske. Ikke før i år. Så om to-tre år så er det nok fullt fiske vest for Nordkapp også. Før man kommer så langt så må man kanskje betale fiskerne? Det ville jeg synes var helt greit. Krabben har satt seg som en del av norsk fiskerinæring. Enten vi vil det eller ikke. Og den har satt seg så sterkt her at vi er 78 prosent avhengig av den.

Vi er vel enig i at vi må holde oss innenfor den totale kvoten. Og hvis hver mann får ta 1200 stykker i dag, så er vel det et rimelig antall. Så er forholdet det at jeg har forlest meg på statistikk i mange år, og kommet til at Finnmark er veldig avhengig av fremmedflåten. Vi hadde ikke fått de kvantaene på land – da snakker jeg om torsk og hyse osv. – hvis man ikke hadde fiskere som kom sørfra. Så leste jeg i Fiskeribladet at eksportverdien på innbyggerne på Røst, den er på 350.000 kr på et år. Vi hadde jo ikke klart det kvantumet hvis det ikke hadde kommet fiskere fra Hitra og Frøya. Så det er viktig.

Høringsmøtet ble holdt 9. februar 2007 i Neiden fjellstue i Neiden. Tilstede var ca 15 personer.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Møtedeltaker

Vi er plaget i elvemunningen her – der hvor elv og sjø møtes. Jeg kan begynne med sjøfugler. De holder til i elva hele sommeren. De spiser opp lakseyngel og ørret. Det synes vi er synd på en måte. Også er det kobbe og sel, det er jo flere sorter ut av den. Den samles her om våren, i elvemunningen her i Neiden – av og til hundre stykker. Og de lever av den ørreten og laksen som holder til i elvemunningen. For når laksen går opp om høsten og går ut om våren, så ligger kobben og passer på her i elvemunningen. Jeg kan ikke tallfeste noe, men la oss si at femti prosent av den laksen og ørreten som holder til i elvemunningen – den blir spist opp av selen og kobben! For de skal jo også leve. Og likedan blir det når isen går i elva. Så stiger jo flommen, da er det verre for den å ta, men den tar nå da også. Så da blir det jo til at vi synes ikke noe om sel og kobbe. Men faktisk så er den jo fredet, så den må jo nesten gå helt opp til kirka. Der kan vi skyte han, hvis vi søker om det. Men hele elva nedover – 4-5 kilometer – der holder han til. Vi synes at han eter og gjør bare ondt. Det er jo fredet område fra elvemunningen og et stykke innover. Når de laget den fredningen, så nevnte de ikke med et ord om hva vi skal gjøre med sel og kobbe. Og vi har søkt flere ganger, men vi får ikke lov å gjøre noe med den. Men meningen har nå vært fra Vår Herre at selen skal være i sjøen og ikke her oppe i elva. Det var nå det jeg hadde. Takk skal du ha.

Møtedeltaker

Jeg er ikke yrkesfisker, men vi er nært knyttet til fritidsfiske og selvforsyning av fisk og vi fisker fra de nære fjordene her, i Neidenelva og i munningen. Og vi har egen båt på 24 fot. Den har vi brukt i forbindelse med fritidsfiske, og fiske som vi har behov for. I tillegg til at vi bruker den med turister. Og likeså krabbe. Nå har sønnen min tatt over. Etterspørselen eller interessen for krabbe har vært stor innenfor reiselivsnæringa. Det sier seg sjøl at, om ikke du har lov, så stiller man seg ute ved hver et nes, så jeg ser ingen spesiell grunn til det. Vi har holdt på fra begynnelsen av 1990-årene. Vi drev og fisket etter flyndre ute i Kjøfjorden. Flyndra forsvant når krabben kom. I dag er det nesten ikke flyndre å få ute i Neidenfjorden eller Kjøfjorden. Setter du et flyndregarn nå, kan det være opp til hundre småkrabber med. Og det er nesten umulig å få de løs. Du må skjære han av. Så vi måtte bare slutte. Vi registrerte at det også gikk ut over rognkjeksen. Torsken forsvant. Seien forsvant. Og alle de fiskeslagene som var. I dag ser vi ikke noe grunnlag for fritidsfiske i de fjordene her. Vi må ut i Varangerfjorden med turistene for å få noe særlig torsk eller sei, eller kveite. Så det har vært et stort problem. Og mitt forslag er at det må være fritt krabbefiske. For meg er jo dette en livsstil, jeg er jo pensjonist – og det forlenger livet, å få lov å være med. I stedet for å sitte inne. Jeg er 77 år, og det er det som holder meg oppegående i dag. Og det syns jeg alle skal få. I fjor fikk sønnen min en kvote som han brukte opp, på 720 krabbe. Og det blir i tynneste laget. Jeg ser ingen grunn til å holde på å ale opp krabbe som krabber vestover. Fritt fiske må være det eneste riktige i hele Finnmark. Ikke bare vest for Nordkapp. Og om kvote og båtstørrelse, så syns jeg det må være fritt fiske for båter under 15 meter. Det blir ikke så skadelig det.

Dette med rekruttering, det har du god kjennskap til. De har sommerbeite i de områdene. Hun har god oversikt. Og det er nok rett at interessen er stor blant ungdommen i dag.

Dette med rettigheter – vi er nå tross alt et flerkulturelt samfunn. Det er vel ingen av oss som bor i Neiden som er av ren etnisk bakgrunn. Men for å nevne noe av den samfunnsutviklinga – mitt syn er det at Sør-Varanger kommune var en industrikommune. Folketettheten var størst inne ved Kirkenes og Bjørnevatn. Og det gjenspeilet seg i kommunestyret. Det gjaldt i utvalget for kultur, miljø og næring for eksempel. Det var demokrati, vi tapte stadig i avstemminger. Og det får vi håpe det blir slutt på. Man kan sammenligne med Nesseby som aldri har vært en industrikommune – der er utmarksgodene likelig fordelt på alle.

Ingrid Røstad Fløtten

Er det noen av dere som er her i dag som driver med fiske i fjorden? Jeg forstod her at det var krabben som var årsak til at fisken er borte? Men har ikke fisken vært borte lengre?

Møtedeltaker

Det er vel de som er fritidsfiskere. Men man kan jo ikke fiske i en fjord som er svart. Man må lengre ut. Til Varangerfjorden.

Ingrid Røstad Fløtten

Hvor lenge siden er det at det var fisk i fjorden da?

Møtedeltaker

Det er elvefolket som har fiska ute i havet. Og de har hatt flere plasser. Men nå får de bare en plass. Og det lønner seg ikke for dem å dra ut å fiske. Det blir ingen avkastning – grunnlaget er borte. Så det må det gjøres noe med. Og lengre ute er det hardt. Der er det sjø og storm, så å være alene der – det går ikke an. Hadde jeg hatt to plasser så kunne jeg fått hjelp.

Da vil jeg ønske velkommen til møte. Det er bra at så mange har kommet! Det er sikkert mange som lurer på hva som skal skje i dag – og det gjør jeg og. Jeg er spent på hvorfor utvalget er her og så videre. Nå vil jeg overlate ordet til Carsten Smith, så får vi høre hva som skal skje.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Møtedeltaker

Jeg må begynne med invitasjonen. Jeg ble litt forfær – dette er jo en dato som overhodet ikke passer for fiskerne. Men det ordna seg jo når vi fikk til møtet her. Disse rettighetene, det er jo så innvikla. De historiske rettighetene – jeg er glad for at ikke jeg skal vurdere det! Vi ser at det blir mindre og mindre med båter, og mindre og mindre med folk på båtene og mindre og mindre kvoter på de båtene. Og det flyttes hele tida kvoter forskjellige veier. Det vi ser er at det tradisjonelle fjordfiske er bortimot historie. Hva som er årsaken er det sikkert flere meninger om. Noen snakker om at det er en type bruk, for eksempel at snurrevaden ikke skulle vært inne på fjorden. Så er det kysttorsken som ikke lengre går inn på fjorden. Men vi har jo et litt annet syn – vi får en del kysttorsk, men han går ikke inn på fjorden. Det er ikke så enkelt. Myndighetene innfører vern, men det er ikke så mye dokumentasjon når det gjelder torsken, og hvorfor han ikke er på fjorden. Sikkert vel og bra med fjordlinjene, men det er nå litt mer komplisert enn som så. Når det gjelder de rammebetingelsene vi har i dag – det er vi opptatt av. Stabile rammebetingelser som gjør at vi får lønnsomhet, og at vi kan fornye flåten. De siste årene har det skiftet mye, fra regjering til regjering. Slik at en aldri har kunnet planlegge noe. Å drive med investeringer i millionklassen er umulig i en sånn situasjon. Når det gjelder flytting av kvoter og at de store har tatt fra de små - finnmarksmodellen skulle jo berge de små, med den gruppeinndelinga som var der. Det fungerte jo bra. Så har jo myndighetene underveis sluppet det delvis løs ved å tillate sjarkkvote på de større båtene. I ettertid oppdaget de at det var urett. Resultatet er at vi har fått ei ny grense på 11 meter. Hva det innebærer, det vet vi ikke. I dag har vi ei overregulering i gruppa 10-15 meter med 25 prosent. Hvis alle de 10-metringene forsvinner, så står vi igjen i denne gruppa med null i overregulering og mye mindre kvote. Det er ganske dramatisk. Spesielt for 12-metringene og 15-metringene som har behov for å ha mannskap om bord. Det er vi som må betale hele veien.

Det ropes om rekruttering. Vi klarer ikke få nok mannskap om bord. Jeg er sikker på at alle de fiskerne som sitter her i dag har startet som mannskap og ikke som båteiere. Skal vi få ungdom om bord må vi hvert fall sørge for at det er nok kvoter om bord slik at folk kan ta inn mannskap, og dermed sikre at de kan få nok betalt. Når vi ser i Fiskeribladet – så er det riving og sliting i alle retninger. Den ene skal slutte i fisket for at det er for mye strukturering, den andre skal slutte for at det er for lite strukturering. Hvordan tror vi ungdommen skal tørre å satse i et sånt virvar?

Strukturmeldinga, der er det også mye rart. Jeg for min del er medeier i tre båter, så vi har jo allerede strukturert. Til dem som er skeptisk, og mener at det er dårlig politikk – kan jeg jo nevne at de to båtene vi har kjøpt opp, i 1999 og 2002, de ville ellers ha forsvunnet fra Bergsfjord om ikke vi hadde kjøpt de opp. Så det er kanskje ikke så galt at vi gjorde det.

Når det gjelder Finnmark, så har vi jo egentlig alle muligheter. Som eneste fylke kan vi kjøpe kvoter fra hele landet. Det burde være et pluss. Sentrale og lokale politikere svartmaler, men vi burde heller være litt mer offensiv. Vi har ikke så mye sildrettigheter. Og de som har sildrettigheter de leverer ikke sild, men er avhengig av torsk totalt.

Her er ikke så forferdelig mange ungdommer. I alle fall ikke som jeg kjenner. Vi har noe som het torskestopp, som vi har brukt å ha bestandig, men i år har de kutta det rett og slett ut. Hvorfor det, de har vel egentlig ikke gitt noen ordentlig forklaring. Men en av årsakene har vært at vi har hatt påskestopp. Det har vært på grunn av at vi har hatt Lofoten som russen ikke har likt, når vi har fiska på gytetorsken deres. Så for å dempe litt på det så har vi hatt påskestopp. Nå har vi gått vekk ifra den. Og en annen ting – du kan fiske 24 timer i døgnet, 7 dager i uka hvis du vil. Jeg vil se den ungdommen som virkelig gidder noe sånt. Hvorfor fjernet de den gangen helligdagsreguleringen? Før i tida, når jeg var litt yngre, så hadde vi fri hvert fall på søndag, det har du ikke nå. Nå er det opp til enhver, om du tar fri på søndagen. Men går naboen ut, så er du på mange måter forpliktet til å gå ut du og, for du har bruk i nærheten.

Vi har jo da ikke så mange med her, men vi har jo viktige folk. Etter hvert får dere høre at det er fiskere og leder av et parti og det er klart at vi alle er avhengige av hverandre og at vi alle er avhengige av samtlige drar lasset.

For å komme litt innpå denne kommunen så er det slik at vi har hatt ganske så mye motgang. Det har vel også vært tider hvor det har vært vanskelig å drive politikk fordi man ikke har hatt noe å drive politikk på. Det har faktisk gått mest på å forsøke å banke ned gjeld. Det kan man jo kanskje si - og jeg sier kanskje - politikerskapt. Jeg mener at det er mange krefter som har jobbet imot oss. Vi har falt mellom - nei bakom to stoler - var det en inne i fjorden som sa. Men vi er for stor og vi er for liten. Overføringene har slått negativt ut for kommuner som har hatt veldig sterk vekst og veldig stor fraflytting. Og vi fikk virkelig kjenne det. For det første måtte vi ut med noen penger for en rettssak, men det var nå så. Men vi fikk også 1,7 millioner mindre i overføringer. Man kan jo fleipe litt med at vi bør holde nittiåringene i livet for en nittiåring utgjør, tror jeg, omtrent 400 000 kr i dette overføringssystemet. Det viser bare at disse småkommunene er veldig utsatt for svingerer i overføringskriteriene.

Jeg må si at jeg synes det var spesielt artig at han Bjarne var med i utvalget. Han er en gentleman som jeg har kjent i mange år. Han var jo fiskeriminister og er en veldig god forkjemper for distriktene. Det vet jeg. Det er kanskje ikke pent å ta ut spesielle, men jeg mener det.

Han Carsten og jeg har jo også faktisk jobbet sammen. Jeg vet ikke Holger om jeg tør å si det, men jeg satt jo i den gruppen som la bærebjelkene for finnmarksloven. Men det var jo nyttig det også synes jeg. Da overlater jeg i første omgang ordet til Carsten Smith før vi tar en presentasjonsrunde. Jeg er da ordfører i kommunen - på tampen - skal gå av når oktober måned er ferdig. Mange er nok glad for det mens andre ikke er det. Det er slik det er i små lokalsamfunn.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Den andre tingen som jeg snakket om i stad, det er fiske etter krabben. Disse som bor i fjordene fisker gjerne med små båter. Disse har et fiske som kalles for rognkjeksfiske. Kongekrabben kommer opp på våren akkurat samtidig som man skal fiske rognkjeks. Det lar seg nesten ikke gjøre å drive det fisket etter rognkjeks. Du må drepe tusenvis av krabber først, før du kan begynne å fiske inne i fjordene. Og jeg kan si at det bare er en fisker i år inne på Hopseidet som fisker rognkjeks. Han dreper like mye krabbe som det fiskes i hele fjorden om høsten - altså en verdi som bare blir kastet ut og aldri blir brukt. I stedet for å si til den lokale fiskeren som driver med kombinasjonsnæring: Fisk krabbe om høsten når det er penger å få for den. Men han får ikke fiske krabbe. Det er et fåtall av de lokale på småbåtene som får lov å fiske krabbe. Samtidig gis det kvote til krabbe til folk i fra Møre og Troms og så videre som ikke har noe befatning med krabbe i det hele tatt. Dette er to ting som har begrenset kombinasjonsnæringene ganske sterkt.

Carsten Smith

Kan jeg da få lov til å stille et spørsmål. Hvis man da skulle få bedre vilkår for kombinasjonsnæring, tror dere at det her langs finnmarkskysten vil være stor interesse for å få en større tilslutning til kombinasjonsnæringene, eller er dette noe som er i ferd med å svekkes eller dø ut?

Møtedeltaker

Jeg vet ikke om det er så veldig mange. Det er jo en næring som har gått gradvis tilbake. Det er jo ikke så mange som vil drive med jordbruk for eksempel i det hele tatt for det er jo sånne marginale jordbruksområder. Men det er jo en del som har drevet med det og som fortsatt driver med det. Innover Langfjorden er det flere, og de må i alle fall gis den mulighet at de kan få en inntekt av det.

Møtedeltaker

Jeg vet ikke, men vi snakker vel nå om hvordan man skal trekke rettigheter nordover. I det store og hele. I prinsippet er vi jo alle like i hele Norge når det gjelder deltakelse. Alle skal ha en lik rett. Så jeg tenker jo sånn at dersom man skal trekke fisk nordover, så bør man kanskje se på andre ting som f. eks. tilgjengelighet over tid på fisken. Man kan jo ta torsk som vi jo har tilgjengelig store deler av året. Det er kanskje et par tre korte sommermåneder som han kanskje ikke er så lett å få, men den øvrige delen av året så er han jo tilgjengelig. Vi har jo topper selvfølgelig sånn som mars, april og mai her også som de har sesonger i Lofoten og Troms og Vesterålen. Lenger sør du kommer dess kortere er sesongen i grunn, mens vi har han tilgjengelig hele året. Så jeg lurer på om ikke det kan spille inn i fordelingsprosessen. Det at vi har tilgang hele året. Men vi trenger jo ikke å ruste oss med all verdens fartøy for å fiske den fisken her. Som de sier her så har vi jo fartøy som er tilpasset det miljøet vi er i, men nå får vi ikke lov til å bruke båtene mer enn et nokså begrenset tid avhengig hvor godt man fisker. Mange vil kanskje ønske å kunne fiske hele året. Så det jeg lurer på er om vi kanskje bør prøve å vinkle det annerledes hvilken rettighet man skal ha til fisken. Ikke bare hevd på at man har fisket den, men også tilstedeværelsen for fisken er avgjørende for hvem som skal få fiske den.

Det var to spørsmål. Det ene var hvem de «andre» er. Og det er bare å si at det er resten av de som bor langs Finnmarks kyst og som fisker. Det er altså for å markere at på den ene siden så skal vi utrede hvilke rettigheter samer har, men vi skal også utrede rettighetene for alle andre. Det er regjeringen som har lagd denne formuleringen og vi tolker det slik at samlet betyr «samer og andre» alle de som fisker langs Finnmarks kyst uavhengig av deres etnisitet. Slik at uansett hvordan du kategoriserer deg selv i denne sammenhengen så er det klart at det omfatter deg.

Ja, at jeg har tanker om det, det er klart, men for det første så er vi ikke kommet så langt i utvalgsarbeidet at vi er der og dessuten så holder jeg nok det tilbake inntil vår innstilling foreligger.

Vi skal vel ikke egentlig diskutere finnmarksloven nå. Jeg er vel bare litt nølende overfor ordet diskriminerende når det gjelder å karakterisere finnmarksloven.

Møtedeltaker

Jeg vil gjerne tilbake litt til det som vi snakket om tidligere. Når kvoten ble innført og reguleringene kom – det husker jeg godt. Da kan du si at det tidligere gjerne var to og tre mann på en sjark. Det var ikke lenge etterpå – ikke mange år etterpå – så gikk det antallet ned fordi kvoten var satt slik at det var vanskelig å få en inntekt av det for flere. Naturlig nok måtte noen ut og det ble tilslutt eieren av båten som ble igjen. Slik er det i dag. Slik har det vært de siste tjue årene. Det er få båter på den størrelsen som har to mann med. Den rettigheten til å fiske den ble fratatt folket når kvoten ble innført.

Samtidig fikk du dette at det ble færre og færre trålere som leverte til disse storanleggene, som hadde gitt mange arbeidsplasser. De flyttet seg selvfølgelig dit hvor prisen var best og det var vel gjerne lenger sør.

