6 Sjøsamene i Finnmark – bosetning og kultur

Utvalgets medlem Svanhild Andersen har hatt hovedansvaret for kapitlet.

6.1 Innledning

I dette kapitlet beskrives noen sentrale trekk ved sjøsamisk bosetning og kultur i fjord- og kystområder i Finnmark. Det legges vekt på å redegjøre for noen utviklingstrekk og rammebetingelser som har medvirket til dagens situasjon når det gjelder samisk bosetning og kultur i disse områdene. Det framgår av kapitlet at de sjøsamiske områdene i dag er preget av stor nedgang i folketallet og et svekket næringsgrunnlag, blant annet som følge av problemer innen fiskeriene. Kapitlet omhandler også samisk språk. Framstillingen viser at fleste sjøsamiske samfunn er mer eller mindre språklige fornorsket, og at det samiske språket fortsatt er i tilbakegang i fjord- og kyststrøk. Samtidig finner det sted revitaliseringsprosesser som har stor betydning for styrking og utvikling av samisk språk og kultur.

Beskrivelsen av samisk bosetning og kultur innbefatter også noen trekk ved samisk og norsk historie generelt. Det legges særlig vekt på å beskrive noen forhold som har hatt betydning for næringer og levemåter i de sjøsamiske områdene. Det gis derfor en kort oversikt over skattelegging, grensedragninger og lovgivning i eldre tid. Deretter beskrives den tradisjonelle samisk næringstilpasningen, som var basert på allsidig ressursutnytting i nærområdene. Denne form for ressursutnytting har vært en vesentlig rammebetingelse for utviklingen av det tradisjonelle sjøsamiske fisket som et sesongbasert hjemmefiske med små båter og passive redskaper.

Kapitlet omhandler også norsk minoritetspolitikk, både fornorskningspolitikken og den nye samepolitikken som har blitt utformet særlig fra 1980-tallet. Vi kommer også inn på noen andre språk- og kulturpåvirkende faktorer: språklige konsekvenser av krig, evakuering og gjenreisning og endringer i næringsstruktur i etterkrigstiden. Læstadianismen og verdde-tradisjonen nevnes også.

I kapitlets siste del beskrives noen sider ved det vi anser for å være sentrale rammebetingelser for sjøsamiske fiskerier; herunder blant annet rettslige forhold, fiskeripolitiske satsinger og forvaltningsforordninger; ressurstilgang og økologiske forhold. Til slutt gis en kort vurdering av fiskerinæringens betydning når det gjelder styrking og utvikling av sjøsamisk språk, kultur og samfunnsliv.

I denne utredningen bruker vi både benevnelsen samer og sjøsamer om den fastboende samiske befolkningen i kyst- og fjordområder. Det er ikke uten videre gitt at disse begrepene forstås som synonymer når det gjelder disse områdene, i og med at det gjennom lang tid har utviklet seg en forståelse av at samer er ensbetydende med reindriftssamer eller samer fra Indre Finnmark. Dette kom til uttrykk også på flere av Kystfiskeutvalgets åpne høringsmøter. Det er delte oppfatninger om slike benevnelser. Noen hevder at forstavelsen sjø - er overflødig, og/eller at den kan gi assosiasjoner til en slags, men ikke ekte samer. Andre finner benevnelsen sjøsame mer presis, ikke minst i forhold til ovennevnte oppfatninger, eller som mer i samsvar med egen oppfatning av seg selv som same.

Som det framgår av blant annet kapittel 4 foreligger det allerede relativt mange utredninger som omhandler sjøsamisk fjord- og kystfiske. Disse utredningene gir mer eller mindre detaljerte beskrivelser av sjøsamenes historie, bosetning, næringstilpasninger, språk og kultur. Vi har derfor funnet det tilstrekkelig kun å gi noen oppsummerende framstillinger av sentrale emner vedrørende sjøsamisk forhold som allerede er utredet. 1

6.2 Samisk bosetning i kyst- og fjordområder over tid

6.2.1 Omtale av samer i gamle kilder og ­tidligere forskning

Forskning på samisk historie innebærer noen spesifikke problemer, sammenlignet med forskning på majoritetsbefolkningers historie. De eldste beskrivelser og vurderinger av samer og deres samfunn og kultur er gjort av andre enn samene selv. Som det pekes på i en tidligere utredning om samerettslige forhold, blir samer i nabofolkenes skriftlige beretninger omtalt bare i forbindelse med spesielle forhold, som når det oppstår konflikter med samer, i forbindelse med handel, skattelegging og i grensetvister der samer opptrer som «vitner». Et annet forhold som nevnes, er beskrivelser av samene som trolldomskyndige. 2

I boken Samenes historie fram til 1750 (Hansen og Olsen 2004) peker forfatterne på at det fram til 1970-tallet var en utbredt oppfatning at samenes fortid ikke tilhørte de historiske disiplinenes arbeidsområde. Samene var påfallende lite synlige i lokale og regionale bosetningshistoriske studier fra Nord- og Midt-Skandinavia. En av grunnene er at begrepet bosetning ble gjort synonymt med den første norrøne gårdsbosetningen. Ut fra en slik forståelse holdt samene til i «ubebodde» områder. Omtale av samer i historiske beretninger var helst i sammenhenger der deres aktivitet eller tilstedeværelse forklarte forhold ved de norrøne folkenes samfunn, og først fra 1980-tallet kan man snakke om samisk historie og arkeologi som synlige akademiske felt. De peker også på at konsolideringen av de nordiske nasjonalstatene gjorde spørsmålet om de nordiske folks herkomst og historiske status mer eller mindre overflødig. Norges historie var per definisjon norsk (Hansen og Olsen 2004:10-13 og 42).

Forskning på samenes historie kan i noen sammenhenger også bli påvirket av samers selvforståelse, og syn på egen historie. I boken Fjordfolket i Kvænangen. Fra samisk samfunn til norsk utkant skriver Bjørklund (1985) at han hadde et problem da han kom til Kvænangen i Nord-Troms som bygdebokforfatter. Han ble nemlig fortalt at det ikke fantes historie der.

Blant lokalbefolkningen var det vanlig å knytte historisk tradisjon til vage beretninger om stamfedre i Sør-Norge, Danmark eller Tyskland. En slik oppfatning inkluderte ikke områdets fleretniske bosetning – samer, kvener og nordmenn.

6.2.2 Samisk bosetning langs Finnmarks­kysten – noen arkeologiske funn og historiske kilder

Samisk etnisitet kan tidfestes til slutten av siste årtusen f.Kr. Fra denne tiden finner man den første dokumentasjonen av at fangstsamfunn i det indre, nordre og østlige Fennoskandia var involvert i mer omfattende eksterne transaksjoner. På samme tid ble det i dette området utviklet et klart symbolspråk som kan ha vært uttrykk for en bevisst etnisk signalisering (Hansen og Olsen 2004:41). 3

Arkeologiske undersøkelser de siste tiårene har gitt ny kunnskap om samisk bosetning langs kysten i Nord-Troms og Finnmark. Det er funnet rester etter små runde torvhus (og trolig også telt) med sentralt plassert ildsted, og ofte med samme inndeling av gulvflaten som i den samiske «bealljegoahti» (rundgammen og telt) fra historisk tid. Hustypen er datert tilbake til Kristi fødsel. Slike tufter som man mener representerer opprinnelsen til den samiske rundgammen, opptrer ofte i forbindelse med hellegroper 4. Spesielt i den vestlige delen av området finnes også mange spor etter smale naust eller båtopptrekk. Disse funnene kan samlet sett vitne om en sesongmessig bruk av ytterkysten, der produksjon av tranolje har inngått som et element. Ut fra historiske kilder, blant andre Ottars beretning (omtalt nedenfor), kan man anta at det dreier seg om sommerfangst. Lenger inn i fjordene kan det finnes spor av mer solide hus forbundet med vinterbosetning (Hansen og Olsen 2004:72-73).

Ottar var en av flere stormenn eller høvdinger i Hålogaland. Han fortalte til kong Alfred den store av England i ca år 890 at han bodde lengst nord av alle nordmenn, og at nord for han var landet ubebygd, med unntak av at på noen få steder slår finner 5 seg ned for å gå på jakt om vinteren og for å fiske ved havet om sommeren. Ottar bodde sannsynligvis i Malangen, som på den tiden ble regnet som den nordligste grense mellom bumenn og finner. Han hadde seilt nordover og østover langs kysten og videre til Bjarmeland, dvs. til landet rundt Kvitsjøen i Russland. På denne kyststrekningen var det ubebodd land, bortsett fra «fiskere, fuglefangere og jegere, og de var alle finner.» Ut fra denne skildringen regnes det som sannsynlig at det var samer som befolket denne kyststrekningen på den tid. I vikingtiden (dvs. ca. 800 - 1050 e. Kr.) kan det også ha vært norrøn helårsbosetning på enkelte steder i Finnmark. Det gjelder for eksempel Loppa øy. Den norske bosetningen i Vest-Finnmark ble imidlertid borte omkring år 1100. 6

I den norrøne sagalitteraturen er same («finn») omtalt mange ganger. Sagaene som stort sett er forfattet på 1200-tallet, beskriver hendelser som skal ha funnet sted fra 900-tallet til 1200-tallet. Om samer i Nord-Norge nevnes aktiviteter som jakt, fangst, båtbygging, trolldom og tjeneste hos høvdinger eller konger. For Finnmarks vedkommende er samer ikke omtalt i norske samtidige skriftlige kilder før ca. 1450-1520. Av den grunn understrekes betydningen av Ottars samtidige beretning fra omkring 890. 7

6.2.3 Skattlegging og grensedragninger i nord

Samene som Ottar forteller om, ble skattlagt av han selv og andre nordnorske høvdinger. Om dette forteller Ottar:

«Men det de eier, kommer for det meste fra den skatt som finnene betaler dem. Denne skatten består i dyrehuder og fuglefjær og hvalbein og skipstau, som er laget av hvalhud og selhud. Enhver betaler etter sin byrd. Den fornemste må betale femten mårskinn, fem reinskinn, et bjørneskinn, ti ambarer fjær, en bjørne- eller oterskinnskofte og to skipstau; hvert skal være seksti alen langt, det ene skal være laget av hvalhud, det andre av selhud.» 8

Vi ser altså at «enhver betaler etter sin byrd», og at i hvert fall «den fornemste» har hatt et betydelig skattetrykk. 9

Vilkårene for dannelser av høvdingdømmer langs norskekysten var ulike. Ifølge boka Grunntrekk i norsk historie. Fra vikingtid til våre dager (Danielsen m.fl. 1991) spilte fangst og fiske en særlig viktig rolle nord i landet, samtidig som beskatning av samene og varebytte med dem ga særlige muligheter for høvdingmakt og stormannsstatus. De nevner Ottar som et eksempel på dette. Høvdingene mistet sine privilegier i forbindelse med den norske rikssamlingen 10, en politisk-militær prosess som tok mer enn tre hundre år. Danielsen og hans medforfattere beskriver det eldste rikskongedømmet som et erobringsmonarki. Forskjellige kongedømmer lå i strid fram til en av dem på midten av 1000-tallet la under seg områdene som ble oppfattet som norske. Dette innebar også at de nordnorske høvdingenes gamle rettigheter til «finneskatt» og «finnkaup» (oppkjøp av pelsverk fra samene) ble lagt under kongen. 11

På 1000-tallet ser det ut til at den norske riksenheten omfattet nåværende Nordland fylke, mens Sør-Troms utgjorde et slags grenseområde. I løpet av 1100-tallet ble så nordgrensen for det organiserte kongedømmet flyttet nordover, og om lag 1200 gikk den ved Malangen. Også de tilstøtende samiske bosetningsområdene ble forsøkt knyttet til den norske staten. Fra et norsk synspunkt ble Finnmork på den tid framstilt som «en veldig ødemark» som grenset inntil det norske kongeriket. Ifølge det latinske verket Historia Norvegiae fra midten av 1100-tallet hevdet de norske kongene at samene som var bosatt her, var underkastet («subjecti») dem, og at de var pliktige til å yte «tributt». Samene hadde imidlertid ikke frivillig gått med på disse ytelsene gjennom kollektive beslutninger, slik for eksempel befolkningen på Island og de andre «skattlandene» i vest hadde gjort (Hansen og Olsen 2004:152-153).

Som det framgår av kapittel 5, ble det etablert en norsk fiskeværsbosetning langs kysten av Finnmark fra 12-1300-tallet. Dermed var den gamle territorielle grensen mellom «norsk» og «samisk» land ved Lyngen brutt. En klar indikasjon på dette er etablering av norske institusjoner i Finnmark. Vardø kirke ble innviet i 1307. Det ble også reist en festning der på omtrent samme tid. Utover i seinmiddelalderen (dvs. fram til 1500-tallet) ble det reist kirker i en rekke av fiskeværene langs finnmarkskysten. Bygging av festning og kirker i Finnmark på denne tiden forklares på ulike måter. Noen mener at det først og fremst var av hensyn til den norske befolkningen. Andre ser på denne utviklingen som fysiske maktmarkeringer fra sentrale myndigheters side, eller som en kombinasjon av disse motivene. 12

Den politiske kampen om de samiske ressursområdene kom til uttrykk gjennom kriger og andre stridigheter i flere hundre år. Det var ikke bare nordmennene som krevde skatt av samene. Karelene ved Kvitsjøen i Russland hadde spesialisert seg på pelshandel. I løpet av 1100- og 1200-tallet kom de i et sterkere avhengighetsforhold til handelsrepublikken Novgorod, som var sentrum for pelshandelen. Forbindelsen med Novgorod ga derfor handelen og beskatningen av samene økt betydning for karelene. I dette tidsrommet utviklet de derfor sine handels- og skatteferder også til Finnmark. Utvidelsen av norsk statsmakt i samiske ressursområder kom i konflikt med Novgorods interesser, og på begynnelsen av 1300-tallet var det strid mellom Norge og Russland om skattekreving i Finnmark og på Kola. I 1326 ble det i Novgorod sluttet fred mellom rikene. Nordmenn skulle ha rett til å kreve skatt på Kola, og russerne skulle kunne kreve skatt helt vest til Lyngen. 13

Også birkarlene som bodde innerst i Bottenviken drev handel og skattlegging i sameområdene. I løpet av 1300- og 1400-tallet trengte de helt fram til norskekysten, og skattla sjøsamene fra Ofoten til Varanger. På midten av 1500-tallet ble birkarlenes beskatningspraksis lagt under den svenske kronen, og krav om skatterett ble forenet med svenske territoriale krav. Svenskekongene førte en offensiv politikk på Nordkalotten på 1500- og 1600-tallet, en politikk som førte til at Danmark-Norge erklærte krig. Etter den såkalte Kalmarkrigen (1611-1613) måtte svenskene oppgi sine krav på Ishavs­kysten. 14 Fra denne tid opphørte både svenskenes og russernes skattlegging av sjøsamene.

Det ble opprettholdt såkalte fellesdistrikt også etter Kalmarkrigen, og samene i noen områder betalte fortsatt skatt til to eller tre riker. For størstedelen av sameområdene fikk konfliktene mellom statene i nord sin endelige politiske løsning med fredsoppgjøret og grensetrekningen etter Den store nordiske krigen (1700-1721). 15 Grensen mellom Danmark-Norge og Sverige ble fastsatt i 1751. Reindriftssamenes forhold i grenseområdene ble bestemt i en særskilt tilleggsavtale, den såkalte Lappekodisillen. 16 Grensen mot Russland ble endelig fastsatt ved traktat i 1826.

Gjennom grensedragninger og statsbygging ble de samiske områdene i nord gradvis oppdelt og underlagt omkringliggende statsmakter. Denne politikken åpnet for grunnleggende endringer, blant annet med hensyn til rettslige forhold. Etter som statenes rettsystemer ble etablert også i de samiske områdene, ble spørsmålet om rettigheter til ressurser i stadig mindre grad regulert av interne samiske sedvaner og normer. Hansen og Olsen som beskriver denne sentrale endringen i samenes historie fram til 1750, peker for øvrig på at de nye rammebetingelsene som ble etablert gjennom inngrep utenfra, også hadde noen positive konsekvenser for samiske samfunn. De muliggjorde nye og mer allsidige økonomiske strategier, og bidro til å bringe nye aktører og kulturelle impulser til de samiske områdene (2004: 357-358).

6.2.4 Samisk næringstilpasning i eldre tid

I den eldste samiske næringstilpasningen i fjord- og kystområder inngikk sjøfiske i en allsidig utnytting av naturressursene innenfor mer eller mindre avgrensede områder. I samisk sammenheng står begrepet siida sentralt i beskrivelser av denne formen for næringstilpasning. Siidaen var et kollektiv som forvaltet utnyttelsen av naturressursene innen et avgrenset område. Jakt, fangst og fiske var sentrale aktiviteter, og siida-gruppen flyttet mellom flere boplasser for best mulig å kunne utnytte naturressursene som var tilgjengelige i de forskjellige årstidene. 17 Kart med rekonstruering av gamle siida-områder viser hvordan grensene gikk langs vannskillene, med fjorder og vassdrag som sentrum i slike ressursområder. Siidaene synes å ha vært sterkest organisert i det østlige området, dvs. i Varanger, på Kola og i Kemi lappmark (Nord-Finland). Hvor fast organisert siidaene i fjordene i Vest-Finnmark og sørover var, er et mer åpent spørsmål. Ifølge Hansen og Olsen har nyere forskning dokumentert betydelig regional og kronologisk variasjon i veideøkonomien i de eldre samiske samfunn. 18 Forestillingen om at de alle var underlagt en opprinnelig og enhetlig «siida-samfunnstype», lar seg derfor i dag ikke opprettholde (2004:177). 19

Veide-samfunnene endret seg gradvis og over et relativt langt tidsrom, fra omkring 1500-tallet og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Den vesentligste forandringen kan beskrives som en form for differensiering eller spesialisering. Det utviklet seg en nomadisk reindrift, og fastboende tilpasninger basert på jordbruk og/eller sjøfiske. 20 Jakt, fangst og andre former for ressursutnytting inngikk fortsatt i begge disse to hovedformene for næringstilpasning, avhengig av hvilke ressurser som var tilgjengelig i de enkelte bruks- og bosetningsområdene. Vorren (bl.a. 1980) forklarer denne spesialiseringen med særlig tre forhold: økt handel (grunnet økt etterspørsel etter pelsverk, noe som medfører økt beskatning på vilt), økt skattetrykk (blant annet på grunn av svenskekongens store kriger på 1500-tallet) og kolonisering (innflytting fra andre områder). Han oppsummerer med å fastslå at det er press utenfra som ødelegger den gamle veidekulturen. Områdene har ikke lenger økologisk bæreevne.

Grovt sett kan man skissere tre typer av endringer innen veide-samfunnene: 21

1. Gruppen endrer bruken innenfor sitt opprinnelige område. Dette gjelder i skogsamiske områder, i innlandsbygdene i Finnmark og i enkelte fjorder. Husdyrhold innføres. I fjordområdene satses det i større grad enn tidligere også på sjøfiske.

2. Gruppen spesialiserer seg på en type ressursutnyttelse og utvider bruksområdet utover de opprinnelige siida-grensene. Dette gjelder særlig i Finnmark, i og med overgangen til såkalt ekstensive reindrift som skjedde særlig på 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet.

3. Gruppens område blir radikalt innskrenket, slik at familiene bare får disponere ett sesongområde: vinterplassen eller sommerplassen. Dette hadde gjerne form av en overgang til jordbruk og fedrift med fastere bosetning, framskyndet av befolkningsøkning og norsk/kvensk kolonisering og delvis iverksatt med offentlige reguleringer, som amtssedler og avvikling av «finnerydninger». 22

Differensieringen av det samiske veidesamfunnet kan ha skjedd til ulike tider, alt etter forholdene fra distrikt til distrikt. 23 En av faktorene som medvirket til slike endringer, var tilgjengelige markeder. Kontakten med eksterne handelspartnere muliggjorde økonomisk spesialisering ved at man var sikret avsetning for sine produkter. Hva slags handelsnettverk man ble integrert i, kunne være en vesentlig faktor mht. valg av næringstilpasning. Langs kysten i nord og vest ser det ut til at samene tidlig tilpasset seg både den hanseatiske Bergenshandelen og andre handelsformer, og begynte å kombinere deltakelse i de kommersielle fiskeriene med tradisjonelle former for jakt og fangst. Det er også indikasjoner på at tilknytningen til nye handelssystemer i enkelte områder førte til en markert intensivering av villreinfangsten.

Næringsmessige endringer medførte endringer også på det sosiale planet. Etter som siida-organisajonen ble svekket, ble husholdet viktigere som den grunnleggende sosiale og økonomiske enhet. Dessuten førte misjonens offensiv til at det kollektive identifikasjonsgrunnlaget som de religiøse ritene representerte, ble alvorlig vekket (Hansen og Olsen 2004:175-236).

6.2.5 Sesongmessige bosetninger og ­ allsidig ressursutnytting

Den allsidige ressursutnyttingen i samiske bosetningsområder hadde sitt utspring i husholdets behov for bolig, mat, brensel og andre livsnødvendigheter. Det totale ressursbehovet ble dekket gjennom bruk av relativt store områder, såpass store områder at sesongmessige flyttinger og bosetninger ble funnet hensiktsmessig. Tradisjonen med sesongmessige bosetninger i samiske bosetningsområder varte i relativt lang tid etter at den næringsmessige spesialiseringen hadde funnet sted. Dette er godt dokumentert, og ikke minst i Finnmark. I 1924 skriver Qvigstad:

«Sjølappene var endnu mindre stationære end Nordmændene. De havde i gammel tid almindelig 2 eller 3 Bopladser; «Sommersæde», «Vintersæde» ofte også «Høstsæde» (lappisk Gæssesaddje, Dal’vesaddje, Cak’casaddje, som ofte forekommer i stedsnavne). Forfatteren af «Om Findmarken» (1570-1590) forteller endog, at Sjølappene boede hvert Aar paa fire Steder: om Sommeren i Fjordene og ude paa Øerne, om Høsten paa Fastlandet ved søsiden hvor det var Skov, om Vinteren tilfjelds Skoven, om Vaaren ved Søsiden» (Qvigstad, i Rygh 1924).

Qvigstad siterer videre Schnitler (1744) som skriver om Varangersamenes sesongboplasser, og hvilke ressurser som ble høstet på de forskjellige boplassene: «Sommerbye have de ude i Fjorden for Fiskeriets skyld, Vinterbye for Brændved og Mose Skyld for deres Creaturer til Fjelds; Høstbye haves i Fjordbottene for Græssets skyld» (i Rygh 1924).

Ressursbruken – innbefattet antall boplasser – kunne variere blant annet avhengig av topografiske forhold, tilgjengelige ressurser og tilgjengelige markeder. Overgangen fra mobil bosetning til bofasthet var en gradvis prosess, som var påvirket av vekslende ytre betingelser for samenes næringsutøvelse. Blant annet fikk jordutvisningsresolusjonen fra 1775 som for første gang gjorde det mulig å eie privat jordeiendom i Finnmark, stor betydning. Som nevnt i kapittel 5 ga resolusjonen regler om tildeling av boplass med jordbruksareal med tilhørende rettigheter i utmark. 24

Resolusjonen dannet likevel ikke noe punktum for sesongflytting. I store deler av Finnmark fortsatte sesongflyttingene i lang tid. Eythorsson som presenterer ovennevnte sitat vedrørende flere boplasser blant sjøsamene, viser også til Falkenberg som i en beretning fra 1938 nevner at «like til en del år siden har det således vært almindelig i Laksefjord å flytte forholdsvis ofte fra den ene plass til den annen» 25 I indre Varanger forekom flytting mellom sommer- og vinterboplasser til 1940. 26

Fastsetting av tidspunkt for bofasthet er for øvrig avhengig av hvordan begrepet bofasthet defineres. Også nyere tids ressursutnytting var basert på stor grad av mobilitet. For eksempel foregikk høysanking i sjøsamiske bygder nesten utelukkende på utslåtter helt fram til andre verdenskrig. Dette arbeidet ble gjerne kombinert med annen form for høsting av utmarksressurser, som for eksempel ferskvannsfiske og bærplukking. 27

6.3 Bosetningsområder og befolkningsutvikling

6.3.1 Noen tall i gamle skattelister

Svenske skattemanntallslister fra midten av 1500-tallet utgjør de første oversikter over antall samer. Disse listene omfatter i hovedsak Finnmark, Troms og nordre del av Nordland. Senere kommer også dansk-norske skattelister, og særlig etter at sjøsamenes statstilhørighet entydig ble fastslått som dansk-norsk ved fredsoppgjøret etter Kalmarkrigen i 1613. Skatteregistrene gir opplysninger om antall sjøsamefamilier og deres bosteder («finnefjorder»). I de norske lensregnskaper for 1567 oppføres 95 «sjøfinnder» som skatteytere i Salten, 45 i Senja, 78 i Troms len og 154 i Finnmark. I alle len fra Salten og nordover var det 372 skatteytende sjøsamer og 3182 som betalte «nordmannsskatt». I 1593 var antallet skattytende sjøsamer vokst til 172 i Finnmark. Den ikke-samiske kystbefolkningen var da i tilbakegang. Et norsk « Mandtal over sjøfinnene 1601 » regner opp navngitte menn (trolig familieoverhoder) fra Varanger til Beiarn som betaler skatt til kongen av Danmark-Norge. Av dem bodde 224 i Finnmark, i Loppa (4), Rognsund (4), Altafjord (83), Kvalsund (17), Porsanger (35), Laksefjord (13), Tana (5) og Varanger (67). 28

6.3.2 Folketellinger

Det foreligger ikke oppdaterte registreringer som kan benyttes som grunnlag for tallfesting av samebefolkningens størrelse, verken totalt eller i enkelte områder. Framstillinger av demografiske forhold vedrørende samebefolkningen baseres gjerne på tall fra eldre folketellinger og/eller på omtrentlige overslag for en antatt nåsituasjon. 29 I likhet med flere tidligere offentlige utredninger vedrørende samiske spørsmål, gjør også vi bruk av framstillinger av demografiske forhold og bosetningsmønster blant den samiske befolkningen basert på folketellingene fra 1950 (Kolsrud) og 1970 (Aubert). 1970-tellingen var for øvrig den hittil siste i Norge som registrerte etniske kjennetegn.

En særlig stor utfordring vedrørende antallsmessig beregning av samebefolkningen knytter seg til varierende definisjoner av samiskhet og til dels ulik gjennomføring av folketellingene. Registrering av blandingskategorier har også variert. Før 1845 ble det for eksempel ikke ført oppgaver over personer av blandet herkomst. Senere finner man eksempler på at det er oppført blandingskategorier både i første, andre og tredje ledd. Blandingsbefolkningen ble for øvrig i hovedsak klassifisert på en slik måte at det førte til en overrepresentasjon av norske.

