Kontinuitetsmodellen («Som i dag»)

I denne modellen foretas det ingen strukturendringer i forholdet mellom Statped og PP-tjenesten. Modellen vil bidra til kontinuitet og vil være minst krevende for de ansatte i Statped. Dette er imidlertid en ganske passiv tilnærming til oppdraget gitt i mandatet, ettersom tilbakemeldinger fra mange hold er at dagens støttetjenester er i ubalanse eller er uhensiktsmessig organisert.

Sentraliseringsmodellen («Staten samlet ansvar»)

I denne modellen tas de samlede ressursene i kommunal og fylkeskommunal PP-tjeneste ut av rammetilskuddene og overføres til statsbudsjettet. Staten får et samlet ansvar for den hjelpen og støtten til barnehager og skoler som Statped og PPT i dag ivaretar, med til sammen ca 2.900 årsverk.

Modellen vil kunne gi en jevnere geografisk fordeling av tjenester enn i dag, mindre avhengig av kommunenes økonomi. Denne modellen vil måtte innebære lovfesting av et utvidet Statped-system.

Modellen innebærer sentralisering av tjenestene. Et statlig ansvar for tjenester som er typisk innrettet mot kommunenes behov kan være lite hensiktsmessig, og ville bryte sterkt med tenkningen om å legge ansvaret for en tjeneste til et forvaltningsnivå nær brukeren, barnehage og skole.

Desentraliseringsmodellen («Kommunene samlet ansvar»)

I denne modellen overføres Statpeds og den fylkeskommunale PP-tjenestens samlede ressurser til en utvidet PP-tjeneste på kommunalt nivå, som til sammen får ca 2.900 årsverk.

Modellen innebærer en overføring av Statpeds samlede ressurser og ressursene til PP-tjenesten i 8-10 fylkeskommuner som ikke har gjennomgående PP-tjeneste i dag til rammetilskuddet til kommunene. Denne modellen desentraliserer ansvar og ressurser. En overføring av alle eller et betydelig antall årsverk til PPT ville gi en sterkere PPT. En negativ konsekvens kunne imidlertid være at etterspørselen etter tjenester tilknyttet sjeldent forekommende problematikk ikke ville bli ivaretatt, fordi bl.a. små kommuner ikke kan forventes å ha nødvendig kompetanse.

En ytterligere desentralisert variant innenfor denne modellen, er å legge alle ressursene (2.900 årsverk) helt ut på barnehage- og skolenivå. Dette ville i tilfelle imøtekomme ønsker om en maksimalt desentralisert tjeneste. Med til sammen 6.600 barnehager, 3.100 grunnskoler og 450 videregående skoler i landet ville dette imidlertid gi en særdeles spredt og «tynn» faglig tjeneste, uten faglig kraft.

Fylkesmodellen («Fylkeskommunene samlet ansvar»)

I denne modellen overføres Statpeds og den kommunale PP-tjenestens samlede ressurser til en utvidet PP-tjeneste i fylkeskommunene.

Modellen innebærer at fylkeskommunene får lovfestet ansvar for å betjene alle innbyggere i kommunene med de tjenester som Statped, den kommunale PP-tjenesten og den fylkeskommunale PP-tjenesten i dag ivaretar. Fordelene ved denne modellen kan blant annet være at to støttetjenester med to eiere blir en tjeneste, som vil kunne gjøre det spesialpedagogiske tilbudet mer oversiktelig.

På den annen side kan denne modellen lett virke sentraliserende ved at eierskap og ansvar for PP-tjenesten flyttes fra kommunalt nivå, og barnehager og skoler vil føle at hjelpen er lenger unna enn før.

Behovsmodellen («Brukerbetaling»)

I denne modellen avvikles sentrene for sammensatte lærevansker og Statped Nord (utenom SEAD), og ressursene overføres til rammetilskuddet til kommunene/fylkeskommunene. Sentre for syn, hørsel, språk/tale, ervervet hjerneskade og sterkt sammensatte funksjonshemminger videreføres med ca 670-680 årsverk innenfor Statped-systemet. Kommuner og fylkeskommuner må kjøpe tjenester fra disse sentrene etter kostpris, herunder eventuell heltidsopplæring.

En fordel med denne modellen er at den kan medføre en tjenesteproduksjon som blir dimensjonert etter kommunenes faglige behov og tar hensyn til ulik kommunestørrelse, og at gratis tjenester som ikke dekker viktige behov ikke blir etterspurt og dermed faller bort. Modellen kan imidlertid medføre utilsiktede virkninger ved at spisskompetanse kan forsvinne og gå ut over tilbudet til grupper som lokalsamfunnet ikke har kompetanse på.

Regionsmodellen («Staten ivaretar i hovedsak lavfrekvente og PP-tjenesten høyfrekvente behov»)

I denne modellen videreføres PPTs ansvar på fagområder knyttet til grupper med høy forekomst og Statpeds ansvar på fagområder med få brukere. Det vesentligste av Statpeds ressurser tilknyttet sentre for sammensatte lærevansker trekkes ut. Statped regionaliseres i fire regioner, og dagens sentre samorganiseres og samlokaliseres som flerfaglige sentre under ledelse av en direktør for hvert regionsenter.

De frigjorte midlene nyttes bl.a. til styrking av arbeidet med kompetanseutvikling for PPT og samarbeidspartnere (femårig program) på områder som barnehager og skoler i dag opplever som særlig utfordrende, herunder atferdsproblematikk, dels på varig og dels på midlertidig basis. Videre styrkes SEAD (Samisk spesialpedagogisk støtte).

Helseforetaksmodellen («Statped inn i sykehusene»)

Mange av de som nytter Statpeds tjenester er også brukere i helseforetakene. I mange år har det vært en diskusjon omkring særlig Habiliteringstjenesten for barn og unge (HABU) i helseforetakene og deler av Statped om delvis overlapping i arbeidsoppgaver. Dette gjelder i noen grad også i forholdet mellom sentrene for sammensatte lærevansker i Statped og barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Brukere av syns- og hørselssentrene i Statped får ofte også tjenester fra øyeavdelinger og ØNH-avdelinger i spesialisthelsetjenesten.

Mulige fordeler ved dette ville vært bedre koordinering for brukerne av delvis overlappende tjenester og fagpersonell. Det synes imidlertid uvisst hva konsekvensene ville bli, med til dels forskjellige faglige tradisjoner. Samme uvisshet kan forventes dersom man alternativt besluttet at f eks HABU i helseforetakene ble lagt til Statped.

Det kan også tenkes kombinasjoner av ulike modeller.