Det er jo litt synd å se båtene her som kunne ha hatt med en mann til og de kunne ha fisket lengre sesonger, men de kan jo ikke det. De må bare legge båten i still og la den ligge der til januar igjen. Dette er etter mitt syn en rettighet som har blitt fratatt fiskerne.

Carsten Smith

Jeg er helt enig i at i det øyeblikk kvotesystemet ble innført, så mistet man jo retten til fritt fiske.

Møtedeltaker

Det jeg tenkte på er jo den her kvoten vår i kommunen. Når en fisker blir pensjonist så selger han kvoten og så blir den borte. Går det ikke an å ha en ordning hvor man har en kvotebank eller en mellomkjøpsstasjon i kommunen som i hvert fall holdt på de kvotene vi hadde? Slik at neste mann kunne kjøpe den opp. For hvert år som går blir det færre og færre fiskere. Til slutt er det ingenting igjen.

Den andre tingen er jo det at gikk man igjennom kommunens fiskere så er det kanskje noen få som ikke fisker kvoten sin. Kanskje kunne man ha en oppsamling slik at kommunen fikk rett til å fordele kvoteresten. Dermed kunne den fordeles lokalt i kommunen på de andre. Nå er det sånn at fisken ikke blir tatt opp. Dersom man kunne ha tatt den fisken som var til Gamvik kommune så hadde det vært bedre.

Ordfører

Det er klart at det er et vell av utfordringer som ligger her. Du kan si det at jeg vil tro at denne gruppen som er nedsatt skal bidra til å rette opp svakheter i dagens system. Skal man ta for seg det som en møtedeltaker var inne på så er jo det det vi kaller for distriktskvote. Jeg kan bare kort si at jeg ikke er så sikker på at fylkestingsutdeling – altså via fylkestingsadministrasjon – var så veldig klokt. Jeg tror jo at de ordførerne som har sittet en stund og som følger med på hva som skjer kanskje kunne være vel så gode premissleverandører til den debatten. Vi så jo for eksempel at det ble en loddtrekning – så hadde du en femti-foting her som hadde én kvote. Så hadde du de som hadde kjøpt seg opp til tre kvoter og når loddtrekningen kom så fikk de med tre kvoter fra før, mens de andre ikke fikk. Det er jo klart at jeg som ordfører her i kommunen med en gang hadde visst hvem som hadde behov for kvote og hvem som ville ha vært i stand til å ta den opp. Så jeg tror at ordningen må gjennomgås politisk.

Et annet forhold er at dette såkalte frie fisket som de slipper løs, slippes for sent. Vi har en sånn uværsperiode her i slutten av oktober og november som gjør at det blir en del fisk igjen. Jeg har spilt inn overfor Helga og de at kanskje bør slippe det i slutten av august. Da vil det kunne bli tatt opp.

Ellers så er jo det distriktet – det fjordområdet her – først og fremst Skjånesdistriktet som har en ganske stor sjarkflåte. De hadde jo trengt faktisk en femti-foting eller to for å klare å holde det distriktet der inne på Tanafjorden. Fordi at oktober og januar ikke er noe særlig tid for disse pungsjarkene som vi kaller dem, selv om det er flotte båter. Det er en knallhard tid. De må som regel ut til Tanahornet for å ta opp den fisken og det er veldig problematisk. Der også har vi jo hatt en velsignelse i og med at vi har hatt SUF – Samisk Utviklingsfond – som misforstått stolthet gjorde at ingen i Mehamn ville gå inn i SUF. Det var jo noe nedverdigende å gå inn i Samisk Utviklingsfond. Det resulterte i at Skjånes som var fornuftig sa ja og de har nytt godt ut av det, mens vi sitter her og er glad for at vi ikke kobles opp mot noe sånn samepolitikk. Det er mange ting en kanskje skulle ha tenkt seg litt bedre om om.

De rettighetene inne i fjorden har vært utsatt for en grov diskriminering. For å beholde torskekvoten din inne i fjordområdene – og for så vidt her også – så skulle du ta opp jeg tror det var fire tonn torsk. Så kom kongekrabben og åt opp torsken så de ikke klarte å ta opp den. Så kom de da i land med en kongekrabbe så kunne de «sitte på trunka» dagen etter. Også fikk de ikke tatt opp torsk nok til å opprettholde kvoten. Her er en del ting som skjer og som utvalget bør ha i bakhodet.

Jeg tror jo det at vi har en god del båter her utenfra som sikkert – det er jo litt bedre vær inne på fjorden – som kanskje kunne ha tenkt seg i den harde vintertiden – og rodd der inne. Det ville ha styrket lokalsamfunnet og samtidig styrket de fiskerne som må ro her ute fordi det er verdens tøffeste område. Så jeg tror at det kunne ha vært en velsignelse for de sjarkfiskerne og for lokalsamfunnene inne i fjorden dersom man hadde klart å få til en finansiering av båter også her ute. Men da må vi jo bite i det sure eplet og gå inn i SUF, eller se om man kan klare det igjennom fond å styrke den flåten. Jeg tror jo ikke at den kombinasjonsdriften vil komme så veldig frem i dag eller i fremtiden. Vi har en del områder, spesielt på Nervei – der driver de kombinasjonsvirksomhet med sau og fiske og jordbruk, men det er klart at ungdommen i dag ikke drømmer om kombinasjonsdrift inne på Tanafjorden.

Tryggheten for fjordfolket er jo at det er fisk i fjorden og vi må si at vi ikke skal slippe disse seisnurperne helt inn i Varangeren eller Tanafjorden for det er også en ressurs som de kan fiske på når det er dårlig med andre ting. Jeg tror det kan være en sikker inntekt og man ser jo det som har skjedd. Det er jo som kjerringa mot strømmen. Jeg husker en bedriftseier her – og vi har blitt enig i ettertid – at ingenting er evige sannheter. Jeg spurte han om de ikke skulle begynne med saltfisk. Så sa han at tiden nok har løpt i fra saltfisken – og i dag så lever han av saltfisk. Og tørrfisken var borte og nå lever de av tørrfisk. Så det er muligheter.

På Skjånes har vi hatt en rivende utvikling på grunn av tørrfisket der inne. Så har de kongekrabben som de flyr over med en sånn spesial-is til Asia og Amerika. De har en kjempedrift. Jeg tror det er liv laga for fjordområdene hvis vi får til en lokal forvaltning.

Svein Mathisen

Han Roger var inne på dette med distriktskvoten. Da kan jeg spørre. Bør man bygge videre på distriktskvoten. Var dette rett vei å gå? Hvis man skulle bygge videre på den tolker jeg det da riktig når jeg sier at man vil ha mer lokal styring på den? I tillegg vil jeg spørre. Hvem skal få lov til å fiske krabbe?

Møtedeltaker

Jeg mener at det var et feilgrep at det var fylket som skulle disponere distriktskvoten. Hvis det skulle være noen så måtte det vel være ned på lokalt nivå, hvor man har bedre oversikt over forholdene.

Jeg synes ideen om en kommunal kvotebank var veldig god. Da vil kommunen ha mulighet til å sitte på den kvoten uten at den forsvinner i kommunen. Det er jo nesten ikke båter og kvoter igjen i Gamvik fordi det ikke er kapital nok. Det er vel ingen av oss som har svaret på problemene, men jeg tror at dersom man ikke får det lokale selvstyret og kommunen inn i denne prosessen så mister man kontrollen over det. Det var nok i fjor litt sånn politikerlagd på fylket lagd av byråkrater, og at det ikke var helt gjennomtenkt.

Møtedeltaker

Jeg er personlig tilhenger av distriktskvoten. Det er mange som er kritisk til den fordi de ikke fikk delta av forskjellige årsaker. Poenget med ordningen var jo at det skulle komme fisk på land i denne høstperioden når vi har dårlig tilgjengelighet. Men folk har jo ofte vært ferdig med fiske på høsten og det er jo det som er hovedårsaken til at tilgjengeligheten var dårlig. Det ble også brukt som et argument at ordningen var bortkastet fordi fisken ikke var tilgjengelig for andre enn for de store fartøyene. Nå var det jo tross alt bare fartøy fra 15 meter og oppover som fikk delta på den. Jeg har selv en båt som er femten meter og en centimeter. Og jeg har ingen problem med å finne fiskefelt for å si det sånn. De som skrek mest var vel større fartøy som tradisjonelt ror mer kystnært på 6 mila, mens vi har tradisjon for å fiske på større områder. Nordbanken, Sølebanken osv. – vi har ikke problem med å finne fiskefelt.

Vi ser jo en annen ting og det er jo at det kom fisk på land i all hovedsak på grunn av distriktskvoten. Det er jo på finnmarkskysten at han er tilgjengelig på den tiden av året. Jeg bor her og fisker her. Jeg ser ingen grunn til å gå til Lofoten å fiske på vinteren. Jeg er tilhenger av distriktskvoten. Jeg kan også fiske på høsten og da kan de ikke fiske på Lofoten. Distriktskvoten er jeg veldig for. Det er et veldig godt virkemiddel for å skaffe fisk til distriktene.

Når det gjelder spørsmålet om deltakelse i krabbefisket. Kriteriet der har jo hele tiden vært at man har du vært plaget med «jævelskapet» så har du fått lov å være med, med visse begrensinger. Jeg var en av de siste som fikk være med for jeg hadde et fartøy som var for stort. Akkurat over 15 meter. Jeg ble møtte med det argumentet at jeg kunne dra andre plasser å fiske. Da ble mitt argument med en gang: Hvorfor skal jeg da være her hvis jeg må andre steder å fiske. Jeg er ikke plaget direkte av den fordi jeg kan finne meg andre fiskefelt, men jeg er diskvalifisert i fra rike fiskefelt i visse perioder i året. Hvorfor skal jeg ikke få lov til å delta? Det er jo ikke slik at jeg får garnene full for jeg kan jo finne meg områder hvor garnene ikke blir fulle. Men uansett så ble jeg diskvalifisert på grunn av min mobilitet.

Jeg opplevde jo det at det var båter i fra Troms og langt sørover som fikk delta i krabbefiske før jeg fikk delta i det. Dette fordi de hadde sesonger her og kunne påvise plage direkte. Men i mitt tilfelle ble den mobiliteten de sørfra har slik at de kan komme hit og fiske krabbe brukt mot meg. Jeg hadde for god mobilitet. Men når de så hvor dumt det var, så fikk flere fartøy også over 15 meter delta i krabbefisket.

Jeg synes prinsippet er helt riktig. At den som er plaget også bør kunne høste av den først. Akkurat som jeg synes at vi som bor her skal få fiske mer torsk fordi vi har han rundt ørene her oppe hele året.

Møtedeltaker

Jeg har ikke krabbekvote på grunn av at jeg kjøpte båten et år for sent. Jeg kjøpte den i 2003 og dermed fikk jeg ikke med meg de kvalifiseringsårene for å delta i krabbefisket. Jeg har en gammel båt fra 1966 som egentlig burde vært ført på Helgelia for lenge siden. Etter at jeg kjøpte den så har jeg jo måttet ro alene for å få endene til å møtes. Så ble det jo fritt fiske i fjor høst og jeg tok med meg en mann som jeg ennå har med meg. Jeg hørte det kunne bli åpent på hysa så kanskje vi får oss en liten årsinntekt begge mann. Men det er jo for lite kvoter og da blir det jo ikke for alle.

Men jeg håper jo at det skal bli mer kvoter for rekrutteringen til fiskerinæringen er jo dårlig. Vi er jo ungdommer vi som sitter her som er førti år og rundt der. Det må jo snart bli manko på fiskere som kan ta opp den fisken vi har. Det har jo vært snakket om at det skal bevilges penger til kjøp av nye båter og slik, for det er jo håpløst å bygge en båt i dag. Det koster jo fra tre til seks millioner. Jeg har en båt mellom 11 og 12 meter. På den er det kvotegrunnlag for 500 000 i torsk og 150 000 i blåkveite. Da er det jo ikke mye igjen for renter. Man går jo og stanger hodet i veggen og lurer på om man skal selge til de som vil strukturere seg opp og slutte av med det her. Men jeg har jo lyst til å fortsette med det.

Møtedeltaker

Distriktskvoten bør få en tid til å gå seg til. Det er jo første gangen det har blitt prøvd. Hensikten var jo å skaffe råstoff på en dårlig tid til områder som har lite råstoff. Det må vi huske på.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som kan fiske krabbe. Jeg så en båt fra Møre som fisket med garn her inne. Han måtte leie en større båt for å ta opp garnlenka si. Det var et par tre tusen krabber i garnet. Både krabbene og garnet måtte bare kastes. Dette har de som bor i fjorden opplevd flere ganger. Så jeg synes egentlig det at de som er bosatt i kommunen – eller at alle skal få lov til å fiske krabbe. Jeg kjenner flere inne i fjorden som ikke har hatt båter i riktig størrelse som ikke har fått være med til tross for at rognkjeksfisket på grunn av krabben har vært umuliggjort. Etter mitt syn så burde de få være med alle sammen. I dag er det ikke alle på langt nær som får lov.

Jeg synes de båtene som vil fiske krabbe – for det er jo en voldsom ressurs for samfunnet – i stedet for å si at den bare kastet. I utgangspunktet burde alle få lov til å fiske krabbe. I alle fall alle som bor i et område. Om de skal få komme fra andre deler av landet har jeg ingen formening om.

Møtedeltaker

En gang i tiden for ikke så lenge siden så ble det delt ut noen trålerkonsesjoner med det som bakgrunn at det skulle være et supplement i vintermånedene. Roger, du får ikke gå innenfor grunnlinjen med en femti-foting. Ikke inn til Tana eller til Laksefjorden. Når det gjelder fiskeriene så er de så uforutsigbare at du nesten ikke vet hva som vil skje fra en måned til den andre. Når vi er inne på det med krabben så kan jeg jo fortelle noe som de fleste ikke vet. Når jeg startet med krabbefiske så hadde vi en oppsynsbåt som gikk og loddet dybden fordi vi ikke hadde lov til å sette teinene grunnere enn hundre meter. I år – siste sesongen – så hadde vi krabbefiske helt opp i fjæra. Kompisen stod med båtshak og holdt oss unna fjæra. Der stod krabben. Vi hadde prøvd å spørre, men ingen kunne forklare hvorfor vi ikke fikk lov til å fiske der tidligere der som krabben var. Vi fikk jo tildelt et visst antall og da måtte det vel være det samme hvor dypt vi fisket bare størrelsen var riktig. Så begynte vi å merke krabben som kom opp med minus en fot. De hadde vi oppe i alle fall to ganger de samme krabbene for de var jo ikke lov å levere. Og jeg vet at de på Tana er enda mer plaget av det. Samme på Porsanger. Til slutt er det vel bare sånne som de får. Det er ikke lov å levere dem.

Nå har krabbeutvalget holdt på. Det er nettopp publisert at de ikke er ferdig med arbeidet sitt. Ingen vet når tid det vil bli lagt frem. Sannsynligvis så vil det komme flere båter inn i fisket. Prisene er gått ned og mange har sluttet. Det koster ca 20 000 å rigge en båt og alt innenfor fiskeriene er uforutsigbart. Man vet ikke noe før et par uker før, eller om du er heldig så er det et par måneder.

Men tilbake til det som ble sagt her tidligere om at det burde jo være slik at kommunene satt med en kvote som kunne disponeres til båter som ville ro her. Vi kan ikke forfordele de som er her i kommunen. Det er ikke i tråd med det som riktig i Norge.

En gang i tiden så har jeg satt opp et regnestykke over hvor mye kvoter som ikke blir fisket opp av sånne karer som meg som ikke greier det på grunn av forskjellige ting. Det var anselige mengder, men jeg har aldri fått gehør fordi det ikke var populært og heller ikke så aktuelt. Det har vært sånn at det bare har ligget der og til slutt så har det blitt delt ut til hav. Til de større båtene som ferdes der ute.

De store partiene i dag har ingen interesse i at småsamfunnene skal leve her. Hvilken som helst av de store båtene kan gå og hente det de måtte ønske og føre det til frysehotell – og det er stort sett møringer – ære være de, de har fått til godt samarbeid med bankene. Bankene er jo nødt til å følge dem fordi de er jo skyldig millioner. Hvis jeg eller Røkke skulle søke om en båt. Hvem tror dere ville ha blitt foretrukket? Sånn er det og sånn vil det bli.

Møtedeltaker

Hvis han Petter Dass hadde levd i dag så ville han ha sagt at disse kvotegreiene er «en forbandelse». For i gamle dager da det ikke var kvoter da fisket folk det de hadde bruk for å leve. Men i dag er det jo et villmannsliv på havet og de store snurrevadbåtene de fyller nøtene med opp til 50 000 kilo i kastet. En stor del av fisken går dukken. Derfor mener jeg det at staten må overta kvotesystemet og ikke la det være et spekulasjonsobjekt for folk som har penger.

Og så de trålerne som ligger og skraper helt opp i fjæra. Det var jo nettopp nå en kar som var og tok en masse bruk på yttersiden her. Send de ned til smutthullet blant piratene og fiske og konkurrere med dem. La kystfisket være her og la de båtene som hører til plassen og Finnmark for øvrig fiske det de trenger for å holde samfunnet oppe. Det er den eneste løsningen.

Og Norges Fiskarlag de støtter jo disse kvotegreiene for de ligger jo og selger. Det var en kar her, han måtte kjøpe kvote til 8 kr kiloen. Han maktet jo ikke med det. Så staten må ta tilbake rettighetene til fisket. For det er staten og folket som eier det og ikke noen andre. Det er ikke bankene og spekulanter som skal sko seg på disse greiene.

Da jeg startet da jeg giftet meg da hadde jeg sjark. Jeg har fødd fire unger og ei kjerring med sjarken. Og det systemet må vi få tilbake igjen at man kan drive med småbåtene og drive med kystfiske. La staten overta og så kan de dele ut til folk til de som har behov for det. Ikke la det bli som på Island at småstedene avfolkes.

Bjørn Hersoug

Først en kommentar til det med kommunekvoter og fylkeskvoter. Selv om selvfølgelig formannen er veldig forsiktig med å si noe om hva vi kommer til å ende på, så kan jeg i hvert fall si såpass at det er jo blant de forslagene som vi selvfølgelig ser på og som vi vurderer ganske nøye. Både det med å ha en kvotebank på fylkesnivå og på kommunenivå. Det er et av veldig mange forslag.

Problemet sett utenfra er at signalene fra Finnmark går både på kryss og på tvers. Det er én gruppering som sies at det struktureres for lite. Og de streiker i Hammerfest. Så har vi en gruppering som sier at det struktureres alt for mye. Så har vi ministeren som føler at hun har truffet midt på treet med en forsiktig strukturering. Jeg vil gjerne høre om synet om at staten skal ta tilbake alt sammen er representativt.

Det andre er spørsmålet om å slippe til flere i Gruppe I. Altså å ha et opprykk der man slipper inn flere. Mange har sagt at det er vanskelig å overleve i Gruppe II. Akkurat for øyeblikket er det jo ikke så elendig. En mulighet kan være å heve kvotetaket på Gruppe II. Er det noen synspunkter på disse forslagene?

Ordføreren

Den problematikken som knytter seg til gruppen over 15 meter. Jeg kan ta et eksempel. Hvis du har en båt med tre kvoter. Og den er en del av grunnlaget for et sted på finnmarkskysten. Når de som eier får lyst å selge så er det – unnskyld uttrykket – ikke en «jævel» i Mehamn som klarer å overta og kjøpe en båt fra 15 og oppover med tre kvoter.