Et annet moment som må tas i betraktning ved bruk av tidligere folketellinger for beregning av samebefolkningens størrelse, er at mange samer har valgt å definere seg som norske. I noen områder, og særlig i kyst- og fjordstrøk der samebygdene har vært spredte i områder med stor andel av norsk befolkning, er samer tilsynelatende blitt borte som en egen etnisk gruppe i løpet av relativt kort tid. Folketellingen fra 1950 illustrerer dette. Det ble da for de tre nordligste fylkene (utenom byene) registrert bare 8.778 samer, mens tallet for det tilsvarende området i 1930 var 18.842. Det lave tallet i 1950 har blitt forklart som et resultat av både fornorskningspolitikken og tellingens snevre språkkriterium. Det var kun bruk av dagligspråk i hjemmet som skulle registreres. En undersøkelse vedrørende tall for Sameradioens lyttere som Tromsø museum foretok for NRK fire-fem år senere, antas å ha bekreftet feil ved 1950-tellingen. Steder hvor det ikke var registrert en eneste same i 1950-tellingen, framsto i denne lytterundersøkelsen som bortimot rene samebygder. (NOU 1984: 18).

Det hefter altså en rekke usikkerhetsmomenter ved folketellingenes registreringer av etnisk bakgrunn. Tellingene er likevel svært verdifulle med hensyn til angivelse av de samiske bosetningsområdene.

6.3.3 Samene blir en mindretallsbefolkning i Finnmark

Som tidligere nevnt førte utviklingen innen fiskeriene til at det ble etablert en fiskeværsbefolkning i Finnmark fra 12-1300-tallet. Det framgår også av kapittel 5 at tilflytningen sørfra skjedde særlig på 1400- og 1500-tallet. Utover på 1600-tallet stoppet denne tilflytningen opp, og folketallet gikk sterkt tilbake. En av årsakene var endringen i markedssituasjonen for fisk ute i Europa. En beregning av antall samer og nordmenn i Finnmark basert på dansk-norske skattelister fra og med 1567 viser at det ved begynnelsen av perioden var en markert overvekt av nordmenn. Dårligere konjunkturer for deres markedsrettede økonomi førte imidlertid til en jevn befolkningsnedgang blant nordmennene fram til 1805. I samme periode ble antallet samer fordoblet. Dette antas å ha sammenheng med samenes sjølforsyningshushold og mer allsidige næringsgrunnlag. En annen faktor av betydning kan ha vært at de hadde handelskontakter i øst, både svenske og russiske kjøpmenn, og at de dermed var mindre avhengige av dansk-norske handelsfolk.

I 1801 var antallet samer i Finnmark 4 930 personer, det vil si tre ganger flere enn antall nordmenn. Fra det tidspunkt begynte også den norske befolkningen å vokse, og fra ca. 1860 var nordmenn i flertall i Finnmark. I år 1900 besto befolkningen i dette fylket av 32 952 personer. Av disse var det 17 974 nordmenn, 9 572 samer og 5 406 kvener. 30

Folketallet ble tredoblet mellom 1835 og 1900. Antallet norske ble neste femdoblet, mens kvenene tredoblet sitt antall. Samene økte med rundt femti prosent i det samme tidsrommet. Denne befolkningsveksten og endringene i de tre etniske gruppenes relative størrelse forklares blant annet med endringer i norsk lovgivning, og med myndighetenes målsettinger om en større norsk befolkning blant annet i Finnmark. Både jordutvisningsresolusjonen fra 1775, fiskeriloven fra 1830 (se kapittel 5) jordsalgsloven (også kalt jordloven) av 1902 la på ulike måter til rette for innflytting til Finnmark. Jordutvisningsresolusjonen åpnet som nevnt for privat eiendomsrett til jord, fiskeriloven fra 1830 fjernet restriksjoner i fremmedfiskeres tilgang til fiske i Finnmark og jordsalgslovens reglement krevde at den som skulle ha jord, måtte kunne tale og skrive norsk.

De sjøsamiske bosetningsområdene omkring forrige århundreskifte er illustrert slik i tidsskriftet Ottar 31 (figur 6.1):

6.3.4 Sjøsamiske bosetningsområder

Samekomiteens innstilling (se pkt. 6.4.5) som ble lagt fram i 1959, inneholder en beskrivelse av samenes demografiske, sosiale og økonomiske stilling, utført av Knut Kolsrud. Dette arbeidet som er brukt også seinere i sentrale utredninger om samenes situasjon, er basert på registreringer av samisk som dagligspråk i folketellingen i 1950. Nedenfor presenteres et utdrag fra hans arbeid. Dessuten tas det med noen av Auberts beskrivelser og vurderinger vedrørende folketellingen fra 1970. 32 Framstillingen er i hovedsak basert på NOU 1984: 18 (Om samenes rettsstilling).

Kolsrud gir en oppsummerende situasjonsbeskrivelse av den samiske bosetningen omkring 1900. Den besto da etter sin geografiske lokalisering av tre hovedtyper: 1) forholdsvis rene samiske samfunn i indre Finnmark og Tana dalføre 2) sjøsamiske samfunn i Finnmark og Nord-Troms og 3) småbygder av samisktalende strøk innenfor den norsktalende bosetning lenger sør. Han gir også en mer detaljert oversikt på grunnlag av materiale fra 1950 for de enkelte tellingskretsene: I Finnmark ligger kretser med samisktalende flertall i et stort sammenhengende område som omfatter størstedelen av indre Finnmark og områder mot grensen til Finland i nordøstlig retning. Til dette området hører de fleste kretser i indre Varanger, store deler av Tanafjorden, indre Laksefjord, og strekninger i Porsanger. Det finnes også flertallsområder i hhv. Kvalsund i Vest-Finnmark og i fjordområdet ved Kirkenes i Øst-Finnmark. I de fleste av disse områdene utgjør den samisktalende befolkningen et relativt stort flertall (mer enn 75 prosent av befolkningen).

I nær tilknytning til disse flertallsområder ligger ifølge Kolsrud en rekke kretser med et betydelig mindretall av samisktalende (mer enn ti prosent). Dette gjelder særlig de østre fjordområder inklusive Porsanger og Laksefjord, dessuten et par mindre områder i Vest-Finnmark på øyene utenfor Altafjorden. Kretser med en samisktalende befolkning på under ti prosent av befolkningen omfatter forholdsvis vide strekninger i Midt-Finnmark og ytre fjordområder, særlig i Øst-Finnmark.

Også i folketellingen fra 1970 finner man den største konsentrasjonen av samiske kjennetegn i Indre Finnmark, dvs. kommunene Kautokeino og Karasjok og tidligere Polmak kommune (som i 1964 ble slått sammen med Tana kommune). De samisk kjennetegn som ble registrert, var hvorvidt vedkommende person, hans eller hennes foreldre og besteforeldre snakket samisk som første språk og om personen selv regnet seg som same. Etter disse kriteriene hadde Kautokeino, Karasjok og Nesseby samisk flertall. I resten av Finnmark var den samiske andel av befolkningen mindre framtredende enn i de nevnte områdene, og det var store variasjoner fra distrikt til distrikt.

I Tana er det ifølge 1970-tellingen særlig det gamle Polmak og området innover mot grensen til Karasjok som har samisk befolkning. Dessuten finnes det mindre samiske bosetninger spredt utover kommunen, og blant annet på veiløse plasser ute i fjordene. Også i Porsanger bor den samiske befolkningen især i utkanten av kommunen, mens det samiske innslaget er svakt i kommunesenteret Lakselv og i Børselv ifølge tellingen av 1970. I Alta er den samiske befolkning særlig konsentrert i en del utkantbygder, blant annet utover langs Altafjorden, men i absolutte tall bor nok de fleste av samisk avstamming i Alta tettsted.

Det bosetningsmønsteret man finner i Porsanger og Alta, går igjen også i Kvalsund og Lebesby. Den samiske befolkning bor især i utkantbygder som Revsbotn i Kvalsund, og i Lebesby på enkelte små veiløse boplasser langs Laksefjorden. I Lebesby var vel to tredjedeler av befolkningen samlet i fiskeværet Kjøllefjord, der det ble registrert svært få samiske kjennetegn.

Kommunene Loppa, Hasvik, Sørøysund, Måsøy, Nordkapp, Gamvik, Berlevåg og Sør-Varanger har ifølge 1970-tellingen bare små minoriteter som har samisk som morsmål, eller som regner seg som samer. Men atskillig flere tegn på en samisk bakgrunn kommer til syne i oppgavene om besteforeldrenes språk, særlig om man også tar hensyn til vet-ikke-svarene. I Loppa finner man de samiske kjennetegnene især på små isolerte og veiløse boplasser. I Hasvik kommune er det aller meste av befolkningen samlet i tre fiskevær, tettstedene Hasvik, Breivikbotn og Sørvær. Småsteder med tydelig samisk innslag var sterkt redusert ved fraflytting, men det ble i liten grad registrert samiske innslag på de nevnte tettstedene. Innenfor Sørøysund kommune bodde det, i relative tall, mest personer med samiske kjennetegn i veiløse kretser langs Sørøysundet. Men det største antall personer av samisk avstamming ifølge oppgaver om besteforeldrenes språk, finner man i Indrefjord 33, et tilflyttingssted nær Hammerfest. Fiskeværet Akkarfjord og Hammerfest by synes å ha vært sterkt norskdominert.

Måsøy kommune har ifølge tallene et betydelig større samisk innslag enn Hasvik og Sørøysund. Samiske kjennetegn forekommer relativt hyppig i bygdene langs Snefjord og Revsbotn. Dette er samebygder på linje med indre Revsbotn (Kokelv) i Kvalsund kommune. Hovedmønsteret for den etniske bosetningen er ganske tydelig i Måsøy. Samene bor i periferien, de norsktalende i mer sentrale strøk. Imidlertid viser tellinger at det har skjedd atskillig tilflytting av samer til kommunesenteret Havøysund. I Nordkapp kommune ble det, relativt sett, registrert færre samiske kjennetegn enn i Måsøy. Det ble imidlertid registrert en god del med samisk bakgrunn i kommunesenteret Honningsvåg. De samiske grendene eller boplassene lå periferien; de veiløse områder som var nærmest avfolket. I Gamvik er befolkningen sterkt konsentrert i kommunens to tettsteder, fiskeværene Mehamn og Gamvik. Begge steder er sterkt norskdominert. I den mest isolerte kretsen i kommunen, Langfjorden, blir det i 1970-tellingen oppgitt at 54 prosent av befolkningen regner seg som samer. I Berlevåg kommune bodde vel ti prosent av befolkningen utenfor tettstedet Berlevåg. Både Berlevåg og det mindre fiskeværet Kongsfjord er norskdominert og med mindre samisk innslag enn i Honningsvåg.

Den norske dominansen i Hammerfest er helt klar. Vardø og nabokommunen Båtsfjord ble ikke tatt med i 1970-tellingen. Alt tyder på at det bare er noen få personer med samiske kjennetegn i disse to kommunene, men til Båtsfjord har det visstnok foregått en viss utflytting av samer fra Tana. I Vadsø ser det ut til å være en del samisktalende og personer som identifiserer seg som samer, men byen har i hovedsak et norsk, og til dels finsk preg. Ifølge tellingen i 1970 er samiske kjennetegn best representert i byens omland: Klubben og Vestre Jakobselv samt i tidligere Nord-Varanger kommune og nær grensen til Nesseby.

I Sør-Varanger kommune spiller industristedet Kirkenes og gruvesamfunnet Bjørnevatn en dominerende rolle. Disse stedene er helt norskdominerte. Derimot har store deler av Sør-Varangers spredte bosetning et mer eller mindre samisk preg. Et viktig unntak fra dette er imidlertid Pasvikdalen som ble kolonisert av bønder sørfra på 1800-tallet. Ifølge folketellingen i 1970 finner man den hyppigste forekomsten av samiske kjennetegn i kretsene Bugøyfjord og Korsfjord.

Målt i minimumstall, hvor utfyllende opplysninger ikke er tatt med, var antall samer i 1970 lavere enn i 1845. Dette tilsier at det samiske folk ikke har hatt en normal demografisk utvikling i denne perioden, nemlig økning i takt med folkeøkningen i Norge forøvrig. Det sentrale spørsmål i en statistisk demografisk sammenheng er hvilke samfunnsmessige prosesser som ligger bak slike tall i den offisielle statistikken, i og med at ingenting tyder på en spesielt lav fruktbarhet eller høy dødelighet blant samene. Man antar at forklaringen ligger i at en betydelig del av den samiske befolkningen har gått opp i den norske, ved forskjellige former for assimilasjon. 34

I NOU 1995: 6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge er det foretatt en vurdering av bosetningsmønsteret blant den samiske befolkningen, som også innbefatter befolkningsutvikling og flyttemønster etter 1970. Ifølge denne oversikten har følgende steder i kyst- og fjordområder i Finnmark samisk bosetning: I Tanafjorden er det samisk bosetning hovedsakelig i Vestertana og Langfjorden. I Laksefjorden nevnes området Ifjord, Friarfjord, Landersfjord og Storfjorden. Fra småstedene har det i etterkrigstiden skjedd stor innflytting til kommunesenteret Kjøllefjord. I Porsanger finner man de sjøsamiske bosetningene særlig i Kjæs, Brenna og Leirpollen på østsiden av fjorden, og strekningen Valdak - Indre Billefjord på vestsiden av fjorden. Olderfjord, Smørfjord og Lakselv nevnes også.

Foruten tettstedet Alta, er sjøsamebosetningene i Altafjorden hovedsakelig å finne i det ytre fjordområdet, som i Lille Lerresfjord og i Rognsundet. I Rognsundet nevnes Russehavn, Pollen, Kvalfjord og strekningen Hakkstabben - Altnes. Videre er det sjøsamiske bosetninger i Kvalsundområdet, Kokelv, Lillefjord, Slåtten og Snefjord. I Nordkapp er det noen få slike bosetninger i området Repvåg - Lafjorden.

Området Sørøya – Hammerfest: Man finner en del sjøsamiske bosetninger i Øksfjord og på noen få mindre steder i omegnen. I Sørøysundet finnes noen bosetninger i området Hønseby - Eidvågeid, og ellers i Kårhamn og tettstedet Hasvik. Rypefjord og Hammerfest har også et betydelig samisk innslag, i hovedsak gjennom innflytting fra omkringliggende bygder på Sørøya og Seiland, og fra sjøsamiske områder blant annet i kommunene Kvalsund og Porsanger.

Ytre kyststrøk: Foruten de større fjordene, var det tidligere en nokså betydelig samebosetning i de ytre kyststrøkene. Med en del unntak, var det helst små bosetninger som lå spredt ute på øyene, og halvøyene mellom de store fjordene. I etterkrigstiden ble mange av disse stedene forlatt og folk flyttet inn til tettsteder (NOU 1995: 6).

6.3.5 Det samiske valgmanntallet

Som vi kommer tilbake til, ble Sametinget som et samisk folkevalgt organ etablert i 1989. Representantene velges ved direkte valg av samer som har registrert seg i et valgmanntall, det såkalte samemanntallet. Hovedreglene for innskriving i dette manntallet innbefatter et språkkriterium, og et kriterium med hensyn til egenoppfatning av etnisk tilhørighet. Språkkriteriet innebærer at en selv, eller en av ens foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre må ha eller må ha hatt samisk som førstespråk. Kriteriet med hensyn til egenoppfatning innebærer at man må betrakte seg selv som same.

Ved forrige sametingsvalg (2005) hadde samemanntallet 12 538 registrerte personer. Det har vært en stor økning i manntallet siden første sametingsvalg i 1989, fra ca 5500 til drøyt 7000 i 1993, 10 000 i 2001 og som nevnt ca 12 500 i 2005. Dette innebærer at antallet registrerte er mer enn fordoblet i løpet av et nokså kort tidsrom. Potensialet for registrerte samer i dettte manntallet er beregnet til godt over 30 000 (Bjerkli og Selle 2003:53), og sett i forhold til et slikt potensial er dagens tall relativt lavt.

I vurderinger av årsaker til at mange som oppfyller ovennevnte kriterier lar være å registrere seg i samemanntallet, har det blant annet vært pekt på konsekvenser av statlig fornorskningspolitikk, fremmedgjøring i forhold til egen samisk bakgrunn, nedvurderende holdninger til samer og samisk kultur i samfunnet for øvrig samt oppfatninger om at Sametinget har liten reell innflytelse når det gjelder for eksempel fiskeripolitikk. 35

Antallet registrerte i samemanntallet har i enkelte sammenhenger blitt henvist til som ensbetydende med «antallet samer i Norge.» Benevnelsen samemanntall kan naturlig nok forstås slik. I så måte er den samiske benevnelsen sámi jietnastuslohku – samisk valgmanntall – mer presis. Antallet registrerte viser med andre ord hvor mange som ønsker å stemme ved sametingsvalgene eller av andre grunner å støtte opp om Sametinget, og ikke det totale antallet samer i Norge.

6.3.6 Samene – en distrikts- og utkant­befolkning

Folketellingene viser at samene i all hovedsak er en utkantbefolkning. Kommunene i kyst- og fjordstrøk hvor det forekommer samiske kjennetegn, er i nasjonal sammenheng utkantkommuner, men også innenfor disse kommunene gjentar dette mønsteret seg. Riktignok må man ta i betraktning den feilkilden som ligger i at de største byene er holdt utenfor tellingen, og at underrapporteringen av samiske kjennetegn synes å være særlig vanlig i byer og tettsteder.

Samene som en utkantbefolkning kommer også til uttrykk i avgrensningen av virkeområdet for Samisk utviklingsfond. Forløperen, Utviklingsfondet for de sentrale samiske bosettingsområder, ble opprettet av Stortinget i 1975. Det offisielle navnet ble fra 1982 endret til Samisk utviklingsfond (ofte omtalt i forkortet form, som SUF), og dets virkeområde er seinere utvidet flere ganger. Fondets formål for å fremme tiltak av økonomisk, sosial og kulturell betydning i de sentrale samiske bosetningsområdene.

Kart med virkeområdet for Samisk utviklingsfond (SUF), avgrenset til Norge nord for Saltfjellet finnes i figur 6.2.

Kilde: 2006 © Statistisk sentralbyrå

Fra 2005 er følgende kommuner og grunnkretser i Finnmark med i SUFs geografiske virkeområde (i tillegg til områder i Troms, Nordland og fylker lenger sør): Hele Kautokeino, Porsanger, Karasjok, Tana, Nesseby, Loppa og Kvalsund, samt deler av Alta, Nordkapp, Lebesby, Gamvik og Sør-Varanger. For de sistnevnte kommunene dreier det seg om følgende stemmekretser: I Sør-Varanger kommune; stemmekretsene Bugøynes, Bugøyfjord, Neiden, Jakobsnes, Jarfjord, Svanvik og Skogfoss. I Gamvik kommune; Hopsfjorden og Langfjorden og stemmekretsen Gamvik tettsted. I Lebesby kommune; skolekretsen Dyfjord, Indre Laksefjord fra Veidnes til Bekkarfjord og innover fjorden i kommunen. I Nordkapp kommune; bygdene Nordvågen og Sarnes, stemmekretsene Gjesvær, Skarsvåg, Kamøyvær samt fastlandssiden av kommunen. I Måsøy kommune; Ingøy, Rolvsøy og stedene Lillefjord, Slåtten og Snefjord. I Alta er grunnkretsene som utgjorde tidligere Talvik kommune tatt med: Stjernøy, Seiland, Lille Lerresfjord, Store Lerresfjord, Komagfjord, Korsfjord, Nyvoll, Storekorsnes, Kongshus, Isnestoften, Tappeluft/Riverbukt, Langfjordbotn, Talvik og Vasbotnelv (Statistisk sentralbyrå 2006).

Befolkningsutvikling i perioden 1990-2005, i og utenfor SUF-områder i Finnmark, presenteres under pkt. 6.7. Tabell 6.2 viser blant annet at det er stor befolkningsreduksjon i de fleste sjøsamiske bosetningsområdene.

Statistisk sentralbyrå har gjort denne oppsummeringen basert på tall fra SUF-området (nord for Saltfjellet): Området utgjør ca 50 prosent av arealet i Norge nord for Saltfjellet, men har bare 10 prosent av befolkningen. Det består for det meste av spredtbygde strøk. Kun 4 prosent av befolkningen bor i tettbygde strøk. Tilsvarende tall for resten av området nord for Saltfjellet er 96 prosent.

6.4 Samisk språk i kyst- og fjord­områder

6.4.1 Generelt om samiske språk

Det samiske språkområdet strekker seg over deler av Norge, Sverige, Finland og Russland. Det henger sammen ved at nabodialektene – eller nabospråkene – er gjensidig forståelige, og det finnes ingen absolutt språklig grense. Blant språkforskere brukes både betegnelsen «samiske språk» og «samiske dialekter» – om for eksempel nordsamisk og sørsamisk som står geografisk langt fra hverandre, og ikke uten videre er innbyrdes forståelige. I flere offentlige utredninger om samiske forhold, blant annet i NOU: 1985: 14 fra Samekulturutvalget, er det gjort grundig rede for sentrale sider ved samisk språk (blant annet språkhistorie og språkgrenser, dialektforskjeller og utvikling av samisk skriftspråk). Nedenfor gis kun en kort oppsummerende oversikt over noen generelle trekk ved samisk språk og språkforholdene i sjøsamiske områder.

I Norge finnes tre samiske hoveddialekter som like gjerne omtales som ulike språk: nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Alle tre har sine egne rettsskrivningssystem (Eira 2004:179). Det nordsamiske området i Norge består av de samisktalende områdene i Finnmark og Troms, samt Ofoten – nordre Nordland-området. Det er også nordsamiske områder i deler av de nordlige områdene i Russland, Finland og Sverige.

Nordsamisk kan deles inn i tre undergrupper av dialekter, hvorav sjøsamisk utgjør en av disse undergruppene. 36 Utbredelsesområdet for den sjøsamiske dialekten antas å være fra og med Kvænangen i Nord-Troms til og med Varanger i Øst-Finnmark. Gamle sjøsamiske dialekter fra Sør-Troms til Nordland er erstattet med tornesamisk og lenger nord (stedvis) med finnmarkssamisk («innlandsksamisk»). Før den andre verdenskrig fantes det også sjøsamer i Petsamo-området på nåværende russisk område.

I Norge er det ca. 15 000 voksne som snakker nordsamisk godt, ifølge tall fra 2000. I tillegg var det omkring 2 000 samiskspråklige barn og unge under 18 år. Dette innebærer at det skjer språk­overføring mellom generasjoner, noe som anses for å være sentralt for et språks overlevelse. 37 I tillegg snakker omkring 6-7000 personer i Norge noe samisk eller forstår, men snakker ikke språket. 38

Forskning har vist at det er vanskelig å vurdere hvor stor del av nordsamene som snakker nordsamisk på begynnelsen av 2000-tallet. Et forsiktig anslag er 30 prosent. Det er færre unge enn eldre som snakker samisk, noe som bekrefter at samisk språk fortsatt i en utsatt posisjon. I henhold til UNESCOs kriterier for språkbevaring er det et truet språk (Rasmussen 2005).

6.4.2 Samisk språk i fjord- og kystområder – utbredelse før og nå

Oversikten over samiske bosetningsområder i pkt. 6.3.1 er i stor grad basert på språklige kriterier, i og med at disse har vært sentrale i folketellinger. Denne oversikten gir dermed også i større eller mindre grad informasjon om hvor det snakkes eller har vært snakket samisk. Det er allment kjent at det samiske språket i de sjøsamiske områdene har tapt terreng – så og si bokstavlig talt – i lang tid, og særlig etter 2. verdenskrig. En studie av endringer i bruk av samisk språk i perioden 1860-2003 (Rasmussen 2005) viser at språkskifte (fra samisk til norsk) var begynt i hele Finnmark i løpet av dette tidsrommet – både i kommunene som er innenfor forvaltningsområdet for samelovens språkregler 39 (jf. pkt. 6.4.6) og de i øvrige finnmarkskommunene (i studien kalt Kyst-Finnmark). Det er imidlertid store forskjeller med hensyn til når språkskiftet begynte, og hvor lenge det foregikk i de områdene der språkskiftet snudde. I noen områder begynte språkskiftet allerede før 1860, og i andre områder før 1930. Der språket sto sterkest, begynte språkskiftet i perioden 1930-1970.

Ifølge Friis sine demografiske kart fra 1860 var det 36 prosent samer i området som i denne studien benevnes som Kyst-Finnmark. (Nesseby, Tana og Porsanger er ikke med i denne kategorien, siden de omtales særskilt som kommuner innenfor forvaltningsområdet for samelovens språkregler). Samene var i mindretall i de fleste kirkesogn, men i flertall i Måsøy og Loppa (hhv. 58 og 57 prosent). Ifølge 1930-folketellingen hadde 8 prosent av hele befolkningen i Kyst-Finnmark og 45 prosent av samene i dette området samisk som hjemmespråk. Kvalsund og Gamvik kommuner hadde høyest andel av samisktalende, med hhv. 36 og 26 prosent. I de andre kommunene var andelen samisktalende under 15 prosent.

I 1970-folketellingen var det 4 prosent av den samlede befolkningen i Kyst-Finnmark og 20 prosent av samene i dette området som hadde lært samisk som førstespråk. Som i 1930 var det Kvalsund og Gamvik som hadde høyest andel samiskspråklige med hhv. 16 og 11 prosent av befolkningen. I de andre kommunene var den under 4 prosent.

Rasmussen oppsummerer språkutviklingen i Kyst-Finnmark slik: Språkskiftet i dette området begynte i perioden 1860-1930. Andelen samiskespråklige ble da redusert med 20 prosent. I 1930 var språkskiftet begynt i alle kommuner i dette området. En indikasjon på dette er at det totale antallet samer var høyere enn antallet samer som hadde samisk som hjemmespråk. I 1970 var det 45 prosent færre samer som hadde samisk som førstespråk enn det i 1930 var samer som hadde samisk som hjemmespråk (2005:99). 40 På 1960- og 70-tallet hadde overføring av samisk mellom generasjoner så å si stoppet opp. Det er også hovedkonklusjonen basert på tall fra 2000. Økende barnetall i samiske barnehager og grunnskolenes samiskopplæring kan imidlertid tolkes som økende interesse for samisk språk i noen kommuner i kyst-Finnmark.

Fjordkommunene Nesseby og Porsanger, og Tana med relativt store fjordområder, er som nevnt med i forvaltningsområdet for samelovens språkregler. Ifølge Friis sine kart fra 1860 var 82 prosent av befolkningen i Tana og 84 prosent av befolkningen i Nesseby samisktalende på det tidspunkt. Kartene gir ikke et helt klart bilde av antall samer og samisktalende i Porsanger, men andelen samisktalende der kan anslås til minst 72 prosent.

I Nesseby var språkskiftet knapt begynt i 1930. Tallene for 1970 viser at språkskiftet da hadde pågått i noen tiår, i og med at en relativt stor andel samer ikke hadde samisk som førstespråk. Fra 1930 til 2000 var tendensen i Nesseby at antallet samiskspråklige blant samene ble redusert. Ut fra tilgjengelige tall er språkskiftet stanset, men trolig ikke snudd (Rasmussen 2005:69).

