5 Et nytt rammeverk for kollektiv tjenestepensjonsforsikring

5.1 Tjenestepensjonsordninger i privat sektor

5.1.1 Noen utviklingstrekk

Tjenestepensjonsordninger i privat sektor har hos oss tradisjonelt vært etablert, organisert og finansiert av de enkelte foretak, og har – i motsetning til pensjonsordninger i offentlig sektor – ikke sitt grunnlag i tariffavtaler. Bakgrunnen er at mange foretak har gått ut fra at en rett til medlemskap i pensjonsordning og til tjenestepensjon etter pensjonsplanen i tillegg til folketrygd, vil utgjøre og bli oppfattet som en viktig del av de samlede lønns- og arbeidsvilkår som tilbys av foretaket. Over årene kom et betydelig antall foretak til at de så seg tjent med å etablere gode ytelsesbaserte pensjonsordninger ved kollektiv tjenestepensjonsforsikring til fordel for sine arbeidstakere. Dette gjaldt særlig større foretak med betydelig lønnsevne som gjennom attraktive pensjonsordninger søkte å tiltrekke seg og beholde stabil og/eller kvalifisert arbeidskraft. Opprettelse av pensjonsordning har således vært en sak for det enkelte foretak, og ved å bestemme pensjonsnivå og øvrige egenskaper ved pensjonsordningen fastla foretakene generelt sett også kostnadsnivået for pensjonsordningen. Helt fritt har foretakene likevel ikke stått. Gjennom skatte- og pensjonslovgivningen ble det tidlig stillet en del myndighetskrav og satt grenser for hvor store pensjonskostnader som kunne gi skattefradrag.

I praksis ble foretakenes forsikringsbaserte pensjonsordninger normalt utformet som ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger i samsvar med et regelverk fastsatt først ved forskrift i 1968 og senere (2000) i det store og hele videreført i foretakspensjonsloven. Dette regelverket var vel tilpasset det ytelsesbaserte pensjonssystemet i gjeldende folketrygdlov (foran i avsnitt 4.1). Disse forhold og livsforsikringsselskapenes kontraktspraksis førte samtidig til at foretakenes pensjonsordninger i praksis fikk et nokså ensartet eller stort sett standardisert innhold og pensjonsnivå (foran i avsnitt 4.2.4). Resultatet ble pensjonsordninger som var meget gode for arbeidstakerne, og som jevnt over ga et tilsvarende høyt nivå på foretakenes årlige pensjonskostnader. Dessuten har utviklingen, særlig i de siste 10-15 år, ført til en reell økning av årlige pensjonskostnader, blant annet som følge av svakt kapitalavkastningsnivå, lavere premieberegningsrente, økt levealder og høyere lønnsnivå. Det er likevel først i det siste tiåret at foretakene har tatt grep for å redusere kostnadsnivået ved å gjøre bruk av noe av den fleksibilitet når det gjelder enkelthetene i en ytelsesbasert pensjonsordning, som faktisk er innebygget i regelverket i foretakspensjonsloven. Generelt sett er imidlertid dette tiltak som bare i begrenset utstrekning har innvirket på det forholdsvis høye og uforutsigbare kostnadsnivået i ytelsesbaserte pensjonsordninger (foran i avsnitt 4.3.2).

De ytelsesbaserte pensjonsordningene kom etter hvert til å omfatte mer enn en tredel av arbeidstakerne i privat sektor. Det var likevel et betydelig antall av foretakene – særlig mindre og mellomstore foretak – som av økonomiske eller andre grunner ikke så seg i stand til å etablere en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning for sine arbeidstakere. En meget stor del av arbeidstakerne i privat sektor var derfor ikke sikret tjenestepensjon. Forut for vedtagelsen av innskuddspensjonsloven i november 2000 var det heller ikke åpnet for etablering av skattegunstige tjenestepensjonsordninger utformet på annen og mindre kostnadskrevende måte enn ytelsesbasert foretakspensjon.

Innskuddspensjonsloven la grunnlag for ny fleksibilitet i pensjonsmarkedet. Loven omhandlet pensjonsordninger etablert i form av kollektive pensjonsspareavtaler med pensjonsopptjening basert på et alleårsprinsipp og årlige innskudd i prosent av lønn, og hvor det – i motsetning til ytelsesbasert foretakspensjon – ikke er knyttet dødelighetsrisiko til pensjonskapitalen (innskuddspensjonsloven § 7-7). Loven åpnet således for alternativ utforming av tjenestepensjonsordninger i privat sektor, og gjorde det dessuten lettere for foretaket gjennom utformingen av pensjonsordningens innskuddsplan å tilpasse pensjonsnivå og pensjonskostnader til det enkelte foretaks lønnsevne og økonomi. Loven førte også til at en god del nye foretak opprettet pensjonsordning for sine arbeidstakere.

Utviklingen deretter preges av at ytelsesordningene etter hvert er kommet under betydelig press (foran i avsnitt 4.3). Det forholdsvis høye og lite forutberegnlige kostnadsnivået ved ytelsesbasert foretakspensjon som tidligere hadde fått mange foretak til å avstå fra å etablere pensjonsordning, har i årene etter 2000 ført til at mange foretak har gjennomført omdanning av tidligere ytelsesordninger til nye pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven, eller har foretatt lukking av sin ytelsesordning i kombinasjon med etablering av ny innskuddspensjonsordning for yngre eller nye arbeidstakere (foretakspensjonsloven § 15-6). Sett fra arbeidstakernes side innebærer dette at gode ytelsesordninger er blitt erstattet av i mange henseender mindre gode innskuddspensjonsordninger, men med et så vel forutberegnlig som lavere kostnadsnivå. Noe av forklaringen er nok her også at de innskuddsgrenser som i sin tid ble forskriftsfastsatt med hjemmel i innskuddspensjonsloven § 5-4 (forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov av 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven)), var basert på en forventning om at pensjonskapitalen over tid ville generere og bli tilført en årlig avkastning som var vesentlig høyere enn det avkastningsnivå som faktisk er oppnådd i de senere års lavrentesenario.

De aller fleste nye pensjonsordninger etablert i senere år er innskuddspensjonsordninger, og antallet av slike pensjonsordninger er på kort tid økt dramatisk. Hovedårsaken til dette er at lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon nå generelt krever at arbeidsgivere i privat sektor skal ha tjenestepensjonsordning som oppfyller de minstekrav til alderspensjon som lov om obligatorisk tjenestepensjon fastsetter. Lov om obligatorisk tjenestepensjon overlater i og for seg til de enkelte foretak å avgjøre om tjenestepensjonsordningen skal etableres etter innskuddspensjonsloven eller etter foretakspensjonsloven. Forutsatt at lovens minstekrav til alderspensjon oppfylles, begrenser lov om obligatorisk tjenestepensjon heller ikke den adgang foretakene hittil har hatt til å utforme regelverket for sin pensjonsordning, det vil si bestemme pensjonsordningens kostnads- og ytelsesnivå og øvrige egenskaper. Resultatet er likevel blitt at det store flertall av foretakene har valgt å etterkomme lov om obligatorisk tjenestepensjons krav ved å etablere ny innskuddspensjonsordning som stort sett ikke gjør mer enn å oppfylle lovens minstekrav til årlige innskudd og dermed indirekte til alderspensjonsnivå, samt minstekravet til en pensjonsutbetalingsperiode på 10 år (jf. innskuddspensjonsloven § 7-4). Praktisk sett har dette likevel ført til at ytterligere om lag 700 0001 arbeidstakere i privat sektor er sikret slik tjenestepensjon i tillegg til folketrygd.

Selv om antallet innskuddspensjonsordninger er økende, er ytelsesordningene fortsatt dominerende hva gjelder pensjoner under utbetaling og hva gjelder forvaltningskapital knyttet til pensjonsordningene, se tabell 5.1.

Når det gjelder pensjoner under utbetaling, viser statistikk fra FNO at det er 59 304 alderspensjoner under utbetaling per 31. desember 2011 fra aktive ytelses- og innskuddspensjonsordninger i privat sektor. For alderspensjoner som utbetales på grunnlag av fripolise eller pensjonskapitalbevis er tallet 155 007. Statistikken skiller ikke mellom utbetalinger fra foretakspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger. Det er imidlertid grunn til å tro at de aller fleste av disse utbetalingene skjer fra foretakspensjonsordninger eller fripoliser. Det er relativt lite kapital akkumulert i innskuddspensjonsordningene, siden det er få som har vært medlemmer av innskuddspensjonsordninger før 2006. Dette gjør at pensjonsutbetalingene fra disse ordningene i så tilfelle er forholdsvis lave. Videre er det en god del av de foretak som har omdannet sin tjenestepensjonsordning fra foretakspensjonsordning til innskuddspensjonsordning, som har valgt å lukke foretakspensjonsordningen for eldre arbeidstakere. Dette gir grunnlag for å tro at antallet alderspensjonister som mottar utbetalinger fra innskuddspensjonsordninger er relativt få. Tallene i tabell 5.1 omfatter ikke private pensjonskasser.

Statistikk fra FNO publisert 24. mars 2012 viser at 52 prosent av de 1 034 000 arbeidstakerne som hadde innskuddspensjon per 31. desember 2011, hadde minimumsordninger basert på lov om obligatorisk tjenestepensjons minstekrav i § 4. Bare 24 prosent av arbeidstakerne med innskuddspensjon er omfattet av ordninger med høyeste tillatte innskuddsgrense på 5 og 8 prosent, jf. forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov av 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) § 3-2.

For helheten sin skyld, kan det opplyses at forvaltningskapital i kommunale tjenestepensjonsordninger per 31. desember 2011 var på 340 mrd. kroner. Brutto forfalt premie for disse ordningene var 31,4 mrd kroner og nytegnet premie 0,057 mrd. kroner. Tallene omfatter ikke kommunale pensjonskasser.

5.1.2 Hvor er vi i dag?

Utviklingen i løpet av det siste tiåret har ført til at de aller fleste foretak og arbeidstakere i privat sektor nå har kollektive tjenestepensjonsordninger. Det foreligger imidlertid betydelige forskjeller når det gjelder nivået på den alderspensjon arbeidstakerne i de enkelte foretak sikres. Det er her vanlig å trekke et prinsipielt skille mellom forsikringsbaserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven og pensjonsordninger for pensjonskapitalsparing etter innskuddspensjonsloven. Dette er likevel et skille som først og fremst bygger på rettslige ulikheter, blant annet når det gjelder opptjenings-, innskudds- og ytelsesberegningsmodell, og som samtidig ikke tar hensyn til variasjonsbredden i pensjonsordningenes kvalitet. Den reelle forskjell i pensjonsnivå og utbetalingsperiode er i praksis ikke like markert fordi ytelsesordningene og i særlig grad innskuddsordningene ikke utgjør homogene grupper. Grovt sagt kan en i virkeligheten inndele pensjonsordningene i privat sektor i tre grupper, en inndeling som langt på vei har sitt motstykke i en norsk foretaksstruktur med betydelige variasjoner i de enkelte foretakenes lønnsevne og økonomiske stilling.

En første gruppe består av et betydelig antall foretak med gode ytelsesbaserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven, utformet for å gi pensjonsytelser fastsatt ut fra de enkelte arbeidstakeres tjenestetid og lønnsnivå ved avslutning av yrkesaktiv periode ved fylte 67 år. Antallet av ytelsesbaserte pensjonsordninger er imidlertid redusert i senere år, først og frem fordi mange foretak som følge av høye og lite forutsigbare pensjonskostnader har valgt å omdanne sin ytelsesordning til innskuddspensjonsordning. Det er heller ikke mange foretak som har etablert nye ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger.

Figur 5.1 viser en beregning av ytelsesnivåene innenfor ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger i 2008. Figuren er hentet fra Fafo’s notat om Tjenestepensjoner i endring. Det private tjenestepensjonsmarked anno 2010 ved Geir Veland. Fafo har bekreftet det antallet ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger som fremgår av tabell 5.1.

Kilde: Fafo/Geir Veland

I våre dager er ytelsesbaserte pensjonsordninger ikke lengre en helt ensartet gruppe. Om lag to tredeler av pensjonsordningene har fortsatt livsvarige pensjonsytelser, men om lag en tredel av pensjonsordningene er etablert som «opphørende ordninger» med tidsavgrenset utbetaling av alderspensjon inntil fylte 77 år eller i minst 10 år (foretakspensjonsloven § 5-1 annet ledd)2. Uavhengig av utbetalingsperioden har en del foretak gjennomført kostnadsreduserende regelverksendringer, blant annet opphør av etterlattedekninger i pensjonsordningen. Utviklingen har også ellers på ulike måter innvirket negativt på ytelsesordningers virkemåte. Eksempelvis har økt mobilitet i arbeidslivet ført til at ytelsesbaserte pensjonsordninger ikke lenger virker optimalt. Alderspensjonen til de mange arbeidstakere som nå skifter arbeidsgiver – og pensjonsordning, blir reelt ikke bestemt av pensjonsplanen for pensjonsordningen i det foretak hvor arbeidstakerne avslutter sin yrkesaktive periode, men av et antall fripoliser for opptjent pensjon beregnet ut fra tjenestetid og lønn ved avslutning av hvert arbeidsforhold. I senere år har alderspensjoner fra ytelsesordningene stort sett heller ikke vært gjenstand for pensjonsregulering og verdisikring fordi ordningen i foretakspensjonsloven §§ 5-10 og 5-11 for oppregulering av pensjoner ikke har virket som forutsatt. Dette må i stor grad tilskrives at premienivået generelt har vært utilstrekkelig i forhold til pensjonsinnretningenes avkastnings- og levealdersrisiko, og at det derfor har vært nødvendig for pensjonsinnretningene å benytte avkastningsresultatet til å bygge opp bufferkapital og til å dekke større pensjonsutbetalinger som følge av økt levealder, i stedet for til pensjonsregulering (foran i avsnitt 4.1.1).

En annen hovedgruppe er innskuddspensjonsordninger opprettet etter 2005 av et stort antall foretak for å oppfylle lov om obligatorisk tjenestepensjons krav. Dette er pensjonsordninger med et årlig innskuddsnivå på 2 prosent av lønn og et ytelsesnivå i samsvar med lovens minstekrav, herunder tidsavgrenset pensjonsutbetaling inntil fylte 77 år eller i minst 10 år (innskuddspensjonsloven § 7-4). Avkastningen av pensjonskapitalen skal årlig tilføres pensjonskapitalen og kan – i utbetalingsperioden – også gi grunnlag for noe tillegg til pensjonsytelsene (innskuddspensjonsloven §§ 3-2 til 3-3). Som det fremgår foran i avsnitt 5.1.1, har pensjonsordninger av denne type medført at en meget stor gruppe av arbeidstakere i privat sektor er blitt sikret alderspensjon i tillegg til folketrygden, om enn på et forholdsvis beskjedent nivå.

En tredje – og slett ikke ubetydelig – gruppe av pensjonsordninger er imidlertid innskuddspensjonsordninger med årlige innskudd som til dels er vesentlig høyere enn lov om obligatorisk tjenestepensjons minstekrav, men også disse er som regel opphørende ordninger med tidsavgrenset pensjonsutbetaling. Etter gjeldende forskrift er høyeste innskuddssatser henholdsvis 5 prosent av lønn inntil 6 G og 8 prosent av lønn mellom 6 og 12 G. Innenfor disse rammene kan foretakene tilpasse innskuddsnivået og dermed kvaliteten av pensjonsordningen til sin lønnsevne og økonomi. Om lag en fjerdedel av innskuddsordningene er nå basert på innskuddssatser opp mot det forskriftsfastsatte maksimum, men en god del av disse er nok etablert av foretak som har omdannet sine ytelsesordninger, se ovenfor i avsnitt 5.1.1.

Denne tredje gruppen omfatter pensjonsordninger med pensjonsnivåer som reelt ligger i et område mellom vanlige ytelsesordninger og innskuddsordningene på lov om obligatorisk tjenestepensjonsnivå. Selv om regelen er at årlig avkastning av pensjonskapitalen skal godskrives arbeidstakerne, vil imidlertid selv innskuddsordninger med maksimumsinnskudd vanskelig kunne gi pensjonsytelser tilsvarende fullt opptjente ytelser etter pensjonsplanen for en ytelsesordning. I opptjeningsperioden er således opptjent innskuddspensjon ikke inflasjons- eller nivåsikret ved en ordning for årlig oppregulering av pensjonskapitalen i samsvar med lønnsutviklingen. Det er heller ikke dødelighetsrisiko og rett til tilført dødelighetsarv knyttet til pensjonskapitalen. Størrelsen av pensjonskapitalen ved uttak av pensjon – og dermed pensjonsnivået – vil derfor variere ikke bare med størrelsen på årlig innskudd, men i meget stor grad også med størrelsen av den avkastning av pensjonskapitalen som blir tilført i løpet av pensjonsopptjeningsperioden. Lavrentenivået i de senere år har således tydeliggjort en av svakhetene ved pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven.

5.2 Prinsipper for et rammeverk for kollektiv tjenestepensjonsforsikring tilpasset ny folketrygd

5.2.1 Behovet for fleksibilitet i pensjonsmarkedet

1) Etter folketrygdreformen er pensjonssystemet i folketrygden i utgangspunktet utformet som et innskuddsbasert system, basert på opptjening av en pensjonsbeholdning etter et alleårsprinsipp og årlige innskudd i prosent av lønn. Samtidig har imidlertid folketrygdsystemet også en del egenskaper som regnes som viktige elementer i et ytelsesbasert pensjonssystem (foran i avsnitt 4.2.1).

For det første er opptjeningssystemet i ny folketrygd reelt utformet med sikte på at de fleste arbeidstakere etter om lag 40 yrkesaktive år har opptjent en pensjonsbeholdning som vil være tilstrekkelig til å gi livsvarige pensjonsytelser på et nivå i området 50 til 55 prosent i forhold til lønn opp til 7,1 G ved avslutningen av yrkesaktiv periode, normalt ved 67 års alder. Dette ytelsesnivået skal oppnås først og fremst ved at årlig innbetaling av premie på 18,1 prosent av lønn til enhver tid, og ved at den enkeltes pensjonsbeholdning i opptjeningsperioden blir oppregulert årlig i samsvar med den alminnelige lønnsvekst i samfunnet. For det annet inngår det også viktige forsikringsbaserte elementer i det nye pensjonssystemet. Det er således knyttet dødelighetsrisiko til retten til opptjent pensjon. Midler som frigjøres ved død i opptjeningstiden utgjør dødelighetsarv som via folketrygdens delingstall tas i betraktning ved beregningen av livsvarig årlig pensjonsytelse ut fra forventet levetid på uttakstidspunktet.

Folketrygdreformen rokker ikke ved prinsippet om at pensjonsytelsene fra folketrygden skal kunne suppleres med alderspensjon fra foretaksfinansierte tjenestepensjonsordninger. Etter gjeldende pensjonslovgivning har foretakene hittil kunnet velge mellom to prinsipielt forskjellige alternativer, enten kollektiv pensjonsforsikring i form av ytelsesbasert foretakspensjon eller kollektiv pensjonssparing i form av innskuddspensjonsordning. Etter folketrygdreformen er situasjonen rettslig og praktisk til dels blitt en annen.

Pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven vil uten vesentlig endring fortsatt kunne utgjøre en egnet påbygning på pensjonssystemet i folketrygden (nedenfor under punkt 2). Ytelsesbasert foretakspensjon etter foretakspensjonsloven i nåværende form lar seg derimot vanskelig videreføre som en påbygning på, eller i kombinasjon med, ny folketrygd med sikte på å oppnå eller fastlegge et samlet alderspensjonsnivå for den enkelte arbeidstakere (foran i avsnitt 4.2). Dessuten er ytelsesbasert foretakspensjon kommet under betydelig press fordi denne form for tjenestepensjonsordning har vist seg å skape betydelige økonomiske utfordringer både for foretak og for pensjonsinnretninger (foran i avsnitt 4.3). Dersom det fortsatt skal foreligge forsikringsbaserte alternativer for foretaksfinansiert tjenestepensjon som tillegg til ny folketrygd, bør det derfor ved ny lovgivning åpnes for at ny folketrygd kan påbygges eller kombineres med andre former for kollektiv tjenestepensjonsforsikring (nedenfor under punkt 3). Utarbeidelsen av slike lovregler er en hovedoppgave i arbeidet med tilpasningen av pensjonslovene til ny folketrygd.

2) Tjenestepensjon basert på kollektiv pensjonssparing i innskuddspensjonsordninger lar seg lett kombinere med pensjon fra ny folketrygd. Opptjeningsordningen er teknisk basert på alleårsprinsippet og årlige innskudd fastsatt i prosent av lønn, og det er fastsatt grenser for størrelsen av årlige innskudd. I innskuddsordninger er imidlertid opptjent pensjonskapital ikke gjenstand for årlig oppskrivning i samsvar med lønnsvekst. I hvilken utstrekning pensjonskapitalen og dermed pensjonsytelsene likevel er sikret mot inflasjon og for øvrig holder tritt med lønnsutviklingen, beror først og fremst på den årlige avkastning som tilføres pensjonskapitalen. Pensjonskapitalen blir ikke tilført dødelighetsarv fordi det ikke er knyttet dødelighetsrisiko til pensjon opptjent i innskuddspensjonsordninger. Ved arbeidstakerens død skal pensjonskapitalen benyttes først og fremst til barne- og ektefellepensjon.

Innskuddspensjonsloven gir – i motsetning til foretakspensjonsloven – foretakene vid adgang til å etablere pensjonsordninger med forskjellige pensjons- og kostnadsnivåer tilpasset eget behov og lønnsevne. Utviklingen i senere år viser at mange foretak også har gjort bruk av den fleksibilitet loven her gir (foran i avsnitt 5.1.2). Videre er innskuddspensjonsloven utformet på en måte som gir foretakene en reell kostnadskontroll og jevnt over pensjonskostnader på et forutsigbart nivå tilpasset variasjoner i deres størrelse og økonomi. Sett i sammenheng med foretaksstrukturen hos oss innebærer den fleksibilitet regelverket i innskuddspensjonsloven gir, at kollektiv pensjonssparing i pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven også etter folketrygdreformen, vil fremtre som et attraktivt og konkurransedyktig tjenestepensjonsalternativ for store grupper av foretak.

3) Ytelsesbaserte pensjonsordninger har tradisjonelt vært mest brukt av norske foretak, og for pensjonsinnretningene utgjør de derfor økonomisk sett fortsatt den klart viktigste form for tjenestepensjon. Det vises til tabell 5.1 ovenfor. I motsetning til innskuddspensjonsloven har imidlertid foretakspensjonslovens regelverk ikke gitt foretakene nødvendig fleksibilitet når det gjelder utforming av forsikringsbaserte pensjonsordningers pensjons- og kostnadsnivå og øvrige egenskaper (foran i avsnitt 4.1.1). For mange av de foretak som lenge har hatt ytelsesbasert foretakspensjon, er det høye og nokså uforutsigbare nivået på pensjonskostnadene ved vanlige ytelsesordninger utvilsomt blitt et betydelig problem, særlig under rådende markedsforhold. I de senere år er derfor også de aller fleste nye pensjonsordninger etablert etter innskuddspensjonsloven.

Etter gjeldende rett har det ikke vært adgang til å etablere skattegunstige forsikringsbaserte pensjonsordninger på annen måte enn ved pensjonsordning etter foretakspensjonsloven. Dette, og det normalt høye kostnadsnivået ved ytelsesbasert foretakspensjon i sin nåværende form, har derfor i praksis medført at om lag to tredeler av foretakene i privat sektor vanskelig har kunnet etablere forsikringsbasert pensjonsordning med pensjons- og kostnadsnivå som ellers ville kunne utgjøre et attraktivt alternativ til så vel vanlig ytelsesbasert foretakspensjon i sin nåværende form som til et bredt spekter av innskuddspensjonsordninger. Ved en sammenligning med innskuddsordninger er det her vesentlig at den dødelighetsrisiko som er knyttet til kollektiv tjenestepensjonsforsikring, under ellers like forhold, normalt vil føre til at atskillig pensjonskapital vil bli frigjort som dødelighetsarv og dermed gi grunnlag for et vesentlig høyere pensjonsnivå enn ved kollektiv pensjonssparing.

Disse forhold innebærer at det – uavhengig av folketrygdreformen – foreligger behov for lovendringer som vil legge til rette for at også forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger – på samme måte som innskuddsordninger – i praksis kan baseres på ulike pensjons- og kostnadsnivåer. Dette er en forutsetning for at kollektiv tjenestepensjonsforsikring generelt vil utgjøre et godt alternativ for grupper av foretak, og at kollektiv tjenestepensjonsforsikring fortsatt vil kunne ha en sentral plass i et bredt og variert pensjonsmarked. I tillegg kommer at folketrygdreformen i seg selv medfører behov for vesentlige endringer i foretakspensjonsloven fordi den har skapt en situasjon hvor vanlig ytelsesbasert tjenestepensjon i sin nåværende form ikke lenger lar seg kombinere med, eller vil utgjøre, en naturlig påbygning på pensjonssystemet i ny folketrygd (foran i avsnitt 4.2). Også ved utformingen av et nytt regelverk for forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger tilpasset ny folketrygd, bør det imidlertid legges vesentlig vekt på at det i kollektiv tjenestepensjonsforsikring allerede foreligger behov for større fleksibilitet og variasjonsbredde enn foretakspensjonsloven for tiden gir.