Struktureringen kunne ha vært en velsignelse hvis man bare hadde klart å knytte leveringsforpliktelser til kvoten. Slik at de var på de stedene som de opprinnelig hadde fått for. For husk at de har fått fra næringsfond og fra flere, men når den tiden er over etter et par tre år så kan de flytte til Mysen.

Møtedeltaker

Kommunene bør kjenne sin besøkelsestid og ta ansvar for fisket i sin kommune og være mer med på forvaltningen av de fiskeressursene som er i kommunen. Sjarkflåten har jo seikvote. Seien er jo plyndret. Mange sier at det er mye sei, men seien i Tanafjorden er jo plyndret slik at det som før var et godt seifiske, det er borte for tretti år siden. Seien inne på fjorden er førti centimeter lang og de kaller han for stor. 42 centimeter så er det stor og fin sei. Det er jo sånn som folk ikke hadde skamvett til å komme på land med før. Så det er helt ødelagt.

Vi ser jo i avisen at de maser om å åpne loddefiske. Det er jo en helt vannvittig tanke. Dersom loddefiske igjen blir åpnet så er det totalt ødeleggende og man går 20 år tilbake igjen. Man ødelegger all rekruttering av torskeyngel av fugl og fisk og alt. Det er jo mat til hele økosystemet og særlig i Tanafjorden så er det jo helt avgjørende. I år hadde lodda kommet seg så langt opp at det var på nippet at det ble åpnet igjen. I år hadde vi det beste torskefisket vi har hatt på 10-15 år. Siste året det var kysttorsk av betydning på de gamle feltene var da jeg begynte som 16-åring å fiske for førti år siden. Alle fjordene hadde sine stammer av kysttorsk og vi levde godt. Jeg har vært sjarkfisker i alle år og har hatt en utrolig fin hverdag. Jeg hatt en sjark på 27 fot og nå en på 35 fot og jeg har levd som en greve i alle mine år. Fjoråret var et veldig dårlig år, men vi overlevde jo det også. En sjarkfisker i fjordafiske, som vi har drevet på med, er egentlig en luksustilværelse. Dersom man klarer å holde fiskebestandene intakt og tar vare på økosystemet. Nå finnes det ikke kysttorsk igjen. Det igjen medfører at den fisken som skulle stå på grunnene fra mai og utover som før ga grunnlag for et rikt juksafiske som ga grunnlag for kombinasjonsfiske, ikke er der. Når bøndene var ferdig med våronna så satte de ut spissbåten og fisket.

Men når skreien er borte så er det absolutt ingenting igjen. Det går jo nesten ikke an å oppdrive kokfisk. Og det er på grunn at vi på åttitallet hadde et vannvittig snurrevadfiske på disse kystnære silfeltene som Tanahornet og Syltefjorden, hvor silen samlet seg og trekte kysttorsken til seg. Siste året med store mengder kysttorsk var 1977. Da var Langfjorden stappe full av fisk. Og på høsten ség han ut på silfeltene og da var alle snurrevadbåtene som kunne krype og gå og fisket. Snurrevadene ble større og større og greide sammen med russertrålerne å knekke hele kysttorskestammen. Sånn sett er det helt utrolig at de har klart å starte opp de som vi har på Skjånes. Vi kan ikke holde befolkningen verken i fjordene eller ellers i Gamvik kommune uten at der er rikelig med fisk og folk tjener godt med penger. Hvis man skal oppleve det igjen så må i alle fall lodda være intakt. Det er klart at den kan ikke fiskes på i fremtiden. Det er helt fullstendig ødeleggende for alt som heter fiske.

Når det gjelder denne struktureringen: Det var jo ikke strukturering før og jeg har jo fisket i mange år og jeg tok ikke så mye mer opp da. Om det hadde vært fritt i Tanafjorden i dag så hadde jeg vel fisket maks 50 prosent mer, men det hadde ikke blitt noen vanvittig forskjell. Sånn som i år hadde det kanskje blitt mye forskjell for da var det svært god tilgjengelighet. Men i fjor fisket vi jo nesten ingenting. En ordning med gjennomsnittet det blir ikke noe gigantisk.

Vi må krige for vårt beste for man ser jo i Tysfjord og Lofoten hvor andre får «skite» i demmes reir. Det kommer altså snurpere inn på de minste pollene og tar silda og de stakkars landnotkarene som sitter og venter på at silda skal sige opp de sulter i hjel. Det er jo nesten helt slutt på grunn at man har latt fremmede komme langsveis fra med enorme redskaper som ikke slutter å vokse. Det må lages et regelverk som begrenser størrelsen på redskapene i stedet for regler som begrenser ut fra båtstørrelse.

Ordfører

Kreativitet kan gjøre mye med det problemet med den 42 centimeters seien. De hadde seisteng utenfor Vadsø og den begynte å nærme seg, men kontrollørene var steinhard. Så var det en vesteråling som var spesielt kreativ. Han målte seien klokken fem om morgenen for da strekte han seg og da holdt det akkurat.

Møtedeltaker

Vi snakket litt om dette med finansieringsløsninger og ulike tilskuddsordninger og jeg drev og sjekket litt på flere ulike prosjekter. Jeg har fått en del brosjyrer på båter på 35 fot. Det koster i fra 2,3 og opp til 4 millioner. Vi så på en fin båt som ligger på 2,8 millioner. Når den er ferdig rigget så er den på 3,5. Når du har kjøpt kvote så er du på 4,2 eller 4,3. Det er klart da at hvis du regner på et budsjett med kvote på ti meter hvor du har en 700-800 tusen. Da viser det seg at det ikke lar seg gjøre å finansiere slik båt. Bærebjelken for distriktene og for Finnmark er jo stort sett båter under 15 meter. Med de prisene som er i dag så lar det seg nesten ikke gjøre. Som du sa i stad om Gruppe II og 250 000 kr i kvote. Hvis man da ser på prinsippet lån kontra det du omsetter. En båt på 35 fot til 250 000 kr i dag er vel nesten en «sjølsøkk». Prisnivået i dag det henger ikke på greip og bankene forlanger opp til 40 prosent egenkapital og det er svært få folk som har så mye egenkapital.

Vi føler oss fortsatt som ungdommer og for meg som har lyst til å komme inn i fiskeriene så er det svært vanskelig å få til. Vi har jo et ungdomsfond og der er aldersgrensen satt til 30 år. Så vi falt utenfor den grensen også. De kunne gjerne hevet den. Vi føler oss fortsatt som ungdommer selv om vi er førti år.

Jeg snakket også med Innovasjon Norge når det gjaldt investering for båt. Der fikk jeg til svar at jeg kunne søke når jeg hadde penger. Men når vi har penger da har vi kanskje ikke behov for å søke finansiering? Gruppe II-båter det lukter de overhodet ikke på.

Så finansieringsordninger for båter, det tror jeg er veldig viktig å få til.

Det ble jo også spurt om strukturering for båter mellom 11 og 15 meter. Etter mitt syn så synes jeg det er fatalt for distriktene. For vi risikerer at det blir mindre båter og flere kvoter på enkeltbåter. Det blir som han Roger sa i stad: Den dagen han som sitter med flere kvoter skal selge så er det ingen her som har sjanse til å kjøpe opp. Det er alt for dyrt.

Jeg ser det økonomiske i det hele. Hvor mye kapital er det ikke som blir bundet opp i denne struktureringsprosessen? Jeg tror det er mange fra 11 til 15 meter som ikke er klar over hva de ender opp med i kvote hvis de får strukturere to eller tre kvoter. For i dagens regulering så har vi en nokså stor overregulering. Skal de samme prinsippene som gjelder over 15 meter med at man må avgi kvote i en struktureringsprosess, så kan det hende at de ikke ender opp med så mye mer enn en og en halv kvote for tre kvoter. Men det er klart at de som taler veldig for dette her er jo redere som har vært tidlig ute og skaffet seg billige fartøy. Men andrehåndsverdien blir veldig høy. Og det har den blitt i gruppen over 15 meter. Det ble kjøpt opp en del vrak langs kysten for en billig penge som det hang en del rettigheter på. Men de er sannelig ikke noe billigere videre. Kapitalbindingen tror jeg er større enn mange er klar over. Vi får aktører på banen her som kanskje er litt mer kynisk enn vi fiskere er.

Dette springbrettet fra Gruppe I til Gruppe II, det er jo gjort en gang tidligere av han Ludvigsen. Jeg vil si at han må ha hatt veldig dårlige rådgivere. De konsekvensanalysene er slett arbeid sett i fra mitt ståsted. De skulle premiere enkelte fiskere med opprykk, men det en ikke så på var at kvotene blant annet på sei var historisk lave. Folk kvalifiserte seg derfor på historisk lave kvoter. Hadde det vært i dag på fritt seifiske, så hadde du aldri kvalifisert deg. Men for åtte tonn sei som det var for mange, så var det jo veldig lett å nå opp. Og da ble det flere å dele på i den gruppen. Jeg tror kanskje at det må litt mer politisk styring av hvem som skal inn også. Da tenker jeg på regionene. Hvor er det det trengs å settes inn innsats for å få mer aktivitet på land? Det er ikke bare vi fiskere vi skal tenke på i denne sammenhengen. Vi har jo også en landindustri på land som tar seg av fisken når vi kommer på land.

Jeg vil vel alltids klare meg, jeg. Jeg blir ikke å sulte ihjel. Jeg klarer meg med temmelig lite i perioder. Men jeg klarer meg ikke alene. Hva skal jeg gjøre her på denne plassen hvis det ikke er en kafé å gå på, eller at man ikke kan kjøre seg en tur opp på fjellet med en kompis på skuter for eksempel? Man er jo mye på havet, men mesteparten av levetida så er man jo på landjorda sammen med andre. Vi må ikke fokusere bare på fiskerne, men også på de rundt.

Distriktspolitiske bindinger som at man ikke kan selge ut kvoter og sånt er veldig viktig. Premien for den bindingen der er jo ikke høy. Vi har akkurat de samme betingelsene som andre i Norge. Straffen for at vi skal være her og trives her må jo etter mitt syn være økte kvoter.

Bjørn Hersoug

Vi konstaterer at det fra gammelt av stadig har vært en fremmedflåte som har fisket her utenfor Finnmark. Her har vi fått litt forskjellige reaksjoner. Noen steder er det blitt sagt at man kan sette flere restriksjoner fra disse som kommer fra andre kanter av landet for å kunne reservere mer av fisken for kystfolket i finnmark. Men så har vi også fått reaksjoner i retning i motsatt retning. Hvis det er noen synspunkter om dette så vil vi gjerne høre de.

Ordfører

Det ville være utenkelig hvis vi ikke skulle ha fremmedflåte. Det er klart at når finnmarkingene går ned til Lofoten så skulle det bare mangle at det også er vica versa. Men vi er jo blitt så kyniske at når vi hører at det er dårlig fiske i Lofoten så betyr jo det at Lofoten-båtene kommer oppover. For da de gode årene var i Lofoten så kom det så å si ikke båter til kommunen.

Møtedeltaker

Vi har jo alltid hatt fremmedflåte, vesterålinger og lofotinger har jo vært en del av vår oppvekst. Men til han Smith. Vi vet jo det at det har vært kondemnert båter i to flåtegrupper. Det er blitt kvoter til overs. Du sa at det ikke gikk an å skaffe, men nå har det blitt kvote til overs. Og den kvoten som har blitt til overs etter kondemnering, den skal overføres til hav. Og det har dere sikkert fått med dere. Det er det forslaget som ligger en eller annen plass.

En liten kommentar til. Norge er ikke riktig. Innovasjon Norge gir ikke lån til båter under 35 fot, men nedover Trøndelag og ellers i landet så gjør de det. Tro det eller ei.

Ordfører

Jeg tror at kommunene ute på kysten vi har hatt møter med fiskarlagene. Jeg tror det har vært enighet om at de båtene som skal drifte ut i værene her burde være 40 fot. Jeg mener at vi har diskutert ganske omfattende.

Møtedeltaker

Vet du prisforskjellen på å ha en båt på havet som er under og over ti meter?

Ordfører

Nei, det vet jeg ikke, men det kan jo være dyrt å måtte ligge i land fordi du ikke kommer deg ut.

Møtedeltaker

Jeg vil bare si det at fremmedbåtene de må vi ha. De er med på å fylle opp hjellene med tørrfisk og saltfisk. De må vi ha.

En annen ting som kan være viktig å se på er jo krabben. Den kunne ha gitt mye mer inntekt til lokalsamfunnene i dag.

En siste ting som jeg synes det er viktig å se på er jo sjølaksefisket.

Møtedeltaker

Jeg søkte jo ervervstillatelse for en båt med krabbekvote. Men det viste seg at det ikke var sjanse for meg å overta den krabbekvoten. Selv om det var en eksisterende kvote i dag. Kvoten følger visst mannen. Så den blir vel inndratt når båten blir solgt.

Bjørn Hersoug

Men det er jo det dere sitter og etterlyser i andre sammenhenger. Her følger man nettopp systemet med at kvoten følger mannen.

Møtedeltaker

Dette var en båt som var i Varangerfjorden og hvorfor kunne ikke den deles ut til en båt i Tanafjorden. Det er jo en eksisterende kvote. Den ble dratt inn til fellesskapet og dermed så var den borte.

Når det gjelder spørsmål om hvor kvotene skal hentes fra, så mener jeg at det er sjarkflåten som skaper bebyggelse i Finnmark. Skal vi ha «lys i husan» så bør det jo hentes ifra havflåten.

Møtedeltaker

Jeg tror man må ta vare på den fisken som er. Vi må få kysttorsken opp igjen og bevare lodda slik at vi kan få et mer stabilt fiske. Det er jo lite torsk for tiden. Siste året det var et omfattende loddetorskefiske var jo i 1989. Da gikk den jo inn i alle fjordene.

Kommunene og distriktene må ta tak i ting og få sin egen forvaltning og forskning i den fjorden de tilhører. Det kan være en måte å få fiskebestanden opp og gå igjen. Nordsjøen, Østersjøen – alt er jo fritt for torsk. Det er jo snart bare her vi har fisk igjen og vi går jo samme veien hvis vi ikke gjør noe.

Ordfører

Som dere skjønner så har det jo vært en engasjert gjeng vi har møtt her og jeg vil benytte anledningen til å takke for oppmøtet. Selv om vi ikke er så mange her i dag så er det jo folk som er sentralt plassert både som fiskere og ellers rundt omkring i systemet.

Carsten Smith

Det som er en hovedretningslinje for utvalget er jo det å finne løsninger som styrker grunnlaget for bosettingen langs Finnmarkskysten. Jeg vil gjerne etter replikkvekslingen om begravde hunder gjerne få presisere enda litt klarere dette med «samer og andre». En av våre oppgaver er å utrede den rett som samene har. Det er et av spørsmålene. Men de historiske rettighetene vil jo også andre ha. Så er situasjonen at i den grad vi kommer frem til sjøsamiske rettigheter så har jo rådet vært at man ikke ønsker ulikheter på etnisk grunnlag. Og hva betyr det? Jo det betyr i så fall at alle fiskere langs Finnmarks kyst vil nyte godt av disse sjøsamiske rettighetene. Sjøsamiske rettigheter vil kunne legge et grunnlag for alle som fisker her i Finnmark.

Møtedeltaker

Sånn juridisk sett – hvordan ser du på det som skjedde at de tok i fra folk rettigheten til å fiske fritt? De har jo ranet fisket fra folk. Hvordan ser du på det?

Carsten Smith

Jeg kan ikke gi noen konklusjoner i det hele tatt her i dag. Vi er midt i et vanskelig arbeid og vi gir våre svar i desember. Jeg vil avslutningsvis takke for alle de innspillene vi har fått og jeg understreker at alt er tegnet ned og at vi vil gå over det igjen i våre møter. Takk for at vi fikk komme her og ble mottatt på denne måten.

1.17 Høringsmøte i Lebesby kommune

Møtet ble avholdt 22. mai 2007 på Fiskernes velferd i Kjøllefjord. Tilstede var ca. 35 personer.

Varaordfører

Jeg er glad for at så mange har møtt opp når vi har besøk fra Kystfiskeutvalget for Finnmark. Leder Carsten Smith skal si noen ord etterpå. Agendaen for møtet er at jo at uvalget ønsker å få ulike tilbakemeldinger, slik at det ikke er noe strikt program. Men Smith skal først si noen ord. Deretter skal lederen av det lokale fiskarlaget si noen ord, før vi går over til debatten. Min rolle er at jeg er varaordfører i kommunen. Det var hyggelig at så mange møter opp. Det er kjempebra og jeg håper at vi får til en konstruktiv dialog og at vi får gitt mange tilbakemeldinger til utvalget for det er derfor de er her. Det er viktig at alle kommer med sine synspunkter. Da ønsker jeg velkommen og så er ordet ditt Carsten.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Innleder

Jeg er leder for Kjøllefjord Fiskarlag. Jeg presiserer at det jeg i det følgende sier ikke er noe som det er gjort noe vedtak om i Fiskarlaget, men at innlegget heller må tas som noen tanker jeg gjør meg, og som kanskje kan vekke våre små grå litt.

Kystfiskeutvalget har bedt oss hit til et høringsmøte med temaet «samers og andres rett» til å fiske i havet utenfor Finnmark. Det er et alvorlig tema. Et stort tema. Gjennom dette møtet vil vi sikkert få større innblikk i hva det hele dreier seg om, men det første som slår meg er «samers og andres rett», er det noe nytt vi skal til med nå? Skal vi ha nye kvoter på banen, eller hva er det egentlig vi skal? Det vil bli mange spørsmål helt sikkert og det er jo i dette forumet her at vi kan være med å påvirke. Kanskje er det det letteste forumet for oss som fiskere og ellers folk i fra lokalsamfunnet.

Jeg begynte med formuleringen «samers rett og andres rett». Vi fikk ikke akkurat noen definisjon på det, men hva er en same og hva er de andre? For oss så er jo samer, altså historisk sett, så har jo samene aldri drevet fiske. Det er vel de som har dødd ut nå, de som vi kalte for sjøsamer. Det er vel vi fiskere som er igjen som nå kan kalles sjøsamer og vi har vel fortsatt en rett til å fiske.

Så er det jo dette om vi skal ha noen særrettigheter. Skal vi ha noe mer dratt inn enn vi har i dag? Skal vi omdefinere hvem som skal få lov til å være fisker? Det er altså veldig mange viktige spørsmål og tema rundt dette. Han Carsten Smith han nevnte om det var behov for særlige rettigheter. Det er jo noe vi kan ytre meninger om her. Da kan vi jo også tenke på dette han sa om å bedre eksistensen i lokalsamfunnet. Er de noe der vi kan være med å påvirke?

Jeg har ikke noe politisk fra Fiskarlaget å fare med i og med at vi ville ikke ta opp det her, uten å ha hatt noe medlemsmøte. Det er et for stort tema å ta opp i bare et styremøte. Så vi rakk rett og slett ikke å avholde et slikt. Men nå er det jo mange flere medlemmer i Fiskarlaget her og fra Kystfiskarlaget og det er jo mange sterke meninger vil jeg tro. Det var det jeg hadde av spørsmål jeg ønsket å lufte.

Møtedeltaker

Jeg lurte også på dette med samers rett og andres rett. For her er jo ikke mer samer som ror fiske her i Lebesby kommune. Det er jo – jeg holdt på å si – en utdødd rase. Så det er jo bare vi som er igjen ut av de og vi kaller jo oss ikke for samer for vi har jo bodd her ute, men det var jo en del samer som drev fiske i min ungdom inne i fjorden og de snakket jo bare samisk hjemme, men de kunne jo norsk som de snakket med fiskerne utenfor, men det var nå en annen historie.