I 1930 hadde 98 prosent av samene i Polmak og 75 prosent i gamle Tana kommune samisk som hjemmespråk. Tallene viser at språkskiftet var begynt før 1930 i sistnevnte område, men ikke i Polmak (som siden er sammenslått med Tana). I 1970 var språkskiftet begynt også i Polmak kommune. Siden har tempoet i språkskiftet avtatt, slik at det i 2000 var en større andel av skolebarna som snakket samisk enn 20 år tidligere. Imidlertid var det flere eldre enn yngre og barn som snakket samisk i 2000.

I Porsanger økte antall samiskspråklige i perioden 1860-1930. I samme periode begynte språkskiftet, og i 1930 hadde 68 prosent av samene i Porsanger samisk som hjemmespråk. I 1970 oppga 37 prosent at de hadde lært samisk som førstespråk, det vil si en reduksjon på 30 prosent i perioden 1930-1970 (i forhold til tallet for hjemmespråk i 1930). Dessuten var antall samiskspråklige atskillige høyere blant voksne og eldre enn blant barn i 1970. Ifølge tall fra 2000 var det 16 prosent færre som kunne samisk svært godt eller nokså godt, sammenlignet med tallene fra 1970. Tall fra skoler og barnehager viser at språkoverføring mellom generasjoner skjedde i hvert fall til en viss grad i 2000.

En av Rasmussens konklusjoner er at samene i perioden 1860-2000 hadde begynt å skifte språk både i områder der de var i flertall og der de var i mindretall. Det synes for øvrig å være viktig for bevaring av samisk språk at samer bor i sine hjemområder. De som flyttet til andre områder, synes å ha skiftet språk hurtigere enn de som ble boende i sine hjemområder (2005:155).

Minoritetsspråk er generelt langt mer utsatt enn majoritetsspråk. Vilkårene for bevaring av minoritetsspråk varierer. Det samme gjelder holdninger til slike språk. Årsaken til tilbakegangen for samisk språk er sammensatt. I mange sammenhenger vises det kun til den såkalte fornorskningspolitikken som ble ført overfor samer og kvener gjennom flere generasjoner, og som offisiell minoritetspolitikk tidfestes til ca. 1860-1940. 41 Fornorskningsprosessene må imidlertid også forstås i lys av andre forhold. Nedenfor gir vi først en oppsummerende oversikt over noen trekk ved fornorskningspolitikken, samt etableringen av en ny minoritetspolitikk overfor samer i Norge fra 1980-tallet. Deretter ser vi på språklige konsekvenser av krig, evakuering og gjenoppbygging, samt sammenhenger mellom endringer i næringsstruktur og endringer i språk og kultur. Vi nevner også læstadianismen og verdde-tradisjonen som sentrale språk- og kulturpåvirkende faktorer.

6.4.3 Fornorskningspolitikken

Spørsmålet om det samiske språkets stilling har vært et sentralt tema siden 1700-tallet – først i kristelig opplysningsarbeid, seinere i skoleverket og fra 1800-tallet også i nasjonale myndigheters vurderinger av samenes situasjon i sin helhet. I dette spørsmålet har det hele tiden vært motstridende synspunkt. På begynnelsen av 1700-tallet dominerte for eksempel misjonæren Tomas von Westens positive holdning til samisk språk. Han gikk inn for egne institusjoner for samene med samisktalende lærere og misjonærer. Forutsetningen hans – ut fra hans virkeområde – var at samene var kristne. Motpolen i språkspørsmålet på den tiden var Trondhjemsbispen Peder Krogh, som sto for assimilasjonslinjen og motsatte seg at samisk ble brukt i forkynnelse og undervisning. Han gikk inn for å styrke den ordinære norskundervisningen og sosialomsorgen i Nord-Norge. Gjennom styrking av den norskspråklige betjeningen av samene, ville de ifølge Krogh selv innse det fordelaktige i å bli fornorsket (Aarseth 2006:5). Avhengig av hvilket syn ledende menn innen den norske kirke og skolevesenet hadde, skiftet bruken av samisk i kirke og skole gjennom tidene.

Fra omkring midten av 1850-tallet ble det utformet en minoritetspolitikk overfor samer og kvener som hadde assimilering som siktemål. En slik form for minoritetspolitikk innebærer med andre ord at en minoritet skal tas opp i en majoritetsbefolkning, både språklig og kulturelt. Språkspørsmålet ble svært sentralt, men nå gikk statlige myndigheter med stor tyngde inn for språklig (og kulturell) fornorskning. Det ble iverksatt en rekke tiltak, og skolen ble en svært sentral arena for denne politikken. Det ble imidlertid også iverksatt tiltak innenfor en rekke andre områder, og fornorskningspolitikken har da også blitt definert som «totaliteten av de tiltak som tok sikte på å gjøre nordområdene og befolkningen her norsk i enhver henseende» (Eriksen og Niemi 1981:322).

Ovennevnte minoritetspolitikk, i ettertid vanligvis omtalt som fornorskningspolitikken, ble i hovedsak iverksatt overfor Finnmark og Nord-Troms – det som fra offisielt norsk hold ble omtalt som «språkblandingsdistrikter». Hovedmålet var å integrere disse distriktene i den norske stat. Dette skulle oppnås gjennom å bremse den kvenske innvandringen, bringe flere nordmenn inn i området og assimilere kvenene og samene (dvs. innlemme dem i den norske befolkningen).

Eriksen og Niemi beskriver fornorskningspolitikken som en form for sikkerhetspolitikk i nordområdene. De argumenterer for at det først og fremst var kvenene, finsktalende innvandrere til Nord-Norge, som var målgruppe for fornorskningstiltakene. 42 Den kvenske innvandringen hadde for alvor tatt til på 1700-tallet fra Tornedalen til Nord-Troms og Alta-området. Denne innvandringen foregitt til midten av 1800-tallet. Fra 1820-årene og til slutten av 1800-tallet gikk hovedtyngden av innvandringen til Øst-Finnmark. På 1700-tallet ble kvenene tatt vel i mot av norske myndigheter. De representerte et befolkningstilskudd i en tid med stagnasjon og tilbakegang i antall nordmenn i Finnmark. Dessuten ville man gjerne ha en jordbruksbefolkning i Finnmark, og det var også behov for finsk arbeidskraft blant annet i fiskerier og gruver. Den endrede holdningen overfor kvenene må ses i sammenheng med norsk nasjonsbygging fra 1800-tallet. I en ung nasjon som Norge ble det lagt vekt på å fremme norsk kultur, og på å sikre nasjonalstatens grenser.

På 1860-tallet ble for første gang «den finske fare» påpekt fra norsk offisielt hold. Årsaken var utvikling av finsk nasjonalisme fra 1860-tallet, som også innbefattet interesse for forholdene til de finske innvandrerne, kvenene, i Nord-Norge. Dessuten hadde antallet innvandrere økt kraftig, og finsk/kvensk språk og kultur var blitt dominerende i flere lokalsamfunn i Finmark og Troms. De kvenske innflytterne dannet egne kolonier, som i Lyngen, Nordreisa, Alta, Vadsø, Sør-Varanger og Nedre Tana. Innflytterne til samiske bygder, som for eksempel Polmak og Karasjok, ble ganske raskt assimilert i det samiske samfunnet. 43

Kvensk dominans i flere lokalsamfunn ble forstått som at de nordligste landsdeler var i ferd med å bli fullstendig befolket av «fremmende nasjoner», og finner/kvener ble oppfattet som en sikkerhetspolitisk risiko. Det ble stilt spørsmål ved om de var lojale mot den norske stat. Niemi og Eriksen gjør rede for forholdet mellom statene i nord på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, og skriver om hvordan «den russiske» og «den finske fare» ble koblet sammen på midten av 1800-tallet. De nevner bl.a. at Finland ikke sjelden ble vurdert som redskap for russisk utenrikspolitikk, og minner for øvrig om at grenseoppgangen mellom Norge og Russland skjedde først i 1826.

Den kvenske minoriteten ble oppfattet som en sikkerhetspolitisk trussel i en nokså lang periode. Eriksen og Niemis hypotese er at uten «den finske fare», både i utenriks- og innenrikspolitisk forstand, ville ikke fornorskningspolitikken overfor samene blitt gjennomført så vidt strengt og over et så langt tidsrom (1981:333). I denne situasjonen ble det utformet en ny norsk minoritetspolitikk. Niemi og Eriksen hevder at kvenene helt klart ble tillagt spesiell oppmerksomhet fra begynnelsen. Samer og kvener kom imidlertid til å oppleve et skjebnefellesskap i fornorskningspolitikken fordi det i praksis ofte ble vanskelig å skille disse gruppene. Dessuten var det frykt for at også samer kunne bli unasjonale i den forstand at de markerte antipati eller illojalitet i tilfelle en åpen konflikt med Russland-Finland og seinere Finland. Spørsmålet norske myndigheter stilte seg, var hva samer og kvener ville gjøre i tilfelle en slik konflikt.

Det var uenighet om grad av trussel overfor nasjonal integritet, men man var enige om at det var behov for en politikk som kunne bidra til nasjonal integrasjon i nord. I tillegg til sikkerhetspolitiske motiver påvirket også den tids ideologiske strømninger utformingen av fornorskningspolitikken. Den europeiske nasjonalismen ga norske myndigheter forbilder og ideologisk legitimering for en assimileringspolitikk. Dessuten ble slike vurderinger påvirket av norsk nasjonalisme knyttet blant annet til ønsket om løsrivelse fra unionen med Sverige. Sosialdarwinismen, en annen sentral ideologi som sto sterkt da fornorskningspolitikken ble utformet, bidro til og legitimerte også en etnisk rangering av folkegruppene i nord. 44 I denne rangeringen ble samer vurdert som det mest primitive folkeslaget. Kvener ble vurdert mer positivt, og nordmenn som de mest siviliserte. Sosialdarwinismen var allment akseptert fram til annen verdenskrig.

Fornorskningstiltakene ble gjennomført innenfor en rekke områder, som for eksempel skole, veibygging og bosetningspolitikk (bureising i grensestrøk). Det ble også lagt vekt på å begrense og kontrollere kontakt over landegrensene i nord. Eksempelvis var det norsk motstand mot blant annet mellomriksveier med Finland og felles norsk-finske reinbeitedistrikter, og det ble iverksatt tiltak for å redusere grensehandelen. Det forelå også planer om grenseutvidelse mot Finland. En annen form for fornorskningstiltak var overvåking av kvenmiljøene (og til dels samiske miljøer), og etterretningsvirksomhet i grenseområdene. Ikke minst ble læstadianske miljø overvåket. 45

I vurderinger av behov for fornorskningstiltak var det også uenighet om strategi, noe som kom til uttrykk blant annet i skole- og språkpolitikken. Noen ønsket en konsekvent fornorskningslinje med undervisning kun på norsk, mens andre gikk inn for en moderat linje med undervisning også på samisk og finsk. Etter hvert utviklet det seg også et tredje alternativ: en minoritetspolitikk som sidestilte samer og kvener med nordmenn; med andre ord en linje basert på et pluralistisk kultursyn. Det skulle være plass til flere kulturer innenfor en stat.

Et av fornorskningspolitikkens sentrale tiltak var å forby samisk og kvensk språk i skolen. Lov om folkeskolen på landet av 1889 slo fast at undervisningen skulle foregå på norsk. Det ble gitt anledning til å bruke samisk og kvensk som hjelpespråk i de såkalte språkblandingsdistriktene. Ifølge instruks fra 1898 var det «magtpåliggende, at det lappiske eller kvænske sprog ikke brukes i videre udstrækning, enn forholdene gjør det uomgjængelig fornødent» (§ 4). Det ble gitt spesifikke bestemmelser om bruk av norsk for hvert enkelt fag. Også i sangundervisningen skulle det gjøres bruk av norske tekster (§ 8). 46

Som en bevisst strategi overfor minoritetene i nord ble fornorskningspolitikken gjennomført til 1940. I praksis ble mange tiltak videreført også etter at det på slutten av 1950-tallet ble utformet nye målsettinger for norsk minoritetspolitikk i nord.

6.4.4 Konsekvenser av fornorsknings­politikken

En vesentlig faktor som må tas i betraktning for å forstå virkningene av fornorskningspolitikken, er at tiltakene som ble utformet og iverksatt, tok sikte på fornorskning uten ivaretakelse også av samiske og kvenske kulturelementer. Det ble lagt vekt på opplæring kun i norsk språk, og på å utvikle og styrke norsk nasjonalfølelse. 47 Eriksen og Niemi konkluderer med at fornorskningspolitikken lyktes i størst grad der hvor tiltakene var av størst omfang, ble benyttet over lengst tidsrom og hvor samordningsbestrebelsene lyktes best. I den sammenheng nevner de grenseområdet Sør-Varanger, som hadde vært gjenstand for en rekke ulike tiltak over lang tid, og som ble forvandlet fra samisk og kvensk til norsk herred i løpet av en generasjon. De mener for øvrig at fornorskningspolitikken var mer vellykket overfor kvener enn overfor samer.

Det har vært pekt på at det som trolig var de viktigste virkninger av fornorskningspolitikken, de som har å gjøre med individets sjøloppfatning og sjølopplevelse, er vanskelig å måle empirisk. Nedvurderinger både gjennom den statlige fornorskningspolitikken, og ikke minst gjennom sosialdarwininstiske oppfatninger i denne politikken, påvirket minoritetenes selvoppfatning. Følelser av mindreverd ble ganske utbredt, og mange forsøkte å unnslippe sin egen etniske bakgrunn, undertrykke egne kulturelle mønstre og verdier og tilpasse seg majoritetens språk og kultur. I denne prosessen sluttet mange å snakke sitt eget språk.

Dette hadde ikke bare å gjøre med egne nedvurderinger, men også med andres holdninger og etablerte strukturer for samhandling mellom personer med ulik etnisk og kulturell bakgrunn. De kulturelle og sosiale normene for all offentlig samhandling ble definert av de norske, og det ble sosialt belastende å tilkjennegi samisk identitet. Samene kunne bare spille ut sine etniske og kulturelle særtrekk hjemme hos seg selv og i sine «private» kretser. I alle sammenhenger som ble ansett som offentlige, ble normene og «mønstret» bestemt av norske normer og språk. Det ble en «uskreven lov» at sameksistensen skal finne sted på norske premisser (jf. Eidheim 1971).

Nedvurderinger av minoritetenes språk og kultur førte sannsynligvis også til opplevelser av avmakt overfor majoritetsbefolkningen og statlige myndigheter. Dette kan ha påvirket grad av interesseartikulering blant samer. Som Minde peker på, var det «bemerkelsesverdig lite sosial uro under hele moderniserings- og fornorskningsperioden i nord» (2003:89). Dette innebærer imidlertid ikke at for eksempel sjøsamene i alle henseender sluttet opp om statlig fornorsknings- og moderniseringspolitikk. Det kom en rekke innspill for å forsvare egne interesser, men da særlig næringsinteresser som livs- og bosetningsgrunnlag. Kapittel 5 har flere eksempler på dette.

6.4.5 Samekomiteens innstilling: Forslag om å styrke den samiske minoriteten

Synet på språklige og etniske minoriteter endret seg etter annen verdenskrig. Internasjonalt menneskerettighetsarbeid førte til at det ble vedtatt folkerettslige avtaler både i Europa og FN. Dette virket også inn på norske myndigheters holdninger overfor minoriteter, og især overfor samene. Fra norsk offentlig hold kom dette til uttrykk i 1948, da Samordningsnemna for skoleverket la fram en rekke forslag med sikte på å tilpasse skoletilbudet for samiske barn. Dette utvalget gikk inn for at samisk språk skulle få en bred plass i undervisningen, sammen med samisk kulturhistorie og samisk heimeyrke. Blant tiltakene som ble iverksatt eller påbegynt på grunnlag av Samordningsnemdas anbefaling, var dobbelttekstede kristendomsbøker og samiskundervisning ved Tromsø Lærerskole fra 1953.

I 1956 ble Samekomiteen (komiteen til å utrede samespørsmål) oppnevnt. Komiteens innstilling som ble lagt fram i 1959, regnes som et minoritetspolitisk vendepunkt. I innledningen pekes det på at minoritetsspørsmål hadde fått økende aktualitet:

«Minoritetsspørsmålene var over hele verden blitt langt mer brennende enn før, og selv om det i vårt land ikke kunne tales om en undertrykkelse av den samiske minoriteten av samme art som mange andre steder i verden, var det innlysende at også hos oss var det begått feil. Det gjelder således skolepolitikken i vårt århundre like fram til annen verdenskrig» (Samekomiteens innstilling, s. 6).

Komiteen så som sin oppgave «å finne fram til retningslinjer og en målsetting for myndighetenes politikk overfor samene som kan styrke den samiske minoriteten økonomisk, sosialt og kulturelt» (s. 19). I innstillingen ble det skissert et grunnsyn som brøt med fornorskningspolitikken. Komiteen mente at norsk samepolitikk burde ta sikte på å styrke samene som gruppe, dyrke fram respekt mellom folkegruppene og iverksette økonomiske og sosiale tiltak med sikte på modernisering av samisk levesett og ytterligere integrering i det norske samfunnet. Positive særfordeler ble ansett som nødvendige for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn.

Et sentralt forslag i innstillingen var å konsolidere et eget samisk område, der det blant annet skulle gjelde spesielle regler med hensyn til det samiske språkets status, så vel i skolen som i offentlig administrasjon. Komiteen argumenterte for at et slikt kjerneområde allerede fantes:

«Skal samisk språk ha mulighet for å bestå, må det være forankret i et samisk kjerneområde hvor samene avgjort er i majoritet. Et slikt område eksisterer i indre Finnmark, som omfatter kommunene Kautokeino, Karasjok og Polmak. Også distriktene Nesseby, Tana og Kistrand må regnes med til dette samiske kjerneområde. I disse kommunene er samisk ennå dagligspråket i de fleste hjem, og den mest typiske samiske næring, reindriften, har en sterk stilling. Reindrift og samisk språk har vokst så intimt sammen at det er vanskelig å holde reindriften på dens nåværende høyt oppdrevne tekniske nivå uten å bruke samisk språk» (Samekomiteens innstilling 1959, s. 32).

Dette forslaget, som vakte stor debatt og til dels sterk motstand på lokalt nivå, er av særlig interesse i forhold til utviklingen i samiske områder i etterkrigstiden. Riktignok ble ikke forslaget om konsolidering av et samisk kjerneområde systematisk fulgt opp fra myndighetenes side. 48 Men de språk- og kulturstøttende tiltak som ble iverksatt, ble i all hovedsak lagt til det foreslåtte kjerneområdet, og særlig til kommunene Karasjok og Kautokeino. Blant annet ble begynneropplæring på samisk innført i de to ovennevnte kommunene i 1967. Etableringen av samiske institusjoner, som særlig skjedde på 1970- og 1980-tallet, ble også i hovedsak lokalisert til disse kommunene. Innføringen av samisk i skolene bidro til å motvirke den språklige fornorskningen som hadde begynt også i disse kommunene, noe som medførte at mange av de som vokste opp særlig på 1950-, 1960- og 1970-tallet, heller ikke i Karasjok og i Kautokeino lærte samisk. I dette området bidro også institusjonsoppbyggingen til å motvirke fornorskningen.

De samiske institusjonene representerte arenaer der samisk språk og tilknytning både var relevant og kompetansegivende, 49 og disse offentlige institusjonene synliggjorde områdene som samiske samfunn på nye og utvidede måter. Stordahl (1996) som har analysert utviklingstrekk i Karasjok i etterkrigstiden, beskriver en vekselvirkning mellom skolesatsing, økende samepolitisk engasjement og utbygging av samiske institusjoner. Etableringen av samiske institusjoner motvirket utflytting både ved at de til en viss grad erstattet arbeidsplasser som gikk tapt i primærnæringene, og ved at mange samiske ungdommer med høyere utdanning fikk muligheter for arbeid i disse to innlandskommunene.

Prinsippet om å styrke det samiske flertallsområdet i Indre Finnmark har bidratt til å utvikle dette området og skape moderne samiske samfunn med en rekke sentrale funksjoner for den samiske befolkningen i sin helhet. Dermed har dette vært en satsing som i vesentlig grad har bidratt til bevaring og styrking av samisk språk og kultur. En utilsiktet virkning er imidlertid at dette området etter hvert ble oppfattet som det eneste sentrale samiske området.

Hvilke føringer var lagt for områdene utenfor det definerte kjerneområdet? Aarseth som er blant de som i ettertid har vurdert Samekomiteens forslag, har bemerket at komiteen syntes å oppgi de ytre kystområdene i Finnmark kulturelt sett. Den utfordret ikke opinionen med annet enn næringsøkonomiske tiltak som neppe kunne vekke strid (1983:12). Komiteens forslag om styrking av fjordfisket fikk for øvrig liten støtte fra sentrale myndigheter i behandlingen av komiteens innstilling.

6.4.6 Utforming av en ny samepolitikk

I 1978 vedtok Stortinget å bygge ut Alta-Kautokeino-vassdraget. Utbyggingen bidro til at et gammelt krav fra samisk hold om avklaring av rettighetsspørsmål knyttet til arealer og naturressurser fikk særlig aktualitet. Etter en rekke protester og aksjoner nedsatte norske myndigheter i 1980 to utvalg, Samerettsutvalget og Samekulturutvalget. Utredninger fra disse utvalgene i perioden 1984-1987 dannet grunnlaget for utforming av en ny samepolitikk, basert på en oppfatning om samer og nordmenn som to likeverdige folk. Det ble blant annet foreslått å opprette et folkevalgt organ for samene, et sameting, og det ble foreslått å grunnlovfeste statens sentrale forpliktelser overfor samene som et folk.

I 1986 fikk de norske Grunnloven en ny bestemmelse – § 110 a – som slår fast at myndighetene skal legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen skal kunne «sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfunnsliv.» Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) ble vedtatt 12. juni 1987. Sametinget er som nevnt et folkevalgt organ for samene som et eget folk. Det ble offisielt åpnet i 1989.

I 1990 fikk sameloven et tillegg, kapittel 3, som spesifikt omhandler samisk språk. Bestemmelsene i kapitlet, vanligvis omtalt som samelovens språkregler, trådte i kraft 1. januar 1992. Samtidig med vedtaket om dette lovtillegget fikk lovens kapittel 1, allmenne bestemmelser, en tilføyelse: Samisk og norsk er likeverdige språk. De skal være likestilte språk etter bestemmelsene i kapittel 3. Samelovens språkregler dreier seg i hovedsak om rettigheter vedrørende bruk av samisk i kontakt med offentlige organer innenfor et nærmere avgrenset område, definert som forvaltningsområdet for samisk språk. Ved lovens ikrafttredelse var det kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger og Tana i Finnmark, samt Kåfjord i Troms som utgjorde dette forvaltningsområdet. Det har siden blitt utvidet, og innbefatter fra 1. januar 2006 også Tysfjord kommune i Nordland. Fra 1. januar 2008 er også Snåsa kommune, som et sørsamisk språkområde, med i forvaltningsområdet for samelovens språkregler.

Bakgrunnen for ovennevnte språkregler beskrives slik i forarbeidene til samelovens språkkapittel:

«Bruken av det samiske språket er i tilbakegang. Dette truer selve den samiske kulturens eksistens. En viktig årsak til tilbakegangen er manglende muligheter til å bruke språket i offentlig sammenheng. Departementet foreslår derfor regler og tiltak slik at samisk i større grad kan tas i bruk i kontakt med offentlige organ» (Ot.prp.nr.60 (1989-90), s. 2).

I nevnte proposisjon slås det videre fast at lovforslaget bygger på det grunnsynet at samisk og norsk språk er likeverdige, og bør være likestilte språk. Videre heter det blant annet at lovregulering på dette feltet vil etter 0

syn høyne det samiske språkets status, og kan stimulere og styrke den samiske språkutfoldelsen. Det ble blant annet vist til at lovfesting av minoritetsspråks status er vanlig i en rekke land.

6.4.7 Noen virkninger av ny samepolitikk

Som det framgår av pkt. 6.4.5 la Samekomiteen relativt liten vekt på de sjøsamiske områdene, både i vurderinger og forslag. For eksempel ble reindrift og samisk språk beskrevet som intimt forbundet, mens fiske og samisk språk ikke ble særskilt vektlagt, selv om det på 1950-tallet var nokså mange samiskpråklige fiskerimiljø. De sjøsamiske områdene har imidlertid etter hvert, og i økende grad, blitt trukket med i samiske satsingsområder. Samisk utviklingsfond (SUF) har vært og er av stor betydning i en slik sammenheng, og i dag er de fleste sjøsamiske bosetningsområdene i Finnmark innlemmet i virkeområdet for dette fondet. Innlemmelsen av noen sjøsamiske kommuner i forvaltningsområdet for samelovens språkregler har medført en stor innsats for samisk språk i disse kommunene, sammenlignet med før lovens ikrafttreden og sammenlignet med kommuner utenfor forvaltningsområdet.

Som pkt. 6.4.2 viser, har overføring av samisk språk mellom generasjoner så å si stoppet opp i sjøsamiske områder utenfor dette forvaltningsområdet. I kommuner innenfor dette området – Tana, Nesseby og Porsanger – er situasjonen for samisk språk atskillig bedre, men fortsatt svak. Som nevnt regnes samisk språk fortsatt som et truet språk etter UNESCOs kriterier.

Samelovens språkregler sikrer grunnleggende rettigheter i forhold til bruk av samisk språk innen et avgrenset område. I en evaluering av samelovens språkregler (Andersen og Strömgren 2007) presenteres flere undersøkelser som viser at lovens bestemmelser på langt nær er realisert når det gjelder rett til bruk av samisk språk i møte med offentlige organer. Forståelsen av samisk og norsk som likestilte språk synes dermed å være vanskelig å realisere gjennom språklig praksis innen de fleste offentlige etater som omfattes av språkreglene. Forståelsen av samisk og norsk som likeverdige språk synes derimot langt på vei å ha blitt en alminnelig oppfatning. Selv om ikke det alene øker muligheten til å bruke samisk i offentlige sammenhenger, har det trolig svært stor betydning for identitet og selvaktelse, ikke minst i områder der samisk språk og identitet har vært særlig utsatt for nedvurdering.

Etableringen av Sametinget gjorde for alvor spørsmålet om samisk tilhørighet relevant, både ved at det synliggjorde samisk tilstedeværelse og fellesskap, og ved at det tok opp sentrale samfunnsproblemer i samiske bosettingsområder, f.eks. i forhold til bruk og forvaltning av naturressurser. Både etableringen av Sametinget, samisk utviklingsfond og forvaltningsområdet for samisk språk har i vesentlig grad bidratt til en til dels omfattende språklig og kulturell revitalisering blant annet i sjøsamiske områder. Vi kommer nærmere inn på revitalisering i pkt. 6.7.4.

