2 Aktuelle internasjonale konvensjoner og reguleringer

Enkelte internasjonale konvensjoner med bestemmelser på utdanningsfeltet kan ha stor ideologisk og praktisk relevans for noen land og liten relevans for Norge i dag, for eksempel bestemmelser som skal sikre jenter adgang til utdanning. Andre konvensjoner og bestemmelser har hatt og har fortsatt stor betydning for Norge. I dette avsnittet gir utvalget en kort oversikt over en del folkerettslige konvensjoner og internasjonale reguleringer med aktualitet for Norge.

Menneskerettsloven av 1999 (lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett) bestemmer at enkelte konvensjoner skal gjelde som norsk lov i den utstrekning de er bindende for Norge, og at bestemmelser i disse konvensjonene og protokollene ved eventuell motstrid skal gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning (forrang). I det såkalte presumsjonsprinsippet ligger en forutsetning om at norsk rett formodes å være i samsvar med folkeretten, og at man ved tolkningen av norske rettsregler skal forsøke å unngå tolkningsresultater som fører til konflikt med folkerettslige regler.

FNs verdenserklæring om menneskerettighetene av 1948 («Universal Declaration of Human Rights») fastslår i artikkel 26 at ethvert barn har rett til gratis utdanning (free elementary education). Denne generelle retten til utdanning videreføres i flere FN-konvensjoner, blant annet i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966, artikkel 13,1 («International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights»). Denne er gitt forrang. UNESCOs konvensjon mot diskriminering i undervisning av 1960 («UNESCO Convention against Discrimination in Education») legger vekt på å sikre lik adgang til og likeverdighet i den opplæringen som gis.

Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK) av 1950 («Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms»), første tilleggsprotokoll artikkel 2, fastslår blant annet at ingen kan nektes rett til utdanning. Denne er gitt forrang.

Det er med årene fastslått at den generelle retten til utdanning også omfatter funksjonshemmede. FNs «Declaration on the Rights of Mentally Retarded Persons» (1971) og «Declaration on the Rights of Disabled Persons» (1975) sier at psykisk og fysisk funksjonshemmede har rett til undervisning som gir muligheter til å utvikle deres ferdigheter og potensial.

FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) av 1989 («Convention on the Rights of the Child») fastslår i artikkel 23 at funksjonshemmede barn skal få effektiv tilgang til formålstjenlige hjelpetiltak, herunder undervisning og opplæring, innenfor rammen av tilgjengelige ressurser. Dette skal skje «… på en måte som best mulig fremmer barnets sosiale integrering og personlige utvikling, herunder dets kulturelle og åndelige utvikling». Artikkel 28 sier blant annet at landene skal «… oppmuntre utviklingen av forskjellige former for videregående opplæring… (og) gjøre dem tilgjengelige og oppnåelige for ethvert barn, …(og) treffe tiltak for … å redusere antallet av dem som ikke fullfører skolegangen.» Artikkel 29 sier blant annet at «… barnets utdanning skal ta sikte på å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner så langt det er mulig.» Barnekonvensjonen er gitt forrang.

Den internasjonale arbeidsorganisasjons (International Labour Organisation; ILO) konvensjon nr. 169 av 1989 gjelder urfolk og stammefolk i selvstendige stater («Indigenous and Tribal Peoples Convention»). Konvensjonen skal sikre vern av rettigheter for landenes urfolk på lik linje med øvrige innbyggere, samtidig som deres egen sosiale og kulturelle identitet, skikker og tradisjoner skal respekteres fullt ut og gis muligheter til å utvikle seg videre. I Norge gjelder konvensjonen for det samiske folk.

Av generell betydning nevnes Konsultasjonsavtalen av 11. mai 2005 mellom regjeringen og Sametinget, som er utledet av artikkel 6 i konvensjonen. Denne forplikter regjeringen, departementer, direktorater og andre underliggende virksomheter til å konsultere Sametinget på aktuelle politikkområder, med siktemål å oppnå enighet om foreslåtte tiltak. 1 Av særlig relevans på utdanningsområdet nevnes artikkel om tospråklig utdanning, artiklene 21-22 om yrkesopplæring og artiklene 26-29 om utdanning generelt. Konvensjonen går ikke spesifikt inn på problematikk omkring funksjonsnedsettelser. Artikkel 29 sier det skal være et mål for utdanningen at formidling av allmenne kunnskaper og ferdigheter kan bidra til at barn i vedkommende folk kan delta fullt ut og på like fot både i sitt eget miljø og i nasjonal sammenheng.

FNs Standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning av 1993 («UN Standard Rules on the Equalisation of Opportunities for Persons with Disabilities») gjelder de fleste livsområder. Når det gjelder utdanningsområdet understrekes det i pkt 6 at funksjonshemmede bør få sin opplæring integrert i det vanlige utdanningssystemet, men at det unntaksvis kan vurderes segregert undervisning dersom det vanlige skolesystemet ikke dekker behovene tilfredsstillende. For døve og døvblinde heter det at de vil kunne få et bedre opplæringstilbud i spesialskoler, spesialklasser eller egne grupper i vanlige skoler, på grunn av deres særskilte kommunikasjonsbehov.

Også UNESCOs Salamanca-erklæring av 1994 («Salamanca Statement and Framework for Action on Special Needs Education») legger vekt på at utdanningssystemene må ta hensyn til den store variasjonen i barnas egenskaper, forutsetninger og behov. Det betyr tilrettelegging for en inkluderende opplæring for alle i ordinære skoler, uavhengig av elevenes fysiske, intellektuelle, emosjonelle og språklige bakgrunn, og uavhengig av sosial, kulturell og etnisk bakgrunn.

UNESCOs «World Declaration on Education for All (EFA)» fra 1990 og «World Education Forum´s Framework for Action on Special Needs Education» fra 2000 går vesentlig på problematikken omkring tilgang på utdanning for alle (jenter og marginaliserte grupper), og er derfor av mindre betydning for Norge. UNESCOs «EFA Flagship Programme» fra 2001 dreier seg vesentlig om retten til inkluderende utdanning for funksjonshemmede.

FNs generalforsamlings «Convention on Rights of People with disabilties» fra desember 2006 dreier seg delvis om utdanningsfeltet (artikkel 24), og understreker viktigheten av ikke-diskriminering, like muligheter for alle, inkluderende opplæring på alle utdanningsnivåer, og sikring av utdanningsmuligheter i et livslangt perspektiv med sikte på å utvikle læringspotensialet for alle.