Men de «andre» - hvem er nå det? Vi lurte på det for jeg fikk jo et brev og der stod det jo om samers og andres rett. Så jeg lurer på hvem de her andre er, og det gjorde jo lederen av Fiskarlaget også. Er det vi som er de andre? Men jeg har jo sluttet for lenge siden så det er nå greit.

Det var en annen ting som jeg har spekulert på og det var denne opphevingen av helgefredningen. Nå var det jo ikke sånn at vi gikk i kirka hver søndag selv om vi ikke var på sjøen. Men her var jo en god ide her i Kjøllefjord at helligdagsfredningen holdt vi i hevd og vi var jo på sjøen ifra mandag til lørdag. Men søndagen var god å ha for vi var nå sliten. Så jeg er imot søndagsarbeidet for du får jo ikke levert fisk på søndagene. Og da ligger du jo på land om mandagene og da kunne du jo heller vært på sjøen om mandagene og hatt søndagen fri. For det er jo ikke arbeidsdag da på søndag og hvorfor skal da fiskerne være nødt til å være ute den dagen? Det var nå mitt syn om dette, men om det har noe for seg det vet jeg nå ikke, men det var jo dette med «andres» rett som er et lite tema, men selvfølgelig er det kanskje ungdommen det er tatt med, i og med at de kunne fått kvote.

En fisker må jo ha samme rettigheten enten han kommer i fra sør eller nord. Vi gjør i alle fall ikke forskjell på finnmarksfiskere når de kommer til oss til Sørlandet. De er hjertelig velkommen.

Men hvorfor gjelder ikke lov og rett i Norge? For den gjelder kun for Finnmark den der. Skal det da være at finnmarkingene skal ha rett til å fiske som de vil? Bortsett fra da med begrensinger på båtstørrelse og redskaper. Også kommer fremmedfiskerne med at de har kvoter og så blir det rå slåsskamper på samfunnshuset som det ble i gamle dager. Så der har vi et problem. Men altså hovedproblemet det er jo at lov og rett ikke gjelder i Norge. Det er det som er problemet. For hvis fremmed kapital - og da kan vi gå helt tilbake til dannelsen av bergensmonopolet - får lyst til å fiske fisken i Finnmark, så er det bare å gå til Kongen og så får de det.

Man innførte bergensmonopolet. Da fikk de eksportretten. Og den ble fratatt 50 handelshus i Finnmark. Det var nemlig store handelshus i Finnmark på 1500-tallet. Og hundre år etter så lå landet øde. Men da man opphevet bergensmonopolet da blomstret jo Finnmark opp. Det har aldri vært en sånn folkeøkning noe sted i Norge som det var i Finnmark fra 1815-1914.

Men så var det vi fikk etter krigen. Da dannet man Fiskeridepartementet. Den 9. Januar 1946. Og da fikk man start på avfolkningen av Finnmark. For det første i loven man fikk gjennomført da, det var fiskeeksportloven av 1948 som gjeninnførte bergensmonopolet. Eksportretten ble tatt fra samtlige fiskekjøpere omtrent og den ble gitt til tjue tyvfirmaer. I 1960 så var det 51 eller 53 firmaer som hadde rett til å eksportere fisk i Norge. Dette monopolet varte i 40 år. Og det var syv karteller som fikk lov å eksportere fisk. Og disse og eksportforeningen var også lovbeskyttet. Det var lovbeskyttede karteller som kunne selge fisk.

Men så skulle vi inn i EU. Og da kunne vi jo ikke ha karteller lengre. Så da ble eksporten fri og hva skulle man da gjøre for å plyndre Nord-Norge? Jo, man begynte å regulere fisken. Samme dagen begynte man å regulere fisken. Da prøvde man seg frem med båtkvoter og alt mulig rart helt til man kom på det gamle knepet. For da man innførte bergensmonopolet på 1500-tallet sa man at fisken er en spesiell vare. Handelen med varen omfattes av spesiallover så kun spesielle folk kan eksportere den, altså bergenserne. Det samme gjentok seg i 1948. Men da var det kanskje litt mer desentralisert. Men da var det altså 27 firmaer. Det er én side i Norges lover med straffebestemmelse for den som våger å selge tørrfisk fra andre enn Norsk Tørrfiskeksportørers Landsforbund. Og så når man ikke lengre kunne ha monopol på eksporten, så ville man ha kloa i fiskeriene. Jeg snakker om fremmed kapital her. Man prøvde med båtkvoter og all slags reguleringer, men så kom man plutselig på det gamle knepet. Nå er det ikke fisken. Nå er det retten til å fiske som har blitt en spesiell vare. Handelen med denne varen den reguleres av spesiallover, så spesielle folk kan samle seg kvoter i massevis, for eksempel kamerat Røkke.

Altså, jeg setter det veldig på spissen, men her er det noe. Hvordan alltid norsk fiskeripolitikk har blitt til ved at kapitalen går til statsmakten og får rettigheter og kan dirrigere lovgivningen.

Jeg husker at det var ni fiskebruk i Kjøllefjord som jeg var og leverte fisk til alle sammen på sekstitallet. Nå er det ett. Så lenge det varer. Og nå har vi forresten fått ett til og gudskjelov for det da.

Men altså det store bildet av det hele er at det er vanskelig i dag å komme her og være same med juksa og si at man skal ha rettigheter. Det som styrer det hele - det er samarbeidet mellom kapitalen og statsmakten og den har vi ikke sjanser mot. Så jeg mener at det er det samme knepet. Retten til å fiske er en spesiell vare og kun spesielle folk får lov til å samle seg kvoter i massevis. Men det demokratiseres jo nå med at en kan strukturere nedover på sjarkflåten også. Så.... der er noen dyktige folk som klarer å få det til. Men det er ikke bare å si at jeg er same og har juksa og at jeg skal ha rettigheter. Det var det.

Bjørn Hersoug

Hvis jeg får lov til å følge opp så skal Carsten Smith få lov til å svare på jussen opp i dette her. Men det er jo fristende å spørre, ikke sant at, vi har jo vært på femten møter. Og det vi drøfter hele veien det er jo spørsmålet om hvordan man kan få i gang en større virksomhet i kystfisket og spesielt i fjordene i Finnmark. Og da er det jo mange mulige grep, men minst to som stadig går igjen. Det ene er jo at vi må få flere inn i Gruppe I og som gir garanterte fartøykvoter og at man får en ordning hvor flere i Finnmark får anledning til å komme inn i Gruppe I. Det andre er jo da å si at vi har en Gruppe II hvor man kan heve taket i Finnmark i Gruppe II slik at det her kan bli større kvanta, slik at det blir noe mer romslig å være i Gruppe II, noe som blant annet kan medføre at det blir lettere å være i kombinasjonsnæring. Dette er blant annet noen av tiltakene som vi godt kunne tenkt oss å få noen tilbakemeldninger på. Er dette tiltak som dere vil ha noen tro på, eller vil dere anbefale helt andre tiltak?Jeg tar til etterretning det som første taler sa om at om ti år så er det slutt. Jeg tror det er litt for tidlig og det kommer vel ganske an på hva vi gjør i de ti årene som står foran oss nå om det er slutt eller ikke slutt på kystfisket.

Møtedeltaker

Det her med de Gruppe II-kvotene, det synes jeg er en veldig flott ting. Jeg har inntrykk av at hvem som helst som kan skaffe seg en båt kan få en Gruppe II-kvote og gå på sjøen. Det er jo kjempefint dersom folk bare er ivrig for hvis du får en ti-tolv tonn torsk og kanskje også får lov til å fiske litt krabbe og kveite så kan du jo berge deg. Det er jo veldig fint for ungdommen for å øve seg litt. Den kvoten kan ikke kjøpes og selges så det er bare båtprisen du må ut med for å starte.

Carsten Smith

Men vil det være bra om volumet ble høyere der?

Møtedeltaker

Møtedeltaker

Jeg har en liten mening om det der for jeg er jo gammel og jeg har jo vært med på forskjellig. Vi var jo i Lofoten og fisket med not på femtitallet. Og der ble det jo forbudt fordi det var for effektivt. Men i dag, disse snurrevaderne er jo mye større enn de snurpenøttere vi hadde i den tiden – og mye mye mer effektiv. Men det er ingen som snakker om det at det skal bli forbudt med snurrevad i Lofoten slik som det ble forbudt med snurpenota. For den var jo ikke så effektiv, men det var vel mer fisk på den tiden i Lofoten enn det er i dag.

Jeg kan fortelle litt historie om Kjøllefjorden fra etter krigen. Da var jo havet fullt av fisk etter fem års stillstand med utenlandske trålere. Så når vi startet da etter krigen så var jo fjordene og havet fullt, men vi fisket jo da med all slags redskaper. Det var line, garn, seinot og det var 20 seisnurpere her i Kjøllefjorden. Det var båter i fra omkring 50 fot og oppover til 65 fot. Det var jo seifiske om sommeren og så var det da garnfiske om vinteren og alle var i drift, men prisene var jo ikke så høye så du måtte jo holde på hele året. Du kunne jo ikke bare ro et par tre måneder og si at nå har vi tjent årsinntekten. Men det var liv og rørelse her i Kjøllefjorden da. Det var jo ni fiskebruk her og alle hadde fullt opp å gjøre – hele året. Så det har jo vært ei stor forandring. Det var nå litt historikk om Kjøllefjord og det er vel likens i Havøysund også, du som er i fra Havøysund?

Møtedeltaker

Jeg er jo en såkalt fremmedfisker selv om jeg har bodd her i femten år snart. Jeg kommer fra et fylke hvor vi nok har merket snurrevaden ekstra – jeg kommer i fra Nordland. Når jeg tenker på ekstra så tenker jeg på Lofoten. Vi har merket for hvert år i Lofoten hvordan tilgjengeligheten har gått tilbake for den vanlige sjarkfisker eller kystfisker. De påstår jo at det har med temperatur å gjøre at vi ikke har fisk på innersiden av Lofoten, og det er mulig. Men vi ser jo også at snurrevaden har dominert i de beste gyteplassene. Jeg tror at torsken er så intelligent at når han skal gyte og ikke får fred så skyr han unna. Jeg tror også at torsken har den samme banen som kanskje laksen med at den vender tilbake til der den er født. De siste årene har han gytt utenfor Røst for å få fred – og dit vil han eventuelt også vende tilbake. Og dermed så har vi ikke fisk lenger på innersiden av Lofoten. Lofotfiske er sånt som man leser om i historiebøker. Sist vinter var det en håndfull båter i Svolvær på Kabelvåg som var gode fiskeplasser. Og dermed så kommer vi nordover for å hente. Også hører vi selvfølgelig forskjellig. Er vi velkommen eller er vi ikke velkommen i matfatet her? Vi har jo fått forståelsen av at vi har vært det, men så spørs det jo når det skjerpes til med kvoter og alt mulig. Jeg forstår jo her at Gruppe I vil dere ha kvalifisert. Vi er mange i Gruppe II som har dette som næring vi også. Da blir jeg litt betenkt når jeg hører at Gruppe I skal bli en sånn adel og at vi bare skal stå på stedet hvil.

Det er jo den eneste muligheten de unge har for å komme inn. Lager dere en Gruppe I kvote hvor de kan ha mer kvoter enn Gruppe II så har ikke ungdommen mulighet til å komme inn. Han har ikke mulighet til å komme inn. Den eneste måten han har til å komme inn er gjennom opprykk fra Gruppe II til Gruppe I.

Jeg synes vi har sett de samme tegnene i Finnmark som vi har sett i Nordland. Vi er vel den siste generasjonen med juksefiskere. Det blir kortere og kortere sesong. Jeg tror nok at redskapstyper bør tas opp til diskusjon i Finnmark også. Blant annet om snurrevaden skal ha så god tilgang så nært kysten som den har i dag. Det er klart at det er brennbart for det er jo mange som holder på med snurrevad og som vil forsvare den. Men vi har tross alt sett en god del eksempler på at det ikke har vært det beste. Takk.

Møtedeltaker

Når det gjelder holdningen min i forhold til Gruppe II så vet jeg at veldig mange som er i Gruppe II i dag er folk som har solgt rettighetene sine i Gruppe I. Hvis de nå plutselig skal få samme rettighetene i Gruppe II som det er i Gruppe I, så synes jeg det ville ha vært problematisk og galt.

Møtedeltaker

Det er vel kanskje noen misforståelser kanskje her, men uansett. Når det gjelder Gruppe I og Gruppe II. Man kan ikke bygge ei gruppe ut i fra den mest effektive båten. Man må legge det til rette for den allmenne fiskeren – for hele gjennomsnittet. Og det gjelder i Gruppe I. Du kan ikke bygge kvotesystemet for den mest effektive snurrevadbåten for eksempel. Det gjenspeiles i samfunnet generelt.

Jeg støtter videre forrige taler. Når du går ut av fiskeryrket og selger Gruppe I kvoten din og starter på Gruppe II fiske. Dersom man da skal ha egne rettigheter igjen og komme opp i Gruppe I – det blir ikke rett. Det undergraver systemet.

Møtedeltaker

Jeg vil bare oppklare en misforståelse. Jeg mener ikke at de som har solgt seg ut skal komme opp igjen i Gruppe I. Jeg tenker her på ungdommen som har en mulighet til å kjøpe båt i dag rimelig og når han da har klart de kravene – så kunne han få et opprykk til Gruppe I. Det er det jeg tenker på. Jeg tenker ikke på oss gamlingene.

Bjørn Hersoug

Hva vil du si hvis vi foreslo at den type kvoter måtte bli i Finnmark? Vi har jo lang erfaring fra dette i Nord-Troms. Folk fikk spesielle kvoter – rekrutteringskvoter og så satt de med de akkurat i fem år også solgte de sørover. Gevinsten for Nord-Troms ble ganske mager på sikt. Hva ville dere sagt hvis man sa ja vel her skal man kunne ha et visst kvotegrunnlag for ungdom som skal kunne rykke opp, men hvis den ungdommen fant ut at han skulle gi seg med fiske så falt kvoten tilbake til Finnmark.

Møtedeltaker

Hvis den ungdommen avvikler så må kvoten falle tilbake til fylket han tilhørte.

Møtedeltaker

Når det gjelder dette med kvotesystemet og det ene med det andre så er det jo nesten lagt opp til en slik evig diskusjon for det blir man jo nesten aldri enig om. Du finner ulike synspunkter her fra mann til mann. Så jeg skal ikke gå inn på det direkte.

Når det gjelder selve saken om denne utredningen så er det jo litt vanskelig for vanlige folk – oss lekfolk – sånn her på direkten nærmest når man ser på hvem som representerer her. Med folk i fra Høyesterett og jurister og professorer. Så blir det jo ikke så mye på oss da egentlig å prate om.

Det som jeg er interessert i er det som står der om at «Det kan etter flertallets mening ikke utelukkes at det foreligger føringer både i folkeretten og i norsk rett for å ta særlig hensyn til fisket i sjøsamiske områder i utformingen og praktiseringen av fiskeriforvaltningen».

Dette med sjøsamiske områder. Er det stadfestet hva som betraktes som sjøsamiske områder? Det er jo ikke bare her i Finnmark at du har samer. Man vet jo at du har de i Trøndelag også blant annet. For ikke så mange år siden så var vi nede i Lødingen i den store djupe fjorden og der var det også et område hvor det var store samiske interesser. Det kunne være litt interessant å vite hva dere betrakter som sjøsamiske områder. Blir det fra de ytterste oddene eller må det være spesielle områder er fremlagt som særskilte sjøsamiske områder. Takk.

Carsten Smith

Jeg kan nok ikke svare skikkelig på dette til deg her i dag. Dette ligger innenfor det området vi er bedt om å utrede og vi holder på. Når det blir desember så skal vi søke å gi svar på slike spørsmål. Men det som er på en måte viktig særlig i dag er det at vi har blitt så innstendig oppfordret i alle de møtene som vi har hatt langs kysten. At når vi legger frem vår innstillingen så må vi ikke gjennomføre noen forskjellsbehandling av sjøsamiske områder og andre områder langs Finnmarkskysten. Og hvis vi følger denne innstendige oppfordringen så vil det heller ikke være noen grunn til å trekke noen skarpe skiller her mellom det ene og det andre type av områder.

Så vil jeg videre si det at når vi er blitt bedt om å undersøke om det er en rett til fiske i havet her utenfor Finnmark, så er det ikke slike rettigheter som følger av disse kvotene som dere får. Jeg mener de kvotene er jo noe som blir trukket opp fra fiskeridepartementets side. Det vi skal undersøke er om det - uavhengig av hele dette kvotesystemet – eksisterer noen grunnleggende gamle rettigheter her i havet utenfor Finnmark. Den kan bygge på sedvane som en historisk rett eller den kan bygge på de særlige rettigheter som samene har på grunnlag av internasjonale traktater. I den grad vi finner at det er slike rettigheter så er jo altså spørsmålet om de kan bryte igjennom disse kvotesystemene som vi har. Med andre ord de vil kunne gi mer fiskerettigheter til fiskere i Finnmark. Dette skal vi utrede.

Men hvis vi da kommer til en situasjon der vi svarer ja på spørsmålet blant annet på grunnlag av resolusjonen fra 1700-tallet som vi hørte og andre gamle sedvaner – hvis vi kommer til at dette gir en grunnleggende rett for folk langs Finnmarkskysten. Da skal jo dette tilpasses det nåværende system med alle kvoterettigheter og da må jo det innebære at det kommer flere kvoter til Finnmarkskysten. Da kommer spørsmålet om hvor disse bør legges. Bør de legges i Gruppe I eller Gruppe II, bør det være rekrutteringskvoter eller noe helt annet. Her vil vi gjerne ha ideer. Ja, og hvor skal de i så fall tas fra?

Møtedeltaker

Det var bare som et direkte svar til han Carsten Smith så hadde jeg veldig lyst til å påberope meg retten til å drive med fiske her utenfor Finnmark. Fordi at jeg er fisker og fordi bestefaren min var fisker og faren hans var fisker igjen. Jeg mener at det skulle være nok som en hevd for at det er tradisjon for å få lov til å fiske her. Derfor vil jeg egentlig hevde min rett til å fiske på lik linje med alle andre. Jeg tror på allemannsretten - det tror jeg.

Svanhild Andersen

Det er noen her som har vært litt inne på hvordan utviklingen har gått her i området. Først var det noen som sa at sjøsamene var utdødd, men at det hadde bodd noen sjøsamer her i kommunen før. Dessuten ble det snakket om at det tidligere var ni fiskebruk og at det nå var et. Det var også en som sa at jukse- eller fiskesesongen ble kortere og kortere. Jeg vil gjerne høre mer om dette og hva det er som har gjort at sjøsamene har dødd ut her og at fiskebrukene er borte og at sesongen blir kortere og kortere.

Møtedeltaker

Som sjøsame og sametingsrepresentant og sånt så kan jeg kanskje forsøke å forklare hvorfor sjøsamene har flyttet ut. Jeg nevnte jo det at man tok eksportretten fra fiskerne i 1948 og det var mange fiskebruk innover Laksefjorden. De forsvant. Da hadde man ikke fiskebruk og da flyttet man. De som ikke var gått konkurs da, de kondemnerte man sånn som på Veines hjemme hos meg. Da ble fiskebruket kondemnert og det var ikke lov å kjøpe fisk mer. Der er molo, der er kai, der er kirkegård, hus, vei - der er alt. Men det er ikke lov til å fiske der. Det er kondemnert.