6.4.8 Krig, evakuering og gjenreisning

Annen verdenskrig og evakueringen utgjør et dypt tidsskille i Finnmark, og før og etter krigen er fortsatt sentrale tidsangivelser i en rekke sammenhenger. Dette gjelder blant annet i beskrivelser av språkskifte – fra samisk (og kvensk) til norsk som hovedspråk. Befolkningen i Finnmark og Nord-Troms (til og med Lyngenfjorden) ble mot slutten av den tyske okkupasjonen evakuert sørover, før «den brente jords taktikk» ble brukt til å ødelegge bebyggelse og andre fysiske installasjoner. Folkeforflytningen sørover innebar blant annet møter med «det norske» og med enspråklige norske samfunn, i en svært sårbar situasjon. Etter hjemkomst og under gjenoppbyggingen ble behovet for å beherske norsk om mulig enda mer påtrengende. Gjenreisningsbyråkratiet var omfattende – og kun norskspråklig. Dessuten ble de sjøsamiske samfunnene gradvis innlemmet i den nasjonale økonomien, noe som også innebar stort behov for å mestre et system basert på norsk språk og kultur. 50

Med utgangspunkt i Kåfjord kommune i Nord-Troms har det vært bemerket at det kan se ut som det på denne tiden skjedde en kollektiv beslutning om å slutte å lære barna samisk. I de fleste familiene der dagligspråket før krigen var samisk, lærte barna som var født under krigen bare norsk, og dagligspråket ble norsk. Det samiske språket ble mer og mer det man gjerne kaller for «kjøkkenspråk». Man fikk da den paradoksale situasjon at mens foreldre og besteforeldre hadde samisk som morsmål, og de eldste barna var tospråklige, lærte de yngste barna bare norsk, og dagligspråket ble etter hvert norsk (Steinlien 2006:101).

6.4.9 Endringer i næringsstruktur – færre samiskspråklige arenaer

Som tidligere nevnt er samene i hovedsak en utkantbefolkning, sett i nasjonal sammenheng. Dette gjelder ikke minst sjøsamene. En slik utkantsposisjon påvirker muligheter for språk- og kulturutvikling. Et sentralt forhold er at utkantkommuner i større grad enn andre kommuner har en ensidig næringsstruktur, vanligvis basert på primærnæringer. Svekkelse av slike næringer svekker utkantkommunene, og dermed også samisk språk, kultur og samfunnsliv – i hvert fall dersom det ikke etableres alternative næringer og arbeidsplasser som gir muligheter for større eller mindre grad av kulturell, språklig og samfunnsmessig kontinuitet.

Svekkelsen av primærnæringene generelt og kombinasjonsnæringene spesielt har i vesentlig grad svekket det samiske språkets utbredelse og relevans, og er dermed også en medvirkende faktor til fornorskning og fremmedgjøring i forhold til samisk tilhørighet. For eksempel: Mindre fiskeriaktivitet medfører færre arbeidsplasser og møteplasser, og dermed færre arenaer for bruk av samisk språk. Muligheter for både språk- og kunnskapsoverføring svekkes. En slik utvikling svekker det samiske språkets stilling på flere måter. Blant annet kan språklige uttrykk i form av fortellinger og stedsnavn bli borte. Det samme gjelder kunnskap som ligger i språket. Det kan for eksempel dreie seg om at et rikt vokabular utviklet gjennom en særskilt næringstilpasning, forringes eller blir borte dersom næringen svekkes i vesentlig grad.

I løpet av tiden etter annen verdenskrig har det skjedd endringer i næringsstrukturen i Norge, så vel som i andre vestlige land. Et vesentlig trekk ved disse endringene er en forskyvning av antall sysselsatte fra primærnæringer til (nye) sekundær- og tertiærnæringer. Etablering av nye arbeidsplasser innen offentlig sektor, ulike private tjenesteytende næringer og f.eks. næringsmiddelindustri har vanligvis skjedd i kommunesentra, som i de samiske kyst- og bosetningsområdene ofte er eller blir definert som de mest norske områdene, ut fra befolkningssammensetning, språk og etnisk selvforståelse blant befolkningen. Dermed fikk endringer i næringsstrukturen en utilsiktet virkning: Det var de mest norske områdene som ble styrket, mens samiske bygder ble svekket mht. arbeidsplasser og dermed også bosetningsgrunnlag.

Endringer i næringsstrukturen fikk ikke bare konsekvenser for næring og bosetning, men også for språk og kultur. De nye arbeidsplassene innen servicenæringer og offentlig sektor var norskspråklige arenaer, og i stor grad bemannet av enspråklige norske. Utviklingen har altså gått i retning av stadig flere norskspråklige, og stadig færre samiskspråklige arenaer.

Manglende fortjenestemuligheter var en vesentlig årsak til at mange flyttet fra samiske bygder til norskdominerte byer og tettsteder. Alternativene var norskspråklige arenaer, der samisk språk ikke var relevant. Dessuten ble trolig den samiske tilknytningen og det samiske språket vanligvis opplevd som irrelevant i norskdominerte miljøer. Mange fant det også nødvendig å skjule sin samiske tilknytning på grunn av nedlatende holdninger overfor samer (jf. bl.a. Eidheim 1971, Høgmo 1986).

Ovennevnte endringer i næringsstruktur fikk for øvrig til dels forskjellige konsekvenser i ulike samiske samfunn. For eksempel har det vært ulike utviklingsforløp i henholdsvis samiske bosetningsområder i kyst- og fjordområder og i samiske flertallskommuner i Indre Finnmark. I sistnevnte områder innebar en styrking av sentra også en styrking av samiske bosetningsområder, i og med at samer var i klart flertall også i kommunesentrene. En annen faktor som har bidratt til forskjell mellom de nevnte områdene, er lokaliseringen av samiske institusjoner (jf. pkt. 6.4.5).

6.4.10 Andre språk- og kulturpåvirkende ­faktorer

Når det gjelder språk- og kulturpåvirkende faktorer i sjøsamiske områder, vil vi også kort nevne læstadianismen og verdde-tradisjonen. Den læstadianske bevegelsen har stått særlig sterkt i samiske og kvenske/finske bosetningsområder på Nordkalotten. I tillegg til bevegelsens store innflytelse innenfor det religiøse feltet i nord, har den også påvirket tenke- og væremåter generelt. Læstadianismen har i mange områder hatt betydning for samisk språk og identitet. I den lange perioden med fornorskningspolitikk, var de læstadianske samlingene sentrale offentlige arenaer for samisk (og kvensk/finsk språk). Forkynnelsen skulle fortrinnsvis foregå på morsmålet. Selv om samisk i dag brukes langt mindre enn tidligere også innenfor læstadianismen, utgjør den i noen områder fortsatt viktige samiskspråklige arenaer.

Mindre oppslutning om denne bevegelsen – som en konsekvens av en allmenn verdsliggjøring av samfunn og kultur i løpet av de siste tiårene, bidrar dermed til å svekke samisk språk.

Samekulturutvalget (NOU 1985: 14) nevnte gjeste-(verdde)-relasjoner som en sosial form med lange tradisjoner, og med stor betydning for samhold blant den samiske befolkingen. Det samiske ordet verdde kan oversettes med venn eller gjestevenn. Det brukes særlig om vennskap mellom fastboende og nomadiserende reindriftsutøvere, med bytte av varer og tjenester som et sentralt element. Verdde-forhold har vært beskrevet som et kulturelt symbol i den samiske tankeverden; et symbol som sammenfatter bytterelasjoner, arbeidssituasjoner og sosialt samvær, og som reproduserer relasjoner, verdier og ferdigheter (Bjørklund og Eidheim 1999).

Avskaffelsen av ordningen med sytingsrein førte til et mindre behov for samarbeid mellom reindriftutøvere og fastboende. 51 Når verdde-forhold taper sin relevans, mister både fastboende og reindriftssamer interesse for og innsikt i hverandres livsvilkår. I kyst- og fjordområdene utgjorde kontakt og samhandling med reindriftsutøverne viktige samiskspråklige arenaer. Endringer knyttet til denne tradisjonen kan dermed også påvirke bruk av samisk språk i de sjøsamiske områdene. I mange områder utgjør verdde-systemet fortsatt et viktig bindeledd mellom ulike nærings- og livsformer, men i langt mindre omfang og til dels også på andre måter enn tidligere. Tradisjonen med å ha verdde-kontakt ser ut til å bli styrket i områder med samisk revitalisering.

6.4.11 Sammenhenger mellom språk og k­ultur

Det samiske språkets betydning for opprettholdelse av samisk kultur vektlegges sterkt i ulike sammenhenger. Samekomiteen la i sin innstilling fra 1959 vekt på at språket er en så viktig faktor at samenes fortsatte eksistens som egen folkegruppe i virkeligheten står og faller med det. Samekulturutvalget uttalte seg på en lignende måte i 1985: «Språket er et sentralt element i enhver kultur. Mange betrakter det som det viktigste for å opprettholde kulturell egenart» (NOU 1985: 14 s. 171-172). I tidligere nevnte forarbeider til samelovens språkkapittel legges det vekt på at språket er menneskenes viktigste uttrykksmiddel og kommunikasjonsmedium og en sentral identitetsskapende faktor. Man konkluderer i likhet med Samekomiteen med at språket er selve grunnlaget for utviklingen av en kultur, og at dersom språket som kulturen er knyttet til forsvinner, vil det viktigste kulturelle særpreg samtidig bli borte (Ot.prp. nr. 60 (1989-90)).

Språk er altså viktig for opprettholdelse av kulturell egenart, som uttrykksmiddel og kommunikasjonsmedium og som identitetsskapende faktor. Språk er også en viktig kunnskapsbærer. Språkforskeren Tove Skutnabb-Kangas (og andre) har påpekt at når språk forsvinner, forsvinner også de kunnskaper som er lagret i språk. Som eksempel nevner hun kunnskap om økologisk balanse, og viser til målsettinger om bevaring av biodiversitet. 52 Internasjonale miljøavtalers vektlegging av tradisjonell kunnskap har utvilsomt aktualisert fokuset på språket som kunnskapsbærer i tilknytning til bruk og forvaltning av naturressurser, og dermed også som kulturbærer.

6.5 Samisk kultur i kyst- og fjord­områder

6.5.1 Kulturbegrepet

Begrepet kultur defineres på ulike måter, både som et analytisk begrep og som et begrep i dagligspråket. 53 Tre vanlige måter å forstå kultur på, er kultur som sektor i samfunnet, som livsform (for eksempel kystkultur) og som tenkemåter (blant annet normer, verdier og trosformer). Kultur som sektor innbefatter både kunstneriske produkter (som for eksempel teaterforestillinger, konserter og litteratur) og institusjoner og organisasjoner som på ulike måter befatter seg med slike kulturprodukter. Kultur som tenkemåter kommer for eksempel til uttrykk i antropologen James Taylors definisjon fra 1871. Ifølge Taylor består kultur av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, rettsfølelse og skikker, og også av alle andre ferdigheter og vaner som et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn. Denne definisjonen og varianter av den siteres fortsatt i mange faglige sammenhenger. Som vi ser innbefatter den ikke bare tenkemåter, men også «alle andre ferdigheter og vaner som et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn». Det dreier seg dermed om det vi kan kalle samfunnsbasert kunnskap, i vid forstand. Slik kunnskap kommer til uttrykk både som spesifikke tenkemåter og væremåter (atferd), og også som spesifikke «gjøremåter» når det gjelder arbeid og annen virksomhet (eller praksiser; et begrep som ofte brukes i samfunnsvitenskapelige fag). Kultur i denne betydningen har også vært beskrevet som et nett av meninger, som vi fortolker våre erfaringer gjennom, og som fungerer som handlingsskjema for våre handlinger. De er dermed «mønstre for atferd» (Geertz 1973).

En forståelse av kultur som livsform vektlegger en spesifikk og sentral aktivitet, som for eksempel en næringstilpasning, som antas å påvirke vesentlige sider ved tilværelsen i sin helhet. Den sentrale aktiviteten innbefatter både tenkemåter, atferd og handlinger. I denne forståelsen av kultur legges det gjerne også vekt på materielle redskaper og andre gjenstander, og i sær på gjenstander som regnes som særegne for folkegruppen, og som kanskje også brukes som symbol på en bestemt folkegruppe.

Innen samfunnsvitenskapelige fag har det funnet sted en dreining av fokus fra livsformer og materiell kultur, til kultur forstått som tenkemåter. Med vårt fokus på fiske har vi funnet det hensiktsmessig å omtale kultur som ensbetydende med livsform. Sjøfisket som en sentral næringsaktivitet, utøvd over lang tid i de samme områdene, har vært og er fortsatt et vesentlig element i den sjøsamiske livsformen. Av den grunn beskriver vi denne næringen som et vesentlig element i sjøsamisk kultur. Fiskeriaktiviteter er også kulturskapende i den forstand at de etablerer kunnskap og påvirker normer, verdier og andre tenkemåter. Slik fiskeriskapt kultur kommer til uttrykk for eksempel i språk og fortellinger, og i oppfatninger om hva som er rett og galt når det gjelder fiskeriene.

Kultur er ikke felles innad i en gruppe, i den forstand at alle tenker, handler og lever på samme måte. Riktignok er kultur noe som læres og skapes i en eller annen form for fellesskap, og er i så måte en kollektiv størrelse. Men også innen fellesskap av ulike slag – for eksempel innen en etnisk gruppe – finner man både ulike rammebetingelser og ulike samhandlingsarenaer som påvirker læring av kultur. Et sentralt stikkord når det gjelder slike læringsprosesser er sosialisering. Sentrale sosialiseringsarenaer som hjem og skole kan for øvrig bidra til både å opprettholde og utviske kulturelle særtrekk, avhengig av blant annet hvilken form for kunnskap som vektlegges.

Kultur skapes også gjennom handling og samhandling, og de erfaringene handling og samhandling gir. Det at mennesker i et samfunn gjør til dels svært forskjellige erfaringer og vanligvis også ferdes på ulike arenaer, innebærer at de opparbeider seg nokså ulike kunnskaper og ferdigheter, og dermed også i større eller mindre grad ulik kultur. Kultur dreier seg med andre ord ikke om fullt ut sammenhengende strukturer og «enheter». Det ser likevel ut til å være i hvert fall en viss løselig sammenheng mellom elementene i en kultur. På det grunnlag har det vært foreslått at kultur kan beskrives som en klynge temaer (kjerne) med ringvirkninger rundt seg.

Kultur er heller ikke statisk. Kulturer er i stadig forandring, både på grunn av forandringer innad i og på tvers av ulike samfunn. Dette er ikke noe nytt fenomen, men forandringstakten er i dag langt hurtigere enn tidligere, blant annet på grunn av internasjonalisering og globalisering 54. Omfattende kontakt på tvers av ulike samfunn og miljøer bidrar til i større eller mindre grad til utvisking av kulturforskjeller. Det er imidlertid også et kjent fenomen at sterk påvirkning utenfra som oppleves som trussel mot egen kultur, kan utløse bevissthet og ønske om å ivareta særegne lokale kulturer og tradisjoner. De til dels omfattende revitaliseringsprosessene som foregår i mange sjøsamiske samfunn (nevnt i pkt. 6.7.3), er et eksempel på dette.

Kulturer er altså foranderlige og uensartede, også innenfor et samfunn eller en gruppe. Men noenlunde like rammebetingelser for læring, handling og samhandling innen for eksempel et geografisk område, gir likevel kulturen i dette området et felles preg. Det kan dreie seg både om rammebetingelser som er definert av naturgitte forhold (for eksempel klima, økologiske forhold og tilgjengelige naturressurser) og samfunnsmessige strukturer som lover og rettsvesen, utdanningsinstitusjoner og ulike politiske og forvaltningsmessige enheter. Hva er det så som definerer sjøsamisk kultur? Men først – hva er grunnlaget for samekulturen i sin helhet?

6.5.2 Primærnæringer som grunnlag for samekulturen

Primærnæringene spiller en større rolle i sameområdene enn i landet for øvrig. Statistisk materiale og forskning har påvist sammenhengen mellom det samiske innslaget i bygdene og primærnæringenes stilling som sysselsettingsfaktor. I en analyse av folketellingen fra 1970 framgår det at mennesker av samisk herkomst i større utstrekning enn den øvrige befolkningen var tilknyttet primærnæringene. Dette var særlig merkbart i områder med konsentrert samisk bosetning, men kunne tydelig påvises også i andre distrikter. Samer med tilknytning til primærnæringene varierte fra 28,9 til 49,7 % i de ulike regioner tellingene omfattet, mens tilsvarende tall for den ikke-samiske befolkningen varierte fra 3,8 til 26,6 %. Tellingen registrerte små forskjeller i sekundærnæringene, mens forholdene i tertiærnæringene var de omvendte av dem man fant i primærnæringene. 55 I 1980 var ca 20 % av samene sysselsatt i primærnæringer, mot 8 % på landsbasis. I Finnmark var 15 % av den yrkesaktive befolkning blant samene knyttet til primærnæringene, mot 10 % av Finnmarks befolkning sett under ett.

Dagens situasjon kan illustreres med tall for områdene som utgjør virkeområdet for Samisk utviklingsfond (SUF). Statistikk over antall sysselsatte i 2004 viser at 10,3 % av den yrkesaktive befolkningen i dette området arbeidet i primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiske, hvorav 3,7 % var kvinner. 56 Tilsvarende tall for øvrige områder nord for Saltfjellet var 5,3 % (av disse 1,8 % kvinner). Tallene viser altså at det er nærmere 50 % flere sysselsatte i primærnæringene i SUF-områdene enn i de øvrige områdene nord for Saltfjellet, og at kvinneandelen også er ca 50 % høyere i SUF-området.

I innstillingen fra Samekulturutvalget (NOU 1985: 14) ble det understreket at næringstilpasning spiller en sentral rolle for opprettholdelse av kulturelle særtrekk. Det ble vist til at selv om ikke alle samer er forankret i bestemte tradisjonelle næringsveier i dag, som jordbruk, reindrift, fjordfiske, jakt og innlandsfiske, duodji og kombinasjoner av disse, danner disse næringer likevel en basis for samfunnet i de samiske områdene og bidrar dermed til å identifisere den samiske folkegruppen. Utvalget ga en beskrivelse av noen næringsgrener som antas å bety mye for den framtidige opprettholdelse av de samiske bosetningsmiljøer, og konkluderte blant annet slik:

«Bevaringen av den spesielle karakteren i de samiske miljøer er, etter utvalgets mening, svært sentral for samekulturens framtid. Enhver kultur er avhengig av et sikkert materielt grunnlag om medlemmene av kulturkretsen skal kunne holde sammen i noenlunde homogene enheter preget av den samme tradisjon og livsform» (NOU 1985: 14, s. 103).

Samekulturutvalget mente at samenes tradisjonelle tilhørighet til ressursgrunnlaget og utnytting av likeartede ressurser i ulike miljøer trolig har formet deres livsstil og særpreg, selv om de også forholder seg til generelle utviklingstendenser i det norske samfunn, med spesialisering innen primærnæringene og overgang til andre yrker. Utvalget viste blant annet til at selv om næringsstrukturen er endret også i samiske områder i nyere tid, har primærnæringene relativt sett hatt større betydning blant den samiske enn blant den norske befolkningen. I vår sammenheng er fiskeriene av særlig interesse.

6.5.3 Fiske og kombinasjonsnæringer i ­sjøsamiske bosetningsområder

Vi har beskrevet allsidig ressursutnytting som et sentralt element i den tradisjonelle ressursutnyttingen i sjøsamiske bosetningsområder. Allsidig ressursutnytting preger sjøsameområdene også i nyere tid og i større eller mindre grad også i dag. I NOU 1988: 42 kommenteres allsidigheten i samenes næringsutøvelse slik:

«Et slående trekk ved samenes materielle tilpasning er allsidigheten i kombinasjonen av næringsutøvelse. Denne allsidigheten har vært en nødvendig forutsetning for eksistens i marginale områder. Samene ser også på kombinasjoner mellom primærnæringer som en egen type næring, eller om en skulle bruke uttrykket «en egen profesjon». En kan og gå så langt som å si at det er en egen næringsfilosofi. Dette å utnytte flere ressurser i et lokalsamfunn som ikke har grunnlag for eneyrker, er en viktig måte å tilpasse seg på.» (NOU 1988: 42 s. 86-87, vår kursivering).

I sjøsamiske områder ble etter hvert fiske og jordbruk de mest sentrale elementene etter at spesialiseringer i næringstilpasninger fant sted. Den allsidige ressursutnyttingen fortsatte imidlertid i stor grad. Dermed var det fortsatt områdets totale ressurstilfang som utgjorde livsgrunnlaget for den sjøsamiske befolkningen I tillegg til husdyrhold og fiske i sjøen representerte høsting av utmarksressurser som innlandsfiske, jakt, bærplukking, eggsanking osv. en vesentlig del av husholdenes økonomiske grunnlag. Eythorsson (1991) bruker begrepet multi-tilpasning om denne form for allsidig yrkeskombinasjon. I en beskrivelse fra Porsanger vektlegger man begrepene nærområder og ressursområder i beskrivelsen av grunnlaget for sjøsamiske næringer. 57

Fiske og jordbruk i kombinasjon har vært den vanligste næringen også i andre kyst- og fjordområder, både i og utenfor Finnmark. Relativt store likheter når det gjelder tilgjengelige ressurser, klima og redskaper/teknologi har gitt stor grad av likhet når det gjelder ressursutnytting. Det har imidlertid vært hevdet at den allsidige næringsutnyttingen ga kombinasjonstilpasningene i de sjøsamiske områdene et særpreg, sammenlignet med norske og kvenske jordbruk-fiske-kombinasjoner. I en studie av kombinasjonsnæringer i en sjøsamisk bygd i Altafjorden (Lille Lerresfjord) viser Eythorsson til disse forskjellene: For det første var mobil bosetning et viktig innslag i næringstilpasningen langt inn på 1900-tallet. For det andre var bytteforhold, samarbeid og felles bruk av ressursområder mellom fastboende og reindriftssamer en vesentlig komponent (verdde-tradisjonen). Den tredje forskjellen som han legger vekt på, er de ytre, samfunnsmessige (og økologiske) betingelser for kulturskiftet 1930-1950. Eythorsson vurderer det tilsynelatende raske kulturskiftet i de sjøsamiske samfunnene i tiden fra 1930 som en «forsvarsreaksjon» for ikke å falle utenfor den nye, sentralstyrte næringspolitikken innen fiskeri- og jordbrukssektoren. Skifte av språk og omlegging av næringsstruktur var i denne sammenheng to sider av samme sak (1991).

Et annet særtrekk ved sjøsamiske hushold, slik de framstår i mange historiske kilder, er at i motsetning til norske kvinner, deltok samiske kvinner i fisket sammen med mennene. Dette gjaldt både i sjøfiske og innlandsfiske. Et slikt kjønnsrollemønster bidro til husholdenes fleksible ressursutnytting. Et båtlag kunne bestå av mann og kvinne, eller av to eller flere kvinner. En av de mest kjente kildene vedrørende dette er Thomas von Westens beskrivelse fra 1700-tallet. Falkenberg bemerker i sin beretning fra Laksefjord i 1938 at «det er langt fra usædvanlig å se også kvinnfolk på fjærefiske» (1941:139, i Eythorsson 1991). Eythorsson viser også til fiskarmanntallet for Alta kommune i 1988: Av 282 fiskere var ni kvinner, og av disse var seks heltidsfiskere (blad B). Av de ni kvinnelige fiskerne var seks fra bygdene i Rognsund og Vargsund, d.v.s. områder med sjøsamiske trekk. På Kystfiskeutvalgets møte i Alta uttalte en av fiskerne fra Rognsund: «Vi lever i dag på tradisjonelt vis – vi fisker hjemmefra. Det er også vanlig at mann og kone fisker i lag». 58

Den tradisjonelle kombinasjonsnæringen med fiske og jordbruk som hovedaktiviteter ble gjenopptatt etter annen verdenskrig. Det har imidlertid skjedd få nyetableringer etter 1970-tallet, og i dag er en slik kombinasjon nærmest en sjeldenhet. Tilbakegangen for kombinasjonsnæringene må først og fremst ses i sammenheng med faktorer som har bidratt til spesialisering innen primærnæringene. Denne spesialiseringen har ulike årsaker. Rammebetingelsene for kombinasjonsnæringer er en viktig faktor. Andre mer generelle samfunnsmessige endringer har også medvirket. Det dreier seg blant annet om større valgmuligheter mht. yrkesvalg både for kvinner og menn, samt ønsker om mer fritid enn kombinasjonsnæringene under de eksisterende rammebetingelsene ga rom for (NOU 1988: 42). Næringstilpasningene i sjøsamiske områder er imidlertid fortsatt preget av ulike kombinasjoner – særlig primærnæring og ordinært lønnsarbeid i kombinasjon innen et hushold (bl.a. R. Nilsen 1998).

Eythorsson mener at selv om tilpasningsformen basert på allsidig ressursutnytting nå er borte, har visse elementer av den levd videre, i form av tradisjoner, kunnskaper og erfaringer som fortsatt kommer til uttrykk i lokalsamfunnet. Sesongflytting er ikke aktuell i dag, men høstingen av de tradisjonelle ressursområder foregår fortsatt. Og den lokale kunnskapen om ressurser og høsting er fremdeles aktuell. Dermed er viktige elementer i denne livsformen bevart (1991:142).

Det har også skjedd en rekke forandringer innen fiskeriene, som kapittel 7 i denne utredningen viser. Likevel er det noen forhold som fortsatt kjennetegner fiskeriene i sjøsamiske områder: Det dreier seg fortsatt i hovedsak om hjemmefiske med relativt små båter, med passive redskaper som garn, juksa og line. Fiske i kombinasjon med andre næringer har blitt sterkt redusert i løpet av de siste tiårene, men har fortsatt stor betydning som en næringsform tilpasset fjord- og kystområdenes økologiske betingelser. 59

6.5.4 Områdetilhørighet som grunnlag for fellesskap og kultur

Både Samerettsutvalget (NOU 1984: 18) og Samekulturutvalget (NOU 1985: 14) la vekt på tilhørighet til et område som en sentral faktor når det gjelder oppfatningen av fellesskap blant en etnisk gruppe. Man viste til at områdetilhørighet for noen etniske grupper faller sammen med tilhørighet til en nasjonalstat, men at slik tilhørighet er like viktig for folkegrupper som ikke direkte kan avgrenses innenfor en stat. Dette utelukker imidlertid ikke at slike folkegrupper også markerer sin statstilhørighet. For samene er områdetilhørighet knyttet til det samiske bosetningsområdet, og tradisjoner og visse sider ved samenes språk, tradisjoner og livsform kan ses i sammenheng med en slik områdetilhørighet. Dette er blant annet en konsekvens av at næringsformene er tilpasset områdenes egenart og økologiske systemer. Disse områdenes felles historie er også en viktig faktor i samenes selvforståelse som etnisk gruppe (NOU 1985: 14).