Et nytt lovverk for forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger, tilpasset ny folketrygd, bør derfor i større grad enn regelverket i foretakspensjonsloven utformes som et forsikringsrettslig rammeverk for kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Dette vil legge til rette for kollektiv tjenestepensjonsforsikring basert på forskjellige pensjonsnivåer og andre egenskaper tilpasset de enkelte foretaks lønnsevne og økonomiske situasjon og den varierte foretaksstrukturen i Norge. Det bør legges vesentlig vekt på at et nytt regelverk vil gi rammer som – på den ene side – legger til rette for at kvalitativt gode pensjonsordninger kan tilpasses ny folketrygd og i det store og hele videreføres innenfor en ny rettslig ramme, og som – på den annen side – også legger til rette for forsikringsbaserte alternativer for foretak som på grunn av kostnadsnivået ønsker å endre pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon. De sistnevnte foretak vil ellers være henvist til å ha ulike innskuddspensjonsordninger med et lavere ytelsesnivå enn forsikringsbaserte pensjonsordninger. Et viktig hensyn er at også foretak som har behov for stabil og kvalifisert arbeidskraft og som har nødvendig økonomisk evne, fortsatt skal kunne tilby sine arbeidstakere alderspensjon om lag på samme økonomiske nivå som hittil.

5.2.2 Kollektiv tjenestepensjonsforsikring tilpasset ny folketrygd

1) Kollektiv tjenestepensjonsforsikring vil prinsipielt være et kontraktsbasert pensjonssystem og vil rettslig og økonomisk være frittstående i forhold til pensjonssystemet i folketrygden. Et nytt regelverk for kollektiv pensjonsforsikring bør derfor – i motsetning til foretakspensjonsloven – utformes som formelt uavhengig av regelverket for ny folketrygd. Dette er imidlertid ikke til hinder for at pensjonssystemet i folketrygden benyttes som modell ved utformingen av et nytt rammeverk for forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger, og at regelverket i stor grad bygges opp etter eller tilpasses de prinsipper som ligger til grunn for ny folketrygd. I Finansdepartementets oppdrag til Banklovkommisjonen er det, som tidligere nevnt, således lagt til grunn at det nye regelverket som utarbeides «i hensiktmessig grad utformes slik at det følger opp hovedprinsippene i den vedtatte folketrygden». Banklovkommisjonen mener at dette på en god måte vil bidra til å klargjøre den sammenheng som reelt fortsatt må foreligge mellom ny folketrygd og kollektiv tjenestepensjonsforsikring.

Pensjonssystemet i folketrygden utgjør reelt en mellomform – en «hybrid» – i forhold til innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonssystemer (foran i avsnitt 5.2.1). Det er utformet på grunnlag av et prinsipielt skille mellom opptjeningsperioden og utbetalingsperioden, det vil si mellom – på den ene side – prinsippene for pensjonsopptjening og premieberegning, og – på den annen side – prinsippene for uttak av pensjon og beregning av pensjonsytelser. Dette skillet har gjort det mulig å kombinere en innskuddsbasert pensjonsopptjeningsordning basert på et alleårsprinsipp med årlig innskuddpremie i prosent av lønn, og en forsikringsbasert utbetalingsordning med dødelighetsrisiko knyttet til retten til pensjon og med beregning av årlige pensjonsytelser ut fra opptjent pensjonsbeholdning og forventet levetid ved uttak av pensjon. Dermed er det etablert et grunnlag for betydelig fleksibilitet ved utformingen av folketrygdens nye pensjonssystem.

Ny folketrygd bygger således på prinsipper som – hvis lagt til grunn for ny lovgivning for kollektiv tjenestepensjonsforsikring – også vil legge til rette for utforming av et nytt rammeverk for kollektive tjenestepensjonsordninger med en grad av fleksibilitet som 1) er tilpasset foretaksstrukturen i norsk næringsliv og de betydelige variasjoner i foretakenes lønnsevne (foran i avsnitt 5.2.1), og som 2) samtidig åpner for nye og til dels ulike former for risikofordeling i trekantforholdet mellom pensjonsinnretning, foretak og arbeidstakerne. Et rammeverk av denne type vil således være godt i samsvar med den «hybridordning» og de synspunkter som i utredningen i NOU 2009: 13 Brede pensjonsordninger anbefales vektlagt ved utformingen av et nytt lovverk for moderne forsikringsbaserte pensjonsordninger tilpasset ny folketrygd (foran i avsnitt 3.4). For øvrig forutsettes det også i Finansdepartementets oppdrag at Banklovkommisjonen i arbeidet med tilpasning av pensjonslovene til ny folketrygd tar i betraktning de vurderinger og forslag denne utredningen inneholder.

Banklovkommisjonen er ut fra dette kommet til at hovedelementene i nytt rammeverk for forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger bør utformes med utgangspunkt i det skille mellom opptjeningsordningen og utbetalingsordningen som ligger til grunn for det nye pensjonssystemet i folketrygden.

2) Den ene hoveddelen i det nye regelverket bør således være en innskuddsbasert modell for pensjonsopptjening, det vil si retten til alderspensjon erverves ved årlig pensjonsopptjening og oppbygging av en pensjonsbeholdning for det enkelte medlem i tjenestepensjonsordningen. Dette forutsetter et opptjeningssystem som i hovedsak er basert på alleårsprinsippet og årlig innskuddspremie tilsvarende en bestemt prosent av arbeidstakerens lønn (nedenfor i avsnitt 5.3). Innskuddsbasert pensjonsopptjening vil dermed imøtekomme foretakenes behov for reell kostnadskontroll og jevnt over gi pensjonskostnader på et forutsigbart nivå. Foretaksstrukturen i norsk næringsliv tilsier at regelverket – slik som forutsatt i lov om obligatorisk tjenestepensjon – bør gi det enkelte foretak adgang til å tilpasse nivået på årlige pensjonskostnader og dermed indirekte også pensjonsnivået til egen lønnsevne og økonomi. Det bør derfor først og fremst være foretakenes – ikke lovgiverens – oppgave å fastsette størrelsen på årlig innskuddspremie i prosent av lønn og i det hele ha ansvaret for at nivået på foretakets samlede pensjonskostnader vil ligge på et bærekraftig nivå.

Banklovkommisjonen legger til grunn at pensjonsordninger basert på kollektiv tjenestepensjonsforsikring fortsatt skal undergis skattegunstig behandling, blant annet slik at foretakenes årlige pensjonskostnader kan føres til fradrag i skattepliktig inntekt. Det vil derfor fortsatt være en lovgiveroppgave å fastsette – ut fra skatteprovenyhensyn og andre samfunnshensyn – de overordnede rammer for foretakenes utforming av regelverket for sine tjenestepensjonsordninger. Provenyhensynet er i foretakspensjonsloven ivaretatt ved krav om at pensjonsplanen må utformes slik at tjenestepensjonsytelsene er tilpasset, og vil ligge innenfor, en lovfastsatt grense for samlet folketrygd- og tjenestepensjon (foretakspensjonsloven §§ 5-3 og 5-7). Når ytelsene fra ny folketrygd skal beregnes ut fra prinsippet om levealdersjustering og nøytralitet i forhold til uttaksalder, må imidlertid provenyhensynet ivaretas på en annen måte. For forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger med innskuddsbasert opptjeningsordning tilpasset ny folketrygd bør det i stedet fastsettes en generell høyeste prosentvis grense i forhold til lønn for foretakets årlige innskuddspremier. En slik grense vil indirekte også sette en generell grense for pensjonsnivået i kollektiv tjenestepensjonsforsikring.

Banklovkommisjonen viser til at alderspensjonen i ny folketrygd er beregnet å gi en kompensasjonsgrad i forhold til lønn på 54 prosent ved 67 år, gitt 40 opptjeningsår. Ut fra dette bør en høyeste prosentsats for årlig innskuddspremie settes slik at foretaksfinansiert tjenestepensjon skal kunne øke beregnet kompensasjonsgrad opp til om lag to tredeler av lønn (se nærmere nedenfor i avsnitt 5.3.5). En må imidlertid i alle tilfelle regne med at innskuddspremienivået i et meget betydelig antall av pensjonsordninger i praksis vil ligge lavere enn det lovfastsatte maksimum.

Banklovkommisjonen viser for øvrig til at en lovfastsatt høyeste prosentsats for årlig innskuddspremie vil i langt mindre grad virke styrende og standardiserende ved selve utformingen av foretakenes pensjonsordninger enn kravene til pensjonsplanen i foretakspensjonsloven i praksis har vist seg å gjøre. Dette vil begrense behovet for en fortsatt detaljert lovregulering av forsikringsbaserte pensjonsordninger. Innenfor overordnede lovfastsatte rammer vil det enkelte foretak selv i stor grad kunne tilpasse pensjonsordningen til foretakets behov gjennom utformingen av pensjonsplanen og det øvrige regelverk for pensjonsordningen.

3) Den annen hoveddel av pensjonssystemet – utbetalingsordningen – vil omfatte reglene om uttak av pensjon og beregningen av årlige pensjonsytelser. Tjenestepensjonen bør – som i folketrygden – som hovedregel være livsvarig. Dette innebærer at den årlige pensjonsytelse – som i ny folketrygd – må beregnes ut fra den enkelte arbeidstakers opptjente pensjonsbeholdning ved uttak av pensjon (pensjonskapitalen) og det antall år arbeidstaker ut fra utviklingen i dødelighet frem til uttakstidspunktet kan forventes å leve.

Banklovkommisjonen legger til grunn at prinsippet om fleksibelt uttak av pensjon skal videreføres også på tjenestepensjonsområdet, jf. foretakspensjonsloven §§ 5-7a til 5-7d. Det følger da allerede av forsikringsmessige prinsipper at beregningen av årlig pensjonsytelse må være nøytral i forhold til den enkelte arbeidstakers alder ved uttak av pensjon (foretakspensjonsloven § 5-7c). Dette prinsippet som innebærer at forventet nåverdi av de samlede pensjonsutbetalinger skal være uavhengig av uttaksalderen, ligger også til grunn i ny folketrygd. Banklovkommisjonen mener at dette bør være en hovedregel også i regelverket for nye forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger.

Banklovkommisjonen foreslår videre at årlige pensjonsytelser – slik som i ny folketrygd – skal beregnes ut fra arbeidstakerens gjenstående forventede levetid ved uttak av pensjon, det vil si på grunnlag av en utbetalingsperiode som er levealdersjustert på uttakstidspunktet. I kollektiv tjenestepensjonsforsikring vil dette være en forutsetning for at viktige sosialpolitiske hensyn skal bli ivaretatt ved livslang utbetaling av tjenestepensjon. Bakgrunnen er først og fremst at pensjonsinnretningene erfaringsmessig vanskelig kan bære den økonomiske belastning som økningen over tid i de forsikredes levealder og dermed i lengden av pensjonsutbetalingsperioden ellers ville medføre, særlig i pensjonsordninger som gir livsvarig pensjon. Den levealdersrisiko som vil akkumuleres i løpet av forsikringstiden, har vist seg å utgjøre en latent, men alvorlig soliditetsrisiko for pensjonsinnretningene (foran i avsnitt 4.1.1 punkt 3). Dette skyldes at levealdersrisiko over så lange tidsrom som opptjening og utbetaling av kollektiv tjenestepensjonsforsikring dekker, i praksis ikke lar seg forsvarlig forhåndsprise som ledd i pensjonsinnretningenes ordinære beregning av årlige premier. Et bærekraftig kollektivt pensjonsforsikringssystem må derfor baseres på at pensjonsinnretningenes samlede ansvar i utbetalingsperioden som hovedregel skal fastlegges ved uttaket av pensjon og innenfor rammen av opptjent pensjonsbeholdning på uttakstidspunktet.

I ny folketrygd er problemene knyttet til den langsiktige økningen i befolkningens levealder håndtert ved en ordning som innebærer at det ved uttak av pensjon gjennomføres såkalt levealdersjustering av årlige pensjonsytelser. Ordningen forutsetter at det årlig fastsettes delingstall som, ut fra utviklingen i dødelighet i befolkningen frem til uttakstidspunktet, reflekterer økningen i forventet levetid for arbeidstakere ved ulike uttaksaldre mellom 62 og 75 år, og som dessuten sikrer at beregningen av årlig pensjon er nøytral i forhold til faktisk alder ved uttak av pensjon. Banklovkommisjonen mener at det ville være en fordel sett i forhold til behovet for tilpasningen av reglene for kollektiv tjenestepensjonsforsikring til ny folketrygd og til de samfunnsmessige hensyn som begrunner levealdersjustering av folketrygdens alderspensjon, om delingstallene i ny folketygd kunne tjene som utgangspunkt for reglene om beregningen av alderspensjon ved kollektiv pensjonsforsikring. Dette ville også kunne gi praktiske fordeler og dessuten gjøre det lettere å få oversikt over hovedtrekkene i lovgivningen på pensjonsområdet. Et vesentlig forhold i denne sammenheng er at ny folketrygd gjør bruk av kjønnsnøytrale delingstall, og dermed gjør det mulig å benytte innskuddspremier i lik prosent av lønn for menn og kvinner (se nedenfor i avsnitt 5.5.3).

Etter Banklovkommisjonens oppfatning vil det imidlertid ikke være grunnlag for uten videre å gi delingstallene i ny folketrygd tilsvarende anvendelse i kollektiv tjenestepensjonsforsikring for å sikre at årlig pensjonsytelse blir beregnet ut fra den enkelte arbeidstakers forventet levealder ved uttak av tjenestepensjon. Det må også tas hensyn til at pensjonsinnretningenes virksomhet vil være basert på bransjefastsatt dødelighetsstatistikk, og til at beregnet dødelighet i den populasjon som vil omfattes av kollektiv tjenestepensjonsforsikring, til dels avviker fra den alminnelige utvikling i befolkningens levealder som folketrygdens delingstall bygger på. Banklovkommisjonen foreslår derfor at det ved anvendelsen av folketrygdens delingstall skal benyttes en bransjefast justeringsfaktor som reflekterer slike forskjeller i dødelighet (se nedenfor i avsnitt 5.5.4). Enkelte medlemmer i Banklovkommisjonen mener at prinsippene for levealdersjustering bør utredes nærmere, se deres særmerknader nedenfor i avsnitt 5.5.6.

4) Enkelthetene i et nytt regelverk for kollektiv tjenestepensjonsforsikring bør også i stor grad kunne tilpasses prinsippene i pensjonssystemet i ny folketrygd. De reguleringsordninger ny folketrygd har for å tilpasse pensjonsopptjening og pensjonsytelser til lønnsutviklingen i samfunnet, vil således også kunne inngå som elementer i kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Generelt vil det være en fordel om pensjonssystemet i kollektiv tjenestepensjonsforsikring i hovedtrekk lar seg utforme med utgangspunkt i prinsippene i ny folketrygd. Dette vil innebære at pensjonsopptjening og beregning av pensjonsytelser i forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger i hovedsak vil bli bestemt ut fra forhold som i praksis også vil bli bestemmende for den alderspensjon som den enkelte arbeidstakere vil motta fra ny folketrygd.

5.2.3 Risiko- og kostnadsfordeling i kollektiv pensjonsforsikring

Ved utforming av et nytt regelverk for kollektiv tjenestepensjonsforsikring vil det også gjøre seg gjeldende andre viktige hensyn enn behovet for tilpasning til folketrygdsystemet. Folketrygden er et lovbasert pensjonssystem med staten som pensjonsleverandør som i hovedsak først etter uttak av pensjon blir finansiert ved årlige utbetalinger over statsbudsjettet. Kollektiv tjenestepensjonsforsikring derimot har sitt grunnlag i langtidskontrakter som er inngått mellom et foretak og en økonomisk selvstendig pensjonsinnretning som pensjonsleverandør, og som for å sikre arbeidstakernes rettigheter må være fondsbasert og forhåndsfinansiert av foretaket som arbeidsgiver. Private pensjonsleverandører har verken en risikobærende eller en kostnadsbærende kapasitet som tilnærmelsesvis kan sidestilles med den stilling staten vil ha som pensjonsleverandør. Dette innebærer at det i kollektiv tjenestepensjonsforsikring også vil oppstå viktige risiko- og kostnadsspørsmål som kan forbigås i et pensjonssystem hvor staten er pensjonsleverandør. Her er det behov for en regulering av risiko- og kostnadsspørsmål som er i samsvar med forsikringsmessige prinsipper.

Kollektiv tjenestepensjonsforsikring krever i alle tilfelle en mer utførlig og nyansert regulering av risikoforhold og risikofordeling i forholdet mellom pensjonsleverandør, foretak og arbeidstakere enn det er behov for i folketrygdens pensjonssystem (foran i avsnitt 4.2.3 og nedenfor i avsnitt 5.6). Et bærekraftig grunnlag for kollektiv tjenestepensjonsforsikring forutsetter imidlertid at det i tillegg treffes tiltak med sikte på mer grunnleggende endringer i den fordeling av risiko i forsikringsforholdet som er typisk for ytelsesbaserte pensjonsordninger. Det er foran i avsnitt 4.3 redegjort for bakgrunnen for dette.

For det første har ytelsesbaserte pensjonsordninger ført til en så vidt sterk konsentrasjon av kapitalrisiko, avkastningsrisiko og risiko for økt levealder i pensjonsinnretningene at det økonomiske grunnlag for pensjonsinnretningenes virksomhet og soliditet er truet. Endringer som følge av tilpasningen til ny folketrygd, særlig innføringen av en utbetalingsordning for kollektiv tjenestepensjonsforsikring basert på folketrygdens modell for levealdersjustering, er i så måte et viktig korrektiv (nedenfor i avsnitt 5.5). Det er imidlertid nødvendig også å adressere problemer knyttet til pensjonsinnretningenes kapital- og avkastningsrisiko (nedenfor i avsnitt 5.4). Dette fremgår også i utredningene NOU 2011: 1 Bedre rustet mot finanskriser og NOU 2009: 13 Brede pensjonsordninger, som inneholder en analyse av ulike elementer som kan inngå i en «hybridmodell» for kollektive pensjonsforsikringsprodukter. En kombinasjon av elementer i så vel et innskuddsbasert som et ytelsesbasert pensjonssystem ligger også til grunn for pensjonssystemet i ny folketrygd (foran i avsnitt 4.2.4).

For det annet, prinsipielle endringer i pensjonsinnretningenes risikoeksponering knyttet til kollektiv tjenestepensjonsforsikring vil, etter Banklovkommisjonens oppfatning, også være viktige tiltak ved en nødvendig tilpasning av regelverket for kollektiv pensjonsforsikring til det nye kapitalkravsregimet i EU/EØS forsikringsdirektiv. Dette tilsier at et nytt regelverk bør utformes slik at pensjonsinnretningenes langsiktige avkastnings- og levealdersrisiko knyttet til kollektiv pensjonsforsikring blir vesentlig redusert (foran i avsnitt 4.3.3). I samsvar med føringer fra Finansdepartementet har dette vært et viktig hensyn ved utformingen av opplegget i lovutkastet. Regelverksendringer som vil redusere konsentrasjonen av kapitalrisiko, avkastningsrisiko og risiko for økt levealder i pensjonsinnretningene, vil være viktige tiltak i tilpasningen av pensjonslovgivningen til det nye kapitalkravsregimet.

For det tredje, foretakspensjonsloven har i praksis ført til en standardisering av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, og loven inneholder dessuten krav som reelt stenger for utforming av andre typer av forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger. Dette har også ført til et årlig kostnadsnivå i kollektiv tjenestepensjonsforsikring som mange foretak lenge har syntes er for høyt og for lite forutsigbart. Endringene i lovverket som følge av tilpasningene til ny folketrygd vil her medføre vesentlige endringer og gi foretakene adgang til å utforme og benytte forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger som er tilpasset det enkelte foretaks behov, økonomi og lønnsevne. Viktigst i denne sammenheng er at ny lovgivning for kollektiv tjenestepensjonsforsikring lar seg utforme som et rammeverk basert på den opptjeningsmodell som inngår i pensjonssystemet i ny folketrygd, noe som vil gi foretakene tilgang til kollektive pensjonsforsikringsprodukter med forutberegnlig årlig pensjonskostnad på et nivå tilpasset det enkelte foretaks lønnsevne (foran i avsnitt 4.2.4).

For det fjerde, et nytt rammeverk for nye forsikringsbaserte kollektive pensjonsprodukter vil øke bredden i tjenestepensjonsmarkedet og medføre at innskuddspensjonsordning ikke vil være eneste alternativ for foretak som ikke lengre vil ha ytelsesbasert foretakspensjonsordning. Et polarisert pensjonsmarked hvor hovedalternativene har vært enten på ytelsesbasert foretakspensjon eller vanlig innskuddspensjon, imøtekommer over tid verken foretakenes eller arbeidstakernes interesser. Det reelle valg vil da stå mellom en pensjonsordning som ofte vil være for god i forhold til lønnsevne og økonomi i et betydelig antall foretak, og en pensjonsordning som sett fra arbeidstakernes side, vil være et dårligere alternativ enn foretakenes økonomi og behov skulle tilsi. Selv om et hovedelement i nye pensjonsprodukter vil være en pensjonsopptjeningsordning basert på årlige innskuddspremier fastsatt i prosent av lønn, vil dette kunne kombineres med ulike «hybridelementer» og dermed ulike former for risikofordeling i forsikringsforholdet (nedenfor i avsnitt 5.2.4).

Et motstykke til en vesentlig omlegging av ordninger som er bestemmende for pensjonsinnretningenes avkastningsrisiko og levealdersrisiko, vil således være at oppnådd avkastning og dødelighetsarv tilordnes arbeidstakerne og benyttes til økning av pensjonsbeholdning og pensjonsytelser. Generelt er det grunn til å anta at et gjennomsnittlig avkastningsnivå over en opptjeningstid på inntil 40 år, vil være høyere enn de premieberegningsrenter pensjonsinnretningene benytter. Avkastningsnivået i de tre største pensjonsinnretningene i løpet av perioden 2001 til 2011 ligger i gjennomsnitt i området 5 til 5,5 prosent. Det vises til tabell 5.3 nedenfor i avsnitt 5.4.2. Uavhengig av dette vil det i lovverket – på samme måte som i ny folketrygd – også kunne bygges inn ordninger som vil gi arbeidstakerne sikkerhet for årlig oppregulering av pensjonsbeholdning og pensjoner i samsvar med lønnsutviklingen. Dette vil skape klarhet fordi det vil fremgå at det i tilfelle må være foretakenes – ikke pensjonsinnretningenes – oppgave å sørge for og bære kostnadene ved slik utbygging av sikkerhet og forutberegnelighet i arbeids- og pensjonsforholdet. Banklovkommisjonen har ved utformingen av lovutkastet lagt vesentlig vekt på at utkastet skal inneholde oppreguleringsordninger som – sammen med de foreslåtte grenser for årlig innskuddspremie – legger til rette for at foretak som ønsker det, fortsatt kan tilby sine arbeidstakere skattegunstige pensjonsordninger som kvalitativt ligger om lag på samme nivå som ytelsesbasert foretakspensjon.

For det femte, en overgang til en pensjonsopptjeningsordning i kollektiv pensjonsforsikring som bygger på prinsippene i ny folketrygd, skal imøtekomme behovet for enklere pensjonsforsikringsprodukter som er tilpasset økt mobilitet i arbeidsmarkedet, og som legger bedre til rette for sammenslåing av pensjonsrettigheter opptjent i ulike foretak. I ytelsesbasert foretakspensjon blir alderspensjonen til arbeidstakere som skifter arbeidsgiver og pensjonsordning i løpet yrkesaktiv periode, ikke bestemt av pensjonsplanen for pensjonsordningen i det foretak hvor arbeidstakerne avslutter sin yrkesaktive periode, men av et antall fripoliser for opptjent pensjon beregnet ut fra tjenestetid og lønnsnivå ved avslutning av hvert arbeidsforhold. Pensjonsrettigheter etter fripoliser er imidlertid i liten grad inflasjons- og nivåsikret, først og fremst fordi pensjonsinnretningenes avkastningsrisiko og levealdersrisiko knyttet til ytelsesbasert foretakspensjonsordninger har medført at fripolisene over tid er blitt tilført et meget beskjedent overskudd. Banklovkommisjonen har lagt vesentlig vekt på at lovutkastets omlegging av de ordninger som er bestemmende for pensjonsinnretningenes avkastningsrisiko og levealdersrisiko, også vil innebære en vesentlig endring på dette området. Omleggingen legger således til rette for at den pensjonsbeholdning en arbeidstaker har opptjent ved avslutningen av et arbeidsforhold, fortsatt vil bli tilført oppnådd avkastning og dødelighetsarv i tiden frem til uttak av pensjon (lovutkastet § 6-8 og kapittel 9 nedenfor). Økningen av pensjonsbeholdningen frem til uttakstidspunktet må i det minste antas å gi et vesentlig bidrag til reell verdisikring av de pensjonsytelser som da kommer til utbetaling.

For det sjette, et nytt regelverk for kollektiv pensjonsforsikring som er tilpasset prinsippene i ny folketrygd, og som dessuten imøtekommer behovet for en omlegging og tydeliggjøring av risiko- og kostnadsfordelingen i trekantforholdet mellom pensjonsleverandør, foretak og arbeidstakere, vil etablere et nytt grunnlag for vurderingen av spørsmål om og i hvilken utstrekning foretaket vil ha fremtidige pensjonsforpliktelser som kreves regnskapsmessig balanseført. Banklovkommisjonen har ved utformingen av lovutkastet også lagt vesentlig vekt på så vidt mulig å unngå at foretakenes pensjonsforpliktelser skal gi grunnlag for krav om balanseføring, og i alle tilfelle å oppnå at det kostnadsmessige omfanget av fremtidige pensjonsforpliktelser som må regnskapsmessig balanseføres, vil bli vesentlig mindre og langt mer begrenset enn for foretak med ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger (nedenfor i avsnitt 5.2.5).