Mange av de som da snakker nedsettende om samer de er godt kvalifisert til å stå i samemanntallet. For det er nok å ha ei skummel oldemor. Så regnes du som same.

Men det er altså rett og slett økonomiske grunner. Det er lovgivningen og fiskeripolitikken som har ført til at det har blitt nedleggelser i fjordene - lenge før fisken forsvant. Og da måtte folk flytte for å få noe å gjøre. Da de la ned fiskebruket i Torskefjord så flyttet de til Tyfjorden. Og der er de ennå. Tyfjordingene dro til Mehamn. Men altså fiskebruket i Tyfjord det eksisterer fordi - ved en ren tilfeldighet. Fordi firmaet Trygve Nissen hadde bygd et veldig stort pakkhus der i 1948. For å få eksportrett så måtte du ha stort nok landanlegg, fem års erfaring fra eksportbedrift og kapital. Vi satt jo ennå og rotet i asken etter annen verdenskrig her. Og hvem var det som hadde bygd stort pakkhus? Tilfeldigvis hadde Trygve Nissen bygd pakkhuset sitt i Tyfjorden. Da fikk han eksportrett knyttet til det pakkhuset. Derfor eksisterer Tyfjord som fiskebruk den dag i dag. Eller ville det ha vært nedlagt som alle de andre.

Det er altså ikke bare at befolkningen i Finnmark har tendens til fylleri som danskekongen sa. Det er andre ting som gjør at armod kan komme. Det er jo to perioder hvor Finnmark faktisk har vært veldig rik. Da var vi prisgitt bare markedskreftene. Men så kommer staten inn og regulerer markedskreftene og vi blir regulert bort. Å ta eksportretten fra fiskebedrifter det er å regulere markedskreftene. Og sånn ble det tillatt at de på Vestlandet som fikk eksportrett kunne slå til seg fiskebruk i Finnmark - med overdådig statsstøtte.

Så kommer den ene over den andre, Westfish og så kommer Røkke over Westfish igjen og hvem blir den neste?

Men som sagt, det er altså juridiske og strukturelle årsaker til at sjøsamene har flyttet ut av de samiske områdene. Det som er tragisk er jo at man da flytter ut fra sitt språkområde og neste generasjon snakker ikke samisk. For hundre år siden var det 500 mennesker i Laksefjorden som ikke kunne snakke norsk. I dag er det ikke fem som kan snakke samisk.

Man hadde en tendens til å skylde på de som ikke klarte seg med at de ikke var dyktige nok. Men hva hjalp det en fiskekjøper når han plutselig var fratatt eksportretten? Hvor dyktig skulle han være? På den ene siden var råfiskloven som presset prisen opp, så var det eksportøren som presset prisen ned og mellom der ble de knust som noen lus. Alle som ikke hadde eksportrett.

Men så skjedde det et eller annet. Mange sier at det skjedde noe fra slutten av 1970-tallet og utpå åttitallet. Så skjedde det et eller annet inne på fjordene. Det ble mindre fisk. Den fisken som var ble mindre på størrelse. Mange skylte på snurrevaden og mange på torskenotfiske som foregikk på femtitallet. Det var mange ting som man liksom kunne sette fingeren på og si at det og det hadde medvirket til at det ble mindre fisk. I tillegg til det hadde du denne sentraliseringsprosessen. Mange av de bygdene ble rett og slett avfolket. Det kom ikke vei og kanskje kom det strøm, men da var det for sent. Folk pakket kofferten og flyttet. Som det ble sagt her, fra Mårøyfjorden flyttet de til Dyfjorden også flyttet dyfjordingene til Mehamn også flyttet de fra Mehamn til Tromsø og så flyttet tromsøværingene ned til Oslo. Og de i fra Oslo drar vel over til London eller New York.

Men dette er vel en del av samfunnsutviklingen. Men det som vi ser som er veldig interessant er at borti Tana der har de faktisk flere levende fjordbygder igjen. Der har de moderne båter og kvoter – noen av de driver fiske i kombinasjon med annen næring. Jeg var en tur på Nervei i fjor og på Langfjordneset. Jeg var imponert. Jeg kommer inn til Nervei og der bor syv, åtte eller ni familier. Der ligger det også syv-åtte båter ved flytebryggen. Alle hadde rettigheter på Gruppe I for torsk, hysa og sei. De fleste hadde også krabberettigheter. Og de levde godt av dette. På Skjånes også. Det samfunnet har fått mange «trøkker». Men de har også overlevd. Der også har du faktisk en ganske bra flåte. Hva har vi igjen inne på den store Laksefjorden? Vi har fire båter. Vi har fire små sjarker igjen.

På Porsangeren har det jo også vært veldig nedgang i flåte og antall fiskere de siste årene, men det er likevel mer en her. Der er det et levende fiskerisamfunn, med et oppegående fiskebruk. Så jeg føler at det er litt mer som skjer der.

Når det gjelder det med fiskebestandene og hva det har hatt å si for utviklingen, så har du jo hatt mye av det samme på alle disse fjordene. Men av en eller annen grunn har det dødd ut på Laksefjorden.

Siste krampetrekning – mulig at jeg tar litt hardt i nå – sist på nittitallet ble det lagt ned ganske så mye infrastruktur i Dyfjord. Det bodde en femti, seksti, sytti mennesker der. Men det fiskebruket som ble fortalt om her tidligere, er fortsatt faktisk i live. Da forlenget vi moloen med sytti-åtti meter. Et kjempeløft. Det var et slikt spleiselag mellom kommunen, Kystverket og næringslivet. Vi la ut flytebrygge og bygde ei ny allmenningskai. I dag er det vel en sjark på 29 fot igjen. Det er det vi har igjen. Det er jo veldig trasig og man tenker jo at dette møtet kanskje skulle ha vært for sytten-atten år siden. For det var vel da ett eller annet skjedde. Da kom kvotene inn og da var det en del som mistet – kanskje de siste fjordfiskerne mistet rettighetene, altså de kom ikke på Gruppe I. For det var noen år - 1987, 1988 og 1989 – var brukt som slike opptjeningsår for å få lov til å fiske videre på Gruppe I. For hvis du ser på de nevnte årene – da var jeg faktisk sjarkeier – jeg tror jeg kan se tilbake og si at det må være noen av de mest tragiske årene i moderne fiskerihistorie: Årene fra 1986 og 1989 – og da var jeg sjarkfisker. Jeg var nitten år da jeg kjøpte båten min. Da fikk vi redusert kvotene våre. Vi fisket sånn omtrent 100 tonn per år i de siste årene det var fritt fiske. I 1990 fikk vi 10 tonn i kvote. Det var ganske dramatisk. Og vi sleit med en sånn seksten-sytten prosent rente på lånene på båtene vi hadde kjøpt.

Men noe entydig svar på hvorfor det har blitt slik som det har blitt i vår kommune med at fjordfisket har dødd ut, tror jeg er en kombinasjon av veldig mange ting. Jeg tror det er vanskelig å sette fingeren på en spesiell. Det skjedde mange ting i løpet av de årene der som kanskje har gjort at vi er der vi er i dag.

Og så tror jeg også på de signalene dere har fått fra de andre plassene. Jeg tror ikke man skal lage noe slikt eget kvoteopplegg for de som bor langs kysten eller ved fjordene i Finnmark. Det bør ikke være sånn at det er Gruppe I og Gruppe II og så har du gruppe kystfisker i Finnmark. Det bør være likhet for alle. Men at man kan gjøre noe mer med fordelingen og prøve å få det litt mer rettferdig, det tror jeg nok at man kan gjøre.

Det å ligge og sloss i mellom disse gruppene – 10-metringene sloss med 11- og 12-metringene om å få et kilo hit eller dit – det tror jeg er helt feil når vi samtidig ser en stadig økende trålflåte fryser inn hele fangstene sine og leverer til frysehotell også går fisken ubearbeidet ut av landet. Da blir det ingen verdiskapning for sånne fiskevær som Kjøllefjord for eksempel.

Susann Funderud Skogvang

Jeg har et spørsmål. Det ble sagt at man må prøve å få det hele litt mer rettferdig. Rettferdig i forhold til hva?

Møtedeltaker

Jeg tror jo i hvert fall det at en femti fots båt som kanskje er den som gir mest verdiskapning på et sånt lite fiskevær som det her, har i utgangspunktet i dag en kvote på 45-46 tonn med torsk. Hvis de trenger 45 tonn til så er kvoteprisen, fikk jeg opplyst i dag, cirka 34 kroner kiloet. Det er veldig mye penger for å øke kvoten såpass at du kan si at du kan livnære deg av den på et fornuftig vis med tre mann. I dag er det sånn at skal du ha mannskap om bord på en sånn type båt som har bare en kvote, så må nesten mannskapet ha en bijobb ved siden av. Eller kanskje en sjark med egen kvote sånn at man kan begynne å fiske på den når sesongen er over.

Ja, det er blitt slik nå at... du vet før så gikk jo fisken inn på lysbotn for å gyte inn i Laksefjorden. Nå må man helt ned på leira med garnene fordi kobben skremmer han ned - bort fra de gamle gyteplassene. Også har vi altså fire sånne svære kolonier med havert. Du har bortimot fire hundre bort på Kartøya. Jeg har en videofilm av det der og jeg viste den til fiskerisjefen i Vadsø og skremte vettet av hele kontoret der. For de hadde fått høre fra forskerne at det bare var ei steinstripe. Men en kar fikk 38 sånne gulunger når han fisket rognkjeks på Oksefjorden. En annen en fikk 25. Det var de her gule ungene til haverten for du får ikke haverten selv for han er så rask å komme seg unna.

At selen har kolossalt mye å si er klart. Det finnes jo ikke flyndre og steinbit igjen. Og det er jo en sånn fisk som han liker veldig godt. Man ser at fisken ikke kommer inn på gyteplassene på grunn av selen. Og den har vi jo ikke lov til å skyte. Hvis du stryker han mot hårene så får du bot. Det er dyreplageri.

Så kolossalt mye kobbe som det er i fjorden ..., men det er klart at forskere og andre de vet jo ikke for de er jo ikke ute i frisk luft engang. Det er jo fiskerne som ser det. Spesielt oss i småbåtene som drar og reker ved land. Det er jo vi som ser at det er 200 havert på land. Jeg har en film med det, men den har jeg dessverre ikke med meg. Så at kobben betyr kolossalt mye er klart.

Så en annen ting: Tobisen er borte. Det var jo hovednæringen til seien og laksen. Det finnes ikke sil igjen i havet. Og sånn har det vært i flere tiår. Det er jo kolossalt viktig åte. Når man fisker opp silen og lodda så er det jo klart at det blir lite fisk.

Møtedeltaker

Jeg har lyst til å komme med en kommentar til det som nettopp ble sagt om at forskerne ikke har estimert de lokale bestandene godt. Det opplevde jeg på et møte jeg var på i Tromsø da jeg snakket med Tore Haug som er en kjent forsker på marine pattedyr. Jeg påpekte for ham et par slike yngleområder for havert i Lebesby kommune. Så kom han bort til meg med et kart og pekte og sa at her ser du, her er ikke noen områder i Lebesby. Det var selvfølgelig basert på deres forskning og da sa han at de hadde jo gjort slike overflygninger og brukt infrarøde kameraer for å registrere langs kysten. Da er det jo veldig greit for da er det jo så enkelt at da vet forskerne mer enn det kanskje tretti, førti, femti lokale fiskere observerer med sine egne øyne. Og det er litt skremmende og sånne ting synes jeg er viktig at man får frem.

Møtedeltaker

Ja, jeg har sett de der forskerne fordi år om annet kommer det en gummibåt med en femti-hesting til Lebesby. Og så går de om bord i den båten med slike fargerike drakter og så racer de inn til Bekkarfjord og skremmer vekk all kobben. Og så teller de. Og så drar de hjem for de har jo ikke bevilgninger til å undersøke fjorden lenger inn. De har ikke muligheter økonomisk til å telle godt. Men sånn er det jo bare.

Du har jo krabbeforskningen også som omtrent ikke hadde penger. De var jo og holdt foredrag her en gang. De hadde jo ikke undervannskamera så de måtte jo vente til de så krabben på Dagsrevyen før de visste hvordan den så ut. Men forske det skulle de gjøre. Men det er jo klart at de gjør så godt de kan, men så lenge det ikke bevilges mer så kan de ikke få riktige resultater. Så sånn er nå bare det.

Møtedeltaker

Jeg hadde et slikt basketak med en. Jeg hadde lakseplass utpå Kjøllefjordneset også der satt det en. Jeg hadde gevær og skyter derfor en. Så skjøt jeg rett igjennom, vet du og tok det ene øyet. Og så begynte han å svømme rundt i ring. Jeg hadde hagle også, men turte ikke å skyte, vet du for når han svømte rundt og der var stein og så kunne kula komme tilbake. Så jeg hadde ikke lyst. Også hoppet jeg i båten og kjørte ut. Nei, tenkte jeg skal ta og bruke kniven på han og når han kom rundt så kjørte jeg kniven i han, men han bøyde bare kniven av og så måtte jeg ta hagla igjen og siste gang da kom han rett mot og da skjøt jeg ham og da telte jeg 27 den dagen – kobber. Og alle dro innover i fjorden på grunn av det at det var så mye springer der ute og han skyr springer.

Møtedeltaker

Den såkalte islandsmodellen er sikkert grei nok, men det som jeg kanskje bare må presentere litt av er jo at det har vært bestandig prat om denne islandsmodellen. Det har jo sittet en kar nede på BI i Bergen og sagt i alle år at det ikke er noe problem å få lønnsomhet i norsk fiskerinæring. Hvis vi gir kvoten til de femti trålerne vi har så er det helt logisk at man vil få økonomi i det her.

Når det gjelder ellers dette med Island, Færøyene og Danmark så er det jo tre forskjellige land i forhold til Norge. Altså, det er små land. Sånn som Danmark så har du to fiskekjøp der. Jeg vet ikke hvor mange det er på Island – du har sikkert ikke mer enn tre der eller fire. Men sånn er ikke norskekysten. Det er en helt annen struktur både flåtemessig og på den ene og den annen måte. Jeg mener at det er veldig store forskjeller på Island og i Norge.

Når det gjelder disse fjordene så hørte man jo gamlingene som sa før at det var jo det som var faren at man tømte gytefjordene i Finnmark. Når disse har blitt tømt så er det ikke noe gyting igjen de her siste årene så det kan vel være en grunn. Kanskje vi fisker for hardt på den gytetorsken.

På åttitallet hadde vi jo muligheten for å henge fisk. Nå er det jo nesten slutt med det. Når du mister den muligheten så mister du også muligheten til å kunne livberge deg i en fjord.

Hvis jeg får svare på det så mener jeg det at dersom garnfiske også var forbudt i den tiden som fisken gyter sånn som på Lofoten at det var stopp i gytetiden i påsketiden for eksempel. Men at fjordene var fredet i den perioden når fisken kom inn for å gyte. Da tror jeg at det kunne bygge seg opp. Og det var jo ikke bare Kjøllefjorden – det var jo også andre store gode gottfiskfjorder – de ble jo ødelagt.

Men vi var selv skyld i det og vi hadde vel ikke bedre vett.

Møtedeltaker

Når det gjelder kysttorskevernet så vil jeg henge meg på det som forrige taler sa. Helgefreden er borte, påskefreden er borte – det er mange som stiller spørsmål ved hvorfor altså. Hvorfor skal ikke fisken få fred å gyte?

Bjørn Hersoug

Svaret er vel så enkelt at fiskerimyndighetene har hørt på Norges Fiskarlag som har vært de som har kjørt frem dette i begge sammenhenger.

Møtedeltaker

Der sitter jo det jo bare storredere igjen så det er jo faen ikke så rart. Det er jo snart ikke en som har sjark som er igjen i Norges Fiskarlag.

Møtedeltaker

Det er også en annen grunn til at kysttorsken ikke er ved kysten og det er jo at når silen er borte – den blir jo kalt for siltorsken – når maten er borte så er jo fisken ikke dum heller – da stikker den til havs på leiting etter mat.

Jeg tror også at det at man har utryddet tobisstammen i Nordsjøen kan være årsaken til at det har gått ned med kysttorsken her. Hvis vi husker tilbake så var det jo før ufattelig mengder med sil. Så det er mange årsaker til at kysttorsken er borte. Kobben skremmer den også vekk fra de grunne gyteplassene.

Den har også spesialisert seg og gyter til hver sin tid. Det er en kyststamme inne i Mårøyfjorden som gyter først ute i juni. Og du kan finne andre steder hvor den har rogn og melk så sent som i juli. Den gyter til forskjellig tid. Det har de vent seg til antakelig gjennom lang tid.

Det er med andre ord et komplisert bilde men når de til og med ikke får mat, så er det det viktigste. Jeg tror at en viktig grunn rett og sletter næringsmangel.

Møtedeltaker

Vi kastet til og med not her inne på havna i Kjøllefjord. Ja, og vi tok førti tonn på snurrevad inn på havna her en vinter med gytefisk. Vi var ikke utenfor moloen – men det var jo ikke akkurat molo da men, vi var ikke utenfor støtta i alle fall. Det er sant det. Jeg lyver ikke om det der. Det er jo ikke skryt akkurat.

Møtedeltaker

Når det gjelder helgefreden så var det vel det at de i Norges Fiskarlag mente at det var uriktig at det bare var trålerne som kunne drifte i helgene på yttersiden av fire-mila, mens de som var på innersiden med sjark måtte ligge i ro. For å løse dette problemet så gjorde de bare sånn at de opphevet alt som het helgefred.

Varaordfører

Jeg har blitt fortalt at i 1983 så hadde vi 150 heltidsfiskere her. I 2005 satt vi igjen med femti. Og det er jo utviklingen vi har her og det er jo en utvikling vi ønsker å snu. For det første så ønsker vi flere mann i båten og vi ønsker at flere kjøper seg egne båter, men vi ønsker jo også at flere går inn i båtene som mannskap. Og da er det viktig at man har en kystflåte også som kan hyre en to-tre mann. For det er jo ikke sånn at alle vil ha egen båt og inn i Gruppe II. Ikke alle vil jo drive for seg selv. Jeg vil gjerne jobbe, men jeg vil ikke drive min egen bedrift. Jeg vil være en arbeidstaker. Og det har vi jo også innenfor fiskerinæringen. Det er veldig viktig å legge opp til at de kan ta inn mannskap og at de har en lott som gjør det levelig. Hvis ikke så er det ikke livskraftige fiskevær. Vi kan ikke være et fiskevær uten fiskere.

Møtedeltaker

Jeg må si at jeg støtter varaordføreren i det.

Når det gjelder spørsmålet om rettferdig fordeling. Jeg er veldig glad for at man har klart å regulere på en slik måte at de under elleve meter har fritt fiske. For det er jo ingen som er så hardt regulert av værgudene som den flåten. Både tilgjengelighet og vær er de fryktelig avhengig av for at de skal få en god sesong. Nå har de en mulighet. Er det et år med god tilgjengelighet og bra vær så har de mulighet til å fiske godt. Det er ingen som er misunnelig på det.

