2 Merknad til medlemmet Orefellens dissens

Utvalgets flertall bestående av medlemmene Bjartveit, Emberland, Hammervold, Klunderud, Kolden, Larsen, Luther, Sunde, Sætervadet, Østenstad og Aarre har følgende merknad til medlemmet Orefellens dissens:

Utvalgets flertall legger til grunn at medlemmene av lovutvalget er oppnevnt særlig på grunn av sine ulike erfaringer, faglige kvalifikasjoner og personlige integritet. Påstander om at utvalgsleder – og medlemmene for øvrig – blant annet skal ha vært med på åmarginalisere, nulle ut, latterliggjøre og tie i hjel mindretallets synspunkter, slik det hevdes i dissensen, er både svært overraskende og vanskelig å akseptere. At slike holdninger skal ha vært lagt til grunn, harmonerer heller ikke med flertallets omfattende forslag til lovendringer med tanke på å styrke pasientenes rett til selvbestemmelse og rettssikkerhet.

Det er flertallets oppfatning at utvalgets arbeidsform har vært demokratisk med stort rom for å foreslå tema og foredragsholdere til utvalgets møter. To utenlandske foredragsholdere ble invitert til utvalgets høstmøter, begge sterkt tvangskritiske. Dette var daværende medlem av CRPD-komiteen, professor Gyorgy Konczei, og psykiateren David Healy, internasjonalt kjent som en sylskarp kritiker av tvangsbehandling med psykofarmaka.

Alle kapitler i utredningen har blitt sendt ut med oppfordringer om innspill, i flere runder. Utvalgsmedlemmene ble særskilt sterkt oppfordret til å delta i arbeidet med teksten i sluttfasen. Det er flertallets klare oppfatning at utvalgsleder har strukket seg svært langt med tanke på å gi temmelig ulikeartede og til dels motstridende innspill plass.

Flertallet vil bemerke at det er uomtvistet at utvalget har hatt svært begrenset tid til sitt arbeid, noe som også er adressert i utredningens innledning. At dette har medvirket til at det har vært nødvendig å gjøre prioriteringer av tidsbruken særlig i innspurtfasen, er ikke annet enn hva som måtte påregnes, men er først og fremst en kritikk som må rettes mot Helse- og omsorgsdepartementet, og som flertallet deler.

Flertallet kan forstå Orefellens frustrasjon knyttet til å være i mindretall, men deler overhodet ikke det syn på utvalgets ledelse og arbeidsform som er fremkommet i dissensen.

Tittelen på utredningen er «Økt selvbestemmelse og rettssikkerthet». Denne speiler at utvalgets flertall foreslår reformer som innebærer radikale endringer innenfor tvangspsykiatrien sammenlignet med gjeldende rett. Et hovedpunkt er forslaget om en kompetansebasert ordning hvoretter det ikke lenger vil være hjemmel for bruk av tvang overfor pasienter som innehar beslutningskompetanse, med unntak for fare-for-andre-situasjonene. Flertallet antar at dette vil få betydning for en rekke av de pasienter som i dag holdes på tvang, særlig tvungent vern uten døgnopphold. For det annet har utvalget uttalt seg klart kritisk til effekten, særlig på lang sikt, av medikamenter i gruppen antipsykotika, og foreslått en rekke tiltak for å styrke rettssikkerheten ved tvangsmedisineringstiltak, herunder skjerpede krav til vedtakets begrunnelse, krav om antatt samtykke til helsehjelpen og at det skal kunne reises søksmål også om gyldigheten av tvangsmedisineringsvedtak etter de særlige prosessreglene i tvisteloven kapittel 36. For det tredje har utvalget foreslått omfattende endringer i kontroll- og overprøvingsordningene, som det riktig nok – av tidsmessige årsaker – ikke har vært mulig å konkretisere gjennom forslag til lovtekst.

Hva gjelder forholdet til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), har denne stått sentralt i utvalgets arbeid og er omtalt allerede i avsnitt 2 og 3 i innledningen til utredningen:

«FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) fra 2006 er ennå ikke ratifisert av Norge, men har likevel spilt en sentral rolle for utvalget. Hvor strenge juridiske begrensninger CRPD legger på konvensjonsstatene med hensyn til å opprettholde en særlig tvangslovgivning på psykisk helsevernområdet er riktig nok omstridt, men på et verdimessig plan får konvensjonen betydning ved at det blir vanskeligere å opprettholde særregler – også med hensyn til bruk av tvang.

Utvalget kan slutte seg til en visjon om at tvangshjemler ikke skal rette seg inn mot spesielle grupper. Internasjonalt er det likevel bred aksept for at konvensjonens formål må realiseres gradvis, og utvalget (unntatt Orefellen) er av den oppfatning at de forslag som ligger nedfelt i dette dokumentet – blant annet knyttet til fravær av beslutningskompetanse som vilkår for inngrep – representerer viktige skritt i riktig retning og som også er realistisk å gjennomføre på kort sikt.»

Forskjellen mellom flertallet og mindretallet er altså ikke først og fremst knyttet til målsettingen, men heller til valg av strategi for å nå målet: Flertallet foreslår til dels radikale reformer, men ikke revolusjon! De alternativer som har blitt presentert for etablering av et helt nytt system, særlig supported decision-making, framstår som spennende, men er ennå på langt nær tilstrekkelig utredet. Flertallet er glad for at mindretallet støtter behovet for en nærmere utredning av supported decision-making.

Utvalgets flertall anser denne innstillingen som et først skritt i retning av å realisere visjonene i CRPD, og vi er overbevist om at dette også vil bli oppfattet slik internasjonalt. Vi deler samtidig mindretallets utålmodighet med at ting tar tid, og er overbevist om at det vil bli behov for å ta nye skritt i den retning denne utredningen peker i overskuelig framtid.