5.2.4 Risiko- og kostnadsfordeling etter to hovedmodeller

Banklovkommisjonen har lagt vesentlig vekt på at det lovutkast som fremlegges i utredningen her, er utformet som et forsikringsrettslig rammeverk for kollektiv tjenestepensjonsforsikring tilpasset ny folketrygd. Et hovedformål har vært å legge til rette for at forsikringsbaserte pensjonsordninger skal kunne etableres med årlige kostnadsnivåer – og dermed pensjonsnivåer – tilpasset de enkelte foretaks lønnsevne og økonomiske situasjon og den varierte foretaksstrukturen i Norge (foran i avsnitt 5.2.1). Dette er forhold som i første rekke må avklares i pensjonsordningenes pensjonsplaner ved fastsettelsen av de innskuddspremier som foretaket årlig skal tilføre pensjonsordningen (lovutkastet § 4-2 første ledd). Vesentlig i denne sammenheng er imidlertid også hvordan ulike kostnads- og risikoforhold knyttet til pensjonsforholdet blir fordelt i trekantforholdet mellom foretak, arbeidstakere og pensjonsinnretningen. Også dette er forhold som stort sett kan og bør avklares ved utformingen av pensjonsordningens pensjonsplan.

Banklovkommisjonen er kommet til at lovutkastet – ut fra behovet for fleksibilitet ved utformingen av forsikringsbaserte pensjonsordninger (foran i avsnitt 5.2.1) – bør inneholde to hovedalternativer for reguleringen av spørsmål knyttet til kostnads- og risikofordelingen i pensjonsordningen, særlig når det gjelder forholdet mellom foretaket og arbeidstakerne. I samsvar med dette foreslår Banklovkommisjonen at et foretak skal ha adgang til å utforme pensjonsplanen for sin tjenestepensjonsordning enten etter reglene for en «standardmodell» eller for en «grunnmodell» (lovutkastet § 4-2 annet ledd). Avgjørende for foretakets valg, i tilfelle etter dialog med arbeidstakerne, vil særlig være det enkelte foretaks lønns- og kostnadsevne og foretakets behov for kvalifisert og stabil arbeidskraft. Uavhengig av valgt modell, skal imidlertid pensjonsplanen – i samsvar med prinsippet om likebehandling – gjelde for alle arbeidstakere som er medlem av pensjonsordningen (lovutkastet § 2-3 tredje ledd).

De nærmere regler for de to hovedmodellene som er inntatt i lovutkastet kapittel 4 avsnitt II og III, inneholder i første rekke regler for pensjonsopptjeningsperioden. En felles hovedstruktur er lagt til grunn ved utformingen av regelverket, og på sentrale punkter er reglene de samme (nedenfor i avsnittene 5.3 til 5.5). Dette gjelder blant annet fordelingen av risiko knyttet til forvaltningen av pensjonskapitalen og av risiko knyttet til dødelighet og levealder, og også reglene om uttak av pensjon er utformet som fellesregler, inntatt i lovutkastet kapittel 4 avsnitt IV. Den viktigste forskjell mellom hovedmodellene er at foretak med pensjonsordninger etter standardmodellen er tilordnet risiko og kostnader i tillegg til selve innbetalingen av de innskuddspremier som følger av pensjonsplanen.

Banklovkommisjonen har valgt betegnelsen «standardmodellen» fordi den – i motsetning til «grunnmodellen» – også vil ha egenskaper som forbindes med de forsikringsbaserte pensjonsordninger som tradisjonelt har vært mest brukt i privat sektor. Viktigst er her én av flere ordninger for årlig oppregulering av pensjonsopptjeningen ut fra lønnsutvikling i opptjeningsperioden med sikte på inflasjons- og nivåsikring av opptjent pensjon. Ved en kombinasjon av slike oppreguleringsordninger med innskuddspremier beregnet etter de høyeste lovlige prosentsatser av lønn, vil foretaket kunne sikre arbeidstakerne en alderspensjon på om lag samme nivå som under ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Standardmodellen kan imidlertid også benyttes av foretak som vil velge ulike pensjonsnivåer i området mellom det som er vanlig for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven (foran i avsnitt 5.1.2). Uavhengig av pensjonsnivå vil imidlertid standardmodellen medføre at risikopremier og kostnader vedrørende administrasjon og forvaltningen av pensjonsordningen i hovedsak må dekkes av foretaket.

Medlemmet Juliussen mener at standardmodellen ikke er et egnet navn da det antas at grunnmodellen vil få betydelig større utbredelse, blant annet på grunn av reguleringsansvaret som foretaket påtar seg i standardmodellen, samt det at denne vil utløse krav om balanseføring av pensjonsforpliktelsene.

Grunnmodellen er beregnet på foretak som vil sikre arbeidstakerne alderspensjon ved en forutberegnlig årlig innbetaling, beregnet ut fra innskuddspremienivå som er fastsatt i pensjonsplanen, og uten variable tillegg eller fremtidige pensjonsforpliktelser. Modellen er i hovedsak utformet som en forsikringsbasert innskuddspremieordning, og atskiller seg fra vanlige innskuddspensjonsordninger først og fremst ved at det er knyttet dødelighetsrisiko til opptjent pensjonskapital. At pensjonsordningen er forsikringsbasert, får derfor vesentlig betydning for størrelsen av de alderspensjonsytelser som kommer til utbetaling. Dette skyldes at den pensjonskapital som blir frigjort ved at enkelte medlemmer dør i løpet av opptjeningsperioden eller utbetalingsperioden før forventet levetid, vil utgjøre dødelighetsarv som skal tilføres arbeidstakernes pensjonsbeholdning og i alle tilfelle inngå ved beregningen av årlig pensjonsytelse ved uttak av pensjon. For øvrig skal all årlig avkastning av pensjonskapitalen som oppnås av pensjonsinnretningen, tilfalle arbeidstakerne og benyttes etter hvert til oppreguleringen av den enkeltes pensjonsbeholdning eller av pensjoner under utbetaling. Pensjonsinnretningens avkastningsresultater over tid i hele opptjenings- og utbetalingstiden vil derfor få vesentlig betydning for arbeidstakere med pensjonsordning etter grunnmodellen, men foretaket har ikke noe eget ansvar for en oppregulering av pensjonsbeholdning eller pensjoner som kan inflasjons- og nivåsikre opptjent pensjon.

Det regelverk som foreslås for henholdsvis standardmodellen og grunnmodellen, er det redegjort nærmere for nedenfor i kapittel 6 og kapittel 7. I avsnitt 7.1.3 er det også foretatt en nærmere sammenligning mellom standardmodellen og grunnmodellen. Hovedspørsmål som oppstår i forhold til begge modeller, er behandlet nedenfor i avsnittene 5.3 til 5.6.

5.2.5 Balanseføring av fremtidige pensjonsforpliktelser

Ved utformingen av reglene for henholdsvis «standardmodellen» og «grunnmodellen» har Banklovkommisjonen lagt vesentlig vekt på å unngå eller begrense foretakenes plikt etter gjeldende regnskapspraksis til å balanseføre nåverdien av fremtidige forpliktelser knyttet til pensjonsordninger (foran i avsnitt 5.2.3). Det er ovenfor i avsnittene 4.3.4 og 4.3.5 redegjort for de regnskapsregler og den regnskapspraksis som er av betydning for regnskapsføringen av pensjonskostnader. Under Banklovkommisjonens drøftelser er det særlig fra arbeidsgiverhold fremhevet som meget viktig at foretak må ha adgang til å utforme sin forsikringsbaserte pensjonsordning uten fremtidige pensjonsforpliktelser som krever balanseføring som reduserer foretakets regnskapsmessig egenkapital. Banklovkommisjonen har derfor søkt å utforme reglene for grunnmodellen slik at balanseføring i hovedsak skal kunne unngås, mens det ved utformingen av reglene for standardmodellen er lagt vesentlig vekt på å oppnå en betydelig begrensning av omfanget av et krav om balanseføring av fremtidige pensjonsforpliktelser sett i forhold til ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger.

I regnskapsreglene skilles det mellom reglene for innskuddspensjonsordninger og for andre pensjonsordninger, herunder ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger (foran i avsnitt 4.3.4). I forhold til vanlige innskuddspensjonsordninger, hvor foretakets forpliktelse er begrenset til årlig innbetaling av innskuddspremie fastsatt i prosent av lønn til enhver tid, antas det at foretaket ikke har fremtidige pensjonsforpliktelser i anledning av opptjent pensjon i tidligere år som vil utløse krav om balanseføring av pensjonsforpliktelser i foretakets regnskaper. I en slik pensjonsordning er kostnaden ved pensjon opptjent i et år dekket fullt ut ved årets innskuddspremie som derfor kan regnskapsføres som en årlig kostnad. Reglene for «grunnmodellen» er utformet i samsvar med dette, se lovutkastet §§ 4-12 og 4-14, hvor det fremgår at foretakets forpliktelse i opptjeningsperioden består i innbetaling av årets innskuddspremier fastsatt i prosent av lønn med et årlig kostnadstillegg, og at foretaket ikke har kostnadsansvar i utbetalingsperioden. Det årlige kostnadstillegget omfatter imidlertid også en årlig premie for pensjonsinnretningens avkastningsrisiko i opptjeningsperioden, og som det fremgår foran i avsnitt 4.3.5, er det reist spørsmål om dette likevel har en viss karakter av fremtidig forpliktelse som krever balanseføring. Banklovkommisjonen antar at nåverdien av en slik forpliktelse i alle tilfelle vil være meget beskjeden, blant annet fordi pensjonsinnretningens avkastningsrisiko er basert på en nullgaranti (nedenfor i avsnitt 5.4.2), og at det dessuten kan bero på den konkrete utformingen av en pensjonsordning basert på grunnmodellen om slik balanseføring er påkrevd (foran i avsnitt 4.3.5).

En pensjonsordning basert på standardmodellen vil derimot – avhengig av pensjonsplanens utforming – medføre visse tilleggsforpliktelser for foretaket som må antas å utløse et krav om balanseføring. Banklovkommisjonen er klar over at foretakets subsidiære ansvar knyttet til ordninger for oppregulering av pensjonsbeholdningen ut fra lønnsvekst (lovutkastet § 4-8 tredje ledd), og i tilfelle til ordning for oppregulering av pensjoner under utbetaling (lovutkastet § 4-21 annet ledd), utgjør fremtidige forpliktelser som er knyttet til pensjon opptjent i tidligere år, og som derfor må antas å utløse et krav om balanseføring av nåverdien av slike forpliktelser. En ordning for årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen er imidlertid et nødvendig element i pensjonsordninger for foretak som vil sikre arbeidstakerne pensjon opp til et nivå som om lag tilsvarer alderspensjonen i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Uavhengig av dette er det imidlertid på det rene at den nåverdi av de fremtidige forpliktelser etter standardmodellen som i tilfelle kreves balanseført, vil være langt lavere enn nåverdien av de fremtidige forpliktelser som er karakteristisk for nåværende ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger (foran i avsnitt 4.3.5). Det forhold at oppreguleringen i første rekke skal dekkes ved avkastning av pensjonskapitalen, medfører at nettoverdien av foretakets subsidiære ansvar for oppregulering blir tilsvarende mindre, og at nettoverdien dessuten vil kunne variere med hvilken av oppreguleringsordningene i lovutkastet § 4-8 første ledd som gjelder for den enkelte pensjonsordning. På samme måte vil også reglene om levealdersjustert beregning av årlig pensjonsytelse ved uttak av pensjon (lovutkastet §§ 4-17 og 4-18) medføre en vesentlig reduksjon av den nåverdi av fremtidige forpliktelser som vil kunne kreves balanseført sammenlignet med hva tilfellet nå er for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger.

Banklovkommisjonen antar etter dette at den nåverdi av foretakets fremtidige forpliktelser i pensjonsordninger etter standardmodellen som kan medføre krav om balanseføring, vil være betydelig mer begrenset enn vanlig ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger.

5.3 Opptjening av pensjon

5.3.1 En opptjeningsmodell basert på alleårsprinsippet

Ved utformingen av lovutkastet har Banklovkommisjonen lagt til grunn at den modell for pensjonsopptjening som inngår i pensjonssystemet i ny folketrygd, bør benyttes som utgangspunkt for opptjeningsmodellen i kollektiv tjenestepensjonsforsikring (foran i avsnitt 5.2.2 punkt 2). Dette innebærer at arbeidstakerne som er medlemmer av et foretaks pensjonsordning, vil få rett til tjenestepensjon ved årlig pensjonsopptjening og oppbygging av en pensjonsbeholdning for det enkelte medlem (lovutkastet § 4-1). Årlig pensjonsopptjening innebærer at foretaket hvert år skal innbetale til pensjonsinnretningen årlige innskuddspremier for arbeidstakerne, beregnet etter en fastsatt prosentsats av den enkelte arbeidstakers lønn til enhver tid, og at den årlige innskuddspremien for hver arbeidstaker fortløpende tilføres dennes pensjonsbeholdning. Først ved uttak av pensjon blir den pensjonsbeholdning som er bygget opp i løpet av tjenestetiden i foretaket, omregnet til årlige pensjonsytelser. Etter lovutkastet § 4-2 første ledd skal det fastsettes en pensjonsplan for den enkelte pensjonsordning som innholder nærmere regler om beregning av årlig innskuddspremie, oppbygging av pensjonsbeholdning og uttak av pensjon, og som er utformet i samsvar med de krav som følger av lovgivningen.

Et hovedpunkt i pensjonsplanen er den bestemmelse som fastsetter den prosentsats som skal benyttes ved beregningen av årlig innskuddspremie for hver arbeidstaker. Det følger av forholdsmessighetsprinsippet at den fastsatte prosentsats som hovedregel skal gjelde i forhold til samtlige arbeidstakere (lovutkastet § 4-2 tredje ledd). I samsvar med synspunktene foran i avsnitt 5.2, forutsetter Banklovkommisjonen at det vil være det enkelte foretaks oppgave å fastsette pensjonsplanen for sin pensjonsordning og – ut fra egen lønnsevne og økonomi – å fastlegge nivået på årlige innskuddspremier. En slik opptjeningsordning vil gi foretakene en helt annen grad av kostnadskontroll og forutberegnelighet når det gjelder nivået på foretakets årlige pensjonskostnader enn i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger hvor det er ytelsesnivået ved nådd pensjonsalder som er fastsatt i pensjonsplanen, og hvor årlige premier derfor må beregnes årlig ut fra hvor stor del av fulle ytelser som er opptjent i løpet av året (foretakspensjonsloven § 9-2), jf. ovenfor i avsnitt 4.1.1.

Lovutkastets pensjonsopptjeningsordning er således basert på det alleårsprinsippet som ligger til grunn for pensjonssystemet i ny folketrygd (foran i avsnitt 5.2.2 punkt 2). Lovutkastet innebærer således at retten til pensjon bygger på årlig innbetaling av innskuddspremie basert på den enkelte arbeidstakers lønn til enhver tid, og at arbeidstakerens årlige pensjon blir beregnet ut fra den pensjonsbeholdning som dermed er bygget opp ved opptjeningen av pensjon i alle år arbeidstakeren har vært medlem av pensjonsordningen (lovutkastet § 4-1). Banklovkommisjonen mener at dette er viktig for at opptjeningssystemet skal oppfattes som rettferdig i forhold til alle grupper av ansatte og dessuten være i samsvar med den vekt arbeidslinjen er tillagt ved utformingen av pensjonssystemet i ny folketrygd.

Alleårsprinsippet medfører at den årlige pensjonsopptjening vil være uavhengig av hvilket tidspunkt den enkelte arbeidstaker er blitt medlem av pensjonsordningen og av antatt tidspunkt for uttak av alderspensjon. I ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger derimot beror årlig pensjonsopptjening på hvor mange år det er igjen til den enkelte arbeidstaker når beregningsalderen (antatt uttakstidspunkt for alderspensjon), på det tidspunkt arbeidstakeren blir medlem av pensjonsordningen. Dette innebærer blant annet at den årlige innbetaling vil være lavere for en person som på ansettelsestidspunktet har for eksempel 43 år igjen til beregningsalderen enn en person som bare har 30 år igjen selv om lønn og andre kriterier er like. Denne formen for beregning forutsetter også at det i pensjonsplanen for den ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen fastsettes et minstekrav til tjenestetid – som minimum kan være 30 år og maksimum 40 år. Lovutkastets hovedregel om årlig innskuddspremie fastsatt i en bestemt prosent av de enkelte medlemmers lønn i foretaket medfører – i samsvar med det sentrale innhold i forholdsmessighetsprinsippet – en prinsipiell likebehandling av alle ansatte i forhold til lønn som er uavhengig av alder og kjønn.

Når det kreves at årlig innskuddspremie etter pensjonsplanen skal fastsettes i prosent av den enkelte arbeidstakers lønn til enhver tid, og at pensjonsplanen skal gjelde for alle arbeidstakere, vil man oppnå en forholdsmessig likebehandling av alle arbeidstakere og derigjennom ivareta viktige sosialpolitiske hensyn, se ovenfor i avsnitt 4.1.3. Forholdsmessigheten knyttes da direkte til innskuddspremienivået i pensjonsordningen, og ikke til et ytelsesnivå ved uttak av pensjon basert på summen av beregnet folketrygd og tjenestepensjon slik som i ytelsesbasert foretakspensjon, jf. foretakspensjonsloven § 5-3. Dessuten medfører lovutkastets ordning at lik pensjonsbeholdning gir lik årlig pensjonsytelse innenfor den enkelte pensjonsordning. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil dette kunne øke forståeligheten av tjenestepensjonsordningene.

Tradisjonelt har premien for medlemmer av kollektive pensjonsforsikringer vært forskjellige for menn og kvinner siden kvinner statistisk lever lengre enn menn. I ny folketrygd, som er basert på årlig innskudd lik 18,1 prosent av lønn både for kvinner og menn, ivaretas hensynet til kjønnsnøytralitet ved beregning av årlig pensjon ut fra kjønnsnøytrale delingstall. Banklovkommisjonen mener at det med utgangspunkt i folketrygdens delingstall kan utformes tilsvarende kjønns- og aldersnøytrale delingstall tilpasset forholdene i kollektive tjenestepensjonsordninger, se nærmere nedenfor i avsnittene 5.5.3 og 5.5.4.

5.3.2 Årlig innskuddspremier

Banklovkommisjonen foreslår at årlig innskuddspremie skal beregnes ut fra den prosentsats som er fastsatt i pensjonsplanen, på grunnlag av den enkelte arbeidstakers lønn til enhver tid i området 0 til 12 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) (lovutkastet § 4-2 tredje ledd). Dette vil være i samsvar med reglene om pensjonsgivende lønn i foretaks- og innskuddspensjonslovene, dels slik at lønn ut over 12 G ikke er pensjonsgivende, og dels ved at all lønn inntil 12 G kan medregnes (foretakspensjonsloven § 5-7 og innskuddspensjonsloven § 5-4). Banklovkommisjonen mener at den grense for pensjonsgivende lønn på 7,1 G som gjelder i ny folketrygd, er begrunnet i særlig forhold knyttet til finansieringen av folketrygdsystemet og dets sosialpolitiske målsetninger, og at disse forhold ikke bør være avgjørende når det gjelder kollektive tjenestepensjonsordninger i privat sektor. Også i tidligere folketrygd gjaldt særlige grenser for pensjonsgivende lønn uten at dette var til hinder for at grensene i foretaks- og innskuddspensjonslovene ble satt ved 12 G. Det foreligger heller ikke holdepunkter for å anta at grensen i ny folketrygd skal gis virkning på tjenestepensjonsområdet. I lovutkastet §§ 4-10 og 4-13 videreføres derfor hittil gjeldende grense for pensjonsgivende inntekt på 12 G. Folketrygdens grunnbeløp er for tiden 82 122 kroner (1. mai 2012).

Hva som anses som et medlems lønn i denne sammenheng, er nærmere definert i lovutkastet § 4-3. Definisjonen bygger på tilsvarende bestemmelser i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, jf. foretakspensjonsloven § 5-4 og innskuddspensjonsloven § 5-5. Dette innebærer at det skal tas utgangspunktet i den lønn som medlemmet mottar fra foretaket i løpet av året, men at det kan ses bort fra godtgjørelse for overtid, naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser eller andre varierende eller midlertidige tillegg. Eventuelt kan det i stedet gjøres fradrag på inntil 10 prosent av lønn. Når det gjelder hva som er å anse som varierende eller midlertidige tillegg, så er det i samsvar og etter tolkning av foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven bygget opp atskillig praksis på dette området. Banklovkommisjonen legger til grunn at denne praksis kan videreføres.

Fra arbeidsgiverhold er det under drøftelsene i Banklovkommisjonen hevdet at loven om obligatorisk tjenestepensjon tilsier at årlig innskuddspremie ikke bør beregnes ut fra lønn i området 0 til 12 G, men etter lønn i området fra 1 til 12 G. Det er vist til at dersom foretaket har basert sin pensjonsordning på minimumskravet i lov om obligatorisk tjenestepensjon, vil et krav om opptjening fra null G, i stedet for fra 1 G, medføre en økning i sparekravene for ansattegrupper med lav utbetalt lønn. Spareprofilen i ordningene vil dermed endres hva gjelder forholdet mellom ulike ansattegrupper. Lavtlønnsgruppene er samtidig gitt en høyere utbetaling i ny folketrygd gjennom ordningen med garantipensjon. Banklovkommisjonen er klar over at minstekravet til årlig innskudd i lov om obligatorisk tjenestepensjon er knyttet til 2 prosent av lønn mellom 1 og 6 G og at det i forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov av 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) § 3-2 er fastsatt maksimale prosenter i forhold til lønn fra 1 G. Bestemmelsene har imidlertid sammenheng med at tidligere folketrygd bygget på et skille mellom grunnpensjon (lik grunnbeløpet) og opptjening av tilleggspensjon utover 1 G, men dette skillet inngår ikke i det nye pensjonssystemet i folketrygden. I ny folketrygd er pensjonsopptjening fra første krone et viktig prinsipp, og opptjeningen er fastsatt i prosent av all lønn i området 0 til 7,1 G. Det vises til St.meld. nr. 5 (2006-2007) og til Stortingets behandling av denne 23. april 2007. Stortinget vedtok da at all inntekt mellom 0 og 7,1 G skal være pensjonsgivende. Banklovkommisjonen mener det er viktig at en ny lov for kollektiv pensjonsforsikring baseres på det samme prinsipp. Beregning av årlig innskuddspremie ut fra inntekt mellom 0 og 12 G vil også være best i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, da innskuddsprosenten ikke vil bli varierende med lønnen. Et foretak som vil legge seg på minstekravet i lov om obligatorisk tjenestepensjon, vil kunne tilpasse pensjonsplanens prosentsats for beregningen av innskuddspremier slik at dette oppnås i størst mulig grad sett i forhold til lønnsstrukturen for medlemmene i den enkelte pensjonsordning. Det vises også til at det er muligheter for å holde deltidsansatte med en femdel av full stilling i foretaket utenfor pensjonsordningen. Det samme gjelder sesongarbeidere.

Medlemmet Mildal mener at det må være anledning til å starte opptjeningen fra lønn over 1 G, i samsvar med minstekrav for obligatorisk tjenestepensjon og opptjening i innskuddspensjonsordninger. Et krav om å starte sparing fra 0 G vil medføre betydelig omfordeling mellom arbeidstakere på ulike lønnsnivå og det vil medføre en kostnadsøkning for foretakene. Dette er ikke akseptabelt. Videre vil en slik regel gjøre at man ikke kan ha en kollektiv tjenestepensjonsforsikring som tilsvarer minimumsnivået i obligatorisk tjenestepensjon. Dette medlemmet påpeker at det ikke vil være mulig å tilpasse ordningen til minstenivået i obligatorisk tjenestepensjon ved å redusere pensjonsplanens prosentsats da de ansatte i foretaket vil ha ulike lønnsnivå og betydningen av å måtte spare fra 0 G vil slå forskjellig ut. Dette medlemmet mener videre at det å spare fra første krone ikke er en tilpasning som er nødvendig i forhold til å tilpasse tjenestepensjonen til folketrygdreformen. I NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon, avsnitt 8.2.2, beskrives vurderingen som lå til grunn for å sette minimumskrav til obligatorisk tjenestepensjon som en sparing på 2 prosent av lønn over 1 G. Man viser her til avveininger mellom foretakenes årlige pensjonskostnader og hensynet til å sikre arbeidstakerne et rimelig ytelsesnivå. Når man tar i betraktning at den nye folketrygdmodellen, med tilhørende garantipensjonselement, er beregnet til å gi høyere ytelse til arbeidstakere med lave lønnsnivåer enn det den gamle folketrygdmodellen gjorde, vil en vurdering av det samlede ytelsesnivå etter folketrygdreformen heller ikke være argument for å endre det forhold at sparing skal kunne starte fra 1 G.

5.3.3 Særlig årsinnskudd

Etter innskuddspensjonsloven § 5-1 annet ledd annet punktum kan innskuddsplanen for pensjonsordningen gi foretaket adgang til å fravike hovedregelen i pensjonsplanen ved i et bestemt år å innbetale innskudd som er 25 prosent høyere eller lavere enn fastsatt i pensjonsplanen. Bestemmelsen kom inn i loven etter Stortingets behandling av forslaget til innskuddspensjonsloven (Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold) i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) side 29, fordi et flertall i Finanskomiteen uttalte at det burde være en viss adgang for foretaket til å variere innskuddsatsene fra år til år ut fra foretakenes økonomi og driftsresultater, og uten betydelige administrative kostnader. I Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) Om endringer i innskuddspensjonsloven, foretakspensjonsloven og enkelte andre lover (parallelle ordninger mv.) foreslo derfor departementet en justering av innskuddspensjonsloven § 5-1 slik at det ble åpnet for at foretaket for enkelte år kunne bestemme at årets innskudd skulle være 25 prosent høyere eller lavere enn innskuddet fastsatt i innskuddsplanen.

Foretakspensjonsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. I ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger må årets premie beregnes særskilt for hvert år for å dekke arbeidstakernes årlige opptjening av pensjon etter pensjonsplanen. I forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger med pensjonsopptjening ved årlig innskuddspremie i prosent av lønn, foreligger det imidlertid ikke forhold som er til hinder for at foretaket gis adgang til å fravike pensjonsplanens innskuddssatser i enkelte år. Dette vil gjøre det mulig for foretaket å tilpasse årets innskuddspremie til for eksempel det årlige driftsresultat og lønnsevnen til enhver tid uten hver gang å måtte endre pensjonsplanen. For arbeidstakerne vil en slik ordning heller ikke virke negativt så lenge det i enkelte år dreier seg om en høyere innbetaling enn det som fremgår av pensjonsordningens pensjonsplan. En adgang til lavere innbetaling enn fastsatt i pensjonsplanen, vil imidlertid medføre redusert forutberegnelighet for arbeidstakerne og kan over flere år i opptjeningsperioden gi ikke ubetydelige utslag i en arbeidstakers pensjonsbeholdning. Banklovkommisjonen mener at retten til opptjening av pensjon er en så viktig del av tilbudte arbeidsvilkår at arbeidstakerne bør kunne regne med at årets innskuddspremier minst ligger på det nivå som er fastsatt i pensjonsplanen.

Banklovkommisjonen legger til grunn at innskuddspremienivået i nye kollektive tjenestepensjonsordninger gjennomgående vil bli bestemt av foretaket ut fra et forsiktighetsprinsipp slik at foretaket ut fra forventet lønnsevne kan regne med at driftsresultatene i de aller fleste år vil være tilstrekkelige til å kunne dekke pensjonskostnadene. Dette vil medføre at det ikke er behov for hyppige endringer av pensjonsordningene på grunn av variasjon i foretakenes inntjening, og at arbeidstakerne må kunne gå ut fra at pensjonsordningen i foretaket vil sikre dem årlig pensjonsopptjening i samsvar med fastsatt pensjonsplan. Tilsier endringer i foretakets lønnsevne og økonomi at årlige pensjonskostnader bør reduseres, bør dette komme klart fram ved en endring av pensjonsplanen. Dette sikrer blant annet at en slik endring blir forelagt for styringsgruppen til uttalelse og dermed sikres arbeidstakernes kjennskap til endringen. At foretaket i enkelte år kan foreta høyere premieinnbetaling dersom inntjeningen i dette året tilsier dette, innebærer derimot at også arbeidstakerne får fordel av et godt driftsresultat. En slik ordning vil ivareta hensynet til både forutberegnelighet og fleksibilitet. Banklovkommisjonen forutsetter at en høyere innskuddspremiesats i det enkelte år skal gjennomføres med virkning for alle medlemmene av pensjonsordningen.

I innskuddspensjonsloven er som nevnt ovenfor, rommet for variasjon i innskuddet satt til pluss/minus 25 prosent av innskuddet for den enkelte arbeidstaker, jf. innskuddspensjonsloven § 5-2 annet ledd. I pensjonsordninger med en pensjonsplan hvor innskuddspremienivået ligger på, eller ned mot, minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon, og hvor arbeidstakernes lønnsnivå jevnt over ligger nær en gjennomsnittsinntekt, vil en økning av premienivået med 25 prosent i enkelte år beløpsmessig ikke få så stor praktisk betydning. Innenfor den opptjeningsordning som lovutkastet inneholder, bør en etter Banklovkommisjonens oppfatning i stedet knytte grensen for slik økning av innskuddspremien til en bestemt prosent av lønn, noe som også vil være i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet. Banklovkommisjonen har derfor kommet til at foretaket i det enkelte år bør kunne øke innskuddspremien i prosent av lønn med inntil 2 prosentpoeng av lønn mellom 0 og 12 G, jf. lovutkastet §§ 4-6 første ledd og 4-12 første ledd. Banklovkommisjonen forutsetter at den samlede årlige innskuddspremie i alle tilfelle skal ligge innenfor de prosentvise grenser for høyeste årlige innskuddspremie som er forslått i lovutkastet § 4-10, se nedenfor i avsnitt 5.3.5.

5.3.4 Innskuddspremie av lønn mellom 7,1 og 12 G

En arbeidstakers samlede alderspensjon vil være summen av pensjonsytelsene fra folketrygden og fra tjenestepensjonsordningen. I ny folketrygd som fastsetter årlig innskudd til 18,1 prosent av arbeidstakerens lønn, er imidlertid pensjonsgivende lønn begrenset til lønn mellom 0 og 7,1 G, og det betales derfor ikke innskudd til folketrygden for den del av arbeidstakers lønn som ligger over 7,1 G og opp til 12 G. Høyeste alderspensjon i folketrygden vil derfor være beregnet ut fra et lønnsnivå på 7,1 G. Dette gjelder også i forhold til arbeidstakere med lønn som ligger atskillig høyere enn 7,1 G pr. år.

I foretaks- og innskuddspensjonslovens regler er grensen for pensjonsgivende lønn knyttet til 12 G (foretakspensjonsloven § 5-7 og innskuddspensjonsloven § 5-4). Banklovkommisjonen mener at dette prinsippet bør videreføres i kollektiv tjenestepensjonsforsikring (foran i avsnitt 5.3.2). I samsvar med dette er hovedregelen i lovutkastet at opptjeningen av tjenestepensjon skal baseres på årlig innskuddspremie fastsatt i prosent av lønn mellom 0 og 12 G (§ 4-2 tredje ledd), herunder den særlige prosentvise økning av innskuddspremien som er omtalt foran i avsnitt 5.3.3. Årlig innskuddspremie skal beregnes etter samme prosentsats for alle arbeidstakere på grunnlag av lønn til enhver tid inntil 12 G. Dette vil innebære at en arbeidstakers lønn i området 7,1 til 12 G, som ikke er pensjonsgivende i ny folketrygd, bare vil gi en forholdsvis beskjeden økning i den samlede folketrygd- og tjenestepensjon som allerede lønnen inntil 7,1 gir grunnlag for. Det må antas at dette i tilfelle vil bli oppfattet som en utilsiktet – og urimelig – konsekvens av anvendelsen av forholdsmessighetsprinsippet i pensjonsordninger med en innskuddsbasert pensjonsopptjeningsordning, blant annet fordi forholdsmessigheten i ytelsesbasert foretakspensjon var basert på samlet ytelse fra folketrygd og tjenestepensjon (foretakspensjonsloven §§ 5-3 annet ledd og 5-7 første ledd). Det oppstår derfor spørsmål om det i pensjonsplanen skal kunne fastsettes at det skal innbetales en tilleggspremie beregnet etter en egen prosentsats av en arbeidstakers lønn mellom 7,1 og 12 G. Dette er et spørsmål som må sees i sammenheng med utformingen av lovfastsatte grenser for hvor høye innskuddspremier som skal kunne fastsettes i pensjonsplanen (se nedenfor i avsnitt 5.3.5).

Banklovkommisjonen forutsetter at det ut fra skatteprovenyhensyn skal lovfastsettes en grense basert på en høyeste prosentsats av lønn som kan benyttes ved beregning av årlige innskuddspremier. Videre forutsettes at lovens grense for årlig innskuddspremie i første rekke må bestemmes med sikte på at pensjonsordningens alderspensjon og alderspensjonen fra folketrygden til sammen skal kunne gi et pensjonsnivå som tilsvarer en kompensasjonsgrad i forhold til lønn på om lag to tredeler (se ovenfor i avsnitt 5.2.2 punkt 2 og nedenfor i avsnitt 5.3.5). En årlig innskuddspremie på rundt 7 prosent antas å være tilstrekkelig for å oppnå dette for arbeidstakere med lønn som ikke overstiger folketrygdens grense for pensjonsgivende inntekt på 7,1 G (se lovutkastet §§ 4-10 første ledd og § 4-13 første ledd). For arbeidstakere med lønn i området 7,1 til 12 G derimot vil kompensasjonsgraden i forhold til lønn bli dels betydelig lavere dersom opptjening av tjenestepensjon er basert på en og samme prosent av lønn i hele området fra 0 til 12 G. Når lønn over 7,1 G ikke er pensjonsgivende i ny folketrygd, vil en arbeidstakers lønn i området 7,1 til 12 G bare gi grunnlag for en begrenset økning av samlet alderspensjon, og kompensasjonsgraden i forhold til lønn blir tilsvarende lavere.

I innskuddspensjonsloven § 5-4 er virkningen av grensen for pensjonsgivende inntekt i folketrygden søkt motvirket ved en bestemmelse som åpner for bruk av en høyere årlig innskuddsats for lønn i området 6 G til 12 G. Foretakspensjonsloven adresserer spørsmålet på en annen og indirekte måte. Foretakspensjonsloven § 5-7 krever generelt at tjenestepensjonsytelsene fastsettes innenfor lovfastsatte grenser for samlet tjenestepensjon og «beregnet folketygd». Dette innebærer at «beregnet folketrygd» reelt blir en fradragspost ved beregningen av tjenestepensjonen ut fra arbeidstakernes lønn til enhver tid inntil 12 G. Tjenestepensjonsordningen vil dekke all pensjon som lønn ut over folketrygdens grense for pensjonsgivende inntekt gir grunnlag for innenfor den grense foretakspensjonslovens § 5-7 setter. I praksis blir resultatet av foretakspensjonslovens regler at samlet kompensasjonsgrad i forhold til lønn inntil 12 G kan bli om lag to tredeler, og at kostnadene ved all pensjonsopptjening på grunnlag av lønn ut over pensjonsgivende lønn i folketrygden, må dekkes ved premier belastet pensjonsordningen.

Banklovkommisjonen har ovenfor i avsnitt 5.2.1 lagt til grunn at rammene for en ny lov bør fastsettes slik at pensjonsordninger reelt kan utformes også med sikte på å kunne ha pensjonsnivå og egenskaper som forbindes med dagens ytelsesordninger, herunder med en kompensasjonsgrad i forhold til lønn opp til om lag to tredeler. Skal dette kunne oppnås innenfor et opptjeningssystem basert på årlig innskuddspremie i prosent av lønn fra 0 til 12 G, må imidlertid all pensjonsopptjening for lønn ut over folketrygdens grense for pensjonsgivende lønn på 7,1 G, bli dekket ved årlig innskuddspremie fra foretaket. Dette krever at det i tillegg til foretakets ordinære årlige innskuddspremie også blir innbetalt ytterligere premie på inntil 18,1 prosent av lønn mellom 7,1 og 12 G for å få finansiert den del av samlet pensjon som for lønn inntil 7,1 G ellers kommer fra folketrygden.

Banklovkommisjonen foreslår derfor at det i pensjonsplanen skal kunne fastsettes at det for lønn mellom 7,1 og 12 G skal kunne betales en tilleggspremie på inntil 18,1 prosent av slik lønn (lovutkastet § 4-2 tredje ledd). Dette vil kunne øke alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen slik at samlet pensjon vil gi samme kompensasjonsgrad i forhold til lønn for arbeidstakere med lønn i området 7,1 til 12 G som for arbeidstakere med lønn inntil 7,1 G. En slik ordning er fullt ut i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet i foretakspensjonsloven § 5-3 annet ledd slik dette hittil har vært praktisert i forhold til ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, jf. foretakspensjonsloven § 5-7 som er omtalt ovenfor. Etter lovutkastet § 4-2 tredje ledd skal imidlertid tilleggspremien for lønn mellom 7,1 og 12 G ikke kunne beregnes etter en prosentsats som er høyere enn 18,1 prosent av lønn.

Banklovkommisjonen forutsetter at det enkelte foretak ved uformingen av pensjonsplanen for sin pensjonsordning vil avklare om, og i hvilken utstrekning, det i tilfelle skal betales innskuddspremie for lønn mellom 7,1 og 12 G som et tillegg til den ordinære innskuddspremie for lønn fra 0 til 12 G.

5.3.5 Maksimalgrenser for årlig innskuddspremie

Tjenestepensjonsordninger gis skattegunstig behandling dersom de er utformet i samsvar med de krav og rammer som er fastsatt i henholdsvis foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Etter skatteloven § 6-46 innrømmes foretakene fradrag for tilskudd til pensjonsordningene, se ovenfor i avsnitt 4.1.3. Fradragsretten betyr at staten reelt må dekke en del av foretakenes pensjonskostnader i form av redusert skatteinngang. Av skattemessige grunner er det derfor viktig å fastsette begrensninger for de innbetalinger som kan gjøres til tjenestepensjonsordningene. Ved fastsettelse av slike grenser i loven, må det også tas hensyn til at pensjonsbeholdningen i opptjeningsperioden årlig kan bli oppregulert og dessuten tilført dødelighetsarv.

I foretakspensjonsloven er skattemessige hensyn ivaretatt ved krav om at pensjonsplaner for ytelsesbaserte pensjonsordninger skal utformes slik at samlet pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen ikke skal overstige de grenser i forhold til lønn som er fastsatt i loven § 5-7, jf. § 5-3. I praksis er ytelsesbaserte pensjonsordninger normalt blitt utformet slik at samlet kompensasjonsnivå vil utgjøre om lag to tredeler i forhold til lønn. Foran i avsnitt 5.2.1 har Banklovkommisjonen fremhevet som vesentlig at lovutkastet bør utformes slik at foretak etter behov og økonomisk evne fortsatt skal gis adgang til å tilby arbeidstakerne tjenestepensjon på om lag samme økonomiske nivå som hittil. Videre fremgår det foran i avsnitt 5.2.2 en lovfastsatt grense for hvor høy alderspensjon en tjenestepensjonsordning skal kunne gi, rettsteknisk må utformes på en annen måte enn i foretakspensjonsloven § 5-7 når grensen skal gjelde for forsikringsbaserte pensjonsordninger med innskuddsbasert opptjeningsordning tilpasset ny folketrygd. I forhold til slike tjenestepensjonsordninger bør en lovfastsatt grense som skal ivareta provenyhensyn, i stedet fastsettes som den høyeste prosentsats i forhold til lønn som skal kunne benyttes av foretakene ved beregningen av årlige innskuddspremier. En slik lovfastsatt ramme for størrelsen av årlig innskuddspremie vil indirekte også sette en generell grense for pensjonsnivået i kollektiv tjenestepensjonsforsikring.

Pensjonssystemet i ny folketrygd er basert på den forutsetning at en årlig premie på 18,1 prosent av lønn etter en opptjeningstid på 40 år vil gi en kompensasjonsgrad i forhold til lønn på 54 prosent ved 67 år av lønn opp til 7,1 G, se ovenfor i avsnitt 5.2.3. Skal folketrygd og tjenestepensjon til sammen fortsatt kunne gi et kompensasjonsnivå i forhold til lønn tilsvarende om lag to tredeler av lønn inntil 7,1 G, må derfor tjenestepensjonsordningen kunne gi en alderspensjon som representer en økning av kompensasjonsgraden i området 12 til 15 prosent for arbeidstakere med lønn opp til 7,1 G.

Som grunnlag for fastsettingen av maksimalgrensen for årlig innskuddspremie i lovutkastet, er det relevant å ta i betraktning hvilken pensjonsdekning som kan oppnås om den maksimale innskuddspremiesatsen benyttes. Banklovkommisjonen har lagt til grunn at det skal være mulig å tjene opp en pensjon om lag tilsvarende to tredeler av inntekt opp til 12 G som yrkesaktiv, og maksimalgrensen for årlig innskuddspremie må settes høyt nok til at dette er mulig, gitt relevante forutsetninger om opptjeningstid med videre.

For å kunne beregne hvilken pensjonsdekning som kan oppnås ved ulike nivåer for innskuddspremier i en privat tjenestepensjonsforsikring basert på lovutkastet, må det gjøres noen forutsetninger. For det første må det tas stilling til ved hvilken alder pensjonen tas ut. I et system basert på aldersnøytrale uttaksregler, må innskuddspremien være høyere for å nå en bestemt pensjonsdekning jo tidligere pensjonen tas ut. For privat tjenestepensjon er det rimelig å legge til grunn at uttaksalder er 67 år, som er opptjeningsalderen i foretakspensjonsloven dersom ikke annet fastsettes, og som var pensjonsalderen før innføring av fleksibelt uttak.

For det andre ses det ved fastsettelse av maksimalgrensen bort fra effekten av levealdersjustering i den forstand at premien ikke skal kompensere for økt levealder. I praksis innebærer denne forutsetningen at det ved beregning av alderspensjon fra folketrygden tas utgangspunkt i delingstallet for 1943-kullet som var 67 år i 2010, altså referanseåret før levealdersjusteringen ble iverksatt. Dette delingstallet er 13,42.

For det tredje må det gjøres forutsetninger om det delingstall som skal anvendes for tjenestepensjonsforsikring. Det følger av lovutkastet at folketrygdens delingstall skal benyttes som utgangspunkt for levealdersjusteringen også for kollektive tjenestepensjonsforsikringer, med mulighet for å benytte en justeringsfaktor felles for forsikringsnæringen, se nedenfor i avsnitt 5.5. Banklovkommisjonen har ikke hatt forutsetninger for å si noe presist om hva denne justeringsfaktoren vil utgjøre, men blant annet fordi dødeligheten i populasjonen til forsikringsnæringen er lavere enn i befolkningen generelt, må det forventes at justeringsfaktoren vil gi et høyere delingstall for kollektiv tjenestepensjonsforsikring enn det som gjelder for folketrygden. Ulik behandling av dødelighetsarv i folketrygdens alderspensjon og i utkastet til tjenestepensjonsforsikring vil også bidra til at delingstallet i tjenestepensjonsforsikring må være høyere enn i folketrygden. Det vises til tabell 5.5 i avsnitt 5.5.5. Mens dødelighetsarven i folketrygden er integrert i delingstallene, vil dødelighetsarven i lovutkastet til kollektiv tjenestepensjonsforsikring tillegges pensjonsbeholdningen til de øvrige medlemmene i pensjonsordninger i pensjonsinnretningen. Alt annet likt, vil større opptjening bety høyere delingstall om pensjonsresultatet skal bli det samme. Banklovkommisjonen anslår at summen av de to effektene vil gi et delingstall i kollektiv tjenestepensjonsforsikring som ligger i størrelsesorden 15 prosent over folketrygdens delingstall. For 1943-kullet som i 2010 har et delingstall på 13,42, blir det tilsvarende delingstallet for kollektiv tjenestepensjonsforsikring 15,43. Som nevnt må maksimalgrensen for innskuddspremie fastsettes uavhengig av levealdersjustering i det nye pensjonssystemet. Det er imidlertid grunn til å ta i betraktning at delingstallene for 1943-kullet i 2010 (altså før levealdersjusteringen) for de som har kollektiv tjenestepensjonsforsikring, blir høyere enn folketrygdens delingstall. Det betyr at når maksimalsatsene skal fastsettes, bør en ta hensyn til at pensjonsbeholdning opptjent i en tjenestepensjonsforsikring deles på et større delingstall enn folketrygdens, hvilket isolert sett innebærer at innskuddspremien må settes høyere for å oppnå en ønsket pensjonsdekning.

For det fjerde må det tas stilling til hvor mange opptjeningsår som skal legges til grunn ved fastsettelse av maksimal innskuddspremie. Tidligere sikret både folketrygden og ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger en pensjonsdekning etter et fastsatt antall år, 40 i folketrygden og normalt 30 i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene. Med overgang til alleårsopptjening faller disse grensene bort og en må ta stilling til hvor mange opptjeningsår som er rimelig. Ved utforming av ny alderspensjon i folketrygden, ble det lagt til grunn 43 år ved 67 år basert på prognoser for framtidig yrkesdeltaking. Ved utformingen av ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer ble 41 opptjeningsår ved 65 år lagt til grunn. Det ble vist til at tidligere pensjonsalder var 65 år og at 41 opptjeningsår ved uttak ved 65 år korresponderer med 43 år ved uttak ved 67 år. Selv om føringen fra omleggingen av folketrygden tilsier at en legger til grunn 43 år ved uttaksalder 67 år, kan det være grunn til å benytte en noe lempeligere forutsetning ved fastsetting av maksimalsatsene for innskuddspremie. Et alternativ kan være 40 års opptjening ved 67 år.

For det femte er det forutsatt at den private tjenestepensjonen dekker opp for at det ikke gis opptjening i folketrygdens alderspensjon for inntekter over 7,1 G.

I tabell 5.2 er det vist hvilke pensjonsdekninger som vil kunne oppnås for ulike inntektsnivåer (5, 9 og 12 G) med maksimalsatser på 5, 6, 7 og 8 prosent med de nevnte forutsetningene. 5 G tilsvarer om lag kroner 411 000 og representerer et gjennomsnittelig inntektsnivå. 12 G representerer den maksimale inntekten som gir pensjonsopptjening, mens 9 G representerer en inntekt noe over taket for opptjening i folketrygdens alderspensjon. Det er lagt til grunn at delingstallet for de private tjenestepensjonsordningene vil bli 15 prosent høyere enn delingstallene i folketrygden.

Det framgår av tabell 5.2 at 5 prosent årlig innskuddspremie ikke gir mulighet for 66 prosents pensjonsdekning for inntekt på 12 G. Med andre ord er en maksimalgrense på 5 prosent med de valgte forutsetninger for lav hvis alle inntekter opp til 12 G skal kunne tjene opp 66 prosent pensjon. Med 6 prosent vil en kunne nå 66 prosent med knapp margin for inntekt på 12 G, mens ved 7 prosent vil en kunne nå 66 prosent for dette inntektsnivået med noe margin. Disse beregningene er følsomme for forutsetningene, blant annet om delingstallene i privat tjenestepensjon. Innenfor tidsrammen for Banklovkommisjonens arbeid har forsikringsnæringen og FNO ikke hatt anledning til å framskaffe tall for justeringsfaktoren. Basert på de forutsetninger som er nevnt, finner Banklovkommisjonen at en maksimalgrense på 7 prosent for standardmodellen er rimelig.

For arbeidstakere med lønn over 7,1 G vil imidlertid en kompensasjonsgrad på om lag 66 prosent av lønn mellom 7,1 og 12 G bare kunne nås dersom også selve bortfallet av folketrygd for lønn i området 7,1 til 12 G kompenseres ved økt tjenestepensjon. Dette vil kreve en tilleggspremie for den del av lønnen som overtiger 7,1 G, beregnet etter premienivået i folketrygden på 18,1 prosent. Det vises til drøftelsen foran i avsnitt 5.3.4. En grense for tilleggspremie for lønn mellom 7,1 og 12 G bør derfor settes til 18,1 prosent av slik lønn.

Banklovkommisjonen er ut fra dette kommet til at skatteprovenyhensyn tilsier at en lovfastsatt grense for årlig premienivå i en ny lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring bør utgjøre 7 prosent for lønn i området 0 til 12 G for standardmodellen kombinert med en særskilt grense for tilleggspremie for lønn i området 7,1 G til 12 G knyttet til innskuddsnivået i folketrygden på 18,1 prosent. Det vises til lovutkastet § 4-10. Det er kun de årlige premier som beregnes ut fra lønn som skal omfattes av de lovfastsatte grensene for årlige premier. Maksimalgrensen vil ikke omfatte reguleringspremie, premie for premiefritak ved uførhet og risikopremier. De samme beregningene vil være utgangspunkt også for fastsettelse av maksimalgrensene i grunnmodellen. Nedenfor i avsnitt 7.2 har imidlertid Banklovkommisjonen kommet til at forskjellene mellom de to modellene gjør at hovedpremiesatsen for grunnmodellen kan settes til 8 prosent. Det vises til drøftelsene som er gjort i avsnitt 7.2 og til lovutkastet § 4-13.

Medlemmene Dalsøren, Gjelsvik, Orskaug og Storrødvann viser til at utredningen gir et samlet inntrykk av at eksisterende ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger sikter mot et pensjonsnivå på om lag to tredjedeler av lønn og at dette ligger som premiss for vurderingen av de skattemessige rammer for maksimale innskuddspremier i nytt lovverk. Disse medlemmene vil vise til at det i Banklovkommisjonens oppdrag ikke er lagt til grunn at det skal utredes innstramming i de skattemessige fradragsmuligheter og at det også i det nye lovverket bør være rom for foretak som ønsker å sikte mot et tilsvarende pensjonsnivå som de har i dag (for eksempel et samlet pensjonsnivå på rundt 70 prosent).

5.3.6 Arbeidstakerfinansiert tilskuddsordning

Foretakspensjonsloven § 9-4 åpner for at det i pensjonsplanen kan fastsettes at arbeidstakerne i pensjonsordningen skal innbetale årlige innskuddspremier på inntil 4 prosent av arbeidstakernes lønn. Tilskuddet kan ikke utgjøre mer enn halvparten av den premie som foretaket betaler for arbeidstakeren. Tilsvarende bestemmelse finnes i innskuddspensjonsloven § 5-6.

Dagens ordning for tilskudd fra arbeidstakerne med tanke på arbeidstakerfinansiert oppsparing til pensjon innenfor rammene av kollektive tjenestepensjonsordninger, er basert på at det i pensjonsplanen skal fastsettes om slik oppsparing skal skje, og at en slik bestemmelse vil gjelde for alle arbeidstakere som er medlem av tjenestepensjonsordningen. Det er således ikke mulig for de enkelte arbeidstakere på frivillig basis å spare til egen pensjon innenfor tjenestepensjonsordningen, med mindre pensjonsplanen etablerer en tilskuddsordning for alle arbeidstakerne i foretaket. Selv om det ikke fremgår av pensjonslovenes bestemmelser, vil etablering av en arbeidstakerfinansiert tilskuddsordning i praksis forutsette en avtale mellom foretaket og i det minste et klart flertall av arbeidstakerne eller fagforening(er) som representerer et klart flertall av arbeidstakerne. Uavhengig av dette er det en forutsetning at den enkelte arbeidstaker ikke skal kunne reservere seg mot å delta i tilskuddsordningen.