Men det er litt av den problemstillingen at den flåten som faktisk har flest ansatte om bord og er veldig viktig for å holde bedriftene med råstoff jevnt over gjennom hele året, er den litt større flåten. Her mener jeg den fra 11 og kanskje opp til 20-25 meter som likevel er ganske stedbunden. At de faktisk har såpass lite kvoter å fiske på – at de har måttet drive skipperfiske i mange år - de har redusert mannskapet for de har ikke råd til å ha folk med. Fiskeriene er jo en av de få næringsveiene som er igjen i Norge som jeg vet om i alle fall der det er sånn at du får en kollektiv avstraffelse dersom du ansetter en person til. For da går lotten ned. Du får jo ikke noe mer kvote selv om du har en mann ekstra. Det er ganske spesielt.

For å lete opp de gode skipperemnene – for det er jo sånn at dersom det starter hundre mennesker å jobbe på en butikk så kan det hende at en av de hundre er en fremtidig butikkeier – en som har det i seg. Sånn er det jo med fiskerne også. Det er jo ikke sånn at enhver skårunge som går om bord har et skipperemne i seg. Noen takler det bedre enn andre. Men dersom du ikke får noen til å prøve seg så finner du ikke disse skipperemnene. Det verste du kan gjøre med en ungdom som har lyst til å satse på fisket er å gi han en kvote og en båt og si «vær så god sett i gang». Det har jeg prøvd. Og se hva det ble av meg.

Møtedeltaker

Fungerende ordfører

Jeg er fungerende ordfører i Berlevåg og har fått i oppdrag å ønske alle velkommen. Det var fint at det var så mange som kunne komme: Kystfiskeutvalget med leder Carsten Smith, en del lokale fiskere, også har vi fått noen andre gjester også. Jeg gir ordet til Carsten Smith.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Innleder

God dag alle sammen. Jeg er laksefisker i store Molvik for tiden, men har vært førsteamanuensis ved Samisk høyskole i tolv år. Jeg har jobbet med et prosjekt om den samiske kulturen i Berlevåg kommune. Prosjektet er ikke helt ferdig, men det er utenforliggende årsaker til at prosjektet ikke er helt ferdig. Men jeg skal vise det til dere. Målet er som sagt å vise noe av den samiske kulturen i Berlevåg. Den samiske kulturen var veldig dominerende her til vært fall til 1850-tallet. Etter 1850 kom det veldig mye folk hit fra Sør-Troms og fra Nordland. Og de har blitt her. Men vi vet jo også at i de områdene var det også samisk befolkning. Så selv om kanskje alle kaller seg norsk, så er det ikke sikkert at alle er helt norsk! Dette er mitt bidrag her på møtet, dette er ikke kvalitetssikret av Berlevåg kommune. Jeg har nå bare blitt bedt om å komme hit. Den samiske kultur forsvant ikke, men mye forsvant med det fraflyttingstilskuddet på 60-tallet. Da forsvant mange av de her småbygdene på vestsiden av Tanafjorden, og veldig mange havna her i Berlevåg kommune.

En søring nordpå, en som heter Rolf Høste har skrevet en bok. Han skriver at «det var få samer i Berlevåg om vinteren, men at det kom mange samer hit om sommeren, med reinene sine. Ikke få rein ble tjuvslaktet av nordmennene. Jeg fikk inntrykk av at folk flest så ned på samene, og behandlet dem nedlatende. Dette minner mye om hvordan vi sørpå behandlet taterne. Sterke uttalelser om samer forekom ofte i Berlevåg». Mer skal ikke jeg si om det. Nå skal vi si litt om det prosjektet jeg har arbeidet med.

[presenterer kartlegging av samiske stedsnavn i Berlevåg kommune]

Det finnes altså veldig mange navn som har med sjø, båter, pattedyr å gjøre, men ikke så mange som har direkte med fisk å gjøre. I dag finnes det lite som minner om det samiske her i Berlevåg, men jeg har vært og henta bilder rundt omkring. Dersom det er spørsmål kan jeg gjerne svare på de.

Møtedeltaker

Han nevnte blant annet at det var typisk samisk å ha hus og fjøs i samme oppredd. Det hadde jo alle på 1900-tallet. Det var jo ikke bare samer som hadde det. De norske som bodde her hadde jo også huset og fjøset i lag. Og det var jo mange av «norskan» også som bodde i gamme. Du trengte ikke være typisk same når du bodde i gamme.

Innleder

Nei, det er klart det har vært samhandling her. Men det var nok en typisk samisk tradisjon å ha dyrene og seg sjøl og en liten gang imellom.

Carsten Smith

Hvor mye av det samiske er levende her i dag?

Innleder

Blant de som er opprinnelig fra kommunen er det vel 7-8 personer som snakker samisk i dag. Omtrent halvparten av informantene mine har gått bort de siste åtte årene.

Møtedeltaker

Berlevåg er en plass med mye utbytting. Hvis du hadde telt for noen år siden hvem som rodde på sjøen av berlevåginger vil du vel fått en fire-fem. Det er mye folk som er omskiftende her, mye lofotværinger. Som har flytta hit. Men det begynner å bli et artig opplegg her, med fiskeripolitikken. Vi er jo utestengt snart fra vårt eget nærområde her. Vi har jo ei kystlinje å forholde oss til, og den må vi være utenfor. Og med 15-meters båt kan du faktisk ikke gå innpå Tana og fiske torsk. Du kan bare ha 5 prosent av fangsten din med torsk. Så det er totalt stengt altså, når du er over 15 meter. Det er ganske utrolig historisk sett. Jeg tror ikke noe land i verden har det slik som vi har det. Vi er ytterst på kysten, det er kysttorskevernet det er snakk om her. Og det er ingen som har noen begreper av om det har noen effekt i det hele tatt. Og når de skal finne ut hvor kysttorsken blir av – da kan dem sette seg i en gummibåt om høsten å kjøre inn mot land. Så ser du han i form av de kvite flekkene etter skarven. Den spiser opp torsken og skiter den ut igjen. Det forskningsmateriale de bruker, de her karene, det er helt utrolig, det er bare ei gruppe som er tatt med, og det er vi fiskere. Så har vi selen, sånn som inne i Tana, det blir bare mer og mer ut av den. For femti år siden da skaut de den, og åt den. De brukte den som mat. På 60-tallet da flytta folk inn på de større plassene. Før den tid gjorde dem akkurat som de ville, det var jo ingen kontroll. Så så de en kobbe, så sprang de etter geværet. Og alle hadde gevær. Og det kan godt være de skjøt noen rein og. Det var mye enklere enn i dag.

Jeg ror med snurrevad, og alle de tradisjonelle snurrevadfeltene her på Øst-Finnmarka, utenom Korsnes, er stengt per i dag. Og da er det med en kvadratsekk med 125 mm i for å sortere ut småfisken. Nå, når vi skal gå etter flyndre, må vi ha en 170-sekk. Da får vi ikke torsk, og hyse det får vi overhode ikke. Torsk kan vi jo få, en og annen stortorsk ... Så du kan si at vi snart er utelukka fra å være på Øst-Finnmarka. Også er vi utestengt fra krabbefisket. For vi er så stor at vi trenger han ikke. Og vi er ikke plaga av han, sier dem. Men vi får krabbe i store mengder. Så det er blitt vanskelig. Veldig vanskelig.

I 1977, da rodde all den større flåten med snurrevad om sommeren. Stort sett. Alle rodde vi med snurrevad, fra Hornet og innover og litt ned i banken. På seinhøsten var det line, og da rodde vi på banken. Også rodde vi på Lofoten om vinteren, det måtte vi ellers ville vi sveltet i hjel. Og når våren kom, da kom lofotværingene, tromsværingene hit. Og sånn har det vært og sånn må det være. Vi var nok 15 båter fra Berlevåg som rodde med snurrevad. Og nå er det 3 båter igjen! I Berlevåg kommune. Pluss han nessebyværingen. Og nå sies det at det plutselig ikke er hav til linbåten lenger! Det er helt utrolig at det går an å si noe sånt. Utviklingen på snurrevad: Bruksbegrensning er ok, og gjerne lage havteiger. Men vi må ikke glemme hvorfor det er tomt hav. For fem seks år siden la linbåten om til et helt anna mønster. De begynte å sette tvers i bakken. Med ei halv mil mellom hver båt. Så for å sette en stubbe line, så bruker de hele havet. De har spilt for seg sjøl! Så er det plutselig snurrevaden sin skyld. Den diskusjon må vi ikke få. Men gjerne havdeling som vi ser i Lofoten. Vi har en liten boks her som vi har lov å fiske på. Det er det som er tilfelle. At snurrevadbåtene har tatt linhavet – den holder ikke. Vi skal alle samarbeide. En måneds tid om våren, når alle båtene er her, da er det trangt om plassen. Men det er en begrenset periode at det er et lite problem. Men jeg er jo enig i at det bør være bruksbegrensninger for snurrevaden. Det er ok. Vi må finne kompromisser og løsninger. Men vi må ikke sette oss opp mot hverandre. Tenk bare på fremmedflåten og hva de tilfører Berlevåg.

Møtedeltaker

Med bosettingen – vi har en bosetting som er 7-800 år gammel. Borti Kjøpvika der har arkeologene påvist bosetting for 8-9000 år siden. Utpå Veines der var det bosetting for 3000 år siden. Så det har bodd folk lenge i Berlevåg kommune. Når det gjelder fiske, så kan vi gå i norsk fiskerihistorie. I 1865 til 1867 så var det deltakelse fra opp til 500 båter som deltok på vårfiske, og det var 3 millioner stykker fisk i vårfisket. Altså, denne nedgangen i flåten – alt har jo sin historie. Det var med flåten som med industrien. Industrien gikk også bort når råstoffet ble bort. Årene fra 86 til 89, da lodda var borte og vårfisken var borte, var det en stor del av flåten som la om til rekefiske, etter anmodning fra departementet. Da kvoten kom i 1990 – de som hadde fisket reke de siste årene, og ikke torsk, de ble sendt ut uten kvote. Det var selvfølgelig mange som gikk konkurs. Og da kvotene kom, var den så liten, at det var umulig å ro med det ordinære mannskapet. Nå ror de med opp til åtti stamper, tre mann. Før i tida var vi 5-6 mann. Selv om det er mekanisert, så kan vi tenke på den slitasjen på folk, hvor lenge skal dem holde ut med sånn drift?

Om snurrevadflåten. Jeg har ikke sagt at snurrevadflåten skal forbys, men det er vesentlig forskjell på en 50-foting og en 90-foting. De tråler alle plasser der som ikke en 50-foting kunne tråle før. Fra Hornet til Berlevåg, oppi 18 båter, med 2,5 km lange armer, og ved Kjøllefjord, 23 båter, fra fjæra og ut til fiskergrensen. Så er det litt forskjell fra hvordan det var tidligere. Tidligere hadde vi den lofotflåten som kom oppover og som rodde i Botnvika. Men i dag har de ikke kunne sette ei stang på de feltene. Så det er litt forskjell.

Møtedeltaker

Jeg skal ikke ta den diskusjonen om hvem som har ødelagt ... Jeg kom hit som ungdom fra Lofoten. Jeg har sett utviklinga siden 1964. Hvis man skal oppsummere: Vi har hatt en fiskeripolitikk som ikke har lignet noenting. Den har ikke vært tilpasset distriktene, ikke finnmarkskysten. Hvorfor er vi her, hvis vi skal snakke om hevet. Hvorfor er det blitt bygd moloer i landet gjennom 100 år? Det er klart at det var for at nærheten til fiske var så nært at her ønsket fiskerne å være. Og det ble bygd moloer i ca 100 år for å tilfredsstille de som var der. Etter hvert så ble båtene større. Fiskeripolitikken er jo styrt av kapital, det er vel derfor det er blitt som det er blitt. At det blir bare mindre og mindre. De båtene som hadde en masse folk, og rekrutterte fiskere, de har ikke råd i dag, for kvotene er så små, de har nok med å livberge seg sjøl og de som er om bord. Vi har vel ikke hatt en fiskeripolitikk der det var beregnet at vi skulle bygge oss opp, den skulle bygge oss ned, langs kysten. Det er et hjertesukk.

Hvis vi skal komme videre, må vi få et friere fiske for kystflåten. Enten man er samer eller nordmenn. Jeg er nå glad for at vi har så sterk tilknytning til samene, for de kan kreve. Det kan ikke vi. Vi har den mentaliteten at får vi den, så tar vi den. Den båten min har jeg hatt siden 76, og fiska flere hundre tonn gjennom året. I dag har jeg ikke større kvote enn at jeg lett kan ta den på et par uker, hvis jeg vil det. Og i flere år har jeg drevet i båten alene. Da har jeg brukt halve året på det. Det har ikke vært noe grunnlag for å ha en mann i lag med meg.

Jeg sitter på Sametinget for NSR. Jeg vil si at finnmarksloven - den loven og den forvaltningen med Finnmarkseiendommen – den er ikke i disfavør av nordmenn. Den er en forvaltning både i forhold til samer og annen befolkning i Finnmark. Det som er forskjellen er at Finnmarks befolkning forvalter sine ressurser sjøl. Jeg er glad for at utvalget er her. Jeg satt på Sametinget også forrige periode, og et av kravene fra Sametinget var at man også måtte se på fiskeriene. Det er ikke tvil om at samer har deltatt i fjordfiske, i sesongfiskeriene, og også i havfiske. Jeg kommer fra Sør-Troms, og min sjøsamiske befolkning, jeg er markasame sjøl, de reiste jo på Finnmarka og til Lofoten. Der er sjøsamisk befolkning langs hele kysten ned til Trøndelag. Det ligger i botn når vi staker ut en fiskeripolitikk på Sametinget. Vi har vært på NSR sitt landsmøte nå i helga, og vi har en uttalelse som vi skal sende til utvalget. Det som er våre standpunkter er for det første at det er noen mangler i mandatet til utvalget. Vi vil for det første peke på noen mangler i mandatet. Mandatet er begrenset til fiskeriene. Men vi mener utvalget skulle se på alle marine ressurser. Kongekrabbe, men også andre marine ressurser. Genetisk materiale og bioprospektering. Det er synd at det er utelatt fra mandatet. Så vet vi at Samerettsutvalget II ser på områdene sør for finnmark og de vil også si noe generelt om marine ressurser, har det blitt oss fortalt. Det er viktig at disse to utvalgenes arbeid blir sett i sammenheng. Om marine ressurser – der fikk ikke vi gehør fra departementet, når mandatet skulle settes sammen.

For det første – vi har en masse lover i dag. Hadde de fått de til å virke etter intensjonen, at de hadde venta så lenge, at de hadde sett hvordan det fungerte før de vedtok noe annet. Så ville det kanskje vært litt annerledes.

Den struktureringen. Så skulle vi fått 20 prosent av det som skulle gå i felleskassen så skulle vi dele det, og få økt kvote. Det som har skjedd er at de har tatt 10 000 fra oss de siste årene. Så sier de i ettertid at vi ikke klarte å fiske opp kvoten våres. Det er klart, men vi fikk jo ei tilmålt kvote, så på slutten av året, økte de, da ble det fritt fiske. I stedet for å regulere oss med overregulere. Nå skal de gjøre det samme med flåten fra 11 til 15 meter. Og hylet det er ikke kommet ennå, men det kommer til å komme når dem får høre hva dem får fiske. Det der prinsippet. Nå reiste direktoratet rundt og ba oss om å tegne i gytefeltene og de gamle stedbundne rettene, de gamle fiskefeltene. Det som skjedde var at vi tegnet inn og tre måneder etter så stengte de kystsonen. Der var vi utenfor. Det som ble sagt om 16 meter ... Båter over 15 meter har ikke lov å fiske torsk innenfor grunnlinja. Men båter under 15 meter med snurrevad har lov å fiske bare 5 prosent innenfor grunnlinjen. Men fisker du med annet redskap, som garn og juksa, kan du fiske innenfor. Så med garn og juksa har du lov å være der. Og allmenningen i fiskeriene er ikke stengt. Du har lov å begynne å ro på ei maksimalkvoten. Den er åpen for alle som har mer enn 67 prosent av inntekt fra fiske. Du starter på blad A, og du fisker på maksimalkvoten, hvis du klarer å leve ut av det. Etter et år kommer du inn på blad B. Før måtte du kjøpe deg en kvote for å komme deg inn. Og de som klarte det, de kunne fortsette, og de som ikke klarte det, de «konka». Så enkelt var det. Og når du ser på finnmarksstyret så er det tre-tre. Dere har tre representanter og vi andre har også tre representanter. Også er det 75.000 mennesker som bor i fylket, hvor mange registrerte samer er det?

Møtedeltaker

Jeg har ikke tallene for registerte samer i Finnmark. Men finnmarksloven kom jo etter et krav fra samisk hold.

Møtedeltaker

Hvor er rettferdigheten her? Når du har 75.000 mennesker og du kanskje har 25.000 samer?

Ingen skal bli millionærer, men vi skal ha så mye fisk at vi kan ha ungdom med oss, at vi kan ha mannskap. Dermed er hjulene i gang. Jeg er 61 år, jeg kunne solgt båten og fått en god slump med penger. Men da er det jo egoet. Da er det jo ikke lengre om jeg vil at kysten, finnmarkskysten skal bestå. Da blir det bare at den enkelte skal tjene gode penger. Jeg vet med sikkerhet at hvis den utviklinga får fortsette, så er det ikke lengre grunnlag for plasser for som Berlevåg og Båtsfjord. Jeg ser i dag, at jeg kvier meg for å ta med en ungdom på min båt. Det var jo snakk om at det går an å begynne på blad A, og komme inn den veien. Men du skal jo ha en båt, og en båt som flyter på havet.

Så kan vi jo ta en runde med havdeling – jeg har nå bretta opp armene. Jeg har nå fiska med lina i alle de årene, jeg kom til Finnmarka i ’62. Og det var sagt at linbåten ødelegger for seg sjøl, de setter nord-sør. Og det er ei halv mil mellom hver stubbe. Det er djupt vann vi fisker på, så det må være litt avstand. Og hvorfor? Hvis vi får ende på lina, så kan vi ta opp begge veier. Det kan vi ikke gjøre hvis vi står i lengderetningen. Hvorfor har vi begynt med det? Jo det er kongekrabben. Den tradisjonelle linedriften med line helt i bunnen, den går ikke an lenger. Derfor har vi heva lina noen meter så krabben ikke får tak.

Havdelinga – det største problemet er trålerne. Vi skulle ikke hatt noe av trålerne og autolinen inn til 12-mila. Da hadde det ikke vært de store konfliktene med snurrevaden. Det er jo bare en liten periode på våren at vi har problemer med dem. Da er det så mange av de store karene. De ligger helt oppi grunnlinjen. Akkurat den vår-perioden er det et stort problem. Vi prøvde med lina tett opp til de feltene, og jeg hadde nok med å følge med på radaren, på hvor de båtene var hen. Ellers er det jo naboene våres, vi prater med dem hver dag. Det er den kjempestore flåten som er problemet. Og de innrømmer vel de store guttene at den perioden er det et problem.

Jeg tror ikke nasjonen Norge er tjent med den form for fiskeri som blir drevet akkurat den perioden. Vi må få trålerne lengre fra land, så vil vi få dempa det trykket. Jeg har nesten vært i rettssalen med en tråler på grunn av brukskollisjon. Arrogant var de. De er ganske tøffe.