I kyst- og fjordstrøk er områdetilhørighet utviklet gjennom bruk av bestemte og mer eller mindre avgrensede områder gjennom lang tid. Det dreier seg om områder – eller landskap – bestående av både sjø og land. I likhet med alle andre landskap, har disse landskapene både muligheter og begrensninger for næringer og livsformer. Mangfoldet i tilgjengelige ressurser, men også årstidsvariasjoner i tilgjengelighet og klima, samt det at ressursene har vært spredt over et stort område, har utgjort vesentlige rammebetingelser for ressursutnyttingen i disse områdene.

Ressursmangfoldet innebærer muligheter, i sær dersom det satses på allsidig ressursutnytting. Begrensningene ligger særlig i omfang av de enkelte tilgjengelige ressursene. Naturgitte forhold danner med andre ord en øvre grense hvor mye som kan høstes av den enkelte ressurs uten å forringe eller ødelegge den. Et vesentlig aspekt dreier seg om antall ressursbrukere. Jo flere ressursbrukere området er tilgjengelig for, desto større knapphet på ressursene. I en situasjon der presset på ressursene øker, slik situasjonen har vært lenge blant annet i de sjøsamiske bosetningsområdene i Finnmark, aktualiseres både lokale normer og rettsoppfatninger knyttet til ressursutnytting i nærområdene, og også spørsmål knyttet til nasjonale myndigheters lovverk, forvaltningsforordninger og forvaltningspraksis. Dette kommer vi nærmere inn på i pkt. 6.6.

6.5.5 Likheter og forskjeller mellom fiskerikulturer

Vanligvis er det ikke skarpe skiller mellom kulturer i samfunn som på vesentlige måter har mange fellestrekk. Det kan derfor være vanskelig å avgrense kulturer. Den sjøsamiske kulturen har en rekke likhetstrekk med andre kulturer utviklet i kyst- og fjordområder. I slike områder utgjør sjøen – eller havet – både livsgrunnlag og arbeidsplass for mange, og er også en sentral arena for erfaringer både med naturen og naturressursene, og for erfaringer med «de andre» (både andre fiskere, og for eksempel representanter for fiskerimyndighetene). Dette former både kunnskap, verdier, selvforståelser og oppfatninger av «de andre», rettsoppfatninger knyttet til bruken av sjøen og også forståelser av natur og forholdet mellom mennesker og natur. Med andre ord: Fiskeriene og andre aktiviteter knyttet til sjøen bidrar i vesentlig grad til å forme kulturen i disse områdene.

Kunnskap ervervet gjennom fiske dreier seg for øvrig ikke utelukkende om en avgrenset yrkeskunnskap, men inngår i større eller mindre grad i den kollektive kunnskapen som etableres i et område med noenlunde kontinuitet i livsform og befolkning. Vi kan tenke oss at fiskerne som til langt opp mot vår tid utgjorde den største yrkesgruppen i kyst- og fjordbygder, ikke drøftet sine anliggender bare seg imellom. Deres erfaringer og problemene de sto overfor (jf. kapittel 5) har ganske sikkert blitt diskutert i de fleste hjem. Gjentatte diskusjoner om fiskerirelaterte emner «omkring kjøkkenbordet» i mange hjem over mange år – og gjennom mange generasjoner – har vært med på å etablere fiskerkunnskapen som et vesentlig element i kulturen i kyst- og fjordområdene i Finnmark. Fisken og fiskeriaktivitetene er med andre ord en sentral dimensjon i folks liv i disse områdene, og utgjør dermed et vesentlig fundament for blant annet den sjøsamiske kulturen.

Det finnes altså en rekke fellestrekk ved kulturer i fiskeriavhengige områder. Samtidig er det noe ulikt. For eksempel kan det dreie seg om ulikheter med hensyn til driftsmåter. Om man skulle legge vekt på kulturforskjeller når det gjelder det man kan kalle norskdominerte og samiskdominerte fiskersamfunn, er det nærliggende å peke på at fiskeriene i samiske bosetningsområder i større grad enn i fiskeværene langs kysten inngår i kombinasjonsnæringer, og i større grad er basert på hjemmefiske med små båter. Dermed har kombinasjonsnæringer og hjemmefiske relativt sett større betydning for den samiske enn for den norske befolkningsgruppen. Dette utelukker selvsagt ikke at slike næringstilpasninger kan være svært vesentlige også utenfor samiske bosetningsområder. Også i norskdominerte fiskevær drives det et utstrakt hjemmefiske med små båter.

Andre forskjeller som kan gjøre seg gjeldende, kan være språk, kunnskap, rettsoppfatninger og normer for samhandling. Dessuten kan totaliteten av erfaringer knyttet til fiskeriene være svært forskjellig. Som nevnt lærer vi kultur, blant annet gjennom erfaringer. Erfaringene, og dermed kunnskapen som erverves, kan være nokså forskjellig, avhengig av hvilken form for fiske man deltar i. Hvor man fisker, kan også utgjøre en vesentlig forskjell på flere måter. Havfisket, kystfisket og fjordfisket gir forskjellige erfaringer og etablerer forskjellig kunnskap. Forskjellene dreier seg ikke utelukkende om antall meter eller mil fra land, men også om de sosiale omgivelsene man fisker innenfor. Hvem andre deltar i det samme fisket, og hva slags forhold har du til dem? Og hva slags forhold har du til menneskene på land?

Ressursutnytting påvirkes av kunnskap og normer. Den bosatte brukeren kan ha andre normer enn gjesten, og har vanligvis mer omfattende kunnskap om ressursene akkurat på det stedet enn den tilreisende. Og jo flere typer ressurser vedkommende er avhengig av, desto bredere er gjerne kunnskapen om områdets totale ressurstilfang, og også om sammenhenger mellom de ulike ressursene. Gjennom allsidig bruk over tid gjøres det en rekke observasjoner, og disse danner grunnlaget for beskrivelser av blant annet forandringer i bestandsstørrelser og bestandssammensetning for eksempel i en fjord. På Kystfiskeutvalgets høringsmøter fikk vi en rekke slike beskrivelser. Flere av møtedeltakerne i Neiden var særlig opptatt av økologiske forandringer, og blant annet av krabbe som en ny art i fjordene:

«... vi har egen båt på 24 fot. Den har vi brukt i forbindelse med fritidsfiske. Og fisk som vi har behov for. I tillegg til at vi bruker den med turister. Og likeså krabbe. (...) Vi har holdt på fra begynnelsen av 1990-årene. Vi drev og fiska etter flyndre ute i Kjøfjorden. Flyndra forsvant når krabben kom. I dag er det nesten ikke flyndre å få ute i Neidenfjorden eller Kjøfjorden. Setter du et flyndregarn nå, kan det være opp til hundre småkrabber med. Og det er nesten umulig å få dem laus. Du må skjære han av. Så vi måtte bare slutte. Vi registrerte at den også gikk ut over rognkjeksen. Torsken forsvant. Seien forsvant. Og alle de fiskeslagene som var. I dag ser vi ikke noe grunnlag for fritidsfiske i fjordene her. Vi må ut i Varangerfjorden med turistene for å få noe særlig torsk eller sei. Eller kveite. Så det har vært et stort problem.» (Møtedeltaker, Neiden).

Ulike erfaringer og erfaringsbaserte kunnskaper må også forstås i lys av rammebetingelser som lovverk, finansieringsordninger og forvaltningsmåter. Slike rammebetingelser kan av ulike årsaker gi svært forskjelligartede erfaringer i samfunn som tilsynelatende er like.

Hjemmefiske innebærer at spesifikke geografiske områder – nærområdene – og næringsaktivitet er knyttet sterkere sammen enn i fiskeritilpasninger som er basert på mobilitet og fangster over store avstander. Denne forskjellen kan komme til uttrykk ikke bare i båtstørrelser, men også i valg av redskaper og driftsmåter, og i verdier, normer og rettsoppfatninger.

6.5.6 Verdier, normer og rettsoppfatninger knyttet til hjemmefiske og annen lokal ressursutnytting

Et hovedmål for norsk fiskeripolitikk er å legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen. En bærekraftig ressursforvaltning beskrives som en forutsetning for å oppnå dette. Verken lønnsomhet eller bærekraft er gitte og entydige størrelser, men vil variere med hvilke kriterier som legges til grunn for vurderinger og målsettinger. Dermed kan også vurderinger av flåtegruppers lønnsomhet og bærekraft variere. Småbåtfiske som vanligvis har blitt utført i kombinasjon med andre næringer, har blitt vurdert som lite lønnsomt. Etter som knapphet på fiskeressurser har blitt et verdensomspennende problem og behovet for å verne fiskearter og andre biologiske arter har fått økende oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt, har småskalafiskets fortrinn som et ressursvennlig fiske blitt framhevet i en rekke sammenhenger, både fra forskerhold, fra mange fiskere og også fra samisk hold. Det er også nevnt i flere tidligere utredninger om samiske forhold.

Lokale vurderinger av småbåtfiske og kombinasjonstilpasninger har vært uttrykt i mange sammenhenger, og særlig i fjordområdene. En av kombinasjonsutøverne i Revsbotn uttalte i et intervju i 1996: «Kombinasjonsdrift er en fin måte å livnære seg på. Man tar toppene – for eksempel fisker man når det er mye fisk og gjør andre ting når det er lite.» Det synes også å gjøre seg gjeldende en stolthet over en slik form for allsidighet: «Det har alltid vært nevenyttige folk som har bodd i de her strøkene» sier en annen av innbyggerne – og glede, slik en av kombinasjonsutøverne i dette området uttalte i et avisintervju: Han nevner at han har en god arbeidsplass som fjordfisker og maskinkjører, selv om den langt fra er trygg. «Men du verden så fint det er hvis oppdragene står i kø om sommeren og havet er stinn av fisk vinterstid» (Ságat 3.8.96).

En av de eldste pensjonerte fiskene i Porsanger i 2001 ordla seg slik om det å kombinere flere inntektskilder:

«Faren min var født i Kjelvik. Han drev landbruk og fiske, og var smed i havnevesenet. Var det ikke arbeid å få, så måtte han fiske. Han sa det sjøl: Man må ha det på flere bauer. (...). De brukte å si at det er to gode lukter. Det er tørrfisk i en stor sjå. Og tørrhøy, sånn villmarkshøy i en låve. Det er ekstra fin lukt av fjellgress» 60

Dette utsagnet viser til det «å ha det på flere bauer» som en økonomisk trygghet.

Hjemmefiske, som vanligvis ble praktisert i kombinasjon med annet arbeid, ble også oppfattet som en tilpasning av verdi både økonomisk og også med hensyn til livskvalitet. Slike forståelser kommer også til uttrykk i samme intervju:

«Når vi ser på stordrifta, så e det jo store båter, og de når jo veldig langt. Men selve båten koster så meget at – vi brukte å si at det går sytti prosent av fangsten til båt, bruk og utgifter. Og tredve prosent til de syv-åtte menn som er ombord. Så mye går det til investeringer. Og de har da flere konsesjoner – på torsk og på sei og på lodda og makrell og saker og ting. I fiskeribladet så står det en melding om at de har tatt vårgytende sild. I det andre fiskeribladet så har de vært etter makrell! Det er bare lagt slik. Og det store jaget er nå blitt slik at disse båtene koster masser av millioner kroner. Og så har dem to sett med mannskap. Båten står aldri i still. De ror en uke, kanskje fjorten dager. Så går de på land, og et nytt gjeng går ut med båten. Og da blir presset på ressursene veldig stort ved det at båten er belagt med så mye gjeld.

Vi brukte å si der ute i havet at når man ror alene eller man ror to mann i en liten båt, så kommer man opp hver dag med kvalitetsfisk. Men hyrer man seg på en sånn stor båt, så må du være nord for Spitsbergen – du ser havhest og isfjell og skodda – men du ser ikke kjerringa og ungene. Ikke blomster, ikke nåkka. Menneskelig trivsel blir helt borte. Og det der vi har regna på – på forskjellige ting. Og det er jo ikke bare kapitalen vi skal ivareta, men menneskelig trivsel også. Det har veldig mye å si.»

Regnestykket hans innbefatter renteutgifter, men også en vurdering av kvaliteten på råstoffet som bringes i land, samt livskvalitet for fiskeren. Formuleringen «vi brukte å si…» viser at det ikke dreier seg bare om hans regnestykke, men om mer eller mindre kollektive oppfatninger i et fiskermiljø. Disse oppfatningene er basert både på hjemmefiske og på erfaringer som mannskap på større båter. Sammenligninger av ulike fiskerier i andre fiskerimiljøer kan selvsagt frambringe helt andre konklusjoner.

Utsagnet ovenfor illustrerer også bekymring for at dagens effektive fiske belaster ressursene for hardt. Slik bekymring ble uttrykt på en rekke av utvalgets høringsmøter. Et annet moment i ovennevnte utsagn som også sier noe om en bestemte verdivurderinger knyttet til fiske, dreier seg om «menneskelig trivsel». Den pensjonerte fiskeren knyttet i denne sammenheng trivsel til aktiviteter på land. På flere av høringsmøtene ble landlige aktiviteter – både arbeid og fritid – vektlagt som en viktig del av fiskerinæringen.

6.6 Rammebetingelser for sjøsamiske fiskerier

6.6.1 Rettslige forhold, fiskeripolitiske satsinger og forvaltningsforordninger

Rettslige forhold vedrørende fiskeriene i Finnmark, og dermed også i sjøsamiske områder, er behandlet i forrige kapittel. Framstillinger viser store endringer i nasjonalt lovverk vedrørende fiskeriene i løpet av de siste århundrene. Fram til 1830 hadde lokale fiskere i Finnmark gjennom lov et sterkt rettsvern. Dette rettsvernet ble da fjernet gjennom en lov som opphevet begrensninger i nordfarernes rett til fiske i Finnmark. Denne lovendringen synes å være en vesentlig årsak til at tilflyttingen til Finnmark økte kraftig på 1800-tallet, og dermed også til at den samiske befolkningen ble en mindretallsbefolkning i fylket fra omkring 1860.

Fiskerilovgivningen følges opp gjennom et omfattende forvaltningssystem. Et sentralt prinsipp i norsk fiskeriforvaltning er at fiskeressursene er en nasjonal ressurs. Hovedregelen er dermed at alle i prinsippet skal ha adgang til de samme ressursene, uansett bosted og tidligere bruk av ressursområdene. De mange protestene som har kommet fra fjordfiskerhold mot nasjonal fiskeripolitikk og -forvaltning helt fra slutten av 1800-tallet (jf. kapittel 5), kan forstås som større eller mindre grad av avvisning av et slikt rettslig og forvaltningsmessig standpunkt, eller i hvert fall hvordan dette prinsippet praktiseres gjennom regelverk og satsingsområder. Ressursfordeling og forvaltning utformet på et nasjonalt nivå, kan på lokalt nivå oppleves som både urettferdig og uhensiktsmessig – i strid med lokale rettsoppfatninger og oppfatninger av «sunn fornuft» når det gjelder blant annet fordeling av fiskeressurser og høstingsmåter. Dette kommer til uttrykk i ovennevnte protester fra sjøsamer og andre fjordfiskere. Overbeskatning av fiskebestander og de forhold som gjorde det mulig, ressurskrise og statlige reguleringer for å bøte på denne krisen, har ført til en økt bevissthet og oppmerksomhet vedrørende spørsmålet om rettigheter for den sjøsamiske befolkningen.

Når det gjelder nasjonale fiskeripolitiske satsinger, er det særlig oppbyggingen av en fiskeflåte basert på store fartøy og helårsfiske i løpet av etterkrigstiden som er av interesse for å forstå utviklingen i fiskerinæringen i sjøsamiske bosetningsområder. Småskalafiske i kombinasjon med andre næringer var ikke definert som et satsingsområde. Dette var klart allerede under annen verdenskrig, da eksilregjeringen i London begynte å planlegge gjenoppbyggingen av Finnmark og Nord-Troms (Hauglid 1986).

Forsynings- og gjenreisningsdepartementet som skulle være det sentrale organ for gjenreisningen av det norske næringslivet etter krigen, ønsket ikke å gjenskape det gamle samfunn med mange små fiskevær langs kysten og med små kombinasjonsbruk. Man ville heller satse på en del sentrale fiskevær, og på større bruk. Den gamle kombinasjonsdriften, jordbruk og fiske, holdt ikke lenger mål. Avkastningen ble for liten. Nå ønsket man at det skulle skapes verdier av nasjonaløkonomisk betydning. Landbruksdepartementet hadde et mer pragmatisk syn, og ville heller ta utgangspunkt i befolkningens behov for tak over hodet og muligheter for å livnære seg. Dette departementet gikk derfor inn for bygging av mindre hus og fjøs som en første fase i gjennoppbyggingen av de ødelagte områdene. I Den byggtekniske komité i Stockholm gikk man inn for nødhjelp til befolkningen og hjelp til å komme i gang med gjenreisning av sine hjem.

I og med at de fleste evakuerte flyttet tilbake til sine hjemsteder så fort som mulig etter frigjøringen, fikk myndighetene mindre muligheter til å starte fra «det rene bord». Behovet for provisoriske hus og brakker måtte prioriteres, noe som ga lite rom for nasjonalpolitiske planer om et nytt samfunn i de nedbrente områdene, basert på en ny økonomisk politikk. En stor andel av befolkningen etablerte seg på sine hjemplasser og gjenopptok samme form for næringsvirksomhet som de hadde livnært seg av før krigen. 61 Mange av London-planene ble likevel realisert på sikt. Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge som ble lagt fram i 1951 , innebar en fortsettelse av planene for omstrukturering av næringslivet i nord. 62

I myndighetenes planlegging av gjenoppbyggingen av Nord-Norge inngikk også satsing på moderne fryse- og filetindustri, og de hadde en aktiv rolle i etableringen av denne type industri og i utbyggingen av en helårsdreven trålerflåte (bl.a. Hersoug og Leonardsen 1979). Utviklingen av fiskerinæringen basert på denne satsingen førte først til en sammenhengende ekspansjonsperiode i næringen, men fra slutten av 1960-årene utgjorde både naturressursene og markedene flaskehalser for vekst (Otterstad 1994). En av Otterstads konklusjoner er at ressursuttaket for de fleste fiskeslag har vært for høyt i flere tiår. Presset på fiskeressursene har medført økt konkurranse mellom ulike flåtegrupper. Et offentlig oppnevnt utvalg som i 1992 avga innstillingen Statens rolle i finansiering av fiskefartøyer (NOU 1992: 7), opplyste at det i særlig grad er gruppen av fiskefartøy under 10 meter som har mistet fangstandeler, mens flåten over 31 meter har økt sin andel mest.

På mange av Kystfiskeutvalgets åpne høringsmøter har det blitt rettet sterk krititikk mot sentrale sider ved norsk fiskeripolitikk og forvaltningen av fiskeressursene i nyere tid (særlig fra 1960-tallet) og fram til i dag. Kritikken synes å være særlig sterk i fjordområdene, men det er også sammenfallende synspunkt i kyst- og fjordkommuner innen en rekke emner. I den grad det har vært uttrykt tilfredshet med dagens fiskerireguleringer i sin helhet, har det vært ved kysten. I Hammerfest ble det for eksempel uttalt at «vi har riktig gode reguleringer i dag», og i Honningsvåg ble det spurt om man skal miste rettigheter, og om dagens system ikke fungerer bra nok som det er. Hvis det er slik at dagens fiskeripolitikk har større oppslutning i kystkommuner enn i fjordkommuner, kan det ha sammenheng med at fjordkommunene har kommet dårligere ut på noen sentrale områder når det gjelder utviklingen innen fiskeriene.

Punkt 7.4 i neste kapittel har årstallet 1990 i overskriften. Det var da den såkalte fartøykvoteordningen ble innført, etter det som i hvert fall på det tidspunkt ble vurdert som en alarmerende ressurssvikt i torskefiskeriene. 63 Årstallet har siden blitt stående som et tidsskille i norsk fiskeripolitikk og fiskerinæring. Det nye reguleringssystemet innebar at fiskekvoter (og dermed retten til å fiske) ble tildelt etter bestemte kriterier fastsatt av sentrale fiskerimyndigheter. Hovedmålet var å sikre store nok kvoter til de som ble definert som mest avhengig av torskefisket, dvs. de som kunne vise til et visst kvantum oppfisket torsk i løpet av de tre siste årene før ordningen ble innført (se kap. 7). Mange småskalafiskere fylte ikke disse kriteriene, og fikk dermed ikke såkalt fartøykvote (siden kalt Gruppe I). En annen mulighet var da å fiske på en felleskvote, den såkalte maksimalkvoteordningen (siden kalt Gruppe II). Kravene til adgang her var registrering på blad A i fiskarmanntallet. Inntektskravet var minst en halv G 64 (29 389 kroner i 2005). En kunne i tillegg ikke tjene mer i andre yrker enn 4 G (senere endret for Nord-Troms og Finnmark til 5 G). De som ikke var manntallsregistrerte kunne fiske på en fritidsfiskeordning.

Fartøykvotesystemet har i vesentlig grad bidratt til å aktualisere spørsmål om retten til å fiske og om fordeling av fiskeressursene. Dette gjelder ikke minst i de sjøsamiske bosetningsområdene, men ordningen er også sterkt kritisert i andre områder. Et av mange spørsmål som kan stilles i tilknytning til diskusjonene omkring dette systemet, er hvorfor kritikken er så omfattende til tross for at mange som mistet adgangen til å fiske i 1990 seinere fikk tilbake en slik adgang, at det forligger muligheter til å fiske gjennom den såkalte Gruppe II-retten (samlekvoten) eller gjennom deltakelse i fritidsfisket, og til tross for at det i de siste årene i realiteten har vært fritt fiske for mindre båter, i og med at samlekvoten ikke blir oppfisket. Hva er det ved dette reguleringssystemet som gjør at kritikken likevel opprettholdes, og at det nærmest har blitt et symbol på en fiskeripolitikk som påstås å ta fra folk retten til å fiske? Svaret er sammensatt, men noen faktorer synes å peke seg ut. Det dreier seg både om årsaker til at ordningen ble innført, og konsekvenser av den på kort og lang sikt.

Når det gjelder årsaker, viser man til at det ikke var fjordfiskere og andre småbåtfiskere som hadde forårsaket faretruende lave torskebestander og en omfattende fiskerikrise langs hele kysten, men at det likevel var først og fremst denne gruppen som ble «regulert bort». Selinvasjonene på 1980-tallet og lave bestander medførte små fangster i årene før det nye systemet ble innført, noe som gjorde at mange ikke hadde nok inntekt i de tre aktuelle årene til å få fartøykvote. Kriteriet tre år har for øvrig også blitt vurdert med utgangspunkt i lokale rettsoppfatninger: «Disse tre årene. Her har folk fisket i tusener av år. De tre historiske årene medførte at vi ble kastet på land.» (Møtedeltaker, Nesseby).

Konsekvensene av fartøykvoteordningen når det gjelder fordeling av kvoter mellom kommuner vurderes slik i pkt 7.4 i neste kapittel: Typiske fjordkommuner som Kvalsund, Nesseby, Porsanger, Sør-Varanger og Tana hadde få fiskere med fartøykvoter i 1990, og de har med unntak av Nesseby også mistet adganger siden. Andre fjordkommuner – Alta, Lebesby og Loppa – kom bedre ut ved tildelingen i 1990. Samtlige av disse kommunene har imidlertid mistet mange kvoter i perioden 1990–2006. Et karakteristisk trekk for flere fjordkommuner er dessuten at det er antallet mindre båter som reduseres. I Kvalsund er antallet mindre båter redusert med hele 75 %. Totalt har Finnmark mistet mer enn halvparten av flåten mindre enn 10 meter siden 1990. Det samme mønster når det gjelder antall små båter er også gyldige i en del kystkommuner, men slike kommuner kommer bedre ut enn fjordkommuner når det gjelder antall kvoter. Utviklingen i de sjøsamiske områdene beskrives nærmere i pkt. 6.7.2.

Ovennevnte kvotesystem medførte at de som fisket med små båter, og de som fisket lite, ble den tapende part (kapittel 7). De fikk ikke del i den gratis gevinsten som staten nå delte ut gjennom fartøykvotene, og de fikk ikke retten til å selge kvoter når det etter hvert utviklet seg et marked for kjøp og slag av kvoter. I kapitlet pekes det også på andre og større konsekvenser: Det ble dyrere og vanskeligere å komme inn i fisket, og fjord- og kystbeboeren har ikke lenger en selvsagt rett til fisken.

Begrepet kvoterettigheter som nå synes å være i alminnelig bruk i fiskerinæringen, har avstedkommet svært kritiske vurderinger av sentrale sider ved fartøykvoteordningen. Dette kan tolkes som at ordningen er i strid med lokale rettsoppfatninger. Som det framgår av referatene fra Kystfiskeutvalgets høringsmøter (oppsummert i kapittel 10), er det mange som reagerer på ordningen med kjøp og salg av kvoter, og de konsekvenser dette får blant annet for kapitalbehov og rekrutteringsmuligheter. Det at noen mistet retten til å fiske samtidig som andre ble tildelt kvoterettigheter, oppfattes dessuten både som en omfordeling av rettigheter, en forskjellsbehandling fra statens side, og som privatisering av fiskeressursene. Man stiller blant annet spørsmål ved det rettslige grunnlaget for en slik omfordeling, og ved flytting av rettighet fra person til båt: «Inntil 1989 lå rettigheten til å fiske torsk på personen. Etter 18. april 1989 var dette slutt. I 1990 kom det kvoter, men da var det båter som eide kvoten.» (Møtedeltaker, Honningsvåg).

En uavklart rettighetssituasjon oppfattes som en uforutsigbar situasjon, og man er avhengig av politisk velvilje hos nasjonale myndigheter. På møtet i Vestertana ble dette blant annet formulert slik:

«Men problemet vårt er jo at vi er veldig overgitt til hva slags politiske svingninger som foregår i det norske samfunnet. Under forrige stortingsperiode så sa jo fiskeriministeren at han kunne ikke se at sjøsamene hadde noen spesielle rettigheter og nå har vi en fiskeriminister herfra som igjen er veldig positiv for oss. Men neste stortingsvalg så kan det liksom være helt annerledes.» (Møtedeltaker, Vestertana)

Mangelen på anerkjente rettigheter omtales også humoristisk, og i hvert fall med atskillig galgenhumor. «Hvis jeg har forstått riktig så har vi gjennom Finnmarkseiendommen rettigheter ut til marbakken. Vi har derfor rettigheter til tangsprell, marflue og hestereke. Så det er ikke helt blankt.» (Møtedeltaker, Vestertana)

I vurderinger av konsekvenser av fartøykvoteordningen er det særlig konsekvensene for fiskerne som eide båter i 1990 – små eller store – som tas i betraktning. Denne ordningen fikk imidlertid også konsekvenser for ansatte på fiskebåter. Dette ble påpekt på høringsmøtet i Hasvik:

«Mannskapet på den tida ble avspist med ingenting. De gikk ut i masseledighet. Og de hadde ingen muligheter å komme inn igjen. Og ungene deres hadde heller ikke muligheter for å komme inn. Det må man gripe fatt i, og gi noe tilbake til Finnmark. For mange fiskere på den tida mistet muligheten til å fiske.» (Møtedeltaker, Hasvik).