Banklovkommisjonen viser til at pensjonslovene åpner for at foretaksfinansierte tjenestepensjonsordninger kan påbygges med en kollektiv arbeidstakerfinansiert tilskuddsordning med sikte på å sikre arbeidstakerne et høyere pensjonsnivå enn foretaket selv vil tilby. Det er imidlertid få pensjonsordninger i privat sektor som har en slik påbygning. Banklovkommisjonen antar at dette først og fremst skyldes kravet om at en kollektiv arbeidstakerfinansiert tilskuddsordning må omfatte alle arbeidstakere i foretaket. Pensjonsordninger i statlig og kommunal sektor omfatter derimot normalt en arbeidstakerfinansiert tilskuddordning som er utformet i samsvar med krav fastsatt i lov eller tariffavtale, og som følgelig er uten reservasjonsrett for enkelte arbeidstakere.

Under arbeid med en ny lovgivning for kollektive tjenestepensjonsordninger som vil omfatte foretak med ganske forskjellig lønnsevne og derfor pensjonsordninger med ulike pensjonsnivåer, er det reist spørsmål om en viss oppmykning av foretakspensjonslovens regler på dette området. Banklovkommisjonen mener at forutsetningen for at en foretaksfinansiert pensjonsordning i privat sektor skal kunne påbygges med en arbeidstakerfinansiert tilskuddsordning, vil være at tilskuddordningen utformes på en måte som er i samsvar med pensjonsordningens kollektive karakter. Dette tilsier at en slik tilskuddordning – uten grunnlag i lov eller tariffavtale – bare bør kunne etableres av foretaket med tilslutning fra et betydelig flertall av foretakets arbeidstakere (for eksempel to tredeler) eller med tilslutning fra fagforeninger som representerer et betydelig flertall av arbeidstakerne i foretaket. En forutsetning bør også være at tilskuddsnivået i prosent av lønn og andre elementer i tilskuddordningen blir gjort til en del av pensjonsplanen og dermed blir fastsatt med virkning for alle arbeidstakerne i foretaket. På den annen side mener Banklovkommisjonen at et ubetinget krav om at alle arbeidstakere skal delta i tilskuddsordningen i praksis vil innebære at et forholdsvis lite mindretall av arbeidstakerne vil ha vetorett. Dette taler for at det i avtalen om etableringen av en arbeidstakerfinansiert tilskuddsordning bør kunne fastsettes bestemmelser som angir vilkårene for at enkelte arbeidstakere skal kunne velge å stå utenfor ordningen. Banklovkommisjonens lovutkast § 4-25 er utformet i samsvar med dette. Dette gjelder imidlertid ikke nye arbeidstakere som kommer inn i pensjonsordningen etter at den arbeidstakerfinansierte tilskuddsordningen er etablert. For disse vil arbeidstakertilskuddet være en del av arbeidsavtalen. Dersom tariffavtale gjelder tilskuddsordning, skal arbeidstakere som omfattes av tariffavtale omfattes av ordningen. Reservasjonsretten vil således i verste fall være en overgangsordning knyttet til ansatte på det tidspunktet som avtalen inngås. For at tilskuddsordningen skal beholde et kollektivt preg etter etablering av tilskuddsordningen, foreslås det videre at det også skal være et flertall på to tredeler av medlemmene som må velge å gå inn i tilskuddsordningen og ikke benytter seg av reservasjonsretten for at ordningen skal bli noe av.

Banklovkommisjonen viser til at foretaksstrukturen i norsk næringsliv og forskjeller i foretakenes lønnsevne og økonomi medfører at pensjonsnivået i kollektive tjenestepensjonsordninger vil kunne variere betydelig. For arbeidstakere i små og mellomstore foretak som ofte er basert på minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon, vil derfor en arbeidstakerfinansiert tilskuddordning kunne bidra på en kostnadseffektiv måte til å sikre arbeidstakerne et bedre pensjonsnivå enn det enkelte foretak selv ser seg i stand til å finansiere. De tilskudd som i tilfelle innbetales av arbeidstakerne, vil bli tilført deres pensjonsbeholdninger og være undergitt betryggende forvaltning i pensjonsinnretningen, og vil dermed også bare kunne disponeres etter de regler som ellers vil gjelde for uttak av pensjon og beregning av pensjonsytelser i pensjonsordningen. En antar at årlige arbeidstakerinnskudd bør fastsettes til en bestemt prosent av arbeidstakerens lønn mellom 0 og 12 G, og at arbeidstakernes årlige innskuddspremie ikke bør kunne settes høyere enn halvparten av den maksimale grensen for årspremie som følger av §§ 4-10 og 4-13, se lovutkastet § 4-25 annet ledd første og annet punktum. Bestemmelsen om tilleggspremie for lønn mellom 7,1 og 12 G foreslås derfor ikke gitt tilsvarende anvendelse.

Banklovkommisjonen er klar over at en kollektiv arbeidstakerfinansiert påbygning på foretakets tjenestepensjonsordning kan reise skattemessige spørsmål, særlig som følge av den skattegunstige behandling av kollektive tjenestepensjonsordninger. En antar imidlertid at de sentrale skatteprovenyhensyn vil være ivaretatt ved en regel om at foretakets og arbeidstakernes samlede tilskudd til pensjonsordningen må ligge innenfor den grense for høyeste årlig innskuddspremie på 7 prosent av lønn som er omtalt foran i avsnitt 5.3.5, se lovutkastet § 4-25 annet ledd tredje punktum.

Medlemmene Juliussen, Mildal, Skomsvold og Storrødvann mener det er viktig å åpne for mer fleksible og romslige løsninger når det gjelder tilskudd fra arbeidstakerne. Arbeidstaker kan med pensjonsreformen ha et økt behov og ønske om å tilpasse egen pensjonssparing. Bedre tilrettelegging for individuell sparing vil derfor være fornuftig både av hensyn til den enkelte og for samfunnet og det vil fremme mobiliteten i arbeidslivet. Det bør legges til rette for at individuell sparing kan skje på en enkel og kostnadseffektiv måte, for eksempel som arbeidstakertilskudd i en tjenestepensjonsordning der dette er i henhold til avtale med arbeidsgiver.

Disse medlemmene mener at kravet om minst to tredelers deltakelse i arbeidstakernes tilskuddsordning til pensjonsordningen bør utgå. En slik begrensning tjener etter disse medlemmenes syn ikke et rimelig formål da arbeidstakeres evne og vilje til premietilskudd blant annet vil avhenge av alder og familieforhold. Yngre arbeidstakere i etableringsfasen vil ikke ha den samme evne til ekstra pensjonssparing som eldre arbeidstakere. Det bør derfor være mulig for arbeidstakerne fritt å kunne reservere seg helt eller delvis mot å betale innskudd, enten permanent eller for en periode. Dessuten bør arbeidstakere som blir ansatt etter at ordningen er etablert, også ha reservasjonsrett, jf. § 4-25 fjerde ledd. Disse medlemmene mener videre at arbeidstakere bør ha anledning til å spare inntil et nivå der summen av foretakets sparing og tilskuddet fra den ansatte, til sammen er begrenset av de øvre maksimale grensene i lovutkastet §§ 4-10 og 4-13, slik at mulighetene til å spare til fremtidig pensjon blir uavhengig av nivået på foretakets tjenestepensjonsordning.

Skattereglene må innrettes slik at arbeidstakers tilskudd behandles skattemessig likt med arbeidsgivers innskudd.

5.4 Pensjonsinnretningenes garantiansvar

5.4.1 Innskuddspremier uten fradrag for forventet avkastning

Ovenfor i avsnitt 4.1.1 fremgår det at premieberegningen i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger har vært basert på at pensjonsinnretningen skal oppnå en årlig avkastning på pensjonskapitalen til enhver tid som minst tilsvarer den beregningsrenten som er brukt i beregningsgrunnlaget. Beregningsrenten har variert fra 4 til 2,5 prosent i de siste 15 til 20 årene. Siden forventet avkastning går til fradrag i beregnet årlig premie og reelt utgjør en forhåndsfastsatt premierabatt for foretaket, har pensjonsinnretningen hvert år ansvar og risiko for at pensjonsordningens premiereserver årlig tilføres en avkastning som tilsvarer beregningsrenten, og dermed blir tilstrekkelig til å sikre medlemmenes opptjente pensjon. Som beskrevet ovenfor i avsnitt 4.3.2 og 4.3.3, har denne form for avkastningsrisiko og garantiansvar vist seg å ha ført til betydelige økonomiske utfordringer for pensjonsinnretningene idet dette har medført en akkumulert risiko for pensjonsinnretningene som innebærer en trussel mot deres egenkapital og evnen til å oppfylle lovfastsatte kapitalkrav. Vesentlige endringer i finansieringsopplegget i forsikringsbaserte pensjonsordninger er derfor etter Banklovkommisjonens oppfatning påkrevd for å sikre et bærekraftig økonomisk grunnlag for kollektiv tjenestepensjonsforsikring i privat sektor (ovenfor i avsnitt 5.2.3).

Banklovkommisjonen mener derfor at en nå prinsipielt bør gå over til en ordning hvor nivået på innskuddspremier som foretaket årlig skal tilføre pensjonsordningen, bestemmes uavhengig av forventet fremtidig avkastning ved forvaltningen av innbetalt pensjonskapital. I kollektiv pensjonsforsikring med en innskuddsbasert opptjeningsordning er dette også en naturlig og oversiktlig løsning fordi selve innskuddspremienivået i prosent av lønn blir fastsatt ved bestemmelser i foretakenes pensjonsplaner. I så fall bør oppnådd avkastning tilordnes pensjonskapital og disponeres til pensjonsformål, i første rekke til dekning av kostnadene ved en oppregulering av pensjonsbeholdningen i samsvar med behovet for inflasjons- og nivåsikring av opptjent pensjon. Et annet spørsmål er om pensjonsinnretningen skal pålegges eller ha adgang til å påta seg, et ansvar for hvilken avkastning som oppnås ved dets forvaltning av pensjonsbeholdningen til medlemmene i pensjonsordningen.

5.4.2 Hvordan skal avkastningsrisikoen håndteres?

Problemet med akkumulering av avkastningsrisiko tilsier altså en annen håndtering av avkastningsrisikoen i nye produkter basert på tjenestepensjonsforsikring enn hva som er tilfelle for de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene. I dag er avkastningsrisikoen opp til beregningsrenten plassert hos pensjonsinnretningen og denne risikoen må de ta seg betalt for gjennom premien. Høy avkastningsrisiko tilsier derfor høy premie, men svingninger i kapital- og rentemarkedene har vist at det er vanskelig å beregne denne risikoen med den lange tidshorisonten, opptil 40-50 år, som tjenestepensjon har. Det vises til avsnitt 4.3.2 ovenfor.

Et alternativ til plassering av avkastningsrisikoen hos pensjonsinnretningene, er en plassering av risikoen hos foretaket som etablerer pensjonsordningen. Dersom risikoen for at pensjonskapitalen skal oppnå en viss minsteavkastning hvert år plasseres hos foretaket, vil dette innebære at foretaket vil stå ansvarlig for at pensjonskapitalen blir tilført den forutsatte minsteavkastningen i år hvor forvaltningen av kapitalen ligger under fastsatt avkastningsnivå. I år med dårlig avkastning vil dette kunne medføre atskillige ekstrakostnader for foretak utover den årlige pensjonspremien som er fastsatt ut fra pensjonsplanen. En slik forpliktelse antas også å ville utløse et krav til balanseføring av framtidig pensjonsforpliktelse. En slik plassering av risikoen kan også skape usikkerhet for arbeidstakerne som følge av risikoen for at foretaket kan gå konkurs. Uten noen underliggende sikring for kapital innbetalt til pensjonsinnretningen, fremstår derfor dette som en dårlig løsning for arbeidstakerne.

Et annet alternativ er at den enkelte arbeidstaker selv tar risikoen for at forvaltningen av kapitalen vil gi brukbar avkastning. Dette er løsningen i innskuddspensjonsordninger med individuelle investeringsporteføljer, jf. innskuddspensjonsloven § 3-3. Den enkelte arbeidstaker er der gitt anledning til å foreta valg hva gjelder plasseringen av kapitalen i forhold til ønsket risikonivå. All avkastning vil bli tilført kapitalen. Dersom det ikke oppnås positiv avkastning, vil pensjonskapitalen reduseres. Skulle all risiko for avkastning plasseres hos den enkelte arbeidstaker, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at dette må kombineres med en rett til all avkastning som oppnås og eventuelt også rett til investeringsvalg. For mange arbeidstakere vil en slik risiko likevel kunne skape usikkerhet og lite forutberegnelighet. Banklovkommisjonen mener derfor at standardmodellen bør utformes på en måte som gir arbeidstakerne en større grad av sikkerhet og forutberegnelighet hva gjelder utviklingen av pensjonskapitalens størrelse.

Et tredje alternativ er en fordeling av avkastningsrisikoen, hvor avkastningsgaranti fra pensjonsinnretningens side settes forholdsvis lavt, men på et slikt nivå at den fremstår som en grunnleggende sikring for arbeidstakerne. En oppregulering av pensjonsbeholdningen utover dette grunnivået kan enten skje gjennom tilføring av ytterligere avkastning som faktisk er oppnådd ved forvaltningen av kapitalen, eller ved å pålegge foretaket en subsidiær plikt til å skyte til det som mangler av den avkastning som trengs for å sikre en årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil en slik mellomløsning i form av en fordeling av avkastningsrisikoen mellom pensjonsinnretning, foretak og arbeidstakere gi en god og fleksibel løsning for pensjonsordninger utformet etter standardmodellen.

Ut fra dette foreslår Banklovkommisjonen, for det første, at pensjonsinnretningen generelt skal ha et årlig ansvar for at pensjonskapitalen ikke vil bli redusert i verdi, det vil si at de skal ha en nullgaranti. Nullgarantien vil innebære at arbeidstakerne er sikret mot reduksjon i opptjent pensjonsbeholdning (pensjonskapitalen), se nedenfor avsnitt 5.4.3. Nullgarantien vil omfatte både innbetalt pensjonskapital og annen tilført kapital som inngår i den enkelte arbeidstakers pensjonsbeholdning til enhver tid. Prinsippet om avkastningsrisiko basert på nullgaranti vil dessuten være et vesentlig element i tilpasningen av ny tjenestepensjonsforsikring til soliditets- og kapitalkravene i den nye EU/EØS lovgivningen om forsikringsforetak. De nye kapitalkrav etter Solvens II tilsier at det nå foreligger et klart behov for å unngå at det over tid bygges opp betydelig langsiktig renterisiko i pensjonsinnretningene, jf. Banklovkommisjonens utredning nr. 25, NOU 2012: 3 side 19-20 og 31-41.

For det annet foreslås at pensjonsplanens regler om oppregulering av pensjonskapitalen kan utformes forskjellig i pensjonsordninger basert på standardmodellen og pensjonsordninger basert på grunnmodellen, jf. lovutkastet § 4-2 annet ledd. Den vesentlige forskjellen er at et foretak som velger å ha pensjonsordning basert på standardmodellen, vil ha et subsidiært ansvar for å sikre en fastsatt årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen i den utstrekning årets avkastningsnivå ikke gir full dekning av kostnadene (nedenfor i avsnitt 6.5). For å begrense risikoen for at foretaket skal få slikt ansvar, foreslår Banklovkommisjonen at årlig avkastning som overstiger det som trengs til slik oppregulering, blir tilført et reguleringsfond som i senere år kan benyttes til å dekke kostnader ved oppregulering. I pensjonsordninger basert på grunnmodellen derimot vil faktisk oppnådd avkastningsnivå bli bestemmende for den årlige oppregulering av pensjonsbeholdningen (nedenfor i avsnitt 7.4), og det vil da være arbeidstakerne som bærer risikoen for årlig avkastningsnivå ut over pensjonsinnretningens nullgaranti. Det har imidlertid historisk sett vært relativt få år hvor livsforsikringsselskapene ikke har oppnådd en positiv avkastning ved kapitalforvaltningen. Det vises til tabell 5.3.

Dette skillet mellom standardmodellen og grunnmodellen vil bli bestemmende for om, og i hvilken utstrekning, foretaket vil måtte regnskapsmessig balanseføre fremtidige pensjonsforpliktelser. Dette er det redegjort for foran i avsnitt 5.2.5.

5.4.3 Årlig nullgaranti

Av forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd følger det at pensjonsinnretningene er ansvarlig for at premiereserven årlig tilføres den beregningsrenten som er lagt til grunn i beregningsgrunnlaget. Dette vil i forhold til en nullgaranti innebære at i år hvor avkastningen blir negativ, vil pensjonsinnretningen måtte tilføre premiereserven kapital for å oppfylle den årlige garantien. Pensjonsinnretningene kan ikke vente og se om det neste år eller senere år oppnås en avkastning som medfører at samlet avkastning blir positiv.

Fra pensjonsinnretningene har det vært anført at en slik årlig avkastningsgaranti medfører en kortsiktighet i aktivaallokeringen av pensjonsmidlene, som går utover muligheten for å oppnå en optimal aktivaplassering på lengre sikt. Det er vist til at for å oppnå en høyest mulig avkastning av kapitalen på lang sikt, bør midlene plasseres med en forholdsvis høy andel i aksjer. En høy aksjeandel medfører imidlertid også en risiko for relativt høye årlige svingninger i oppnådd årlig avkastning. Har man en årlig avkastningsgaranti, vil en høy andel plassert i aksjer eller tilsvarende aktiva, medføre relativt høy risiko for pensjonsinnretningenes egenkapital. For å unngå risikoen på egenkapital, velger pensjonsinnretningene da i stedet en forsiktig aktivaallokering hvor en langt større andel av midlene plasseres i mer rentestabile aktiva som for eksempel obligasjoner.

Fra pensjonsinnretningenes side har det derfor vært anført at det i stedet for en årlig nullgaranti, bør være mulig for pensjonsinnretningene å gi en såkalt sluttgaranti. En sluttgaranti vil innebære at fremtidig overskudd kan benyttes til å dekke tap. Pensjonsinnretningene vil da kunne plassere kapitalen på en mer langsiktig måte og dermed oppnå større avkastning på sikt, samtidig som arbeidstakerne vil være garantert en sluttverdi på pensjonskapitalen som er i samsvar med nullgarantien. Dette vil kunne redusere kostnadene knyttet til tjenestepensjonsordningene og gi mulighet for en høyere oppregulering av pensjonskapitalen.

Finanstilsynet har i brev av 8. mars 2011 til Finansdepartementet beskrevet mulige effekter av en sluttgaranti på pensjonsinnretningenes aktivaallokering, pensjonsinnretningenes kapitalkrav, rentetilpasning og i forhold til retten til flytting. Finanstilsynet har på denne bakgrunn vurdert muligheter for en overgang fra årlig garanti til sluttgaranti i virksomhetsreglene for livsforsikring, se avsnitt 5.3 i brevet. Finanstilsynet finner det imidlertid ikke tilrådelig å anbefale at det gås over til et system med sluttgaranti, verken for fripoliser eller premiebetalende kontrakter. Finanstilsynet viser til at dette ville kunne gi økt risiko og for sterke insentiver til å investere i lange obligasjoner, samtidig som det ikke er forenlig med hensynet til videreføring av gjeldende flytteregelverk.

Banklovkommisjonen legger til grunn at en avkastningsgaranti basert på et nullnivå i tilknytning til nye kollektive tjenestepensjonsforsikringer, vil medføre en kraftig reduksjon i forhold til den avkastningsrisikoen som pensjonsinnretningene i dag har knyttet til de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene. I eksisterende porteføljer ligger gjennomsnittlig avkastningsgaranti på om lag 3,5 prosent.

Banklovkommisjonen mener også at det i forhold til et nytt tjenestepensjonsprodukt er viktig å unngå mulige innelåsningseffekter som kan begrense mulighetene for flytting av pensjonsordningene mellom pensjonsinnretningene og dermed konkurransen i det kollektive tjenestepensjonsmarkedet. Banklovkommisjonen er opptatt av at et nytt kollektivt tjenestepensjonsforsikringsprodukt fremstår som et godt balansert produkt hva gjelder risikoplassering. Produktet kan ikke utformes med sikte på å balansere ut tidligere akkumulert avkastningsrisiko i andre pensjonsprodukter. Det vises her til Finanstilsynets vurdering og tilrådning til Finansdepartementet i brev av 8. mars 2011.

Pensjonsinnretningens nullgaranti for standardmodellen fremgår av lovutkastet § 5-1 annet ledd, jf. § 2-3 annet ledd. Pensjonsinnretningene skal ta seg betalt for den risiko de påtar seg, jf. forsikringsvirksomhetsloven 9-5, jf. § 9-3. Dette innebærer at pensjonsinnretningene i den årlige premie som kreves av foretaket skal beregne en pris for nullgarantien.

I lovutkastet er det videre lagt opp til at nullgarantien også skal omfatte pensjonsordningens premiefond, se lovutkastet § 5-9 første ledd som blant annet viser til § 5-1 annet ledd i lovutkastet.

Medlemmene Andreassen, Breck, Heldal, Kierulf Prytz og Søyland er enig i at årlig nullgaranti skal være hovedregel i standardmodellen. I standardmodellen bør det imidlertid også kunne avtales at nullgarantien skal være flerårig.

Medlemmene Mildal, Skomsvold og Storrødvann ønsker å påpeke ulike utfordringer i forslagene til håndtering av avkastningsrisiko. For det første mener disse medlemmene at foretakene ved å velge en standardmodell påtar seg et svært betydelig reguleringsansvar over en lang tidshorisont som det er vanskelig å se konsekvensene av. Det er derfor av stor betydning at de får god og realistisk rådgivning av pensjonsinnretningen i forhold til det å påta seg et slikt ansvar. Spesielt utfordrende er dette i perioder med lave avkastningsnivåer, og lave eller ingen reguleringsfond. Videre påpeker disse medlemmene at løsningen med nullgaranti til enhver tid vil kunne føre til en forsiktigere forvaltning fra pensjonsinnretningens side, som igjen kan medføre lavere forventede pensjoner til de ansatte. Spørsmålet er om verdien av nullgaranti til enhver tid er verdt kostnadene med en forsiktig forvaltning og en prislapp på premien for nullgarantien. Nullgarantien bør derfor kunne være en «kan»-regel i standardmodellen.

Disse medlemmene har ønsket at det også skulle legges frem forslag til vurdering der garantien eventuelt kunne gis over en lengre horisont enn et år, men slike løsninger har ikke blitt presentert.

Disse medlemmene påpeker videre at standardmodellen med nullgaranti har en skjevhet i forhold til det at pensjonsinnretningen vil være opptatt av å forvalte midlene slik at de sikrer det garanterte nullnivået, noe som kan føre til lavere forventet avkastning. På den annen side er det foretaket som står risiko for å dekke opp eventuell manglende avkastning mellom det garanterte reguleringsnivået og null. Foretakene kan på sin side ikke påvirke forvaltningen.

Noen av svakhetene med standardmodellen bemerket over, oppfattes imidlertid som bedre håndtert i løsningsvarianten med investeringsvalg for foretaket (§ 5-6). Her kan foretaket i stedet velge å ikke ha garanti (kun subsidiær nullgaranti) eller velge en løsning med avtalt avkastningsgaranti som angitt i § 5-8. Tilsvarende vil man i grunnmodellen kunne velge en løsning med individuelt investeringsvalg der det heller ikke er tilknyttet en nullgaranti.

5.4.4 Trengs bufferkapital?

På bakgrunn av at også en nullgarantiordning vil medføre en viss risiko for pensjonsinnretningene, har Banklovkommisjonen vurdert pensjonsinnretningenes behov og mulighet for å bygge opp en bufferkapital knyttet til nullgarantien.

I dag gir forsikringsvirksomhetsloven § 9-17 pensjonsinnretningene adgang til å sikre sine forpliktelser ved utgangen av det enkelte år, ved å foreta tilleggsavsetninger utover minstekravene til premiereserve ved kontrakter med kontraktsfastsatte forpliktelser. Ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger er et typisk eksempel på kontrakt med kontraktsfastsatte forpliktelser. Adgangen til å foreta tilleggsavsetninger kan bare benyttes i år hvor avkastningsresultatet overstiger premieberegningsrenten for den kontrakt det gjelder. Tilleggsavsetningene som blir fordelt på de enkelte kontrakter, kan senere brukes i år der avkastningen ikke er stor nok til å dekke premieberegningsrenten, men kan derimot ikke brukes til å dekke et negativt avkastningsresultat, det vil si hvor avkastningen er mindre enn null. Tilleggsavsetningene er således ikke anvendelig som bufferkapital i pensjonsordninger der avkastningsgarantien er null, se ovenfor i avsnitt 4.1.1.

Heller ikke risikoutjevningsfond i forsikringsvirksomhetsloven § 9-22 er anvendelig som buffer knyttet til nullgarantien, da risikoutjevningsfondet kun gjelder biometrisk risiko og ikke finansiell risiko.

Banklovkommisjonen legger til grunn at en bufferkapital knyttet til en nullgaranti kan slå positivt ut i forhold til muligheten for langsiktig aktivaplassering, som på kort sikt kan innebære en høyere risiko for negativ avkastning, men som på lang sikt vil kunne gi en høyere samlet avkastning. Størrelsen på behovet for en slik avsetning vil variere med markedssvingningene og den aktivaallokering som pensjonsinnretningen velger å ha for sin kollektive portefølje eller for deler av denne. En bufferkapital vil også kunne redusere selskapenes behov for oppbygging av egenkapital under et framtidig Solvens II regelverk.