Møtedeltaker

Jeg er søring og er nytilflyttet til Berlevåg. Jeg kan ingenting om fisk. Jeg har brukt fem år mens jeg har bodd i Finnmark til å prøve å lære kvotesystemet. Og det kvoteregimet er nesten uforståelig. En kraftig suboptimalisering på mange nivåer. Mens den tradisjonelle måten å fiske på, høres ut som om man faktisk har brukt ressursene på en fornuftig måte.

I vår satt jeg ved stuevinduet mitt og telte 20 svære båter utpå havet. Jeg tenkte at, så bra, nå er det nok godt fiske. men jeg lærte at, nei, det var ikke bra, de fisker hyse, og den er loddesprengt og kjempedårlig.

Det høres utrolig ut for meg, å dra opp råtten fisk, bare for at man skal ta opp kvoten. Og jeg har hørt dette at kvoten plutselig ble stoppet. Jeg kom her og spurte – hvorfor fisker dere ikke langsomt, og fisker kvalitetsfisk? Og nå har jo selv Røkke begynt å fiske ferskfisk, det han ikke gjorde for fem år siden ... eller han fiska vel ferskfisk da også da men.. Jeg kunne ikke begripe dette som økonom. Og her i Berlevåg har vi også en ferskfisk-bedrift, som leverer kvalitet direkte til Frankrike. I motsetning til de svære brukene som har gått konkurs. Så fikk jeg forklart at man må få opp kvoten så fort man kan. Ellers så risikerer man at det plutselig er bråstopp. Og hvis det er sant, så kortslutter min økonomhjerne. Jeg skjønner ikke at det er en fornuftig måte å drive på, det undergrader lokalsamfunnene, og det undergraver rettighetene for de som er lokale. Takk.

Møtedeltaker

Jeg vil skrive under på alt det som ble sagt her om hvor vi skal hente ressurser fra til kystflåten. Det slutter jeg meg helt til. Alle disse storingene – her var et par tilfeller i vår, som ikke hadde prima vare. Men det var bare et par båter. Men det selvfølgelig cowboyer i den gruppa og. Men hva hadde Berlevåg vært – hvor mange tonn leveres av båter som tilhører Berlevåg, og hvor mange tonn leverer fremmedflåten. Vi må ikke glemme at skulle industrien her levd av bare det egen flåte leverer, da tror jeg at det ikke hadde vært så forbanna mange lys her... Vi er avhengig av en større flåte. Men fordeling – om vi skal stenge den grensa ved Loppa. Det er jeg redd for. At vi sier at finnmarkinger skal ha ... Vi må si at alle som er avhengig av torskefiskeriene skal ha mer torsk. Og da tjener Finnmark på det.

Jeg er helt imot den kvoten som vi får på høsten, og det tullet der. Sånn som det er lagt opp. Greit hvis det hadde vært ferdig i april. Hvis vi skal ha mer torsk til de torskeavhengige, så kommer den flåten oppover og ror her. For det må vi erkjenne at vi bor i verdens navle, det er kun her det er fisk 365 dager i året! Om alle de som er avhengig, de som bare fisker torsk og hyse, får mer ved at de får ressurser fra de større båtene, så vil de komme på Finnmarken om høsten. Hvis vi får mer torsk til den flåten som har krav på det – så er de nødt å komme hit. Da kan de ikke ta all fisken på de månedene de er i Lofoten. Så akkurat dette – de som har sild og sei, de bør få mindre. Og det har de vel i realiteten nå med denne struktureringa. De har bare to rettigheter. Men det blir en krig hele veien. Det er så vanskelige spørsmål, og det er ikke så enkle svar.

Møtedeltaker

Ja, det er to ting jeg ikke fatter. Det ene er det at de tok bort helgefredningen. Og det har med kvalitet å gjøre. For det er noen som ikke klarer å holde ræva si i ro når fiskebrukene er stengt.

Og så er det en ting når man prater om kvalitet på fisken – det er såre enkelt å ordne kvalitet når det gjelder de store båtene – vi må forlange at dem leverer hvert døgn. For det er lov å føre fisk i bulk i 48 timer. Men det er jo ikke dermed sagt at du ikke må gjøre det. Og hvis fiskeoppkjøpere selv sier det at vi ikke vil ha fisk som er eldre enn 14 timer, så får de ikke fisk som er eldre enn 14 timer. Hvis fisken blir ødelagt om bord i en snurrevadbåt, så garantere jeg for at det er de om bord i båten som har ødelagt fisken. For sannheten er den at fisken er sprell levende når han kommer opp. Det er ikke en fisk som er dau i den forstand. Og det går fint an med gjenopplivning. Det har jeg vært med på. Problemet er ikke at han er daud, men at det går luft i svømmeblærene på han. Da må man tappe ut lufta. Du kan nesten få enhver fisk til å leve! Det var jo sånn i gamle dager og, når hybelhusene var fulle av kvinnfolk ... Det er klart at man dro jo dit! Man fór jo ikke ut på 12-mila og lette ...

Men helgefredningen. Hvis det hadde vært stopp fra fredag ettermiddag kl. seks og til søndag kl. tolv, så hadde fisken fått ro i to døgn. Det er ikke sånn at fisken gyter nede på en 170-180 favn. Når fisken finner rette temperaturen, så gyter han i de frie vannmassene. Hvor som helst. Men selvfølgelig - hvis man lurer på hvor kysttorsken er – det er ikke noe vanskelig spørsmål. I Østersjøen, der har de virkelig fått øyene opp for skarven. For Østersjøen er ikke så dyp som 30 favn. Og skarven går lett ned på 30 favn. Ingen problem. Også har du oter, og kobbe. Det er greit at han gyter, men det hjelper ikke dersom han blir spist opp før han klarer å bli stor. Han må jo overleve. Og vi står ikke for det store uttaket. Og se utfor Oksen der – han er svart utav skarv. Faren min er 82 år, han var 21 år før han så den første skarven i levende live. For de skaut han inne ved land. Nå er det millioner! Hva de spiser de forskjellige sjøpattedyrene ... Sånn som springeren – det er jo millioner av den her! Det skulle vært fangst på dem. Det er kjempefint kjøtt.

Møtedeltaker

Jeg er positiv til dette med helgefredningen. Det vil jo også få opp bosettingen her i nordområdene, og det trenger vi. Vi er nødt til å gjøre noe med dette med å få folk inn i fiskeriene. Næringa kan sjøl bidra her, og også sentrale myndigheter. Der har utvalget en viktig jobb. Hvordan få opp en positiv holdning igjen? Også dette med skolering. Kan myndighetene legge til rette for – på høyskolenivå eller yrkesskolenivå – tilby studieretning innenfor fiskeriene. Så det kan utvalget spille inn overfor sentrale myndigheter.

Så til dette med reguleringer. Det ble nevnt det med større kvoterettigheter til dem som bor på kysten – det syns jeg er naturlig, at de som bor nært ressursene her på kysten av Finnmark også har større rettigheter. Og det er jo sant at fiskere fra Troms og fra Nordland osv kommer hit for å fiske. Men jeg mener at når det er rift om ressursene, skal de som bor nært og er avhengig av fiskeriene ha særrettigheter. For vi vet jo at det er dårlige år også. Og da er det ikke bare samer jeg mener.

Så syns jeg vi må se på redskapsbruken. Og det er jo også derfor det blir rift, fordi vi har fått mer effektive fiskeredskaper. Folk fisker ikke lengre som de gjorde i gamle dager. Det har blitt mindre fisk. Dette med redskapsbruk må man se nærmere på. Uten at jeg tør å foreslå noe om dette.

Møtet ble avholdt 28. juni 2007 på Velferdsstua i Båtsfjord. Tilstede på møtet var ca 15 personer.

Carsten Smith innledet om utvalgets mandat og presenterte utvalget og sekretariatet

Innleder

Jeg forstår det slik at mandatet til utvalget går på båter under ti meter og det er da samers og andres rett til fiske utenfor Finnmark.

I Båtsfjord så er det vel en del samer, men det er vel mest andre folk, men vi føler vel helt klart at vi har de samme rettighetene som alle andre til å utøve fiske. Kanskje at vi føler at vi har enda mer rettigheter i og med den nærhet vi har til ressursene.

Båtsfjord kommune bestod tidligere av mange små fiskevær: Makkaur, Hamningberg, Syltefjord og Båtsfjord. Men som alle vet så var det da mange små båter med et i nært kystfiske som ble drevet fra disse plassene. Det var jo for at Hamningberg, Sytefjord og Båtsfjord lå nært feltet og det var lett å ro og lett å komme til. Men så - etter krigen - så har Båtsfjord som sted vokst opp og de andre har mer eller mindre forsvunnet. Båtsfjord var ingen stor plass i 1946. Det er meg fortalt at det var 460 innbyggere i 1946. Og med det meste så lå vi i kommunen - med Syltefjorden og alt - på en cirka 2800-2900 personer. I dag er vi knappe 2200.

Det har jo vært både oppturer og nedturer og ei tøff tid, men fortsatt er jo nært kystfiske en vesentlig del av Båtsfjord. Et betydelig kvantum av fisk blir landet i Båtsfjord både av kystflåte og av annen flåte. Vi har stor fremmedflåte. Det kjennetegner kanskje Båtsfjord at vi har hatt stor mottakskapasitet til alle tider, og den er vel fortsatt det selv om kapasiteten kanskje ikke er den samme som den var, siden det har blitt færre bedrifter. Men kvantumsmessig over året så tar vi kanskje det samme som tidligere.

Fremmedflåten har vært en stor og en viktig del av Båtsfjord og ikke minst den små kystflåten som har deltatt i juksafiske og linefisket. Så de har vært viktige.

Men så fikk vi altså på slutten av 1980-tallet - 1989 - 18. april - jeg vet ikke om det da var han Mørk-Eidem som var minister. Da fikk vi melding på radioen at hele årets torskekvote var tatt opp. Og det var vel et sjokk for oss.

I Båtsfjord fant vi vel oss ikke helt til rette med at det skulle være slik at vi ikke hadde noe å gjøre etter 18. april, så vi gikk da i gang med å få tak i fisk fra andre og vi var vel av de første som begynte å ta i mot russisk råstoff i fra russiske ferskfisktrålere. Vi fikk da ei erstatning for det bortfallet som var av kystflåten når det ble innført kvoter i fra 1990.

Men kystnært fiske har stor betydning både for bosetting, sysselsetting og verdiskapning i Båtsfjord. Det har hatt det og det vil ha det i all fremtid, slik jeg ser det. Båtsfjord som sted er totalt avhengig av fiske og fiskeforedling for å kunne utvikle seg for det er tross alt det som vi har her. Vi har nærhet til havets ressurser. Og det er levering av fersk fisk - det er det som er avgjørende for Båtsfjord-samfunnet.

I en del år - ti-femten år - så har det vært slik at det ikke har vært så nøye med fersk fisk. Vi har kjøpt frossen fisk - hatt på lager og tatt til når vi har hatt uvær og slikt. Men så har markedet i Europa utviklet seg sånn at man vil ha mer og mer fersk fisk og ferske fiskeprodukter. Det har gjort at vi som industri har måttet omstille oss og har måttet prøve å skaffe oss fisk på annen måte. Og da er det særdeles viktig at vi da får tilgang fra kystflåten. Det er nærhet til havet og til ressursene. Det er den fisken som blir brakt i land. Og som vi kan produsere og eksportere som fersk vare og få verdiskapning og sysselsetting.

Vi skal være klar over at industrien har utviklet seg slik at vi må ha arbeid hele året. Vi får ikke folk til å jobbe i industri og gå permittert store deler av året. Det nytter ikke i år 2007. Så det er avgjørende for fremtiden. Som jeg sa: Frossen fisk har vi hatt og produsert. Det finnes ikke økonomi i det. Det er dessverre slik at skal vi skjære filet av dobbelt frossen fisk så kan vi likegodt stå på kaikanten og kaste pengene utover. Det er dyrt råstoff og vi får betydelig dårligere betalt for det i markedet enn det som vi får for fersk fisk. Markedet krever leveranser av fersk fisk, og da er den kystnære flåten særdeles viktig for å skaffe godt råstoff. De leverer daglig og vi får topp kvalitet på det vi selger og dermed så får vi sysselsetting og vi får verdiskapning. Men vi mener helt klart at alle sammen må ha de samme rettigheter til å utøve fisket enten de er samer eller andre. Og det samme må selvfølgelig også gjelde på land.

Så vil jeg til slutt si - for jeg tror det sto noe i mandatet om at mandatet omfatter således ikke drøftelse av havrettslige spørsmål om ressursforvaltning utenfor nevnte område, ei heller ressursforvaltning i samsvar med internasjonale etc. Jeg er så fri at jeg vil be utvalget om å i hvert fall nevne det om loddefiske og bevaring av lodda. For loddefiske er av avgjørende betydning. Det er viktig at den får komme inn til kysten og gyte og at den ikke blir tatt langt til havs. Når lodda kommer til kysten så kommer fisken etter på næringsvandring og vi får fisk som stør seg fremme ved kysten hele vinteren og hele sommeren. Både den lodda som har gytt og den som skal gyte gir et veldig godt beite for torsk og for hysa.

I motsatt fall: Det som vi dessverre har opplevd. Vi føler i alle fall det vi som bor på kysten at denne lodda når at den blir fisket opp i iskanten - som ringnotflåten sier at da er det mest lønnsomt å fiske på den fordi da er den feit - da blir den fisket og vi får veldig små og begrenset loddeinnsig inn på kysten. Og det gjør at fisken ikke kommer for hva skal han gjøre på næringsvandring når det ikke er noe mat å vandre etter. Så jeg vil be utvalget om å ta også det med i sine betraktninger.

Det var det jeg ønsket å si og er det noen spørsmål så vil jeg selvfølgelig prøve å svare på dem.

Carsten Smith

Kunne jeg fått lov til bare en kort bemerkning angående disse mikrofonene som står her. Det blir tatt opp på lydbånd det som blir sagt og det vil fremkomme offentlig en form for redigert referat. Slik at man ikke skal være engstelig for å komme med litt sleivete formuleringer.

Innleder

Jeg fikk høre her i pausen at mandatet ikke bare omhandler båter under ti meter. Jeg setter jo veldig pris på det da at dere også kan ta med andre. Det er klart at andre båter betyr enormt mye. Vi har jo sagt fra industrien på land at distriktskvoten som nå er lansert - jeg vet jo at det ikke er alle som er enig i det - ville få større verdiskapning og sysselsettingseffekt dersom bedriftene fikk tildelt denne distriktskvoten og kunne dele den ut til de beste fiskerne eller til de fiskerne som drev et fiske for eksempel på høsten. Det ville gi en enorm verdiskapning og alle ville tjene på det.

Jeg kan jo også nevne at som råstoffutjevnende tiltak så har vi kjøpt - Aker Seafood og Båtsfjordbruket i lag - et torskeoppdrettsanlegg som vi har begynt å sette torsk ut i. Men det er jo da altså levende fanget torsk - ikke fra yngelstadiet. Kanskje man kunne fiske med not for å få en skånsom behandling av den. Det sies i hvert fall at når det gjelder hysa så er det veldig viktig å få så skånsom behandling for at den skal kunne overleve og bli satt i nøter. Det vil vi antakelig oppnå bedre med not eller snurrevad.

Møtedeltaker

Jeg har et spørsmål til utvalget. Hvordan ser utvalget på dette med nærhet til ressursene? Vi har hele tiden hørt om det, men vi har kanskje ikke sett så mye til det at vi skulle ha så store fordeler med det. Når det gjelder dette med beskatningsmønster. Før, da var det jo slik at når du hadde litt større båt, da var det vel mange kjøpere. Da var det vel en tyve kjøpere. Da var det slik at hvis du hadde en femti-foting da var du jo nede på banken og fisket om høsten og du fikk spredd det mer. Du fisket om vårene og om høstene. Nå er det jo sånn at det er et helt annet beskatningsmønster. Nå har vi jo 70-80-fotinger som kommer om vårene og tar stort sett kvoten helt opp til grunnlinja.

Om høsten - jeg vet ikke om det var på grunn av distriktskvota eller hva - det var i alle fall svær aktivitet i Båtsfjord og da er det jo den beste fisken som kommer opp. Dette i motsetning til loddetorsken som jo kan være litt av hvert. Så beskatningsmønsteret i hvert fall, det bekymrer meg når du ser for eksempel nå at båter skal ta storparten og kvoten sin - store båter på fritt fiske og da fikk vi trålerne innenfor grensen. Men nå når det er begrensninger, ikke snakk om. At de skal være nødt til å ta all fisken sin på vårparten - at det er beskatningsmønsteret jeg tenker på. Takk.

Bjørn Hersoug

Ja, jeg kan jo prøve å si litte grann om det i og med at dette er attende og siste møte som utvalget har. Det er klart at det er nå vi skal begynne å se om vi kan bli enige om noen konklusjoner.

Utvalget ble jo nedsatt selvfølgelig for at man skal prøve å se på hva som kan gjøres for å få større muligheter for sysselsetting og for bosetting i kyst- og fjordstrøk i Finnmark. Og det er klart at det som mange har vært inne på, det er jo at det bør være noen fordeler tilknyttet nærhet til ressursene. Og så er jo da det store spørsmålet: Bør det være fordeler fordi man bor i Finnmark, bør det være fordeler tilknyttet en spesiell båtstørrelse eller bør det være fordeler tilknyttet en spesiell redskapsbruk. Og der har vi jo hørt på de møtene vi har vært at det har vært ganske ulike synspunkter. Noen ønsker at det skal være spesielle kvotefordeler for folk som bor i Finnmark. Andre er skeptisk til det og vil heller knytte reguleringer til båtstørrelse eller til redskapsbruk. Der skulle vi gjerne hørt litt i fra dere.

Når det gjelder det andre spørsmålet du tar opp om reguleringer: Nå skal ikke jeg foregripe hva utvalget kommer til å lande på, men det ligger vel litt i sakens natur at dersom en mener at det må gjøres noen grep i forhold til Finnmark, så må jo et av de grepene selvfølgelig være at fiske utenfor Finnmark, det skal styres mer av folk som bor i Finnmark: Altså at vi får et lokalt reguleringsorgan som får litt større fullmakter enn i dag. I dag er det jo som alle her kjenner til, alle ressurser utenfor Finnmark de forvaltes jo som nasjonale ressurser og hvor man ikke i og for seg har noen spesielle fordeler ved nærhet til ressursene. Og vi kan jo da tenke oss et reguleringsorgan som i hvert fall for deler av Finnmarkskysten - hvor langt ut får vi diskutere - har større fullmaker og større muligheter til å regulere fisket slik at det kommer både fiskerne og industrien til gode. Så mye må jeg vel kunne si Carsten?

Men når det gjelder spørsmålet om hvilke fortrinn så skulle vi gjerne hørt litt fra dere. Vi har jo sittet på 17 møter før dette her og fått ganske varierte innspill. Vi skulle gjerne hørt litt om hva dere ser for dere. Vi er jo veldig klar over at fremmedfiskere står for en vesentlig del av fisken som landes i Finnmark. I fjor 40 prosent, i år kanskje 50 prosent. Vi er klar over at vi må ta hensyn til denne flåten også – men hvilke tiltak en kan tenke seg? Det skulle vi gjerne hørt litt fra dere om.