Den omfattende kritikken av fartøykvotesystemet som er reist blant annet fra sjøsamisk hold, kan tolkes som at mulighetene for fortsatt fiske som tross alt fortsatt foreligger, på langt nær oppveier de muligheter som anses for tapt.

6.6.2 Finansiering

Muligheter for finansiering av båter og utstyr har utgjort en sentrale rammebetingelse for fiskeriene i hvert fall siden motoriseringen tok til på slutten av 1800-tallet. Nedenfor gis en kort oversikt over noen sentrale finaniseringsordninger som på ulike måter har hatt konsekvenser for sjøsamisk fiske. Vi har avgrenset oss til å nevne statlige fiskerifond på begynnelsen av 1990-tallet, de såkalte Nygaardsbåtene, statlig finansiering av fiskefartøy i etterkrigstiden, samt Samisk utviklingsfond. Dermed nevnes kun finansieringsordninger utenom det ordinære bankvesenet. På mange av Kystfiskeutvalgets høringsmøter ble problemer med å få finansiert fiskebåter tatt opp, og det ble stilt spørsmål ved holdninger til både småskalafiskere og fiskeriene generelt. 65

Begynnelsen av 1900-tallet: havfiskefond og særskilt lånefond for Finnmark

På slutten av 1800-tallet ble de første motordrevne fiskebåtene tatt i bruk. På denne tiden var det fortsatt små skiller i Finnmark når det gjaldt båttyper og redskapsteknologi. Nordlandsbåten var fortsatt det vanligste fiskefartøyet, men omlegging til større og motordrevne båter var begynt. Slike endringer skjedde også til en viss grad i fjordene. Dette hadde blant annet sammenheng med at fisket i flere år hadde vært bedre ute ved kysten enn i fjordene, og mange fjordboere skaffet seg større båter og bedre utrustning for å kunne delta i kystfisket. Sentrale myndigheter ønsket at fiskerne burde gå over til større båter, og i 1889 og 1900 ble det opprettet havfiskefond som skulle hjelpe fiskerne med å anskaffe båter skikket til havfiske. Det var imidlertid få fiskere fra Finnmark som fikk lån fra disse havfiskefondene. Årsaken var at finnmarksfiskerne i liten grad hadde jordeiendommer å stille som sikkerhet. 66

I 1905 opprettet Stortinget et særskilt lånefond for Finnmark. I løpet av tiårsperioden 1905-1915 ble det anskaffet eller modernisert drøyt 120 båter ved hjelp av dette lånefondet. Det var først og fremst kyststedene som nøt godt av denne ordningen. 67 Lånefondet ga bare støtte til 2/3 eller 4/5 av kjøpesummen. Kystfiskerne var normalt knyttet til en bestemt handelsmann som ofte var interessert i å være med på å finansiere kjøp av en ny, større båt. Fjordfiskerne derimot sto i et friere forhold til handelsmennene, blant annet fordi de i større grad hadde større økonomisk kontakt med de russiske pomorene. Dermed hadde de langt dårligere muligheter for å skaffe restfiansiering. Dette problemet ble blant annet tatt opp av Kistrand kommunestyre allerede i 1906, men det førte ikke til endringer i lånefondets tildelingsregler.

Mange av de som fisket med mindre båter uten motor, mente at driftsforholdene deres ble sterkt forverret på grunn av konkurransen med motoriserte fartøy. Blant annet fikk de problemer med priser og leveranser på grunn av store leveranser fra de største fartøyene. I NOU 1984: 18 vises det til flere leserinnlegg i den samiske avisen Sagai Muittalægje (forkortet SM). I 1909 rapporteres det fra Kiberg at fisket er noenlunde bra, men at fortjenesten likevel er svært dårlig på grunn av lave priser. I et leserinnlegg i den nevnte avisen hevdes det at dette var skøytenes og fiskedampskipenes skyld, fordi de kom med så mye fisk. De kunne seile uansett hvor stille det var, og dra så langt de ønsket. På denne måten hadde de brakt så mye fisk på land mens det ennå var gode priser, at seilbåtene så vidt fikk så de greide seg. De kom seg nemlig ikke så fort fram, og heller ikke så langt som de store båtene. Innsenderen mente at folk burde gå sammen og arbeide for et forbud mot disse. Ellers kom de som ikke klarte å skaffe seg skøyter, til å måtte sulte (SM nr. 15 1907, datert Kiberg 4.7. s.å.). Et annet eksempel fra Sagai Muittalægje på at de større motorfartøyene førte til en vanskeligere situasjon for småbåtfiskere, er fra Finnkongkeila ytterst i Tanafjorden i 1909. En småbåtfisker klaget over at de store båtene samlet seg der om sommeren og sprengte russernes mottakskapasitet på et par dager. Småbåtene klarte ikke å komme nær russebåtene en eneste gang før disse var fullastet og ikke ville ha mer fisk (SM 15.12.1909).

Problemer knyttet til manglende finansieringsmuligheter ble også tatt opp i Vest-Finnmark. Fra Lerresfjorden ble det meldt om store vanskeligheter på grunn av dårlig fiske over lengre tid. Kjøpmennene gav ikke kreditt mer, unntatt til dem som var mannskap på skøyter. De lokale fiskerne hadde ikke selv midler til å skaffe slike båter. De måtte bare nøye seg med å høre om det gode fisket i Øst-Finnmark. Farkostene deres var for små til at de kunne komme seg dit. Vedkommende som skreiv dette var meget pessimistisk for framtiden og bosetningen på stedet, så lenge de ikke hadde ressurser til å skaffe seg skøyter selv (SM. 1.10.1910).

Ovennevnte beskrivelser fra sjøsamiske områder på begynnelsen av 1900-tallet viser at fiskerne der kom dårligere ut enn sine landsmenn ved kysten allerede da de store endringene i fiskerinæringen tok til gjennom motorisering av fiskeflåten. En beskrivelse av sjøsamenes situasjon på denne tiden er at de «falt mellom to stoler». På den ene side ble det vanskelig å opprettholde tradisjonelle næringstilpasninger, og på den annen side trengte de nye kulturstrømninger på, «og disse hadde hele landets kommersielle apparat i ryggen.» (NOU 1988: 42). Det synes for øvrig å være en kontinuitet når det gjelder finansieringsvansker i fjordområdene fra omkring forrige århundreskifte og fram til i dag.

Krisepolitikk og Nygårdsvold-båter

Mellomkrigstiden i Norge så vel som i en rekke andre land var preget av kriser. Det var en krisetid også for fiskerinæringen, med prisfall, avsetningsproblemer og stor gjeld. «Fattigtida» er et begrep som brukes om denne perioden, blant annet i sjøsamiske områder. I dagliglivet var mangelen på kontanter et stort poblem, blant annet på grunn av lave fiskepriser. Dette medførte at mange kom i gjeld til handelsmannen, og ble bundet til å levere fisken sin til han.

Problemene i de sjøsamiske områdene på denne tiden hadde blant annet sammenheng med pomorhandelenes opphør. 68

På det nasjonalpolitiske området skjedde det imidlertid flere endringer av positiv og skjellsettende karakter i slutten av denne perioden, og ikke minst for fiskeriavhengige distrikter. En viktig endring var at det norske arbeiderparti med Johan Nygaardsvold som statsminister, kom til makten i 1935. Partiets økonomiske politikk tok sikte på å regulere markedsforholdene slik at arbeidslivet kom i sving. Det ble også satset på å gi befolkningen hjelp til selvhjelp, noe som blant annet innebar at mange fikk hjelp til å finansiere fiskebåter. Råfiskloven som ble iverksatt i 1938, fastsatte minstepriser på fisk. Samme år fikk fiskerne sin egen omsetningsorganisasjon – Norges Råfisklag. Disse endringene kom i stand etter krav fra fiskerne gjennom lang tid, framsatt særlig gjennom Norges Fiskarlag som var blitt stiftet i 1926. Råfiskloven og råfisklaget ga næringsutøvernes muligheter for innflytelse i prisfastsetting og omsetning. En slik innflyelse var av stor betydning, ikke minst i lys av erfaringer med både usedvanlige lave fiskepriser og store problemer med å få levert fisken. 69

Nygaardsvold-regjeringens store satsing på distriktene på 1930-tallet kom imidlertid ikke sjøsamene tilgode i samme utstrekning som den norske befolkningen. Dette framkommer blant annet i beskrivelse av utviklingen i Laksefjord i mellomkrigsårene. Sjøsamene sakker akterut når det gjelder modernisering av fiskeredskap, båter og fangstmåter:

«Særlig i Laksefjorden så de lite eller intet av de beløp, – de millionbeløp, som staten i efterkrigsårene [etter 1. verdenskrig] bevilget til de nødstedte fiskere, til innkjøp og vedlikehold av båter og bruk o.s.v. Fordi Lebesby kommune også omfattet et yttersogn, som i forhold til innersognet en relativt tallrik norsk befolking med fiske som absolutt eneste næringsvei, kom herredets finner, som drev gårdsbruk ved siden av, ut av betraktning, når hjelp skulle ydes til fiskere» (Falkenberg 1944, i NOU 1984: 18, s. 75).

Som vi ser, ble sjøsamene i Laksefjord ikke prioritert fordi de også hadde gårdsbruk og dermed ikke var totalt avhengig av fiskeriene slik som den norske befokningen. Falkenberg peker imidlertid også på ulik politisk innflytelse som årsak til denne forskjellsbehandlingen:

«Herredsstyret, hvor de norske til alle tider har hatt overvekten, var også i efterkrigstiden overveiende sammensatt av norske. Skjønt motsetningsforhold mellom nordmann og finn som sagt ikke mer er så iøynefallende, har det utvilsomt spilt en rolle i denne sak. (...) De norske fiskere fikk hjelp så langt det var mulig, mens sjøfinnene måtte se til å hjelpe seg selv. Følgen var, at deres fiske på få år i det vesentlige blev redusert til et hjemmefiske, som så vidt dekket den enkelte families husbehov.» (Ibid).

Falkenberg bemerker for øvrig at «sjøfinnene synes å ha vakt myndighetenes interesse i forbausende liten utstrekning». Dette forklarer han med at deres talsmenn ikke som de politiske representanter for andre sosiale grupper viste pågåenhet i sine krav, men han mener at den viktigste årsaken finnes

«... i en rekke forhold, som førte til at det kulturelle skille mellom sjøfinnene og deres norske naboer holdt på å utviskes. Det var der nok, dette skillet, men det var ikke så tydelig som før, så man ikke kom til å sondre mellom sjøfinnene og fiskerbefolkningen ute i værene. Det er i alle fall sikkert nok, at myndighetene i sin krisepolitikk ikke regnet sjøfinnene som en egen befolkningsgruppe med spesielle økonomiske og sosiale særegenheter» (Falkenberg 1941, i O. Nilsen 1995).

Sjøsamene ble altså ikke regnet som «en egen befolkningsgruppe med spesielle økonomiske og sosiale særegenheter». Den likebehandling som ble lagt til grunn, hadde imidlertid den utilsiktede virkning at sjøsamene kom dårligst ut i forhold til Nygaardsvolds-regjeringens støtteordninger.

Det har for øvrig vært påpekt at disse krisetiltakene innebar en ny epoke for det norske styresettet. Det gjaldt å få satt fram sine krav og behov for å få tildelt lån og garantier for å vedlikeholde eller kjøpe båter, noe som satte krav til blant annet framstillingsevne og kunnskap om formell oppbygning av søknader. Språklige forhold gjorde at sjøsamene på dette punkt kom dårligere ut enn nordmenn. De hadde også problemer med å fylle kriteriene for å motta bidrag til såkalte «statsbåter». Ifølge Handelsdepartementets reglement fra 1934 kunne slike bidrag gis til partsrederier, bestående av fiskere som er «kjent som hederlige og dyktige og driftige fiskere», såfremt de kunne legitimere at de var «i besittelse av fornøden kapital til utrustning av fartøyet med fiskeredskaper og utstyr til forsvarlig drift.» 70

I en studie fra Varanger kommenteres denne bestemmelsen i forhold til situasjonen der slik:

«Med den næringstilpasning som sjøsamene i Varangerfjorden tradisjonelt hadde sverget til ble dette for utopi å regne. Kun de færreste hadde «fornøden» kapital og dermed var de i realiteten hektet av konkurransen om båter og utstyr. De kunne umulig holde tritt med nordmennene på de premisser som ble lagt» (O. Nilsen 1995:37).

Behovet for å mestre et statlig byråkrati ble for øvrig svært omfattende i etterkrigstiden, som vi var inne på i pkt. 6.4.8.

Etterkrigstiden: Statlig finansiering av større fiskefartøy

Som det framgår av punkt 6.6.1 gikk nasjonale myndigheter i etterkrigstiden inn for strukturendringer i fiskerinæringen med sikte på større lønnsomhet. Det ble satset på større båter og helårsdrift, samt moderne fryse- og filetindustri. Staten spilte en sentral rolle i denne utviklingen gjennom subsidiert finansiering og statsstøtte. Det tidligere nevnte utvalget som vurderte statens rolle i finansiering av fiskefartøyer (NOU 1992: 7) drøftet blant annet myndighetenes rolle i kapasitetsoppbyggingen i fiskerinæringen. Flertallet i utvalget mente at myndighetene gjennom subsidiert finansiering og statsstøtte har bidratt til at kapasiteten i flåten er blitt opprettholdt på et nivå som er for høyt til at lønnsomhet for fiskerinæringen totalt sett har kunnet oppnås. Dette har medført et press for å øke ressursuttaket, ut fra kortsiktige lønnsomhetshensyn, slik at gjenoppbygging av bestandene har blitt vanskeliggjort.

Flertallet uttalte videre at man var klar over at intensjonene med statsstøtten har vært de beste, og at det har vært forsøkt å ivareta både det kortsiktige målet å opprettholde fiskernes inntekter på et visst nivå, og det langsiktige målet å redusere kapasiteten for å danne grunnlag for bedre lønnsomhet. Resultatet slik flertallet i utvalget så det, har imidlertid vært at de kortsiktige mål har vært prioritert framfor de langsiktige, noe som har bidratt til opprettholdelse av en fiskeflåte med stor overkapasitet. Ansvaret mente man lå både hos næringens organisasjoner og hos politikere og myndigheter. Utvalgets mindretall var ikke enig i en slik kritikk, og understreker blant annet at «både Hovedavtalen av 1964 og Statens Fiskarbank har vært viktige instrumenter for å nå målsettinger om bosetning, sysselsetting og inntektsutvikling i kyst-Norge.» Mindretallet pekte også på at man gjennom statlige virkemidler har utviklet «en moderne allsidig fiskeflåte av stor verdi for landet» (NOU 1992: 7, s. 44-46).

I ovennevnte utredning pekes det for øvrig på at «Norge har forpliktet seg til avvikle eller endre de norske støtteordninger som ikke er i samsvar med EF’s regler for statsstøtte innen utgangen av 1993» (s. 48).

Hvordan kom så de sjøsamiske bosetningsområdene ut i forhold til ovennevnte statlige finansieringsordninger? I en offentlig utredning om næringskombinasjoner i samiske bosetningsområder som ble lagt fram i 1988, ble det konkludert med at kombinerte tilpasninger i svært liten grad ble støttet gjennom offentlige ordninger. Overføringene pr. årsverk til de som kombinerer primærnæringer eller driver fjordfiske var langt lavere enn til eneyrkesfiskere. Jordbruksavtalen var den avtalen som er best tilpasset deltidsutøvere, mens fiskeriavtalemidlene i mindre grad nådde fram. 71

Næringskombinasjonsutøvere hadde også vansker med å kunne dra nytte av de støtteordninger som ble administrert av statsbankene Norges Landbruksbank og Statens Fiskarbank. I utredningen vises det til en studie som konkluderer med at utøvere med samisk bakgrunn i mindre grad en utøvere med norsk bakgrunn har dradd nytte av slike statlige overføringer. Dette antas å ha sammenheng med at de med norsk bakgrunn har større andel av jordbruk i kombinasjonen. Studien baserer seg på tall fra blant annet tre Finnmarkskommuner (Tana, Lebesby, Porsanger). 72

Samisk utviklingsfond

Samisk næringsaktivitet har som nevnt hatt vansker med å oppnå støtte innenfor generelle finansieringsordninger, og også innenfor virkemiddelapparatet for distriktene. Dette førte til opprettelsen av et utviklingsfond for samiske områder i 1975 (jf. pkt. 6.3.6).

I begrunnelsen for etableringen av fondet ble det blant annet uttalt at «det har vært vanskelig å legge til rette forholdene for en hensiktsmessig utvikling av næringslivet og å etablere arbeidsplasser utenom primærnæringene som den samiske befolkning har søkt (ved større utnyttelse og foredling av lokale råvarer, innen service og turistnæring vil det være grunnlag for øket antall arbeidsplasser).» (St.meld. nr 13 (1974-75, i NOU 1988: 42).

Hovedmålet for Samisk utviklingsfond (SUF) er ifølge retningslinjer fra 1. januar 2005 å sikre sterke og levende samfunn med stabil bosetning og allsidig nærings-, kultur- og samfunnsliv. Når det gjelder fiskerinæringen, er målet å bevare og utvikle fiske som et viktig materielt grunnlag for bo- og sysselsettingen i samiske kyst- og fjordområder. Målet innen næringskombinasjoner er å utvikle og revitalisere tradisjonelle og nye næringskombinasjoner der jordbruk, reindrift, fiske, duodji eller utmarksnæringer inngår som en del av kombinasjonen. Av andre målsettinger kan nevnes at midlene skal bidra til styrke kvinners deltagelse og likestilling i næringslivet. Målgruppen for utviklingsfondet er den samiske befolkningen i Norge og hele befolkningen innenfor det geografiske virkeområdet. 73

SUF har hatt stor betydning for næringsvirksomhet i samiske bosetningsområder, først og fremst gjennom hjelp til finansiering av fiskebåter. Det har også vært gitt støtte til etablering og modernisering av land- og mottaksanlegg. I Sametingets fiskerimelding (2004) pekes det på at investeringer i nyere fartøy er meget kapitalkrevende og mange som ønsker å kjøpe fiskebåt har svak egenkapital, samtidig som driftsgrunnlaget varierer sterkt som følge av reguleringene i fisket. Gjennom Samisk utviklingsfond ytes det tilskudd til kjøp av fiskebåt slik at egenkapitalen kan styrkes. Kjøperen gis dermed bedre muligheter til å forsvare sine investeringer. Av tabell 6.1 framgår det at andelen av fondets virkemidler som årlig har vært brukt til fiskeriene i perioden 1995–2002, har vært mellom 16,5 og 37,2 %.

I ovennevnte fiskerimelding karakteriseres Sametingets satsing på utkantene som en klar motkonjunkturpolitikk. Man erkjenner imidlertid at fondets begrensede midler alene ikke kan snu den negative utviklingen innenfor fiskerinæringen i samiske kyst- og fjordstrøk (s. 77).

Det pekes på at Innovasjon Norge og Sametinget i fellesskap må finne løsninger som kan nyttes til næringsutvikling i samiske kyst- og fjordområder. 74

6.6.3 Leveringsmuligheter

Tidligere hadde sjøsamer en mer allsidig handel enn nordmenn langs finnmarkskysten. Før første verdenskrig handlet de med russerne (pomorhandelen; fisk mot blant annet mel og byggevarer), med fjellsamer (både markedshandel og bytte av varer og tjenester gjennom verdde-tradisjonen) og med norske handelsmenn/fiskekjøpere (fisk mot andre varer til husholdet). Denne tredeling av handelen gjorde husholdene mindre sårbare overfor variasjoner i ressurstilgang og prisfall på enkelte produkter enn den norske fiskeritilpasningen langs kysten, som i stor grad var ensidig avhengig av én ressurs og én fiskekjøper for å avsette produktene. Husholdene hadde imidlertid ikke et fullgodt alternativ til fiske som kilde til omsettbare produkter. «Fattigtiden» på 1930-tallet, når fisk ble nærmest verdiløs, illustrerer dette (Eythorsson 1991:140).

Da pomorhandelen opphørte på grunn av den russiske revolusjonen i 1917, var den allerede sterkt på retur. Tilførselen av mel og andre varer gjennom det norske handelssystem var blitt bedre, men handelen hadde fortsatt stor betydning for sjøsamene, og opphøret av den bidro til økonomiske problemer blant dem. Det har vært hevdet at handelen med russerne bragte den sjøsamiske økonomien inn i dyp avhengighet av ressurser utenfra. På den annen side var befolkningen mindre avhengig av norske handelsmenn enn de ellers ville vært. Aarseth (1980) beskriver dette slik:

«Pomorhandelen gjorde kystsamene mindre avhengige av kontante inntekter og de faste handelsmenn. Byttehandelen med russerne virket stabiliserende på kystsamekulturen, men virket også til å forsinke overgangen til moderne fiskeriteknologi og pengeøkonomi» (sitert i NOU 1988: 42, s. 90).

Det sentrale i denne tilpasningen var at russerne etter hvert kjøpte fisk gjennom hele sommeren. Slik ble det blant annet mulig å utnytte de store seiforekomstene med enkle og billige redskaper. Selv om sjøsamene også drev fiske på andre tider av året, hadde de i stor utstrekning tilpasset sin fiskeriteknologi til et sommerfiske basert på handel med russerne. Dette høvde nemlig svært godt til deres utprega kombinasjonsnæringsform. Pomorhandelens betydning for en stor del av Finnmarks befolkning illustres i sistnevnte NOU ved å vise til en uttalelse i avisen Sagai Multalædgje i 1910: Det var mulig å fiske mel opp av havet – jafoid bivdit – som Anders Andersen fra Austertana formulerte det. Sjøsamenes økonomiske basis ble sterkt svekket da pomorhandelen forsvant. (NOU 1994: 21, s. 114-115).

I etterkrigstiden har det blitt satset på filet- og fryseindustri. Denne satsingen har i all hovedsak funnet sted i fiskevær langs kysten. Fiskeindustrien i fjordstrøkene omtales i pkt 7.8 i neste kapittel. Det framgår der at bedriftene i fjordstrøkene i Finnmark har hatt relativt liten kvantumsmessig betydning sett i forhold til de totale landingene av fisk i fylket. I oversikten over nedgangen i antall fiskebruk/fiskeindustribedrifter fra 1980-tallet og ti år framover (en nedgang på ca 50 %), nevnes det at mange av stedene som ble uten fiskebruk i denne perioden, lå i fjordstrøkene i Lebesby, Porsanger og Alta. Manglende leveringsmuligheter eller lange avstander til nærmeste mottaksstasjon eller fiskebruk har i lang tid utgjort et stort problem i fjordområder.

6.6.4 Ressurstilgang og økologiske forandringer

Fiskernes tilgang til fiskeressursene påvirkes av en rekke forhold – både av ressursene i seg selv – mengde og hvor de finnes, men også av båter og redskaper. Tilgangen kan også påvirkes av andre fiskere – og i sær når det oppstår konkurranse om fiskeressurser og fiskeplasser eller fiskefelt. Forholdet mellom fiskere, også fiskere i konkurranse – kan i større eller mindre grad være styrt av lover og forordninger. Av kapittel 5 framgår det at det allerede siden slutten av 1800-tallet har vært interessemotsetninger mellom ulike grupper fiskere i Finnmark. Motsetningene har i hovedsak dreid seg om redskapstyper, men også om arealer. Brukskollisjoner på fjordene har vært et av temaene i en slik sammenheng.

Når det gjelder ressurstilgang, har det i lang tid vært bekymring for de fleste fiskebestandene. På Kystfiskeutvalgets høringsmøter kom dette til uttrykk blant annet ved at spørsmål om rettigheter ofte ble fulgt opp med kommentarer om reduserte fiskebestander. Et typisk eksempel på en slik kobling mellom emnene «rettigheter» og «fiskeressurser» er denne uttalelsen på møtet i Porsanger:

«Hva gjør vi med en rett når det ikke er noe å fiske på? (...)Vinterfisket var bærebjelken, men torsken er borte nå. Seien og hysa har også forsvunnet. Det er ikke forsket på hvorfor de er borte men slik er nå situasjonen. En rett er lite verdt når det ikke er fisk i fjorden.» (Møtedeltaker, Porsanger).

En lignende kobling ligger i denne uttalelsen: «Reguleringene ble jo opphevet for flyndrefiske. Nå er jo flyndren nesten utryddet. Det nytter med andre ord ikke bare med en rett, men vi trenger også reguleringer.» (Møtedeltaker, Alta).

Reduserte fiskebestander har vært tema i lang tid, og ikke minst i fjordområder. Det er også særlig i disse områdene man har observert og beskrevet andre økologiske forandringer. Fiskere og andre med lokal ressurskunnskap har beskrevet økning i selbestander og spredning av den såkalte kongekrabben, samt økte bestander av kråkeboller og medfølgende nedbeiting av tareskogen (et viktig oppvekstområde for yngel). Både kongekrabben og den seinere tids satsing på fiskeoppdrett har gitt verdiskapning i noen områder, men innebærer også økologiske endringer som man i dag ikke har oversikt over.

Økningen i selbestander har ført til omfattende problemer for fisket i fjordene. Den såkalte selinvasjonen tidfestes til ca. 1978–1988. I Varangerfjorden kunne man på en sesong få 600-700 sel i garnene. Selen spiste fisk i store mengder, og man mener at den også skremte vekk fisken til dypere vann. Dessuten fikk fiskerne ødelagt utstyr. Det ble betalt stykkpris for sel som var gått i garnene, men erstatningen dekket på ingen måte selens skadevirkninger. Mange fiskere fikk av den grunn store problemer, og valgte å gå ut av fisket og over i annet arbeid. På grunn av små fangster fikk også mange problemer med å betjene gjeld, og for noen ble løsningen salg eller tvangsauksjon av båt og utstyr. For Nesseby kommunes vedkommende sank antallet båter mellom 5 og 10 meters lengde fra 84 i 1982, til 59 i 1989. 75

Problemer med sel – eller kobbe – har vært nevnt på flere av Kystfiskeutvalgets høringsmøter. I Kjøllefjord ble omfanget av selarter i dette området beskrevet slik:

«...du vet før så gikk jo fisken inn på lysbotn for å gyte inn i Laksefjorden. Nå må man helt ned på leira med garnene fordi kobben skremmer han ned – bort fra de gamle gyteplassene. Også har vi altså fire sånne svære kolonier med havert. Du har bortimot fire hundre bort på Kartøya. (...) At selen har kolossalt mye å si er klart. Det finnes jo ikke flyndre og steinbit igjen. Og det er jo en sånn fisk som han liker veldig godt. Man ser at fisken ikke kommer inn på gyteplassene på grunn av selen. (...) Så kolossalt mye kobbe som det er i fjorden…, men det er klart at forskere og andre de vet jo ikke for de er jo ikke ute i frisk luft engang. Det er jo fiskerne som ser det. Spesielt oss i småbåtene som drar og reker ved land. Det er jo vi som ser at det er 200 havert på land.» (Møtedeltaker, Kjøllefjord).