Forsikringsvirksomhetsloven § 9-15 fastsetter at selskapene skal ha avsetninger til dekning av sine forsikringsmessige forpliktelser. Forsikringsvirksomhetsloven kapittel 9 er primært utformet med kollektive ytelsesbaserte forsikringsordninger for øye. Bestemmelsene passer i utgangspunktet ikke like godt til nye hybridbaserte kollektive tjenestepensjonsforsikringer. Imidlertid gir forsikringsvirksomhetsloven § 9-15 tilstrekkelig grunnlag for pensjonsinnretningene til å benytte en del av den årlige risikopremien, som inngår i den årlige premien som foretaket betaler for de enkelte arbeidstakerne i pensjonsordningen, til en avsetning som kan virke som et bufferfond for nullgarantien. Dette vil innebære at årlig risikopremie knyttet til nullgarantien, ikke i sin helhet kan inntektsføres som avkastning av selskapsporteføljen, men til gjengjeld vil en slik avsetning redusere den risiko pensjonsinnretningens egenkapital ellers er eksponert for. En slik avsetning kan for øvrig sammenlignes med sikkerhetsavsetninger i skadeforsikringsselskap. Kongen kan med hjemmel i § 9-15 siste ledd fastsette nærmere regler om slike avsetninger dersom det viser seg å være behov for dette.

5.4.5 Avtalte avkastningsgarantier

En lovfastsatt nullgarantiordning vil ikke være til hinder for at pensjonsinnretningene ved avtale kan påta seg en høyere avkastningsgaranti. Enkelte foretak vil kunne være interessert i at pensjonsinnretningen overtar risiko for at det oppnås en høyere årlig avkastning enn null prosent ved forvaltningen av pensjonskapitalen. Det kan være at foretaket ønsker å gi arbeidstakerne en bedre grunnsikring, eller at det vil gardere seg mot svingninger i kapital- eller rentemarkedet. Samtidig vil selvsagt avtalte avkastningsgarantier også øke pensjonsinnretningens egenkapitalrisiko og derfor betinge særskilt vederlag.

Etter innskuddspensjonsloven § 3-4 femte ledd kan pensjonsinnretninger som har overtatt innskuddspensjonsordninger med rett til investeringsvalg, knytte særskilt avkastningsgaranti til forvaltningen av en investeringsportefølje. Pensjonsinnretningen skal da kreve særskilt godtgjørelse for dekning av denne risikoen.

I samsvar med dette foreslår Banklovkommisjonen i lovutkastet § 5-8 at pensjonsinnretningen og foretaket kan avtale en høyere avkastningsgaranti enn null. På samme måte som i innskuddspensjonsloven skal pensjonsinnretningene kreve særskilt godtgjørelse for garantiutvidelsen utover nullgarantien. Omfang og varighet av avkastningsgarantier må i alle tilfelle være tilpasset pensjonsinnretningens alminnelige soliditetsnivå. Av soliditetsmessige grunner foreslås det at avkastningsprosenten ikke kan settes høyere enn 3 prosent, eller en annen prosentgrense fastsatt av Finanstilsynet ut fra markeds- eller soliditetsforhold. Et alternativ kunne vært å overlate til Finanstilsynet å fastsette en prosentgrense uten at det fremgikk noen normalverdi av lovteksten. Banklovkommisjonen mener imidlertid at det av informasjonshensyn bør fremgå en normalverdi direkte av lovteksten. For å hindre en akkumulering av risiko over tid foreslås det videre at avkastningsgarantien ikke kan ha en løpetid på mer enn fem år. Dette vil innebære at avtale og nivå på avkastningsgaranti utover nullgarantien skal revurderes hvert femte år.

For mange arbeidstakere vil det være summen av en avkastning utover null prosent som over tid tilføres kapitalen i opptjeningstiden som vil være avgjørende. Avkastningen i det enkelte år er isolert sett ikke av så stor interesse så lenge det ikke skjer en reduksjon av pensjonsbeholdningen. Det foreslås derfor at avkastningsgaranti utover null prosent enten kan utformes som en årlig garanti eller som en garanti for en gjennomsnittlig avkastning i løpet av et nærmere bestemt antall år. Sistnevnte mulighet vil kunne redusere kostnadene knyttet til en avkastningsgaranti utover null prosent og således kanskje åpne for at flere foretak ut fra lønnsevne kan ta seg råd til en slik utvidet garanti.

En avtale om særskilt avkastningsgaranti vil medføre krav om balanseføring av framtidige pensjonsforpliktelser hos foretaket.

Når det gjelder avkastningsgaranti knyttet til investeringsvalg, vises det til avsnitt 6.9 nedenfor.

5.5 Levealdersrisiko og levealdersjustering

5.5.1 Ytelsesbasert foretakspensjon

Ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger medfører at pensjonsinnretningen har en betydelig og langsiktig risiko for økning av de forsikredes levetid i løpet av opptjenings- og utbetalingsperioden. Pensjonsplanen forhåndsfastsetter størrelsen av de pensjonsytelser som skal utbetales og angir som regel at pensjon skal utbetales så lenge et medlem lever (foretakspensjonsloven § 5-1). Retten til pensjon faller bort når medlemmet dør, uavhengig av om dette skjer før eller etter uttak av pensjon.

I ytelsesbasert foretakspensjon beregnes de årlige premiene slik at pensjonskapitalen (premiereserven) ved nådd opptjeningsalder (67 år) skal være tilstrekkelig til å sikre utbetaling av pensjon i forventet levetid uten ytterligere premieinnbetaling fra foretaket i utbetalingsperioden. Årlig premier beregnes derfor ut fra forventet levealder – og dermed forventet utbetalingsperiode. I premieberegningsgrunnlaget for pensjonsordningen inngår en dødelighetsstatistikk med sikkerhetsmarginer som angir forventet dødelighet for hver årsklasse av menn og kvinner. Pensjonsinnretningen har således risikoen for en økning av levealderen i løpet av hele opptjenings- og utbetalingsperioden i forhold til de forutsetninger som ligger til grunn for dødelighetsstatistikken med sikkerhetsmarginer. Pensjonsinnretningen kan ikke kreve tilleggspremie hvis utviklingen i levealder er blitt en annen enn forutsatt, og kontraktsfastsatt pensjon kan heller ikke settes ned selv om utbetalingsperioden blir lengre enn forventet (foran i avsnitt 4.1.1). Premieberegningsgrunnlaget kan selvsagt endres og baseres på oppdatert dødelighetsstatistikk i løpet av opptjeningstiden, men den høyere premie beregnet på nytt grunnlag får likevel bare betydning for pensjon opptjent etter endringen. Selve endringen utløser derfor krav om at pensjonsinnretningen ved egne midler foretar betydelig økning av avsetningene til premiereserve for allerede opptjente pensjonsrettigheter.

Ved premieberegning ut fra forventet levealder legger pensjonsinnretningene til grunn at pensjonsforpliktelsene overfor en del av arbeidstakerne etter hvert vil falle bort som følge av dødsfall i løpet av opptjenings- og utbetalingstiden, og at midler som sikrer deres opptjente pensjon, dermed vil bli frigjort. Forventet omfang av frigjorte midler («dødelighetsarv»), beregnet ut fra dødelighetsstatistikken, har i praksis gitt grunnlag for et fradrag i foretakenes årlig premie, men til gjengjeld plikter pensjonsinnretningen i opptjeningstiden selv årlig å overføre beregnet dødelighetsarv til pensjonsordningens premiereserve, også i år hvor faktisk dødelighetsarv viser seg å være mindre enn det som er beregnet i premietariffene, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd. Pensjonsinnretningen bærer således risikoen for at levealderen skal øke og dermed redusere årlig dødelighetsarv i forhold til beregnet nivå.

Pensjonsinnretningenes premieberegningspraksis har derfor vist seg over tid å medføre en vesentlig større levealdersrisiko enn forventet, både risiko for økt levealder og lengre utbetaling av pensjoner, og for redusert dødelighet og redusert dødelighetsarv i opptjenings- og utbetalingsperioden. Levealdersrisikoen lar seg vanskelig beregne med rimelig sikkerhet eller tilstrekkelige marginer over så lange tidsrom som vanlige pensjonsforpliktelser dekker. Selv om årlige premier senere kan forhøyes dersom levealderen viser seg å øke mer enn ventet, vil dette som nevnt ikke gi vederlag for økt levealdersrisiko som er knyttet til pensjonsrettigheter opptjent før endringen. Akkumulert levealdersrisiko må dekkes av pensjonsinnretningene selv, i første omgang ved oppregulering av premiereservene for pensjonsforpliktelsene og dernest ved økte pensjonsutbetalinger til de mange pensjonister som lever lenger enn forventet. Utviklingen i levealder over tid utgjør nå en alvorlig økonomisk utfordring for pensjonsinnretningene, jf. foran i avsnitt 4.1.1 punkt 3. Banklovkommisjonen er derfor kommet til at håndteringen av levealdersrisikoen i kollektiv pensjonsforsikring må baseres på andre prinsipper enn i ytelsesbaserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven.

5.5.2 Ny folketrygd

Pensjonssystemet i ny folketrygd er utformet på grunnlag av et prinsipielt skille mellom opptjeningsperioden og utbetalingsperioden (foran i avsnitt 5.2.2). Dette åpner også for en mer nyansert omlegging av risikoen for økning i levealderen mellom pensjonsleverandøren og medlemmene:

• I opptjeningsperioden i ny folketrygd bæres risikoen for økning i levealder og endringer i dødelighet frem til uttak av pensjon av de enkelte årskullene. Dette oppnås ved at gjennomsnittsberegnet faktisk dødelighetsarv i opptjeningsperioden integreres i beregningen av de delingstall folketrygden benytter ved fastsettelsen av årlig pensjon. Beregningen gjøres for hvert enkelt årskull i en opptjeningsperiode på 40 år på grunnlag av faktisk bortfall av pensjonsforpliktelser overfor de arbeidstakere i årskullet som dør før uttak av pensjon. Økningen i levealder i opptjeningstiden vil dermed redusere tilført dødelighetsarv.

• Levealdersrisikoen i utbetalingsperioden i ny folketrygd håndteres etter prinsippene om at den enkeltes årlige pensjon først skal fastsettes ved uttak av pensjon, og at årlig pensjon skal beregnes ut fra pensjonsbeholdningen og forventet levetid og dødelighetsarv på uttakstidspunktet. Forventet levealder beregnes ut fra økningen i levealder frem til uttakstidpunktet og påregnelig økning i levealder i utbetalingsperioden, og fastsettes årlig for hvert årskull i form av delingstall som angir forventet levetid (utbetalingsperiode) i antall år.

I ny folketrygd beregnes således størrelsen av årlig pensjonsytelse ut fra opptjent pensjonsbeholdning og delingstall som angir forventet levetid ved uttak av pensjon. En økning i forventet levealder og utbetalingsperiode fører dermed til at ytelsesnivået blir lavere fordi pensjonsbeholdningen blir fordelt over et større antall år. Dette skal sikre – først – at samlede utbetalinger i folketrygden ikke vil øke med levealderen i befolkningen, og – dernest – at pensjonsbeholdningen opptjent i yrkesaktiv periode vil bli jevnt fordelt over forventet levetid. Folketrygden som «pensjonsleverandør» har således i hovedsak ikke risikoen for at redusert dødelighet og økt levetid medfører økning av samlet pensjonsutbetaling selv om utbetalingsperioden blir lengre. Avvik eller økning i levealder i forhold til det delingstall som på uttakstidspunktet er benyttet ved beregningen av den enkeltes årlige pensjon, er imidlertid folketrygdens risiko.

Teknisk sett gjennomføres levealdersjusteringen i ny folketrygd ved at pensjonsbeholdningen på uttakstidspunktet divideres med delingstall som angir forventet levetid og utbetalingsperiode i antall år, og som er beregnet og fastsatt i hovedsak på følgende måte:

• Delingstall fastsettes basert på forventet levealder for de enkelte årskull, beregnet ut fra foreliggende og årlig oppdatert informasjon om utviklingen i dødelighet og levealder i befolkningen.

• Ved beregningen av delingstall legges det til grunn et gjennomsnitt av dødeligheten for menn og kvinner, og det anvendes derfor samme delingstall for hele årskullet uavhengig av kjønn, se nærmere nedenfor i avsnitt 5.5.3.

• For hvert årskull fastsettes det delingstall når de er 61 år som generelt angir forventet utbetalingsperiode for alle uttaksaldere fra 62 til 75 år. Formålet er både å ta hensyn til at forventet levetid varierer med alder på uttakstidspunktet, og å sikre nøytralitet i forhold til det tidspunkt den enkelte velger å ta ut pensjon.

• Ved uttak av pensjon blir den enkelte arbeidstakers årlige pensjonsytelse beregnet ved bruk av det delingstall som etter uttaksalder og uttakstidspunktet da gjelder for arbeidstakeren.

5.5.3 Håndtering av levealdersrisikoen i kollektiv pensjonsforsikring

Fremstillingen foran i avsnittene 5.5.1 og 5.5.2 viser at risikoen for økt levealder prinsipielt er håndtert forskjellig i ytelsesbaserte pensjonsordninger og i ny folketrygd, og at dette er av vesentlig betydning for omfanget av pensjonsleverandørens levealdersrisiko.

Forskjellen ligger i at i ytelsesbaserte pensjonsordninger har pensjonsinnretningene risikoen for at utviklingen over tid i dødelighet og levealder svarer til det de har lagt til grunn i beregningsgrunnlagets forutsetninger og således ved beregningen av premiene. Avviker utviklingen av dødeligheten og levealder fra disse beregningene, inkludert sikkerhetsmarginer ved en redusert dødelighet og dødelighetsarv i opptjeningsperioden og til utbetaling av fastsatte pensjonsytelser i flere år enn forutsatt ved premieberegningen, vil dette over tid utsette kapitalgrunnlaget i pensjonsinnretningene for betydelige påkjenninger. Dette blir klart når man ser at utviklingen i levealderen i ytelsesbaserte pensjonsordninger har medført en akkumulert levealdersrisiko i pensjonsinnretningene som over tid, og som nå utgjør en alvorlig økonomisk utfordring for pensjonsinnretningene. I ny folketrygd derimot tas dødelighetsarv i opptjeningstiden i betraktning ved en beregning i ettertid ved at et gjennomsnitt av faktisk dødelighetsarv og størrelsen av årlig pensjon beregnes ut fra pensjonsbeholdningen ved uttak av pensjon og ved delingstall som angir forventet levetid på uttakstidspunktet, det vil si det antall år pensjon forventes å komme til utbetaling. Folketrygden som «pensjonsleverandør» er således i hovedsak fritatt for levealdersrisiko, bortsett fra avvik i faktisk levetid i forhold til det delingstall som på uttakstidspunktet er benyttet ved beregningen av de enkelte arbeidstakeres årlige pensjon.

Banklovkommisjonen legger til grunn at den levealdersrisiko som nå er akkumulert i pensjonsinnretningene viser at den ordning som hittil har ligget til grunn for ytelsesbaserte pensjonsordninger, medfører så store økonomiske utfordringer for pensjonsinnretningene at en tilsvarende ordning ikke vil være økonomisk bærekraftig i forhold til kollektiv tjenestepensjonsforsikring i privat sektor (foran i avsnitt 4.3.2).

Etter Banklovkommisjonens oppfatning må et bærekraftig kollektivt pensjonsforsikringssystem baseres på at pensjonsinnretningenes samlede ansvar i utbetalingsperioden som hovedregel skal fastlegges ved uttaket av pensjon og innenfor rammen av opptjent pensjonsbeholdning på uttakstidspunktet. Dette er nødvendig for at det over tid skal være samsvar mellom innbetalte premier og utbetalte pensjoner. Banklovkommisjonen er derfor kommet til at levealdersrisikoen i kollektiv pensjonsforsikring bør håndteres innenfor en ordning som i hovedsak er utformet i samsvar med prinsippene for levealdersjustering i ny folketrygd (foran i avsnitt 5.2.2 punkt 3).

Banklovkommisjonen mener, for det første, at en nå prinsipielt bør gå over til en ordning hvor nivået på innskuddspremier som foretaket årlig skal tilføre pensjonsordningen, blir fastlagt uavhengig av forventet dødelighetsarv i opptjeningstiden, det vil si uavhengig av størrelsen av de midler som kan ventes frigjort ved at enkelte arbeidstakere dør før uttak av pensjon. I kollektiv pensjonsforsikring med en innskuddsbasert opptjeningsordning er dette også en naturlig og oversiktlig løsning fordi selve innskuddspremienivået i prosent av lønn blir fastsatt ved bestemmelser i foretakenes pensjonsplaner. I så fall bør den dødelighetsarv som pensjonsinnretningen faktisk oppnår i et år, benyttes til pensjonsformål og årlig tilføres pensjonsordningenes midler ved at dødelighetsarven fordeles mellom arbeidstakerne og tilføres deres pensjonsbeholdning, jf. lovutkastet §§ 4-6 annet ledd og 4-12 annet ledd. Dette vil også innebære at pensjonsinnretningen ikke lenger vil ha noen levealdersrisiko knyttet til beregnet dødelighetsarv i opptjeningstiden. I den utstrekning økt levealder vil føre til redusert dødelighetsarv, vil dette bli reflektert i beregningen av faktisk oppnådd dødelighetsarv i det enkelte år.

Banklovkommisjonen mener, for det andre, at levealdersrisiko i kollektiv pensjonsforsikring som knytter seg til lengden av utbetalingsperioden, bør håndteres innenfor en ordning som i hovedsak er utformet i samsvar med prinsippene for levealdersjustering og nøytralt uttak i ny folketrygd, jf. lovutkastet §§ 4-17 og 4-18. Dette innebærer at årlig pensjon – som i ny folketrygd – skal beregnes ut fra arbeidstakerens forventede levetid ved uttak av pensjon, det vil si først og fremst at pensjonsbeholdningen divideres med delingstall som angir en utbetalingsperiode som er levealdersjustert på uttakstidspunktet (foran i avsnitt 5.2.2 punkt 3). Prinsippet om levealdersjustering er dessuten – på samme måte som prinsippet om avkastningsrisiko basert på nullgaranti – et vesentlig element i tilpasningen av ny tjenestepensjonsforsikring til soliditets- og kapitalkravene i den nye EU/EØS lovgivningen om forsikringsforetak. De nye kapitalkravene etter Solvens II tilsier at det nå foreligger et klart behov for å unngå at det over tid bygges opp betydelig langsiktig rente- og levealdersrisiko i pensjonsinnretningene, jf. Utredning nr. 25, NOU 2011: 3 side 19-20 og 31-41. Det er imidlertid fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til hvordan de endelige kravene vil bli seende ut som følge av at viktige deler av Solvens II-regelverket ennå ikke er ferdig utarbeidet i EU. Dette gjelder blant annet utformingen av den såkalte rentekurven. Det vises til avsnittene 3.5.2 og 4.3.3 ovenfor.

Banklovkommisjonen mener også at det ville være en fordel sett i forhold til behovet for tilpasningen av reglene for kollektiv tjenestepensjonsforsikring til ny folketrygd og til de samfunnsmessige hensyn som begrunner levealdersjustering av folketrygdens alderspensjon, om delingstallene i ny folketrygd kunne tjene som utgangspunkt for reglene om beregningen av årlig alderspensjon i kollektiv pensjonsforsikring. Dette ville også kunne gi praktiske fordeler og dessuten gjøre det lettere å få oversikt over hovedtrekkene i lovgivningen på pensjonsområdet. Et vesentlig forhold i denne sammenheng er at ny folketrygd gjør bruk av kjønnsnøytrale delingstall og dermed gjør det mulig å benytte innskuddspremier i lik prosent av lønn for menn og kvinner (se nedenfor i avsnitt 5.5.4). Banklovkommisjonen er imidlertid klar over at folketrygdens delingstallordning for levealdersjustering neppe kan gis direkte anvendelse fullt ut i kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Det vil være behov for en viss korreksjon av folketrygdens delingstall basert på en bransjefastsatt justeringsfaktor som reflekterer at utviklingen i levealder i befolkningen og i den populasjon som vil omfattes av kollektiv tjenestepensjonsforsikring, til dels vil være forskjellig (nedenfor i avsnitt 5.5.5).

5.5.4 Alder og kjønn som risikofaktorer i kollektiv tjenestepensjonsforsikring

1) Statistisk sett lever kvinner lengre enn menn. Denne forskjellen antas å ville gjelde også for de generasjoner som nå er født eller som fødes i kommende år. Tall fra Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) for forventet gjenstående levealder for bestanden som dekkes av kollektiv pensjonsforsikring, tyder imidlertid på at forskjellen i levetid for menn og kvinner kan bli noe lavere på sikt enn det den er i dag, se i figur 5.2.

Kilde: FNO

Figur 5.2 viser forskjell i antatt gjenstående levetid for ulike årskull ved ulik alder henholdsvis for menn og kvinner. Dette dreier seg om grupper i befolkningen som inngår i kollektiv pensjonsforsikring. Tallene vil således avvike fra de prognoser som gjøres for befolkningen generelt og som folketrygden baserer seg på. Det vises til figur 5.3 i avsnitt 5.5.5.

Delingstallet i folketrygden fastsettes som nevnt foran i avsnitt 5.5.2, hvert år basert på forventet levealder for hvert årskull, beregnet ut fra foreliggende og årlig oppdatert informasjon om utviklingen i befolkningens levealder. For hvert år fastsettes det særskilte delingstall for alle uttaksaldere fra 62 til 75 år, både for å ta hensyn til at forventet levetid varierer med uttaksalder og uttakstidspunktet, og for å sikre nøytralitet i forhold til det tidspunkt den enkelte velger å ta ut pensjon. Ved beregningene av delingstall legges det til grunn et gjennomsnitt av dødeligheten for menn og kvinner, og det skal anvendes samme delingstall for hele årskullet uavhengig av kjønn.

Premiene i folketrygden beregnes på grunnlag av arbeidstakernes pensjonsinntekt, og årlig premie beregnes etter samme prosentsats i forhold til lønn uavhengig av kjønn og alder. Pensjonssystemet i ny folketrygd er således kjønnsnøytralt hva gjelder premieberegning, oppbygging av pensjonsbeholdning og beregning av årlig pensjon som kommer til utbetaling. Samme pensjonsbeholdning vil gi samme pensjonsytelse for mann og kvinne dersom de tilhører samme årskull og tar ut pensjon ved samme alder.

2) Kollektiv pensjon har tradisjonelt vært basert på et premiesystem hvor risikoen knyttet til levetid varierer med alder og defineres som forskjellig i forhold til kvinner og menn. I ytelsesbaserte pensjonsordninger der det er pensjonsytelsen som har vært fastsatt i pensjonsplanen, har premien for kvinner vært satt høyere enn for menn for å ta hensyn til forskjellen i risiko knyttet til antatt utbetalingstid ved livslange ytelser. For å sikre de samme ytelsene for kvinner som for menn vil derfor også premiereserven knyttet til livsvarige alderspensjonsytelser måtte være større for kvinner enn for menn. Også i kommunale tjenestepensjonsordninger har den fastsatte premien vært forskjellig, men det har vært etablert utjevningsordninger som innebærer at den totale årlige premien knyttet til den enkelte pensjonsordning har fremstått som kjønnsnøytral. Dette er beskrevet nærmere i Banklovkommisjonens utredning nr. 10, NOU 2003: 11 Konkurranse i kollektiv livsforsikring, og utredning nr. 11, NOU 2003: 28 Kjønns- og aldersnøytralitet i kollektive pensjonsordninger.

Problemstillingen kjønnsnøytralitet i private pensjonsordninger ble vurdert av det såkalte Kvidal-utvalget i NOU 2001: 27 Om kjønnsnøytralitet i pensjonsordninger i privat sektor. Dette utvalget konkluderte blant annet med at pensjonsmessig likebehandling innebærer ordninger hvor årlige innbetalinger og årlige utbetalinger er like for de to kjønn og at ordninger hvor ulike årlige innbetalinger gir like årlige utbetalinger for de to kjønn er mer akseptabelt ut fra likestillingsmessige hensyn enn like årlige innbetalinger og ulike årlige utbetalinger for de to kjønn. Ut fra dette kom Kvidal-utvalget til at de tradisjonelle ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen ut fra likestillingshensyn var tilfredsstillende siden de innebar at kvinner og menn fikk like utbetalinger på grunnlag av premier som tok hensyn til forskjellen i overlevelsesrisiko mellom de to kjønn. Innskuddspensjonsordninger basert på kollektiv pensjonsspareavtale reiste ikke problemer i denne sammenheng. For innskuddspensjonsordninger som kan konverteres til forsikring i utbetalingstiden og dermed til et produkt med dødelighetsarv, ble imidlertid konklusjonen at det i regelverket for innskuddspensjonsordninger skal fastsettes om pensjonskapitalen skal konverteres til forsikring på utbetalingstidspunktet, og at det i så tilfelle skal kreves at innskuddet skal settes høyere for kvinner enn for menn, slik at den årlige pensjon innskuddene ventes å gi blir uavhengig av medlemmets kjønn, jf. innskuddspensjonsloven § 5-3. Denne bestemmelsen kom inn i innskuddspensjonsloven i 2002 ved endringslov 13. desember 2002 nr. 75.

Forsikringsvirksomhetsloven § 9-3a fastsetter at pensjonsinnretningen kan anvende kjønn som faktor for beregning av pris for dekning av risiko knyttet til person og ved beregning av premier og ytelser dersom kjønn er en bestemmende faktor ved beregningen av risiko. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 4. juni 2010 nr. 20. På bakgrunn av det såkalte likebehandlingsdirektivet i EU (2004/113/EF) om gjennomføring av prinsippet om likebehandling av menn og kvinner i forbindelse med adgang til, og levering av, varer og tjenesteytelser. I dette direktivet fastsettes det blant annet i artikkel 5 at medlemsstatene skal sikre at bruken av kjønn som faktor ved beregning av premier og ytelser i forbindelse med forsikring og lignende finansielle ytelser i alle nye kontrakter inngått etter 21. desember 2007, ikke fører til forskjeller i enkeltpersoners premier og ytelser. Nasjonale myndigheter kan likevel tillate forskjeller der anvendelsen av kjønn er en avgjørende faktor ved risikovurderingen. Slike unntak skal revurderes av Kommisjonen etter fem år. I forarbeidene til endringsloven ble det i Prop. 84 L (2009-2010) side 89 lagt til grunn at direktivet bare kommer til anvendelse på forsikringer og pensjoner som er private, frivillige og uavhengig av ansettelsesforhold. Tjenestepensjonsordninger i offentlig og privat sektor omfattes dermed ikke av direktivet. For å sikre at det ikke er tvil om at bruk av kjønn som beregningsfaktor i livsforsikring fortsatt skal være tillatt i norsk rett, valgte departementet å foreslå at det i forsikringsvirksomhetsloven § 9-3a skulle tas inn en eksplisitt hjemmel om dette.

I ettertid er spørsmålet om et unntak i belgisk lovgivning i henhold til unntaksadgangen i likebehandlingsdirektivet artikkel 5 blitt behandlet av EU Domstolen. I den såkalte Test Achats-saken (C-236/09) som i utgangspunktet kun gjelder nye individuelle livsforsikringsavtaler, avsa EU Domstolen dom 1. mars 2011. EU Domstolen uttaler der at en bestemmelse hvor de berørte medlemstater uten tidsbegrensning kan opprettholde en unntaksregel om ikke-kjønnsrelaterte premier og ytelser, er i strid med virkeliggjøring av det formål om likebehandling av menn og kvinner som likebehandlingsdirektivet har, og reiser dessuten spørsmål i forhold til EUs charter om de grunnleggende rettigheter. Unntaksbestemmelsen skal derfor anses som ugyldig etter utløpet av en passende overgangsperiode. Dette innebærer at artikkel 5 nr. 2 i likebehandlingsdirektivet som åpner for nasjonale unntaksbestemmelser er ugyldig med virkning fra 21. desember 2012.

Likebehandlingsdirektivets anvendelsesområde er som påpekt i Prop. 84 L (2009-2010) begrenset til private og frivillige forsikringskontrakter som er uavhengig av ansettelsesforhold. Dommen i Test Achats-saken gir imidlertid et klart uttrykk for at man etter hvert skal kunne gjennomføre et likebehandlingsprinsipp på stadig flere forsikringsområder. Likestilling mellom menn og kvinner er et av de grunnleggende prinsippene i EU og fremgår av artikkel 21 og 23 i EUs charter om grunnleggende rettigheter.

3) I pensjonssystemet i ny folketrygd er som nevnt reglene om premieberegning og levealdersjustering basert på prinsippet om alders- og kjønnsnøytralitet både hva gjelder opptjening og utbetaling. Banklovkommisjonen har vurdert hvordan tilsvarende prinsipp best kan gjennomføres innenfor kollektiv pensjonsforsikring i privat sektor.

Banklovkommisjonen er av den oppfatning at det vil være et viktig skritt for å sikre hensynet til likebehandling i arbeidslivet at pensjonskostnadene gjøres like for menn og kvinner og dermed gir lik pensjonsopptjening uavhengig av alder og kjønn, samtidig som menn og kvinner med lik pensjonsbeholdning vil ha rett til de samme årlige pensjonsytelser. Dette vil i så fall innebære at den årlige premie som fastsettes for den enkelte arbeidstaker må fastsettes uavhengig av arbeidstakers kjønn og alder. Gitt ellers like forhold, skulle dette tilsi at pensjonsbeholdningen som opptjenes i løpet av opptjeningstiden blir lik uansett kjønn. Det vil videre innebære at lik pensjonsbeholdning skal gi like årlige ytelser for menn og kvinner gitt samme uttaksalder.

Et prinsipp om likebehandling mellom menn og kvinner hva gjelder premieberegning, vil være oppnådd allerede ved at årlig premie i kollektiv tjenestepensjonsforsikring skal beregnes som en fastsatt prosent i forhold til lønn. Premieberegningen er også aldersnøytral. Med samme inntektsutvikling, opptjeningstid i pensjonsordningen, tilføring av avkastning og faktisk dødelighetsarv vil dette gi den samme årlige pensjonsopptjening og pensjonsbeholdning ved uttak uansett alder og kjønn (se lovutkastet §§ 4-6 og 4-12). Lik pensjonsbeholdning vil likevel ikke gi kjønnsnøytrale årlige pensjonsytelser med mindre det ved samme uttaksalder benyttes like delingstall for menn og kvinner ved omregningen av pensjonsbeholdningen til årlige pensjonsytelser. I ny folketrygd beregnes derfor delingstall ut fra et gjennomsnitt av dødeligheten for menn og kvinner, og det fastsattes særskilte delingstall for hver uttaksalder mellom 62 og 75 år (foran i avsnitt 5.5.2). Dette gir delingstall som kan anvendes uavhengig av kjønn. Det vises til at folketrygdens delingstall også skal benyttes i den nye pensjonsordning for stortingsmenn og regjeringsmedlemmer (se foran i avsnitt 3.2).

Banklovkommisjonen mener at en vil kunne oppnå betydelige fordeler ved en tilsvarende ordning for levealdersjustert beregning av pensjonsytelsene i kollektiv pensjonsforsikring i privat sektor. På bakgrunn av redegjørelsen ovenfor punkt 2) om tiltak for å gjennomføre kjønnsnøytralitet på forsikrings- og pensjonsområdet, vil alternativet etter Banklovkommisjonens oppfatning være en forholdsvis komplisert ordning med ulike innskuddspremier i prosent av lønn for menn og kvinner som også tar hensyn til at forskjellen i risiko mellom menn og kvinner i betydelig grad varierer med alder, jf. figur 5.2 i punkt 1). En slik ordning ville avvike fra de prinsipper som Stortinget har lagt til grunn både for ny folketrygd og den nye pensjonsordningen for stortingsmenn og regjeringsmedlemmer.

5.5.5 Beregning av delingstall i kollektiv pensjonsforsikring

Delingstall i kollektiv pensjonsforsikring kan tenkes beregnet på pensjonsordningsnivå, pensjonsinnretningsnivå eller bransjenivå.

1) Dersom delingstall beregnes for den enkelte pensjonsordning, vil den ytelse som en pensjonsbeholdning av en viss størrelse gir for den enkelte arbeidstaker, være helt avhengig av hvilken kjønns- og alderssammensetning pensjonsordningens medlemmer har. Er det en ordning med mange kvinner og færre menn, vil delingstallet reflektere en høy forventet levealder og dermed innebære at pensjonsbeholdningen skal gi et lavere ytelsesnivå tilpasset utbetaling over mange år. Dersom pensjonsordningen omvendt har et flertall av menn, vil delingstallet kunne baseres på en lavere forventet levealder og dermed vil pensjonsbeholdningen gi høyere årlig ytelser.

Forventet levealder vil også avhenge av hvilke årskull de ulike grupper av medlemmer inngår i. Både alders- og kjønnsfordelingen vil være relevant ved særskilt beregning og fastsettelse av delingstall basert på den enkelte pensjonsordning. Dette vil medføre kostnader og redusere gjennomsiktigheten i forhold til pensjonsinnretningens beregning av delingstallet og deres beregningsgrunnlag og vurdering av risiko, for eksempel ut fra geografisk lokalisering av foretaket, bransje eller yrkessammensetning. Det vil heller ikke være lett å skape kjønnsnøytralitet slik at ytelsen vil bli den samme uavhengig av kjønn innenfor den enkelte pensjonsordning. Banklovkommisjonen har på denne bakgrunn kommet til at en levealdersjustering ikke bør skje gjennom beregning av delingstall i forhold til den enkelte pensjonsordning. Enkelte medlemmer i Banklovkommisjonen er av en annen oppfatning. Deres særmerknader til dette er tatt inn nedenfor i avsnitt 5.5.6.

2) Banklovkommisjonen har videre vurdert om delingstall bør kunne fastsettes av den enkelte pensjonsinnretning, det vil si beregnes ut fra pensjonsinnretningens populasjon innenfor sine kollektive pensjonsordninger. Det legges til grunn at det er, og fortsatt vil være, en del forskjeller mellom pensjonsinnretningenes sammensetning av bestanden av tjenestepensjonsordninger, blant annet når det gjelder alder og kjønn. En del pensjonsinnretninger vil kunne ha mange tjenestepensjonsordninger innenfor samme næringslivssektor og risikoforholdene innenfor den enkelte sektor vil variere. Delingstall basert på bestanden av tjenestepensjonsforsikringer i pensjonsinnretningen vil derfor kunne reflektere den faktiske risikoen som er knyttet til forventet levetid for pensjonsinnretningens forsikringsbestand på en god måte. Imidlertid vil en slik måte å fastsette delingstall på også medføre at samme pensjonsbeholdning vil kunne gi ulike ytelser avhengig av i hvilken pensjonsinnretning en pensjonsordning er etablert på det tidspunktet den enkelte arbeidstaker velger å ta ut pensjon. Dette er et forhold som den enkelte arbeidstaker har liten kontroll over, og som kan gi seg utslag som i forhold til arbeidstakerne, fremstår som nokså tilfeldige. Forskjeller mellom de delingstall de enkelte pensjonsinnretninger benytter, vil også kunne innvirke på konkurranseforholdene på pensjonsforsikringsmarkedet.

Etter Banklovkommisjonens vurdering er slike konsekvenser av en fastsettelse av delingstall og levealdersjustering innenfor den enkelte pensjonsinnretning generelt uheldig. En fastsettelse av delingstall på mer generelt grunnlag har klare fordeler. Hensynet til forutberegnlighet og gjennomsiktighet i pensjonssystemet tilsier at delingstall for kollektiv tjenestepensjonsforsikring bør fastsettes for livsforsikringsbransjen under ett på grunnlag av folketrygdens delingstall, blant annet fordi NAV hvert år utarbeider prognoser for delingstall for ulike årskull. Dette vil også sikre at hensynet til kjønnsnøytralitet blir ivaretatt innenfor kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Aldersnøytralitet vil være sikret ved at det fastsettes særskilte delingstall for hvert årskull og for hver uttaksalder mellom 62 og 75 år.

3) Folketrygdens delingstall er basert på utviklingen i befolkningens levealder. De medlemmer som omfattes av forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger, representerer imidlertid ikke et gjennomsnitt av befolkningen. Tvert imot avviker denne populasjonens forventede levealder forholdsvis mye fra gjennomsnittet i befolkningen. Banklovkommisjonen legger derfor til grunn at det ikke er mulig å anvende folketrygdens delingstall direkte og fullt ut ved levealdersjustering i tjenestepensjonsforsikringer.

Figur 5.3 viser observert dødelighet pr. 1000 medlemmer i kollektiv pensjonsforsikring i prosent av observert dødelighet pr. 1000 i befolkningen. Figuren viser at dødeligheten i den delen av befolkningen som har kollektiv pensjonsforsikring er lavere enn for befolkningen som helhet. Dødeligheten i hele befolkningen er satt til 100, og tallene i figuren viser dermed dødeligheten i tjenestepensjonsbestanden som andel av dette. For eksempel viser figuren at dødeligheten for både menn og kvinner som er 70 år eller eldre bare utgjør om lag 80 prosent av dødeligheten for tilsvarende aldersgruppe i hele befolkningen. Dette illustrerer at personer i tjenestepensjonsbestanden vil motta pensjon i flere år enn gjennomsnittet i befolkningen. Figuren viser at forholdet mellom dødelighet i kollektiv pensjonsforsikring og i Norges befolkning har holdt seg rimelig konstant etter 1996 i de fleste aldersgrupper. Lavere dødelighet og lengre levetid for tjenestepensjonsbestanden som kommer til uttrykk i denne figuren ligger også til grunn for anslaget for delingstallet for privat tjenestepensjon som er benyttet i drøftingen av maksimale innskuddpremiesatser i avsnitt 5.3.5 ovenfor.

Kilde: FNO – Finansnæringens Fellesorganisasjon

Banklovkommisjonen legger vesentlig vekt på å unngå at forskjeller i delingstall og dermed ulike ytelsesnivåer blir en konkurransemessig faktor på tjenestepensjonsområdet. Etter Banklovkommisjonens oppfatning bør derfor folketrygdens delingstall brukes som et utgangspunkt for levealdersjusteringen i tjenestepensjonsforsikring. I så fall bør forskjellene i forventet levealder mellom befolkningen som sådan og den del av befolkningen som omfattes av tjenestepensjonsforsikring i pensjonsinnretningene, kunne reflekteres i en bransjefastsatt justeringsfaktor for pensjonsinnretningene basert på et gjennomsnitt av de avvik når det gjelder forventet levealder som pensjonsinnretningenes populasjoner representerer i forhold til beregningsgrunnlaget i folketrygden (lovutkastet § 4-18). Dersom den enkelte pensjonsinnretning av ulike grunner vil ha en noe høyere levealdersrisiko i sin populasjon enn det bransjejusterte delingstall reflekterer, vil dette kunne tas i betraktning av pensjonsinnretningen ved beregning av den årlige premie for levealdersrisiko i utbetalingsfasen (lovutkastet § 4-18 fjerde ledd).

Fra pensjonsinnretningene har det vært påpekt at en slik gjennomføring av levealdersjusteringen vil kunne skape grunnlag for arbitrasje og flytting begrunnet i forskjeller i risiko knyttet til alder og kjønn i den enkelte pensjonsinnretning og det gjennomsnitt som ligger til grunn for den bransjefastsatte justeringsfaktor. For pensjonsinnretninger med en høy kvinneandel eller andre særlige forhold som innvirker på risikoforholdene, vil de bransjejusterte delingstall kunne gjenspeile en for kort forventet levealder i populasjonen. Den enkelte pensjonsbeholdning vil dermed ikke være tilstrekkelig til å dekke den pensjonsytelsen som beregnes sett i forhold til forventet levealder. Pensjonsinnretningen må da kreve en særskilt premie for dekning av den restrisikoen som foreligger, men konkurransemessige hensyn gjør det vanskelig å belaste enkelte foretak med et slikt tillegg i premien for levealdersrisiko. Dette vil kunne motivere til en flytting av pensjonsordningen til en pensjonsinnretning som har en annen kjønnssammensetning blant sine tjenestepensjonsforsikringer. Pensjonsinnretningene mener at dette vil kunne skape en uheldig uro i markedet.

Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) har derfor under drøftelsene i Banklovkommisjonen foreslått at en pensjonsinnretning med høyere risiko knyttet til levealder og kjønnssammensetning i sin populasjon enn det som er lagt til grunn for den bransjefastsatte justeringsfaktor, bør gis adgang til i tillegg å benytte en egen justeringsfaktor som tar hensyn til de risikoforhold som er spesifikke for pensjonsinnretningen. Slik Banklovkommisjonen ser det, vil en slik løsning innebære at pensjonsinnretningen i tilfelle vil benytte noe høyere delingstall enn andre pensjonsinnretninger og at årlig pensjonsytelse beregnet ut fra en gitt pensjonsbeholdning under ellers like forhold, derfor vil bli noe lavere enn ved uttak av pensjon i andre pensjonsinnretninger. Selv om dette vil bli synliggjort for arbeidstakerne først ved uttak av pensjon, kan det ikke utelukkes at bruk av høyere delingstall i enkelte pensjonsinnretninger også vil kunne utgjøre en konkurranseulempe. I alle tilfelle stemmer det best med forsikringsmessige prinsipper at en noe høyere risiko også slår ut i noe høyere premie. I kollektiv pensjonsforsikring basert på pensjonsopptjening ved årlig innskuddspremie fastsatt i prosent av lønn, er det heller ikke ønskelig at det enkelte foretaks valg av pensjonsleverandør skal få virkning for nivået på arbeidstakernes årlig pensjonsytelse.

Banklovkommisjonen mener at en restrisiko i forhold til en bransjefastsatt justeringsfaktor må være en risiko som er til å leve med for den enkelte pensjonsinnretning, når ensartede bransjejusterte delingstall vil bidra til at man får etablert et regelverk for kollektiv tjenestepensjonsforsikring som er enkelt, forutberegnlig og fleksibelt. Gjennom innføringen av en ordning basert på prinsippene for levealdersjustering i folketrygden oppnår man at pensjonsinnretningenes levealdersrisiko reduseres til null i opptjeningsperioden og så å si til null også i utbetalingsperioden. Prinsipielt sett innebærer dette en vesentlig endring av pensjonsinnretningenes rammebetingelser sammenlignet med hva forholdet er under dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger (foran i avsnitt 5.5.1). Gjenstående risiko vil dreie seg om enkelte pensjonsinnretningers risiko knyttet til forventet levetid og dødelighet i utbetalingstiden som ikke fanges opp ved den gjennomsnittsberegning som er grunnlaget for den bransjefastsatte justeringsfaktor til folketrygdens delingstall. Uavhengig av slik restrisiko vil alle pensjonsinnretninger måtte beregne en premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden, blant annet for å ta hensyn til at utviklingen i levealder kan bli en noe annen enn lagt til grunn ved beregningen av bransjejusterte delingstall (jf. lovutkastet §§ 4-11 og 4-14). Et eventuelt tillegg i risikopremien for å dekke en restrisiko i forhold til den bransjejustering som gjøres i forhold til folketrygdens delingstall, vil trolig bli beskjeden, særlig når man ser det i forhold til antallet som vil ta ut alderspensjon i de enkelte år. Etter Banklovkommisjonens vurdering er dette en rimelig løsning for å oppnå en forholdsvis enkel metode for å kunne gjennomføre levealdersjustering på alders- og kjønnsnøytralt grunnlag innenfor tjenestepensjonsordninger i privat sektor. Den merrisikoen en pensjonsinnretning kan ha som følge av populasjonen i sin portefølje, og som de dermed må kreve premie for etter § 4-18 fjerde ledd, vil ikke nødvendigvis skrive seg fra alle pensjonsordningene i pensjonsinnretningen. Slik premie bør derfor kunne belastes de pensjonsordninger som har et risikoavvik i forhold til den bransjefastsatte standarden. Fordelingen av premien mellom de pensjonsordninger som har et slikt avvik kan enten skje etter medlemsantallet i ordningen, pensjonskapitalens størrelse eller en annen objektivisert fordelingsnøkkel.

5.5.6 Levealdersjustering etter bransjejusterte delingstall

Levealdersjusteringen i folketrygden gjennomfører to viktige forhold. For det første at årlig pensjon beregnes ut fra en forventet gjenstående levetid på uttakstidspunktet. Videre gjør levealdersjustering at alderspensjonsytelsen blir nøytral i forhold til medlemmets alder på det tidspunktet vedkommende velger å ta ut pensjon (foran i avsnitt 5.5.3). Begge deler oppnås gjennom bruk av delingstall. Det samme foreslår Banklovkommisjonen at skal gjelde for tjenestepensjonsforsikringer, jf. lovutkastet § 4-17 annet og tredje ledd.

I folketrygden fastsettes det delingstall for hvert årskull fra og med 1954-kullet avhengig av uttaksalder mellom 62 og 75 år. I lovutkastet § 4-18 foreslås det at levealdersjusteringen og nøytralt uttak i kollektiv tjenestepensjonsforsikring i utgangspunktet skal baseres på disse delingstallene. Populasjonen i tjenestepensjonsforsikringer kan imidlertid ha en annen forventet levealder enn i befolkningen i sin helhet (foran i avsnitt 5.5.5). For å ta hensyn til dette, foreslås det at livsforsikringsbransjen gjennom sine bransjeorganisasjoner kan fastsette en justeringsfaktor som tar hensyn til avviket mellom den dødelighet som pensjonsinnretningene legger til grunn for sin populasjon og den levealdersutvikling som er lagt til grunn for befolkningen generelt (lovutkastet § 4-18). Justeringsfaktoren kan videre ta hensyn til forskjellen mellom den diskonteringsrente som folketrygdens delingstall er basert på og den diskonteringsrente som pensjonsinnretningene bruker. Ved fastsettelsen av justeringsfaktoren kan bransjen bygge på et gjennomsnitt av forventet levealder for populasjonene i de ulike pensjonsinnretningene. Justeringsfaktoren kan ha soliditetsmessige virkninger for pensjonsinnretningene, og det foreslås derfor at Finanstilsynet skal gis melding om bruk av justeringsfaktoren, jf. lovutkastet § 4-18 tredje ledd.

Som nevnt ovenfor i avsnitt 5.5.5, vil enkelte pensjonsinnretninger kunne ha en porteføljesammensetning som gjør at de etter bransjejusteringen vil sitte igjen med en restrisiko knyttet til avvik mellom forventet levealder lagt til grunn ved levealdersjusteringen og forventet levealder i sin populasjon. En slik risiko kan pensjonsinnretningen måtte dekke gjennom belastning av egenkapital eller som et tillegg til årlig premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden, jf. lovutkastet 4-18 fjerde ledd. Det legges til grunn at denne premien innenfor standardmodellen skal dekkes av foretaket, jf. § 4-11 annet ledd og avsnitt 6.6 nedenfor, og innenfor grunnmodellen ved fradrag i avkastningen av pensjonsbeholdningen i utbetalingsperioden, jf. lovutkastet § 4-14 annet ledd og avsnitt 7.5 nedenfor. Siden en prising og beregning av en slik restrisiko er en følge av en ny måte å fordele risiko på innenfor kollektive tjenestepensjonsordninger, antar Banklovkommisjonen at myndighetene kan se behov for å fastsette nærmere regler om premieberegningen. Det er derfor tatt inn en forskriftshjemmel i lovutkastet § 4-18 fjerde ledd.

Medlemmet Andreassen mener det foreliggende opplegget for levealdersjustering ikke er tilfredsstillende. Begrepet «forventet levealder» som benyttes ved fastsettelse av delingstallene i folketrygden kan være litt misvisende, ettersom det ikke representerer en best mulig prognose for hvor lenge de aktuelle årskull vil leve i gjennomsnitt. Slik levealdersjusteringen og delingstallene i ny folketrygd er lagt opp, kan en si at alderspensjonen beregnes ut fra historisk levealder. Statistisk sentralbyrå (SSB) forventer at levealderen vil øke betydelig fremover (Økonomiske analyser, 4/2011, side 33-45). En prognose for levealderen fremover – basert på SSBs prognoser for fremtidige dødssannsynligheter – er presentert i Arbeid og velferd 1/2012 (side 64). Resultatet er prognoser for levealder for kvinner og menn samlet som er mer enn 2 år lengre enn levealderen brukt ved beregning av folketrygdens alderspensjon ved 62 år. Dette medlemmet mener dette tilsier at pensjoner under utbetaling vil være underfinansiert i utgangspunktet ved at pensjonsbeholdningen med flertallets opplegg fordeles over færre leveår enn det er grunn til å regne med. To år er en betydelig størrelse i denne sammenheng. Dette medlemmet mener levealdersjusteringen i loven må endres slik at de best tilgjengelige prognoser benyttes ved konvertering av pensjonsbeholdningen.

Medlemmet Juliussen, Mildal og Skomsvold mener at forslagene når det gjelder delingstall, justeringsfaktor og premie for utvikling av dødelighet etter uttak ikke er tilstrekkelig utredet da det oppfattes å være svakheter og uklarheter som bør utredes nærmere før modellene fremmes. Disse medlemmene finner derfor ikke å kunne støtte forslaget slik det ligger nå, og foreslår i stedet at man foretar en nærmere utredning av dette i fase III.

Disse medlemmene vil blant annet peke på at utvikling i dødelighet er en vanskelig risiko å prise. Dette ser man blant annet i dagens produkter under foretakspensjonsloven der utviklingen i dødelighetsrisiko har vært en utfordring. Først etter mange år vil man se om forutsetningene som ligger til grunn for valg av delingstall og risikopremier stemmer overens med den endelige risikoen.

Når man samtidig vet at pensjonsmidlene som levealdersjusteringen skal anvendes på, utgjør svært store beløp, blir mulige modeller/adganger for fastsettelse av delingstall, justeringsfaktor og risikopremie for utvikling av dødelighet etter uttak, av stor betydning for den enkelte pensjonist, og eventuelt for foretak som skal dekke risikopremie for utvikling av dødelighetsrisiko etter uttak (i standardmodellen). Det er derfor svært viktig at modellene er velfungerende og rettferdige.

Hvis justeringsfaktoren skal settes likt for pensjonsinnretningene og dermed settes uten konkurranse, kan dette være problematisk, spesielt når endelig risiko ikke blir kjent på flere tiår. En annen utfordring hvis justeringsfaktoren skal settes likt for alle pensjonsinnretninger, er at det kan bli mye restrisiko som det må tas høyde for gjennom den årlige premien for utvikling av dødelighet etter uttak. Dette vil kunne medføre at denne risikopremien kan bli betydelig.

I lovutkastet § 4-18 fjerde ledd gis pensjonsinnretningene adgang til å ta en risikopremie hvis de har levealdersrisiko som ikke er omfattet av justeringsfaktoren. I den sammenheng stilles det spørsmål til hvorvidt det vil bli en skjevhet i modellen så lenge det gis anledning til å ta premie for risiko som er høyere enn et gjennomsnitt, samtidig som det ikke sies noe om hvordan risikoen som da vil være lavere enn gjennomsnittet, eventuelt skal til godesees.

Disse medlemmene mener at justeringsfaktoren/delingstallet bør inneholde mest mulig av antatt risiko, blant annet må prognoser for fremskrevet dødelighet inngå i justeringsfaktoren.

Det savnes også en tydeligere omtale av hvordan premiefastsettelsen av risikopremien for utvikling av dødelighet etter uttak skal kunne gjøres. Hvis det blir mulighet til full differensiering for eksempel på kjønn og sosioøkonomi, kan ulike foretak/pensjonister kunne få svært ulik premie, noe som igjen vil kunne føre til forskjellige seleksjonseffekter blant annet når det gjelder valg av produkt eller utbetalingslengde.