Møtedeltaker

Jeg representerer også fiskekjøperne, nemlig Aker Seafood i Båtsfjord. Jeg satt og tenkte litt når jeg leste i mandatet at ... altså litt prinsipielt dette med etnisk... altså på en måte få en rett for at du har en etnisk bakgrunn. Det synes jeg prinsipielt at er litt sånn merkelig. For det er jo som det sies at man stoppet med finnmarksloven ved kysten og så sier man det at det er ikke sagt noe lovmessig om samiske eller etniske rettigheter til fiske på kysten. Du har jo litt av det samme med oljen. Betyr dette i overført betydning at man også rent etnisk skal kunne gjøre hevd på oljen og at det ikke er nasjonale interesser? Dersom det var sånn på 1970-tallet at når Norge fant oljeressursene og hvis det var sånn at man på det tidspunktet kunne si at man av vestlandske interesser skulle sitte med de rettighetene og så bygde man ikke landet. Da ville jeg bli litt betenkt. Det samme er at fiskeriene - sånn som jeg mener det - er en nasjonal interesse. Det er den nest største næringen vi har og den er fornybar dersom vi skikker oss vel. Da vil vi kunne drive med dette til all evig tid. Så det er det ene som gjør at jeg er litt sånn betenkt over at man skal knytte det etnisk. Det er nasjonen som har en rett, sånn som jeg ser det.

Når det gjelder de lokale så blir det også litt galt i overført betydning at hvis man skal si at man er finnmarking eller en same så skal vi ha på en måte egne særrettigheter utenfor her. Men det man kan gjøre er jo at man rent sånn reguleringsmessig gjør at vi som driver næring i Finnmark får på en måte fordeler eller muligheter for å bygge opp den industrien vi har. Og det kan jo være i den forstand at man for eksempel ved reguleringer til kystflåten så sørger man for å regulere på en måte at man får et sterkt sommer- og høstfiske. For det vet vi historisk sett, at det fisket vil skje i Finnmark. Hvis det står kvote igjen i kystflåten så er det en aktivitet som vil skje i Finnmark. Det er her fisken er tilgjengelig. I år står vi kanskje i fare for - sånn som man har regulert det - det er visstnok et kappfiske og det tas veldig mye av kvoten i første halvår. Det er til fordel for andre regioner enn Finnmark og så får du ikke refordelingen på høsten. Sånn som en var inne på her så tror jeg at det var en av de store tingene i fjor, det var at vi fikk refordeling. Distriktskvoten var viktig den også, men refordelingen var det nok som gjorde at vi fikk stor aktivitet fra fremmede båter opp til Båtsfjord og andre plasser i Finnmark. At sånne ting kan tas med i vurderingene fra utvalget – for da gjør man ikke nødvendigvis noen lovmessig forskjell, altså at vi i Finnmark skal få noen særrettigheter. Det synes jeg blir litt galt.

Og så er jeg også prinsipielt i mot at man skal overføre til Finnmark fylkeskommune eller lokalt på en måte gå i gang og bestemme i større grad. Jeg vet at det ikke er helt enkelt når man lokalt skal sitte og bestemme og prioritere. Fra de som ikke blir prioritert blir det jo et ramaskrik. Takk.

Bjørn Hersoug

Ja, jeg kan oppklare en ting – dette utvalget ble jo nedsatt som en følge av det som skjedde med finnmarksloven. I og med at finnmarksloven ikke omfattet de marine ressursene. Man hadde også altså behov for å utrede dette. Men det som er klart – både ut fra hva vi har hørt på alle høringsmøtene til nå, og ut fra det Sametinget selv har gitt uttrykk for – er at ingen ønsker at det skal deles ut rettigheter på etnisk grunnlag. Det er man i hvert fall enig om. Så merker jeg meg det du sier om at det mulig å regulere på en slik måte at finnmarksfiskere og finnmarksbedriftene kommer heldigere ut.

Når det gjelder spørsmålet om nasjonale kontra regionale reguleringer, så er jo det en stor debatt. Mange har vel et ønske om litt mindre fjernstyring fra Oslo og Bergen. Men her er det ulike syn. Og det du sier om at fisken er en nasjonal ressurs – dette er noe vi er satt til å utrede, og vi er altså ikke helt sikker på om all fisken skal forvaltes som en nasjonal ressurs. Det viser seg faktisk at det kan være noen rettigheter på historisk grunnlag i Finnmark og muligens en del andre steder. Det er ting vi må komme tilbake til i innstillingen vår.

Møtedeltaker

Når det gjelder regulering av fiske så tror jeg det er mye som kan gjøres for at vi skal få det bedre i Finnmark. I fjor var det et godt høstfiske, og vi hadde stor virksomhet. I år er det sånn at vær og vind har vært bra hele vinteren, og fisken har vært lett tilgjengelig. Torskekvotene er praktisk talt fisket opp. Når det gjelder flåtegruppen mellom 15 og 21 meter så har de 3000 tonn igjen. I gruppen mellom 21 og 28 meter er det overfisket med ca 2000 tonn. Og det er også overfisket i flåten mellom 11 og 15 meter. Og så er det jo fritt fiske i flåten under 10 meter. Men struktureringen har gjort det sånn at man konsentrerer seg om å fiske torsk. Og så sier vi at vi har altfor liten kvote i Norge. Men hyse og sei blir stående igjen. Og det er dessverre blitt sånn at det ikke er stor interesse for å fiske hyse og sei. Det gjør at man stort sett fisker på torsk, og så blir det da den store flåten med effektive fangstmaskiner som fisker på torsken når den er mest tilgjengelig, og så er de med i seifisket og makrell- og sildefisket. Nå er ikke jeg fisker, men ... Det som var tidligere – de år man drev linfiske om høsten – det var et godt fiske; fisken var ved godt hold og det var gode priser. Hvis vi for eksempel hadde fritt linefiske i november og desember, så vil vi kunne få et betydelig fiske. Og vi vil kunne få stor sysselsetting både på hav og land. Egnesentralene vil ha nok å gjøre, bedriftene vil ha nok å gjøre. Og i det hele tatt ville vi ha en virksomhet som vi hadde i de såkalte gamle dager.

Med periodisering av fisket kan vi også få til mer aktivitet på høsten. Trålerne har periodisering. De har igjen 15-20 prosent til september om jeg ikke husker feil. Og vi hadde noen år for kystflåten – men det var dessverre et påtrykk fra Norges Fiskarlag om at fiskerne måtte få fiske når det passet fiskerne best. Og det er klart at det passet ikke best for industrien og for markedet at man skal konsentrere fisket om de tre-fire første månedene i året.

Så det er klart – dette med nærhet til ressursene og nærhet til havet. Dersom vi skal ha noen fordeler så må det gjøres noen grep. Men det er jo mange måter å gjøre det på, det finnes mange varianter.

Møtedeltaker

Jeg driver egnesentralen i Båtsfjord. Kollegaene mine er dessverre ikke her – det er så godt vær, så alle har gått på havet. Det er sånn det er. Jeg er ikke helt enig i deler av det dere sier – blant annet når dere sier dere vil ha kontroll over distriktskvoten. Det er ikke sant heller at det var distriktskvoten som gjorde at det kom så mye fisk inn i fjor. Det var det at sesongen slo totalt feil i Lofoten. De fikk rett og slett ikke tatt fisken sin. Men så fikk de da fritt fiske i en periode – pluss distriktskvote, og det er rett og slett ikke mulig å drifte opp fisken på de månedene. Fritt fiske det vil si at det er ingen begrensning – så de som hadde mulighet for å drive her oppe, de var her oppe og fisket. Det er også på grunn av at distriktskvoten kom altfor seint i gang. Først i september.

Når det gjelder i år – der har du helt rett – det er ingenting igjen. Bare for flåten under 10 meter der det er fritt fiske. Og i omtrent alle andre flåtegrupper er det overfiske.

Om 90-fotingen ... Nå sitter jo jeg i Fiskarlaget, og der er det delte meninger. De rederne som sitter på kvotene vil ønske å fiske i sesong. Men i Lofoten, der henger de fisken også, så der krangler de også internt. For de rederne som har kjøpt seg opp, slik at de ikke prioriterer hyse og sei - da kan de bare seile sin egen sjø. Hvis de ikke ser pengene i det, så vet ikke jeg. Jeg har flere kunder som har fisket langt over, fordi andre overhodet ikke tar sei og hyse. Hundrevis av tonn. Det utgjør mye penger. Så sånn sett – har de blitt så store at de ikke tar den opp, da må de ta det regnestykket sjøl og se om det var verdt det.

Så dette med kystfisket – ja, hva er kystfiske? Jeg har en 10-metring som driver 70 mil til havs. Så jeg vet ikke – det er jo en veldig liten båt. Min bror han driver en snurrevadbåt, han driver vel 16 mil. Det er jo en helt annen type fiskeri – det kan ikke sammenlignes. Hvor langt ut skal du kunne gå, og fremdeles være en kystbåt? Kyst blir et veldig vidt begrep.

Så ble lodda nevnt. Vi hadde lodda i vår – det er den som har gjort at vi hadde fisk inne på kysten. Det er ingen vits i å tenke kystfiske, hvis du ikke tenker lodda. Den er livsnerven i hele kystfisket.

Så har vi en annen trussel for kystfisket, og det er kongekrabbe. Det har vi tatt opp i Fiskarlaget her i Båtsfjord. Det er jo et problem som vil komme mer og mer. Det er både inne i fjordene og her ute.

Møtedeltaker

Du kan ikke drive linefisket med 15 prosent innblanding av torsk. Det vet du godt.

Møtedeltaker

Ja, men at du setter prosenten så høyt at du klarer å drive linefiske. De virkelig profesjonelle linefiskerne, de får den til å vare, men så tar de også opp enorme mengder med annen fisk. For på høsten er det bare en måte å få opp fisken på, og det er med line. For snurrevadsesongen, den starter ikke før i november, og da har du to måneder med omtrent stillstand.

Møtedeltaker

Jeg mener at linefiske med innblanding praktisk talt vil være umulig.

Jeg er enig i det som ble sagt her, at er det snakk om historiske rettigheter, så må det være til å drive linefiske om høsten.

Møtedeltaker

Jeg jobber i Finnmark fylkeskommune. Kongekrabben ble nevnt. Jeg har jobbet en del med stortingsmeldingen om hvordan den skal forvaltes. Jeg lurer på, er dere koblet litt opp til hva som skjer der?

Og så en annen ting. Det er lignende problemstillinger i andre land. Ser dere litt på hva som er gjort andre plasser i verden? Jeg håper noen kan svare på det.

Carsten Smith

Jeg vil først si at spørsmålet om hva man gjør i andre land – det har opptatt oss. Ikke for direkte å kopiere, men for å få ideer. Og den som virkelig har arbeidet med andre land den senere tid, det er Bjørn Hersoug.

Bjørn Hersoug

Ja, vi har litt ambisjoner om å prøve å se på hva de har gjort i andre land. Det er en del plasser som har gode ordninger. På New Zealand har du for eksempel et sterkt orientert kommersielt regime, og samtidig har de tatt hensyn til maorienes rettigheter. Jeg har også jobbet med Alaska. Der har man et system med lokalsamfunnskvoter. Det enkelte lokalsamfunn har kvoter som de enten bruker selv, eller leier ut. Vi ser på Chile, der du har en egen småskalafiskesone. Den er eksklusivt forbeholdt småskalafiskerne. Vi ser på Canada, Island og EU. Vi prøver å se på disse, ikke fordi vi skal kopiere disse systemene, men fordi det kan være noen gode ideer, også i norsk sammenheng.

Når det gjelder kongekrabbemeldingen hadde vi håpet den skulle komme før vår innstilling. Men foreløpig ser det ut til at denne meldingen ikke kommer før utpå høsten. Da vil i alle fall vi bringe videre de synspunkter vi har hørt på våre møter.

Møtedeltaker

Jeg representerer NSR og jeg sitter på Sametinget. Vi har nettopp hatt landsmøte i Bodø, der vi blant annet diskuterte fiskeri. Sametinget har helt fra starten av vært nødt til å forholde seg til fiskerispørsmål. Fordi det har vært fiskere som har bedt Sametinget om hjelp. Særlig de som bor i fjordene.

Vi har et innspill til utvalget. Utvalget skal utrede hvem som har rettigheter til fiske. Vi mener det er en mangel i mandatet. For det er ikke bare Finnmarks kyst. Vi har en gammel bosetting langs hele kysten, også i Nordland og Troms. Og vi mener det ikke skulle være nødvendig med nye lange utredninger i Troms og Nordland. Vi har dokumentasjon på samers og andres, altså kystfolkets bruk av havet, i uminnelige tider. Og det mener vi at må telle med. Kystbefolkningen har ikke bare vært på fjordene og drevet nærfiske, men også deltatt i sesongfiskeriene. Utvalget må se på at det er en sjøsamisk bosetting langs hele kysten.

Så vil jeg peke på at det er andre ressurser også – for eksempel kongekrabbe. Det er jo de samfunnene som er avhengig av å fangste kongekrabbe. Andre levende marine ressurser burde også være omfattet av utvalgets mandat.

Norge selv har hevdet rettigheter for fiskerne når man har villet etablere seg som en fiskerinasjon internasjonalt. I fiskerigrensesaken fra 1951 hevdet Norge at det var lokale sedvaner. Så denne saken mener vi er viktig. Og om det ikke er kystbefolkningen selv som har etablert de lokale sedvanene, ja, hvem er det da?

Og så Kåfjorddommen fra 1986. Her fikk en gruppe fiskere anerkjent fisket sitt som en rett av Høyesterett. Som en kollektiv rett. Den mener vi må styrke oppfatningen av at det finnes kollektive rettigheter til fiske, i fjordene og langs kysten.

Fra 1970-tallet har tilgangen til fiskeriene blitt forverret. Fiskeripolitikken har slått litt feil i forhold til de som bor på kysten og de som er avhengig av fiske. Hele samfunnet er bygd opp om fiskeriene. Det er et avhengighetsforhold til ressursene i havet. Dette kvotesystemet som er etablert mener vi at man bør se på.

Så har vi noen forslag. Rettighetene til fiske for kystbefolkningen, de må slås fast ved lov. Vi vet at havressursloven er på gang. Den oppfatter vi som en rettighetslov. Den skal regulere hvem som skal delta i fisket. Vi har spilt inn for utvalget at man bør se på fordeling mellom havflåten og kystflåten. At kystflåten får større andel av ressursene. Nettopp fordi kystflåten er viktig for bo- og sysselsetting. Og så mener vi man må se på fordelingen mellom Nord- og Sør-Norge. Over tid ser vi at Nord-Norge har tapt ganske mye i forhold til Sør-Norge. Det er snakk om 600 millioner i året. Det mener vi også at utvalget bør ta opp.

Vi foreslår videre en marin urfolkssone. Ikke bare i Finnmark, men også utenfor Finnmark. De som bor innenfor denne sonen skal forvalte fisket regionalt. Sametinget må også delta her.

Forslagene sendes over til utvalget.

Møtedeltaker

Fiskarlaget har et vedtak på at grensen kan trekkes slik at Bugøynes fremdeles kunne ha den krabben. Total omsetning av kongekrabben er vel 60-70 millioner i året. Mens fiskeriene står for en omsetning på 6 milliarder. Hvis du sammenligner med hvitfisk, så utgjør kongekrabben en dråpe i havet. Så hvis det er den som skal berge småsamfunnene ... Så hjelpe dem, da har de ikke nubbesjans. På de plassene som har kongekrabbefiske som hovedinntekt – der er gjennomsnittsalderen garantert over 60 år. En båt fra Båtsfjord fisker like mye fisk som 14 av de båtene som fisker krabbe. Noen lever selvfølgelig veldig godt på krabben, men det er så få. Hvis vi skulle høre på de 20-30 båtene som driver kongekrabbefisket, så blir det det samme som at én tråler skulle få bestemme over all fisken i havet. For det er altså fiskere i Nordland, Troms og Finnmark som lever av hele syklusen her oppe.

Bjørn Hersoug

Jeg vil jo si at vi som snart blir seksti, vi mener jo at folk har livets rett selv om de har blitt seksti ... Men la nå det være. Det er klart at utvalget her kan ikke gå inn i den biologiske diskusjonen om man fortsatt skal ha et regime med forvaltning av krabben vest for Nordkapp og et regime med desimeringsfiske øst for Nordkapp. Men det utvalget tar for gitt er at kongekrabben er en ressurs som tidvis gir rimelig gode inntekter for de som er involvert. Og spørsmålet er da hvem som skal ha rettigheter til å fiske.

Møtedeltaker

Jeg satt og hørte på hun fra Sametinget. Hun sa en del interessante ting. Dersom Kystfiskeutvalget kommer til at det foreligger noen rettigheter, så må vel disse skape presedens, og også gjøres gjeldende for Troms og Nordland. Da blir det jo en diskusjon om folk i Nord-Norge sin rett. Hvem er det som har lagd det skillet mellom Finnmark og videre sørover?

Carsten Smith

Dette er et vanskelig punkt. Vi er bedt om videreføre argumentasjonen fra finnmarksloven. Og den gjelder Finnmark. Og vi skulle da se på sjøen utenfor Finnmark, og de marine ressurser der, først og fremst fiske. Så arbeider Samerettsutvalget med spørsmålet om det som er fastlagt i finnmarksloven skal gjelde videre sørover. På tilsvarende måte, i den grad vi kommer til konklusjoner som er favorable for fjord- og kystfiske her i Finnmark, så vil det være et spørsmål i hvilken grad bør dette få konsekvenser for fjord- og kystfiske videre sørover langs norskekysten. Dette er litt vanskelig for oss, for vi er ikke bedt om å utrede dette. Men samtidig kan vi, når vi skal komme med våre anbefalinger, tenke på om dette er typer av løsninger som kan være egnet til å benyttes andre steder i landet. Men her er vi i den situasjon, som på den ene siden er lett, og den andre siden er vanskelig, for vi har et strengt avgrenset oppdrag, og samtidig en kort tidsfrist. Innstillingen skal avleveres før årsskiftet.

Det var spørsmål om dette med ordninger i andre land. Bjørn Hersoug ga en kortfattet fremstilling om hvordan det er andre steder. Jeg syns det er et poeng at det er en stor variasjon rundt om i landene, og samtidig noen likhetstrekk. Dette gjør det i en viss forstand vanskelig, og på den annen side kan vi velge ut det beste.

Svanhild Andersen

Jeg har et spørsmål om utnytting av fiskeressursene. Hvordan har utviklinga vært her i området når det gjelder fiskeressursene. Jeg har hørt tidligere at samtlige fiskeressurser har gått tilbake. Er det noe dere merker her?

Og så dette med russertrålere. Har dere fortsatt mye levering fra russertrålere?

Møtedeltaker

Det er litt forskjell i Båtsfjord. Vi har to filetfabrikker i dag, mot fire filetfabrikker tidligere. Det har vært en reduksjon i antallet sysselsatte i filetindustrien fra 700 til 200 i dag. Så det er klart at Båtsfjordsamfunnet i den siste 6-årsperioden har gjennomgått store endringer. Så ser vi at leveringene fra hjemmeflåten har vært ganske stabile fram til 2005, i hvert fall fra 2000 og frem til 2005. Faktisk en svak økning. Men leveringene fra fremmedflåten har gått en del tilbake. Og så vil jeg tro at i år for eksempel er det landet betydelig mer kystfisk i Båtsfjord enn i fjor. Det har jo å gjøre med at det har vært et ganske stort trykk her i øst. Det har vært et innsig av lodde som vi ikke har hatt på mange år.

Forrige kapittel

Til forsiden

Dokumentet i pdf-format (5,1 Mb)

Til toppen