Ovennevnte beskrivelse er basert på fiskeres observasjoner. Henvisningen til forskere kan forstås som et uttrykk for irritasjon blant fiskere over at deres observasjoner og kunnskap tillegges liten vekt som grunnlag for blant annet forvaltning av selbestander, sammenlignet med forskernes kunnskap.

6.6.5 Lokal kunnskap og innflytelse

Kunnskap om naturressurser og om områdene der slike ressurser finnes, utgjør et vesentlig element i alle primærnæringer. En næringstilpasning som er basert på utnytting av naturressurser i det samme området over lang tid – gjerne gjennom mange generasjoner – etablerer en annen form for kunnskap enn hos den som kun besøker området sporadisk for ressursutnytting eller andre gjøremål. Det er innlysende at fiskerne erverver ulike kunnskaper, avhengig av hvilken form for fiske de utøver. Sett i forhold til både bruk og bevaring av ressursgrunnlaget i et avgrenset område, for eksempel en fjord, har kunnskapene ervervet i dette området en særlig verdi.

Økologiske forandringer i fjordene har aktualisert målsettinger og forpliktelser i internasjonale miljøavtaler, noe som blant annet kommer til uttrykk i Sametingets fiskerimelding (2004). De internasjonale miljøforpliktelsene som ble skapt under og i forlengelse av FN-konferansen om miljø og utvikling i 1992, med Rio-deklarasjonen, Agenda 21 og konvensjonen om biologisk mangfold, har gitt urfolkskunnskap og annen lokal tradisjonskunnskap og tradisjonsbaserte praksiser en sentral plass i forhold til målsettinger om bærekraftig ressursbruk og utvikling (jf. Schanche 2001, Daes 2003).

Konvensjonen om biologisk mangfold som trådte i kraft i 1993, er en avtale om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, samt rettferdig fordeling av godene som oppnås ved bruk av genetiske ressurser. Når det gjelder urfolks- og annen lokal kunnskap har statene som har undertegnet konvensjonen, forpliktet seg til

«under hensyntagen til sin nasjonale lovgivning, respektere, bevare og opprettholde urbefolknings- og lokalsamfunnenes kunnskaper, innovasjoner og praksis, som representerer tradisjonelle livsstiler av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, og fremme en bredere anvendelse av disse, med samtykke og medvirkning fra innehavere av slike kunnskaper, innovasjoner og praksis, samt oppfordre til en rimelig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av slike kunnskaper, innovasjoner og praksis;» (artikkel 8 j, norsk oversettelse)

Dette kravet understøttes blant annet av artikkel 10 c, som pålegger partene å beskytte og fremme sedvanlig bruk av ressurser i tråd med tradisjonelle praksiser som er forenlige med vern eller bærekraftig bruk. 76

Tradisjonell kunnskap om marine ressurser kan konkretiseres slik: kunnskaper om fiskegrunner, kunnskaper om arter, artenes atferd, fordeling, bevegelser og samvirking med andre arter (økosystemkunnskap), praktiske erfaringer med fiske og historiske kunnskaper om fiske i lokale farvann over tid, kunnskaper om konsekvenser av fiskemetoder samt kunnskaper om værforhold og klima. Begrepet praksiser (jf. artikkel 8 j i ovennevnte konvensjon) kan beskrives slik: arbeidsorganisering og beslutningsprosesser, rekruttering og kunnskapsoverføring, ressursutnyttingsmåter og ressursforståelse (inkludert etiske/åndelige og symbolske verdier), kulturelle preferanser og språklige forhold (Schanche 2005).

St.meld. nr. 42 (2000-2001) Biologisk mangfold. Sektoransvar og samordning er presentert som et politisk verktøy for Norges oppfølging av konvensjonen om biologisk mangfold. I meldingen påpekes det at vern og bærekraftig bruk er de to målsettingene i konvensjonen som hittil har fått mest oppmerksomhet, men at det bør gis økt prioritet til den tredje målsettingen, det vil si målsettingen om rettferdig og likeverdig fordeling av godene ved bruk av genetiske ressurser. Det slås fast at konvensjonens føre-var-prinsipp og økosystemtilnærming skal være grunnleggende forvaltningsprinsipper for alle myndighetsområder. Med føre-var-prinsippet menes at mangel på full visshet og kunnskap ikke bør hindre iverksetting av tiltak for å verne biologisk mangfold når trusler om tap foreligger. Prinsippet om økosystemtilnærming innebærer ifølge ovennevnte stortingsmelding at «tiltak skal baseres på vitenskapelig, tradisjonell og lokal kunnskap for å bevare økosystemenes funksjon og sikre at samfunnsaktiviteter skjer innenfor naturens tålegrenser» (s. 20).

Slike miljømålsettinger har hittil ikke kommet merkbart til syne i forvaltningen av for eksempel fjordene, men de utgjør utvilsomt en viktig politisk ressurs i en situasjon der mange økologiske forandringer skaper både bekymringer og praktiske problemer i utøvelsen av blant annet et ressursvennlig småskalafiske.

I mange fiskerisamfunn – og blant annet i sjøsamiske bosetningsområder, har man gjennom langt tid erfart at det kan være vanskelig å få gehør for synspunkt basert på lokale observasjoner og vurderinger. Kritikk basert på slike erfaringer har rettet seg mot sentrale politiske og forvaltningsmessige organer, men også etter hvert mot Norges Fiskarlag. Dette har medført at det i dag ikke er kun denne organisasjonen, dannet allerede i 1926, som målbærer fiskeres synspunkt. I 1987 ble Norges Kystfiskarlag etablert (under navnet Kystfiskernes Forening), i 2006 den sjøsamiske fangst- og fiskeriorganisasjonen Bivdi og i 2007 Fjordfiskernes forening.

Bakgrunnen for etableringen av Kystfiskernes forening var misnøye blant kystfiskerne over at den tradisjonelle kystflåten i stadig sterkere grad måtte gi tapt for havfiskeflåtens interesser. Foreningen brøt med Norges Fiskarlag i 1990 og tok navnet Norges Kystfiskarlag. De to nyeste organisasjonene, Bivdi og Fjordfiskernes forening, har begge sitt utspring i fjordområder. I pressemeldingen fra stiftelsesmøtet i Bivdi heter at «dagens fiskeripolitikk anses som en direkte trussel for bosetningen i de sjøsamiske områdene», og at man vil fremme og ivareta «våre interesser og rettigheter som urfolk». Organisasjonen ble stiftet i Porsanger. Fjordfiskernes forening ble startet i Altafjorden. Bakgrunnen var ifølge et skriv fra foreningen at «det eksisterer et udekket behov for et talerør for fjordfiskerne. Det er i dag ingen forening eller organisasjon som ivaretar fjordfiskernes interesser på en etter vårt syn tilfredsstillende måte. Med den utviklingen som skjer i norsk fiskerinæring i dag er det viktig at også fjordfiskerne blir hørt og får mulighet til å bidra til bosetning og utvikling av kyst- og fjordstrøkene i Norge.» 77

Sametinget har arbeidet med fiskerispørsmål siden etableringen i 1989. Dette arbeidet har hittil resultert i utredninger, planer for styrking av fiskeriavhengige samiske lokalsamfunn, og representasjon i noen nasjonale råd og utvalg. Sametinget har også fått nasjonalpolitisk aksept for at fiskeriene er av sentral betydning for samisk bosetning og kultur i kyst- og fjordstrøk, og for et overordnet prinsipp som å innføre nærhets- og avhengighetsprinsippet i forvaltning og beskatning av maritime ressurser (jf. handlingsplanen for samiske kyst- og fjordområder 1997– 2001). Det har imidlertid vist seg vanskelig å få gjennomslag for konkrete tiltak for å styrke rammevilkårene for småskalafisket, den mest sentrale næringen i disse områdene. Riktig nok har noen regler blitt endret til fordel for fiskere med de minste båtene (jf. beskrivelsen av tiltak i kapittel 3). Tiltak som har vært fattet for å beskytte fjordfiskeres interesser, og den aksept Sametinget har oppnådd hos nasjonale myndigheter når det gjelder samiske fiskeriinteresser, har imidlertid ikke klart å forhindre en ytterligere marginalisering av fiskeriene i fjordstrøk. 78 Disse områdene er i dag i høy grad preget av marginaliseringsprosesser som har foregått over lang tid. Indikasjoner på en utilfredsstillende utvikling er både negativ befolkningsutvikling og nedgang i antall fiskere og fiskebåter. 79 Noen slike utviklingstrekk illustreres med tall i pkt. 6.7. Den samme utvikling kjennetegner også en rekke andre områder i Nord-Norge.

6.6.6 Utdanning og forskning

Mange av problemområdene som er tatt opp i denne utredningen, blant annet etter at de har vært påpekt på utvalgets høringsmøter, viser at det er behov for mer kunnskap om forhold som har betydning for fiskeriene i fjord- og kystområder. Dette er i og for seg ikke oppsiktsvekkende, i og med at fleste næringer i dagenes samfunn baserer seg blant annet på forskningsbasert kunnskap. Kunnskapsinstitusjonene i Nord-Norge har hittil i relativt liten grad befattet seg med problemstillinger med utgangspunkt i sjøsamiske næringstradisjoner, blant annet hjemmefiske i kombinasjon med andre næringer. Dette har vært påpekt blant annet fra samisk hold i Porsanger: Under overskriften «fjordforskning» skriver man at det fra fjorddistriktene lenge har vært et stort savn at Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt ikke har foretatt nødvendig fjordforskning, og man konkluderer med at «Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt må i nært samarbeid med fjordfiskere gjennomføre nødvendige fjordforskningsprosjekt i Laksefjord og Porsangerfjord for å få et riktig beskatningsmønster» (Porsanger SLF 1985 s. 21). Behovet for mer kunnskap om fjorder ble for øvrig også tatt opp på en konferanse arrangert av Finnmark fylkeskommune i 2007. Hovedtema for konferansen var økologien i Finnmarks fjorder. 80

Når det gjelder behovet for fiskeriutdanning som inkluderer småskalafiske, uttales det for eksempel i tidligere nevnte skriv fra fjordfiskernes forening : «Fiskarfagskolene er nødt å få en annen holdning til sjarkfiskerne. Det må legges inn undervisning som også er tilpasset disse fartøyene.»

Kunnskapsinstitusjoners manglende prioritering av sjøsamiske næringstradisjoner kan også illustreres ved at Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø har funnet det nødvendig å etablere et samisk fiskeriforskningsnettverk (Fávllis) bestående av flere institusjoner (både forskningsinstitusjoner og lokale kunnskapsinstitusjoner) med sikte på å få etablert dokumentasjons- og forskningsarbeid med utgangspunkt i sjøsamiske bosetningsområder. Nettverket har for øvrig erfart at det er vanskelig å få finansiering til en slik form for bredspektret og flerfaglig fiskeriforskning som vil være nødvendig for å belyse ulike sider ved sjøsamisk fiskeritilpasning.

Det finnes dog unntak fra slik manglende satsing. For eksempel tok det store MAB-forskningsprogrammet («Man and the Biosphere») opp en rekke forvaltningsproblemer med utgangspunkt i blant annet sjøsamiske bosetningsområder. En konklusjon fra dette programmet er at det haster å få belyst mange av problemstillingene som blant annet forvaltningen av fiskeriene innebærer; med henvisning til de raske endringer som foregår som en direkte og indirekte følge av ressurs- og miljøproblemene. Endringer innenfor Barentsregionen nevnes særskilt (Jentoft 1998). I MAB-programmet ble for øvrig påpekt at småskalafiskets fortrinn i forhold til bærekraftig ressursforvaltning ikke har gitt uttellinger innen norsk fiskeripolitikk (bl.a. R. Nilsen 1998).

6.7 Sjøsamiske områder i dag: bosetning og kultur

6.7.1 Redusert folketall

Negativ befolkningsutvikling er ikke et fenomen som kun gjør seg gjeldende i sjøsamiske bosetningsområder. Det er et utviklingstrekk som har preget store deler av Nord-Norge i lang tid. Landsdelen hadde en jevn vekst i befolkningen fram til 1982. Deretter har folketallet gått ned med 1,3 %, mens den på landsbasis har økt med 10 %. I nordområdemeldingen som oppgir disse tallene, nevnes det at store områder i ytre kyststrøk, noen fjordstrøk og indre dalstrøk i landsdelen har tapt opp til 33 prosent av sin befolkning i løpet av mindre enn 20 år. 81 Samtidig har det skjedd en sterk regional sentralisering innad i landsdelen. Utflyttingen fra Nord-Norge foregår i sær til det sentrale østlandsområdet. Forskjellene i flyttemønster mellom de to nevnte landsdelene illustreres i figur 6.3.

Folketallet i Finnmark var på sitt hittil høyeste nivå i 1975, med 79 413 innbyggere. 82 Etter 1980 har befolkingskurven for Finnmark under ett vist en kontinuerlig tilbakegang, og i 1987 er den lavere enn i 1970. Siden har det vært en mer eller mindre jevn nedgang, med unntak av noen kortere tidsrom. Ved inngangen til 2007 var det 72 665 innbyggere i Finnmark. Det innebærer at folketallet er på samme nivå som på begynnelsen av 60-tallet.

Det har funnet sted en befolkningsvekst i regionale sentre (det vil si Vadsø, Hammerfest, Alta og Sør-Varanger). Alta har hatt sterkest vekst. Ved inngangen til 2007 var 24,9 prosent av befolkningen i fylket bosatt i denne kommunen (mot 15,2 prosent i 1975). Andre kyst- og fjordkommuner har samlet hatt en reduksjon i folketallet på 40,4 prosent i perioden fra 1975 til 2007. Innlandskommunene lå samlet sett på et stabilt folketallsnivå på rundt 14 500 i perioden fra 1980 til 1997. Fra 1997 har folketallet hatt en negativ trend også i innlandskommunene.

I løpet av tiårsperioden fra 1997 til 2007, var det kun tre kommuner i Finnmark som økte folketallet. Disse var Alta, Hammerfest og Karasjok, med henholdsvis 10,2, 0,3 og 0,2 prosent. Kommunene som opplevde størst nedgang i folketallet i nevnte periode var Vardø og Loppa, med en nedgang på mellom henholdsvis 23,4 og 22,6 prosent.

Kommunene Kvalsund, Lebesby, Gamvik og Nesseby har hatt en kontinuerlig tilbakegang i folketallet siden 1970. 83 Dette er alle kommuner med sjøsamisk bosetning og som ikke er definert som regionale sentre. I vår sammenheng er særlig befolkningsutviklingen i disse og andre kyst- og fjordområder i Finnmark av interesse. Figur 6.4 illustrerer at det er slike områder som har hatt størst nedgang i folketallet i løpet av det siste tiåret. De gule feltene viser områdene med størst nedgang i folketallet – mellom 15 og 23,4 prosent.

Tabell 6.2 viser befolkningsutviklingen i perioden 1990–2005 i og utenfor Samisk utviklingsfonds virkeområder i Finnmark. 84

Som det framgår av den øverste tallrekken i tabellen, er folketallet i hele SUF-området nord for Saltfjellet (også områdene i Troms og Nordland) redusert med 12,1 prosent i perioden 1990–2005. Det er stor befolkningsnedgang i en rekke områder, og i Finnmark aller størst i Måsøy kommunes SUF-område der folketallet er redusert med hele 51,4 prosent. Tilsvarende områder i andre kommuner har også hatt stor befolkningsreduksjon: Gamvik (- 30,4), Loppa (-25,0), Alta (-29,1), Lebesby (-24,4), Sør-Varanger (-21,0). Blant Finnmarkskommunene som i sin helhet er med i SUF-området, er det Kvalsund som har hatt størst nedgang i folketallet (-22,5) i perioden 1990–2005.

Tabellen viser også at innlands- og kyst- og fjordkommuner har forskjellige utviklingsforløp. Kun to kommuner som i sin helhet er med i SUF-området har befolkningsvekst, nemlig Karasjok og Kautokeino (hhv. 8,5 og 1,5 prosent). Denne forskjellen illustreres i figur 6.5, som viser befolkningsutviklingen i finnmarkskommunene som i dag i mange sammenhenger benevnes som samiske, blant annet fordi de utgjør virkeområdet for samelovens språkregler i Finnmark. Ytterpunktene når det gjelder forskjeller i befolkningsutvikling er Kautokeino og Nesseby, som hadde omtrent like mange innbyggere på begynnelsen av 1950-tallet. Femti år senere er Kautokeinos innbyggertall fordoblet, mens Nesseby har hatt en nedgang i folketallet på drøyt en tredjedel.

En sammenligning av demografiske forhold i Finnmark med landet sett under ett viser også flere andre forskjeller enn en relativt stor nedgang i folketallet. Blant annet er andelen eldre i Finnmark økende, mens den i landet sett under ett har avtatt siden 1995. Det er særlig kystkommunene i Finnmark som har hatt vekst i andelen eldre. I SUF-området er nærmere 25 prosent av befolkningen 60 år eller eldre. Tilsvarende tall for hele landet er ca 20 prosent. SUF-området har også en noe eldre befolkning enn de øvrige områdene nord for Saltfjellet (samlet sett).

6.7.2 Svekket fiskerinæring

Utviklingen når det gjelder antall fiskere, fiskebåter og kvoter i Finnmark som helhet er beskrevet i kapittel 7. Tabell 6.3 viser utviklingen i noen sjøsamiske bosetningsområder i perioden 1990–2005. Tilgjengelig statistikk gjør det ikke mulig å vise utviklingen over tid «i og utenfor SUF-området» i en kommune. Av den grunn presenteres kun tall fra kommunene som er med i SUF-området i sin helhet (dvs. Porsanger, Tana, Nesseby, Loppa, Kvalsund; i denne sammenheng omtalt som SUF-kommuner). Tallene fra tabell 6.2 som viser befolkningsutviklingen i SUF-området, er også tatt med her. For sammenligning er det tatt med tall fra tre kystkommuner (Båtsfjord, Vardø, Vadsø). Disse er valgt ut fordi de ikke har noen områder innenfor virkeområdet for Samisk utviklingsfond.

Fiskere

Som det framgår av kapittel 7 har det vært nedgang i antall fiskere i hele etterkrigstiden, både i Finnmark og i landet for øvrig. Tabell 6.3 viser stor reduksjon i antall fiskere – og særlig biyrkesfiskere – i de utvalgte SUF-kommunene i 1990–2005. Det er størst endringer i Porsanger og Kvalsund. Antallet biyrkesfiskere i Porsanger er redusert med hele 75 prosent i denne perioden, og antall hovedyrkesfiskere med 56,3 prosent. Tilsvarende tall for Kvalsund er hhv. 70,5 og 62 prosent. Det er altså antallet biyrkesfiskere som har gått sterkest tilbake, noe som kan være en indikasjon på at færre ønsker eller ser muligheter for å fiske i kombinasjon med andre næringer. 85

Den samme tendensen gjør seg gjeldende i de andre SUF-kommunene, med ett unntak: Nesseby har en betydelig mindre nedgang i antall hovedyrkesfiskere enn de øvrige kommunene, kun drøyt 10,5 prosent. Det kan være et utrykk for en mindre negativ utvikling der enn i de øvrige nevnte SUF-kommunene. En annen forklaring kan være at Nesseby hadde en stor nedgang i antallet fiskere på 1980-tallet, slik at man allerede var kommet ned til et lavt tall (jf. pkt. 6.6.4).

Tallene for kystkommunene peker i ulike retninger. Båtsfjord og Vardø har hatt stor økning i antall biyrkesfiskere. I Vadsø er det samme tendens som i SUF-kommunene; med andre ord stor tilbakegang både når det gjelder hoved- og biyrkesfiskere. Det framgår av kapittel 7 at fiskernes gjennomsnittsalder øker. Antall yngre går ned, noe som skaper bekymring for rekrutteringen til yrket.

Båter

Som nevnt i kapittel 7 har Finnmarks fartøymasse fulgt samme utvikling som de øvrige nordlige fylkene med synkende antall fartøy etter 1970. Det er imidlertid store forskjeller innad i fylket. Dette illustreres i tabell 6.3 – med fokus på de sjøsamiske områdene. Antall båter er redusert i nevnte kommuner i perioden 1990–2005, men i SUF-kommunene er det en atskillig større reduksjon (mellom 48 og 73 prosent) enn i kystkommunen Båtsfjord (11,6 prosent). I Vardø ble antall båter fordoblet. Vadsø skiller seg også her ut fra de to sistnevnte kommunene i og med en reduksjon på ca. 50 prosent.

Tall for perioden 1990–2000 viser at det først og fremst er antallet mindre båter som reduseres (se kapittel 7). Båter større enn 15 meter er stabile i antall, gruppe10-15 meter øker noe, mens antallet fartøy mindre enn 10 meter er halvert. Reduksjonen i antall båter fra 1990 til 2000 er først og fremst en reduksjon av fartøy under 10 meter, og reduksjonen er særlig stor i perioden etter 2000. Samme tendenser gjør seg gjeldende i andre fylker. Totalt har Finnmark mistet mer enn halvparten av flåten under 10 meter siden 1990. Det samme mønster når det gjelder antall små båter er også gyldige i en del kystkommuner, men slike kommuner kommer bedre ut enn fjordkommuner når det gjelder antall kvoter.

I Sametingets oppsummering av utviklingen etter 1990 nevnes det blant annet at investering og oppbygging i flåtegruppen 21-28 meter har økt med drøyt 90 prosent, mens fiskeflåten under 10 meter er nedbygget/redusert med ca. 65 prosent (Sametingets fiskerimelding 2004 s. 44). Det nevnes for øvrig at antall fiskebåter under 15 meter i samiske kyst- og fjordområder utgjør en større andel av flåten enn i resten av landet. I perioden 1980–2001 ble antall båter under 15 meter utsatt for mye sterkere reduksjon enn hva tilfelle var for resten av landet. I kommuner som Kvalsund, Skånland, Lebesby og Gamvik ble antall fiskebåter under 10 meter redusert med 80 prosent, mens reduksjonen i resten av landet var på ca. 60 prosent (s. 51).

Kvoter

Utviklingen med hensyn til kvoter er nevnt i pkt. 6.6.1, med henvisning til kapittel 7. Typiske fjordkommuner som Kvalsund, Nesseby, Porsanger, Sør-Varanger og Tana hadde få fiskere med fartøykvoter i 1990, og de har med unntak av Nesseby også mistet adganger siden. Andre fjordkommuner – Alta, Lebesby og Loppa – kom bedre ut ved tildelingen i 1990. Samtlige av disse kommunene har imidlertid mistet mange kvoter i perioden 1990-2006.

Fiskeriene og befolkningsutvikling

Tabell 6.3 illustrerer at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom utviklingen i fiskerinæringen og utviklingen i folketall. Porsanger som hadde den største nedgangen i antall fiskere (biyrkesfiskere redusert med 75 prosent og hovedyrkesfiskere med 56,3 prosent), har likevel en beskjeden befolkningsreduksjon (-3,9) sammenlignet med for eksempel Loppa. Der ble antallet fiskere redusert med hhv. 29,6 prosent (biyrkesfiskere) og 53,8 prosent (hovedyrkesfiskere), altså samlet sett mindre reduksjon enn i Porsanger, men folketallet gikk ned med hele 25 prosent i løpet av 1990–2005. Én mulig årsak kan være at Porsanger har et mer allsidig og dermed mindre sårbart arbeidsmarked enn Loppa, som trolig i større grad har først og fremst fiskeriene som bosetningsgrunnlag.

Tallene viser altså noen forskjeller når det gjelder utviklingen innen fiskeri og folketall. Hovedtendensen er imidlertid klar: De fleste sjøsamiske områdene har hatt en til dels sterk negativ befolkningsutvikling i perioden 1990–2005. Det samme gjelder fiskerinæringen i disse områdene, og dermed også befolkningsgrunnlaget. Dette gjelder særlig i kommuner med en ensidig nærigsstruktur.

6.7.3 Samisk språk og kultur – usynliggjøring og revitalisering

Som Samekulturutvalget (NOU 1985: 14) pekte på, kan ikke trekk ved samenes selvforståelse og identitetsmarkering forstås kun som egenskaper ved samene sett som en etnisk gruppe. De skapes og finner sin form også på bakgrunn av den videre samfunnsmessige sammenheng som samene lever i. Utvalget framhevet særlig samenes posisjon som etnisk minoritet i statssamfunnene og de utfordringer og begrensninger som denne posisjonen representerer når det gjelder etnisk selvutfoldelse (s. 103).

Minoritetsbefolkninger står overfor særlige utfordringer når det gjelder opprettholdelse og videreføring av egen kultur, sammenlignet med majoritetsbefolkninger. En statsbærende befolknings kultur ivaretas og understøttes gjennom blant annet gjennom offentlige utdannings- og kulturinstitusjoner, uten at dette nødvendigvis er formulert som særskilte målsettinger. Kulturen ligger så å si i statens vugge, og forpleies med en langt større omhu og selvfølgelighet enn når det gjelder minoritetskulturer.

En særlig utfordring for minoriteter knytter seg til den usynliggjøring som finner sted innenfor sentrale områder som skole og media – vanligvis som en utilsiktet virkning av at majoritetskulturen tas for gitt og av lite kunnskap om minoriteter. Usynliggjøring av samer i kyst- og fjordområder gjør seg gjeldende også innenfor andre offentlige virksomheter, som i ulike former for kulturarbeid, i turistbrosjyrer og i presentasjoner på internett. En slik usynliggjøring kommer også til uttrykk gjennom bruk av stedsnavn i offentlige sammenhenger. Selv om også samiske navn skal brukes blant annet på veiskilt i henhold til gjeldende lov om stedsnavn, er det fortsatt vanlig å bruke kun norske navn på veiskilt. For sjøsamene ligger det også en usynliggjøring i at mange skoler fortsatt begrenser sin undervisning om «det samiske» til (tradisjonell) reindrift i indre Finnmark. Dermed bidrar undervisningsinstitusjoner fortsatt til fremmedgjøring av blant annet sjøsamiske barn og unge overfor samisk historie, tilstedeværelse og kultur i egne lokalsamfunn (Andersen 2003).