Disse medlemmene hadde også ønsket en nærmere beskrivelse av hvordan forsikringsvirksomhetsloven eventuelt skal komme inn i bildet. Hvis tanken er at risikooverskuddet skal gå til eier, slik situasjonen er for gruppelivsforsikring, vil modellen kunne være uheldig når man tar i betraktning de store beløpene og den langhalede risikoen det her er snakk om. Det må derfor avklares hvordan modellen skal fungere med hensyn på overskuddsdeling, hvordan pensjonsinnretningene vil håndtere svingninger i risikoresultatet, uventet utvikling i dødelighet etter uttak, hvordan eventuelt avsetninger bygges opp og benyttes osv.

Disse medlemmene mener videre det bør sees grundigere på hvordan man håndterer dødelighetsrisiko for ordninger med tidsavgrenset utbetalingsperiode, jf. lovutkastet § 4-24. Det bør vurderes alternative løsninger der man ikke tar utgangspunkt i folketrygdens delingstall/justeringsfaktor som brukes ved livsvarige utbetalinger, men heller vurderer egne faktorer/modeller. Videre må det beskrives hvordan det eventuelt skal være adgang til å ta risikopremie for utvikling av levealder etter uttak i tilfeller med tidsavgrenset uttak. Behovet for premie her antas å være betydelig begrenset.

5.6 Risiko- og kostnadsfordeling

5.6.1 Risiko- og kostnadsforhold i folketrygden og kollektiv pensjonsforsikring

Risikoforhold og risikofordeling i trekantforholdet mellom pensjonsleverandør, arbeidstaker og arbeidsgiver er til dels forskjellig i folketrygden og i kollektiv pensjonsforsikring etter opplegget i lovutkastet. Dette skyldes i hovedsak organisatoriske ulikheter og forskjeller når det gjelder i hvilken utstrekning folketrygden og tjenestepensjonsordningene er utformet i samsvar med forsikringsmessige prinsipper. Et fellestrekk er imidlertid at det er knyttet dødelighetsrisiko til opptjente pensjonsrettigheter, og at midler som frigjøres ved bortfall av forpliktelser overfor arbeidstakere som dør før forventet levealder («dødelighetsarv»), derfor gir et vesentlig bidrag til størrelsen av pensjonsbeholdningen og de pensjonsytelser som skal komme til utbetaling (foran i avsnitt 5.5).

Folketrygden er et lovbasert pensjonssystem med staten som pensjonsleverandør. Inntil uttak av pensjon er folketrygden basert på et bokføringsopplegg uten et motsvarende opplegg for forskuddsfinansiering. Arbeidsgiverne dekker årlige innbetalinger som del av foretakenes sosiale kostnader, men midlene disponeres fortløpende innenfor årlige statsbudsjetter. Utbetalinger av pensjon er løsrevet fra opptjeningsperioden, og må derfor løpende finansieres årlig over årets statsbudsjett på utbetalingstidspunktet. Forhold som kapitalrisiko, risikopremier, kostnader og soliditetssikring inngår således ikke som særskilte elementer i folketrygdsystemet.

Tjenestepensjonsordninger i privat sektor er et kontraktsbasert pensjonssystem for forsikringsprodukter som er utformet etter forsikringsmessige prinsipper og som er rettslig frittstående i forhold til folketrygdsystemet. Pensjonsleverandøren er en egen økonomisk enhet som forvalter pensjonsordninger for forskuddsfinansiert oppbygging av pensjonskapital, i hovedsak ved foretakenes innbetaling av årlige innskuddspremier og oppnådd avkastning av pensjonskapitalen. Pensjonsbeholdningen på uttakstidspunktet er grunnlaget for årlig pensjon i utbetalingsperioden. I et slikt pensjonssystem må det nødvendigvis over tid være samsvar mellom de midler som tilføres pensjonsinnretningene, opparbeidet pensjonskapital og de pensjoner som skal utbetales. I tillegg vil kapitalrisiko, risikopremier, kostnadsbelastninger og soliditetssikring også være fremtredende elementer i forsikringsopplegget. Dette er forhold som må adresseres i et nytt regelverk for kollektiv tjenestepensjonsforsikring selv om de kan forbigås i regelverket for ny folketrygd i folketrygdloven kapittel 20, jf. foran i avsnitt 4.2.3.

5.6.2 Kapital- og avkastningsrisiko

Pensjonsleverandøren – staten eller pensjonsinnretningen – har i forhold til arbeidstakeren normalt risikoen for at opptjente pensjonsrettigheter og beregnede pensjonsytelser ikke reduseres som følge av at den pensjonskapital (pensjonsbeholdning) de enkelte arbeidstakere opptjener, blir redusert i verdi i opptjeningsperioden eller i utbetalingsperioden.

I folketrygden kommer dette til uttrykk ved at staten ved uttak av pensjon har plikt til å utbetale de pensjonsytelser som opptjent pensjonsbeholdning gir grunnlag for etter regelverket i folketrygdloven. Pensjonskapitalen fremgår som en bokført pensjonsbeholdning basert på en fastsatt og innbetalt, men ikke fortløpende avsatt årlig premie på 18,1 prosent av årets lønn inntil 7,1 G. Ved uttak av pensjon beregnes årlig pensjon ut fra pensjonsbeholdningen uavhengig av beregnet eller oppnådd avkastning, og det oppstår derfor ikke spørsmål som direkte gjelder avkastningsresultat eller avkastningsrisiko. Den årlige oppregulering av pensjonsbeholdningen i opptjeningstiden og pensjonsytelsen i utbetalingsperioden, beregnet ut fra alminnelig lønnsvekst (folketrygdloven § 20-18), kan likevel sees på som en standardberegnet avkastningsgaranti selv om slike reguleringskostnader er integrert i den årlige premie på 18,1 prosent bokført som tilført pensjonsbeholdningen i opptjeningstiden.

I kollektiv tjenestepensjonsforsikring vil pensjonsinnretningenes avkastningsrisiko etter lovutkastet være basert på en nullgaranti knyttet til pensjonsbeholdningen (lovutkastet §§ 2-3 og 5-1 annet ledd), se ovenfor i avsnitt 5.4. Pensjonsleverandøren har derimot ikke risikoen for hvor stor årlig avkastning som faktisk oppnås ved forvaltningen av pensjonsbeholdningen. Dette er en vesentlig endring i forhold til den avkastningsgaranti på om lag 3,5 prosent som følger av de premieberegningsrenter som hittil har vært benyttet i ytelsesbaserte pensjonsordninger. Motstykket til denne ordningen er at arbeidstakernes pensjonsbeholdning skal godskrives faktisk oppnådd årlig avkastning (lovutkastet §§ 4-6 annet ledd og 4-12 annet ledd). Oppnådd årlig avkastning kan dermed gi et vesentlig bidrag til årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen i opptjeningstiden og av pensjon under utbetaling i utbetalingsperioden (nedenfor i avsnitt 5.6.6).

En nullgaranti medfører at pensjonsinnretningen likevel har en restrisiko som følge av at årets avkastningsresultat unntaksvis kan bli negativt uten at dette kan motregnes i pensjonsbeholdningen (foran i avsnitt 5.4.2). Denne restrisikoen må pensjonsinnretningen dekke ved en årlig risikopremie – et vederlag for kapitalrisiko – i opptjenings- og utbetalingsperioden som må belastes enten foretaket eller arbeidstakerne eller fordeles mellom dem. Banklovkommisjonen foreslår her noe ulike løsninger for standardmodellen og grunnmodellen.

I pensjonsordninger basert på standardmodellen skal årlig vederlag for denne avkastningsrisikoen dekkes av foretaket (lovutkastet § 4-11 annet ledd), se nedenfor i avsnitt 6.4. For grunnmodellen vil regelen være at foretaket skal dekke avkastningsrisikoen i opptjeningstiden som del av det årlige kostnadstillegget (lovutkastet § 4-14 første ledd), mens årlige vederlag for avkastningsrisiko i utbetalingsperioden skal dekkes ved fradrag i årlig avkastning av pensjonsbeholdningen eller om nødvendig i den årlige ytelse som skal utbetales (lovutkastet § 4-14 annet ledd), se nedenfor i avsnitt 7.3. Det er lagt vekt på så vidt mulig å unngå at grunnmodellen vil medføre fremtidige forpliktelser for foretaket som vil kreve regnskapsmessig balanseføring. Felles for standardmodellen og grunnmodellen gjelder at årlig vederlag for avkastningsrisiko for pensjonsbeholdning knyttet til pensjonsbevis utstedt til fratrådte arbeidstakere, skal komme til fradrag i oppnådd årlig avkastning av pensjonsbeholdningen (lovutkastet § 6-8 tredje ledd), se nedenfor i kapittel 9.

Banklovkommisjonen viser for øvrig til at pensjonsinnretningen ikke vil ha noen avkastningsrisiko dersom pensjonsordningens midler eller pensjonsbeholdningen forvaltes som egen investeringsportefølje etter reglene i lovutkastet §§ 5-5 eller 6-10, med mindre det foreligger avtalt avkastningsgaranti etter reglene i lovutkastet § 5-8.

5.6.3 Dødelighetsrisiko i opptjenings- og utbetalingsperioden

I folketrygden krediteres pensjonsbeholdningen en gjennomsnittsberegnet dødelighetsarv, beregnet for hvert årskull i en opptjeningsperiode på 40 år på grunnlag av bortfall av pensjonsforpliktelse overfor de arbeidstakere i årskullet som dør før uttak av pensjon (Ot.prp. nr. 37 (2008-2009) side 59 første spalte), og slik dødelighetsarv inngår ved beregningen av folketrygdens delingstall for forventet levetid og utbetalingsperiode ved uttak av pensjon. Dessuten er det ved beregningen av delingstall inkludert en faktor som også reflekterer endring i levealder i opptjeningsperioden (folketrygdloven § 20-13 annet ledd annet punktum som gjelder «dødelighet fram til uttakstidspunktet»). Levealdersjusteringen i ny folketrygd innebærer at forventet dødelighetsarv i utbetalingsperioden reelt er integrert i beregning av årlig pensjon på grunnlag av pensjonsbeholdning og delingstall ved uttak av pensjon (folketrygdloven § 20-12 tredje ledd). Samlet sett betyr dette at staten som pensjonsleverandøren har en meget begrenset risiko for økning i levealder i opptjenings- og utbetalingsperioden, det vil si en risiko for at delingstall for beregnet forventet levetid gjennomsnittlig ikke er kortere enn faktisk levetid (foran i avsnitt 5.5.2).

I pensjonsforsikring har beregnet dødelighet (dødelighetsarv) i opptjeningsperioden tradisjonelt gitt grunnlag for en fradragspost ved beregningen av årlige premier, og pensjonsinnretningen selv må derfor årlig tilføre pensjonskapitalen beregnet dødelighetsarv (forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd). Etter opplegget i lovutkastet er imidlertid årlig premie fastsatt i prosent av lønn uten fradrag, og faktisk dødelighetsarv skal derfor tilføres pensjonsbeholdningen (lovutkastet §§ 4-6 annet ledd og 4-12 annet ledd). Pensjonsinnretningen vil således ikke lenger ha noen risiko for redusert dødelighetsarv som følge av økt levealder i opptjeningstiden som kan betinge særskilt risikopremie (foran i avsnitt 5.5.3).

I ytelsesbaserte pensjonsordninger bærer pensjonsinnretningen risikoen for økning i levetid og utbetalingsperiode i forhold til den dødelighetsstatistikk som inngår i beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen, og denne risikoen må dekkes ved risikopremie som del av årlig premie (foretakspensjonsloven § 9-2 første ledd). Dette har vist seg å være en meget tyngende risiko for pensjonsleverandørene fordi premier for levealdersrisiko over tidsrom på 40 år eller mer vanskelig lar seg beregne med rimelig sikre marginer, og fordi det ikke kan kreves tilleggspremie for økt levealdersrisiko knyttet til opptjente pensjonsrettigheter betalt med for lave risikopremier i tidligere år (foran i avsnitt 5.5.1).

Av hensyn til pensjonsinnretningenes økonomi, soliditet og tilpasningen til det nye kapitalkravsregimet i Solvens II er det nødvendig å endre denne ordningen (foran i avsnitt 5.5.3). Lovutkastet bygger derfor i hovedsak på en ordning tilsvarende folketrygdens levealdersjustering basert på beregning av årlig pensjon ut fra pensjonsbeholdningen ved uttak av pensjon og bransjejusterte delingstall som angir den forsikredes forventede levetid på uttakstidspunktet (se lovutkastet §§ 4-17 og 4-18). Samlet sett betyr dette at pensjonsleverandøren – på samme måte som i folketrygden – vil ha en meget begrenset risiko for økning i levealder i opptjenings- og utbetalingsperioden, men en restrisiko knyttet til at delingstall for beregnet forventet levetid gjennomsnittlig ikke er kortere enn faktisk levetid, blir fortsatt tilbake.

Denne restrisikoen må pensjonsinnretningen dekke ved en årlig risikopremie – et vederlag for levealdersrisiko i utbetalingsperioden som må belastes enten foretaket eller arbeidstakerne eller fordeles mellom dem. Banklovkommisjonen foreslår her noe ulike løsninger for standardmodellen og grunnmodellen. Enkelte medlemmer i Banklovkommisjonen har særskilte merknader til dette og det vises til deres særmerknader foran i avsnitt 5.5.6.

I pensjonsordninger basert på standardmodellen skal årlig premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden dekkes av foretaket (lovutkastet § 4-11 annet ledd), mens regelen for grunnmodellen er at risikopremien for slik levealdersrisiko skal dekkes ved fradrag i årlig avkastning av pensjonskapitalen eller om nødvendig i den årlige ytelse som skal utbetales (lovutkastet § 4-14 annet ledd). Det vises til avsnitt 6.8 og 7.5 nedenfor. Det er lagt vekt på så vidt mulig å unngå at grunnmodellen vil medføre fremtidige forpliktelser for foretaket som vil kreve regnskapsmessig balanseføring. Felles for standardmodellen og grunnmodellen gjelder at årlig vederlag for levealdersrisiko i utbetalingsperioden knyttet til pensjonsbevis utstedt til fratrådte arbeidstakere, skal komme til fradrag i oppnådd årlig avkastning av pensjonsbeholdningen eller om nødvendig i den årlige ytelse som skal utbetales (lovutkastet § 6-9 første ledd som viser til § 4-14 annet ledd).

5.6.4 Dekning av kostnader ved forvaltning av pensjonsordningen

Kostnader knyttet til folketrygdsystemet dekkes som alminnelig statsutgift via innbetaling av årlig innskuddspremie til ny folketrygd, og folketrygdloven har ingen bestemmelser om kostnadsforhold. Forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger krever andre løsninger fordi pensjonsinnretningen må sikres dekning av årlige kostnader knyttet til administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen. Dette er kostnader som kommer i tillegg til risikopremier som er omtalt foran i avsnitt 5.6.2 og 5.6.3, og som må belastes foretaket eller arbeidstakerne, eller fordeles mellom dem. I lovutkastet skilles det også her mellom reglene for standardmodellen og for grunnmodellen.

I standardmodellen er utgangpunktet – som hittil – at kostnader til administrasjon og forvaltning av tjenestepensjonsordningen skal dekkes årlig av foretak som tillegg til årlig premie (lovutkastet § 4-11 første ledd). Dette gjelder så lenge pensjonsordningen består, selv om forbindelsen mellom foretaket og arbeidstakeren, men ikke mellom pensjonsinnretningen og arbeidstakeren, normalt vil brytes ved uttak av pensjon. En del kunne derfor tale for at kostnader knyttet til utbetalingsperioden bør belastes foretaket som et engangsbeløp, men lovutkastet § 4-11 viderefører gjeldende praksis med årlig kostnadsbelastning av foretaket (foretakspensjonsloven § 9-2 første ledd). Kostnader knyttet til forvaltningen av pensjonsbevis utstedt til fratrådte arbeidstakere, skal derimot dekkes dels av en administrasjonsavsetning knyttet til pensjonsbeviset, og dels ved fradrag i årlig avkastning av pensjonsbeholdningen knyttet til pensjonsbeviset (lovutkastet § 6-8 tredje og fjerde ledd og § 6-9 første ledd). Det vises til avsnitt 6.10 nedenfor.

Et utgangspunkt for grunnmodellen er at foretaket bare skal svare et årlig bidrag for medlemmenes opptjening av pensjon, som først og fremst omfatter en årlig premie fastsatt i prosent av lønn (lovutkastet § 4-12). Loven om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd krever imidlertid at foretaket i tillegg skal dekke årlige kostnader ved administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen. Dette er lagt til grunn i lovutkastet § 4-14 første ledd som for opptjeningstiden forutsetter at dette skal gjøres ved et årlig kostnadstillegg til årets innskuddspremie. Kostnadstillegget skal også omfatte årlig vederlag for avkastningsrisiko i opptjeningsperioden. Ved betaling av årlig premie med kostnadstillegg, har foretaket fullt ut betalt de pensjonsrettigheter som er opptjent i løpet av året. I utbetalingsperioden blir forholdet et annet. Grunnmodellen forutsetter at pensjonsordningen ikke skal medføre fremtidige forpliktelser for foretaket som gjeldende regnskapsregler krever balanseført av foretaket. Kostnader og risikopremier som ikke er knyttet til pensjonsordningen som sådan, men er knyttet til pensjonsytelsene i utbetalingsperioden, kan derfor vanskelig belastes foretaket og må derfor dekkes ved et fradrag i årlig avkastning av pensjonsbeholdningen i utbetalingsperioden eller om nødvendig den årlige pensjonsytelse som skal utbetales (lovutkastet § 4-14 annet ledd). Det vises til avsnitt 7.7 nedenfor.

5.6.5 Oppregulering av pensjonsbeholdning og pensjoner

En sentral del av folketrygdregelverket er bestemmelsene om årlig oppregulering av opptjent pensjonsbeholdning og pensjoner under utbetaling (folketrygdloven § 20-18), beregnet ut fra alminnelig lønnsvekst i året. Den årlige pensjonsopptjening beregnet etter en årlig innskuddspremie på 18,1 prosent av lønn, er fastsatt med sikte på at kostnadene ved årlig oppregulering skal være dekket.

I ytelsesbasert foretakspensjon er regelen at opptjent pensjon skal beregnes ut fra lønn og beregnet folketrygd til enhver tid (foretakspensjonsloven § 5-2 tredje ledd), noe som medfører at lønnsnivået ved uttak av pensjon generelt blir bestemmende for årlig pensjon. Den årlige premie må derfor i år med lønnsforhøyelse også omfatte en reguleringspremie til dekning av nødvendig oppregulering av premiereserven (pensjonsbeholdningen) som følge av lønnsforhøyelsen, uavhengig av om denne er i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller ikke. Pensjoner under utbetaling er imidlertid ikke gjenstand for regulering med mindre forsikringsvirksomhetslovens regler om overskudd og foretakspensjonslovens regler om pensjonistenes overskuddsfond, gir grunnlag for det. Som følge av lite overskuddsmidler i senere år har denne ordningen i praksis ikke ført til nevneverdig regulering av pensjoner under utbetaling.

I lovutkastet er det lagt til grunn (§§ 4-6 og 4-12) at faktisk oppnådd årlig avkastning ut over null prosent og dødelighetsarv skal tilføres pensjonsbeholdningen i opptjeningsperioden, og at årlig avkastning av gjenværende pensjonsbeholdning i utbetalingsperioden – etter uttak av pensjon – skal benyttes til tillegg til neste års pensjon (lovutkastet § 4-21 første og tredje ledd). De gjennomsnittlige avkastningsresultater over tid må antas å ligge på et nivå som vil kunne gi ganske brukbar oppregulering og dermed inflasjons- og nivåsikring både av pensjonsbeholdningen og av pensjoner under utbetaling. Til illustrasjon kan nevnes at avkastningsnivået i de tre største pensjonsinnretningene i løpet av perioden 2001 til 2011 lå i området 5 til 5,5 prosent, men i et par «kriseår» var avkastningsresultatet meget svakt. Det vises til tabell 5.2 ovenfor i avsnitt 5.4.

Lovutkastets regler for pensjonsordninger basert på grunnmodellen er ikke påbygget med særlige oppreguleringsordninger tilsvarende de som gjelder i ny folketrygd. Banklovkommisjonen har lagt vesentlig vekt på at slike pensjonsordninger ikke, eller i minst mulig grad, skal medføre fremtidige forpliktelser for foretaket som foretaket etter gjeldende regnskapsregler må balanseføre. Hovedreglene for grunnmodellen må derfor bli at pensjonsbeholdningen skal årlig tilføres den avkastning som pensjonsinnretningen har oppnådd (lovutkastet § 4-12 tredje ledd), og at avkastning av pensjonsbeholdningen i utbetalingsperioden skal benyttes til tillegg til pensjoner under utbetaling (lovutkastet § 4-21 første og tredje ledd). Over tid skulle dette – som nevnt – likevel gi ganske brukbar inflasjons- og nivåsikring av opptjent pensjon. Det vises til avsnitt 7.4 nedenfor.

Reglene for pensjonsordninger basert på standardmodellen derimot skal sikre at pensjonsbeholdningen – som i ny folketrygd – årlig blir oppregulert i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller, om det er avtalt, den alminnelige lønnsutvikling i foretaket (lovutkastet § 4-8). Dette forutsetter at foretaket ved selve valget av pensjonsordning basert på standardmodellen, påtar seg en plikt til å dekke den oppreguleringspremie som måtte overstige oppnådd avkastning i det enkelte år (§ 4-8 tredje ledd, jf. § 4-7 første ledd). Dersom årets avkastning skulle overstige kostnaden ved oppreguleringen, skal det overskytende tilføres et reguleringsfond for pensjonsordningen som det kan trekkes på i år hvor oppnådd avkastning ikke er tilstrekkelig til å sikre årets oppregulering av pensjonsbeholdningen (lovutkastet §§ 4-7 første og annet ledd og 4-8 tredje ledd), se nærmere nedenfor i avsnitt 6.5. Denne ordningen vil redusere foretakets risiko for å måtte dekke deler av oppreguleringspremien i enkelte år.

En tilsvarende ordning som – i likhet med ny folketrygd – vil sikre oppregulering av pensjoner under utbetaling, er utformet i lovutkastet § 4-21 første og annet ledd, noe som vil utløse krav om regnskapsmessig balanseføring av nåverdien av en slik fremtidig forpliktelse. Også denne ordningen er derfor beregnet på pensjonsordninger basert på standardmodellen, men den vil bare gjelde for pensjonsordninger med en pensjonsplan som inneholder uttrykkelige bestemmelser om slik oppregulering av pensjoner under utbetaling. En forutsetning er altså at foretaket på denne måten påtar seg å dekke kostnadene ved årlig oppregulering av pensjoner under utbetaling i den utstrekning disse ikke blir dekket av oppnådd avkastning av pensjonsbeholdningen. I de tilfelle hvor foretaket ikke har gjort dette, skal reglene i lovutkastet § 4-21 første og tredje ledd gjelde uavhengig av om pensjonsordningen er basert på standardmodellen eller på grunnmodellen. I så fall skal pensjoner under utbetaling oppreguleres årlig på grunnlag av oppnådd avkastning av pensjonsbeholdningen.

Ordningene for årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen og av pensjoner under utbetaling i lovutkastet §§ 4-8 tredje ledd og 4-21 annet ledd i standardmodellen medfører at foretaket reelt bærer risikoen for at årets avkastning av pensjonsbeholdningen minst tilsvarer de årlige kostnadene ved oppreguleringen. Dersom avkastningen ikke er tilstrekkelig, må det manglende innbetales av foretaket. Dette er bakgrunnen for reglene i lovutkastet § 5-6 om forvaltningen av pensjonsordningens midler med investeringsvalg for foretaket, se nedenfor i avsnitt 6.9.

En ordning basert på disponering av årets avkastningsresultat til pensjonsformål i samsvar med reglene i lovutkastet §§ 4-7 første ledd, 4-12 tredje ledd og 4-21 første ledd, kan medføre en uforholdsmessig stor oppregulering av pensjonsbeholdningen og pensjoner under utbetaling i år hvor pensjonsinnretningen har oppnådd meget gode avkastningsresultater. Selv om behovet for inflasjons- og nivåsikring av opptjent pensjon gjennomgående også vil øke i perioder hvor det alminnelige rente- og avkastningsnivå ligger høyt, kan dette tenkes å gi grunnlag for pensjonsnivåer som generelt kan komme til å ligge utenfor den rolle tjenestepensjon er tiltenkt innenfor det samlede pensjonssystem. Banklovkommisjonen foreslår derfor en hjemmel for Kongen til å fastsette grenser for hvor stor prosentvis årlig nettoavkastning (etter fradrag for risikopremier og kostnader) som skal kunne tilføres pensjonsbeholdningen eller pensjoner under utbetaling eller tilhørende reguleringsfond (lovutkastet §§ 4-10 tredje ledd og 4-13 tredje ledd). Årlig avkastning ut over fastsatt prosentsats forutsettes tilført pensjonsordningens premiefond.

5.7 Informasjon til arbeidstakerne

Retten for den enkelte arbeidstaker til å velge når de vil ta ut alderspensjon etter fylte 62 år, gjør at det er meget viktig at den enkelte arbeidstaker får tilstrekkelig og god informasjon for å forstå hvilke konsekvenser valget av uttakstidspunkt har for størrelsen av alderspensjonsytelsen som kommer til utbetaling.

I NOU 2010: 6 Pensjonslovene og folketrygdreformen I side 123, vurderte Banklovkommisjonen hvordan denne informasjonen best kunne gis i forbindelse med ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Lovutkastet § 4-23 bygger i det alt vesentlige på den bestemmelse som Banklovkommisjonen foreslo inntatt i foretakspensjonsloven § 5-7d og som senere ble vedtatt i loven ved endringslov 17. desember 2010 nr. 83. Det vises derfor til forarbeidene til foretakspensjonsloven § 5-7d.