Slike usynliggjøringsmekanismer har påvirket identitetsutvikling blant annet i sjøsamiske områder, og de har også bidratt til å skape en bestemt type orden mellom folk med ulik etnisk bakgrunn. Vi har vært inne på at «det samiske» ble henvist til private sammenhenger, mens «det norske» ble enerådende i alle offentlige sammenhenger og i samhandling blant folk med ulik etnisk og kulturell bakgrunn. I løpet av de siste tiårene, og ikke minst fra 1990-tallet, har det funnet sted en relativt omfattende sjøsamisk revitalisering. 86 Det har vært lagt ned et stort arbeid for å «ta tilbake» og synliggjøre blant annet samisk språk, klesdrakt og andre former for duodji, og også historie, stedsnavn, fortellinger og andre kulturelle ytringsformer. Slike prosesser har hatt stor betydning for kunnskap om og forståelse av egen bakgrunn blant sjøsamer, men har også vakt motstand for ulike hold. Det har ikke uten videre vært enkelt å finne plass til samiske kulturelementer i offentlige rom av ulike slag, og det er også mange samer eller folk med «samisk bakgrunn» som ikke ønsker en slik forandring.

Det knytter seg også en rekke andre dilemmaer til sjøsamisk revitalisering. Som blant annet Samekulturutvalget pekte på, er ikke enkeltmennesker nødvendigvis fortrolige med alle tenkelige kriterier for samiskhet. Samtidig ble det vist til at tilegnelse av ny informasjon om historiske, språklige og slektsmessige forhold, forholdsvis raskt kan bidra til endringer i etnisk identitet (NOU 1985: 14, s. 101).

Endringer i identitet – både fra samisk til norsk og fra norsk til samisk – innbefatter som regel en rekke dilemmaer på det personlige plan. En opplevelse av å være verken-eller (verken same eller norsk) synes å være vanlig, med de dilemmaer det medfører for enkeltmennesker. Både slike dilemmaer og de løsninger folk har kommet fram til, er beskrevet fra mange områder. 87 En tendens som synes å gjøre seg gjeldende er at det utvikler seg selvforståelser som ikke er basert på enten-eller eller verken-eller, men på både-og. At man kan være både norsk og (sjø)samisk, er en forståelse mange føler seg fortrolig med. 88

Det foregår altså ulike revitaliseringsprosesser i sjøsamiske områder. Disse prosessene og ny dialoger som blant annet Riddu Riđđu-festivalen har bidratt til, har blitt beskrevet som “ikke bare en kulturell nyvåkning og vekkelse. Det er også en identitetsmessig tilfriskning – i hele det norske samfunnet» (Nergård 2006, i Hansen 2007). Slike prosesser kan også beskrives som et reparasjonsarbeid både på individuelt og kollektivt plan.

I forarbeidene til sameloven ble det pekt på at «en folkegruppes rett til kulturutøvelse i dag må anses som en del av de fundamentale menneskerettigheter» (Ot.prp. nr. 33 (1986-1987), s. 24). I en vurdering av situasjonen for den samiske kulturen samt behovet for virkemidler for videreutvikling av denne kulturen, ble det påpekt at «den samiske kulturen kan ikke sikres ved myndighetstiltak alene. Myndighetenes ansvar er å legge forholdene til rette for at samene får de nødvendige virkemidler til selv å sikre og videreutvikle sin kultur på egne premisser i den grad de selv ønsker det» (ibid.). Denne påpekingen illustrerer et viktig aspekt ved minoritetskulturer, til forskjell fra majoritetskulturer. Minoritetskulturer støttes ikke nødvendigvis gjennom for eksempel det ordinære utdanningssystemet. Slike kulturer, som for eksempel samekulturen, er dermed avhengig av noen særskilte satsinger og tiltak, men også i vesentlig grad av vilje blant minoritetsbefolkningen selv til å sikre og utvikle sin kultur.

Revitaliseringsprosesser er basert på vilje til å sikre og utvikle sin kultur, og innebærer det man kan kalle en «egeninnsats» for kultur og språk. Den offentlige innsatsen som etter hvert har blitt utført innenfor flere felt, har også stor betydning. Innenfor skolen som en viktig kultur- og identitetsdannende arena, gjøres det i mange områder en stor innsats for å inkludere kunnskap om samer i undervisningen, og flere tiltak er iverksatt for å stimulere til og støtte opp under en slik utvikling. For eksempel har Troms fylkeskommune gjennomført prosjektet Samisk kulturkunnskap i de videregående skolene i Troms. I prosjektet ble det satt fokus på kompetanseutvikling vedrørende samiske emner. Og læreplaner i skolereformen synes å ha mer ambisiøse mål på dette området enn tidligere læreplaner. Det arbeides med inkludering av samiskrelaterte emner også innenfor en rekke andre offentlige virksomheter.

6.7.4 Fortsatt framtidstro og ønske om å bo i de sjøsamiske bygdene?

Tallenes tale er altså klar: De sjøsamiske bosetningsområdene er sterkt svekket når det gjelder folketall, og også når det gjelder antall fiskere og fiskebåter. Dessuten foregår det fortsatt en språklig fornorskning i de fleste – kanskje i alle disse områdende der samisk språk fremdeles er i bruk. Til tross for slike utviklingstrekk – er ungdom, unge voksne og den oppvoksende slekt bosatt i eller med tilknytning til disse områdene interessert i å bosette seg og/eller bli boende i sjøsamiske bygder? Spørsmål vedrørende framtidstro har blitt besvart på ulike måter på utvalgets høringsmøter. At noen møtedeltakere har et mer pessimistisk syn enn andre, må ses i sammenheng med at totaliteten av deres erfaringer er forskjellig. Vurderinger av framtid kan også være forskjellig ut fra utviklingsforløp og dagens situasjon i de enkelte områder, blant annet med hensyn til tilgjengelige fiskebestander og økologisk situasjon for øvrig, leveringsmuligheter og rekruttering. Selv om utviklingen i de sjøsamiske bygdene samlet sett er nokså lik, er der relativt store forskjeller mellom noen bygder og fjorder. I Klubbbukt i Kvalsund kommune er det for eksempel kun én fisker igjen: «I Klubbukta i 1950 ble det født 14 gutter og kun tre av disse ble fiskere. I dag er jeg alene igjen som fisker på min hjemplass. Fiskeryrket står i fare for å dø ut – vi er faktisk den siste generasjon. Det er ingen som vil overta.» (Møtedeltaker, Kokelv). Fra Pollen i Altafjorden ble det derimot fortalt at flere ungdommer har satset på fiskeryrket eller ønsker å gjøre det. En av hindringene er finansieringsproblemer i tilknytning til kjøp av båt.

Mange av innleggene på høringsmøtene – blant annet innlegget fra sistnevnte møtedeltaker – har handlet om forutsetninger for at fiskerinæringen skal kunne bestå i kyst- og fjordområder. Noen la også vekt på Kystfiskeutvalgets arbeid som en viktig faktor med hensyn til framtiden for fjordbygdene, slik som i denne uttalelsen på møtet i Kokelv (Kvalsund kommune): «Fjordstrøkene er veldig avhengig av fisket og de arbeidsplassene som følger. Mye vil være avhengig av hva dette utvalget kommer frem til og hvordan forslagene vil bli diskutert og behandlet politisk videre.»

Men dersom fiskerinæringen hadde tilstrekkelig gode rammebetingelser – ville livet på landsbygda kunne konkurrere med det urbane livet i byene? I NOU 1988: 42 ble det pekt på at dagens ungdom i stor utstrekning må oppholde seg utenfor hjemstedet i forbindelse med utdanning eller lønnsarbeid. Det gir dem spesielle ferdigheter og en rekke nye impulser, og svært mange knytter også nære forbindelser med personer fra andre miljøer gjennom faglige kontakter, vennskap og ekteskap. De endrede holdninger som følge av alt dette, skaper både forventninger om – og forutsetninger for en annen type arbeid og fritid enn det som kjennetegnet det tradisjonelle bygdesamfunnet. En slik situasjonsbeskrivelse har gyldighet også i dag, men samtidig kan noen faktorer ha endret seg til fordel for bygdene. Det kan for eksempel dreie seg om bedre kommunikasjoner og internett som gjør omverdenen mer tilgjengelig enn før, og som også gir nye muligheter for etablering av arbeidsplasser utenom kommunesentre og andre tettsteder/byer. Fokus på kulturarbeidsplasser, kultur- og opplevelsesbasert reiseliv og markedstrender som i økende grad vektlegger ferskvarer (inkl. ferskfisk) og miljøvennlig høsting og produksjon, kan stimulere til etablering av nye arbeidsplasser i de sjøsamiske områdene, og dermed medvirke til styrket bosetningsgrunnlag.

Dessuten utelukker ikke byliv i en fase av livet at man likevel velger å bo på hjemstedet. For eksempel viser studie av «det gode liv» fra et lite øysamfunn i Nord-Troms at unge mennesker ikke automatisk velger en urban livsstil i betydningen av å bosette seg i byen. I utforming av livsstil dreide det seg mer om både-og enn enten-eller. Byen og øya ble ikke oppfattet som motpoler, men som steder med ulike muligheter og begrensninger, avhengig av hvor man var i livsløpet. Tilgjengelighet til moderne kommunikasjon var én viktig faktor i valget av øya som bosted (Berntsen 2007:78-79).

Det har også vært påpekt at i revitaliseringen av samisk identitet i fjordstrøkene, som har skjedd særlig siden 1980-tallet, er det ikke bare det samiske språket som har stått sentralt, men også den tradisjonelle sjøsamiske næringsformen og ressurshøstingen (NOU 1988: 42, Eythorsson 1991). En slik oppvurdering av sjøsamisk tilknytning og livsform kan bidra til stedsutvikling på nye og positive måter. Manndalen i Nord-Troms som kan beskrives som et kjerneområde for sjøsamisk revitalisering, er et eksempel på det. 89 En slik revitalisering knyttet til hjemstedet kan for øvrig også ses i sammenheng med den sterke stedstilknytningen som gjør seg gjeldende blant mange ungdommer i sjøsamebygdene, noe som blant annet er beskrevet i en studie fra Porsanger. 90

6.8 Fiskerienes rolle i forhold til sikring og utvikling av samisk språk, kultur og samfunnsliv

6.8.1 Levedyktige sjøsamiske bosetningsområder som en forutsetning for sjøsamisk kultur

Som tidligere nevnt heter det i Grunnlovens § 110 a at myndighetene skal legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen skal kunne «sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfunnsliv.» Samtlige av disse elementene – både språk, kultur og samfunnsliv – er avhengig av at det finnes levedyktige samiske bosetningsområder. Det har skjedd store forandringer i de sjøsamiske områdene, blant annet når det gjelder næringsstruktur, folketall, bosetningsmønster og språk. Samlet sett har disse forandringene svekket de sjøsamiske samfunnene, og dermed også den sjøsamiske kulturen, i vesentlig grad. Man finner imidlertid også stor grad av kontinuitet: Fjordfisket drives i stor grad på en tradisjonell måte, med små båter, passive redskaper og innen et avgrenset ressursområde.

Vi har beskrevet allsidig ressursutnytting i nærområdene som et sentralt trekk ved sjøsamisk kultur. Det er betydelig kontinuitet når det gjelder allsidig næringsutnyttelse, selv om kombinasjonsfaktorene og -måtene har variert gjennom tidene, avhengig av blant annet skiftende rammebetingelser og ressurstilgang. Næringskombinasjoner står fortsatt sentralt, men nå først og fremst i andre former enn den tradisjonelle jordbruk-fiske-kombinasjonen. Dessuten kan kanskje den store interessen for bruk av nærområdende i friluftssammenheng forstås som en form for kontinuitet i allsidig, lokal ressursutnytting.

Som det pekes på i utredningen om næringskombinasjoner i samiske bosetningsområder, er en etnisk gruppes eksistens og livskraft ikke avhengig av at kjennetegnene forblir statiske og uforandrete. De vil utvikle seg over tid, og enkelte erstattes av nye. Men det er nødvendig med en sterk grad av kulturell kontinuitet, dvs. at endringene i kulturelle kjennetegn naturlig overlapper hverandre i utviklingen og skaper sammenheng over tid. Dersom denne kontinuiteten går tapt, er det tale om assimilasjon, dvs. gradvis identifikasjon med en annen kultur (NOU 1988: 42). Både språklig og kulturell overlevelse er avhengig av en betydelig grad av kontinuitet, selv om den samiske kulturen, i likhet med alle andre kulturer, hele tiden er i forandring. Kontinuiteten består nettopp i at man bebor de samme områdene, og livnærer seg av mer eller mindre samme form for næringsaktiviteter – som man har utøvd der over tid. Som det heter i ovennevnte utredning, kan den sjøsamiske befolkning neppe ta med seg sin kultur og livsform om den tvinges til å forlate sine bosetningsområder. Det materielle grunnlaget for samekulturen ligger i disse områdene, og kan ikke tas med derfra. I en slik sammenheng er fiskeriene sentrale.

6.8.2 Fiskerinæringens betydning for ­levedyktige sjøsamiske bosetnings­områder

Nasjonal fiskeripolitikk og -forvaltning i Norge er i liten grad tilpasset den form for hjemmefiske som er hovedpilaren i sjøsamiske fiskerier. Mange faktorer – herunder også rammebetingelser som er etablert av nasjonale myndigheter, har bidratt til at de sjøsamiske fiskeriene nå er i en svært utsatt posisjon. Men hva er så forutsetningene for styrking og utvikling av samisk næringsliv, og for å oppnå større grad av resultatlikhet mellom ulike geografiske områder? En endring av denne situasjonen – til fordel for sjøsamiske områder – vil kreve omfattende revurderinger og endringer på en rekke områder. I tillegg til å sikre retten til å fiske samt styrke andre sentrale rammebetingelser, vil det trolig være behov for kreativitet og nytenkning innenfor en rekke områder. Blant annet må verdien av ulike former for kombinasjonsnæringer revurderes, noe som vil kreve en betydelig mental snuoperasjon blant sentrale beslutningstakere innen norsk fiskerinæring. Som nevnt i NOU 1988: 42 (s. 9), trenger det ikke være noe motsetningsforhold i det å støtte opp om både eneyrkesutøvere og kombinasjonsutøvere.

6.8.3 Sammenhenger mellom distrikts-, nærings- og minoritetspolitikk

Vi har beskrevet allsidig ressursutnytting innenfor mer eller mindre avgrensede områder som et sentralt trekk sjøsamisk kultur, og at fiskeriene er et viktig element i den totale ressursutnyttingen innenfor slike områder. Vi vil for øvrig også vise til det faktum at bevaring og utvikling av samisk kultur og samfunnsliv forutsetter at målsettingen om bosetning er helt sentral og av overordnet betydning. Også dette understreker nærområdets betydning, ikke bare som en identifikasjonsfaktor, men også som selve hovedfundamentet for opprettholdelse av samene som en folkegruppe. En generell svekkelse av distriktene og primærnæringene rammer i særlig grad det samiske samfunnet totalt sett. De fleste samiske bosetningsområder er som nevnt utkantområder i forhold til en nasjonal målestokk, og langt mer avhengig av primærnæringer enn områder med et allsidig arbeidsmarked.

I NOU 1988: 42 ble det pekt på sammenfallet mellom distriktspolitiske mål om satsing på næringskombinasjoner og det uttalte minoritetsmessige behov for styrking av samisk kultur og samfunnsliv. Når det gjelder fiskerinæringen ble det pekt på den målkonflikt som eksisterer innenfor fiskeripolitikken når det gjelder lønnsomhets-/effektivitetsmålet og distrikts-/bosetningsmålet, og at denne målkonflikten slår spesielt uheldig ut i de samiske fjordstrøk hvor befolkningen bor spredt og enhetene er små og stordriftsfordeler vanskelig kan oppnås uten betydelige endringer i det samiske bosetningsmønster (s. 40). Vi mener at fiskeriene som grunnlag for bosetning må være overordnet andre mål i næringen.

I henhold til formålsparagrafen i sameloven (§ 1-1) skal det legges til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det er nødvendig å se tiltak for sikring og utvikling av «språk», «kultur» og «samfunnsliv» i sammenheng. Sikring av språk og kultur forutsetter at «samfunnslivet» er sikret, og i sjøsamiske områder spiller fiskeriene fortsatt en vesentlig rolle for samfunn – som livsgrunnlag for en rekke mennesker, og som en viktig næring med mange ringvirkninger av betydning for både samfunn og kultur. Dette innebærer at sjøsamiske bosetningsområder vil være tjent med en fiskeripolitisk satsing som ivaretar hensynet til bosetning og kultur.

Referanser

• Andersen, S. og J. Strömgren (2007): Evaluering av samelovens språkregler. Prosjektrapport. Kautokeino: Nordisk Samisk Institutt.

• Andersen, S. (2002): Kystselforvaltninga. Lokal avvisning av sentrale forvaltningsprinsipper. I: Andersen, S. (red.): Samiske landskap og Agenda 21: kultur, næring, miljøvern og demokrati, Dieđut nr 1/2002.

• Andersen, S. (2003): Samisk tilhørighet i kyst- og fjordområder. I: B. Bjerkli og P. Selle: Samer , makt og demokrati. Sametinget og den nye samiske offentligheten. Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

• Berntsen, Gro (2007): Det gode liv. Visjoner og realiteter i et nordnorsk kystsamfunn. Mastergradsoppgave. Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Tromsø.

• Bjerkli, B. og P. Selle (2003): Sametinget – kjerneinstitusjonen innenfor den nye samiske offentligheten. I: B. Bjerkli og P. Selle: Samer, makt og demokrati. Sametinget og den nye samiske offentligheten. Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

• Bjørklund, I. Og H. Eidheim (1999): Om reinmerker – kulturelle sammenhenger og norsk jus i Sápmi. I: Bjørklund, I.(red.) (1999): Norsk ressursforvaltning og samiske rettighetsforhold. Om statlig styring, allmenningens tragedie og lokale sedvaner i Sápmi. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

• Bjørklund, I.(1985): Fjordfolket i Kvænangen. Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980. Universitetsforlaget, Oslo.

• Bjørklund, I. (1999): Gjenreising og fornorskning. I: Gjenreising eller nyreising? Ottar nr. 1/1986.

• Broderstad, E. G. (1995): Samepolitikk – interessemaksimering eller identitetsskaping?Hovedfagsoppgave, Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

• Brox, O. (1984): Nord -Norge: Fra allmenning til koloni. Oslo: Universitetsforlaget.

• Daes (2003): Globalization, Intellectual property and Indigenous Peoples. I: Jentoft, S. m.fl.: Indigenous Peoples. Resource Management and Global Rights. Delft: Eburon Academic Publishers.

• Dancke, T. (1986): Regionplanarbeidet i Finnmark 1945-48. I: Gjenreising eller nyreising? Ottar nr. 1/1986.

• Danielsen, R. m.fl. (1991): Grunntrekk i norsk historie fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget.

• Eidheim, H. (1969): When ethnic identity is a social stigma. I: Barth, F. (red.): Ethnic Groupsand Boundaries: The Social Organization of Culture Difference. Oslo: Universitetsforlaget.

• Eikeland, S. (red.) og L. Krogh (1994): Støtte til næringskombinasjoner i samiske områder: evaluering av et forsøk NIBR-rapport (Oslo: 1973-1996). Bind nr: 1994:22

• Eira, I. M. G. (2004): Samisk språk i Norden. Status- og domeneutredning. Dieđut nr 4/2004.

• Eriksen, K.E./Niemi,E. 1981: Den finske fare Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Universitetsforlaget, Oslo.

• Eythorsson, E. (1991): Ressurser, livsform og lokal kunnskap. Studie av et fjordsamfunn i Finnmark. Hovedoppgave i samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

• Gjerde, A. Og J. H. Mosli (1985): Samiske næringers plass i samfunnsplanlegginga. Rapport fra et RFSP-prosjekt. Dieđut nr 5/1985.

• Hansen, J. (1988): Porsanger: Ressursforvaltning, livskarrierer og kulturtradisjoner i et etnisk sammensatt område. Porsjektnotat nr. 4 1988. Kautokeino: Nordisk Samisk Institutt.

• Hansen, L. I. og B. Olsen (2004): Samenes historie fram til 1750. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

• Hansen, Lene (2007): Liten storm på kysten: samisk identitet mellom en lokal og internasjonal arena. Hovedoppgave i pedagogikk - Universitetet i Tromsø.

• Hauglid, A. O. (1986): Gjenreisingen i et rikspolitisk perspektiv. I: Gjenreising eller nyreising? Ottar nr. 1/1986.

• Henriksen, T. (2002): Miljøvern og urfolks tradisjonelle kunnskap. To sider av samme sak? I: Andersen, S. (red.): Samiske landskap og Agenda 21: kultur, næring, miljøvern og demokrati. Dieđut nr 1/2002.

• Hersoug, B. og D. Leonardsen (1979): Bygger de landet? Distriktspolitikk og sosialdemokrati 1945-1975. Oslo: Pax.

• Hoëm, A. (2007): Fra noaidiens verden til forskerens. Misjon, kunnskap og modernisering i sameland 1715-2007. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Oslo: Novus forlag.

• Høgmo, A. (1986): Det tredje alternativ: barns læring av identitetsforvaltning i samisk-norske samfunn preget av identitetsskifte. Tidsskrift for samfunnsforskning, 27:395-416.

• Jensen, Eivind Bråstad (1991): Fra fornorskningspolitikk mot kulturelt mangfold. Nordkalott-forlaget

• Jentoft, S. (1998): Allmenningens komedie. Medforvaltning i fiskeri og reindrift. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

• Karlstad, J. A. Og D. Storm (1982): Bosetningsmønster og næringsliv i kystsameområdene. En oversikt. I: Kystsamisk bosetting. Ottar nr. 4/1982

• Lund, S., E. Boine og S. B. Johansen (2005): Samisk skolehistorie – 1. Artikler og minner fra skolelivet i Sápmi. Kárásjohka/Karasjok: Davvi Girji.

• Nilsen, O. K. (1995): Eiendom på fjorden? Fjordfiske i et sjøsamisk område. Hovedfagsoppgave. Seksjon for samfunnsplanlegging og lokalsamfunnsforskning. Universitetet i Tromsø.

• Nielsen, R. (1986): Folk uten fortid. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

• Niemi, E. (red) (1992): Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S.

• Nilsen, R. (1998): Fjordfiskere og ressursbruk i nord. Ad Notam Gyldendal, Oslo.

• Nordisk Samisk Institutt: Prosjektet Samisk samfunnsvitenskapelig database. Nettsider: http://www.sami-statistics.info/sami/

• Otterstad, O. og S. Jentoft (red.) (1994): Leve kysten? Strandhogg i fiskeri-Norge. Oslo: Ad notam Gyldendal

• Paine, R. (2003): Identitetsfloke: same–same. Om komplekse identitetsprosesser i samiske samfunn. I: B. Bjerkli og P. Selle: Samer, makt og demokrati. Sametinget og den nye samiske offentligheten. Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

• Pedersen, S. (2006): Lappekodisillen i nord 1750-1859. Fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. Avhandling, dr.philos. Institutt for historie. Det samfunnsvitenskapelige fakultetet, Universitetet i Tromsø.

• Porsanger SLF 1985: Fastboendes rettigheter i samiske kyst- og fjordstrøk. Porsjektrapport.

• Rasmussen, Torkel (2005): Jávohuvvá ja ealáska: davvisámegielagiid demografiija ja

• buolvvaidgaskasaš sirdáseapmi Norggas ja Suomas. Hovedoppgave i samisk språk. Universitetet i Tromsø, 2005.

• Rygh, O. (1924): Norske gaardnavne, 18. bind (Finnmarken amt). Kristiania.

• Schanche, A. (2001): Innledning. I: Naturressurser og miljøverdier i samiske områder: forvaltnings- og forskningsutfordringer. Dieđut nr 2/2001.

• Schanche, A. (2005): Foredrag om konvensjonen om biologisk mangfold og lokal kunnskap om marine ressurser. Fiskerikonferanse i Tana. I konferanserapport, Samisk Nærings- og Utredningssenter

• Statistisk Sentralbyrå (2006): Samisk statistikk.

• Skutnabb-Kangas, Tove (u.å.): Kommetárat raportii Iskkadeapmi sámegiela geavaheami birra. Kommentarer til rapporten Undersøkelse om bruk av samisk språk.

• Steinlien, Ø. (2006): Kontinuitet og endring i håndtering av identitet i et sjøsamisk område. I:

• Stordahl, V. (red.): Samisk identitet. Kontinuitet og endring. Dieđut nr 3/2006.

• Stordahl, V. (1996): Same i den moderne verden. Endring og kontinuitet i et samisklokalsamfunn. Karasjok: Davvi Girji o.s.

• Todal, Jon (2002): «...jos fal gáhttet gollegielat». Vitalisering av samisk språk i Noreg på 1990-tallet. Avhandling til dr.art-graden. Universitetet i Tromsø

• Várjjat Sámi Musea êallosat/Varanger Samisk Museums Skrifter nr. 2 2005: Sjøsamene ved Varangerfjorden. En kortfattet gjennomgang av historien de siste 10 000 år.

• Vorren, Ørnulf (1980): Samisk bosetning på Nordkalotten, arealdisponering og ressursutnytting i historisk økologisk belysning. I: Baudou, E. og K-H. Dahlstedt (red.): Nord-Skandinaviens historia i tvärvetenskaplig belysning, s. 235-261. Umeå.

• Aarseth, B. (1982): Kystsamenes bosetting i rikspolitisk sammenheng. I: Kystsamisk bosetting. Ottar nr 2/1982.

• Aarseth, B. (1983): Hvilke begrensninger finnes for den kystsamiske befolkning? I: Halonen, L. og E. Turi (red.): De samiske kyst og fjordområder. Rapport fra seminar 23. - 25. april 1982 i Lakselv. Dieđut nr. 1/1983.

• Aarseth, B. (2006): Norsk samepolitikk 1945-1990. Målsettinger, virkemidler og resultater. Oslo: Norsk Folkemuseum og Forlaget Vett & Viten AS.

Utredninger og planer

• NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling

• NOU 1985: 14 Samisk kultur og utdanning

• NOU 1988: 42 Næringskombinasjoner i samiske bosettingsområder

• NOU 1994: 21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget.

• NOU 1995: 6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge

• NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. Innstilling fra Samerettsutvalget.

• NOU 2003: 32 Mot nord! Utfordringer og muligheter i nordområdene

• NOU 2004: 28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold

• NOU 2005: 10 Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser

• Fiskeri- og kystdepartementet (2007): Handlingsplan for økt kvinneandel i marin sektor. Forslag fra arbeidsgruppe.

• Kirke- og undervisningsdepartementet (1959): Innstilling fra Komiteen til å utrede samespørsmål.

• Nordisk samekonvensjon. Utkast fra finsk-norsk-svensk-samisk ekspertgruppe. 2005.

• Sametinget: Handlingsplanen for samiske kyst- og fjordområder 1997-2001

• Sametingets melding om fiske som næring og kultur i kyst- og fjordområdene (2004)

Andre offentlige dokumenter

• St.meld. nr. 42 (2000-2001): Biologisk mangfold. Sektoransvar og samordning.

• St.meld. nr 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten.

• Ot.prp. nr. 60 (1989-90) Samisk språk

Avis

• Ságat 3.8.1996

FN- konvensjoner og andre FN-dokumenter

• United Nations Environment Programme (1992): Convention on Biological Diversity.

• United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples